Frihet til å bli smartere

De fleste er enige i at ytringsfrihet er et gode, men alle er nok ikke like enige om hva den faktisk handler om. Eller hvor og hvordan den bør brukes.

Kan jeg si hva som helst eller har jeg dette som noen med et nyord kaller for ytringsansvar?

Bør vi slippe til hvem som helst om hva som helst, enten det er i Dagsnytt 18, nærmeste debattforum eller som leder for en ungdomsklubb?

Og kan ytringsfrihet ikke bare være rett, men nyttig? På måter vi kanskje ikke tenker i første omgang?

Selv om den noen ganger kanskje kan være farlig, som når den utnyttes av rasister eller islamister, eller de som hevder at historien styres av jødene?

Altså ikke akkurat den minst viktige debatten for tiden.

Dermed er det lett å anbefale Bjørn Stærks Ytringsfrihet høyt på listen over sommerlektyre, enten du er tilhenger av full frihet eller noe mer nølende i enkelte tilfeller eller på enkelte områder.

Dette er forøvrig den første i forlaget Humanists serie Pro et Contra om aktuelle etiske problemstillinger. Tema og innhold i denne første utgivelsen tyder på en mer enn triviell serie.

Forfatter Bjørn Stærk sier om seg selv og denne boka: "Undertegnede er en sterk tilhenger av ytringsfriheten, både som juridisk prinsipp og som et ideal vi bør forsøke å leve opp til. Det vil skinne igjennom. Men jeg ønsker ikke å jukse. Jeg ønsker å være ærlig om den mørke siden av ytringsfrihet, om kostnadene og risikoene".

Noen vil nok oppleve det som en fordel at dette ikke er en murstein. Med 128 sider er den fort lest og sent glemt.

Boken er tynn, men talende.

Som han stadig viser i mange fora har Stærk en evne til å formidle noe fundamentalt og forståelig også med få ord. Han viser med mange eksempler dilemmaene ytringsfriheten tvinger på oss. Han har vært lenge nok i debattfora til å forfølge spenstige tankerekker fra ulike ståsteder.

Blant mye Stærk belyser, er betydningen av å slippe til «farlige meninger». Og ikke bare teoretiske betraktninger eller noe han har snappet opp hos andre. Boken blir ikke mindre lesverdig når han deler erfaringer fra egne opplevelser i de elektroniske debattforaenes barndom på BBS-er.

Den første da han ble utsatt for en kunnskapsrik nynazist, den andre da han som kristen møtte en oppegående ateist.

Den første gikk bra, den andre dårlig.

For det kunne fort gått annerledes, møtet mitt med nynazisten. Han argumenterte godt. Og jeg visste ingenting. Jeg kunne ha blitt overbevist om at han hadde rett, og at jeg tok feil. Dette skjedde nemlig i en annen debatt jeg deltok i på den samme BBS-en. Jeg hadde vokst opp som kristen, og var lenge overbevist om at den kristne troen kunne underbygges med rasjonelle argumenter. Men på BBS-en kom jeg i debatt med en ateist. 

Og den tapte han, etter noen måneder. Han skiftet mening og har vært ateist siden.

Hvis du selv er ikke-troende, og ikke nynazist, er fortellingen min over en solskinnshistorie som viser den frie debatten fra sin beste side. Men hva hvis vi ser det fra tapernes side? Er det mulig også for taperne å se verdien av ytringsfrihet? Nynazisten satset på åpen og saklig debatt, men vant ingen nye tilhengere. Og gjennom min tro på rasjonelle argumenter mistet kristendommen en troende. Det ville neppe skjedd hvis det hadde vært forbudt å kritisere kristendommen, eller hvis jeg hadde blitt advart i kirken mot å snakke med ikke-troende. 

Løsningen er nok ikke flere eller sterkere advarsler. Kanskje den heller er å slippe til motargumenter?

For holder vi dem unna, kan vi oppleve dem som bedre enn de er, når vi først møter dem. Og motsatt: Lærer vi oss ikke å tenke over og begrunne våre meninger, kan vi oppleve dem som dårligere enn de er.

For eksempel kan du ha stor nytte av å høre at Holocaust aldri fant sted, fordi du ved å svare på dette tvinges til å tenke over hvordan historikere egentlig kan vite noe som helst, og hva som er forskjellen mellom gode og dårlige kilder. Da har det ikke noe å si hvorfor du ikke får høre at Holocaust aldri fant sted, enten det er fordi det ikke er lov å si det, eller fordi den sosiale kostnaden er for høy til at noen tør å si det. Resultatet er det samme: Du får ikke høre det, og går glipp av anledningen til å bli smartere enn du var. 

