Lytt til ungdommen!

Da jeg skrev første utgave av Svar på tiltale i 2012 presenterte jeg en statistikk som burde motivere til innsats. Et flertall i Norge trodde på Gud, men utviklingen var tydelig: Om få år ville det være flere ateister enn gudstroende.

Ikke minst så man dette hos ungdom. Selv blant konfirmanter trodde færre enn 40 prosent at Gud hadde skapt verden og at Jesus var reist opp fra de døde. Jeg siterte dermed Ida Marie Høeg, forsker ved KIFO, Stiftelsen kirkeforskning, som sa rett ut at «Dette må være svært urovekkende for kirken».

Dessverre virker det ikke som så mange tok dette på alvor, i eller utenfor Den norske kirke. Det finnes ingen offisiell statistikk, men inntrykket er klart: Det ble arbeidet langt mer med gudstjenestereformer enn gudsargumenter. Antallet seminarer om god sjelesorg overgår langt antallet om gode argumenter for at Jesus ble reist opp fra de døde.

Sagt på spissen synes trosopplæringsreformen å handle mer om å lære om kirkelige handlinger enn om grunnen til at Kirken finnes.

Når jeg dermed var med og søkte om – og fikk - trosopplæringsstøtte til en bok om dette for ungdom (Gud – mer enn feelgood?), inkludert videoer og foiler lagt inn i Ressursbanken for Trosopplæring i Den norske kirke i oktober 2015, tenkte jeg at her ville mange gripe anledningen. Det ville komme så mange forespørsler at det ble umulig å takke ja til alle.

Tre år senere, har knapt noen etterspurt stoffet.

Nesten ingen menigheter har tatt kontakt om å undervise verken unge eller voksne basert på opplegget. Jeg håper noen har brukt det på egen hånd, men jeg har ikke hørt om det.

Nå kan jo grunnene være flere. Boken og ressursene kan være for dårlige, eller for lite kjente. Menighetene har ikke tid til dette midt oppe i alt annet som forventes. Unge og voksne kan dette så godt allerede, at de ikke har behov.

Uansett er mitt inntrykk fra offentlige uttalelser og samtaler med flere sogneprester at opplæring i å svare på nysgjerrige og skeptiske spørsmål om Bibelen, Guds eksistens og Jesus dels er et blindfelt og dels et stort savn. Det er nok mye av grunnen til at Ungdommens Kirkemøte i 2017 gikk såpass sterkt og klart ut om «Tro under press». Mange unge ønsker opplæring i trosforsvar, for å «ta vare på håpet og troen på Kristus som frelser»:

Å snakke om trosforsvar innebærer altså ikke at kirken definerer seg som et offer eller som et mindretall. Tvert imot mener Ungdommens kirkemøte at Den norske kirke kan og bør lede an i samtaler om tro. Likevel kan enkeltmennesker oppleve at troen utfordres. Innledende samtaler om saken på Ungdommens kirkemøte viser at mange opplever et behov for kompetanse til å imøtegå misforståelser og latterliggjøring av tro.

For en som i mange år har forsøkt å formidle samme poenget, gjorde det godt å se at avsnittet avsluttes med at

Ungdommens kirkemøte ønsker derfor at begrunnelse av troen og hjelp til å samtale om tro kan styrkes gjennom kirkelig utdannelse og i menighetenes og organisasjonenes trosopplæringsarbeid.

Dermed er det med litt undring at jeg så langt ikke har sett at dette var berørt på Kirkemøtet 2018. Det er ikke engang nevnt i Visjonsdokument 2019-2021, i hvert fall ikke direkte. Selvsagt kan det ha vært belyst i en arbeidsgruppe som ennå ikke har offentliggjort noe, men jeg mistenker at det ikke er tilfellet.

Jeg startet med å snakke om at tallene fra 2012 burde motivere til innsats. Hvordan har det gått i årene etter?

Akkurat som forventet. Hvis de forrige tallene burde vært svært urovekkende for Kirken, bør ikke de seneste berolige, selv om undersøkelser kan tyde på at antall «personlig kristne» stiger.

I 2013 var det for første gang like mange (38%) som svarte ja og nei på spørsmålet «Tror du på Gud?». To år senere var det flere ateister enn gudstroende, 39 mot 37 prosent. Selvsagt stoppet det ikke der. Da IPSOS i 2018 begynte å slippe tall fra seneste undersøkelse, viste det seg at trenden er blitt enda tydeligere. Svært mange flere tror ikke på Gud, faktisk nesten halvparten, 46 prosent. Bare 34% svarer at de tror, altså drøyt tredjeparten. Blant nordmenn under 40 år er det nå dobbelt så mange som ikke tror på Gud, sammenlignet med dem som tror.

