Minneord med någo attåt - Erik Tandberg (1932-2020)

Da jeg skrev minneord om Erik Tandberg (publisert i Vårt Land tidligere i uken) var jeg i tvil om hvor "religiøs" jeg skulle være.

Selv om Erik Tandberg uttalte seg offentlig også om Gud, har jeg erfart hvor lett det er for fagfolk å bli tatt til gissel, f.eks. slik Einstein (litt feilaktig) er blitt det.

Når jeg er litt allergisk mot sånt, er grunnen også å ha opplevd fagfolk som henviser til ett eller annet vagt argument om hvor avansert eller komplekst universet eller biologien er, bare for å forlate troen rett etter.

Eller komme med noen mer klisjéaktige innvendinger, for så å omfavne Gud uken etter.

Dessverre er deres utsagn alt for lett å misforstå eller misbruke, spesielt når de handler mer om biografi - om hva de tror/ikke tror - enn om begrunnelser.

Det er likevel ikke til å komme fra hva Erik Tandberg mente, som i et intervju med Teknisk Ukeblad i 2012.

– Tror du på Gud?

– Ja. 

– Hvorfor?

– Verdensrommet er så storslått at det ikke kan være en tilfeldighet.

Nå er ikke noe argument fra verdensrommets storslåtthet veldig kjent blant religionsfilosofer, selv om universets størrelse og egenskaper kan tale til manges intuisjon og ærefrykt.

Men det hadde vært interessant å få vite mer spesifikt hvordan han tenker. Det ga dermed håp da han stilte opp i Mellom Himmel og jord på NRK radio i 2017 (mellom rundt 39 og 45 minutter).

Siden han har jobbet så tett og grundig med romrelaterte spørsmål i mange år, er NRKs livssynsmedarbeidere nysgjerrige på hva den 85-årige Erik Tandberg har å si om det som er bak tid og rom.

På spørsmål fra Camilla Tjønn Thingvoll legger han ikke skjul på at han er imponert over et univers "som er så kolossalt i omfang, og inneholder så mye".

Det gjør at de aller fleste mennesker har en dragning mot det. Det som er så interessant er at det i tillegg til vårt solsystem finnes noe sånt som 400 milliarder andre stjerner i vår galakse. 

- Er det vanskelig til og med for deg å fatte dette? 

Ja det er det. 

- Men tenker du ein del på det? 

Ja, jeg gjør det. 

Og hva tenker han, om opphavet til universet?

- Er f.eks The Big Bang eit resultat av mange tilfeldige hendelsar eller er det nokon som har sett det heile i gong? 

Ja, det diskuterer jo forskerne, da. Det er en del teorier om dette og jeg tror ikke vi har kommet til bunns i det spørsmålet ennå. 

Hva tror så Tandberg?  

Jeg tror at det ikke var en tilfeldig, at det er en slags Gud som har stått bak det hele. Bak The Big Bang og åpnet muligheten for ikke bare The Big Bang, men sånne ting som DNA og en hel del andre ting. Og når man da tar med også hvor utrolig stort universet er, med alle måner og planeter og stjerner og galakser, så undres man over om det ikke liksom er en intelligens som har stått bak.

Siden han ikke bare har gitt romalderen, men sivilingeniører, et ansikt, er neste spørsmål ikke uventet.

- Ein  slags ingeniør som har stått bak, som du kaller Gud?  

Ja, gjerne det,  

Programlederen blander (muligens i likhet med Tandberg) Gud med en gud ("guden"), men begge snakker utvilsomt om opphavet til vårt univers - enten de tenker på en mer tilfeldig forbipasserende gud eller en bakenforliggende Gud som den helt grunnleggende eksistens.

- Kva kan du seie om denne guden da? 

Det kan jeg si veldig lite om, for det vet jeg ikke. 

- For det er jo nokon som meiner at det ikke er nokon gud som står bak, at Big Bang kom av seg sjøl?

Mange som mener det er tilfeldigheter, men igjen når man går inn på dette med DNA og alt hva dette her er blitt til, universals og alt det der, synes jeg ikke det er svært mange andre ting som besvarer det godt nok. 

Tandberg famler i blant etter ord. Han har tydelig mer på hjertet, men i stedet for å følge opp hans begrunnelser og begreper, argumenter og anglisismer, vil NRK heller vite mer om hans konklusjoner.

- Denne guden - ingeniøren - den som står bak, kva slags planer har han med oss? 

Det vet jeg ikke. 

- Er denne kraften her i dag og, eller er det noko som var for veldig mange år siden? 

Jeg mener det fremdeles er styring på en del av de store linjene. 

- Ka meiner du med det? 

Det finnes en Gud som sørger for at universet virker, som ... antatt [ordet han leter etter er nok intendert]. 

Neste oppfølgingsspørsmål kan nok skyldes at så mange opplever det som overraskende at teknologiske og vitenskapelige eksperter tror på Gud. Men det er mer uklart hvorfor de nå snakker upersonlig om "en kraft", når Tandberg har vært så tydelig på at han tror på Gud som aktiv, skapende og styrende - altså noe høyst bevisst.

