Kongehusets død?

Er det krise for kongehuset at prinsesse Märtha i går holdt seminar med Lisa Williams, mest kjent for å hevde at hun snakker med døde?

I hvert fall i følge ekspertene, skal vi tro Dagbladet.

Hva slags eksperter er det så man snakker om? Forskere på spiritisme og andre påstander om det paranormale? Sosiologer og religionshistorikere? Psykologer?

Nei, i stedet har vi å gjøre med den kjente og kjære gruppen som hentes frem ved hver rojale dåp eller død, bryllup og bursdag. Altså kongehusekspertene.

Europeiske kongehuseksperter mener prinsesse Märtha Louises seminar med Lisa Williams, der det ble forsøkt å kommunisere med døde, er skadelig for det norske kongehuset.

På en dag der svenske eksperter nok i større grad får komme til ordet om andre ting, hevder Expressens kongehusekspert Johan T. Lindwall at

et samarbeid mellom en i kongefamilien og et selverklært medium aldri kunne skjedd i Sverige. Han mener at kong Harald burde ha satt en stopper for datteras opptreden med Lisa Williams.

Så avgjort burde han det. Men det er ikke garantert at det aldri kunne skjedd i Sverige, ikke minst fordi det altså ikke bare kunne ha skjedd, men har skjedd. Selv om forholdene i dag er litt annerledes enn under den svensk-norske kongen vi fikk i 1814, Karl den 13. av Sverige og Karl 2. av Norge.

Vi gir ordet til historikeren Øystein Sørensen som har skrevet bok om dette i to utgaver.

Han hadde stadig seanser på og rundt slottet i Stockholm, med møter og samtaler med ånder og andre overnaturlige vesener. Han trakk til seg den ene sjarlatanen etter den andre som var spesialist på magi og åndemaning og den slags.

Karl den 13. arrangerte blant annet seanser på kirkegårder, som involverte hodeskaller og skjeletter. Seanser der de skulle lage gull, og seanser der man snakket med avdøde og andre i åndeverdenen.

Det er altså heldigvis en stund til Märtha nærmer seg sine forgjengere, selv om hun i stigende grad kanaliserer følger i deres fotspor i et grenseløst univers.

Og det er et slik univers stadig flere i Norge forholder seg til, enten man lengter etter et fortryllet eller har angst for et hjemsøkt.

Da hjelper det ikke at norske biskoper i følge et NTB-oppslag nøyer seg med å fortelle at Kirken lærer noe annet og er litt skeptisk til kommersialiseringen rundt det hele.

For det kan vanskelig oppfattes som seriøs kritikk når noen bare sier at de mener noe annet enn andre. Noen vil nok også se det som lettere komisk eller til og med intolerant når en  representant for én tro kritiserer noen med en annen tro, på det interessante grunnlaget at de tror forskjellig.

Altså uten å argumentere for at den ene troen er mer riktig enn den andre, eller bringe til torgs et eneste alment argument mot spiritisme og new age-mystikk.

I stedet ber fungerende biskop i Bjørgvin Jan Otto Myrseth prinsessen bør velge om hun skal representere kongehuset, eller samarbeide med aktører som Williams.

– Kirken lærer at døden er et punktum. Men noen gjør det til et levebrød «å samtale med dem på den andre siden» for at folk som har noe uoppgjort, skal få rydde opp, sier Myrseth til Vårt Land.

Men, slike tilbud skal man ikke ta imot, mener teologen og presten.
– Folk som lever med sorg, må forsone seg med at det er satt strek når et menneske dør, sier han.

Det hele føyer seg inn i Kirkens nyere tradisjon for ikke å støte fra seg folk flest, eller almenreligiøsitet som det kalles, ved å prioritere terapi og sjelesorg foran substansiell kritikk. Eller for å ta New Age-påstander til inntekt for en "åndelig virkelighet" som omtalt f.eks. her og her.

Noe som gjør at det ikke bare er kongehusets krise man kan snakke om.

Märthas lefling med engler og engelske damer vil nok ikke føre til kongehusets død, selv om mange skeptikere og altså ... eksperter skulle tro det.

Og skulle det likevel avgå ved døden, er det bare å kontakte Lisa Williams.

Sommer og sitater

Siden det er lyst og sommer, eller tid for å male huset som det heter på norsk, blir det nok mindre skrivning de nærmeste dagene.

Hvilket ikke er til hindre for mer sitater.

Og hva er da bedre enn å starte med hva Chesterton skrev i anledningen kroningen av Kong Haakon i 1906, i essayet som i Collected Works har fått den interessante sammenstilte tittelen Revival of Small Nation/The True Middle Ages.

Når essayet er en fornøyelse å lese er det ikke bare fordi det er om Norge, men enda mer fordi det er av Chesterton.

Etter noen tanker om at kroninger er den beste skjebne for alle konger, med unntak av det ikke å bli kronet, "a burst of rebellion for which the majority of monarchs are much too weak", og om hvorvidt man feiret på skandinavisk vis ved å kaste beinrestene på hverandre etter måltidet (noe som ikke er omtalt, men i følge GKC gjør man jo ikke det med selvfølgeligheter som at man skålte i champagneglass og ikke fra flasken), kommer han til kjernen:

But there really is in the Norwegian incident an interest of a much more real kind. It is a sort of small picture of the tendencies of Europe as a whole. This independency of Norway is the success of a cause that has been quietly working in Europe for a very long time past; but it is the success of a cause which everyone has long been in the habit of regarding as futile, unpractical, sentimental, hopeless. It is the success of the unsuccessfull.

Og det nettopp i en tid der sosialdarwinisme og imperialisme lenge hadde gått hånd i hånd.

Throughout the whole of our time and generation it has been the fashion to say that the age of small nationalities is over; that the passion of Poland and Hungary is only the afterglow of of an idle but irrevocable sunset. Sosiologists tell us that these nation had, in two senses of the phrase, been destroyed for ever, and that they had been destroyed for their own benefit. The great Empires were strong; the little nations they absorbed were weak; Nature had spoken. But within the last few years Nature has spoken and said some very unexpected things.

For Chesterton er Norge et kroneksempel på en liten nasjon som har vært underlagt store i århundrer, men som viser at små nasjoner kan lykkes bedre - og skape mer lykke - enn erobrerende og annekterende nasjoner som har en tendens til å gå til grunne eller ende i anemi.

Etter videre utlegninger om forskjeller mellom Norge, Sverige og andre små og store nasjoner, er det ikke annet å gjøre enn å avslutte essayet med moderne fremstillinger av middelalderen (og med lett modernisert avsnittsinndeling). 

There is something odd in the fact that when we reproduce the Middle Ages it is always some such rough and half-grotesque part of them that we reproduce. I do not wish to compare the Mysteries of Chester with the Mystery of a Hansom-Cab. Both are popular mysteries; but, as is commonly the case, the medieval is the more intellectual. But why is it that we mainly remember the Middle Ages by absurd things? We remember Henry I not by the First Charter, but by the dish of lampreys. We forget that Henry VIII was intellectual, but we remember that he was fat.

