Humanistisk Ungdom (HU) kom sent på banen i konkurransen om minst rasjonelle og evidensbaserte kampanje i 2019, men med en så klar ledelse er det vanskelig å tro de ikke tar seieren hjem.
"Vil også du utføre mirakler i hverdagen? Humanistisk Ungdom har løsningen!"
Uventet at HU skulle gå Jan Hanvold en høy gang, men ikke fullt så uventet at de ikke leverer på sine løfter.
"I dagens samfunn får stadig flere muligheten til å dele informasjon med stadig flere mottakere. Hver eneste dag blir vi bombardert med ny informasjon, noe som gjør det veldig viktig å klare å skille hva som er sant og hva som er bullshitt."
Og å stave bullshit riktig.
"Dessverre velger alt for mange i Norge å tro på ting det ikke er noe vitenskapelig eller rasjonelt grunnlag for."
Som å tro at mennesker kan gjøre mirakler på linje med Jesus - eller at kristne tror de kan det.
"Humanistisk Ungdom jobber for mer kritisk tenkning i samfunnet, og at spesielt unge skal utvikle sine evner til å oppdage falsk informasjon."
Ja, og da er det ekstra flott at de tester ungdommen med sine egne tekster. Blir spennende å se hvor mange som oppdager HUs falske informasjon.
"I brosjyren “How to Jesus” bruker vi Jesus sine mirakler som eksempler på noe man ved kritisk tenkning burde innse at ikke stemmer."
Ja, kan ikke en stein fly, kan heller ikke en fugl. Kan ikke mennesker gå på vannet, kan selvsagt ikke Jesus gjøre det heller. Siden Bibelen fremstiller ham som et helt alminnelig menneske.
"En undersøkelse fra 2018 viser at så mye som 20% i Norge tror på miraklene slik bibelen beskriver dem."
Ja, jeg kan tro på Big Bang uten å tro jeg kan lage et. På samme måte som man kan tro på mirakler uten å tro at man selv kan utføre dem.
"I brosjyren bruker vi humor for å få frem at miraklene neppe skjedde akkurat slik bibelen påstår."
I denne posten bruker jeg humor for å få frem at brosjyren neppe er laget av folk med akkurat så mye kritisk sans som de påstår.
"I dagens samfunn kan hvem som helst publisere hva som helst, og folkets evne til kildekritikk blir avgjørende for et fungerende demokrati."
I hvert fall beviser brosjyren første del av setningen.
Den sterke troen på den voldsomme og langvarige konflikten mellom tro og vitenskap, mellom Kirken og antikkens arv, skyldes verken historieforskning eller en konspirasjon.
Det handler mindre om historie enn om nåtiden. Målet er ikke å kaste lys over fortiden, men mørke over Den katolske kirken. Og det hjelper at det er godt stoff, enten ønsket er å selge bøker, fange klikk eller finne god pedagogikk.
Skrekkslagne seilere på vei utenfor kanten av den flate jord har i generasjoner slått like godt an i grunnskolen som vitenskapsmenn på bålet, i beste Game of Thrones-stil.
Dermed er det ikke annet å vente enn stadige oppslag i Illustrert Historie og tilsvarende blader om middelalderens mørke, selv om det overrasker når museer henger seg på, som i Trondheim (heldigvis rettes mye opp i Tønsberg).
Og så er det bøkene.
Selv om konkurransen er skarp, skal det godt gjøres å skrive noe mer misvisende om senantikken og middelalderen enn The Closing of the Western Mind som kom for rundt 10 år siden.
Men i år er dette imponerende nok overgått av Catherine Nixey med intet ringere enn The Darkening Age: The Christian Destruction of the Classical World.
Og her holdes ikke noe tilbake. Det var rene utryddelsen.
Selv om man inntil nå har sett på kristne som milde og myke, saktmodige på vei til martyrdøden mens de synger lovsanger, viser Nixey en helt annen historie som knapt noen har hørt om, i følge noe så nøytralt og nøkternt som forlagsblurbet på Amazon.
Noen vil nok likevel stusse over at kristne på alle mulige måter skal ha forfulgt alle og enhver som var uenige med dem, allerede i det første århundret. Altså lenge før keiser Konstantin tidlig på 300-tallet åpnet for å tolerere kristen tro, etter Diokletians kristenforfølgelser.
Far from being meek and mild, they were violent, ruthless and fundamentally intolerant. Unlike the polytheistic world, in which the addition of one new religion made no fundamental difference to the old ones, this new ideology stated not only that it was the way, the truth and the light but that, by extension, every single other way was wrong and had to be destroyed. From the 1st century to the 6th, those who didn't fall into step with its beliefs were pursued in every possible way: social, legal, financial and physical. Their altars were upturned and their temples demolished, their statues hacked to pieces and their priests killed. It was an annihilation.
Kristendommen raserte den klassiske kulturen og antikkens lærdom så godt man kunne. Når man ikke lykkes enda bedre, skyldtes det kun slendrian, latskap og inkompetanse.
Hagia Sofia stod ferdig i år 537.
Man sank så dypt at man ikke bare sluttet å skrive erotiske dikt, man klarte verken å lage gode stiger eller hammere.
many statues on many temples were saved simply by virtue of being too high for them, with their primitive ladders and hammers, to reach.
Som den ateistiske historikeren Tim O'Neill kommenterer med sedvanlig syrlighet, kan det altså kun skyldes at de hadde flaks og fant noen stiger og hammere som hedningene hadde etterlatt, siden de klarte å få på plass bygningen på bildet til høyre.
Når historikere leser denne type fremstillinger er det lett å se at de lider valgets kvaler, skal de le eller gråte eller begge deler.
Heldigvis er førstnevnte morsomst. Peter Thonemann legger dermed lite i mellom i gårsdagens anmeldelse i The Times om det polemiske sludderet som han forstår vil få nyateister i skyggen av Christopher Hitchens til å logre av fryd.
Like every good polemic, The Darkening Age is sardonic, well-informed and quite properly lacking in sympathy for its hapless target. But the argument depends on quite a bit of nifty footwork. Nixey vividly evokes the fundamentalist bonfires that “blazed across the empire as outlawed books went up in flames”.
Det er bare en lite hake ved dette. Det er ikke lett å finne eksempler på at antikkens klassikere ble forbudt, selv om man ikke akkurat nølte med å ødelegge andre typer tekster.
Inconveniently, we have no evidence for a single poem by Ovid or Catullus having been put to the flames: Christian book-burning was always directed at heretical Christian literature or “magical” writings (astrology and so forth) such as had repeatedly been suppressed by pagan emperors from Augustus onwards. Ovid, she grudgingly notes, continued to be copied and read enthusiastically during the medieval period.
Som så ofte får ødeleggelsen av det sagnomsuste biblioteket i Alexandria stor plass, selv om Nixey klarer å skille mellom det og Serapis-tempelet som i en periode huset en stor boksamling.
Nixey dedicates many horrified pages to the destruction of the temple of Serapis, “the greatest building in the world”, by a Christian mob at Alexandria in AD392. Throughout the empire, we are told, “temples were razed to their foundations and burned to the ground”. Again, the truth is more complex. Common enough in triumphalist Christian hagiography, temple-destruction seems to have been exceptionally rare in real life. Of all the hundreds of pagan temples in Egypt, the Alexandrian Serapeum is the only one known to have been violently destroyed. Of some 700 known temples to the old gods in Roman Gaul, only 10 (1.4%) seem to have met a violent end in the fourth or fifth century (not certainly at the hands of Christians).
Templer flest ble ikke ødelagt bevisst, de forfalt etter å ha blitt forlatt, akkurat som med mange landsbykirker i dagens England. Norske kommunebudsjetter er ikke kjent for rause poster til vedlikehold av kirker.
I stedet for å gjøre oss klokere om historien, virker Nixey fordummende.
The Darkening Age rattles along at a tremendous pace, and Nixey brilliantly evokes all that was lost with the waning of the classical world. Those losses were real enough. But by denying that anything of value or interest took their place, she ends up condemning the entire civilisation of the European Middle Ages as a collective fit of inexplicable narrow-minded idiocy.
Det er liten grunn til å tvile på at The Darkening Age vil gi mange festlige bokanmeldelser.
Men det er heller ingen grunn til å tvile på at boken vil bli omfavnet. Journalister flest er ikke faghistorikere. De har ikke noe stort ønske om å fremstille Kirken i godt lys.
Den er heller ikke enkelt å se at den alltid lyser like godt.
Likevel har jeg denne gangen et visst håp om at ikke alle anmeldere vil svelge boken like mye med snøre, krok og søkke, tross brede oppslag og godt agn.
Når nettene blir lange og advent setter inn, så blogger mange myter til leserflokken sin.
Muligens er grunnen en tro på at dette må til for at alle sammen skal få feire jul igjen, og altså ikke bare disse snevre kristne som tror på myter som at det er noe spesielt kristent ved julen.
Det er altså ingen grunn til å bli overrasket eller oppbrakt over Slik kuppet kristne julen.Gårsdagens artikkel fra Inga Dalsegg føyer seg inn i en lang rekke av svært så velmente, men akk så misvisende fremstillinger.
Siden det er blitt tradisjon å omtale slike på bloggen du leser nå, som i Same procedure as last year, skal vi sette melodien også denne adventstiden.
