Dagbladets kunnskapsnivå

I serien unnlatelsessynder er kanskje ikke bloggpause det verste, men en botshandling kan være å legge ut en del som er skrevet siden sist. Jeg kommer også til å lure arkeologene ved å datere til tidspunktene dette er skrevet.

Først ute er et leserinnlegg basert på denne Dagblad-artikkelen. På grunn av plassbegrensninger ble dette selvsagt noen astronomiske enheter for kort, enten det handlet om historiske detaljer eller bredden av kreasjonisme (f.eks. mener gammeljordskreasjonister at artene er skapt i etapper med mange millioner års mellomrom). 

Og, nei, det ble ikke tatt inn. Men det endte med en liten snøballkamp på twitter - altså et strålende medium for fagdebatter - i starten av januar.

Dagbladets kunnskapsnivå

Når Inger Merete Hobbelstad 29.12. deler bekymringer om kunnskaper i norsk skole om astronomi, går det dessverre over stokk og stein. For det første presterer hun å betegne samtlige jøder, kristne, muslimer og andre gudstroende som kreasjonister ved å definere dette som å åpne «for at verden kan ha vært skapt av en guddommelig kraft».

I realiteten er kreasjonister de som mener at mennesket og dagens dyreliv i all hovedsak ble skapt på seks dager for noen få tusen år siden. De fleste kristne – fra norske prester til paven - oppfatter at Gud har skapt ved evolusjon over hundrevis av millioner år.

For det andre fremstilles astronomihistorien som «nært forbundet med kampen for å vriste kunnskapshegemoniet fra kirken, og med overgangen fra et religiøst til et vitenskapelig verdensbilde».

Muligens lener Hobbelstad seg på myten om at det før Kopernikus og Galileo var Bibelen som styrte astronomien. Men middelalderens astronomi bygget på et klassisk gresk verdensbilde, ikke på et «religiøst». Dermed støttet Kirken og universitetene at jorden var rund og lot uten protester astronomene bruke måleinstrumenter som astrolabier og armillarsfærer, matematikk og tabeller til å sette opp kalendere, regne ut solformørkelser og så videre, basert på Ptolemaios modell med jorden i sentrum.

De som satt på «kunnskapshegemoniet» var i stor grad aristotelikere ved universitetene. Da det kom rundt syv alternativer til Ptolemaios på første del av 1600-tallet, protesterte de og fikk Den katolske kirken med seg i et politisk spill. 

Det ble ikke bedre når Galileos kronargument (at tidevannet viste at jorden beveget seg) opplagt var feil og ingen hadde gode forklaringer på hvorfor man ikke kunne observere at fiksstjernene endret posisjon, hvis jorden gikk i en lang bane om solen.

Galileo ble for øvrig lenge omfavnet av mange i Kirken, inkludert den senere paven. Men ved å blande seg opp i bibeltolkninger utfordret han for mange autoriteter og fremstod nærmest som protestant i en tid med store spenninger, midt under motreformasjonen og 30-årskrigen. 

At han likevel endte med kun å få husarrest på sitt eget gods, viser at Kirken ikke så dette som en sak som handlet om en spesielt stor eller avgjørende utfordring.

Det gikk verre med den panteistiske mystikeren Bruno en generasjon tidligere, men det han fremmet var i høyeste grad et alternativt religiøst verdensbilde, ikke et vitenskapelig.

Om ikke annet viser dette at det også utenfor skoleverket er viktig med korrigeringer.

Lystmorderen Darwin?

Darwins sentrale rolle i modernitetens mytologi avsløres ikke bare av hva ateister skriver. Den bekreftes minst like sterk og tydelig i artikler skrevet av kreasjonister,  selv om fortegnet er motsatt.

For noen er altså Darwin Sannhetens Store Apostel. Han viste at Gud er overflødig, siden vi har vitenskapelige forklaringer på hva som skjer i naturen. 

For andre er Darwin et bevis på at Løgnens Far er i fri dressur i vitenskapen. Ikke bare er hans lære åpenbart feil, den har ført til helt fryktelige frukter.

Heldigvis er ikke alle like frivillig parodiske som å hevde at Darwins var resultat av incest og evolusjonsteorien basert på hallusinasjoner. Jogeir Lianes fra kreasjonistorganisasjonen Skaper går likevel relativt langt når han skriver om "fruktene av Darwin". For kan vi stole på en sadistisk lystmorder med store mentale problemer?

La oss se på fruktene av Darwin og de filosofier som følger med i kjølvannet av hans tanker og arbeid. Hvordan var Darwin som person? En av hans biografer skriver: Etter eget vitnesbyrd var han en sadist som hadde stor glede i å torturere og drepe dyr. Fra han var 17 år dedikerte han somrene til å drepe dyr. Ikke for kjøttet, men for gleden av å drepe. 

Kilden til påstandene er denne amerikanske artikkelen (og boken til høyre) som om ikke annet viser behovet for å sverte Darwin. Den oppgir ikke alle kilder, men mye er basert på Darwins selvbiografi fra 1876, uten at alt siteres direkte. 

Gjør vi det, ser vi at deler av påstandene er fjær som er evolvert til høns.

Once as a very little boy, whilst at day-school, or before that time, I acted cruelly, for I beat a puppy I believe, simply from enjoying the sense of power; but the beating could not have been severe, for the puppy did not howl, of which I feel sure as the spot was near the house. This act lay heavily on my conscience, as is shown by my remembering the exact spot where the crime was committed. It probably lay all the heavier from my love of dogs being then, and for a long time afterwards, a passion. Dogs seemed to know this, for I was an adept in robbing their love from their masters. 

I stedet for en gjennomført sadist som plaget dyr daglig i ungdommen, er Darwin altså en som angrer på at han én gang, i barnehagealder, følte glede over å slå en valp - noe han siden angret bittert.

I stedet for en som plaget andre med sin sadisme, ser vi en som plaget seg selv med sin samvittighet.

Men hva med at han "dedikerte somrene til å drepe dyr"?

Ja, det stemmer på et vis, siden Darwin elsket å ... jakte. Han skriver igjen i selvbiografien at

In the latter part of my school life I became passionately fond of shooting, and I do not believe that anyone could have shown more zeal for the most holy cause than I did for shooting birds. How well I remember killing my first snipe, and my excitement was so great that I had much difficulty in reloading my gun from the trembling of my hands. This taste long continued and I became a very good shot.

Ja, Darwin jaktet svært ivrig på rapphøner, harer og fasaner. Så ivrig at han til og med førte lister over antallet. Så glad i jakt at han etterhvert ønsket seg en (her er det bare å holde seg fast) dobbeltløpet hagle.

Altså omtrent som titusener av norske jegere. 

I deler av Norge er 30 % av den mannlige befolkningen på jakt, samt selvsagt atskillige kvinner. I 2016/2017 ble det felt over 30 000 elg og nesten 40 000 hjort, 30 000 rådyr, 14 000 harer, 21 000 rødrev - og 182 000 ryper.

For å si det på en annen måte har vi jaktet for mat og fornøyelsens skyld så langt tilbake vi vet. I rapporten tallene over var hentet fra, fremheves da også betydningen av jakt for trivsel og livskvalitet.

Jakt er en viktig kilde til trivsel og livskvalitet for jegere. Selv om jakt er en liten aktivitet i omfang sammenlignet med andre friluftslivsaktiviteter, har aktiviteten likevel betydelig verdi i form av rekreasjon, helsegevinst, gode naturopplevelser og en viktig sosial aktivitet for dem som deltar. 

