Fyrstelig kviss

Med denne er fredagsquizzene ajour, slik at jeg ikke trenger å tilbakedatere med mer enn noen få dager. Det hjelper litt at den måtte flyttes til lørdag, siden mangt kom i skyggen av dette seminaret.

Denne gangen ble det som ventet behov for atskillige sitater for å komme frem til et verk, en tid og (her er det bare å holde seg fast) - en forfatter.

Når ca. er dette skrevet? Hva er anledningen? Hvem kan ha skrevet det?

Første sitat:

Statsoverskuddet økes best ved å fjerne overflødige utgiftsposter, kutte unødvendige stillinger, unngå krig og utenlandsreiser (som minner mye om kriger), kontrollere grådige offentlig ansatte og være mer opptatt av å styre landet rettferdig enn av å utvide territoriet.

Siden forslagene strakk seg fra Machiavelli til Per Borten, Adolf Hitler til Anders Lange, noen foreslo også premachiavelliske forfattere, var det bare å komme med et nytt sitat.

Tre ting vil ha størst effekt: å studere geografi, studere historie og hyppig besøke byer og distrikter. La ham være særlig nøye med å bli kjent med plasseringen av distrikter og byer, deres historie, natur, institusjoner, tradisjoner, bragder og rettigheter.

Nei, dette er ikke fra Frankrike eller fra Norge, og denne gangen slett ikke fra 1200-tallet.

Altså bare å slå til med et tredje sitat.

Ønsker du å konkurrere med andre fyrster må du ikke tenke at du viser din overlegenhet ved å berøve dem landområder eller beseire deres tropper, men bare ved å ha vært mindre korrupt enn dem, mindre grådig, mindre arrogant, mindre irritabel og mindre impulsiv.

Og, nei, det er verken Sun Tsu eller Marcus Aurelius.

Dermed et fjerde sitat, fra rett etter det andre (om å studere geografi og historie og slik):

Det stemmer at tyrannen også studerer disse tingene svært nøye, men fyrsten skiller seg ut ved motivet fremfor handlingen. En lege undersøker kroppens funksjoner for å være bedre i stand til å hjelpe, en giftblander studerer dem også, men for å bli enda sikrere på å drepe.

Siden det ikke var fra Fredrik den Stores Antimachiavelli, krevdes et femte sitat

Mange revolusjoner skyldes for høy skatt. Følgelig må den gode fyrste være nøye med å opprøre folkets følelser så lite som mulig med skatter

Da noen foreslo Luther, var det greit å fortelle at dette var fra 1516, i en bestemt anledning og ta et sjette sitat.

Enkelte av fyrstenes menn har kun til hensikt å presse så mye som mulig ut av befolkningen med den ene unnskyldningen etter den andre i troen på at de handler i fyrstenes interesse, som om disse skulle være folkets fiender.

Og et syvende som forteller at den gode fyrsten må være full av

visdom, rettferdighet, moderasjon, forutseenhet og streben etter alles velferd.

Siden noen foreslo paven, antagelig fordi det var jeg som spurte, måtte det avkreftes. 

I stedet snakker vi om en av de virkelig kjente personene i første halvdel av 1500-tallet. Som ikke var Thomas More, selv om Utopia kom samme år.

Anledningen er rett og slett at Karl I (senere keiser Karl V som kalte Luther inn til et visst møte) blir innsatt som regent i Spania.

Det åttende sitatet er  altså stilet til en nyinnsatt fyrste i Europa og i håp om at denne vil styres av fornuften.

Vårt fremste mål må være å undervise fyrsten i ferdighetene som er relevante for å styre landet klokt i fredstid, fordi han ved dette må gjøre sitt ytterste for at krig ikke blir nødvendig

Og svaret er Erasmus fra Rotterdam, kanskje den aller mest kjente renessansehumanisten. Altså ingen sekulærhumanist, men en klassisk skolert kristen tenker i beste middelaldertradisjon.

Selv om han i dårlig renessansetradisjon var lite opptatt av naturfilosofi.

Verket er En kristen fyrstes utdannelse, skrevet etter Machiavellis Fyrsten, men publisert noen år tidligere.

Det hører med at den ikke alltid like gode Fyrsten Karl nok ikke var mest kjent for å støtte fredelige aktiviteter, verken i Europa eller Amerika. 

Lærde råd til regenter minnet den gang som nå mest om å skvette vann på gåsa.

Siste sitat er likevel for å utdanne gjes lesere uansett livssyn.

Sørg nøye for at skjevheter i rikdom ikke blir for store. Jeg vil ikke at noen skal bli fratvunget hva de eier, men det bør lages et system som forhindrer at de manges rikdom kommer kun et fåtall til gode.

Synd og sånn

Teaterprest har nok lenge vært en atskillig bedre betegnelse enn rockeprest på Bjørn Eidsvåg, en av Norges 252 mektigste mennesker. Hans teft for dramaturgi er like usvikelig som hans empati og engasjement. Han har glimt i øyet, stort sett på de rette stedene. 

Eidsvåg bruker sjelden små bokstaver. Få overgår ham som trubadur, selv om refrenget kan bli noe monotont.  

Eller mer presist hans evige oppgjør med barndommens bedehus.

Evnen til å holde dommedag over trange og fordømmende miljøer er like formidabel som da disse miljøene var lettere formidable for et par generasjoner siden, i hvert fall i Sauda.  Og i det minste for barneøyne, når alt kretset om bedehuset eller frimenigheten, selv om det varierte hvor frie de var.

Det slås kort sagt inn mange slags åpne dører i Dagsavisens oppslag om Bjørn Eidsvåg. Teaterpresten. i forbindelse med hans Jesus-forestilling på Det norske teateret.

– Jeg gjør opp en slags status, hvilket forhold jeg har til Jesus, hvilket forhold jeg har til religion. Religion er liksom ikke det hippeste for tida, det er så mange dårlige assosiasjoner til religion – med god grunn, sier Eidsvåg. 

– Det er noe i religionen som virkelig kan ha en konstruktiv betydning i vår tid. Men da må en kvitte seg med en del tankestoff. En må kvitte seg med tull som handler om underkastelse, at noen står nærmere Gud enn andre. Alt sånn svada, alt som en nå vet: «Dette er tøys!» Det må bare vekk. Og så må vi løfte opp de tingene religionen på godt vis har forvalta opp igjennom årene, det som handler om humanitet, medkjensle og det som gir oss mot i vår tid. Mot til å leve, mot til å møte de utfordringene vi står. Det mener jeg religionen kan gjøre!

Tross kritisk distanse - eller kanskje på grunn av - forstår Eidsvåg at religionen, som om det skulle være mulig å summere noe så mangfoldig i bestemt form entall, også har positive sider.

I bedehusland vil nok mange nikke anerkjennende til at Eidsvåg støtter reformasjonstanken om at vi alle er like for Gud. Noen vil sikkert også glede seg over at han kan leses som et oppgjør med "underkastelsens religion". Selv om det sikkert ikke er ment slik, eller i hvert fall ikke bare slik.

Uansett risikerer nok enkelte pensjonister å få bedehuskaffen i halsen når han også tar et oppgjør med kristen tro og ikke bare bestemte miljøer.

– Men du tror rett og slett ikke lenger på arvesynd, eller «synd» generelt? 

– Ikke «synd» som en skavank som stenger oss ute fra Gud, eller det svære begrepet «synd». Men at vi mennesker gjør vondt, handler galt, at vi er ordentlig slemme – dette vet vi jo, at det fins faenskap.

Dagsavisen holder seg ikke for gode til å preke peke litt tilbake.

Til å være en som avviser synd som begrep, er det påfallende hvor ofte Bjørn Eidsvåg tilsynelatende har framstått som en slags angrende synder i ulike intervjuer i årenes løp.

Noen vil nok også se det som litt påfallende hvor mye retoriske klisjeer en såpass ruvende poet henter frem i oppgjøret med barndommen. 

Det gudsbildet, de bildene vi har av godt og vondt og himmel og helvete, de blei laga i ei tid da folk trodde jorda var flat. Solformørkelse var et fenomen ingen skjønte noe av, sykdom var et resultat av synd og demoner. Nå tror vi ikke på det verdensbildet lenger. Da trenger vi heller ikke det gudsbildet.

Tar man altså feil i noe vitenskapelig, kan man ikke formidle andre sannheter. Visste ikke den antikke matematikeren Euklid at solen går i bane om jorden, er ikke to pluss to fire. Hevder Eidsvåg at kirkefedrene trodde  jorden var flat eller at ingen skjønte noe av solformørkelser to hundre år etter Antikythera-mekanismen, er det altså ingen grunn til å høre på ham. 