Også en annen endring, bør tas på alvor: Bevisstheten er blitt større. Flere tar stilling. Man er rett og slett blitt sikrere i sin sak.

Mens det i alle tidligere undersøkelser har vært 25 % som har svart «Vet ikke», er det nå bare 20 %. Det er altså ikke mindre i dag som tyder på at utviklingen fra agnostikere til milde eller militante ateister vil fortsette, enn da jeg skrev første utgave av Svar på tiltale.

Vi lever i en tid der gudstro langt fra er en selvfølge. På Luthers tid trodde omtrent alle på Gud, den store utfordringen var hvordan man kunne bli frelst fra Guds dom. I dag er spørsmålet hvordan i all verden noen kan tro på Gud, selv om det til nød går an å tro på en som ikke dømmer. Å forkynne til en kultur uten gudstro gir helt andre utfordringer enn på Luthers tid.

Mens generasjonene som trodde på Gud forlater oss, lever fortsatt de kulturradikale 68-erne, med barn og barnebarn. Knapt noen av dem har hørt et eneste seriøst gudsargument. De fleste tror at kristne må være kreasjonister. De har vokst opp i en skole der lærebøkene fortsetter å spre tøv om Kirken og vitenskapen, som at man i middelalderen hevdet jorden var flat og forfulgte dem som mente noe annet.

En skole som i stor grad fremstiller kristningen dels som triviell og dels som direkte skadelig eller til bry. En skole som forteller at frelsen kom med Opplysningstiden.

Også her kommer troen av forkynnelsen.

[Opprinnelig publisert i Dagen 02.05.2018 og lagt ut på Verdidebatt 03.05.2018]

Bokanmeldere og begreper

Alltid spennende når noen anmelder ens bøker, og ikke minst hyggelig når det gjøres så positivt og oppegående som et stykke ned i Dan-Raoul Husebø Mirandas Ein ateismekritikk-kritikk i Humanist 4/2013, nå lagt ut på nett.

Dermed er det bare å bøye seg i tenkehetten for konklusjonen om Eksisterer Gud?, boken Atle Ottesen Søvik og jeg publiserte høsten 2013.

Søvik og Davidsen har gjort ein fantastisk jobb med å dra argumenta ned til eit nivå som er forståeleg for både ateistar så vel som teistar. Faktisk leverer Eksisterer Gud? det beste trusforsvaret eg har vore borti. Den klarar og å vise kvifor folk trur, og korleis det å vere kristen og det å tenke rasjonelt kan vere ein grei miks. På mange måtar håpar eg nesten at denne boka sett tona for framtidige diskusjonar – for kristne så vel som ateistar – så me får gjort unna med mange av dei nyateistiske karikaturane ein gong for alle.

Kort sagt, løp og kjøp.

Det er fristende å sitere enda mer av mange positive kommentarer. Men anmeldelsen er heldigvis også kritisk, siden det da går an å lære noe. Både hva som kunne vært formulert eller argumentert bedre, hvor vi kommer til kort og hvordan stoff kan misforstås.

Om ikke boken kan skrives på ny med det første, kan i det minste anmeldelsen kommenteres, akkurat nå.

Skal man diskutere et tema, er det greit med en dekkende definisjon. En stråmann ingen tror på eller en seigmann som kan strekkes i alle retninger, gjør ingen nytte. Vi forsøkte dermed å forholde oss til en mest mulig klassisk kristen gudsforståelse, med minst mulig konfesjonelle kontroverser.

Vi la vekt på at

Det er en lang tradisjon i Vestens filosofihistorie for å definere begrepet «Gud». Filosofene har typisk hatt som kjernetanke at Gud er første årsak, verdens opphav, den uendelige eller den perfekte – og så strukturert resten av begrepet derfra. Man kan begynne med flere forskjellige utgangspunkter og likevel ende opp med et gudsbegrep ganske likt det som ble presentert i forrige delkapittel: Gud er verdens skaper, allmektig, allvitende, allestedsnærværende osv. Dette er temaet i kapittel 8 som handler om den indre sammenhengen i gudsbegrepet. Det har med andre ord vært et filosofisk gudsbegrep i vestlig historie i flere tusen år som er svært forskjellig fra det man mener når man kaller Tor og Odin eller Zevs og Apollon for guder. Dette er et viktig poeng siden Dawkins og andre sier at ateisme bare er å tro på én gud mindre enn teister gjør.

