Burde ha forbudt OL

Det er blitt en egen øvelse å hylle de opprinnelige olympiske leker. Blant reglene er å fortelle at det viktigste ikke var å vinne, men å delta.

Og deltakerhistorien er lang. Siden i hvert fall 776 f.Kr. ble hvert fjerde år alle krigshandlinger mellom greske byer stanset. I stedet viet man fem dager til fredelig kappestrid mellom amatører som kjempet om laurbærkrans og ære.

Det var ingen som stod i kø for å få arrangere lekene, med håp om økt prestisje og turisme. Siden alle lekene fant sted på de samme idrettsanleggene i Olympia, var det ikke spørsmål om etterbruken.

Byen var ikke et monument for noen olympisk komité eller diktator, selv om det berettes at lekene i starten var til minne om Olympias heltekonge Pelops. Dette handlet om helt andre guder. Den mest kjente attraksjonen var en av antikkens syv underverker, en tolv meter høy Zevs-statue i elfenben dekket av gull.

Dermed hører det med til barnelærdommen at lekene pågikk i god olympisk ånd til keiser Theodosius den store (347-395) forbød dem som del av hans fanatiske kamp mot alt hedensk.

Store Norske Leksikon kan fortelle at han "forbød hedensk gudsdyrkelse i 392, og de olympiske leker ble arrangert siste gang i 393". Maihaugen.no forklarer at "I 393 e.Kr. nedla Keiser Theodosius forbud mot de olympiske leker".

I en ellers stort sett grei artikkel om olympiske myter slår Forskning.no fast at "Lekene døde langsomt ut på 300-tallet e.Kr. De ble arrangert siste gang 393 e.Kr., da de ble forbudt av den romerske keiser Theodosius på grunn av deres hedenske karakter".

For noen avslører dette også kristendommen som en kroppsfiendtlig religion med verdier vi ikke bør ta vare på. 

I hvert fall om man ikke er historiker.

For gjør vi en pliktøvelse som dessverre ikke står på det olympiske programmet, på fagspråket kalt å se etter, må vi diskvalifisere alle romantiske bilder av antikkens leker.

Det er til og med ingen kilder som viser at de ble forbudt av Theodosius, selv om han burde ha gjort det.

Det er selvsagt ingen grunn til å bestride at lekene var viet Zevs. Under åpningsseremonien ble det sunget salmer til hans ære og båret frem offerdyr. Man anstrengte seg ikke for å skjule hvem som var lekenes høye beskytter.  

Og beskyttelse kunne man trenge. Ikke bare fordi boksere kjempet uten hjelm eller vogner manglet sikkerhetsbelte og airbag når firspannene kappkjørte i verste Ben Hur-stil. Det ble ikke bedre av at man i romertiden bokset med småsteiner og skarpe gjenstander surret til lærreimer om hendene. 

I bryteøvelsen pankration var alt lov, unntatt å bite, brekke fingre eller slite ut øyne. Damoxenos ble da også diskvalifisert da han brukte fingre som dolk, og rev ut motstanderens innvoller. Som i boksing holdt man på til den andre var hjelpeløs.

Som man kan ane var altså ikke det viktigste å delta. Tapere som overlevde møtte det som dengang for mange var en skjebne verre enn døden, hån.

Man trenger ikke å være mester i logikk for å forstå at juks fristet. Stadig strengere virkemidler ble tatt i bruk for å stanse uvesenet. Tjuvstarter ble straffet med offentlig pisking og utvisning fra lekene. Andre juksemakere ble bøtelagt og pengene brukt på zevsstatuer.

Det ble etter hvert ganske mange statuer.
Frykten for straff fikk likevel ikke posører som keiser Nero til å nøle med å bestikke dommere og konkurrenter.

Lot de seg ikke bestikke, fantes andre tilbud de ikke kunne si nei til når makthavere hvisket dem noe i øret.

Og eliten ordnet også opp på andre måter. Lekene foregikk langt fra bare i Olympia. De ga så mye status og inntekter at byer strakte seg langt for å få arrangementet. Konger og keisere innvilget stadig flere olympiske leker som belønning eller etter bestikkelser.

