Lystmorderen Darwin?

Darwins sentrale rolle i modernitetens mytologi avsløres ikke bare av hva ateister skriver. Den bekreftes minst like sterk og tydelig i artikler skrevet av kreasjonister,  selv om fortegnet er motsatt.

For noen er altså Darwin Sannhetens Store Apostel. Han viste at Gud er overflødig, siden vi har vitenskapelige forklaringer på hva som skjer i naturen. 

For andre er Darwin et bevis på at Løgnens Far er i fri dressur i vitenskapen. Ikke bare er hans lære åpenbart feil, den har ført til helt fryktelige frukter.

Heldigvis er ikke alle like frivillig parodiske som å hevde at Darwins var resultat av incest og evolusjonsteorien basert på hallusinasjoner. Jogeir Lianes fra kreasjonistorganisasjonen Skaper går likevel relativt langt når han skriver om "fruktene av Darwin". For kan vi stole på en sadistisk lystmorder med store mentale problemer?

La oss se på fruktene av Darwin og de filosofier som følger med i kjølvannet av hans tanker og arbeid. Hvordan var Darwin som person? En av hans biografer skriver: Etter eget vitnesbyrd var han en sadist som hadde stor glede i å torturere og drepe dyr. Fra han var 17 år dedikerte han somrene til å drepe dyr. Ikke for kjøttet, men for gleden av å drepe. 

Kilden til påstandene er denne amerikanske artikkelen (og boken til høyre) som om ikke annet viser behovet for å sverte Darwin. Den oppgir ikke alle kilder, men mye er basert på Darwins selvbiografi fra 1876, uten at alt siteres direkte. 

Gjør vi det, ser vi at deler av påstandene er fjær som er evolvert til høns.

Once as a very little boy, whilst at day-school, or before that time, I acted cruelly, for I beat a puppy I believe, simply from enjoying the sense of power; but the beating could not have been severe, for the puppy did not howl, of which I feel sure as the spot was near the house. This act lay heavily on my conscience, as is shown by my remembering the exact spot where the crime was committed. It probably lay all the heavier from my love of dogs being then, and for a long time afterwards, a passion. Dogs seemed to know this, for I was an adept in robbing their love from their masters. 

I stedet for en gjennomført sadist som plaget dyr daglig i ungdommen, er Darwin altså en som angrer på at han én gang, i barnehagealder, følte glede over å slå en valp - noe han siden angret bittert.

I stedet for en som plaget andre med sin sadisme, ser vi en som plaget seg selv med sin samvittighet.

Men hva med at han "dedikerte somrene til å drepe dyr"?

Ja, det stemmer på et vis, siden Darwin elsket å ... jakte. Han skriver igjen i selvbiografien at

In the latter part of my school life I became passionately fond of shooting, and I do not believe that anyone could have shown more zeal for the most holy cause than I did for shooting birds. How well I remember killing my first snipe, and my excitement was so great that I had much difficulty in reloading my gun from the trembling of my hands. This taste long continued and I became a very good shot.

Ja, Darwin jaktet svært ivrig på rapphøner, harer og fasaner. Så ivrig at han til og med førte lister over antallet. Så glad i jakt at han etterhvert ønsket seg en (her er det bare å holde seg fast) dobbeltløpet hagle.

Altså omtrent som titusener av norske jegere. 

I deler av Norge er 30 % av den mannlige befolkningen på jakt, samt selvsagt atskillige kvinner. I 2016/2017 ble det felt over 30 000 elg og nesten 40 000 hjort, 30 000 rådyr, 14 000 harer, 21 000 rødrev - og 182 000 ryper.

For å si det på en annen måte har vi jaktet for mat og fornøyelsens skyld så langt tilbake vi vet. I rapporten tallene over var hentet fra, fremheves da også betydningen av jakt for trivsel og livskvalitet.

Jakt er en viktig kilde til trivsel og livskvalitet for jegere. Selv om jakt er en liten aktivitet i omfang sammenlignet med andre friluftslivsaktiviteter, har aktiviteten likevel betydelig verdi i form av rekreasjon, helsegevinst, gode naturopplevelser og en viktig sosial aktivitet for dem som deltar. 

Jakt skaper økonomiske verdier og er derfor et viktig grunnlag for næringsutvikling og verdiskapning i distriktene.

At ungdom kan bli bitt av basillen er ikke overraskende. At en engelsk gentleman på 1800-tallet i fravær av Netflix og Fortnite drev jakt i overkant ivrig, bør ikke sjokkere, selv om de fleste av oss reagerer på at det også omfattet klassisk revejakt. 

Men Darwin drev da mer enn jakt?

Det blir i hvert fall riktig så dramatisk når vi leser videre at

Når Darwin gjorde seg klar til å reise med skipet Beagle så utstyrte han seg med flere skytevåpen for som han sa, han håpet han kunne få skutt noen kannibaler. Han håpet å få drepe noen mennesker! 

Går vi til kilden, et brev fra 1831, ser vi at Darwin formulerer seg litt annerledes.

It is such capital fun ordering things, to day I ordered a Rifle & 2 pair of pistols; for we shall have plenty of fighting with those d— — Cannibals: It would be something to shoot the King of the Cannibals Islands.—

Dette handler mindre om at han "håpet å få drepe noen mennesker" enn om å beskytte seg mot innfødte som ikke bare drepte, men også spiste mennesker. Og skulle man først ende med å skyte noen, ville det være en bragd å ta selve høvdingen. 

Men samtidig understreker dette at man bør være varsom med å lese gamle tekster for bokstavelig. Bakteppet er sangen King of the Cannibals Islands som var svært populær på 1820-tallet. Muligens kan det altså være et ordspill, omtrent som å si det hadde vært en bragd i en krig med Frankrike å skyte "Napoleon med sin hær".

Likevel er det ingen grunn til - eller mulig - å unnskylde alt han har sagt og skrevet om jakt og krig, raser og menneskeverd, slik jeg selv trakk frem ved Darwin-jubileet i 2009. 

Men det er grunn til å ha atskillig mavemål i hvordan man bruker sitater eller å løfte ham frem som spesielt brutal. 

Darwin var ikke den eneste som jaktet og skjøt på 1800-tallet. Selv om han var motstander av slaveriet, var Darwin like mye et barn av sin tid som kristne slaveeiere. 

Det er uansett en slem feilslutning å avfeie en vitenskapelig teori fordi den som fremmet den ikke var snill. Newtons lover er svært egnede til å beskrive solsystemet, selv om Newton kunne være ganske så vrang og vemmelig. 

Det ville ikke forundre meg om selv kreasjonister kan ha lyst til å fiske og jakte - eller skyte terrorister. 

Men det er altså mer å si om Darwin. I følge Lianes var han ikke bare en brutal sadist som ønsket å drepe mennesker. Han var mentalt invalid. Han var så forstyrret at han ikke fungerte.

Flere bøker er skrevet om Darwins psykologiske problemer. Listen er alt for lang til å liste opp her, men det begynte da han var 16 år og da han var 28 år så var han ute av stand til å fungere pga. mentale forstyrrelser. Michael Ruse konkluderer med at han levde som mentalt invalid de siste 43 årene av sitt liv. 

Ja, Darwin var syk, i perioder veldig syk, slik han trekker frem i et brev til John Chapman i 1865: 

For 25 years extreme spasmodic daily & nightly flatulence: occasional vomiting, on two occasions prolonged during months. Vomiting preceded by shivering, hysterical crying, dying sensations or half-faint. & copious very palid urine. Now vomiting & every paroxys[m] of flatulence preceded by singing of ears, rocking, treading on air & vision. focus & black dots – All fatigues, specially reading, brings on these Head symptoms ?? nervousness when E[mma] leaves me ...".

Men han var ingen invalid, selv om han måtte avstå større middagsselskaper, slik han med relativt fungerende språk skriver 11 år senere i selvbiografien.

Few persons can have lived a more retired life than we have done. Besides short visits to the houses of relations, and occasionally to the seaside or elsewhere, we have gone nowhere. During the first part of our residence we went a little into society, and received a few friends here; but my health almost always suffered from the excitement, violent shivering and vomiting attacks being thus brought on. I have therefore been compelled for many years to give up all dinner-parties; and this has been somewhat of a deprivation to me, as such parties always put me into high spirits. From the same cause I have been able to invite here very few scientific acquaintances. 

