Heyerdahl og andre helter

Da var et som vanlig ytterst lesverdig nummer av Humanist i hus, og ikke bare det, på bordet og lest siden det altså var verdig det.

Jeg kommer tilbake med bloggposter om et par av artiklene, men det kan allerede her og nå tilstås at disse vil handle om ikoner som Thor Heyerdahl og meg.

Ikke fordi vi hører spesielt godt sammen, men fordi vi begge er kritisert i bladet.

Nå høres kanskje dette noe verre ut enn det er, med unntak av for Heyerdahl. Han er altså blitt analysert og mer enn noen strå dekonstruert, informert og opplysende.

Spørsmålet som stilles er om det er mulig å ane en sammenheng i hans teorier om reiser i øst og vest, for ikke å si nord.

Og det er det, slik Per Ivar Engevolds viser i artikkelen om Thor Heyerdahl og de hvite kulturbærerne, forøvrig fulgt opp av Even Gran i Fri Tanke med den muligens noe mildere tittelen Den røde tråden hos Heyerdahl er pseudovitenskap.

Generelt sett er det et godt spørsmål hvordan man skal vurdere Heyerdahls teorier. Det er lett å se rasisme ved høylys dag, men ikke enkelt å komme unna at hele hans rammeverk om spredning av kulturelementer fra ett sted, altså en "diffusjonisme", som han tok ut i det lettere ekstreme til hyperdiffusjonisme, smaker av systematisk undervurdering av lokale krefter.

Det er samme symptom som når Erich von Däniken og andre kultarkeologer hevder at det er umulig for de barnlige innfødte å ha bygget noe så vanskelig som pyramider og vegger av stein og at dette derfor må stamme fra aliens eller Atlantis eller Sverige. 

Heyerdahl gjør det ikke lettere for seg selv ved å knytte seg til naziforskere som Hans Günther og altså snakke om Atlantis i enkelte av sine bøker. 

LIkevel skriver han så besnærende at også andre med utfartstrang og evangeliserende legning har latt seg imponere, som Aril Edvardsen (altså heller ingen historiker eller arkeolog).

Nå er det nok ikke helt samme sus i serken, for ikke å si informert eller opplysende i kritikken av meg. Men når jeg først gjør noe såpass sensasjonelt som å hevde at Jesus har eksistert, er det ikke rart at en ivrig ateist som Staffan Gunnarson gjør klar spretterten i et tilsvar til min kritikk i forrige nummer. 

Selv om han altså i likhet med Heyerdahl havner i kultarkeologigrøfta, slik jeg har omtalt her og kommer mer tilbake til i neste uke om et halvt år.

Da kommer jeg også tilbake til nyeste nummer av Theofilos som av guddommelige grunner alltid havner i postkassen samme dag som Humanist. 

Selv om det ryktes at ufine skeptikere hevder slikt kan forekomme når blader skal ut med like mange nummer per år.

Gode nordmenn er jøder

Da er det altså bekreftet det vi lenge har lurt på. Hvorfor har Norge til alle tider vært et så velsignet land å bo i? Hvorfor har vi etter reformasjonen være så frie og selvstendige, for ikke å si rike og rause, mens vi de seneste par generasjoner er blitt ufrie og fattige?

Grunnen er enkel - nordmenn kommer fra en av israels tapte stammer, slik det fremgår hos evangeliekirken-Arendal basert på en kristen variant av Nyhetsspeilet, nærmere bestemt innsyn.

Velsignelsen som ble til Abraham og fulgte Efraims stamme (en av Israels 10 tapte stammer), ble overført til Skandinavia ca. 750 f.kr, da Efraims stamme ble bortført av germanere og nordboere og tatt med via russiske elver til særlig Norge og senere Storbritannia, er nå i ferd med å bli trukket tilbake av Herren.

Vi har jo berørt dette mer enn lettere skarpt tidligere, men det er dessverre grunn til å vende tilbake til saken - sikkert også senere. Ikke bare fordi det altså støtter opp under en nasjonalistisk teologi som ikke akkurat er faglig, og fordi det altså rett og slett er historisk tull, eller kultarkeologi og kvasivitenskap som det heter på fint.

