Treff og blikkfang

Av og til hender det at jeg tar på meg vanlige klær og sjekker trafikken på bloggen.

Stort sett er den som ventet, de seneste dagers innlegg ligger øverst med noen titalls treff og så er det en og annen slenger på et tema eller to som har fenget interessen hos de som er innom, oftest blant de mest populære i høyremargen.

Men i forrige uke fortonet dette seg litt annerledes. En bloggpost fra 2008 om Guds eksistens og boken Svar skyldig fikk plutselig 17 treff på få timer. 

Det viste seg at det hele hadde en naturlig forklaring. Jeg ble gjort oppmerksom på at den gode Even Gran nylig anbefalte nettopp denne bloggposten som lærerik, under en utveksling med Islam Net på facebook (se tiende kommentar) om diskusjonen mellom Lars Gule og den islamske trosforsvareren Hamza.

Dermed kom nok også forklaringen på at en mildt sagt helt annen bloggpost fra 2008 hadde fått 22 treff på få timer.

Selv om temaet var intet ringere enn Emerson, Lake & Palmer og dermed fortjener atskillig interesse (og mere til), kom nok dette noe overraskende på selv en hjernesalat som meg.

Men det er vel bare å bite i seg skuffelsen og vedgå at når Jerusalem er i overskriften, til og med ved et kjekt Jerusalem bannlyst igjen, drar det nok i større grad blikket til seg i enkelte kretser enn ELP.

Sukk.

Klassisk monster

Mens fremadstormende artister på 60- og 70-tallet skapte furore ved å kle klassiske verker i rockedrakt, har vi etterhvert sett mange eksempler på at rockelåter blir fremført av symfoniorkestere.

Noen ganger omtrent like pinlig som sangen til årets ski-VM, men det hender man treffer både nier og tier på blinken. Ikke minst når rockeverket som skal tolkes har andre egenskaper enn at det ... rocker.

Ett av de beste eksemplene er noen få dager gammelt.

Slik låter det når et japansk orkester tolker Tarkus.

Spill og Musikk - Final Fantasy IX

Inspirasjonen bak denne er ikke ... veldig vanskelig å ane.

Nesten så jeg får lyst til å spille.

Den Store Animasjonen

Ikke helt ekte McCoy, men nær nok. Og animasjonen er avgjort av de mer kongelige (i disse Carl Gustav-tider presiseres at dette her er et honnørord).

Mer animerte tilstander her.

Ikke skeptisk

Siden enkelte for tiden reiser rundt med en alternativ trio og instrumentering er det igjen på tide å løfte fram en viss trommeslager og hans merry men.

I anledning det amerikanske valget i dag slår vi oss løs med litt western.



Deretter er det bare å gå hit og si fra at du liker den.

Kjør musikkdebatt

Siden det ikke direkte mangler utlegg på YouTube av sommerens musikalske høydepunkt, High Voltage-festivalen, som muligens er omtalt noen ganger på Dekodet, hvis jeg ikke husker helt feil, deles herved en liten del av begivenheten.

Dette holder i massevis for meg som nostalgisk supernova (selv om Zappa plays Zappa var festivalens musikalsktekniske høydepunkt og Transatlantic det emosjonelle), men det er ikke til å komme helt fra at ELP-gutta er blitt eldre, har ikke spilt sammen på 12 år og at Keith er redusert etter nerveskade i høyrehånden.

Hvilket fører til Det store spørsmålet.

Bør musikere som ikke lenger er sensasjonelt supre i fingre og strupe, etter at tidens tann har tæret både her og der, få lov til å fortsette å spille, eller bør det legges ned forbud for ikke å ødelegge minnene fra da Himmelske Vesener var på visitas?



Forøvrig kan nevnes at mens dette opptaket gjengir mitt inntrykk fra festivalen av et virkelig sterkt og bevegende høydepunkt (følg særlig med på The Sage som starter etter drøyt 3 minutter) - gir det offisielle CD-opptaket fra soundboardet inntrykk av at Lake her synger noen smuler falskt.

Hvilket er mer enn lettere underlig for en vokalist av hans størrelse.

Er grunnen rett og slett at lydbalansen er forskjellig fra høytalerne enn på soundboardet, slik at Lake og publikum hørte tangenttonene annerledes?

I såfall er jeg nok tvunget til å gafle i meg noen kameler og støtte slørete piratopptak på YouTube, selv når det finnes profesjonelle versjoner.

Kultur - ingen debatt

Så er det bare en dag igjen til avreise for å la seg henføre sammen med noen hærskarer brave kulturkjempere på HV-festivalen.

Det hele innledes med oppvarming i mer intime omgivelser fredag kveld, på The Boom Boom Club som kulturelt nok tilhører fotballklubben Sutton United. 