Målet er ikke å ta julegleden fra noen, men et håp om å vise at vi alle kan feire jul uten å anklage noen for å ha kuppet den.
Så får jeg håpe at det ikke oppleves av for mange som å trampe i klaveret.
Hva er så de viktigste fellene man ikke passer seg for denne gangen heller?
Tullet setter inn allerede i første setning.
Jula er kanskje den viktigste årsfesten i verden, og den har alltid vært noe mer enn en religiøs høytid.
Hvis man med verden mener den kristne verden, er nok det riktig. Men dette er altså ikke tilfelle i den muslimske verden med rundt 1.5 milliarder mennesker, den hinduistiske, den buddhistiske eller jødiske, for ikke å si i et land som Kina med en ikke helt ubetydelig befolkning der nyttår er den viktigste feiringen.
At "jula" alltid har vært noe "mer" enn en religiøs høytid er heller ikke tilfelle. Det er først i nyere tid den for et mindretall er blitt noe annet enn en religiøs høytid, enten vi nå ønsker å trekke linjer tilbake til antikken, norrøn tid, middelalderen eller senere.
Noe som bekreftes av hva bloggen sier til leserflokken sin om alle disse gamle religiøse festtradisjonene som dagens julefeiring har tatt opp i seg. Det eneste mer enn som trekkes frem er "solide doser kommersialisme". Men at noen har skodd seg på å selge mat og annet til julefeiringen, betyr ikke at høytiden ikke har vært gjennomgripende religiøs.
Det er til og med noe religiøst over trangen til å sverte tak og vegger med at julen er noe annet enn kristen.
Siden jula opprinnelig er en hedensk høytid og både tidspunktet, lysfesten, mattradisjonene, gaveutvekslingen, juleøl, nisser og juletre-tradisjoner ikke har mye med kristendommen eller Jesus å gjøre, er det egentlig ingen som har mer grunn til å feire den enn vi som betegner oss selv som humanister, ateister eller hedninger.
Ikke nok med den, den kristne julefeiringen er noe som er forsøkt tvunget på folk flest, men man har heldigvis ikke lykkes.
I engelsktalende land kalles jula for Kristusmesse, "Christmas", men noe tilsvarende ble aldri innført i Norge. Ikke på mangel av kristne forsøk og tvang, men avvist av folk flest, slik vi også har maktet å beholde de opprinnelige ukenavnene.
Som andre som hevder dette, nøyer man seg med å feie golvet med noen saftige påstander før man danser videre som en vind. Siden dette bare må være sant, trenger man ikke sope borti krokene etter kilder til utallige kristne forsøk på å tvinge andre navn på høytiden og ukedagene.
Til gjengjeld mangler ikke de sedvanlige forsøk og tvang på å innføre angivelige hedenske høytider som det opprinnelige. Men det som trekkes frem er altså ikke noe historikerne kjenner til, men en oppdiktet støvel uten tå, eller Mithras fødselsdag som den kalles.
Men dagen er altså ikke 25. desember uansett hvor pent man pynter mytologien med spindelvev og småspiker og sånn,
og så putter en flaskekork i hempa på’n.
Hinduistisk tradisjon har markert 25. desember som solguden Mithras festdag siden år 1300 før Kristus. Så derfra har vi selve tidspunktet - det daværende solvervstidspunktet - som senere kalenderreformer har flyttet et par dager på etterskudd av astronomisk solverv.
Selv om mange har dannet ring om forestillingen om en gammel Mithras-feiring 25. desember, er den ikke hentet fra hinduismen eller zoroatrismen (siden Mithra ikke har noe å gjøre med Mithras), men fra moderne mytologi som søker alternativer til kristen tro og tradisjon.
I realiteten synes det som om hovedfestperioden for Mithras var så langt unna jul som mulig, altså midtsommer.
Det blir ikke bedre i de neste versene det nynnes på.
Solvervsfesten var en av de aller største folkelige høytidene, og det var vel derfor naturlig at Kristus Messe ble lagt til denne tiden?
Ikke alle de mektige var enige i det, så det ble en stor debatt om hvilken dag man skulle velge som Jesus fødselsdag. Det tok dem tre hundre år å bestemme seg, og den dagen man valgte hadde selvsagt ingen ting med når Jesus virkelig var født. 25. desember var fra før av gresk solfestival, og en dag der man opp igjennom tidene hadde æret slike guddommer som Attis, Osiris, Baal og Mithras.
Det er ikke ofte en blogger har tettere med feil. Solvervsfesten var ikke av de største folkelige høytidene. Den var opprinnelig ikke en del av romernes (ikke grekernes) Saturnalia, men ble innført på 200-tallet. Til stor folkelig protest.
Når kirken valgte 25. desember var det ikke etter en lang debatt, men basert på tradisjoner for at Jesus var unnfanget og henrettet på samme dato - 25. mars. Dermed var det bare å regne 9 måneder frem.
Det er heller ingen debatt om at Attis, Osiris og Baal like lite som Mithras ble feiret 25. desember, selv om det er en utbredt myte mange tror blindt på. Mener man at Jesus egentlig ikke hører hjemme i jula, er det ikke noe godt argument å trekke frem en rekke andre som heller ikke gjør det.
Den neste biten som stilles opp på skrå, er at kristne tok over midtvintersblotet.
Den kristne julefeiringen overtok midvintersblotets rolle, men mange av de gamle juleskikkene holdes fortsatt i hevd. Julen har vært feiret som en lysfest i årtusener. I før-kristen tid feiret man solgudens gjenfødelse etter vintersolverv.
Som vist med en rekke kilder, er også dette en moderne myte, med forbehold om hva som ligger i "rolle". Ja, det var fortsatt en stor fest på vinteren, men datoen og innholdet var annerledes, selv om mye av festmaten naturlig nok var den samme.
Det var ikke slik at kristne la feiringen i Norge til tidspunktet for juleblotet. Man flyttet juleblotet fra midten av januar til 25. desember på grunn av Kristmessen.
I stedet for å feire vintersolverv eller solgudens gjenfødelse i Norge, hadde man altså en fest flere uker senere for fruktbarhet.
Den neste poteten som det gynges på, er den voldsomme motsetningen mellom Kirken og folk flest.
Da kristendommen bredte seg over Europa tørnet den kraftig sammen med gammel skikk og religion. En ting var å få lederne i et folk med på å skifte religion, når religion hovedsakelig var et middel til makt. En helt annen ting var det å omvende folket. La oss huske at prestene og munkene ikke formidlet noen "kristen lære" i forståelig form til folk. Gudstjenestene og bønnene ble ramset fram på latin, og man så ikke akkurat blidt på dem som våget seg frampå med spørsmål, for å si det mildt.
Folket forble derfor i stor grad hedensk.
Det er kort sagt ingen mangel på vers i sangen.
Nøster vi opp og lukter i stedet på drops som kilder og arkeologi, oppdager vi at kristen tro i realiteten ble innført over lang tid (med begynnelse mange århundrer før Olav den hellige). Det som tørnet sammen på 1000-tallet var i større grad ulike regenter enn ulike religioner.
Spørsmålet var mindre om Norge skulle bli kristent, enn om vi skulle ha danske eller norske konger.
Så kan man si mye om Kirke og makt, men det er ikke slik at religion var noe som måtte tvinges på folk, enten man snakker om norrøn eller katolsk tro.
Selv om mange har trallet en stund om at prestene i middelalderen bare ramset frem gudstjenester og bønner på latin, er også dette en myte. I stedet forkynte de på gammelnorsk som man den gang ikke trengte gå på skole for å forstå.
Hele middelelalderens universitetstradisjon, enten vi snakker Thomas Aquinas eller andre, var basert på å stille spørsmål og svare på dem. Når folk flest stilte ærlige spørsmål, fikk de ærlige svar, bygget på logikk og kunnskap. At man særlig fra 1200-tallet i liten grad tolererte politiske eller religiøse opposisjonsgrupper, skyldtes ikke at disse stilte spørsmål, men at de forkynte andre svar.
Mye av sentralmaktens reaksjoner handlet om frykt for borgerkrig og bondeopprør. Alternativ teologi var ofte mer et symptom på enn en årsak til konflikt.
Bloggen fortsetter å hoppe og danse rundt mytene uten å stille spørsmål. I stedet tralles nærmest i søvne på de sedvanlige påstandene om Jesus.
Og han var faktisk lett gjenkjennelig som den tradisjonelle gudinnesønnen og som gjenoppsto. Greit nok. Denne beretningen var så klassisk og så sentral i et utall religioner at det nesten er tragikomisk i dag å høre hvor enestående de kristne tror at denne religiøse påstanden er?
Det som er tragikomisk er at en som skriver om dette, ikke er bedre informert om hva forskere faktisk sier. Vi snakker da ikke om kristne som prøver å dekke over opplagte fakta, men kristenkritiske som Bart Ehrman som understreker at
det er tvilsomt hvorvidt det var noen egentlig døende og gjenoppstående guder i den hedenske verden, og selv om det skulle være noen, at disse var noe i nærheten av en Jesus som dør og gjenoppstår.
På mange måter er bloggen om at de kristne skal kuppet julen, et skoleeksempel på hvordan moderne myter har kuppet manges tanker om julen.
