Lystmorderen Darwin?

Darwins sentrale rolle i modernitetens mytologi avsløres ikke bare av hva ateister skriver. Den bekreftes minst like sterk og tydelig i artikler skrevet av kreasjonister,  selv om fortegnet er motsatt.

For noen er altså Darwin Sannhetens Store Apostel. Han viste at Gud er overflødig, siden vi har vitenskapelige forklaringer på hva som skjer i naturen. 

For andre er Darwin et bevis på at Løgnens Far er i fri dressur i vitenskapen. Ikke bare er hans lære åpenbart feil, den har ført til helt fryktelige frukter.

Heldigvis er ikke alle like frivillig parodiske som å hevde at Darwins var resultat av incest og evolusjonsteorien basert på hallusinasjoner. Jogeir Lianes fra kreasjonistorganisasjonen Skaper går likevel relativt langt når han skriver om "fruktene av Darwin". For kan vi stole på en sadistisk lystmorder med store mentale problemer?

La oss se på fruktene av Darwin og de filosofier som følger med i kjølvannet av hans tanker og arbeid. Hvordan var Darwin som person? En av hans biografer skriver: Etter eget vitnesbyrd var han en sadist som hadde stor glede i å torturere og drepe dyr. Fra han var 17 år dedikerte han somrene til å drepe dyr. Ikke for kjøttet, men for gleden av å drepe. 

Kilden til påstandene er denne amerikanske artikkelen (og boken til høyre) som om ikke annet viser behovet for å sverte Darwin. Den oppgir ikke alle kilder, men mye er basert på Darwins selvbiografi fra 1876, uten at alt siteres direkte. 

Gjør vi det, ser vi at deler av påstandene er fjær som er evolvert til høns.

Once as a very little boy, whilst at day-school, or before that time, I acted cruelly, for I beat a puppy I believe, simply from enjoying the sense of power; but the beating could not have been severe, for the puppy did not howl, of which I feel sure as the spot was near the house. This act lay heavily on my conscience, as is shown by my remembering the exact spot where the crime was committed. It probably lay all the heavier from my love of dogs being then, and for a long time afterwards, a passion. Dogs seemed to know this, for I was an adept in robbing their love from their masters. 

I stedet for en gjennomført sadist som plaget dyr daglig i ungdommen, er Darwin altså en som angrer på at han én gang, i barnehagealder, følte glede over å slå en valp - noe han siden angret bittert.

I stedet for en som plaget andre med sin sadisme, ser vi en som plaget seg selv med sin samvittighet.

Men hva med at han "dedikerte somrene til å drepe dyr"?

Ja, det stemmer på et vis, siden Darwin elsket å ... jakte. Han skriver igjen i selvbiografien at

In the latter part of my school life I became passionately fond of shooting, and I do not believe that anyone could have shown more zeal for the most holy cause than I did for shooting birds. How well I remember killing my first snipe, and my excitement was so great that I had much difficulty in reloading my gun from the trembling of my hands. This taste long continued and I became a very good shot.

Ja, Darwin jaktet svært ivrig på rapphøner, harer og fasaner. Så ivrig at han til og med førte lister over antallet. Så glad i jakt at han etterhvert ønsket seg en (her er det bare å holde seg fast) dobbeltløpet hagle.

Altså omtrent som titusener av norske jegere. 

I deler av Norge er 30 % av den mannlige befolkningen på jakt, samt selvsagt atskillige kvinner. I 2016/2017 ble det felt over 30 000 elg og nesten 40 000 hjort, 30 000 rådyr, 14 000 harer, 21 000 rødrev - og 182 000 ryper.

For å si det på en annen måte har vi jaktet for mat og fornøyelsens skyld så langt tilbake vi vet. I rapporten tallene over var hentet fra, fremheves da også betydningen av jakt for trivsel og livskvalitet.

Jakt er en viktig kilde til trivsel og livskvalitet for jegere. Selv om jakt er en liten aktivitet i omfang sammenlignet med andre friluftslivsaktiviteter, har aktiviteten likevel betydelig verdi i form av rekreasjon, helsegevinst, gode naturopplevelser og en viktig sosial aktivitet for dem som deltar. 

Jakt skaper økonomiske verdier og er derfor et viktig grunnlag for næringsutvikling og verdiskapning i distriktene.

At ungdom kan bli bitt av basillen er ikke overraskende. At en engelsk gentleman på 1800-tallet i fravær av Netflix og Fortnite drev jakt i overkant ivrig, bør ikke sjokkere, selv om de fleste av oss reagerer på at det også omfattet klassisk revejakt. 

Men Darwin drev da mer enn jakt?

Det blir i hvert fall riktig så dramatisk når vi leser videre at

Når Darwin gjorde seg klar til å reise med skipet Beagle så utstyrte han seg med flere skytevåpen for som han sa, han håpet han kunne få skutt noen kannibaler. Han håpet å få drepe noen mennesker! 

Går vi til kilden, et brev fra 1831, ser vi at Darwin formulerer seg litt annerledes.

It is such capital fun ordering things, to day I ordered a Rifle & 2 pair of pistols; for we shall have plenty of fighting with those d— — Cannibals: It would be something to shoot the King of the Cannibals Islands.—

Dette handler mindre om at han "håpet å få drepe noen mennesker" enn om å beskytte seg mot innfødte som ikke bare drepte, men også spiste mennesker. Og skulle man først ende med å skyte noen, ville det være en bragd å ta selve høvdingen. 

Men samtidig understreker dette at man bør være varsom med å lese gamle tekster for bokstavelig. Bakteppet er sangen King of the Cannibals Islands som var svært populær på 1820-tallet. Muligens kan det altså være et ordspill, omtrent som å si det hadde vært en bragd i en krig med Frankrike å skyte "Napoleon med sin hær".

Likevel er det ingen grunn til - eller mulig - å unnskylde alt han har sagt og skrevet om jakt og krig, raser og menneskeverd, slik jeg selv trakk frem ved Darwin-jubileet i 2009. 

Men det er grunn til å ha atskillig mavemål i hvordan man bruker sitater eller å løfte ham frem som spesielt brutal. 

Darwin var ikke den eneste som jaktet og skjøt på 1800-tallet. Selv om han var motstander av slaveriet, var Darwin like mye et barn av sin tid som kristne slaveeiere. 

Det er uansett en slem feilslutning å avfeie en vitenskapelig teori fordi den som fremmet den ikke var snill. Newtons lover er svært egnede til å beskrive solsystemet, selv om Newton kunne være ganske så vrang og vemmelig. 

Det ville ikke forundre meg om selv kreasjonister kan ha lyst til å fiske og jakte - eller skyte terrorister. 

Men det er altså mer å si om Darwin. I følge Lianes var han ikke bare en brutal sadist som ønsket å drepe mennesker. Han var mentalt invalid. Han var så forstyrret at han ikke fungerte.

Flere bøker er skrevet om Darwins psykologiske problemer. Listen er alt for lang til å liste opp her, men det begynte da han var 16 år og da han var 28 år så var han ute av stand til å fungere pga. mentale forstyrrelser. Michael Ruse konkluderer med at han levde som mentalt invalid de siste 43 årene av sitt liv. 

Ja, Darwin var syk, i perioder veldig syk, slik han trekker frem i et brev til John Chapman i 1865: 

For 25 years extreme spasmodic daily & nightly flatulence: occasional vomiting, on two occasions prolonged during months. Vomiting preceded by shivering, hysterical crying, dying sensations or half-faint. & copious very palid urine. Now vomiting & every paroxys[m] of flatulence preceded by singing of ears, rocking, treading on air & vision. focus & black dots – All fatigues, specially reading, brings on these Head symptoms ?? nervousness when E[mma] leaves me ...".

Men han var ingen invalid, selv om han måtte avstå større middagsselskaper, slik han med relativt fungerende språk skriver 11 år senere i selvbiografien.

Few persons can have lived a more retired life than we have done. Besides short visits to the houses of relations, and occasionally to the seaside or elsewhere, we have gone nowhere. During the first part of our residence we went a little into society, and received a few friends here; but my health almost always suffered from the excitement, violent shivering and vomiting attacks being thus brought on. I have therefore been compelled for many years to give up all dinner-parties; and this has been somewhat of a deprivation to me, as such parties always put me into high spirits. From the same cause I have been able to invite here very few scientific acquaintances. 

My chief enjoyment and sole employment throughout life has been scientific work; and the excitement from such work makes me for the time forget, or drives quite away, my daily discomfort. I have therefore nothing to record during the rest of my life, except the publication of my several books.

I stedet for å være så syk at han "ikke fungerte", gjorde sykdommen det nødvendig for ham å arbeide videre med vitenskapelige funn - for å fungere.

Men så er det slik at Darwin ikke bare handler om Darwin. For selv om det er mulig å så solid tvil om hvor brutal og hvor syk Darwin var - og enda mer om hvilken betydning dette har for om det har skjedd en evolusjon eller ikke - er det da ikke mulig å så tvil om fruktene av selve evolusjonslæren?

