Sensasjon: Matematikk er ikke djevelsk

Man har matblogger, man har moteblogger, man har treningsblogger, politiske og personlige, trashblogger og trosblogger.

Og så har man Dekodet.

Dermed er det ingen grunn til å kaste ut alle girlandere du har i hånden når det røpes at temaet er noe så aktuelt som kirkefaderen og filosofen Augustin (354-430). Eller rettere sagt, enda ett av disse sitatene som går sin seiersgang på dette berømte nettet så mange har hørt om.

Sitatet på bildet til høyre er i klartekst at

The good Christian should beware of mathematicians, and all those who make empty prophecies. The danger already exists that the mathematicians have made a covenant with the devil to darken the spirit and to confine man in the bonds of Hell
- De Genesi ad Litteram, Bok II, xviii, 37

Nå er det ingen nyhet at mange oppfatter matematikk som ondt og djevelsk. Gjennom årene har det ikke manglet politikere eller journalister som koketterer med at noe slik som matte forstår ikke de. For så å demonstrere det ettertrykkelig i sin omgang med tall i blader og budsjetter.

Men når dette synet har støtte av noe så skummelt som Kirken, kan flere ha grunn til å revurdere saken.

Kanskje matematikk er bra likevel?

Men det skulle tatt seg ut om denne bloggen skulle støtte den type politikere eller journalister. Dermed har du rett i din mistanke om at dette ikke er rett.

Hva er så forklaringen bak dette sitatet? Noen som finner på noe igjen?

Nei, for engangs skyld er det ingen tvil om at sitatet er ekte. Men at teksten er ekte, betyr ikke at vi nødvendigvis forstår hva Augustin hadde i tankene. Det spres likevel med mer enn lettere himling med øynene av nye ateister og andre som tror at religion frykter og hater ekte vitenskap.

Er vi overbeviste om at Augustin var en fiende av logikk og vitenskap, av matte og mennesker, tolker vi det selvsagt som en bekreftelse av dette.

Er vi venner av logikk og vitenskapen om hvordan mennesker tenkte i antikken, tolker vi det selvsagt annerledes.

At den tilsynelatende opplagte tolkningen er litt underlig, får vi hint om i teksten. Hvorfor i all verden er "matematikere" nevnt i samme åndedrag som "dem som bringer tomme profetier"? Matematikere driver da ikke med profetier?

Er Augustin blitt helt katolsk i hodet?

Nei, eller, ja: Augustin er ganske katolsk - og en stor inspirasjon for Luther. Men som god katolikk er han også ganske så skeptisk i hodet. Dermed støtter han selvsagt matematikk og vitenskap. Men ikke like mye lurerier i vitenskapens navn.

For dette handler altså ikke om matematikk, men om spådomskunst med mye regneøvelser.

Og da aner nok noen hvor vi er på vei.

Teksten er kort sagt en advarsel mot astrologi, numerologi og annen spådomskunst. Dette er tomhet, dette er falskt, dette er forførende, dette er djevelsk.

Og det er nettopp de mange og lange regneøvelsene som gir spådommene falsk autoritet.

Når dette er avslørt, vil det altså ikke ta mange minutter før nye ateister trykker Augustin til sitt bryst. Opptatt som de er av kunnskap, rettferdighet og redelighet vil de med glede vedgå sine brølere og spre mitt ungdomsoversatte mem straks de ser det til høyre her.

De vil lage buttons med Augustin. Kampsanger og pamfletter. TV-serien Kosmos vil bli skrevet om.

Det kan jeg bevise med regneøvelser.

Underlig historie

Jeg har alltid hatt stor appetitt for undring når enkelte vitenskapsmenn begir seg utenfor sitt fagfelt. Dette kaller oftere på smilet eller en pute, men noen ganger tar det såpass av at det frister med egg og tomater, om man ikke skulle ha tjære og fjær for hånden.

Undringen handler ikke om at de gjør feil, men over at de nærmest synes immune mot å se feilene, selv når de blir påpekt (som i tiende kommentar her) - eller å forestille seg at de kan gjøre feil. Siden de er svært intelligente eksperter på biologi eller fysikk, må konklusjoner de hopper til utenfor biologien eller fysikken være svært intelligente.

Spesielt gjelder dette gjengen som ofte kalles nye ateister, som vist med mange eksempler i Svar på tiltale, og da spesielt den britiske biologen Richard Dawkins.  

I stedet for å konkludere ut fra forskning, styres man av forutinntatte posisjoner. I stedet for etterprøving, spiller man på fordommer. I stedet for å argumentere induktivt, argumenterer man deduktivt.