Like lite som når en teolog hevder at dette var en tid der alle visste at sykdom skyldtes synd, ikke minst når nettopp hovedpersonen i Eidsvågs nye teaterstykke tar tydelig avstand fra dette. Som når han i fortellingen om den blindfødte i Johannes 9,3 understreker at verken "han eller eller hans foreldre har syndet".

At retorikken svikter er nok likevel ikke tilstrekkelig til at en med Eidsvågs bakgrunn vil endre sine tanker om synd, eller i det minste våge å henge begrepet på "at vi er ordentlig slemme".

Til gjengjeld er det interessant å observere at mens en teolog oppfatter syndsbegrepet som undertrykkende, trekker ateisten Bjørn Stærk i et Vårt Land-intervju "fram synd som ein av dei beste ideane religionen har bidrege med".

Noe han begrunner mer inngående i et oppslag i Dagens Perspektiv om nettopp Eidsvågs teaterstykke.

– Hva synes du er viktig å si om Jesus, som Eidsvåg ikke tok med?

– At syndsbegrepet ikke er dødt og heller ikke bør forkastes. Vi tenker som post-lutheranere. Det er en del av kulturen vår. Vi snakker ikke om synd lenger, men det ligger til grunn for hvordan vi tenker om rett og galt. Ideen om at vi alle er syndere er en av de viktigste ideene i kristendommen. Det virkelige ondskapens problem i kristendommen er ikke hvorfor Gud ikke gjør noe med all lidelsen i verden, men hvorfor du ikke gjør det. Det er det alle de radikale befalingene til Jesus handler om: «Du må leve radikalt annerledes enn du gjør.» Det gjelder ikke bare for radikale prester i Latin-Amerika. Det gjelder oss alle, i vårt personlige liv. 

– Vi kaller det kanskje ikke synd lenger, men vi ser verden på samme måte: at lidelse kommer fra det vi gjør og ikke gjør. At det har med deg og meg å gjøre. Det er et gap mellom hva du gjør og hva du burde gjøre, og at dette gapet er din skyld. Vi som kommer fra en kristen, jødisk eller muslimsk tradisjon har en tendens til å tro at alle mennesker på jorda tenker sånn, det gjør de ikke.

Denne evnen til å stille seg utenfor sin egen bakgrunn, å se den utenfra, er Stærks styrke. Der Bjørn Eidsvåg har for liten avstand til egne opplevelser, tar den andre Bjørn nødvendige steg til siden.

Muligens inspirert av Chesterton som altså er nevnt i Stærks nye bok, om Jesus. 

For Chesterton var tanken om arvesynden frigjørende. Den innebærer at vi er i samme båt.  Den er vår skjebne og vårt ansvar, uansett årsak. Ingen slipper unna. 

Vi kan spille friske, men vakler på vei mot limosinen. Alle er født på like fot.

Ingen er priviligerte som perfekte, aller minst de priviligerte. 

Som Chesterton uttrykte det i Orthodoxy, 

If we wish to pull down the prosperous oppressor we cannot do it with the new doctrine of human perfectibility; we can do it with the old doctrine of Original Sin. 

Mens hans disippel C.S. Lewis forklarte at "I am a democrat because I believe in the Fall of Man".

Nå krever ikke dette at vi må tro på et biologisk syndefall i fortiden. Det holder at vi observerer mennesker i nåtiden. Omtrent slik Paulus gjorde.

Når historien mørklegges

Det er ikke uvanlig at nye ateister og new age går hånd i hånd, selv om de sjelden ser hverandre i øynene.

Kanskje er grunnen at man ikke egentlig leser hverandres stoff så nøye eller vet hvem man leier. Og hvilken rolle spiller nå det i kampens hete, man er jo på samme side.

I hvert fall nesten.  Det hjelper å hoppe over noen avsnitt mot slutten eller ikke ta alt så nøye.

En kultklassiker på new age-linjen er Helen Ellerbes The Dark Side of Christian History  (Morningstar and Lark, 1999). Det skal godt gjøres å finne en bok som på kortere plass videreformider flere myter om kirkens knusende kamp mot all vitenskap og medmenneskelighet.

Sagt på en annen måte er ikke Ellerbes nattsvarte fremstilling akkurat pensum i Historie 101.

Tvert i mot har det lenge vært advarsler mot slike fremstillinger, som hos den norske historikeren Sverre Bagge.

Nei, i motsetning til Ellerbes påstanden er det ikke slik at kirken brant det berømte biblioteker i Alexandria, og ødela dermed heller ikke "700 000 bokruller" fra antikkens lærdom.

Hypatia ble ikke drept fordi hun underviste menn.

Kirken tok ikke over den hedenske påskefeiringen.

Nei, noe antikkens heliosentriske verdensbilde ble ikke undertrykt av kirken i middelalderen.

Kirken avviste ikke fri vilje.

Kirken forbød ikke folk å vaske seg.

Det skjedde ingen "kollaps" innen medisin, teknologi, vitenskap, utdannelse, historieskrivning, kunst eller handel da "kirken tok føringen".

Det meste av hva som kjennetegner sivilisasjon forsvant ikke fordi kirken fikk makt. Eller i det hele tat.

Kirken avviklet ikke antikkens medisin og innførte årelating i stedet.

Kirken satte ikke vitenskapen tusen eller to tusen år tilbake.

Det bygger kort sagt mer på sotete briller enn gangsyn å lene seg til denne boken eller nettsider som fremmer den. Selv når den nevner genuint mørke ting som kjetterprosesser, inkvisisjoner og hekseprosessene er misvisningen for stor til mer enn skremsel.

Gangsynet blir ikke bedre hvis man anbefaler den etter å ha lest den. For det betyr at man ikke bare godtar tøv om historien, men også krasse angrep på en naturvitenskap som angivelig er så forstokket at den ikke forstår at alt egentlig er ånd og styrt av bevissthet.

Boken blir dermed ikke helt frivillig morsom når den klandrer kristendommen for først å ha ødelagt antikkens vitenskap og deretter for å ha fremmet Newtons tanker om at universet fungerer som et urverk som man kan regne på ut fra fysiske formler.

Mynt du taper, kron jeg vinner.

Særlig om myntene kastes i mørket.

Bøkene du ikke ante eksisterte

Siden alle vet at opplysningstiden førte oss ut av den mørke middelalderen og ga oss moderne vitenskap og verdier, kan det være greit med en liten oversikt over bøker verken du, Dagbladet eller Dagsrevyen skulle tro at nokon kunne eksisterer.

I hvert fall hvis det Mer Enn Lettere Store Narrativet (TM) innledet med over stemmer.

En bok som heller ikke er så kjent for styremedlemmene i Sosialistisk Ungdom, er Created Equal: How the Bible Broke with Ancient Political Thought av Joshua A. Berman, Oxford University Press 2008.

Boken argumenterer for at Det gamle testamentet allerede fra mosebøkene er den tidligste beskrivelsen vi har av et samfunn med noe i nærheten av likeverd og egalitære idealer. 

Det betyr ikke noe drømmesamfunn, men på mange områder en annerledeskultur i forhold til omgivelsene.

Skulle du undre deg (eller kanskje ikke basert på bilder og bygninger av og for denne verdens faraoer), er kontrasten mer enn marginal i spekteret fra Egypt til Mesopotamia - enten vi snakker teologi eller politikk, økonomi eller hvem som var helter og skurker i fortellingene man delte.

En bok som trekkes lite frem av Fremskrittspartiets Ungdom, er Inventing the Individual: The Origins Of Western Liberalism av Larry Siedentop, Penguin UK, 2015.

Siedentop som ellers er kjent for Democracy in Europe, sporer troen på individets høye verdi og kimen til et liberalt samfunn tilbake til de første århundrene etter Kristus der en moralsk revolusjon rotfestet troen på likeverd, frihet og enkeltmenneskets ressurser. Slike tanker utfordret og erstattet over tid stammen, klanen og familien som samfunnsnav, i rettstenkning som i politikk.

Det var verken renessansetenkere eller opplysningsfilosofer som sto i spissen for utviklingen, men middelalderens jurister, teologer og filosofer fra 1000- til 1300-tallet. 

En tilsvarende utvikling - eller en gang grunnlaget for en tilsvarende -  er dessverre ikke enkel å få øye på så mange andre steder. Kulturer utvikler seg på mange måter og av mange grunner, men siden demokrati og liberale verdier tar tid og krever røtter og ressurser å skape og bevare, er det ikke gitt at verken individuelle rettigheter, demokrati eller andre liberale verdier får fotfeste og brohoder de nærmeste titalls generasjonene. 

Eller vil fortsette å eksistere de neste århundrene i land som har dette sånn noenlunde i dag. 