Og dette fortsetter i hopsa-takt.
Senere ble det opprør og motstand pga bruken av juletre. Dette var så hedensk at det må ha vrengt seg i magen på gamle kirkepatriarker. Juletreet var nemlig opprinnelig hellige trær (pinje og furu) som var viet til Den Store Mor, Gudinnen, erkefienden.
Nei, dette har ingen ting å gjøre med Gudinnen. Denne "erkefienden" er dels en moderne konstruksjon, spesielt kjent fra New Age og Wicca-bevegelsen, uten lange historiske linjer - og dels har den ingen ting med juletreet å gjøre.
Juletreet var i stedet en protestantisk protest på katolske julekrybbetradisjoner og spredte seg fra Tyskland på 15-1600-tallet. De som innførte dette i Norge var føst og fremst prester og andre embetsmenn i løpet av 1800-tallet.
Da er det bare å avrunde siden ikke bare bestemor gjesper.
Etter hvert godtok kirken alt. Presanger, julelys, juletre, misteltein, kristtorn, julesanger (men nå i form av salmer).
Men det er altså uklart hvorfor vi skal godta forestillingen om en bred kirkelig motstand mot dette.
En kristen tradisjon for julegaver er inspirert av Sankt Nikolas (det viktigste forelegget for julenissen) som levde på 300-tallet, julesanger (som noe annet enn salmer) kan spores tilbake til middelalderen, Kristorn peker på tornekransen Jesus hadde på korset - og så videre.
Det er kanskje bare én ting vi kan være helt enige om.
Et av de beste argumentene for Guds eksistens, er at ateistiske parodier på dem skyter seg selv i foten.
I stedet for å avsløre at gudsargumenter er dårlige, avslører de at mange ateister har dårlig greie på gudsargumenter.
En av de seneste artene er pingvinen Erik som svømmer sin seiersgang blant nye ateister og på Hedningesamfunnets sider med mange gamle.
Som vi ser er Erik ment både som et motbevis på at Gud eksisterer (siden Gud hvis Erik finnes er spist opp og ikke lenger eksisterer) og for å vise at hvis poenget er at Erik kan motbevises, kan også Gud det og har dermed aldri eksistert.
Men at noe er ment som noe, betyr ikke at det er dette noe.
Hva er så problemet med Erik?
Mange og de legger ganske så lærerike egg. Jeg skal her nevne to store.
For det første er det en grunnleggende misforståelse at Gud kun er noe vi definerer til å eksistere. Enten Gud finnes eller ikke, er Gud noe vi kan nærme oss med begrepsavklaringer og logiske argumenter.
Hva mener jeg så med det? Handler ikke Gud bare om synsing uten evidens? Da er jo den ene påstanden eller definisjonen like grei (eller altså ugrei) som den andre.
Nei, det er ikke slik og grunnen er enkel: Ordet Gud har et bestemt innhold, og har hatt det i årtusener. Enten snakker vi om Gud, eller så snakker vi om noe annet enn Gud.
Snakker vi om Gud, er det om det største vesen vi kan tenke oss, slik logikeren Anselm understreket på 1000-tallet. Kan vi tenke oss et større vesen, er det ikke Gud vi tenker på.
Dermed kan vi ikke tenke at Gud er 100 meter høy, har én øks og lukter stramt, siden det da alltid er mulig å tenke seg et bokstavelig talt høyere vesen eller et vesen med flere økser eller strammere lukt.
Begynner man å diskutere Guds vesen ut fra noe som kan måles og veies kvantitativt, bommer man på fenomenet. Det er som å spørre hvor mange meter melk du trenger i grøten.
Eller enda verre, det er som å spørre om det er best med ett eple i hånden eller å se Nattvakten av Rembrandt. Er A-mollskonserten raskere enn Petter Northug? Er Big Bang bedre enn gangetabellen?
Man havner i samme rom som Richard Dawkins i The God Delusion, ellers kjent som kontoret for ufrivillige parodier .
Det høyeste vesen det er mulig å tenke seg er ikke det høyeste vesenet i meter, siden et slik høyeste vesen ikke kan finnes. Skal vi være logiske, og det skal vi, er det eneste høyeste vesen som kan eksistere, det som har maksimal kombinasjon av kvaliteteter.
Altså maksimal eksistens (noe som blant annet innebærer allestedsnærværende, ikke-fysisk og evig, for ikke å si uavhengig av all annen eksistens, ikke-kontingent og ubetinget), maksimalt mektig (populært kalt allmektig), maksimalt vitende (populært kalt allvitende) og maksimalt god.
Kan vi tenke oss noe mer maksimalt, er det ikke "Gud" vi snakker om, men noe så tuslete som en gud eller en superhelt eller en alien eller et spagettimonster.
Eller en pingvin.
Som for det andrealtså er et biologisk vesen, mer presist en fugl, selv om den ikke kan fly.
Snakker vi om den "Gud-spisende pingvinen Erik", er det altså en fysisk eksistens med begrenset magemål som skal kunne spise en allestedsnærværende, ikke-fysisk eksistens.
Et vesen som i aller høyeste grad er avhengig av noe annet i fortid og nåtid for i det hele tatt å eksistere (som sin pingvinmor, mat, luft osv.), med andre ord er kontingent og betinget, skal altså kunne fortære noe som ikke er avhengig av noe annet for å eksistere, enten det er spist eller ei.
Siden Gud ikke kan opphøre å eksistere ved å spises opp, kan ikke en Gud-spisende pingvin eksistere. Dermed er Erik motbevist, uten at vi er i nærheten av å motbevise Gud.
Skulle man så i et forsøk på å redde argumentet omdefinere Erik (han er jo tross alt magisk) til å være evig, ubetinget, maksimalt mektig osv., slik at Erik blir stor og sterk nok til å innbille seg (han er altså ikke maksimalt vitende) at han kan gyve løs på Gud, har man fjernet alt som gjør det meningsfullt å snakke om Erik som pingvin, magisk eller ei.
Igjen er resultatet logisk: I stedet for å motbevise Gud, har man motbevist Erik.
Om ikke annet beviser dette at det er magisk å diskutere Guds eksistens med ateister.
Blekket på en omstridt bit papyrus beviser at dokumentet er ekte, og at Jesus følgelig var gift.
Da er et vel greit, ikke sant? For noe så godt gammeldags som blekk kan vel ikke lyve?
Nei, det er ikke greit og grunnen er noe som kalles for historieforskning.
Driver man med slik, vet man at skal kilder kunne brukes til å si noe om historiske personer eller hendelser, bør de være nær nok det som skjedde i tid og sted. Er de fra samme periode som hendelsene, kan de til og med være basert på øyenvitner.
Er de fra femti til hundre år etter, er sannsynligheten for dette liten, men de kan likevel ha verdi.
Er de fra over femhundre senere, er sannsynligheten og verdien null.
Dermed er det relevante spørsmålet ikke om papyruset eller blekket er "ekte", men når det er fra.
Men dette hopper populærvitenskapen ofte over når det gjelder Jesus. Grunnen er nok ikke at han oppfattes som tidløs, men at det borger for friskere overskrifter.
Har først noen sagt noe om Jesus en eller annen gang, må det jo være sant. I hvert fall om det som sies er noe annet enn kildene vi har i Det nye testamentet, mens generasjonen som kjente Jesus fortsatt levde.
Denne konklusjonen mener forskerne ved University of Columbia at det er trygt å trekke. For den nye testen av blekket fra evangeliet ble skrevet med, viser at forfatteren må ha skrevet det en gang mellom det sjette og det niende århundret.
Altså har vi å gjøre med en tekst som ikke kan fortelle oss noe som helst om den historiske Jesus. Det eneste den kan fortelle oss noe om, er hva en eller annen gruppe mente over 500 år etter at han levde.
Skulle noen i dag skrive en fortelling om at det ikke var tyrkerne, men tyskerne som erobret Konstantinopel i 1453, er det altså ingen tvil om at Historie vil støtte dette.
For det står jo i en tekst som forskerne kan datere til mellom det sjette og niende århundret senere.
Tilliten til historiekunnskapen styrkes ikke videre i artikkelen når vi kan lese at
Teksten er skrevet på koptisk, et språk som fra 800-tallet og fremover langsomt ble en del av arabisk.
Med andre ord som å si at Snorre er skrevet på gammelnorsk, et språk som fra 1400-tallet og fremover langsomt ble en del av engelsk.
I realiteten er ikke koptisk blitt arabisk. Det er et selvstendig språk med røtter i gammelegyptisk, altså fra faraoenes tid.
Det som skjedde var ikke at koptisk endret seg, men at de stort sett kristne kopterne gradvis gikk over til å snakke arabisk noen generasjoner etter den muslimske invasjonen på 600-tallet
Selv om de beholdt enkelte koptiske uttrykk, ble de likevel ikke kilder til hva som skjedde på faroenes tid.
Hvis du er ute etter eksempler på kompetanse i media, sosiale eller ei, er den beste testen å se hva de skriver eller linker til om Jesus.
Noe som skjer både titt (og la meg legge til) ofte når det ymtes om funn av manuskriper fra en eller annen periode og som på en eller annen måte handler om Jesus.
