Prester og propaganda

Slik jeg var inne på i forbindelse med et debattinnlegg av Vårt Lands sjefsredaktør i 2010 og et oppslag i Fri Tanke, er moralpanikk ikke noe nytt.

Dermed kan vi lese at 

There are cases of sexual abuse that come to light every day against a large number of the Catholic clergy. Unfortunately it’s not a matter of individual cases, but a collective moral crisis that perhaps the cultural history of humanity has never before known with such a frightening and disconcerting dimension. Numerous priests and religious have confessed. There’s no doubt that the thousands of cases which have come to the attention of the justice system represent only a small fraction of the true total, given that many molesters have been covered and hidden by the hierarchy.

Nei, dette er ikke avisartikkel eller domsfellelse fra 2013 eller 2003 eller 1993. Dette er fra 1937 og mannen bak ordene er ikke helt ukjente Joseph Goebbels.
 
En av dem som kommenterer dette er Gordon MacRae på These Stone Walls. 

Nå er det selvsagt ikke gitt at den beste kilden til historisk informasjon er en katolsk pater som snart har sittet 20 år i fengsel for seksuelle overgrep. Likevel mistenker flere enn sårede katolikker at det er noe underlig ved anklagen og dommen.

Wall Street Journal hadde tidligere i år en lengre analyse der de påpekte en rekke tvilsomme forhold ved rettsaken som altså foregikk omtrent samtidig med Bjugn-saken i Norge.

Ikke minst er det et poeng at slike tilfeller i USA kan føre til heller store erstatningsbeløp, uten at det i seg selv gir grunn til å si at alle eller mange av de dømte egentlig er uskyldige.

Men dette handler ikke om dagens saker, ihvertfall ikke direkte. Det handler om fortidens - og om pave Pius XII's kamp mot nazismen. 

On March 10, 1937, with the encyclical Mit brennender Sorge, Pope Pius XI (1857-1939) condemned the Nazi ideology. At the end of the same month, the Nazi Ministry of Propaganda headed by Goebbels launched a campaign against the sexual abuses of priests. The design and administration of this campaign are known to historians thanks to documents which tell a story worthy of the best spy novels.

Goebbels dilemma var tydelig. Den katolske kirken var ikke bare en sterk moralsk autoritet, den hadde bred støtte hos mange tyskere. Nazistene kunne selvsagt overkjøre kirken med våpen, arrestere prestene og jevne kirkebygg med jorden, på linje med Stalin-Sovjet eller Ceaușescus Romania.

Eller de kunne ta en Maria Monk.

Enten det var suget fra eget bryst eller skyldtes sansen for 1800-tallstradisjonen med antikatolsk klosterhorror, valgte Goebbels å legitimere angrepet på Kirken moralsk. Siden det hadde vært domsfellelser for presters overgrep mot mindreårige noen måneder før, arresterte Goebbel like godt 325 katolske prester, anklaget for det samme.

Motiver var klart. Ved å underminere Kirkens moralske autoritet, kunne man svekke dens politiske gjennomslagskraft.

At Kirken, som så ofte bl.a. ved von Galen allerede hadde tatt grundig avstand fra slike overgrep og at det var langt flere i regi av Hitler-Jugend, så Goebbels ingen grunn til å ta hensyn til.

It was the anti-Nazi encyclical of Pius XI that led to the great campaign of 1937. Mariaux proved it publishing highly detailed instructions sent by Goebbels to the Gestapo, the political police of the Third Reich, and above all to journalists, just a few days after the publication of Mit brennender Sorge, inviting them to “reopen” the cases from 1936 and also older cases, constantly recalling them to public opinion. Goebbels also ordered the Gestapo to find witnesses willing to accuse a certain number of priests, threatening them with immediate arrest if they didn’t collaborate, even if they were children.

The proverbial phrase “there’s a judge in Berlin,” which in German tradition indicates trust in the independence of the court system from the political power of the moment, applied – within certain limits – even in the Third Reich. Of the 325 priests and religious arrested after the encyclical, only 21 were condemned, and it’s all but certain that among them some were falsely accused. Virtually all of them ended up in extermination camps, where many died.