Siden religion er dumt og slemt, eller i beste fall bygger på manglende viten, er religiøse dumme, uvitende eller slemme.

Dermed er det ikke underlig at Richard Dawkins ikke legger noe i mellom når han tvitrer følgende Augustin-sitat (litt forkortet for å få plass).

Women should not be enlightened or educated in any way. They [should, in fact, be segregated as they] are the cause of hideous and involuntary erections in holy men.

Og det er ikke underlig at han lar være å etterprøve det. Sitatet er fra en kirkefader, altså en i overkant religiøs person, altså en i overkant dum, uvitende eller slem.

Siden det er så opplagt at det er slik religiøse menn før og etter 400-tallet kan tenke, er det ingen filtre mot å gjengi dette for nær millionen av følgere. Det sitter ikke i blodet for en vitenskapsmann med appetitt for undring å undre seg over manglende appetitt for å være vitenskapelig i møte med slike sitater.

Eller å bruke to minutter på å google.

Hadde Dawkins gjort det, ville han sett at sitatet aldri oppgis med noen referanse. Slikt burde få radaren til å ule for en vitenskapsmann. Det burde også fått en bjelle til å ringe når sitatet kun kjennes fra antiteistiske bøker, og det fra de seneste tiårene. På internett er det vanskelig å finne før 2004.

Dawkins ville også sett at det igjen og igjen er blitt avslørt som forfalskning.

Ja, Augustin og andre kirkefedre har sagt ting man skvetter over, men at man skvetter over et sitat betyr ikke at det er fra Augustin eller kirkefedre.

Skulle Dawkins bruke sitatet som en vitenskapsmann, kunne han i beste fall brukt det som et eksempel på et mem, en frase eller forestilling som sprer seg rimelig ubevisst uten rasjonelt grunnlag. Særlig når det støtter egen sak. 

Andre som forsker på saken bør enda mer kunne bruke det som eksempel på hvor uheldig det er å la seg styre av livssyn uten å være informert av forskning.

Følgende Wikiquote om "Augustin-sitatet" bør kort sagt inn som en Wikiquote. 

Are any of the print sources worth taking seriously enough to offer a rebuttal, or are they the sort of bogus prattle that any reasonable person would deem unreliable anyway? 

Mitt kall er selvsagt ikke kun at spørge.

Farget fortid

I det ikke alltid like elegante spillet hvem som er best av ateister og kristne på å forfalske fortiden, er turen i dag kommet til bidraget fra GodVine's ... inspirerende Facebookside.

Vi snakker om et sted som er mest kjent for å spre "the BEST Christian videos", noe de avgjort burde prioritert også 4. juli.
(Les videre her)

Uten forståelse

Siden alle slags bilder om både det ene og det andre fortsetter sine seiersmarsjer på selveste Internett, er det bare å fortsette vår folkekjære serie Facepalm.

I dag er vi kommet til den gode Richard Dawkins som har fått det for seg at religion oppfordrer oss til ikke å søke forståelse.

Når Dawkins uttaler seg om religion (sitatet her er fra The God Delusion) er det et par trekk som går igjen.

For det første er det slik at alt som heter religion skjæres over én kam. Mener én religion noe om noe mener alle religioner det.

Men mener så noen religion at vi skal være fornøyde med ikke å forstå?

For det andre er det nemlig slik at han uttaler seg uten kilder eller faglige analyser. Han bare utbasunerer i sitatvennlige formuleringer. Og selv om det noen ganger kan være stimulerende, som hos Chesterton, er det slik at gode formuleringer ikke garanterer god filosofi.

Det er forskjell på å si noe som høres treffende ut og virkelig treffe noe.

Nå ser vi det samme hos Christopher Hitchens når han kan skrive at

The attitude of religion to medicine, like the attitude of religion to science, is always problematic and very often necessarily hostile... [Medical research only began to flourish] once the priests had been elbowed aside.

For deretter å trekke fram Louis Pasteur (uten å nevne at dette var en heller from katolikk) som eksempel på slike forskere som tydeligvis skal ha dyttet prestene unna.

Mens det i realiteten var slik at kirken i middelalderen (nærmere bestemt pave Alexander 3. i 1163) forbød munker å studere medisin. Slikt skulle overlates til profesjonelle. Av samme grunn fikk de heller ikke lov å studere juss (se Medicine. Society and Faith in the Ancient and Medieval Worlds av Darrel W. Amundsen, John Hopkins University Press, 1996, side 222-247).

