Astronomisk uforstand

Seneste artikkel i nyeste St. Olav kirkeblad handler om disse gamle mytene som stadig får nye klær - her i en litt utvidet versjon.

Astronomisk uforstand

At Narvesen i stor grad har erstattet lettkledde damer med lettfattelig populærvitenskap, betyr ikke alltid at hyllene er blitt mer oppbyggelige. Fortsatt bestemmer fordommer mer enn forskning, selv om det er blitt mindre vanlig å hevde at Kirken trodde jorden var flat. 

Mye er fortsatt påvirket av mytesprederen Charles Freemans bestselger The Closing of the Western Mind fra 2002:

Kirken knekket vitenskapen i tusen år. Paulus hatet gresk filosofi etter å ha blitt latterliggjort i Aten. Tertullian og Augustin understrekte at man kun kan nærme seg Gud med troen, ikke fornuften eller sansene. Siden gresk vitenskap var hedensk, raserte Kirken biblioteket i Alexandria og den antikke kunnskapsarven.

Da boken ble bredt omtalt i Klassekampen, konkluderte Bjørn Vassnes med at heldigvis hadde

araberne tatt vare på den for oss, ellers ville vi kanskje fremdeles vært i den «mørke middelalderen». Noe å tenke på for de som tror vår kultur først og fremst er «kristen»?

Ja, Vassnes' anmeldelse bør avgjort gi oss noe å tenke på, selv om det kanskje ikke er i den retning han ønsker.

For det som avsløres er nok mindre den "mørke middelalderen" enn et mørke om middelalderen. For ikke å si røyklegging.

Stjerneeksemplet hos Freeman er at den siste nedtegnede astronomiske observasjonen i den antikke verden ble gjort av Proclus i år 475 e. Kr. Det skulle ta tusen år før Kopernikus beveget faget videre.

Her er det lett å la seg imponere. Hvor mange kjenner til Proclus eller Kopernikus – og årene mellom? Hvor mange vet at biblioteket i Alexandria ikke ble ødelagt av kristne og byen fortsatt hadde et levende akademisk miljø da araberne erobret den? 

Hvor mange vet at det ikke var bedre observasjoner som inspirerte Kopernikus, men bedre matematikk? 

Eller at det først var med teleskopet to generasjoner senere at langt bedre observasjoner ble mulige – og dermed interessante.

Når Freeman til og med støttes av vitenskapsjournalister, må man vel være så farget og forutinntatt at man får skrive i St. Olav kirkeblad for å protestere?

Ikke helt. Freeman blir skarpt imøtegått av historikere som ateisten Tim O’Neill. I en grundig anmeldelse beskriver han Freeman som en tryllekunstner. Trickset er å skjønnmale gresk-romersk vitenskap og svartmale middelalderens. Freeman skjuler bak tepper og speil alt som ikke støtter ham, fra dagens forskere til fortidens tenkere. 

O’Neill kommenterer allerede i tredje avsnitt hoderystende at

Freemans tekst er, i likheten med litteraturlisten, full av pussige utelatelser, merkelige sprang og uforklarte hull.

Mye av grunnen er nok at Freeman ikke vet bedre. Han bygger mer på myter enn manuskripter. Han blander oppgjør med religion med en avvisning av vitenskap. 

Han ser ikke at Augustin støtter mange kirkefedres tanke om hvor nyttig antikkens kunnskap er for å utforske universet. 

Det er ikke tilfeldig at Cassiodorus og Boethius på 500-tallet prioriterte å oversette Aristoteles logiske skrifter til latin, siden logikken var et så viktig verktøy for tanken. 

Det hjelper også å hoppe over Johannes Philoponus i Alexandria. Han foregrep Galileo med godt over tusen år ved å vise at tunge og lette legemer falt like fort, og mente universet hadde samme lover over alt. 

Det tok altså mindre enn én generasjon fra Proclus før en kristen tenker brakte vitenskapen videre. Dessverre satte arabernes invasjon en stopper for mye av kontakten mellom den hellenistiske og den latinske verden.

Når man likevel beholdt antikkens astronomi med jorden i sentrum, var grunnen ikke for dårlige observasjoner, men for god regnemodell. Behovet for å holde orden på kalendere og varsle solformørkelser var godt dekket. 

Det betyr ikke at det var slutt på observasjoner. Vi har nedtegnelser fra Karl den Stores hoff om solformørkelser. Siden ikke alle var synlige i Europa, måtte man også ha beregnet noen. 

Og selv om man ikke alltid regnet rett, viser selv feilene at kunnskapsnivået var høyt. Et manuskript fra 900-tallet forklarer at når en varslet formørkelse ikke ble sett, kunne det skyldes været, at det var en delvis formørkelse – eller skjedde på den sydlige halvkulen og dermed ikke kunne observeres i nord.

Noe som understreker at man så det som en selvfølge at jorden var rund.

De alfonsinske tabeller.

Samtidig gjorde slike feil det nødvendig med bedre data.

På midten av 1200-tallet ba dermed Alfons 10. av Castilla og Leon femti arabiske, jødiske og kristne astronomer om å gå så grundig gjennom gamle og nye observasjoner at man trengte færre regnestykker.

Disse ble nedtegnet i de såkalte alfonsinske tabellene som også Kopernikus brukte.

Dermed bør det ikke overraske at vi har bevart astronomiske instrumenter med latinsk tekst fra så langt tilbake som 980, mer presist et astrolabium fra Barcelona.  

Astrolabier ble bl.a. brukt til å finne planetposisjoner ift. horisonten.

Selv om slike instrumenter antagelig ikke kom i vanlig bruk utenfor den arabiske verden før noe senere, bekrefter også disse at det ble gjort observasjoner i det latinske Europa lenge før Kopernikus.

Som for øvrig altså ikke gjorde noen. Det bør likevel være et ideal for populærvitenskapelige journalister å observere hva som foregikk i middelalderen.

Tredje quiz

Siden fredagsquizzen forsvant denne uken, ble det en søndagsquiz for dem med for stor abstinens.

Så da er spørsmålene igjen: Når er dette fra? Hvem kan ha skrevet noe slik?

I fremtiden kan vi få 

• Båter «uten roere, slik at de største skip kan ferdes på elver og hav, styrt av én mann, med større hastighet enn om de var fulle av menn» 

• Vogner «som kan kjøre med umåtelig stor fart uten å trekkes av dyr» 

• Flygende farkoster "slik at et menneske kan sitte i midten og betjene innretninger som gjør at de kunstige vingene kan slå i luften, slik som en fugl flyr» 

• Dykkerutstyr til å «spasere i sjøen eller i elver, helt ned til bunnen, uten fare for kroppen» 

• Linser «slik at ting som er langt borte, kan synes å være veldig nærme og vice versa, slik at vi fra en utrolig avstand kan lese de minste bokstaver og telle de minste partikler av sand og støv, og se stjernene hvor vi vil» 

• Strålevåpen "over en hvilken som helst avstand, slik at alle gjenstander kan bli brent, slik brennglass viser oss»

Igjen

litt

spoilerfri

scrolling

før

svaret

dukker

opp

nede

i

horisonten

Denne gang traff svarene bedre allerede i starten med Cyrano de Bergerac, Nostradamus og Leonardo. 

Det tok likevel noe tid før man klarte å bevege seg tilbake til 1200-tallet og Roger Bacons 840 siders Opus Majus skrevet på oppfordring av Pave Klemens IV og overlevert i 1267.

Noe du selvsagt hadde visst godt om du hadde lest rimelig nyttige blogger.

Ellers er dette et verk som ikke bare viser Kirkens interesse for teknologi og naturfilosofi, men også at Leonardo da Vinci  på 1500-tallet stod i en ganske lang tradisjon og ikke var spesielt banebrytende teknologisk i samtiden. Han fikk også lite påvirkning på ettertiden siden så de fleste av hans tekster og tegninger var skjult i notatbøker og ikke ble oppdaget før flere hundre år senere.

Altså flere ting å ha i bakhodet neste gang du støter på stoff om middelalderen eller Leonardo i det populærvitenskapelige feltet fra historieblader til Discovery Channel. 

Den som sover synder

Når den vanlige oppfatningen er at middelalderen var mørk og monoton, er det ikke bare fordi man har sovet i timen. Eller fordi den foregikk ubehagelig lenge før apper og Pokemon.

Grunnen er heller ikke bare mangelfulle skolebøker slik Harald Eia kan fortelle om for KRLE, eller skjev populærvitenskap.