Heldigvis ble saken gjennomskuet, mye takket være et febrilsk arbeid bak kulissene ved Wilhelm Canaris (1887-1945). Den ikke overdrevent nazivennlige sjefen for Wehrmachts kontraspionasje fikk stadig større kvaler overfor bandittifiseringen og brutaliseringen av Tyskland.

Hans mot viste seg ikke mindre ved at han varslet at Danmark og Norge skulle overfalles 9. april, selv om ingen av regjeringene trodde på opplysningene.

Spillet han drev, inkludert involveringen i flere forsøk på å avsette eller ta livet av Hitler, endte som det måtte.

Canaris ble hengt på en såpass symbolsk dato som 9. april 1945.

Thanks to the courage of Canaris and his friends, and to the persistence of the Jesuit detective Mariaux, the truth was already out during the war. The perfidy of the campaign of Goebbels aroused more indignation than the eventual guilt of some religious. The father of all moral panics in the area of pedophile priests blew up in the hands of the Nazi propagandists who had tried to organize it.

Nå frikjenner ikke feilaktige anklager i fortiden noen grupper for anklager i dag. Men dette antyder at det kan være grunn til å se nærmere på mekanismene bak også nyere tideres moralpanikker. Det er mulig å stille mer kritiske spørsmål ved grunnlaget for enkelte av anklagene enn det som har vært vanlig.

Og ikke annet så for dimensjonen dette har fått i media, sammenlignet med saker innen alt fra speiderbevegelser til psykologien, fra basketball til BBC.

I det minste risikerer man mindre enn Canaris.

Da Storberget ble avslørt

Den nye lovendringen knyttet til taushetsplikt er nå vedtatt i statsråd, som omtalt hos den gode pater Oddvar Moi.

Det er noen knivsodder tydelig at Storberget ønsker å drive gjennom enda en av disse symbolsakene som de rød-grønne liker å slå seg på brystet med.

VG viser klart og tydelig hvem man har i kikkerten. Det er selve Skurken med svart hatt kappe.

Regjeringen innskjerper plikten til å avverge straffbare handlinger etter avsløringene om misbruk av gutter i Den katolske kirke.

- Norsk lov skal gjelde. Den står over det som kirkesamfunn måtte mene er riktig. Plikten til å melde fra hvis man vet at det vil bli, eller at det er sannsynlig at det vil bli begått overgrep, står også over taushetsplikten, sier justisminister Knut Storberget (Ap) til NTB

Storberget er ikke redd for å vise hva dette handler om. Dette går på selve nestekjærligheten.

Storberget regner med at de kirkelige lederne følger opp innskjerpingen av straffelovens paragraf 139 første ledd.

- Jeg regner det som sikkert at kirkens nestekjærlighetsbudskap fører til at overgrep mot barn blir avverget, sier han.

Derfor er paragrafen umisforståelig.

Straffelovens paragraf 139 første ledd handler om å avverge straffbare forhold generelt, ikke bare om overgrep mot barn.

«Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes den som unnlater å anmelde til politiet, eller på annen måte å søke å avverge en straffbar handling, eller følgene av den da dette fortsatt er mulig og det fremstår som sikkert, eller mest sannsynlig at handlingen vil bli, eller er begått», heter det i forslaget til ny paragraf

  Etter Storbergets uttalelser i dag tyder det på at han har fått det for seg at denne type lovformuleringer vil få konsekvenser for skriftemålet - og ikke minst - at skriftemålet er et nøkkelområde for å få bukt med uvesenet.

Det som regjeringen i sin visdom ikke har fått med seg er den enkle logikk at hvis overgripere på forhånd vet at enhver antydning om at de kan komme til å begå nye overgrep (og den antydningen kan jo komme ved at de bekjenner gamle) vil bli anmeldt, er det sånn omtrent hundre prosent sikkert at de ikke er dumme nok til å antyde noe slik (annet enn ev. de som likevel ønsker å melde seg selv).

Den interessante effekten er at prestene dermed ikke lenger vil kunne påvirke de som bekjenner noe slik til å endre adferd, gjøre bot og melde seg selv.