Det er ikke vanskelig å finne kristne miljøer som i beste mening har beskyttet ungdom mot motforestillinger. Min erfaring er at dette dessverre svekker evnen til å møte dem.

Når jeg anbefaler f.eks. Dawkins’ Gud – en vrangforestilling, er det ikke fordi jeg synes den er særlig god. Men det er viktig å være forberedt på hvordan antiteister snakker, eller roper eller hva man skal kalle det. Og så finnes det selvsagt også langt mer seriøse bøker fra ateistisk hold.

Da jeg ble kristen som 19-årig student var det etter noenlunde samme prosess som Stærk, men i motsatt retning. Og  i et opphetet 70-tallsklima manglet ikke akkurat en ny kristen motforestillinger, som i det hedenske studentlagets veggaviser. Nå kunne jeg som de fleste hastet forbi, men valgte å stanse opp.

Muligens med noe i retning av samme tanker som Stærk:

Du må vite hva du argumenter mot, og hvordan de som tror på dette, begrunner det. Ellers slår du bare ut i løse luften. Du bør ha deltatt i mange debatter tidligere, helst mot noen som bruker lignende argumenter. Møter du et argument du aldri før har tenkt på, blir du overrumplet, men samtidig bør du være takknemlig, for nå er du bedre forberedt til neste gang. Hva har dette med ytringsfrihet å gjøre? Dette: Du kan ikke lære deg å svare på et argument du aldri har hørt, og den beste måten å høre det på, er fra noen som tror på det selv. Å høre argumentet oppsummert av noen som ikke tror på det, er ikke det samme.

Veggavisene stimulerte til å finne frem dataark og tusj, og sette meg bedre inn i et spekter av temaer. Lærerikt for meg, nyttig for andre - og ganske morsomt. Motivasjonen dalte ikke av stadig lengre køer foran oppslagstavlen.

Nå er kanskje ikke daglig deltagelse i debattfora den beste eller eneste måten å vokse som kristen eller menneske på. Men våger vi ikke å bryne oss på innvendinger kan prisen være at vi

aldri får bygget opp evnen til å argumentere mot disse ideene. Vi ender opp med å undervurdere motstanderne, for det eneste bildet vi har av dem er en karikatur.

Nå hadde ikke Bjørn Stærk eller andre nødvendigvis forblitt kristne om de fikk prøve seg mer på innvendinger før. Men ytringsfrihet handler om mange forhold og kan ha verdi på flere måter enn vi ofte tenker.

Det kan i hvertfall ha verdi å lese en bok om temaet. Ikke minst kan du oppleve at Bjørn Stærk gjør deg smartere.

Ja til krenkelsesfrihet

De seneste ukenes opptøyer og drap etter den sjikanerende makkverksfilmen om Muhammed viser hvor viktig og vanskelig det er å holde på prinsipper.

Siden menneskeliv er gått tapt, inkludert amerikanske diplomater i Libya, har flere kjent behov for å  ta avstand. Og da kommer det naturlige spørsmålet: Hva er det jeg bør ta avstand fra?

Naturligvis kan det være greit (selv om det bør være opplagt) å si fra om at man ikke selv står for den type tendensiøst tøv som fremkommer i "filmen". Religionskritikk er ikke det samme som raljering, for ikke å si spredning av myter, feil og fordommer.

Men det er altså ikke det at noen bedriver hodeløs hets som er problemet. Som Knut Olav Åmås sier i Aftenposten er det reaksjonene, ikke provokasjonene, som er problemet.

Og jeg sier ikke dette fordi det de seneste tiårene er kristne som har vært mest utsatt for forfølgelser og drap - ikke minst basert på påskudd om blasfemi og krenkelser. Nei, dette gjelder uansett om de som utsettes for reaksjoner etter provokasjoner er jøder eller ateister, kommunister eller muslimer.

Ikke minst er dette avgjørende i møte med æreskulturer der det alltids kan hevdes at noen har krenket meg eller min familie eller min nasjon eller min religion eller hva som helst annet som jeg kan tenke at handler om min identitet. Og er ære krenket må den som kjent gjenopprettes.

Noe som det sjelden kommer noe godt ut av i kulturer som ser ære som viktigere enn menneskeliv.