I do not mean that the miracle plays are merely absurd: they sometimes were. But I mean that we neglect the rest. Few modern people know what a mass of illuminating philosophy, delicate metaphysics, clear and dignified social morality exists in the serious scholastic writers of mediaeval times. But we seem to have grasped somehow that the ruder and more clownish elements in the Middle Ages have a human and poetical interest. We are delighted to know about the ignorance of mediaevalism; we are contented to be ignorant about its knowledge.

When we talk of something mediaeval, we mean something quaint. We remember that alchemy was mediaeval, or that heraldry was mediaeval. We forget that Parliaments are mediaeval, that all our Universities are mediaeval, that city corporations are mediaeval, that gun-powder and printing are mediaeval, that half the things by which we now live, and to which we look for progress, are mediaeval. We remember the Philosopher’s Stone, but we forget the philosopher" (Illustrated London News, 14. juli 1906).

Hvilket på enkelte felter minner om et innlegg jeg nylig så i Dagbladet. Denne Chesterton må snarest slutte å stjele stoff.

Tore ikke på sporet

Skal du si noe positivt om noen i det kontroversielle hjørnet kan du slå frampå om at de er spennende eller modige eller innovative eller noe i den retningen.

Men det finnes enda mer typiske klisjeer, særlig hvis man snakker om noen som befinner seg på alternativsiden.

Dermed er det ingen grunn til undring over hva Tore Strømøy sier i Dagbladet 2. juni om Märtha Louise.

Eller over hvordan han hopper mellom metaforene.

– Modig gjort

Strømøy mener at prinsessen har fått ufortjent mye pepper for sine foredrag om engler.

– Hadde det vært mulig at hun ble satt på bålet slik de gjorde med hekser før i tiden, så hadde nok Märtha Louise blitt brent i dag. Men selv om hun har blitt halshogd av mange så står hun fram med sin engletro. Det er modig gjort, sier Strømøy til Dagbladet.

– Det er jo vanskelig nok for «mannen i gata» å snakke om dette, når man er prinsesse gjør det det enda verre. Motet hennes er imponerende, fortsetter han.

Selv om Strømøy mikser metaforer fra bål til øks, og fra kunne blitt (brent) til er blitt (halshogd) - og det mange ganger (tydelig at dette med reinkarnasjon virker, hvis det ikke er Game of Thrones-metoder man tar i bruk) - er det liten tvil om at han oppfattes positivt.

Märtha Louise er glad for støtten hun fra den kjente trønderen, som nå har en liten pause fra TVskjermen.

– Det var hyggelig sagt, og jeg setter pris på støtten jeg får fra Tore, sier prinsessen til Dagbladet.

Nå er vi ikke ukjente med påstander om at alternative som Märtha ville bli brent, heller ikke fra et kongehus der heller ikke dronningen er historiker.

Men selv om noe er hyggelig ment, er det ikke sikkert det oppfattes som hyggelig hvis man har sånn noenlunde greie på hvorfor noen ble henrettet under hekseprosessene.

Bra bok om du vil vite noe om hekser.

For denne rosen synliggjør at man ikke har den fjerneste anelse om hvilke anklager som lå bak. Og at man aldri har fått tilsvar fra noen med slike anelser.

For det er tvilsomt at Tore Strømøy, dronningen og andre ser at det de gjør er å anklage Märtha Louise for ondsinnet magi.

For å kaste forbannelser over andre. For å ønske dem vondt. For å utøve skade på andres liv og eiendom.

Kort sagt ingen opplagt honnør.

Når noen ble henrettet som hekser var det ikke fordi de hadde oppfatninger som avvek fra flertallet eller prestene. Det var ikke fordi de hevdet at de snakket med engler eller hester eller kunne helbrede eller var kloke koner eller kunne se folks auraer eller hadde krystaller med energi fra Atlantis.

Tvert i mot var det i Norge i omtalte gamle dager ikke utpreget mangel på hestesko over dørene, folk som banket i bordet, så seg om etter firkløvere, fortalte om vardøger og spøkelser, huldra og nøkken, satte ut grøt til nissen eller hva som nå var tradisjonene rundt om i landet, fra sør til nord, for ikke å si fra øst til vest.

Nei, å bli anklaget for hekseri var for å ha forvoldt konkret skade eller hatt til intensjon å forvolde slik.

Så kan man si mye om at mange var ofre for lokalt hysteri og konspirasjonsteorier og løgn, men at de i stor grad ble henrettet på feil grunnlag er noe annet enn å si noe feil om grunnlaget de ble henrettet på.

Selv om ikke alle like sterkt kan si at grunnlaget nødvendigvis var feil. Spesielt om man holder seg den type åndelige univers vi finner hos Märtha Louise og hennes noe brogede blanding av meningsfeller, enten det handler om å snakke med de døde, finne nøkler med englehjelp eller annet.

Skulle Tore ønske å komme på sporet av mer enn levende forfedre, vet han hvem han skal kontakte.

Leserbrevene som ble avvist - 4

Ingen tviler på at vi har flere på lur i serien Leserbrevene som ble avvist, men siden forrige bloggkommentar er blitt en bestselger, kan vi ta med det vi sendte til Aftenposten i anledningen, fullt klar over at den type innlegg sjelden kommer på trykk.

Noen risikerer nok å kjenne igjen deler av dette.

Dronningen er ikke historiker

At aviser kan bli bedre på oppfølgingsspørsmål og faktasjekk fremgår dessverre av intervjuet med Dronning Sonja 30.6.

Vi ser dette når dronningen forsvarer prinsesse Märta Louise mot kritikk med "Tenk bare på heksene som ble brent på bålet fordi de trodde at jorden var rund".

Denne type tøv burde vært luket ut siden det i realiteten er som om dronningen hadde bedt oss tenke på den gang Einar Gerhardsen ble president i Sverige, og det for Høyre. Slikt trykker man ikke.

Kort sagt er det slik at ingen ble brent fordi de trodde at jorden var rund. Både før, etter og under middelalderen var det godt kjent i den kristne del av verden at jorden ikke var flat.

Tross alle myter om det motsatte vil man streve med å finne noen som er blitt henrettet for vitenskapelige teorier i middelalderen eller renessansen. For hvorfor skulle noen bli det?

Når skaden først har skjedd og dronningen fremstår all offentlighet med dette i stadig flere aviser, er det selvsagt bare én løsning.

Den absolut störste tystnad.

Sensasjon: Dronningen er ikke historiker

Hvis noen lurer på om jeg er synsk, gjentas min spådom om at heller ikke de neste intervjuene med noen i kongehuset vil inneholde utpreget kritiske oppfølgingsspørsmål.

