Robotene kommer!

Rise of the Robots er ikke manus for neste Star Wars-film, men en relativt uredd analyse av plottet som kunstig intelligens (AI) og roboteknologi for tiden skriver.

Det kan tenkes verre fremtidsguider enn Martin Ford,  en Silicon Valley-gründer med såpass praktisk bakgrunn at han ikke hopper på første og beste hype i horisonten eller på nærmeste teknomesse.

Han advarer også mot overtro på en klassisk modell fra industrialiseringen der tapet av tradisjonelle arbeidsplasser løpende erstattes av vekst i nye bransjer. Han styrker ikke direkte tiltroen til at det vi skal leve av etter oljen er kunst eller konsulenter, miljøindustri eller matblogger.

Vi befinner oss ikke lenger i den klassiske gode sirkelen der lønnsvekst i amerikansk varehandel skapte større kjøpekraft og dermed mer handel og bedre økonomi som kunne pløyes tilbake til flere arbeidsplasser med stadig høyere lønn.  

Siden midten av 1970-tallet har imidlertid reallønnen sunket i varehandelen og det er lite håp om positive endringer.

Generelt sett er det behov for å skape 1 million arbeidsplasser årlig i USA bare for å holde tritt med befolkningsveksten. Samtidig har atskillige gått tapt de seneste tiårene ved utstrakt automatisering og outsourcing til land med rimeligere arbeidskraft. 

Selv om robotindustrien er i vekst og det er en klar tendens til at AI- og robotløsninger fører til reshoring, der outsourcede funksjoner flyttes tilbake til hjemlandet, er det nettopp fordi man da kan gjøre samme eller oftere enda mer jobb med langt færre ansatte. 

Altså billigere og ofte bedre enn ved å outsource til lavkostland med kultur- og språkbarrierer.

Siden reshoring langt fra er nok, ser Ford dramatisk mindre behov for arbeidsplasser. Ikke bare i industri og servicenæringer som allerede har mistet svært mange, men også i mer komplekse bransjer med jobber som ikke så lett kan beskrives på algoritmer.

Samtidig er det noen sektorer som ikke gjør situasjonen bedre, selv om arbeidsplassene beholdes. I omsorg- og helsesektoren, sammen med skolevesenenet, er det vanskelig med mer enn marginale forbedringer i overskuelig fremtid. 

Det tar fortsatt like lang tid å behandle pasienter, enten det handler om blindtarmoperasjoner eller å skifte bleier på eldre. Det tar fortsatt 13 år å få elever ferdig med videregående. Behovet er ikke færre lærere, men flere.

Dermed blir ikke disse sektorene spesielt mye mer kostnadseffektive enten de er i privat eller offentlig regi. Her vil vi se minimal produktivitetsvekst i lang tid fremover, selv om det er fristende å kamuflere realitetene, enten man nå har politiske krav eller må svare for aksjemarkedet. 

For land som Norge vil det bety at en stadig større andel av statsbudsjettet vil handle om helse, med ikke helt sunne effekter på skattenivået.

Utenom disse sektorene vil mønsteret fortsatt være at informasjons- og kommunikasjonseteknologi kan gi høye avkastninger av en liten arbeidsstyrke. I motsetning til under den industrielle revolusjon er det imidlertid vanskelig å tenke seg at arbeidsplasser som forsvinner (som dengang jordbruk og fiske, senere også klesindustri, metallindustri, bilindustri osv.) kan erstattes i spesielt stort omfang av nye bransjer - i tillegg til at det meste i det som kommer av nye gjøres av AI og roboter.

Blant hypene Ford er skeptisk til er 3D-printere. Slik ha ser det vil de stedet for å skape mange nye arbeidsplasser eller gjøre at man printer ut f.eks. mobiltelefoner hjemme, brukes dels til billige/enkle produkter den enkelte kan ta ut sel og dels til å redusere behovet for arbeidskraft i større selskaper.

Som på dagens internett blir atskillig billig eller gratis for forbrukerne, men små muligheter for folk flest til å bli den neste Google eller Gates.

En annen hype er selvkjørende biler. Ja, de vil komme til å ta over i løpet av noen tiår, men det vil ta lenger tid enn mange venter og få andre effekter. Ikke bare fordi de i lang tid vil stille store krav til alt fra forsikringsordninger til koordinering mellom vanlig bilkjøring og automatstyrt, mellom kollektivløsninger og private. 

