Lytt til ungdommen!

Da jeg skrev første utgave av Svar på tiltale i 2012 presenterte jeg en statistikk som burde motivere til innsats. Et flertall i Norge trodde på Gud, men utviklingen var tydelig: Om få år ville det være flere ateister enn gudstroende.

Ikke minst så man dette hos ungdom. Selv blant konfirmanter trodde færre enn 40 prosent at Gud hadde skapt verden og at Jesus var reist opp fra de døde. Jeg siterte dermed Ida Marie Høeg, forsker ved KIFO, Stiftelsen kirkeforskning, som sa rett ut at «Dette må være svært urovekkende for kirken».

Dessverre virker det ikke som så mange tok dette på alvor, i eller utenfor Den norske kirke. Det finnes ingen offisiell statistikk, men inntrykket er klart: Det ble arbeidet langt mer med gudstjenestereformer enn gudsargumenter. Antallet seminarer om god sjelesorg overgår langt antallet om gode argumenter for at Jesus ble reist opp fra de døde.

Sagt på spissen synes trosopplæringsreformen å handle mer om å lære om kirkelige handlinger enn om grunnen til at Kirken finnes.

Når jeg dermed var med og søkte om – og fikk - trosopplæringsstøtte til en bok om dette for ungdom (Gud – mer enn feelgood?), inkludert videoer og foiler lagt inn i Ressursbanken for Trosopplæring i Den norske kirke i oktober 2015, tenkte jeg at her ville mange gripe anledningen. Det ville komme så mange forespørsler at det ble umulig å takke ja til alle.

Tre år senere, har knapt noen etterspurt stoffet.

Nesten ingen menigheter har tatt kontakt om å undervise verken unge eller voksne basert på opplegget. Jeg håper noen har brukt det på egen hånd, men jeg har ikke hørt om det.

Nå kan jo grunnene være flere. Boken og ressursene kan være for dårlige, eller for lite kjente. Menighetene har ikke tid til dette midt oppe i alt annet som forventes. Unge og voksne kan dette så godt allerede, at de ikke har behov.

Uansett er mitt inntrykk fra offentlige uttalelser og samtaler med flere sogneprester at opplæring i å svare på nysgjerrige og skeptiske spørsmål om Bibelen, Guds eksistens og Jesus dels er et blindfelt og dels et stort savn. Det er nok mye av grunnen til at Ungdommens Kirkemøte i 2017 gikk såpass sterkt og klart ut om «Tro under press». Mange unge ønsker opplæring i trosforsvar, for å «ta vare på håpet og troen på Kristus som frelser»:

Å snakke om trosforsvar innebærer altså ikke at kirken definerer seg som et offer eller som et mindretall. Tvert imot mener Ungdommens kirkemøte at Den norske kirke kan og bør lede an i samtaler om tro. Likevel kan enkeltmennesker oppleve at troen utfordres. Innledende samtaler om saken på Ungdommens kirkemøte viser at mange opplever et behov for kompetanse til å imøtegå misforståelser og latterliggjøring av tro.

For en som i mange år har forsøkt å formidle samme poenget, gjorde det godt å se at avsnittet avsluttes med at

Ungdommens kirkemøte ønsker derfor at begrunnelse av troen og hjelp til å samtale om tro kan styrkes gjennom kirkelig utdannelse og i menighetenes og organisasjonenes trosopplæringsarbeid.

Dermed er det med litt undring at jeg så langt ikke har sett at dette var berørt på Kirkemøtet 2018. Det er ikke engang nevnt i Visjonsdokument 2019-2021, i hvert fall ikke direkte. Selvsagt kan det ha vært belyst i en arbeidsgruppe som ennå ikke har offentliggjort noe, men jeg mistenker at det ikke er tilfellet.

Jeg startet med å snakke om at tallene fra 2012 burde motivere til innsats. Hvordan har det gått i årene etter?

Akkurat som forventet. Hvis de forrige tallene burde vært svært urovekkende for Kirken, bør ikke de seneste berolige, selv om undersøkelser kan tyde på at antall «personlig kristne» stiger.

I 2013 var det for første gang like mange (38%) som svarte ja og nei på spørsmålet «Tror du på Gud?». To år senere var det flere ateister enn gudstroende, 39 mot 37 prosent. Selvsagt stoppet det ikke der. Da IPSOS i 2018 begynte å slippe tall fra seneste undersøkelse, viste det seg at trenden er blitt enda tydeligere. Svært mange flere tror ikke på Gud, faktisk nesten halvparten, 46 prosent. Bare 34% svarer at de tror, altså drøyt tredjeparten. Blant nordmenn under 40 år er det nå dobbelt så mange som ikke tror på Gud, sammenlignet med dem som tror.

Også en annen endring, bør tas på alvor: Bevisstheten er blitt større. Flere tar stilling. Man er rett og slett blitt sikrere i sin sak.

Mens det i alle tidligere undersøkelser har vært 25 % som har svart «Vet ikke», er det nå bare 20 %. Det er altså ikke mindre i dag som tyder på at utviklingen fra agnostikere til milde eller militante ateister vil fortsette, enn da jeg skrev første utgave av Svar på tiltale.

Vi lever i en tid der gudstro langt fra er en selvfølge. På Luthers tid trodde omtrent alle på Gud, den store utfordringen var hvordan man kunne bli frelst fra Guds dom. I dag er spørsmålet hvordan i all verden noen kan tro på Gud, selv om det til nød går an å tro på en som ikke dømmer. Å forkynne til en kultur uten gudstro gir helt andre utfordringer enn på Luthers tid.

Mens generasjonene som trodde på Gud forlater oss, lever fortsatt de kulturradikale 68-erne, med barn og barnebarn. Knapt noen av dem har hørt et eneste seriøst gudsargument. De fleste tror at kristne må være kreasjonister. De har vokst opp i en skole der lærebøkene fortsetter å spre tøv om Kirken og vitenskapen, som at man i middelalderen hevdet jorden var flat og forfulgte dem som mente noe annet.

En skole som i stor grad fremstiller kristningen dels som triviell og dels som direkte skadelig eller til bry. En skole som forteller at frelsen kom med Opplysningstiden.

Også her kommer troen av forkynnelsen.

[Opprinnelig publisert i Dagen 02.05.2018 og lagt ut på Verdidebatt 03.05.2018]

Vi burde alle ta del i Kirkens fastetid

Når Aksel Braanen Sterri forkynner at Vi burde alle ta del i ramadan, stiller han seg trygt i Dagbladets tradisjoner. Ikke for den gamle traveren å være mot kirken, men for kvinnelige prester.
I stedet er han mot islam, men for islamsk praksis.

Mens Braanen Sterri tidligere i år hevdet at Religion er en parasitt på den verste delen av menneskehjernen, er det vanskelig ikke å lese ham nå som at menneskehjernen har godt av religion, bare den er muslimsk.

Da er ramadan, muslimenes årlige fastemåned, i gang igjen. Å holde seg vekke fra både mat og drikke (inkludert kaffe og alkohol!) mellom soloppgang og soldnedgang, og avstå fra både sex og tobakk, i en solfylt juni-måned virker fremmed på de fleste nordmenn. Det er imidlertid mye sekulære eller kristne nordmenn kan lære av denne religiøse høytiden.

Det vi også kan lære, er at Braanen Sterri er ukjent med kristen tro og tradisjon, uten at det er en bombe. Og ikke bare fordi han skjærer all "religion" over én kam til en meningsløs generalisering.

Sagt på en annen måte ville han nølt noen smuler med å si at skribenter er en parasitt på den verste delen av menneskehjernen.

Men enda mer fordi han som så mange i Dagbladets historie ikke kommer på at det kan finnes gode kristne tradisjoner. Research krever et minimum av kompetanse.

Den som vet det ikke er noe å finne, leter ikke.

Å tro at kristne kan lære faste av muslimer, er som å tro at brasilianere kan lære fotball av nordmenn.

I stedet for å se etter kristne fastetradisjoner, går han over bekken etter vann. Det eksotiske og fremmede frister alle som vil fremstå som åpne og nytenkende. Det velmente oppfattes som det veltenkte.

Samtidig er det ikke en dårlig verdi å glede andre ved å se etter noe de kan lære oss.   

Hele prosessen er ment å frigjøre konsentrasjon til åndelig fordyping og benyttes til å kvitte seg med tanker og disposisjoner som ikke er gode, som grådighet, sjalusi, utålmodighet og manglende selvbeherskelse.

Men så var det dette med research. 

Ramadan handler altså om ikke å spise eller drikke mellom soloppgang og soldnedgang (noe som i seg selv er en utfordring i Norden). Konsekvensen bør være opplagt. Lavt blodsukker hjelper ikke på tålmodighet og selvbeherskelse. Man stiller uopplagt og sliten på jobb.  Man spiser og drikker dess mer etter solnedgang, sukker frister mer enn ellers. 

I stedet for å hjelpe til å leve sunt, skal det mye til ikke å leve usunt. 

Har man diabetes, bør man avstå eller være svært forsiktig. Har man det ikke, kan man få det. Det finnes bedre slankekurer enn ramadan. 

Selv om det hjelper med disiplin, er det ikke tilfeldig at muslimske nettsteder fylles av råd. Braanen Sterri kan også lese seg opp på Dagbladet som av og til har nyttige artikler, som når diabetikere og andre manes til å være svært nøye med dietten i de 30 dagene ramadan varer. 

Det er nok heller ikke av veien at han leser seg opp på lovgivningen i mange musliske land. Ikke alle ser frem til ramadan med like stor begreistring. Hundrevis blir pisket hvert år for å bryte spise- og drikkeforbudet, blant annet i arabiske land og Iran.

Ikke alle opplever dette som åndelig fordypning og frigjøring.

Og så bør han lese seg opp på kristne fastetradisjoner. Både på hva de er, og hva de ikke er.

For det første kommer den kristne fasteetiden i kjølvannet av en tredagers fest, fastelaven og særlig i katolske land karneval, et ord som bygger på det latinske for ”farvel til kjøttet”.

For det andre varer fasten i 40 dager, fra askeonsdag til første påskedag. Siden det er 46 dager, forstår i hvert fall andre enn journalister at det er søndagsfri.

Siden søndag er helligdag, trenger vi ikke å faste den dagen.

For det tredje er kristen faste ikke å avholde seg fra all mat og drikke. Normalt handler den om å sette av tid og rom til å ransake seg selv i bønn og ettertanke, til å be om tilgivelse for ikke å ha levd som man burde overfor seg selv og sin neste. og til å gjøre godt mot andre.