Det hender heller ikke ofte at Humanistisk Ungdom løfter frem til inspirasjon og opplysning The Middle Ages av Johannes Fried,  Belknap Press, 2015.

Boken starter på 500-tallet med Boethius som knytter den klassiske antikken til senantikken og skildrer hvordan en europeisk fornuftskultur vokste frem gjennom middelalderen.  

Fried viser hvor mye moderniteten og opplysningstiden kan skylde denne perioden i troen på rasjonalitet, empirisme, vitenskap, borgerskap og frihet. Man manglet ikke lærdom, og var ikke ukjent med verken demokrati eller sekularisering, selv om man ikke akkurat var i mål. 

I stedet for å anerkjenne dette, svartemalte mange opplysningstenkere perioden. Dels på grunn av uvitenhet, dels fordi senere utviklingstrekk som hekseprosesser og angivelig opplyste enevelder med tilhørende kirkelige støttespillere ble assosisert med middelalderen, dels av ønske om å fravriste datidens autoriteter makt, spesielt i Frankrike og Tyskland. 

Så er spørsmålet om disse  bøkene er nok til å fravriste dagens autoriteter modellmakt eller om man vil fortsette å holde fast på sine narrativer om den mørke middelalder og opplyste opplysningstid, med tilhørende helter og skurker. 

Du trenger nok dessverre ikke å ringe en venn.

Lys over Solhjell

SVs nestleder Bård Vegar Solhjell hevder med den største selvfølgelighet i Klassekampen 5. august at 

opplysnings­tradisjonen er det viktigste framskrittet i Vesten og erstattet religion med vitenskap som fundamentet for hva vi tror på. 

Bakgrunnen er en sterk bekymring i kjølvannet av Michel Houellebecqs roman Underkastelse der en muslimsk regjering styrer Frankrike i 2022. 

Sekulære verdier forvitrer, ikke minst når akademikere som hovedpersonen posisjonerer seg dit vinden blåser. 

Skal man få jobb på universitetene som er sponset av Saudi Arabia, må man konvertere til islam.

Man lever jo tross alt i 2022. 

For Solhjell er koblingen mellom religion og politikk en utvikling han ser det som "ekstremt viktig å advare mot". 

Noe også en såpass ... sekulær skribent som G.K. Chesterton advarte mot for hundre år siden.

Men selv om man skulle mislike at minoritetsposisjoner skulle få uforholdsmessig stor politisk makt, eller synes de bruker dårlige argumenter, er det ikke sikkert det er klokt å kaste alle barna ut med badevannet. 

Eller se spøkelser ved høylys dag.

Selv en nestleder i SV bør kunne vedgå at det ikke er gitt at vi er i ferd med å snikislamiseres. 

Eller at det alltid er negativt å hente idealer eller impulser fra religiøs eller filosofisk tenkning, fra Buddha til Marx.

Solhjell er likevel ikke helt med på dette, i den grad han har tenkt seg om eller er gjengitt korrekt.

Tvert i mot ser han forsøkene på å "gjenreise religionens stilling i samfunnet, i skolen og i det offentlige rom" som "et av de farligste trekkene ved vår tid".

Muligens er han trigget av at så mye av utviklingen i Houellebecqs fortelling skjer i henhold til demokratiets spilleregler. Sentrumspartier inngår avtaler og kompromisser med moderate muslimer om gjennomgripende reformer som reduserer arbeidsledighet (ved å få kvinnene tilbake til kjøkkkenbenken) og tilgangen på så usunne ting som svinekjøtt og vin.

Utviklingen skjer gradvis og politisk, ikke ved krig eller terror. Argumentasjonsrekken og prosessen er i stor grad sekulær, enten den handler om økonomi eller helse.

I møte med dette kunne man tenke at Solhjell ville benyttet anledningen til en treffende situasjonsanalyse og kvitte seg med fordommer mot SV.

Han kunne vist at han forstod hvordan stadig flere millioner innvandrere i Europa kan påvirke økonomi, politikk og lovgivning, selv om det ikke skulle komme mer eller mindre moderate muslimske partier. Eller til nød sagt at det er positivt med en muslimsk ordførerkandidat i Oslo. 

I stedet velger han å peke på noe annet. Og på trusselbildet skal politikere kjennes.

Det Solhjell ser som et tankekors, er at nesten alle lederne i de tradisjonelle partiene står frem som ... kristne. 

Det er et fenomen som slett ikke er representativt for befolkningen. De fleste i Norge er sekulære – man er medlem av statskirka, uten selv å være aktiv kristen. Denne utviklingen synes jeg vi skal tenke over. Vi må selvsagt klare å mobilisere en respekt for hver enkelts tro, men ikke uten en absolutt avvisning av religion som noe som skal være med på å prege samfunnets sentrale institusjoner.

For en nestleder i SV synes moralen klar. Er mange partiledere kristne, er teokrati en nærliggende trussel, eller i det minste står vi i fare for å miste rettigheter.

For religion trumfer selvsagt politiske skiller. Og kristendom handler om religiøse lover. Tror Jonas, Trine, Knut-Arild og Erna på Jesus, er det på tide å advare mot Sharia. 

Frykten for religiøse og sekteriske synspunkter er nok grunnen til at en teologiprofessor som Berge Furre aldri har vært aktuell som leder for SV.

Ikke rart SV så klart og tydelig i alle år har advart mot partirepresentanter med kommunistiske sympatier.

Dette er første bloggpost i en serie. De andre er
Opplysningstid for opplysningstiden - 21. august
Dogmet om dogmene                         - 24.august
Vitenskap og verdier                          - 25. august

Medisin mot myter

Ken Follett er i motsetning til Dan Brown en forfatter som skriver godt og stort sett treffer med research. I tillegg slipper man unna 100 meter hekk som rebusløp.

Men så hender det at også Follett svikter, som så mange som skriver om middelalder og medisin.

Det blir ikke bedre av at det er en sentral del av plottet i A World Without End lagt til svartedaudsperioden. Eller av at det fremlegges i ganske medrivende TV-programmer (for tiden på Viasat History), der Follett ser på "the facts behind the setting of his fictional works".

Dermed får vi orkestrert i full HD at det var hekseprosesser på 1300-tallet, at kvinner ikke hadde lov til  være leger og at kirken forbød disseksjoner.

Men så var det altså den lille detaljen med hva som er fakta og fiksjon.

For noe av det som fikk Kirken og rettsapparatet til å endre syn på trolldomsanklager fra tøv til troverdig, var nettopp Svartedauden. Katastrofen førte til en voksende tro på konspirasjonsteorier og behov for syndebukker. Og vi snakker da renessanse, ikke middelalder.

De første kjente prosesser finner vi på 1420-tallet, men galskapen tok ikke av for alvor før noen generasjoner senere. Det er ikke umulig at det kan ha forekommet lokale tilfeller før 1349, men troverdig er det ikke.

Det blir ikke bedre når vi kommer til medisin som det slett ikke var forbudt for kvinner å drive med. Motstanden man møtte skyldtes mer at så mange av dem var amatører.

It was this lack of professionalism and formal training which seems to have caused female physicians and surgeons to be looked down upon and shunned, rather than any prohibition on women practicing medicine by the Church or the authorities. Indeed, Juliet Barker states that Westminster Abbey employed women both as surgeons and physicians.

 Selv om middelalderens medisin var basert på grunnleggende feilslutninger om bl.a. de fire humorene (kroppsvæskene), var det ikke kirken som stod bak. Pensum var omfattende antikke lærebøker i medisin, spesielt Galenos, og arabiske videreføringer og forbedringer av dette.

I begge tilfeller basert på anatomiske studier (fra Romerriket på 200-tallet til Bagdad på 1200-tallet) i kulturer der disseksjoner var forbudt.

I motsetning til i kristne land i middelalderen.

Det er en klassisk og dermed uutryddelig myte at kirken bannlyste dissekeringer. I realiteten er de godt bevitnet i manuskripter og illustrasjoner fra perioden, slik jeg går inn på bl.a. i Da jorden ble flat og i denne posten.

Så er det selvsagt slik at en enorm katastrofe som svartedauden kan ha påvirket medisinens utvikling. Ikke minst fordi den synes å ha koblet tettere to til da relativt atskilte profesjoner - medisin og kirurgi.

Sarah Frances Vanneste ved Wayne State University skriver i The Black Death And The Future Of Medicine (side 8).

Herlihy asserts that the post-Black Death period saw a breaking down in divisions between physicians and surgeons, the elevation of surgery’s prestige, and a redoubled effort to study human anatomy through dissections of cadavers, not unheard of before the Black Death, but more commonly done thereafter. In essence, Herlihy argues that the Black Death led to a slowly evolving reassessment of previously held traditions in medicine, especially of Galenic tradition, and that this placed medicine firmly on the road to modern development. 