Mye henger nok sammen med troen på at siden vi lever i en så opplyst tid med så raske endringer, og kan mer enn våre foreldre om moter og mobiler, må fortiden ha vært dess mørkere og treigere, dess lenger bak vi kommer.

I hvert fall i middelalderen.

Bare se på teknologiutviklingen. Den begynte da ikke for alvor før opplysningstiden, ikke sant? Og middelalderen var jo styrt av ... Kirken.

Say noe more.

Kan man ikke noe om en historisk periode, er det lett å fremstille den som stillstand. Noe som i og for seg kan stemme sånn noenlunde på eldre steinalder, men dess lenger frem i tid, dess dårligere treffer vi siden målene i høyeste grad er bevegelige.

Dermed er det relativt helbom å lage en film om Romerriket på 300-tallet der soldatene har samme type uniformer som i Asterix. 

På samme måte som det er grunn til å heve atskillige øyenbryn når noen hevder som Yuval Noah Harari i Sapiens: A Brief History of Humankind at en som hadde sovnet for tusen år siden og våknet femhundre år senere, både ville kunne kjenne seg godt igjen og fungere fint. 

Mens en som hadde sovnet for femhundre år siden og våknet i dag, ville fått et lammende sjokk.

Nå motbevises ikke det bare av den britiske TV-serien Catweazle om middelaldertrollmannen som våkner opp i nyere tid, men av hva som faktisk foregikk på disse fem hundre årene.

Troen på en relativt statisk middelalder var ikke uvanlig for drøyt hundre år siden, men det er altså noen generasjoner siden forskere forlot den.

I tillegg er det slik at middelalderen varierte ikke bare i tid, men i rom. Paris i 1017 var ganske annerledes enn Paris i 1217 var ganske annerledes enn Paris i 1417.

Norge og Napoli har aldri vært like i noe år.

Dermed er det forbløffende at en historiker Harari kan få seg til å hevde at perioden var statisk, selv om han har rett i at det har skjedd en dramatisk økning i befolkning og BNP og vi har fått langt bedre krigsskip og hus.

Det betur imidlertid ikke at det knapt var noen endringer i første halvdel av det andre årtusen. Tvert i mot var endringene store og på mange områder så fundamentale at en fra 1500-tallet ville kjent seg bedre igjen fem hundre år senere enn fem hundre år tidligere.

Sagt enda sterkere var utviklingen formidabel i en så lang periode i et så stort geografisk område som det som dekkes av det mer enn lettere meningsløse begrepet "middelalderen". Ikke bare fordi språket mange steder hadde endret seg så dramatisk at det ville vært et sjokk for de fleste, eller fordi utkanter som Norge var gått fra en muntlig til en skriftlig kultur.

Vi snakker om enda mer gjennomgripende endringer. Mange av dem ville vært vanskelige å forstå og enda verre å tilpasse seg over natten, enten den hadde vart i fem eller to hundre år når man våknet i 1517.

For det første var selve tallsystemet endret fra romertall til arabiske tall. Man hadde til og med fått et helt nytt begrep - null - og et helt nytt tallsystem, desimalsystemet.

Man kalkulerte ikke lenger via kulerammer, men på noe merkelig nytt og behagelig billig som ble kalt papir.  

Noe så naturlig og intuitivt som å handle varer og regne priser, var altså blitt kontraintuitivt for en fra 1000-tallet. I likhet med muligheten for å ha med handleliste og oversikt over hva samme typer varer hadde gått for de seneste årene.

Mange hundre år med universiteter hadde satt store spor. Det europeiske tenkesettet var endret på avgjørende måter. Slik historikeren Edward Grant konkluderer med i en lang analyse av universitetshistorien, ville opplysningstiden vært utenkelig uten den rasjonelle tradisjon som ble etablert i Europa i middelalderen.

Titusener av studenter var blitt innpodet de syv frie kunster, inkludert klassisk logikk (og nytutviklinger av denne) og aristotelisk naturfilosofi. Selv om mye ble satt tilbake av Svartedauden i 1349, var antallet studenter tilbake på samme nivå da Copernicus begynte å studere.

I år 1500 var det flere titusen universitetsutdannede i Europa, selv om det tok tid å nå nivået fra før Svartedauden.  

Det skal godt gjøres å finne en fra år 1000 som ikke ville fått mer enn lettere sjokk av en samtale med en student, selvsagt med oppegående unntak som paven.

I samme periode skjedde en muligens enda større revolusjon med innføringen av Romerretten og rettsstaten. Som en artikkel på videnskab.dk understreker, førte det til mer enn at advokatstanden ble en vekstbransje.

Og dette var ikke fordi Romerriket fortsatt bestemte.

Det var dog ikke i antikkens Rom, men i middelalderens Norditalien, at den afgørende retsudvikling og romerrettens betydning for den europæiske idehistorie for alvor tog fat, da man i slutningen af 1000-tallet genopdagede eller genfandt Justinians Digesta. 

Dette førte til oprettelsen af Europas første universitet i Bologna i 1088, i høj grad for netop at studere romerretten og Digesta.

Utviklingen gikk ikke akkurat på tross av Kirkens ønsker. Tvert i mot stod Kirken på mange måter i spissen og sørget for en felles rettstenkning på tvers av stater..

Helt afgørende for den europæiske retstænknings udvikling og romerrettens udbredelse i Europa var således også den kanoniske ret eller kirkeretten, som også blev formuleret i tæt dialog med Justinians lovsamling. 

Kirken, som på dette tidspunkt var en enorm politisk magt over hele Europa, og kirkeretten var således afgørende for romerrettens udbredelse i Europa, både fordi den blev brugt af kirken i forhold til lokale og regionale jurisdiktioner, men også fordi lærde og uddannede folk på dette tidspunkt blev det gennem kirken. 

En central del af deres uddannelse var således både kirkeretten, men også romerretten generelt som en afgørende del af den antikke kulturarv.

Det er ikke tilfeldig at Dante i Den guddommelige komedien gir en jurist en prominent plass i Solens sfære, sammen med naturfilosofer som Thomas Aquinas.

Kanskje burde også arkitekter vært der. En som var vant til kirker fra før år 1000, ville blitt mer enn svimmel av katedralene som nå tårnet seg opp over hele Europa, selv uten å ta turen til toppen.

Ingen arkitektoniske revolusjoner har kommet raskere. Få har vært mer synlige i terrenget. De synliggjør en sjelden dristighet i anvendt geometri og mekanikk, tenkning og tyngdeoverføring.

De vitner om en tid som våget å tenke nytt og ikke bare se bakover til fortiden, et stykke på vei i motsetning til renessansekunsten.

Kirkene antyder atskillig om Kirken.

Den saksiske Hammerton-kirken fra 950.

Katedralen i Chartres fra rundt 1200. 

Blant andre ikke helt bagatellmessige forhold som ble revolusjonert, var handel og økonomi.

En av de viktigste endringene var at Kirken etterhvert hadde legitimert renter. Muligheten til å låne penger satte fart i bankvesenet og betalte seg tilbake også ved utviklingen av en tidlig kapitalisme, spesielt i norditalienske stater.

Hadde man sovet i mange hundre år, ville man strevd mer enn ungdommen i Teenage Boss med å takle økonomien, for ikke å si å finansiere og drive næring og bedrifter.

Mange ville nok også blitt rystet når de hørte lyden av skudd. Få oppfinnelser har vært mer skjellsettende enn kruttet. Og ikke bare fordi man kunne se soldater med geværer og pistoler. Rekkene av kanoner på skip og bymurer var lange. Murer som hadde vært uinntagelige på 1000-tallet, ble nå pulverisert på dager.

Forberedte man seg på krig med pil og bue, fantes verre farer enn å bli lamslått. 

Og ikke nok med det, for å sitere selgerne. Noen og enhver kunne blitt satt ut av å få høre at skulle man drive håndverk, måtte man bli med i et laug. Det krevde å gå lenge i lære, svenneprøver og mesterbrev, slik alle som ha fulgt Anno på NRK er kjent med. Man trenger ikke å ha sovet i fem hundre år for å bli svett ved tanken.

Av enda mer fundamental betydning var boktrykkerkunsten. Det kunne tenkes enklere ting på 1500-tallet enn å leve uten minst én i nærområdet som kunne lese.

