Hva motiverer VG?

Siden VG er avhengig av klikk, lenkes ikke til gårsdagens oppslag om Petter Northug etter søndagens tap for en russer i stafetten. 

Skulle noen ha sovet i to døgn, kan likevel nevnes at han gjengis som bitter og hevnlysten. Han ønsker å "ødelegge livet" til den som blir russisk ankermann på OL-stafetten i Sotsji, "så han ikke kan vise seg på en idrettsplass igjen".

Det er kort sagt ikke vanskelig å forstå at mange blir sinte. Med dette utspillet ødelegger Northug gleden over skisporten. Med en slik innstilling bør han ikke få lov til å delta under OL. 

Når dette passer med bildet enkelte med rette eller urette har av Northug som en dårlig taper, breial og bråkjekk, er det ikke lett, kanskje umulig, å formidle at det er VG man bør være sint og oppgitt over. 

For dette handler ikke om sist helg, der Northug uten å nøle gratulerte russerne med seieren. Og det handler strengt tatt ikke så mye om russerne heller, det handler om Northug. Og det handler mindre om 2014, enn om 2011.

Bakgrunnen er tankene som gikk gjennom Northugs hode under Kollen-VM. Slik han forteller i boken Norske vinnerskaller opplevde han et umenneskelig forventningspress foran VM på hjemmebane. Han ville aldri få en slik anledning igjen. 

Det er ikke rart at han gråt etter seieren på 3-mila. Eller følte livet kunne blitt ødelagt om han hadde falt under 5-mila.

Da det dro seg til mot spurt, falt en konkurrent foran Northug.

– Jeg sklir over skiene til han som faller, det er nesten fall på meg også. Da får jeg hjertet i halsen og tenker «der kunne livet mitt vært ødelagt, så heldig er du ikke en gang til», sier Northug i boka.

Resten av den samme femmila handlet om å bite i seg den umenneskelige smerten.

En del av dette ble utdypet på senere pressekonferanser og var oppslag i mange media i forrige uke, som i NRK-saken Artig å bidra med å ødelegge.

– Alexander Legkov og Maxim Vylegzjanin har sikkert dette som sin viktigste sesong i karrieren, så de har sikkert forberedt seg bra, sier Petter Northug.

VM-kongen fra Holmenkollen vet mye om hvordan de beste russiske utøverne har det foran OL på hjemmebane i Sotsji. Selv fikk han virkelig kjenne på forventningene foran mesterskapet på hjemmebane i 2011.

Det innebar en enorm motivasjon, men også et enormt press. Ingen glemmer hvordan Northug hulkgråt av lettelse og glede etter det første gullet på tremila.

Siden dette gikk så bra, har han etterpå senket skuldrene. Langrenn er ikke lenger så viktig for ham som det var før Kollen-VM.

Det er ingen renn igjen å gå som må vinnes. I Sotsji er Petter Northug en utfordrer og eventuelle gull vil bare pynte på et regnskap som allerede er i evig overskudd.

Han vet imidlertid at dette er viktig for andre, spesielt de russiske utøverne. For en som har vunnet alt, er det viktig å finne nye motivasjoner, bryte med mønstre og rutiner.

Ikke minst motiverer det ham å vinne over noen som satser mer enn maksimalt.

For Petter Northug er det et perfekt utgangspunkt for en sesong som ble innledet med et to måneder langt sykdomsavbrekk.

– Jeg tror det er mange som ser på OL i Sotsji som sitt viktigste mesterskap i karrieren. Og mange av løpene de møter der, ser de også på som de viktigste løpene i karrieren. Da er det artig å bidra med å prøve å ødelegge det, smiler Northug.

Nå kunne VG i går valgt samme vinkel som andre journalister. Man kunne vært glad for at Northug finner nye måter å motivere seg på, men velger altså å slå opp generelle uttalelser slik at de fremstår som bitre hevntanker langt over streken.

I stedet for nyhetsjournalistikk har VG hentet fram en sak fra lageret.

I stedet for å være tydelige på at dette ikke har noe med søndagens spurttap mot russerene under stafetten, oppfattes dette som det endelige beviset på hvor smålig Northug er.

Reaksjonene er som man kan vente, også av journalister som burde sjekket bedre, som i Vårt Lands oppslag i dag om at Northug er en helt som svikter.

