Livssynstomme verdier og annen magi

Det er ikke gitt at den beste ideologen skapes av de beste intensjonene. Eller at selv ihuga materialister unngår å lene seg mot magisk tenkning.

For en rimelig sterk og klar tilhenger av sekularisering, burde det avgjort gi håp når SV-stjerner som Bård Vegar Solhjell (stortingsrepresentant) og Ketil Raknes (tidligere statssekretær) så tydelig understreker at vi må holde fast på sekularitetens verdier. Behovet har vært relativt krystallklart i stadig hyppigere møter med religiøse ryggmargsreflekser om det motsatte, hos flyktninger og migranter.

Men at intensjonen er god, betyr ikke at teksten treffer. Dess mer velment og begeistret for egen retorikk, dess større fare for at man ikke ser hull i argumentasjonen eller konsekvensen hvis noen tar den på alvor.

Eller behovet for magiske eller maniske øvelser for å ro seg i land.

Noe handler nok også om å hilse hjem. I SV gir det sikre målpoeng å nikke til det klassisk kulturradikale grunnfjellet som stolt kan peke på arr fra kampen mot fortidens retorisk hjelpeløse biskoper og lekmannshøvdinger.

Dermed er det viktig å vise at kampen ikke var forgjeves. Den må utvides til å gjelde antisekulære holdninger og høvdinger blant også muslimer.

Vi har kjempa mot mørkemenn i kristendomen gjennom hundrevis av år her i landet. No må vi kjempe mot mørkemenn i islam.

På en side er det bra at man ikke generaliserer til vage eller mangetydige begrep som "kristendomen" eller "islam". Man unngår å forkludre debatten ved å svartmale eller stemple hele religioner.

Samtidig som man ved å nevne begge unngår å bli tatt for noe som kan minne om islamofobi.

Dermed er det utenkelig at SV-politikere, fredsforskere eller Human Etisk forbund skulle legge seg på en 1970-tallslinje og gå i bresjen for bøker som Er Islam en fare for verdensfreden? eller Muhammed i konflikt med menneskerettighetene".

Men det er ikke til hinder for å gå i andre grøfter.

Som å kalle dem man ikke er enig med for noe så presist og avklarende som mørkemenn, løsrevet fra tradisjon eller teologi.

Ikke alle ser det som like rimelig å slå vestlandske mørkemenn i hartkorn med morbide islamister. Det er ikke helt det samme å ønske strengere alkohollover som å ønske piskestraff for vindrikking. Det er noen grader forskjell mellom å kjempe mot abort og for dødsstraff for apostasi.

Tilhengere av toregimentslæren og sharia er verken på samme lag eller banehalvdel. De driver ikke engang samme idrett.

Grepet blir ikke bedre hvis det ender med at psykologien kommer i fokus, fremfor substans. I stedet for å analysere teologi eller ideologi, handler det om humør og fargen på hatten eller andre hodeplagg på h.

Solhjell og Rakne overbeviser ikke mer ved å lene seg mot den moderne myten om at det først var i opplysningstiden vi begynte å bruke "fornufta for å ta stilling til rett og galt" slik at vi nå "legg vitskapen til grunn for desse vala". 

Eller når de synes å fremstille opplysningstid som en nødvendig historisk utvikling i alle kulturer bare man maser nok eller er noe man bare kan bestemme seg for. 

For det er og blir altså slik at heller ikke verdier og forestillinger kan oppstå at seg selv uten årsak fra ingenting. De springer ikke som guddinnen Athene ut av Zevs panne, løsrevet fra forhistorie og bærende idéer, ressurser og rasjonalitet i religion og samfunnsinstitusjoner, økonomi og politiske tradisjoner.

Solhjells tidligere feilslutninger gjelder altså fortsatt. 

Opplysningstiden skjedde ikke i vakuum. Den kan vanskelig forstås uten en kultur formet av rasjonell, etisk, naturfilosofisk og juridisk tenkning i over tusen år. Der man oppfattet at universet ikke var irrasjonelt eller meningstomt, men hadde som sin dypeste betingelse noe grunnleggende rasjonelt og formålsorientert.

Altså ikke helt kjemisk fritt fra jødiske, kristne eller andre teistiske røtter fra antikken, med forgreninger og vekst gjennom middelalderen.

Det er likevel ingen grunn til å underslå betydningen av mange og lange kriger om religion og andre revirer på 15-1600-tallet, frem til fredslutningen ved Westfalen i 1648 gjorde livssyn og ideologier til svake konfliktalibier.

I det minste frem til det heller blodige 20. århundre.

I stedet for å snakke om livssyn og lange linjer eller hvordan man kan forankre (og ikke bare definere) verdier, gjør altså Solhjell og Raknes magiske besvergelser Mandrake kunne være stolt av.

Mer presist med trylleordene fornuft og vitenskap.

At "vitenskapen" (hva er den?) skal eller i det hele tatt kan ligge til grunn for våre valg av "rett og galt", høres muligens flott ut, men er dels tåkeprat og dels noe som er litt misbrukt siden 1800-tallet.

For å si det forsiktig.

Hva kommer det så av at slike innlegg applauderes av så mange? Hvor mange tror på ramme alvor at det er "fornuft" og "vitenskapen" som ligger til grunn for likeverd, menneskerettigheter, nestekjærlighet, sekularisme eller annet som bør inngå i et verdifellesskap?

Eller at dette er drevet frem av visjoner som er strengt livssynsnøytrale?

Hvorfor påpeker så få det enda mer umulige i Solhjells prosjekt, når han i sitt første punkt går inn for et livssynsnøytralt samfunn med "religionen tilbaketrekt" og i sitt andre punkt for "Eit norsk verdifellesskap".

Ja, det er greit at ingen livssyn har tyngende privilegier og fortrinnsrett eller oppfattes som det nøytrale utgangspunktet for den offentlige samtalen. Det er nok derfor det er like uproblematisk i NRK-debatter å stå frem som tilhenger av Kristus som av Quetzalcoatl, bekjenne seg som scientolog eller som sekulærhumanist.

Programledere godtar som kjent uten videre argumenter fra alle ståsteder.

Eller kanskje ikke helt. Noe som nok antyder at det ikke er så greit å etablere felles verdier som alle livssyn støtter like helhjertet.

Ellers om Solhjell sier det, defineres: "Felles verdiar bør definerast og gjelde for samfunnet sine institusjonar."

Uten å ta det som nøye med hvem som skal definere? På hvilket grunnlag? Rent flertall eller kreves to tredjedels? Av et utvalg av eksperter som støtter SV? FrP? KrF?

Av det til enhver tid gjeldende Storting? Der partipolitikk veier tyngre enn prinsipper? Og ingen har lov til å nevne det ordet som ikke skal nevnes, livssyn? Eller (her er det bare å holde seg fast) ... religion?

Det hele føyer seg inn i rekken av velmente, men umulige SV-prosjekter, med stort potensiale for utilsiktede konsekvenser. Og livssynsdebatt.

Om det ikke er spesielt metafysisk tenkt, er det dess mer magisk.

Orlando Furioso

Dagen etter at en tilhenger av ISIL myrdet 49 gjester på en homsebar i Orlando, er vi ikke bare i sorg. Reaksjonene veksler mellom frustrasjon og frykt, sinne og avsky.

Mange deler bekymring for lynsjing og feilslutninger. Vi må ikke dømme alle muslimer for hva én ganske forstyrret gjorde. Det kunne jo like gjerne vært en forstyrret sørstatsbaptist.

For noen gir dette anledning til å vise kjærlighet, for andre å ri kjepphester.

Ikke få understreker at oppgjør med homohat krever et oppgjør med religionene. Spesielt for islam. Og for kristne. Det mangler ikke kritikk av amerikanske våpenlover.

Eller av hvite, middelaldrende menn som er kritiske til islam.

Av flere grunner går tankene til diktverket Orlando Furioso, første versjon utgitt i 1516. Karl den stores rasende ridder Roland ødelegger alt og alle på berserkergang gjennom Europa og Afrika.

Etter å ha mistet vettet av kjærlighetssorg til en hedensk prinsesse som har falt for en sarasener.

Han blir først reddet når ridderen Astolfo flyr til månen der som kjent alt som er tapt på jorden finnes. Han bringer med seg Rolands vett på en flaske og gir ham forstanden tilbake.

Resultatet var ikke bare at han kom seg ut av forelskelsen. Han kunne krige med fornyet energi mot en muslimsk invasjonsstyrke, noe Europa ikke var ukjent med verken på 800- eller 1500-tallet.

Raseri og massakrer er altså ikke noe nytt i historien.

Det har ikke manglet kandidater å la det gå ut over. Selv om man til tider sterkt kan savne sansen for proporsjoner, sammenhenger og hva som er reelle trusler.

La oss derfor håpe vi ikke må helt til månen for å finne fornuften når vi diskuterer hendelsene i Orlando - og reaksjonene på dem.