Man kan også bruke anledningen til å ta seg fri fra Facebook eller fjernsyn, fra å blogge eller kjøre bil.

Dermed kan vi lese i Det gamle testamentet om kongen som ble så opprørt at han fastet hele natten. 

Derfor kan profeten Jesaja (58,5-7) understreke at faste ikke er å kle seg i sekk og aske. Den handler ikke om ytre fromhet, men å hjelpe andre, "sette undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker, å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus"

Det er ikke tilfeldig at det var fra denne delen av Jesaja (mer bestemt fra 61,1) Jesus siterte i hans første tale.

Kirkens Nødhjelp og andre kristne organisasjoner har dermed innsamlingsaksjoner hver fastetid. I 2016 samlet 40 000 bøssebærere inn 32 millioner kroner, selv om de muligens ikke ringte på hos Braanen Sterri.

For det fjerde er det slik at selv om faste er å avstå fra kjøtt og egg, kan man spise fisk og frukt, brød og grønnsaker, selv om det oppfordres til å spise mindre mat enn ellers. 

For det femte er fasten frivillig. Det er en selvpålagt disiplin.

For det sjette kan den nettopp derfor også gjøres hver uke. Hver fredag er fastedag i Den katolske kirken. Man avstår fra kjøtt og spiser i stedet fisk.

Braanen Sterri skildrer det godt når han sier at

Av egen erfaring vet jeg at det å faste, eller leve på svært lite, kan være svært frigjørende for tanken hvis du tar deg tid til å reflektere over erfaringene du gjør deg. Det å foreta et såpass radikalt brudd med den måten en lever på hver dag, gjør at en blir klar over hvor mye man tar for gitt. Det kan føre til at du blir mer takknemlig for det du har og for alt som fungerer og gi en forståelse av hvor mange luksusprodukter vi har gjort til naturlige deler av tilværelsen.

Også kristne har noe å lære av sin egen høytid. I likhet med sekulære nordmenn. Selv om Braanen Sterri nok ikke vil skrive at muslimske nordmenn kan lære av denne kristne høytiden.

Eller mane til at vi alle bør ta del i Kirkens fastetid.

---------------
Oppdatert 07062016 klokken 18:30: Da har Aksel Braanen Sterri rettet kommentaren sin og lagt inn notaen under.

MERK: I en tidligere versjon av artikkelen skrev jeg at kristne også kunne lære av muslimene. Kristne har allerede en fasteperiode. Om den er perfekt innredet, skal jeg ikke si for sikkert. Men de har nok mindre å lære enn oss ikke-religiøse. Jeg har derfor endret henvisningen til "sekulære og kristne" til ikke-religiøse.

Beklagelig om Snåsamannen

Får man en telefon på kvelden, er det knapt annet å vente enn at man er på forsiden av avisen neste dag.

Denne gangen handler det altså om Vårt Land som ønsket kommentar til at biskop Per Arne Dahl hadde bedt Joralf Gjerstad, altså Snåsamannen, om unnskyldning (Takk – og beklager, Joralf Gjerstad), i forbindelse med gårsdagens lansering av filmen om ham.

Saken på forsiden viste til oppslaget Uklokt av biskopen å anerkjenne Snåsamannen.

Blant det jeg blir sitert på er at

Han viser dessverre mangel på kritisk undersøkende vilje eller evne. Det er få personer som har vært undersøkt såpass godt som Snåsamannen uten at man har funnet grunnlag for påstandene hans.

Når jeg sier dette er det ikke bare fordi jeg blir overrumplet rett etter jobb, men bl.a. fordi

Historisk sett har det vært en viktig sak for kirken å ha en kritisk holdning til denne typen folkemedisin som Snåsamannen representerer, fordi den ikke har ført til noe godt. Hvis det var slik at noen faktisk hadde slike evner som Snåsamannen sies å ha, hadde man ikke trengt moderne medisin. Hans virksomhet gir falske forhåpninger til mennesker som lider av alvorlige sykdommer, selv om han er nøye med å si at de må oppsøke lege.

Det kan også avsløres at journalister har en uvane med å stille spørsmål som kan skape overskrifter.

– Kan Dahls utspill skade kirkens omdømme i akademia? 

– Ja, helt opplagt, svarer Davidsen som også nevner Den norske kirkes liturgi for hus med «uro» og en gudstjeneste der temaet var samtale med avdøde, som eksempler på noe svekker kirkens stilling. 

– Man er litt for opptatt av ikke å støte dem som har en slags åndelighet som ikke er tradisjonelt kirkelig. Jeg har selv skrevet på bloggen min at en del humanetikere er mer kristne enn biskoper, fordi det er en klassisk, kristen tradisjon å være skeptisk til varme hender, astrologi og alt dette som man møter i alternative bevegelser.

Og det er heller ikke første gangen jeg har innspill om biskoper og Snåsamannen. Det føyer seg inn i en rekke der biskoper og andre, fra Kristian Schjelderups omfavnelse av spiritismen, til prester som mener de kan snakke med de døde. 

Som religionshistorikeren Terje Emberland forklarte i Klassekampen for noen år siden: 

Spørsmålet som opphavlig opptok både [nyhedningen] Hauer og [senere biskop] Schjelderup, var enkelt: Hvordan skulle religionen overleve i den nye tid? 

Det er tre strategier som utkrystalliserer seg: 1: Isolasjon, slik den norske legmannskristendommen valgte, en høre ingenting, se ingenting-strategi. 2: Man kan hevde at moderne vitenskapelig innsikter bekrefter religionen, en slags new age-strategi. Schjelderup var en tid ivrig på dette og snuste både på parapsykologi, spiritisme og antroposofi som forsøk på å vitenskapeliggjøre religion. Og 3: Man kan si at religionens innerste kjerne er noe som prinsipielt sett ikke kan anfektes av vitenskaplige fakta. For å få det til, må man redusere religion til å være noe mystisk og irrasjonelt.

Muligens er det strategi nummer 2 vi kjenner igjen hos Dahl. Muligens er det en strategi 4: Å henge seg på folkelige fenomener og stemningsbølger. 

Samtidig som biskopen opplagt er oppriktig overbevist om at dette er godt og sant og forbilledlig.  

Uansett virker det som misforstått markedsføring. Og som misforstått fokus. Det er ikke sikkert Kirken må tro som folket for å nå folket.

Nå kan det komme mange slags reaksjoner på mine innspill i Vårt Land. Mine mer skeptiske venner som behersker opp til flere forsterkende adjektiver, var ikke veldig imponert over så tam ordbruk som uklokt:  "Dere bruker så milde ord i den klubben deres". 

Mine mer kristne spurte hva som ikke var bibelsk i det Per Arne Dahl sa. 

Uten å gjøre dette til en lang bibelutlegging, var hovedgrunnen til at jeg synes dette er uklokt, at påstandene om Gjerstad og hans "livslange tjeneste" ble så kritikkløst akseptert.  

Ja, settingen var ikke enkel. Det er ikke lett å tale Roma midt i mot under en filmlansering der man ser både paven Gjerstad og filmskaperen Margreth Olin ansikt til ansikt. 

Og så føler en biskop seg alltid forpliktet til å tydeliggjøre kirkens ansvar og videre vei i mange slags saker.

Men her kunne han etter mitt skjønn altså med fordel formulert seg klokere, for ikke å ta for hardt i. 

Det er forskjell på å la seg inspirere av andres godhet og å ta alt som sies om dem for god fisk. En biskop bør noen ganger vise større antydning til skepsis enn til knefall.  Gjerstad er svært omstridt og det finnes klare og kritiske gjennomganger av mange slags påstander av og om ham.

I stedet ble det dessverre en serie uforbeholdne omfavnelser.

Jeg takker Joralf Gjerstad for hans livslange tjeneste. Og jeg beklager på kirkens vegne at vi har forsømt den helbredende tjeneste.

Ja, det er bibelsk å be for syke. Kanskje har Kirken gjort dette for lite. Vi er enige om at andre har gjort det for mye.

Men settingen her handler om en klassisk "varme hender"-person med angivelig synske evner, mulighet til fjernhealing over telefon, og som har tjent mye penger på dette via gaver, selv om han ikke direkte ber om betaling. 

Selv om man ikke skulle være skeptisk til historiene om Snåsamannen, kunne kanskje en biskop nevnt at de ikke formidler noe spesielt direkte om Gud eller Jesus.

Det blir ikke bedre når Dahl snakker som om dette er dokumentert, et ord som selvsagt kan forstås på ulike måter, "dokumentarfilm" osv. Men siden det har vært svært så mye kritikk av Snåsamannen for manglende dokumentasjon og vilje til å bli etterprøvd, er det vanskelig å bruke andre ord enn tonedøvt om denne formuleringen.

Selv om den sikkert traff tonen hos dem som var til stede under filmlanseringen. 

Vi finner samme uttrykket også senere i talen.

Hun ble tent på å dokumentere godhetens forandringskraft, slik hun møtte den i Joralf Gjerstads liv og tjeneste.

Siden det hele har form av en takk, må Dahl opplagt mene at dette er ekte og reelt.

Jeg takker Joralf Gjerstad for at har vært lydig mot sitt kall, med sine varme hender, sitt varme hjerte og sin helbredende oppmerksomhet mot den enkelte.

Og at samme type "godhetens tjeneste" skal inn i kirken, med varme hender og så videre, uten forbehold om synskhet eller telefonhelbredelser.

Det må rett og slett bli praksis.

Når vi takker Joralf Gjerstad for sin forvaltning av en livgivende tjeneste, må vi samtidig utfordre hverandre til mer konstruktiv forvaltning av denne i vår kirke.
Nå er det tid for praksis i Guds menighet.

Selv om Dahl også sier kloke og viktige ting, understreker avslutningen at han dessverre har svelget påstandene om Snåsamannen med krok, agn og søkke.

Å dokumentere godhetens helbredelse har Margreth Olin vist i sitt fremragende filmarbeid, og Joralf Gjerstad har gjort det i sin praksis.

Så da vet vi hvordan det hadde gått om han var katolikk og Dahl kardinal.

Siste hekseprosess i Trondheim

Hekseprosseser er et mørkt kapittel i Europas historie, selv om årsakene som tidligere nevnt er flere og omfanget langt mindre enn det var vanlig å tenke for noen tiår siden.