Et mer grunnleggende spørsmål er hvor mye bilindustrien vil satse på å utvikle kollektivløsninger som kan underminere markedet for privatbiler og dermed på mange måter rasere det økonomiske spillet som bransjen er avhengig av.

Dess bedre og mer utbredt selvkjørende kollektivløsninger blir, dess større ringvirkninger på arbeidsplasser. Bare i California vil det forsvinne titusener av jobber innen bilvask. Bilforhandlere og verkstedsarbeidere vil fordampe i høyere hastighet enn bensin fortrenges av strøm.

Det sentrale spørsmålet for Ford er hva slags samfunn vi er på vei mot kun et mindretall er i jobb. Han er nøye med vise til støtte fra politisk liberalister som Friedrich Hayek når han gjør seg til talsmann for smarte former for borgerlønn, selv om han i liten grad regner på effekter. 

Ford var for tidlig ute til å gi robotene skylden for Brexit og Trump, men der er til gjengjeld andre frimodige nok. 

Han tar heller ikke opp hvordan befolkningsvekst og migrasjonspress påvirker utviklingen når det ikke er realistisk at spesielt mange kommer i jobb, dess lenger inn i fremtiden vi ser.

Til gjengjeld er Ford opptatt av vise behovet for å lykkes med å endre holdninger. Skal vi ikke havne i desperasjon og dystopier må folk flest oppleve meningsfulle liv, inkludert stort frivillighetsengasjement, uten å gå til grunne i dataspill og diabetes.

Og det må lages gode incentiver for alle som er i arbeid.

Selv om dette ikke er noe Star Wars-manus, kan det minne dess mer om Star Trek. Selv om det ikke er enkelt å bevege seg spesielt modig uten replikatorer og romskip. 

Misjonærer med tidsmaskin?

Blant mindre store nyheter er at utviklingen av demokrati handler om mer enn lovverk og politiske vedtak. Tilsvarende finnes større nyheter enn at religiøse grupper har motsatt seg demokratiske reformer, fra (på den ene siden) det norske bispekollegiet som forsøkte å stanse parlamentarismen på 1800-tallet til (på en noe annen side) teokratier som Iran.

Det får heller ingen store overskrifter at fremveksten av bærekraftige demokratier er knyttet til økonomi, til rettferdighetstenkning, grenser, nasjonalisme og kamper mellom ulike grupper.

Eller vel så ofte strander på dette. 

For rimelig fungerende demokratier har krevd tid og kulturutvikling, kriger og konflikter, og i noen grad ekstern påvirkning, ofte fra vesten - selv om denne også kan ha negative effekter.

Mye handler om mentalitet og modning. Man må lære seg prosesser. Det må sitte i blodet å respektere både flertall og mindretall. Selv andre stammer har menneskeverd. Demokrati er noe annet enn flertallsdiktatur. Det må ikke bare være legalt, men trygt å være i opposisjon.

Men hvordan nærmer man seg dette? Hva krever det av forestillinger, av holdninger og sympatier, av ryggmargsreflekser og kunnskaper?Vi mangler ikke analyser, men noen fremstår nok som større nyheter enn andre. Spesielt når man begynner å hevde at utviklingen av demokrati i store deler av verden kan knyttes til misjonærer.

Som sosiologen Robert Woodberry i den bredt anlagte studien The Missionary Roots of Liberal Democracy i American Political Science Review. Det finnes nok abstrakter som slår inn flere åpne dører:

This article demonstrates historically and statistically that conversionary Protestants (CPs) heavily influenced the rise and spread of stable democracy around the world. It argues that CPs were a crucial catalyst initiating the development and spread of religious liberty, mass education, mass printing, newspapers, voluntary organizations, and colonial reforms, thereby creating the conditions that made stable democracy more likely. Statistically, the historic prevalence of Protestant missionaries explains about half the variation in democracy in Africa, Asia, Latin America and Oceania and removes the impact of most variables that dominate current statistical research about democracy. The association between Protestant missions and democracy is consistent in different continents and subsamples, and it is robust to more than 50 controls and to instrumental variable analyses.

Konklusjonen er altså ikke helt som vi ofte hører om kulturimperialisme og kolonialisme.

Areas where Protestant missionaries had a significant presence in the past are on average more economically developed today, with comparatively better health, lower infant mortality, lower corruption, greater literacy, higher educational attainment (especially for women), and more robust membership in nongovernmental associations.

Dermed møtte han ikke uventet skepsis.

In 2010, when Woodberry submitted his article to the American Political Science Review, the editors asked him to add case studies, run more regressions, and make all data and models public. For the article, he produced 192 pages of supporting material.