Kanskje en for rask oversettelse i Tandbergs hode der power er blitt til kraft og ikke makt?

- Korleis reagerar dine kollegaer og folk i miljøet på at du trur det er en kraft som står bak? 

Det er litt blandet, folks syn er jo delte på dette punktet. Men jeg har jo ved et par anledninger sagt at jeg tror det er en kraft, skapende kraft, bak. Det har noen sagt seg enige i, mens andre har sagt at det kan de ikke skjønne.  Så meningene er delte.

En god journalist kan ikke la Tandbergs konklusjon være siste ordet. 

- Det er jo ingen fasit heller. 

Nei.

- Kva slags bås kan vi sette deg i, er det nokon spesiell religion du tilhøyrer, kan vi sette deg i en bås? 

Nei, jeg vil nødig si noe om hvordan dette passer inn i forskjellige religioner, for jeg føler dette her er hevet over hva man vanligvis mener med ... religion. 

- Det er meir komplisert enn som så? 

Ja, det er det. 

Noen lyttere vil sikkert være glade for at de kan tro på noe så komplisert som Gud, uten å måtte bry seg om noe så enkelt som en spesiell religion.

Mine minneord kunne altså endt med at

Erik Tandberg har lagt ut på sin siste reise. Nå er ikke målet månen eller andre steder i universet, men den Gud han mente sto bak vårt storslagne univers.

Religionskritikk som religion?

Siden jeg var mer enn lettere kritisk i Vårt Land for et par uker siden til enkelte former for religionskritikk, ønsket ikke helt uventet NRK Verdibørsen en diskusjon (oppdatert: sendt torsdag 12.4.2018 på P2) mellom meg og Hans-Petter Halvorsen.

Som forberedelse ble det gitt fire spørsmål:

1. Hvor bommer (de moderne) religionskritikerne?/leser de Bibelen for bokstavelig?
2. Om bruken av bibelsitater
3. Hvordan skulle en god religionskritikk ha vært?
4. Ateistenes angrep på religion som hundrevis år med ondskap og uforstand – Hvor rettferdig er det?

Og ikke helt uventet sporet det av omtrent i første minutt. 

I stedet for en forberedt samtale om utfordringer ved noen former for religionskritikk, ble premissene synsinger fra én bestemt form for religionskritikk.

I stedet for en noenlunde "nøytral" samtale, ble det enda en runde der religionskritikk nesten virket som religion.

Selv om samtaler mellom noen som er uenige kan være interessante, og denne var hyggelig nok, er det grenser for hvor mye klokere man blir av påstander fra populærvitenskap - eller resirkulering av nye ateister som Sam Harris, som er besvart gjentatte ganger (som ganske så grundig i Svar på tiltale for opptil flere år siden). 

Mens det dessverre sjelden er grenser for hvor mye mindre klokere man kan bli.

Heldigvis var det anledning til å svare på noe av det som ble kastet inn, som at det ikke hadde spilt noen rolle for Newtons forskning om han ikke var kristen eller ikke var påvirket av kristen tenkning. 

Eller (med litt dårligere tid til å svare) at jødehatet ble hundre prosent skapt av kristne gjennom Det nye testamentet, uten noen form for forhistorie eller andre innflytelser [(oppdatert 16.4.) denne delen ble klippet vekk].

Mens det på andre områder ble for mange påstander om gangen, slik at det ble null eller nesten ingen tid til å kommentere dem.

Som påstanden om at en som sovnet i 1018 og våknet i 1518 knapt ville merket forskjell, mens en som sovnet i 1518 og våknet i 2018 ville blitt paralysert [(oppdatert 16.4.) denne delen ble klippet vekk]. 

Nei, så enkelt er det ikke - snarere er det tvert i mot.

Eller påstanden om at det er de sekulære landene som er best å leve i, noe som - angivelig - viser at ... religion (hva nå det er) er skadelig. Det kunne i hvert fall ikke være kristen påvirkning som førte til dette, siden det tok så lang tid fra kristen tro ble innført, til forbedringene skjedde. 

For personer som Philoponus på 500-tallet eller matematikeren som ble pave, en kultur som motiverte til teknologiutvikling og løpende renessanser som den karonlinske (800-tallet), ottonske (900-tallet) eller franske (1100-tallet), alle lenge før Renessansen (1400-tallet), teller selvsagt ikke. 

På samme måte som folkevandringer, pestbølger, invasjoner, borgerkriger og klimaendringer ikke påvirker økonomi og samfunnsutvikling.

Og det var rent tilfeldig at det var de kristne som gikk i spissen for skriftkultur, klostre som kunne spre teknologi og arbeidsetikk, universiteter og allmennskoler.

Hadde andre bestemt i Norge, ville de selvsagt også bygget skoler.   

Det var sikkert derfor det var så mange skoler til ære for Tor og Odin i Norge i 1018. Eller så få i England da den senere Håkon den Gode vokste opp.

Nå betyr ikke det at kjappe ironiske kommentarer hadde gjort programmet bedre. Det betyr heller ikke at programmet ble mislykket eller ikke bør høres, men at det altså ble et helt annet program enn meningen. 