Hva er fruktene av de filosofier Darwin støttet seg til og var med å utvikle selv? David Berlinski var innom det tidligere. Vi kan nevne sosialdarwinismen som er en sterk medvirkende årsak til at flere hundre millioner mennesker er drept. Dersom vi tar med andre filosofier som helt og delvis er bygget på Darwins tankegods så kan vi ta med abort og legge til 1 milliard ufødte liv. Hans tanker falt i god jord hos mennesker som avlet frem nazisme og kommunisme. Det er Darwins tanker som ifølge Richard Dawkins gjør det mulig å være «An intellectually fulfilled atheist». 

Darwins tanker er selve grunnlaget for ateismens oppblomstring i moderne tid.

Som vi ser er altså ingen filosofi ansvarlig for flere drap.

Men så er det bare den lille haken at Darwin ikke presenterte noen filosofi. Han kom med en vitenskapelig teori om hvordan arter oppstod og endret seg - og understrekte at det selvsagt var mulig å være gudstroende, selv om man støttet en evolusjon.

Og da er vi ved en kjerne i debatten om Darwin. For mye handler om hvordan andre enn Darwin har laget seg filosofier basert på noe som det ikke kan lages filosofier av.

Det er den gamle visa. Det er ikke slik at hva vi ser i naturen - altså hvordan naturen ER - kan fortelle oss hvordan noe BØR være. At hummere har hierarkier forteller ikke at vi bør ha det, selv om tendensen kan være en dyp struktur i mange biologiske vesner. Den sorte enke sier ikke noe om kvinnelige styrerepresentanter.

At den mest tilpasningsdyktige har større sjanse for å spre sine gener, forteller ikke at de som er best på jobbkarriere bør få harem som frynsegode.

Tvert i mot krever det at vi smugler inn annet tankegods. Snakker vi om at vi bør følge "den sterkestes rett" eller "evolusjonens lover i menneskets historie", at "vi bør fjerne skadelige raser" eller at "kvinner bør ha rett til selvbestemt abort", har vi det ikke fra Darwin, men fra egoisme, kommunisme, nazisme eller feminisme.

Sier man at evolusjonslæren gjør Gud overflødig (som også omtalt i forrige bloggpost), har man det ikke fra Darwin, men fra helt andre, enten de er ateister eller kreasjonister.

Påstanden er uansett like sann som å si at termodynamikkens hovedsetninger gjør Gud overflødig.

Dess mer og sterkere man snakker som om vitenskapelige teorier fjerner Gud, dess flere vil tro det. I stedet for å underminere troen på evolusjon, undermineres troen på Gud.

Er valget evolusjon eller kristen tro, er det ikke vanskelig å velge vitenskapens side.

Saken blir ikke bedre hvis man sprer myter eller langt i overkant drøye påstander om Darwin.

I stedet for å sette opp gode skjold mot "vantroen", stiller man seg lagelig til for hogg.

Man viser uansett ikke at evolusjon er en dårlig teori, ved å vise at Darwin var et dårlig menneske. Ikke alle blir like imponert når noen prøver å vinne fotballkamper ved å ta mannen i stedet for ballen.

Tvert i mot styrkes mistanken om at man ikke er så veldig god i fotball.

Rasjonell religionskritikk?

Som varslet i går,  legger jeg ut noenlunde ubearbeidet notatene jeg forberedte om religionskritikk til opptaket av NRK Verdibørsen som sendes i morgen (torsdag 12.4.), men som sporet av mer enn noen smuler.

Temaet er ikke nytt på denne bloggen, jeg har delt tanker tidligere etter å ha vært invitert til en samtale om det på landsmøtet i Human-Etisk Forbund i 2010.

Kortfattet er poenget at religions- og livssynskritikk er mulig - siden livssynspåstander kan diskuteres rasjonelt - og viktig - siden vi finner dette i mange slags farger og fasonger, med ulike postulater og premisser, praksis og ressurser.

Men idealet er altså at kritikken må være mest mulig informert og minst mulig karikert. 

Sagt på en annen måte er det ikke sikkert at den mest rettferdige beskrivelsen av Arbeiderpartiet finnes hos det jevne medlem av Frp.

Denne gangen handlet det om på fire spørsmål. Siden mine notater var tydelig og prydelig satt opp med punkter og poenger, gjengis svarene upolert.

1: Hvor bommer (de moderne) religionskritikerne?/leser de Bibelen for bokstavelig?

• Mange bommer på så mange områder at kritisk tenkning inkludert kunnskapsbasert kritikk av religionskritikk burde bli et eget kurs på universiteter og høyskoler, gjerne i grunnskolen også.

• Alltid pussig å fremme påstander uten å sjekke med forskning og fagmiljøer - og ikke alltid synes å ane at det finnes noe slik på det de uttaler seg om. Selv om man mener religion er synsing, er det ikke nok å synse tilbake.

• For mange tror alt man trenger er populærvitenskapelige oppsummeringer eller henger seg på noen av stjernene blant utenlandske nyateister - som heller ikke bygger på forskning utenfor egne fagfelt, enten denne er biologi eller IT.

• Mange skjærer alle religioner over én kam.

• Det blir en selvoppfyllende profeti hvis man går for hardt og høyt ut fra hoppkanten i troen på at religiøse er så lite i stand til refleksjon og selvkritikk at det kreves ropert og spark under beltestedet.

• Nesten alle bommer ved å gjengi gamle myter om tro og vitenskap.

• Mange tror dermed fortsatt at Kirken i middelalderen 
• fryktet kunnskap
• hevdet at jorden var flat
• forbød disseksjoner og medisinsk forskning
• ødela antikkens kunnskapsarv 
• ved å brenne det store biblioteket i Alexandria
• forfulgte intenst naturvitere som Bruno 
• drepte Hypatia fordi hun var kvinne og filosof

• Noe er litt unnskyldt siden tøvet også er i grunnskolens lærebøker.

• Mytene og misforståelsene i lærebøkene bør forøvrig være et tema for Verdibørsen.

• Mange tror også at Bibelen ble brukt nærmest som lærebok i naturvitenskap.

• De færreste religionskritikere jeg har møtt ser forskjell på Gud og guder, gudstro avvises som om den alltid skulle handle om tilfeldige naturguder.

• Så lite kjent med seriøse gudsargumenter at man ikke kan gjengi noen (verken på sparket, i facebookkommentarer eller leserinnlegg), og i beste fall fordreier dem, antagelig fordi man tror Gud er en gud.

• Oppfatter teologi som et meningsløst fag (når teologi er mange fag og svært viktig for mange sammenhenger).

• Forstår ikke forskjellen på GT og NT.

2: Om bruken av bibelsitater

• Man forstår ikke at ingen leser Bibelen "bokstavelig" (det er en stråmann), all tekst må tolkes, enten den er i Bibelen eller på en blogg.

• Man forstår ikke at kristne brøt med staten Israels nasjonale og rituelle lover for 2000 år siden, og at heller ikke jøder har fulgt dem et par tusen år.

• Svært selektivt hva man løfter frem og ofte pussig hvordan avsnittene tolkes.
• Som at Jesus skulle ha gått inn for kamp og krig siden han ikke var kommet for å bringe fred, men sverd.
• Som at kristne må følge Det gamle testamentet siden Jesus slår fast «Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle». Altså bare å vedgå at kristne i 2000 år ikke har forstått Bibelen.

• Ja, det finnes rare og rystende vers i Bibelen, men sjelden å møte prinsipiell tenkning i religionskritikken om hvordan vurdere disse historisk, eller etisk 
• Fortoner noen av versene seg annerledes om man tenker konsekvensetikk? 
• Ser man dem i lys av sosialantropologi og knapphetssamfunn? 
• Av behovet for polemikk mot omverdenen, av å sette skrekk røvere og i erobrere?
• Kritiseres de ut fra konsekvensetikk?
• Pliktetikk? 
• Normetikk? 
• I lys av Det nye testamentet? 
• Hva slags etiske prinsipper brukes i kritikken? 
• Hvordan er prinsippene begrunnet? 
• Henger de sammen med kritikerens egen forståelse av virkeligheten?
• Er det mer bærekraft enn at "vi lever tross alt i 2018"?

3: Hvordan skulle en god religionskritikk ha vært?

• Idealet bør være at den er informert og faktabasert, ikke fordreiende og ladet.

• Mindre valgdebatt eller annen emosjonell eller ideologisk begrunnet svartmaling av meningsmotstandere.

• Ikke preget av voldsomme fiendebilder, karikaturer og fremstilling av egne standpunkter som nøytrale selvfølgeligheter.

• Følge Bibelen som i så stor grad er religionskritikk av gudetro, falske profeter og religiøse ledere, makthavere og rike. 
• Skrevet nedenfra, ofte i fortvilelse og polemikk, mot konger, imperiebyggere, utbyttere, overfallsmenn, der Gud fordømmer dem som gjør overgrep mot de svake og fattige.