Dette er spesielt vanlig ved påske- og juletider, men forekommer også i agurksesongen.
Denne gangen dreier det seg om en tekst funnet i samme område som Dødehavsrullene, og der det i følge medieoppslaget fremkommer at Jesus var svart. Noe som spres som varme kattebilder på tørt Facebook.
A team of archeologists from the University of Tel Aviv have uncovered a collection of ancient scrolls in the West Bank region, near the Qumran Caves, where the Dead Sea Scrolls were originally uncovered in 1947, and which promise to shed a new light on the life and physical appearance of Jesus Christ.
Hvis dette skal være mulig, må tekstene være tidlige nok til å ha historisk verdi og tydelige nok til å ha portrettmessig verdi.
Hvor tidlig er så teksten det henvises til?
The manuscripts that have been dated between 408 BCE to 318 CE shed a new light on the physical appearance of Jesus Christ, admits professor Hans Schummer of the University of Tel Aviv
Det er det altså umulig å si noe om. Er teksten fra før Krist fødsel, kan den ikke brukes til å si noe om hans utseende ved fødselen. Er den fra senere enn år hundre, er den heller ikke noe å feste stor lit til.
At det gis så stort slingringsmonn på dateringen, er forøvrig et godt hint om at her er det noe muffens i mosen.
Det blir ikke mindre mistanke om det nå det altså sies at professoren vedgår at dette kaster nytt lys over Jesu utseende.
Ja, for et par generasjoner siden kunne det være et problem for enkelte med tyske navn at Jesus ikke så ut som en hvit europeer.
Mens det nok ikke er helt samme stigma om en professor i Israel i dag skulle antyde (eller altså ... vedgå) at Jesus så ut som en jøde fra Midtøsten.
Hvor tydelig er så teksten?
“It is quite revealing that the unknown author of the document notes with a certain sense of surprise that the infant’s skin tone is darker in color than his mother and father.
“The infant was the color of the night” reads a part of the fragment of the scripture, “In the dark of the night, nothing could be seen of the infant except the white of his eyes” reads another excerpt.
Den er altså ganske tydelig. Jesus er mørkere i huden enn foreldrene og om natten ser man bare det hvite i øynene.
Siden man kan gå ut fra at han ikke hadde svarte, men brune øyne, er det ikke gitt at Jesus var svart.
Men så er det et annet spørsmål, som media sjelden stiller: Hvor sann er historien om denne teksten?
Undersøker man dette, finner man at den er ganske lite sann. Den er faktisk ikke sann i det hele tatt. Mer presist er det en tulleartikkel.
Er du i tvil om det, kan du google Hans Schummer. Eller sjekke linken der du kan lese mer, i artikkelen jeg linket til over. Den fører til like lite innhold som antallet Hans Schummer ved universitetet i Tel Aviv.
Altså på nivå med kompetansen om Jesus-forskning og artikkelsjekking i media, uansett hvor sosiale de måtte være.
Enkelte lærere og politikeres kamp mot de skjeve testene i PISA kan forlede utrente øyne til å tro at tester er noe herk.
Mens det altså ikke virker helt slik når Facebook flest vil finne ut hvem man er i Game of Thrones.
Noen av testene gir seg til og med ut for å være seriøse. De har i hvert fall en agenda. En av disse er BHA - The British Humanist Assosication (altså britenes utgave av Human-Etisk Forbund) - som spør hvor mye livssynshumanist du er.
Og siden sekulærhumanister er vitenskapelige folk, opptatt av saklighet og etterprøving, er det bare å forvente at de har nøye vurdert hva ulike livssyn mener slik at de kan skille klinten livssynshumanisme fra hveten teisme.
For det hadde tatt seg ut å stille spørsmål som mange kunne svart det samme på.
Det er derfor Høyre når de tester hvor mye Høyre-velger du er ikke spør "Støtter du miljøvern?", "Er du for pensjon?" og "Bør det være fengselsstraff for innbrudd?".
Eller hevder at om du svarer ja på disse, er du Høyre-velger.
Så useriøse er selvsagt ikke de britiske livssynshumanistene i BHA?
Vel, dessverre.
Enten det skyldes iver eller inkompetanse, har de falt for fristelsen til å la eget livssyn fremstå romslig og rasjonelt, livsbejaende og fremsynt, mens andre livssyn ikke tenker selv, men bare følger Boken og Autoritetene (TM) blindt, og ser alt kun i et rent "religiøst" perspektiv.
Skylappene er godt festet allerede i første spørsmål.
Man kunne altså tenke seg noen teblader mer klargjørende påstander. Det hadde også duftet godt med fære enn tre klare alternativer for livssynshumanister. Det er ikke like morsomt å kaste terninger som gir seksere uansett.
Eller å dytte alle "religiøse" inn i alternativ tre.
Selv kan jeg altså svare ja på alle unntatt nihilistalternativet. I likhet med ikke få muslimer, jøder og andre gudstroende, både i og utenfor de britiske øyer.
Tenker livssynshumanistene i BHA at gudstroende ikke ser mening i opplevelser eller følelser eller evner eller hobbier eller interesser eller oppgaver eller mennesker i den verden de tenker Gud har skapt, har man lest for mye Russell og Dawkins - og det med hånden for det ene øye.
Det lyser ikke mer vett og vidsyn av andre spørsmål.
Her tenker man noen tekopper opplagt at påstand nummer to treffer målgruppen - og altså er et alternativ til de andre. Mens den i realiteten handler om en helt annen sak.
Som altså ikke er hva universet ER, eller hvordan det BLE TIL, men hvordan man best kan UTFORSKE DET.
Sagt på en annen måte er det historieløst og høl i hue å legge opp til en motsetning mellom å tenke at universet er skapt og at den beste måten å finne ut av naturen er naturvitenskap.
Det er som å si at siden huset er tegnet av en arkitekt, kan jeg ikke måle veggene med tommestokk eller bruke metalldetektor for å finne myntene jeg mistet.
For å servere det med teskjeer, kan gudstroende svare ja på alle påstandene, avhengig av dagsformen.
Nå skulle man kanskje tro at verre brygg enn dette, kan det ikke bli. Men man skal aldri undervurdere hvor mye tunnelsyn kan stimulere til.
Her blandes altså hummer og kanari så det er vanskelig å se om man tenker te eller kaffe.
Man forveksler skjønnhetsopplevelse med perfeksjon. Man setter hvordan vi bør leve (miljøvern og fremtidige generasjoner) opp mot hvordan noe er blitt til (design) og hvordan jeg føler det akkurat nå.
Selv kan jeg uten videre svare ja på 1 og 3, selv om 1 kommer best ut her. Alternativ 2 tester ikke annet enn fordommer hos dem som har laget spørsmålsalternativene for BHA.
Å gjette resultatet av testen, var lettere enn å lete med dårlige briller etter en tekanne i bane om Mars.
Noen utvekslinger er dessverre ikke enkle å gjennomføre, men Peter Williams gjør en god jobb på drøyt 20 minutter her - og enda bedre og mye grundigere i boken dette er basert på.
Hvis det er noe som kjennetegner Gud - en vrangforestilling (eller Gud - mange vrangforestillinger som er en mer presis tittel), er det at Dawkins ikke har greie på ting som gudsargumenter, analytisk filosofi, teologi, C.S. Lewis, historie, Hitler osv., slik noen hvis navn ikke skal nevnes har vist her.
Dermed er oppfatningene om boken delt i to hovedgrupper. Man synes den er fabelaktig god om man selv heller ikke har greie på ting som gudsargumenter, analytisk filosofi, teologi, C.S. Lewis, historie, Hitler osv.
Verken Facebook eller nettavisene mangler tester, men de har ennå ikke tatt tak i en av dem som faktisk treffer.
Hva snakker jeg om?
Det er altså ikke hvem du er i Gudfaren eller Game of Thrones. Det er heller ikke hvor gammel du er eller hvor mye du kan om krigen eller krypdyr.
I stedet handler dette om påstanden om at den historiske Jesus ikke har eksistert. Altså ikke bare en Messias som kunne gjøre mirakler, men en jødisk forkynner som forkynte nestekjærlighet, talte i lignelser, var fra Nasaret, hadde disipler, ble korsfestet og døde.
Det er ikke bare den guddommelige Jesus man avviser, det er den menneskelige.
Det begynner å bli noen år siden Zeitgeist hevdet dette med
brask og bramfulle bilder av paver og planeter, men det er fortsatt ikke
uvanlig å møte dette i bøker, medieoppslag og kommentarfelt.
Dermed på høy tid å lansere Den Store Testen av kvaliteten på argumentene.
Og der er det altså mye rart. Svært mye. Rart, rarere og rarest.
Det er ikke tilfeldig at det blant tusener av historikere som jobber med feltet uansett livssyn i dag kun er en halv håndfull (pussig nok livssynsaktivister) med noenlunde relevant utdannelse som avviser at Jesus har eksistert.
Den som står bak testen er ustoppelige Labarum (aka Albert McIlhenny) under tittelen Jesus Mythicist "Wooo" Index - eller altså Flauhetsindeksenfor Jesus-mytere.