Dette førte også til at kirurgi fikk større plass på universitetene.

For surgeons, the Black Death provided an opportunity to challenge the position of the physicians and to assert their own authority as medical practitioners proficient in both theory and practice. The Black Death helped cause a shift in medicine toward greater emphasis on practice than there had been before, and intensified the struggle for status between physicians and surgeons. Yet, it did not completely destroy the existing medical system. Education based on the works of Hippocrates and Galen survived in the universities, however, the teaching of surgery and anatomy were gradually included as well were they had not been before and strengthened where they were already being taught. Thus, the Black Death represents an event that helped shape medieval medicine's course of development, and as such, helped shape the development of future medical practices.

Så er det samtidig liten tvil om at de helt grunnleggende endringer i medisinen ikke kom før med forståelsen på 1800-tallet av smitte og hygiene, blodtyper og vaksiner. 

Follets fremstiling er selvsagt ikke noe han har tappet fra egne årer. Den er og blir uutryddelig, enten vi ser på SNL og ellers seriøse tidskrifter.

Antakelig ble det ansett som en skandale og en skjendig utfordring til Kirken da de første disseksjonene fant sted i Bologna på begynnelsen av 1300-tallet. Muligens ble de foretatt av rettsmedisinske årsaker.

Mens vi får håpe og tro at leger ikke oppfatter gjetting som den beste metoden for å stille diagnose på pasienter, er det altså noe annet når man skal skrive om historiske tilstander.

Dermed slår det ikke anatomiprofessoren Per Holck (som også var fagansvarlig for SNL) at diagnosen kan være feil, når han skriver videre at

Noe senere ble disseksjoner utført også i Firenze, Montpellier og Avignon – de siste etter uttrykkelig ønske fra pave Clemens VI, pussig nok.

Mens det nok er mer pussig at en historieinteressert professor ikke leser seg bedre opp på primærkilder fra middelalderen, noe som også forstyrrer fremstillingen av medisinhistorie i Store Norske Leksikon.

En artikkel som ikke er endret selv om jeg fikk tilbakemelding om at den ville bli det etter min mer enn lettere oppgitte post fra  2011. Dermed lever altså mytene videre om at Kirken var i mot medisin, at operasjoner ble forbudt i middelalderen og at det først var på Columbus' tid man "begynte å forstå at «jordkloden» måtte være rund, ikke flat slik man hittil hadde trodd".

Vi får i det minste håpe at forfattere og professorer i vår tid kan begynne å forstå at ting ikke alltid er slik man hittil har trodd.

Oppdatert 25.11.2014 - Det kom en hyggelig tilbakemelding fra redaksjonssjefen i dag om at det må ha skjedd en feil da Kunnskapsforslaget publiserte artikkelen på nett, siden den er fra første utgaven av Store medisinske leksikon, og var ute av den andre papirutgaven (2006-2007). Artikkelen var altså allerede refusert og er nå erstattet med en kortere. Det vil komme en ny artikkel når man har fått på plass fagpersoner som kan temaet godt nok. 

Siste hekseprosess i Trondheim

Hekseprosseser er et mørkt kapittel i Europas historie, selv om årsakene som tidligere nevnt er flere og omfanget langt mindre enn det var vanlig å tenke for noen tiår siden.

Etter at trolldomssaker hadde vært forbudt i middelalderens kirkerett (de ble der sett som en "levning av den overtro evangeliet har fordrevet"), gjorde nye politiske forhold, konspirasjonsteorier og lokale panikker at de kom inn i rettsapparatet fra andre halvdel av 1400-tallet.

I følge historikeren Ellen Alm henger dette i Norge dessverre et godt stykke på vei også sammen med reformasjonen.

Ett av målene med å kaste lys over denne mørke delen av historia er å ta knekken på noen inngrodde myter. Som for eksempel at hekseprosessene hører hjemme i middelalderen. I virkeligheten begynte de ikke før etter reformasjonen i 1537 og har direkte sammenheng med overgangen til lutheranismen.

En nærliggende forklaring er at katolisismen hadde et system for avlat, bot og tilgivelse. Dette gjaldt også når anklagen gjaldt trolldom og hekseri. Lutheranismen hadde ikke denne muligheten, og praktiserte harde straffer i stedet, forklarer Alm.

Ofte begynte sakene med lokale rykter og redsel. Særlig utgangsstrøk var utsatt når myndighetene kom inn i bildet.

Selv om anklagen startet med den folkelige varianten, endret den karakter hvis saken ble overtatt av lensherre, sorenskriver og fogd. Dette er antakelig forklaringen på variasjonen i omfang.

Historikerne har dokumentert at hekseforfølgerne var spesielt aktive og brutale i Finnmark. Alm forklarer at dette har sammenheng med at dansk-norske myndigheter sendte mange nye lensherrer til Finnmark, for å kontrollere kysttrafikken og pleie kontakt med Russland og Finland. På denne tiden utstedte kongen en egen lov mot hekser. 

Det ble ikke bedre av at dette ble del av en karrierevei for folk som ønsket seg langt mer sentrale jobber. Og hvem gjorde ikke det i Finnmark på 1600-tallet?

- For de nye lensherrene ble hekseprosesser en takknemlig måte å gjøre seg bemerket og populær på hos arbeidsgiverne i det fjerne København. Handlingen ble meritterende for videre karriere. Dette ser vi ved at prosessene oppsto på privat initiativ fra de mest geskjeftige, utdyper Alm.

I forbindelse med lanseringen av Trondheims siste heksebrenning. Trolldomsprosessen mot Finn-Kirsten (altså ikke Lisbet Nypan slik det ble hevdet i artikkelen over) skriver Ellen Alm om en prosess i Midt-Norge i Adresseavisen 11.10.2014.

Mye av saken følger kjent mønster. Man ønsker å bli kvitt en tigger som i stadig større grad blir oppfattet som en plage.
Frykten eskalerer med forbannelser og trusler hun tyr til når hun blir avvist.

Omstreiferen hadde i lengre tid gått rundt og vakt forargelse i gauldalsbygdene ved å tigge og true til seg mat. Når hun ble nektet dette, mumlet hun farlige forbannelser om at bøndene ikke lenger skulle nyte sin velferd. Etterpå hadde det skjedd at hester falt døde om, kyrne ville ikke melke og uforklarlige sykdommer rammet bondefamiliene. 

Det ble ikke bedre av at Finn-Kirsten som navnet antyder var av samisk slekt, altså del av et folk i kontakt med "de ville kaoskreftene".

De kunne med sin trolldomskunst finne tapte gjenstander og påvirke lykken i liv og næring. Bøndene betalte til samene for å få utført slike tjenester, men ellers skulle man være forsiktig med å omgås dem. Vakte man en sames vrede, kunne samen utløse gand, en ondsinnet prosjektiltrolldom som med sin kraft kunne slå en mann i hjel, ja endog hugge klipper av berg.

Det skulle med andre ord være mer enn nok å ta tak i om man ønsket kvinnen dømt for trolldom. Men i stedet "ble hun dømt fra livet for unnlatelse av kirkegang samt hor" for å sitere rulleteksten til boken.

Størens kapellan Peder Schjelderup og bygdeallmuen kunne likevel vitne om at omstreiferen ikke hadde søkt kirken regelmessig, slik alle innbyggere i riket var forpliktet til. Finn-Kirsten hadde flere voksne barn, og ingen av dem kunne hun dokumentere var født innenfor det kristne ekteskap. Barna var «avlet i hor». Finn-Kirsten ble for sine sakrale synder og ukristelighet dømt «fra sin hals», dvs. dømt til halshugging. 

Leser man dette litt fort, er det lett å tenke at Kirken og myndighetene slo til med dødsstraff for alle som ikke kom seg i kirken på søndagene, og det i et så langstrakt og grisgrendt land som Norge.

Siden dette ikke var enkelt for samer, er det forbløffende hvor få av dem som fikk en slik tiltale. Grunnen er såpass opplagt som at det ikke var dødsstraff for å forsømme kirkegang.

Noe som betyr at dommen mot Finn-Kristin handler om flere sammenfallende forhold og sikkert et godt stykke på vei er vikarierende.

For ordens skyld kan nevnes at i datidens lover strakte straffene for forsømt kirkegang seg fra refs, via bot og utestenging fra nattverden til offentlig skriftemål. I de verste tilfellene vanket bannlysing, altså at man ble utstengt fra kirken og samtlige sakramenter.