Jakt skaper økonomiske verdier og er derfor et viktig grunnlag for næringsutvikling og verdiskapning i distriktene.

At ungdom kan bli bitt av basillen er ikke overraskende. At en engelsk gentleman på 1800-tallet i fravær av Netflix og Fortnite drev jakt i overkant ivrig, bør ikke sjokkere, selv om de fleste av oss reagerer på at det også omfattet klassisk revejakt. 

Men Darwin drev da mer enn jakt?

Det blir i hvert fall riktig så dramatisk når vi leser videre at

Når Darwin gjorde seg klar til å reise med skipet Beagle så utstyrte han seg med flere skytevåpen for som han sa, han håpet han kunne få skutt noen kannibaler. Han håpet å få drepe noen mennesker! 

Går vi til kilden, et brev fra 1831, ser vi at Darwin formulerer seg litt annerledes.

It is such capital fun ordering things, to day I ordered a Rifle & 2 pair of pistols; for we shall have plenty of fighting with those d— — Cannibals: It would be something to shoot the King of the Cannibals Islands.—

Dette handler mindre om at han "håpet å få drepe noen mennesker" enn om å beskytte seg mot innfødte som ikke bare drepte, men også spiste mennesker. Og skulle man først ende med å skyte noen, ville det være en bragd å ta selve høvdingen. 

Men samtidig understreker dette at man bør være varsom med å lese gamle tekster for bokstavelig. Bakteppet er sangen King of the Cannibals Islands som var svært populær på 1820-tallet. Muligens kan det altså være et ordspill, omtrent som å si det hadde vært en bragd i en krig med Frankrike å skyte "Napoleon med sin hær".

Likevel er det ingen grunn til - eller mulig - å unnskylde alt han har sagt og skrevet om jakt og krig, raser og menneskeverd, slik jeg selv trakk frem ved Darwin-jubileet i 2009. 

Men det er grunn til å ha atskillig mavemål i hvordan man bruker sitater eller å løfte ham frem som spesielt brutal. 

Darwin var ikke den eneste som jaktet og skjøt på 1800-tallet. Selv om han var motstander av slaveriet, var Darwin like mye et barn av sin tid som kristne slaveeiere. 

Det er uansett en slem feilslutning å avfeie en vitenskapelig teori fordi den som fremmet den ikke var snill. Newtons lover er svært egnede til å beskrive solsystemet, selv om Newton kunne være ganske så vrang og vemmelig. 

Det ville ikke forundre meg om selv kreasjonister kan ha lyst til å fiske og jakte - eller skyte terrorister. 

Men det er altså mer å si om Darwin. I følge Lianes var han ikke bare en brutal sadist som ønsket å drepe mennesker. Han var mentalt invalid. Han var så forstyrret at han ikke fungerte.

Flere bøker er skrevet om Darwins psykologiske problemer. Listen er alt for lang til å liste opp her, men det begynte da han var 16 år og da han var 28 år så var han ute av stand til å fungere pga. mentale forstyrrelser. Michael Ruse konkluderer med at han levde som mentalt invalid de siste 43 årene av sitt liv. 

Ja, Darwin var syk, i perioder veldig syk, slik han trekker frem i et brev til John Chapman i 1865: 

For 25 years extreme spasmodic daily & nightly flatulence: occasional vomiting, on two occasions prolonged during months. Vomiting preceded by shivering, hysterical crying, dying sensations or half-faint. & copious very palid urine. Now vomiting & every paroxys[m] of flatulence preceded by singing of ears, rocking, treading on air & vision. focus & black dots – All fatigues, specially reading, brings on these Head symptoms ?? nervousness when E[mma] leaves me ...".

Men han var ingen invalid, selv om han måtte avstå større middagsselskaper, slik han med relativt fungerende språk skriver 11 år senere i selvbiografien.

Few persons can have lived a more retired life than we have done. Besides short visits to the houses of relations, and occasionally to the seaside or elsewhere, we have gone nowhere. During the first part of our residence we went a little into society, and received a few friends here; but my health almost always suffered from the excitement, violent shivering and vomiting attacks being thus brought on. I have therefore been compelled for many years to give up all dinner-parties; and this has been somewhat of a deprivation to me, as such parties always put me into high spirits. From the same cause I have been able to invite here very few scientific acquaintances. 

My chief enjoyment and sole employment throughout life has been scientific work; and the excitement from such work makes me for the time forget, or drives quite away, my daily discomfort. I have therefore nothing to record during the rest of my life, except the publication of my several books.

I stedet for å være så syk at han "ikke fungerte", gjorde sykdommen det nødvendig for ham å arbeide videre med vitenskapelige funn - for å fungere.

Men så er det slik at Darwin ikke bare handler om Darwin. For selv om det er mulig å så solid tvil om hvor brutal og hvor syk Darwin var - og enda mer om hvilken betydning dette har for om det har skjedd en evolusjon eller ikke - er det da ikke mulig å så tvil om fruktene av selve evolusjonslæren?

Hva er fruktene av de filosofier Darwin støttet seg til og var med å utvikle selv? David Berlinski var innom det tidligere. Vi kan nevne sosialdarwinismen som er en sterk medvirkende årsak til at flere hundre millioner mennesker er drept. Dersom vi tar med andre filosofier som helt og delvis er bygget på Darwins tankegods så kan vi ta med abort og legge til 1 milliard ufødte liv. Hans tanker falt i god jord hos mennesker som avlet frem nazisme og kommunisme. Det er Darwins tanker som ifølge Richard Dawkins gjør det mulig å være «An intellectually fulfilled atheist». 

Darwins tanker er selve grunnlaget for ateismens oppblomstring i moderne tid.

Som vi ser er altså ingen filosofi ansvarlig for flere drap.

Men så er det bare den lille haken at Darwin ikke presenterte noen filosofi. Han kom med en vitenskapelig teori om hvordan arter oppstod og endret seg - og understrekte at det selvsagt var mulig å være gudstroende, selv om man støttet en evolusjon.

Og da er vi ved en kjerne i debatten om Darwin. For mye handler om hvordan andre enn Darwin har laget seg filosofier basert på noe som det ikke kan lages filosofier av.

Det er den gamle visa. Det er ikke slik at hva vi ser i naturen - altså hvordan naturen ER - kan fortelle oss hvordan noe BØR være. At hummere har hierarkier forteller ikke at vi bør ha det, selv om tendensen kan være en dyp struktur i mange biologiske vesner. Den sorte enke sier ikke noe om kvinnelige styrerepresentanter.

At den mest tilpasningsdyktige har større sjanse for å spre sine gener, forteller ikke at de som er best på jobbkarriere bør få harem som frynsegode.

Tvert i mot krever det at vi smugler inn annet tankegods. Snakker vi om at vi bør følge "den sterkestes rett" eller "evolusjonens lover i menneskets historie", at "vi bør fjerne skadelige raser" eller at "kvinner bør ha rett til selvbestemt abort", har vi det ikke fra Darwin, men fra egoisme, kommunisme, nazisme eller feminisme.

Sier man at evolusjonslæren gjør Gud overflødig (som også omtalt i forrige bloggpost), har man det ikke fra Darwin, men fra helt andre, enten de er ateister eller kreasjonister.

Påstanden er uansett like sann som å si at termodynamikkens hovedsetninger gjør Gud overflødig.