Etter at trolldomssaker hadde vært forbudt i middelalderens kirkerett (de ble der sett som en "levning av den overtro evangeliet har fordrevet"), gjorde nye politiske forhold, konspirasjonsteorier og lokale panikker at de kom inn i rettsapparatet fra andre halvdel av 1400-tallet.

I følge historikeren Ellen Alm henger dette i Norge dessverre et godt stykke på vei også sammen med reformasjonen.

Ett av målene med å kaste lys over denne mørke delen av historia er å ta knekken på noen inngrodde myter. Som for eksempel at hekseprosessene hører hjemme i middelalderen. I virkeligheten begynte de ikke før etter reformasjonen i 1537 og har direkte sammenheng med overgangen til lutheranismen.

En nærliggende forklaring er at katolisismen hadde et system for avlat, bot og tilgivelse. Dette gjaldt også når anklagen gjaldt trolldom og hekseri. Lutheranismen hadde ikke denne muligheten, og praktiserte harde straffer i stedet, forklarer Alm.

Ofte begynte sakene med lokale rykter og redsel. Særlig utgangsstrøk var utsatt når myndighetene kom inn i bildet.

Selv om anklagen startet med den folkelige varianten, endret den karakter hvis saken ble overtatt av lensherre, sorenskriver og fogd. Dette er antakelig forklaringen på variasjonen i omfang.

Historikerne har dokumentert at hekseforfølgerne var spesielt aktive og brutale i Finnmark. Alm forklarer at dette har sammenheng med at dansk-norske myndigheter sendte mange nye lensherrer til Finnmark, for å kontrollere kysttrafikken og pleie kontakt med Russland og Finland. På denne tiden utstedte kongen en egen lov mot hekser. 

Det ble ikke bedre av at dette ble del av en karrierevei for folk som ønsket seg langt mer sentrale jobber. Og hvem gjorde ikke det i Finnmark på 1600-tallet?

- For de nye lensherrene ble hekseprosesser en takknemlig måte å gjøre seg bemerket og populær på hos arbeidsgiverne i det fjerne København. Handlingen ble meritterende for videre karriere. Dette ser vi ved at prosessene oppsto på privat initiativ fra de mest geskjeftige, utdyper Alm.

I forbindelse med lanseringen av Trondheims siste heksebrenning. Trolldomsprosessen mot Finn-Kirsten (altså ikke Lisbet Nypan slik det ble hevdet i artikkelen over) skriver Ellen Alm om en prosess i Midt-Norge i Adresseavisen 11.10.2014.

Mye av saken følger kjent mønster. Man ønsker å bli kvitt en tigger som i stadig større grad blir oppfattet som en plage.
Frykten eskalerer med forbannelser og trusler hun tyr til når hun blir avvist.

Omstreiferen hadde i lengre tid gått rundt og vakt forargelse i gauldalsbygdene ved å tigge og true til seg mat. Når hun ble nektet dette, mumlet hun farlige forbannelser om at bøndene ikke lenger skulle nyte sin velferd. Etterpå hadde det skjedd at hester falt døde om, kyrne ville ikke melke og uforklarlige sykdommer rammet bondefamiliene. 

Det ble ikke bedre av at Finn-Kirsten som navnet antyder var av samisk slekt, altså del av et folk i kontakt med "de ville kaoskreftene".

De kunne med sin trolldomskunst finne tapte gjenstander og påvirke lykken i liv og næring. Bøndene betalte til samene for å få utført slike tjenester, men ellers skulle man være forsiktig med å omgås dem. Vakte man en sames vrede, kunne samen utløse gand, en ondsinnet prosjektiltrolldom som med sin kraft kunne slå en mann i hjel, ja endog hugge klipper av berg.

Det skulle med andre ord være mer enn nok å ta tak i om man ønsket kvinnen dømt for trolldom. Men i stedet "ble hun dømt fra livet for unnlatelse av kirkegang samt hor" for å sitere rulleteksten til boken.

Størens kapellan Peder Schjelderup og bygdeallmuen kunne likevel vitne om at omstreiferen ikke hadde søkt kirken regelmessig, slik alle innbyggere i riket var forpliktet til. Finn-Kirsten hadde flere voksne barn, og ingen av dem kunne hun dokumentere var født innenfor det kristne ekteskap. Barna var «avlet i hor». Finn-Kirsten ble for sine sakrale synder og ukristelighet dømt «fra sin hals», dvs. dømt til halshugging. 

Leser man dette litt fort, er det lett å tenke at Kirken og myndighetene slo til med dødsstraff for alle som ikke kom seg i kirken på søndagene, og det i et så langstrakt og grisgrendt land som Norge.

Siden dette ikke var enkelt for samer, er det forbløffende hvor få av dem som fikk en slik tiltale. Grunnen er såpass opplagt som at det ikke var dødsstraff for å forsømme kirkegang.

Noe som betyr at dommen mot Finn-Kristin handler om flere sammenfallende forhold og sikkert et godt stykke på vei er vikarierende.

For ordens skyld kan nevnes at i datidens lover strakte straffene for forsømt kirkegang seg fra refs, via bot og utestenging fra nattverden til offentlig skriftemål. I de verste tilfellene vanket bannlysing, altså at man ble utstengt fra kirken og samtlige sakramenter.

Men det holdt altså ikke med en slik dom. Selv om hun allerede hadde dødsstraff,vedgår hun i fangenskap en forbrytelse med enda sterkere dom, bålet, at

«hun hadde gitt seg til djevelen og øvet trolldoms kunst, og at hun for fire år siden hadde tatt tjeneste hos djevelen, som henne forekom i en hunds gestalt, og mange ganger vært blant andre djevlers lemmer til fjells». Finn-Kirstens sak gikk dermed fra å være en kirketuktsak til å bli en trolldomsprosess, og den nye tilståelsen samsvarte med straffeloven for «rette trollfolk».

Den historiske fremstillingen blir også litt underlig når vi kan lese at

Loven var fundert på en vitenskapelig disiplin kalt demonologi, som var et populært studium hos den velutdannede statselite i Europa. Forskningsobjektet var Djevelen, hans virkefelt og hans kontakt med mennesker.

Hvilke universiteter som tilbød et slik studium er ikke nevnt. Katolske? Lutherske? I København?  Paris? Oxford?

Det er ikke ofte det snakkes om professorer i demonologi ved noen av disse universitetetene. Eller pensum og lærebøker.

Nå er det ingen tvil om at det kom en rekke bøker om temaet, særlig på 1500-tallet og det i høyeste grad fra statseliten. Demonologi var nok likevel mer et debattema enn en universitetsdisiplin (vitenskapelig eller ei), selv om rasjonalister og forkjempere for religiøs toleranse som Jean Bodin skrev tilsynelatende lærde bøker.

Mens Bodin ikke kunne få strenge nok metoder mot hekser, var andre (ikke minst den spanske inkvisisjonen) av motsatt oppfatning. Det var likevel ikke før mot slutten av 1600-tallet at trolldomsanklager ikke lenger kom opp i domstolene i noe land.

I mens er det ingen tvil om at rettsmyndighetene i Norge på 1600-tallet mente at hekser normalt hadde medsammensvorne. Dermed var det bare å kjøre nye forhør.

Under ulovlig tortur og forhør i stiftsamtmannens varetekt, legger hun ut over 30 personer som medsammensvorne. De utlagte var både velstående og fattige i Trondheim by og fremtredende bønder i Gauldalen.

Og da kunne man kanskje vente et titalls nye saker der enda flere ble trukket inn. .

Alle utleggelsene krevde rettslige undersøkelser og medførte en travel tid for øvrigheten i Trondheim by og Gauldalen. Trolldomsprosessen var en «snakkis» i bygd og by, og rykteflommen var enorm. Alt lå til rette for en bloddryppende heksejakt i Sør-Trøndelag.

Men det endte altså uten noen flere henrettede, uten at verken Kirken eller rettsmyndighetene eller demonologien endret seg i løpet av 1670-tallet.

Etterdønningene av hennes sak vedvarte til 1677, og mange sto i fare for å dele Finn-Kirstens skjebne. Hun ble likevel den siste som ble brent som heks i Trondheims amt.

Det er nesten så man tenker at bakgrunnen for saken var som i innledningen. De andre anklagede var i liten grad tiggere som ble oppfattet som en plage. At det var mange kjente og velstående blandt de anklagede, ha bidratt til å svekke Finn-Kirstens troverdighet.

Det er alltid lettere å mistenke og dømme utgrupper og minoriteter for forbrytelser.

Julekildene

Da var også Fri Tanke på banen med et intervju der en viss blogger går ut mot dem som hevder at kristne har "kuppet julen".

Denne gangen mot slike tvilsomme elementer som Den norske og Den katolske kirken.

Også kirken sier at kristne «kuppet jula»
Jula har sitt utgangspunkt i den romerske solfesten "Sol Invictus" hevder Den norske kirke. – Feil, feil, feil, sier Bjørn Are Davidsen.

Takket være solid research har Fri Tanke funnet et sted på hjemmesiden der Dnk svarer ungdom om hva jul er og videre lenker til en side hos Dkk om at en hedensk fest ble kristnet.

Davidsen blir ikke overrasket når Fritanke.no forteller at også Den norske kirke og Den katolske kirke viderebringer historier om at kristne på et vis «overtok» tidligere tradisjoner, og at dette er grunnlaget for dagens julefeiring.

– Dette er og blir feil, og det blir ikke mer sant av at Den norske kirke og katolikkene gjentar det. Det blir heller ikke mer riktig av at feilen har lange tradisjoner, sier han.

Davidsen forklarer at denne oppfattelsen har sirkulert i lang tid, og at den trolig stammer fra margen til en utgave av en syrisk bibelkommentar skrevet av Dionysius bar-Salibi. På 1100-tallet skrev noen der at kristmessen ble lagt på samme dag som den romerske solfesten Sol Invictus. Så ble det stille i mange hundre år før dette ble snappet opp på 17-1800-tallet og etablert som en sannhet.

Som vi ser er dette et tema der det er viktig å ha tunga rett i munnen. Det er fort å misforstå hva andre sier, og det er fort å formulere seg på måter som andre kan misforstå. Og det er fort å si noe feil.