Det er heller ikke spesielt konstruktivt med de som ikke er i stand til å skjelne mellom enkeltpersoner og stater, eller ikke forstår at personer og institusjoner kan ha lovbeskyttet autonomitet, fra filmskapere til nobelkomitéer.

Dermed er det forstemmende hvis sentrale norske kristne, fra biskoper til Bondevik, synes så opptatt av å kritisere provoserende ytringer at de direkte eller indirekte synes å forsvare en uholdbar krenkelsesretorikk.

I stedet for å dempe gemytter, kan det fungere forsterkende - og ikke minst legitimerende. Mennesker som stadig hevder seg å være krenket skal ikke unnskyldes, de skal utfordres.

Det vi trenger å beskytte oss mot er ikke provokasjoner, men de som erklærer seg provosert.

Bondevik er dermed på ville veier når han sier som på NRK i går at "ytringsfriheten er viktig, men man skal ikke bruke den til å komme med ytringer som provoserer andre". Tvert i mot er ytringsfriheten viktig nettopp fordi man skal ha lov til å si noe som provoserer andre.

Det er ikke ytringene som behager meg som trenger å forsvares. Det er de som gir meg ubehag.

Ingen voldshandlinger kan unnskyldes av at jeg føler meg krenket, slik Arnfinn Pettersen understreker i Fri Tanke.

Dermed skal også det tidligere Monty Python-medlemmet Eric Idle få lov til å si at han avskyr Muhammed-filmen. På samme måte som enkelte kristne skal få lov til å si at de avskyr Life of Brian. Selv om denne filmen stiller i en annen klasse og avskyen langt fra deles av alle kristne (og ikke ble det da filmen var ny heller).

Ja, det er ingen tvil om at noen former for ytringer kan være - eller oftere - kan oppfattes som krenkende. Men enten vi tenker "objektivt" eller "subjektivt" her (og legger vi sistnevnte til grunn blir det totalt vilkårlig hva noen vil kunne komme på å kalle for krenkende) har det ingen ting å si for prinsippet. Skal ytringsfrihet ha noen som helst mening må den innebære krenkelsesfrihet.

De eneste ytringer som trenger å forsvares i lovverk er de som kan krenke andre.

Det betyr ikke at det skal være lov å si hva som helst om hvem som helst når som helst. Er det noen gang vi må klare å ha flere tanker i hodet, bør det være her. Det er da også derfor vi har lovverk om injurier, antisemittisme, rasisme og mobbing, for ikke å si ordstyrere, skolereglement og dommere med røde kort.

Men vi kan ikke la det faktum at fornuft og folkeskikk er ulikt fordelt unnskylde formelle innskrenkelser av ytringsfriheten.

Og vi kan enda mindre forsvare at selv det som måtte være av lovstridige ytringer fører til dødsstraff eller drap.

#Humanist

Så er seneste nummer av Humanist behørig i hus, via en sliten, men stadig mer lommekjent postmann.

Som vanlig tankestimulerende på den helt riktige måten og det ikke bare fordi jeg selv har skrevet en side eller femten om Zeitgeist basert på foredraget på Kjettersk Kjeller i vår.

Blant spennende problemstillinger som settes under luper og logiske resonnementer er

- Forholdet mellom ytringsfrihet og religionsfrihet med utgangspunkt i bl.a. Habermas sine litt ulike formuleringer rundt offentlig diskurs

- Engelske fascister i Europaparlamentet (der det sikkert på redaktørens oppfordring gjøres behørig oppmerksom på at fascisten A.K. Chesterton ikke må forveksles med sin noe mer berømte fetter og fascistmotstander G.K.)

- Hvordan franskmennenes gamle fordommer mot Den katolske kirken påvirker dagens lovgivning om alt fra hijab til (hold dere fast) burka.

At en viss og til tidere lettere vis (og ihvertfall vittig) Mullah anmelder en heller spenstig artikkelsamling på norsk - "Jakten på Germania - Fra nordensvermeri til SS-arkeologi" - trekker ikke direkte ned.

Her er det med andre ord bare å stille seg på Narvesen og lese, folkens. Dere kommer langt på de syv minuttene det tar før dere blir jaget.

"Bloggerne senket forslaget"

Hyggelig lesning på morgenkvisten (og i går kveld, for den slags skyld):

For første gang var det bloggere som satte den politiske dagsorden i Norge.

Det er Dagbladet som hyller oss , selv om man kan ane noen snev av misunnelse mellom linjene.