For hvordan begrunner man dette, hvis man ikke nøyer seg med å trekke noen slutninger fra at også vi i Norge har mange med blondt hår og blå øyne, slik samme nettsted mener Jesus har?

Basert på tøvete kilder og bløff om portretter.

Det er tøv og fanteri at keiser Tiberius laget et portrett av Jesus - og at vi har en kopi i dag. Beretningene om Jesu utseende er fra så sene skrifter at de ikke er troverdige. Det finnes ingen ekte bevart "rapport som Pilatus sendte til keiseren", verken om Jesus eller noe annet.  Det er ingen grunn til å tro at Jesus så ut som noe annet enn en alminnelig jøde.

Eller at jødene ikke så ut som vanlige semitter. Selv om altså enkelte bøker skrevet før 1940 hevder dette.

I den talmudske litteratur blir Jakobs sønn Josef beskrevet som "hvit" og fager, med et ansikt som blusset som en rose. Det er ikke mye arabisk ved denne beskrivelsen, som heller passer på en nordisk mennesketype.

Det er den hvite, europeiske rase, hebreernes etterkommere, som har vært de store oppdagere, kolonibyggere og sivilasjonsskapere. Selv i dag er det den hvite mann som erobrer de høyeste fjell, de tørreste ørkener, de kaldeste poler og de dypeste hav -- ja, selve verdensrommet. Overalt hvor den hvite mann slo seg ned, grunnla han blomstrende nasjoner. Den hvite rase er den eneste som er blitt til "mange nasjoner." 

Det er altså ikke bare en nasjonalistisk sjåvinisme eller useriøse kilder vi finner her. Man kjører på med raseteorier som minner om mellomkrigstiden. At Jesus skal ha lignet på noe så mindreverdig som en araber skulle tatt seg ut.

I det hele tatt tar det seg ikke ut, verken på flatmark eller web. Det er sjelden noe godt tegn å koble teologi, nasjonalisme og rasisme. Selv om man mener at også Adam og israelittene var hvite. 

Stikk i strid med tilvante forestillinger var Adam en hvit mann. På hebraisk er betydningen av ordet Adam, aw-dam, «å vise blod i ansiktet», å være «lys, rødkinnet, å være i stand til å rødme» — et særtrekk for den hvite rase. (Se Strong's Concordance, #119, 120 GT.) Det er tydelig at Adam ble kalt aw-dawm fordi han hadde disse særtrekkene — en lys hud med rødaktig skjær på grunn av blodets fargestoff, hemoglobin, som var synlig gjennom den pigmentløse huden. Dette er betydningen av ordet Adam (som også kan bety «jord»), og disse fysiske særtrekkene til aw-dawm finnes bare hos den hvite rase. At også Adams hustru Eva var av samme rase, er vel selvinnlysende.

Hva er så de mer ... historiske påstandene?

Litt innviklet det hele, men det kan kort sagt knyttes til at stammene som ble bortført av assyrerene på 700-tallet f. Kr. ikke ble assimilert, men kan gjenfinnes på andre steder. F.eks. hevdes det at Dans stamme bosatte seg litt nord for Israel og at noen kan ha havnet i Kaukasus og blitt med Odin og gjengen nordover, slik selveste Thor Heyerdal beretter om i bøker som ikke akkurat ga ham doktorgrad ved Universitetet i Oslo (se denne oversikten over feltet).

Og så har vi gamle irske kilder.

Fra riktig gamle irske kilder får vi vite at det ved 700-tallet f.Kr. ankom en sterk folkegruppe, kalt "Tuatha de Danaan" (betyr Dans stamme) med skip, jaget vekk andre og bosatte seg der. Ca. år 569 f Kr. ankom det en hvithåret "hellig" gammel mann til Irland fra østen. Han hadde med seg en ledsager ved navn "Simon Brach, stavet henholdsvis "Breck", "Berech" eller "Berack" (Baruk?)i de forskjellige historiske opptegnelser. De hadde med seg en kongedatter fra østen ved navn Tephi (hebraisk navn). Det påstås også at en sten disse hadde med seg, kalt Jakobs minnesten, i dag er i Westinster Abbey i London. Den er plassert under stolen hvor konger og dronninger er blitt kronet i hundrevis av år. Stenen bærer hebraisk inskripsjon.