Mer presist handler dette om om at Gud (ved siden av å eksistere som mer enn en forestilling) er én, personlig, kjærlig, allmektig, skaper, uendelig, perfekt, allvitende og nødvendig. Med atskillige setningers klargjøring av hva som ligger i disse begrepene.

Vi ventet mange slags kommentarer til dette, men nok ikke helt den følgende:

Forfattarane tek utgangspunkt i den lutherske Gud, då dette er den guden som ligg dei nærmast, samt at det er den kristne (i vidare tyding abrahamske) Gud som har vore til gjenstand for størst og mest kritikk frå nyateistar.

Hvordan vår beskrivelse av Gud kunne være spesifikk luthersk er noe uklar, uten å gjøre et stort nummer av det. Ja, Gud er også luthersk, men jeg mistenker at verken anglikanere, pinsevenner eller ungkatolikker føler seg helt fremmed for bokens gudsbilde.

Et godt stykke på vei i likhet med jøder og muslimer.

Hvor er det så Dan-Raol mener vi kommer til kort eller formulerer oss ugreit?

Kapittelet om religiøse erfaringar og mirakel er eit av dei svakare i denne boka. Eg trur at ein del andre enn meg vil ha vanskar med å la dette argumentet ligge:

Når kristne tror at Gud har skapt verden, er det naturlig at verden peker mot Gud, slik at også folk som aldri har hørt om kristendommen, kan ha tanker om en skapergud som står bak.

Det er ikke helt opplagt hva kritikken her går ut på. Forestillinger om en høyere skapergud finnes i mange slags kulturer, og altså ikke bare blant kristne, jøder eller muslimer. Vi presenterer ikke dette som et argument for at Gud må eksistere, sier kun at det passer godt med at Gud finnes. Selvsagt finnes flere grunner til tanker om en skapergud, enn at en skapergud finnes.

Konklusjonen på dette punktet er likevel positiv.

Forfattarane er opne på at religiøse erfaringar handlar om personlege vurderingar, og at dette gjerne er ein av dei større utfordringane med å overtyde ikkje-religiøse. Dermed reddar dei seg greitt inn.

Anmeldelsen redder seg altså greit inn der.

Så har Dan-Raol også noen spørsmål.

Refleksjonen rundt det onde sitt problem er elles strålande med tanke på å slå ned ein del fordommar. Det er likevel noko ein stoppar litt opp ved:

Det viktige poenget her er at hvis Gud kunne skape både en risikofri verden og vår verden i tillegg, var det godt av Gud å skape begge deler. Hvorfor? Det er godt for Gud å kunne ha en annen type fellesskap med oss enn han har med andre i en annen verden, og det er godt for ham å skape en verden der helt unike goder kunne oppstå.

Her (og fleire andre stader) er det refleksjon rundt kva som er «godt for Gud». Det blir ikkje vidare forklart kvifor, og som ikkje-kristen undrar ein kvifor.

Her ser jeg at vi kunne formulert oss annerledes og bedre. Ikke minst blir preposisjonen "for" såpass misvisende at det er naturlig å bruke noen milliliter blekk på det i anmeldelsen. Vi vet lite om hva som er "godt for Gud", selv om det er mulig å argumentere for at det er et gode med fellesskap med også noen som ellers ikke kunne blitt til.

Poenget er ikke hva som er godt for Gud, men hva som det er godt at Gud gjør.

Noe vi heldigvis peker på i de neste setningene.

Først og fremst er det godt for oss som lever i denne verden, siden den eneste muligheten for oss å kunne leve et godt og evig liv med Gud, er at vi først blir til i denne verden, og så kan ta del i den neste verden. Det er altså ikke et mulig alternativ at vi konkrete individer i vår verden hadde blitt skapt rett i en god verden. 

Dette handler om at de spesifikke individene "oss" og "vi" er blitt til i vår verden med våre foreldre, vår barndom, skolegang, fritid, jobb, familie osv., og som noe annet enn hvordan vi ville blitt i en annen verden.

Akkurat du og jeg ville ikke vært akkurat du og jeg.

Neste spørsmål handler om hva som skulle gjort at vi avviste Guds eksistens, noe anmelderen ser som utfordrende også for ham selv.

Kva kunne gjort Guds eksistens så usannsynleg at dei to potensielt måtte revurdera sitt standpunkt? Forfattarane er såvidt inne på det, men eg skulle gjerne sett dette som ein del av oppsettinga av argumentet, heller enn noko som ein endar opp med å avvise undervegs. 