My chief enjoyment and sole employment throughout life has been scientific work; and the excitement from such work makes me for the time forget, or drives quite away, my daily discomfort. I have therefore nothing to record during the rest of my life, except the publication of my several books.

I stedet for å være så syk at han "ikke fungerte", gjorde sykdommen det nødvendig for ham å arbeide videre med vitenskapelige funn - for å fungere.

Men så er det slik at Darwin ikke bare handler om Darwin. For selv om det er mulig å så solid tvil om hvor brutal og hvor syk Darwin var - og enda mer om hvilken betydning dette har for om det har skjedd en evolusjon eller ikke - er det da ikke mulig å så tvil om fruktene av selve evolusjonslæren?

Hva er fruktene av de filosofier Darwin støttet seg til og var med å utvikle selv? David Berlinski var innom det tidligere. Vi kan nevne sosialdarwinismen som er en sterk medvirkende årsak til at flere hundre millioner mennesker er drept. Dersom vi tar med andre filosofier som helt og delvis er bygget på Darwins tankegods så kan vi ta med abort og legge til 1 milliard ufødte liv. Hans tanker falt i god jord hos mennesker som avlet frem nazisme og kommunisme. Det er Darwins tanker som ifølge Richard Dawkins gjør det mulig å være «An intellectually fulfilled atheist». 

Darwins tanker er selve grunnlaget for ateismens oppblomstring i moderne tid.

Som vi ser er altså ingen filosofi ansvarlig for flere drap.

Men så er det bare den lille haken at Darwin ikke presenterte noen filosofi. Han kom med en vitenskapelig teori om hvordan arter oppstod og endret seg - og understrekte at det selvsagt var mulig å være gudstroende, selv om man støttet en evolusjon.

Og da er vi ved en kjerne i debatten om Darwin. For mye handler om hvordan andre enn Darwin har laget seg filosofier basert på noe som det ikke kan lages filosofier av.

Det er den gamle visa. Det er ikke slik at hva vi ser i naturen - altså hvordan naturen ER - kan fortelle oss hvordan noe BØR være. At hummere har hierarkier forteller ikke at vi bør ha det, selv om tendensen kan være en dyp struktur i mange biologiske vesner. Den sorte enke sier ikke noe om kvinnelige styrerepresentanter.

At den mest tilpasningsdyktige har større sjanse for å spre sine gener, forteller ikke at de som er best på jobbkarriere bør få harem som frynsegode.

Tvert i mot krever det at vi smugler inn annet tankegods. Snakker vi om at vi bør følge "den sterkestes rett" eller "evolusjonens lover i menneskets historie", at "vi bør fjerne skadelige raser" eller at "kvinner bør ha rett til selvbestemt abort", har vi det ikke fra Darwin, men fra egoisme, kommunisme, nazisme eller feminisme.

Sier man at evolusjonslæren gjør Gud overflødig (som også omtalt i forrige bloggpost), har man det ikke fra Darwin, men fra helt andre, enten de er ateister eller kreasjonister.

Påstanden er uansett like sann som å si at termodynamikkens hovedsetninger gjør Gud overflødig.

Dess mer og sterkere man snakker som om vitenskapelige teorier fjerner Gud, dess flere vil tro det. I stedet for å underminere troen på evolusjon, undermineres troen på Gud.

Er valget evolusjon eller kristen tro, er det ikke vanskelig å velge vitenskapens side.

Saken blir ikke bedre hvis man sprer myter eller langt i overkant drøye påstander om Darwin.

I stedet for å sette opp gode skjold mot "vantroen", stiller man seg lagelig til for hogg.

Man viser uansett ikke at evolusjon er en dårlig teori, ved å vise at Darwin var et dårlig menneske. Ikke alle blir like imponert når noen prøver å vinne fotballkamper ved å ta mannen i stedet for ballen.

Tvert i mot styrkes mistanken om at man ikke er så veldig god i fotball.

Farlige idéer om Darwin

Morten Fastvold har imponert meg lenge. Hans imøtegåelser som ateist av moderne myter (som det negative synet på Kirken og vitenskapen og om sekularisme og moralsk likhet) er forbilledlige, ikke minst fordi de i så stor grad har gitt andre ateister vind i seilene.

Likevel skal det tydeligvis mer til enn Fastvold, for ikke å si mine og andres bøker og bloggposter, for å motvirke troen på disse mytene.

I følge forskningssenteret Pew tror fire av ti i Norge fortsatt at religion må være i strid med vitenskapen - og 69% av de som ikke regner seg som "religiøse".

Har man en naturlig forklaring på noe, er Gud og all religion overflødig.

Dermed var det med stor forventning jeg begynte å lese andre artikkel om humanismens moderne tenkere: Darwins farlige idé.

Her skulle Fastvold få boltre seg med mytene også på dette feltet. Her skulle vanetenkingen utfordres.

Nå skulle Dawkins og andre enøyde få evolvert dybdesyn. 

Det gikk ikke helt slik. Forventningen begynte å briste allerede i den innledende påstanden om at 

de største kiler i det tradisjonelle, kristne verdensbildet har naturforskere stått for – som da Nikolaus Kopernikus og Galileo Galilei erstattet det geosentriske verdensbildet med det heliosentriske.

Ikke bare fordi det mer presist var Kepler (med ellipsene) og Newton (med matematikken) som sørget for gjennombruddet for at solen var i sentrum, og det som ble sklitaklet ikke så mye var "det kristne verdensbildet" som antikkens astronomi. Kilene som underminerte kristen tro ble i stedet slått inn i kjølvannet av 30-årskrigen og politiske revolusjoner i århundrene etter, særlig i Frankrike, Tyskland og Russland.

Ateismen har tykkere politiske røtter enn astronomiske.

Troen på at "Kopernikus og Galilei" spilte noen avgjørende rolle, er uansett mytedannelse fra 1800-tallet. I likhet med mange fremstillinger av Darwin handler det mer om modernitetens behov for ikoner, enn om historieforskning. Den er nyttigere for lærere som vil krydre skoletimene med minneverdige konflikter, enn for å forstå historie.

Det er likevel mindre sannsynlig at elevene får smaken på astronomi, enn at de får avsmak for religion.

Dessverre sitter den etablerte fortellingen så godt i bakhodet at den kun kan løsnes av mentale jordskjelv i øvre del av Richterskalaen.

Jeg skal dermed ikke kalle denne bloggposten for Fastvolds farlige myter. Ikke fordi de ikke kan
farge livssynssamtaler uheldig og stimulere kreasjonisme, men fordi de ikke er hans.

Fastvold går i noen av de samme grøftene jeg selv nylig gjorde. 

Da Eksisterer Gud? (Cappelen Damm Akademisk, 2015) uttrykte kritikk av designargumentene til William Paley, fikk jeg umiddelbart motbør fra den ansvarlige for undervisningen ved UiO på feltet. Einar Duenger Bøhn kritiserte boken for å avfeie Paley for raskt. Jeg undervurderte hans designargument. Dawkins og Darwin hadde ikke tatt et endelig oppgjør, selv om det hadde skjedd en biologisk evolusjon.

Det var uvant å bli satt på plass av en foreleser på Blindern for ikke å være positiv nok til et gudsargument. Og bare å innrømme at jeg hadde lest mer om enn av Paley - og ikke så godt nok at moderne argumenter knyttet til blant annet universets fininnstilling viste at han fortsatt var relevant. 

Men så viser det seg altså at Fastvold har lest Paley omtrent like dårlig. Og er for lite kjent med middelalderfilosofi, når han skriver at det "klippefaste grunnsynet" på Guds eksistens hadde til grunn

det som kalles gudsbeviset ut fra design. Dette var velkjent i middelalderens teologi, og fikk et oppsving tidlig på attenhundretallet med en populærvitenskapelig bok av teologen William Paley. 

Denne myten er forståelig. Den er en svært vanlig sammenblanding som lever sitt eget liv i populærvitenskapen om evolusjon, langt unna forelesere i middelalderfilosofi.