VG omtalte i går skikongens siste verbale krumspring etter helgens stafett på Lillehammer, der nordmannen ble fragått av russiske Maksim Vylegzjanin på oppløpet. Til VG uttalte han følgende, rettet mot den som blir russisk ankermann på OL-stafetten i Sotsji: «Jeg skal ødelegge livet hans, så han ikke kan vise seg på en idrettsplass igjen.» Han utdyper at russeren som går sisteetappen skal ødelegges «psykisk, verbalt og ikke minst i løypa».

Vi ser altså at Vårt Land fremstiller dette som 

• Uttalt etter helgens stafett...
• Tatt ut av sammenhengen (Hvordan vil Northug "ødelegge livet" hans? Hvorfor vil dette ødelegge så mye?)
• Uttalt i det dypeste alvor og bokstavelig ment, altså uten humor eller hyberboler...

Man har ikke drevet kildekritikk. Man har ikke sett det i lys av medieoppslag fra dagene før. Man har ikke sett hva Northug sier i Norske vinnerskaller. Man har tatt utsagn ut av sammenhengen og tolket dem i aller verste mening.

I stedet for å være en korrektur til tabloide forsider, fyrer man opp på egen forside.

Nå er ikke poenget at Northug aldri sier noe galt eller tråkker feil eller er en forsagt fyr uten ambisjoner og med en rørende omtanke for konkurrentene.

Men det er altså fortsatt et stykke mellom på den ene siden å ønske å slå russerne på deres hjemmebane og (som man snakker om i mange slags idretter) psyke dem ut og på den andre rent fysisk og faktisk å ødelegge livet for noen.

Og så er det et stykke mellom en idrettsmann og en journalist.

Hvis det er noen som har makt til å påvirke eller ødelegge liv, er det altså media. Og med makt følger ansvar. Hva VG ønsker å oppnå med denne type oppslag, er ikke vanskelig å gjette i en tid der opplagstallene synker raskere enn en Northugspurt. Hva de reelt oppnår er et annet spørsmål.

Nå er heldigvis ikke Northug den man trenger å ta i forsvar. Han synes å være robust nok til å tåle det meste, inkludert kritikk av det mindre konstruktive slaget.

Men det er ingen grunn til å ta VG i forsvar.

Mer enn tusen ord

Vi hever oss over fristelsen til å skrive mye om Northug (noe som nok ville ha generert en og annen hit i dag), selv om det er enkelte som fortsatt mener det er mer kjedelig med en desperat duell over 50 kilometer enn å se noen gå alene i front i 10 kilometer.

Vi tar dermed ikke hele historien om alle som hevdet at han var overtrent, at spurten var dårligere, at fortidens skistjerner var så gemyttlige og godmodige, at han er så elendig taper at han demonstrativt møter for sent på premieutdelinger, hetser tapende svensker med ufine gester og i det hele tatt er så slem og arrogant, altså.

Men vi nøyer oss med å sitere et bilde som sier mer enn tusen ord, lånt fra den utmerkede artikkelen linket til over.

Tror ikke jeg hadde utfordret tennene til dette tusenhodete trollet fullt så freidig og frivillig .

Ski og geni

Siden det nærmer seg Ski-VM i Oslo og det har vært alt for lite Northug-krangel på denne bloggen, tipses om og anbefales en noe annen type bok enn hva utrente øyne kanskje kunne forvente i Dekodets målområde.

Løypa suser da i retning den svenske idéhistorikeren Sverker Sörlins Kroppens geni - Marit, Petter og langrenn som lidenskap.

Vi snakker rett og slett om en perle av en bok som kan få kulturinteresserte til å få mer enn snev av sportsinteresse og sportsinteresserte til å snuse på annet enn snus.

Sörlin skriver boken med kropp og sjel, for ikke å si ånd og legeme. Som tidligere aktiv (han la opp i 1977 i favør av en akademisk karriere) utforsker han hvordan det trenes og tenkes langrenn i Norge i dag.

For ikke å si hvordan det bør trenes og tenkes.

Hvilke sosiale og kulturelle faktorer skaper gode skiløpere? Hvorfor er det så viktig å trene lenge og langsomt og ikke bare intervaller? Hvilke idéhistoriske perspektiver kan man anlegge på fenomenet langrenn? 

Og hvorfor er Trøndelag den del av universet som har frembrakt flest stjerner?