• Vedgå egne premisser – ingen kritikk kommer fra vakuum
• Kritikk stammer alltid fra et ståsted, uten at den dermed trenger være relativ. 
• Tyngden avhenger av aksepten av ståstedet (fungerer ulikt i ulike perioder, enten den stammer fra Marx eller Freud, sekulærhumanisme eller empirisme, rasjonalisme eller scientisme, buddhisme eller nazisme, veganere eller kannibaler).

• Være villig til å lytte fremfor latterliggjøre.

4: Ateistenes angrep på religion som hundrevis år med ondskap og uforstand – Hvor rettferdig er det?

• Forholder seg ikke til normal vitenskap og historieforskning, som nevnt i svaret på første spørsmål.

• Jeg har skrevet en ganske grundig gjennomgang av hvor mye svar på religionskritikk handler om å forsvare sekulære, allmenne, forskningsbaserte posisjoner.

• Man bommer nesten like mye om man generaliserer all religion, eller samme religion til alle tider.

• Selvsagt har religiøse, for ikke å si kristne, opptrådt idiotisk, begått overgrep og grusomheter. Men så har det da sannelig vært svært mye av det motsatte.

• Skal man uttale seg om historien, hjelper det å være kjent med linjene som gjør at også sekulære norske filosofer forstår hvor mye sekularisme og moralsk likeverd  er produkter av kristen tro.

• Som Edward Grant sier det i God and Reason in the Middle Ages lar Opplysningstiden "seg knapt forestille uten den sentrale rolle som fornuften spilte i senmiddelalderen". 

• Man trenger ikke bare se på historien mellom Norge og Sverige for å forstå at det ikke er nødvendig med religiøse unnskyldninger for å føre krig. 
• Encyclopedia of Wars gjennomgår 1763 kriger og viser at 93% ikke kan tilskrives religion. 
• Death by government konkluderer med at de syv krigene med flest døde ikke er religiøst begrunnet.

Siden Verdibørsen bare skulle vare en halvtime, var det altså ikke behov for flere punkter.

Lover motbeviser fortsatt ikke en lovgiver

Mitt innlegg i Vårt Land 20.3. om Stephen Hawkings feilslåtte argumenter mot Gud og filosofi, førte ikke overraskende til et motinnlegg 27.3., fra den tidligere katolske presten Rudi Kessel.

Og for noen enda mindre overraskende til et svar fra meg i går. Siden det dessverre er litt knapt om plassen i papiraviser, legger jeg ut en litt lenger versjon under.

Lover motbeviser ikke en lovgiver

I en kommentar 27.3. til mitt innlegg om Hawkings sviktende argumenter mot Gud hevder Rudi Kessel at siden han var ateist begrunnet Hawking "sitt syn ved at moderne vitenskap i dag besvarer spørsmål som før ble relatert til Gud". Imidlertid berører ingen av eksemplene Kessel nevner (Svartedauden som "Guds straff", Jordskjelvet i Lisboa i 1755 og Benjamin Franklins "avmytologisering" av torden og lyn) mitt poeng. 

Selv om Kessel hevder det finnes "legio" av eksempler, "nærmest i det uendelige", bør man forvente at de tre han nevner treffer.

Det gjør de ikke. 

Det er forskjell på naturfilosofi og omvendelsesprekener. Slik vitenskapshistorikere som Grant og Lindberg understreker, tenkte naturfilosofer som William av Conches (1090-1154) at mens mirakler er Gud som griper direkte inn ("primærårsaker"), følger naturen normalt lovene Gud har skapt og opprettholder i den ("sekundærårsaker"). 

At noen forkynnere mente pest, jordskjelv eller uvær var Guds straff, innebar ikke at naturfilosofer unnlot å søke naturlige forklaringer, at man holdt leger unna eller ikke bygget tak på kirker. 

Tvert i mot var dette en utbredt overtro fra hedensk tid.

Så utbredt at pave Gregor VII i 1080 så det nødvendig å skrive til kong Harald Hén og angripe "den barbariske skikk" danskene hadde med å gi prester og gamle kvinner skylden for sykdom, uvær og ulykker.

Som Albertus Magnus, læremesteren til Thomas Aquinas, understrekte på 1200-tallet, trenger vi i studiet av naturen ikke spørre etter mirakler, men "hva naturen med dens iboende årsaker kan få til å skje naturlig". 

Dermed stemmer det verken at naturfilosofene så på lyn og torden som Guds direkte inngrepen eller at den som "avmytologiserte" dette (eller satte det inn i en moderne vitenskapelig sammenheng) var Benjamin Franklin.  Myten om sistnevnte sitter så fast at det til og med sjelden nevnes at en katolsk munk, naturfilosofen Andrew Gorden, skrev en avhandling om elektrisitet i 1744, flere år før Franklin.

Forøvrig er det også en myte at Kirken ville bannlyse lynavledere og i stedet satse på å ringe med kirkeklokkene, siden lyn måtte bekjempes med åndsmakt. Dette blander imidlertid tøv med en fjær som er blitt til noen ladete høns.

Ryktet kommer av at noen misforstod hvordan lynavledere skulle lages, slik at de gjorde mer skade enn gagn. Dermed uttrykte den første professoren i eksperimentell fysikk ved universitet i Paris, Jean Antoine Nollet, seg kritisk i 1753, noe som sinket innføringen i Frankrike.

Kessel hevder videre at det er et "behendig ordvalg" når jeg sier det må være en lovgiver siden det er en lovmessighet i fysikken. Jeg snakker imidlertid ikke om hva som må være, men om hvordan naturfilosofene tenkte. Det jeg skrev var at deres "logikk var enkel: Dess mer vi finner av lover i universet, dess mer bekrefter de en lovgiver bak universet". 

Det er en moderne myte at oppdagelsen av naturlover erstatter Gud.

Kessel avslutter med at mine "funderinger" ikke er relevante, men et "sidespor", et "blindspor", fordi spørsmålet er om det er noe som hører bønner, elsker, skaper mening, "lover et liv etter døden?". Det er slik som må sannsynliggjøres. 

Ja, her er det god grunn til å støtte Kessels anliggende.

Derfor har jeg forsøkt å gjøre dette i flere bøker, ikke minst ved å vise gode grunner til å tro at Gud reiste Jesus opp fra de døde.

Men det betyr ikke at alt man skriver bør handle om det.

Mitt innlegg om Hawking er høyst relevant for påstanden man møter om han har motbevist eller gjort Gud overflødig ved å peke på naturlovene i stedet. 

Det har han altså ikke.

Motbeviser lover en lovgiver?

Da endte posten under om Stephen Hawking ikke helt uventet på Verdidebatt, noen smuler omskrevet og uten linkene til mer konkret kritikk.

Overskriften "Motbeviser lover en lovgiver?" bør vel si noe om hvor ... logisk jeg oppfatter hans naturfilosofi, nøret opp av en lang kulturutvikling.

Ikke bare ser man det som rasjonelt å etablere en motsetning mellom Gud og vitenskapens lover, man ser det som god logikk at funnet av lover gjør en lovgiver overflødig.

Det hele forsterkes av evinnelige påstander om at Kirken har drept "mange vitskapsfolk for meningane sine" siden de altså i deres forklaringer ikke hadde plass til "ein eller fleire gudar".

En helt grunnleggende myte vi altså finner populærvitenskap og lærebøker, som i Gaia 7 i norsk grunnskole, skrevet av Ingrid Spilde, Arnfinn Christensen og Berit Bungum, utgitt av Gyldendal undervisning (takk til John Sylte for funnet).

Heldigvis er det ikke oppdaget noen lover mot å protestere mot dette.

Nå også Podcast

Siden jeg hadde gleden av å bli invitert av Daniel Joachim Heggheim Kleiven til å bli med på podcastkjøret, er det godt å se at den om Kirken mot vitenskapen nå er tilgjengelig for flere enn oss to i kontorstudioet hans.

Prøvde så godt jeg kunne å snakke like fort som du leser, men lyktes nok dessverre ikke hundre prosent.

Den beleilige unnskyldningen for det hele er at Joachim for en stund siden luftet stemningen

for en podcast, med en spørreundersøkelse over hva folk kunne tenke seg å høre om. Responsen var god, med 443 avkryssede svar, som gir mange spennende temaer å kaste seg over i tida som kommer. 

Tanken er at denne podcasten kan være et sted hvor man kan høre om filosofi på norsk, i møte med Gud, vitenskap, kristen tro, etikk og mer, i et enkelt tilgjengelig format og med en lett tone og glimt i øyet. 

Nå er podcasten altså ute i verden, hvor selveste Bjørn Are Davidsen i en av de første episodene tar for seg noen vanlige myter om krigen mellom kirken og vitenskap.

Temaene var som vanlig ikke av de aller minste.

Har ikke kirke og naturvitenskap vært fiender opp gjennom historien? Er de ikke motsetninger? Har ikke naturvitenskap i våre dager gjort Gud, kristendom og kirke irrelevant? 