Altså en paragraf som skaper en omvendt Catch 22.

Det er sjelden å se en regjering som mer ivrig går inn for å tvinge gjennom lover som motvirker intensjonen i loven.

Men heldigvis står biskop Bernt Eidsvig rakrygget tross sin ofte lettere tilbakelente stil. Selv om han tror aldri han vil komme i et slik dilemma som at noen forteller at de er i ferd med å begå nye overgrep eller skal til å drepe noen (slike bekjennelser er ikke veldig... vanlige hos penitenter), velger han sivil ulydighet.

Fremfor å følge denne paragrafen, fastholder han sin absolutte taushetsplikt.

Ikke at det er noe problem, paragrafen er selvsagt umulig å håndheve i praksis.

Overgrepshåndtering i kirken

Mange har oppfattet Den katolske kirkens - og andre kirkesamfunns - håndtering av overgrepssaker som for lemfeldig, unnskyldende og tildekkende.

Uten å dermed å si noe om hvor rettferdig dette bildet egentlig er, kan det være lærerikt å se hvordan slike tilfeller ble behandlet for noen år siden.

Nærmere bestemt i den aller mørkeste middelalderen.

A cleric or monk who seduces youths or young boys or is found kissing or in any other impure situations is to be publicly flogged and lose his tonsure. When his hair has been shorn, his face is to be foully besmeared with spit and he is to be bound in iron chains. For six months he will languish in prison-like confinement and on three days of each week shall fast on barley bread in the evening. After this he will spend another six months under the custodial care of a spiritual elder, remaining in a segregated cell, giving himself to manual work and prayer, subject to vigils and prayers. He may go for walks but always under the custodial care of two spiritual brethren, and he shall never again associate with youths in private conversation nor in counseling them.

Eller kanskje går dette helt tilbake til senantikken. Utsagnet er muligens opprinnelig hentet fra Sankt Basileus rundt år 350. En mer vanlig henvisning er til reglene for benediktinerklosteret i Compludo på 1000-tallet.

Det er høyst uklart hvorfor en såpass umisforståelig - og ikke minst praktisk - regel ikke lenger følges.

Men hadde man fortsatt, ville den nok lagt noen smuler andre premisser for kveldens NRK-debatt i Litteraturhuset om overgrep mot barn, på NRK1 fra klokken 21.30.

Pollestad står fram

Siden nå Pollestad selv står fram i offentligheten som pateren som er anklaget for voldtektsforsøk, eller i det minste "forsøk på seksuelle tilnærmelser" som han selv sier det i et forsvarsskrift i Aftenposten, kan vi også her nevne hans navn.

Og ymte frempå med at det skal bli spennende å følge medias tilnærming til saken.

I forrige uke var gjennomgangstonen at Den katolske kirken så gjennom fingrene med seksuelle overgrep og ikke tok anklager om dette på alvor.

Kan vi ende opp med at tonen i stedet denne uken blir at Kirken overreagerer i møtet med slike anklager, eller i sin sleskhet har utnyttet dem som en beleilig unnskyldning for å bli kvitt uønskede krefter?

Uansett kan vi trygt regne med at den ikke vil få positiv omtale, eller at ingen vil gå tilbake på tidligere anklager.

For kirken er og blir en levning av middelalderens mørke. Den trodde jo til og med at jorden var flat og bekjempet de som mente noe annet.

Vårt Land slettet feiloppslag om overgrepshåndtering

Et veldig godt tegn at Vårt Land nå har slettet ett av feiloppslagene om håndteringen av overgrep i Den katolske kirken.

Det er Oddvar Moi som kan fortelle dette:

Jeg skrev lørdag om en NTB-artikkel som Vårt land og mange andre norske aviser trykket; artikkeln inneholdt to hovepunkter, og begge var fullstendig misvisende. Først stod det om et brev med Ratzingers underskrift, som visst nok skulle vise at han ikke irettesette en overgripende prest (men det handlet faktisk om en prest som selv ønsket å bli ‘laisert’), dernest stod det om et dokument fra Ratzinger i 2001 som skulle gjøre det vanskeligere å stoppe pedofile prester (med som alle nå bør vite, det var dette brevet som virkelig satte igang opprenskningen i Kirken).