Dette ble ikke mindre klart da prinsesse Märtha Louise i et intervju for noen år siden uttalte at

- Jeg er veldig glad for at jeg ikke lever for et par hundre år siden. Da hadde jeg sikkert vært brent på bål, sier prinsesse Märtha Louise i et eksklusivt intervju med NRK.

At ingen ble brent for hekseri i Europa for et par hundre år siden er bare én side av saken. At hun med sin tro på esoteriske vesener ville vært i godt selskap med flere i datidens kongehus er en annen side.

Saken blir ikke bedre av at verken hun eller NRK synes klar over at det å si man kan snakke med engler aldri var en del av anklagene for hekseri.

De som ble henrettet for trolldom, ble det for domsavsigelser knyttet til ondsinnet ødeleggelse av liv og eiendom.

Mens det å tro at man kunne se og snakke med sine skytsengler i verste fall kun var til skade for en selv.

Jan Guillou la som vanlig ikke mye i mellom, slik vi ser av et NTB-oppslag.

Jan Guillou, som har skrevet flere bøker om hekseprosesser, sier til den svenske avisen Expressen at Märtha må ha misforstått når hun sier at hun «er glad hun ikke levde for et par hundre år siden, for da hadde jeg jo sikkert blitt brent på bålet».

– Det hadde hun naturligvis ikke blitt. Hun hadde fått en samtale med sin prest, og han hadde antakelig sagt at dette var en velsignelse, sier Guillou, som legger til at mange katolikker hevder at de kan kommunisere med engler. 

Men dette var altså ikke i noe direkte intervju med kongehuset. Enten det skyldes unnfallenhet eller lite kjennskap til historie eller - mer sannsynlig - mye av begge deler, stilte heller ikke Aftenpostens journalist kritiske oppfølgingsspørsmål i dagens intervju med Hennes Majestet dronning Sonja (dessverre ikke på nett).

Til gjengjeld gir det anledning til å mistenke hvor prinsessen har sine historiekunnskaper fra.

Hvordan har dronningen opplevd kritikken av Engleskolen?

- Jeg skjønner godt at noen reagerer. Men å avvise alt hun står for, det blir for hardt igjen.Vi vet jo ikke hvem som har rett til slutt. Vi må være åpne for at ting kanskje er annerledes enn vi tror.
- Märta er en av dem som har godt utviklede evner. Jeg har det ikke. Men likevel må man respektere at andre mennesker er annerledes, og har andre evner. Tenk bare på heksene som ble brent på bålet fordi de trodde at jorden var rund.

Denne type litt unnskyldende snakking rundt grøten som vi ser i første avsnitt er greit nok når noen forsvarer sin datter, right or wrong. Det er uansett aldri godt å vite hvem som har rett når noen snakker om noe som ikke lar seg falsifisere (eller vurdere med rasjonelle argumenter).

På den annen side er det altså ikke mulig å forvente at andre skal akseptere det grenseløse universet av vilkårlighet som slikt åpner for, der knapt nok fantasien setter grenser.

Men i det andre avsnittet er det lettere å vite hvem som har rett. Og det er ikke dronningen.

Dermed er det et naturlig spørsmål om hun er åpen for at ting er annerledes enn hun tror.

La oss si det enkelt, kort og direkte:

Ingen "hekser" ble brent fordi de trodde at jorden var rund. Og heller ingen andre. Og ikke bare fordi det før etter og under middelalderen var allment kjent i den kristne del av verden at jorden ikke var flat.

For hvorfor i all verden skulle noen bli henrettet for en vitenskapelig teori?

Oppdatert 30.6. 22:45 - Da er intervjuet inkludert dette med flatjordstroen gjengitt av Dagbladet. Sistnevnte selvsagt ukritisk om flatjordspåstandene.

Oppdatert 02.7. 22:45 - Da er intervjuet inkludert dette med flatjordstroen gjengitt i Vårt Land. Sistnevnte selvsagt ukritisk om flatjordspåstandene.

Mette-Marit i Kashmir - et korrespondentkurs

Siden vårt forrige korrespondentkurs tydeligvis ikke er blitt tatt, kreves nok litt ekstraundervisning.

Denne gangen handler det altså ikke bare om en korrespondent som får lyst til å si noe om ... Jesus i jula, men om en kronprinsesse som reiser til India.

Vi gir igjen ordet til NRK's Joar Hoel Larsen:

De er hvite, vestlige og velstående. De er på leting etter meningen med livet, og vil «finne seg sjæl». Modne kvinner midt i livet søker av den grunn til India, der yogaguruer med varierende motiver står til tjeneste.

Nå er jo dette en legal og for noen sikkert en lidenskapelig - for ikke å si desperat - leting etter dette berømte "seg sjæl". De fleste av oss skulle ønske mer harmoni og balanse i livet, mer mening, trygghet og betydning. Og enten vi nå lever i en postmoderne tid eller ei, har Østen lokket mange i generasjoner, helt tilbake til teosofiens glansdager på 1800-tallet.

Segsjælismen har i det hele tatt lange tradisjoner.

Det er kort sagt ikke noe nytt at kvinner tiltrekkes av dette, enten de heter Madame Blavatsky eller Mette-Marit. Så er det et helt annet spørsmål om Østen virkelig er en nødutgang (selv følger vi Os Guinness' skilting i klassikeren The East - no Exit).

NRKs korrespondent klarer heldigvis å vise noen doser skepsis til enkelte av disse åndelige veilederne.

Noen har bare svar og løsninger, andre har kontonummer og air-condition i tillegg.

Det finnes åndelige veiledere i India som kjenner sin markedsverdi og vet å utnytte den.

Ikke alle er sjarlataner, men for mang en vestlig kvinne har veien til nirvana vært brolagt med fakturaer og overføringer, inkassokrav og konkurser.

Kort sagt: Muligheten til å bli lurt er så avgjort til stede!

Det er helt klart greit å unngå selvutnevnte guruer som primært er ute etter pengene dine. I det hele tatt er det interessant med hinduistisk orienterte veiledere som er fanget og farget  av mammon og materialisme. Ikke minst når det de skal lære deg er å bli kjent med ditt angivelig innerste vesen som altså egentlig er ett med altet.

Fordi verden egentlig er "åndelig" og ikke materiell, må vi lære å frigjøre oss fra det materielle, for ikke å si vår egen individualitet og personlighet.

Man blir vel ikke mer overbevist av denne type åndelighet når guruen i forbifarten tømmer kontoen din.

Men selv Hoel Larsen fint klarer å være skeptisk når veilederne har kontonummer, klarer han det ikke like fint når det kommer til en av hans egne kjepphester, altså om Jesus i India. At det er en mulighet for at han selv er blitt lurt, synes ikke å falle ham inn.

Og de som kritiserer kronprinsessen for å lefle med andre religioner enn kristendommen bør skaffe seg bøkene om Jesu liv i Kashmir.

Perioden blir kalt «de tapte år». Fra han som 12-åring besøker Jerusalem til han 18 år senere på ny dukker opp i Bibelen - uten forklaringer på hva han har bedrevet i mellomtiden.