I realiteten argumenterer hovedstrømmene i "middelalderens teologi" ikke med hva vi kaller design. De snakker i stedet om formål, om teleologi, om at ting i naturen, fra molekyler til månen, "streber mot et mål", slik jeg kommenterer i Evolusjon eller kristen tro?

Dessverre blander mange Paley med Thomas Aquinas. Det klassiske formålsargumentet til Thomas (den femte veien) handler ikke om at biologien er så hensiktsmessig satt sammen at den må være designet. Argumentet er ikke at kjemien eller biologien har en hensikt. Det endres ikke selv om det eneste som eksisterer er elektroner som kretser om en kjerne.

Ifølge Thomas ville finale årsaker (og naturlovene) slutte å eksistere om Gud skulle slutte å styre ting mot mål. Alt ville bare være kaos, også mekanismer som mutasjoner og naturlig utvalg.

Det var selvsagt ikke til hinder for at Paleys argumenter gikk godt hjem i første halvdel av 1800-tallet (selv om han møtte kritikk fra katolske tenkere som Newman lenge før Darwin). Men i geologien stod kristne på flere sider enn den ene Fastvold synes å legge opp til.

Ved å granske bergarter og landskap ble geologer stadig mer overbevist om at jordkloden er langt eldre enn de seks tusen årene som teologene på grunnlag av Bibelen hevdet at den var. Fossilfunn av sjødyr i fjell som lå langt over havoverflaten vitnet klart om det, siden det må ha tatt millioner av år for en leirholdig havbunn å forsteine til fjell, og i tillegg heve seg langt over havnivået. 

Kristne geologer forklarte slike funn med gudeskapte naturkatastrofer, slik som syndfloden som omtales i Bibelen. Da kan store endringer skje brått. Men de fleste geologer, anført av Charles Lyell, kom til at landskaper i all hovedsak er blitt formet av vær og vind og erosjon – av kontinuerlige prosesser som gir ørsmå, gradvise endringer, og derfor trenger svært lang tid.

Ja, og blant "de fleste geologer" var det også en rekke kristne. Faget ble ikke til ved en stor og brå endring med Lyell på 1830-tallet. Det kan spores tilbake til Steno og Hooke på 1600-tallet, og også før dette så flere etter andre forklaringer på fossildannelse enn syndfloden. Buffon argumenterte på 1700-tallet så godt for en gammel jord at mange teologer lot seg overbevise.

I lys av dette kunne også paven Pius VII rundt 1800 støtte at skapelsesdagene i Bibelen var av ubestemmelig lengde, i likhet med hva Augustin og Thomas Aquinas hadde gjort også før det fantes empiri.

Den tenkeren som mer enn noen gjorde at kristne aksepterte en gammel jord, var Thomas Chalmers, kjemiker, matematiker og prest, senere biskop i den skotske frikirken. Hans foredrag trakk fulle hus og ble bestselgerbøker om tro og naturvitenskap, med støtte til alt fra moderne geologi til liv på andre planeter.

Allerede i 1804 foreslo Chalmers et skille mellom Første Mosebok 1,1 og 1,2, med et stort gap der det hadde gått svært lang tid mellom «i begynnelsen» og at «jorden var øde og tom». Gjennomslaget for gapteorien kom da han i 1814 trakk den frem i en rosende anmeldelse av den lutherske professoren Georges Cuviers geologistudier. Konklusjonen var at fossiler, bergarter og sedimentære lag var formet dels ved lange prosesser og dels ved katastrofer over mange millioner år, mens mennesket var skapt på kort tid for noen tusen år siden.

Sammen med tanken om at skapelsesdagene egentlig var lange tidsperioder, blant annet ut fra forståelsen av at for en tidløs Gud «er én dag som tusen år og tusen år som én dag» (2 Pet 3, 8), var gapteorien en vanlig måte kristne forente Bibelen og naturvitenskapen på 1800-tallet.

Cuviers teorier var såpass lite kontroversielle at Biskop George Gleig i 1817 kunne skrive i innledningen til en utgave av Stackhouses bibelhistorie at «Det er ikke noe i de hellige skrifter som forbyr oss å anta at [fossiler] er etterlevninger av en tidligere jord».

Når det likevel ble en debatt, spesielt på grasrota i England, var mye av grunnen at noen utgaver av King James-bibelen var blitt oppført med årstall. Kanskje derfor var det nødvendig for nettopp William Paley å understreke at oppdagelser som stred med vanlige bibeltolkninger kunne hjelpe oss til å forstå Bibelen bedre.

I stedet for å lese Bibelen med klokke og kalender, måtte den leses med klokskap. Gjorde vi det, ville vi oppdage at poenget ikke var hvor mange dager Gud brukte på skapelsen, men at Gud var skaper.

Men selv om man ikke diskuterte så mye jordens alder, stemmer det at det ble en strid da Lyell i 1830 utga Principles of geology og hevdet at jorden var dannet gradvis av uniforme krefter over lang tid. Mot dette stod de som argumenterte for at den var formet av en serie katastrofer og syndfloden den siste.  Selv om mange av datidens naturvitere var teologer som støttet dette, handlet det ikke om noen kamp mellom kirken og vitenskapen.

Det var ikke teologi mot geologi. Det man hadde av funn på 1830-tallet gjorde flere konklusjoner mulige. I dag er da også katastrofetenkningen tilbake, ikke minst etter spor av store meteorittnedslag som har påvirket evolusjonen tildels dramatisk.

Lyell innførte i større grad nødvendige forskningsprinsipper, enn nødvendige konklusjoner. Kjenner vi kreftene som endrer verden i dag, kan vi gjøre antagelser om endringstakten i fortiden. 

Heldigvis treffer Fastvold også blink.

Men Darwin hadde ingen sterk gudstro, og han fant det merkelig at Gud for eksempel hadde skapt tusenvis av billearter. Han reagerte også på naturens grusomhet. Kunne en god gud ha skapt snylteveps som legger sine egg i larver, som så blir spist levende av avkommet som klekkes ut? Eller kattens lek med musa, der katten er helt ufølsom for musas skrekk og smerte? 

Ja, Darwins gudstro ble nok aller mest utfordret av det man litt enkelt kan kalle for Det ondes problem. Både i selve naturhistorien og i hans nærmeste familie, som da hans eldste datter Annie døde 10 år gammel i 1851. Dette var mer enn en akademisk diskusjon om snylteveps. Det dreide seg om noe helt personlig, om det som sto hans hjerte nærmest.

Men så viser Fastvold - dessverre ufrivillig - hvor fast mytene sitter.

Charles Darwins evolusjonsteori motsier gudsbeviset ut fra design ved å godtgjøre at ingen arter er blitt skapt av noen, men har utviklet seg fra andre livsformer, helt fra klodens første, encellede organismer. Dermed gjøres Gud overflødig, siden en slik utenomjordisk faktor ikke trengs for å forklare livets utvikling. Fra å ha vært et av teologenes sterkeste kort ble gudsbeviset ut fra design brått til noe heller tvilsomt.

Forestillingen om at naturlige forklaringer gjør Gud overflødig er som nevnt over sterk, nesten urokkelig. Men i realiteten bygger den altså på en myte. Det er ikke slik at man før Darwin brukte Gud som forklaring på naturfenomener. Tvert i mot ble det første store steget mot moderne vitenskap tatt da antikkens greske filosofer tenkte seg vekk fra troen på flere guder i naturen, til én Gud bak naturen. I stedet for å forklare noe i naturen med gudenes innfall, forklarte man alt med Guds lover.

Dette ble forsterket av kristne, jødiske og (i en periode) muslimske naturfilosofer. Når Augustin Genesis Literarum rundt år 400 skriver om den bokstavelige betydningen av Første Mosebok, forklarer han at «Jorden skal bære fram alle slags levende skapninger" betyr at Skriften har

fortalt oss at jorden kausalt har båret frem avlinger og trær, på den måten at jorden fikk makten til å bære dem frem.

Finnes en lovgiver bak naturen, er det naturlig at det finnes lover i naturen. Logikken er dermed enkel: Dess mer man finner av naturlige forklaringer, dess sikrere at det finnes mer enn natur.