«Så hvordan reagerte norsk presse på at ytringsfriheten skal avgrenses fordi han kan føre til konflikter, og at norsk lovverk må endres på grunn av at enkelte innvandrergrupper ikke tåler det samme som trauste, kristne og etniske nordmenn? Med nær total taushet», skriver journalist Jon Hustad i Dag og Tid i artikkelen «redsla for religionskritikk» som kom ut 22. januar.

Det er ikke vanskelig å se for seg årsaker til dette, enten man er i det konspiratoriske, klarttenkende eller krakilske hjørnet. Eller kvalifiserte.

Ukene etter gikk debatten høyt i bloggeravisene, og en rekke bloggere skrev om saken nesten daglig. Den mest aktive var uten tvil, Hans Rustad, redaktør for document.no.

- Forslaget slo jo ned som en bombe. Men det skulle ta lang tid før bomben detonerte, sier Rustad til Dagbladet.no.

Det er selvsagt bare å ta til seg, selv om Dagbladet vel ikke treffer helt. Ihvertfall er det pussig at Hans Rustad nevnes, mens Arnfinn Pettersen glemmes.

At kristne bloggere ikke nevnes i Dagbladet, er ingen bombe, men at det samme gjelder humanistiske, er en aldri så liten kinaputt.

Men godt å få dempet noen fordommer om vår priviligerte martyrstatus.

Og å se en underskriftskampanje som virker?! Det er noe nytt.

Miraklenes tid er tydeligvis ikke forbi.

Rotet det til

Så ble det bekreftet at det nye lovforslaget sendes dit det hører hjemme, inn i intetheten, men dessverre for de involverte, ikke i glemselen.

Senterpartiet trekker forslaget om et tillegg i rasismeparagrafen i den nye straffeloven, et forslag partiet mente skulle hindre krenkende ytringer.

- Det er riktig å legge forslaget dødt, fordi intensjonen med vårt forslag ikke ble forstått, sier Navarsete til VG Nett.

På radio litt tidligere, gikk hun enda lenger i forklaringen sin:

- Vi gjorde en feil. Vi rotet det til, men nå rydder vi opp, innrømmer hun overfor NRK-radios lyttere.

Ja, har man rotet, er det greit å rydde opp. Men det mest ryddige hadde nok vært å innrømme at intensjonen hadde flere sider ved seg.

For det er ikke mange som tror at vi her kun snakker om en "god intensjon". I stedet har vi vært vitne til en dårlig inntrent turnøvelse som omfatter forsøk på å blidgjøre "kristen-Norge" (not easily amused etter Ekteskapsloven, og mindre ivrige etter lover som innskrenker ytringsfriheten enn man roper om på puber og politiske ungdomsmøter), få en seier for egen sak og vise sin eksistensberettigelse blandt de rød-grønne, for ikke å si få noen flere stemmer fra en landsbygd som ikke alltid skoggler av Otto Jespersen, kunne bare ende i vrikne ankler og fallbedømmelse.

Det er bare å tusle i garderoben. Vi kan låne ut båre ved behov.

"Kristen-Norge", takk!

Så kom det som vi ventet på, at også Krf og dermed sentrale deler av det ikke helt veldefinerte "Kristen-Norge" tok avstand fra det famøse lovforslaget om å utvide rasismeparagrafen til å omfatte det ikke mer veldefinerte "kvalifiserte angrep på religion eller livssyn".

Dagfinn Høybråten sier rett ut i Vårt Land og VG at

blasfemiloven som Senterpartiets leder Liv Signe Navarsete har tvunget gjennom i regjeringen, vil tjene islam fremfor kristendommen.

Høybråten varsler at KrF neppe vil støtte lovforslaget om å innføre straff for ytringer som krenker «religiøse følelser»i rasismeparagrafen.

– Det er ingen tvil om at innslaget av muslimer i det norske samfunnet, og striden om Muhammed-karikaturene, har gjort denne saken aktualisert. Kristen-Norge er imot blasfemi, men roper ikke på noe lovvern. Det er på grunn av at vi har et mer flerkulturelt samfunn, og religioner som er mer følsomme for denne type ytringer enn det kristne trossamfunn, at denne loven er blitt foreslått, sier Høybråten til VG.

Han mener loven betyr en klar skjerpelse av hva som er tillate ytringer, og viser til at vi i dag har en sovende blasfemiparagraf. Loven kan vekke den sovende paragrafen, frykter Høybråten.

Vel talt. Og takk!

Mens altså andres reaksjon på dette fortsatt får denne bloggens blikk til å bikke i retning av nærmeste blinde høne.