Det kan likevel være verdt et forsøk på en kort oppsummering:

1. Datoen for Jesu fødselsdag er ikke lagt til 25. desember fordi det eksisterte tidligere feiringer den dagen. Det fantes ulike tradisjoner for datoen og én av disse var bestemt av tanken om at profeter og martyrer døde på datoen de ble unnfanget. Siden man mente Jesus døde 25. mars, ble fødselen lagt ni måneder senere.
2. Det ble avholdt messer på Jesu fødselsdag, men var ingen utbredt feiring av dagen før på 300-tallet, etter at kristen tro var offisielt anerkjent. Kristne feiret først og fremst påske.
3. Sol Invictus-festen til minne om "den uovervinnelige sols" fødselsdag 25. desember, ble ikke innført offisielt i Romerriket før i år 274. Grunnen synes å ha vært behovet for en mer samlende religion, muligens påvirket av hvor sterkt den kristne kirken vokste.
4. I Norge ble juleblotet flyttet fra midten av januar til 25. desember p.g.a. den kristne feiringen. Det var ingen almen tradisjon i Norge for å feire vintersolverv, heller ikke i de deler av Thule (antagelig Nord-Norge) der solen var borte i "40 dager".  Festen Prokopios skriver om i HISTORY OF THE WARS: BOOK VI (kapittel XV, linje 417) rundt år 550 handler om fem dager før solen blir synlig igjen, altså også midten av januar.
5. Måten man begynte å feire Jesu fødselsdag er påvirket av deler av eksisterende feiringer - spesielt i matveien (i Norge dels hentet fra middelhavsmat og dels fra norrøn, i dag også fra amerikansk) og der symbolikken har overføringsverdi (som bruk av lys og gaver). Såpass mange elementer ble ikke videreført at forskere i dag nøler med å si at kristen julefeiring er en videreføring av Saturnalia.
6. Populariteten av feiringen skyldes ikke at Kirken "tok over" en eksisterende feiring, men at feiringer stort sett er populære. Behovet for å feste på vinteren i land som Norge blir ikke borte selv om man slutter å blote.

Carl Larssons Midtvintersblot

Hva er så kildene for dette?

For den norrøne delen er de mest inngående analysert i Andreas Nordbergs Jul, disting och förkyrklig tideräkning – Kalendrar och kalendariska riter i det förkristna Norden, fra 2006.

Prokopios er vurdert på side 101 og fra neste side er gitt en inngående analyse av hva dateringen av juleblotet til "første fullmåne etter første nymåne etter vintersolverv" innebærer (se også figuren under, fra side 105).

Konklusjonen er at 

Den av Snorri uppgivna tidpunkten för den fornnordiska julen vid midvinternatten inföll den 19–21 januari, dvs. just i mitten av perioden för den andra julmånadens fullmåne, vilket gör det sannolikt att det var vid denna fullmåne som den fornnordiska julen firades.

For den romerske delen har Andrew McGowan en bra gjennomgang i How December 25 became Christmas der han oppsummerer diskusjonen i lys av kilder.

Blant dette er den populære forestillingen om at tidspunktet for den kristne festen er bestemt av hedenske feiringer. Blant problemene er at den ikke kan belegges med antikke kilder og synes først å ha dukket opp på 1100-tallet.

Christian authors of the time do note a connection between the solstice and Jesus’ birth: The church father Ambrose (c. 339–397), for example, described Christ as the true sun, who outshone the fallen gods of the old order. But early Christian writers never hint at any recent calendrical engineering; they clearly don’t think the date was chosen by the church. Rather they see the coincidence as a providential sign, as natural proof that God had selected Jesus over the false pagan gods.

It’s not until the 12th century that we find the first suggestion that Jesus’ birth celebration was deliberately set at the time of pagan feasts. A marginal note on a manuscript of the writings of the Syriac biblical commentator Dionysius bar-Salibi states that in ancient times the Christmas holiday was actually shifted from January 6 to December 25 so that it fell on the same date as the pagan Sol Invictus holiday. In the 18th and 19th centuries, Bible scholars spurred on by the new study of comparative religions latched on to this idea. They claimed that because the early Christians didn’t know when Jesus was born, they simply assimilated the pagan solstice festival for their own purposes, claiming it as the time of the Messiah’s birth and celebrating it accordingly.

Men dette stemmer altså ikke med disse plagsomme kildene.

There are problems with this popular theory, however, as many scholars recognize. Most significantly, the first mention of a date for Christmas (c. 200) and the earliest celebrations that we know about (c. 250–300) come in a period when Christians were not borrowing heavily from pagan traditions of such an obvious character.

En vi finner dette hos er Tertullian rundt år 200 (se slutten av kapittel 8 av Svar til jødene).

Around 200 C.E. Tertullian of Carthage reported the calculation that the 14th of Nisan (the day of the crucifixion according to the Gospel of John) in the year Jesus died was equivalent to March 25 in the Roman (solar) calendar. March 25 is, of course, nine months before December 25; it was later recognized as the Feast of the Annunciation—the commemoration of Jesus’ conception. Thus, Jesus was believed to have been conceived and crucified on the same day of the year. Exactly nine months later, Jesus was born, on December 25.

This idea appears in an anonymous Christian treatise titled On Solstices and Equinoxes, which appears to come from fourth-century North Africa. The treatise states: “Therefore our Lord was conceived on the eighth of the kalends of April in the month of March [March 25], which is the day of the passion of the Lord and of his conception. For on that day he was conceived on the same he suffered.” Based on this, the treatise dates Jesus’ birth to the winter solstice.

Men å regne på denne måten fikk den konsekvensen at Østkirken havnet på en annen dato, siden de fulgte en annen kalender de som fulgte en annen kalender havnet på en annen dato.

In the East, too, the dates of Jesus’ conception and death were linked. But instead of working from the 14th of Nisan in the Hebrew calendar, the easterners used the 14th of the first spring month (Artemisios) in their local Greek calendar—April 6 to us. April 6 is, of course, exactly nine months before January 6—the eastern date for Christmas. In the East, too, we have evidence that April was associated with Jesus’ conception and crucifixion. Bishop Epiphanius of Salamis writes that on April 6, “The lamb was shut up in the spotless womb of the holy virgin, he who took away and takes away in perpetual sacrifice the sins of the world.” Even today, the Armenian Church celebrates the Annunciation in early April (on the 7th, not the 6th) and Christmas on January 6.
Thus, we have Christians in two parts of the world calculating Jesus’ birth on the basis that his death and conception took place on the same day (March 25 or April 6) and coming up with two close but different results (December 25 and January 6).

Dermed feires julen 25. desember i Vestkirken og 6. januar i Østkirken Den armensk-ortodokse kirken.

(Tillegg 08.01.2014:) Når Østkirken feirer jul 6. januar er det fordi de følger den julianske kalenderen og ikke den gregorianske som vi bruker. Det som i den julianske kalenderen er 24. desember faller mellom år 1900 og år 2100 på 6. januar i den gregorianske kalenderen.

Mye tyder altså på at julehistorien bør bli et eget universitetsfag.

Det bør ikke overraske at intervjuet i Fri Tanke avsluttes med at

Jeg er helt enig med Brun-Pedersen og Human-Etisk Forbund i at jula i dag er et sammensurium av både kristne og ikke-kristne, sekulære elementer. Det er alt for enkelt å si at jula utelukkende er en kristen høytid med kristent opphav. Både hedninger og kristne kan feire jul med god samvittighet, forsikrer Davidsen.

Så er håpet at en så jovial konklusjon ikke ødelegger julestemningen.

Takk for det, Wesenlund.

På en trist dag for alle som er glad i norsk humor er det heldigvis ingen grunn til å bruke mange ord på å fortelle hvem Rolv Wesenlund var.

Eller rettere sagt er, siden han skapte så mange udødelige skikkelser.
(Les videre her)

Reinkarnert rør

Det finnes større nyheter enn at antroposofien ikke akkurat vrimler av påstander som på noen som helst måte tåler etterprøving, slik jeg viser i en lengre artikkel om Steiner og sansefri forskning.
Dermed er det ikke overraskende at forfatter og steinerskolelærer Henning Ness åpner sin Aftenposten-kronikk Reinkarnasjon – et uønsket barn med å reinkarnere avdøde myter:

I gamle dager la man som kjent uønskede barn ut i skogen for å dø. Og slik har kirken forkastet det uønskede barnet «reinkarnasjon». Dette skjedde helt bokstavelig under keiser Justinians styre, under kirkemøtet i Konstantinopel i 553 etter Kristus. Teologen Origenes, som levde midt i det 3. århundret, og som var en varm tilhenger av reinkarnasjon, ble lyst i bann av Keiser Justinian.

At Ness ikke viser til en eneste kilde som støtter dette er heller ingen nyhet når man har med myter å gjøre. Som jeg viser i Da jorden ble flat er dette basert på moderne misforståelser av hva Origenes faktisk mente, knyttet til alt fra konspirasjonsteorier om tapte tekster til forfalskninger av sitater.

At noe er mye omtalt på Nyhetsspeilet og i bestselgere innen New Age, gjør det ikke til sannheter.

Det stemmer at man i Origenes' svar på nyplatonikeren Kelsos' anklager mot kristen tro (Origen against Celsus – V1, kapittel XIII, Kessinger Publishing, 2009) kan finne setninger som støtter reinkarnasjon.

Men leser man dem i sammenheng, ser vi at dette er sett fra motpartens synsvinkel.

Bakgrunnen for myten om at reinkarnasjon tidlig var utbredt blant kristne, er nok avvisningen på nettopp kirkemøtet i Konstantinopel i 553 av hans ideer om sjelens preeksistens.

Dette gikk imidlertid ikke på østlig tankegods som reinkarnasjon, men om sjelene eksisterte allerede før unnfangelsen, for så å bli født én gang.

Origenes selv gjør da også ettertrykkelig klart at han ikke tror på reinkarnasjon. I sin kommentar til Matteusevangeliet (fra år 247), under overskriften “Forholdet mellom døperen Johannes og Elias - en vurdering av sjelevandringsteorien”, sier han:

På dette stedet er det med Elias, etter min oppfatning, ikke tale om sjelen. Ellers ville jeg henfalle til dogmet om reinkarnasjon, som er fremmed for Guds kirke. Det er ikke overlevert ved apostlene og heller ikke fremsatt noe sted i skriften.

Et annet sted i kommentaren sier Origenes:

La andre, som er fremmed for kirkens lære, forestille seg at sjeler vandrer fra menneskekropper inn i hundekropper. Slikt finner vi i det hele tatt ikke i Den hellige skrift. 