Men det holdt altså ikke med en slik dom. Selv om hun allerede hadde dødsstraff,vedgår hun i fangenskap en forbrytelse med enda sterkere dom, bålet, at

«hun hadde gitt seg til djevelen og øvet trolldoms kunst, og at hun for fire år siden hadde tatt tjeneste hos djevelen, som henne forekom i en hunds gestalt, og mange ganger vært blant andre djevlers lemmer til fjells». Finn-Kirstens sak gikk dermed fra å være en kirketuktsak til å bli en trolldomsprosess, og den nye tilståelsen samsvarte med straffeloven for «rette trollfolk».

Den historiske fremstillingen blir også litt underlig når vi kan lese at

Loven var fundert på en vitenskapelig disiplin kalt demonologi, som var et populært studium hos den velutdannede statselite i Europa. Forskningsobjektet var Djevelen, hans virkefelt og hans kontakt med mennesker.

Hvilke universiteter som tilbød et slik studium er ikke nevnt. Katolske? Lutherske? I København?  Paris? Oxford?

Det er ikke ofte det snakkes om professorer i demonologi ved noen av disse universitetetene. Eller pensum og lærebøker.

Nå er det ingen tvil om at det kom en rekke bøker om temaet, særlig på 1500-tallet og det i høyeste grad fra statseliten. Demonologi var nok likevel mer et debattema enn en universitetsdisiplin (vitenskapelig eller ei), selv om rasjonalister og forkjempere for religiøs toleranse som Jean Bodin skrev tilsynelatende lærde bøker.

Mens Bodin ikke kunne få strenge nok metoder mot hekser, var andre (ikke minst den spanske inkvisisjonen) av motsatt oppfatning. Det var likevel ikke før mot slutten av 1600-tallet at trolldomsanklager ikke lenger kom opp i domstolene i noe land.

I mens er det ingen tvil om at rettsmyndighetene i Norge på 1600-tallet mente at hekser normalt hadde medsammensvorne. Dermed var det bare å kjøre nye forhør.

Under ulovlig tortur og forhør i stiftsamtmannens varetekt, legger hun ut over 30 personer som medsammensvorne. De utlagte var både velstående og fattige i Trondheim by og fremtredende bønder i Gauldalen.

Og da kunne man kanskje vente et titalls nye saker der enda flere ble trukket inn. .

Alle utleggelsene krevde rettslige undersøkelser og medførte en travel tid for øvrigheten i Trondheim by og Gauldalen. Trolldomsprosessen var en «snakkis» i bygd og by, og rykteflommen var enorm. Alt lå til rette for en bloddryppende heksejakt i Sør-Trøndelag.

Men det endte altså uten noen flere henrettede, uten at verken Kirken eller rettsmyndighetene eller demonologien endret seg i løpet av 1670-tallet.

Etterdønningene av hennes sak vedvarte til 1677, og mange sto i fare for å dele Finn-Kirstens skjebne. Hun ble likevel den siste som ble brent som heks i Trondheims amt.

Det er nesten så man tenker at bakgrunnen for saken var som i innledningen. De andre anklagede var i liten grad tiggere som ble oppfattet som en plage. At det var mange kjente og velstående blandt de anklagede, ha bidratt til å svekke Finn-Kirstens troverdighet.

Det er alltid lettere å mistenke og dømme utgrupper og minoriteter for forbrytelser.

Sensasjon: Nyreligiøse liker Maria Magdalena

Da kan røpes at Vårt Land i dag har kanalisert min bokanmeldelse av Pistis Maria, en bok i  kategorien "jeg hører stemmer i hodet, altså må jeg skrive bok".

At dette nok ikke er den minst kritiske anmeldelse du har lest, skal være mulig å tolke av overskrift og ingress.

‘Så ubehjelpelig og uleselig som bare kanaliserte bøker kan være’

Å lese Pistis Maria minner om å være på selvhjelpskurs den søvnige timen etter lunsj.

De to første avsnittene antyder nok også at det formidles mer enn en vag formening om boken.

Mange vil oppfatte det som viktig når Dag Solstads tidligere forlagsredaktør Anne Gjeitanger gir ut bok. Men hvis noe er viktig å si om boken, er det at den savner en forlagsredaktør. Problemet er rett og slett sjangeren. Tror forlaget på ramme alvor at forfatteren bringer et budskap fra en annen verden, foreslår man ikke bedre formuleringer. Kanalisering gjør forlagsjobben enkel, siden man slipper å rette på språket.

Når Pistis Maria er umulig å forholde seg til, er det altså ikke fordi innholdet er kontroversielt. Få faller av stolen av å høre om et forhold mellom Jesus og Maria Magdalena ti år etter Da Vinci koden, en generasjon etter Jesus Christ Superstar. Etter 1980-tallsbøker som Bente Müllers Gjennom lysmuren er det ingen nyhet at forfattere sier de er talerør for ånder. Nei, Pistis Maria er så ubehjelpelig og uleselig som bare kanaliserte bøker kan være.

Resten kan du altså lese her.

Apetypisk

Som seg hør og bør markerte Ekko på P2 i dag at det i år er hundre år siden første Tarzan-bok. Da er det ikke så nøye at resten av verden feiret hundreårsjubileet for 2 år siden, siden første fortelling kom i magasinet The All-Story i oktober 1912.

Befriende nok handler programmet mest om bøkene og inspirasjonene, lite om filmene.
 

Typisk nok var det en ekspert på ... barnebøker som fikk mest taletid, men Kristin Ørjasæter hadde heldigvis lest nok av datidens seriøse og populærkulturelle voksenbøker, fra Kong Salomos Miner til Mørkets hjerte til å ta sjangeren.

I motsetning til biologen og utviklingspsykologen som var involvert.

Dermed ble Tarzan vurdert som om han skulle ha vokst opp blant en kjent apeart, og da en som ikke hadde språk - slik at han "i realiteten" verken ville ha overlevd særlig lenge eller lært å snakke.

Detaljer som at den ukjente mellomformen Mangani som evolusjonsentusiasten Edgar Rice Burroughs lar Tarzan vokse opp blant, er såpass avanserte at de har språk og tilløp til religion, er utenfor programmets forestillingsevne.

Det hører med at en rekke andre arter også kjenner dette språket som Burroughs tydeligvis oppfatter som et urspråk.

Så får vi håpe at Ekko likevel er så avansert at de ved en senere anledning kommer til tegneseriene. Det er tross alt hundreårsjubileum for dem i 2029.

1001 eventyr

I påvente av at Humanist legger ut artikkelen om den spanske gullalderen, linkes til en kritikk av tredje utgave av boken knyttet til utstillingen 1001 Inventions, der Sonja Brentje viderefører kritikken fra Skeptical Inquirer i fjor.

Jeg har forøvrig omtalt utstillingen tidligere, ikke akkurat rosende.

Den blir ikke bedre av at den er rost i opptil flere skyer av Hillary Clinton og prins Charles - og for tiden vises i Sverige.

Hvis noen er i tvil mangler heller ikke pedagogiske plakater som understreker budskapet.

 For å unngå unødige misforståelser: Dette er en helt annen, langt mer sjåvinistisk og langt mindre faglig utstilling enn Sultans of Science som for tiden kan oppleves på Teknisk Museum.

Sonja Brentjes, som er ansatt på Max Planck Institute for the History of Science i Berlin, legger lite i mellom. Eller rettere sagt, ingenting.

Hun oppfatter utstillingen som grunnleggende misvisende, full av feil og forvrengninger, i alt fra detaljer til selve perspektivet. I stedet for å forholde seg til forskere og forskning, forholder man seg til det hun kaller politisk korrekte myter om fortiden.

 Målet er ikke å formidle hvordan vitenskap ble tatt i mot og videreført i muslimske kulturer i middelalderen, men en positiv bevissthet om islam i dag. Så er spørsmålet hvor mye positiv bevissthet det faktisk skaper, når det viser seg at dette er på feil premisser.

Hvilke feller er det så boken går i?

For det første er den nærsynt. I stedet for å se forskere i den arabisktalende verden i sammenheng med forgjengere og etterfølgere i den greske antikken og latinske middelalderen, løftes de fram som enestående. De er lys i middelalderens mørke. De løftet oss ut av uvitenheten og mot den moderne verden.

Ett eksempel er innen optikken (hentet fra Skeptical Inquirer)

The misplaced emphasis of 1001 Inventions on “the first inventor or discoverer” leads the catalogue to declaret hat the “ninth-century polymath al-Kindi first laid down the foundations of modern day optics by questioning the Greek theories of vision. He said that how we see, our visual cone, is not formed of discrete rays as Euclid had said, but appeared as a volume, in three dimensions, of continuous radiation” (p.54). Peter Adamson has studied some of the modifications of the texts known as Euclid’s Optics and those derived from them in Arabic and Latin. He places al-Kindi in the tradition of the Pseudo-Euclidian De Speculis and Johannes Philoponnus (sixth century) who are among the many mostly anonymous teachers and students who modified older positions in the light of philosophical debates about how we see, debates that were clearly anchored in the intellectual and instrumental contexts of Late Antiuity (Adamson2006, 213-4). The almost complete erasure of such ancient contexts as well as the contexts of Muslim scholars themselves makes it impossible to understand the achievements of those scholars, their new contributions, and their conceptual peculiarities, limitations, and errors. Claims of al-Kindi laying the foundations of modern-day optics are gross exaggerations resulting from a lack of knowledge about ancient Greek and medieval Arabic as well as Latin texts on optics and the differences between these theories and today’s geometrical optics.