Dermed kanskje greit for å løfte det moralske nivået å dele i morgen noe av det jeg hadde notert meg på forhånd av innspill til de fire spørsmålene.

Hvis ikke denne bloggposten kritiseres for sterkt. 

Kjør debatt!

Ingen grunn til å misunne en som skal debattere på direkten med Harald Eia, enten denne opptrer som komiker eller vitenskapsnerd.

Oppgaven blir ikke mindre når formatet er kjappe svar på store spørsmål, eller man stiller uten store ark med dokumentasjon.

Redaktøren av en kristen dagsavis lokalisert på Vestlandet var dermed til tider uvant tafatt i en NRK-debatt i forrige uke (starter etter 14:50). I en lederartikkel ville han nok ikke uttrykt seg fullt så kledelig beskjeden som at kristendommen skal «ha litt av æren» for at Norge er så bra i dag og at tusen år med kristne verdier har preget samfunnet «på godt og på ondt på visse områder».

Dermed er tiden inne for å gå tilbake til start og fjernstyre deltakerne i noen minutter. Spesielt lærerikt for dem som måtte avvise fri vilje og trenger å oppleve hvordan det kjennes å være styrt av krefter utenfor egen kontroll. 

Kort sagt, KJØR DEBATT (og da en litt lenger versjon enn i Dagen i dag)!

Programlederen: Det snakkes mye om norske verdier og kristendommen. Hvor mye av æren skal den ha for at Norge er så bra i dag?

Redaktøren: Svært mye mer enn vi tror! Kulturer har ofte lange linjer og dype røtter. Tusen år med kristne verdier har formet samfunnet på mange måter.

Nerden: Nei, Norges suksess startet først i 1750, i Opplysningstiden, med den amerikanske og franske revolusjon! Da skjer det noe helt nytt som har preget Norge med likhet og menneskerettigheter og respekt for kvinner og sånn. 

Før var livet her på jorden bare en slags liten mellomfase. Det som var viktig var det som skjedde etterpå, i Paradis, når vi dør. Men med Opplysningstiden ble etikken basert på fornuft. Man kunne argumentere og ikke bare slenge inn påstander basert på hva som stod i en gammel bok!

Redaktøren: Det må du ha fra en gammel bok. Det er blind tro at fornuften eller etisk argumentasjon ble oppfunnet på 1700-tallet. Det er også en besynderlig påstand at kristne før 1750 ikke brydde seg svært mye om livet. Historikere sier noe annet om begge deler. 

Som med universet oppstod ikke opplysningstiden av seg selv, uten grunn. Den har en lang, også kristen inspirert forhistorie. Se denne plansjen [løfter opp den øverste fra en bunke]! Historikeren Edward Grant understreker at 

Opplysningstiden lar seg knapt forestille uten middelalderens tenkere som oppfattet fornuften som avgjørende viktig.

Dette er fra hans [peker nederst på arket] God and reason in the Middle Ages, Cambridge University press. Og dette er ikke bare en ensom røver, andre historikere har trukket frem tilsvarende!

Nerden: Mine plansjer er større og har tall!

De viser at de beste og mest lykkelige landene i dag er de mest sekulære, som Norden. Se her [trekker linjer med tusj, gestikulerer ivrig, planlegger nådestøtet]:

Kvantitativ forskning og ikke forutinntatte sitater!

Programlederen: Du kan da ikke tvile på forskning, Selbekk?

Redaktøren: Nei, men jeg tviler på Eias logikk! 

Ekte skeptikere vet at man ikke kan bestemme årsaker bare fordi noe inntreffer samtidig. I Danmark økte en periode antall barnefødsler med antall stork. Selv jeg forstår at det ikke betyr at barna kommer med storken. 

Korrelasjon er ikke det samme som kausalitet, Eia. Linjene er lenger!

Nerden: Mitt poeng er et annet, kritikken treffer ikke! Jeg sier ikke at sekulariteten er årsaken til at noen land er bedre. I stedet viser jeg det er feil å hevde at det går galt med land som ikke lenger bygger på religion. Tallene viser at vi ikke trenger være redde for sekulære verdier!

Redaktøren: Det blir for dumt, Eia! Du begynte med at Norges suksess først startet i 1750 med opplysningstiden som du sa brakte med seg noe helt nytt og har preget Norge siden. Men nå sier du i mot deg selv. Det er altså likevel ikke opplysningstiden som er grunnen til at land som Norge er blant de beste og mest lykkelige.

Hvis poenget er at sekulære verdier ikke ødelegger, kan vi  jo godt diskutere hva slike verdier bygger på og hvordan det beste i dem kan forankres. Vi er jo enige i at det er mye bra i dem, men de springer ikke ut av intet og kan ikke leve uten næring.

Kanskje har noen former for religion en større og viktigere rolle enn mange tror?

Programlederen: Hva mener du nå - det høres ikke bra ut å bygge samfunn på religion - i 2017?!