Inkludert bakgrunnen for at hundrevis av homofile piskes og/eller drepes hvert år i muslimske land. Uten at vi dermed oppfatter det store flertallet muslimer i Vesten som en invasjon.

For det er lett å fordreie perspektivet når man er forelsket i et ideal eller rasende mot en gruppe. Tunnelsyn trumfer forstanden. I frykt for å kaste bensin på bålet islamismen har tent, rettes kraftige søkelys mot gnistene i andre grupper.

I møte med det man ser som Svartedauden i kommentarfeltet, er det viktig å piske seg selv, eller i hvert fall dem som står såpass nær at det nesten blir selvkritikk.

Dermed synes noen det er viktig å understreke at bakgrunnen er akkurat som i Norge. Vi har ingen grunn til å slå oss på brystet. Også vi hadde dødsstraff for homofile, helt frem til 1842.

Ja, det er greit og opplysende å se dette i historisk perspektiv. Men det er også greit å sammenligne praksis. Ikke alt som ligner er likt.

Selv om lover speiler holdninger, er det ikke sikkert de speiler handlinger. For det er ikke slik at homofile ble henrettet i hopetall i Norge på 1800-tallet. Eller på 1700-tallet. Eller på 1600-tallet. For ikke å si 1500-tallet

Eller middelalderen. Selv om det hjalp at det ikke var dødstraff for homofili på den tiden.

Noe slikt ble ikke innført før i Christian Vs Norske lov fra 1687, fra perioden etter reformasjonen da man i misforstått iver lot seg inspirere av feil steder i Det gamle testamentet.

Sagt på en litt annen måte er antall henrettede for homofili i Norge null. Man kjenner ikke til et eneste tilfelle. Ingen.

Det fantes forbud mot homoseksuelle handlinger allerede i de første ned­skrevne lovene på 1100-tallet. Straffen var tap av formue eller lands­for­visning. Historikere kjenner likevel ikke til at noen ble straffet for dette i middelalderen. Etter reformasjonen i 1536 ble straffene skjerpet. 

Men altså ingen dødsstraff. Det var knapt noen rettssaker. Dette har for de fleste praktiske formål vært sovende paragrafer så langt tilbake i historien vi vet.

Vi snakker kun om to saker før 1842.

Den ene saken man kjenner, er fra Valdres i 1674. En offiser hadde brukt sin myndighet til å tvinge soldater under sin kommando til legemlig om­gjeng­else på «sodomie maner». Det ble holdt avhør, men offiseren hadde rømt til utlandet. Hans kone, som tilhørte adelseliten i Norge, fikk innvilget skils­misse, og saken ble raskt dysset ned. Det ble ingen rettssak.

En mer vanlig menn av folket klarte imidlertid ikke å rømme.

Den andre er fra Kragerø i 1693. Den tiltalte var sagdrengen Aron Åsulsen, som flere beskyldte for usømmelig tilnærminger og for å være skyldig i «dend sÿnd som icke burde nefnes».

Saken ble dermed etter beste evne dysset ned. Drengen fikk en nesten så mild straff som mulig, skulle det først være en straff. Uten at man en gang nevnte lovparagrafen om dødsdom.

Saken om Aron Åsulsen endte med at han ble pisket, kakstrøket, med 29 slag av bøddelen, brennmerket og forvist fra byen. Dommen viste ikke til noen lovparagraf. Aron var på en måte heldig som slapp dødsstraff. Hvorfor det? Det er to muligheter: den ene at er det ikke var mulig å bevise full­byr­det samleie, den andre at dommeren ønsket å skjule saken. Slik unn­gikk man oppstyret en offentlig henrettelse ville medføre.

Så er det en tredje mulighet: Det var ingen presedens i Norge for å henrette homofile, verken i middelalderen, under reformasjonen eller på veien mot pietismen.

Det betyr ikke at det samme gjaldt like lite i andre land, eller at slike lover er noe forbilde. I Sverige ble 20  henrettet i denne perioden.

Ja, homofile i Norge har vært uglesett og sjikanert og oppfattet som lovbrytere og sinnslidende. Dette har imidlertid ikke vært forbeholdt biskoper eller bedehus, det har vært allmenne oppfatninger, uavhengig av livssyn. Der jeg vokste opp på 60- og 70-tallet, var ordet homo et skjellsord forbeholdt gutter som brukte helgene til å lese bøker eller var for kristne.

Ekte mannfolk drakk og dro damer.

Mye av lovgivningen mot homofili i første halvdel av 1900-tallet (i Norge frem til 1972) stod i tradisjonen fra Richard von Krafft-Ebings verk Psychopatia Sexualis fra 1886, der han så "seksuelle perversjoner" i evolusjonært lys, som resultat av "degenerativ arv". Dette ble ført videre og forsterket på 1940-tallet av psykoanalytikeren Sandor Rado.

Så sent som i 1968 mente en rimelig mainstream psykiater som Charles Socarides at homofili var enda mer patologisk enn tidligere antatt, men kunne helbredes.  

Selv om vi i dag ikke tenker på denne måten, finnes det dessverre andre stemmer i land noen liker å sammenligne oss med.

Men skal vi snakke om forholdene for homofile i historien, er det mer enn noen bøtter Nefudørkener og Rub' al Khali mellom Norge (eller Israel) og land som Saudi Arabia, Iran og Jemen, for ikke å si ISIL.

Skulle man rase mot noen i dag, bør man altså se lenger enn tvitring og troll i kommentarfelt.

Mot normalt

Det mangler ikke oppslag i media om en såkalt "sosial test" der den hollandske YouTube-kanalen
Dit Is Normaal kamuflerte en Bibel som Koranen og leste opp noen heller friske vers.

Dagbladet er av de norske avisene som nevner dette.

- Vi lagde videoen for å teste folks syn på enkelte religioner, sier Spoor til Dagbladet.
Gutta bak kanalen Dis Is Normaal plukket ut en rekke vers fra Bibelen som står i sterk kontrast til vestlige normer og verdier, og lot folk på gata i Nederland tro at det var fra islams hellige skrift, Koranen. 

«Når en mann ligger hos en annen mann som en ligger hos en kvinne, da har de begge gjort en vederstyggelig gjerning; de skal late livet, deres blod være over dem!» (3 Mosebok 20:13) 

- Jeg skjønner ikke at noen kan tro på dette, sier en av intervjuobjektene når de hører verset.

Ikke overraskende fremstilles "testen" som et oppgjør med fordommer mot islam. Den viser at mange tror at slike vers bare finnes i Koranen og at islam følgelig bygger på en spesielt voldelig bok.

Når det avsløres at Bibelen er minst like ille, trenger vi å ta et oppgjør med våre egne fordommer og bakgrunn.

Men testen viser også flere fordommer som muligens er vel så typiske og kan være enda vanskeligere å vende.

Vi aner mer enn en undertone av at kristne tradisjonelt forholder seg til Bibelen slik muslimer tradisjonelt forholder seg til Koranen. Mens nettopp forskjellene er vesentlige for å forstå hovedstrømmer i kristen og muslimsk tro.

Det handler om mer enn fotnoter om man oppfatter Bibelen som skrevet av mennesker i tiden (og dermed må forstås bl.a. ut fra når den er skrevet) og Koranen som evig og skapt i himmelen, hevet over tid og sted.

Skal man sammenligne Bibelen og Koranen, er det altså feil og fordummende kun å se på tekstene.

Den tydeligste fordommen er likevel at disse bibelversene handler om kristen tro.

Vi ser det på You Tube-kanalen hos Dis Is Normaal selv (som også er ansvarlig for grammatikken).

The Islam has been under huge scrutiny lately and is often criticised for being an aggressive religion... but what about Christianity?

Dagbladet er ikke snauere.

I kjølvannet av terroraksjonen i Paris forrige måned pekte enkelte på vers fra Koranen som de mente rettferdiggjorde vold. 

Med det i tankene bestemte Alexander Spoor og Sacha Harland fra Holland i Nederland seg for å utføre et sosialt eksperiment, for å sjekke om folk dømte islam uten å være kritiske til sin egen kristelige tro.

Huffington Post er enda tydeligere.

A revealing social experiment in Holland has judged people's responses to Christian Bible passages when they're presented as being part of the Quran. 

In an effort to highlight the extent to which we generalise our perceptions of Islam whilst being ignorant to the extremities of Christianity, the duo behind viral Youtube channel Dit Is Normaal hid Old Testament passages in a book labelled "Holy Quran".

Dette gjentas to ganger til i en artikkel på færre enn ti avsnitt.

Upon being told that the phrases came from the Christian Bible and not the Holy Quran, those taking part in the informal experiment reacted with surprise. 

"It's all just prejudice really, I always try not to be prejudiced myself but apparently I already am," one man said. 

While one woman reflected: "Of course I’ve heard Bible stories when I was young and I went to a Christian school, but I really had no idea this was in there."

Nei, og det er kanskje ikke så rart siden disse versene dels ikke handler om kristen tro og dels ikke er relevante for dagens debatt.