Som han nevner finnes NTB-artikkelen imidlertid dessverre fortsatt ute andre steder. Vi får håpe at ønsket om å opptre etterrettelig kan føre til at den og tilsvarende slettes også i øvrige nettaviser.

Ellers vil myten om at de grimme katolikker som ikke bare hever seg over norsk lov, men tillater overgrep mot barn, fortsette slik vi ser i med all uønsket tydelighet i dagens VG, i den ikke alltid like akademiske spalten SMS-innlegg:

...den katolske biskopen i Norge, Bernt Eidsvig, sier den katolske lov står over den norske. Overgrep mot barn er ikke en kriminell handling i deres øyne. Katolske prester beskytter hverandre mot kriminelle handlinger. Dette vi har sett er bare toppen av isfjellet.

Hvis dette er noe i nærheten av folkemeningen, er det ikke direkte... uventet om katolske barn blir mobbet og er redde for å gå på skolen?

Krever paven arrestert

Richard Dawkins og Christopher Hitchens støtter initativet til Geoffrey Robertson and Mark Stephens om å arrestere paven for forbrytelser mot menneskeheten.

Dawkins og Hitchens hevder paven har gjort seg skyldig i forbrytelser mot menneskeheten fordi han angivelig har holdt flere overgrep i Den katolske kirken skjult for omverden.

- Dette er en mann som instinktivt forsøker å skjule en skandale og tie ofrene til stillhet når noen av hans prester blir tatt med buksene nede, sier Dawkins til The Times.

Og selv om slike oppslag som så ofte skyldes et spørsmål fra pressen, denne gang om hva Dawkins syntes om initiativet, har han ikke akkurat motsatt seg det. Eller bidratt til å dempe gemyttene med sine seneste utspill om Ratzinger is the Perfect Pope som ble berørt i kommentarne til et tidligere innlegg på Dekodet.

Mye tyder likevel på at det er duket for et nytt nyateistisk PR-show. Så får vi se om gjengen denne gangen innser at de bygger på feilinformasjon og fordreielser.

Ihvertfall hvis vi snakker om sakene som media har trukket fram, som saken The Times nevner.

The Pope was embroiled in new controversy this weekend over a letter he signed arguing that the “good of the universal church” should be considered against the defrocking of an American priest who committed sex offences against two boys. It was dated 1985, when he was in charge of the Congregation for the Doctrine of the Faith, which deals with sex abuse cases.

Altså kortslutninger, misforståelser og elendig journalistisk håndtverk som det fremgår her (med konkretisering her) basert på en heller nitid gjennomgang her.

I artikkelen trekker også Nettavisen fram det de ser som de virkelige alvorlige sakene knyttett til paven.

Det har den siste tiden blitt rettet en rekke anklager mot paven, der det hevdes at han har trenert avsettelsen av prester som skal ha begått overgrep.

Den mest alvorlige saken er trolig den rung [sic] pastor Lawrence Murphy som var anklaget for å ha forgrepet seg seksuelt på 200 barn da han tjenestegjorde på en katolsk skole for døve i Wisconsin i tidsrommet 1950 til 1974.

I 1996 skal en erkebiskop ha varslet Vatikanet om Murphy og anmodet om at pastoren ble fratatt sitt prestedømme.

Men kardinal Ratzinger skal ha nektet å igangsette en kirkerettslig sak mot presten. Murphy var fortsatt pastor da han døde i 1998.

Hvis dette er den verste saken har paven lite å frykte. Jeg tviler likevel på at Nettavisen tar seg bryet med å lese denne som vi nevnte for noen dager siden.

Eller å dementere at

I 2001 skal Ratzinger ha sendt ut et brev om at enhver som brøt taushetsplikten rundt overgrepssaker risikerte å bli kastet ut av kirken.

Men andre kan tipses om Oddvar Mois gjennomgang av ulike sider ved disse mediemytene på Verdidebatt.

Beklager omfanget av koblingsvirksomhet her, men det hører gjerne med når temaet er sex.