Tilgangen på nye og gamle bøker var stor, også fordi papir altså var billig. Mens en pergamentbok på hundre sider krevde mange saueskinn, mye arbeid og kun ville vært tilgjengelig for rikfolk, var en papirbok tilgjengelig for en brøkdel av prisen - inkludert notat- og regnskapsbøker.

Dermed ble det et stort marked ikke bare for Bibelen, men for almanakker. Levde man sånn noenlunde over eksistensminimum, var det stor tilgang på klassisk og moderne litteratur. Og der var det mye som ville forskrekket og begeistret en fra 1000-tallet.

Selv i dag kan vi bli lamslått av skildringene og poesien hos Snorre, Dante, Chaucer, Boccaccio og resten av feltet. For ikke å si av Machiavelli, selv om hans Fyrsten skrevet i 1513 ikke ble gitt ut før 1532.

Og av maleriene. Man skal fortsatt grave dypt for å finne noen som rusler uanfektet forbi en Giotto eller en Botticelli, en Perugino eller en Ghirlandaio, en Bellini eller en Leonardo.

Der var mer enn bøker som ble spredd i helt andre volum enn få hundre år tidligere. Også forholdet til musikken hadde skiftet tone og tempo. Ikke bare ble den flerstemt, den ble også tilgjengelig for flere. Behovet for et strukturert repertoar i kirkemusikken hadde ført til et avansert notesystem for å bevare og dele gammel og ny musikk.

På 1000-tallet måtte man lære stykkene, nå kunne man lese dem.

Heller ikke jordbruket var lett å kjenne igjen. Utviklingen var begynt tidligere, men treåkersystemet var ikke allment utbredt før godt etter år 1000. Jordbruket nord for middelhavet ble revolusjonert ved å pløye og så korn etter bestemte regler med én type på en tredel av jordene og en annen type på en annen tredel, mens resten av jordene lå upløyd. Hvert år byttet man på hvordan jordene ble brukt. 

Dermed lå bare tredjeparten av jordene ubrukte hvert år, mot tidligere halvparten. Dette ga en velstandsutvikling som først og fremst ga seg uttrykk i økt befolkning.

En annen og vel så stor revolusjon i jordbruket var innføringen av bogtreet, en ny kragesele til hester slik at de kunne trekke tunge ploger uten å bli kvalt. Mens man før måtte bruke langsomme okser eller hester som knapt kunne trekke 250 kilo, gikk nå 1000 kilo greit.

At både stigbøyler og hestesko var blitt allment utbredt gjennom middelalderen, gjorde alt fra krig til transport til noe helt annet. Uten dette satt man med svært dårlige kort på hånden.

Var man ikke kjent med nye redskaper som harv og vendeplogen, ville en bonde fra år tusen ikke bare bli litt lamslått, men rett og slett ikke overlevd lenge i år 1500.

På mange måter snakker vi om mer enn en triviell teknologisk og industriell revolusjon på 1100-tallet, med munkeordener som Cistercienserne i spissen.

Dette er knyttet til en studie flere enn Kjetil Wiedswang i Dagens Næringsliv bør lese, etter at han for noen dager siden hevdet at

Sekularisering er det som skjer når bonden slutter å be om godt vær og i stedet investerer i et overrislingsanlegg.

I såfall har Europa vært sekularisert siden middelalderen.

Dette er også et sentralt poeng i studien Religious Orders and Growth through Cultural Change fra universitetet i København:

The emphasis on hard work and thrift made the Cistercians entrepreneurial and ultimately very successful economically (Baumol 1990). They contributed much as agriculturists and as horse and cattle breeders. Their major contribution was the introduction of the grange system, whereby land was held in compact blocks, in contrast to the usual fragmented and unenclosed village holdings (Donkin 1963). Another contribution seems to have been advanced irrigation techniques, thus predating Rowland Vaughan’s famous popularization of these methods by centuries. Moreover, their high level of agricultural technology was matched by their industrial technology. Every monastery had a model factory, often as large as the church, with waterpower to drive the machinery (Gimpel 1976). This power was used for crushing wheat, sieving flour, fulling cloth and tanning (Baumol 1990). The Cistercians are also known to have been skilled metallurgists (Gimpel 1976).

I motsetning til hva man kan lese i populærvitenskap var ny teknologi noe Kirken langt fra bekjempet, men aktivt støttet. Dette fremgår også av ganske så tydelig kirkelige bøker som Utrecht-psalteret, fra så tidlig som 800-tallet.

Cistercienserklostrene var anlagt ved kanaler som var bygget over hele området. Dermed hadde man ikke bare tilgang på rennende vann og mulighet til å bli kvitt avfall, man drev møller og kunne skjære planker, smi og lage olivenolje.

Utviklingen av vannledninger var formidabel. Mange steder var anleggene bedre på landet på 1500-tallet enn i byene på 1800-tallet, spesielt der klostrene var konfiskert og avviklet, slik at kunnskapen forsvant.

Klostrene fungerte kort sagt som fabrikker med avgjørende betydning for økonomi og befolkningsvekst.

Og her var altså utbredelsen av vannmøllen som nærmest eksploderte på 1000-tallet viktig. Både kongen og kirken så dette som så avgjørende at store jordeiere, byer og klostere ble pålagt å ta dem i bruk.

Ved ulike typer tannhjul og kraftoverføringer kunne man dreie og male, sage og hamre, trekke og rulle. Resultatet var effektiv produksjon av alt fra planker til papir, tøystykker og samt knusing av malm og bearbeiding av metall.

Det ville kort sagt krevd atskillig bearbeiding for å få en fra tidlig på tusentallet å forholde seg til all denne nymotens teknologien.

I 1086 var det seks tusen møller, bare i England, tre hundre år senere var antallet mer enn doblet. I 1250 hadde de aller fleste landsbyer, små som store over hele landet, minst én.

Tabellen under viser omfanget av nye mølletyper (mine oversettelser, tallene er basert på en oppsummering fra 2005) som ble utviklet eller importert fra andre kulturområder gjennom hele middelalderen, selv om ikke alle nådde Norge.

Mølletype	Tidligste funn	Fra
Maltmølle	770	Frankrike
Valkemølle	1080	Frankrike
Fargemølle	c. 1134	Frankrike
Smiemølle	c. 1200	England, Frankrike
Slipemølle	1203	Frankrike
Hampmølle	1209	Frankrike
Papirmølle	1238, 1273	Xativa, Spania
Belgmølle	1269, 1283	Ungarn, Frankrike
Sagmølle	c. 1300	Frankrike
Malmknusemølle	1317	Tyskland
Smelteovnsmølle	1384	Frankrike
Kappe- og skjæremølle	1443	Frankrike

Selv en enkel beskrivelse av mølleutviklingen mellom år 1000 og 1500 kan altså lamslå i dag.

Og vi snakker altså ikke bare om vannmøller. Siden det ble svært trangt langs elvene tok man også i bruk vindmøller og tidevannsmøller. Besøkende i en europeisk havn mot slutten av middelalderen så knapt land for alle møllene.

På 1400-tallet var europeiske havner ikke bare kringsatt av fiender. 

På de samme havnene var også skipsfarten og båtene av en helt annen type enn på 1000-tallet. Utviklingen av dype kjøler, trekantseil og magnetiske kompass gjorde skip til så komplisert teknologi at besøkende fra tidligere århundrer hadde gnidd seg i øynene og kullseilt.

Hvis de da i det hele tatt kunnet se noe. Heldigvis hadde man på 1200-tallet fått tilstrekklig optisk kunnskap til å finne opp briller. Man se tydelig på avstand. Man kunne lese bøker selv om man var langt opp i årene.

Det ble ikke bare enklere å styre skip, men å tilegne seg kunnskap selv om man var passert førti.

Sammen med boktrykkerkunsten hadde linseteknologien stor betydning for utviklingen og spredningen av vitenskap og teknologi, ikke minst for tempoet. Den la også grunnlaget for den senere oppfinnelsen av teleskopet og mikroskopet.

Utviklingen tikket ikke langsomere av at man kunne følge tiden på mekaniske klokker, noen så avanserte at de overgikk alt som var utviklet av tidligere teknologi.

Kanskje er den Richard fra Wallingford laget for St Albans-katedralen rundt 1330 mest imponerende. Uret kunne ikke bare vise tiden, men solens posisjon, formørkelser og månefaser, plasseringen av stjernene og planetene, samt det lokale tidevannet.

Astronomiske klokker som den fra 1410 på torget i Praha, med lyd og bevegelser, ville fått en fra 1017 til å kvekke på høyde med når Marty angripes med holohaien i Tilbake til fremtiden.