Det skal vere sagt at akkurat dette er noko eg sjølv har store problem med, då dette er å leggje premiss for kva som heilt grunnleggjande hadde gjort at eg måtte revurdere heile mitt livssyn – noko som er svært vanskeleg å vere oppi, og endå verre å postulera før det skjer.

Ja, vi kunne vært tydeligere og satt det opp på en annen måte. Men dette er altså et ganske stort prinsipielt og praktisk spørsmål, med mange momenter - også innen naturvitenskap. Når vinkelen i boken er hvilken hypotese som skaper best mulig sammenheng i flest mulig data (koherens), er det enkle svaret at en avvising av én hypotese krever at en annen hypotese skaper bedre sammenheng.

Så er det opplagt ikke like enkelt å si hva dette konkret innebærer.

Det er likevel ikke til å komme fra at Kristen gudstro vil skape mindre sammenheng hvis noen graver frem Jesu legeme, Tor og Odin viser seg på himmelen, det avsløres at ingen mennesker på noen måte er ansvarlige for sine tanker, ord og gjerninger, eller at universet likevel ikke er fininnstilt, for å nevne noe.

Det er også forståelig at Dan-Raol går lei i det ene kapitlet som på rekke og rad og nok i overkant oppskriftsmessig avviser de relativt korte argumentene i Michael Martin og Ricki Monniers The Impossibility of God (2003).

Det er diverre bare så mange gongar ein kan synast at det er morosamt, og når ein kjem til det tjuefjerde argumentet (tjuetredje, så vidt eg kan telje, dei hoppar av ein eller annan grunn over det tjueførste), er ein ganske lei. 

Mesteparten av avvisinga av argumenta går nemleg på det same: Argumenta er stråmenn for det gudsbilete dei postulerer i boka. Det er vel og greitt, men det gjer eit lite inntrykk av at det ikkje finnest nokon innvendingar mot gudsbiletet deira, i kvart fall ingen innvendingar som held. Eg har vanskeleg for å tru det er tilfellet, og skulle gjerne sett dei ta opp meir relevant kritikk i staden for å bruke eit heilt kapittel for å avvise stråmenn.

Nummereringen skal vi ta med vår mattelærer, men vi kunne nok gjort en bedre jobb med å vise hvorfor akkurat disse argumentene var mer relevante enn bare fordi vi hadde boken for hånden. Grunnen er nok ikke verre enn at den er mer kjent og henvist til blant religionsfilosofer enn mange andre bøker med kritikk av et kristent gudsbilde.

Før jeg kommer til slutten av omtalen av Eksisterer Gud? kan tas en kort runde innom en mer generell kritikk i anmeldelsen.

Det eg saknar i desse bøkene, er refleksjon rundt nyateismen i Noreg. Bøkene tar gjerne utgangspunkt frå utlandet, som er lite talande for korleis det er med nyateisme blant ateistar (og humanistar) her til lands.

Ja, siden vi ikke skrev om nyateismen i noe land, er nok ikke vår bok mest i tankene her. Til gjengjeld er det mer enn en smule underlig at ikke min Svar på tiltale fra året før er omtalt, siden den også berører den norske scenen.

Grunnen er muligens ikke verre enn at Dan-Raol fikk tak i feil bok for oppdraget.

Den siste innvendingen til Eksisterer Gud? peker tilbake på - eller drar teppet litt vekk under - den første kommentaren, om "den lutherske Gud".

Ein kan og meine at refleksjonen rundt kor representativt synet til forfattarane er blant kristne, ikkje er spesielt grundig, og det kan sjå ut som Søvik og Davidsen litt vel fort konkluderer med at gudsbiletet deira er det rådande i Den norske kyrkje – og blant norske kristne generelt. Det er forståeleg at forfattarane vil konkludera slik (og gudsbiletet deira er eit eg absolutt trur Dnk kan vere godt tent med), men høgt uvitskapleg. Søvik og Davidsen er dei første eg har sett med dette konkrete gudsbiletet. Ein kan og håpe at denne boka er med på å gjere noko med det

Oppfatter man bokens Gud som spesielt luthersk, er det underlig å tenke at dette ikke er et ganske vanlig gudsbilde i DnK eller blant norske kristne. Men siden vi ikke oppfatter den som spesielt luthersk, og har hentet mye fra en bredere, klassisk tradisjon, har nok anmelderen et poeng.

Ikke fordi gudsbildet er ukjent i Dnk, men fordi det ikke er vanlig å presentere Gud såpass tydelig og utfyllende, og med den type terminologi.