Moralpanikk og media

Vi hører ikke uventet om stadig flere seksuelle overgrep der Den katolske kirken er involvert.

Imidlertid begynner også noen å se at tingene ikke er helt slik en del medieoppslag kan tyde på, eller er blitt tolket til.

For det første synes det som om Den katolske kirken er blitt offer for en klassisk mekanisme, som på språket kalles for moralpanikk. Saken er ikke blitt bedre av Kirkens manglende evne til å håndtere media eller til tider manglende åpenhet om utfordringene.

Som Human-Etisk Forbunds avis Fri Tanke skriver:

Det som kjennetegner en moralpanikkbølge, er for det første at problemer som har eksistert i lang tid blir rekonstruert i mediene som ”helt nye”. Dernest blir all statistikk overdrevet og fordreid, slik at det skal framstå som om problemene har økt veldig i den siste tiden.

Den italienske religionssosiologen Massimo Introvigne slår fast at mediepanikk er et kjent sosiologisk fenomen. Begrepet kom først i bruk på 70-tallet for å forklare hvorfor visse problemer, og da spesielt seksuelle overgrep i religiøse miljø, ofte blir utsatt for ”sosial hyperkonstruksjon”, hevder Introvigne i en artikkel på det katolikk-baserte nettmagasinet Mercatornet.com.

Han understreker at slik mediepanikk sjelden fører noe godt med seg.

– For det første fordreies virkelighetsoppfatningen, slik at det blir vanskeligere å løse problemene på en effektiv måte. Dernest legger hysteriet til rette for urettmessige og undertrykkende sanksjoner mot de som rammes, understreker han.

Dette understrekes av at det som vi nevnte for noen dager siden og slik Dagbladet tar opp i dag er færre overgrep i den katolske kirken enn andre steder.  Dette er viktig å gjenta fordi media og folk flest har fått inntrykk av det motsatte.

Hvor dypt dette sitter, ser vi av at Vårt Lands sjefsredaktør Helge Simonnes, i et ellers utmerket innlegg på verdidebatt i dag, hevder at "Omfanget av seksuelle overgrep begått av katolske prester synes svimlende stort".

Enten dette en overreaksjon basert på et ønske om ikke å bli oppfattet som apologeter for kristne eller kristen tro, eller man bare har latt seg rive med av moralpanikken, er det viktig at Vårt Land retter opp dette inntrykket. Fordommer og feilslutninger blir ikke bedre av at de skal tjene Den gode sak.

Kanskje har media også en oppgave i å medvirke til å se tingene i perspektiv og hjelpe til tider klossete aktører med å sette tingene på plass. Hvis media først ønsker å opptre moralsk, burde man tenkt flere tanker i hodet på en gang. Og dermed tatt med i betraktningen at nettopp insititusjoner uten store pr-avdelinger (selv om de kunne ha både råd til og bruk for det) trenger mer drahjelp enn spark mens de ligger nede.

Samtidig betyr ikke dette at vi kan bagatellisere de mange overgrepene som faktisk har funnet sted (og flere vil garantert oppdages).

De ulike kirkesamfunns utfordring synes imidlertid mindre å være omfanget enn håndteringen. Vi snakker dessverre i mange sammenhenger om en "fortielseskultur" eller en "unngå-skandale-kultur", selv om svært mye er blitt bedre det seneste tiåret (og overgrepsperiodene på 70- og 80-tallet et godt sykke på vei kan være unntak, uten at vi må være veldig blåøyde).

Noe av denne "fortielsen" kan muligens også forsvares, slik Katolsk weblog siterer en advokat på.

I Dagbladet konkluderer den som vanlig grundige Astrid Meland med at det også har vært tendenser til en svartmalingskampanje mot Kirken.

I Tyskland hevdes det at de bare kan ta ansvaret for 0.1 prosent av overgrepene i landet. I tillegg er det avdekket falske anklager mot Den katolske kirken, blant annet som følge av opportunistiske erstatningskrav.

Kirkelederne gjentar ofte at beskyldningene er en del av en svartmalingskampanje mot kirken.