Jeg prater med Bjørn Are Davidsen om dette, mer til og om myter og fakta, blant annet i brenningen av biblioteket i Alexandria, drapet på Hypatia og oppstyret rundt Galileo Galilei.

Du kan altså gjøre dårligere valg enn å klikke deg inn på denne posten på bloggen hans, der det forøvrig ellers ligger mer enn podcaster.

En dvale gør ingen sommer

Det er langt mer enn ferien som har gjort at bloggen er blitt liggende i dvale noen nanosekunder for lenge, men takket være noen uker i Revolusjons- og Borgerkrigens USA, har den heller ikke fremskyndet publisering.

Muligens kan noe av dette rettes opp de nærmeste dagene, spesielt over langhelgen.

Det betyr ikke at jeg har ligget helt på latsiden, heller ikke når det gjelder skrivning. Siden jeg har notert meg litt interesse for hva dette kan handle om, kan i hvert fall nevnes følgende som kreative eller rike sjeler bør kunne skaffe seg tilgang til på litt ulike måter.

• Tro og vitenskap - sammenstøt eller sammenheng? - artikkel i religionlærernes tidsskrift Religion og livssyn

• Stark og klar - Rodney Stark mot selvfølgelighetenes sløvhet - artikkel i Theofilos

I tillegg kommer ikke minst gjenopptakelsen av spalten i St. Olav om myter om tro og vitenskap i historien, men som redaksjonen av sikkert utmerkede grunner valgte å vente med til neste nummer.

Samt enkelte artikler og debattinnlegg i Dagen der det ikke direkte mangler engasjement om dette med evolusjon og skapelse. 

I påvente av neste bloggoppdatering, kan interesserte fordype seg i første siden av Stark-artikkelen, behørig avsluttet med en cliffhanger.

Ateister og andre psykopater

For noen slår det inn åpne dører når Nettavisen kan avsløre (Oppdatert 23.05.2022: Siden er tatt ned, men var basert på Natgeobloggen) at religiøse (denne kjente gruppen) er mindre intelligente.

Omdømmet til religiøse mennesker møter daglig nye «utfordringer». Om det ikke er tilknytning til vold og terror, er det koblinger til medlemsjuks, tukling med barn, maktutøvelse og det som verre er. 

Nå viser ny forskning at det også står dårlig til med de religiøses hjerner.

For andre er dette refrenget på den gamle visa, selv om man bytter ut noen av versene fra år til annet.

Nettavisen presenterte samme konklusjoner i 2008, som omtalt på Dekodet i posten IQ og intelligens.

Nettavisen 2008.

Selv om journalisten dengang intelligent nok problematiserte dem allerede i samme oppslag. Det er altså ikke helt sikkert at du blir dum av å jobbe i Nettavisen.

Religionssosiolog Gustav E. Karlsaune ved NTNU betrakter undersøkelsen som lite seriøst. 

- Religiøsitet kan ikke måles i fikserte størrelser. Både ordet religiøs og intelligens er konstruksjoner. Det er umulig å si noe om noe som er så diffust. Ordet må peke på noe konkret man kan prate om. Det er klart man kan spørre og måle fikserte størrelser, men det blir som å prøve å få orden i en ullhaug. Det er umulig, sier Karlsaune til Nettavisen.

Siden man liker oppslag med full klikkgaranti, kom dette ... sjokkoppslaget opp i Nettavisen igjen i 2013, som vanlig med slike påstander omtalt her på Dekodet i posten Ikke intelligent å tro at religiøs tro skyldes lavere intelligens.

Nettavisen 2013

Og som tradisjonen tro, ble dette problematisert i samme oppslag (og enda mer i linken over), muligens  igjen for å vise at journalister ikke er så tabloide som overskriftene kan tyde på.

Undersøkelsen gir likevel ikke det endelige, definitive svaret på intelligens og religiøsitet. For det første understreker forskerne at det en har sett på er statistisk sammenheng, ikke at høy intelligens fører til at en blir mindre religiøs. 

I tillegg viste forskningen at utdannelse i seg selv i liten grad påvirket resultatene, men forskerne har i liten grad tatt hensyn til økonomiske faktorer i forskningen, som kan ha en påvirkning. 

Forskerne advarer også om flere av undersøkelsene som ligger til grunn for forskningen er til dels kraftig kritisert for mangler og forenklinger.

Og i 2016 er altså Nettavisens Side3 på mannen ballen saken igjen, sammen med min faste rite med å omtale oppslaget på Dekodet (du leser den nå).

Nettavisen 2016

Problematiseringen denne gangen er av det mer interessante slaget.

Om du er religiøs, betyr ikke det at du dermed er dum, og ifølge forskerne kan man fint kombinere religion og vitenskap — så lenge du er smart nok.

Hvilket mange lesere av Dekodet vil ta som et kompliment. 

En annen side ved den siste undersøkelsen er at den kombinerer data på litt nye måter og dermed får en del heller interessante konklusjoner, selv om man ikke trenger stor intelligens (eller evne til analytisk tenkning) for å gjette hvilke som får størst font i overskriften (der er Natgeobloggen bedre).

Her kommer sjokkpåstandene på rekke og rad:

• Religiøse mennesker er statistisk sett mindre intelligente
• Religiøse mennesker styres av følelser
• Ateister har mest til felles med psykopater.

Sagt noe mindre tabloid koker det ned til å handle om at det forskerne kaller empati og evne til analytisk tenkning ikke er like mye tilstede hos alle. Dess mer du er opptatt av omsorg og empati, dess mer religiøs (hva nå det er). Dess mer du tenker analytisk, dess mindre religiøs.

I hvert fall om du ikke er smart nok.

Fjerner vi Nettavisens populariseringer, sier abstraktet i rapporten at

We find that religious belief is robustly positively associated with moral concern (4 measures), and that at least part of the negative association between belief and analytic thinking (2 measures) can be explained by a negative correlation between moral concern and analytic thinking. Using nine different measures of mentalizing, we found no evidence of a relationship between mentalizing and religious or spiritual belief. These findings challenge the theoretical view that religious and spiritual beliefs are linked to the perception of agency, and suggest that gender differences in religious belief can be explained by differences in moral concern. These findings are consistent with the opposing domains hypothesis, according to which brain areas associated with moral concern and analytic thinking are in tension.

Noe som ikke overraskende bekreftes i konklusjonen. Selv om det som alltid i slike rapporter understrekes at det er behov for videre undersøkelser, er det

plausible both that religious thinking increases moral concern, and that individuals who possess greater levels of moral concern are more inclined to identify with religious and spiritual worldviews.

Siden nok ikke alle vil klappe like høyt når ateister sammenlignes med psykopater, kan det være greit å se hvordan begrepet brukes.

Med psykopater menes ikke den klassiske Hollywood-psychoen, men heller den forholdsvis store andelen av befolkningen som mangler empati.

Selv om noen kanskje kan reagere på å høre at ateister er helt uten empati. I stedet burde man nok formulert seg med at ateister i snitt har mindre empati.

Relativt sett.

Så må nok enkelte av oss anstrenge empatimusklene mer enn mindre når artikkelen med uthevet skrift oppfatter intelligensforskjeller mellom "religiøse" og "ateister" som uttrykk for den grunnleggende "konflikten mellom religion og vitenskap" (se mer om dette som et godt stykke på vei er en myte bl.a. her).

Som de så forsøker å forklare med "måten hjernen er konstruert på".

I det minste viser altså undersøkelsen at populærkulturelle oppfatninger er robust konstruert.

Tunstads innstilling

Jeg er nok ikke helt alene om å lese forskning.no med forventninger om at en "nettavis for norske og internasjonale forskningsnyheter" som skal "gi ny innsikt og forståelse" nettopp bringer nyheter,  ny innsikt og forståelse.

Noe som for å si det rett ut ikke er en helt presis betegnelse på Erik Tunstads artikler de seneste ukene.

Dermed altså enda en runde med kremt og småspark til en forfatter jeg setter høyt, ikke minst fordi han avgjort kan så mye bedre.

Dessverre så mye at posten blir mer enn lettere lang.

Det er vanskelig å fri seg fra tanken om at Tunstad gjenbruker en knivsodd eller tre med modernisering av stoff fra hans 90-tallsarkiv eller noe slik om tro og vitenskap til å fremme noen kjepphester - ikke helt løsrevet fra hans ateisme.

Oppskriften er enkel: Sett opp en motsetning mellom to størrelser som ikke handler om det samme, f.eks. fotball og tømmerhogst. Vis at det felles mye mindre tømmer på en fotballbane enn et hogstfelt. Bruk dette som bevis for at vi bør slutte med fotball.

Skulle Tunstad bidratt med noe nytt eller skapt mer forståelse, hadde det som nevnt vært noen smuler mer relevant og ryddig å sammenligne hans egen forhåpentligvis oppegående variant av ateisme (som uansett variant ikke = naturvitenskap) med en oppegående variant av f.eks. et kristent livssyn (som uansett variant ikke = naturvitenskap).