Tre av de fire versene som trekkes frem er tvert i mot fra det som kristne kaller for Det gamle testamentet, og jødene for Tanáhk.

Siden hovedstrømmen av kristne kirkesamfunn verken følger de rituelle, religiøse eller politiske lovene for den gammeltestamentlige staten Israel, er disse versene altså uten relevans.

At mange siden oldkirken i stor grad også har lest slagscenene i Det gamle testamentet som allegorier og det har vært drevet bibelkritikk i århundrer, betyr at det er noen generasjoner siden det var særlig mange dører å slå inn.

Kristne er verken forpliktet på disse versene, eller leser dem spesielt bokstavelig.

Det er også et par tusen år siden jøder fulgte Tanáhk. Det ligger atskillig titusener Talmud-tolkninger mellom den førantikke staten Israel og dagens jøder.

Hva så med det ene av de tre versene som faktisk er fra Det nye testamentet, om at kvinner skal underordne seg og ikke kan være lærere?

Man kan si mye om slike vers, men de er verken spesielt bloddrypende eller former vesten i dag. Vi trenger ikke å ta et oppgjør med dem i 2015 for å skape moderne samfunn, verken i Norge eller Nederland. 

Og de har heller ikke vært til hinder for en gjennomgripende forståelse av at kvinner og menn er prinsipielt likeverdige, siden vi overfor Gud verken er "kvinne eller mann, jøde eller greker" (Paulus brev til Galaterne 3,28). 

Noe som er blant grunnene til at forholdet mellom kvinner og menn i vesten har vært kjennetegnet av andre ting enn harem og burka, steining og enkebrenning.

Dermed kan man spørre hva denne testen faktisk viser.

At Koranen ikke er så farlig som Tanáhk og at det dermed ikke er grunn til å ta et oppgjør med koranvers som løftes frem av islamister?

At jøder er livsfarlige og/eller idioter som vi bør passe oss skikkelige for?

At all religion er farlig?

At folk flest er dumme/uvitende?

Alt sammen på én gang?

I hvert fall er det hevet over tvil at media lar seg dra etter nesen, når man lukter kristenmanns blod.

Det er helt normalt.

Dødelig korstogsretorikk

Mye av selvforståelsen innen IS, ikke minst i forsvaret for stadig mer bestialske handlinger, bygger på historieløs propaganda. Ett av de klareste områdene er korstogsretorikken.

Blant mange grufulle episoder var da IS for et par dager siden slik NRK gjengir myrdet 21 kristne egyptere i nabolandet Libya på jakt etter arbeid. Retorikken IS bruker mot kopterne er krystallklar. 

Trygghet for deres korsfarere kan dere bare drømme om, sier en av IS-krigerne før halshoggingen starter.

Å kalle koptere for korsfarere er like historisk som å si at Islam vokste ved pasifisme.

Da korstogstiden begynte på slutten av 1000-tallet var den koptiske kirken godt over tusen år. Da den muslimske generalen Amr ibn al-`As inntok Egypt på midten av 600-tallet, var den koptiske kirke 600 år.

Det er ikke direkte tilfeldig at ordet kopter opprinnelig betyr egypter.

Historien er ikke at kopterne med våpen i hånd erobret muslimske områder. Den er at muslimene erobret koptiske områder.

Hvor mange egyptiske innbyggere som ble drept og landsbyer jevnet med jorden i kalifen og Allahs navn vil vi nok aldri få vite. Men blant det som har fungert som inspirasjon for korstogene mange hundre år senere, er det vanskelig å komme unna islamske erobringer på 6- og 700-tallet, tusener av piratangrep og den tyrkiske bølgen som skapte så mye uro i Midtøsten fra midten av 1000-tallet.

Likevel fremstår altså korstogene som en vestlig oppfinnelse uten forbilder og selve symbolet på overgrep mot den islamske verden i tusen år. Siden vi har så mye å stå til ansvar for i fortiden, må vi gi dess mer tilbake i dag.

Deler av dette er påvirket av vestlige forfattere og historieskrivere som langt på vei har fremstilt korstogene som uprovoserte angrep på en uskyldig sivilisasjon.

Den barbariske Richard Løvehjerte stod mot den edle Saladin.

Hadde IS-ledelsen hatt noen utdannelse å skryte av, ville de forøvrig visst at kopterne sto på Saladins side, mot korsfarerne.

Men dette handler ikke om fakta, men om faktoider. Korstogene som typisk utrykk for Kirkens natur eller religiøs terror, er moderne forestillinger som passer inn i en politisk debatt. De handler ikke om fortiden, men om nåtiden.

Man er mindre interessert i å forstå fortiden bedre enn i å skape en bedre nåtid. Mens man nok i større grad står i fare for å skape fiendebilder og tilsløringer som ødelegger samfunn.

I realiteten husker muslimer korstogene like godt som de fleste andre.

Altså svært dårlig og ofte helt misforstått.

Mye kan spores til opplysningstidens mørke blikk. For Voltaire var middelaldersk kristendom den verste overtro, og følgelig måtte korstogene være en barbarisk folkevandring styrt av fanatisme og grådighet. Selv om noe av dette ble mer rosenrødt i romantikkens fortellinger, som hos Walter Scott, spredde en rekke bestselgere korstogene som tema også til den muslimske verden.

Deler av retorikken står også i sammenheng med kolonimaktenes suksess, spesielt mot slutten av det 19. århundre. Krigsnederlag og en tiltagende avmaktfølelse blant muslimske ledere skapte behov for en retorikk der man fremstod som ofre for overgrep.

I kjølvannet av Hitler og Stalin var det vanskelig å forsvare noen former for ideologisk basert krig. Dette kom da også klart til uttrykk i Sir Steven Runcimans toneangivende A History of the Crusades tidlig på 1950-tallet. Her fremstilles korstogene, selvsagt ikke helt uten grunn, som moralsk avskyelige og basert på en intoleranse i Guds navn.

Imidlertid etterlot ikke korstogsperioden muslimer med en følelse av å være underlegne eller utsatte. På mange måter var episodene heller ikke så skjellsettende. De foregikk i en tid med vel så mye kamper mellom islamske herskere om langt større landområder.

Siden det muslimene som gikk seirende ut av korstogene, hadde de ingen spesiell grunn til å føle seg som ofre. Det osmanske rikets erobring av Konstantinopel i 1453 ble ikke sett som en hevn for noen korstog, men som et naturlig resultat av islams styrke.

Mens IS synliggjør mange av den muslimske verdens svakheter.

Korstog og konspirasjoner

Konspirasjonsteorier blir en stadig viktigere nøkkel for å forstå tenkesett og motivasjoner i mange konflikter, ikke minst i Midt-Østen..

En nyttig artikkel om dette er Anne Birgitta Nilsens Hatprat som motiverer til ekstremisme.

Hun er med rette bekymret over at hatpraten knyttet til den angivelige Islamske Stat skaper og forsterker fiendtlighet og tilbaketrekning fra det vestlige samfunn. Ved å fiske i opprørt hav, motiveres til ekstremisme som eskalerer til krig og terror.

I stedet for å følge fornuftsresonnementer, bestemmer følelsene. Det stimuleres ikke til utdannelse, analyse og refleksjon. I en dysfunksjonell appell til rettferdighet og respekt søker man handling og hevn.

Som Nilsen sier, spilles på umiddelbare strenger som hat, frykt, irritasjon, sinne, skepsis, angst, vemmelse og mistillit. I stedet for å se etter de mange positive sidene ved vestlige samfunn, rettes tunnelsynet mot noen negative sider.

Eller, enda mer, mot det man ser som store og overgripende sammenhenger. Sentralt i dette er konspirasjonsteorien om korstogene.

I korthet går konspirasjonsteorien ut på at Vesten fører en krig for utrydde muslimene og islam med alle tenkelige midler; økonomiske, militære og kulturelle.
Korstogsbegrepet er nyttig og slagkraftig, for korstogene er et historisk traume for muslimene. Fra dette historiske traumet trekker konspirasjonsteorien om korstogene forbindelseslinjer til kolonitiden og invasjonen av Irak og Afghanistan.

Hatpratet bygger altså ikke på seriøse studier av arabernes historiske forhold til korstogene.

Korstogene var lenge ikke noe traume. Og det er noen smuler drøyt å si at det var vesten som begynte. Muslimske herskere startet selv en verre og mer langvarig erobringskrig på 600-tallet. 

Korstogene var et stykke på vei en reaksjon, også på ustabiliteten og frykten som kom på 1000-tallet med bl.a. tyrkiske erobringer i Midt-Østen.

Uansett vant muslimene korstogene på 11-1200-tallet og ottomanerne viste siden sin overlegenhet ved å erobre også Konstantinopel. 

Det var først på slutten av attenhundretallet, da den muslimske verden for alvor begynte å føle seg underlegen og noen ledere var behørig traumatisert, at korstogene fikk plass i retorikken.

Som nevnt i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø er det imidlertid langt fra slik at muslimene har båret nag i alle årene etter første korstog.