"It's a remarkable testament to his courage and endurance to get his work in a flagship journal," says Philpott. "In order to make this article fly, he had to leave no stone unturned and anticipate every hypothesis. It's an article whose thoroughness outpaces any I've seen."

I stedet for å bli avvist for sekterisk sjåvinisme, fikk han priser for banebrytende og  grundig arbeid. Og ros selv fra katolske og sekulære instiusjoner man kunne forvente var mer nølende.

"Why did some countries become democratic, while others went the route of theocracy or dictatorship?" asks Daniel Philpott, who teaches political science and peace studies at the University of Notre Dame. "For [Woodberry] to show through devastatingly thorough analysis that conversionary Protestants are crucial to what makes the country democratic today [is] remarkable in many ways. Not only is it another factor—it turns out to be the most important factor. It can't be anything but startling for scholars of democracy."

"I think it's the best work out there on religion and economic development," says Robin Grier, professor of economics and international and area studies at the University of Oklahoma. "It's incredibly sophisticated and well grounded. I haven't seen anything quite like it."

Arbeidet oppsummeres i en noe mindre uhildet sammenheng som Christianity Today med at

Want a blossoming democracy today? The solution is simple—if you have a time machine: Send a 19th-century missionary.

Nå betyr ikke dette at Woodberry ser rosenrødt på alle misjonærer. Dengang som nå er det store forskjeller i mentalitet og virkemidler.

We don't have to deny that there were and are racist missionaries," says Woodberry. "We don't have to deny there were and are missionaries who do self-centered things. But if that were the average effect, we would expect the places where missionaries had influence to be worse than places where missionaries weren't allowed or were restricted in action. We find exactly the opposite on all kinds of outcomes. Even in places where few people converted, [missionaries] had a profound economic and political impact.

Han er heller ikke blind for at misjonærer har støttet kolonialismen, men det noe av det mer interessante er at dess mer uavhengige misjonærene har vært av statlig kontroll, dess større effekt.

Independence from state control made a big difference. "One of the main stereotypes about missions is that they were closely connected to colonialism," says Woodberry. "But Protestant missionaries not funded by the state were regularly very critical of colonialism."

 Det mangler ikke eksempler på dette.

For example, Mackenzie's campaign for Khama III was part of his 30-year effort to protect African land from white settlers. Mackenzie was not atypical. In China, missionaries worked to end the opium trade; in India, they fought to curtail abuses by landlords; in the West Indies and other colonies, they played key roles in building the abolition movement. Back home, their allies passed legislation that returned land to the native Xhosa people of South Africa and also protected tribes in New Zealand and Australia from being wiped out by settlers.

"I feel confident saying none of those movements would have happened without nonstate missionaries mobilizing them," says Woodberry. "Missionaries had a power base among ordinary people. They [were] the ones that transformed these movements into mass movements."

Mye handlet om å bekjempe analfabetisme.

While missionaries came to colonial reform through the backdoor, mass literacy and mass education were more deliberate projects—the consequence of a Protestant vision that knocked down old hierarchies in the name of "the priesthood of all believers." If all souls were equal before God, everyone would need to access the Bible in their own language. They would also need to know how to read.

"They focused on teaching people to read," says Dana Robert, director of the Center for Global Christianity and Mission at Boston University. "That sounds really basic, but if you look worldwide at poverty, literacy is the main thing that helps you rise out of poverty. Unless you have broad-based literacy, you can't have democratic movements."

Blant mange som fikk glede av dette var Nelson Mandela. Ikke alle holdninger han møtte var like forbilledlige. Men selv når skolene var en del av koloniveldet, utdannet de studenter som var i oppsisjon til det, enten de ble kristne eller kommunister.  

It avoided political involvement, yet inspired the quest for racial equality through its religious ideals.

I følge studien fikk altså dette ringvirkninger. 

Pull out a map, says Woodberry, point to any place where "conversionary Protestants" were active in the past, and you'll typically find more printed books and more schools per capita. You'll find, too, that in Africa, the Middle East, and parts of Asia, most of the early nationalists who led their countries to independence graduated from Protestant mission schools.

"I'm not religious," says Grier. "I never felt really comfortable with the idea of [mission work]; it seemed cringe-worthy. Then I read Bob's work. I thought, Wow, that's amazing. They left a long legacy. It changed my views and caused me to rethink."

Noe som kan gjelde flere så lenge vi ikke har tidsmaskiner for hånden.