Noddy's Puncture, verdens antagelig ledende ELP-tribute band, inviterer venner og kjente, for ikke å si tilfeldig forbipasserende, til å feire søndagens headline. Ellers som de sier i forhåndsomtalen:

The UK's foremost Emerson Lake & Palmer tribute band, complete with a wild stage show featuring daggers and pyrotechnics!

Det hører med å nevne at Keith kommer til å bruke en av Noddys Hammond-orgler til hans lettere amok-adferd på omtalte søndag.

Behovet for reparasjoner vil bare høyne instruments verdi, i følge såpass informerte kilder som eieren.

Etter neste kulturblogg tar Dekodet som man forstår en ny sommerpause noen dager.

Spøk og spenning på boks

Stort sett bortreist i helgen, så må muligens nøye meg med all denne jazzen og det glade budskap at det nå er kommet en samling konsertopptak inkludert offisielt utgitte bootlegs-varianter med et visst band.

Som altså spiller om nøyaktig én måned på Hove HV-festivalen.

Mens folket venter på mer spøk og spenning, kan vi ta en skarp konkurranse basert på boksomslaget til venstre.

Hvem sitt ansikt ser vi her?

I synsvinklen

Det har ligget i kjømda en stund, men nå er det ikke lenge før denne utgaven av Classic Rock presents Prog pryder kioskene over det ganske land.

Enkelte av oss som opplevde desember 1973, og med et nødskrik overlevde 80-tallet, kommer med andre ord til å drømme seg daglig bort på Narvesen i en måned eller to.

Så får vi håpe at ikke for mange eksemplarer står så lenge at bladet legges ned, eller ikke lenger tas inn i kioskene.

Panikken har hvert fall grepet meg både her og der etterhvert som jeg har bivånet skjebnen til Peter Gabriel-nummeret de seneste par måneder.

Selv om han selvsagt ikke er så hot som ungdommens store favoritter på forsiden over.

I siktelinjen

Målrettet reklame har vært i siktelinjen en stund, men jeg har vel tenkt at det skal godt gjøres å finne noe som treffer meg spesielt tett ved hjertet.

Inntil jeg gikk inn på en link via IT-avisen om en av de seneste HTC-modellene.

Siden det ikke er slik at... alle rockegrupper markedsføres like intenst på dette internettet, er konklusjonen ikke til å unngå.

De vet hvem jeg er.

Nå mangler det bare at de kobler dette med Gule Sider og oppdager hvor jeg bor.

Welcome Back

En aldri så ørlite hektisk uke fra 17.mai på 17.mai, via barneungdomsbursdag i byen i går kveld, avslutning for min forrige avdeling på Aker brygge i dag, musikkveld i morgen og foredragskveld på fredag før det braker løs for alvor med alt som er utsatt til pinsen.

Og når vi snakker om musikkveld, er det ikke hvilken som... helst musikk.

Jeg må nok innrømme at jeg ikke veldig ofte har rukket innom den eminente progkjeller som trofast har ruslet de fleste torsdager det seneste året eller to. Det er ikke fordi musikkvalget er dårlig, men fordi tiden ikke strekker til lenger enn 37 timer i døgnet.

Vi snakker om et klubbkonsept som (slik de beskriver seg selv)

spiller alle tenkelige varianter av musikk med utgangspunkt i den progressive scenen, og da hovedsakelig fra 70-tallet. Eksempelvis: krautrock, Rock In Opposition, jazz-fusion, spacerock/psykedelia, Zeuhl, prog-folk, Canterbury, elektronisk, symfonisk, Kosmische og italiensk prog.

Men i morgen er det ingen vei utenom, når jeg ser hva man i sin visdom har pønsket ut av program.

Vi sakser fra presentasjonen:

Endelig er kvelden her.

Emerson, Lake and Palmer!

Welcome back my friends, to the show that never ends!

Og nei, det stopper ikke, ukens ProgKjeller dedikeres til en av verdens beste trioer. Kunstnerisk er de helt oppe blant de beste. Den energien de leverer er det få andre band som makter. De var i front både musikalsk og teknologisk. De tjente bøtter med penger, men brukte desto mer penger på showet helt til de faktisk gikk konk på turne med et symfoniorkester. Orkesteret ville bli med gratis på resten av turneen, men fagforeningen nektet.

De diskuterte ikke økonomi, kun musikk. Det høres.

Stikk snuten innom enten du kjenner bandet eller ikke.

Velkommen!

Her er det strengt takk nok å si Amen.

Snart sommer

For de som elsker London gir ikke dette mindre grunn til å reise. Og liker du ikke London, kan et påskudd komme godt med.

Søndagen er uansett et must.

Detaljer her.

Hvor skal det ende?

For ikke å si på denne måten.

På en knivsodd

Nesten bedre enn Northug.

I hvert fall raskere håndbevegelser.

Synging i vest

Trilogi uten Knausgård

Finnes ingen bedre måte å roe ned nervene - og få litt adrenalinkick. Heller ikke denne versjonen.