Vi mistenker uvitenskapelig nok, men mer enn anekdotisk siden en av forfatterne er godt kjent med pensum og undervisning ved teologiske læresteder, at dette gudsbildet ligger til grunn for mange teologers oppfatning av Gud.

Samtidig er ikke religionsfilosofiske vinkler vanlig i hverdagen, spesielt ikke blant folk flest. Snakker noen om Gud, gjelder fort personlige bilder og uttrykksmåter. Det finnes også teologiske tradisjoner for å si minst mulig om Gud (tanken er at vi kun kan si konkret hva Gud ikke er). Noen oppfatter også religionsfilosofiske vinklinger som for rasjonalistiske og/eller abstrakte til å hjelpe i livets utfordringer, uten at det alltid er lett å se alternativene som mindre abstrakte.

Det er uansett ikke vanskelig å støtte at bokens gudsbilde bør bli mer kjent og akseptert i Dnk (og andre steder), og håpe at boken kan bidra til det.

Så får vi håpe og tro at anmeldelsen kan gjøre boken mer kjent.

På vantro og Are

Are Sende Olsens NRK-serie På tro og Are beviser den bokstavelige sannheten i det åpenbarte ordet om at som man roper i skogen, får man svar.

Og at på tunnelsynet skal NRK kjennes.

Denne gangen handler det om et enøyd fokus på sterk og subjektiv tro. Og som så ofte når kristne eller andre med noe så underlig som et religiøst syn presenteres i media, er det altså som noe som ikke bare er i strid med vitenskapen og intellektet.

Det er på mange måter en fornærmelse av sistnevnte.

Nettopp dette med å legge fra seg intellektet for å kunne se lyset er Ares største sperre for å tro. Han beskriver seg selv som en fargeblind person stående sammen med mennesker som beundrer regnbuen. Selv ser han ingenting, og får ikke presentert noen gode grunner til å tro at det kan finnes noen regnbue. Intellektet står tydeligvis i veien, men å legge fra seg intellektet er uaktuelt. For «hva er vitsen med denne store hjernen hvis jeg ikke skal tenke med den?»

Mens det i realiteteten er Are som fornærmer seernes intellekt med ikke å bruke sitt eget til å finne alternative stemmer.

Dermed er det flott at Martin Jacobsen (som sitert over) og Margunn Serigstad Dahle har gjort en god jobb med å vise slagsiden. Og når det til og med kommer frem i kommentarfeltet at den gode Are faktisk møtte kristne som mente å ha gode grunner til å tro, er det ikke klart hvilke gode grunner man skal ha for å tro hans fremstilling.

Slik Marthe Kristine Østerud Bjerke som studerer ved Misjonshøgskolen forteller i kommentarfeltet til Martins innlegg, er dette mer grelt enn man skulle tro.

Det handler ikke bare om at Are bevisst oppsøkte stort sett perifere og/eller ikke-intellektuelle perspektiver, men at han bevisst utelot å vise de mer intellektuelle perspektivene han møtte.

Jeg går selv på Misjonshøgskolen og var med under opptakene de gjorde der. De var der en hel dag, var med i en NT time på masternivå, i tillegg til at Are snakket med studenter og professorer i Det nye testamente og i systematisk teologi. I NT forelesningen og i samtalen med de to professorene kom det fram mange gode argumenter for hvorfor man kan ha med intellektet sitt når en velger å ha et kristent livssyn. I NT forelesningen gikk læreren inn på den historiske Jesus og at det er overveiende mange gode argumenter for å si at Jesus har levd, i tillegg til at evangeliefortellingene er troverdige beretninger om Jesus. Videre, stilte vi studenter Are spørsmål og utfordret han på sitt ateistiske livssyn. Også ST-professoren utfordret Are og argumenterte for hvorfor en gudsforestilling må sprenge våre forestillinger. Vi snakket også om at den trascendente Gud har åpenbart seg for menneskene i inkarnasjonen. Kan hende Are ikke forstod det vi prøvde å formidle til han, kanskje ble det for svevende eller for komplisert for ham å følge med. Jeg skal ikke "blame" ham for det, å være med på en forelesning i NT på masternivå er ikke bare lett, og jeg skjønner godt at det kan bli for komplisert for ham å skjønne. 

Vi har altså gode grunner til å fortsette å tro at NRK ikke fremstiller noe annet av virkeligheten enn det programskaperne selv tror eller ønsker. Denne saken vil ikke bli behandlet i PFU, men mønsteret er det samme som i romkvinnesaken. NRK droppet - mot bedre vitende - helt avgjørende info som hadde slått beina vekk under reportasjen.