Det har de også delvis rett i. I Tyskland har de aktive kritikerne gjerne vært pavekritikere og forhenværende katolske teologer som har opprettet konkurrerende trosretninger. Katolske lekmannsorganisasjoner har også vært med, med god hjelp av aviser som Der Spiegel. Disse krever at makten i kirken fratas paven og overlates til dem.

Overgrepene som er avdekket er dessuten av mange slag. Noen handler om fysisk avstraffelse, en uheldig, men vanlig håndtering av skolebarn inn i vår egen tid. I tillegg kommer påstandene om homofili og pedofili. Og kirken har nok rett når den hevder at sakene ofte blandes dette sammen i media. 

Dette betyr ikke at vi kan la være å holde fast på at der det er røyk er det ild. Den katolsk kirken har sine svin på skogen. Det samme har andre kirker.

Imidlertid synes undersøkelser å vise at dette i enda større grad gjelder kommunale barnehjem, internater og idrettslag, for ikke å si psykologer og lærere. Det hele handler - fra de som burde visst - mest om en blanding av naivitet, manglende kontroll og talent for å feie ting under teppet.

Først når man får innført overtydelige regler, solid opplæring og kontrollordninger vil det være mulig å redusere omfanget dramatisk. Den katolske kirken synes å ha lykkes i dette de seneste årene, på linje med også Den norske kirke.

Spørsmålet nå er om andre institusjoner og sammenhenger er like gode.

Media bør undersøke dette før moralpanikken tar flere av oss foreldre.

Undersøkelser av overgrepskandaler

Seksuelle overgrep er selvsagt helt utålelige, uansett hvem som begår dem.

Det gir dermed håp om forbedring å se nulltoleranseholdningen paven og andre har tatt til orde for, selv om det er vanskelig å komme forbi også tendenser til å glatte over eller skjule forholdene, slik Aftenposten er inne på i en relativt balansert artikkel.

Det er også oppløftende å se det klare budskapet hos den norske katolske biskopen Bernt Eidsvig i et brev til de troende i en vanskelig tid for Kirken.

Det er umulig å reagere på dette uten sinne og fortvilelse - først og aller fremst på vegne av ofrene. Dernest føler vi også sinne over det svik som er påført Kirken av et lite mindretall av prester og ordensfolk. Også taushetskulturen som har rådet blant enkelte biskoper er et svik. Falsk lojalitet til Kirken er å beskytte dens navn og rykte på bekostning av ofrene. Sann lojalitet til Kirken er å beskytte de små og svake.

Jeg har forståelse for at folk i dag ser med skepsis på Kirkens ledelse. Nå er det opp til Kirken selv å gjenvinne tilliten. Personlig er jeg glad for pave Benedikt XVIs hyrdebrev til de troende i Irland. Selv om ingen formuleringer, beklagelser eller kompensasjoner kan gjøre godt igjen det som ofrene har tapt og lidt, viser brevet en kirkeleder som ikke bagatelliserer situasjonen, men taler med klarhet om ansvar og bot.

Uten å underminere alvoret i situasjon aner man en tendens til å ta disse overgrepssakene ut av sin sammenheng og fremføre feilaktige anklager, slik den (slett ikke uhildete, men dess mer informerte) katolske presten Oddvar Moi belyser tydelig i En katolsk weblog her og her.

Moi trekker også fram en av mine favoritthistorikere, Philip Jenkins (som i likhet med undertegnede ikke selv er katolikk) ved Penn State University. Han vurderte for noen år siden amerikanske overgrepssaker i en tankevekkende bok og har oppsummert sine konklusjoner i en kort artikkel.

Kort sagt handler dette om at

- Sølibatet er ikke hovedgrunnen - gifte har større tendens til å misbruke barn enn ugifte

- De fleste tilfeller av misbruk av barn finner sted i hjemmet

- Alle religiøse grupper har pedofiliskandaler, og Den katolske kirken befinner seg på nedre del av listen 

- Misbruk av barn har skjedd (og skjer fortsatt) på alle områder av samfunnet, i skoler, ungdomsorganisasjoner, idrettsgrupper etc.

