Markus mot mumiene

Det er sjelden journalister eller redaksjoner avslører seg mer enn når de kan rapportere som evangeliefunn.

Forventningen til at disse kan kaste nytt lys over Jesus er stor, enten evangeliene er fra det andre eller det niende århundre. Store overskrifter om at dette utfordrer eller sår tvil om kristne oppfatninger skader ikke salgs- eller klikketall.

Derimot er man mindre på banen med motsatte kommentarer når det dukker opp funn som kan bekrefte evangeliene.

Når Aftenposten forteller at Verdens eldste evangeliefunn kan være fra før år 90, er ikke temaet at det gjør den tradisjonelle oppfatningen mer troverdig.

Det sies ikke noe om at det kan bekrefter for n'te gang at Dan Brown og andre med konspirasjonsteorier om Bibelens tekster er på jordet.

Man bruker det dermed heller ikke til å si at det kan understreke at fagmiljøene lenge har gjort rett i å avvise den muslimske tanken om at kristne skrev om Bibelen for å unngå at den passet med Koranens budskap.

Og det holdes tyst om at Bart Ehrman om dette er rett kan stå i fare for å må skrive om på flere av sine bøker der han hevder at vi ikke har originalene eller kopier av originalene, eller en gang "kopier av kopiene av kopiene av originalene".

Nei, dette handler nå om at metoden man har brukt for å finne evangeliet er ... omstridt. Og man nøler ikke med en litt ironisk tone over dem som er "sterke i troen".

For dem som er sterke i troen vil kanskje uttrykket «Herrens veier er uransakelige» være dekkende. Men metoden som er brukt for å avdekke det som antagelig er det eldste fragmentet til nå av Markusevangeliet, har opprørt deler av det arkeologiske miljøet.

Det er altså ikke slik at man nevner eller går tilbake på de vanlige uttalelsene om problemer i overleveringer av teksten. I stedet handler det om problemer med funnet av teksten, selv om man altså uthever det som er sensasjonen her.

De eldste fragmenter av evangeliske tekster før det nye funnet av Markus-teksten er fra det andre århundret. Markus-funnet er imidlertid datert til før år 90, det vil si ganske kort tid etter at originalen ble forfattet. Det gjør det helt unikt som historisk dokument. Men måten det er funnet på, skaper storm. For å kunne lese manuskriftet har forskerne nemlig måttet ødelegge historiske artifakter mange arkeologer mener er viktige i seg selv.

Og det er noe som man selvsagt kan og bør diskutere. Men her blir det altså i overkant påtagelig. Vi snakker ikke om forgylt papyrus i masker for faraoer (og ikke bare fordi det var slutt på faroer over hundre år før), men halvbillig gjenbruk av papyrusruller.

Sist jeg sjekket var det ikke mange forskere som mener at det er ille at man har måttet ødelegge segl på gravdører eller gravdørene selv når man åpner kongegraver i Egypt.

Selv journalister må da forstå at tekstfunn fra første århundre tross alt er mindre interessante enn måten de i ettertid er blitt brukt til å lage mumier av?

Med forbehold om de gangene tekstene kan bekrefte Det nye testamentet.

Uansett er det litt tidlig å si noe om hva dette funnet faktisk betyr, slik en langt bedre artikkel i Live Science forklarer. Fragmentet er datert med C14-metoden til rundt år 90, men ikke publisert ennå.

Det er nok likevel ingen grunn til å holde pusten i påvente av overskriften Evangeliene fantastisk godt bevart! med påfølgende diskusjon av hva den (ahem) ... overraskende vendingen kan bety.

Her er ellers en video der Craig Evans forklarer mer om funnet.

Arketypisk

Bibelen er ikke bare øverst på bestselgerlistene, den når også høyt på besøkslistene.

Dette bør ikke overraske for en bok som er så betydelig i kulturhistorien. På samme måte som det ikke bør overraske at man ikke tar det så nøye om stoffet er positivt eller negativt.

Så er det dessverre også blitt slik at man heller ikke blir overrasket over hvor lite skeptiske man kan være i møte med påstander som at Noas ark er funnet - eller til overstadige vinklinger når noen har noe å selge.

Som når NRK skal presentere enda en nyhet om Noas ark:

Få historier fra Det gamle testamente har vel fascinert barn som historien om Noa i første Mosebok.

Noa, mannen som ble bedt av Gud om å bygge en ark, en båt for å ta med seg familien sin og to av alle dyr før syndfloden skulle rive med seg alt levende – Bibelen forteller at arken var 300 alen lang, 50 alen bred og 30 alen høy. (En norsk alen er 62,75 cm)

Og slik har historien vært, til nå.

Til tross for at dette til og med er uthevet av NRK selv, har historien altså ikke vært slik til nå. Og det handler ikke bare om at samme saken er presentert i Guardian i 2010 (og på nytt nå). Siden 1800-tallet er det funnet en rekke tekster om "syndfloden" (et uttrykk hentet fra det tyske Sündflut, opprinnelig Sintflut som betyr en veldig flom) fra ulike mesopotamske kilder som er langt eldre enn bibelmanuskriptene vi har.

Blant mye felles er å beskrive arken på andre måter enn Første Mosebok. Dette har vært så opplagt at det har vært brukt til å sannsynliggjøre at Bibelens fortelling i motsetning til disse andre er nærmere en historisk kjerne, siden den fremstiller en båtform som synes sjødyktig.