Mens ekte muslimer i realiteten husker korstogene like godt som oss i vesten, altså svært dårlig og ofte helt misforstått – og basert på fremstillinger fra noen generasjoner tilbake. Mangelen på engasjement er ikke spesielt merkelig siden muslimene i perioden stadig kjempet seg i mellom, gikk seirende ut av korstogene, og ikke har hatt noen spesiell grunn til å føle seg som ofre. Men når moderne vestlige historikere ser korstogene som uttrykk for imperialisme, noe man kan mistenke å være en slags uvilkårlig botshandling etter kolonitiden, er det ikke underlig om muslimer i dag kan bruke vinklingen for å fremstå som ofre som fortjener respekt og gehør.

Nå er nok ikke blogginnlegg det mest effektive tiltaket mot IS, men det kan være greit ikke å la retorikk om korstogene bli sannheter man spinner hatretorikk på.

For hele tolkningsfilteret er basert på 18-1900-tallets feilforståelser av middelalderens korstog. Det er i lys av disse at man tolker de senere som "korstog".

De andre korstogene fant sted under kolonialiseringen, og de tredje korstogene tok til i 1990, da vestlige styrker etablerte seg på hellig grunn i Saudi-Arabia.

Uansett handler ikke dette om historie, men om fortellinger.

I ekstreme muslimers retorikk fungerer begrepet om korstogene som en topos, som et generelt og utbredt allment akseptert syn på Vesten og forholdet mellom Vesten og muslimene, som et felles utgangspunkt for å utmale fiendebilder og for å fremme en ekstrem fortolkning av jihad. Disse omtales gjerne som salafi-jihadister.

Salafi-jihadistene ser ikke på jihad bare som en indre kamp mot onde tilbøyeligheter, slik muslimer flest gjør, men vektlegger jihad som hellig krig

Korstogskonspirasjonen er blitt en meningsgivende fortelling som samler misfornøyde og aggressive individer om vesten som en felles fiende. Siden vesten gikk til krig mot islam, må islam gå til krig mot vesten og vestlige verdier.

Muligens står bare ėn konspirasjonsteori sterkere blant mange muslimer: At jødene står bak.

Det er ikke tilfeldig at Hamas-charteret legger så mye vekt på Sions Vises Protokoller som for over hundre år siden etablerte grunntrekkene vi ser også i dagens Israels-debatt, fra "jødenes mediemakt" til at de styrer via hemmelige samfunn som "Frimurerne, Rotary-klubbene og Lions-klubbene, og andre sabotasjegrupper" (Artikkel 28, etter Håkon Harkets oversettelse). Disse har som mål å 

undergrave samfunn, bryte ned verdier, korrumpere samvittigheten, bryte med karakteren og tilintetgjøre islam. Den står bak narkotikahandelen og alkoholismen i alle dens former for å legge forholdene til rette for kontroll og ekspansjon.

Og de vil ta over verdensherredømmet - også åpent som det står i Artikkel 32:

Sammen med imperialistiske makter forsøker verdenssionismen gjennom en utstudert plan og en intelligent strategi å fjerne den ene arabiske staten etter den andre fra sirkelen av kamp mot sionismen, slik at den til slutt bare står overfor det palestinske folk. (...) Den sionistiske planen er grenseløs. Etter Palestina, aspirerer sionistene til å utvide fra Nilen til Eufrat. Når de har fordøyet regionen de har underlagt seg, vil de ekspandere videre, og videre. Planen er utlagt i «Sions vises protokoller», og deres handlinger er det beste beviset. Å forlate kampens sirkel er høyforræderi. 

Som Nilsen sier i kronikken må vi motvirke hatpraten og for å gjøre det, må vi kjenne den igjen. Det finnes dårligere steder å lære mer om "Ondskapens protokoller" enn Kjettersk Kjeller i Oslo 9. september.

Så er Nilsen sikkert ikke uenig i at vi ikke bør nøre opp under hatet med tvilsom eller usikker historiefremstilling, enten det er om korstog, jødisk eller Israelsk historie.

Ikke min skyld

I et oppslag i Vårt Land i dag, hevdes at språket som brukes om grupper skaper ekstremisme.

– Offentlege aktørar som Frp skaper eit språk, og dermed skaper dei posisjonar. Ein er anten for eller mot, innanfor eller utanfor det gode selskap. Dette gjer «muslimrolla» veldig trang for unge menneske, seier islamforskar Nora Eggen, som sjølv er muslim.

Det hele er en reaksjon på et utspill fra Siv Jensen om at Frp lenge har advart mot ekstrem islamisme.

Det er frekt av Siv Jensen å kome med det utspelet. Det er som å gi seg sjølv æra for å ha prøvd å forhindre noko dei i realiteten har bidrege til å skape, meiner ho.

Det er ingen grunn til å droppe kritikk når representanter for Frp som Carl I Hagen kommer med famøse uttalelses som at "ikke alle muslimer er terrorister, men alle terrorister er muslimer", noe som beviselig er langt fra sannheten.

Stemplende stereotypier er ikke den mest fruktbare måten å skape gode holdninger og samfunn på.
 
Men det betyr ikke at kausaliteten er klar. Eller at forskeren her legger frem noen forskningsresultater.

Dessverre er det ingen nyhet at muslimske grupper kan legge en stor del av skylden på andre for klanderverdige forhold blant egne mer eller mindre trosfeller.

I stedet for å granske seg selv og vurdere om egne kulturelle eller religiøse tradisjoner har elementer som kan brukes eller misbrukes i retning av ekstremisme, rettes søkelyset mot andre. Faren er at man ikke tar tilstrekkelig ansvar for å rydde opp, men nærmer seg en fatalisme der det egentlig ikke nytter så mye, siden andre har skylden, enten det er Frp eller USA.

Eller den jødiske verdenskonspirasjonen som er en viktig premiss for blant annet Hamas-charteret.

Men hvis det er slik, hvordan reagerer man når andre grupper møter tilsvarende kritikk eller negativ omtale som gjør "rollen veldig trang for unge mennesker"?

Hvorfor diskuteres ikke om retorikk fra Hamas, kraftig anklager i media for at Israel driver folkemord og så videre eller mange slags antijødiske uttalelser som en årsak til økningen i ekstreme synspunkter i noen jødiske miljøer?

Hvorfor går man ikke hardt ut mot tilsvarende stemplinger av kristne? For det er ikke veldig vanskelig å finne dette i norske romaner, filmer, lærebøker eller nyhetssendinger.

Selv når det diskuteres mobbing av kristne kan man finne utsagn som stempler kristne som totalt idioter som bare fortjener det.

Hvis barnet mitt hadde sagt i sjette-klasse at han/hun tror på supermann påskeharen, eller at Elvis lever så ville jeg at han/hun skulle blitt mobbet.

Er det noe bedre å si at "Jeg er personlig kristen" jeg tror på lik som står opp igjen, jomfrufødsel, brennendes busker som snakker osv.

Det får være måte på hvor tolerant man skal være.

I kjølvannet av nye ateister ble det også klart at moderate kristne egentlig var skyldige i ekstremistene

som Dawkins, Harris og div andre på peker så gir liberale/moderate relgiøse grobunn for fanatisme, og kristene selv hvor moderate de er ser på ALLE kristene som en del av samme familie og vil beskytte dem

Det er i det hele tatt et interessant fenomen at mange anklager kristne for ikke å følge Det gamle testamentet, noe vi angivelig burde gjort om vi ikke var så feige og inkonsistente. 

Eller hevder at Hitler var en god kristen, eller at Stalin egentlig bare fulgte sin barndoms kristentro.

Eller at kirken drepte 30 millioner for hekseri og er verdenes ondeste ideologi med mange hundre millioner på samvittigheten, slik Bjørneboe hevder i hans hovedverk,  Bestialitetens historie.  Som en periode var pensum ikke bare for kulturradikalere, men all politisk interessert ungdom, særlig på venstresiden.

Og som ikke akkurat var ukjent bakteppe og kildegrunnlag i debatter på 1970-tallet, i og utenfor studentersamfunn.

Denne bloggposten kan kort sagt bli svært lang.

Mens listen er svært kort over dem som hevder at tusentalls av slike uttalelser de seneste generasjoner har skapt kristne ekstremister.

Samfunnsdebattant og ekspert

Det skal tydeligvis ikke mer til enn 5 minutter på telefonen med en journalist for å kunne legge samfunnsdebattant og religionsekspert til CV'en.

Anledningen var at det tidligere i uken kom frem at Frp's Per Willy Amundsen ytret på Facebook (angivelig før 22. juli) at "Jeg frykter for at et nytt korstog blir nødvendig", skal vi sikre at hans sønn får oppleve å vokse opp med samme friheten som Amundsen.

Om ikke annet lærer vi at han oppfatter perioden med NRK-, strøm- og telemonopol, kveldstengte butikker, sterke begrensinger i antall skjenkesteder, søndagsstengte butikker, reklameforbud for røyk og alkohol, som en frihetens time.