Dess mer og sterkere man snakker som om vitenskapelige teorier fjerner Gud, dess flere vil tro det. I stedet for å underminere troen på evolusjon, undermineres troen på Gud.

Er valget evolusjon eller kristen tro, er det ikke vanskelig å velge vitenskapens side.

Saken blir ikke bedre hvis man sprer myter eller langt i overkant drøye påstander om Darwin.

I stedet for å sette opp gode skjold mot "vantroen", stiller man seg lagelig til for hogg.

Man viser uansett ikke at evolusjon er en dårlig teori, ved å vise at Darwin var et dårlig menneske. Ikke alle blir like imponert når noen prøver å vinne fotballkamper ved å ta mannen i stedet for ballen.

Tvert i mot styrkes mistanken om at man ikke er så veldig god i fotball.

Et forsvar for en bok

Dermed er bloggen sånn noenlunde i gang igjen med det ordinære programmet og vi starter med noen poster om anmeldelsene av Kristen tro eller evolusjon? Ja takk, begge deler!

For nye lesere kan kort nevnes at boken er skrevet for å vurdere om både evolusjon og kristen tro kan være sanne, eller om man må velge én av delene, slik f.eks. kreasjonister og ateister gjør, hver på sin måte. Vi mener å kunne argumentere for at evolusjon er den beste forklaringen og at dette ikke gjør det umulig å være kristen.

Ikke uventet fordeler anmeldelsene seg over hele skalaen. Noen klart positive (som en kort omtale i Vårt Lands litteraturmagasin for noen uker siden), andre positive, men med noen forbehold (som i Dagen på lørdag), andre sterkt kritiske (ikke uventet som fra tilhengere av intelligent design).

Det er sjelden vanskelig å ane hvor en anmeldelse bærer hen. Mye fremgår av tonen og overskriften, og hva man velger å omtale fra starten. Holder man seg til en av retningene vi kritiserer, er det ikke enkelt å omfavne boken. Lener anmelderen seg mot teologiske tradisjoner som er mer begeistret for kristen mystikk enn logisk tenkning om Gud, er det vanskelig å vente skamros av forsøk på å vurdere tro i lys av vitenskap og rasjonelle argumenter.

Dermed var det ingen stor overraskelse å lese Eirik Steenhoffs Et forsvar for en rasjonalistisk religion i Vårt Land i går.

Du vet du kunne ligget bedre an når en anmelder gjør det strategiske grepet å åpne med kritikk av bokens tittel og det som «bare marginalt bedre» enn for forfatternes forrige bok.  Du mistenker det ikke er godviljen som gjør at anmelderen prioriterer å avslutte med at han håper forfatterne ikke selv står bak omslagets omtale av dem som «drevne myteknusere».

Selv om det stemmer at vi ikke står bak formuleringen, kan nok lesere av denne bloggen tilgi forlagssjefen en slik begrepsbruk om minst én av forfatterne. Andre får også bedømme i hvilken grad "denne høyst selvbevisste myteknusingen" i "særlig dens første del" "tidvis gjør boken så slitsom å lese", slik anmelderen konkluderer.

Forventningene stiger ikke når det fortelles at boken har "en sterk slagside" mot kreasjonisme og intelligent design og at disse retningene "er kritiske til en del aspekter ved evolusjonsteorien" (sic). Eller når Steenhoff synes vi bruker "overraskende mye plass" på kreasjonismen når (som vi sier) under en promille av relevante fagfolk støtter denne.

Anmelderen taler altså tydelig sant når han indirekte vedgår at han ikke er like godt kjent med alle temaer, posisjoner og detaljer i debatten for og i mot evolusjon, altså noe av det helt sentrale i boken.

Problemer jeg ikke ante at fantes, drøftes i fullt alvor. Det føles som å tre inn i et fremmed rom, og så står det noen der og roper, ut i løse luften. 

Noe som er en nyttig biografisk opplysning om deler av bakteppet for anmeldelsen, selv om den akkurat her er relativt positiv, med forbeholdet anmelderen tar om egen kompetanse.

Når de behandler vitenskapen bak evolusjonsetorien, er forfatterne grundige og strengt faktabaserte - så langt jeg kan bedømme.

Han er ikke like forbeholden i det påfølgende utfallet mot at vi ikke er like gode på alle områder.

Jeg skulle ønske de var like grundige når det det gjaldt den historiske gjennomgangen av hvordan kristne teologer har forstått skapelsesberetningen gjennom historien.

Siden boken verken har eller lover en slik gjennomgang, er det en (for å si det slik) interessant kritikk.

I stedet har vi gitt noen ytterst korte glimt av hvordan forholdet mellom tro, vitenskap og naturlige forklaringer har vært oppfattet hos toneangivende tenkere som Augustin og Thomas Aquinas.

Skulle vi gått gjennom dette like grundig som feks. Stanley L. Jaki (for å nevne en grundig katolsk fysiker og filosof av det konservative slaget), ville boken blitt mange ganger så lang.

For ikke å si en helt annen bok.

Når vi snakker om hvor (lite) "bokstavelig" Augustin leste teksten, henger det forøvrig sammen med hva mange legger i begrepet i dag. Dermed er det ikke gitt at vi er på helt forskjellige planeter når Steenhoff understreker at Augustins bokstavelige lesning "ikke må misforstås med moderne fundamentalisme".

Nei, nettopp, og det er i stor grad den moderne varianten vi har i bakhodet, som en følge av bokens "slagside" mot kreasjonismen.

Muligens har Steenhoff selv noen slagsider når han bastant hevder at den bokstavelige tolkningen av Bibelen var viktigere før reformasjonen enn etter. Hvis han på ramme alvor mener at literalistiske tolkninger noenlunde tilsvarende senere protestantisk tradisjon (som i kreasjonismen) var mer fremtredende før reformasjonen, høres det ut som revisjonisme som ikke vil akseptere beskyldninger om at katolikker ikke tok Bibelen på alvor før Trent.

Antagelig leser jeg ham feil her, eller han formulerer seg unødig upresist (noe noen og enhver kan gjøre i blant), så la det ligge.

I den grad vi har skjev- eller feilfremstilt noe av Augustin (og det er vi åpne for, som nevnt i en post for en måned siden), spiller det liten rolle for argumentasjonen i boken. Både evolusjonsteorien og kristen tro kan likevel henge svært godt på greip.

Kommentaren fra Steenhoff om den historiske delen av boken blir ikke mer treffende av at han ikke omtaler (heller ikke kritisk) det vi har brukt mest plass på. Mer presist er det hvordan et utvalg kristne tenkere i middelalderen og mer moderne tid har forholdt seg til alt fra naturlover til fossiler og geologisk datering.

Saken er selvsagt ikke å gi en fyllestgjørende presentasjon, men å løfte frem stemmer og perspektiver mange i dag er dårlig kjent med.

Hvis noe av dette likevel omtales (det er ikke helt klart akkurat hva han har i tankene her), er det kun med at

Forfatternes revisjonisme truer etter mitt skjønn med å underdrive motstanden mot Darwin. Beretningen er altfor harmoniserende. Biskop Wilberforces polemikk mot Darwins teori allerede i 1860, ett år etter at Artenes opprinnelse utkom, er ikke nevnt med et ord.

Her er det vanskelig å vite om man skal le eller gråte. At Steenhoff trekker frem dette eksempelet, bekrefter nettopp behovet for "myteknusing", selv om han skulle oppfatte den som slitsom.