I Gilgamesh-eposet (først funnet i 1853) er arken like høy som lang som bred, en kube, eller altså terningform. Mens den som er beskrevet i Bibelen kan minne om en båt.

Dermed kan kreasjonistiske steder som Answers in Genesis skrive at

The dimensions of the Ark are convincing for two reasons: the proportions are like that of a modern cargo ship, and it is about as large as a wooden ship can be built. The cubit gives us a good indication of size. With the cubit’s measurement, we know that the Ark must have been at least 450 feet (137 m) long, 75 feet (23 m) wide, and 45 feet (14 m) high. In the Western world, wooden sailing ships never got much longer than about 330 feet (100 m), yet the ancient Greeks built vessels at least this size 2,000 years earlier. China built huge wooden ships in the 1400s that may have been as large as the Ark. The biblical Ark is one of the largest wooden ships of all time—a mid-sized cargo ship by today’s standards.

Det hadde kort sagt vært ... spennende med en debatt mellom de som hevder dette og de innen sjangeren ancient astronauts som så tidlig som i 1990 hevdet at heller ikke Noas ark var særlig sjødyktig og i stedet går inn for at den hadde sirkelform (eller saucer shape, selvsagt).

Noe som nå altså minner om oppdagelsen av forskeren NRK refererer til.

På British Museum i London står en mann med langt hvitt hår, og lang hvitt skjegg. Han minner mest om en slags krysning av professor Humlesnurr i fortellingene om Harry Potter og julenissen.

Han heter Irving Finkel, og er ekspert i arkeologi og assyriologi, som er læren om fortidens Assyria og Babylonia.

I hånden har han en bitte liten leirtavle, ikke større enn en vanlig mobiltelefon. Tavlen er 3700 år gammel, har 60 tekstlinjer på hver side – og gir helt ny innsikt i historien om Noa og arken.

– Den store overraskelsen, da var det som om hjertet mitt stoppet, var oppdagelsen av at det skulle bli en rund båt, forteller doktor Finkel til NRK.no

Ja, den gir vel omtrent like mye innsikt i historien som fortellingene om en terningformet ark.

Nå er Finkel likevel skeptisk til historien om arken, noe NRK vet å sette utropstegn ved.

Den detaljerte beskrivelsen av hvordan den runde arken skulle bygges presser selvsagt frem et sentral spørsmål – ble den bygget, ble instruksjonene fulgt?

– Nei, svarer doktor Irving Finkel kontant, jeg er 107 prosent (!) sikker på at den aldri ble bygget.

– Selv om tavlen er en svært nøyaktig mal, mener jeg den tilhørte en historieforteller. En som kom på kveldene og fortalte et nytt kapittel i en lengre historie om verden som skulle oversvømmes.

Nå kan man si mye om den logikken (og om mulige ekte oversvømmelser som kan ligge bak), men for Finkel er tavlen uansett ikke mer enn et manus brukt for å støtte en god fortelling.

Han kaller historien en myte på linje med sjøuhyret i Loch Ness, en historie som vil bli fortalt om og om igjen, uavhengig om det blir funnet beviser for historien eller ikke.

Uansett har den gitt en av de mest kjente bibelhistoriene et nytt lag, og en ny visualisering.

Hvorfor noen skulle bruke en rund båt til å visualisere en fortelling om en avlang båt, er ikke helt klart. Hvis det da ikke tilhører en historieforteller som kommer på kveldene med et nytt kapittel i en lengre historie om å få publikum.

Funnene til doktor Finkel har også gjort at filmselskap har produsert en dokumentar om arken. Filmen har premiere senere i år på britiske Channel 4, men skal distribueres til mange land, deriblant Norge.

At den kommer i bokform i morgen er heller ingen overraskelse som får hjerte til å stoppe.

Den hippe middelalderen

Du skjønner selvsagt at du er kommet til Dekodet når du ser overskriften på innlegget.

Men der tar du altså grundig feil (selv om det i og for seg er rett). For dette er hentet fra ingen ringere enn NRK og Arne Hjeltnes med doktorgrad i koseprogrammer, denne gang om norsk arkeologi.
(Les videre her)

Harald Hårfagre tvangskristnet

Mest lest på Aftenposten.no tidlig på julaften er oppslaget Fant hedensk helligdom uten sidestykke.

Saken handlet om et funn på Ranheim av et gudehov som var i bruk fram til for rundt ellevehundre år siden. Stedet ble imidlertid forlatt fordi de lokale innbyggere så seg best tjent med å rømme landet. Da skulle man kanskje tro at det var noe fredeligere forhold og mer vekt på lokale behov i dag.

Men nei, det er fortsatt makten som rår.

Nå skal Ranheims unike helligdom fjernes for alltid for å gi plass til boliger. Det er ikke alle enig i.

- Anlegget vil kunne bli en flott turistattraksjon hvis det samtidig blir opplyst om hva som har skjedd på stedet. Det er unikt i Norge, sier sivilingeniør Arvid Ystad som på privat initiativ har henvendt seg både til Riksantikvaren og Fortidsminneforeningen for å få anlegget fredet.

- Plasseringen av boligene kunne enkelt ha vært tilpasset dette unike kulturminnet, helt uten at man hadde mistet boligmasse. Det kunne ha blitt en attraksjon for de nye beboerne og fortelle dem mye om historien på stedet for over 1000 år siden. Dessverre er boligbyggingen nå i gang, sier Rønne.