For det andre gjør den naturforskere og teknologier mer moderne enn det er grunnlag for. Drev de med alkymi, leses det som kjemi. Astrologi blir fort astronomi.

Teoretiske betraktninger blir tatt som empiriske. Heldig gjetting blir bevis på at de egentlig drev med moderne forskning.

Perhaps its most important mistake is what 1001 Inventions exemplifies so well: overlooking the major differences between medieval and modern science.  1001 Inventions translates medieval science and technology into the scientific and technological idiom of today, suggesting closeness, similarity, or even identity between medieval scientific results and technological products and today’s sciences and technologies. It does not warn readers and visitors that many of the disciplines, concepts, methods, or devices named in the book and the exhibition were conceived of by their medieval authors or producers differently, or that disciplines like physics, biology, and chemistry did not exist yet, but came into being much later and in other contexts. By selectively presenting only what they believe can be linked to modern knowledge, those responsible for the exhibit misrepresent a medieval intellectual environment where astrology or various medical superstitions were as respectable as innovations in planetary models or medical theory.

For det tredje blir alle naturfilosofer som skriver på arabisk utlagt som muslimer. At dette var et fellesspråk som like mye ble benyttet av persere som syrere, kristne som jøder og zoroastere, fremheves ikke med store bokstaver.

For det fjerde overdriver man omfanget, enten vi snakker om skoler og biblioteker, eller varighet av det som man i noen områder i noen grad kan kalle en gullalder. Det var ikke hundretusener av bøker i bibliotekene i Cordoba.

Dette varte uansett ikke i 700 år.

For det femte undervurderer eller overser man ulike typer spenninger mellom vitenskap og religion i den arabisktalende verden. Det blir ikke bedre av at man overvurderer eller finner på spenninger mellom vitenskap  og religion i den latintalende verden.

Det er dermed interessant at en såpass ærverdig institusjon som National Geographic Museum har sponset og lånt lokaler til utstillingen. For en som har abonnert på bladet siden 70-tallet bekrefter det tendensen til å forlate det faglige og bli en politisk aktør.

Nå er det ikke noe galt i å ønske å skape en ny og bedre fremtid, men det er ikke gitt at den beste måten er å lage en ny og bedre fortid.

Pirenne lesning

Mohammed and Charlemagne Revisited: The History of a Controversy av Emmet Scott er en lettlest, kritisk og kontroversiell fagbok. Sagt på en annen måte er det mulig å finne kjedeligere bøker. 

Temaet er Henry Pirennes (1862-1935) klassiske tese utgitt i 1937 om at antikkens fall kom langt senere enn man hadde tenkt, var langt bråere og hadde andre årsaker.

Mye skyldtes den arabiske invasjonen og statsdannelen i kjølvannet av krigene mellom Persia og Østromerriket, etter den store pestbølgen på 500-tallet.

For det første pekte Pirenne på at dette førte til et ubeskyttet Middelhav. Muslimske pirater forstyrret handelen og presset mange vekk fra havnære bosetninger til festninger i utilgjengelige områder.

Selv uten en keiser i vest bestod Romerrikets siviladministrasjon, handel og kultur i stor grad uendret mellom 400- og 600-tallet. Dette var riktignok noe lavere enn glanstiden fram til 200-tallet, men likefullt en blomstrende affære mellom aktører i hele middelhavsområdet.

Fra midten av 600-tallet var nedgangen brå og brutal. Perioden mellom Muhammed og Karl den store var mørk.

I stedet for å importere redskaper, mat og luksusvarer endte Europa med stort sett ufrivillig slaveeksport.

Man vernet ikke gammel kultur, man vernet egne innbyggere.

I stedet for en internasjonal handel med den romerske gullmynten solidus som stabil pengeenhet (eller solid, etter navnet på mynten), ble det en lokal byttehandel, med noe produksjon av sølvmynter, der man hadde tilgang til sølvgruver.

Fram til rundt 640 oppfattet barbarkongene seg som representanter for keiseren i Øst, noe som ikke minst vises i at de fleste mynter som ble slått i Europa fram til da, hadde keiserens portrett.

Bruddet på 600-tallet fremgår både av at myntene skiftet fra gull til sølv og fra bilde av keiseren til kongen.

Det middelalderske jordbruks- og feudalsamfunnet vokste fram, antikken som livsform forsvant.

For det andre pekte Pirenne på at det ble slutt på papyrusimporten fra Egypt og brått fall i bokproduksjon. Alternativet var å bruke kalveskinn til pergamenter, noe som kun var forbeholdt de rikeste.

Når den litterære produksjonen forvitret, rammet det også den litterære kulturen.

En av utfordringene med Pirenne-tesen var imidlertid at den brøt med etablerte modeller. Det hadde siden 1800-tallet vært vanlig å hevde at nedgangstiden i tidlig middelalder i stor grad var selvforskyldt.

Barbarer og Kirken hadde hver på sin måte utarmet folket og ødelagt kulturarven. At det var få bøker i klostrene skyldtes kirkens dogmer og en angst for kunnskap som førte til analfabetisme. At det var lite penger og handel skyldtes barbarer og evinnelige kriger. 

Pirennes tese ble ikke tatt bedre i mot av at man i noen generasjoner hadde ment at Europa tvert i mot ble reddet av den arabiske kunnskapstradisjonen, selv om dette skjedde først fra slutten av 1000-tallet.

At Pirenne kunne vise til omfattende støtte fra litterære kilder og arkeologi gjorde likevel at tesen i det minste ble oppfattet som en mulighet man kunne diskutere.

Så kom en en serie analyser fra 1980-tallet og utover, dels basert på nye arkeologiske funn.

Forskere som Rchard Hodges og David Whitehouse mente å kunne vise at Pirennes tese var umulig og la med det debatten død.

Men en generasjon senere kommer altså Scott og henter den opp fra graven. Hovedpoenget er at disse nye arkeologiske funnene dels er fra områder som i liten grad bør trekkes inn i vurderinger av Pirenne-tesen og dels presenteres i en sammenheng som overser eller feiltolker funn i andre områder.

Det Hodges og Whitehouse bygget sin mottese på var funn fra Roma-området på 1960- og 70-tallet. Her var det uten tvil et dramatisk fall i velstanden lenge før islam.

Men Scott argumenterer for at dette området altså ikke var typisk for Europa.

Tvert i mot var det nettopp området mange rike og fornemme, inkludert keisren hadde forlatt. Det var ikke tilfeldig at man flyttet hovedstaden til andre byer og endte i Konstantinopel i 330. Roma ble plyndret gjentatt ganger på 400-tallet og var fra århundret etter for alle praktiske formål en ubetydelig småby i en smittefarlig sump etter at de romerske vannledningene var raserte.

Det var heller ingen julegave at keiser Justinans tropper i desember 536 inntok byen etter en ødeleggende beleiring.

Hodges og Whitehouse siterer selv funn som viser at det i den østlige delen av Middelhavet var en blomstrende tid fram til den persiske og arabiske invasjonen på 600-tallet. Dette gjelder ikke minst i den klassiske storbyen Efesos.   

In the fifth century many parts of the classical city were being rebuilt, and all the signs point to an immense mercantile wealth as late as 600.The best examples of this late flowering have been found in the excavations alongside the Embolos, the monumental street in the centre of Ephesus, where crowded dwellings have been uncovered. Nearly all of them were lavishly decorated in the fifth or early sixth century, and their courtyards were floored with marble or mosaics.

Fallet var dramatisk.

Then, suddenly, in about 614, to judge by the coin evidence, these residential complexes were destroyed by fire. There has been much debate about the cataclysmic end of these quarters: was there an earthquake, or were the houses sacked by the Persian army in 616, or was there a major fire which began by accident?

Jeg har sett konklusjoner som kolliderer mer med Pirenne:

It was the Persian War then, in the reign of Heraclius, which began the economic destruction of the Eastern Empire. In the words of Clive Foss, whom Hodges and Whitehouse quote: "The Persian war may ... be seen as the first stage in the process which marked the end of Antiquity in Asia Minor. The Arabs continued the work.