Hvor riktig gamle er så disse kildene?

Jo, så langt tilbake som til irenes landnåmsbok Lebor Gabála Érenn fra ... 1000-tallet, altså skarve 1 700 år etter begivenhetene.

At disse kildene forteller at de hadde okkulte kunnskaper og kom flyvende som ånder i luften, eventuelt på skyer vestfra over Atlanterhavet, er ikke så nøye.

Eller at de kunne gjøre seg usynlige og hadde brennende lanser og magiske hvite skjold.

Riktig betyr ordet Tuatha Dé noe sånt som Guds folk og ble brukt av irene også om Israel. Noe de faktisk hadde lyst til å stamme litt fra i følge omtalte landnåmsbok.

Og ordet Danaan ligner jo på ordet Dan.

Selv om enkelte obsternasige språkforskere mener det kan komme av gudinnen Danu, er det jo utenkelig at Tuatha de Danaan kan bety folket til gudinnen Danu. For den gudinnen er jo ikke norsk. Eller kosher.

Men ikke nok med det. Også romerske historieskrivere bruker ord som ligner på israelske stammer.

Tacitus, den kjente romerske historieskriveren fra ca. år 100 e.Kr. skriver mye om folket der nord. Dessverre betegnet han alt nord for romerrikets grenser som germanere. Men av folkegrupper spesielt merker vi oss navn som ELIVEonerne og LEVlonerne. Dette kan være de samme som det danske ellefolket, elfen i Tyskland og alvefolket i Norge. I Norge nevner Tacitus også aserne.

Ja, det kan jo være det. Men det kan jo også være noe helt annet. La oss derfor se litt nærmere på dette språksporet.

Engelske språkgranskere har funnet ca. 8000 hebraiske rotord i det oldbritiske og Gælic-språket, som de mener må være fra disse hebreerne av "Iaraels bortkomne stammer". Bare ordet British -betyr på hebraisk Berit=pakt iysh (ish)=menneske

At det ikke er oppgitt en eneste kilde til disse "engelske språkgranskerne" er jo litt dumt, men pytt pytt. La oss derfor se om vi kan finne ut noe nærmere om dette på egenhånd.

Da tar det ikke akkurat lang tid å oppdage at dette handler om nasjonalistiske strømninger fra 1600-tallet og utover. Det gjaldt å få egen nasjon, eller noe som lå i nærheten av egen nasjon, til å få en høyere og mer betydelig status.

Mens romerne hadde hevdet de egentlig var fra Troja, og engelskmennenene at de hadde fått besøk av Josef fra Arimitea (selvsagt med den hellige gral) mente svenskene nå at de stammet fra Atlantis.

Andre ville ikke være dårligere. Hvis noe lignet, eller kunne ligne, av språk eller utseende eller byggeskikk eller musikkinstrumenter eller tegninger måtte det jo egentlig skyldes felles opphav.

Og lignet det ikke, kunne man jo late som om det lignet.

Dermed kom også teorier som at Mandan-nasjonen på den amerikanske prærien egentlig var walisere og at noen av israels stammer hadde bosatt seg i Mellom-Amerika, slik vi kan lese om i Mormons bok.

Det var i det hele tatt god tone å hevde at walisere eller keltere eller andre egentlig tilhørte Israels tapte stammer. Og at språkene lignet umiskjennelig som altså denne ganske lange oversikten viser.

A writer who signed his name “Glas” submitted a list of Welsh words with Hebrew origins in 1832. The writer remarked that, “But the best proof of the Eastern descent of the ancient British is the close resemblance and connection existing between the Welsh and Hebrew languages, even at this day. As a proof of this we have extracted the following vocabulary of words in both tongues, so closely resembling each other in sound and sense as to leave no doubt whatever on the subject. Many of these words, it will be found, have been transmitted from the Welsh, through the Anglo-Saxon into our modern English. It would be easy to swell their number..

Dermed overrasker det ikke å lese at en rekke doktorer (noe dårligere kan man tydeligvis ikke henvise til) støtter dette.

