Det er bare én måte å åpne denne bloggen på, med lettere pretensiøs polemikk for å antyde litt revir fra starten. Vi kan angripe bruk-og-kast-samfunnet og markedskreftene i blogger og foredrag. Deretter går vi og kjøper det som ligger øverst på listene.
Dess sterkere meninger og mer bevisste noen fremstår, dess morsommere er musikktesten. Din Mp3-spiller og musikkhylle røper hvor kreativ, tenkende og original du egentlig er.
Det letteste i verden er å skaffe det siste med Eidsvåg eller Eminem, Andsnes eller AHA, Killers eller Kean. Nå er ikke poenget at disse er så dårlige. De gir ofte ut bra og interessante ting, Andsnes og Eminem noen ganger ganske så geniale. Men jeg vil nok vedde noen måltider flosshatt på at det ikke bare er derfor det så sjelden finnes alternativer til disse, selv i de ellers bevisstes hyller.
Dermed stenger de fleste ørene hvis jeg hevder at den beste rockekonserten i Norge noengang var med Gentle Giant på Chaetau Neuf i 1975. For det første har man aldri hørt om gruppen. For det andre er det over tredve år siden. Og for det tredje er den ikke nevnt i oppslagsverk om rock.
Sannheten er dessverre at det er lettest å drive med strømmen. Det forbauser ikke at så mange jeg kjenner som hører på klassisk, har så liten bredde i utvalget. Man finner selvsagt Mozart, Grieg, Vivaldi, Bach og Beethoven. Og noen av de mest omtalte nyere kirkekomponistene eller minimalistene. Men det er ikke mange som kjøper den seneste innspillingen med Mussorgski, Bartok eller Purcell. For ikke å si Ginastera, Janacek, Cherubini eller Penderecki.
Thomas Hylland Eriksen lot som vanlig ikke anledningen gå fra seg i en kronikk i Dagbladet for noen år siden. Hans erfaring var at de fleste oppfattet Peter Gabriel som et av ytterpunktene for nyskapende og radikal rock. Gabriel er (eller var) selvsagt bedre og mer kreativ enn det meste annet du hører om. Men det betyr ikke at han er spesielt original i forhold til det du ikke hører om. Hylland Eriksen presenterte deretter en rekke musikkformer og artister som virkelig er kreative, som tar store sjanser og lager musikk som vil bli stående på en helt annen måte enn det meste av døgnfluene - når den en gang blir gjenoppdaget av forskerne.
Hvor mange har hørt om Henry Cow eller andre Canterbury-kunstnere? Hvor ofte legger du deg ned i et mørkt rom og lar Yes fortelle “Tales From Topographic Oceans”? Setter du deg noen gang spontant til med King Crimson og “Red”? Eller lener deg tilbake med hodetelefoner og "Brain Salad Surgery"?
Hylland Eriksen er ikke den eneste som har erfart at banebrytende artister som utforsker og lanserer nye musikkformer, i liten grad synes interessante for pressen. Det gjelder både det som lages i dag, og omtaler av det som fortsatt står som monumenter fra tiår tilbake.
Motsetningen går ikke nødvendigvis mellom «tilgjengelig» og «utilgjengelig». Det er ikke slik at det alltid er den abstrakt utilgjengelige musikken som ikke blir omtalt. I stedet bestemmer bransjen og moteretningene hva akkurat du skal like, omtrent som fargen på klær. Det gjelder ikke å falle utenfor etablert smak denne sesongen.
Musikken må også være så tilgjengelig og fengende at folk løper og kjøper den fort. Og så lite slitesterk at du blir lei og løper like fort når neste hit dukker opp. Vi snakker altså om en kynisk utnyttelse av vårt grunnleggende behov for å høre på musikk. Siden dette innlegget er i pretensiøs stil, kan vi likegodt kalle det et hån mot alt hva det innebærer av lengsler etter skjønnhet og kreativitet, godhet og genialitet, folkelighet og finurligheter, som mennesker skapt i Guds bilde. Med andre ord en klar kampsak for Kr.f. i den forestående valgkampen.
Nå er det lett å kritisere så lenge man ikke er konkret. For å forene det nyttige med det nytende skal vi derfor berøre et album jeg gjerne skriver om.