Hvorfor det skulle være annerledes i det vestlige middelhavsområdet er ikke tindrende opplagt.

Når Scotts analyse er tankevekkende, er det også fordi han viser hvor lett det er å tolke funn på ulike måter, så lenge de er i favør av egne posisjoner.

Og det samme gjelder Scott. Det merkes på fremstilinger og enkelte konklusjoner at han ikke lener seg bakover for å rose islam. Muligens har jeg tilgang på et skjevt kildemateriale her, men dette synes da også å være en utvikling blant yngre historikere. Det er blitt lengre mellom den type islampositive og sterkt Europa-kritiske fremstillinger som var vanlig for ti år siden.

Samtidig er det ikke blitt lengre mellom islamskritiske sammenhenger. Noen vil nok avvise Scott med at han roses av flere av de vanlige mistenkte. I Norge mer presis av document.no, noe som i seg selv ikke burde stemple noen, men likevel kan gjøre det.

Da er det langt verre at Scott også er omfavnet av det notorisk antiislamske Gates of Vienna.

Noen vil dermed tenke at skal man få troverdighet i offentlig debatt, finnes lurere løsninger enn å trekke fram Scott.

Men her som ellers bør debatter handle om argumenter. Det er ingen grunn til å avvise Scott med den begrunnelsen at han bryter med tidligere oppfatninger eller kan synes å gi støtte til ufordragelige synspunkter eller holdninger.

Scotts forsvar av Pirenne-tesen fortjener å bli vurdert faglig, ikke viftet vekk politisk.

At boken er presentert nøytralt og nøkternt på wikiislam, viser at det er håp for den offentlige samtalen.

Hitle eller kristne?

Selv om det begynner å bli en stund mellom hver gang jeg ser noen hevde at Hitler var kristen, har dette vært mye debattert de seneste årene, spesielt i tråder som involverer antiteister/militante ateister/nyateister (stryk det som ikke passer).

Jeg skrev en del sider om saken i Svar på tiltale i fjor, med noen oppfølgere på Verdidebatt om at Hitler var ingen praktiserende katolikk. En som nok når et bredere publikum er J.P. Holding med en ganske lang og informert gjennomgang i Hitler's Christianity der han forbilledlig unnlater å hevde at Hitler var ateist eller prøver å skjule arisk tysk teologi knyttet til "Positiv Kristendom" (Positives Christentum).

Så er det alltid gjenværende spørsmål, selv om de kan bli tildels finurlige og smale, slik David Marshall stiller her, med Holdings svar.

Når problemstillingen av og til dukker opp, er mye av grunnen at ateister kan føle seg provosert, slik jeg skriver i Svar på tiltale:

En av de beste måtene å erte opp ateister, er å si at Hitler egentlig var ateist. Det hender dessverre at kristne påstår dette, og det er forståelig at ateister reagerer. Ikke bare fordi Hitler ikke var ateist, men fordi påstanden stempler alle ateister. Skal jeg sette meningsmotstandere i forlegenhet er det bare å trekke Hitler-kortet, selv om det vel så ofte slår tilbake på meg selv. Saken blir dermed ikke bedre når noen snur på flisa og hevder at han var kristen. Resultatet er debatter som tar mye tid og oppmerksomhet. Dermed har Richard Dawkins satt av fem sider på den i sin bok om Guds eksistens, inkludert pavens rolle under krigen. Når også jeg bruker plass er det ikke bare fordi slike påstander fungerer stemplende og får gemyttene i kok, men fordi de synliggjør holdninger og kildebruk. Det hører også med at det ofte tar mer plass å svare på påstander enn å fremme dem.

Selv om det er litt uklart hva Hitler stod for religiøst (ikke minst fordi han skifter retorikk over tid)

er det vanskelig å finne belegg for praktiserende katolisisme. Hans offentlige uttalelser som kan tas til inntekt for noe katolsk, virker mer instrumentelle enn inderlige. Ingen kilder nevner at han gikk til messe eller mottok sakramentene. Man ser ikke helt for seg Hitler i skriftestolen. Han kan sjelden tolkes som mer enn nasjonalistisk allmennreligiøs eller som politisk bruk av kristne fraser. Selv om det ikke finnes kilder til at Hitler meldte seg ut av Den katolske kirken, mistet han etter alt å dømme allerede før første verdenskrig det han måtte ha hatt av barnetro.

Leser man Hitler, er det tydelig at han så på seg selv som ”religiøs”, men at han foraktet organisert religion. Alt som smakte av noe jødisk ved Jesus må være senere tillegg av en korrupt kirke. Den historiske Jesus bare må ha vært jødehater. Kristen tro var for de uvitende massene, men måtte renses for jødiske elementer som nestekjærlighet og tilgivelse.

Mye handler likevel om ordbruk.

Når vi vurderer spørsmålet om Hitler var “kristen” berører vi også et annet viktig tema. Hva handler ord og begreper om? Å hevde at noen er kristen bare fordi de ikke har meldt seg ut av et kirkesamfunn, kan ha sin verdi som propaganda. Oppfattes personen som en helt, er det fristende å ta ham til inntekt for sin kirke. Er personen en skurk, kan man se sitt snitt til å sverte kirken. Men vi opptrer ikke seriøst i forhold til normal begrepsbruk.

Sier vi at Hitler var kristen, utarmer vi innholdet i ordet. Og vi snakker ikke om nøytrale uttrykk. Mens få ville oppfatte det som anklage mot sjakkspillere om noen hevdet at Hitler var medlem av en sjakklubb, blir påstander om Hitler som kristen fort sett som angrep på kristne. Når så Hitler ikke var i nærheten av det man med noen grad av mening kan kalle kristen tro, er det eneste man oppnår en retorisk effekt.

Sporten å sammenligne meningsmotstandere med Hitler kalles ofte for å hitle og tas ikke uten grunn som tegn på at man har tapt debatten.

Enten man hitler kristne eller kristner Hitler.

Tilsiktet anbefaling

Muligens er det ikke helt utilsiktet at Brad Gregorys The Unintended Reformation: How a Religious Revolution Secularized Society kan reformere hvordan vi ser dagens samfunn og hva som har ført oss hit.

Slik blurbet på Amazon forteller er handler boken like mye om nåtiden som fortiden.

Brad Gregory identifies the unintended consequences of the Protestant Reformation and traces the way it shaped the modern condition over the course of the following five centuries. A hyperpluralism of religious and secular beliefs, an absence of any substantive common good, the triumph of capitalism and its driver, consumerism—all these, Gregory argues, were long-term effects of a movement that marked the end of more than a millennium during which Christianity provided a framework for shared intellectual, social, and moral life in the West.

Refomatorene mente det godt, og deres reaksjoner på 1500-tallet var ganske forståelige i lys av datidens debatter og kirkepolitikk. Men den utilsiktede konsekvensen var fragmenterte samfunn som over tid har endt med å dyrke forbruk fremfor fornuft.

Vi lever i samfunn som er splittet på så mange måter og der det er vanskelig å finne felles plattformer utover vedtatte lover og menneskerettigheter - og selv de kan tolkes høyst forskjellig.

Selv mange som aner utfordringene trøster seg med at Fremtiden er guden som skal redde alt.

Mens Gregory viser at det kanskje også kan finnes noen svar eller i det minste oppklarende momenter i fortiden.

Before the Protestant Reformation, Western Christianity was an institutionalized worldview laden with expectations of security for earthly societies and hopes of eternal salvation for individuals. The Reformation’s protagonists sought to advance the realization of this vision, not disrupt it. But a complex web of rejections, retentions, and transformations of medieval Christianity gradually replaced the religious fabric that bound societies together in the West. 

Today, what we are left with are fragments: intellectual disagreements that splinter into ever finer fractals of specialized discourse; a notion that modern science—as the source of all truth—necessarily undermines religious belief; a pervasive resort to a therapeutic vision of religion; a set of smuggled moral values with which we try to fertilize a sterile liberalism; and the institutionalized assumption that only secular universities can pursue knowledge.

Gregory ser på seks utviklingsrekk som samlet og hver på sin måte har bidratt til hvor vi står i dag.
Det handler om synet på Gud, på sannhet, på institusjoner, på etikk, på forbruk og på kunnskap.

Han går nøye gjennom hver av disse områdene med mange eksempler på hvordan dette har endret seg. Gud er erstattet av Vitenskapen (som om det skulle være noen motsetning), sannhet av relativisme (som om noen klarer å leve etter den), én samlende institusjon som står over staten til mange som er underlagt staten, pliktetikk av rettighetskrav, nøysomhet av grådighet, helhetstenkning av spesialisering som ender i fragmentering.