Kristen tenkning støtter i aller høyeste grad interne og iboende (eller på fint immanente) lover i naturen, slik Albertus Magnus understreket 800 år etter Augustin, i De vegetabilibus et plantis. 

Når vi studerer naturen trenger vi ikke å spørre [etter mirakler]. I stedet må vi spørre hva naturen med dens iboende årsaker kan få til å skje naturlig.

Når mange tenker annerledes om dette i dag, er ikke grunnen at Darwin viste noe annet. Dette handler om filosofi, ikke om fysikk eller biologi. Det som har endret seg er først og fremst måten vi tenker på.

Det var mindre forskerne som skapte nye holdninger, enn forfatterne. Det var ikke Mendel, men Marx, Huxley og Spencer som skapte troen på at evolusjon erstatter Gud. Det var ikke biologien, men Brandes og Bjørnson som drev gjennom "det moderne gjennombrudd" i Norden.

Det var heller ikke slik at alle toneangivende kristne tenkere før 1859 tolket vitenskapen i lys av Bibelen. I stedet så de det som riktig og naturlig å tolke Bibelen i lys av vitenskapen.

Men hva så med at evolusjonen mangler mål og hensikt? Gjorde ikke det med nødvendighet gudstro umulig?

Det er dette filosofen Daniel C. Dennett og andre har kalt «Darwins farlige idé». Som også innebærer at evolusjonen ikke har noe forutbestemt mål eller hensikt, som å frembringe mennesket. Livets utvikling har langt på vei vært et tilfeldighetenes spill der det meste kunne ha gått annerledes. Skulle evolusjonen ha startet på nytt, er det svært usannsynlig at vi mennesker – eller noen av de andre artene vi kjenner til – hadde oppstått enda en gang.

Evolusjonsteorien fratar derved mennesket den særstilling som Gud ifølge Bibelen har gitt oss. Vi er ikke hevet over dyrene, men er en dyreart i nær slekt med apene, og i fjernere slekt med andre dyr og alt annet levende. Dette var en ny og revolusjonerende innsikt, som attpåtil var så godt underbygd empirisk at den ikke kunne avfeies som virkelighetsfjernt tankespinn.

Også dette er en myte. Hvis det var noe man trodde på 1800-tallet (og mange svært mye lenger), så var det at evolusjonen hadde en klar retning, fra enkel til kompleks, fra bakterier til briter, fra amøber til ariere.

Evolusjonen bekreftet ikke at alt var tilfeldig, den støttet at alt hadde et høyere mål. Kanskje stod ikke mennesket i en særstilling, men spesielle raser gjorde det.

Nå kan man selvsagt avvise i dag at dette er hva evolusjonslæren faktisk sier. Men tanken om dette med ren tilfeldighet og manglende særstilling er også smuglet inn i faget utenfra. Den stammer mindre fra naturvitenskapens konklusjoner, enn fra premisser når vi tolker den.

For evolusjon handler altså om både tilfeldighet og nødvendighet. Ja, det som skjer i naturen (mutasjoner, gendrift osv.) kan være tilfeldig eller ikke-determinert, men lovene i naturen, inkludert naturlig utvalg, gjør at resultatet kan forstås og et stykke på vei forutsies.

Mens Stephen Jay Gould mener at evolusjonen ville vært helt annerledes om vi hadde startet forfra, argumenterer en forsker som Simon Conway Morris for konvergerende evolusjon, altså at man tross ulike forutsetninger til ulike tider på ulike steder, vil eller kan ende med ganske tilsvarende resultat.

Siden bedre syn gir fordel, har øyet utviklet seg flere ganger og i flere varianter. Siden intelligens gir fordel, vil stadig mer intelligente dyr utvikle seg.

Dette betyr ikke at konvergerende evolusjon er bevist, men det er heller ikke den motsatte tanken. Også den handler om perspektiver og premisser, ikke om noe som er godt underbygd empirisk. Noe annet er virkelighetsfjernt tankespinn, for å holde meg til terminologien over.

Den nest siste myten er likevel kanskje den mest kjente. Selv om Fastvold vet at "kirken fram til da hadde vært for naturvitenskap", er den altså så sterk at selv ikke han stusser over fremstillingene i bøkene som er oppgitt i artikkelen.

Ikke desto mindre motsatte kirkens menn seg Darwins farlige idé med nebb og klør. Darwin, som ikke var særlig debattglad, og dessuten var blitt sykelig og aldrende, overlot til sin kollega Thomas Huxley å forsvare sin teori mot kirkens angrep. Huxley slo kraftfullt tilbake ved å fremstille kirken som en vitenskapens fiende. Noe som må sies å være en sannhet med modifikasjoner, siden kirken fram til da hadde vært for naturvitenskap. Men Darwins farlige idé hadde fått kirkens menn til å glemme dette, slik at de nå rakket ned på en av de største og viktigste naturvitenskapelige innsikter noensinne.

Det er verken første eller siste gang jeg kommer til å ha noen hjertesukk om denne myten.  For slik David N. Livingstone viser i Darwin's forgotten defenders fikk i realiteten en lang evolusjonshistorie støtte fra mange teologer, helt fra starten.

De fremste var Asa Gray, George Frederick Wright og James Dana, litt senere også B. B. Warfield, en fremtredende eksponent for Bibelens ufeilbarlighet og medforfatter av The Fundamentals, bokverket som ga navnet til fundamentalistene.

Dermed er det ikke overraskende at Darwin svarte man kan være "en glødende teist og en evolusjonist" og nevnte nettopp Asa Gray som eksempel da John Fordyce spurte ham om dette.

De tidligste kritikerne av Darwin var i stor grad kjente vitenskapsmenn, ofte ikke-kristne som Louz Agazzis, og da på vitenskapelig grunnlag.

Allerede i 1880 var det imidlertid bare to ledende forskere i USA som ikke trodde på evolusjon, Dawson og Guyot.

Selv om det også var kritiske teologer, gikk innvendingene mindre mot de biologiske sidene enn de etiske tolkningene. De handlet mer om effekten på menneskeverd og moral, enn om arv og naturlig utvalg var en tilstrekkelig forklaring.

Skal man først snakke om "Darwins farlige idé", bør man i det minste nevne hvilke forestillinger den bidro til å skape, og ikke bare innenfor frenologisk klassifisering av kortskaller, langskaller og så videre. Rasistiske holdninger fikk biologisk alibi, uten at det alle steder førte til Holocaust.

Darwins idé ga troen på den overlegne rase atskillig farlig vind i seilene.

Mye av inntrykket av en massiv og iherdig kamp fra Kirkens side, skyldes kreasjonismen.  Men den fikk altså ikke særlig betydning i USA før andre halvdel av 1900-tallet, selv om enkelte predikanter tidlig var kritiske. Bevegelsen ble ikke dratt i gang av kirkesamfunn, men av enkeltpersoner som William Jennings Bryan (1860-1925, han med "apeprosessen") og William Bell Riley (1861-1947).

Kreajonismen fikk først vind i seilene med The Genesis Flood, Henry M. Morris og John C. Whitcomb på 1960-tallet.

Dermed er det forståelig og ganske typisk for mytesjangeren at Fastvold ikke navngir en eneste av "kirkens menn" som motsatte seg Darwin med "nebb og klør" og "rakket ned på" en så stor og viktig naturvitenskapelig innsikt. Det hender noen trekker frem debatten mellom Wilberforce og Huxley, men den klassiske anekdoten om den nedlatende biskopen som ble satt på plass har lite støtte.

Mot alt dette blir det flisespikkeri å nevne at Fastvold også viderefører myten om at Darwin er "gravlagt ved siden av Isaac Newton" i Westminster Abbey, som om de ligger omtrent hånd i hånd i likeverdige kister. Under feltstudier i påsken observerte jeg imidlertid at mens Newton er gravlagt med et flott monument midt i navet, er Darwins grav markert med en plate i gulvet i nordgangen (Northern aisle), to minnesteiner og én grav unna Newton. Selv om de er ganske nær på tegninger, er det litt anstrengt å hevde at de er gravlagt ved siden av hverandre.

Det betyr ikke at jeg skal være så anstrengt som å si at Darwin ikke

som få andre bidro til å svekke den kristne tro og bane vei for et sekulært livssyn.