På den annen side har nok Ness mer rett i at "Reinkarnasjonsideen har vist en merkelig evne til stadig å gjenoppstå på nytt i menneskenes sinn".

Altså akkurat som ideen om at de første kristne trodde på den.

Bakgrunnen for kronikken er at tanken om at "Den som vil søke spirituelle sannheter i sitt liv, må søke andre steder enn i Kirken". Med andre ord et sterkt utspill som forutsetter at Kirken er i mot et personlig trosliv eller at kristne kan søke eller har funnet "spirituelle sannheter i sitt liv".

Uten at Ness synes kjent med mange og lange spirituelle tradisjoner i ulike sammenhenger, fra mystikk og Jesus-meditasjon til retreatbevegelser og karismatikk for den slags skyld. Ness kan verken ha hørt om Edin Løvås eller Oase, Kristus-kransen eller Korsvei, for å nevne noe.

Det blir ikke bedre av den vanlige ordbruken om den firkantede og dogmatiske Kirken.

Barnet «reinkarnasjon» ble i stedet oppfostret av dem som hverken fant seg til rette med ateisme, agnostisisme eller den faste dogmelæren om oppstandelsen på den ytterste dag.

Det er underlig at Ness heller ikke er kjent med at det er en lang og sterk tradisjon blant kristne for at man kan argumentere rasjonelt og på historisk grunnlag for Jesu oppstandelse (noe som ligger til grunn for troen på en oppstandelse på den ytterste dag), men la nå det ligge denne gang.

For skal man hevde at reinkarnasjon er mulig eller i hvert fall mer troverdig enn oppstandelse, krever altså argumenter og noe i nærheten av etterprøvbarhet.

Noe Ness synes å være inneforstått med, i hvert fall når han angriper andre.

Ikke å lytte til folks ønsker, tanker og behov er den største feilen den norske kirken har begått – og stadig begår. Hvordan kreve at folk som ellers gjerne deltar i den kirkelige liturgien bare skal legge fra seg ideen om reinkarnasjon ved kirkedøren før de går inn? Hvorfor kreve og forvente at de skal legge av seg hodet og hjertet?

Dermed lærer vi at det å være kristen er å ta av seg hodet og hjertet i våpenhuset (som altså bør bytte navn). Men skulle man likevel være oppsatt med slike legemsdeler, vil man slutte seg til ideen om reinkarnasjon.

Men så var det dette med antroposofer. Dermed nøyer Ness seg med mer eller mindre dogmatiske påstander uten konkrete argumenter eller etterprøvbart belegg.

Og samtidig som folkekirken er blitt mer og mer avfolket, fortsetter religionsinteressen å leve i folks hjerter, på en ny og menneskeligere, og mindre dogmatisk, måte. Det beste med reinkarnasjonsideen er at den faktisk lar seg erfare, i motsetning til oppstandelsen på den ytterste dag, som ingen hittil har erfart.

Det siste har nok sine grunner.

Men hvor og hvordan lar så reinkarnasjonsideen seg erfare? Det sier Ness ingen ting om. I stedet for å henvise til en eneste forsker, analyse, vitnesbyrd eller noe som helst annet, brukes det klassiske kronargumentet at vi er på vei inn i Vannmannens tidsalder.

Siden det er så selvsagt og avgjørende må Kirken endre hele sin lære.

Vi går nå inn i det som kalles vannmannens tidsalder, hvor erfaringen av nær-døden-opplevelser og erfaringen av reinkarnasjon blir vanligere og vanligere. Hvor lenge har kirken tenkt til å late som disse erfaringene ikke eksisterer? Reinkarnasjonsideen er jo nettopp på en helt sentral måte knyttet til den menneskelige erfaringen.

Nå er ikke Ness den eneste som bruker den kjente forskningsmetoden å forutsette det som skal bevises. Mens enkelte av oss som har kommet ut av våpenhuset med hodet på plass igjen kan tenke at det er grunn til å være noenlunde skeptisk. Subjektive "erfaringer" av reinkarnasjon kommer i mange farger og fasonger, og kan skyldes så mange slags forklaringer og følelser.

Selv om Ness snakker fint om ikke å legge av seg hodet og hjertet, ender han med å slippe katta ut av sekken. Han sier ja takk til begge deler, men det er ikke så farlig med hodet.

For erfaring og ... åpenhet trumfer fornuftig tenkning.

Åpenhet overfor aspekter ved livet som ikke kan bevises strengt vitenskapelig, krever en lydhørhet for den menneskelige erfaring. Det krever, motsatt både kirken og naturvitenskapen, en fenomenologisk åpenhet overfor det som ikke kan bevises naturvitenskapelig. Bevis kan ikke komme før etter at noe er erfart, som kjent. Derfor bør man lytte til erfaring, selv om den tilsynelatende strider mot rasjonell fornuftig tenkning.

Siden det likevel ikke kan være noen fornuftig grunn til å avvise reinkarnasjon, må det ligge mistenkelige motiver til grunn for Kirkens holdning. Nå er mange av disse angivelige grunnene velkjente fra spirituelt hold, selv om Ness kommer med kreative innspill som at det skyldes synet på kjønnsforskjeller og motstand mot homofili.

Ifølge den kirkelige dogmelæren er det jo kroppen som gjenoppstår på den ytterste dag, ikke sjelen. Innenfor kirkelæren er sjelen ikke særlig velkommen, kan det virke som. Slik kirken vektlegger avlen som den egentlige pakten som forsegler avtalen mellom to mennesker som gifter seg, og ikke kjærligheten, og derfor tar avstand fra homofili, liker heller ikke kirken sjelen. 

Mens nye og gamle ateister kritiserer Kirken for å fokusere på sjelen, er en antroposofs anklage at Kirken er for opptatt av kroppen. Noe som har den ... logiske effekten at det ødelegger for det skaptes betydning i skaperverket. Og gir frykt for erfaring. Og for eldre tanker. Og østlige.

Det skytes med andre ord fra alle løp på en gang.

Dessuten innebærer reinkarnasjon også at det skapte får en viktigere rolle enn ellers i skaperverket. I tradisjonell kristendom har Skaperen den suverent viktigste betydningen. Kan det også være at tanken på at den menneskelige erfaring utvikler seg uavhengig av den kristne tro, forferder kirken? Reinkarnasjonstanken er jo som kjent langt eldre enn kristendommen. Kanskje kan det også være at reinkarnasjonsideen har et østlig, og ikke vestlig, opphav?

Når kruttrøyken har lagt seg, koker imidlertid det hele ned til trofasthet. Man ønsker å være tro mot det man har fått overlevert. Ulike kirkesamfunn kan og har selvsagt utviklet seg og noen er mer spirituelle eller åndelige eller erfaringsbaserte enn andre uten at det trenger å være noe kvalitetstegn

Men få av dem har noe kall om å flyte på skiftende tanker uten grunnlag fra alle slags retninger.

Heller ikke når de lener seg mot rotete retorikk og reinkarnerte myter.

Verdenssensasjon: Ben og knokler etter Jesus

Gildeskål kirke i Nordland er en av mange kirker som kan skjule en skatt.

Det er NRK som melder dette, nærmere bestemt at det kan være relikvier etter en av middelalderens mest berømte helgener.
(Les resten her)

Fortrengte faner

Da tar vi en pause fra forhistorien siden dagen i dag handler om historien.

Og siden du er på Dekodet er det altså de historiske mytene det løftes noen faner i mot. Eller mer presist er det historikeren Nils Ivar Agøy som løfter med den glemte historien om 1. mai og kirken.

Dette er forøvrig basert på en bok vi tidligere har anbefalt på det varmeste.

Nils Ivar vifter mytene midt i mot når han skriver at

1. mai ble etablert som en demonstrasjonsdag for den internasjonale arbeiderbevegelsen i 1889, og den ble feiret i Norge allerede året etter. I dag er det ikke helt uvanlig med 1. mai-gudstjenester, men slik har det ikke alltid vært. Faktisk ble det hevdet for ikke så lenge siden, fra ganske kompetent arbeiderhistoriehold, at gudstjenester var “et fremmedelement i 1. mai-tradisjonen”, og at religiøse innslag i 1. mai-programmene først var kommet etter andre verdenskrig. Og dette er utvilsomt en utbredt forestilling. Den passer godt inn i et underlig inngrodd bilde av kirken - og gjerne en konservativ eller reaksjonær kirke - som en slags permanent motpol for arbeiderbevegelsen og dens krav om sosial rettferdighet helt fram til den sosialdemokratiske velferdsstatens tid.

At noe passer godt inn i en vanlig forestilling pleier imidlertid å være det sikreste tegnet på at det er galt. Så også her.

Problemet med dette bildet, er at det er falskt. Kristendom i arbeiderbevegelsen, sosialister i kirken og gudstjenester på 1. mai var på ingen måte noe som dukket opp etter krigen. Kristensosialisme har lange og stolte tradisjoner her i landet, fra sytti år før bølgen av frigjøringsteologi og politisk radikale teologistudenter i 1960-årene. Selveste Lars Oftedal, den pietistiske stavangerredaktøren og lekmannslederen, oppfordret alt i 1894 til 1.mai-demonstrasjon og kamp for åttetimersdagen.

For oss som vokste opp i kjølvannet av antikirkelige debatter på 60- og 70-tallet, for ikke å si bastante bøker som Oppgjør med kirken (som jeg tok et oppgjør med i Da kvinnen fikk sjel - og andre historier) er det lett å kjenne seg igjen i Nils Ivars erfaringer.

 

Da jeg for noen år tilbake startet på prosjektet som har munnet ut i boka Kirken og arbeiderbevegelsen: Spenninger, skuffelser, håp. Tiden fram til 1940, var jeg temmelig sikker på at kirkens merittliste var nokså mørk. Jeg trodde at prestene på slutten av 1800-tallet for det aller meste hadde vært støttespillere for en urettferdig, kapitalistisk samfunnsordning; reaksjonære og kanskje griske “sort kjoler” på parti med en overklasse som ville holde arbeiderklassen nede, som hadde forkynt for småfolk at de ville få himmelsk salighet i bytte med ydmyk nøysomhet på jord. For det hadde jeg lært. Men så viste det seg at kildene fortalte en helt annen historie.

Som ofte viste det seg at kritikere av kirken bygget på egen tro, i strid med kilder.