En nærmere vurdering av myter om kirkens forhold til medisin kan forøvrig finnes her.

Men hva så med Dawkins og forståelse?

Den er nok heller liten. Går vi til hva som står i Bibelen om slik, mangler det altså ikke vers og sammenhenger som oppfordrer til å søke kunnskap og forståelse, for ikke å si til å utforske verden.

Vi kan til og med sitere ting fra King James-utgaven av Bibelen som Dawkins ikke bør være ukjent med.

Brethren, bee not children in vnderstanding: how be it, in malice be yee children, but in vnderstanding be men (1 Korinterbrev 14,20).

Eller på norsk: "Mine søsken, vær ikke uforstandige som barn! Vær små i ondskap, men fullvoksne i forstand".

Det er ikke tilfeldig at den ikke helt ukjente Frans av Assisis ikke helt ukjente bønn har en ikke helt ukjent linje om å søke ikke så meget å bli forstått som å forstå (eller på et språk Dawkins bør søke å forstå, ikke så mye "to be understood, as to understand").

Men er det ikke slik at at Dawkins tenker spesielt på naturvitenskapelig forståelse, og altså ikke mer allmenn eller menneskelige forståelse? Jo, utvilsomt.

Og nettopp derfor er det altså interessant at han ikke på noen måte har søkt å forstå hvorfor det var i Europa og en kristenorientert kultur at man fikk en bærekraftig og moderne naturvitenskap.

Han synes dermed ikke en gang å tenke over at en oppfatning av at vi lever i et univers som er skapt og ordnet av en rasjonell Lovgiver utenfor naturen over mange generasjoner kan styrke tanken om at det er mulig og viktig for oss som skapt i Guds bilde å oppdage rasjonaliteten og lovene i naturen.

Og ikke minst stimulere oss til å søke forståelse av naturen.

Hele ønsket om å forstå var så viktig hos middelalderens tenkere at de trakk dette fram nærmest som et livsmotto. Anselm ønsket å tro for å kunne forstå, credo ut intelligam, mens Abelard og Aquinas ønsket å forstå for å kunne tro, intelligo ut credam.

Deres ... religion lærte dem altså ikke å være tilfredse med ikke å forstå, men at forståelse var et av de mest høyverdige målene.

Noe enhver som hadde vært interessert i å forstå forholdet mellom tro og tanke, livssyn og vitenskap, i historien ville oppdaget med et par minutters googling.

Vi ber dermed om forståelse for enda et aldri så lite egenprodusert sitat.

Doktorert sitat

Som det argumenteres for i Cracked-oppslaget Arild Nordby linket til i kommentarfeltet på gårsdagens sitatsurfing, er det ett og annet som tyder på at vi ikke alltid finner sitater eller argumenter fordi vi ærlig og oppriktig søker sannheten og etterprøver våre egne meninger.

I stedet handler mye om å markere revir og etablere overhøyde. Siden jeg vet at jeg har rett er jeg selvsagt egentlig støttet av alle gode krefter. Siden jeg vet at motstanderne tar feil, er de egentlig dumme og slemme.

Selv om et utrenet øye ikke oppdager det like fort som meg.

Siden jeg har rett, trenger jeg ikke etterprøve gode sitater. Det er til og med slik at selv om de skulle vise seg å være feil, spiller det ingen rolle, fordi jeg jo siterte dem i beste mening. Og har rett, i ånden.

Ett av de angivelige sitatene som til tider dukker opp (de er til og med observert som bakgrunnbilde på facebook, noe som mer enn antyder hvor viktige enkelte ser dem) fremgår av følgende illustrasjon:

Det hevdes med andre ord at Hippokrates har sagt at

Men think epilepsy divine, merely because they do not understand it. But if they called everything divine which they do not understand, why, there would be no end to divine things. We will one day understand what causes it, and then cease to call it divine. And so it is with everything in the universe.

Og siden vi altså snakker om legekunstens far, er dette både godt sagt og noe vi bør legge oss på hjertet. Ikke minst fordi det jo er i rake motsetning til hva disse religiøse har ment, noe vi også ser av hvordan kristne tilla sykdom og lidelser ånder og demoner i antikken og middelalderen.

Men det er altså ikke bare i rake motsetning til hva disse religiøse angivelig skal ha ment. Det er også i rake motsetning til Hippokrates.

Her burde noen begynt å stusse, hvis man faktisk har noen grader av historisk musikalitet. For hvis det er én ting man bør vite om ham, er det den hippokratiske ed, altså den som leger har måttet love på tro og ære de seneste par tusen år.