Enkelte Jesus-forskere mener å kunne påvise at mannen fra Nazareth ikke bare oppholdt seg i Kashmir og ble påvirket av buddhismen i unge år, men at såvel han - som hans mor - er gravlagt i regionen. En by er oppkalt etter Maria, og Jesu grav er en kjent turistattraksjon i Kashmir. 

Mette-Marit befinner seg altså - i henhold til denne religiøse fortolkningen - på trygg kristen grunn.

Siden Hoel Larsen ikke befinner seg på noen
form for trygg grunn, kan vi jo kort klargjøre for hvorfor.

For det første er det som vi var inne på i forrige korrespondentkurs altså ingen - null og nada - Jesus-forsker (og vi mener da enkelt og greit historikere og nytestamentlige forskere som publiserer fagfellevurdert stoff) som støtter påstandene om at Jesus havnet i Kashmir.

At Hoel Larsen ikke oppgir noen slike er dermed ikke underlig (Holger Kersten er ikke en slik og grundig tilbakevist).

For det andre er det altså ikke slik at bare det å nevne navnet Jesus plasserer noen på "trygg kristen grunn". Det er mange som har tatt Jesus til inntekt for seg selv, fra muslimer og buddister til ufo-kulter og New Age, for ikke å si Breivik og Hitler.

Påstandene om Jesus i Kashmir tilhører ingen grener av noen former for kristen tro, men er i stor grad knyttet til den mer eller mindre muslimske Ahmadiyya-bevegelsen.

Påstander om Jesus som egentlig muslim/buddhist/hinduist/østlig guru/utenomjordisk/mayaindianer/Atlantisbeboer/Kong Arthur/egyptisk farao (stryk det som ikke passer) er påstander om en Jesus som ikke samtidig er kristen.

Skal man på en eller annen måte oppfattes som kristen er det kort sagt greit å sjekke om man i det hele tatt kan gå med på noe som helst i tradisjonelle kristne trosbekjennelser som den nikenske eller apostoliske.

På samme måte som det er greit å sjekke om man kan gå med på hva historikere sier om Jesus i Kashmir, hvis man vil bli oppfattet som en seriøs korrespondent i området.

Englevakt

Det er lett å trekke på smilebåndet eller stramme utskjellingsmusklene når prinsesse Märtha Louise forteller om sine samtaler med engler. Ikke minst når vi hører om funn av fjær og nøkler.

Samtidig er troen på engler så inngrodd at de senest i dag var hovedoverskrift i et såpass seriøst forskningsorgan som VG.

Men når kristne hever øyenbrynene over Märtha er det vanskelig å unngå at pekefingeren også rettes andre veien. For kristne tror da også på engler?

Er ikke den ene engletroen like god (les dum) - som den andre?

Og, ja, det er ikke til å komme unna at det finnes likheter. I følge Den norske kirkes Rundskriv nr. 5/1999 om Markering av Mikkelsmess (som altså er erkeengelen Mikael og alle englers dag), er det slik at englene er ”Guds tjenere som sendes ut til vår hjelp”. Vi har dermed hver vår verneengel og kan ”be om englenes hjelp”, i følge denne tradisjonen.

Dette er da vel helt likt Märtha, selv om det ikke står noe om nøkler?

Og så er vel egentlig Märtha bedre, fordi hun ikke fordømmer noen?

Det siste er i hvert fall religionshistoriker Dag Øistein Endsjøs innfallsvinkel i dagens Aftenposten om Fjær  - og engler som virker.

Forestillingene Engleskolen presenterer passer godt innenfor rammen av tradisjonell new age-tro. Ikke bare har kontakten med engler vært sentral her i flere tiår, men selve troen på at det finnes et hemmelig religiøst univers som åpner seg for deg bare du selv tar initiativet, er et av de mest typiske trekkene i new age generelt.

Men i stedet for å nevne noen utfordringer med et slikt grenseløst univers, lander han på at dette egentlig er helt greit. Det handler bare om hvordan vi velger å se på virkeligheten.

Det blir likevel feil å se de konkrete fjærene som avgjørende for Engleskolens budskap. Hovedpoenget er hvordan du selv velger å se på virkeligheten: «Du kan velge at verden er magisk og full av tegn og guddommelige tilfeldigheter – og plutselig er den det for deg. For oss er dette det mest magiske av alt – at slik du opplever verden, slik er den.» Dermed blir det opp til en selv om man velger å se disse fjærene som bare tilfeldig dun eller bevis på engler.

I den sannhetsløse Kardemommeby er det ingen andre kriterier enn personlig vekst og selvrealisering. Så lenge du ikke plager andre og er passe grei og snill, kan du tro og gjøre som du vil.

Og så er hun jo selv et bevis på at troen virker, siden hun er gått fra å være "en keitete og usikker skikkelse med minimal utstråling til en person som formelig stråler av selvsikkerhet og av både indre og ytre skjønnhet".

Da sitter vi igjen med en bevegelse som faktisk synes å kunne forbedre ens tilværelse, som ikke fordømmer andre, som ikke krever at andre skal leve som de vil og som mener at det viktigste er at hver og en står fritt til å definere sitt verdensbilde. Hvis man så mener at disse aspektene er grunnleggende forkastelige, får man så kritisere Märthas engasjement på dette grunnlaget.

Med andre ord (vi har på brillene som leser mellom linjene her) er Märthas tro kurant og ikke kuriøs eller kommersiell. Og uansett bedre enn denne fordømmende statskirken som jo har noe så uholdbart for postmoderne anlagte som synspunkter på politikk og moral og krig og fred og sånt.

I hvertfall i følge den tolkningsnøklen jeg nettopp fikk hjelp til å finne.

Rir vi noen steg lenger til siden enn riddere som vil redde postmoderne prinsesser, ser vi imidlertid at vi beveger oss i et terreng med flere utsiktssteder og verktøy enn følelser og politiske spark.

Selv om det altså kan være vanskelig handler dette ikke kun om hva man tror på (det kan jo være så mangt), men også om grunnlaget for å tro på noe.

En ting er at det er naturlig å riste på hodet over enhver tro som har gått av moten, eller er ny eller bare uvant eller ikke kan falsifiseres i forskningslaboratorier.

Dermed kan kirkelige rundskriv om Mikkelsmesser i blant overraske selv de av oss som har vært lettere aktive medlemmer i noen tiår. Sagt på en annen måte er ikke den type engletro som det legges opp til der noe som akkurat har ... dominert gudstjenestene jeg har fått med meg.

Eller er blitt en del av noen kristne trosbekjennelser.

Men vi kommer altså likevel ikke unna det diskret lille spørsmålet om hva som er grunnlaget for forestillingene. Er de uttrykk for en ivrig fantasi, fleinsopp, lån fra omgivelsene, jungianske arketyper - eller hentet fra Lisa Williams?

Bygger de på noe mer enn rør og rusmidler?