Dess høyere poeng, dess flauere argumentasjon. Utvalget under viser spekteret
1 point for each claim in conflict with accepted theories asserted as fact without evidence
2 points for each citation of Richard Carrier or Robert Price on points that only other mythicists agree
5 points for each time specious data is asserted as factual
7 points for each citation of Madame Blavatksky, Alvin Boyd Kuhn, Barbara G. Walker, D. M. Murdock/Acharya S , or C. Dennis McKinsey
9 points for each favorable mention of the film Zeitgeist
11 points for each rant about a sky daddy or the Flying Spaghetti Monster
15 points for boasting of a lack of academic degrees, insisting that formal education is not only unnecessary but also an impediment to creative thought
20 points for lamentations of being misunderstood
25 points for each citation of a book supporting sensationalistic ideas about lost continents, ancient aliens, or the Bermuda Triangle
30 points for each time a crazy hypothesis is suggested and then assumed as fact thereafter
30 points for claiming to be the victim of a conspiracy by the academic establishment
30 points for claiming the evidence for your position was destroyed by the church
35 points for comparing yourself to Copernicus or Galileo
40 points for professing to be privy to information that is secret or to which no one else has access
50 points for using sources whose evidence is based upon claims of psychic revelation, communication with the dead, or firsthand past-life experience
Selvsagt er det ikke noe i veien for å utvide dette. Det er heller ikke veldig vanskelig. Altså ikke flaut eller krever geniforklaring å legge inn følgende punkter:
6 points for claiming that this theory is gaining momentum in academic circles
19 points for released by a publishing house also publishing
sensationalistic ideas about secret nazi technology, lost continents, King Arthur or
ancient aliens
Kort sagt på tide å finne frem Excell og score noen bøker.
Den Grensesløse avslører Jussi Adler-Olsens begrensninger.
Idéen om en «Avdeling Q» i det danske kriminalpolitiet for å håndtere "foreldede saker av
særlig alvorlig karakter" er fortsatt like god. Det er også tankevekkende å bli minnet om endringen i tidsbildet og selvfølgeligheter når vi følger jakten etter spor av en gjerningsmann på Bornholm i 1997.
Altså før mobiler og SMS ble allemannseie.
Riktignok var markedet i stor vekst, men danske øyer dominerte ikke budsjettene. For Nokia og Ericsson handlet konkurransen om hvem som kunne lage den minste og kuleste mobilen, ikke om noe så forstyrrende og fordyrende som å legge inn kameraer.
Men så er dessverre ikke sidehandlingene like fascinerende.
Man skal være stor fan av Carl og Q for ikke å oppleve familiefeider som avsporinger. Det blir masete med grenseløse gjentagelser av assistenten Assads misforståelser av danske uttrykk. Det blir noe uforløst over stadige hentydninger til hans mystiske fortid.
Mye minner til tider mest om en transportetappe. I stedet for å rendyrke en selvstendig historie bygges opp til avsløringer i senere bind.
Det hjelper ikke leseren at også bakgrunnsfortellingen er foreldet og fra YouTube, altså ikke et nettsted av særlig alvorlige karakter.
Man setter fort fingeravtrykk på pannen når en av skandinavias fremste krimforfattere velger et motiv som et stykke på vei følger Dan Brown-løypa (spikersuppe på sprøyt og spekulasjoner) og fremstiller ... arkeastronomi (29 treff på google) og konspirasjonsvåset i Zeitgeist som sannhet, for ikke å si nærmest spydspissen av forskning.
Eller som rett og slett velkjent stoff som er for ... omfattende og avansert for det teologiske studiet.
Men koblingen mellom astronomi og alskens guder og helter som skal være født 25. desember, ha 12 disipler og så videre blir altså ikke mer riktig enten vi snakker om Mithras eller Horus, slik jeg tar opp i denne skepsisartikkelen om Zeitgeist.
Kort sagt på tide å opprette en avdeling C for Clueless.
Det hadde ikke vært helt uten interesse å etterforske motiver og midler bak at forfattere stadig benytter anledningen til å forsterke myter uten å gi en eneste liten motforestiling.
Motivet blir ikke mindre underlig når dette ikke akkurat driver plottet fremover, men er et sidespor knyttet til tanker i en nyreligiøs gruppe. Der det ikke hadde spilt noen rolle for handlingen om de heller hadde drevet med blot, yoga, mindfullness, nærkamp, miljøarbeid eller kristen retreat.
Selv om de generelt fremstilles som heller pussige, blir deler av tankegodset altså løftet frem som betydningsfullt av den ærverdige akademiker Johannes Tausen, teologiprofessor emeritus.
Og som noe å slå i bordet med under konfirmasjonsforberedelsene.
For meg førte det til sterkt behov for å slå boken i veggen, men om Adler-Olsen ville ha satt pris på det, er en annen sak.
Det er likevel få som har beskyldt ham for å bidra til sosialistisk eller kristen ekstremisme, til tross for at han slo tilbake med at andre partier bidrar til islamisme ved å undervurdere farene, og ikke minst at Kristelig Folkeparti har et enormt ansvar
for at flere titalls mennesker reiser ut og slutter seg til terrororganisasjoner, driver med krigshandlinger og massakrerer barn og kvinner der ute. Dette er det Kristelig Folkeparti som har ønsket, og resultatet ser vi i dag.
Selv om det ikke ble opptøyer i gatene fra gamle damer med paraply, slamret Kut Arild Hareide så hardt med vannglasset i Dagsnytt 18-studio at Sandberg nesten var troverdig da han ba om unnskyldning.
At det likevel er tvilsomt å forvente mykere eller klokere fremferd fra Sandberg i årene fremover, viser seg når han skriver i Dagbladet om når religionene kolliderer.
Hadia Tajik vil gi ungdommen
en Koran før islamismen tar dem. Det synes jeg er en merkelig logikk. Å
gi barn og unge en bok som millioner av mennesker allerede tolker
ekstremt, og håpe at de unge ikke vil tolke den ekstremt, kan umulig
være den beste løsningen. Valget mellom ekstrem overtro og moderat
overtro er fremdeles et valg mellom to onder. La oss heller lokke de
unge med bøker og ideer som utfordrer dem til å stille spørsmål ved
selve livet, la de filosofere og utforske meningen med ingenting og alt.
Altså det motsatte av hva bøker som Koranen og Bibelen gjør.
Nå kan man si mye om islam og islamisme, men å sause sammen alle religiøse tekster i én suppe, fordi det finnes ekstremister i en eller flere religioner, er mildt sagt ekstremt, selv om det nok ikke er ekstremistisk.
Forestillingen om at Bibelen er en fasit som i seg selv hindrer folk fra å tenke og stille spørsmål, er like meningsløs som det er malplassert å likestille Koranen og Bibelen.
Ikke fordi deler av Det gamle testamentet ikke er fullt på høyde med eller verre enn sinnaversene i Koranen. Men det gjør altså mer enn noen tødler forskjell at bare én av disse bøkene inneholder Jobs bok, Ordspråkene og Forkynneren, Bergprekenen og 1. Korinterbrev 13.
Det er heller ikke gitt at det gir stor mening å sette likhetstegn mellom et bibliotek og en bok.
Eller å overse historien. Både islamsk og kristen kultur var i middelalderen knyttet til en sterk rasjonell tenkning. Den kristne fortsatte også i renessansen, tross den hermetistisk-magiske vekkelsen som sprang ut i blomst på slutten av 1400-tallet.
Opplysningstiden er utenkelig uten rasjonaliteten middelalderens universiteter formidlet og forsterket.
Etter dette utspillet fra Sandberg er det ingen overraskelse at det ble klirring i kaffekoppene i avisen Dagens spalter. Og at Sandberg følte seg kallet til å gå inn i glassbutikken igjen.
Med et tilsvar som (her er det ingen grunn til å holde på hatten) ikke vil dempe gemyttene. Eller redusere behovet for enda et langt svar til en FrP-representant (som her og her), selv om man i teorien kunne nøyd seg med å replisere med at dette forsterker partiets etterlysning av en bedre skole.
Det er dessverre likevel grunn til å bruke litt fonteplass når han sier til sitt forsvar at Bibelen kan brukes i «totalt ulike
retninger også for å legitimere vold».
Ja, mange slags tekster kan det, også opplysningsfilosofenes - noe som viste seg med all uønsket tydelighet under den franske revolusjonen. Spørsmålet er imidlertid ikke om en tekst kan brukes "i totalt ulike retninger", men hvor lett det er.
Altså hva er den opplagte og naturlige måten å forstå Bibelen på, hvis man passer på å lese også Det nye testamentet?
Selvsagt kan man havne på mindre spontane koknklusjoner etter noen hundre års teologiske eller politiske vektlegginger, endringer i tradisjoner og tildels avanserte tolkningsnøkler - og ikke alltid bare til det verre. Når dette hender, er det uansett sjelden uten historiske årsaker eller provokasjoner.
Korstogene hadde mange årsaker, men ikke at ungdom leste Bibelen.
Sagt på en annen måte er det ikke rent vilkårlig at de første kristne var pasifister og vegret seg i mange hundre år for å bli soldater.