Heldigvis er det ting som tyder på at det her kan startes en liten aksjon for å etablere et lokalt museum på deler av området, selv om det nok skal en del til før beslutningstagere og boligbyggere snur spaden en annen vei.

Så får vi håpe at det er enklere å snu en annen side ved denne saken. Nærmere bestemt det interessante funn at både avis og arkeolog er enige i at en av de store årsakene til at gudehovet ble forlatt var Harald Hårfagres ... tvangskristning av trøndelagen.

Den yngste datering av gudehovet er fra mellom år 895 og 990 etter Kristus. Nettopp i denne tidsperioden kristendommen ble innført med hardhendte metoder i Norge. Dette gjorde at mange forlot landet for å beholde sin opprinnelige gudetro.

Og dette altså handler i stor grad om ... Harald Hårfagre.

Så var det også fra nettopp fra trøndelagsområdet den største utvandringen av folk som ville beholde sin frihet og ikke la seg kristne, fant sted. En stor del av dem dro mellom år 870 og 930 til Island, dvs. under Harald Hårfagres tid.

Det er litt uklart hva som faktisk er bakgrunnen her, siden også arkeologen Preben Rønne ved NTNU sier det samme i en egen artikkel om saken.

Indenfor de år regerede flere norske konger bl.a. Harald Hårfager (872 – 933) hvis hårdhændede kristning førte til udvandring, der skabte landnammet på Island og de øvrige nordatlantiske øer mellem 874 og 930.

Nå kan vi ikke forvente at en dyktig arkeolog nødvendigvis er en like dyktig historiker, men saken er altså underlig, hvis vi ikke snakker om kilder som til nå har vært ukjente for almuen. Og når dette i tillegg står på trykk i en avis som en gang skulle gi solid bakgrunn for leserens egne meninger, burde man i såfall ha omtalt disse kildene.

Mer sannsynlig ser vi en sammenblanding som i noen grad skyldes den moderne ryggmargsrefleksen om middelalderen (selv om man i norsk forskning kaller perioden vi snakker om her for vikingtiden). Det rører seg nok noe i bakhodet også for andre enn sterkt islamkritiske politikere om at middelalderen = kristen = slem.

Finner man så noe negativt i middelalderen er den naturlige slutning at dette skyldes noe kristent. Og så ligger det ikke bare i bakhodet at kristningsverket handlet om tvang.

At noen i Norge kunne forlate et hedensk gudehov også p.g.a. normal maktkamp - uten noen form for kristningselement - kan sitte litt lenger inne.

For det som foregikk på denne tiden handlet altså ikke om tvangskristning. Det var rett og slett en del av Harald Hårfagres forsøk på å samle Norge til ett rike. Han la seg dermed ganske så grundig ut med småkonger og lokale ledere, ikke minst i Trøndelag.

Resultatet var at taperne i stor grad pakket ned sine gudestøtter og forlot landet. Mens de som tok over reiste nye hov der de dyrket de samme gudene.

Og det som ofte kalles tvangskristning foregikk primært under kongene Olav Tryggvason (995-1000) og Olav Haraldson på 1020-tallet, fram til Slaget på Stiklestad. Vi skal ikke her ta opp dette her, men vi kan peke på at også denne historien har mange sider, slik Oskar Skarsaune viser i en som så ofte tankevekkende artikkel.

Uansett lever vi heldigvis i en tid der ikke så mange er tilhengere av tvangskristning.

Vi håper dermed at Aftenposten og arkeologer snarest slutter å tvangskristne Harald Hårfagre.

Vin og vann

Som vi har vært inne på er det mangt man kunne håpe arkeologene oppdaget, men det er også enkelte ting vi er heller nølende til å tro at de kommer til å oppdage, som f.eks. Noas ark.

Skepsisen er vel ikke akkurat borte, men fikk seg nok et ørlite dask på baugen når det kommer fram at arkeologene snakker om å ha funnet Noas ... vingård.

Robert Mondavi may have been one of the best-known vineyard operators in recent years, but Noah was the first. This is often overlooked in the shadow of Noah’s deluge-defying ark accomplishment, but the Bible states very clearly in Genesis 9 that, after the ark ran aground in the mountains of Ararat, “Noah, a man of the soil, was the first to plant a vineyard” (Genesis 9:20), the wine from which unfortunately led to another of Noah’s more famous stories—of drunken exposure. And although many scholars would be tempted to dismiss claims of Noah’s original vineyard as lacking any historical merit, scientists are discovering evidence of ancient wine making in that very same region.

Nå er selvsagt ikke koblingen mer enn spill for mediagalleriet, men det er likevel litt fiffig å finne noe slik ikke mange mil unna det tyrkiske Ararat.

In a recent article in the Journal of Archaeological Science [Hans Barnard et al., “Chemical Evidence for Wine Production Around 4000 B.C.E. in the Late Chalcolithic Near Eastern Highlands,” Journal of Archaeological Science (2010],  archaeologists from a joint Armenian, American and Irish expedition announced the discovery of the earliest known wine-making operation in an Armenian cave near the southern border with Iran. This site, which lies about 60 miles from Turkey’s Mt. Ararat, the traditional site of the Biblical ark’s grounding, contained well-preserved ancient remains thanks to a dry, consistent temperature and a layer of sheep dung in the cave that formed a protective layer over the artifacts and organic remains.

I stedet for å spekulere over om vinklingen kan ha noen sammenheng med et behov for mer midler til å fortsette utgravningene, istemmer vi heller en aldri så liten sang som altså ikke bare handler om "sommeren" 2011.