Navarsete er overrasket over utspillet fra Høybråten.

– Dette handler ikke om å verne islam. Dette handler om at det skal være et vern mot de groveste tilfeller av gudsbespottelse, sier hun.

Hvor naiv går det an å bli? Og hvorfor skal vi selge vår ytringsfrihet for å unngå en suppe med krenkelser?

Nå har vel Senterpartiet aldri imponert med evne til å se ut over våre egne jorder, i motsetning til vår trofaste kommentator Peter. Dermed kan vi bare kort og mest for ordens skyld minne om internasjonale forhold der ytringsfriheten trues, spesielt i forbindelse med den nært foreliggende skandalekonferansen Durban II.

Symbolverdien av det norske lovforslaget vil utnyttes til fulle i slike sammenhenger. Hvis ikke enda mer. Og litt til.

Dermed minner vi igjen om at det fortsatt ikke er forbudt å skrive under på oppropet Nei til straff for religionskritikk.

Dagens opprop

Noen av de seneste bloggene om den skandaløse hestehandelen som har endt i forslaget om utvidelsen av rasismeparagrafen til å omfatte "hatefulle ytringer" om religion:

Den tvilsomme tilbyr hjelp til alle som vil melde seg ut av Ap eller Sv (antagelig mener han det ikke er håp for medlemmer av Sp).

Skulle noen ha lyst til å melde seg ut, som ikke er medlem, er det bare å melde seg inn først. Og så ut timen etter.

En annen av de beste fra de seneste dagene er fra Katolikken som også paradoksalt, men betimelig nok, ser dette i lys av det postmoderne. Det er likevel mulig for alminnelig dødelige å ane hva han mener.

Oddbjørn Evenshaugs utmerkede blogg støtter kritikken av lovforslaget, men stusser over

"språkbruken til en del av debattantene, særlig de som i sin tid ikke løftet en finger for å forsvare Vebjørn Selbekk, etter at han ble truet på livet for å ha publisert faksimiler av de såkalte Muhammed-tegningene. Blant de pinlig tause den gang var Institusjonen Fritt Ord, som har som sitt fremste formål å verne om og styrke ytringsfriheten og dens vilkår i Norge. Institusjonens formann, Francis Sejersted, var leder av Ytringsfrihetskommisjonen. Han er en mann som bruker å la høre fra seg når ytringsfriheten debatteres. Slik også denne gang, men altså ikke når det gjaldt den kristelige avisen Magazinets rett til å ytre seg. "

Det er i det hele tatt både uheldig for kampen mot forslaget at noen opptrer så selektivt, og at såpass mange synes å benytte anledningen til å fornærme "de religiøse" (altså denne gruppen som ikke bare er slemme og dumme, men også stygge og lukter vondt) enda mer enn før.

Dette kan vanskelig gi annet enn vann på mølla for bondehæren.

Skriv for all del uansett under på oppropet Nei til straff for religionskritikk.

"Kristen-Norge", please!

Så viser det seg ikke uventet at det famøse lovforslaget om å utvide rasismeparagrafen til å omfatte «kvalifiserte angrep på religion eller livssyn» for å verne «ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser», er et resultat av et press fra Sp i regjeringen.

Dermed leser flere av oss til vår forskrekkelse (men vel ikke direkte overraskelse) at

Navarsete, som har stått frem med sin kristne tro i Vårt Land, og Sps kommunalminister Magnhild Meltveit Kleppa – også personlig kristen – sto, etter det Aftenposten erfarer, sammen om denne saken i Regjeringen.

Samtidig som det heldigvis ser ut til at representantene fra regjeringspartiene stilles fritt slik at det i hovedsak bare er Sp og KrF som vil støtte Regjeringens forslag.

Det er ingen grunn til å tvile på at initiativtagerne mener det godt, vil bidra til fredlig sameksistens mellom ulike gamle og nye kulturelle grupper i Norge, og forsvare "svake" mot hån og harselas fra stand up komikere og ekstreme ytringer.

Men i praksis utvikler man her et våpen som det ikke skal mye klarsyn til for å se at vil snus andre veien. Det er ingen grunn til naivitet i møtet med opportunister som vet å anvende lovparagrafer for - over tid - å bremse kritisk debatt og påberope seg et særlig vern. Når lovforslaget er knyttet så mye til subjektive vurderinger, er det umulig å avgrense omfanget.