Forestillingen om at Kirken kun ga seg etter en lang og iherdig kamp, og det høyst motvillig, ligger likevel tydelig til grunn for fortsettelsen av avsnittet.

Men også kirken så seg nødt til å anerkjenne evolusjonsteoriens gyldighet. Den regnes nå som et tilværelsens faktum, og er den kanskje største tankemessige omveltningen vi mennesker har gjennomgått.

Mye tyder på at også fremstillingen av mottagelsen trenger en større tankemessig omveltning.

Evolusjon på Verdidebatt

Som flere kan ha fått med seg, har Atle Ottesen Søvik og jeg nylig lansert en bok om evolusjon og kristen tro. I den forbindelse har vi (eller mer presist jeg) skrevet en kronikk i Vårt Land, nå lagt ut på Verdidebatt.

Nå er det alltid en risikosport å velge ut noen få temaer fra en større bok. Enkelte vil tro dette er representativt for boken. Noen vil riste på hodet over at kronikken utelater det de ser som de viktigste poengene, slik at boken opplagt er et slag i løse lufta.

Andre vil være uenige i selve poengene eller i selve prosjektet, siden de mener evolusjonslæren ikke holder mål, misbrukes på farlige måter eller går for langt i hva den skal omfatte.

Plagsomt nok vil nok ikke alle holde seg for gode til ikke å påpeke reelle unøyaktigheter eller skjevheter i fremstillingen, eller ikke feil antall nok eller ikke.

Og så er det de som synes det uansett er noe stort tull å snakke om tro og vitenskap. Ikke er det to sammenlignbare størrelser, og uansett viser vitenskapen at kristen tro ikke er noe å samle på.

Her er det med andre ord bare å finne frem penn og popcorn.

Kronikken begynner slik (overskriften er satt av Vårt Land):

Styrker myter om kristen tro

Ved å stille ungdom overfor valget mellom evolusjon og kristen tro, forsterkes stereotypier om kristne som motstandere av vitenskap. Det finnes bedre grep for å øke vår troverdighet. 

Det er ikke uvanlig å høre at enten er vi skapt av Gud, eller så er vi blitt til ved en evolusjon. For både kristne og ateister tenker ofte at Gud blir overflødig, hvis vi kan forklare noe med lover i naturen. Men logikken kunne avgjort vært bedre. De færreste kristne ser en motsetning mellom å være skapt av Gud og barn av sine foreldre. De færreste ateister ser en motsetning mellom eksistensen av lover og en lovgiver.
Noen kristne velger likevel å forkaste evolusjonslæren. Scientific American kan i oktober fortelle om en økende motstand i Europa. Overskriften er dramatisk: «Creationism invades Europe» («Kreasjonismen invaderer Europa»). 

Mye handler nok om myter. Fortsatt er det vanlig å tro at Kirken­ i middelalderen hevdet at jorden var flat. Debatten om tro og vitenskap blir ikke bedre hvis man ser for seg at kristne fryktet kunnskap så mye at de ødela det meste av antikkens lærdom ved å brenne det store biblioteket i Alexandria. 

Mulig prosjekt. Men det kan da ikke være en myte at Darwin sjokkerte med Artenes opprinnelse i 1859, ved å vise at verden ikke var skapt på seks dager? Kristne måtte vel spise mange kameler for å slutte å se på Bibelen som en lærebok i naturvitenskap! At Gud kan skape og styre verden gjennom naturlover, kan kun være et teologisk tjuvtricks for å redde ansikt etter Darwin.

Resten finner du ved å klikke deg inn her.

Evolusjon eller kristen tro?

Da er Evolusjon eller kristen tro? - Ja takk, begge deler! ute i selveste markedet og kan bestilles fra bokhandeler på og utenfor nett, og ikke minst fra forlaget.

Skulle du fortsatt være i tvil om denne er noe for deg, kan du lese de første 29 sidene her, mange av dem også med tekst.

Temaet er rimelig stort og vekker mange slags tanker, følelser og fornemmelser, for ikke å si spørsmål, innvendinger, motforestillinger, kommentarer og caps lock.

Vi forsøker å ta opp relativt mange av de mest vanlige, samt noen mer uvanlige, slik innholdsfortegnelsen under bør antyde.

Samtidig som vi fornemmer at det kan komme atskillige flere når vi har vært i ett og annet media om den.

Eller om noen skulle komme på å lese boken.

Hvis noen fortsatt lurer på det alt overskyggende temaet og dermed tidbruken når det kommer til å svare på utspill og innspill i kommentarfelt og leserinnlegg de nærmeste månedene, er det bare å ringe en venn.

Alarmerende kreasjonisme

Da legger jeg ut mitt mitt svar til Kaare Skulands alarmerende kreasjonistiske tekst i Korsets seier.

Som så ofte er motivasjonen for kreasjonisme å redde kristen tro. Med andre ord så velment at det kan være vanskelig å diskutere, uten å misforstå eller mistro hverandre.  

Er man opptatt av frelse, er det ikke enkelt å være objektiv til vitenskap. Den må i tillegg per definisjon være feil eller feiltolket, siden Bibelen er sann. All kristen tro ramler om noen forlater den smale vei der verden er skapt på seks dager og biologisk død kom med Adam. 

Kristne som sier noe annet er dratt etter nesen av en ateistisk vitenskap og blinde for hva som står på spill.

Med et slikt utgangspunkt er det vanskelig å ta kritiske innvendinger rolig og i beste mening. Det er ikke enklere å endre syn hvis man har investert mye prestisje og personlig autoritet i slike tolkninger. Eller av andre grunner har falt for den kreasjonistiske fristelse, slik jeg selv gjorde i min ungdom.

Korsets Seier har forøvrig bekreftet at innlegget er mottatt, men så langt er det ikke satt på trykk eller lagt på nett, så vidt jeg kan se.  Vi får håpe de gjør det om ikke for lenge, siden Kaares nå har ligget ute i to uker uten annen kritikk enn i kommentarfeltet.

Skapelse og frelse

Kaare Skuland hevder i Korsets Seier 17. juni at «hele den kristne tro og bekjennelse forvitrer» hvis vi ikke tror på en skapelse på 6 dager for mellom 6-10 000 år siden. For slik har «bibellesere forstått teksten opp gjennom hele den jødiske og kristne historien». Hvis fossilene stammer fra før Adam ble skapt «kan vi ikke lenger snakke om at døden kom ved Adams syndefall. Og da blir jo Jesu frelsesverk bare en liksom-gjenopprettelse». 

Men dette er problematisk på så mange måter at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. For det stemmer verken med kirkehistorien, Bibelen eller vitenskapen. Mye kan i stedet knyttes til en reaksjon på moderniteten, slik vi spesielt ser i kreasjonistbevegelsen som vokste frem i USA på 1960-tallet.

Det er kort sagt ikke tilfeldig at verken paven eller ortodokse patriarker, den anglikanske kirken, mange evangelikale eller pentekostale kirker står for dette. I likhet med flere av forfatterne av det sentrale verket for amerikanske fundamentalisme, «The Fundamentals» fra hundre år tilbake.  

For ikke å si en så sentral kristen leder i Norge som Ole Hallesby. 

Saken blir ikke bedre av at dette bidrar til å dra teppet vekk under kristen tro. Får ungdom høre at de enten må tro på skapelse på 6 dager eller bli ateister, er valget dessverre lett når de setter seg inn i naturvitenskap.

Hva er så realitetene?

1) Sentrale kristne bibellesere har ikke tatt 6 dager bokstavelig gjennom historien

Den mest toneangivende tenkeren i senantikken var kirkefaderen Augustin (354-430). I hans bok om den bokstavelige betydningen av Første Mosebok, tar han ikke med den største selvfølge alt bokstavelig. I stedet åpner han med å spørre om alt må tas billedlig.

«Når noe fremstilles som fortellinger, må vi spørre om alt kun skal tas billedlig, eller om det også må bli utlagt og forsvart som en nøyaktig rapport om hva som skjedde. Ingen kristen vil våge å si at fortellingen ikke skal tas billedlig». 