Man skal lete lenge for å finne en som ikke ville blitt lamslått mer enn en håndfull ganger etter å ha våknet i 1517 fra fem hundre års søvn.

Hva så med en som våkner i 2017 etter like lang søvn?

Ja, det ville være mange grunner til å bli satt ut. Det har skjedd mye etter at oppfinnelsen av klokken, teleskopet og mikroskopet ga helt andre muligheter for å utforske naturen både på og utenfor jordkloden, både makrokosmos og mikroskosmos.

Det samme gjelder for teknologi. Bil og fly ville utvilsomt vært overveldende, selv om munken Eilmer av Malmesbury prøvde seg på glideflygning på 1100-tallet og Roger Bacon på oppfordring fra pave Klemens IV i 1268 delte sine tanker om en fremtid med selvdrevne fly, biler og skip.

Man trenger uansett ikke å komme fra langt tilbake i tiden for å bli sjokkert. Radio og TV, mobiler og nettbrett ville gitt like mye bakoversveis for en fra 1517 som en fra 1817.

Mens en fra 1817 nok ville blitt mer satt ut av bekledning og mangel på bluferdighet enn en fra 1517, midt i perioden der moten synliggjorde det mannlige kjønnsorgan fullt på høyde med mange metal-stjerner de seneste tiårene.

Også annet ville vært gjenkjennelig. Mange språk har endret seg mindre de seneste fem hundre år enn fra fem hundre år før det igjen. Utenrikspolitisk er igjen tyrkerne i overskriftene. Man ser igjen østover mot invasjoner og innovasjoner.

Fortsatt bruker pistoler og geværer krutt.

Rettsvesenet er ikke grunnleggende endret. Vi leser stadig bøker, selv om andelen på papir minker. Og i den grad noen fortsatt kan regne, er det med titallsystemet.

Kanskje er likevel det som er mest felles, mangelen på kunnskap om fortiden. Selv om man ikke skulle ha sovet i fem hundre år.

Robotene kommer!

Rise of the Robots er ikke manus for neste Star Wars-film, men en relativt uredd analyse av plottet som kunstig intelligens (AI) og roboteknologi for tiden skriver.

Det kan tenkes verre fremtidsguider enn Martin Ford,  en Silicon Valley-gründer med såpass praktisk bakgrunn at han ikke hopper på første og beste hype i horisonten eller på nærmeste teknomesse.

Han advarer også mot overtro på en klassisk modell fra industrialiseringen der tapet av tradisjonelle arbeidsplasser løpende erstattes av vekst i nye bransjer. Han styrker ikke direkte tiltroen til at det vi skal leve av etter oljen er kunst eller konsulenter, miljøindustri eller matblogger.

Vi befinner oss ikke lenger i den klassiske gode sirkelen der lønnsvekst i amerikansk varehandel skapte større kjøpekraft og dermed mer handel og bedre økonomi som kunne pløyes tilbake til flere arbeidsplasser med stadig høyere lønn.  

Siden midten av 1970-tallet har imidlertid reallønnen sunket i varehandelen og det er lite håp om positive endringer.

Generelt sett er det behov for å skape 1 million arbeidsplasser årlig i USA bare for å holde tritt med befolkningsveksten. Samtidig har atskillige gått tapt de seneste tiårene ved utstrakt automatisering og outsourcing til land med rimeligere arbeidskraft. 

Selv om robotindustrien er i vekst og det er en klar tendens til at AI- og robotløsninger fører til reshoring, der outsourcede funksjoner flyttes tilbake til hjemlandet, er det nettopp fordi man da kan gjøre samme eller oftere enda mer jobb med langt færre ansatte. 

Altså billigere og ofte bedre enn ved å outsource til lavkostland med kultur- og språkbarrierer.

Siden reshoring langt fra er nok, ser Ford dramatisk mindre behov for arbeidsplasser. Ikke bare i industri og servicenæringer som allerede har mistet svært mange, men også i mer komplekse bransjer med jobber som ikke så lett kan beskrives på algoritmer.

Samtidig er det noen sektorer som ikke gjør situasjonen bedre, selv om arbeidsplassene beholdes. I omsorg- og helsesektoren, sammen med skolevesenenet, er det vanskelig med mer enn marginale forbedringer i overskuelig fremtid. 

Det tar fortsatt like lang tid å behandle pasienter, enten det handler om blindtarmoperasjoner eller å skifte bleier på eldre. Det tar fortsatt 13 år å få elever ferdig med videregående. Behovet er ikke færre lærere, men flere.

Dermed blir ikke disse sektorene spesielt mye mer kostnadseffektive enten de er i privat eller offentlig regi. Her vil vi se minimal produktivitetsvekst i lang tid fremover, selv om det er fristende å kamuflere realitetene, enten man nå har politiske krav eller må svare for aksjemarkedet. 

For land som Norge vil det bety at en stadig større andel av statsbudsjettet vil handle om helse, med ikke helt sunne effekter på skattenivået.

Utenom disse sektorene vil mønsteret fortsatt være at informasjons- og kommunikasjonseteknologi kan gi høye avkastninger av en liten arbeidsstyrke. I motsetning til under den industrielle revolusjon er det imidlertid vanskelig å tenke seg at arbeidsplasser som forsvinner (som dengang jordbruk og fiske, senere også klesindustri, metallindustri, bilindustri osv.) kan erstattes i spesielt stort omfang av nye bransjer - i tillegg til at det meste i det som kommer av nye gjøres av AI og roboter.

Blant hypene Ford er skeptisk til er 3D-printere. Slik ha ser det vil de stedet for å skape mange nye arbeidsplasser eller gjøre at man printer ut f.eks. mobiltelefoner hjemme, brukes dels til billige/enkle produkter den enkelte kan ta ut sel og dels til å redusere behovet for arbeidskraft i større selskaper.

Som på dagens internett blir atskillig billig eller gratis for forbrukerne, men små muligheter for folk flest til å bli den neste Google eller Gates.

En annen hype er selvkjørende biler. Ja, de vil komme til å ta over i løpet av noen tiår, men det vil ta lenger tid enn mange venter og få andre effekter. Ikke bare fordi de i lang tid vil stille store krav til alt fra forsikringsordninger til koordinering mellom vanlig bilkjøring og automatstyrt, mellom kollektivløsninger og private. 

Et mer grunnleggende spørsmål er hvor mye bilindustrien vil satse på å utvikle kollektivløsninger som kan underminere markedet for privatbiler og dermed på mange måter rasere det økonomiske spillet som bransjen er avhengig av.

Dess bedre og mer utbredt selvkjørende kollektivløsninger blir, dess større ringvirkninger på arbeidsplasser. Bare i California vil det forsvinne titusener av jobber innen bilvask. Bilforhandlere og verkstedsarbeidere vil fordampe i høyere hastighet enn bensin fortrenges av strøm.

Det sentrale spørsmålet for Ford er hva slags samfunn vi er på vei mot kun et mindretall er i jobb. Han er nøye med vise til støtte fra politisk liberalister som Friedrich Hayek når han gjør seg til talsmann for smarte former for borgerlønn, selv om han i liten grad regner på effekter. 

Ford var for tidlig ute til å gi robotene skylden for Brexit og Trump, men der er til gjengjeld andre frimodige nok. 

Han tar heller ikke opp hvordan befolkningsvekst og migrasjonspress påvirker utviklingen når det ikke er realistisk at spesielt mange kommer i jobb, dess lenger inn i fremtiden vi ser.

Til gjengjeld er Ford opptatt av vise behovet for å lykkes med å endre holdninger. Skal vi ikke havne i desperasjon og dystopier må folk flest oppleve meningsfulle liv, inkludert stort frivillighetsengasjement, uten å gå til grunne i dataspill og diabetes.

Og det må lages gode incentiver for alle som er i arbeid.

Selv om dette ikke er noe Star Wars-manus, kan det minne dess mer om Star Trek. Selv om det ikke er enkelt å bevege seg spesielt modig uten replikatorer og romskip. 

Den teknologiske Jesus

Det er ikke hver desember jeg får telefon fra Teknisk Ukeblad. Og når de ringer er det heller ikke alltid fordi de lurer på om man kan modernisere Jesus.

Men det er klart at skal de spørre om slik, trenger de en kristen ingeniør.