Nå kan jeg ikke love at det skal bli en vane å uttale meg om Amundsen, men det slår ofte godt an, som dette innlegget om Håpløs historieløs som har passert (og her er det bare å holde seg fast) 1200 treff.

Når unnskylder Amundsen seg med at han brukte korstog i overført betydning. Det er jo lett å si i ettertid, men ikke like lett å lese ut fra meldingen på Facebook.

Hvis han mener korstog opplagt kan brukes på den måten og at de som leser ham på Facebook naturlig må forstå ham slik, bør han også akseptere at muslimer kan bruke ordet Jihad på noe annet enn hellig krig.

Men det er altså ikke ofte man ser Amundsen medgi at Jihad kan brukes om etterstrebelse eller anstrengelse for å leve et moralsk og rettferdig liv.

Nå gir ikke det oss grunn til å være naive overfor islamister eller underslå økonomiske utfordringer av dagens innvandringstakt og flyktningestrøm, enten vi snakker om polakker eller pakistanere, somaliere eller irakere.

Men vi trenger heller ikke være naive overfor effekten av Amundsen facebook-kommentar.

Krig og fred og vantro og sånt

Retorikk er en kunst som de færreste behersker og som enda færre forstår.

Det er til og med dem som tar den bokstavelig.

Ikke minst kan vi se det når nyomvendte ikke bare kan bli mer katolske enn paven, men mer muslimske enn Muhammed. Og tar Koranens mest krigerske vers, for ikke å si språklige overdrivelser (eller hyberboler som det heter på retorisk), for halal fisk, gyldig til alle tider og alle steder.

Muligens er noe slik forklaringen på den lyn og tordnende tonen når den norsk-irakiske islamisten Mohyeldeen Mohammad skriver debattinnlegg i Dagbladet.

Det er tydelig at han føler seg såret når han han fortelle at han

kom over den vantro qadiyanien, Hiba Khan, sitt debattinnlegg med tittel «En god muslim». For det første, så er denne kvinnen IKKE muslim! Hun er qadiyani som tilhører den vantro sekten som kaller seg selv «Ahmadiya». Denne forkastelige sekten forsøker å villede mennesker fra Islams sanne lære og rette tro ved å utgi seg for å være muslimer, samtidig som de er blant de verste vantro!

Ser vi på  kirkehistorien er det ingen grunn for kristne til å slå seg på brystet med en konsistent vennligere holdning til meningsmotstandere. Uansett er det nok i overkant uvanlig å finne noen som lener seg mer bakover for å vise at ens egen religion oppfordrer til krig mot vantro.

Det blir ikke mindre spesielt i en kultur der det store flertallet lener seg vel så langt i motsatt retning.

Hiba Khan skriver: «Ingen Gud og ingen religion har noensinne oppfordret til krig...» Dette er helt feil, og det skal jeg inshaAllah tilbakevise ganske lett. Allah sier i Koranen: «Og krig mot dem helt til det ikke er mer oppvigleri og all religion tilhører Allah...» (nær mening, surat Al-Anfaal, vers 39)

Vi snakker ikke om f.eks. en tro på at Gud til syvende og sist skal skape en ny verden uten nød og urett, men om at det er "ganske lett" å vise at muslimer selv skal gå til krig for å fremme sin tro.  

Og vår Profet Muhammad (Fred og velsignelser være over Hans sjel) sa: «Jeg har blitt beordret til å krige mot menneskene, helt til de bevitner at det ikke er noen gud utenom Allah, og at Muhammad er Hans Sendebud, og oppretter bønnen og betaler zakaat. Dersom de gjør dèt, vil dems penger og ære beskyttes, bortsett fra dets rett i Islam. Og dems regnskap er hos Allah, den mest Opphøyde.» (Nær mening, Sahih Bukhari) «...Men Æren tilhører Allah, Hans Sendebud, og de troende, men hyklerne vet det ikke.» (nær mening, Koranen 63:8)

Det hele avrundes ... interessant nok med "Og fred være med følgerne av den rette veiledning".

Heldigvis er dette et debattinnlegg som ikke akkurat er blitt omfavnet av mange norske muslimer - og ikke bare fordi de er bedre i norsk.

Men dette viser hvor viktig det er å tenke over egen retorikk og hvilke stemninger og fiendebilder den styrker. Oppfatter man andre som ikke bare vantro, men verste vantro, forkastelige, villedende, bedragerske, oppviglende og hyklerske, er det ikke underlig om man kan kikke seg rundt etter en hær eller to.

Slik det da også har skjedd for flere religioner og retninger i historien, enten vi tenker korstog, kalifer eller kommunistregimer - uten at alt dermed på noen måte kan eller skal skjæres over én kam.

Det betyr heller ikke at et debattinnlegg fra en av de mer sinte på sidelinjen kan tas som uttrykk for noe representativt. Eller som en direkte oppfordring til noe som helst.

Men skulle ikke den gode Mohyeldeen selv se i retning av våpensmier, er det dessverre slik at denne type retorikk kan lede andres blikk.

Vi får kort sagt håpe at ingen med personlighetsforstyrrelser og/eller våpenlisens tar dette på ordet.

Og så er det jo på sitt vis betryggende for islamsk gangsyn at han er blitt kastet ut både av Saudi-Arabia og Tunisia, selv om det altså øker sannsynligheten for innlegg i Dagbladet.

For ikke å si tilsvar. Så mange at avisen valgte å stenge kommentarfeltet klokken 16.

Så kan man sikkert diskutere hva som egentlig står i Koranen og Hadith og hva det betyr, hvilke vers som veier mest, overstyrer andre, er hyperboler osv. Her vil det sikkert være uenighet, vi trenger ikke å være naive og  tro at alle vil ha en lesning eller legning som peker mot fred og bare fred.

Dette er en arena som jeg imidlertid (forhåpentligvis trygt) overlater til dem som har tillit til disse tekstene og troverdighet for muslimer i tolkningen av dem. Og gjerne følger med på.

Selv om jeg altså ikke betaler zakaat. I hvert fall ikke under det navnet.

Håpløs historieløs

Fremskrittspartiets Per-Willy Amundsen forsvarer partiets kritiske holdning til islam med perspektiver og verdier som han vet er populære - og tror er forankret i forskning og fakta.

Muligens har han mye rett i det første, men det er sikkert at han foregner seg i det siste.

Dermed fremstår han med en helt grunnleggende historieløshet, slik vi omtalte kort i går. Han bruker i full offentlighet feil, fordommer og fiendebilder til å begrunne holdninger og politikk.

Med andre ord flere grunner til å ta en noe ... lenger runde i dag.

Nå skal ingen beskylde Amundsen for å favorisere noen religion. Han er like opptatt av å svartmale kristendommens fortid som han er av å svartmale dagens islam. Den eneste forskjellen mellom disse religionene, som i sine råversjoner maner til hat og ondskap, er at kristendommen har vært tvunget til å tilpasse seg.

Nå er det islams tur.

Amundsens fortelling er like enkel som den er vakker.

Det var en gang lyst og storslagent før trollene fikk overtaket. Folk og filosofi og fornuft og annet flott ble fanget av slemme og dumme krefter. Men takket være en iherdig kamp fikk heltene overtaket etter tusen års undertrykkelse og uvitenhet. Og snipp snapp snute er himmelriket i rute. Bare vi går varlig.

På ene siden har vi skurkene med turban og tiara: kristendommen, islam og middelalderen.

På den andre siden heltene med lys og lærdom: antikken, renessansen, reformasjon og opplysningstiden.

Nå er ikke Amundsen alene om dette eventyret. Vi finner det også i andre deler av det politiske spekteret.

Daværende stortingspresident, Torbjørn Jagland, skrev i en kronikk i Aftenposten 17.02.06

Hvordan hadde det gått med kristendommen hvis den fortsatt lærte at jorden er flat? På grunn av kritisk tenkning måtte imidlertid kirken endre sitt verdensbilde og kristendommen overlevde som moralsk og religiøs kraft.

Generalsekretæren for Europarådet og leder av Nobelkomiteen, Torbjørn Jagland, følger opp i Aftenposten i desember 2010.

Nye vitenskapelige framskritt banet i sin tid veien for opplysningstiden i Europa. Jorda var ikke lenger flat.

Journalisten Kjetil B. Alstadheim fortsetter stafetten i Dagens Næringsliv februar 2011.

Han stod plantet i en lang, men kanskje ikke så stolt kirkelig tradisjon der kunnskap er farlig og folk som mente jorden var rund ble brent på bål.

Forståelsen er enkel. Religion er noe skadelig som ikke har bidratt med noe positivt. Tvert i mot er det fordi kirken har tilpasset seg utviklingen at vi i dag har rom for kunnskap og kjærlighet, vitenskap og gode verdier.

Det er på tide at islam tar hintet og følger i samme spor.

Hva er det egentlig som foregår? Hvordan kan noen tro at dette ikke bare er riktig, men en klok og fremskrittsvennlig retorikk? Enten man tilhører Arbeiderpartiet eller Frp. 