Den type hodeløs tenkning som her er bedrevet, er dessverre noe som bare vil forsterke fordommer mot "kristen-Norge". Snart 30 år etter Life of Brian er det fortsatt lite håp om at sentrale aktører som påberoper seg støtte fra denne gruppen, skal slutte å gjøre seg til latter.

Heldigvis er ikke håpet større for å få gjennom vedtak som til de grader vil kunne påvirke samfunnsutviklingen. Med en slik lov blir fortsatt spørsmålet hvordan vi kan verge oss mot stadig nye - og gamle - religiøse grupperinger som påberoper seg å bli såret av bemerkninger om alt fra sjal til sjelevandring.

For ikke å si Sharia.

Det er liten grunn til å bekymre seg for denne verdens Otto Jespersener. De dummer vel så ofte ut seg selv som andre. Vi har uansett alle godt av å bli til latter.

Men vi har ikke veldig godt av å risikere straff for å latterliggjøre eller kritisere holdninger, oppfatninger og utviklingstrekk som vi misliker. Fornærmingsparagrafer er kort sagt en fornærmelse mot våre verdier.

Ytringsfrihet likevel

Det er ikke helt til å komme fra at mine spådommer slo lite til om slutt på demonstrasjoner til støtte for Israel. Dermed kan vi lese på bt.no om Israel-markering uten bråk.

Et par hundre flaggviftende Israel-venner hadde samlet seg på Festplassen klokken 18 torsdag. De ville vise sin støtte til ofrene etter krigen i Gaza, men også til Israels rett til å forsvare seg. Det var dette siste momentet som ble dominerende.

Kun rundt tyve motdemonstranter fra ulike venstreorganisasjoner hadde møtt opp for å protestere mot markeringen. De ble først holdt ved Musikkpaviljongen av det mannsterke politioppbudet, men forflyttet seg etter hvert over til Festplassen. Med unntak av et par spredte protestrop forholdt de seg rolig under markeringen, og holdt opp et par plakater som fordømte Israels handlinger i Gaza.

Et interessant spørsmålet er vel forøvrig hvor kort tid det vil gå før Anita Apelthun Sæle blir tiltalt hvis regjeringens lovforslag går gjennom.

Selv om du skulle like tanken på det, skriver du under på oppropet her.

Rop det ut

Som stadig flere har fått med seg, har regjeringen forslått å endre rasismeparagrafen på en slik måte at det er fare for at den i praksis kan bremse muligheten for religions- og livssynskritikk, noe som kort sagt også handler om ytringsfriheten.

Siden jeg nå selv har skrevet under på alle opprop jeg har sett om dette, er jeg ikke snauere enn å anbefale flere å gjøre det samme.

Lars Gule og Nina Hjerpset-Østlie er initiativtakerne til det så langt seneste og beste oppropet om emnet og har fått med seg en bred støtteliste.

At dette ikke bare er aktivister kjent for besk og burlesk religionsharselas, ser vi av at denne listen består av så ulike personer og ståsteder som Elisabeth Aasen, Ingvar Ambjørnsen, Jens Brun-Pedersen, Dagfinn Eckhoff, Levi Fragell, Bernt Hagtvet, Roy Jacobsen, Rita Karlsen, Walid al-Kubaisi, Kristin Mile, Anne B. Ragde, Sara Azmeh Rasmussen, Hans Rustad, Aril Rønsen, Gunnar Skirbekk og Hege Storhaug.

Oppropet lyder som følger:

Nei til straff for religionskritikk

Regjeringen ønsker å utvide straffelovens paragraf om hatefulle ytringer "slik at denne bestemmelsen [i]var[e]tar behovet for et strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på religion eller livssyn." Dette varsles i Ot.prp. nr. 22 (2008-2009).

Selv om regjeringen også vil fjerne den sovende blasfemiparagrafen, er vi bekymret over den mulighet til straffeforfølgelse av religionskritikk som kan ligge i regjeringens varslede forslag.

Regjeringens begrunnelse er at «Ytringsfriheten må altså avveies mot andre hensyn. Religiøs tro og overbevisning vil ofte forankres i de dypere lag av ens personlighet, og det vil kunne knytte seg sterke følelser til slike overbevisninger. Læresetninger av religiøs karakter vil fortsatt av mange bli holdt for å være «hellige».

Vi kan ikke akseptere at det skal være et offentlig anliggende å beskytte subjektive, religiøse følelser eller legitimere subjektive, religiøse følelser som gyldig argument i samfunnsdebatten. En slik politikk kan lett åpne for subjektiv vilkårlighet i en eventuell straffeforfølgelse av religionskritiske ytringer.