Mange språkforskere (etymologer) har bemerket den uvanlig store likheten mellom hebraisk og walisisk. I sin Welsh Grammar bemerker Dr. Davies at omtrent hver eneste side i den walisiske oversettelsen av Bibelen er full av hebraismer. Dr. Duncan M' Dougall sier at man kan ta en hvilket som helst setning på hebraisk og oversette den til gælisk ord for ord, uten å endre det aller minste på setningsbygningen, og man vil i hvert enkelt tilfelle få en korrekt gælisk setningsbygning. Dette kan man ikke gjøre med noe annet europeisk språk, sier han. Rev. Eliezer Williams bemerket at det knapt var en hebraisk rot som ikke hadde sin tilsvarende avledning på engelsk.

Det overrasker også lite at disse doktorene ikke akkurat er fra nyere dato (Davies levde fra 1567-1644) eller at dette i stor grad er hentet fra en nasjonalistisk britisk bok fra 1931.

At språkforskere de seneste par hundre år har vist at lite av dette holder, er ikke overraskende. At noe av det muligens holder er heller ikke overraskende. Siden indoeuropeere som kelterne og andre folkegrupper har vandret til dels mye og slått seg ned på ganske så ulike steder, latt seg verve som soldater for ulike herskere osv., er det ikke utenkelig at de kan ha snappet opp også noen semittiske gloser eller koner.

Selv om altså ikke alt som ligner er likt. Og det ikke er veldig troverdig når en av kildene man bruker er Kjell Aartuns pussige påstander om runer. Eller som en av hans runefaglige kritikere sier i bladet Forskning, mer enn lettere klart:

Imidlertid trenger man ikke være orientalist eller semittolog for å avvise Aartuns påstander. Det finnes nemlig ikke grunnlag for spekulasjoner omkring en semittisk tolkning av runeinnskrifter når runetegnene er feillest på grunnlag av trykte bilder. Man trenger ikke ta standpunkt til hans utlegning av "hieroglyfer" når de påståtte hieroglyfene ikke forekommer. Det er altså ikke tale om identifikasjon eller tolkning, men heller om å se og konstatere tilstedeværelse. Aartun ser ting som ingen andre ser. Han kan tegne dem med tusj på fotografier som han trykker i noe han kaller for en dokumentarbok, men det gir dem ikke eksistens i virkeligheten.

Like lite som at Norge har overtatt Israels velsignelse fra Efraims stamme.

Eller at Jesus var hvit.

Rasisme og rasjonalitet

Det er mange måter å begrunne menneskeverd og moral på, på samme måte som det er mange måter å avfeie dette på, eller i hvert fall gjøre unntak her og nå, for meg.

Som i "egentlig er jeg for militærtjeneste, men ikke meg akkurat nå".

En av de viktigste etiske utfordringene er dermed å motvirke ikkemegakkuratnåismen som fra tid til annen, for ikke å si stadig, forlater jungelen og herjer by og land, land og strand, mann mot mann.

Men hvordan er det så med rasismen? Er det slik enkelte hevder at det er takket være en gryende evolusjonsvinkling og ikke minst sosialdarwinismen at denne fikk sånn vind i seilene på 1800-tallet? Eller var tvert i mot Darwin redningen, siden han (og hans etterfølgere) viste hvor nært biologisk beslektet vi er, og ikke bare med andre mennesker, men med andre dyr?

Slik at man kunne bli kvitt disse sterke og utbredte teologiske begrunnelsene for rasisme, kjent fra et utall omtaler av en ... liten håndfull sørstatsteologer.

Muligens er det tanken på de sistnevnte som har fått enkelte til å hevde at

. . .it was Darwin who first put together a coherent and tenable account of why we exist. Darwin made it possible to give a sensible answer to the curious child whose question heads this chapter [Why are people?] We no longer have to resort to superstition when faced with the deep problems: Is there a meaning to life? What are we for? What is man? After posing the last of these questions, the eminent zoologist G. G. Simpson put it thus: 'The point I want to make now is that all attempts to answer that question before 1859 are worthless and that we will be better off if we ignore them completely.' (Richard Dawkins, i The Selfish Gene, som sitert her).