For spørsmålet er ikke om noe synes sært, men om det kan være sant. Og hvorfor vi eventuelt måtte tenke det sistnevnte. Er noe sant fordi jeg hører noen si at det er sant, at de selv har sett eller fornemmet noe, slik vi ser i alternativbevegelsen?

Eller er noe sant fordi det bygger på noe vi mener det er godt grunnlag for å ha tillit til, for eksempel fordi vi mener det har en større rolle i tilværelsen enn selv prinsesser?

Den engletroen vi møter i Den norske og Den katolske kirken er på mange områder sammenfallende. Den bygger på tradisjoner og tolkninger av Bibelen. Den er ikke noe som du eller jeg finner på i farten.

Tvert i mot advarer Bibelen mot overdreven engletro, slik som var vanlig i antikken, ikke minst i gnostiske retninger:

La ikke dem som vil drive med selvfornektelse og engledyrkelse, røve seierskransen fra dere. De går helt opp i sine syner og skryter uten grunn av sine rent menneskelige tanker (Kol 2,18).

Engletroen er kort sagt ment å gi trøst og trygghet, ikke være livets fokalpunkt, mål og mening.

Og bibelske engler driver ikke coaching mot betaling. De er først og fremst budbærere. De konkurrerer ikke i banalitetsbransjen eller som klisjéterapeuter. De er ikke fjærkledte vesner som sitter på skulderen. De er heller overveldende figurer som ikke plaprer meg etter munnen. 

De er drager, ikke papegøyer.

De er ikke vesner som snakker med min stemme. I stedet for å gjøre meg mer selvopptatt kan de gjør meg mer selvransakende.

Hvis alt vi har av kriterier er om noe kan ... utvikle meg, blir alt bra som gjør meg glad. Det er ikke lett å finne noe mer hedonistisk, for ikke å si nihilistisk. I prinsippet.
 
Og det er altså sistnevnte vi snakker om her.

Harald Hårfagre tvangskristnet

Mest lest på Aftenposten.no tidlig på julaften er oppslaget Fant hedensk helligdom uten sidestykke.

Saken handlet om et funn på Ranheim av et gudehov som var i bruk fram til for rundt ellevehundre år siden. Stedet ble imidlertid forlatt fordi de lokale innbyggere så seg best tjent med å rømme landet. Da skulle man kanskje tro at det var noe fredeligere forhold og mer vekt på lokale behov i dag.

Men nei, det er fortsatt makten som rår.

Nå skal Ranheims unike helligdom fjernes for alltid for å gi plass til boliger. Det er ikke alle enig i.

- Anlegget vil kunne bli en flott turistattraksjon hvis det samtidig blir opplyst om hva som har skjedd på stedet. Det er unikt i Norge, sier sivilingeniør Arvid Ystad som på privat initiativ har henvendt seg både til Riksantikvaren og Fortidsminneforeningen for å få anlegget fredet.

- Plasseringen av boligene kunne enkelt ha vært tilpasset dette unike kulturminnet, helt uten at man hadde mistet boligmasse. Det kunne ha blitt en attraksjon for de nye beboerne og fortelle dem mye om historien på stedet for over 1000 år siden. Dessverre er boligbyggingen nå i gang, sier Rønne.

Heldigvis er det ting som tyder på at det her kan startes en liten aksjon for å etablere et lokalt museum på deler av området, selv om det nok skal en del til før beslutningstagere og boligbyggere snur spaden en annen vei.

Så får vi håpe at det er enklere å snu en annen side ved denne saken. Nærmere bestemt det interessante funn at både avis og arkeolog er enige i at en av de store årsakene til at gudehovet ble forlatt var Harald Hårfagres ... tvangskristning av trøndelagen.

Den yngste datering av gudehovet er fra mellom år 895 og 990 etter Kristus. Nettopp i denne tidsperioden kristendommen ble innført med hardhendte metoder i Norge. Dette gjorde at mange forlot landet for å beholde sin opprinnelige gudetro.

Og dette altså handler i stor grad om ... Harald Hårfagre.

Så var det også fra nettopp fra trøndelagsområdet den største utvandringen av folk som ville beholde sin frihet og ikke la seg kristne, fant sted. En stor del av dem dro mellom år 870 og 930 til Island, dvs. under Harald Hårfagres tid.

Det er litt uklart hva som faktisk er bakgrunnen her, siden også arkeologen Preben Rønne ved NTNU sier det samme i en egen artikkel om saken.

Indenfor de år regerede flere norske konger bl.a. Harald Hårfager (872 – 933) hvis hårdhændede kristning førte til udvandring, der skabte landnammet på Island og de øvrige nordatlantiske øer mellem 874 og 930.

Nå kan vi ikke forvente at en dyktig arkeolog nødvendigvis er en like dyktig historiker, men saken er altså underlig, hvis vi ikke snakker om kilder som til nå har vært ukjente for almuen. Og når dette i tillegg står på trykk i en avis som en gang skulle gi solid bakgrunn for leserens egne meninger, burde man i såfall ha omtalt disse kildene.

Mer sannsynlig ser vi en sammenblanding som i noen grad skyldes den moderne ryggmargsrefleksen om middelalderen (selv om man i norsk forskning kaller perioden vi snakker om her for vikingtiden). Det rører seg nok noe i bakhodet også for andre enn sterkt islamkritiske politikere om at middelalderen = kristen = slem.

Finner man så noe negativt i middelalderen er den naturlige slutning at dette skyldes noe kristent. Og så ligger det ikke bare i bakhodet at kristningsverket handlet om tvang.

At noen i Norge kunne forlate et hedensk gudehov også p.g.a. normal maktkamp - uten noen form for kristningselement - kan sitte litt lenger inne.

For det som foregikk på denne tiden handlet altså ikke om tvangskristning. Det var rett og slett en del av Harald Hårfagres forsøk på å samle Norge til ett rike. Han la seg dermed ganske så grundig ut med småkonger og lokale ledere, ikke minst i Trøndelag.

Resultatet var at taperne i stor grad pakket ned sine gudestøtter og forlot landet. Mens de som tok over reiste nye hov der de dyrket de samme gudene.

Og det som ofte kalles tvangskristning foregikk primært under kongene Olav Tryggvason (995-1000) og Olav Haraldson på 1020-tallet, fram til Slaget på Stiklestad. Vi skal ikke her ta opp dette her, men vi kan peke på at også denne historien har mange sider, slik Oskar Skarsaune viser i en som så ofte tankevekkende artikkel.

Uansett lever vi heldigvis i en tid der ikke så mange er tilhengere av tvangskristning.

Vi håper dermed at Aftenposten og arkeologer snarest slutter å tvangskristne Harald Hårfagre.

Tyrkerfaren - eller moren?

Når det kommer oppslag som dette i Dagbladet om at noen Rokker ved grunnlaget for den tidligste nordiske historien, er det ikke alltid enkelt å vite hva som er journalistens ord og hva som er ekspertens.