Tilsiktet anbefaling

Muligens er det ikke helt utilsiktet at Brad Gregorys The Unintended Reformation: How a Religious Revolution Secularized Society kan reformere hvordan vi ser dagens samfunn og hva som har ført oss hit.

Slik blurbet på Amazon forteller er handler boken like mye om nåtiden som fortiden.

Brad Gregory identifies the unintended consequences of the Protestant Reformation and traces the way it shaped the modern condition over the course of the following five centuries. A hyperpluralism of religious and secular beliefs, an absence of any substantive common good, the triumph of capitalism and its driver, consumerism—all these, Gregory argues, were long-term effects of a movement that marked the end of more than a millennium during which Christianity provided a framework for shared intellectual, social, and moral life in the West.

Refomatorene mente det godt, og deres reaksjoner på 1500-tallet var ganske forståelige i lys av datidens debatter og kirkepolitikk. Men den utilsiktede konsekvensen var fragmenterte samfunn som over tid har endt med å dyrke forbruk fremfor fornuft.

Vi lever i samfunn som er splittet på så mange måter og der det er vanskelig å finne felles plattformer utover vedtatte lover og menneskerettigheter - og selv de kan tolkes høyst forskjellig.

Selv mange som aner utfordringene trøster seg med at Fremtiden er guden som skal redde alt.

Mens Gregory viser at det kanskje også kan finnes noen svar eller i det minste oppklarende momenter i fortiden.

Before the Protestant Reformation, Western Christianity was an institutionalized worldview laden with expectations of security for earthly societies and hopes of eternal salvation for individuals. The Reformation’s protagonists sought to advance the realization of this vision, not disrupt it. But a complex web of rejections, retentions, and transformations of medieval Christianity gradually replaced the religious fabric that bound societies together in the West. 

Today, what we are left with are fragments: intellectual disagreements that splinter into ever finer fractals of specialized discourse; a notion that modern science—as the source of all truth—necessarily undermines religious belief; a pervasive resort to a therapeutic vision of religion; a set of smuggled moral values with which we try to fertilize a sterile liberalism; and the institutionalized assumption that only secular universities can pursue knowledge.

Gregory ser på seks utviklingsrekk som samlet og hver på sin måte har bidratt til hvor vi står i dag.
Det handler om synet på Gud, på sannhet, på institusjoner, på etikk, på forbruk og på kunnskap.

Han går nøye gjennom hver av disse områdene med mange eksempler på hvordan dette har endret seg. Gud er erstattet av Vitenskapen (som om det skulle være noen motsetning), sannhet av relativisme (som om noen klarer å leve etter den), én samlende institusjon som står over staten til mange som er underlagt staten, pliktetikk av rettighetskrav, nøysomhet av grådighet, helhetstenkning av spesialisering som ender i fragmentering.

Som han sier i boken er hovedargumentet at

the Western world today is an extraordinarily complex, tangled product of rejections, retentions, and transformations of medieval Western Christianity, in which the Reformation era constitutes the critical watershed.

Mye handler om synet på forholdet mellom Gud og verden, der mange tror at naturvitenskap har motbevist Guds eksistens ved å gi oss svar på fenomener man tidligere tilla Gud. Men det er altså en zombieforestilling som ikke kan avlives ofte nok.

It is self-evident that a God who by definition is radically distinct from the natural world could never be shown to be unreal via empirical inquiry that by definition can only investigate the natural world. To posit any link between science and the unreality of God therefore presupposes that God is in some sense being conceived as part of the universe-or, in Christian categories, that God and creation have been in some way combined, conflated, or confused.

Denne og andre feiloppfatninger er i følge Gregory altså utilsiktede effekter av uforløste debatter med røtter i reformasjonen.

Against the intentions of its protagonists, the Reformation ended more than a thousand years of Christianity as a framework for shared intellectual life in the Latin West.

Så kan man si mye om dette, med konkretiseringer, nyanser, fotnoter og forbehold, noe Gregory da også et stykke på vei gjør.

Samtidig bringer han en forfriskende analyse som ikke legger mye i mellom om hvordan vi har misforstått fortiden, hvor lite som skulle til for å endre på bærekraftige oppfatninger og hvordan korte perspektiver hindrer oss i å se hvor vi er kommet fra.

Og hvorfor vi er havnet i dagens situasjon, på godt og vondt.

I motsetning til Charles Taylors A Secular Age er boken til og med leselig. Og så finnes et sammendrag på video.