Men hva mente man så før 1859?

Eller drøyt 1400 år før det igjen.?

La oss se hvordan en ikke helt ubetydelig størrelse som Augustin tenkte om spørsmålet.

Whether Certain Monstrous Races of Men are Derived from the Stock of Adam or Noah's Sons. 

It is also asked whether we are to believe that certain monstrous races of men, spoken of in secular history, have sprung from Noah's sons, or rather, I should say, from that one man from whom they themselves were descended. For it is reported that some have one eye in the middle of the forehead; some, feet turned backwards from the heel; some, a double sex, the right breast like a man, the left like a woman, and that they alternately beget and bring forth: others are said to have no mouth, and to breathe only through the nostrils; others are but a cubit high, and are therefore called by the Greeks "Pigmies:" they say that in some places the woman conceive in their fifth year, and do not live beyond their eighth.

So, too, they tell of a race who have two feet but only one leg, and are of marvelous swiftness, though they do not bend the knee: they are called Skiopodes, because in the hot weather they lie down on their backs and shade themselves with their feet. Others are said to have no head, and their eyes in their shoulders; and other human or quasi-human races are depicted in mosaic in the harbor esplanade of Carthage, on the faith of histories of rarities. What shall I say of the Cynocephali, whose dog-like head and barking proclaim them beasts rather than men? 

But we are not bound to believe all we hear of these monstrosities. But whoever is anywhere born a man, that is, a rational, mortal animal, no matter what unusual appearance he presents in color, movement, sound, nor how peculiar he is in some power, part, or quality of his nature, no Christian can doubt that he springs from that one protoplast. We can distinguish the common human nature from that which is peculiar, and therefore wonderful.
  - The City of God, Chap. 16, Book 8

Mulig jeg er fordomsfull, men jeg vil vel tenke litt enkelt at de to siste setningene her ikke er noe jeg uten videre vil ignorere fullstendig.

Selv om noen sørstatsteologer ser ut til å ha fulgt Dawkins' råd, synske som de var.

Sensasjon: Bok bestilt

Etter å ha innført policyen å kaste to bøker for hver ny som ankommer, er det igjen mulig å lese bokanmeldelser (hvis noen vil se på kasteposene, er det bare å melde seg før de går til resirkulering).

Anmeldelsen som slo mest i dag var fra Wall Street Journal, nærmere bestemt Reflections on the Revolution in Europe - Can Europe be the same with different people in it? av Christopher Caldwell.

Ikke uventet handler det om verdier og vanetenkning, skyld og skyldfølelse. Og siden valgkampen er over, drister vi oss igjen frempå med innvandrings- og integreringsordet.

Ikke minst fordi utfordringen vel så mye er møtet med andre verdier, som at vi ikke klarer å definere våre egne.

Og skulle vi komme i skade for å snakke høyt om "kristne verdier" (korse seg), skytes vi fort ned av tiår med klare meldinger om at disse ikke er noe forskjellige fra hva vi finner i andre kulturer eller livssyn.

Tilliten til egne verdier styrkes nok ikke av at vi stadig får høre det litt motsatte budskapet om hvor mye vi har å lære av alle andre.

Today's immigrants might be considered hostile to European values, except that Europe itself increasingly has only a foggy sense of what those values might be.

"When an insecure, malleable, relativistic culture meets a culture that is anchored, confident, and strengthened by common doctrines," Mr. Caldwell writes, "it is generally the former that changes to suit the latter."

Det virker med andre ord som om dette ikke er en bok som snakker så mye stygt om enkelte innvandringskulturelle trekk, som om hvordan Europa har vært helt uforberedt ikke bare på sosiale effekter, men på verdimessige utfordringer.

Saken bedres ikke mange grammene av at vi har vært for lite bevisste på hva som egentlig er europeiske verdier, og hvordan de skal begrunnes og forsvares - rasjonelt og redelig, og ikke bare ved romantisk nostalgi. Som Bruckner og andre har pekt på, har tvert i mot politiske ledere og kulturradikale i lang tid mislikt og forsøkt å (over)kompensere for alt som lukter kristenmannsblod og kolonihistorie.