En fremføring finnes ved å klikke på overskriften.

                  Wine and Water  

Old Noah he had an ostrich farm and fowls on the largest scale,
He ate his egg with a ladle in an egg-cup big as a pail,
And the soup he took was Elephant Soup and the fish he took was Whale,
But they all were small to the cellar he took when he set out to sail,
And Noah he often said to his wife when he sat down to dine,
"I don't care where the water goes if it doesn't get into the wine."

The cataract of the cliff of heaven fell blinding off the brink
As if it would wash the stars away as suds go down a sink,
The seven heavens came roaring down for the throats of hell to drink,
And Noah he cocked his eye and said, "It looks like rain, I think,
The water has drowned the Matterhorn as deep as a Mendip mine,
But I don't care where the water goes if it doesn't get into the wine."

But Noah he sinned, and we have sinned; on tipsy feet we trod,
Till a great big black teetotaller was sent to us for a rod,
And you can't get wine at a P.S.A., or chapel, or Eisteddfod,
For the Curse of Water has come again because of the wrath of God,
And water is on the Bishop's board and the Higher Thinker's shrine,
But I don't care where the water goes if it doesn't get into the wine.

G.K. Chesterton, The Flying Inn, 1914,

Goliat slår David

Ettersom det (for å si det rundt og forsiktig) i enkelte kretser en stund har vært noen smuler skepsis til at kong David har eksistert, er det interessant at arkeologer i det minste kan finne en form for spor etter Goliat.

For ikke å si Samson.

Så får vi se om det faktum at minimalistenenes minimalposisjon stadig ... minimaliseres, påvirker medias oppfatning av bibelhistorien.

Vi linker uansett ordet til det høyfaglige bladet USA Today, selv om det tydeligvis ikke er lov verken å sitere eller omskrive innholdet.

Vi kan likevel vagt antyde at det er funnet en religiøs bygning i et område bebodd av et ... folkeslag som begynner på f og med en arkitektur med samme antall søyler som omtalt i et jødisk skrift i en fortelling om en sterk man med langt hår som velter dette antall søyler som altså kan telles på mindre enn én hånd.

Inntil man finner skjelettet av en stor mann med langt hår i nærheten, er det likevel tvilsomt om arkeologene endelig kan bekrefte Samson-fortellingen.

Noe de heller ikke tror de vil gjøre for Goliat, selv om mangt annet synes å passe.

Altså aldri. Slik er arkeologiens vesen.

Dessverre hjelper det nok heller ikke om noen lar seg inspirere av Piltdown-(på)funnet til å salte noen passende hodeskaller i området, med hull og hår. Dette vil tradisjonen tro avsløres innen femti år.

Spørsmålet er i stedet om man er villig til å la tvilen komme tiltalte Bibel noen smuler mer til gode på andre områder etter hvert som forhold man trodde var påfunn viser seg å ha opptil flere grader historisk basis. Det er kort sagt ikke nødvendigvis slik at noe er feil bare fordi det står i Bibelen.

Det kan jo også være slik i verdenshistorien og hverdagslivet at det hender ting som ikke etterlater seg særlig mye arkeologiske spor, men som noen likevel forteller videre og som (her er det bare å holde seg fast) til og med kan bli nedskrevet med riktige detaljer som navn og arkitektur.

I hvert fall sånn rent teoretisk.

Århundrets trettende største funn?

Apropos historie er det alltid morsomt med større funn fra steder som Teotihuacán i Mexico der arkeologer nå har oppdaget en 120 meter lang tunnel som kan føre til 2000 år gamle gravkamre.

Men noen ganger er mediaomtalen vel så festlig.

La oss derfor gi en kort innføring i Arkeologihyping 101.

1: Slå opp at det er blant tidenes eller i det miste århundrets største funn.

Og gjør ikke arkeologene det selv, eller ikke godt nok, må media hjelpe til. Det litt forbeholdene

- Kammerne kan inneholde levningene av mesoamerikanske herskere. Dersom det stemmer, vil det være en av verdens viktigste arkeologiske oppdagelser i det 21. århundre, sier arkeologen Sergio Gomez Chavez ved Mexicos nasjonale institutt for antropologi og historie, ifølge avisen [altså Daily Mail der dette er fra opprinnelig].

blir dermed til det uforbeholdene

- En av århundrets største oppdagelser, sier arkeologene.

Noe som er godt mulig hvis vi sammenligner med de seneste 10 år, selv om funn av 17 skjulte pyramider i Egypt nok kan oppfattes som enda noen smuler større. Og det til sist nok ikke vil komme høyere enn trettende plass, hvis da ikke Mayakalenderen sier mer enn Dekodet mistenker.

2: Ta noe ut av sammenhengen og løft det fram som enestående, nytt eller sensasjonelt

Quetzalcoatl kvesser klørne

Hva er det så som er det flotte og eventyrlige med dette funnet?

Gull og smaragder? Skjulestedet for Biblioteket i Aleksandria? Kart til El Dorado? Bevis på at pyramidene er bygget av utenomjordiske? Eller spor av vikinger?

Ikke helt.

Vi snakker ikke denne gangen om at Historien eller Bibelen eller Krigen eller (for dens slags skyld) Forhistorien eller Annet (eller noe slik) må omskrives, men om at man nå endelig kan se hva slags ... tro de hadde.