Resultatet var mer enn en håndfull. Vi finner olympiske leker nærmere 30 steder i antikken, fra makedonernes hovedstad Aigai (dagens Vergina) til Tyrus. Muligens var lekene i Antiokia mest kjente.

De førte uansett ikke til fred. Grekerne så ikke tilfeldig passerende olympiske leker som noen grunn til å stanse krigshandlinger. Det beste man kunne vente var at pilegrimer på vei til Zevs-statuen ikke ble drept.

På 300-tallet e.Kr. var det lenge siden lekene hadde vært for amatører som kjempet om ære, hvis de noen gang hadde vært slik. I dag hadde vi vel heller kalt det statsprofesjonalisme, for ikke å si kroppsdyrkelse.

Ingen nølte med doping, eller hva man trodde kunne ha effekt, fra opium og stryknin til alkohol og dyrehjerter, for ikke å si testikler.

Bankettene manglet verken vin eller groupies.Vinnere ble dyrket som guder, med pengepremier, slaver og pensjoner livet ut. 

I stedet for kroppsforakt som motiv bak et angivelig forbud mot olympiske leker (og et reelt mot gladiatorkamper på 400-tallet), kan det de møtte av motstand ha vært påvirket av et kristent syn på kroppen som hellig og ukrenkelig. 

Leker til ære for guden Zevs fikk uansett ikke medvind da Theodosius i 391 forbød "å slakte et uskyldig dyr som offer for døve og stumme gudebilder, på noe som helst sted". Men det er altså ikke mulig å finne et forbud mot olympiske leker noe sted. , enten vi snakker om de som foregikk i Olympia eller i Antiokia som keiser Augustus ga rett til å holde sine egne olympiske leker. 

Likevel er dette enda en av disse mytene som ikke vil dø, i følge arkeologibloggen GraceoMuse.

It is a common idea in modern authored histories of the Olympic Games that Theodosius I literally abolished the Olympic Games through specific edicts.  Was this the product of historians projecting the laws of Theodosius on such a prestigious event and hence claiming direct prohibition, or did Theodosius really literally ban the Olympic Games in his edicts?

Nei, vi finner ikke noen spor.

The idea that Theodosius I literally banned the Olympic Games is firstly discredited by there being no direct references to the Ancient Olympic Games in the Theodosian Code.  The Theodosian code was based on the enforcement of the Christian faith and on the ideologies of Christian dogma. Spivey explains that “There was nothing in the Christian faith that actively underminded the practice of athletics.”

 Men forbudet mot ofring til hedenske guder hadde selvsagt effekt.

Though Theodosius does not target the Games specifically, his laws contributed to the eventual downfall of the Games at Olympia due to the prohibition of pagan practices.  It appears that this point can be held as a source for histories blaming Theodosius for the prohibition of the Olympic Games.  Downey assesses that the laws affected the character of the Games but, though many pagans such as in the letters of Libanius saw the Games as unaltered, the festival could no longer be seen as in honour of Olympian Zeus and lost some of their traditional Greek identity. 

Men hvis lekene ikke ble forbudt, bør det da være spor etter dem etter 390-tallet?

 

Ja, så avgjort. Lekene fortsatte, noen av dem muligens i kristen regi, enten vi snakker om Antiokia eller Olympia. Selv om omfanget og interessen avtok med endrete rammer, varte lekene i førstnevnte by til i hvertfall 520. I Olympia finnes arkeologiske spor frem til et jordskjelv raserte for mye av området i 551.

Gjentatte oversvømmelser og barbarinvasjoner gjorde ikke området mer beboelig. 

Araberinvasjonen på 600-tallet betydde slutten på det som måtte være igjen. Dels fordi økonomien i Østromerriket fikk en knekk den aldri kom over, dels fordi byer ble flyttet eller forlatt og dels fordi de kom på hender som prioriterte andre ting enn idrett og gresk kultur.

Det er mange grunner til at de olympiske leker tok pause frem til moderne tid. Det er ikke forbud mot at de ansvarlige tar en tenkepause i dag.