Noe av diskusjonen som ofte ble misforstått, og enda oftere forvrengt, handlet om forholdet mellom barmhjertighet og rettferdighet. Skulle kirken og kristne legge vekt på det første - altså å hjelpe mennesker i nød - eller på det andre - altså å rette opp urettferdige strukturer og lover?

Selv om noen foretrakk det første er det ikke merkelig at mange sa ja takk til begge deler siden kristen tro handler om både lov og evangelium.

Den store, men nå nesten glemte, sosialreformatoren og presten Eugène Hanssen avviste blankt at man skulle måtte velge mellom rettferdighet og barmhjertighet. Rettferdighet var Guds kjærlighet uttrykt gjennom samfunnsmessige ordninger, sa han; barmhjertigheten var den samme kjærligheten rettet mot enkeltmennesker. Man trengte begge, men barmhjertigheten alene ville ikke være nok til å få gode forhold. 

Nå skulle ikke denne kristne kampholdningen vare, selv på venstresiden. At religion og kirken per definisjon eksisterte for å forsvare maktens priviliger og bekjempet arbeiderklassen er et uvanlig tydelig tilfelle av selvoppfyllende profeti.

Denne formen for kristensosialisme ble for lang tid skjøvet til side fra 1918, da antireligiøsitet fikk prege arbeiderbevegelsen og kirkefolket ikke helt uten grunn fryktet avkristning. Men den kom tilbake, ikke minst fordi mange kristne har sett sosialismen som en eksponent for kristendommens idealer om kjærlighet og rettferdighet, og ikke så få sosialister har funnet sosialismens mål og verdier uttrykt i kristen dommen. Arbeiderklassens solidaritet er intet annet enn kristendommens nestekjærlighet i sosial form, sa Hertzberg. Derfor tåler det å gjentas at når det gjelder kampen for rettferdighet, for at Guds vilje skal skje på jorden som i himmelen, har kirken en forhistorie som vi kan være mer stolte av enn mange tror og vi ofte får høre. 

For ordens skyld kan nevnes at mye av det samme også er synlig på den katolske siden på samme tid.

Noe vi sikkert kommer tlibake til og ikke bør overraske, siden også katolikker er kristne.

God terapi - dårlig teologi

Fortellinger om hjemsøkte hus deles flere steder enn på ungdomsleir og nachspiel. At troen på gjenferd fortsatt står sterkt, er årets Kirkemøte et bevis på.

Selv om det er tvilsomt om flertallet av deltakerne faktisk tror fullt og fast på spøkelser, er det ingen tvil om at de tror at Kirken bør hjelpe dem som tror.

Og da ikke med å bli kvitt denne troen.

Dermed er det ikke folkloreforskning eller empiriske undersøkelser som tilbys, men trygghetsfremmende liturgi.

På Kirkemøtets siste dag ble liturgi for velsignelse hus og hjem vedtatt. Mot kun en stemme ble det bestemt at kirken skal tilby velsignelse av nye hjem, samt forbønn der mennesker opplever uro i hjemmet.

Eller sagt på en annen måte, terapi.

Selv om det er et gratis og greit tilbud for de som går rundt med denne ikke helt klare og konkrete diagnosen "opplever uro" (og der det står tydelig i Kirkemøtets vedtak at man ikke skal stille noen ytterligere diagnose om hva dette er), er det ikke sikkert at det er den beste løsningen.

Selv om den skulle utkonkurrere dem som (1) stiller diagnosen spøkelser, (2) gjør magiske besvergelser som driver utysket ut og (3) stiller diagnosen drevet ut.

Alt mot betaling.

Teologisk sett er det slik at spøkelser dels ikke er omtalt i Det nye testamentet og i kirkehistorien har vært tolket enten som innbilning, som gammel hedensk tro eller som lite trivelige ånder. Er man åpen for noe i retning av det siste (selv om man altså ikke skal stille noen diagnose), kunne man for sikkerhets skyld tatt med en setning eksorsisme i liturgien, men det er vanskelig å se at man gjør det.

I stedet handler det om å be om fred og velsigne hjem, fremsi Fader Vår osv. Mens en av tekstene man ser som relevant i liturgien handler om Marta som "gjorde seg strev og uro" med husstellet (Luk 10,38-42). Eller sagt på en annen måte - stresset for mye når hun hadde besøk. 

På den annen side, hvis det er ment som et rituale mot stress, er jeg helt for.

Så hører det dessverre med at noen vil se dette i lys av en lokalhistorie med lange og betenkelige røtter.

Den nye liturgien er bygget på en nordsamisk variant som ble vedtatt i 2007. I nord er det lang tradisjon for velsignelse av hjemmet, og varianten den nye liturgien er bygget på, ble derfor utarbeidet av biskopen i Nord-Hålogaland for flere år siden.

Det kan altså gi grunn til ettertanke at dette bispedømmet var det med sterkest heksefrykt på 1600-tallet og tilhører området med flest henrettet for hekseri, i forhold til folketallet.

Men så har det nå gått enda flere år siden Kirken i middelalderen oppfattet tro på hekser og spøkelser som "en rest av den hedenskap som evangeliet fordrev".

Troende prester?

Logikken er selvsagt upåklagelig:

I en åpen og statsstøttet folkekirke skal det være rom for mennesker av mange slags meninger. Da kan vi ikke kreve et bestemt trosnivå eller sett av meninger for å bli medlem.

Eller for å betjene medlemmene.

Dermed er det ikke overraskende at den danske kirkeministeren Manu Sareen ser det som "mærkeligt" når Mejdal Kirke søker en troende prest. Han forstår at dette formelt sett er en sak som menighetsrådet må avgjøre, samtidig som han løfter en aldri så liten moralsk pekefinger.

Men jeg vil generelt advare mod, at vi i Folkekirken får en retorik, hvor vi mistænker hinanden for ikke at være »troende« på den rigtige måde. En af de store styrker ved vores folkekirke er netop, at vi indenfor Folkekirkens rammer accepterer hinandens forskelligheder, tilføjer ministeren.

At dette får noen og enhver, særlig i land der vi er lite kjente med grundtvigianisme og dansk debatt, til å rykke i pekefingre, smilebånd og øyebryn, er bare å vente.

Det blir ikke mindre kaffeskvetting av å høre at dette aldri har skjedd før.

Ifølge Kristeligt Dagblad er det første gang, at et menighedsråd skriver sort på hvidt, at præsten skal tro på Gud.

Nå kan man jo tenke seg ulike typer grunner til negative reaksjoner på dette.

Ja, er man prest er man blitt det fordi man tror, så det er ingen grunn til å spørre.

Ja, tro er subjektivt og vanskelig å måle - og folk kan bløffe - så det er best ikke å spørre.

Ja, tro kan variere noe over tid, i perioder kan noen kanskje ha vel så mye tvil som tro. Siden man kan komme til å spørre på en uheldig dag, er det best ikke å spørre noen dag.

Eller man kan bare si at det er som med partiprogram. Spørsmålet er ikke om en politiker tror fullt og fast hele tiden uten noen former for innvendinger eller tvil på alle punkter i programmet, men om man er villig til å arbeide for det som er vedtatt.

For noen vekker imidlertid krav til tro så sterke reaksjoner at man bygger noe som ligner mistenkelig på stråmenn eller mer direkte hersketeknikker, slik vi ser mot slutten av denne artikkelen hos en teolog som synes troende til litt av hvert.

Han åpner forholdsvis moderat, selv om ordene her og der ikke er helt uladete.

»Det er et fuldstændigt tåbeligt krav at stille«, siger Lars Sandbeck, der er ph.d. i teologi.

Der mener, at kravet i jobopslaget er en form for sindelagskontrol. 

»Hvis præsten går sit arbejde ordentligt, så er det fuldstændig sekundært, at han selv er i tvivl en gang imellem«.

Ord som sinnelagskontroll - som altså vanskelig kan oppfattes som annet en tankekontroll - gjør det likevel mulig å ane hvor han vil hen. På samme måte som når han vrir det til å bety at presten aldri kan være i tvil "en gang i mellem", som om troende aldri kan det.

Så snur han på flisa. I stedet for å problematisere presten, problematiserer han menigheten. Eller, rettere sagt, hva presten bør fortelle. Det er det noenlunde det samme hva en prest tror på, men det kan skade troverdigheten å melde fra om man ikke tror på Gud.

Dermed koker det hele ned til et spørsmål om innstilling, om presten har et positivt forhold til kristen tradisjon.

»Man må gå ud fra, at en, der gerne vil være præst, selvfølgelig også har et positivt forhold til den tradition, han skal varetage«.

 Ja, mange i en menighet vil nok håpe og be om at presten ikke er en aktiv motstander av kristen tro.

Så begynner det virkelig å skli ut. Man aner mer enn tilløp til stempling og stråmenn når debatten vris fra å handle om en prest bør være troende kristen, til å være en bokstavtroende.

Ifølge Lars Sandbeck tror cirka halvdelen af alle præster i den danske folkekirke ikke bogstaveligt på Bibelen, men på kristne værdier.

Mens dette i Norge nok vil gjelde cirka alle prester. En prosentandel som nok ikke vil endre seg dramatisk om vi strekker dette til de seneste tusen år.

Dermed er muligens Sandbeck misforstått. Det er ikke bare teologer som kan oppleve det i media. Han kan da ikke mene at 50 % av danske prester er bokstavtroende? Kanskje det er på trosbekjennelsen han mener?

»De tror ikke bogstaveligt på, at der findes en Gud, hvis du mener et væsen et eller andet sted. De synes, at der måske er et eller andet, som man kan kalde guddommeligt, eller at Gud er en eller anden kraft, der binder os sammen«

Han mener, at mange præster har en meget mere metaforisk måde at fortolke den kristne trosbekendelse på.

Nå gjør ikke det saken mye bedre. Hvis halvparten av prestene i den danske folkekirken ikke tror på Gud som et "vesen et eller annet sted", er det vel heller tvilsomt om de tror at dette vesenet som ikke finnes noe sted er Fader, Skaper og har en sønn som han reiste opp fra de døde eller tror på syndenes forlatelse og legemets oppstandelse.

Ikke uventet nevnes ikke hva som er metaforene man kan legge i dette.

På samme måte som den polemiske avslutningen heller ikke er uventet.

»Man kan spørge, om alle de her overnaturlige - nærmest overtroiske - tanker, som også har været knyttet til kristendommen, er essentielle for det kristne budskab?«

Bruker man først det ikke helt nøytrale ordet "overtro" er det tydelig hva man tenker om saken, selv om man da har meldt seg ut av seriøs samtale. Men svaret er altså ja.