Handler det om noe mer enn behovet for å legitimere politiske fiendebilder?

Det er dessverre svært enkelt. For vi snakker rett og slett om en av vår kulturs store fortellinger, om veien fra fortidens mørke til dagens lys. Den  gjenfortelles i media og skoleverket, populærvitenskap og politikk.

Som jeg skrev i Humanist i fjor, i artikkelen Mørkets makt - hvorfor faller vi så lett for mytene? er ikke problemet faren for å få en toer i historie, men at dette er "kulturelle forestillinger som etablerer og forsterker fiendebilder like urokkelige som konspirasjonsteorier."

Samtidig skyldes de ikke

dumhet eller ond vilje. Vandrehistoriene er heller ikke uttrykk for en kløktig uttenkt sekulær konspirasjon, selv om enkelte kan fristes til å tro det. Heller ikke på dette området er det lett å finne enkle forklaringer. Skulle vi likevel si noe i én setning, handler dette et stykke på vei om et bevisst opprør mot fortidens autoriteter og en ubevisst tro på dagens. Vi har fått innpodet i generasjoner i skoleverk og populærvitenskap at vi har gått fra en fornuftsfiendtlig fortid til en opplyst nåtid. Det i Vesten som er bedre enn andre kulturer skyldes ene og alene opplysningstiden. Dette er på mange måter modernitetens skapelsesforteling. Og i motsetning til dem vi finner i Bibelen, synes det forventet at vi skal ta den bokstavelig som rammefortelling med tilhørende oppbyggelige historier.

Disse historiene handler om alt fra at kirken i middelalderen hevdet at jorden var flat og brant det store biblioteket i Aleksandria slik at kunnskapsarven fra antikken gikk tapt, forbød disseksjoner og forbød tallet null, til at paven bannlyste Halleys komet.

Og at Galiei-saken er et talende og typisk eksempel på kirkens innbitte kamp mot fornuften. Selv om kildene sier noe annet.

Med denne type (og det er mange av dem) bastante myter i bakhodet er det ikke underlig om man oppfatter at vestlige verdier er i rake motsetning til alt som kirken har stått for gjennom historien.

Så også Amundsen.

Han setter dermed scenen nettopp med verdiene.

Grunnlaget for min politiske overbevisning er ideen om at alle mennesker har egenverdi, en rett til frihet og rom for personlig utfoldelse.

Siden disse er så opplagte trenger ikke Amundsen bruke plass på hvor ideene er hentet fra, eller hvilke premisser han mener best støtter dem. At ingen ideer kommer rekende på en fjøl affiserer ham ikke synlig.

I stedet fortsetter han med honnørordene. Han støtter "vitenskapens vei", "kunnskap, innsikt og et fritt ordskifte", "demokratiet og rettsstaten" og hele det "byggverket vi kaller 'Den vestlige sivilisasjon'".

Og understreker at dette er verdier som kostet kamp.

Veien hit var ingen selvfølge. Tvert om. Den var vanskelig og til tider brutal. Selv om grunnlaget for Vesten kan spores tilbake til antikken, måtte våre forfedre og -mødre gjennomgå 1000 år med undertrykkelse, kristenfundamentalisme og nepotisme (også omtalt som middelalderen), før vi fant tilbake til våre gamle verdier - og gjorde de enda bedre.

Her er så mye sagt og usagt at det ikke er enkelt å vite hvor vi skal begynne. Men siden grunnlaget "kan spores tilbake til antikken" kan vi starte med det som han tydeligvis mener er stedet for våre "gamle verdier".

Og da er jo spørsmålet straks hvor han finner dem. De verdiene han har nevnt over er ikke uttrykk for noe generelt eller allment ved antikken. Selv om noen av dem kan gjenkjennes i enkelte tradisjoner, er det noe helt annet enn at de utgjorde noen form for felles eller bærende og begrunnet visjon.

Amundsen må kort sagt lete en stund i antikken etter verdiene han selv nevner, som at alle mennesker har egenverdi, en rett til frihet og rom for personlig utfoldelse.

Det er ingen grunn til å holde pusten mens han leter.

Han må også streve noen sekunder med å finne mange steder eller perioder i antikken der "vitenskapens vei" var det saliggjørende og der man vektla "kunnskap, innsikt og et fritt ordskifte", for ikke å si "demokratiet og rettsstaten".

Selv om man kan finne kimer i greske forhold på 3-400-tallet f.Kr. (sokratisk metode, atensk demokrati og aristotelisk tenkning) var dette kort sagt ikke spesielt levende og logiske forestillinger som kirken og/eller middelalderen kom og ødela på 300-tallet e.Kr. eller i århundrene etter.

I stedet vokste kirken fram i en totalitær og brutal stat som forlystet seg med gladiatorkamper og massehenrettelser av krigsfanger. Keisere ble myrdet over en lav sko og offentlige beslutninger kunne tas på grunnlag av tolkninger av høners innvoller, altså et kaossamfunn som i perioder kun ble holdt oppe av byråkrati og krigsøkonomi.

Hverdagen for folk flest handlet om mat og magiske formularer. Man fryktet sulten og at man skulle miste gunst hos guder, ledere, naboer og kjærester, hva som nå skapte mest angst. Dermed gjaldt det å sikre seg de rette trylleformler og ofringer.

Likevel er det altså vanlig i dag å forestille seg at antikken var nesten litt vel ensidig rasjonell. Og at det var en tragedie at det var den irrasjonelle kirken som skulle forvalte arven. Siden man ikke ville ta vare på alt, og ødela mye, har vi altså gått glipp av store mengder viten og vitenskap.

Nå henger selvsagt hva vi har bevart av skrifter langt på vei sammen med hva man fant det interessant å bevare. Noe annet ville vært merkelig. Og siden det var snakk om en kristen orientert ettertid, har vi fått se mye av vårt inntrykk av antikken, og spesielt grekerne, gjennom dette filteret.

Men her er det kanskje at noen kan bli overrasket.

For grunnen til at vi har hatt denne rasjonalistiske oppfatningen av antikken og grekerne, var at ettertiden – kristne og muslimer – var mest interessert i den delen. Fordi bevaringsfilteret la så stor vekt på viten og vitenskap, ble inntrykket at antikkens kultur i liten grad var irrasjonell eller populærkulturell.

Det er kort sagt et stykke på vei på grunn av kirkens fokus på kunnskap, innsikt og rasjonalitet (selv om det selvsagt langt i fra var det eneste som var i fokus) at vi har fått myten om at kirken bekjempet kunnskap, innsikt og rasjonalitet.

En myte som altså Amundsens retorikk lever godt på. Og siden antikkens lys og middelalderens mørke er så opplagt er Amundsen ikke i tvil om redningen.

Renessansen, reformasjonen, opplysningstiden og markedsøkonomien er avgjørende stikkord.

Det hele handler om den gode gamle forestillingen om middelalderen som 1000 års stillstand mellom antikken og moderne tid. Heldigvis hentet ettertiden fram og forbedret de gode ideene fra antikken.

Selv om den reelle fortellingen ikke er direkte motsatt, og middelalderen ikke manglet kriger og konflikter, overtro og opprør, er hovedperspektivet så skjevt at det ikke kan brukes politisk hvis man skal holde seg til dagens kunnskap om fortiden.

For historien handler ikke om veien fra middelalderens fundamentalisme til moderne fornuftstro. Tvert i mot er det takket være middelaldernes nærmest forelskelse i rasjonalitet at vi fikk et fundament som moderne naturvitenskap kunne bygge på.

I tillegg drev ikke toneangivende tenkere med det vi oppfatter som fundamentalisme. Bibelen ble først og fremst lest metaforisk og moralsk. Og var noen lesninger av Bibelen i strid med noe som var demonstrert naturvitenskapelig (eller naturfilosofisk som det het) var det rasjonelt å lese dem på andre måter.

I en monumental analyse av rasjonell tenkning i middelalderen (God and reason in the Middle Ages) lander da også Edward Grant på at opplysningstiden

lar seg knapt forestille uten den sentrale plass som fornuften spilte i senmiddelalderen. I den grad man kan snakke om revolusjonerende rasjonell tenkning i opplysningstiden, var den bare gjort mulig gjennom den lange tradisjonen fra middelalderen som etablerte bruken av fornuft som en av de viktigste menneskelige aktiviteter.

Som Grant peker på, stod dette sterkt allerede hos Abelard på 1100-tallet og vi finner lange og dype røtter i århundrene før.

I diskusjonen om vitenskapens fremvekst er ikke lenger spørsmålet hvorvidt Europa hadde et fundamentalt bedre grunnlag for rasjonell tenkning enn andre kulturer, men årsaken.

Som jeg omtaler her sier en ateistisk filosof som Jürgen Habermas det om mulig enda sterkere i et intervju i Time of Transitions (Polity Press, 2006).