I stedet for å vise at domstolene hadde gjort rett overfor fryktelige overgrep i en romfamilie, gled det inn i en større fortelling om storsamfunnets overgrep mot romfolket.

Noe som føyer seg inn i NRKs lange tradisjon for å  la deres egne større fortellinger trumfe realitetene.

Selv om det ikke mangler kristne miljøer der troen primært handler om tradisjoner og subjektive opplevelser, har Are ingen spesiell god unnskyldning. Hadde han gjort en såpass intellektuell anstrengelse som å google, ville han funnet kristne bestselgere som Kristen med god grunn, enten den store hjernen hans var blitt veldig overbevist eller ei.

Hadde han sjekket med en ikke helt uviktig institusjon som Menighetsfaktultet, ville flere enn menigheten blitt tipset om bøker som Eksisterer Gud? 

Enten Are tror det eller ei, er det altså et faktum at det er en solid tradisjon for å diskutere slike spørsmål ut fra logikk og naturvitenskap, historie og kritisk vurdering av påstander om helbredelser og personlige opplevelser av Gud.

Hadde han googlet forfatterne, ville han noenlunde uavhengig av størrelsen på eget intellekt funnet bøker som Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø. Altså noe såpass mediamessig sensasjonelt som en kildebasert tilbakevisning av forestillingen om en helt grunnleggende konflikt mellom tro og vitenskap.

Med alle tilhørende anekdoter om at Kirken har forfulgt naturfilosofer og vitenskapsmenn siden antikken, fra Hypatia til Darwin, enten det hevdes av paven forbød disseksjoner, bannlyste Haleys komet eller satte Galilei i fengsel.

Are Sende Olsen hadde også risikert å finne Svar på tiltale, en bok som ikke legger mye i mellom om tulleargumentasjon og fordomsfulle feil blant det som ofte kalles nye ateister, fra Dawkins til Harris.

Noe som heller ikke er uvanlig blant vanlige ateister, enten de heter Are eller Kari, kommenterer på NRK eller i kommentarfelt.

En riktigere programtittel hadde altså vært På vantro og Are.

Eller enda mer presist: På tunneltur med Are. Uten sidespeil. 

Tro mot Fakta - Hvorfor Scientisme og Fakta er Inkompatible

Siden Steven Pinker har anmeldt Jerry Coynes seneste bok Faith Versus Fact: Why Science and Religion Are Incompatible, tydeligvis ut fra sin beste englenatur, bør det nok for balansens skyld nevnes at ikke alle er like rosende.

Det er ikke bare tenkende kristne som reagerer når biologiprofessorer forlater biotopen for å  forsvare scientismens revir. Flere har forstått at man biter seg selv i det man måtte ha av anlegg for haler om man hevder at enten alt som finnes, eller alt vi kan vite noe om, er det som er rimelig direkte tilgjengelig gjennom ulike former for fagvitenskap.

Eller alment akseptert av denne.

En av de enkleste grunnene er at det krever mer enn noen DNA-smuler sirkelargumentasjon, ettersom man da måtte ha brukt vitenskapen til å begrunne den konklusjonen.

Noe det også kan være vanskelig å få almen aksept for.

I stedet er det altså Coynes egen filosofiske posisjon som bestemmer. Og fra sin høye hest som vitenskapens forsvarer, skaper han en svært verdiladet stemning med eksempler på opplagte overgrep og frykteligheter i regi av religiøse som ringeakter vitenskapen.

Uten å vise hvordan en tro på at universet dypest sett er verditomt, der alt som skjer egentlig kun handler om fysikk og biologi, kan forankre eller begrunne et sterkt etisk engasjement.

Eller verdien av fakta fremfor tro, for å styrke vår posisjon og forsvare menneskets iboende verdi mot religiøse trusler.

Coyne bare hopper over problemstillingen og forutsetter konklusjonen. Han prøver ikke å lage en logisk kjede fra hans virkelighetssyn til verdier, basert på evidens.

Han bygger i realiteten på verdimessige lån fra tradisjoner han selv hevder ikke handler om fakta, men om tro. 

Det blir ikke bedre av at Coyne ikke er informert på noe som minner om vitenskapelig nivå om mange av temaene han behandler. 

Boken er et skoleeksempel på det han ønsker å vise, men med kanonene rettet motsatt av hva han tror.

Ja, det er ikke vanskelig å finne mye i dette interessante vesenet "religion" (som mange snakker om, men få har sett) som ikke holder vitenskapelig vann. Religiøse skiller har skapt eller forsterket krangel og krig gjennom historien. Siden religioner er uenige, er det opplagt at ikke alle kan ha like rett. Det mangler ikke eksempler på ekte troende som har begått bestialske overgrep.