Redaktøren: Vi trenger gode og bærekraftige verdier - og så må vi slutte å generalisere. Det er ikke slik at "religion" kan måles og veies med måleenheten R, like lite som vi kan spørre Bidrar politikk til bedre samfunn?

Spørsmålet er ikke "politikk", "religion" eller sånt, men hva slags politikk og religion. Hva kan vi forankre gode og sekulære samfunn i?

Hvilke idealer og visjoner, hva slags tro og håp, filosofier og forbilder bør vi bygge på? 

Det som er felles for landene Eia trekker frem, er at de nettopp har så lang kristen historie, enten vi snakker om protestantisk arbeidsetikk eller troen på at stat og kirke tilhørte to forskjellige regimenter.

Eller om at universet springer ut av en rasjonell vilje, at vi kan tro på naturlover, siden det finnes en lovgiver utenfor naturen. Også vitenskapen har røtter og rasjonalitet, slik James Hannam viser i denne boken [fekter voldsomt med plansje]!

Nerden: Men du kan da ikke underslå at det først var nå vi fikk menneskerettigheter og at kvinner ble respektert! 

Dere hadde 750 år på dere, og greide ikke å komme opp med noe av det! Det viser at vi slett ikke trenger religion for å få bra samfunn, tvert i mot!

Redaktøren: Vi trenger i hvert fall ikke å svartmale fortiden eller Europa helt. Folk fra andre kulturer gjorde store øyne når de oppdaget at europeiske kvinner ikke var i harem, fikk gå rundt i gatene og at menn til og med reiste seg i respekt. 

Uten å foregripe moderne likestilling, kunne kvinner lede klostre og drive naturfilosofi, som Hildegard av Bingen [løfter opp et bilde]. Vi hadde også sterke keiserinner og dronninger. Elisabeth 1 var ikke den eneste!

I Norge ser vi da også at en av pionerene for dette med likestilling ikke var embedsmenn med opplysningsideer, men predikanten Hans Nilsen Hauge. Folkelige vekkelsesbevegelser gikk også i spissen. Kvinner fikk stemmerett i kristne organisasjoner og menigheter før allmenn stemmerett.

Det skjedde først i [peker på graf med årstall] i 1884 for Misjonsforbundet, altså året før den første foreningen for kvinnelig stemmerett - Kvinnestemmerettsforeningen - ble stiftet. I 1889 fulgte Søndagsskoleforbundet opp og andre kom i rask rekkefølge i 1895, 1903, 1905, og i 1911 Indremisjonsselsskapet.

Altså velkommen etter til det sekulære Norge i 1913!

Nerden: Men hvorfor kom det ikke mer likestilling før, hvis kristen tro var så bra? Jesus kjempet da ikke akkurat for demokrati og utdannelse og kvinnelige prester!

Redaktøren: Nei, men troen på likeverd er en ganske så direkte følge av hans liv og lære, selv om det kan sitte langt inne for oss menn å forstå det!

I fravær av Bibelen kan jeg slå deg i hodet med noen tall [løfter opp en plansje med mange data og kurver]!

Det er ikke tilfeldig at Robert Woodberry i den bredt anlagte studien The Missionary Roots of Liberal Democracy i American Political Science Review viser hvor mye utviklingen av demokratier og utdannelse i deler av Afrika, Asia, Latin-Amerika og Oseania henger sammen med kristen misjon.

Jeg avviser ikke at det også har vært mange overgrep og mye uvett, men du skal ikke tro alt du hører om kulturimperialisme.

Nerden: Garantert noe galt med de tallene, men dette tok uansett tid før!

En som sovnet for 500 år siden og våknet i dag ville fått sjokk, mens en som sovnet for 1000 år siden og våknet etter 500 år, knapt ville leet på øyelokkene - nesten ingenting var forandret!

En treig tro du har, Selbekk!

Redaktøren: Her er det nok heller du som har sovet i timen, Eia! Se denne plansjen eller rettere sagt [ruller ut et laangt ark] denne utskriften fra bloggen til selveste Bjørn Are Davidsen!

Han legger ikke mye i mellom om romerretten og rettsstaten! Om ny teknologi fra briller til boktrykkerkunsten, vendeploger og papir, alle slags mølletyper og mekaniske klokker! Om svimlende gotiske katedraler, ny litteratur som Dante og Boccaccio på folkespråket, Giotto og Botticellis malerier, og polyfonisk musikk som kunne beskrives med noter! For ikke å si universiteter som sprang opp nærmest som paddehatter over hele Europa, bortsett fra i Norge, selv ikke i Trøndelag!

[Fortsetter på innpust]: Eller innføringen av krutt og kanoner, trekantseil og tallet null, uten at vi skal gi kristendommen skylden for alt dette.

En som våknet i 1517 ville virkelig fått sjokk!

Nerden: Du nevner ikke menneskerettighetene, merker jeg meg!

Redaktøren: Stod ikke på den plansjen, nei, men her har du en annen [vifter fornøyd]!

Vi finner naturretten og objektive menneskerettigheter begrunnet hos Thomas Aquinas på 1200-tallet, slik filosofihistorikeren Lisska understreker.