Egalitarian universalism, from which sprang the ideas of freedom and social solidarity, of an autonomous conduct of life and emancipation, of the individual morality of conscience, human rights and democracy, is the direct heir of the Judaic ethic of justice and the Christian ethic of love.

This legacy, substantially unchanged, has been the object of continual critical appropriation and reinterpretation. To this day, there is no alternative to it. And in light of the current challenges of a postnational constellation, we continue to draw on the substance of this heritage.

Everything else is just idle postmodern talk (side 150-51).

Dermed snakker vi ikke om noe som er kjempet fram på tross av religioner, kirken eller kristen tro, men også om verdier og visjoner som ble forankret og universalisert gjennom den over tid.

Nå betyr ikke det at vi trenger å male et rosenrødt bilde av historien. Det er ingen grunn til å lukke øynene for kirkehistoriens kriger og konflikter, hekseprosesser eller ganske aliminnelig maktmisbruk. Men det er heller ingen grunn til å holde kun dette i sikte eller tolke dette i lys av fordommer og fiendebilder.

Eller bygge politiske linjer på myter.

Men Amundsen gjør altså det. Moderne verdier er en arv fra antikken, på tross av middelalderen.

Og dette perspektivet er ikke tilfeldige tanker. Det er selve beveggrunnen for Amundsens og (får vi formode) Frp's kritiske islampolitikk.

Nå lurer du sikkert på hvorfor jeg skriver alt dette, ekstremkortversjonen av vår historie, i en kronikk som handler om islam? Lærdommen fra Vestens historie er selve beveggrunnen for min kritiske holdning til islam.

Jeg er ikke sikker på at han vil endre sin holdning om han skulle komme til å se at denne ekstremkortversjonen er ekstremt feil. For sannheten er nok vel så mye at historieversjonen er påvirket av hans kritiske holdning til islam.

Det er ikke direkte nytt at ideologi, politikk og samtidige trusseltolkninger farger våre bilder av fortiden.

Eller at de fjerner gangsynet. Når man leser følgende passus er det umulig å forstå hvordan Frp kan forvente samarbeid med Krf eller stemmer fra kristne. Amundsen går nye ateister en høy gang.

Ta dette innover deg, uansett religion: islam og kristendommen i sine fundamentalistiske råversjoner, er alltid uhyggelige. Opp gjennom historien er begge kjennetegnet med krig, vold og hat.

Som nevnt er det ingen normal forskning som underslår at islam og kristendom har en blodig historie - knyttet til erobringer og ulike typer kamper mot og oppgjør med det man oppfattet som indre og ytre fiender. Men å si at dette handler om religionenes "fundamentalistiske råversjoner" forteller mer om Amundsens ideologi enn innsikt.

For det første definerer han ikke hva denne fundamentalistiske råversjonen faktisk er. Men i normal ordbruk betyr uttrykket den opprinnelige, nakne og ubearbeidete versjonen.

Amundsen legger med andre ord opp til at det er kristendommen, slik vi finner den i Det nye testamentet (NT), som gjennom historien har ført til "krig, vold og hat".

Det er kun når den er blitt temmet av ytre krefter at dens fundamentalistiske råversjon kan holdes i sjakk.

Amundsen snakker altså ikke om hvordan noen teologer eller fyrster i ettertid tolket NT (og enda mer GT) i deler av senantikken og middelalderen (for ikke å si under reformasjonen og motreformasjonen), men om råversjonen. Som altså tydeligvis ikke handler om en Jesus med kjernelignelser som Den barmhjertige samaritaner og Den bortkomne sønnen, samt vers om å elske sin neste, sine fiender osv. Eller Paulus med kjærlighetshyllesten i 1. Korinterbrev 13. 

Eller at det er en fundamental og opprinnelig kristen tanke å skille mellom stat og kirke - slik vi finner det hos Jesus når han snakker om  å gi keiseren det keiserens er og Gud det Guds er. Noe som kommer til uttrykk på ulike måter i middelalderen skille mellom Gudsstaten og menneskestaten, og i Luthers toregimentslære.

Nei, råversjonen er noe annet enn hva de fleste bibellesere har ment i historien.

Nå er jeg ikke kompetent til å gå inn på "råversjonen" av islam, Koranen og Muhammed her. Det har likevel ikke vært vanskelig å få med seg at de fleste vers handler om langt annet enn "krig, vold og hat".

Men for Amundsen er råversjonen opplagt - og den må tilpasse seg.

Men i motsetning til Vestens moderne utgave av kristendommen, som i overveiende grad har tilpasset seg et sekulært samfunn, har islam i hovedsak ikke gjennomgått en tilsvarende utvikling. I så måte befinner store deler av den muslimske verden seg fremdeles på et nivå som best kan sammenlignes med vår middelalder. Vi vet det godt, for det er vel derfor vi har, eller i alle fall hadde, så store forhåpninger til Den arabiske våren?

Nå er det ingen tvil om at mange muslimsk orienterte regimer mangler demokrati og fundamentale menneskerettigher som trosfrihet og ytringsfrihet, eller et fundamentalt skille mellom stat og religion. Jeg har heller ingen problemer med å se at noe av dette og ikke minst bruddet med en rasjonell, teistisk tenkning kan skyldes teologiske tradisjoner i noen islamske retninger, som berørt i denne bokomtalen.

Men dette er altså senere trekk. Vi snakker om tolkninger som først fikk gjennomslag etter år 1000, ikke om hvordan mange muslimske ledere tolket og etterlevde sin tro før dette.

Men for Amundsen er all fundamentalisme en opprinnelig versjon av islam og kristen tro. Og dessverre henger flere av de førstnevnte enn sistnevnte igjen i dette.

For mens en forsvinnende liten minoritet i Vesten kan defineres som fundamentalistiske kristne, er det langt flere muslimer som fremdeles lever i en fundamentalistisk forståelse av islam. Ikke minst er undersøkelser fra Storbritannia, som viser en utbredt fundamentalisme blant unge muslimer, svært urovekkende. Mange innfødte unge muslimer er langt mer fundamentalistiske enn foreldrene som vandret inn. Tilsvarende urovekkende er eksempelvis islamismen vi har sett komme til uttrykk ved Høyskolen i Oslo.

Ja, her er det trekk vi bør si fra om. Noe mange av oss har gjort i noen år.

Men det er ikke gitt at den beste eller enkleste løsningen er å true alle islamske retninger inn i moderniteten eller skape voldsomme skremmebilder, hvis vi ser bort fra ønsker om å skape stemninger og sanke stemmer.

Kanskje kan man oppnå mer med å støtte opp under alle som står for gode gamle tradisjoner i islamske stater? Eller ved å la være å skrive som om islamister (eller oftere salafijihadister) representerer spesielt store eller sentrale tradisjoner.

Eller som om muslimer ikke har egne verdier og visjoner de kan bygge demokrati og menneskerettigheter på.

I hvert fall hvis målet er å påvirke muslimer til å opptre på måter man finner mer i samsvar med demokrati.

I stedet slår Amundsen mer mynt på fordommer, både om historien og samtiden.

Det er ikke nødvendigvis slik at utviklingen alltid går fremover. Historien om antikkens fall for pavekirken burde lært oss at tilbakeslag i vår tid også er sannsynlig. Frihet og demokrati må kjempes for hver eneste dag. Kanskje historieløsheten er mer utbredt enn vi er villige til å innrømme? Et poeng er folks henfall til (over)tro og ikke-vitenskapelige forklaringsmodeller. Langt mer alvorlig er det når ledende politikere finner det opportunt å relativisere sekulære verdier for å tilfredsstille krav fra islams interesser - også omtalt som (snik)islamisering.

Amundsens historieløshet handler altså ikke bare om middelalderen eller om hans manglende perspektiv for at de verste tilbakeslagene for utviklingen kom med 18- og 1900-tallets sekulære og fornuftsbaserte ideologier som marxisme og imperialisme, sosialdarwinisme og rasehygiene, men om de seneste årene.

Og for at en av de som kjempet sterkest mot rasehygiene i mellomkrigstiden nettopp var den heller konservative katolikken G.K. Chesterton, som kunne være en rødere klut overfor samtidens fanebærere for ”fornuften” enn nylig avdøde Christopher Hitchens var overfor katolikker.

Nå er det dessverre ikke plass til å belyse alt Amundsen sier. Men skulle noen være i tvil er det ikke umulig å støtte hans motstand mot

den delen av islam som utfordrer samfunnets sekulære verdier, om det så er demokrati, personlig frihet, pluralisme, ytringsfrihet, likestilling, likeverd eller religiøs frihet.

Selv om han interessant nok ikke definerer den delen, eller sier noe om hvor stor den er eller hvor gjennomgripende.

I stedet bruker han den til å si noe om islam som helhet. Og (her er det bare å holde seg fast) dermed står fram som ... islamkritisk.

Derfor føler jeg et særlig ansvar som folkevalgt politiker å tone flagg: ja, jeg er kritisk til islam.

Altså ikke bare til de delene som er i mot "samfunnets sekulære verdier".

Her begynner Amundsen virkelig å ta av.