Selv for Sandberg tviler jeg på at voldsbruk er den umiddelbare tolkningen av en tekst der stifteren refser sine nærmeste tilhengere for å ty til sverd - som når Peter hogger øret av en soldat i forsøket på å redde Jesus. Når Jesus i Bergprekenen setter "alle som stifter fred" som et ideal, og Paulus ser Åndens frukt i Galaterberevet 5,22-23 som "kjærlighet, glede, fred, tålmodighet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse", er det ikke aldeles opplagt at en lesning av Det nye testamentet vil legitimere vold.
Det er ikke gitt at krig og terror er det første radikaliserte kristne tyr til.
Imidlertid er det ikke disse idealene Sandberg vifter med lettere Ex Cathedra. Han slår inn flere åpne dører enn han aner med at den beste "motvekt til
radikalisering er å utvikle menneskets iboende rasjonalitet, fornuft, empati og
nysgjerrighet».
Mens han risikerer å få noen i fleisen når han fortsetter med at «nestekjærlighet og
altruisme er utviklingstrekk i menneskelig evolusjon som har resultert i
siviliserte samfunn».
Ja, det kan argumenteres for at altruisme kan være evolusjonært fordelaktig for slektsgrupper, fordi felles gener føres videre. Men at noe kan skyldes evolusjon (som aggresjon, misunnelse, grådighet, selvoppholdelsesdrift eller en driv etter å skaffe slaver som kan malet huset mitt) gjør det ikke automatisk til noe "godt" eller noe vi alltid bør følge. For å sette nestekjærlighet og
altruisme som ideal fremfor aggresjon eller revirmarkering, trenger man mer enn biologiske begrunnelser.
Ikke minst fordi dette evolusjonært synes begrenset til mindre grupper - slekten eller "inngruppen". Overfor "utgruppen" blir mekanismene annerledes - noe som har gjort at stammer ikke direkte har anstrengt seg for å holde fred med naboen.
Det hører også med slik Erik Tunstad forklarer i Evolusjon - basert på en sann historie, at flertallet av evolusjonsforskerne i dag "ser bort fra ekte altruisme og gruppeseleksjon" (side 252).
Hadde nestekjærlighet og altruisme vært sterke biologiske drifter, ville verdenshistorien sett noen smuler annerledes ut, både før og etter steinalderen. Det er ikke tilfeldig at Jesus i lignelsen om den barmhjertige samaritan valgte nettopp utgruppen samaritanerne som "min neste" - og altså ikke min nabo i min egen stamme.
Sandberg er ikke ferdig med feilslutningene der.
For å avslutte med schwung og virkelig stille kristne FrP-kritikere i forlegenhet, trekker han frem slaveriet. Dette synes han å oppfatte som et så sterkt kort at det vil trumfe frem en annen tone fra kristne overfor en fornuftens fanebærer som Sandberg.
Det er eksempelvis ikke på grunn av kristendommen, men på tross av den, at vi ikke lenger aksepterer noen form for slaveri i vår del av verden. Både Det gamle og Det nye testamentet forsvarer og promoterer som kjent den høyst uetiske praksisen som selv Jesus aldri tok avstand fra.
Det er altså svært tydelig at Sandberg ikke har lest særlig mye om Bibelen eller om slaveri.
Som jeg skriver i Da jorden ble flat, handler jødenes hovedfortelling om frigjøring fra slaveriet i Egypt og den senere lengselen etter å vende hjem fra deportasjoner og slaveri i Babylon.
Dette er et gjennomgående tema og noe av det klareste i Jesu forkynnelse. Så viktig at han starter sitt offentlige virke (Lukas 4,16-21) med en regjeringserklæring når han leser høyt fra Jesaja 61:
Han har sendt meg for å kunngjøre at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren.
Tilhørerne forstod umiddelbart at dette handlet om jubelåret i tredje Mosebok 25, 8ff. Hvert femtiende år skulle man gi frihet til alle som bodde i Israel, inkludert slaver. Dette sto i sammenheng med sabbatsåret der alle hebreiske slaver skulle gis fri. Israelitter skulle ikke bli holdt som slaver mer enn seks år (2 Mos 21,2ff) og det mer omfattende jubelåret kom året etter det sjuende sabbatsåret.
Slaveri ble verken ansett som varig, godt eller grunnleggende.
Og det uttrykker i GT flere former for økonomiske og arbeidsmessige forhold. Selvsagt et godt stykke unna dagens stort sett godt regulerte arbeidsliv, men noen ganger er uttrykket ”tjener” mer nærliggende. Blant jødene var det ikke uvanlig å avtale å arbeide for andre for å få til livets oppholdelse eller rett og slett for å betale gjeld.
I et økonomisk knapphetssamfunn uten trygdeordninger var dette en måte å sikre overlevelse.
Selv om GT ikke avvikler alle former for slaveri som sådan, innførte man ikke slaveriet. Det tilhørte en gammel orden i alle land. Slaveriet hadde vært naturlig og tildels dominerende i tusener av år - og skulle være det i tusener av år fremover i de fleste kulturer.
Å endre økonomiske systemer er ikke gjort over natten eller århundrene. Men staten Israel gikk langt i å begrense overgrep mot slaver, og ga altså frihet etter noen år.
Jesus forsterker dette og erklærer at han er kommet for å sette alle slaver fri, og føre alt - også det økonomiske - tilbake til en rettferdig fordeling. Dette er et av avsnittene som tydeligst antyder hans selvforståelse som Messias - kongen som skulle skape velsignelse for alle folkeslag.
Nå er det mulig å lese Bibelen på flere måter. Det er ikke vanskelig å finne vers i GT som regulerer slavehold i staten Israel, eller i NT som formaner slaver til ikke å gjøre opprør. Men bibellesning handler ikke om cut & paste av ti setninger fra GT og NT inn i en lovbok.
Det handler ikke om vers, men om visjon.
Kort sagt er det ikke slik at Bibelen "forsvarer og promoterer" slaveriet. Det finnes ikke noen befaling om å gå ut i verden og gjøre alle folkeslag til slaver.
Den sentrale visjonen er ikke å undertrykke andre, men at det ikke er forskjell på slave eller fri.
Effekten var umiddelbar. De fleste i menigheten i Efesos var slaver. I Lille-Asia generelt avviste kristne slaveri som synd og altså brudd med naturretten og kristen tro. De tilbød åpent rømte slaver asyl. Det ble et stort ideal å frigi slaver. En av de første pavene var selv slave.
Som Carl Grimberg trekker frem i bind 6 av hans verdenshistorie var det slik at
Ved gudstjenesten og i menighetslivet fikk kanskje de stakkars slavene for første gang føle seg som mennesker. Det var ingen forskjell på herre og trell.
Selv om de første kristne ikke gikk i bresjen for noe så radikalt som å avskaffe slaveriet, ble frigivelse av slaver sett på som et av de klareste uttrykkene for å gjøre godt. Dermed ble slaveriet underminert og etterhvert avskaffet i kristne land. Dette var så tydelig knyttet til Kirken at ordet for frelse i Norge, stammet fra frigivelse av slaver. En frigitt trell fikk fjernet halslenken og ble kalt frihals, et ord som vi kjenner igjen i frelst.
Vi finner dermed sterke røster mot slaveriet hos flere kirkefedre. Muligens sterkest uttrykt hos Gregor av Nyssa (ca. 335-395) i en preken i 379. Han behandler ikke bare slaveri som noe uunngåelig som kristne ikke bør involvere seg i utover det som måtte være nødvendig, men tar umisforståelig avstand fra hele institusjonen. Å ta fra andre den frihet som de er gitt av Gud gjennom Jesus, er å bryte og snu opp ned på Guds lover som ikke gir noe menneske slike fullmakter. Selv ikke Gud har makt til dette.
Når slaver kjøpes, kjøpes samtidig all deres eiendom. Men siden hvert eneste menneske er satt til å råde over alle jordens rikdommer, kan det aldri finnes nok penger til å kjøpe dem eller deres eiendom.
Gregor var dessverre ikke den eneste på banen. Etter hvert som kirken ble en del av maktapparatet, begynte imidlertid kompromissene med etablerte samfunnsordninger og ”sunn fornuft”. Kirkefedre som Augustin kunne dermed argumentere for at selv om slaveriet ikke var en del av naturretten, var det heller ikke absolutt forbudt.
Samtidig inspirerte man til mer humane lover. I Justinians lovverk på 500-tallet ble slaver ikke oppfattet som gjenstander, men som mennesker. Et utslag var dødsstraff for eiere som tok livet av slaver.
Likevel lot fortsatt kristne seg inspirere enda mer av Bibelen, som Irlands sagnsomsuste apostel Patrick i første halvdel av 400-tallet. Han så slaveri som en “grusom og unevnelig forbrytelse” og krevde kompromissløst at kristne skulle vise sin motstand mot slaveriet. Mot alle odds fikk han slutt på slaveholdet i Irland og en dramatisk reduksjon i drap, blodhevn og stammekrig.
Hva så med "negerslaveriet"? Det foregikk da virkelig i land som kalte seg kristne?
Ja, men det skyldtes ikke at noen på 1500-tallet leste Bibelen og fant ut at nå måtte vi holde slaver igjen. Grunnen var i stedet nettopp Sandbergs idealer - fornuften og empatien, hånd i hånd med god økonomisk politikk.
