Historiefullt

I en tid der samfunnsdebatter og kronikkspalter ikke akkurat flyter over av historisk innsikt er det godt å ha noe mer seriøst å lene seg til.

Da snakker vi selvsagt om forlaget Egmont som nettopp har gitt ut første bind i en bredt andlagt, for ikke å si musal, serie på seks.

Nærmere bestemt Donalds Verdenshistorie.

Første bind tar oss med fra verdens skapelse til oldtidens Egypt, med en avstikker til Kleopatra og Cæsar. Takket være Andebys rikholdige arsenal av tidsmaskiner og Langbeins enda rikere loftsarkiver får vi både opplevelsesreiser til Atlantis og faraos hoff, samt familiehistorier av det mer fargerike slaget.

Blant det vi får vite er at langbeinmolekylet har påvirket evolusjonen mer enn man skulle ane. Videre lærer vi at dinosaurer og mammuter levde side om side for få tusen år siden, inntil Atlantis gikk under p.g.a. en jordakseforskyving som flyttet det til Sydpolen.

Innslaget av kultarkeologi er med andre ord fullt på høyde med aktuelle politiske debatter. Bare enda morsommere.

Men man knekker også noen myter.

Når Mikke og Langbein besøker det sagnomsuste Biblioteket i Aleksandria for å redde papyruser og professorer fra undergangen, er dette ikke lagt til 391 e.Kr. som vandrehistorien vil ha det til.

I stedet tar tidsmaskinen oss med til det mer saksvarende 47 f.Kr. - rett før Cæsar ødela atskillige tusen bind.

Vi får også en god innføring i mer eller mindre smarte måter å bygge pyramider, ikke minst når det vises hvor enkelt det er å løfte noen tonn stein opp en bratt pyramideside. Uten tvil noe for Statsbygg.

For innvidde bør det kanskje løst bekreftes at verket ikke er laget av klassiske tegnere og manusforfattere som Carl Barks eller Don Rosa. Dette handler om den europeiske pocketstilen på sitt beste, altså en god blanding av hektisk action, blødmer og tongue in cheek.

Det er med andre ord bare å sende nytt brev til julenissen.

Atlantis i myra

Har vært travle dager, men nå er vi på vei opp fra myra.

I motsetning til Atlantis.

Giggling over Google

Og så kom detaljene. Og vi vet alle hvem som bor der.

Det viser seg nå at dette ikke handlet om geologi (som jeg lente i retning av), men om Google.

“In this case, however, what users are seeing is an artifact of the data collection process. Bathymetric (or sea floor terrain) data is often collected from boats using sonar to take measurements of the sea floor. The lines reflect the path of the boat as it gathers data. The fact that there are blank spots between each of these lines is a sign of how little we know about the world’s oceans.”

Som VG kan fortelle, er dette dermed ikke eneste stedet man kan finne slik på Google. Interesserte vil sikkert bruke timer på denneslags fremover.

Generelt sett vil det nok ellers være slik at hvis noe - stort eller lite - synker i havet etter voldsomme jordskjelv og vulkaner, blir det ikke spesielt mye igjen av menneskeskapte konstruksjoner. Enten man nå forsøker å se dem fra noen meters eller kilometers høyde.

Selv om atlantidene skulle ha bygget i armert betong, rustfritt stål eller krystaller.

Atlantis - igjen

Årets funn av Atlantis skiller seg i det minste ut fra brorparten av de øvrige ved at det faktisk befinner seg i Atlanterhavet.

Mange vil sikkert gjøre mye ut av dette, enten vi snakker om bøker eller annen business. Norske nettaviser har da også kommet godt i gang.

Selv lener vi oss godt tilbake i stolen til neste funn fra lenestolsarkeologene. Eller det dukker opp mer detaljer - eller i overkant sensasjonelle overskrifter.

Det skal uansett godt gjøres å få dette til å stemme med Platons beskrivelser, bortsett fra at det befinner seg utenfor Gibraltar.

Men oppdager noen spor etter en blomstrende og avansert sivilisasjon for over 11 000 år siden på en sunket øy på størrelse med Lilleasia og Libya til sammen, kan vi begynne å snakke.

I mens holder vi fast på at den mest sannsynlige plasseringen av Atlantis er i Platons hode, selv om hans moralske fabel sikkert kan ha forelegg som det sunkne Santorini på tusentallet før Kristus.

Oppdatert 19:45: Se også en lenger blogg på Skepsis.

Oppdatert 20:52: VG har en bra sak om dette, med et ikke ukjent intervjuobjekt.

Atlantis funnet i Sverige.

Nå er ikke det akkurat siste nytt. Men siden det nærmer seg 330 år siden Olof Rudbeck (1630-1702) publiserte første bind av sitt verk om Atlantis i Gamle Uppsala, er det på tide å begynne å foregripe begivenheten.

Hva kan da være bedre enn å starte med David Kings Finding Atlantis - A True Story of Genius, Madness, and an Extraordinary Quest for a Lost World fra 2005. Boka er til og med på tilbud på Amazon for tiden.

Rudbeck var ikke snauere enn at han koblet Egypt og Platon med Sverige. Aggressive svensker hadde trengt helt ned til Aten, for ikke å si Nilen. Atlas var ingen ringere enn kong Atle. Tor var Zevs og Njord var Neptun. Og Odin? Hades, selvsagt.

Valhall passet godt som dødsrike, selv om grekerne nok var noe mer pessimistiske om livet etter døden enn de norrøne. Herkules søyler, tidligere tillagt Gibraltar, var egentlig Øresund. Rudbeck hadde i det hele tatt svaret på det meste.

Hva var det så som drev Rudbeck? Han var en begavelse som få, og følte nok behov for å markere seg som en original tenker. Det hørte også med at han var like obsternasig som oppfinnsom. I en tid der Descartes tanker ikke var direkte stuerene i det erkelutherske Sverige, stod han rakrygget for kartesianismen.

Rudbeck gikk heller ikke av veien for akademiske parodier. Han forfattet en harselas over den aristoteliske tenkningen hos hans konservative motstandere, langt verre enn hva Galilei hadde gjort med pavens synspunkter i generasjonen før. Det gikk som det måtte. Etter baktalelser om regnskapsrot og vanskjøtsel av sin stilling ble Rudbeck offentlig ydmyket og fratrådte den adminstrative delen av sin professorstilling.

Kanskje var Rudbeck nettopp drevet av et ønske om å gjøre like epokegjørende oppdagelser som Galilei. Muligens trodde han at han kunne gjenvinne sin ære og posisjon ved å styrke Sveriges posisjon som stormakt. Dette var Sveriges store århundre, da riket var på høyden av sin innflytelse og berømmelse. En slik nasjon kunne ikke annet enn å ha en ærerik fortid.

Dessverre endte det i stedet med at det var Rudbeck som fikk et lite ærerikt ettermæle.