Lurer oss alle

Det var ikke lett å vite om man skulle le, gråte eller si opp jobben da Øystein Stray Spetalen kunne fortelle på Skavlan hvordan han tenkte da han begynte med aksjehandel. 

Skulle han jobbe vanlig og tjene lite, eller spekulere og tjene mye?

For en 14-åring var valget lett. Det var ikke lurt å jobbe.

Nå skal man altså høre mye rart før krone ørene faller av. Skal vi skal ta dette med en Kant eller to som en ideell fordring, blir resultatet et samfunn ingen kan leve i. Langt mindre spekulere i.

Tenk at disse berømte folk flest (hvis nå Spetalen kjenner noen slike) tok ham på ordet. Hjelpepleierne sluttet i hjelpebransjen og begynte i gjeldsbransjen. Bøndene sluttet å så og startet å selge. Bensinstasjonene stengte fordi de ansatte i stedet åpnet verdipapirkontoer.

Det er ikke sikkert vi skaper et paradis av å forstå at det bare er tiltaksløse duster som er vanlige lønnsmottakere. Så dustede og tiltaksløse at de knapt fortjener lønn.

Vi skal likevel ikke se bort fra at Spetalen kunne holdt ut i et slik samfunn i flere minutter.

Til han skulle kjøpe mat.

For dette minner om en viss Donald-fortelling der alle får en million kroner i fanget. Alle slutter å jobbe, unntatt en viss eldre and med skotske røtter og en mer enn lettere protestantisk arbeidsetikk.

Og da er vi over på spørsmålet om hva som er Spetalens motiv for å si hva han sa.

Det er vanskelig å tenke at han ønsker å undergrave samfunnet. Han synes ikke som den mest opplagte skapanarkisten eller al Qaida-beundreren. Han bruker ikke samme parykk som Robespierre.

Det er lettere å tro at han fortsatt er fjortis.

Hadde han vært noe annet ville han vært veldig tydelig på at alle samfunn er best tjent med at flest mulig tar utdannelse og jobber, ærlig, omhyggelig og trofast.

I tillegg til at spekulanter er best tjent med det.

Han burde vært like tydelig på at det også fordrer at bedrifts- og kapitaleiere ikke utnytter situasjonen, jukser, lurer og spekulerer. Eller tar ut tusener av millioner i utbytte med den ene hånden og sier opp tusenvis av ansatte med den andre.

At noen lever på andres svette, enten det er som aksjespekulant eller trygdesnylter, bygger ingen samfunn. Selv om man kan havne på Skavlan.

Nesten ikke til å tro

Samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa viser igjen at hun ikke har forstått alvoret for NSB og Jernbaneverket.

- Min første reaksjon var at dette nesten ikke var til å tro. Her kommer den ene hendelsen etter den andre som ikke skal skje, sier Kleppa til NTB.

 Det som nesten ikke er til å tro er at en samferdselsminister ikke makter å innse situasjonen som mange tiårs vanskjøtsel av det norske jernbanenettet har ført til. 

Jeg skal ikke gå andre bloggere i næringen, men det er vanskelig å komme fra for en som jobber i telekombransjen at det ikke bare nesten ikke er til å tro at samferdselsmyndighetene fortsatt ikke virkelig vil satse på uavhengige reserveveier (tunneller, dobbeltspor, signalanlegg, kommunikasjonssystemer) for noe så samfunnsviktig som jernbane.

Det antyder også en så grunnleggende ufølsomhet for ikke bare passasjerer, men sårbarhetsanalyser, at det bare er å gni seg i øynene.

Vi som alltid har sverget til offentlig transport føler oss kort sagt sveket av mange regjeringer over lang tid.

At selv ikke en regjering med SV og SP klarer å se alvoret og levere en troverdig plan for hvordan vi skal komme oss opp av grøfta, sier også noe om manglende gangsyn hos politikere flest.

Men akkurat der har jeg for lengst mistet troen.

Oppdatert 23:33: I likhet med flere.

Funn og følelser

Spørreundersøkelser er notorisk vanskelige å feste lit til, avhengig av alt fra antall spurte og spørsmålsstillinger, til og om jeg liker konklusjonen eller ei.

Dermed er det bare å lene seg til siden når egg og tomater begynner å hagle.

Det hele handler denne gang om et svar på et spørsmål om det har vært gjort religionssosiologiske undersøkelser i UK. Og svaret er pussig nok ja.

Last year we at Theos, the public theology thinktank, commissioned a large survey (2,000+ respondents) looking into attitudes to evolution, a/theism and a whole host of related topics.