I enden mener forskerne at det finnes tre gravkamre som kan hjelpe med å forklare hva slags tro sivilisasjonen hadde

Mens dette altså - slik artikkelen ellers sier - mer spesifikt handler om deres syn på dødsriket eller underverdenen.

Teotihuacán er bygget som et speil på hvordan innbyggerne oppfattet kosmos, og arkeologene tenker seg at tunnelen og gravkamrene vil fortelle noe om sivilisasjonens oppfatning av underverdenen.

Altså at arkeologene tenker seg at dette vil fortelle ... noe om saken.

Nå er det vel kanskje uansett ikke dette som arkeologer eller folk flest oppfatter som den helt Store og Uløste Gåten ved denne type sivilisasjoner, men mer noe som gir et utfyllende bilde og kan bekrefte (eller - mer sjelden - avkrefte) de mytologiske skjemaene som religionshistorikere har fra før på feltet.

Vi kommer tilbake med flere deler av pensum ved en senere anledning.

I mens er det bare å kose seg med denne kalku krabaten.

Minimalismen stadig mer minimal

De seneste tiårene har en av de større skillelinjene i diskusjonene om Det gamle testamentet gått mellom det som på fint heter minimalistene og det som på ufint heter maksimalistene.

Den første gruppen mener at vi kun kan feste lit til det i Bibelen som er dokumentert i andre kilder, og da spesielt arkeologi. Basert på dette har de ment at det ikke bare har vært tvilsomt at Moses har eksistert, men at også David og Salomo er mer uttrykk for langt senere jødisk propaganda for å skryte på seg en ærerik fortid.

Mot dette hevder "maksimalistene" litt enkelt sagt at så lenge arkeologien ikke motbeviser historiske påstander, bør tvilen kunne komme tiltalte til gode - så lenge vi ikke snakker om mirakuløse påstander.

Etterhvert er det imidlertid blitt stadig vanskeligere å holde en minimalistisk posisjon, eller i hvert de konklusjonene som man hevdet for en generasjon side var de eneste redelige.

Vi siterer fra en aktuell artikkel i BAR, eller Biblical Archeological Review som det heter på bibliotekene arkivkort.

Vi gjør for ordens skyld oppmerksom på at den (selvsagt i motsetning til de som er uenig i den) ikke er helt nøytralt siden mannen bak er en av arkeologene som mener å ha vist at minimalistene bommet.

In the mid-1980s the principal argument involved the dating of the final writing of the text of the Hebrew Bible. The minimalist school claimed then that it had been written only in the Hellenistic period, nearly 700 years after the time of David and Solomon, and that the Biblical descriptions were therefore purely literary.

Diskusjonen gikk spesielt på de to sistnevnte.

Much of the discussion focused on the Biblical narrative about the tenth century B.C.E., the time of David and Solomon, the period known as the United Monarchy. Was there a United Monarchy? Were David and Solomon kings of a real state? Indeed, did they actually exist? Or were they simply literary creations of the Biblical writers? For the minimalists, King David was “about as historical as King Arthur.”a The name David had never been found in an ancient inscription.

Denne type konklusjoner er da også blitt hevdet med brask og (la oss legge til) bram i populærvitenskap og debattfora, gjerne med en underforstått antydning om at de som måtte mene noe annet ikke bare var dumme, men også farlige.

Men så begynte man å gjøre nye funn.

Hardly had the minimalist argument been developed than it was profoundly undermined by an archaeological discovery. In 1993 and 1994, several fragments of an Aramaic stela were found at the long-running excavation of Tel Dan led by Avraham Biran of Hebrew Union College in Jerusalem. The historical references in the inscription and the paleography of the writing make it clear that it dates to the ninth century B.C.E. Moreover, the text specifically mentions a king of Israel and a king of the “House of David” (Hebrew, bytdwd ), that is, a king of the dynasty of David.

Dette sammen med andre funn førte til at den opprinnelige minimalismen fikk et aldri så lite skudd for baugen.

This led to the collapse of the minimalist paradigm in which David was little more than a myth. There was a David. He was a king. And he founded a dynasty.

Noe som ikke ble tatt helt ... godt i mot, i følge artikkelforfatteren i BAR.

The minimalists reacted in panic, leading to a number of suggestions that now seem ridiculous: The Hebrew bytdwd should be read not as the House of David, but as a place named betdwd, in parallel to the well-known place-name Ashdod.2 Other minimalist suggestions included “House of Uncle,” “House of Kettle” and “House of Beloved.”c

Nowadays, arguments like these can be classified as displaying “paradigm-collapse trauma,” that is, literary compilations of groundless arguments, masquerading as scientific writing through footnotes, references and publication in professional journals.

The Tel Dan stela ended the first phase of the debate regarding the historicity of the Hebrew Bible, demonstrating that the mythological paradigm was nothing but a modern myth.

Resten av historien kan du altså lese her.

Det hjelper om du har mer enn minimal oppmerksomhet.

VG med bly om foten

Alltid godt å se aviser presentere ... nyheter.

Ser ellers vår presentasjon av blybløffen her og her.

Bly og betydning

Blybøkene er nå skeptisk behandlet på (tam ta ra) ... Skepsis!

Og så pågår en aldri så liten utveksling om betydningen av funnene her - eller mer presist om premissene bak en oppfatning av betydningen som forutsetter a) at de hadde vært ekte og at b) mytene om kirkemøtet i Nikea og c) Biblioteket i Aleksandria hadde stemt.