Troen på en Gud som skaper, på Jesus som Guds sønn, på syndenes tilgivelse og legemets oppstandelse er mer enn lettere essensielt for det kristne budskap.

Noe annet står ikke til troende.

Biskopens uutholdelige letthet

Når biskop Atle Sommerfeldt skriver på Verdidebatt om noe han kaller for Ateismens letthet, går han dessverre i så mange grøfter at det ikke er enkelt å telle.

Saken blir ikke bedre av at et innlegg som burde vært tiet i hjel, blir redaksjonens lesetips.

I stedet for solid og åpen argumentasjon, der man ryddig viser hvor og hvorfor andres tenkning blir for lett, havner han i noe som vanskelig kan forstås (selv om det garantert ikke er ment slik) som annet enn en nedlatende letthet.

Dermed er det kommet sterke reaksjoner, som Kjetil Hopes forståelige blogginnlegg, der han sier mye jeg er enig i, selv om jeg nok ville valgt noen smuler ... andre toner og metaforer.

På samme måte burde Sommerfeldt valgt en annen tone, hvis ønsket var å få sympati eller å nå fram.

Dessverre er det ikke enkelt å holde seg i skinnet når han åpner med at

Bjørn Stærks fortelling viser hvor forbausende lett veien fra Gudstro til ateisme kan være og at en også som voksen synes å mene at tro på Den Treenige Gud i bunn og grunn skyldes mangel på kunnskap.

Ja, det er selvsagt mulig at det er slik, for noen eller kanskje for ganske mange. Slik jeg er inne på i flere bøker og artikler mangler det ikke eksempler som gjør det fristende å tenke i den retning, og da spesielt om det som ofte kalles nye ateister.

Men det er altså ikke seriøst å konkludere med det på generell basis.

På samme måte som det er useriøst av Richard Dawkins, Sam Harris, P. Z. Myers og andre antiteister å hevde at veien til kristen tro er forbausende lett og i bunn og grunn skyldes mangel på kunnskap. Selv om det ikke er vanskelig å tenke at det muligens er slik, for noen eller kanskje for ganske mange.

Biskopen har i hvert fall forbausende lett vei til konklusjoner.

Rimehaug skriver: «For hans (Stærks) egen del førte kravet om å ta Bibelen på alvor til at han forkastet troen. Han fikk ikke det som sto der til henge intellektuelt sammen. Nå definerer pastorsønnen seg som ateist.» Denne erkjennelsen kom Stærk frem til som 16-åring etter en diskusjon og etterfølgende refleksjon. Den korte veien fra bastant Gudstro til ateisme som Stærk beskriver, er i seg selv en interessant observasjon. Fra mitt perspektiv er det enda mer interessant å registrere den letthet som Stærk og andre ateister, som f.eks. Fragell og Gule, fortsetter å resonnere om religiøs tro generelt og kristen tro spesielt. Det kan faktisk virke som de fortsatt lever i 16-åringens vurdering av forholdet mellom fornuft, intellektuell redelighet og religiøs tro og livstolkning.

Nå er det nok flere av oss som kan reagere på Gule eller Fragell, men skal man bli tatt noenlunde seriøst, må man igjen være konkret. Man må ta debatten. Man må ha belegg. Man må kunne vise til tall hvis man skulle hevde at ateister oftere enn kristne velger livssyn ut fra mangel på kunnskap.

Man må ikke uten eksempler eller argumentasjon bare si at det synes som noen, til og med en navngitt person, lever på 16-årsstadiet. Eller hadde en "bastant gudstro" når han vel ikke har sagt at han hadde det.

Det burde være unødvendig å oppgi noen grunner til dette, men jeg skal likevel gjøre det.

For det første gjør det seg dårlig å låse noen inne i negative båser, enten det er som ekstremister (slik Gule sier om alle gudstroende) eller som 16-åringer, selv om jeg nok ville foretrukket det siste.

For det andre blir ikke saken bedre når en som representerer Den norske kirke bruker noe som vanskelig kan oppfattes som annet enn hersketeknikk. Skal Kirken nå ut til noen, kreves andre holdninger.

En representant for en lenge priviligert majoritetskirke vil allerede før han åpner munnen oppfattes som arrogant og nedlatende. Dette gjelder selv om man ikke er biskop eller over femti.

Skal man motvirke dette bør man lene seg langt i motsatt retning - særlig om man har noe viktig på hjertet.

Inntrykket vil dessverre forsterkes om man synes å stemple andre, ikke svarer ordentlig for seg, slår fast uten argumentasjon, sier man selv er veldig reflektert eller at andre ikke er det, eller bare liker å tenke at svært mange egentlig støtter en.

Ingen av delene motiverer til å ta på alvor andres tvil og spørsmål, innvendinger og antipatier.

For det tredje spiller det ingen rolle. Selv 16-åringer kan ha rett. Spørsmål om "religiøs tro og livstolkning" (hva nå dette er) kan ikke avgjøres ut fra når man landet på hvilke konklusjoner. Det er ikke noe motargument i seg selv å peke på alder eller nivå.

Det hender da også at de som valgte et livssyn som 16-åring både før og etter kan ha lest seg opp og reflektert godt, enten de er biskoper eller bloggere. Selv om de ikke forteller om det.

Det er mange av oss som kan gjenkjenne 16-åringens spørsmål knyttet til intellektuell redelighet og kristen tro. Da jeg vokste opp i Asker på 1960-tallet, var vi en liten minoritet som tilhørte Skolelaget og som levde i disse diskusjonene i ulike varianter gjennom hele skoletiden. Noen av oss holdt fast ved troen, noen forlot den og andre beholdt tilknytningen til kirken uten å ha en høy aktivitet.

Ja, og derfor må vi gi mer enn biografisk informasjon. Den holder ikke overfor Bjørn Stærk som altså selv ikke sa så mye om sine tanker, utover korte stikkord i en lang artikkel om hvorfor man kan og bør ha respekt for folk man er uenige med - selv om de skulle være konservative kristne.

Eller, kan vi jo legge til, selv om de skulle være ateister og til og med ble det som 16-åringer.

For noen av oss som beholdt troen, ble det avgjørende at vi møtte teologer og kirkelig praksis som var åpen for tidens debatt og vitenskapelige innsikter, hadde høyt intellektuelt nivå og formulerte kristendommen og troens kjerne. Noen viktige personer for meg ble generalsekretærene Leif Michelsen og Einar Solli i lagsbevegelsen med den sterke forkynnelsen av lov og evangelium, daværende hjelpeprest i Asker, Sigurd Osberg, som tok seg tid til bibelgruppe om moderne teologi med oss, samfunnsbevisste kristne som Otto Hauglin og Nils Johan Lavik og intellektuelle kapasiteter som Per Lønning og Hallvard Rieber-Mohn.

Skal jeg gå inn i en diskusjon, må jeg gjøre mer enn å markere revir eller henvise til autoriteter, eller opptre som om jeg ... skryter av egen refleksjon. I den offentlige samtalen holder det ikke å nevne navn (det kan mange gjøre, uansett livssyn) eller bare fortelle at man selv har funnet gode intellektuelle svar.

Skal man gjøre det som Sommerfeldt kaller "å frigjøre ikke minst unge mennesker fra falske anstøt for troen" må man gjøre mer enn å slå fast og drive psykologisering av andre. Her som ellers må man lytte aktivt, lære og søke å svare mest mulig konkret, direkte og ærlig på ærlige spørsmål.

Og selv 16-åringer er forskjellige. Hva, konkret, er det akkurat Per eller akkurat Lise reagerer på?

At kristen tro førte til "middelalderens mørke"? At Kirken har vært i en evig strid med vitenskapen? At det er uredelig å være kristen fordi den klassiske bokstavtroen måtte vike for Darwin? At Jesus ikke har eksistert? At det er skrekkelige beretninger i Det gamle testamentet? Nedlatende biskoper?

Og er alt dette falske anstøt? Hvor svikter de? Hva hvis noen av dem er ekte anstøt?

Jeg er enig med biskopen i Borg at det er viktig å ta opp myter om kristen tro, kirkehistorie osv. Det er ikke  tilfeldig at denne bloggen bruker mye plass på det.

Men skal menighetene i Borg (der jeg selv er valgt inn i et menighetsråd) stimuleres til å møte "falske anstøt", hjelper det å vise respekt for at dette kan være vanskelig. Spørsmålet er rett og slett ikke om det kan finnes ateister eller kristne som fortsatt befinner seg på "16-årsstadiet" (det er det sikkert), men hvordan vi kan hjelpe hverandre til nettopp nen voksen vurdering av forholdet mellom fornuft, intellektuell redelighet og religiøs tro og livstolkning.

Hva med å be prestene ha dette som tema i prekener noen ganger i året? Hva med å utfordre til temakvelder? Hva med å invitere noen av oss som ble kristne i voksen alder til å dele noen tanker om dette? Hva med systematisk opplæring - og lytterunder?

Hva med å gå stillere i dørene i den offentlige samtalen inntil noe av dette er på plass?

Snasent om Snåsamannen

Siden  Espen Søbye har en heller snasen analyse av Snåsamannen i Morgenbladet i dag, kan vi sitere og reflektere litt over den.

Inkludert den merkelige håndteringen hos biskopene.

Nå har Den norske kirken slett ikke distansert seg fra Snåsamannen, snarere tvert imot. Blant annet har Bodø-bispen, Tor Berger Jørgensen, bedt Gjerstad bistå ved gudstjeneste i Bodø kirke, et kapittel i boken er viet denne seansen. Forstemmende, men her kan ikke Joralf Gjerstad lastes. Det var i sin tid ikke vitenskapen, slik mange later til å tro, men protestantismen som tok knekken på mystisismen. Nå har de protestantiske yppersteprestene leflet med alle former for new age-religiøsitet i så lang tid at alle kalvinistiske og lutheranske prinsipper er forlatt.

Paradoksalt nok er det bare protestantiske ateister som reagerer. Jeg har talt og renset min sjel.

Nå er ikke dette akkurat en ny vinkling. Vi har vært innom tilsvarende her på bloggen tidligere, som da vi observerte at humanetikeren var mer kristen enn biskopen, og at det ble bedrevet snåseri i kirken.