Dessverre tar det tid før slike revolusjonerende ideer blir oppfattet universelt og realisert for alle, og mye henger nok sammen med utviklingen av bærende samfunnsinsitusjoner, økonomi, trygghet, samfunnstillit og så videre. Kanskje var noe av det viktigste allmennskolen som kirkene startet i mange land og utviklingen av den offentlige samtalen, takket være billig papir og aviser.

Husk at Europa omfavnet boktrykkerkunsten fra starten på 1400-tallet! Selv om noen bøker ble sensurert, ble ikke teknologien forbudt som i det ottomanske riket eller først og fremst brukt til byråkrati og papirpenger som i Kina.

[Peker på plansje:] Før år 1600 var det allerede trykket nesten 150 millioner bøker! Bare i 1550 ble det gitt ut 3 millioner i Europa, like mange som på hele 1400-tallet!

Ikke rart nye idéer som reformasjonen ble spredd!

Nerden: Jeg er enig i at reformasjonen var viktig, men den kom ikke bare av nye ideer. Mye handlet også om natur og materielle forhold, rent vann og sånn! Opplysningstiden var uansett en frigjøring fra religiøse idéer!

Redaktøren: Selv var de i hvert fall ikke redde for å vise hvor de forankret sine grunnleggende tanker. Den amerikanske uavhengighetserklæringen var dermed ... opplyst nok til å knytte verdier til gudstro, og det som helt selvinnlysende [ny plansje]! 

Vi anser følgende sannheter for å være selvinnlysende: Alle mennesker er skapt like, de er av sin Skaper utstyrt med visse ukrenkelige rettigheter, blant disse er retten til liv, frihet, og retten til å søke etter lykken.

Det hører også med at disse rettighetene ikke var så mye verdt i Frankrike under revolusjonen, eller i kommunistiske land som sa de bygget på opplysning. Eller antisemittismen som fikk ny vind i seilene av opplysningsfilosofer som Voltaire, slik Håkon Harket viser i Paragrafen.

Selv om opplysningstiden skal ha litt av æren for at vi er blitt så bra, har det vært på godt og vondt på visse områder.

Nerden: Du er fra sans og samling, Selbekk! All lærdommen din driver deg fra forstanden.

Redaktøren: Ærede Eia, jeg er ikke fra forstanden, for alt jeg sier, er sant og vel betenkt.

Modernitetens mørke

Man skal ikke snu seg langt for å se hvor fast mytene om middelalderens mørke sitter. Fortellingen er seg selv lik enten man hørte på NRK for en ukes tid siden eller leser nyeste Illustrert Vitenskap.

Hekseprosessene skjedde i en mørk og kunnskapsløs fortid og Kirken dirigerte det hele. Seneste nummer av Illustrert Historie slår allerede på forsiden opp at hekseprosessene skjedde i middelalderen.

Dermed overrasker det ikke at man etter ti minutter i dette NRK-innslaget får vite at heksebrenning i Vardø på 1600-tallet skjedde i en tid der man trodde jorden var flat. Folk helt nede i Vatikanet oppfordret til å fjerne ondskapen fra jorden siden det kun var noen få hundre år til verden gikk under. Dermed ble selv dem som ikke hadde utøvd noen skade på andre, men hadde en direkte overnaturlig evne til å fly, dømt til bål og brann.

Og så måtte man jo beskytte seg siden man var redde for at det var noen som kunne dette.

Det er forståelig at man i et kort innslag - selv om hele programmet er på over 40 minutter - ikke får med seg alle detaljer, nyanser eller historiske forhold. Men det er ikke forståelig at man styrker fordommene om at man dengang trodde jorden var flat og at hekseprosessene nærmest skyldtes direktiver fra Vatikanet. Altså den typiske blandingen av noe så ille og sammenhengende som kunnskapsløshet og katolisisme.

Selv om ingen fagfolk mener dette i dag.

Kunnskapen om at jorden var rund, var helt vanlig og hadde vært det i 2 000 år, slik vi ser av en utstilling på et annet og mer forbilledlig museum i Norge, Slottsfjellmuseet i Tønsberg.

Hekseprosessene var et sammenfall av mange forhold. De foregikk vel så mye i protestantiske som i katolske land.

I reformasjonsjubileeumsåret 2017 hadde det nok kledd norske museer ikke å snakke som om vi hundre år etter Luther fulgte forordninger fra Vatikanet.

På samme måte som det er illustrert historieløshet å legge prosessene til middelalderen eller beskrive dem som typiske for eller et nødvendig resultat av kristen tro. De begynte ikke før halvannet årtusen etter Kristus og foregikk for det meste på 15- og 1600-tallet, med stigende intensitet.

Hekseprosessene er ingen levning fra middelalderen, de er en forsmak på det moderne.

Det bør også være litt tankevekkende at omfanget er svært mye mindre enn hva vi hørte for noen år siden, selv om oppslagene er like store. I stedet for mellom "9 og 30 millioner" og nærmest en klappjakt på kvinner, slik Jens Bjørneboe og feminister forkynte i bøker som har vært pensum for mange siden 1970-tallet, og ikke bare i Pax Leksikon, er de reelle tall én drøy promille av dette, mellom 40 og 50 tusen.