Men andre ord en betydningsfull debatt.

Sensasjon - Arkeologer mener deres funn er arkeologihistoriens viktigste

Nei, det er ingen aprilspøk.

Det er nok flere enn de som følger med i lenkelisten min til høyre (f.eks. hos Roger Pearse eller Sacred Page) som har fått med seg funnet av miniatyrbøker som det hevdes er skrevet av kristne i det første århundre, slik VG melder i dag i et oppslag om "Arkeologihistoriens viktigste funn".

Nå må det tilstås (det er i det hele tatt uka for tilståelser) at jeg er noe skeptisk til funnet.

Ikke fordi jeg tviler så mye på at det er ekte (selv om man blir nølende etter alle forfalskninger de seneste tiårene), men fordi det er så typisk i en tabloid tid å blåse opp slike funn.

Selv om dette oftest skjer når noe kan så tvil om bibeltekster (som i "Judas var ingen Judas likevel!", "Jesu familiegrav er funnet!", "Jesus er basert på hedenske myter!" etc.),  overrasker det ikke at vi også kan se samme fenomen for funn som kan tolkes i positiv retning.

Bøkene kan ha bli «skrevet» av Jesu' tilhengere i tiårene etter hans korsfestelese, mener Ziad al-Saad, direktør i departementet for fortidsminner.

- De vil kanskje være viktigere enn dødehavsrullene når det gjelder å lære om Jesus død, sier han ifølge BBC World.

- Kanskje dette vil føre til nye tolkninger. Den innledende informasjonen er veldig lovende. Det virker som vi her har et veldig viktig og meningsfullt funn. Kanskje det viktigste funnet i arkeologiens historie?

Nåja.

Heldigvis er journalisten skeptisk nok til å stille spørsmål ved hvor viktig det er. Men ikke ved hva vi kan lære av funnet.

Bøkene er støpt i bly, og hvert ark er på størrelse med et kredittkort. Inskripsjonene er på hebraisk. Hvis de er skrevet av tidlige kristne, ikke av jøder, vil disse skriftene ha enorm betydning for å forstå hvordan de første kristne tenkte, kanskje hva de trodde om Jesu' korsfestelse og påståtte oppstandelse.

Ettersom det tidligeste vi har av tekster fra de første kristne er fra rundt år 50 (knappe tyve år etter Jesu død) og det der (1. Korinterbrev 15) er inkludert en overlevert tekst fra antagelig 30-tallet, vet vi at at de første kristne trodde Jesus var korsfestet, død og reist opp igjen fra de døde - legemlig*.

Hvis funnene er i samsvar med Paulus støtter det noe vi allerede vet, er de ikke i samsvar med Paulus viser de oss at det fantes noen som ikke støttet Paulus.

Noe vi i et par tusen år har kunnet lese ut av hans brev.

Men siden disse bøkene så vidt jeg kan forstå må være fra senere enn første århundre (slike miniatyrbøker kom først på moten et par hundre år senere) og ikke nødvendigvis fra kristne (siden de er skrevet på hebraisk og muligens såpass sent, er det mer sannsynlig at de er jødiske).

Siden dette er "arkeologihistoriens viktigste funn", vil det vil nok dukke opp mer om saken de nærmeste dagene, for ikke å si årene.

Eller i påsken.

Altså bare å lene seg tilbake og følgje nøye med på informasjonen.

________________________________________________________________________
*Spekulasjoner om at Paulus ikke var representativ eller ikke tilhørte en hovedstrøm av de første kristne er ikke basert på kilder, men på nyere hypoteser om et opprinnelig mangfold og svært tidlige kildelag bak evangeliene. Selv om sistnevnte først ble nedskrevet på 60-80-tallet kan det være kilder eller kildelag bak dem (altså ikke bare Q (= stoffet som er felles i Lukas og Matteus, men som ikke finnes hos Markus), men også kilder bak Q).  Men skal vi bruke det at de tidligste lagene ikke sier noe om hans  oppstandelse til å være i motsetning til Paulus, må vi bl.a. hevde at disse "opprinnelige" lagene er de eneste disse gruppene hadde av kilder om Jesus, og at selv det angivelig eldste laget er fra etter Jesu død (altså ikke f.eks. tradisjoner fra hans tid i Galilea før korsfestelsen).

Da bløffen ble avslørt

Siden enkelte nyhetskanaler nevner ett og annet om funnet av Noas ark, er det vel bare å melde at dette selvsagt er ren bløff, slik f.eks. PaleoBabble melder.

Det er ingen andre enn noe omdiskuterte Randall Price som er blitt lurt, slik en av hans studenter melder.

I was the archaeologist with the Chinese expedition in the summer of 2008 and was given photos of what they now are reporting to be the inside of the Ark. I and my partners invested $100,000 in this expedition (described below) which they have retained, despite their promise and our requests to return it, since it was not used for the expedition. The information given below is my opinion based on what I have seen and heard (from others who claim to have been eyewitnesses or know the exact details).