Ski og geni

Siden det nærmer seg Ski-VM i Oslo og det har vært alt for lite Northug-krangel på denne bloggen, tipses om og anbefales en noe annen type bok enn hva utrente øyne kanskje kunne forvente i Dekodets målområde.

Løypa suser da i retning den svenske idéhistorikeren Sverker Sörlins Kroppens geni - Marit, Petter og langrenn som lidenskap.

Vi snakker rett og slett om en perle av en bok som kan få kulturinteresserte til å få mer enn snev av sportsinteresse og sportsinteresserte til å snuse på annet enn snus.

Sörlin skriver boken med kropp og sjel, for ikke å si ånd og legeme. Som tidligere aktiv (han la opp i 1977 i favør av en akademisk karriere) utforsker han hvordan det trenes og tenkes langrenn i Norge i dag.

For ikke å si hvordan det bør trenes og tenkes.

Hvilke sosiale og kulturelle faktorer skaper gode skiløpere? Hvorfor er det så viktig å trene lenge og langsomt og ikke bare intervaller? Hvilke idéhistoriske perspektiver kan man anlegge på fenomenet langrenn? 

Og hvorfor er Trøndelag den del av universet som har frembrakt flest stjerner?

Spesielt er Sörlins fascinert av tanken på hvor fort det er mulig å gå på ski - og hvordan det føles når man gjør det. En av sluttscenene i boken er da også en "duell" med Northug.



Sørlin forteller om sin jakt etter svaret, om små norske og svenske lokalsamfunn, om politikk og historie, om glede og filosofi, om intervall- og fellesstart, om sine egne ungdomsopplevelser på ski.

Han oppsøker de norske landslagene og trener sammen med Bjørgen og Northug. Han utviser en sjelden blanding av lidenskap og lærdom, av nysgjerrighet og beundring, av distanse og deltagelse.

Ikke minst lar han seg ikke bedra av mediahysteriet rundt ... enkelte av løperne. Den Petter vi får møte er lavmælt og lun, ikke ulik trønderske skiløpere til alle tider.

Sørlin viser da også hvordan mediebildet endret seg etter det skandaløse OL-uttaket i 2006, og er blitt forsterket av seiersglede og skuffelser, av selvstendighet og dels selvironisk humor som mange journalister ikke klarer å forholde seg til på andre måter enn å skape "sensasjoner".

Følgende passus fra Sørlins blogg om den ydmyke Northug antyder noe av spennvidden i hans skrivning.

Jag skildrar Framverran i Kroppens geni. En underbar sluttning mot fjorden där man kunde stå på tunet nyårsnatten och se fyrverkerierna i Steinkjer en mil bort mot öster. Kanske en idealisk plats att bli skidåkare på. Så glest att man måste åka skidor till skolan, och nästan ingenting att göra på fritiden, utom att åka skidor förstås. Också en samstämmig bild av Petter Northug som en fin kille. Läser man intervjuer med honom från tonåren lägger man märke till hans ödmjukhet. Aldrig något skryt, ständigt ett gott ord för andra. Sedan blir han bäst av alla. Vintern 2006, när han sidsteppas inför Turin-OS, kan man se hur medierna börjar omvandlingen: till vilden, krigaren, busen, den storkäftade. När man är nära honom kan man knappt förstå hur det är möjligt. Han är lugnet själv, yttrar sig diplomatiskt och omtänksamt, oftast med ett gott ord för andra. Är han stor i käften är det skämt och med glimten i ögat (vilket medier ofta väljer att bortse från).

Og har ett og annet på hjertet overfor media.

All mediedramaturgi bygger på konflikt. Finns inte konflikten måste den uppfinnas. Därför kommer vi att fortsätta att uppleva Northug i ständigt nya konflikter, fler och större än de egentligen är. Det är själva definitionen på en stjärna. Den döljer sanningen. Man tänker på det gamla ordet: Ecce homo. Se människan. Pontius Pilatus ord till den hånande hopen när han framvisar den törnkrönte Kristus inför korsfästelsen. Ibland tänker jag på Northug så: som frälsaren/upprorsmakaren. Samtidigt hyllad och hatad. Men som människa stilla, mild och med få och enkla ord: följ mig. Den som lever genom sina handlingar. Ungefär som föregångaren från Nasaret, bibelns Framverran. Som fick Jerusalem och Rom att rista i sina grundvalar.