Siden biskopens usignerte anmeldelse i The Quarterly Review av Artenes opprinnelse var vitenskapelig orientert og ikke spesielt polemisk (eller teologisk), er det vanskelig ikke å konkludere med at det er debatten mellom ham og Darwins bulldog Thomas Huxley som er i tankene.

Men at denne debatten skal ha vært stormfull, viktig eller uttrykk for en klar front mellom teologer og naturvitenskapsmenn er en myte (nummer 44) som «knuses» i Da jorden ble flat – mytene som ikke ville dø (og i en rekke andre av mine bøker de seneste ti årene, så vi lot den ligge denne gang).

Det stemmer heller ikke at Wilberforce skal ha spurt sarkastisk om Huxley "foretrakk å stamme fra apene på sin bestefars side eller på sin bestemors?». Eller at denne skal ha sagt at ”Gud har gitt ham i mine hender!”, reist seg og gjort biskopen til latter med å svare at 

Stod valget mellom å ha en stakkars ape til bestefar og en person med rike evner og innflytelse som bruker dette til å latterliggjøre meningsmotstandere i en seriøs vitenskapelig diskusjon, ville jeg nok uten å nøle ha foretrukket apen.

Hvorpå teologen angivelig gikk skamfull hjem i visshet om at teologien var kommet til kort i kampen mot biologene, at Darwin hadde vunnet over Moses. 

Denne gjengivelsen av replikkvekslingen og stemningen er fra tretti år etter begivenheten og stemmer dårlig med samtidige brev og referater. Utsagnet om å stamme fra apene på sin bestefars side (bestemor var ikke nevnt) kom opprinnelig fra Huxley selv. Og selv om det stemmer at det forekom retoriske innslag og Huxley sa at han foretrakk apen fremfor en som brukte sine rike evner til å latterliggjøre sine motstandere, var utvekslingen vitenskapelig orientert - uten tilløp til slagsmål mellom tilhengere og motstandere av Darwin, eller mellom teologer og biologer.

Og ikke bare fordi den gode biskopen også var ornitolog.

Ved siden av å antyde hvor mye ekstra plass omtalen av myten hadde krevd i boken, gjenspeiler dette i stedet nettopp vårt poeng om at det ikke var store sjokk eller opprivende debatt de første årene etter 1859, slik også den britiske historikeren vi henviser til i boken forteller. Mye av det vi i dag tenker om de første årene etter Artenes opprinnelse er farget av en senere debatt og tidsånd, inkludert ønsket om å fremstille teologer som dogmestyrte, kranglevorne og obskurantister. 

Vi ser dette ikke minst i Andrew Dickson Whites bok fra 1896, A History of the Warfare of Science with Theology in Christendom. Til tross for at den lenge har vært diskreditert, farger boken dessverre fortsatt populærvitenskapens (og dermed folk flests) syn på forholdet mellom tro og vitenskap i historien. 

Steenhoffs hovedanliggende synes uansett å være at Davidsen/Søviks innfallsvinkel er «rasjonalistisk» og dermed  

veksler mellom å sette alle krefter inn på å forsvare kristendom ut fra ny forskning, og å avvise noen etter mitt skjønn sentrale kristne poenger. Som mirakler eller visjoner. Når Peter og Johannes får se Moses og Elia, tror ikke forfatterne det betyr at de "faktisk var til stede". Men det vet jo verken Davidsen eller Søvik - de var jo ikke til stede, de heller.

Dette er underlig logikk. Selv om Steenhoff ikke skulle være kjent med at vi i tidligere bøker har argumentert grundig for det største mirakelet av dem alle, Jesu oppstandelse (som nevnt i boken), er det uvant kost at noen hevder at vi avviser visjoner med det belegget at vi tror på en visjon.

Sitatet er forøvrig ikke knyttet til noe vi sier direkte om mirakler, men til et svar på spørsmålet om de døde kan se oss nå. Der tenker vi at det ikke er nødvendig å tolke Moses og Elias' møte med Jesu disipler som at de som døde likevel rent faktisk var der, kroppslig. 

Noe som altså har betydning for vårt syn på de døde, ikke på mirakler. 

Noe av anmelderens reaksjoner på boken kan nok også henge sammen med det han nevner om «apofatisk teologi», altså en tradisjon der poenget er at man ikke kan beskrive hva Gud er, kun hva Gud ikke er. Det finnes utvilsomt en del å være kritisk til om man foretrekker denne eller enda mer kristenmystiske vinkler. Ikke minst når vi forsøker å relatere Gud til skaperverket på ulike måter, inkludert hjerneforskning i diskusjonen om hva sjel er for noe, og hvordan Gud kan være både én og treenig. 

Men en slik kritikk sier mindre om boken, enn om anmelderens preferanser. Den sier nok også noe om hvor godt han har lest boken der vi altså på side 49 beskriver vårt ståsted (teistisk evolusjon) med at 

Mirakler er mulige, men liten grunn til å forvente at Gud har gjort noe direkte i naturhistorien, i motsetning til i verdenshistorien, som ved Jesu oppstandelse.

Anmelderens preferanser er ikke mindre tydelige når vi nærmer oss konklusjonen.

Dette handler ikke om et valg mellom fundamentalisme og fornuft, men om å anerkjenne at det finnes en virkelighet hinsides språket hvor Gud åpenbarer seg som sannhet. Det krever åpenhet og tillit - og ydmykhet til å innse at ens egens fortolkningshorisont er ytterst feilbarlig. Det er et vel så godt vitenskapelig som teologisk prinsipp. Når Davidsen og Søvik klubber ned kreasjonister og mirakler med fornuften som våpen, er det ikke mye ydmykhet å spore, hverken teologisk eller epistemologisk.

Siden vi ikke klubber ned mirakler eller visjoner, er det muligens flere som kan slite med fortolkningshorisont og epistemologisk ydmykhet. 

Det er uansett uklart hvor opplagt det er at vi sliter (eller "klubber ned") når vi sier (side 113) at 

Forfatterne av denne boken mener at evolusjonslæren er den beste forklaringen vi har, men heller ikke vi er i stand til å kikke Gud i kortene. Det er selvsagt lov å ha tvil på noen av evolusjonslærens konklusjoner. Det som skjedde i de ulike delene av Kambriumperioden er imponerende. En allmektig Gud kan opplagt ha gjort inngrep i skaperverket hvis han mente det var nødvendig, slik vi som kristne ellers mener han kan ha gjort i historien, som med Jesu oppstandelse slik vi argumenterer for i boken Gud – mer enn Feelgood?.

Eller som når vi skriver (side 120) at

Vi skal nå se mer inngående på Bibelen og kristen tro, evangelium, synd og frelse i lys av evolusjonslæren. Det betyr ikke at vi tror vi har levert en fasit der vi får alt til å gå opp, rasjonelt og greit. Verden er ikke slik, enten vi tenker vitenskap eller kristen tro. Vi har likevel erfart det som både spennende og utviklende å ta denne type spørsmål på alvor. Kanskje kan noe også være til hjelp for dem som opplever at det er ett eller flere punkter her som gjør at de ikke får til kristen tro.

Det er i tillegg noe uklart hvor ydmyk og lite debattglad Steenhoff vil være i møte med kalvinister, islamister eller andre antikatolikker som måtte hevde at de bygger på tanker fra en virkelighet hinsides språket hvor Gud åpenbarer seg som sannhet. 

Eller overfor forfattere han på noen områder tydelig feilleser. 