Nettopp høymiddelalderens rasjonelle tradisjon gjorde at man forholdt seg stadig mer positivt til den største tenkeren av dem alle, Aristoteles. Og i følge ham tilsa fornuften forskjell på mennesker. Naturen viste oss at noen var født til å være herskere, andre til å være slaver.
Dette gikk likevel ikke helt hjem, før conquistadorene erobret Sør- og Mellom-Amerika og trengte gruvearbeidere. Lokale indianere, strøk fort med. Dels i empatiens navn og enda mer i grådighetens så man seg om etter mer hardføre slaver.
Løsningen var afrikanere.
Tross sporadiske protester mot hele opplegget og varige oppfordringer til mer human behandling, fortsatte slaveriet og spredde seg til flere nasjoner.
Men etterhvert kom det stadig sterkere protester, ikke minst fra vekkelsespredikanter som John Wesley. Mens fornuftens fanebærere som opplysningsfilosofen David Hume (1711-76) argumenterte sterkt for slavehold som viktig, permanent og moralsk.
Selv om kristne politikere som William Wilberforce (1759-1833), sterkt inspirert av
Wesley, kjempet innbitt mot slavehanden, fortsatte økonomer og jurister å
forsvare den med rent sekulære argumenter.
I The Pro-Slavery Argument (1853) forsvarte
økonomer som Thomas Dew slaveriet.
Professoren Thomas Dew (1802-1846) argumenterte som Hume på økonomisk og filosofisk grunnlag for slaveriet som det beste også for slavene selv.
Juristen John Calhoun (1806-1859), senere visepresident, fulgte opp med tunge argumenter, uten å ty til teologi.
Dette skapte et tankeklima som også enkelte sørstatsprester fulgte opp. I 1836 ga James Smylie ut den første av en liten serie bøker som de neste par tiårene hevdet at slaveri var et positivt gode og støttet i Bibelen.
Kanadiske, skotske, engelske og franske teologer var ikke imponerte.
Argumentene hadde ingen spesiell støtte utover hvite i Sørstatene. Som også i noen grad fant støtte i det amerikanske skillet mellom religion og politikk. Hadde først staten vedtatt noe, var det ikke de religiøses oppgave å bekjempe det.
En politisk holdning som Per Sandberg ikke ville føle seg helt fremmed for.
Vi ser altså at realiteten er motsatt av hva Sandberg hevder. Selv om Bibelen ikke er et politisk kampskrift mot slavehold med detaljerte løsninger for en alternativ økonomi og sosiale ordninger, finner vi så mange undergravende avsnitt og verdier at det er vanskelig å utvikle en konsistent teologi til støtte for slaveriet.
Det er langt fra tilfeldig at nettopp kristne aktivister spilte en så avgjørende rolle for å stanse slavehandelen og slaveriet i USA og Det britiske imperiet. Det som holdt igjen var et godt stykke på vei sekulære, ikke-teologiske, økonomiske og fornuftsbaserte argumenter.
Mens den viktigste inspirasjonskilden for svarte i USA til å holde ut og kjempe for sine rettigheter var ... Bibelen.
Det er ikke ofte avisene har overskrifter som forteller at de bekrefter Bibelen hver dag. Det gjør det likevel ikke mindre sant.
Nå er dette selvsagt en litt finurlig innledning for å få deg til å lese videre. Men den har noen millimeter brodd. For det er slik i en hektisk og lesersøkende avisverden at spissede eller upresise oppslag synes mer regelen enn unntaket.
Likevel er det sjelden noen hevder at slike artikler ikke inneholder solide og sanne kjerner. Selv om de altså kan ha selvmotsigelser og feil, og lite bekreftes av arkeologiske spor.
Ett eksempel er dagens interessante og lange (seks sider) oppslag i Vårt Land om det alltid spennende temaet Bibelarkeologi.
Blant flere som er intervjuet er altså undertegnede som mange har fått for seg at eksisterer. Det er mye sant i at jeg "er skribent og foredragsholder" og kjent for å "avlive flere kirkehistoriske myter". Men ikke like mye at jeg jobber "med å få vitenskapen og Bibelen til å synge samstemt".
Ikke minst siden jeg altså motsier dette på neste side av oppslaget.
Der sier jeg altså at når funn (eller mangel på funn) "kan utfordre bibelske historier" (altså så tvil om hvor godt de stemmer) er det flere muligheter
i spennet mellom at arkeologene har tolket funnene feil, til at Bibelens forfattere har gjort en feil. Jeg er ikke fremmed for noen av disse mulighetene, sier Davidsen.
På samme måte er jeg ikke fremmed for muligheten for at en journalist kan ha tolket meg feil når jeg på spørsmål om hvor gammel jorden er ser ut til å svare frisk at den er
13 milliarder år. Geologien daterer jorden til å være så gammel.
Jeg er heller ikke fremmed for muligheten for at det er jeg som kan ha gjort en feil.
Denne feilen hadde blitt fanget opp om den var med i sitatsjekken, men det er bare å tilstå at jeg faktisk sa noe i retning av dette til journalisten. For i neste setning å korrigere med at jeg trodde han spurte om universets alder og forklarte at geologene daterer jorden til rundt 4 milliarder år (helt presist 4,6 milliarder).
Det er også mulig at noen i Vårt Land kan ha gjort en feil når navnet mitt konsekvent skrives med bindestrek. Spenningen er dermed til å ta og føle på om det vil få fremtidens forskere til å konkludere med at siden Bjørn-Are Davidsen er ukjent i Folkeregisteret, er det tvilsomt at han kan ha eksistert.
Uansett er jeg mer opptatt av å finne ut hva som skjedde enn
av å presse dataene for å få "vitenskapen og Bibelen
til å synge samstemt". Det er bedre å være ærlig om eller åpen for feil, enn å komme med sære og søkte forklaringer for å få arkeologi og Bibelen til å gå opp i en høyere harmonisk enhet.
Det er også greit å være åpen for at arkeologi kan endre seg over tid med nye funn eller revurderinger av gamle. Noen ganger i Bibelens favør, men ikke altid.
Tar Bibelen feil, betyr ikke det at Bibelen må være feil. På samme måte som vi ikke kan avvise sannheten i avisoppslag eller sanger eller romaner eller TV-serier om Tungtvannsaksjonen fordi de inneholder selvmotsigelser eller overdrivelser eller omdiktninger eller (her er det bare å holde seg fast) ikke fremstår naturvitenskapelig presist.
Ellers er det interessant at måten Atle Ottesen Søvik plasseres i artikkelen om likkledet i Torino, gjør at det kan virke som om han er skeptisk til også dette. Han fremstår omtrent som meg når han maner til varsomhet om ikke å la
iveren etter å bevise og å motbevise Bibelen med arkeologiske funn kan ta litt overhåmd.
Uten at dette trenger å bety at vi må innføre en Deuterodavidsen.
Men når neste som intervjues (Nils Petter Thuesen) kan leses som at han kontrer dette med tvert i mot å tro at "likkledet er ekte, og at det er en viktig kilde til å kunne si noe om den historiske Jesus", hadde det vært kjekt for flere med en kommentar om at den i Norge som har skrevet mest grundig og svært så positivt om ektheten av kledet er en viss Atle Ottesen Søvik.
Noe som altså kan bekreftes av utenomaviselige kilder.
Det er alltid interessant når media fanger opp nyheter fra andre media. Mens en journalist er velkjent med veien (eller irrgangene som det heter på fagspråket) som fører til overskrifter i egen avis, tror man tydeligvis at overskrifter i andre er presise uttrykk for innhold og utsagn i artiklene.
Når Vårt Land i dag tror de siterer meg, er det altså fra en overskrift på en artikkel. Det hadde dermed vært flere grunner til å lese den om man var ute etter å se hva som faktisk var sagt og ment.
For å si og mene noe.
Hva sier jeg så i artikkelen som du finner en lenke til fra denne posten om tro og teknologi? Rett og slett ikke noe annet enn at
Jesus var fra noe i retning av en ingeniørfamilie.
– Ettersom
det at han kalles for «sønn av en snekker» (tekton) mer presist kan
oversettes i retning av «en håndverker», begrunner Davidsen.
Nå er det nok å strekke det litt langt å si at å komme fra noe som er i retning av en håndverkerfamilie er å være fra noe i retning av en ingeniørfamilie, selv om noen lærde kan strides om sånt.
Men det er å strekke det langt lengre å si at en som kommer fra noe i retning av en ingeniørfamilie må oppfattes som en slags ingeniørtype.
Sagt på en annen måte har jeg to døtre som pussig nok begge kommer fra en sivilingeniørfamilie. De kommer til og med begge fra en Cand. Scient i informatikk-familie. Det betyr ikke at noen av dem kan mistenkes for å være en slags sivilingeniørtype eller engang Cand. Scient-type.
Det taler NRK til ære at de så ofte sender programmer om vitenskap, men ikke fullt så mye at de ikke like ofte går gjennom dem vitenskapelig.
Det står altså ikke på intensjonene når NRK viser den svenske undervisingsradioens visuelt gode serienBilda som forandra vitskapen. Like fullt er resultatet enda et av disse programmene som viser at noen bilder aldri forandres.
Siden du befinner deg på Dekodet, vet du hvilke det er.