- Av alle yrker er prester statistisk sett de med minst overgrep. Det er statistisk sett flest blant leger, bønder og lærere

- Blant kirkelig ansatte er katolske prester de minst representerte blant overgriperne

Når det likevel kan synes å danne seg et inntrykk av at dette skjer mest - og tildels er vanlig - blant katolske prester, er muligens forklaringen en bevisst eller ubevisst antikatolsk tendens i media.

Slik Jenkins behandler i en annen bok, The New Anti-Catholicism: The Last Acceptable Prejudice. 

Nye minner

Takk til Vårt Land som nå endelig har begynt å belyse temaet som vi diskuterte her.

Noen utdrag, først fra Asbjørn Dyrendal, førsteamanuensis i religionsvitenskap ved NTNU.

Hvis man blir kjent med minner om traumer for første gang etter terapi, bør det ringe en varselklokke, mener Asbjørn Dyrendal, førsteamanuensis i religionsvitenskap ved NTNU.

– Det betyr ikke at minnene må være gale, men jeg mener de har kommet fram på en mindre pålitelig måte, sier han.

Dyrendal er svært kritisk til tankene om dissosiasjon, eller avspalting av minner, og synes ikke det virker som norske psykologer er kritiske nok til at terapi kan få fram falske minner.

Tvert i mot har nok dette vært så lite fremme i debatten i den seneste tiden, at det er vanskelig å konkludere med annet enn at media har vært relativt ukjente med problemstillingen.

Men dette er altså er ganske så farlig terreng, med atskillige grøfter og udetonerte granater. Psykologen Tim Brennen legger dermed ikke så mye i mellom.

Det er lite forskning som beviser ideen om at man kan glemme traumer i en lengre periode, og så begynne å huske dem, påpeker Tim Brennen. Han er professor i psykologi med hukommelse som spesialfelt, og har også vært sakkyndig i krigsforbryterrettssaken som har gått i Oslo tingrett i det siste.

Brennen viser til saker i USA tidlig på 1990-tallet der særlig unge kvinner etter terapi fortalte at de hadde gjenvunnet minner om grusomme ting de hadde glemt i flere år. Flere forskere mente dette var usannsynlig, men hadde lite forskning å slå i bordet med.

Seinere har temaet vært ekstremt betent, etter at fedre har blitt dømt for voldtekt av egne døtre på grunnlag av slike «recovered memories». Forskerne har vært mer opptatt av denne problematikken de siste 10-20 årene.

Brennen understreker at det er dokumentert at det er mulig å skape falske minner under forhold som ligner det terapeutiske, for eksempel der personer blir oppmuntret til å tenke på episoder som kan ha skjedd, og blir fortalt at de faktisk har skjedd.

– Jeg sier ikke at alle terapeuter gjør dette, og heller ikke at seksuelle overgrep i barndommen ikke forekommer, for det gjør det og det er helt forferdelig, presiserer han.

Dessverre er det nettopp dette siste som gjør temaet både betent og vanskelig.

Når noe rører ved så sterke følelser som anklager om overgrep, der det mange ganger skal mye til for at ofre tør å stå fram overfor autoritetspersoner, er det ikke underlig om innvendinger mot realiteten i "nye minner" blir møtt med vantro og motvilje.

Kanskje er det også grunnen til at Vårt Land unnlater å nevne en aktuell sak som berører dette.

Begredelige minner

Arnfinn kom meg i forkjøpet i denne saken som er av de mer betenkelige jeg har sett.

Nå er det ingen tvil om at anklager om seksuelle overgrep alltid har flere sider.

Utgangspunktet er en sak som Vårt Land har hatt opp de seneste dagene, og er knyttet til Misjonssambandet (NLM). Temaet har så langt handlet om at ledelsen i NLM hadde tillit til kvinnens anklager og støttet hennes sak. Opprinnelig med ryggdekning fra Hovedstyret, men sistnevnte har nå endret syn. Noe som forståelig nok ble belastende for kvinnen som stod fram med dette.