Bakgrunnen for årets "som julekvelden på sivilingeniøren"-øyeblikk er at TU fyller 160 år. Hva passer bedre ved slike anledninger enn å gå gjennom gamle juleartikler?

En av disse var en oppfordring fra Modern Times-æraen, selveste 30-tallet, der samlebånd og fabrikkpiper dominerte landskapet og litteraturen. Og når det nærmer seg jul i en slik tid, er det ikke underlig om en som skriver i TU etterlyser kristne ingeniører (og at en slik artikkel i våre dager får en debatt med typiske fronter i kommentarfeltet).

Eller putter modernitetens mandel i grøten.

Kommunister og kapitalister, sekulærhumanister og nazister var uenige om det meste, bortsett fra den opplagte sannheten om Krigen mellom Kirken og Vitenskapen.

I det Herrens år 1933 tar TU opp det store spørsmålet som har utfordret kristne naturvitere i århundrer. Kan de tro på det kristne budskapet samtidig som de tror på naturvitenskapens sannheter, spør journalist og maskiningeniør Ole Hvamb i artikkelen «Kan religionen teknifiseres?».

Det hele er inspirert av en professor fra Amerikas Effektive Forente Stater. Charles F. Scott ved Yale utvider myten til også å gjelde teknologi, siden man den gang trodde at det alltid hadde vært vitenskapen som lå bak teknologiutviklingen.

Siden kristne slet med å forsone seg med naturvitenskap, slet de selvsagt også med å forsone seg med teknologi.

De religiøse ledere må vende sig bort fra fortiden og iklæ religionens sannheter en slik form at den moderne civilisasjon kan akseptere den, uten å gi avkall på sin tekniske oppfatning.

Men der religionen ikke strakk til, hadde vi rasjonaliteten. Heldigvis var vi nå kommet så langt at «vitenskapen stiller midler til disposisjon for å fullføre Jesu planer».

På samme måte som Jesus helbredet syke, kunne vitenskapen helbrede oss. Ved elektrisk strøm kan vi fjerne "tyfusbakterien fra den kommunale vannforsyningen". På samme måte som Jesus ga til mennesker i nød, kunne vi ved moderne landbruksmaskiner, tog og skip forsyne mat verden over.

Skulle vi komme videre kreves at kristen tro

"omformes på teknisk grunnlag og at Jesus må oppfattes som en slags ingeniørtype", skriver maskiningeniør Ole Hvamb i artikkelen.

Man kan smile noen tommer i ingeniørskjegget over såpass anstrengte forsøk på å modernisere "religion". Og være litt takknemlig for at en journalist i i dag finner grunn til å hente dette frem igjen. Nå kan det jo være at TU-journalisten ikke er helt fremmed for fortidens tenkning på dette feltet, men  han har gjort en god jobb med å vise at dette er og blir en kuriøs vinkling.

For det er altså ikke slik at tanken om kristne ingeniører er ny og banebrytende. Det var ikke i kjølvannet av utallige oppfordringer fra 30-tallet eller senere, at kristne har våget seg i kast med ny teknologi. Det skjedde heller ikke motstrebende. Eller først i nyere tid.

Tvert i mot er det langt på vei takket være den mentalitetsendring som kristen tro og tanke skapte i middelalderen at teknologiutviklingen aksellererte. Kristne stod ikke i mot ny teknologi, de støttet den.

Teleskopet er utviklet av kristne. Tommestaven er ikke ateistisk.

Den noe lengre versjonen av historien kan leses fra side 5 her, i artikkelen Beyond the Protestant Work Ethic.

Den noe kortere finnes på dårligere steder enn i oversiktsverket A History of the Middle Ages, 300-1500 av John M. Riddle. Blant eksemplene er følgende illustrasjon, fra 800-tallsmanuskriptet Utrecht Psalteret.

Bildet er en fremstilling av Salme 64 som handler om forskjellen på de rettferdige og "banden av voldsmenn", "hopen av dem som gjør urett". 

Begge sider bærer våpen, men det er de gode som tar i bruk ny teknologi. Voldsmannen i forgrunnen i venstre del av bildet sliper spydet sitt manuelt på gamlemåten, mens de rettferdige på høyresiden bruker en roterende slipestein. 

Mens et slikt dreiehjul opprinnelig ble brukt for å pumpe luft i kirkeorgler, ble det allerede tidlig i middelalderen også tatt i bruk utenfor kirken. 

Som Riddle kommenterer (side 158) viser illustrasjonen at

The righteous and right-thinking people use technology to do thing the easy way, while the wicked people are unintelligent and have to work with their hands.

Man ser en nøye sammenheng med det kristne gudsbildet i middelalderen. Gud er ingen trollmann som skaper hva som helst etter innfallsmetoden, men en rasjonell arkitekt som skaper universet utfra nøye kalkulerte regnestykker.

Illuminasjon fra Bible moralisée, ca. 1250.
Österrikets Nasjonalbibliotek, Codex Vindobonensis 2554

I motsetning til dette, oppfattet romerne at verden ble styrt etter gudenes vilkårlige vilje, i den grad man trodde på dem. I stedet for å søke eller følge en dypere, rasjonell orden i universet, gjaldt det å opptre pragmatisk i nuet.
Hva var da bedre enn å tolke gudenes vilje i dyreinnvoller, på fint kalt haruspex?

Eller stole på manuelt arbeid, i et rike med mange fattige og lett tilgang på slaver?

Som eksempel henter Riddle frem en fortelling fra Svetons Romerske keisere, nærmere bestemt fra Vespasians regjeringstid (69-70 e.Kr.).

En oppfinner hadde laget en maskin som kunne trekke svære søyler opp til Kapitol i Roma. Vespasian nektet å betale for oppfinnelsen fordi de fattige massene trengte arbeid for å få mat.

Denne mentaliteten endret seg tidlig i middelalderen. Mens det før kun var fattige som trengte å arbeide, ble dette nå en religiøs plikt.

Vi finner dette allerede på 500-tallet, i kapittel 48 i Benediktinerordenens klosterregler. Selvsagt inspirert av Jesu liknelser om å ta vare på sine talenter og Paulus oppfordring om yte etter evne.

Etterhvert som økonomien i Europa kom på fote etter folkevandringene, araberinvasjonen og vikingtiden, ser vi en hektisk teknologiutvikling. Den førte både til europeiske oppfinnelser og nye måter å ta i bruk eller videreutvikle andres. I stedet for å være primært til militære eller symbolske formål (som statuer og praktbygg), ble det stadig viktigere at teknologien kom folk flest til nytte.

Det hele ble sett på som nødvendig for i en ufullkommen verden. Som Francsis Bacon oppsummerte i Novum Organum rundt år 1600, var det viktig å bedre våre kår moralsk (ved religion) og vårt herredømme over naturen (ved teknologi og vitenskap).

Middelalderhistorikeren Lynn White gikk så langt i en artikkel på slutten av 60-tallet som å si at nettopp det positive kristne synet på tekmologi og vitenskap var årsaken til miljøkrisen. I stedet for å tilpasse oss naturen, som ofte var et ideal i andre kulturer, ønsket man i vesten å utforske og forvalte (eller plyndre som var blant miljøbevegelsens uttrykk) naturen ved å utvikle stadig ny teknologi.

Det var ikke slik at kristne trengte oppfordringer fra 1930-tallet for å se nytten av arbeid og ny teknologi. Tvert i mot var professor Scott og mye av periodens mentalitet et barn av protestantisk arbeidsetikk. 

De var som et tog som i en slags overbærende raushet ønsket å trekke med seg også kristne vogner, uten å skotte i retning av lokomotivet.

Spørsmålet er ikke om kristne har tatt i bruk ny teknologi for lite, men om man noen ganger har gjort det for mye.

Klokken tilbake til middelalderen

Nylig ble det som ikke bare regnes blant verdens største kunstverk, men som høyvannsmerket for førelektroniske klokker, solgt for 164 millioner kroner (24 millioner dollar) på Sotheby i Sveits.

Bakgrunnen er en konkurranse mellom to eldre herrer, bankmannen Henry Graves og bilfabrikanten James Ward Packard, om "den mest eksklusive og kompliserte klokken fra den legendariske urfabrikken Patek Philippe".

Når prestisjen står på spill hos to eldre løver, er det som kjent ikke så nøye med prisen.

Hvem åpner ikke lommeboken for en smartklokke med "komplikasjoner" som dato, alarmfunksjoner og stoppeklokke, samt månefase og evighetskalender, selvsagt inkludert skuddår.