Dermed er ett av temaene historikere diskuterer hvorfor så få ble henrettet i Europa.

Noe som ikke på noen som helst måte betyr at det er grunn til å bagatellisere hva som skjedde.

Like lite som det er grunn til å underslå at de stort sett foregikk i områdene lengst unna kirkelig sentralmakt. Dermed er det ikke lett å finne noen som ble dømt i Roma, men dess lettere i utkantstrøk som Finnmark. I tillegg til at det i perioder var et karrieregrep for nytilsatte lensherrer som ikke helt uventet ønsket mer sentrale jobber.

Når man kommer til dette med redsel, er nok museet mer på sporet. Hekseprosessene er et godt stykke på vei lokale moralpanikker. Og er dermed noe vi finner i alle kulturer, slik Ronald Huttons seneste bok, The Witch, understreker. Spesielt i urotider, når lenge etablerte maktbalanser forskyves og jakten på syndebukker tiltar.

Det bør dermed ikke overraske at vi finner prosesser også i nyere tid - og i dag.

What’s more, it kept – keeps – happening. The rupturing of British rule in India following the rebellion of 1857 precipitated a craze of witchhunts among the local tribes. Likewise, the ending of minority rule in Africa in the 20th century resulted in hundreds of witch-killings, including one particularly terrible frenzy in the Limpopo province of South Africa when 43 people were burned alive. In post-apartheid Soweto, meanwhile, the daily fear of witchcraft had become tremendous by the 1990s, with every older woman at risk of “democratic” justice. By 2012 the terror had spread to the Democratic Republic of the Congo, where 20,000 children were living on the streets of Kinshasa, expelled from their homes on suspicion of witchcraft.

Uavhengig av om de tror jorden er flat eller ikke. 

Mammon og munnhell

Det begynner heldigvis å bli noen år siden manus og skuespillerkunst i norske TV-serier var like forutsigbare som nyttårsforsetter.

Med ett unntak: Når man av en eller annen årsak kommer inn på middelalderen.

Altså et forutsigbart tema på Dekodet.

Denne gangen handler det om sesong 2 av den ikke bare guddommelige NRK-serien Mammon. Etter 20 minutter i første episode skal en engasjert statsminister overbevise ungdom om at høykompetente innvandrere bør få høykompetente jobber.

Han trekker frem Miriam Ibn Rushd som tross mange års studium må jobbe som kokk, antagelig fordi det er noe galt med fargesynet i enkelte kretser og siden navnet er så unorsk.

Men det har altså en ganske så ærerik fortid.

Det tilhørte den muslimske filosofen Abu al-Walid Muhammed Ibn Ahmad Ibn Rushd. Han var en viktig forutsetning for en liten periode på to hundre år kalt renessansen. Han brakte kunnskap om Aristoteles og Platon tilbake til et Europa... Han var en lyskaster inn i middelalderens mørke og viste veien inn i framtida. Det er det kunnskap gjør: lyser opp og viser veien inn i framtida. 

Kortere og fyndigere kan man knapt formidle hovedmyten, eller altså skapelsesberetningen som ligger bak så mye av vår moderne selvforståelse.

Kirken skapte et mørkt Europa, men takket være islam kom vi ut av dette. Det er ikke uventet å møte dem som tolker dette til at gode mennesker bør forkaste kristen tro og ikke snakke stygt om muslimer.

I Mammon fremstilles dette av en statsminister som står foran en skjerm med budskapet Kunnskap er den nye oljen. Punsjlinjen er at "Vi må leve av kunnskap etter at oljen tar slutt".

Noe som vi kan få øvd oss godt på med dagens oljepriser.

Men skal vi leve av kunnskap bør vi også øve oss på ikke å spre tøv eller tendensiøse fremstillinger.

Det er mange grunner til ikke å snakke stygt om alle muslimer, men denne type sort-hvitt-tenkning er ikke blant dem. Selv om korte og fyndige taler til ungdom ikke er forelesninger i filosofihistorie, er det ikke gitt at vi får mer kunnskap av klisjeer og feil.

Er statsministere og manusforfattere opptatt av å kaste lys, bør de klare å få på plass en alternativ tale med en litt annen historie om navnet Ibn Rushd.

Det tilhørte den muslimske filosofen Ibn Rushd. Han var en sterk kritiker av muslimske filosofer som avviste Aristoteles og Platon, men fikk lite gjennomslag i sin egen kultur. Til gjengjeld tok kristne tenkere i mot mer rasjonalitet og opplysning med takknemlighet. Gresk filosofi hadde hele veien vært av de store lysene, men ofte gjennom ufullstendige oversettelser. Ikke minst ved hans mange kommentarverk ble Ibn Rushd et viktig bidrag til at Aristoteles ble en ledestjerne i Europa på 11- og 1200-tallet.