Alarmerende kreasjonisme

Da legger jeg ut mitt mitt svar til Kaare Skulands alarmerende kreasjonistiske tekst i Korsets seier.

Som så ofte er motivasjonen for kreasjonisme å redde kristen tro. Med andre ord så velment at det kan være vanskelig å diskutere, uten å misforstå eller mistro hverandre.  

Er man opptatt av frelse, er det ikke enkelt å være objektiv til vitenskap. Den må i tillegg per definisjon være feil eller feiltolket, siden Bibelen er sann. All kristen tro ramler om noen forlater den smale vei der verden er skapt på seks dager og biologisk død kom med Adam. 

Kristne som sier noe annet er dratt etter nesen av en ateistisk vitenskap og blinde for hva som står på spill.

Med et slikt utgangspunkt er det vanskelig å ta kritiske innvendinger rolig og i beste mening. Det er ikke enklere å endre syn hvis man har investert mye prestisje og personlig autoritet i slike tolkninger. Eller av andre grunner har falt for den kreasjonistiske fristelse, slik jeg selv gjorde i min ungdom.

Korsets Seier har forøvrig bekreftet at innlegget er mottatt, men så langt er det ikke satt på trykk eller lagt på nett, så vidt jeg kan se.  Vi får håpe de gjør det om ikke for lenge, siden Kaares nå har ligget ute i to uker uten annen kritikk enn i kommentarfeltet.

Skapelse og frelse

Kaare Skuland hevder i Korsets Seier 17. juni at «hele den kristne tro og bekjennelse forvitrer» hvis vi ikke tror på en skapelse på 6 dager for mellom 6-10 000 år siden. For slik har «bibellesere forstått teksten opp gjennom hele den jødiske og kristne historien». Hvis fossilene stammer fra før Adam ble skapt «kan vi ikke lenger snakke om at døden kom ved Adams syndefall. Og da blir jo Jesu frelsesverk bare en liksom-gjenopprettelse». 

Men dette er problematisk på så mange måter at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. For det stemmer verken med kirkehistorien, Bibelen eller vitenskapen. Mye kan i stedet knyttes til en reaksjon på moderniteten, slik vi spesielt ser i kreasjonistbevegelsen som vokste frem i USA på 1960-tallet.

Det er kort sagt ikke tilfeldig at verken paven eller ortodokse patriarker, den anglikanske kirken, mange evangelikale eller pentekostale kirker står for dette. I likhet med flere av forfatterne av det sentrale verket for amerikanske fundamentalisme, «The Fundamentals» fra hundre år tilbake.  

For ikke å si en så sentral kristen leder i Norge som Ole Hallesby. 

Saken blir ikke bedre av at dette bidrar til å dra teppet vekk under kristen tro. Får ungdom høre at de enten må tro på skapelse på 6 dager eller bli ateister, er valget dessverre lett når de setter seg inn i naturvitenskap.

Hva er så realitetene?

1) Sentrale kristne bibellesere har ikke tatt 6 dager bokstavelig gjennom historien

Den mest toneangivende tenkeren i senantikken var kirkefaderen Augustin (354-430). I hans bok om den bokstavelige betydningen av Første Mosebok, tar han ikke med den største selvfølge alt bokstavelig. I stedet åpner han med å spørre om alt må tas billedlig.

«Når noe fremstilles som fortellinger, må vi spørre om alt kun skal tas billedlig, eller om det også må bli utlagt og forsvart som en nøyaktig rapport om hva som skjedde. Ingen kristen vil våge å si at fortellingen ikke skal tas billedlig». 

Han ser det også som viktig å tolke teksten i lys av hva selv ikke-kristne vet «av fornuft og erfaring». Ellers kan vi misforstå og dumme oss ut. Vi fremstår uvitende og mister troverdigheten når vi skal snakke om sentrale ting som Jesu oppstandelse. 

Når Augustin ikke tok skapelse på seks dager bokstavelig, var grunnen at en allmektig Gud ikke trengte så lang tid som seks dager. Dermed tenkte Augustin at alt var skapt på en gang, som potensiale. På samme måte som man kunne skape trær ved å lage frø som vokste over mange år, hadde Gud lagt frøene til videre utvikling inn i skaperverket.

Augustins poenger var kjente og sentrale hos middelalderens største filosof, Thomas Aquinas (1225-1274). Han henviser med den største selvfølgelighet til Augustins prinsipper for bibeltolkning. På den dagen Gud skapte himmelen og Jorden «skapte han også alle planter på marken, ikke fullt ferdig, men før de hadde “grodd fram”, altså potensielt». 

Poenget er ikke om Augustin eller Aquinas hadde rett i sine tolkninger, kun at langt fra alle bibellesere i historien har lest Bibelen slik at den krevde en tro på skapelse på seks dager.

2) Bibelen sier ikke at biologisk død kom med Adam

Et motiv hos mange kreasjonister er bekymringen for at evolusjon gjør frelsen meningsløs. Uten noe syndefall, kan det ikke ha vært behov for at Jesus kom til jorden og beseiret synden og døden slik Paulus sier i Romerbrevet. 

Skal man bruke dette til å avvise naturvitenskap og de største kirkesamfunnene, må man være helt sikker i sin teologi. Dermed er det viktig å forstå at dette bygger på flere forhold som langt fra er sikre og ikke støttes av Bibelen. 

For det første døde ikke Adam og Eva den dagen de spiste frukten av kunnskapens tre, til tross for at Gud tydelig hadde sagt at «den dagen du spiser av det, skal du dø». Enten kan vi ikke ta ordet «dø» bokstavelig, eller ikke ordet «dagen» - eller ikke begge deler. Det gjør seg ikke å spørre «Har Gud virkelig sagt?».

Tolker vi i stedet «skal du dø» som «skal du bli biologisk dødelig», leser vi ikke teksten som den står. Dermed er det vanlig å forstå dette som «åndelig død», altså at synden førte til et brudd, at Adam mistet livet med Gud. En parallell kan være at Jesus ikke avskaffet biologisk død i denne verden for to tusen år siden, men ga oss alle muligheten til liv med Gud her og nå. 

For det andre avviser ikke Bibelen biologisk død før syndefallet. Tvert i mot er det tydelig at Adam og Eva var skapt dødelige, ellers ville ikke Gud stengt dem ute fra Livets tre, i bekymring for at mennesket bare «ikke strekker hånden ut og tar av livets tre også, så det spiser og lever evig!»

For det tredje avviser ikke Bibelen at dyr døde før Adam. Slik Paulus sier i Romerbrevet 5 handler dette om at døden rammet «alle mennesker fordi alle syndet».

For det fjerde er et sentralt poeng allerede fra første kapittel i Romerbrevet at vi alle er ansvarlige for våre egne tanker, ord og gjerninger. Selv om Paulus etter noen kapitler henviser kort til Adam, kan det leses som et pedagogisk grep, en symmetri for å formidle betydningen av hva Jesus gjorde, som (i Bibelens billedspråk) «den andre Adam».

Den historiske sannheten i Jesu oppstandelse avhenger ikke av om Adam førte biologisk død inn i verden. I likhet med at det er sant at vi kan få tilgivelse av Gud, for Jesu skyld.