Noen ganger like ille som tenkesett og ideologier som mener seg å bygge på vitenskap, enten vi snakker om den dialektiske materialisme eller rasehygiene.

Men det betyr ikke at alle former for teologi eller tenkning som lener seg mot religion, dermed er inkompatible med vitenskap.

Skal Coyne komme ut av dette med noen smuler seiersminer, må han altså være nøye med å beskrive religion på måter som ikke er kompatible med vitenskap. Han er nødt til å finne eksempler på religiøse standpunkter som ikke kan begrunnes rasjonelt. 

Men når han gjør dette, er faren igjen stor for å argumentere i sirkel. 

Hvis noen skulle være uforskammede nok til peke på sider ved en eller annen religion som (her er det bare å holde seg fast) er kompatible med vitenskap, er dette selvsagt ikke egentlig religion. Skulle det være religiøse standpunkter som kan begrunnes rasjonelt, har man samtidig vist at de ikke er religiøse standpunkter.

Siden alle skotter har rødt hår, kan en med sort hår ikke være skotte.

Hva er det så Coyne oppfatter som det grunnleggende inkompatible mellom "religion og vitenskap"? Jo, det er som så mange nye ateister er opptatt av, selve metoden for å finne sannhet.

Science and religion— unlike, say, business and religion— are competitors at discovering truths about nature. And science is the only field that has the ability to disprove the truth claims of religion, and has done so repeatedly (the creation stories of Genesis and other faiths, the Noachian flood, and the fictitious Exodus of the Jews from Egypt come to mind). Religion, on the other hand, has no ability to overturn the truths found by science. It is this competition, and the ability of science to erode the hegemony of faith— but not vice versa— that has produced the copious discussion of how the two areas relate to each other, and how to find harmony between them.

Dermed er spillet i gang. "Religion" lever i en evig kamp mot "vitenskapen" og klarer ikke på egen hånd å avgjøre om det man selv står for stemmer eller ei. Det er alltid vitenskapen som vinner, siden religion er uten andre våpen enn våpen.

For Coyne er det utenkelig at det finnes religioner som er opptatt av å etterprøve ting, og som selv - innenfra - kan sjekke eller korrigere egne standpunkter.

Han opptrer med andre ord klart religiøst når han ikke sjekker eller korrigerer sine standpunkter.

Hadde Coyne undersøkt, ville han oppdaget mange forhold. Jeg skal trekke frem eksempler fra kristne sammenhenger, siden det er yndlingsmålskiven til Coyne. Han tror til og med at han vet hvordan den ser ut og at han rammer blink hver gang.

Men han vet ikke at vi allerede hos Paulus, altså i de eldste delene av Det nye testamentet, finner formaningen om å "prøve alt og holde fast på det gode". Med å "prøve" menes her teste og vurdere, altså ikke bare akseptere noe blindt, fordi en biologiprofessor autoritet skriver om det i en bok.

Og nettopp dette med å teste og vurdere har mange sett som et ideal i kristen teologi og filosofi de seneste par tusen år. Det betyr ikke at man har manglet forsøk på å etablere partilinjer og ensretting, eller at det er lett å avklare alle teologiske spørsmål, men at troen på rasjonalitet og logikk har vært en viktig faktor. 

Nettopp derfor har det vært en så sterk interaksjon - fra påvirkning til protest - med samtidens synspunkter. Dette har gitt mange positive effekter fra vitenskap til verdier, enten samtiden var antikken, folkevandringer, renessanse, middelalder, opplysningstid, modernisme eller postmodernisme.

Og Kirken har som regel forholdt seg med lyttende respekt til rådende vitenskap, selv om det ikke alltid har vært enkel å skille den fra rådende ideologier. 

Justin Martyr er svært tydelig på dette allerede rundt år 155, i hans første forsvarsskrift til Keiseren. 

Reason directs those who are truly pious and philosophical to honour and love only what is true, declining to follow traditional opinions, if these be worthless.

Et standpunkt man kunne mistenke Coyne for å støtte i teorien, om han nå ikke alltid er like god i praksis.

For not only does sound reason direct us to refuse the guidance of those who did or taught anything wrong, but it is incumbent on the lover of truth, by all means, and if death be threatened, even before his own life, to choose to do and say what is right.

Dermed ber Justin de romerske myndigheter sjekke selv og ikke bare godta ondsinnede rykter - selv om de nok handlet om andre ting enn at det var en lang og nødvendig krig mellom tro og vitenskap.