(Applaus, avsikring av våpen, over til garasje, hvining i bildekk, løping, tilbake til talen) 

Selv om renessansen formørket middelalderen og opplysningstiden skapte nye myter om fortiden, forstår forskere i dag hvor lysende og viktig middelalderen var for utviklingen. Uten den hadde ikke Europa kunne være et forbilde for vitenskap og verdier, velstand og vekst, og et område der så mange i dag ønsker å bosette seg. Det er det kunnskap gjør: lyser opp og viser veien inn i framtida. 

Selv om det kan kreve at man i mindre grad lar seg lede av Mammon og munnhell.

På vantro og Are

Are Sende Olsens NRK-serie På tro og Are beviser den bokstavelige sannheten i det åpenbarte ordet om at som man roper i skogen, får man svar.

Og at på tunnelsynet skal NRK kjennes.

Denne gangen handler det om et enøyd fokus på sterk og subjektiv tro. Og som så ofte når kristne eller andre med noe så underlig som et religiøst syn presenteres i media, er det altså som noe som ikke bare er i strid med vitenskapen og intellektet.

Det er på mange måter en fornærmelse av sistnevnte.

Nettopp dette med å legge fra seg intellektet for å kunne se lyset er Ares største sperre for å tro. Han beskriver seg selv som en fargeblind person stående sammen med mennesker som beundrer regnbuen. Selv ser han ingenting, og får ikke presentert noen gode grunner til å tro at det kan finnes noen regnbue. Intellektet står tydeligvis i veien, men å legge fra seg intellektet er uaktuelt. For «hva er vitsen med denne store hjernen hvis jeg ikke skal tenke med den?»

Mens det i realiteteten er Are som fornærmer seernes intellekt med ikke å bruke sitt eget til å finne alternative stemmer.

Dermed er det flott at Martin Jacobsen (som sitert over) og Margunn Serigstad Dahle har gjort en god jobb med å vise slagsiden. Og når det til og med kommer frem i kommentarfeltet at den gode Are faktisk møtte kristne som mente å ha gode grunner til å tro, er det ikke klart hvilke gode grunner man skal ha for å tro hans fremstilling.

Slik Marthe Kristine Østerud Bjerke som studerer ved Misjonshøgskolen forteller i kommentarfeltet til Martins innlegg, er dette mer grelt enn man skulle tro.

Det handler ikke bare om at Are bevisst oppsøkte stort sett perifere og/eller ikke-intellektuelle perspektiver, men at han bevisst utelot å vise de mer intellektuelle perspektivene han møtte.

Jeg går selv på Misjonshøgskolen og var med under opptakene de gjorde der. De var der en hel dag, var med i en NT time på masternivå, i tillegg til at Are snakket med studenter og professorer i Det nye testamente og i systematisk teologi. I NT forelesningen og i samtalen med de to professorene kom det fram mange gode argumenter for hvorfor man kan ha med intellektet sitt når en velger å ha et kristent livssyn. I NT forelesningen gikk læreren inn på den historiske Jesus og at det er overveiende mange gode argumenter for å si at Jesus har levd, i tillegg til at evangeliefortellingene er troverdige beretninger om Jesus. Videre, stilte vi studenter Are spørsmål og utfordret han på sitt ateistiske livssyn. Også ST-professoren utfordret Are og argumenterte for hvorfor en gudsforestilling må sprenge våre forestillinger. Vi snakket også om at den trascendente Gud har åpenbart seg for menneskene i inkarnasjonen. Kan hende Are ikke forstod det vi prøvde å formidle til han, kanskje ble det for svevende eller for komplisert for ham å følge med. Jeg skal ikke "blame" ham for det, å være med på en forelesning i NT på masternivå er ikke bare lett, og jeg skjønner godt at det kan bli for komplisert for ham å skjønne. 

Vi har altså gode grunner til å fortsette å tro at NRK ikke fremstiller noe annet av virkeligheten enn det programskaperne selv tror eller ønsker. Denne saken vil ikke bli behandlet i PFU, men mønsteret er det samme som i romkvinnesaken. NRK droppet - mot bedre vitende - helt avgjørende info som hadde slått beina vekk under reportasjen.

I stedet for å vise at domstolene hadde gjort rett overfor fryktelige overgrep i en romfamilie, gled det inn i en større fortelling om storsamfunnets overgrep mot romfolket.

Noe som føyer seg inn i NRKs lange tradisjon for å  la deres egne større fortellinger trumfe realitetene.

Selv om det ikke mangler kristne miljøer der troen primært handler om tradisjoner og subjektive opplevelser, har Are ingen spesiell god unnskyldning. Hadde han gjort en såpass intellektuell anstrengelse som å google, ville han funnet kristne bestselgere som Kristen med god grunn, enten den store hjernen hans var blitt veldig overbevist eller ei.

Hadde han sjekket med en ikke helt uviktig institusjon som Menighetsfaktultet, ville flere enn menigheten blitt tipset om bøker som Eksisterer Gud? 

Enten Are tror det eller ei, er det altså et faktum at det er en solid tradisjon for å diskutere slike spørsmål ut fra logikk og naturvitenskap, historie og kritisk vurdering av påstander om helbredelser og personlige opplevelser av Gud.