Ingressen stiller det friske spørsmålet "Var Olav den hellige en huner?"

Saken er basert på en ny bok av arkeologiprofessor Lotte Hedeager, leder for Institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitetet i Oslo.

I SIN STERKT kontroversielle nye bok, «Iron Age Myth and Materiality - An Archeology of Scandinavia AD 400-1000», utgitt på det britisk/amerikanske vitenskapsforlaget Routledge i disse dager, mener Lotte Hedeager at den gammelnorske migrasjonshistorien om Odin og æsene - Snorres beretning i prologen til Edda - er en omskapt mytologisk beretning om hunernes erobring av Skandinavia.

Og siden hunerne og andre nomadefolk kan ha okkupert hele eller deler av eller bosatt seg i Norden i folkevandringstiden, kan det være at "norske heltekonger som Olav den hellige og Olav Tryggvason var av hunisk avstamning".

Nå er det ikke til å komme fra at dette etter hvert altså blir noe ... vagere enn i ingressen.

Det hadde jo gått mange århundrer siden hunerne var der. Men forutsatt at det er de samme kongeslekter som rent biologisk har fortsatt, skulle det ikke undre meg om det faktisk var en rest av noe hunisk i denne kongeslekten (Ynglingeætten. red.), sier arkeologiprofessor Lotte Hedeager.

Men at Olav den hellige kan ha vært 128-dels huner, eller til og med 64-dels, hadde nok ikke slått like mye journalistisk.

Også andre gamle helter ropes inn i kampen.

Nesten det samme mente Snorre Sturlason. Ned gjennom århundrene ble han avfeid og latterliggjort av kirken og kongemakten - og i de seinere år av store deler av akademia - for sine beretninger om den tyrkiske hærføreren Odin og hans ferd med folk og språk til nordområdene?

Mens andre kanskje har fått inntrykk av at Snorre faktisk er blitt hyllet i noen generasjoner, bortsett fra ved historiske institutter?

Såpass mye at Thor Heyerdahl ga ut flere bøker basert på omtalte Odins angivelige innvandring til Norden uten at historikere lot seg ... imponere (se også denne).

En innvandring som altså skildres i Dagbladet som å handle om den tyrkiske hærføreren Odin. Altså et folkeslag som ikke bosatte seg i Lilleasia eller Kaukasus før lenge etter en eventuell historisk Odins tid. Riktignok kan hunerne (muligens) regnes som et tyrkisk folkeslag, men det åpner for atskillige grader historisk misvisning å kalle dem for tyrkere.

Men dette handler om langt mer enn navn på folkegrupper. Gro Steinsland skriver rett ut om Heyerdahls konstruksjoner at 

Alt dette er morsomme og tidstypiske fortellinger fra 1200-tallet. I kjent stil henter Snorre fortellingsmodeller og teorier fra sin samtids lærde tradisjoner. Jordanes' historie om goterne fra 500-tallet var et slikt verk som ble tradert og som inneholdt mye stoff om germanske folkegrupper og deres historie. Mange av dem regnet avstamning tilbake til Odin. Med sin versjon av forhistorien mente Snorre å gi nordboene en fortid som var på høyde med den de øvrige folkeslagene i Europa smykket seg med.

Noe som gir et litt annet inntrykk enn når Dagbladet legger opp til at dette var rystende i samtiden:

IFØLGE SNORRE ble Odin og hans tyrkere forfedre for de nordiske kongeættene, Ynglingeætten i Norge/Sverige og Skjoldungene i Danmark. Det var jo rystende nok for både konge- og kirkemakt på Snorres tid.

Mye taler altså for at journalisten har skrevet mer enn ingressen.

Skeptikerradaren blinker ikke svakere av stoff som at

Hedeager påviser - nær sagt ned til minste detalj - med støtte fra en forlengst glemt dansk språkforsker, at de nordiske kongeættene - med heltekonger som Olav Tryggvason og Olav den hellige - kan ha vært huniske!

Å påvise ned til (nær sagt) minste detalj høres ut som å gå noe lenger enn det er grunnlag for ut fra middelalderkrøniker og mer mytologisk materiale. Det minner kort sagt mer om kultarkeologi enn Institutt for arkeologi. Men hvis man først påviser noe, forventes vel et svar med noen streker under. Som at de nordiske kongeættene var huniske.

I stedet ser vi altså ikke annet enn at de kan ha vært det. Men da har man altså egentlig ikke påvist så mye.

Tilliten til boken, eller til gjengivelsen av den, blir ikke større når vi ser at

Lotte Hedeager støtter seg bl.a. til den forlengst glemte danske forskeren Niels Lukman som i en forelesning for sin doktorgrad på tysk i Leipzig under krigen hevdet at hunerne var i Skandinavia, ikke bare på et kort besøk, men at de hadde makten i området over lengre tid. Lukmans forelesning har vært lite kjent utenfor Tyskland, er aldri blitt oversatt til noe nordisk språk og har vært akademisk ignorert.

Det var midt under den tyske okkupasjonen og danskene var i sterkt behov av noen helter som de kunne støtte seg til. Og der kom Niels med helter som viste seg, de største av dem, å være hunere, gotere og heruler, skrev en kollega som var til stede i ettertid.

Med andre ord snakker vi om en form for politisk eller nasjonalistisk motivert forskning, altså ikke det som normalt styrker tilliten til kildetolkninger. Uten at det er tatt forbehold om noe slik i artikkelen eller stilt et aldr så lite oppfølgingsspørsmål.

Heldigvis får eksperten selv ordet til sist.

Det er min hypotese at hunerne var den viktigste omformende komponent i Europa etter romernes tid. Historiske kilder, poetiske beretninger, ikonografi og dyrekunst, såvel som mengden av romersk gull, peker alt sammen mot hunerne, skriver Lotte Hedeager i sin nye bok.

At Hedeager har levert en interessant hypotese er det liten tvil om. Men den trenger nok bedre talsmenn enn tabloider.

Humanetikeren mer kristen enn biskopen?

Det er ingen sjokkerende overraskelse at posørfrue prinsesse Märtha Louise tar steget ut og maner fram engler i full offentlighet (eller rettere sagt prøver).

Tvert i mot er dette en naturlig videreføring innen den type grenseløse vilkårlighetsunivers som deler av New Age bebor og basunerer ved følelser og fornemmelser uten hensyn til noe så kjedelig som fornuft og fakta.

Og det er ikke noe helt nytt.

Skal vi trekke større linjer, kan vi nevne at kristen tro et godt stykke på vei vokste fram som en opposisjonsbevegelse til nettopp den utbredte ånde- og besvergelsestroen i hellenismen.

Man ble tidlig nødt til å ta avstand fra (på den ene siden) folkelig føleri og magisk mentalitet og (på den andre) antimateriell spekulasjon i gnostiske retninger som ønsket å unnslippe vår vonde verden.