Han ser det også som viktig å tolke teksten i lys av hva selv ikke-kristne vet «av fornuft og erfaring». Ellers kan vi misforstå og dumme oss ut. Vi fremstår uvitende og mister troverdigheten når vi skal snakke om sentrale ting som Jesu oppstandelse. 

Når Augustin ikke tok skapelse på seks dager bokstavelig, var grunnen at en allmektig Gud ikke trengte så lang tid som seks dager. Dermed tenkte Augustin at alt var skapt på en gang, som potensiale. På samme måte som man kunne skape trær ved å lage frø som vokste over mange år, hadde Gud lagt frøene til videre utvikling inn i skaperverket.

Augustins poenger var kjente og sentrale hos middelalderens største filosof, Thomas Aquinas (1225-1274). Han henviser med den største selvfølgelighet til Augustins prinsipper for bibeltolkning. På den dagen Gud skapte himmelen og Jorden «skapte han også alle planter på marken, ikke fullt ferdig, men før de hadde “grodd fram”, altså potensielt». 

Poenget er ikke om Augustin eller Aquinas hadde rett i sine tolkninger, kun at langt fra alle bibellesere i historien har lest Bibelen slik at den krevde en tro på skapelse på seks dager.

2) Bibelen sier ikke at biologisk død kom med Adam

Et motiv hos mange kreasjonister er bekymringen for at evolusjon gjør frelsen meningsløs. Uten noe syndefall, kan det ikke ha vært behov for at Jesus kom til jorden og beseiret synden og døden slik Paulus sier i Romerbrevet. 

Skal man bruke dette til å avvise naturvitenskap og de største kirkesamfunnene, må man være helt sikker i sin teologi. Dermed er det viktig å forstå at dette bygger på flere forhold som langt fra er sikre og ikke støttes av Bibelen. 

For det første døde ikke Adam og Eva den dagen de spiste frukten av kunnskapens tre, til tross for at Gud tydelig hadde sagt at «den dagen du spiser av det, skal du dø». Enten kan vi ikke ta ordet «dø» bokstavelig, eller ikke ordet «dagen» - eller ikke begge deler. Det gjør seg ikke å spørre «Har Gud virkelig sagt?».

Tolker vi i stedet «skal du dø» som «skal du bli biologisk dødelig», leser vi ikke teksten som den står. Dermed er det vanlig å forstå dette som «åndelig død», altså at synden førte til et brudd, at Adam mistet livet med Gud. En parallell kan være at Jesus ikke avskaffet biologisk død i denne verden for to tusen år siden, men ga oss alle muligheten til liv med Gud her og nå. 

For det andre avviser ikke Bibelen biologisk død før syndefallet. Tvert i mot er det tydelig at Adam og Eva var skapt dødelige, ellers ville ikke Gud stengt dem ute fra Livets tre, i bekymring for at mennesket bare «ikke strekker hånden ut og tar av livets tre også, så det spiser og lever evig!»

For det tredje avviser ikke Bibelen at dyr døde før Adam. Slik Paulus sier i Romerbrevet 5 handler dette om at døden rammet «alle mennesker fordi alle syndet».

For det fjerde er et sentralt poeng allerede fra første kapittel i Romerbrevet at vi alle er ansvarlige for våre egne tanker, ord og gjerninger. Selv om Paulus etter noen kapitler henviser kort til Adam, kan det leses som et pedagogisk grep, en symmetri for å formidle betydningen av hva Jesus gjorde, som (i Bibelens billedspråk) «den andre Adam».

Den historiske sannheten i Jesu oppstandelse avhenger ikke av om Adam førte biologisk død inn i verden. I likhet med at det er sant at vi kan få tilgivelse av Gud, for Jesu skyld.

3) Normal vitenskap støtter ikke at jorden er 6-10 000 år gammel

Det finnes mange og overbevisende argumenter for at jorden er milliarder av år gammel, noe ikke minst ungdom fort vil oppdage. Som tidligere kreasjonist er jeg kjent med motargumenter, men de holder ikke i møte med seriøs forskning. En aktuell bok om dette er den rikt illustrerte gjennomgangen kristne fagpersoner har gjort i Grand Canyon - Monument to an Ancient Earth, Solid Rock Lectures, Tulsa Oklahoma, 2016. 

Det er flott at Kaare Skuland formidler kristen tro i spenstige romaner og prekener. Men det hadde også vært flott om han var mindre avvisende til andre måter å forstå Bibelen og vitenskapen på enn kreasjonisme.

Kreasjonismen i skuddlinjen

Magasinet Utrop har de seneste ukene hatt en serie oppslag om kreasjonisme. Som flerkulturelt magasin har man intervjuet personer fra en rekke kulturer, eller i det minste livssyn.

Ikke uventet innebærer det å ta runden til grupper som ikke akkurat er i spydspissen av forskning og fagmiljøer.

For det første møter vi såpass klare kreasjonister som Jehovas Vitner. Selv om de er på sidelinjen av hva som normalt regnes som kristne kirkesamfunn, er de på noen punkter rimelig representative for gruppene som dekkes av overskriften Vitner ikke om evolusjon.

En bonus er at oppslaget inneholder flere intervjuer, ikke minst med evolusjonsbiologen Glenn-Peter Sætre som nok kunne vært mer imponert over kreasjonismen.

– De bruker en del argumentasjonsteknikker som er typiske for kreasjonister. De hevder for eksempel at evolusjonsteorien sier at utvikling skjer ved "tilfeldigheter". Det er ikke riktig. Det evolusjonsteorien faktisk sier noe om, er hvordan organismer gradvis blir bedre tilpasset det miljøet de lever i. Evolusjonen er en deterministisk prosess. 

– Hva mener du med deterministisk i denne sammenhengen? 

– Deterministisk på den måten at teorien forutsier at evolusjon fører til bedre tilpasning. Tilpasning skjer gjennom mutasjoner. En mutasjon er en forandring i et gen eller et kromosom. Mutasjoner som er uheldige, forsvinner fort. Uheldig i evolusjonær sammenheng betyr at mutasjonen fører til dårligere overlevelses- og reproduksjonsevne. Det er kun de mutasjonene som gjør organismer bedre til å overleve i sitt miljø og føre sine gener videre (å parre seg og få levedyktige unger når det gjelder dyr), som etter hvert sprer seg til hele populasjonen. 

Nå finner vi kreasjonister også andre steder. Blant muslimer har dette fått vind i seilene de seneste årene. Mens det i land som Aserbajdsjan, Jordan og Egypt er over 70 % som støtter evolusjon, er andelen i Tyrkia bare 35 % og det er enda lavere i Irak.

Dermed er det naturlig at Utrop også har intervjuet imamer og ledere i Minhaj Norge som mener Koranen og evolusjonsteorien ikke lar seg forene slik at Mennesket har ikke utviklet seg fra aper.

Heldigvis finnes profilerte muslimer med andre synspunkter. Shoiab Sultan, politiker og tidligere generalsekretær i Islamsk Råd Norge, sier kort og godt at Kreasjonisme gir dårlige forklaringer.

Og så er det tydeligvis vanskelig å komme unna enkelte kristne som har vært ute en vinterkveld eller fire før om kreasjonisme.

Mer presist undertegnede som ikke er helt taus eller utydelig.

– Det er et stort problem når kristne snakker tull om naturvitenskap. Det skrev kirkefaderen Augustin allerede på 400-tallet. Slik kommenterer den kristne skeptikeren Bjørn Are Davidsen debatten om evolusjon.

Samtidig er en en utfordring med slike intervjuer, at sammenhengen ikke alltid kommer godt frem.

Dermed blir nok avsnittene om bibelsyn hengende i et par smuler for løs luft, som når jeg sier at 

Bibelens tekster er produkter av sin samtid. Men deler av Bibelen mener jeg som kristen at stammer direkte fra Gud, f eks det vi kaller de ti bud. Det er vanskelig å lese at beretningen om hvordan Moses fikk steintavlene er ment som noe annet enn en faktisk, historisk fortelling. Budene ble fysisk hogd inn i steinen av Gud selv, slik jeg leser teksten.

For noen blir dette et utilbørlig svakt bibelsyn. Mener Davidsen virkelig at Bibelen kun er et produkt av sin samtid? Er den ikke på noen som helst måte uttrykk for noe annet enn hva tilfeldige mennesker mente eller tenkte på ulike tidspunkter?