To make a long story short: this is all reported to be a fake. The photos were reputed to have been taken off site near the Black Sea, but the film footage the Chinese now have was shot on location on Mt. Ararat. In the late summer of 2008 ten Kurdish workers hired by Parasut, the guide used by the Chinese, are said to have planted large wood beams taken from an old structure in the Black Sea area (where the photos were originally taken) at the Mt. Ararat site. In the winter of 2008 a Chinese climber taken by Parasut’s men to the site saw the wood, but couldn’t get inside because of the severe weather conditions. During the summer of 2009 more wood was planted inside a cave at the site. The Chinese team went in the late summer of 2009 (I was there at the time and knew about the hoax) and was shown the cave with the wood and made their film. As I said, I have the photos of the inside of the so-called Ark (that show cobwebs in the corners of rafters – something just not possible in these conditions) and our Kurdish partner in Dogubabyazit (the village at the foot of Mt. Ararat) has all of the facts about the location, the men who planted the wood, and even the truck that transported it.

Her er det sikkert mye moral å melde, men jeg tror den er så opplagt at det bare er  lene seg tilbake.

Forskerne lærer stadig mer om Beatles

Også Beatles blir det forsket på. Her er detaljene fra år 3 000.



Takk til John Færseth for tips.

Forskerne blir mer forsiktige

En liten oppfølging av gårsdagens melding, siden seneste Christianity Today tikket inn på teleksen i dag.

Forskerne er ikke uventet delt i synet på hva teksten sånn lettere egentlig betyr. Oversettelsen vi brakte i går er dermed bare én av flere mulige, og muligens langt fra den mest sannsynlige.

Whether other scholars will accept Galil's reading after it's published in a scholarly journal remains to be seen. Some already believe he has overstated his case.

"The problem is not that his readings are impossible," said Seth Sanders, a professor of Religion at Trinity College in Hartford, Connecticut, and the author of a new book called The Invention of Hebrew. "It's just that none of the most exciting parts of his readings are clearly there in the text."

The ink on the six- by-six-and-a-half-inch sherd is faded, and the text is broken in many places. Three top Israeli epigraphers have already released contrasting translations. "None of them found the full range of words and ideas that Galil did," observed Sanders.

"Whenever a text is found by archaeologists in Israel, it is big news because such finds are so scant," said James Hoffmeier, professor of Old Testament at Trinity Evangelical Divinity School. "However, scholars are typically cautious about texts that might shed light on the Bible for fear of jumping to unwarranted conclusions.

Mer om dette her.

Vi regner uansett med at dette ikke hindrer noen i å ta Bibelens ord om fattige og foreldreløse på alvor, spesielt i disse Haiti-tider.

Skrinlegges anklagen?

Skulle noen fortsatt være interessert i om Jakobs-skrinet likevel kan være ekte, har Time en artikkel om seneste status.

Anklagene om forfalskning som altså handler primært om innskriften Yaakov bar Yosef akhui di Yeshua ("Jakob, sønn av Josef, bror av Jesus"), ser stadig mindre holdbare ut.

Many of the world's top archaeological experts have testified as both prosecution and defense witnesses in proceedings that already run to more than 9,000 pages. And while the original charges against the ossuary appear to have been popularly accepted as conventional wisdom, they seem to be headed for trouble in the courtroom where the fine reading of law comes into play. Judge Aharon Farkash, who has a degree in archaeology, has wondered aloud in court how he can determine the authenticity of the items if the professors cannot agree among themselves.

Hvis anklagene skrinlegges blir det store spørsmålet hvilken innskrift og patina det skrinet skal få.

Sensasjon: Det gamle testamentet kan inneholde sann historie

Fornøyd med forskerne på GT, de såkalte minimalistene, som benekter at David og Salomo engang har eksistert? Da kan du risikere å bli krenket av en pågående utgraving. Singing in the Reign følger med på saken.

This is a story I've been closely following for some time now, but have held off posting on out of caution. However, it seems as though the evidence is beginning to look pretty solid. In sum, an archaeological dig at Khirbet Qeiyafa, which was reported on a few months ago by the New York Times, is turning out finds that are rocking the scholarly community. And, while at the time, the New York Times reported that only a small piece of the site had been excavated, information is pouring out that even more striking evidence has been uncovered.

This may very well go down as the "21st century Dead Sea Scrolls". However, while the DSS helped illuminate the New Testament, Khirbet Qeiyafa is shedding incredible light on a much, much earlier period, apparently corroborating the historicity of the Old Testament.

Det verste er at det virker som et kvalifisert angrep på minimalistenes tro.

Again, caution is always necessary. I've been sitting on this for 2 months now. However, the evidence is really striking. I think the likelihood that we have here a significant find--one involving a seismic shift--is very high.

In fact, what we are witnessing here to assumptions made in Old Testament scholarship may be quite similiar to what happened in the 20th century in New Testament studies. Many scholars at that time believed the Fourth Gospel, for example, was a late creation--a second century document with no historical value. Then of course a fragment of it was found in Egypt dating to the turn of the second century. As a result, a lot of the books that were hot items in libraries got put back on the shelf. They are collecting dust to this day.

Given that minimalists are now making some key admissions about this find, I think it is safe to say that something similar is going to happen to a lot of the books now being checked-out by students on the history of Israel. But again we'll have to wait and see what else comes out of this discovery.

Om ikke annet viser det vel hvor viktig det er å forstå arkeologifaget - både når det gjelder forskningsmetoder i sin alminnelighet og i særdeleshet tyngden i konklusjoner som er trukket ut fra mangel på funn. Og at litterære kilder ikke automatisk må avvises så lenge de ikke er bekreftet av arkeologi.

Enten vi snakker om Salomo eller Jørgen Hattemaker, er fravær av bevis fortsatt ikke det samme som bevis på fravær. Skepsis til Israels politikk i dag er heller ingen spesielt god grunn til skepsis til Israels eksistens for tre tusen år siden.