Når pensum er feil, hjelper det ikke at pedagogikken er god. Ja, det stemmer at noen bilder eller visualiseringer har spilt en rolle i historien, enten det handler om å påvirke oppdagelser eller allmenne oppfatninger. Bilder av månelandingen og jorden sett fra månen er blitt ikoniske.
Det betyr ikke at alle bildene er fremstilles riktig. Eller at alle bilder vi har i bakhodet stemmer.
Også såpass ikoniske som det av Kirkens Kamp Mot Vitenskapen.
Men her har vi altså å gjøre med en klassisk psykologi. Når vi tror vi vet noe, vet vi ikke at vi tror.
Siden alle vet hvordan vitenskapshistorien har vært, kommer man ikke på å spørre vitenskapshistorikere. Det holder i lange astronomiske baner med fysikere og forfattere.
Slik sørger media for å holde i live fordommer. I stedet for å spre kunnskap, sprer man fordummende tøv. Misforståelser bidrar sjelden til forståelse.
I stedet for å spørre noen med utdannelse på feltet, bygger man på forlatte forestillinger om en grunnleggende konflikt mellom tro og vitenskap. Den katolske kirken er på tiltalebenken. Kopernikus (1473-1543) og Galileo (1564-1642) er kronvitner i kampen mellom det geosentriske verdensbildet med jorden i midten og det heliosentriske med solen i midten.
Uten at man retter teleskopet mot hva de selv eller andre i samtiden faktisk sa og skrev.
Hele sekvensen varer i mindre enn ni minutter, fra 20:20 til 29:00. Da skulle man tro det var mulig med nok research til å ha orden i sysakene. Man klarer vel ikke å gjøre mange feil på så kort tid?
Jo, det klarer man. Programmet sprer flere myter per minutt enn en gjennomsnittlig drosjesjåfør.
Den sentrale autoriteten er den mangestedsnærværende Michio Kaku, en teoretisk fysiker som dels har arbeidet med teorier om strengteori og dels drevet populærvitenskap.
Det Kaku formidler her er nok populært, men det er ikke vitenskap. At noen er flinke på det de kan, betyr ikke at de er flinke på det de ikke kan. At noen vet hva som er fakta og myter om strengteorier, betyr ikke at de vet hva som er fakta og myter i vitenskapshistorien.
At noen vet opp ned på astronomi, betyr ikke at de vet opp ned på astronomiens helter.
Det er ikke bare småfeil det dreier seg om. Poengene er helt sentrale for å forstå historien.
Ikke minst når det gjelder motivasjonen til Kopernikus. Det er grunnleggende feil å hevde at det var frykt for å bli "lyst i bann eller torturert" som gjorde at Kopernikus vegret seg for å publisere De revolutionibus orbium coelestium som beskrev modellen med solen i midten.
Likevel presterer programmet å etterlate bildet av en Kirke som nådeløst overvåket astronomer slik at de ikke tråkket utenfor den smale vei. Hadde man vettet i behold, publiserte man ikke andre teorier enn dem som var nøye forhåndsgodkjent.
Det verken programskapenerne eller Kaku vet, er at det er de som ikke våger seg utenfor den smale vei. Siden de tror de har vettet i behold, publiserer de ikke andre teorier enn at Kopernikus var livredd for Kirken. Resultatet er nok noen smuler annerledes enn Kaku tenker. For i stedet for å merke ros kan han få merke hva Kopernikus fryktet.
Rett og slett å bli til latter blant andre fagfolk.
Nå er det ikke enkelt å vite om Kopernikus fryktet noe i det hele tatt, siden det ikke er dokumentert at han gjorde det. Men når han drøyde med å utgi verket om et heliosentriske systemet, er det lett å tenke noe må det ha vært. Siden vitenskapshistorikere vet at Kirken ikke hadde for vane å blande seg inn i vitenskapelige debatter, er den vanlige oppfatningen at han fryktet å bli gjort til latter.
Grunnen var ikke at de rundt ham var kunnskapsløse mobbere. Nei, han fryktet at han ikke var i stand til å vise at hans modell var bedre enn alternativet. Og de han fryktet var ikke Kirkens ledere, men andre astronomer. Som altså syntes den klassiske modellen var langt bedre.
Blant annet fordi den i motsetning til inntrykket programmet gir (fra 23:00 til 24:10) hadde færre hjelpehypoteser (rundt 40 ekstra episykler - småsirkler) enn Kopernikus (nærmere 50 ekstra).
Grunnen var at Kopernikus sin modell i likhet med Galileos var feil. I stedet for å beskrive at planetene gikk i ellipsebaner, tegnet man dem i sirkelbaner.
Den andre autoriteten som slipper til er Dava Sobel, som presenteres som "Kopernikusexpert och forfattare". Vi snakker altså heller ikke her om en vitenskapshistoriker, men en bestselgende forfatter av populærvitenskap, her A More Perfect Heaven om Kopernikus.
Here we have Sobel repeating the old myth that Copernicus didn’t want to
publish because he feared the religious reaction; this has been
dismissed by historians of science for decades. Copernicus didn’t
publish because he couldn’t deliver. In his Commentariolus he
had claimed he would provide proof that the world (read universe or
solar system) was heliocentric. He was nowhere near being able to
deliver that proof and that is why he hesitated to publish his book.
Christie er ikke nådig i gjennomgangen av Sobels bok som hun heldigvis ikke rekker å utbrodere på sine tilmålte minutter.
Han ville heller ikke vært verken imponert eller nådig om han hadde sett videre i programmet. Der kan Kaku fortelle at bildet Kopernikus tegner med solen i midten, fører til en storm av tanker hos astronomene. Når de så de aksepterer den nye modellen, reagerer Kirken.
Det er vanskelig å vite hvor man skal begynne.
I den grad Kopernikus' modell førte til noe, var det ikke aksept for én modell. Det var aksept for mange modeller. Svært mange. Hvilke av disse syv modellene som var riktig var underbestemt av dataene på Galileos tid.
Selv om altså programskaperne har bestemt seg.
Dermed gjør de et stort nummer av at Kopernikus sin bok var så "farlig" at den stod på Kirkens index over forbudte bøker frem til 1835.
Dette er igjen så misvisende som det kan bli. For det første var det ingen som reagerte på boken da den kom ut i 1543. Eller i 1553. Eller 1573.
Det tok over 70 år før noen kom på at den var "farlig".
For det andre var det man reagerte på ikke at Kopernikus hevdet at solen var i sentrum, men at Galileo (som altså av ulike grunner var i fokus på den tiden) hevdet at han hadde bevist at solen var i sentrum.
Historien har selvsagt flere faktorer som autoritetsspørsmålet under motreformasjonen og like før 30-årskrigen. Men kort sagt var det som ble satt på forbudslisten bøker som hevdet at den heliosentriske modellen var bevist.
Mens man umiddelbart ga ut andre utgaver av Kopernikus-boken, der setningene om bevis var fjernet.
For all praksis var Kopernikus og Galileo ute av listene etter at pateren og og matematikeren Luigi Guido Grandi i 1712 publiserte boken Til forsvar for Galileo,
med kirkens godkjennelse. I løpet av 1700-tallet kom 254
verker som støttet Galileos arbeider - og det av katolske forfattere.
Grunnen til at noen bøker stod lenge på listen, var at ingen brydde seg om å sjekke og justere listen. Det hører med å nevne at paven måtte gripe inn overfor regelryttere som da en professor i 1820 ville trykke en lærebok som
støttet det kopernikanske system. Da det dukket opp fra sidelinjen en overivrig embetsmann nektet å
godkjenne utgivelsen, måtte paven Pius VII true med straff for å sikre
at læreboken kom ut.
Paven la da også til at ingen heller i fremtiden skulle forby noen å
fremme Kopernikus sin teori, selv om det først var i 1837 at Galileos
bok om solsystemet ble fjernet fra listen, slik f.eks. Atle Næss nevner i Da jorden stod stille.
Men det tydeligvis fortsatt ikke er forbudt å prsse inn flere myter på ni minutter.
Som at Kopernikus fratok oss vår priviligerte plass i midten av universet, slik at jorden bare ble én av mange planeter.
Mens det i realiteten forholdt seg stikk motsatt. Det var ingen priviligert posisjon å være i midten. I stedet for å være opphøyd, var jorden det laveste stedet i universet. Det var den ufullkomne delen, mens alt over månen var fullkomment. Jorden var der universets bunnfall befant seg.
Det var planetene og solen som tilhørte den opphøyde delen av universet, nærmest Gud.
Dette snus nå på hodet slik Kopernikus' støtespiller Rheticus (som slik programmet altså riktig forteller var den som fikk hans Revolutionibus utgitt) forklarer. Jorden var ikke detronisert, men var blitt en planet fordi "solen hadde sunket til universets senter".
Forestillingen om at Kopernikus fratok oss vår priviligerte posisjon er ikke mulig å finne før mot slutten av 1600-tallet, og vokste proposjonalt med den dalende kunnskapen om den gamle modellen.
På samme måte som muligheten til å slippe til i rimelig god sendetid med programmer om vitenskapshistorie synes omvendt proposjonalt med kunnskapen om historien.
Enten man produserer, presenterer eller kjøper inn programmet.
"Vil også du utføre mirakler i hverdagen? Humanistisk Ungdom har løsningen!"