3) Normal vitenskap støtter ikke at jorden er 6-10 000 år gammel

Det finnes mange og overbevisende argumenter for at jorden er milliarder av år gammel, noe ikke minst ungdom fort vil oppdage. Som tidligere kreasjonist er jeg kjent med motargumenter, men de holder ikke i møte med seriøs forskning. En aktuell bok om dette er den rikt illustrerte gjennomgangen kristne fagpersoner har gjort i Grand Canyon - Monument to an Ancient Earth, Solid Rock Lectures, Tulsa Oklahoma, 2016. 

Det er flott at Kaare Skuland formidler kristen tro i spenstige romaner og prekener. Men det hadde også vært flott om han var mindre avvisende til andre måter å forstå Bibelen og vitenskapen på enn kreasjonisme.

Kreasjonismen i skuddlinjen

Magasinet Utrop har de seneste ukene hatt en serie oppslag om kreasjonisme. Som flerkulturelt magasin har man intervjuet personer fra en rekke kulturer, eller i det minste livssyn.

Ikke uventet innebærer det å ta runden til grupper som ikke akkurat er i spydspissen av forskning og fagmiljøer.

For det første møter vi såpass klare kreasjonister som Jehovas Vitner. Selv om de er på sidelinjen av hva som normalt regnes som kristne kirkesamfunn, er de på noen punkter rimelig representative for gruppene som dekkes av overskriften Vitner ikke om evolusjon.

En bonus er at oppslaget inneholder flere intervjuer, ikke minst med evolusjonsbiologen Glenn-Peter Sætre som nok kunne vært mer imponert over kreasjonismen.

– De bruker en del argumentasjonsteknikker som er typiske for kreasjonister. De hevder for eksempel at evolusjonsteorien sier at utvikling skjer ved "tilfeldigheter". Det er ikke riktig. Det evolusjonsteorien faktisk sier noe om, er hvordan organismer gradvis blir bedre tilpasset det miljøet de lever i. Evolusjonen er en deterministisk prosess. 

– Hva mener du med deterministisk i denne sammenhengen? 

– Deterministisk på den måten at teorien forutsier at evolusjon fører til bedre tilpasning. Tilpasning skjer gjennom mutasjoner. En mutasjon er en forandring i et gen eller et kromosom. Mutasjoner som er uheldige, forsvinner fort. Uheldig i evolusjonær sammenheng betyr at mutasjonen fører til dårligere overlevelses- og reproduksjonsevne. Det er kun de mutasjonene som gjør organismer bedre til å overleve i sitt miljø og føre sine gener videre (å parre seg og få levedyktige unger når det gjelder dyr), som etter hvert sprer seg til hele populasjonen. 

Nå finner vi kreasjonister også andre steder. Blant muslimer har dette fått vind i seilene de seneste årene. Mens det i land som Aserbajdsjan, Jordan og Egypt er over 70 % som støtter evolusjon, er andelen i Tyrkia bare 35 % og det er enda lavere i Irak.

Dermed er det naturlig at Utrop også har intervjuet imamer og ledere i Minhaj Norge som mener Koranen og evolusjonsteorien ikke lar seg forene slik at Mennesket har ikke utviklet seg fra aper.

Heldigvis finnes profilerte muslimer med andre synspunkter. Shoiab Sultan, politiker og tidligere generalsekretær i Islamsk Råd Norge, sier kort og godt at Kreasjonisme gir dårlige forklaringer.

Og så er det tydeligvis vanskelig å komme unna enkelte kristne som har vært ute en vinterkveld eller fire før om kreasjonisme.

Mer presist undertegnede som ikke er helt taus eller utydelig.

– Det er et stort problem når kristne snakker tull om naturvitenskap. Det skrev kirkefaderen Augustin allerede på 400-tallet. Slik kommenterer den kristne skeptikeren Bjørn Are Davidsen debatten om evolusjon.

Samtidig er en en utfordring med slike intervjuer, at sammenhengen ikke alltid kommer godt frem.

Dermed blir nok avsnittene om bibelsyn hengende i et par smuler for løs luft, som når jeg sier at 

Bibelens tekster er produkter av sin samtid. Men deler av Bibelen mener jeg som kristen at stammer direkte fra Gud, f eks det vi kaller de ti bud. Det er vanskelig å lese at beretningen om hvordan Moses fikk steintavlene er ment som noe annet enn en faktisk, historisk fortelling. Budene ble fysisk hogd inn i steinen av Gud selv, slik jeg leser teksten.

For noen blir dette et utilbørlig svakt bibelsyn. Mener Davidsen virkelig at Bibelen kun er et produkt av sin samtid? Er den ikke på noen som helst måte uttrykk for noe annet enn hva tilfeldige mennesker mente eller tenkte på ulike tidspunkter?

Nei, det mener Davidsen ikke. En klassisk kristen forståelse er at Bibelen både er skrevet av mennesker og inspirert av Gud, slik jeg sier en del om i slutten av posten Bibelen på innpust. Men det betyr verken at Bibelen er en fotoroman eller lærebok i naturvitenskap. Selv om Gud har inspirert noen til å skrive, har han ikke diktert dem.

For andre blir dette et knallsterkt bibelsyn. Mener "skeptikeren" (hah!) Davidsen virkelig at Gud har skrevet noe direkte i Bibelen?! 

Ja, samtidig som han forsiktig løfter hånden for å peke på sammenhengen dette er sagt i. 

Den var rett og slett å trekke frem en hovedforskjell mellom religiøse bøker som Koranen og Bibelen. Mens hovedstrømmen av muslimske retninger oppfatter Koranen som diktert av erkeengelen Gabriel, er Bibelen skrevet av ulike personer til ulike tider basert på ulike typer kilder og i mange slags sjangere.   

Det er i denne sammenhengen jeg understreker hvor lite i Bibelen som hevdes å være skrevet direkte av Gud. Ett av ytterst få unntak er De ti bud.

Som går på leveregler, ikke på vitenskap. 

I intervjuet understreker jeg at vi ikke kan ta Bibelen som telegram fra Gud eller må tolke alt i tekster som Første Mosebok bokstavelig. Når jeg så nevner et sted som sies å være skrevet av noe annet enn mennesker, er det for å vise at selv da går det ikke på biologi.

Uten dermed å hevde at alt i intervjuet var like inspirert.

Kjetil Hope eksisterer

Det kan tenkes mindre travle geskjefter enn å stikke hånden inn i vepsebolet, men hvis det er noe Kjetil Hope er kjent for, så er det ikke latskap eller feighet.

Dermed har han denne uken snekret så langt to bloggposter om paradokset i at mens en del ateister ikke legger bånd på deres skepsis når andre bryter med normalvitenskapen eller serverer konspirasjonsteorier, har noen av de samme et ganske talende blindfelt for den historiske Jesus.

Det er kort sagt ikke vanskelig å se paralleller mellom ulike typer livssynsorientert kvasivitenskap.

Man aviser normalvitenskapen og holder seg stort sett til folk uten relevant fagbakgrunn, men som altså like fullt avviser bredden av forskningsfelt som er involvert.

Holder man seg til forskere med noenlunde relevant utdannelse, er det fra et marginalt mindretall som sjelden er blant de ledende på feltet.

Blant dem som hevder at Jesus ikke har eksistert (og vi snakker da ikke om Jesus som Guds sønn, men som en rimelig normal, men ganske karismatisk historisk skikkelse) finner vi kun en halv håndfull historikere - og begge er ateistiske aktivister.