Siste sammenligning kan utvilsomt oppfattes som noe drøy, men det er altså en metafor, ikke metafysikk.

I det minste viser det en forfatter som ikke har laget vanlig dusinvare av en sportsbok. Klar pallplass.

Uten smøring i Northug-debatt

Det går fort og galt for seg i Den store Kulturdebatten for tiden.

Etter at Truls Dæhlie bekreftet manglende moralsk gangsyn i VG i går ved å sammenligne Northug med en lommetyv (ja, jeg har gitt opp VG for lengst, de reddes kun av å ha Nordens beste diskusjonsforum for sport), har Reidar Sollie i Dagsavisen noe mer blikk for hva som foregår.

Selv om han blir litt vel enkel i båssettingen.

Publikum er splittet i synet på ham. Han har en stor flokk entusiaster som mener han kan få vinne med alle de virkemidler som er tilgjengelige. Og han har en stigende skare skeptikere som begynner å få nok av mannen og gleder seg over ethvert nederlag han påføres.

Vi skal ikke ha fulgt mye med på nettdebattene for å se at sistnevnte gruppe er klar, sterk og tydelig. Northug hetses med fryd og klem over en lav fjøl. Og det er heller ikke vanskelig å finne rene apologeter.

Men av de gruppene som glemmes er de avvikerne av oss som verken er Northug-skeptikere (hva nå det er), eller mener at han bør få vinne med alle de virkemidler som er tilgjengelige. Og som mener at det er langt verre at media blåser opp bagateller og taler direkte usant.

Resultatet er at det for tiden spres sterke myter om at Northug er selvgod, hovmodig, dårlig taper og "pisser på" motstanderne når han vinner.

Dette oppfattes som så selvsagt at man kan nøye seg med å nevne stikkord. Uten å verifisere dem. Sier man i mot blir man fort oppfattet som ukritisk og uetisk. Eller dum.

Siden jeg kan diskutere dette i timevis, med mange eksempler, er det bare å være redd. Very afraid.

Med ballen i nettet

Før Argentina leker tittelen i land mot Brasils massive låvevegg av 2 meter høye sambasoldater, er det viktig å få avklart om ballen var inne da England tilsynelatende scoret 2-2 målet mot Tyskland.

Og som replayen viser, var den virkelig det.

Hvorfor tar ikke FIFA i bruk denne metoden?

Stil med stil

Parodier kommer i mange farger og fasonger, men alle bygger på gjenkjennelse. Dermed vil nok ikke alle, selv i Norge, ta den under.

Men jeg kan garantere at den er treffende.



Hadde han bare vært like god i orddeling.

Klok Northug

Oddbørn Evenshaug treffer som ofte spikeren på hodet.

Det er ingenting jeg synes er mer pinlig for media enn intervjuere som skal ha kommentarer til, og/eller i praksis gni bitre nederlag og uhell inn i trynet på utøvere rett etter målgang.

Jeg glemmer aldri intervjuet med Sønderål etter et tragisk fall på isen på Lillehammer i 1994 (lettere parafrasert fra intervjueren noen minutter senere overfor den sønderknuste unggutten "Vil livet bli det samme? Du får aldri denne sjansen på hjemmebane igjen, Ådne."). 

Reporteren kan takke sin skaper for at Ådne ikke hadde temperamentet som har bidratt til at Northug er en vinner.

Forskerne lærer stadig mer om at stafett er stafett

Siden ingen kjente har lagt ut denne, eller de påfølgende. Og så er det snart OL.



I kveld slo nok Skaanes bedre an enn Skavland. For ikke å si Kleppa.

Game won

For engangs skyld ingen aprilspøk at Norge vant på Ullevål.