Ikke minst siden det spesielt synes å være kristne han er opptatt av å vise argumenterer ut fra sviktende kunnskap.

Fremfor å bruke forskning.no som arena for aktuell forskning, ender dermed Tunstad med gamle livssynsdebatter. Dette blir ikke mindre tydelig når Tunstad i fredagens artikkel Vi vet ikke alt (som jeg begynte å kommentere i går) tar opp det som kalles "det antropiske prinsipp".

Allerede begrepsbruken antyder altså at dette bygger på gammelt stoff. Det antropiske prinsipp (i sin enkleste form at universet må egne seg for observatører, skal noen kunne observere det) hører i stor grad hjemme i en debatt fra 1980- og 90-tallet.

Referansepunkt var lenge Brandon Carters bidrag til et symposium i anledning 500 års-jubileet for Kopernikus i 1973. Debatten fikk en ny vri i 1986 med John D. Barrow og Frank Tipler som skilte mellom det de kalte det sterke prinsippet (at naturkonstantene ikke er tilfeldig bestemt, men skyldes ett eller annet bakenforliggende, som en lov eller en tanke) og det svake.

Bakgrunnen er fysikernes oppdagelse de seneste generasjoner av at universets startbetingelser, lover og konstanter er slik at selv ufattelig ørsmå endringer hadde gjort ikke bare liv, men materie umulig. Det er dermed helt overveldende mer sannsynlig at potensielle universer ikke tillater liv.

Noen av disse sannsynlighetene er langt lavere enn å skyte en uslokkelig brannpil tvers gjennom universet for å tenne den olympiske ild.

Dette kalles normalt for universets fininnstilling, et tema som er gjenstand for en stor debatt og interessant forskningslitteratur.

Men Tunstad viser altså ingen antydning til å kjenne dette utover begreper og slagord.

Han viser dermed ikke til nyere forskning, eller oppsummeringer av denne som hos fysikeren Luke Barnes. Han trekker ikke frem hvordan en seriøs kristen stemme som Robin Collins forholder seg til temaet.

Han prøver ikke engang å argumentere mot William Lane Craigs kjente bruk av fininnstilling som et argument for Guds eksistens. Eller støtter ateister som Richard Carrier eller Victor Stengers febrilske forsøk på å avvise selve begrepet finninnstilling (noe som får flere enn Luke Barnes til å riste på hodet).

I stedet kommer Tunstad med halvkvedete viser uten rim og rytme.

La oss ta det antropiske prinsipp. Forestillingen om at universets fysiske lover på en eller annen måte er innrettet slik at universet egner seg for liv – og i siste instans mennesker – oss. En variant av argumentet kalles det sterke antropiske prinsipp, og serverer en påstand om at det er selve hensikten med universet, at vi mennesker skulle dukke opp. 

Hva er det egentlig Tunstad prøver å formidle?

Når dette er vanskelig å få tak på er det fordi Tunstad veksler mellom å snakke om "det antropiske prinsipp" som a) "forestillingen", b) "argumentet" og (i den sterke varianten) som en c) "påstand".

Overgangen fra prinsipp er uklar. Er et prinsipp et argument? Er det en forestilling? Er det en påstand?

For er noe en forestilling, er det ikke et argument eller en påstand.

Er det et argument med en valid konklusjon, er det ikke kun en forestilling eller påstand.

Er det en påstand, er det verken et argument eller en forestilling.

Tunstad bringer altså verken innsikt eller forståelse, enten man er ute etter ny eller gammel. Han synes nesten å anstrenge seg for å gjøre det umulig å vite hva han faktisk snakker om.

Altså overraskende langt unna Tunstads idealer. Norges morsomste populærvitenskapelige forfatter ønsker normalt å formidle tungt stoff på forståelige måter. Men når han skriver om vitenskap og livssyn, skyggebokser han i mørket.

Ingen ser motstanderen, ingen aner hvor han slår eller om han treffer.

Bakgrunnen er nok ikke at fagstoffet er for tungt. Utfordringen er ikke universets innstilling, men Tunstads. Han er så overbevist om at han har støtte av all god vitenskap, at han ikke trenger ta seg bryet med verken egne eller andres argumenter.

Han vet at ateister har forskningen på sin side. Det ligger i sakens natur. Han har empiri fra debatter siden gymnaset. Dermed holder det å forestille seg at lesere av forskning.no godtar påstander fremfor argumenter.

Noe som ikke er veldig uvanlig, når noe støtter eget livssyn.

Det blir ikke bedre i neste avsnitt der han plutselig begynner å snakke om "viljer".

Eventuelle viljer er det vanskelig å forholde seg objektivt til – man kan til nød innvende at hvis det var noens «vilje» at mennesket skulle dukke opp – og vedkommende virkelig hadde makt til å skape et univers – da virker det litt klossete å la oss dukke opp på et ubetydelig støvfnugg i et nær uendelig univers – milliarder på milliarder av år etter at prosessen ble satt i gang. Men argumentet er ikke egentlig holdbart – like lite som påstanden om vilje.

Noe som heller ikke er et argument.

Enten kan fininnstiling brukes i et argument som viser at det må stå en vilje bak universet, eller så kan det ikke. Skal Tunstad komme en millimeter videre på en ateistisk bane om grøten, må han vise at han vet hva argumentet (hvilket han nå faktisk ønsker å ta opp, det finnes flere) er og at premissene og/eller logikken i det svikter.

Når Tunstad ikke gjør det, svikter både hans logikk og premisser.

Så sier Tunstad at det var "litt klossete" at denne viljen lot mennesker "dukke opp på et ubetydelig støvfnugg i et nær uendelig univers – milliarder på milliarder av år etter at prosessen ble satt i gang". Hvorfor det er klossete forklarer ikke Tunstad. Kanskje det tvert i mot er svært elegant å la dette skje ved nettopp en ekstrem fininnstilling? Kanskje er det heller litt klossete å bruke det at noe tar "lang" tid som et argument mot en størrelse som er utenfor tid og rom.

I stedet slår han bare fast at "argumentet er ikke egentlig holdbart – like lite som påstanden om vilje". Men hvilken påstand han viser til er uklart. Hvem bare påstår en slik vilje, uten argumenter?

Det er en forunderlig selvfølgelig tone hos Tunstad som tyder på at han tror leserne er så enige, eller oppfatter ham som en så suveren autoritet, at de verken trenger argumenter eller forklaringer.

Hans videre utlegninger går dermed på samme melodi.

Du hører det stadig: De fysiske konstanter som bestemmer vårt univers er så merkelige og finstilte. Hadde de vært ørlite annerledes, hadde vi ikke kunnet være her.
Jeg hørte det allerede som barn – og tenkte: Ok – men da hadde det kanskje vært noe annet her? Fenomenet fremstår jo bare som merkelig, fordi vi er her, og ser det vi ser – og antar – som en ryggradsrefleks – at det vi ser, det er slik det skal være, er ment å være – den eneste måten noe kan være.

Hadde Tunstad tatt seg bryet med å jobbe med stoffet, ville han sett at dette er nøye imøtegått i mye litteratur om fininnstilling, der debatten altså har endret seg siden 1950-tallet.

Ja, selvsagt kan det tenkes andre typer liv. Karbonbaserte livsformer eller to armer og to bein er ikke eneste mulige variant. 

Men slik Atle Ottesen Søvik og jeg nevner i ungdomsboken Gud - mer enn feelgood? blir dette en så løs og diffus teori at den er umulig å ta stilling til. 

Uansett er det ikke slik at fininnstilling kun handler om hvorvidt liv er karbonbasert eller ei, men om det i det hele tatt er mulig med ting som materie (og altså ikke bare superløse gasser) eller om all materie samler seg i en supertung klump. 

Selv ørsmå endringer i startbetingelsene, lovene eller naturkonstantene ville gjort det umulig med noen som helst form for liv.

Kort sagt handler dermed dette ikke bare om sviktende kunnskap om fininnstilling, men om manglende forståelse av logikken.

Dette er som å tenke at evolusjon er umulig. Se på meg! Hva i all verden er sjansen for at jeg skulle dukke opp, være den jeg er og så videre – hvis livet har utviklet seg fra et molekyl i en vannpytt for tre milliarder år siden? Starter vi det forfra, vil jeg garantert ikke dukke opp. 

Altså: Gud har bestemt at jeg skal bli til. 

Dette er en feilslutning, på linje med å si at Gud bestemte at akkurat du skulle vinne i Lotto sist lørdag. Den tar nåtiden for gitt – og argumenterer baklengs.

Nei, det er Tunstad som tenker baklengs i sin skyggeboksing i mørket. Fininnstilling er ikke som evolusjon. Forskjellen kan ikke bli mer fundamental.

Selv om akkurat jeg skal ha råflaks for å vinne, er det ikke underlig at noen må vinne i et spill designet for at noen normalt skal vinne (som i Lotto). Det som er underlig er hvis noen vinner et spill som ikke finnes.