Dermed må kreasjonister og de som avviser at Jesus har eksistert  

• Benekte fossiler
• "Neandertalere er vanlige mennesker med bensykdom" 
• "Jødiske og romerske kilder om Jesus er fra flere tiår etter at han levde og dessuten skrevet inn i tekstene av kristne mange hundre år senere")
• Avvise fagfelt 
• "Geologer driver med tulleforskning siden de først daterer bergartene ut fra fossilene og deretter fossilene ut fra bergartene 
• "Tekstforskere som Bart Ehrman bare forutsetter at Jesus eksisterer og er ikke historikere"
• Hevde at fagfolk som er uenige med dem er styrt av livssyn 
• "De påstår evolusjon, siden de er ateister eller ikke tør si i mot dem for da mister de jobben"
• "De påstår Jesus har eksistert, fordi de er kristne eller ikke tør si i mot dem for da mister de jobben"
•  Hevde at fagfolk er med i en (bevisst eller ubevisst) konspirasjon
• "Biologene vet bedre, men rotter seg sammen mot ekte kristne som viser at evolusjon er umulig"
• "Historikerne vet bedre, men slutter rekkene når modige ateister forteller at keiseren ikke har noen klær"
• Unnskylde at de tross mange og lange bøker, skriver knapt noe fagfellevurdert i tidsskriftene der fagdebatten pågår
• "De slipper så likevel nesten bare til dem som er enige med dem" 

For å nevne kort noen felles trekk og ikke bare karikert.

Kjetil er inne på tilsvarende og litt andre tanker og et tilsvar til mange ikke-faglige argumenter mot at Jesus har eksistert (men aldri nok, selvsagt, siden han jo opplagt tar feil) i følgende bloggposter:

Jesusmytisisme - ateistenes kreasjonisme

Noen svar på forrige post - Har Jesus eksistert?

Han kan neppe ta av seg bokse vernehanskene med det første.

Evolusjonister og andre dyr

Jurassic World er en av de bedre actionfilmene fra de seneste årene, ikke minst fordi den ikke tar seg selv så høytidelig. Når den også stimulerer til debatt, er det fordi kreasjonisme heller ikke her til lands er en fossil levning.

Kort duell som kjenneteges ved at den er ... kort. 

Dermed hadde Korsets Seier et større oppslag i forrige uke, med den noe eleverte evolverte tittelen Kristnes evolusjon.

Mens det kanskje ikke er like evolvert å kalle de som holder seg til normal vitenskap for "evolusjonister".

Nå er det nok likevel bare å vende seg til begrepet, selv om det tilslører i den forstand at det oppfattes som man står for en "isme" eller ideologi om man i likhet med paven og de fleste større kirkesamfunn mener at Gud har skapt ved evolusjon.

I realiteten er det i stedet slik at hvis noen holder seg til ismer eller ideologier i sin omgang med Bibel og vitenskapen, er det kreasjonistene.

Når jeg sier det, er det ikke for å si at dermed må kreasjonistene ta feil.

Grunnen er at mens vi finner et bredt spekter av livssyn og ideologier hos dem som mener at mennesket er blitt til ved evolusjon, er spekteret heller smalt hos kreasjonister.

- Det er ikke tilfeldig at det overveldende flertallet av naturvitere støtter evolusjonslæren. Skal du avvise den læren, må du i 99 av 100 tilfeller ha et kristent eller islamsk syn. Det betyr ikke at det ikke finnes spørsmål, men det er den teorien som ser ut som den beste forklaringen, sier han.

I redelighetens navn hadde det dermed vært en bra utvikling om man slutter å kalle dem som holder seg til normalvitenskapen for "evolusjonister", på samme måte som man ikke kaller dem som holder seg til tyngdekraften for gravitasjonister eller relativitetsteorien for relativister.

Spørsmålet er ikke om man er evolusjonist eller kreasjonist, men om man holder seg til normal vitenskap eller har laget seg sin egen.

Evolusjon og andre sannheter

Noen temaer fortjener mer omtale enn andre og evolusjon er blant disse. Det hender også at noen bøker bør få mer omtale enn terningkast, eller en avisside.

Dermed legger jeg ut en mer utviklet variant av anmeldelsen i Vårt Land på lørdag 2. mai av Erik Tunstads seneste bok, med et ikke helt unaturlig utvalg av egne kjepphester. Jeg har ellers tidligere også anmeldt hans forfriskende fremstilling av fusk og forskningsfanteri - Juks.


Entusiastisk om evolusjon

Ingen i Norge skriver bedre enn Erik Tunstad om evolusjon. Få er mer uredde og stimulerende. Samtidig kan fortellergleden ta overhånd.

Evolusjon – en fortelling fra virkeligheten er en entusiastisk guidebok. Erik Tunstad har en tilstedeværelse i biologiens verden som David Attenborough ville misunt.

Samtidig skriver Tunstad meningsfullt, i mer enn én betydning. Han legger ikke lokk på sine meninger, og de er mange, selv om ikke alle er like godt støttet av empirisk vitenskap.

At Tunstad skriver populært, er ikke til hinder for dypere dykk i til dels vriene og kontroversielle spørsmål. Boken er skrevet av en erklært ateist, men enten det skyldes integritet eller fryktløshet, er det flott at Tunstad understreker at evolusjon ikke nødvendigvis handler om tro mot vitenskap.

Resultatet er den beste og bredeste innføringen i evolusjon levert i Norge.

Erik Tunstad skaper ikke mindre sprut når han navigerer mot strømmen, som i omtalen av de lange syklusene som påvirker klodens temperatur mer enn menneskeskapt oppvarming.

Samtidig kan fortellergleden ta overhånd. Det er sjarmerende med anekdoter og assosiasjoner, meninger og misbilligelser, men ikke alltid lett å følge villnisset av avgreninger. Det er ikke strengt pedagogisk nødvendig å anskueliggjøre evolusjonshistoriens virvar på den måten.

Likevel er det lett å vende tommelen opp. Bokhandlene renner ikke over av lesverdige innføringer i evolusjon.

Hva er så evolusjon?

Tunstad er nøye med å understreke at det ikke er en rent tilfeldig prosess. Samtidig er den heller ikke styrt. Det er  fra vårt perspektiv tilfeldig hvilke endringer som inntreffer i arvematerialet, men ikke fullt så tilfeldig hvem man får avkom med. Til syvende og sist er det imidlertid miljøet som avgjør hvilke endringer som over tid er mest egnet (som hardere hud og spissere klør, eller samarbeid og intelligens) og dermed får størst utbredelse.

Selv om ingen bevisst skulle styre evolusjonen, sørger biologiens lover for at resultatet ikke er vilkårlig. 

Når dette får utfolde seg over noen titalls millioner år og katastrofer stadig kaster om på kortene, kan mange slags arter utvikles eller endres dramatisk.

Men betyr dette at det er utenkelig med noen som helst form for plan eller tanke bak evolusjonen, eller altså bak lovene som styrer den?

Tunstad tar ikke tak i den utfordringen, men at samarbeid og intelligens har vært en bærekraftig strategi i evolusjonshistorien, bryter ikke med tanken om at den som står bak naturlovene er etisk og rasjonell - uten at det dermed er mulig å bygge etikk på biologi eller fysikk. 

Det er heller ingen motsetning mellom vitenskap og gudstro at vi i fremtiden vil bli stadig mer avhengige av naturvitenskap, for ikke å si evnen til planlegging og forvaltning, selv om dette handler mer om kultur og politikk enn biologi.