Dette har da også en lang tradisjon i deler av Kirken som vi ser i den kjente (men pussig nok ikke lenger for det) biskop Schjelderups lefling med spiritisme på 1930-tallet, muligens som surrogat for apologetikk i en tid som ikke både kunne tro på både Det nye testamentet og den elektriske sporvogn.

Det jeg problematiserer er ikke at Kirken eller andre skal ha gode og lyttende samtaler med folk med et annet syn (tvert i mot), men om hvorfor så mange kristne synes så ukritisk å akseptere den type påstander og religiøse koblinger som vi finner hos Snåsamannen og andre angivelige healere og innbilt synske.

Hvis vi ikke våger oss på kritisk refleksjon er det fritt fram for alskens sympatiske svindlere, enten de er bevisste eller ikke på sine manglende evner. De kan påstå hva det måtte være og all kritikk og forsøk på analytisk tilnærming blir sett på som umoralsk.

Det er en dypt problematisk holdning.

Har vi ikke kriterier for å skille mellom hummer, kanari og chemtrails, ender vi som enkelte prinsesser i et univers uten grenser.

Nå kan man sikkert si mye om grunner til og resultater av den avfortryllingen av naturen som skjedde gjennom 16- og 1700-tallet. Det er uansett vanskelig å komme unnna at ulike typer folketro og magisk tenkning har vært med oss siden Adam hoppet paradis eller at det var mye av dette under renessansen (som i så stor grad var en esoterisk bølge) og romantikken, for ikke å si mellomkrigstiden og New Age-tsunamien i kjølvannet av hippiebevegelsen.

Selv om makthavere og domstoler på tildels fryktelige måter har latt seg forføre, som under hekseprosessene, skyldes kirkens - og Europas - suksess at man over lang nok tid både før og etter klarte å løfte fram troen på at naturen ikke var styrt av guder og magiske krefter etter innfallsmetoden.

I stedet var budskapet dels at Kristus var sterkere og sannere enn åndenes angstfulle verden (handlingen i mange horrorfilmer speiler noe av sistnevnte), og dels at det fantes en Lovgiver utenfor naturen.

Dette medvirket ikke bare til potensialet for mindre livs- og dødsangst (noe som var medvirkende til kristendommens vekst de første århundrer), men også til en dypkulturell forståelse av lover i naturen, for ikke å si for behovet for å etterprøve hva som faktisk foregikk, ved gode eksperimenter.

Når jeg ofte trives sammen med ateister er det fordi de i så stor grad fremstår som kristne.

Evolusjonsquiz - 1

Hvem sa “For meg synes det absurd å tvile på at noen kan være en helhjertet teist og en evolusjonist”?

A) Paven (med tungen i kinnet og kryssede fingre)

B) Biskopen i Oslo (i søkndad om fornyet statsstøtte til Den norske kirke)

C) Charles Darwin (og ikke i delirium på dødsleiet)

Litt for lett selvsagt, men vi kommer tilbake med mer vriene.

Takk til Humphrey i Quodlibeta for idéen.

Ikke interessert

Jeg kan tenke meg mer interessante ting enn en ny bok fra Einar Gelius.

Nå er jeg ikke helt alene om det, selv om enkelte tar dette enda lenger ut i følge Dagbladet.

Daglig leder i reklamebyrået Kitchen, Haakon Dahl, mener at Gelius stadig «bryter med normalen» som en bevisst mediestrategi.

- Gelius har aldri ment noe interessant i hele sitt liv. Når han fratrådde sin stilling, må han brukere sterkere vikremidler for å få oppmerksomhet. Mange blir beruset av medieomtale, jeg tror Gelius er en slik person, sier Dahl, som mener hans deltakelse i «Skal vi danse» er et eksempel på det.

Forlagsomtalen antyder også noe om evnen til å bruke virkemidler, for

ikke å si evnen til virkelighetsoppfatning.

En menighet ble frarøvet sin elskede sogneprest. En biskop sladret om en ansatts ti år gamle skilsmisse. Radikale prester ble brått konservative. Tabloide journalister ble nymoralister. Hat vokste bak foldede hender. Einar Gelius er ikke lenger sogneprest. Alt på grunn av en bok: "Sex i Bibelen". DET ER HÅP I DE FOLDEDE HENDER er historien om hva som skjedde bak kulissene på bispekontoret. Dette er boken der EINAR GELIUS forteller om sin tro, sin kamp og sine håp. Et kampskrift for folkekirken. Gelius belegger sine ord med sitater av Jesus, vår nærmeste kilde til å forstå Bibelen. Dette er boken der kirkemakt erstattes med kjærlighet.

Muligens hadde boksalget blitt mindre, men Gelius hadde tjent godt på å opptre så "åpen og raus" som han hevder å ha som ideal - også overfor sine meningsmotstandere. Det hadde heller ikke skadet om han kunne signalisert vilje til å tilgi dem han mener har behandlet ham urettferdig.

Og akseptert at også andre enn ham selv kan få opptre noen brøkdeler barskt og bryskt overfor folk man er uenige med, som uttaler seg ... tullete og misbuker bibeltekster. Eller ikke følger arbeidsreglementet.

Imens venter vi på forklaringen om hvorfor det er så gjevt å ha som forbilde en fyr som hevdet han talte på vegne av en Gud som Gelius ikke tror på.

Selv om det bare er når Gelius er enig med ham.

Ikke et eventyr for Kirken?

Mens Kirken i middelalderen oppfattet tro på hekser og spøkelser og slik som "en rest av den overtro som evangeliet fordrev" (når man da ikke tok folk i regelrett juks), er man ikke så nøye på det i dag.

Dermed er det bare igjen å sperre opp øynene i retning Sør-Hålogaland når man slik religionshistoriker og skeptiker Asbjørn Dyrendal sier legitimerer troen på spøkelser.

Religionsforsker kritisk til at kirken foretar velsignelser som folk flest forbinder med å drive ut ånder.

Asbjørn Dyrendal sier til TV 2 at kirken på denne måten er med på å legitimere troen på spøkelser. Han uttaler seg med bakgrunn i at de ansatte ved Nav-kontoret i Vadsø for en stund siden merket «ubehag i bygget», og hentet inn en prest for å velsigne lokalene.

Kirkens evne til reflektert evaluering av folketro og New Age imponerer dessverre ikke mye for tiden. I stedet for en rasjonell tilnærming velger man en rituell. Muligens har det noe å gjøre med at man er blitt flinkere på sjelesorg og psykologi enn prinsipiell tenkning.

Det kan også gi litt grunn til ettertanke at dette bispedømmet var av dem det med sterkest heksefrykt under 1600-tallets prosesser.

I det hele tatt flere grunner til at akkurat Kirken bør forholde seg skeptisk til folketroen.

Humanetikeren mer kristen enn biskopen?

Det er ingen sjokkerende overraskelse at posørfrue prinsesse Märtha Louise tar steget ut og maner fram engler i full offentlighet (eller rettere sagt prøver).

Tvert i mot er dette en naturlig videreføring innen den type grenseløse vilkårlighetsunivers som deler av New Age bebor og basunerer ved følelser og fornemmelser uten hensyn til noe så kjedelig som fornuft og fakta.

Og det er ikke noe helt nytt.

Skal vi trekke større linjer, kan vi nevne at kristen tro et godt stykke på vei vokste fram som en opposisjonsbevegelse til nettopp den utbredte ånde- og besvergelsestroen i hellenismen.

Man ble tidlig nødt til å ta avstand fra (på den ene siden) folkelig føleri og magisk mentalitet og (på den andre) antimateriell spekulasjon i gnostiske retninger som ønsket å unnslippe vår vonde verden.

Det har kort sagt vært en kristen dypverdi å være et alternativ til folketro og svermeri, en rasjonell røst i møte med retninger som underkjenner verdien av fornuften og skaperverket.

Dermed ga det anledning til noen rynker over nesen da biskop Tor B. Jørgensen i Sør-Hålogaland syntes å fremstå som mindre kristen enn Didrik Søderlind fra Human-Etisk Forbund i fredagens Dagsnytt 18 (se etter 44:55 minutter her).

Søderlind understreket at mens kristne han møter var opptatt av å bruke fornuften og se sine religiøse erfaringer i mer systematiske sammenhenger, var alternativmiljøene mindre opptatt av kvalitet.

Alt går an, det eneste som betyr noe er ens egne opplevelse av noe - den eneste sannheten som gjelder er hva man selv oppfatter som sant - det leder mot verdirelativisme, synes jeg.

At Nina Torp, leder i Det Norske Healerforbund, sykepleier, healer og medium ("veldig religiøs innenfor spiritualismen"), i debatten fremstod uten spesiell brodd mot New Age eller åndemaning, forundret ikke. Heller ikke at hun manglet selv tilløp til en noenlunde fornuftig evne til å evaluere Märthas gründervirksomhet og åndemaning, eller å ta noen ... hint.

Da forundret det nok atskillig mer at biskopen ikke viste synlig skepsis eller rasjonalitet i møte med Snåsamannen og kun reagerte på "selvopptattheten" og "lykkerealiseringen" i prinsessens budskap.

Jørgensen virket kort sagt besynderlig lite interessert i annet enn etiske vinkler. I stedet for en rasjonell og teologisk etterprøving av alternativbevegelsens fornemmelser og manipulerende metoder syntes han mer opptatt av dialog og deling av erfaringer.

Muligens handler dette dels om mangel på kunnskap om alternativbevegelsens fornemmelser og dels om en litt forsiktig og diplomatisk personlig holdning.

Og kanskje et biskopelig bakhode med litt vel svarte bilder av kirkens historie, med et ekte ønske om ikke å starte noen nye hekseprosesser.

Det var likevel ikke enkelt å unngå å fornemme (unnskyld uttrykket) litt av klassiske liberalteologers lefling med parapsykologi og spiritisme, i noen grad for å finne støtte for eksistensen av en "åndelig virkelighet" siden de ikke opplevde Bibelens budskap som troverdig i en vitenskapelig tid.

Et fenomen som på litt ulike måter kom til uttrykk i mellomkrigstiden hos Kristian Schelderup, på 60-tallet hos den amerikanske biskopen James Pike, og i nyere tid hos Helge Hognestad.

Det er rett og slett mer enn greit om en norsk biskop i dag markerer klar avstand fra denne tradisjonen, for ikke å bli satt i bås.

Når så ikke skjedde, var det flott å se at i hvert fall den gode humanetikeren kunne målbære noe som minnet om en klassisk kristen holdning.