Det kan ligge mye bak det som kalles
livsvalg. Ikke minst fordi det vel så ofte handler om hva man over tid glir inn i av mer eller mindre bevisste syn gjennom et ikke alltid like sammenhengende, velfordøyd eller informert mylder av inntrykk og erfaringer, tanker og følelser, uvilje og sympati.
Derfor er det alltid spennende at nye blogger berører slikt, som
Ramadan som den gode Mullahen gjorde meg, for å si det slik, merksam på.
Vi møter her Valgerd som konverterte til islam fra en litt ubestemmelig kristen tro ("
Jeg hadde en Gude tro i meg, men jeg hadde aldri praktisert religion som noe mer enn en teori"), ikke minst p.g.a. trosengasjementet og familiefølelsen hun opplevde i møte med norske muslimer.
Her aner vi med andre ord paralleller til det samholdet man finner i mange kristne sammenhenger, som i frimenigheter eller organisasjoner mer eller mindre innenfor Den norske kirke. Vi skal likevel la akkurat det temaet ligge.
For vel så spennende som å se hvordan man beskriver
eget ståsted, er det å se hvordan
andre oppfatninger beskrives, spesielt når de sies å gjenspeile hva som var med og lede henne i retningen hun gikk.
Da kom det til meg at jeg trodde 100% på Gud. Og hva ville Gud med meg? I kristendommen lærte jeg at Gud ville gi menneskene livet på jorden som straff, men at Jesus kom for å frelse oss og så lenge vi ba om tilgivelse så gikk det greit og vi ble belønnet med himmelriket etter døden.
Vi ser med andre ord en oppfatning som er stikk i strid med kristen tro. Nå er det ikke spesielt nytt at det mange tar avstand fra er vrengebilder, men akkurat dette bildet er av de mer interessante.
Siden det er liten tvil om at det nok ikke bare er Valgerd som tenker slik er spørsmålet hvor i all verden det stammer fra?
Vi snakker rett og slett om noe som er omtrent så motsatt av kristen tro som det er mulig å komme, selv blant seks umulige tanker før frokost. Det inngår ikke i skolens kristendomsundervisning/KRL/RLE. Det fortelles ikke fra en eneste prekestol, i radioandakter eller konfirmasjonsundervisning. Jeg har aldri lest det i noen kristen bok.
Jeg kjenner kort sagt ingen kristne som mener dette - uten at det trenger å forhindre andre fra å tro at dette er vanlig blant kristne.
Og enda mer interessant - for ikke å bruke ordet betenkelig - er at dette synes som en blanding av en
gnostisk livsoppfatning (som litt enkelt sagt går på at materien er ond og det gjelder å unnslippe jordelivet - altså den livsoppfatningen som kirken protesterte mest iherdig mot i de første århundrer), et noe skjevt blikk på syndefallsfortellingen (som ikke forkaster skaperverkets verdi eller gjør tilværelsen som sådan til en straff, selv om livet kan være strevsomt og smertefullt) og en
pseudoprotestantisk (nåden alene, så du kan i grunnen gjøre hva du vil).
Nå var ikke dette det eneste inntrykket som Valgerd fikk av kristen tro.
Det var ikke nok for meg. Jeg gikk mye i kirken og jeg kikket litt på alternative kristen bevegelser, men det som gikk igjen var at alt var så halvveis. De mente noe, men praktiserte noe annet. I tillegg var det ulogisk at Jesus var Gud og Gud var hellige ånd og Jesus i ett.
Det hele handlet altså om en skuffelse over at de kristne hun møtte i kirken - og i alternative bevegelser - ikke tok troen mer på alvor. Det hjalp ikke at hun syntes treenigheten var "ulogisk" (noe som ikke er veldig underlig, ikke minst når hun beskriver dette som hun gjør).
Jeg har lest religion og historie store deler av livet og jeg er fascinert av tro gjennom alle tider. Men alltid har jeg hatt et sug mot Islam. Da jeg lærte om "fitrah" som vi i Islam sier er en åndelig kontrakt med Gud som ligger i våre hjerter, så vi alltid skal søke Han og aldri glemme - så falt bitene på plass. Jo mer jeg lærte om Islam, jo større og penere ble puslespillet jeg hadde slitt med hele livet.
Med andre ord en ganske klassisk omvendelseshistorie. Etter å ha prøvd og tenkt over ulike alternativer faller brikkene på plass, kabalen går opp og man ser livet i det man oppfatter som et meningsfullt helhetsperspektiv.
Men det er altså tankevekkende at en norsk kvinne som til og med har lest "religion og historie store deler av livet" og er "fascinert av tro gjennom alle tider", klarer å misforstå såpass hva kjente varianter av kristen tro sier om livet.
Eller dette er kanskje den vanlige oppfatningen der ute, særlig blant folk flest?
Selv kan jeg ihvertfall tenke meg
vanskeligere livsvalg enn mellom noe ulogisk som ser på livet som en straff og der tilhengerne ikke bryr seg, og ... egentlig hva som helst annet.