Det har kort sagt vært en kristen dypverdi å være et alternativ til folketro og svermeri, en rasjonell røst i møte med retninger som underkjenner verdien av fornuften og skaperverket.

Dermed ga det anledning til noen rynker over nesen da biskop Tor B. Jørgensen i Sør-Hålogaland syntes å fremstå som mindre kristen enn Didrik Søderlind fra Human-Etisk Forbund i fredagens Dagsnytt 18 (se etter 44:55 minutter her).

Søderlind understreket at mens kristne han møter var opptatt av å bruke fornuften og se sine religiøse erfaringer i mer systematiske sammenhenger, var alternativmiljøene mindre opptatt av kvalitet.

Alt går an, det eneste som betyr noe er ens egne opplevelse av noe - den eneste sannheten som gjelder er hva man selv oppfatter som sant - det leder mot verdirelativisme, synes jeg.

At Nina Torp, leder i Det Norske Healerforbund, sykepleier, healer og medium ("veldig religiøs innenfor spiritualismen"), i debatten fremstod uten spesiell brodd mot New Age eller åndemaning, forundret ikke. Heller ikke at hun manglet selv tilløp til en noenlunde fornuftig evne til å evaluere Märthas gründervirksomhet og åndemaning, eller å ta noen ... hint.

Da forundret det nok atskillig mer at biskopen ikke viste synlig skepsis eller rasjonalitet i møte med Snåsamannen og kun reagerte på "selvopptattheten" og "lykkerealiseringen" i prinsessens budskap.

Jørgensen virket kort sagt besynderlig lite interessert i annet enn etiske vinkler. I stedet for en rasjonell og teologisk etterprøving av alternativbevegelsens fornemmelser og manipulerende metoder syntes han mer opptatt av dialog og deling av erfaringer.

Muligens handler dette dels om mangel på kunnskap om alternativbevegelsens fornemmelser og dels om en litt forsiktig og diplomatisk personlig holdning.

Og kanskje et biskopelig bakhode med litt vel svarte bilder av kirkens historie, med et ekte ønske om ikke å starte noen nye hekseprosesser.

Det var likevel ikke enkelt å unngå å fornemme (unnskyld uttrykket) litt av klassiske liberalteologers lefling med parapsykologi og spiritisme, i noen grad for å finne støtte for eksistensen av en "åndelig virkelighet" siden de ikke opplevde Bibelens budskap som troverdig i en vitenskapelig tid.

Et fenomen som på litt ulike måter kom til uttrykk i mellomkrigstiden hos Kristian Schelderup, på 60-tallet hos den amerikanske biskopen James Pike, og i nyere tid hos Helge Hognestad.

Det er rett og slett mer enn greit om en norsk biskop i dag markerer klar avstand fra denne tradisjonen, for ikke å bli satt i bås.

Når så ikke skjedde, var det flott å se at i hvert fall den gode humanetikeren kunne målbære noe som minnet om en klassisk kristen holdning.

Univers uten grenser

Man trenger verken være synsk eller ha sjekket med døde for å forstå at oppslagene om Märtha Louise langt på vei styres av løssalgsaviser som er interessert i... løssalg.

Men heldigvis er de ikke bare det.

Dermed er det etterhvert blitt vinklet også mot at kontakt med døde er svindel og tøv, selv om det verste synes å være reaksjonene fra folk flest.

Prinsessens åndelige utspill knyttet til et klassisk New Age-univers fører rett og slett til dalende popularitet og troverdighet. I hvert fall inntil neste nummer av Se & Hør kan fortelle oss hvor synd det er på prinsessen. Hun er blitt misforstått og mente det dessuten godt. Bare spør de døde.

Som så ofte fører diskusjon om det som går under religionsparaplyen til emosjoner og engasjement, raljering og revirmarkering. Vi ser tydelig behovet for på den ene siden båssetting ("All religion er sprøyt", "Den norske kirken snakker også med usynlige vesener") og på den andre avgrensninger ("Vi er ikke religion").

I en offentlig samtale om New Age og "åndelighet" kan skeptikere dermed fort fremstå som ufølsomme for dypere lengsler, mens mange utøvere ikke akkurat imponerer med refleksjon.

Resultatet er ikke direkte... sensasjonelt. Kommunikasjon med døde er barnemat mot å få velmente følelsesmennesker til å lytte til kritiske innvendinger. Det blir sjelden god dialog mellom hjernedøde og hjerteløse.

Samtalen blir ikke bedre av at det er vanskelig å forholde seg til luftige og vidløftige tanker og termer - som er i stadig endring. Det er derfor dette så ofte minner om tåketale.

For en utfordring med New Age er at man - for å låne et uttrykk fra Stephen Hawking - befinner seg i et univers uten grenser. Det finnes ingen andre kriterier for hva som går, eller skal avvises, enn mine egne følelser og fantasier.

I likhet med mye av oldtidens gudeunivers er det ingen hellige bøker, ingen pave eller lærenemder. Den lokale shaman/prest/guru tar vare på og spinner videre på de ritualer, teknikker, myter og historier som fungerer best i sammenhengen.

Mens religiøse retninger i antikken lykkes ved å virke samlende og bevarende på grupper og kulturer, lykkes New Age når jeg får den rette feel-good-følelsen. For å oppnå dette gjelder det for kursholdere og ritualdesignere å vite hvilke fortellinger og moteretninger som til enhver tid har tillit. I et åpent åndelig marked dekkes og vekkes et mangfold av behov av nye og gamle tanker og teknikker.

Selv om det er klare tradisjoner å bevege seg innenfor, er det ingen som kan utsi dommer over hva som fungerer - for andre. Målet er velvære, ikke rett lære.

Og finner jeg en slik er det et klart tegn på at jeg er på villspor.

Men sett utenfra er ikke alt like greit. Det sier...heldigvis atskillig om New Age-spiritismens posisjon i en jordnær norsk folkesjel når selv Snåsamannen sier fra om at det er umulig å tale med de døde.

Likevel blir vi ikke kvitt dette. Det vil alltid være noen som savner sine kjære så mye at de ikke klarer å si nei. Kontakt med de døde dekker et sterkt, klart og velkjent behov. At døde er døde er tungt å bære.

Det er derfor kulturer har utviklet ulike måter å håndtere begravelser, sorgprosesser og avskjed. Siden vi alle gjennom livet opplever å miste noen som står oss nær, er det usant og usunt å underslå eller undervurdere våre reaksjoner og behov.

Som altså er hva det spilles på når det stadig dukker opp tilbud om å utveksle meldinger med døde. Mye av dette har nok vært et overklassefenomen, selv om det i takt med velstandsutviklingen blir spredt til nye grupper.

Vi kan følge sporene - og skandalene - tilbake til 1800-tallets spiritisme (og selvsagt, enda lenger, det advares mot dette også i Det gamle testamentet) og til en rekke velkjente tricks i dagens mediumbransje.