Problemet med islam er ikke primært terrorisme og selvmordsbombere, selv om det er skremmende nok i seg selv. Problemet er hvordan islam brukes som en ideologi, juridisk og politisk. Slik endres fundamentale forutsetninger for å videreføre vår samfunnsmodell gjennom en altfor rask innvandring, som integreringstiltak ikke klarer å løse, grunnet en manglende bevissthet fra politisk hold.

For Amundsen handler dette altså ikke primært om motstand mot terror eller totalitære trekk i mange muslimske retninger. Det handler ikke om frykten for et lite antall selvmordsbombere, noe de fleste muslimer ville være enig i.

I stedet handler det om islam, noe nesten ingen muslimer vil støtte - ellers hadde de ikke vært muslimer.

Det kan med andre ord vanskelig sies mindre følsomt eller fornuftig. Det er ikke lett å se hvordan det kan stimulere til annet enn spenninger og uvilje hos muslimer. Selv om man skulle lykkes med et enda strengere lovverk, f.eks. knyttet til likestilling, enn vi ser i Norge i dag.

Forøvrig et lovverk hvor vel ikke Frp har stilt opp som de ivrigste fanebærere under innføringen og stadig nye varianter siden 1970-tallet.

Når jeg bruker såpass plass på dette er det ikke fordi jeg selv støtter islam. Tvert i mot er selvsagt grunnen til at jeg selv ikke er muslim at jeg ikke tror islam som helhet er sannheten. Dermed tror jeg heller ikke at alle verdier vi finner i ulike retninger av islam er de beste, selv om mange er bra.

Skal vi skape velfungerende samfunn på tvers av trosretninger og livssyn, for ikke å si pussige politikere, hjelper det å lære oss å forstå og snakke rett om hverandre (selv om det ikke er like lett om alle retninger og politikker).

Muligens kan det også påvirke bevegelser eller mennesker i retninger vi skulle ønske.

Det er kort sagt nyttig å basere innspill mer på kunnskap og innsikt enn kjepphester og tunnelsyn.

[Oppdatert 10. januar 2012: Blogginnlegget er blitt ... omtalt også i Minerva, noe som førte til interessante diskusjoner i kommentarfeltet det.].

Drømmen om det fullkomne samfunn

At Øystein Sørensens seneste bok har fått stor plass i mediabildet de seneste dagene, handler om langt mer enn innsalgslyst og jag etter overskrifter.

DRØMMEN OM DET FULLKOMNE SAMFUNN   Fire totalitære ideologier - En totalitær mentalitet? er ikke hvilken som helst bok om hvilket som helst tema.

Tvert i mot er det kanskje årets viktigste utgivelse.

Boken legger lite i mellom om bevegelser og besvergelser som har ødelagt livet for hundrevis av millioner, enten vi snakker overvåkning, angiveri, utrenskninger, massemord, terror, krig eller rene folkemord.

Sørensen skriver godt, tankevekkende og grundig. Han kaster et lærerikt og ikke lite skremmende lys på individer og ideologier som gjorde det tyvende århundre til et mareritt.

Som, siden de hadde funnet Oppskriften På Det Fullkomne Samfunn, mente de hadde rett til å ta i bruk alle virkemidler for å komme dit.

Og det er dessverre ingen grunn til å blåse noe faren over-signal med det første, slik dagens debatt med Jan Myrdal (som fikk Bernt Hagtvet til å trekke seg fra Bjørnson-festivalen) i NRK Søndagsavisa antyder.

Boken belyser den totalitære lengsel slik denne har kommet til uttrykk i kommunisme, fascisme, nazisme og islamisme.

Hva driver fram slike ideologier? Hvilken historisk sammenheng står de i? Hvorfor og hvordan får en Stalin, en Mussolini, en Hitler, en Khomeini og en bin Laden gjennomslag?

Hvorfor har enkelte totalitære ideologier hatt så mange akademiske støttespillere? Hvorfor blir tilhengerne så blinde og ufølsomme for galskap og grusomheter?

Det er selvsagt mange svar på dette. Verken historien eller historiske forklaringer lar seg legge inn i ligninger, men det forhindrer ikke at det er mulig å peke ut viktige faktorer.

Enten det er fordi man føler seg lettere rystet i sin kommunistiske sjel, eller det bare er travelt på jobben, smaker i hvert fall forsiden av helgens utgave av Klassekampen mer av samnorsk enn vanlig når de skal gjengi ett av Sørensens poenger.

Den totalitære utfordringen

Totalitære ideologiar gjev rom for oppleving av meining og samanheng i livet etter at kristendommen missa sin kraft over sinna, seier historieprofessor Øystein Sørensen.

I motsetning til enkelte ideologer, særlig tilknyttet det forslitte begrepet "nye ateister", ser med andre ord Sørensen opplutningen om flere av disse ideologiene et stykke på vei også som uttrykk for kristendommens svekkelse.

At man samtidig spiller på sterke behov for sammenheng og mening, fasitsvar og fiendebilder, viser at ateistisk eller nasjonalistisk orienterte bevegelser uten andre autoriteter enn Historien, Nasjonen, Evolusjonen eller Rasen, ikke bare kan fungere som religionserstatning.

De kan ha enda færre skrupler i Det godes navn.

Det hele kan rett og slett knyttes til en politisk messianisme, til troen på at vi uimotståelig går mot - og som politikere og personer dermed må strebe etter - et forhåndsbestemt, harmonisk og fullkomment samfunn.

Moderne totalitære ideer kan dermed i følge en analyse Sørensen nevner, oppfattes som en politisk religion.

Ingen områder av livet kan stå utenfor dette. Alt - også det vi tenker oss som privatsfæren - må underordnes politikken.

Nå betyr ikke valget av disse fire retningene at det har manglet utopiske kristne retninger i historien. Sørensen legger ikke mye i mellom i beskrivelsen av millenaristiske grupper som da en lokal gjeng av anabaptister innførte en totalitær stat i Münster på 1530-tallet. Men disse bevegelsene har for det meste vært små og ubetydelige sekter, ofte pasifister, og i opposisjon til Kirken og en bred kristen kultur.

Noe som ikke minst fremkommer i de ikke direkte fintfølende fordømmelsene av anabaptistene ("gjendøperne") i det lutherske bekjennelsesskriftet Augustana.

Nå er det ikke vanskelig å trekke fram viktig stoff fra boken. Vi kommer garantert tilbake til mer utover høsten. Men siden dette er Dekodet, slipper vi ikke unna et tema som jeg berørte i Svar Skyldig for et par år siden, siden det ikke er uvanlig å høre fra antiteistisk hold at Hitler egentlig var kristen.

Mens Dawkins i Gud - en vrangforestilling på under to sider avviser (eller rettere sagt viser hvor mye han har misforstått) Aquinas sine gudsbevis, bruker han mer enn dobbelt så stor plass på Hitlers forhold til kristen tro, uten å komme med en entydig konklusjon eller henvise til en eneste seriøs historiker.

Det er dermed befriende å lese en som om mulig er enda mer avvisende til dette enn meg.

Sørensen viser (side 142-147) at Hitler ikke bare bekjempet kristen tro, men at han tok vitenskapen og evolusjonslæren til inntekt for dette.

Hitler avviste ikke, eller ville i hvert fall ikke bekjempe, vage forestillinger om en guddommelig makt - selv om han nok mest så dette som et praktisk samlebegrep for alt hva folk flest ikke kunne forstå.

Men skal man først plassere Hitler inn i debatten mellom Dawkins og Davidsen minner han på dette feltet med andre ord mer om nye ateister enn kristne.

"Kristendommens dogmer vil bli slått i stykker av vitenskapen," erklærte han, og hørtes ut som en hvilken som helst rasjonalist eller opplysningsfilosof. Også i andre sammenhenger kunne han høres ut som et vanlig medlem av Human-Etisk Forbund: "Kirken befinner seg i en evig konflikt med den frie forskningen. [...] I dag må skolebarn i religionstimen klokken 10 lære seg Bibelens skapelsesberetning, mens de i naturfagtimen klokken 11 lærer om utviklingsteorien. Og de to står i absolutt motstrid til hverandre."

Nå er det ikke uvanlig at makthavere appellerer til alment akseptert autoriteter, til hva brede lag oppfatter som godt og fornuftig, enten disse er moralske eller vitenskapelige. I moderne tid er det dermed ikke mangel på bevegelser som har trykket Vitenskapen, De ti bud eller Menneskerettighetserklæringen til sitt bryst.

Hitlers retorikk understreker behovet for - og hvor lett det er - å stemple ideologiske motstandere som helt grunnleggende uvitenskapelige, irrasjonelle og onde.

Når vi ser hvilken ammunisjon nye ateister bruker - og atskillig andre, skal jeg dømme etter deltagelse i debattfora de seneste tiår - mot sine motstandere, står de altså i en tradisjon det er grunn til å reflektere over.

Så får vi bare håpe at de ikke også mener å ha oppskriften på det fullkomne samfunn.