Men når man så hører mer om bakgrunnen for saken, begynner tvilen å komme den anklagede stadig mer til gode. Det rykker i de fleste av mine skeptiske antenner når det i oppslaget "Kroppen hadde ikke glemt overgrepene" formidles at

For drøye to år siden begynte Oustorp å huske noe hun med det samme nesten ikke klarte å tro kunne ha skjedd. Hun gikk til behandling hos en fysioterapeut som hadde tilleggsutdanning i rosenterapi. Gjennom massasje og berøring begynte hun å få vage, men svært ubehagelige minner. Hun våknet hver kveld av at det kom en mann inn på rommet hennes. I løpet av fem uker nærmest «fødte» hun minnene fram.

Vi snakker med andre ord kort sagt om det som ofte kalles for "recovered memory", som fort kan knyttes til fenomenet "Falske minner". Altså erindringer om ting som ikke har skjedd, men som likevel kan føles svært så sterke og ekte.

De som vil se mer om dette, anbefales som en første introduksjon en oversiktsartikkel av Asbjørn Dyrendal, ved NTNU.

Han skriver her bl.a. om psykologiske behandlingsformer som kan ende opp i falske minner, i et ønske om å avsløre antatt fortrengte hendelser.

Metodisk kan det være snakk om svært mange teknikker som i teorien skal skape tilgang til slike fortrengte eller dissosierte minner (skillet er primært et tidsskille i språkbruk). Et utvalg av disse teknikkene inkluderer blant annet hypnose, regresjonsterapi, ledet visualisering, gruppeterapi med andre "survivors", "sinneterapi", psykodrama, primalskriksterapi og nevrolingvistisk programmering (e.g. Wakefield & Underwager 1994). De kan inngå i (og har inngått i) forskjellige behandlingsregimer i kombinasjon med mange forskjellige andre teknikker, inkludert tildels meget tung medisinering.

Denne artikkelen er ikke arena for å gå gjennom engang en brøkdel av hva som er galt med de teoretiske forutsetningene for slik minneterapi. For den interesserte finnes det grundige og oversiktlige gjennomganger av dette andre steder i både populær fremstilling og i form av detaljerte forskningsoversikter (e.g. McNally 2003; Wakefield & Underwager 1994; Baker 1998; Pendergrast 1996). Det som tas opp her er spørsmål om påviste og potensielle skader i forbindelse med slikt terapeutisk fokus. De tre ting Lilienfeld nevner er at slike "suggestive therapeutic methods" kan 1) produsere "falske minner", 2) skade pasienten og 3) skade tredjeperson, først og fremst familiemedlemmer. Det er ofte, men ikke alltid og ikke nødvendigvis, en sammenheng mellom disse tre.

Selvsagt er det en masse fallgruber i slike sammenhenger. Det er viktig å fare varsomt fram når denne type saker dukker opp. Av hensyn til alle parter bør det imidlertid være en selvfølge med grundige undersøkelser og klare indisier som kan bidra til å bekrefte det som kommer fram gjennom "minneterapi", før media går ut med saken.

Det vil selvfølgelig ikke med nødvendighet si at tidligere ukjente overgrepsminner som fremkommer i slik terapi er gale. Noen av de ting som kommer frem og blir stemplet som minner i terapiprosessen vil være rimelige og adekvate representasjoner av tidligere hendelser, andre vil være mindre adekvate eller en blanding, og noen kan igjen være helt og holdent feilaktige. Det finnes ikke noen sikker måte i seg selv å skille mellom noenlunde korrekte og "falske" minner. Man må i så fall sjekke dem ut grundig, noe som nær aldri blir gjort på adekvat vis. Noen ganger kan man si at minnebilder med nær fullstendig sikkerhet ikke er korrekte, for eksempel når de forteller om umulige eller ekstremt usannsynlige hendelser (e.g. tidligere liv, ufokidnapping). Enkelte fortellinger har hatt sentrale detaljer som har latt seg sjekke ut og har vist seg å være gale.

Inntil noe annet er i nærheten av å bli sannsynliggjort, tiltres Arnfinns konklusjon. Skal noen anklages her, kommer man ikke utenom terapeuten.

Så får vi håpe at den fjerde statsmakt setter seg inn i temaet "falske minner" - og husker det ved neste korsvei.

Det er lite fare for at den anklagede skal glemme det.