Som han sier i boken er hovedargumentet at

the Western world today is an extraordinarily complex, tangled product of rejections, retentions, and transformations of medieval Western Christianity, in which the Reformation era constitutes the critical watershed.

Mye handler om synet på forholdet mellom Gud og verden, der mange tror at naturvitenskap har motbevist Guds eksistens ved å gi oss svar på fenomener man tidligere tilla Gud. Men det er altså en zombieforestilling som ikke kan avlives ofte nok.

It is self-evident that a God who by definition is radically distinct from the natural world could never be shown to be unreal via empirical inquiry that by definition can only investigate the natural world. To posit any link between science and the unreality of God therefore presupposes that God is in some sense being conceived as part of the universe-or, in Christian categories, that God and creation have been in some way combined, conflated, or confused.

Denne og andre feiloppfatninger er i følge Gregory altså utilsiktede effekter av uforløste debatter med røtter i reformasjonen.

Against the intentions of its protagonists, the Reformation ended more than a thousand years of Christianity as a framework for shared intellectual life in the Latin West.

Så kan man si mye om dette, med konkretiseringer, nyanser, fotnoter og forbehold, noe Gregory da også et stykke på vei gjør.

Samtidig bringer han en forfriskende analyse som ikke legger mye i mellom om hvordan vi har misforstått fortiden, hvor lite som skulle til for å endre på bærekraftige oppfatninger og hvordan korte perspektiver hindrer oss i å se hvor vi er kommet fra.

Og hvorfor vi er havnet i dagens situasjon, på godt og vondt.

I motsetning til Charles Taylors A Secular Age er boken til og med leselig. Og så finnes et sammendrag på video.

Norge og konspiranoia

Det er bare å ta av seg aluminumsfoliehatten og hilse KonspiraNorge om konspirasjonsteorier i eller om Norge velkommen i landets bokhandeler.

Og mer eller mindre elektronisk på dette nettet alle snakker om, men få gjør noe med.

Boken er en til tider morsom, men oftere skremmende fremstilling av de merksnurrigste teorier om hvordan vi styres av skjulte krefter bak kulissene. Ingen ting er som det synes, du er kort sagt grundig lurt, dratt etter nesen, blindet og bedratt.

Og selvsagt er det Frimurerne/Vatikanet/Pentagon/Illuminatene som står bak, eller altså jødene.

Boken består av følgende kapitler som ikke bare er festlige:

1: Konspirasjonsteorier.
2: Hvordan konspirasjonsteorier sprer seg.
3: Forbildene. Den moderne konspirasjonskulturen blir til.
4: Konspirasjonsteorier kommer til Norge.
5: Vaksineaksjoner og UFO-konspirasjoner i det norske alternativmiljøet.
6: Nyhetsspeil, nyhetsspeil på veggen der.
7: Er Jens Stoltenberg jøde?
8: Tolerert konspiranoia. Den norske venstresiden.

Som del av konspirasjonen har boken fått god omtale av Asbjørn Dyrendal på Skepsis. La deg nå ikke skremme av det, heldigvis finnes mer ... edruelige tanker fra Dem Som Har Sett Lyset (TM).

Det Asbjørn Dyrendal prøver å få deg til å tro, er at boken er blitt

en utmerket guide, der forfatteren tar deg med på rundtur hos troende, i deres forestillinger og i forestillingenes historie. Han beveger seg fra kafébord, demonstrasjoner og foredrag til nettsteder og bøker, fra intervjuer med enkeltskikkelser til bredere undersøkelser og dykk ned i enkeltskrift. Politikken dekkes fra ytterste høyre til ytterste venstre, religion fra kristendom og islam til nyreligiøsitet, utdanning fra Nyhetsspeilet til Johan Galtung og enkelte av mine kolleger. Tekstene gir dybden og bredden i idéer, bredden i bakgrunn gir deres varierende sammenheng. Intervjuene plasserer holdninger og meninger hos levende (og høyst tilregnelige) mennesker og gjør stoffet dynamisk. 

Noen vil forhåpentligvis ikke oppleve at den er blitt dårligere av tre sider fra min hånd, om argumenter brukt av dem som hevder 9/11 var iscenesatt av krefter knyttet til den amerikanske regjeringen. Du finner dem på side 134-37 i celluloseutgaven.

På side 314-15 i samme utgave finnes tips for dem som ønsker nettsteder med faktasjekking av merkelige påstander eller av påstander som burde oppfattes som merkelige (men få gjør).

Det er hyggelig at ett av stedene som fremheves er Dekodet, altså bloggen du er på nå, hvis du

vil se nærmere på tvilsomme påstander som ofte fremmes om religion, kirkehistorie og det historiske forholdet mellom religion og vitenskap.

Boken lanseres med debatt på Litteraturhuset i Oslo i kveld, 28. august.

Vi vet at det der ute er krefter som gjør at du tror du er opptatt, men la deg ikke lure.

Bokstavelig talt

Nå er jeg ikke den største tilhengeren av å lese Bibelen som om den var ufeilbarlig over alt, men siden nå enkelte mener dette, kan det være grunn til å kikke på det som regnes som mer oppegående bøker om temaet.

Muligens finnes det bedre på markedet enn Do Historical Matters Matter to Faith av James K. Hoffmeier og Dennis R. Magary, men de befinner seg ikke på min Kindle.

Forfatterne her er ingen hvem som helst og altså heller ikke naive literalister som svelger hva som helst bare fordi det er det første de tenker på når de leser et bibelvers.

Om ikke annet kan den være en befriende avveksling fra de mer ultramodernistiske og postmoderne fremstilllinger av historien, i og utenfor Bibelen.

Tro som søker å forstå

En annen bok som det kan risikeres at leses i denne uka er Faith Seeking Understanding: Essays in Memory of Paul Brand and Ralph Winter, redigert av David Marshall.

Grunnen er ikke bare at Marshall er en innovativ og inspirerende fyr med noe annerledes innfallsvinkler, som ikke minst denne og forsåvidt denne og la oss ikke helt glemme denne på rullebladet.

I tillegg snakker vi her om en serie artikler om alt fra Anselm og fjellklatring,  Bibelen og  lidelsens problem til historie og kristen filosofi, samt intervjuer med ikke helt tanketomme typer som Alvin Plantinga, Don Richardson og Rodney Stark.

Det hele til minne om to heller ikke helt tanketomme eller handlingslammede misjonærer, Paul Brand og Ralph D. Winter. Dels ved banebrytende behandling av spedalske, dels ved banebrytende eller i det minste sterkt tankevekkende forkynnelse.

De som er opptatt av sånn kan også få mer enn tilfeldige assosiasjoner til noe av bakteppet for Stephen R. Donaldson og serien om Thomas Covenant.

Hvis boken som vi mistenker er noenlunde god, kan det være den vil bli omtalt grundigere ved en senere anledning. Uten å love for mye.

Uansett altså etter at jeg er tilbake fra ferien.

Krim i Kroatia

Hva skal så leses i ferien?

For det første krim.

Siden Kindle ikke er tillatt ved letting og landing er valget enkelt når Hans Olav Lahlums nyeste ble lansert mandag.
(Les videre her)

Mer minnerydning

Da var andre bind av Minneboken for Johannes H. Berg levert til trykk.

Første bind kan du lese om her.

Det har vært en gjort en imponerende innsats fra flere, særlig den såkalt ... assisterende redaktørs side for å få dette ferdig i tide til årets Arcon.

Mer formelt er det altså følgende bok vi snakker om: 

Boken med det fengende ISBN-nummeret er en bred presentasjon på drøyt 200 sider av Johannes' betydning for utviklingen av norske rolle- og brettspillmiljøer, oversettelsen av Dungeon & Dragons, rollespill som Terrorist (før og etter 9/11) og Skatten på Krokodilleøya (begge grundig presentert med regler, rollefigurer, kart osv.).

Og så kan vi slenge i kurven stoff om hans Tolkien-oversettelser, artikler om SF i tegneserier, akademiske analyse av det norske flaggets historie og atskillig annet (inkludert mange av minneordene ved hans alt for tidlige bortgang i 2004), slik det fremgår av den noe mer pedagogisk oppsatte innholdsfortegnelsen under (hvis du lurer på hva i all verden illustrasjonen forestiller).
 

Boken vil lanseres og kunne kjøpes, og/eller avhentes av alle som har forhåndsbestilt, på spillkongressen Arcon som åpner på Sogn videregående skole i Oslo førstkommende fredag.

Spillets regler er enkle: Still deg i køen til nærmeste mail- og bankkonto og bruk den styrke og de ferdigheter og ressurser du er oppsatt med til å bestille mens du sikrer at du har 250 statlige og staslige norske kroner i reserve for hvert av bindene du ønsker.

Oppdatert 17.06.: Mer konkret info om bestilling her.