Do you, then, since you are called pious and philosophers, guardians of justice and lovers of learning, give good heed, and hearken to my address; and if you are indeed such, it will be manifested. For we have come, not to flatter you by this writing, nor please you by our address, but to beg that you pass judgment, after an accurate and searching investigation, not flattered by prejudice or by a desire of pleasing superstitious men, nor induced by irrational impulse or evil rumours which have long been prevalent, to give a decision which will prove to be against yourselves.

Nå kan man si mye om Coyne (og det er langt fra alt som kan tas i én bloggpost), men blant det mest talende - også fordi Pinker ikke reagerer på det i anmeldelsen - er at Coyne faktisk ikke bare fremhever to av de mest diskrediterte bøkene om vitenskapshistorie noensinne (se også James Hannams artikkel eller lån boken på bildet til høyre). 

Han mener at de tross kritikk hadde rett i sine teser om krigen mellom kirken og vitenskapen. 

Some historians of science claimed that White’s and Draper’s scholarship was poor (yes, they did make some errors and omit some countervailing observations, but not nearly enough to invalidate the books’ theses).   

Det er med andre ord svært tydelig at Coyne ikke har latt seg forvirre av å lese fagbøker. 

I stedet presterer han å holde fast ved forlengst tilbakeviste påstander som at 

One can in fact argue that science and religion have been at odds ever since science began to exist as a formal discipline in sixteenth-century Europe. Scientific advances, of course, began well before that— in ancient Greece, China, India, and the Middle East— but could conflict with religion in a public way only when religion assumed both the power and the dogma to control society. That had to wait until the rise of Christianity and Islam, and then until science produced results that called their claims into question.

Og skoleeksemplene, det han oppfatter som typisk og nødvendig, er Galilei og Scopes-saken i 1925. Altså to av de mest myteomspundne rettsaker i historien.

Nå har Coyne fått høre at disse ikke oppfattes som typiske eller som "religiøse", men han avfeier det med at dette er fra revisjonister eller altså kompromissorientere folk som "accommodationist theologians and historians". Selv om han likevel strekker det til å se bort fra disse to "most notable ones", har kirker ved mange anledninger

decried or even slowed scientific advances, episodes recounted in the two books I’ll describe shortly. (Of course, churches sometimes promoted scientific advances as well: during the advent of smallpox vaccination, churches were on both sides of the issue, with some arguing that it was a social good, others that it was short-circuiting God’s power over life and death.)

Eksemplene på konfliktene han nevner er forøvrig 

linguistic research, biblical scholarship, medical issues like vaccination and anesthesia, improvements in public health, evolution, and even lightning rods

Siden de aller færreste av leserne (for ikke å si anmelderne) aner at dette er tilbakevist for lengst av vitenskapshistorikere, slipper altså Coyne unna med å presentere tro som fakta. 

Så lenge noe støtter hans eget syn, er det ikke så farlig om det bygger på fantasifull eller feil evidens.

Samtidig er det interessant at Coyne, slik Pinker nevner i anmeldelsen linket til øverst, med denne "vitenskapen" som "religion" skal være i konflikt med, ikke tenker seg ren naturvitenskap, men

any system of belief grounded by reason and evidence, rather than faith

For dette samsvarer med definisjonen mange teister har i samtaler om dette og som Atle Søvik og jeg har skrevet om mer inngående i boken under. 

Dermed er Coyne mer enig med klassisk kristen tenkning enn han aner og muligens enn han noen gang kommer til å vedgå. 

For det Coyne argumenterer mot er ikke "tro", men "blind tro" (som han synes å tro mer eller mindre blindt er alt hva all religion driver med). Og en slik blindtroisme eller (for å si det mer faglig) fideisme er vanskelig å forsvare.

Siden den ikke bygger på argumenter, kan den altså avvises uten argumenter, for å parafrasere Christopher Hitchens (og vedgå det, for ikke å bli tatt for å være norsk journalist).

Så er selvsagt spørsmålet hvilke argumenter og hva slags evidens og hva slags tolkning av evidens som er holdbare grunner for et "system of belief" - eller, kanskje bedre på norsk, for en virkelighetsforståelse - som altså også en religion er.

Og det er ikke noe man bare slår fast eller besvarer en gang for alle på tre setninger eller trehundre sider.

Men dess mer man leser av Coyne, dess mindre tillit får man til at han kan skille trosbaserte forestillinger fra fakta.

Noe som er ikke er helt uviktig for å være en troverdig guide til å tolke og argumentere ut fra evidens og logikk - uten fastslåste oppfatninger om hva som kan være gode eller mulige forklaringer.