He also ruminates on far more than the increasing radicalization of generations of Muslim immigrants. Just as Edmund Burke's "Reflections on the Revolution in France" (1790) predicted a dire fate for the mass insurrection then aborning, Mr. Caldwell looks with alarm at Europe's continuing rejection of itself. Without a rejection of the religion and culture that sustained Europe for centuries, he says, the immigration troubles might never have occurred, or at least would not have been so severe: His verdict is suicide rather than murder.

The author notes that even the prominent German philosopher Jürgen Habermas, who is an atheist, has acknowledged that "Christianity, and nothing else, is the ultimate foundation of liberty, conscience, human rights, and democracy, the benchmarks of Western civilization. To this we have no other options. We continue to nourish ourselves from this source. Everything else is postmodern chatter."

Yet much of Europe has discarded its historic religious underpinnings as irrelevant at best, harmful at worst. Even the memory of what a religiously ordered society was like has seemed to disappear, Mr. Caldwell observes. "A good definition of religion" for most modern Europeans, he says, might be "an irrational opinion, strongly held."

Og det blir verre. Slik Caldwell vurderer situasjonen kan postmoderne tvilere uten dypere trosforankring få dratt teppet vekk under beina på seg av hengivne tradisjonalister.

Most European elites, though, have not debated seriously the potential effects of introducing into this land of postmodern chatter millions of devout believers in another religion, one previously seen as antagonistic to European culture. As Mr. Caldwell says, Europe's elites seem hardly to have considered that the ethical views they pride themselves on have little meaning when divorced from Christian origins.

Many Europeans are determined to defend their values — witness France's ban on headscarves in schools — but it is hard to defend what you cannot define. "There is no consensus, not even the beginning of a consensus," Mr. Caldwell writes, "about what European values are." When the Netherlands decided not long ago to try to define its values and inculcate them in prospective new residents, it ended up producing a ghastly naturalization packet that included a video that featured "gays expressing affection in public, and bare-breasted women on the beach." Welkom, immigrants!

Bak i buskene lurer den ubestemmelige, men sterke skyldfølelsen som Caldwell mener fører oss i retning av hva han polemisk nok kaller et "sekulært selvmord".

In his reflections on Europe's slide into a sort of secular suicide, Mr. Caldwell notes the key role played by that most religious impulse: guilt. He argues that the dominant moral mood of postwar Europe was "repentance for two historical misdeeds, colonialism and Nazism." Over the decades, guilt has festered into "a sense of moral illegitimacy" and a "self-directed xenophobia" that now shapes the continent's response to immigration

Caldwell ser dessverre ingen klare svar. Han hopper ikke på noe kjent politisk tog. Hans kall er kun at spørge.

Selv om spørsmålsstillingen er ganske så ledende.

Harris rir og ror

Det begynner vel å bli noen år siden jeg sluttet å forbause meg over denne gjengen med det pussige navnet nye ateister.

Men det betyr ikke at jeg klarer å holdet hodet helt fra å begå opptil flere bevegelser i horisontalplanet når utspillene kommer.

En av de mer ustoppelige kilder til gullkorn er som kjent Sam Harris som fortsetter sine utfall mot Francis Collins og kristne vitenskapsmenn generelt.

The fact that some scientists do not detect any problem with religious faith merely proves that a juxtaposition of good ideas/methods and bad ones is possible. Is there a conflict between marriage and infidelity? The two regularly coincide. The fact that intellectual honesty can be confined to a ghetto—in a single brain, in an institution, in a culture, etc—does not mean that there isn’t a perfect contradiction between reason and faith, or between the worldview of science taken as a whole and those advanced by the world’s “great,” and greatly discrepant, religions.

Neivel, og fortsatt uten å tilkjennegi et eneste lite snev av innsikt i vitenskapshistorie eller vitenskapsfilosofi.

Harris nøyer seg med andre ord ikke bare med å snakke om potensielle spenninger. Han er i stedet tro mot dogmet om en fullkommen motsetning mellom tro og fornuft.