Se også denne Youtubepresentasjonen.

Packard fikk første stikk med 16 funksjoner i 1916.

Muligens var det fordi Graves var såpass satt ut at han ventet ni år med å bestille en klokke med 24 funksjoner. 

Selv om Packard døde før Graves fikk vist ham verket, var nok bankmannen fornøyd da han via jakkelommen kunne holde styr på også "soloppgang, solnedgang og nattehimmelen over New York".

Gjennom årene har uret fått mytisk status. Sotheby’s karakteriserer det som «et mesterverk som overskrider urmakerkunstens grenser og har en plass blant verdens største kunstverk».

Dermed er det på tide å minne om enda større konstruksjoner.

Vi finner slike i middelalderens urverk, som mesterstykket Richard fra Wallingford laget for St Albans-katedralen rundt 1330, nøyere beskrevet på Dekodet her.

Nå må det tilstås at det verken hadde 24 funksjoner eller kunne puttes i vesten.

Det er likevel grunn til å stille klokken tilbake til middelalderen, når et urverk 600 år før Henry Graves Supercomplication ikke bare viste tiden, men også solens posisjon, formørkelser og månefaser, plasseringen av stjernene og planetene, samt det lokale tidevannet.

At den også var koblet til kirkeklokkene, sørget for en grei alarmfunksjon.

På samme måte som det bør gå en alarm når noen snakker om middelalderens mørke.

FIlosofi eksisterer

Det begynner å bli en stund siden det var vanlig å tenke at det motsatte av å tenke var å lese tegneserier.

Noe som viste at de som tenkte slik ikke leste tegneserier.

Mens de som leste litt tegneserier tenkte at dette måtte forføre uskyldig ungdom så mye at serier måtte sensureres eller forbys. Leste man om noen som kastet kniv på sjefen eller hoppet fra en bro, eller hadde bannet eller bitt bruktbilselgeren, ville man kaste kniv på sjefen eller hoppe fra en bro, eller banne eller bite bruktbilselgeren.

Dermed var det opplagt at man hadde lest tegneserier om man hadde kastet kniv på sjefen eller hoppet fra en bro, eller  bannet eller bitt bruktbilselgeren.

Skulle man likevel driste seg til å mene at ingen sjangre kan ha så magiske evner, kan det være grunner til å håpe at tegneserier som andre sjangere kan påvirke noen dette berømte litt, f.eks. til å tenke.

Og da finnes det verre steder å besøke enn Existential Comics som blant annet er ansvarlig for følgende eksistensielle serie:

Teksten er utlagt som følger:

The Turing Test is a test designed to test a machine's ability to think. A human submits questions to the machine, and it answers (usually in written form). If the person cannot distinguish between it, and a person answering, the machine is said to be intelligent. Turing himself never claimed this would test whether the machine was 'conscious', but some people believe that anyway.

Noe som kan være greit å ha med seg neste gang du diskuterer bevissthet og kunstig intelligens med en IT-guru.

Dekodet kan ikke love annet enn å komme plutselig tilbake med eventyret om The Fallacy Man.

Ber du pent kan det også være håp om å lære at selv allmektige vesener ikke kan gjøre logiske umuligheter eller om utstyret som kreves for å drive postmoderne kontinentalfilosofi. 

Men da må du altså be veldig pent.

Symposier og debatter eksisterer

Da kan vi minne om det som tross betegnelsen symposium nok ikke handler om vinsmaking, onsdag 23.10. på Teknisk Museum om Historical Perspectives on Science and Islam fra 09-16.

Siden vi har nevnt utstillingen dette er knyttet til en gang eller to eller tre, kan også anbefales mer faglige foredrag. Inkludert en avsluttende panelsamtale som muligens vil synliggjøre noen av uenighetene og forbeholdene på feltet.

Dette er ikke bare spennende stoff, midt i blinken for temaer og debatter som Dekodet har begått i noen år, det er dessverre også midt i arbeidstiden.

Dermed er det uklart hva jeg rekker å få med meg (om noe), men det hjelper at det ikke kolliderer med denne debatten som altså er allerede i morgen, på MF fra 17-19.

Jeg stiller i hvert fall på sistnevnte, og det skyldes ikke bare at den foregår på fritiden.

Praktisk håndverk er ikke forskning

Mens vi venter på at Humanist skal legge ut min gull- og gråsteinsartikkel, kan vi linke til andre rimelig oppegående oppslag om vitenskap i islamske og kristne kulturkretser i middelalderen.

Siden Vidar Enebakk er av dem som kan mest om feltet her til lands, finnes verre ting enn å lese 
Da islam åpnet seg mot verden på forskning.no.

- Mange misforstår, og tror at den islamske gullalderen for vitenskap og teknologi handler om de arabiske folk. Men det er ikke i Arabia det tar av, sier Vidar Enebakk.

Bakgrunnen er rett og slett at det muslimene bidro med i starten ikke var bedre kunnskap og vitenskap, men å samle områder under felles styre, samme språk og stort sett med lange perioder av fred der overskuddsaktiviteter som naturfilosofi var mulige og av interesse for sultaner og andre herskere.

Det islamske riket strakte seg fra Andalusia i Spania til Det fjerne østen. Intellektuelle vinder blåste inn i kunnskapens smeltedigel fra naturfilosofer i antikkens Hellas, fra matematikere i Persia og India og astronomer i Kina.

Dermed ble det av stor interesse å oversette naturfilosofi til arabisk.

Men den felles kunnskapen ble ikke smidd i stål. Den ble smidd i språk. Da kalifen på slutten av 600-tallet vedtok at arabisk skulle være felles offisielt språk, fikk det stor betydning også for vitenskapen.
Krumtappen i denne utviklingen var oversetteren. Han kom ofte fra andre kulturer og religioner.

Men så kommer en interessant problemstilling. Hvor mye av det som foregikk blant disse  naturfilosfene, enten de nå var kristne, jøder, muslimer eller annet, kan betegnes som eksperimentell vitenskap?

- Mange som anerkjenner at forskere i den islamske verden var gode praktikere eller kirurger, vil likevel ha innvendinger mot at de var smarte og rasjonelle på et metodologisk nivå.

Likevel er det eksempler på at noen kan ha knekket denne koden. Den mest kjente er kanskje ibn al-Haytham fra Basra i Irak. Han forsket på optikk og astronomi rundt år 1000.
Arbeidet hans ble tidlig oversatt til latin, trykket som Opticae thesaurus i 1572, og ligger til grunn for mye av arbeidet til blant annet astronomen Johannes Kepler.
- Noen mener at ibn al-Haytham prøvet og feilet, og faktisk foregrep den eksperimentelle metoden, sier Enebakk.

Og her er nok ett av de to områdene i artikkelen der jeg skiller litt lag med Enebakk.

For empirisk naturvitenskap er noe annet enn praktisk håndverkskunst. At noen prøver og feiler, lærer og utvikler bedre verktøy eller maskiner eller måleinstrumenter, er ikke det samme som å drive eksperimentell naturvitenskap.

På mange måter var teknologiutviklingen adskilt fra vitenskapen til 1700-tallet, slik jeg trekker frem i Beyond the Protestant Work Ethic (se side 10). 

What role did scientific thought play in this European development? The answer may come as a surprise – almost none. The gunners, foundrymen, smiths, ship-builders, engineers and navigators all did their work and made their inventions and improvements with the aid of experience, skill, intuition, rules of thumb and daring, not to mention a solid belief in the possibility and value of progress. It was not until the 17th and18th century that a flow of knowledge started to go from science to technology and not primarily the other way.

Dermed er det ikke helt enkelt å støtte Enebakk hvis han er sitert rett på at forskning drev teknologien, og mener det samme med ordene som meg.

Både forskning og teknologi utviklet seg dessuten kraftig i løpet av de fem hundre årene det islamske riket holdt sammen.
Et godt eksempel er pumpemekanismene som løftet vann fra elver og brønner ut over tørre marker.
- Det er et hav av forskjell mellom de første enkle oppfinnelsene til Banu Musa-brødrene på 800-tallet via de avanserte konstruksjonene til Al-Jazari på 1100-tallet eller Taqi al-Dins sekssylindrede pumpe på 1500-tallet, sier Enebakk.
Dette eksempelet er godt på mer enn en måte. Teknologi er forskning omsatt i praksis. Praktisk nytte var en viktig drivkraft for forskerne i den islamske gullalderen.

Vakkert sagt, men i overkant anakronistisk eller tabloid.