Det foreligger så langt ikke noen konkretisering av hva som regnes for «kvalifiserte angrep» på religioner og livssyn. Vi er derfor bekymret for at det varslede forslaget vil forhindre reell og nødvendig religionskritikk.

Det varslede forslaget innebærer også en styrking av religiøse dogmer på bekostning av annerledestroendes/ ikke-troendes ytringsfrihet. Med andre ord risikerer vi at hva noen føler er hellig, vil måtte holdes hellig av alle. Dette kan i seg selv representere en uakseptabel innskrenking av fritenkeres og ikke-troendes ytringsfrihet, og i verste fall innebære en diskriminering av ikke-troende.

Menneskerettighetene skal både beskytte en videst mulig ytringsfrihet og religionsfrihet for alle. Denne balansen må vi som samfunn kunne klare uten å skulle straffeforfølge at noen opplever sine religiøse følelser som krenket.

Vi ber derfor regjeringen om å skrinlegge det varslede forslaget om å utvide straffelovens § 185 om hatefulle ytringer til også å omfatte «kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn».

Av de som har støttet saken, finner vi alt fra Tro og Fornuft, Haralds strøtanker og Den tvilsomme Humanist (som spesielt har gått i bresjen for å spre dette utmerkede tiltak videre i blogosfæren), til Nekropolis og Tankekorset.

Du skriver under her.

Raketter for fred

Ingen grunn til å legge ut i det vide og brede om kveldens opptøyer i Oslo. Media er fulle av dette, noe som igjen tar luven fra en i utgangspunktet fredelig demonstrasjon.

Men å utsette barn på juletrefest, kafegjester og uskyldige butikkeiere for ramponering - for ikke å si livsfare - er ikke noe vi kan godta ett eneste sekund.

Skal man ha det minste snev av troverdighet i et engasjement for fred på Gazastripen, må man holde seg unna den slags.

Ellers kan jeg ikke annet enn å gi min tilslutning til denne tvilsomme analysen. Og konstatere at uvesnet avslører seg selv. Man trenger ikke Siv Jensen som påskudd, det holder at det finnes fredsdemonstrasjoner og en israelsk ambassade.

Resultatet av fanatismen er en ny innskrekning av ytringsfriheten. Det er nå slutt på at politiet igjen vil tillate demonstrasjoner som støtter Israel.

Kanskje vil det også gå noen uker før de svarer ja på demonstrasjoner for fred i Midtøsten.

Men så står vel ikke fredelig sameksistens mellom Israel og Palestina øverst på pøbelens ønskeliste.

Meningsterror

Etter dagens demonstrasjoner i Oslo er det dessverre ingen grunn til å ta dette til inntekt for noe demokrati, ytringsfrihet eller meningsmangfold.

Tvert i mot sitter sarkasmene og bekymringen løst. Jeg begynner nesten å forstå hva Israel har hatt å slite med. Dette er oppførsel akkurat slik rasister, revolusjonære (i 70-tallsbetydningen) og sionister drømmer om.

Det er også bekymringsfullt fordi det er så lite spennende hva norske politikere som jeg har stemt på kommer til å si. Rettere sagt hva de ikke kommer til å si.

Jeg trenger dermed ikke å hente fram mitt velkjente klarsyn for å peke på at det bortsett fra hos FrP, ikke kommer til å bli nevnt at dette er

- Sterkt påvirket av hatstemningen mot Israel forsterket av norske media, slik at disse må bli mer balanserte
- Antisemittisme av verste slag, noe som er i sterk vekst i Norge
- Avskyelig og viser at heretter bør alle motdemonstrasjoner flyttes minst en km unna
- Avslørende for holdninger på venstresiden og blant palestinske grupper
- Noe som bør gjøre at hele Stortinget, regjeringen og alle ungdomsorganisasjoner, kirken og livsynsorganisasjoner i morgen vil gå i tog for å støtte Israels rett til å eksistere

I det hele tatt er det fristende å slå på stortromma. Men her er det nok bedre å iføre seg hjelm og finne en trygg kjeller.

God natt, med halen mellom beina.

På Sæterbakken

Skulle noen ha interesse av å se hva Stig Sæterbakken - mannen som igjen imponererte mer med kjeften enn teften da han inviterte David Irving til litteraturfestivalen på Lillehammer - sier i sin forsvarstale, er det bare å stikke hodet inn i dagens Aftenposten.