I det hele tatt er Emerson, Lake & Palmers debutplate av samme navn fortsatt overveldende. Det er en av de mest varierte plater som er laget. Den ble utgitt i 1970 og representerer en periode i rocken (eller hva man skal kalle det) da det nesten var typisk å være god, selv om man ikke var norsk. Det var til og med lov å være pretensiøs.
Albumet solgte ikke så verst da det kom ut, men er senere gått i glemmeboken. Det er andre plater av ELP som du finner i "1001 album du må høre før du dør". Men det representerer i dag et stykke antikommerialisme av de sjeldne. Hører du på den, vil du begynne å ane hva effektiv markedsføring lenge har forstyrret av musikalske muligheter.
Som barn av de radikale og psykedeliske 60-årene åpner ELP med «The Barbarian», et stykke som kanskje mer enn noe handler om vestlig kultur under Vietnam-krigen. Gruppen sprenger i vei med rå overstyring av hammondorgel, deretter et intenst parti på piano, bass og trommer. Vi erfarer at nytolkning av klassisk musikk (her et av Bartoks pianoallegroer) kan være mer enn å legge på trommer.
Neste stykke (merk at her er vi prentesiøse nok til ikke å snakke om “låt”) - «Take a Pebble» - er en total kontrast. Vi opplever en vakker og vemodig ballade for jazz-trio, med en avdempet improvisasjon på piano og gitar i midten. Det er en nostalgisk lengsel etter verdier som blir borte i dagens byer og business, for ikke å si katastrofer og krig.
«Knife Edge» gir igjen en helt ny stemning, der komponisten Janacek, Bach-partier, dyster sang og tung bass blir et oppgjør med storbyens kynisme, der vi alle lever på en knivsegg. Musikken dør ut når strømmen går i studio.
Vi løftes så over til akkustiske instrumenter, i en helt annen uttrykksform. I «The Three Fates» spiller Emerson orgel og piano med seg selv, i klassiske og jazz-inspirerte improvisasjoner. Andre tangentspillere med samme fornavn skulle senere gjøre tilsvarende på hele konserter og trippel-LP’er. Her opplever vi imidlertid en artist som ikke forlyster seg i timevis med fingerkunstner, men lar det bli med en vakker vandring og fortjent pause mellom to elektriske stykker på platen.
Med «Tank» er vi tilbake i en oppjaget og truende virkelighet når vi kastes over i jazz-rock-funk, med fokus på Palmers tromming og Emersons synth. Før albumet avsluttes med igjen en helt annen type musikk.
«Lucky Man» roer alt ned med en naiv vise, som nettopp ved blandingen av barnlig melodi og tekst blir en sår sang om krigshelter og hvor «heldige» de egentlig er. Låten (merk at vi her ikke lenger snakker om “stykke”) går fra det romantiske til det realistiske, krigerens død leder oss også inn i en musikalsk kontrast. Den avsluttende improvisasjonen ble da også en døråpner for datidens nye instrument, synthesizeren. Emerson selv spilte noe på sparket for å sjekke instrumentet, men produseren lot tapen gå. Dette skulle komme til å inspirere mange til å begynne med dette merkelige instrumentet. Det er faktisk en av de melodibiter som har endret musikkverdenen mest. Og likevel har du aldri hørt om den.
Nå er ikke meningen å si at denne platen er den eneste eller det beste motgiften til markedskreftene. Men det er et av de beste eksempler jeg kan komme på, hvis vi da ikke skal begynne med
virkelig annerledes musikk.
Hvis du i dag hører at en plate er ”nyskapende og variert” hjelper det å ha ELP i bakhodet. Skulle du i tillegg lese et rockeleksikon eller noe slikt som uttaler seg negativt om gruppen eller andre virkelig banebrytende artister, er det greit å vite hva de egentlig står for. Selv innen rocken er mulig å sprenge seg ut av blues-ortodoksien og fortsatt få det til å svinge.
Før du snakker for høyt om at du forstår hvordan vi formes av marked og moter, bør du rett og slett ta musikktesten.
Er du ennå ikke lei av å lese om musikk, meninger og marked, kan du forhåpentligvis gjøre dårligere valg enn å se på noen tanker om 60-tallet, sett fra tiåret forkant og etterkant.