Nei, det mener Davidsen ikke. En klassisk kristen forståelse er at Bibelen både er skrevet av mennesker og inspirert av Gud, slik jeg sier en del om i slutten av posten Bibelen på innpust. Men det betyr verken at Bibelen er en fotoroman eller lærebok i naturvitenskap. Selv om Gud har inspirert noen til å skrive, har han ikke diktert dem.

For andre blir dette et knallsterkt bibelsyn. Mener "skeptikeren" (hah!) Davidsen virkelig at Gud har skrevet noe direkte i Bibelen?! 

Ja, samtidig som han forsiktig løfter hånden for å peke på sammenhengen dette er sagt i. 

Den var rett og slett å trekke frem en hovedforskjell mellom religiøse bøker som Koranen og Bibelen. Mens hovedstrømmen av muslimske retninger oppfatter Koranen som diktert av erkeengelen Gabriel, er Bibelen skrevet av ulike personer til ulike tider basert på ulike typer kilder og i mange slags sjangere.   

Det er i denne sammenhengen jeg understreker hvor lite i Bibelen som hevdes å være skrevet direkte av Gud. Ett av ytterst få unntak er De ti bud.

Som går på leveregler, ikke på vitenskap. 

I intervjuet understreker jeg at vi ikke kan ta Bibelen som telegram fra Gud eller må tolke alt i tekster som Første Mosebok bokstavelig. Når jeg så nevner et sted som sies å være skrevet av noe annet enn mennesker, er det for å vise at selv da går det ikke på biologi.

Uten dermed å hevde at alt i intervjuet var like inspirert.

Evolusjonister og andre dyr

Jurassic World er en av de bedre actionfilmene fra de seneste årene, ikke minst fordi den ikke tar seg selv så høytidelig. Når den også stimulerer til debatt, er det fordi kreasjonisme heller ikke her til lands er en fossil levning.

Kort duell som kjenneteges ved at den er ... kort. 

Dermed hadde Korsets Seier et større oppslag i forrige uke, med den noe eleverte evolverte tittelen Kristnes evolusjon.

Mens det kanskje ikke er like evolvert å kalle de som holder seg til normal vitenskap for "evolusjonister".

Nå er det nok likevel bare å vende seg til begrepet, selv om det tilslører i den forstand at det oppfattes som man står for en "isme" eller ideologi om man i likhet med paven og de fleste større kirkesamfunn mener at Gud har skapt ved evolusjon.

I realiteten er det i stedet slik at hvis noen holder seg til ismer eller ideologier i sin omgang med Bibel og vitenskapen, er det kreasjonistene.

Når jeg sier det, er det ikke for å si at dermed må kreasjonistene ta feil.

Grunnen er at mens vi finner et bredt spekter av livssyn og ideologier hos dem som mener at mennesket er blitt til ved evolusjon, er spekteret heller smalt hos kreasjonister.

- Det er ikke tilfeldig at det overveldende flertallet av naturvitere støtter evolusjonslæren. Skal du avvise den læren, må du i 99 av 100 tilfeller ha et kristent eller islamsk syn. Det betyr ikke at det ikke finnes spørsmål, men det er den teorien som ser ut som den beste forklaringen, sier han.

I redelighetens navn hadde det dermed vært en bra utvikling om man slutter å kalle dem som holder seg til normalvitenskapen for "evolusjonister", på samme måte som man ikke kaller dem som holder seg til tyngdekraften for gravitasjonister eller relativitetsteorien for relativister.

Spørsmålet er ikke om man er evolusjonist eller kreasjonist, men om man holder seg til normal vitenskap eller har laget seg sin egen.

Evolusjon kan skape debatt

Siden Atle Ottesen Søvik har stukket hodet inn i veps verdidebatten igjen, kan det tenkes noe mindre stimulerende enn å lenke til Kan Gud skape ved evolusjon?.

Målet er å diskutere om det er en motsetning mellom kristen tro og evolusjonslæren. I det ene hjørnet Atle, i det andre, røkla. Det er kort sagt bare å ønske lykke til.

Som Atle vil merke føres slike debatter gjerne fra seks posisjoner.

1. Ja, Gud kan skape ved evolusjon! (Hva alt fra hva Den katolske til Den norske kirke mener, samt en rekke oppegående ateister, for ikke å si selveste Dekodet)
2. Nei, evolusjon motbeviser Guds eksistens! (Hva opptil flere ateister mener)
3. Nei, du kan ikke både tro på evolusjon og Bibelen! (Kreasjonister og enkelte ateister)
   
4. Fakta motbeviser evolusjon! (Vi er da i både kreasjonist- og Intelligent Design-land)
5. At kristne ikke tror på evolusjon, motbeviser kristen tro! (I mer nøttete nyateistland)
6. Selv om kristne tror på evolusjon, er ikke kristen tro bevist! (Nøkterne ateister)

Interessant nok har også Kjell Tveter meldt seg på fra side 9, med Atles første tilsvar på side 11.

Dermed kan vi håpe på en oppklarende diskusjon om argumenter og vinklinger i Tveters seneste bok, både fra Atles side og mer vanlig mistenkte ateister.

Muligens utvikler universet seg slik at også jeg får anledning til å bidra.

Evolusjon og andre sannheter

Noen temaer fortjener mer omtale enn andre og evolusjon er blant disse. Det hender også at noen bøker bør få mer omtale enn terningkast, eller en avisside.

Dermed legger jeg ut en mer utviklet variant av anmeldelsen i Vårt Land på lørdag 2. mai av Erik Tunstads seneste bok, med et ikke helt unaturlig utvalg av egne kjepphester. Jeg har ellers tidligere også anmeldt hans forfriskende fremstilling av fusk og forskningsfanteri - Juks.


Entusiastisk om evolusjon

Ingen i Norge skriver bedre enn Erik Tunstad om evolusjon. Få er mer uredde og stimulerende. Samtidig kan fortellergleden ta overhånd.

Evolusjon – en fortelling fra virkeligheten er en entusiastisk guidebok. Erik Tunstad har en tilstedeværelse i biologiens verden som David Attenborough ville misunt.

Samtidig skriver Tunstad meningsfullt, i mer enn én betydning. Han legger ikke lokk på sine meninger, og de er mange, selv om ikke alle er like godt støttet av empirisk vitenskap.

At Tunstad skriver populært, er ikke til hinder for dypere dykk i til dels vriene og kontroversielle spørsmål. Boken er skrevet av en erklært ateist, men enten det skyldes integritet eller fryktløshet, er det flott at Tunstad understreker at evolusjon ikke nødvendigvis handler om tro mot vitenskap.

Resultatet er den beste og bredeste innføringen i evolusjon levert i Norge.

Erik Tunstad skaper ikke mindre sprut når han navigerer mot strømmen, som i omtalen av de lange syklusene som påvirker klodens temperatur mer enn menneskeskapt oppvarming.

Samtidig kan fortellergleden ta overhånd. Det er sjarmerende med anekdoter og assosiasjoner, meninger og misbilligelser, men ikke alltid lett å følge villnisset av avgreninger. Det er ikke strengt pedagogisk nødvendig å anskueliggjøre evolusjonshistoriens virvar på den måten.

Likevel er det lett å vende tommelen opp. Bokhandlene renner ikke over av lesverdige innføringer i evolusjon.

Hva er så evolusjon?

Tunstad er nøye med å understreke at det ikke er en rent tilfeldig prosess. Samtidig er den heller ikke styrt. Det er  fra vårt perspektiv tilfeldig hvilke endringer som inntreffer i arvematerialet, men ikke fullt så tilfeldig hvem man får avkom med. Til syvende og sist er det imidlertid miljøet som avgjør hvilke endringer som over tid er mest egnet (som hardere hud og spissere klør, eller samarbeid og intelligens) og dermed får størst utbredelse.

Selv om ingen bevisst skulle styre evolusjonen, sørger biologiens lover for at resultatet ikke er vilkårlig. 

Når dette får utfolde seg over noen titalls millioner år og katastrofer stadig kaster om på kortene, kan mange slags arter utvikles eller endres dramatisk.