I dag kommer vi ikke unna at svært mange former for teknologi er "forskning omsatt i praksis", men utviklingen i middelalderen av bedre pumper eller klokker eller båter, var ikke dette. I realiteten var dette ikke forskning, men håndverk omsatt på praktiske problemer. 

I stedet for å lage noe slik det var laget i generasjoner, forsøkte man å lage noe bedre ved å tenke praktisk, eller å forstå hvordan grekere og romere hadde laget noe avansert tidligere.

Det handlet mindre om science enn street smartness. Utviklingen skjedde ikke ved forskning og teoretiske vurderinger, hypotesedannelser og falsifisering, men ved praktiske vurderinger, prøving og feiling, hos smeder og skipsbyggere.

Det var altså ikke matematikken, astronomien, fysikken eller annen naturfilosofi som drev teknologiutviklingen. I stedet ble astronomien og fysikken i noen grad drevet av teknologi.

Teleskopet betydde lenge mer for utviklingen av naturvitenskap enn den betydde for utviklingen av teleskopet. Vestens anvendelse av boktrykkerkunst betydde mye for vitenskapens utvikling, mens vitenskapen betydde null for boktrykkerkunsten.

Når du leser dette, er det likevel ikke fordi gode håndverkere har laget gode bokpresser. Det er bare å bryte sammen og tilstå at tidene har endret seg. Internett og prosessorer, for ikke å si skjermteknologien som gjør at du ser denne bloggen, krever noen smuler mer enn smeder og street smartness.

Men middelalderen var altså så praktisk at man ikke utviklet datamaskiner.

Twitter, eller Cheers om du vil

Vi fortsetter den banebrytende epokegjørende suggererende artikkelserien som vi startet (trykk på neste ord) her om lesebrett og (trykk på neste ord) her om noe som kalles ... facebook) fra 2010 i Det gode liv, om altså slike nymotens teknoting.

Denne gang tar vi den helt ut og sprer budskapet om

Twitter, eller Cheers om du vil

“Det he he går he he alltid et tog. He he. Alltid. Nudge nudge.”

Dette er en twittermelding. Og en megetsigende sådan. Den er, i det minste forsøksvis, morsom og politisk. I hvert fall for oss som reiser kollektivt.

Sosiale media finnes i flere farger og fasonger. Det mest kjente ansiktet utad er facebook, men det kvitres også om Twitter. Er det noen forskjell mellom disse? Og holder det ikke å være på Facbook?

Vi skrev mye om sistnevnte forrige gang, og skal ikke gjenta oss selv. Men kort sagt er dette blitt vår tids minnebok. Facebook er i dag den viktigste møteplassen for å fortelle hva vi gjør og følge venner. For ikke å si dele vitser - og hvem vi ligner mest på i Abba.

I 2013 har jeg fortsatt konto, men brukes tross de gode ord i Det gode liv mindre og mindre. 
Facebook er bedre for det meste.

Twitter er noe helt annet. Vi snakker rett og slett om en barsamtale, et elektronisk besøk i seriene Cheers og Frasiers. Jeg møter opp og lytter til samtalene. Jeg hører siste nytt, deler noen tanker, kommenterer andres og slår av noen vitser. Før jeg trekker meg tilbake til Facebook eller familien. Twitter er en velkommen blanding av stemning og slagferdighet.

Nå er det ingen stor utfordring å komme i gang. Taster jeg http://twitter.com/ i nettleseren din, finner jeg et felt der det står Join Today. Jeg skriver navnet mitt (”Full name”), velger brukernavn (”Username”), for eksempel et kallenavn, eller hunden eller hobbyen min. Da gjenstår bare å nevne et passord (”Password”) og epost-adressen min (”Email”).

Men dette er bare begynnelsen, som selgerne sier. Hemmeligheten er å finne noen å følge – eller altså å lytte til. Et tips er å høre hvem venner vil anbefale. Eller jeg kan søke på dagsaktuelle temaer (skriv stikkord i søkefeltet i høyre marg) og se hvem jeg synes har skrevet noe vettugt.

På Twitter kan jeg velge to strategier. For noen er det viktigst å lytte. Jeg følger dem jeg vil, enten det er kjendiser, eller noen som deler mine hobbyer eller interesser. Eller alt på en gang. Uansett hjelper det med engasjement, enten det er for slarv eller substans.

Selv følger jeg en mangfoldig gjeng på noen hundre. Dette er folk med noe på hjertet. Når jeg er innom, leser jeg meldinger og kommenterer om jeg har noe å si. Skal jeg få med meg seneste nytt, er mange ganger Twitter stedet, enten det handler om katastrofer eller kultur, musikk eller meninger.

Ofte utvikler det seg interessante og morsomme samtaler. Men det gjelder å si det kort. Mens jeg kan skrive så langt jeg vil på Facebook, er en ”tweet” aldri lenger enn 140 tegn (lengden vises på skjermen når jeg skriver). Det er likevel overraskende hvor mye som kan sies på så liten plass.

Her om dagen var jeg på en konsert med et band som spilte låter av gode, gamle Genesis. Twitter egnet seg utmerket til stemningsskapende meldinger om oppvarmingsbandet via mobilen: ”Nå har jeg hørt det også. Bandet fryser på scenen. Publikum holder i hvert fall varmen”.

Men vi snakker om mer enn å vise seg fram på 140 tegn. Hvis jeg i meldingen kommer til å nevne for eksempel #Telenor (når noe markeres med # foran, havner de i en temaoversikt), kan det være at selskapets kundeservice følger med. Flere kan fortelle at de har fått raskere hjelp ved å klage på Twitter enn ved å ringe 05000.

Twitter har vist seg å være mulighetenes marked. En jeg kjenner hadde en leilighet i Lofoten og lurte på om noen ville leie i juli. Fra han nevnte dette, tok det ikke mange timene til han hadde fått napp - i England.

Noe av det morsomste i baren er kommentarene. Under seneste valg var det mange vittige, for ikke å si… friske kommentarer til utspill og unnskyldninger. Engasjementet er ikke mindre under Melodi Grand Prix eller Fotball-VM.

Neste gang skal vi kikke på #Ipad. Er denne mye omtalte innretningen gjennombruddet for elektroniske bøker? Eller bare en stor Iphone fra Hjelpemiddelsentralen, slik enkelte har hevdet?

Den som venter får se. Men mulighetene er store for at du får vite det først på Twitter.

Lesebrett er kommet for å bli

Siden det er sommer og agurktid til og med i debattspaltene, er tiden kommet til litt andre typer stoff enn Dekodet kanskje er mest beryktet berømt  kjent for.

I 2010 hadde jeg gleden av å være spaltist i det gode blad Det gode liv med noen ... gode artikler om nyheter innen hverdagsteknologi.

Siden jeg fikk oppgitt at målgruppen var lettere teknologikløner over 50, ble innfallsvinkelen deretter, altså enkel, oppmuntrende og forklarende.
(Les videre her)

Middelalderske roboter

Utstillingen Sultans of Science har startet på Teknisk Museum (se en tidligere kommentar på Dekodet som førte til at deler av presentasjonsteksten ble justert og bra presiseringer av den faglig ansvarlige i Norge).

Dermed er det på tide med nye betraktninger om teknologi i de riktige gode og enda riktigere gamle dager.

For det er jo klart at roboter er en moderne oppfinnelse, ikke sant? Og selv om noen hadde vært sprø nok til å tenke seg noen sånne i middelalderen, ville de ikke hatt teknologi til å lage dem, ikke sant? Og hadde de hatt det, ville Kirken grepet inn mot slik magisk virksomhet, ikke sant?

Siden dette er Dekodet, vet du hva svaret er.

Mange av middelalderens roboter står i tradisjonen fra Philon av Byzants som levde på 200-tallet før Kristus. Han var sikkert ikke den første og dessverre er en del av hans tekster om dette ikke lenger tilgjengelige.

Heldigvis ble de videreført og videreutviklet av fremragende ingeniører som Heron av Aleksandria som i Pneumatics beskrev nærmere 80 mekaniske innretninger, inkludert mindre dampmaskiner (det er bare å finne fram teksten og en skiftenøkkel).

Herkules dreper en drage som spytter vann (selv om det er bedre enn ild)

Vi finner ikke uventet en rekke typer av det som ble kalt for automater gjennom senantikken og middelalderen, som i Konstantinopel der den bysantinske keiseren på 900-tallet foran tronen hadde syngende fugler i trær med kobberblader. For å imponere barbarer på besøk vartet han også opp med mekaniske løver som brølte når tronstolen brått steg høyt i været.