Håp for Hall of Fame?

Nei, det er ikke Dekodet som er nominert, men Genesis

Og dermed er det fristende å fabulere som Los Angeles Times over hvike andre lenge savnede band kan komme etter.

Is the impending induction of Genesis the beginning of progressive rock getting its long-denied due from the Rock and Roll Hall of Fame?

Or is this just tokenism, a one-time exception made because of all the pop hits Genesis scored long after it had forsaken the arty, theatrical-rock strangeness and literary-mythic inspirations of the early 1970s, when Peter Gabriel was fronting the band?

Antagelig er det det, men det er lov å håpe.

If the Rock Hall’s voters want to put their ears to work in their future deliberations, rather than accepting on faith the commonplace critical disparagement of prog rock as a pompous, pseudo-intellectual perversion of the earthy rock ‘n’ roll aesthetic, here are some names and recordings for them to consider.

Selv om det er tvilsomt om Hall of ShFame er interessert i å la seg forvirre av noe så mundant som fakta og forslag.

Bare å klype seg i armen - ELP reunion

For godt til å være sant, altså usant, men det hevdes nå engang hvitt på blått på ELP siten og hvitt på svart på Greg Lakes.

Mean Fiddler and Classic Rock Magazine are proud to announce that Emerson Lake and Palmer (ELP) will be reforming to bring the inaugural High Voltage festival to a close.

Forty years after ELP opened the legendary Isle Of Wight Festival in 1970, what better act to celebrate Britain's biggest and best Adult Rock Festival.

Fans can expect 'Cannons, Pyrotechnics and a supreme production alongside the stunning musicianship and songs that made ELP the legends they truly are'.

2 November 2009

Stay tuned.

Andsnes på utstilling

Selv om ikke få vil oppfatte det som en begivenhet når Leif Ove Andsnes gir ut en ny innspilling, er det denne gangen ekstra stas for enkelte av oss.

For det er ikke til å komme fra at vi lenge har hatt sans for Mussorgskijs Bilder på en utstilling, eller Pictures At An Exhibition som vi og Andsnes liker å kalle den.

Andsnes røper nok noe av grunnen i Dagsavisen.

Noen sier at Emerson Lake & Palmers versjon ble deres inngang til den klassiske musikken. Jeg synes at denne også er veldig tøff, selv om den er langt fra originalen. Den beviser at musikken holder seg gjennom det meste. Vi hører fortsatt Mussorgskij gjennom den anarkistiske tolkningen.

Det er hyggelig å se at anmeldelsene ikke er halvgærne.

Synth Britannia

Moderne musikkdokumentarer har tradisjon for i større grad å dokumentere programskapernes skjeve blikk enn musikkhistorie.

"Synth Britannia" er ikke noe direkte unntak. Dermed er det bare å forvente anmeldere som lar seg rive med.

A few minutes into Synth Britannia, the new 90-minute documentary that airs for the first time on BBC Four tonight, there's a '70s clip of Keith Emerson that shows him widdling out an extravagant solo while wearing what appears to be mock chain mail suit. After about five seconds of it, you realise that this simply couldn't go on.

Mercifully, it didn't: Synth Britannia charts the rise of synth pop in Britain during the late '70s and early '80s, setting it against the backdrop of the feelings of social alienation that many of the movement's key participants and fans were experiencing at the time.

Etter alt å dømme er det noen sekunder fra dette klippet man snakker om, muligens fra ca. 2:34.

Hører man etter, oppdager man at dette er Coplands Hoedown, altså en western-inspirert moderne klassisk komposisjon, intenst tolket av en rocketrio med Hammond og Moog.

Dette er - kort sagt - ikke "synthmusikk" i noen av de normale betydningene av ordet (fra Kraftwerk og Eno til Numan og Jarre), selv om ELP's versjon har noen sekunders intermessoer og overganger av slik.

Selv om Keith Emerson var en av de helt store innovatørene på synthesizer, er det han bedriver musikk - og ikke bundet til bestemte sjangre eller instrumenter. Dermed kan han veksle mellom piano, Hammond, kirkeorgel og ulike typer synther for å gi stykkene tempo, klang, feeling og - la oss si det rett ut - drive.

Noen ganger sårt, andre ganger skjærende.

Dette er altså en helt annen og minst like valid måte å fremføre musikk på som noen (ekte) synthband.

Det er derfor hans låter i dag tolkes på alt fra gitar til korps.

Sagt på en litt annen måte: Jeg er usikker på hvordan det vil låte om man tolker Kraftwerk på kirkeorgel eller blokkfløyte.

Men det er helt rett at dette ikke kan fortsette. Det vil nok likevel ta noen år før klisjeene om Keith, klangene og kostymene vil være borte.

I mens kan Paul Gilbert tegne og forklare.