For så å levere klare bevis på at at han selv er ganske fullkommen på feltet. Vi ser dette når han som så ofte tyr til egen tro fremfor vitenskapelige funn og lar seg styre mer av fordommer enn forskning, i en kommentar til boka vi omtalte i går.

But let’s be honest about how Mooney and Kirshenbaum view public discourse in the United States: watch what you say, or the Christian mob will burn down the library of Alexandria all over again.

Harris forteller imidlertid ikke hvordan han ser for seg at noen skal gjenta noe som aldri har skjedd.

Saken blir ikke mye bedre når han skal snakke om rasisme, utfra sin fornuft.

Utgangspunktet er James Watson, den kjente pioneren innen DNA-forskning, sine uttalelser om afrikanere der han sier at “all our social policies are based on the fact that their intelligence is the same as ours - whereas all the testing says not really”.

Fulgt opp med enda friskere utsagt om at han håpet alle var likeverdige, men at "people who have to deal with black employees find this is not true".

Noe som forøvrig føyer seg fint inn i rekken av utalelser som at homofile fostre bør aborteres og at geneforskning i hvertfall vil kunne føre til sympati for de underlegne.

“Unfair discrimination exists whether we like it or not; I wouldn't have married a gum-chewing vegetarian. Ultimately, we'll help the people we discriminate against if we try to understand more about them; genetics will lead to a world where there is a sympathy for the underdog.”

Sam Harris har heldigvis nok tro til å si at Watsons synspunkter på rase er foruroligende. Men avslører så utfordringene for de som ser på "fornuft" (= vitenskap, må vite) som bedre enn "tro" (= overtro, må vite).

James Watson’s opinions on race are disturbing, but his underlying point was not, in principle, unscientific. There may very well be detectable differences in intelligence between races. Given the genetic consequences of a population living in isolation for tens of thousands of years it would, in fact, be very surprising if there were no differences between racial or ethnic groups waiting to be discovered. I say this not to defend Watson’s fascination with race, or to suggest that such race-focused research might be worth doing. I am merely observing that there is, at least, a possible scientific basis for his views. While Watson’s statement was obnoxious, one cannot say that his views are utterly irrational or that, by merely giving voice to them, he has repudiated the scientific worldview and declared himself immune to its further discoveries. Such a distinction would have to be reserved for Watson’s successor at the Human Genome Project, Dr. Francis Collins.

Med andre ord mener Harris i fullt dagslys at Watson - med uttalelser som sitert over - ikke har stilt vitenskapen i vanry eller har kommet med fullstendig irrasjonelle synspunkter. For de har jo - potensielt sett - et vitenskapelig grunnlag.

Av dette lærer vi at Harris ikke prinsipielt sett vil la være å forsvare rasisme som fornuftig. Hvis det genetisk sett viser seg at det er store nok forskjeller mellom raser.

Selv om Harris i dag sikkert ikke er i nærheten av å være rasist, eller tror at "den vitenskapelige virkelighetsforståelsen" og "dens videre funn" noen gang vil vise store forskjeller mellom rasene, tilkjennegir han ingen større refleksjon. Han tar ingen steg til siden eller noen forbehold om å legge seg nesegrus for vitenskapelige funn.

Som - litt avhengig av fagfeltet - alltid vil være foreløpige og med atskillige tolkningsmuligheter.

Sam Harris lider av å være barn av sin tid. Siden han har vokst opp i kjølvannet av borgerrettskampene i USA, oppfatter han visse standpunkter som så opplagte at han ikke tar seg bryet med å se på premissene for dem. For det var ikke genetiske grunner til at rasismen fikk seg stadig flere skudd for baugen etter andre verdenskrig.

Eller for kampen mot rasehygiene lenge før krigen.

I sin iver etter å angripe Collins, ender Harris med å forsvare Watson fordi han er villig til å følge vitenskapelige funn. Varmen for Watson svekkes nok ikke av at han er ateist.

Mens de som har andre begrunnelser for sine synspunkter enn Harris sin "fornuft", inkludert en religiøs og/eller prinsipiell og premissbasert motstand mot rasisme, ikke kan tolereres.

Uansett hvor genetisk like de måtte være nye ateister.