Men betyr dette at det er utenkelig med noen som helst form for plan eller tanke bak evolusjonen, eller altså bak lovene som styrer den?

Tunstad tar ikke tak i den utfordringen, men at samarbeid og intelligens har vært en bærekraftig strategi i evolusjonshistorien, bryter ikke med tanken om at den som står bak naturlovene er etisk og rasjonell - uten at det dermed er mulig å bygge etikk på biologi eller fysikk. 

Det er heller ingen motsetning mellom vitenskap og gudstro at vi i fremtiden vil bli stadig mer avhengige av naturvitenskap, for ikke å si evnen til planlegging og forvaltning, selv om dette handler mer om kultur og politikk enn biologi.

Tunstad ser forståelig nok ikke behov for å trekke inn Gud som direkte forklaring på hendelser i naturen, men understreker at «Livets utvikling er altså en potent blanding av tilfeldighet og styring».

Tunstad er forbilledlig ærlig om manglende kunnskap og uløste spørsmål. En utfordring med å skrive om evolusjon er ikke mangel på bevis, men at de er for mange og må sees samlet. Ellers er det lett at skogen blir borte mellom trærne.

Evolusjonslæren er et godt eksempel på en vitenskapelig modell som skaper svært god sammenheng i dataene, samtidig som ikke alle detaljene er på plass eller enkle å se hvordan kan komme på plass.

For noen bidrar dette til at man heller holder seg til kreasjonisme (at arter stort sett er skapt ferdige for få tusen år siden) eller intelligent design (at DNA og andre biologiske strukturer inneholder for mye spesifikk informasjon til å ha blitt til naturlig). 

Som Tunstad forteller på første side ønsket han opprinnelig å imøtegå argumentene til nettopp religiøst motiverte evolusjonsbenektere. Men siden han fikk høre at dette var en «liten og kjedelig gjeng», valgte Tunstad i stedet å forklare hva evolusjon egentlig er og hvilke funn som gjør at han mener få vitenskapelige teorier står sterkere.

Valget har gode og dårlige sider. Tunstad gir en fabelaktig innføring i hvordan noen utvalgte arter og slekter har utviklet seg. Samtidig savnes mer detaljerte imøtegåelser av motargumenter. Selv om han på de siste 150 sidene svarer godt på mange vanlige kreasjonistargumenter, blir det for enkelt om de mer spissfindige for intelligent design. 

Det er også grunn til å stusse når definisjonen av kreasjonisme er såpass rund som «troen på at verden og livet er skapt av en guddommelig makt». I såfall må også kristne som tror Gud arbeider i naturen gjennom naturlovene han opprettholder, betegnes som kreasjonister. 

Man kan nok også tenke seg bedre måter å få kreasjonister eller ID-tilhengere til å lytte enn å hevde at de egentlig er ute etter å styre nasjoner «etter religiøse prinsipper» og at problemet ikke er å besvare deres argumenter, men å holde ut «idiotiet, sirkelslutningene, halvsannhetene, helløgnene, latterlighetene og ikke minst kjedsommeligheten».

Det er ikke opplagt at dette vil hindre tilsvarende ordbruk og konspirasjonsteorier om ateister.

Men boken handler altså om evolusjon og ikke kreasjonisme. Tunstad unngår stort sett klisjeene og mytene om historiske konflikter mellom tro og vitenskap.  Det er forfriskende å møte en ateist som ikke fremstiller evolusjonsdebattene på 1800-tallet som opplyste gudsfornektere mot en formørket kirke, eller evolusjon som et godt argument mot Guds eksistens.

I stedet understreket Tunstad at innvendinger mot evolusjon i England på 1800-tallet handlet vel så mye om politikk som teologi. Han legger ikke skjul på at evolusjonslæren møtte tidlig aksept hos mange teologer og prester, selv om noen var bekymret for moralen hvis den sterkestes rett ble idealet.

Likevel kom mye av kritikken verken fra teologer eller kristne - og handlet om vitenskapelige argumenter.

Det er ingen tvil om at Darwin også møtte motstand fra deler av den anglikanske kirken. Som Tunstad viser var imidlertid denne dels mindre enn mytene og dels basert på at man mente å se en sammenheng mellom franske revolusjonære og evolusjonstanker. Skulle man unngå en revolusjon i England, måtte man bekjempe evolusjon.

Samtidig er dette en psykologi som slår begge veier. Det hadde vært utviklende om Tunstad hadde tatt enda en avgrening og vurdert om tonen i omtalen av ID-tilhengere også kan skyldes politisk frykt.

Det hadde også vært fruktbart om han hadde unngått til dels sleivete kommentarer om teologiske og filosofiske utfordringer, fra det ondes problem til gudsargumenter. Selv om han sikkert har vært borte i mye rar kreasjonistargumentasjon.

Noen steder skinner det også gjennom at Tunstad ikke er like lommekjent i historien som i biologien, selv om dette ikke angår sentrale poenger i boken.

Ett eksempel er når han (side 353) i en ellers god argumentasjon for at biologilærere bør kunne biologi, på samme måte som fransklærere bør kunne fransk, i litt polemisk iver skriver at

Det er ikke en smakssak om jorda er flat eller rund. Du kan ikke velge å late som om hastighet ikke er produktet av vei og tid, i protest mot at Newton fjernet Gud fra likningene. 

Tunstad bidrar dermed til å styrke misforståelser som at man i middelalderen hadde Gud i likningene. Tvert i mot var det nettopp 1300-tallets Oxford-regnemestere som begynte å kalkulere hastighet, vei og tid, med teologer som Bradwardine i spissen.

Bakgrunnen var enkel. Siden man mente universet var skapt fra matematiske prinsipper, spesielt geometriske, kunne man komme nærmere Gud ved å finne disse. Samme tenkesett ligger også bak Keplers jakt på 1600-tallet etter en geometri som fikk solsystemet til å gå opp.

For middelalderens naturfilosofer var det viktig å forklare hendelser i naturen ut fra lovene Gud hadde lagt inn i den.
Som Albertus Magnus skrev på 1200-tallet «må vi spørre hva naturen med dens immanente årsaker kan få til å skje naturlig». Han er en av kjempene Newton satt på skuldrene til.

Hvis noe førte til tanken om at Gud måtte inn i likningene, er det større grunn til å mistenke nettopp Newton med hans hjertesukk om at Gud burde gripe inn før solsystemet ble for ustabilt.

Da Laplace nesten to hundre år senere i følge en anekdote skal ha fortalt Napoleon at han ikke hadde plass til hypotesen Gud i sine beregninger, skyldtes det paradoksalt nok både at Laplace feilaktig trodde Newton tenkte seg Gud i dem og at han innbilte seg å ha løst Newtons ustabilitetsproblem.

Tunstad er også litt vel ukritisk til Steven Pinkers analyser, når han gjør et poeng av at verden er blitt mye bedre siden antallet døde i kriger relativt sett har sunket gjennom århundrene, med Lushan-opprøret i Kina på midten av 700-tallet som eksempel. Antallet som døde tilsvarer 423 millioner i våre dager (side 275), altså langt flere enn samlet i konflikter i det tjuende århundre.

Men selv om verden blitt mer fredelig etter andre verdenskrig, betyr ikke det at Pinker har rett i alle tall eller årsaksforklaringer. Ikke minst ser vi det nettopp i Lushan-opprøret.

Pinker undervurderer rett og slett hvor vanskelig det er å gjøre folketellinger i krisetider når statsapparatet er svekket, offisielle representanter ikke våger seg like mye ut som før og mange sniker seg unna kontrollordninger der formålet er å se hvem man kan skattlegge. Det er lite annet i kildene eller senere folketall som tyder på at nesten 2/3 av befolkningen døde i opprøret.

Mindre forstyrrende er det at Tunstad blander trillioner (18 nuller) og billioner (12 nuller), antagelig fordi han har lest for mye engelske fagbøker. Dette er detaljer som er lett å justere i et nytt opplag. Der bør også inn flere ordforklaringer som epigenetikk og monofyletisk, for ikke å si klasse, orden og slekt.

Men la ikke mine innvendinger skremme deg vekk fra et forrykende morgenkåseri som fortsetter hele uken.