Vi som satt der tok oss i å gni oss i øynene både én og nitten ganger. Hvor puslete, pesete og pusete går det egentlig an å spille av et landslag? På hjemmebane?!

I hvertfall var det godt med seier i siste minutt av overtiden i andre omgang. Og skulle noen fortsatt lure på om det finnes gudsbevis, er svaret enkelt, kort og fyndig.

Drillo.

Northug vinner lagsprinten i VM

Se Eurosport.se kommentere innspurten på 5-mila, i den tro at det er lagsprinten.

Kommentarene er av de mer hårete og heidundrende, ikke minst siden kommentatoren faktisk er oppegående nok til å skjønne at det er Northug han ser i mål.

Petter Northug also playing his part in that event.

Men når Northug viser sterke følelser etter seiren er konklusjonen klar

Emotional times for Hattestad.

Indeed.

Vi får håpe det ikke blir fjernet for fort.

Fellesstart som strategispill

Gratulerer Petter!

Selv om det verken var barneskirenn, og du alltid så kor hæn dæm va (eller kanskje nettopp derfor), hadde du kontroll også denne gangen. 3 VM-gull - fabelaktig!

Det er slikt stoff som drømmer er vevet av.

Etter innføringen av fellesstart er 50 km langrenn blitt langt mer spennende, også for de av oss som ikke sitter med stoppeklokke og skjema. Fra å være et spill om hvem som kan gå fortest lengst, er det blitt et spill som kombinerer kraft og klokskap. Man kan følge med hele løpet på posisjoner, forsøk på tempoøkning, hvordan skibytte gjennomføres, hvem som legger seg først for å øke eller dra ned tempoet. Spenningen blir ikke mindre av faren for å falle, kollidere eller brekke staven.

Gjerdalen gjorde i dag en av de smarteste trekkene jeg har sett i et skirenn, ved å la være å bytte ski siste gangen og heller legge seg i front og dempe farten hvis noen skulle prøve seg. Takk, Tord!

Og så er det Northug. Han går i feltet på måter som er skreddersydd til å passivisere motstanderne. Går de hardt, henger han på til spurten. Og da vet man hvordan det går. Går de rolig, venter han ikke engang alltid til oppløpet med spurten. Forsøker de å rykke, er Northug på bakskiene etter tre sekunder. Tar de en langspurt, går han opp i tet og holder dem bak seg, til han stuper.

Etter mållinjen.

Som mange har påpekt, er Petter en ny type langrennsløper. Kanskje kunne en Sødergren i form hatt kapasitet til å gå fra ham. Kanskje. Han lykkes ikke med den taktikken på tremila. Men resultatet er garantert at det presses fram flere intervallstarter i mesterskapene.

Og at det blir rom for en ny generasjon løpere med vekt på kraft, spenst og klokskap. Noen land vil sikkert prøve å omskolere kombinertløpere. Eller sjakkspillere.

Uansett vil det nok ta tid. Petter har allerede et forsprang. Og da er han ikke spesielt lett å slå. Selv med krampe.

Bomskudd i skiskytter-VM

Og dermed gjennomførte juryen den kanskje største skandalen i skiskytingens historie ved å gi Bjørndalen tidsstraff.

Ikke nok med at man ikke tok innover seg arrangørenes løypetabbe (gjett hvor mange ganger til Sør-Korea vil få arrangere VM), gullet går til en løper som alle vet tilhører et lag som bevisst jukser – og som dermed ikke engang burde hatt lov til å stille til start.

Dette blir pipekonsert på medaljeutdelingen.

Selv om enkelte av oss vil kreve en alternativ seremoni der Bjørndalen hylles, er han dessverre ordentlig nok til ikke å gå med på det.

Oppdatering 16:15 (som alle andre enn oss som har vært på hyttetaket noen timer har sett): Så fikk han gullet likevel. Noen ganger skjer faktisk rettferdigheten fyllest.

Oppdatering 16.02. 19:29. Ellers er det interessant nok fortsatt mulig å stemme på at Bjørndalen kun tar ett gull i VM, på Dagbladet.no. 5 % har stemt dette så langt. Vet Dagbladet noe vi andre ikke vet?