Intervjuet er dessverre ikke lagt ut på nett, så vi får eventuelt komme tilbake til lengre sitater. Men det er tydelig at Sæterbakken ikke tar spesielt mye selvkritikk og oppfatter det hele som en massiv kampanje fra den kjente gruppen bortimot en samlet kulturelite og presse.

Hans evne til å holde seg til saken vises også når han trekker linjer til det han betegner som den "selvtilfredse og moralistiske" venstresiden som kalte Hans Fredrik Dahl for nazist, fordi han i en Quislingsbiografi rett og slett beskrev dennes filosofi universismen.

Hva som egentlig var ankepunktene mot Sæterbakken tar han det imidlertid ikke så nøye med. Når han da ikke bare blåser i det.

Mer månegalskap

At David Irving er blitt invitert til litteraturfestivalen i Lillehammer er ikke bare en hån mot Sigrid Undsets anti-nazistiske arbeid over flere tiår, men også mot det som måtte være av både gangsyn og tvisyn blant norske literater.

I det hele tatt er det så man ikke kan tro sine egne vidåpne øyne. Og verken uventet eller underlig at Odd-Bjørn Fure reagerer i Dagsavisen.

Den tvilsomme humanist treffer spikeren enda bedre på hodet i flere oppslag, ikke minst det så langt seneste.

Og selv om ytringsfrihet er viktig tar det nok likevel en stund før Knut Jørgen Røed Ødegaard inviterer Christopher Knight til Norsk Astronomisk Selskap.

Eller Richard Dawkins får forelese om gudsbevis ved Filosofisk institutt.

Kosedrepe?

Noen ganger må man gni seg mer i øynene enn ellers.

Jeg har forståelse for at norske media kan være unyanserte og bastante (og ikke bare i retning av unnfallenhet) i omtalen av ytringer knyttet til Hamas, sinte muslimer og danske karikaturtegninger. Og at det kan være greit å forsøke seg på noen presiseringer.

Men det blir vel ikke helt troverdig når forstanderen for Det islamske forbundet i Norge, Basim Ghozlan, mener at nordmenn feiltolker Hamas´ barne-TV-program der kaninen Assud snakker om å ta livet av dansker.

De fleste leser dette på engelsk og norsk, og hvis du oversetter på den måten, så er det skremmende. Men jeg som araber tolker det annerledes. Språket har forskjellige grader, og dette er ikke så skremmende som man tror, sier Ghozlan.

Kanskje har han sett for mye på Åpen Post og innslaget Dette er boka mi! Jeg ser ikke automatisk bort fra at kosedrepe i Steinkjer kan bety å late som om man vil drepe noen for i stedet å kose med dem (forhåpentligvis er det ihvertfall ikke motsatt).

Men det høres allerede i utgangspunktet ikke helt troverdig ut at Hamas - som nok er mer kjent for andre ting enn barne-TV - ikke tar sterkere i enn litt ertende kos mot angivelig blasfemiske karikaturtegnere.

Heldigvis modifiserer Ghozlan seg på direkte spørsmål.

Basim Ghozlan mener ord som å drepe kan bety helt andre ting på arabisk.
- Ord som å drepe og knuse barn kan være det samme som å kose med sine barn, sier han.
- Var det vi hørte på innslaget en mellomting mellom å kose og drepe?
- Nei, det var ikke det heller. Det er en måte å si at man er sint på, at man er uenige og krangler, sier Gohzlan.

Det er også godt å se at informasjonsleder George El Jeries i Palestinsk forening i Norge ikke direkte støtter at det er rom for tolkning.

- Jeg har sett innslaget på arabisk, og det blir oppfordret til drap. Kvinnen sier «De skal betale prisen i blod» - og kaninen svarer «Ja, vi skal drepe dem», sier El Jeries.
- Er det noen tvil, mener du?
- Det er ikke rom for tolkning av dette. Hadde mine barn sett denne, hadde de skjønt at de skulle drepe danskene, sier El Jeries. Han tar sterk avstand fra barnetv-programmet som ble sendt på den Hamas-drevete tv-kanalen Al-Aqsa TV 22. februar.
- Det er helt forferdelig, og jeg skammer meg. De som ikke legger seg flate for dette, ødelegger for det palestinske folk, sier El Jeries.
- Vi i foreningen fordømmer dette på det sterkeste, og vi er overrasket over at det kommer sånne uttalelser. Det er veldig skadelig for de palestinske folk, legger han til.

Det gir nok mer håp om å løse konflikter hvis man viser større evne til legge seg flat, enn til å bringe litt vel ivrige bortforklaringer.