Resultatet er at det ikke overraskende synes å være et klasseskille - bl.a. knyttet til utdannelse - når vi ser på livssynsmessig tilknytning.

The results can be read here but in summary the study found that lifelong theists ("I have always believed in God") are disproportionately from lower socio-economic grades (DE: semi-skilled and unskilled manual workers or those unemployed or on state benefits), whereas lifelong atheists ("I have never believed in God") are disproportionately from upper social grades (AB: higher or intermediate managerial or administrative professionals).

No surprise there. The default position in the UK (and seemingly in humans themselves) has long been belief in God, so you would expect theism to be a mass movement and atheism a more select one.

Det som imidlertid kan overraske ved undersøkelsen, er at de som konverterer til teisme (for å si det på faglig) har høyere utdannelse enn de som konverterer til ateisme.

What is interesting – and surprising – is that "converts" to theism ("I believe in God now but have not always done so") are disproportionately from upper and upper-middle social grades (ABC1: as above plus supervisory, clerical, junior managerial or administrative professionals), whereas "converts" to atheism ("I used to believe in God but I no longer do so") are disproportionately from lower social grades (DE).

Nå kan man selvsagt ikke bruke slike tall til å konkludere med at det krever mer intelligens å bli gudstroende, men polariseringen er ganske interessant. Gudstro ser ut til å svekkes i "middelklassen" (unnskyld uttrykket), og muligens styrkes blant akademikere.

Samtidig som tallene kan tyde på at ateisme begynner å bli mer folkelig.

In short, the data seem to be showing two things. First, atheism has historically been a minority movement of better educated and higher-social grade individuals whereas theism has more affinity with the lower and lower-middle class and the less well educated. Second, this is changing, with new theists coming from a higher social grade and being better educated than new atheists.

There are a number of ways of explaining this, none of them very satisfactory. The grand theory would be that atheism is finally becoming a mass phenomenon, in the way that theism always has been and, in so doing, is acquiring some of theism's demographic characteristics. It sounds persuasive but the fact that converts to atheism and converts to theism almost perfectly balance out (8.3% vs 7.7%) rather undermines the idea. The actual size of each constituency is staying largely constant. Only the composition is changing.

Det hører også med at Dawkins og Hitchens kan ha gjort ateisme en bjørnetjeneste ved å dumme seg såpass ut blant det som ofte kalles intellektuelle, skal vi dømme ut fra mottagelsen av deres massive misforståelser.

On a less grand scale, the data suggest that the effect of vocal atheism over the last decade has been to reach successfully into previously uncharted demographic territory (witness The God Delusion's sales figures) but at the cost of losing some of its intellectual credibility (the critical review of The God Delusion in the London Review of Books, for example).

Noe som igjen kan føre til at ateisme antar mer religiøse (unnskyld uttrykket igjen) trekk.

If this is happening, we might expect to see atheism become increasingly "religious" in its composition if not in its size. In a sense, that was precisely what the atheist bus adverts earlier in the year were attempting. As the Canadian novelist Margaret Atwood commented "'I understand that in Britain recently, some people paid to put atheistic slogans on buses – someone paid! That's religion! Once you're paying money to put slogans on things, well it's either a product you're selling, a political party or religion."

If atheism does succeed in breaking out of its higher-class, intellectualist confines, it is likely to do so at the cost of becoming more like a religion than its adherents would like.

Hvilket reaksjonene i kommentarfeltet antyder til fulle.

*Lene seg til siden i påvente av at kommentarene kastes til dette blogginnlegget*

Tidens tegn

Hva som rører seg i sjel og sinn, syn og sanser for tiden? Ikke lett å vite selvsagt, men mye tyder nok på, selv om det er tungt å innrømme, at det dessverre ikke er Den store progstriden.

I følge Detektor, Deichmanske biblioteks søkeverktøy, handler dette akkurat nå, for noen, om følgende temaer, i denne rekkefølgen, usensurert:

- Norsk litteraturhistorie
- Modellboka
- Skoletjenesten ved De naturhistoriske museer og Botanisk hage
- Cities.com
- 50 States & Capitals
- Hva er moderne satanisme?
- Geologi - et temaarbeid
- Australiens historie
- Arild Hauges runer
- Ei reise i Nordfjord si eldre historie

Satanisme? Nordfjord? Byer? Runer? Australien?

Her er det opp til enhver å tolke tidens tegn. Men skumlere kan det knapt bli.