Og så har vi selvsagt de noe senere vidunderne som Richard av Wallingfords kolossale klokke fra 1300-tallet.

Utstillingen på Teknisk Museum trekker selvsagt fram gode eksempler på middelalderens automater, ikke minst Al Jazaris (1136-1206) båt med orkester som vist på videoen  under.

 

Al Jazari’s musical boat from MTE Studios FZ LLC.

En av Al Jaziris vannpumper

Denne stammer fra boken han skrev rett før han døde (Kitáb fí ma'rifat al-hiyal al-handasiyya - Boken om kunnskap om oppfinnsomme maskiner). Her beskriver Al Jaziri atskillige titalls mekaniske innretninger, delt i følgende seks kategorier:

1. Vann- og stearinklokker
2. Kar og figurer som egner seg for drikkegilder
3. Vannpumper og bassenger for årelating og håndvask
4. Fontener som stadig endrer form og maskiner som gir vedvarende fløytelyd
5. Maskiner som pumper opp vann
6. Diverse andre innretninger (den kjente kategorien)

Boken består av 174 tegninger med enkle forklaringer på hvordan man setter sammen disse inneretningene, selv om det er uklart om det fulgte med umbrakonøkkel.

Al Jaziris mekaniske påfugl

Nå er det ikke kjent hvor mye av dette (om noe) han faktisk fant opp selv, men det er liten tvil om at både han og andre ikke var helt ukjente med tanken om roboter, for ikke å si byggingen av dem.


Og uten av verken keisere eller paver, emirer eller sultaner, grep inn med annet enn sponsormidler.

Det kan sies svært mye mer om dette (både om hva man var kjent med av teknologi, som Roger Bacon lenge før Leonardo) og om hvordan ulike typer teknologi ble tatt i bruk i ulike kulturer (se side 5-25), altså hvilken innovasjon det førte til.

Siden roboter og lektøy tradisjonelt har hatt andre formål enn å drive verden fremover, er de dessverre lite beskrevet i teknologihistoriske bøker som så langt har vist mer sans for nytte enn nytelse.

Mens vi venter på Elly Truitts bok om Medieval Robots som kommer i 2014, anbefales kort sagt en tur på Teknisk Museum.

Tekniske sultaner

Det er alltid en begivenhet når det kommer en utstilling som viser hvordan man faktisk tenkte og forsket i middelalderen.

Og så er det en takknemlig jobb fordi man alltid får store overskrifter og øyne når journalister får se at man avliver myter.

Men samtidig skal det ikke mye til å spre noen selv. Dermed er det flott at utstillingen Sultans of Science om islamsk vitenskap som åpner på Teknisk museum i juni (se også en bredere presentasjon her) ikke er den samme som vi brakte noen hjertesukk om her og litt mer her.

Det er likevel et godt råd å ha med en av museets omvisere som er behørig instruert av utstillingsansvarlige Vidar Enebakk, en av få norske fageksperter som kan uttale seg med noenlunde tyngde om middelaldersk og tidlig moderne naturfilosofi.

Vi må nok likevel vente at denne type utstillinger i noen grad vil bli feiltolket i media. Dessverre synes mye omtale av islamsk og kristen middelalder mer å skyldes et forståelige ønske om å motvirke islamofobi  enn å avdekke historie.

Det er i hvert fall vanskelig å se andre grunner til serien av pussige påstander som mer er basert på moderne debatter enn samtidig kilder.

Vi har berørt noen av dette før, som at det er en overdrivelse at araberne reddet Aristoteles, glorifiseringen av Saladin  og Thorvald Steens mytologisering.

Noe historikeren James Hannam viste for noen år siden førte til vridde og  overivrige wikipediaartikler.

Dermed hadde det vært flott om museets markedsførere hadde tettere kontakt med de fagansvarlige når de skriver på en måte som kan tolkes til at det ikke foregikk naturfilosofi eller utvikling og bruk av teknologi i den europeiske middelalderen.

Senere, i rennesansen, da europeerne hentet fram den omfattende litteraturen fra antikken, avdekket de også den rike tradisjonen innen islamsk vitenskap, teknologi og medisin. 

Ikke bare fordi de ikke kan stave renessanse, men ikke benytter anledningen til å si klarere fra om at det man på 14-1500-tallet oppdaget bl.a. via Bysants var antikkens litterære og poetiske tekster, ikke vitenskapelige/naturfilosofiske. Disse hadde vært i omløp i vesten siden i hvert fall høymiddelalderen, noen siden antikken, inkludert mange av de islamske man kom i kontakt med gjennom særlig det mauriske Spania.

At teksten hos Teknisk museum ikke er tilstrekkelig kvalitetssjekket viser seg bl.a. også i omtalen av observatorier.

I Samarkand, i dagens Usbekistan, oppførte Ulugh Begh rundt 1420 et omfattende observatorium for å utføre presise målinger. Dette dannet grunnlaget for detaljerte kalendere og tabeller over himmellegemenes bevegelse. Femti år senere oppførte Tycho Brahe det første store observatoriet i Europa på øya Hven mellom Danmark og Sverige.

For det første fordi man bommer med hundre år på Brahe, som altså ikke oppførte noe før i 1576, selv om han før dette brukte Herredsvad kloster som observatorium.

For det andre fordi det som vel formelt var det første i Europa var i  1471 i Nüremberg, selv om det muligens ikke var "stort".

For det tredje fordi det nok ikke "dannet grunnlaget for detaljerte kalendere og tabeller over himmellegemenes bevegelse", siden det ble rasert av religiøe fanatikere i 1449 og ikke gjenoppdaget før i 1908.

For det fjerde fordi slike detaljerte kalendere og tabeller allerede hadde eksistert i mange hundre år da dette observatoriet ble bygget.

For det femte fordi det ikke nevnes at det også foregikk astronomiske observasjoner med måleinstrumenter (som astrolaber og armillariske sfærer slik pave Sylvester II formidlet til Europa via Spania rundt år 1000) og oppføringer av tabeller i store deler av den europeiske middelalderen.

Fra egnede og uforstyrrede steder som klostre og andre med god utsikt til nattehimmelen.

Slik det fremgår av bøker som denne og denne. Der det også står mye annet om drivkrefter, muligheter og vekslende behov for astronomiske observasjoner, fra ønsker om kalendere til astrologiske formål.

Også klokken konstruert av Richard fra Wallingford  forteller noe om det teknologiske og astronomiske nivået i Europa på 12-1300-tallet. 

Det kunne nok også vært nevnt at behovet for store observatorier henger sammen med utviklingen av teleskoper, altså ikke før 1600-tallet.

Hva en slik utstilling bør motvirke av myter, fremgår dessverre av hva vi kan lese i Wikipedia om stjerneforskningens historie.

I middelalderen stagnerte astronomien markant i det dypt kristne Europa som aksepterte det geosentriske verdensbilde, en linje som hadde støtte i Bibelen. I den islamske verden fortsatte imidlertid utviklingen av astronomien. De muslimske astronomene beundret Ptolemaios' arbeid med Almagest, en tekst som fikk svært lite gjennomslag i Europa. Araberne ga stjernene arabiske navn, hvorav mange fremdeles er i bruk den dag i dag, og oppfant et bredt spekter av astronomiske instrumenter. I løpet av det 11. århundret beskrev astronomen al-Biruni vår galakse, Melkeveien, som en samling av tåkete stjerner.Han tok også for gitt at jorden var rund og han spekulerte sammen med andre arabiske astronomer i det heliosentriske verdensbildet og var den første som definitivt skiller mellom astronomi og astrologi.

Bortsett fra detaljer som at astronomien hadde null påvirkning fra teologien, at det geosentriske verdensbildet var godt underbygget og bredt akseptert av kristne og muslimer, at Almagest fikk stort gjennomslag i Europa i høymiddelalderen (da verket ble oversatt til latin ), at også kristne lærde selvsagt mente jorden var rund (det var jo demonstrert vitenskapelig) og at al-Biruni og andre arabiske astronomer ikke spekulerte over det heliosentriske verdensbildet (og hva skulle en slik ... spekulasjon føre til?), er dette helt riktig.

Vi kan med andre ord forvente en spennende mediasommer.

Oppdatering 13.05.2013: Webteksten hos Teknisk Museum er endret etter mine tilbakemeldinger.