Skal man hevde at fininnstilling er som Lotto, må man vise at vårt univers inngår i et spill med mange lodd og at minst ett vil vinne. 

Mens vi venter på at Tunstad skal gjøre noe slik, kommer han med nye påstander, den ene mer underlig enn den andre. Som kåseri er dette til tider morsomt, som forskningsartikkel er det triste greier.

Det antropiske prinsipp peker altså på universets konstanter. Hvorfor er de som de er – og hvorfor er de «finstilte»? Begge deler kan være illusjoner.

Neivel, ja? Avsnittet henger ikke bare i løse lufta, det roper etter fallskjerm.

Hva i all verden menes med at det kan være en illusjon at universets konstanter er som de er, i tillegg til at de er "fininnstilte".

Er de ikke som de er? På hvilken måte kan det være en illusjon at de er fininnstilte?

Forvirringen vokser i neste avsnitt.

En etter mitt syn bedre måte å se det på, er å si at konstantene kan være slik de er, fordi de er slik de er – og at dette har ført til oss. Men det kunne godt ha ført til noe annet. Noe det kanskje også har gjort? Et annet sted i universet.

At et utsagn er innholdsløst, gjør det ikke til et bedre utsagn. Å si at noe kan være slik det er, fordi det er slik det er, er like lite "et bedre syn", som det er vitenskap. 

Ja, finnes noe, kan dette noe finnes. Men det duger ikke en nanometer som forklaring på hvordan det kan ha seg at dette stadig mer omtalte noe finnes. Det finnes bedre forskningsmetoder enn tautologier.  

Tunstad blander så sammen forhold på ulike steder i vårt univers (altså med samme naturkonstanter) med fininnstilling av universer i sin alminnelighet. 

Muligens er det instinktene hos biologen Tunstad som driver frem resonnementet. Det virker som han mener at hvis det kan finnes liv med tentakler som kan puste metangass på en annen planet, kan ikke universet være fininnstilt.

Mens noe slik tvert i mot ville understreket at vårt univers er fininnstilt for liv, uansett type liv. 

Så kommer Tunstad langt om lenge til Lottospillet eller multiverset som det kalles. 

Eller de kan være slik de er, fordi det finnes milliarder på milliarder av universer, alle med noe varierende fysiske konstanter. Vi er resultatet av våre.

Ja, og dette er det vanlige og mest valide motargumentet. Det betyr ikke at det er godt. Tunstad drøfter det da heller ikke, bare slår fast at hvis det finnes "milliarder på milliarder" av universer, vil vi ende opp med minst ett som er fininnstilt.

Realiteten er en helt annen.

For det første snakker vi ikke om "milliarder på milliarder", men ufattelig mange flere, siden det kun er snakk om ørsmå endringer over store variasjonsrom. Skal det være nok sannsynlighetsressurser må vi spe på med milliarder opphøyd i milliarder opphøyd i milliarder, for å si det forsiktig.

For det andre er selv det langt fra tilstrekkelig. Skal dette gå opp, må det ufattelig høye antallet universer fordele seg over hele spekteret av parameterinnstillinger, enten vi tenker på startbetingelser, lover eller konstanter.

Men skal dette være mulig, må mekanismen som genererer nye universer selv være fininnstilt.

Vi har altså bare løftet problemet et hakk. Tunstad er ikke kvitt fininnstillingen.

Når Tunstad så kommer med eksempler, bekrefter han igjen at han ikke aner hva som menes med fininnstilling i denne debatten.

Hvis tyngdekraften var litt sterkere enn den er, ville ikke planeter kunne eksistere, sies det, og liv kunne ikke eksistere – fordi det ville bli presset flatt. Argumentet er dårlig, sett på bakgrunn av det jeg skrev over om evolusjon.

Nei, argumentet er godt, og ikke bare fordi dette ikke handler om evolusjon. I stedet går dette som nevnt på eksistensen av noen meningsfull materie i det hele tatt. Det er ikke snakk om at tyngdekraften er tredjeparten eller fem ganger så sterk eller noe slik, men tusener, millioner og milliarder av ganger sterkere - eller lettere.

Mengden av slike fininnstilte forhold er så stor og så fundamentale, at dette ikke kan feies bort med et kjekt "kanskje noe annet hadde eksistert?".

Så kommer Tunstad tilbake til overskriften og innledningen som ingen er uenig i, altså at vi ikke kan vite alt.

Og siden vi ikke kan vite alt om fininnstilling kan vi ikke bruke det i noe argument.

Vår kunnskapsløshet er imidlertid dypere enn som så: Det antropiske prinsipp setter som premiss at alle verdier av de fysiske konstanter er likestilt – at protonets masse eller tyngdekraften kunne variert langs en akse – og at vi fikk utdelt akkurat det vi trengte.
Dette vet vi ingenting om – og bør ikke trekke slutninger på grunnlag av det.

Selv om det antropiske prinsipp ikke har dette som et avgjørende premiss  (og heller ikke fininnstillingstanken), er poenget interessant.

Vi kan altså ikke bruke det beste vi har av kunnskap når vi diskuterer hva som kan stå bak universet, siden vi ikke kan vite hvor mye vi egentlig vet. Dette må i såfall gjelde like mye ateister som gudstroende. 

Hvis argumenter for Guds eksistens kan avvises med at vi ikke vet nok, kan motargumenter avvises med at vi ikke vet nok.

Muligens ligger det også en brodd her mot at "religiøse" som bygger sin argumentasjon på uvitenhet. Ja, selvsagt er det et dårlig argument å hevde at "siden vi ikke vet hva som ligger bak A, må forklaringen være Gud".

Men her stiller det seg på mange måter motsatt. Det er ikke slik at vi har fått stadig mindre kunnskap om universet de seneste hundre årene, har gitt opp prosjektet og endt med å si at Gud må være svaret.

I stedet har vi fått svært mye mer kunnskap, blant annet om startbetingelser, lover og naturkonstanter. Og får vi ny kunnskap, stiller vi nye spørsmål eller får vind i seilene for gamle.

Det er ikke uvitenhet, men enorme mengder kunnskap som har gjort fininnstilling til et tema blant fysikere og filosofer som jobber med vitenskap og grunnlagsspørsmål.

At dette har skapt nye gudsargumenter skyldes heller ikke kunnskapsløshet.

Så hopper Tunstad ufortrødent videre i troen på at han selv vet nok.

Uansett: Bare det å påstå at universet er fininnstilt for liv, er en drøy overdrivelse. For å si det svært forsiktig. Størsteparten av universet er rett fram uegnet for liv.

Noe som igjen understreker at Tunstad ikke aner hva fininnstilling handler om. Han merker seg et begrep og tror han forstår hva det betyr. Dermed trenger han ikke sjekke.

Kort sagt handler ikke dette om at universet er optimalisert for liv, men at det i det hele tatt tillater noen former for liv. Nettopp det at liv selv i vårt univers er helt uvanlig, understreker hvor skjørt liv er.

Eller fininnstilt som det kalles.

Tunstads logikk blir ikke bedre i avslutningen

Et spørsmål som ofte dukker opp i lister over det ubesvarlige, er om universet er uendelig. Enten i tid eller rom. 

Dette kan vi diskutere, men neppe avgjøre. Jeg skulle gjerne sett at vi kunne det – for hvis enten tiden eller rommet er uendelig – ekte uendelig – da lever vi evig. Og møter igjen våre kjære etter døden. Uten hjelp av Gud.

Nei, det er ikke slik at Tunstad eller jeg lever evig om tiden eller universet er "ekte uendelig". Når Tunstad og jeg dør, vekkes vi ikke til live bare fordi universet er "uendelig" stort eller kommer til å vare i all evighet.

Er jeg utelukkende et biologisk vesen som råtner når jeg dør, hjelper det meg lite hvor stort eller vedvarende universet måtte være. 

Skal Tunstad eller jeg leve evig og møte igjen våre kjære, trenger vi nok fortsatt Guds hjelp.

Uansett hvor mye vitenskapen ikke kan svare på, ever eller ennå.

Ateisme eller kritisk tenkning?

Erik Tunstads kommentar på forskning.no om Religion og kritisk tenkning bekrefter igjen hvor fort ellers kunnskapsrike folk kan legge bort kritisk tenkning når de skal diskutere religion.

I verste fall blir resultatet som med de nye ateistene. Antallet tankefeil overgås bare av mangelen på vitenskapelighet.

Med en slik innledning, stiller jeg meg lagelig til for hogg. Ikke har jeg formell utdannelse på feltet og vil med et kristent livssyn ikke automatisk oppfattes som nøytral observatør. 

Så hvordan svarer man? Hvordan unngå en oppgitt tone, spesielt vanskelig når man jobber faglig med problemstillinger som berøres i Tunstads tvilsomme troskritikk, eller mer presist burde vært berørt?

Og, enda viktigere, hvordan unngå en apologetisk tone der man forsvarer livssynsstandpunkter bare for å forsvare dem?