Jakobs-skrinet likevel ekte?

Etter alt styret, krangelen og prestisjen, samt noen runder i rettsapparatet, er det nå blitt ganske tydelig det som enkelte av oss har hatt mistanke om en stund.

Den mye omtalte forfalskningen av en innskrift på en benkiste fra det første århundret, ser ut til å være en misforståelse eller kanskje til og med ønsketenkning.

Mye handler om israelske myndigheter som lenge har ønsket å sette en stopper for ulovlig handel av arkeologisk materiale, noe som ofte er koblet til en forfalskningsindustri. Da det såkalte Jakobs-skrinet ble oppdaget for noen år siden, ble det tidlig mistenkt for å være juks. Flere eksperter mente da også å kunne vise at siste del av innskriften må ha vært påført langt senere og av en annen person.

Men tross alle advokater og aviser som kunne fortelle at ekspertene hadde bevist det motsatte, har det nå (så langt, i det minste) endt med at arkeologen som var selve hovedvitnet måtte vedgå at i det minste må ordet Jesus dateres til antikken.

In the most recent embarrassment for the Israel Antiquities Authority (IAA), the government’s star witness, Yuval Goren, former chairman of Tel Aviv University’s institute of archaeology, was forced to admit on cross-examination that there is original ancient patina in the word “Jesus,” the last word in the inscription that reads “James, son of Joseph, brother of Jesus.”

Enten har altså noen i nyere tid funnet ordet Jesus et stykke til høyre på et gammelt skrin og så skrevet "Jakob, sønn av Josef, bror av" foran dette, eller så er hele innskriften rett og slett ekte.

Selv om den ikke nødvendigvis er skrevet av samme person (noen kan til og med ha føyd på siste del litt senere (i såfall antagelig før Jerusalem ble rasert i år 70), slik at ingen skulle være i tvil om hvilken Jakob man snakket om).

Nå er det ikke direkte overraskende at man kan finne tidlig materiale som peker på Jesus, siden han er en historisk person med atskillige tilhengere allerede på 30-tallet, men det vil nok fort kunne fremstå som en sensasjon i media. Nå kan det nok ikke bevises at teksten her snakker om den Jakob, den Josef, og den Jesus, noe som sikkert vil fremheves av de som hevder at Jesus ikke har eksistert.

Men sammenhengen er ganske interessant. Til tross for at ingen av disse navnene var uvanlige på Jesu tid, er det ingen spesielt sannsynlig kombinasjon av en som spesifikt var sønn av Josef og bror av Jakob. Hvis skrinet faktisk er ekte (og vi har ingen problemer med å holde oss i skinnet en stund her), er det mye som taler for at vi har det første arkeologiske funnet av Jesus.

Uansett har vi et fromt håp om at israelske myndigheter vil lykkes i sterkt å begrense (stanse klarer de nok ikke helt) ulovlig omsetning av arkeologisk materiale. Så lenge slikt foregår vil det komme nye rettsaker og ny tvil, også om ekte funn.

Spesielt hvis de synes å bekrefte Bibelen.

Stonehenge - datidens Lourdes?

I serien store debatter er vi denne gangen kommet til det viktige spørsmålet i vår tid om hva i all verden Stonhenge egentlig var.

Det som kanskje skuffer i slike debatter for tiden, er det synkende antall som hevder at slike steder er landingsmarkører for utenomjordiske, astronomiske observatorier, knutepunkter for leylines eller rett og slett bare landskamparenaen for datidens hvem-kan-løfte-tyngst-og-lengst-konkurranser.

Men det er jo et friskt alternativ å foreslå at Stonehenge i stedet kan ha være datidens Lourdes. Vi siterer fra Damian Thompsons sitering av BBC's Timewatch:

This is revolutionary stuff, and it comes from a reinterpretation of the stones of the henge and the bones buried nearby. Darvill and Wainwright believe the smaller bluestones in the centre of the circle, rather than the huge sarsen stones on the perimeter, hold the key to the purpose of Stonehenge. The bluestones were dragged 250km from the mountains of southwest Wales using Stone Age technology. That’s some journey, and there must have been a very good reason for attempting it. Darvill and Wainwright believe the reason was the magical, healing powers imbued in the stones by their proximity to traditional healing springs.

The bones that have been excavated from around Stonehenge appear to back the theory up. “There’s an amazing and unnatural concentration of skeletal trauma in the bones that were dug up around Stonehenge,” says Darvill. “This was a place of pilgrimage for people … coming to get healed.”

So the ill and injured travelled to Stonehenge because the healing stones offered a final hope of a miracle cure or relief from insufferable pain.

Nå er det ikke bare enkelt for amatører på sidelinjen å vurdere holdet i spadetak og teoritesting. Men litt sånn umiddelbart og alt det der, slår det meg nok at disse skjelettfunnene høres ut til å være et tegn på at dette nettopp ikke var noe valfartssted for syke.

Det er ikke helt det samme å komme for å bli frisk og å komme for å bli begravet. Hvis det da ikke var spesielt beregnet på de som var sta nok til ikke å dra hjem inntil det ikke lenger var noen grunn til å dra hjem.

Eller kanskje forestillingen heller var noe i retning av at syke som ble begravet her (levende eller døde) ville bli helbredet etter sin død?

Altså en portal til et Lourdes i den neste verden.

Ikke helt på høyde med signalfyr for aliens, men det nærmer seg.