Og den åpner ikke ... helt slik som det angivelige sitatet over skulle tyde på.

Jeg sverger ved legeguden Apollon, ved Asklepios, Hygieia, Panakeia og alle guder og gudinner, og tar dem til vitner på at jeg skal overholde denne eden og kontrakten etter egen evne og vurdering.

Hippokrates la med andre ord såpass stor vekt på eksistensen av noe guddommelig at det er en helt sentral del av hans tenkesett.

Hvor kommer så dette sitatet fra?

Som så mye er det ikke mulig å spore lenger tilbake enn moderne tid. Og denne gangen til enda mer moderne enn vanlig. Det synes å dukke opp første gang i Carl Sagans Kosmos, altså hans TV-serie fra 1980-tallet der han viser like stor iver og kunnskap om universet som han viser manglende iver og kunnskap om historien.

Det er i denne boken han med brask og bram beskriver middelalderen som et tusen års stillstand, eller "det årtusenlange tomrommet" av filosofer og vitenskapsmenn mellom år 415 og 1493.

Enten Sagan nå har doktorert sitatet selv i iveren eller bare funnet det hos andre, er det altså ikke uventet at han deler det.

Har så Hippokrates sagt noe som i det minste ligner på sitatet?

Ja, utvilsomt. Inspirasjonen er hans verk om Den hellige sykdommen, om nettopp epilepsi. Der sier han at

It is thus with regard to the disease called Sacred: it appears to me to be nowise more divine nor more sacred than other diseases, but has a natural cause from the originates like other affections. Men regard its nature and cause as divine from ignorance and wonder, because it is not at all like to other diseases. And this notion of its divinity is kept up by their inability to comprehend it, and the simplicity of the mode by which it is cured, for men are freed from it by purifications and incantations. But if it is reckoned divine because it is wonderful, instead of one there are many diseases which would be sacred; for, as I will show, there are others no less wonderful and prodigious, which nobody imagines to be sacred.

Hippokrates holder seg med andre ord til et syn på all sykdom som noe som har naturlige forklaringer, og var nok den som størst grad fikk innført en konsekvent tenkning på dette feltet. Vi finner i hvert fall at han det til felles med de fleste leger vi kjenner i tiden etter, enten vi snakker om antikken eller middelalderen.

Men det er noe annet enn å si at det ikke finnes noe guddommelig, noe han selv understreker i samme verk.

And the disease called the Sacred arises from causes as the others, namely, those things which enter and quit the body, such as cold, the sun, and the winds, which are ever changing and are never at rest. And these things are divine, so that there is no necessity for making a distinction, and holding this disease to be more divine than the others, but all are divine, and all human.

Vi ser her den samme forståelsen av sammenhenger som vi finner hos Aristoteles og hos kristne og muslimske leger (tross alle myter om det motsatte), teologer og naturfilosofer i senantikken og middelalderen. Man bruker ikke det guddommelige til å forklare bevirkende årsaker i naturen.

Det er ingen God of the gaps-tenkning hverken hos Hippokrates, Augustin eller Aquinas.

Når noe man tidligere ikke forstod fikk en plausibel forklaring, reduserte det ikke troen på noe guddommelig. Hippokrates så kort sagt ingen motsetning mellom en naturlig og guddommelig forklaring siden alt i naturen, ikke minst naturlover, dypest sett springer ut av det guddommelige.

Dermed står vi igjen med at dette sitatet som spres på selveste Nettet ikke avslører fortidens myter, men modernitetens.

Det er først de seneste par hundre år vi har fått det for oss at gudstro skyldes manglende kunnskap om naturlige sammenhenger. Den angivelig rake motsetningen mellom tro og vitenskap ble skapt på 17-1800-tallet av ivrige opplysningsfilosofer og politiske polemikere. Det er i nyere tid man har begynt å snakke som om vitenskapelige oppdagelser underminerer gudstro.

Og siden ting her som ellers henger sammen er det først de seneste generasjonene at større grupper har begynt å lese Bibelen som naturvitenskap. Dermed er deler av evolusjonsdebatten blitt mer tilspisset enn nødvendig, selv om den altså ikke var så tilspisset på Darwins tid som mytene vil ha det til (mer om det f.eks. her og her).

Kreasjonismen er kort sagt like mye et barn av moderniteten som nyateismen. Det er nok derfor begge grupper er så glade i å dele sitater som bare må være sanne.

Sitater og annet avlegs søl

Siden enkelte sitater av Chesterton har vært angrepet i det siste, rykker herved stormtroppene ut med sine fedres lette sabler.