Spesielt er Sörlins fascinert av tanken på hvor fort det er mulig å gå på ski - og hvordan det føles når man gjør det. En av sluttscenene i boken er da også en "duell" med Northug.



Sørlin forteller om sin jakt etter svaret, om små norske og svenske lokalsamfunn, om politikk og historie, om glede og filosofi, om intervall- og fellesstart, om sine egne ungdomsopplevelser på ski.

Han oppsøker de norske landslagene og trener sammen med Bjørgen og Northug. Han utviser en sjelden blanding av lidenskap og lærdom, av nysgjerrighet og beundring, av distanse og deltagelse.

Ikke minst lar han seg ikke bedra av mediahysteriet rundt ... enkelte av løperne. Den Petter vi får møte er lavmælt og lun, ikke ulik trønderske skiløpere til alle tider.

Sørlin viser da også hvordan mediebildet endret seg etter det skandaløse OL-uttaket i 2006, og er blitt forsterket av seiersglede og skuffelser, av selvstendighet og dels selvironisk humor som mange journalister ikke klarer å forholde seg til på andre måter enn å skape "sensasjoner".

Følgende passus fra Sørlins blogg om den ydmyke Northug antyder noe av spennvidden i hans skrivning.

Jag skildrar Framverran i Kroppens geni. En underbar sluttning mot fjorden där man kunde stå på tunet nyårsnatten och se fyrverkerierna i Steinkjer en mil bort mot öster. Kanske en idealisk plats att bli skidåkare på. Så glest att man måste åka skidor till skolan, och nästan ingenting att göra på fritiden, utom att åka skidor förstås. Också en samstämmig bild av Petter Northug som en fin kille. Läser man intervjuer med honom från tonåren lägger man märke till hans ödmjukhet. Aldrig något skryt, ständigt ett gott ord för andra. Sedan blir han bäst av alla. Vintern 2006, när han sidsteppas inför Turin-OS, kan man se hur medierna börjar omvandlingen: till vilden, krigaren, busen, den storkäftade. När man är nära honom kan man knappt förstå hur det är möjligt. Han är lugnet själv, yttrar sig diplomatiskt och omtänksamt, oftast med ett gott ord för andra. Är han stor i käften är det skämt och med glimten i ögat (vilket medier ofta väljer att bortse från).

Og har ett og annet på hjertet overfor media.

All mediedramaturgi bygger på konflikt. Finns inte konflikten måste den uppfinnas. Därför kommer vi att fortsätta att uppleva Northug i ständigt nya konflikter, fler och större än de egentligen är. Det är själva definitionen på en stjärna. Den döljer sanningen. Man tänker på det gamla ordet: Ecce homo. Se människan. Pontius Pilatus ord till den hånande hopen när han framvisar den törnkrönte Kristus inför korsfästelsen. Ibland tänker jag på Northug så: som frälsaren/upprorsmakaren. Samtidigt hyllad och hatad. Men som människa stilla, mild och med få och enkla ord: följ mig. Den som lever genom sina handlingar. Ungefär som föregångaren från Nasaret, bibelns Framverran. Som fick Jerusalem och Rom att rista i sina grundvalar.

Siste sammenligning kan utvilsomt oppfattes som noe drøy, men det er altså en metafor, ikke metafysikk.

I det minste viser det en forfatter som ikke har laget vanlig dusinvare av en sportsbok. Klar pallplass.

Uten smøring i Northug-debatt

Det går fort og galt for seg i Den store Kulturdebatten for tiden.

Etter at Truls Dæhlie bekreftet manglende moralsk gangsyn i VG i går ved å sammenligne Northug med en lommetyv (ja, jeg har gitt opp VG for lengst, de reddes kun av å ha Nordens beste diskusjonsforum for sport), har Reidar Sollie i Dagsavisen noe mer blikk for hva som foregår.

Selv om han blir litt vel enkel i båssettingen.

Publikum er splittet i synet på ham. Han har en stor flokk entusiaster som mener han kan få vinne med alle de virkemidler som er tilgjengelige. Og han har en stigende skare skeptikere som begynner å få nok av mannen og gleder seg over ethvert nederlag han påføres.

Vi skal ikke ha fulgt mye med på nettdebattene for å se at sistnevnte gruppe er klar, sterk og tydelig. Northug hetses med fryd og klem over en lav fjøl. Og det er heller ikke vanskelig å finne rene apologeter.