Debatt som gjør matt

Ikke all verdens tid i dag eller i kveld, men etter å ha lest et av årest mest tøvete og intolerante navngitte debattinnlegg på søndag (et innlegg jeg hadde tenkt å kommentere surt og syrlig - med en ettersmak av eik), var det godt å se at Lars Gule kom meg i forkjøpet i dag. Og at Den tvilsomme heller ikke nølte med fyndordene.

Jeg sitter likevel igjen med en beklemt følelse etter dette, og alt som ble sagt i kjølvannet av ambulansesaken i Sofienbergparken.

Har vi skapt et kulturelt og politisk klima der litt vel mange innen ulike grupperinger av islam og innvandrere oppfatter at de - enten man nå ser seg som mer eller mindre evige offere, og/eller er forbitret over vestens imperialisme (uten spesielt ofte eller tydelig å kritisere tilsvarende tendenser i egne rekker/opprinnelsesland/religiøse kretser/e.a.) - har rett til å ta alt i verste mening?

Og bruke stemplinger og stigmatiseringer som fremste debatteknikk?

Så langt synes det nok som det. For å stemple litt.

Raseri

Rasisme er ikke noe nytt, enten vi snakker om Norge eller erkerasistiske land som Kina.

Men det som er om ikke akkurat eh... rasende (he he) festlig, så ihvertfall tross alt noe som kan koble ahaopplevelser med rykninger i smilebåndet, er hvem som rammes av slik.

Denne gangen er det altså sognepresten i Oppdal. Som på enkelte områder nok er noe annerledes enn andre sogneprester i Norge. Og det bør man jo ikke være.

Tankekripos?

Nå har jeg ikke for vane å lese document.no daglig. Til det er jeg for bekymret for å være for enig i for mye, og gripe meg selv i å blogge om det.

Som man forstår har jeg altså lest denne i dag.

Nina Hjerpset-Østlie fører pennen:

I løpet av bare 20 år med hektisk beskyldningsaktivitet fra Norsk Antirasistindustri AS, later det uforståelig nok til at beskyldningene regelrett har mistet sin hjertevarmende, stigmatiserende virkning.

Til tross for at man fra antirasistisk hold har vist både vilje og evne til å variere mellom å rasist-erklære Norge, Norges befolkning, trefjerdedeler av Norges befolkning, bare den delen av Norges befolkning som ikke har utdannelse og bare de av Norges befolkning som ikke innehar betalt medlemskap i henholdsvis Antirasistisk Senter, SOS Rasisme og alt hva de nå heter, har folk nesten virket litt lei i det siste.

Heldigvis fortvilte man ikke av den grunn, men forsøkte friskt å innføre begrepet islamofobi fortere enn noen kunne si islamofobi. Dessverre ble ikke dette den nye, antirasistiske schlageren man hadde håpet, da en kulten tendens til å gjøre narr av begrepet spredte seg relativt raskt blant alle som ikke er antirasister m/betalt medlemskap eller troende muslimer.

Men nå går vi spennende tider i møte; i samråd med et PR-byrå (som vi får håpe at har betalt medlemskap) lanserer Antirasistisk Senter begrepet ubevisst rasisme.

Gratulerer, bedre kan det ikke gjøres!

Hvorpå hun selv følger opp med å gjøre det bedre.

Nå betyr ikke dette at hennes bevisst parodiske scenarier er så veldig sannsynlige, noe hun selvsagt innser. Men det hadde vært rykende festlig med et ombud for ubevisste forbrytelser, tett knyttet til tankekripos.

Selv om Antirasistisk Senter nok peker på et poeng, siden noen og enhver av oss har sine ubevisste holdninger og reaksjoner, er det likevel litt vel bekvemt å ty til et begrep som ubevisst rasisme. Ikke minst fordi det litt for lett kan inngå i en strategi med hersketeknikker og hetsing.

Det må i det hele tatt innrømmes en viss sans for Østlies polemiske form. Som her, når hun møter Dagbladets utfall om "Brun feminisme" med et avvæpnende judogrep.

Så får vi håpe at denne type artikler kan bidra til konstruktive samtaler, og ikke til stempling og skyttergraver.

Skjønt jeg er ikke fra meg av optimisme.