Märtha Louises pressemelding føyer seg sømløst inn i dette.

«Det er ikke vanskelig å komme i kontakt med de døde heller, på samme måte som med englene. Også den kontakten kan vi opprette når som helst, når vi ønsker det». 

Har man først meldt seg inn i et New Age-univers uten grenser og gangsyn, heller ikke økonomisk, er det bare å henge seg på.

Nå er det ikke bare skeptikere og Snåsamannen som rynker på nesen. Utbasunerer jeg at jeg kan snakke med de døde er ikke det lureste trekket å leie lokaler av Misjonsselskapet.

Likevel er kanskje det mest avslørende hvordan prinsessen rykker ut for å berolige kritikerne. For hun bryter ... selvsagt ikke med kristen tro og tradisjon. Man aner en underliggende logikk om at siden hun selv kun er på jakt etter selvutvikling og velvære, og mener det godt, kan hun jo ikke utfordre noen som helst religiøs lære.

«Vi har full respekt for de normer og sannheter som gjelder i våre trossamfunn. Tema for kurset på Sola skal ikke være og har aldri vært tenkt fokus på kontakt med de døde, men tvert imot om livets mange muligheter og møtet med skytsengelen».

Dette føyer seg inn i New Age-universets også til tider grenseløse mangel på selvinnsikt. Man klarer ikke å se seg selv utenfra. Dermed faller det naturlig for prinsessen å understreke at dette ikke har noe som helst med religion å gjøre.

For det skulle antagelig tatt seg ut.

«Våre kurs har ingenting med religion å gjøre. Men med en åndelighet som vi har i oss og som vi hele tiden kan utvikle. Denne åndelighet er det en stadig økende interesse for, noe vi ikke minst ser i forbindelse med Astarte Educations virksomhet», står det presisert i pressemeldingen.

Vi kan diskutere mye hvor grenseløst Hawkings univers egentlig er. Men utspillene fra Märtha Louise antyder at det likevel finnes univers uten grenser.

Når auraene møtes i natten

Så lanseres Det tapte symbol på norsk og pressen lar seg villig være mikrofonstativ for Dan Brown, uten oppfølgingsspørsmål.

Det er ikke bare hans evne til perspektiver og prinsipiell tenkning som... imponerer. Også Browns fromme håp til vitenskapen kan vanskelig oppfattes som annet enn naivt munnhell.

Vi sakser fra Aftenposten.

I lang tid har jeg vært bekymret for at den teknologiske utviklingen en dag ville ødelegge menneskeheten. Enhver teknologisk nyvinning er blitt brukt som våpen, sier han, men legger til at han nå mener verden er inne i en ny epoke.

–Jeg tror vitenskapen vil redde oss og faktisk lære oss hvem vi er, forklarer han.

En god gammel floskel som viser at Dan Brown er like klissete og klisjéete i skrift som i tale.

Heldigvis går journalisten rett på sak, selv om han nok kunne vært noen smuler bedre inne i saken.

Browns omgang med fakta har vært omstridt. Et eksempel er myten om at presten Bérenger Saunière hadde funnet skatten til Tempelridderordenen i Rennes le Chateau i Frankrike.

–Visste du da du skrev DaVinci-koden at Priory of Science [sic] og hele mytologien rundt Rennes le Chateau i en rekke medier og i fransk rettsvesen var avdekket som et falsum?

–Jeg visste det, men jeg tror det ikke. Det er det som er hele meningen med en slik bok. Kirken sier for eksempel at Jesus ble født av en jomfru. Det tror ikke jeg. Så kommer jo kirken og sier at det ikke er sant, forklarer han.

Det er ikke godt å si hva som er verst. Det er ille nok at han plutselig begynner å hevde at han visste om avsløringen da han skrev Da Vinci koden, om han ikke i tillegg bare avfeier den tilståtte Sionsbrødre-forfalskningen (som altså for Aftenposten klinger som en vitenskapsorden) med et kjekt at han selv ikke tror det var et falsum.

For så å følge opp med at dette er på linje med at han i motsetning til kirken ikke tror på jomfrufødselen. Logikken er like grei som den er gal. Siden noen er frekke nok til å tro på en ufalsifiserbar religiøs tradisjon, er det altså fritt fram å tro på noe som er falsifisert.

Før han så fremstår som apologet for frimurerne.

Frimurerne har alltid fascinert meg. De bruker og forstår symboler. Det er deres språk. Vi lever i en verden hvor folk dreper hverandre i kampen om hvilken versjon av Gud som er den rette. Jeg har respekt for en organisasjon som samler jøder, muslimer, kristne og folk som ikke engang vet hva de skal kalle sin religion, og minner dem om at de alle egentlig tror på det samme. Vi har her en global organisasjon som kan forene folk fra alle religioner og vise hva de har felles. Dette er en opplyst måte å tenke på. Noe som kan bli en ny global filosofi. Det er derfor det siste ordet i boken er håp, sier Dan Brown.

Uten å beskrive nærmere denne "samme" troen som de har, eller hvorfor frimurerne skulle klare å skape fred i verden i dag når de ikke var i nærheten av å klare det da bevegelsen virkelig samlet de store og mektige, enten vi snakker konger eller kapitalister.

Dan Browns fornekter seg heller ikke i Dagbladets intervju. Igjen henger han seg på det han oppfatter som en positiv bølge, ikke minst fordi den støtter opp under hans New Age-forestillinger, eller det avisens korrekturlesere aksepterer som en «konstant spirituellreise».

Dagbladet forklarer Brown om prinsessens engleskole og troen på sin egen helbredende kraft.

- Dette høres fascinerende ut, sier forfatteren. - Det hadde vært hyggelig å møte henne. Hun høres ut som et opplyst menneske, sier Dan Brown (45) til Dagbladet.

- Hadde du spurt meg om dette for seks år siden, ville jeg vært skeptisk. Men siden «DaVinci-koden» er jeg blitt mer åpen, sier han.

Ikke spesielt underlig at en forfatters refleks er å forsvare egne bøker, men det vitner ikke mye om refleksjon at han ikke har lært en tøddel av kritikken. Eller forstår hvordan Märthas engle- og aurarør oppfattes i den offentlige samtalen.

Når han i stedet slår om seg med avslørende honnørord som "opplyst" og "åpen" viser han igjen avstanden mellom et åpent sinn og høl i huet.

Ikke annet å vente når to auraer møtes i natten. For ikke å si i tåken.

Skeptiske teologer

Dette oppslaget er ikke fullt så flott, men det er ihvertfall lagt ut på nettet. Det er også alltid godt å se at media følger etter bloggere.

Ikke minst falt vi for kommentaren om at "Også flere teologer Dagbladet har snakket med er skeptiske til engleskolen for barn".

Hva blir det neste?

Prinsesse på ert?

Fortsatt lettere bedøvet etter onsdagens konsert, en tilstand som ikke ble mye avhjulpet av denne høyvelbårne tvilsomhet.