Uansett er det viktig å se dette også utenfra. Hvor kommer den type vinkling fra som vi finner hos Tunstad? 

Mye henger nok sammen med en populærvitenskapelig kultur som i generasjoner har snakket ned religion, påvirket av religiøse grasrotbevegelser mer enn lettere kjemisk frie for vitenskapelige eller en gang akademiske tilnærminger. 

Annet skyldes nok modernitetens ikoner, disse oppbyggelige anekdotene og andaktene for ateister om at kirken brant biblioteket i Alexandria og dermed ødela arven fra antikken, hevdet jorden var flat, stadig fryktet kunnskap og forfulgte vitenskapsmenn og så videre. 

Dermed kan noen hevde at Kirken bremset naturvitenskapens utvikling med tusen år. Har man alt dette i bakhodet, er det ikke enkelt å la være å skrive kritisk om tro og vitenskap.

Uansett virker det ikke som Tunstad har lest stort mer enn kreasjonisme og populær religionskritikk. Noe som dessverre får ham selv til å fremstå som kreasjonist i møte med teologifaget. 

At heller ikke spesielt mange i kommentarfeltet ser dette, er et symptom. Det er lett å tenke på Dunning-Kruger-effekten, altså at man er så lite informert om et fagfelt at man ikke aner hvor lite informert man er.

Som når noen hevder at evolusjon ikke kan være riktig, siden det finnes aper den dag i dag.

Det er forståelig at VG kan slippe til innlegg som Hans-Petter Halvorsens folkelige om det ondes problem, mot folkelige uttalelser fra Sylvi Listhaug, begge tydelig på religionsfilosofisk bortebane (flere hjertesukk om denne type fremstillinger). 

På forskning.no er slike ikke-faglige fremstillinger mindre forståelige. I motsetning til slike gjennomganger av om religiøse påstander kan kritiseres.

Muligens er den beste innfallsvinkelen å gi eksempler på Tunstads tankefeil, uten om og men.

Den mest grunnleggende er at Tunstad ser det som en svakhet at religion er dårligere enn naturvitenskap til å gi oss kunnskap og teknologi. 

Religion har derfor aldri kommet opp med en eneste løsning på noe praktisk problem. Kirken kan vedta at én gud er tre, men den har ikke gitt oss verken antibiotika, vaksiner, vaskemaskiner eller varmeovner. Religiøs kunnskap har aldri reddet for tidlig fødte barn. Eller oss alle fra sult.

Men dette er å sammenligne epler med pausemusikk. Det er som å avvise teaterstykker fordi de er dårligere egnet for husbygging enn en tommestokk.

Han skriver som om naturvitenskap skulle være et livssyn.

Ser man ikke hvor absurd dette er, hjelper det kanskje å endre på ordene. La oss bytte ut religion med ateistisk orienterte livsperspektiver som naturalisme eller sekulærhumanisme. 

Naturalisme har ikke kommet opp med en eneste løsning på noe praktisk problem. Den kan vedta at det ikke er grunn til å tro på Gud, men har ikke gitt oss verken antibiotika, vaksiner, vaskemaskiner eller varmeovner. Mangelen på gudstro har aldri reddet for tidlig fødte barn. Eller oss alle fra sult. 

Spørsmålet er altså ikke hva "religiøs kunnskap" har gjort, sammenlignet med naturvitenskapelig, men hvilket livssyn som er rett.

Det løfter ikke Tunstads kommentar at han ikke argumenterer for sitt eget livssyn, men fra det. I stedet for å vise at kristen tro er feil, fremstiller han noen trosstandpunkter litt skrudd og bare forutsetter at de må være feil.

Fordi de høres rare ut og ikke er basert på naturvitenskapelig kunnskap.

Noen kunne til dermed vært fristet til å skrive om avsnittet til at

Vitenskap har aldri kommet med en løsning på vårt dypeste og mest praktiske problem. Forskere kan gi oss antibiotika, vaksiner, vaskemaskiner og varmeovner. Men vitenskap har aldri gitt oss evig liv.

Når Tunstads utgangspunkt er som galest, er det ikke rart resultatet blir som originalest. Dermed imponerer heller ikke hans konkrete kritikk, eller rettere sagt hans fekting mot selvlagde stråmenn. 

En av disse er påstanden at vi ikke kan takke religion eller kristen gudstro for noen former for kunnskap.

For det første er det altså mulig se en sammenheng mellom troen på naturliver og troen på en lovgiver utenfor naturen, en Skapergud av en helt annen type enn tilfeldige naturguder. Dette er synlig allerede hos de gamle grekere og lå bak den vitenskapelige tenkningen som vokste frem i Europa.

Slik humanetiker og filosof Morten Fastvold forteller i Humanist, vil det nok forbause dem som tror at tro og viten har vært i motsetning gjennom tidene

at selve grunnvollen i moderne vitenskap – postulatet om evige og uforanderlige naturlover – er en teologisk overenskomst fra ellevehundretallet.

Dette skapte en større og bredere forståelse for at det var

bryet verdt å studere naturen empirisk for å avdekke dens bakenforliggende lovmessigheter. Dette, la teologene til, er enda et tegn på Guds godhet. For bare en god Gud ville skape en empirisk verden styrt av lovmessigheter. Disse lovmessighetene skulle senere bli kalt naturlover.

Altså kan man argumentere for at naturvitenskapen springer ut av og fikk vind i seilene av religiøs kunnskap. Det er en viss logikk i å tenke at all naturvitenskapelig kunnskap dermed er religiøs kunnskap.

Noe som ikke direkte styrker Tunstads innfallsvinkel.

Det blir ikke bedre når han beskylder kristne for å anklage ham for stråmenn.

Problemet med å snakke om tro, er at den ikke er én ting. Kritiserer du synet på Gud som en skjeggete mann i himmelen, vil du straks få høre at du angriper en stråmann. Dagens moderne kristne tenderer snarere til å betrakte Gud som «en måte å se verden på».

Det faller ham ikke inn at kristen tro aldri har handlet om en skjeggete mann i himmelen. Vi finner dette dermed ikke hos noen teologer eller kristne filosofer. Det er i beste fall folketro og ikke helt sikkert at det ikke finnes mest av denne gudsoppfatningen i ateistenes rekker.

Tunstad avslører mer av det pussige i hans prosjekt når han skal vise hvor lite vi trenger Gud med det han kaller sitt

Beste testspørsmål: Hadde du drept dine barn, dersom kirken ikke forbød deg det?

Han er med andre ord ikke klar over at vi nettopp kan takke kirkens forbud for at ikke flere drepte sine barn. Et forbud mot å sette barn ut i skog og ødemark var nødvendig da kristendommen kom til Norge og mange andre land.

At vi i dag oppfatter dette som helt selvsagt, i hvert fall for fødte barn, forteller ikke om vi trenger Gud eller ikke.

Nå begynner dette tilsvaret å bli langt, selv om jeg har rørt bare ved noen få av Tunstads påstander. For ikke å bli beskyldt for å bomme på det viktigste, skal jeg avrunde med hovedanliggenet hans, forskjellen mellom religion og vitenskap når det gjelder hvordan man kan skaffe kunnskap.

De nevnte religiøse nyvinningene er snarere nye og bastante påstander om noe vi ikke vet noe som helst om. Noe vi ikke kan vite noe som helst om. I følge meg, fordi dette «noe» ikke eksisterer. Ifølge de religiøse selv, fordi Himmel og Helvete rett og slett ikke kan verken undersøkes eller testes. 

Guds eksistens kan nemlig ikke betviles ut fra fakta – kun ut fra «tro».

Men igjen er dette altså basert på feiloppfatninger. Denne ganger er det ikke så mye at livssyn er naturvitenskap, som at han ikke er kjent med at teologi er en vitenskap - eller rettere sagt flere

Og at spørsmålet om Guds eksistens kan og må vurderes ut fra fakta, slik Atle Ottesen Søvik og jeg gjør i Eksisterer Gud? En drøftelse av argumenter for og i mot.

Som jeg viser i Svar på tiltale består teologi 

av en rekke deldisipliner som opplagt er vitenskapelige i den forstand at det foreligger data man kan etterprøve og danne hypoteser på grunnlag av. Dette gjelder for teologi som tekstvitenskap, kirkehistorie (som altså er historievitenskap), etikk og religionsfilosofi (som begge tilhører filosofifaget). Det gjelder til og med for systematisk teologi og dogmatikk. 

Dermed leverer teologi stadig ny kunnskap i fagfellevurderte tidsskrifter og bøker på forlag med fagfellevurdering.

Men forutsetter ikke dette at Gud eksisterer, for at vi skal kunne kalle det "kunnskap"? Er det ikke en annen type kunnskap enn den vi finner i fysikk og kjemi? 