Tunstad ser forståelig nok ikke behov for å trekke inn Gud som direkte forklaring på hendelser i naturen, men understreker at «Livets utvikling er altså en potent blanding av tilfeldighet og styring».

Tunstad er forbilledlig ærlig om manglende kunnskap og uløste spørsmål. En utfordring med å skrive om evolusjon er ikke mangel på bevis, men at de er for mange og må sees samlet. Ellers er det lett at skogen blir borte mellom trærne.

Evolusjonslæren er et godt eksempel på en vitenskapelig modell som skaper svært god sammenheng i dataene, samtidig som ikke alle detaljene er på plass eller enkle å se hvordan kan komme på plass.

For noen bidrar dette til at man heller holder seg til kreasjonisme (at arter stort sett er skapt ferdige for få tusen år siden) eller intelligent design (at DNA og andre biologiske strukturer inneholder for mye spesifikk informasjon til å ha blitt til naturlig). 

Som Tunstad forteller på første side ønsket han opprinnelig å imøtegå argumentene til nettopp religiøst motiverte evolusjonsbenektere. Men siden han fikk høre at dette var en «liten og kjedelig gjeng», valgte Tunstad i stedet å forklare hva evolusjon egentlig er og hvilke funn som gjør at han mener få vitenskapelige teorier står sterkere.

Valget har gode og dårlige sider. Tunstad gir en fabelaktig innføring i hvordan noen utvalgte arter og slekter har utviklet seg. Samtidig savnes mer detaljerte imøtegåelser av motargumenter. Selv om han på de siste 150 sidene svarer godt på mange vanlige kreasjonistargumenter, blir det for enkelt om de mer spissfindige for intelligent design. 

Det er også grunn til å stusse når definisjonen av kreasjonisme er såpass rund som «troen på at verden og livet er skapt av en guddommelig makt». I såfall må også kristne som tror Gud arbeider i naturen gjennom naturlovene han opprettholder, betegnes som kreasjonister. 

Man kan nok også tenke seg bedre måter å få kreasjonister eller ID-tilhengere til å lytte enn å hevde at de egentlig er ute etter å styre nasjoner «etter religiøse prinsipper» og at problemet ikke er å besvare deres argumenter, men å holde ut «idiotiet, sirkelslutningene, halvsannhetene, helløgnene, latterlighetene og ikke minst kjedsommeligheten».

Det er ikke opplagt at dette vil hindre tilsvarende ordbruk og konspirasjonsteorier om ateister.

Men boken handler altså om evolusjon og ikke kreasjonisme. Tunstad unngår stort sett klisjeene og mytene om historiske konflikter mellom tro og vitenskap.  Det er forfriskende å møte en ateist som ikke fremstiller evolusjonsdebattene på 1800-tallet som opplyste gudsfornektere mot en formørket kirke, eller evolusjon som et godt argument mot Guds eksistens.

I stedet understreket Tunstad at innvendinger mot evolusjon i England på 1800-tallet handlet vel så mye om politikk som teologi. Han legger ikke skjul på at evolusjonslæren møtte tidlig aksept hos mange teologer og prester, selv om noen var bekymret for moralen hvis den sterkestes rett ble idealet.

Likevel kom mye av kritikken verken fra teologer eller kristne - og handlet om vitenskapelige argumenter.

Det er ingen tvil om at Darwin også møtte motstand fra deler av den anglikanske kirken. Som Tunstad viser var imidlertid denne dels mindre enn mytene og dels basert på at man mente å se en sammenheng mellom franske revolusjonære og evolusjonstanker. Skulle man unngå en revolusjon i England, måtte man bekjempe evolusjon.

Samtidig er dette en psykologi som slår begge veier. Det hadde vært utviklende om Tunstad hadde tatt enda en avgrening og vurdert om tonen i omtalen av ID-tilhengere også kan skyldes politisk frykt.

Det hadde også vært fruktbart om han hadde unngått til dels sleivete kommentarer om teologiske og filosofiske utfordringer, fra det ondes problem til gudsargumenter. Selv om han sikkert har vært borte i mye rar kreasjonistargumentasjon.

Noen steder skinner det også gjennom at Tunstad ikke er like lommekjent i historien som i biologien, selv om dette ikke angår sentrale poenger i boken.

Ett eksempel er når han (side 353) i en ellers god argumentasjon for at biologilærere bør kunne biologi, på samme måte som fransklærere bør kunne fransk, i litt polemisk iver skriver at

Det er ikke en smakssak om jorda er flat eller rund. Du kan ikke velge å late som om hastighet ikke er produktet av vei og tid, i protest mot at Newton fjernet Gud fra likningene. 

Tunstad bidrar dermed til å styrke misforståelser som at man i middelalderen hadde Gud i likningene. Tvert i mot var det nettopp 1300-tallets Oxford-regnemestere som begynte å kalkulere hastighet, vei og tid, med teologer som Bradwardine i spissen.

Bakgrunnen var enkel. Siden man mente universet var skapt fra matematiske prinsipper, spesielt geometriske, kunne man komme nærmere Gud ved å finne disse. Samme tenkesett ligger også bak Keplers jakt på 1600-tallet etter en geometri som fikk solsystemet til å gå opp.

For middelalderens naturfilosofer var det viktig å forklare hendelser i naturen ut fra lovene Gud hadde lagt inn i den.
Som Albertus Magnus skrev på 1200-tallet «må vi spørre hva naturen med dens immanente årsaker kan få til å skje naturlig». Han er en av kjempene Newton satt på skuldrene til.

Hvis noe førte til tanken om at Gud måtte inn i likningene, er det større grunn til å mistenke nettopp Newton med hans hjertesukk om at Gud burde gripe inn før solsystemet ble for ustabilt.

Da Laplace nesten to hundre år senere i følge en anekdote skal ha fortalt Napoleon at han ikke hadde plass til hypotesen Gud i sine beregninger, skyldtes det paradoksalt nok både at Laplace feilaktig trodde Newton tenkte seg Gud i dem og at han innbilte seg å ha løst Newtons ustabilitetsproblem.

Tunstad er også litt vel ukritisk til Steven Pinkers analyser, når han gjør et poeng av at verden er blitt mye bedre siden antallet døde i kriger relativt sett har sunket gjennom århundrene, med Lushan-opprøret i Kina på midten av 700-tallet som eksempel. Antallet som døde tilsvarer 423 millioner i våre dager (side 275), altså langt flere enn samlet i konflikter i det tjuende århundre.

Men selv om verden blitt mer fredelig etter andre verdenskrig, betyr ikke det at Pinker har rett i alle tall eller årsaksforklaringer. Ikke minst ser vi det nettopp i Lushan-opprøret.

Pinker undervurderer rett og slett hvor vanskelig det er å gjøre folketellinger i krisetider når statsapparatet er svekket, offisielle representanter ikke våger seg like mye ut som før og mange sniker seg unna kontrollordninger der formålet er å se hvem man kan skattlegge. Det er lite annet i kildene eller senere folketall som tyder på at nesten 2/3 av befolkningen døde i opprøret.

Mindre forstyrrende er det at Tunstad blander trillioner (18 nuller) og billioner (12 nuller), antagelig fordi han har lest for mye engelske fagbøker. Dette er detaljer som er lett å justere i et nytt opplag. Der bør også inn flere ordforklaringer som epigenetikk og monofyletisk, for ikke å si klasse, orden og slekt.

Men la ikke mine innvendinger skremme deg vekk fra et forrykende morgenkåseri som fortsetter hele uken.