Men av de gruppene som glemmes er de avvikerne av oss som verken er Northug-skeptikere (hva nå det er), eller mener at han bør få vinne med alle de virkemidler som er tilgjengelige. Og som mener at det er langt verre at media blåser opp bagateller og taler direkte usant.

Resultatet er at det for tiden spres sterke myter om at Northug er selvgod, hovmodig, dårlig taper og "pisser på" motstanderne når han vinner.

Dette oppfattes som så selvsagt at man kan nøye seg med å nevne stikkord. Uten å verifisere dem. Sier man i mot blir man fort oppfattet som ukritisk og uetisk. Eller dum.

Siden jeg kan diskutere dette i timevis, med mange eksempler, er det bare å være redd. Very afraid.

Kristus er oppstanden

Selv om jeg er stor fan av Petter Northug, til tider nesten religiøs, stusset jeg nok noen nano da feltet Siste i media i høyre spalte som vist på bildet under av hans hjemmeside (nei, ikke reklamene) proklamerte at Kristus er oppstanden.

Det viste seg ved lettere klikking at dette ikke handlet om vel ivrige fans (godt inspirert av vingene på tegningene over) eller uheldig metaforbruk om at Petter var stått opp til ny dyst mot svensker og tsjekkere. I stedet dreier det seg om koblingen av RSS-feed og en av påskens bidragsytere på Verdidebatt.

Uten oppstandelsen har vi ingen grunn til å være kristne, og dagen i dag er en glimrende mulighet til å proklamere Jesu seier for oss alle. Mange kristne, spesielt i vestlige land er på defensiven når de skal forsvare sin kristne tro, men det er ingen grunn til å skjemmes over å være på det vinnende laget. På samme måten som vi ikke skjemmes over at Petter Northug vinner gull for Norge, skal vi ikke skjemmes over Jesu oppstandelse.

Det stemmer i og for seg, selv om slike sammenligninger fort kan oppfattes som noe søkt popularisering.

Men som vi ser kan det også bety at man kan få spredd et budskap på nye måter til nye steder.

Spørsmålet er dermed hvem som starter den første RSS-misjonsforeningen?

På en knivsodd

Nesten bedre enn Northug.

I hvert fall raskere håndbevegelser.

Heyerdahl, paven, Israel og palestinere ut mot Northug

Les alt om Heyerdahl, Kina, Paven, Det hellige land,  Tiger Woods og andre oppdateringer om dette her.

När man inte trodde det kunde bli värre, så har nu judar och palestinier i sin upprördhet över Petter Northugs hutlösa påståenden angående Gunde Svan beslutat att gräva ned stridsyxan för att göra en gemensam protestaktion mot norrmannen.

Från Knessset i Jerusalem så meddelades det alldeles nyss att man nu överväger att bege sig ut i diasporan igen med hela det judiska folket på en fyrtio år lång ökenvandring, till att börja med - allt för att hylla deras store idrottsfavorit Gunde Svan och som en protestaktion mot Northug och hans ogudaktiga uttalanden.

Även palestinierna och de övriga arabfolken i området håller nu på att förbereda liknade ökenvandringar, men antalet år man tänker tillbringa i öknen är ännu inte känt. Det antas dock från säkra källor röra sig om tiotalet år.

Hela det Heliga Landet kommer i vilket fall som helst stå tomt tills dess invånarna beslutar sig för att återvända. Men det är ett pris värt att betala, sa den israeliske överrabbinen, Mordechai Gunde Menachim-Jönsson.

Gundes popularitet i området är som bekant oöverträffad, och det har nu blivit en sed att ge alla barn, pojke som flicka, Gunde till andranamn. Men även Svan tillhör nuförtiden de populärare förnamnen.

Att en norrman, fortsatte Mordechai Gunde Menachim-Jönsson, smädar en av Guds utvalda är outhärdligt för oss judar, och för att hindra att Guds vrede drabbar alla jordens folk så drar vi nu ut i öknen tills dess han lugnat ner sig igen, eller tills dess Northug bett Gunde om ursäkt.

Norge er i ferd med å evakueres. Snart er det bare svensk serveringspersonale igjen.

Troverdig svenske

I disse Gunde Svan-tider, er det godt å se svensker som tar bladet fra munnen og viser at de forstår Northug.