Ja, på en måte, men det betyr ikke at noes eksistens må være absolutt fastslått eller sannsynliggjort for at man kan drive vitenskap på det, eller på bakgrunn av det. En rekke mulige saksforhold som fri vilje, verdier, selve årsaksbegrepet, eksistensen av en ytre verden, sjel, tilfeldighet (f.eks. om tolkning av kvantefysikken), nødvendighet og så videre er blitt diskutert og forsket på i generasjoner og vil forhåpentligvis fortsette å bli det. På samme måte som forskning og teoridannelse om memer, multivers, strengeteori og annet der man heller ikke har eller alltid kan få fastslått fenomenets eksistens.

Ja, det er ulikheter, men det er også likheter.

For Tunstad er det imidlertid enkelt og greit, når han har fått satt opp stråmennene i åkeren.

Vi snakker altså om et clash mellom to ulike måter å fremskaffe kunnskap på. Min påstand er at den religiøse kunnskap ikke er kunnskap – men meninger.

Mens min påstand er at Tunstad her har mindre kunnskap enn meninger.

Human-etiske myter

Selv om det er kort til jul, handler mytene denne gang ikke om høytiden, men om dette med tro og vitenskap, Kirken og middelalderen og alt det der.

Når dette likevel ikke er det vanlige oppgjøret, eller Dekodet på autopilot som det kalles blant hipstere på Hokksund, er det fordi kilden er en smule eller to annerledes.

Vi snakker rett og slett om seneste nummer av Human-Etisk Forbunds tidsskrift Humanist, som ligger på et nett nær deg.

En av artiklene heter altså Humanistiske myter - Kunsten å sjekke en god historie.

Humanister liker å tro at de er rasjonelle og vitenskapelige, men i sin forståelse av renessansen og kirkehistorien har de svelget noen moderne myter. I dette foredraget fra Human-Etisk Forbunds landsmøte 2015 tar filosof Morten Fastvold et oppgjør med disse mytene.

Og Fastvold har sjekket mange gode historier, med henvisning til bl.a. James Hannams God's Philosophers. How the Medieval World Laid the Foundations of Modern Science. For enkelte av oss blir det ikke mye dårligere av at han også viser til en viss Bjørn Are Davidsen og Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø.

Og som tittelen sier, handler dette om hvor lett det er å falle for gode historier. Det blir ikke mindre lett når de støtter eget livssyn, eller for noen til og med er grunnen til at de valgte livssynet de har.

Den gode historien kan være så forførende at vi vegrer oss for å undersøke den kritisk. Dette er høyst menneskelig, og er nok genetisk programmert – trolig fordi en følelse av mening, orden og sammenheng er viktig for vår overlevelse. Vi er simpelthen tilbøyelige til å frede en god historie, og noen av dem innlemmer vi i vår selvforståelse. 

Dette har heller ikke livssynshumanismen unngått, hvor rasjonell den enn hevder seg å være. For i likhet med alskens religiøse livssyn rommer også livssynshumanismen noen seiglivede myter. Disse handler særlig om forholdet mellom kristen tro og rasjonell tenkning, og er noe livssynshumanismen fikk i vuggegave midt på attenhundretallet. Av den grunn har de i spesielt stor grad preget livssynshumanismens oppfatning av verden og historiens gang.

Dermed bidrar det til humøret før julen ringes inn å se at dette ble presentert for en målgruppe som i følge andres myter har mer enn lettere døve ører for denne type avsløringer og fort flekker med tennene. Noe som ikke er underlig, siden disse mytene på mange måter er ateisters skapelsesberetning.

Det krever altså ikke rent lite mot å avlive dem. På den annen side er det god empiri for at våger man seg inn i løvens hule, hjelper det å være løve.

Siste halvdel av attenhundretallet var en ideenes brytningstid, der evolusjonsteorien skapte ytterligere uorden. Og det var på denne tiden, da polemikken mellom tilhengere av evolusjonsteorien og kirken var på sitt kraftigste, at de første forsøk på å formulere en sekulær humanisme fant sted. Da ble det nærliggende for kirkens motstandere å anta at presteskapet, og kristendommen i det store og hele, er imot vitenskap og rasjonell tenkning.

Hvis du lurer på om du bør lese Fastvolds gjennomgang, fjerner de neste to sitatene all tvil.

Noe som vil forbause dem som tror at tro og viten har vært i motsetning opp igjennom tidene, er at selve grunnvollen i moderne vitenskap – postulatet om evige og uforanderlige naturlover – er en teologisk overenskomst fra ellevehundretallet. 

Dette skapte en større og bredre forståelse for at det var

bryet verdt å studere naturen empirisk for å avdekke dens bakenforliggende lovmessigheter. Dette, la teologene til, er enda et tegn på Guds godhet. For bare en god Gud ville skape en empirisk verden styrt av lovmessigheter. Disse lovmessighetene skulle senere bli kalt naturlover. 

Disse teologene ville ha bifalt dagens skeptikere som avviser eksistensen av overnaturlige fenomener og magi, med den begrunnelse at dette ville bryte med naturlovene. Å appellere til evige og uforanderlige naturlover er ikke noe grunnleggende sekulært, slik vi i dag gjerne tror, men en intellektuell arv fra høymiddelalderen.

En god historie som du allerede kan ha slumpet til å høre om på denne bloggen.

Bøkene du ikke ante eksisterte

Siden alle vet at opplysningstiden førte oss ut av den mørke middelalderen og ga oss moderne vitenskap og verdier, kan det være greit med en liten oversikt over bøker verken du, Dagbladet eller Dagsrevyen skulle tro at nokon kunne eksisterer.

I hvert fall hvis det Mer Enn Lettere Store Narrativet (TM) innledet med over stemmer.

En bok som heller ikke er så kjent for styremedlemmene i Sosialistisk Ungdom, er Created Equal: How the Bible Broke with Ancient Political Thought av Joshua A. Berman, Oxford University Press 2008.

Boken argumenterer for at Det gamle testamentet allerede fra mosebøkene er den tidligste beskrivelsen vi har av et samfunn med noe i nærheten av likeverd og egalitære idealer. 

Det betyr ikke noe drømmesamfunn, men på mange områder en annerledeskultur i forhold til omgivelsene.

Skulle du undre deg (eller kanskje ikke basert på bilder og bygninger av og for denne verdens faraoer), er kontrasten mer enn marginal i spekteret fra Egypt til Mesopotamia - enten vi snakker teologi eller politikk, økonomi eller hvem som var helter og skurker i fortellingene man delte.

En bok som trekkes lite frem av Fremskrittspartiets Ungdom, er Inventing the Individual: The Origins Of Western Liberalism av Larry Siedentop, Penguin UK, 2015.

Siedentop som ellers er kjent for Democracy in Europe, sporer troen på individets høye verdi og kimen til et liberalt samfunn tilbake til de første århundrene etter Kristus der en moralsk revolusjon rotfestet troen på likeverd, frihet og enkeltmenneskets ressurser. Slike tanker utfordret og erstattet over tid stammen, klanen og familien som samfunnsnav, i rettstenkning som i politikk.

Det var verken renessansetenkere eller opplysningsfilosofer som sto i spissen for utviklingen, men middelalderens jurister, teologer og filosofer fra 1000- til 1300-tallet. 

En tilsvarende utvikling - eller en gang grunnlaget for en tilsvarende -  er dessverre ikke enkel å få øye på så mange andre steder. Kulturer utvikler seg på mange måter og av mange grunner, men siden demokrati og liberale verdier tar tid og krever røtter og ressurser å skape og bevare, er det ikke gitt at verken individuelle rettigheter, demokrati eller andre liberale verdier får fotfeste og brohoder de nærmeste titalls generasjonene. 

Eller vil fortsette å eksistere de neste århundrene i land som har dette sånn noenlunde i dag. 

Det hender heller ikke ofte at Humanistisk Ungdom løfter frem til inspirasjon og opplysning The Middle Ages av Johannes Fried,  Belknap Press, 2015.

Boken starter på 500-tallet med Boethius som knytter den klassiske antikken til senantikken og skildrer hvordan en europeisk fornuftskultur vokste frem gjennom middelalderen.  

Fried viser hvor mye moderniteten og opplysningstiden kan skylde denne perioden i troen på rasjonalitet, empirisme, vitenskap, borgerskap og frihet. Man manglet ikke lærdom, og var ikke ukjent med verken demokrati eller sekularisering, selv om man ikke akkurat var i mål. 

I stedet for å anerkjenne dette, svartemalte mange opplysningstenkere perioden. Dels på grunn av uvitenhet, dels fordi senere utviklingstrekk som hekseprosesser og angivelig opplyste enevelder med tilhørende kirkelige støttespillere ble assosisert med middelalderen, dels av ønske om å fravriste datidens autoriteter makt, spesielt i Frankrike og Tyskland. 

Så er spørsmålet om disse  bøkene er nok til å fravriste dagens autoriteter modellmakt eller om man vil fortsette å holde fast på sine narrativer om den mørke middelalder og opplyste opplysningstid, med tilhørende helter og skurker. 

Du trenger nok dessverre ikke å ringe en venn.