Norges största vinnarskalle för dagen sitter utan tvekan på Petter Northug. Det skrivs mycket i media om psykkrig och kaxiga uttalanden gentemot svenskar, men som vanligt vill journalisterna sälja lösnummer. Jag tycker att Northug verkar vara en stenskön kille med stort, enormt, gigantiskt självförtroende och glimten i ögat. Framför allt levererar han.

Efter en två timmar tung fem-mil med masstart drog det ihop sig till en masspurt. I en skidspurt finns det ingen nu levande människa som kan slå Northug.

Publiken vet det. Experterna vet det. De andra skidåkarna vet det. Och framför allt vet Northug det.  

Även om han har en intensitet och explosivitet i spurtstakningen som ingen är i närheten av, är loppet redan avgjort när upploppet börjar. Trots att någon stackare försöker ta upp kampen varje gång är det mest en fåfäng förhoppning om att ?allt kan hända? och för varje gång bekräftas det ytterligare hur oslagbar Northug är i en spurt.

Uansett, gratulerer Petter!

Klok Northug

Oddbørn Evenshaug treffer som ofte spikeren på hodet.

Det er ingenting jeg synes er mer pinlig for media enn intervjuere som skal ha kommentarer til, og/eller i praksis gni bitre nederlag og uhell inn i trynet på utøvere rett etter målgang.

Jeg glemmer aldri intervjuet med Sønderål etter et tragisk fall på isen på Lillehammer i 1994 (lettere parafrasert fra intervjueren noen minutter senere overfor den sønderknuste unggutten "Vil livet bli det samme? Du får aldri denne sjansen på hjemmebane igjen, Ådne."). 

Reporteren kan takke sin skaper for at Ådne ikke hadde temperamentet som har bidratt til at Northug er en vinner.

Northug vinner lagsprinten i VM

Se Eurosport.se kommentere innspurten på 5-mila, i den tro at det er lagsprinten.

Kommentarene er av de mer hårete og heidundrende, ikke minst siden kommentatoren faktisk er oppegående nok til å skjønne at det er Northug han ser i mål.

Petter Northug also playing his part in that event.

Men når Northug viser sterke følelser etter seiren er konklusjonen klar

Emotional times for Hattestad.

Indeed.

Vi får håpe det ikke blir fjernet for fort.

Fellesstart som strategispill

Gratulerer Petter!

Selv om det verken var barneskirenn, og du alltid så kor hæn dæm va (eller kanskje nettopp derfor), hadde du kontroll også denne gangen. 3 VM-gull - fabelaktig!

Det er slikt stoff som drømmer er vevet av.

Etter innføringen av fellesstart er 50 km langrenn blitt langt mer spennende, også for de av oss som ikke sitter med stoppeklokke og skjema. Fra å være et spill om hvem som kan gå fortest lengst, er det blitt et spill som kombinerer kraft og klokskap. Man kan følge med hele løpet på posisjoner, forsøk på tempoøkning, hvordan skibytte gjennomføres, hvem som legger seg først for å øke eller dra ned tempoet. Spenningen blir ikke mindre av faren for å falle, kollidere eller brekke staven.

Gjerdalen gjorde i dag en av de smarteste trekkene jeg har sett i et skirenn, ved å la være å bytte ski siste gangen og heller legge seg i front og dempe farten hvis noen skulle prøve seg. Takk, Tord!

Og så er det Northug. Han går i feltet på måter som er skreddersydd til å passivisere motstanderne. Går de hardt, henger han på til spurten. Og da vet man hvordan det går. Går de rolig, venter han ikke engang alltid til oppløpet med spurten. Forsøker de å rykke, er Northug på bakskiene etter tre sekunder. Tar de en langspurt, går han opp i tet og holder dem bak seg, til han stuper.

Etter mållinjen.

Som mange har påpekt, er Petter en ny type langrennsløper. Kanskje kunne en Sødergren i form hatt kapasitet til å gå fra ham. Kanskje. Han lykkes ikke med den taktikken på tremila. Men resultatet er garantert at det presses fram flere intervallstarter i mesterskapene.

Og at det blir rom for en ny generasjon løpere med vekt på kraft, spenst og klokskap. Noen land vil sikkert prøve å omskolere kombinertløpere. Eller sjakkspillere.

Uansett vil det nok ta tid. Petter har allerede et forsprang. Og da er han ikke spesielt lett å slå. Selv med krampe.