Hadde han googlet forfatterne, ville han noenlunde uavhengig av størrelsen på eget intellekt funnet bøker som Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø. Altså noe såpass mediamessig sensasjonelt som en kildebasert tilbakevisning av forestillingen om en helt grunnleggende konflikt mellom tro og vitenskap.

Med alle tilhørende anekdoter om at Kirken har forfulgt naturfilosofer og vitenskapsmenn siden antikken, fra Hypatia til Darwin, enten det hevdes av paven forbød disseksjoner, bannlyste Haleys komet eller satte Galilei i fengsel.

Are Sende Olsen hadde også risikert å finne Svar på tiltale, en bok som ikke legger mye i mellom om tulleargumentasjon og fordomsfulle feil blant det som ofte kalles nye ateister, fra Dawkins til Harris.

Noe som heller ikke er uvanlig blant vanlige ateister, enten de heter Are eller Kari, kommenterer på NRK eller i kommentarfelt.

En riktigere programtittel hadde altså vært På vantro og Are.

Eller enda mer presist: På tunneltur med Are. Uten sidespeil. 

Nordlands apostel

Selv om det er gått ti år siden Da Vinci-koden var spesielt hot (eller et hot som de sier i Sverige), er dette tydeligvis noe som fortsatt engasjerer. Ikke minst når NRK Nordland skal ha et innslag om Kristi Himmelfartsdag.

Og da er det bare å ringe en Ghostbuster skeptiker. Som kontakter en annen skeptiker, altså meg, som nok er noen smuler mindre skeptisk enn andre skeptikere på dette med himmelfart og oppstandelser og sånn.

Men ikke når det kommer til Dan Brown.

Siden jeg fikk tilsendt spørsmålene på forhånd, kladdet jeg ned noen svar jeg nesten brukte i programmet. Realiteten ble selvsagt bedre opptil flere steder, noe du kan høre her.

Eller du kan gå til manusavdelingen for radioteateret Nordlandssendingen.

INN:

I morgen er det Kristi Himmelfartsdag, og ifølge bibelhistoria var det på denne dagen at Jesus Kristus forlot vår jordiske verden og steg opp til himmelen. Etter at han døde på korset, ble han altså tatt ned og lagt i sin grav, før han sto opp fra de døde og for opp til himmelen. Det er slik vi kjenner historien.

- Bjørn Are Davidsen, du er til daglig sivilingeniør i Telenor, men du er også levende opptatt av historia om korsfestelsen, oppstandelsen og himmelfarten. Var det egentlig slik det skjedde som vi blir fortalt gjennom Bibelen?

Som med alle historiske tekster, må også disse vurderes kritisk. Det er hva historikere gjør og det som da er spennende, er at de faktisk ikke bare avviser alt i disse fortellingene. Det er bred enighet om at Jesus ble korsfestet og døde siden det hadde vært veldig pinlig å finne på noe sånt for en som skulle være Messias.

En norsk historiker (Per-Bjarne Ravnå) sier til og med at det er det eneste vi kan vite sikkert om Jesus. Det er nok litt overdrevet, siden det er mer vi kan vite ganske så sikkert, men viser at historikere ikke støtter at han overlevde korset.

Så er det selvsagt en annet sak når vi kommer til oppstandelsen og himmelfarten, siden de handler om mirakler som ikke er så lett å få til å passe med en historisk metode på tvers av livssyn. Dermed blir diskusjonen om det også en diskusjon om Guds eksistens osv. Mener man at Gud finnes, er det ikke umulig å argumentere for Jesu oppstandelse. Spennende nok, men ikke noe der det er like stor enighet som at Jesus ble korsfestet og døde.

- Men det er jo flere som stiller seg tvilende til det Bibelen forteller, og det er jo til og med de som mener at Jesus ble tatt ned fra korset og at han overlevde korsfestelsen, at han gifta seg med Maria Magdalena, fikk flere barn med henne og at han flytta til Sør Frankrike med sin familie der han levde "Herrens glade dager" og ble en gammel mann. Hva tenker du om det?

At dette er moderne oppspinn og konspirasjonsteorier som historikere ikke tar alvorlig. Det er basert på legender fra over tusen år etter Jesus og tilpasset enda mer i nyere tid. Man kan lage spennende romaner av sånt, men det er ikke historie.

- Hvordan oppstår slike teorier?

Det kan ligge mange behov bak sånne påstander og de oppstår ofte i alternativmiljøer som opposisjon til etablerte sannheter, gjerne for å markere at man sitter på store hemmeligheter. Mye handler om konspirasjonsteorier om hva myndighetene eller Vatikanet skjuler. Vi finner spor tilbake til 1700-tallet, men tanken om de store kirkelige konspirasjoner oppstod for alvor på 1800-tallet i religiøse miljøer i USA og England, særlig blant teosofer. Senere kom påstander om skjulte evangelier i Tibet osv. Alt dette som Vatikanet skal skjule som har vært en så stor industri siden 1980-tallet.

- Boka "Da Vinci- koden" til forfatteren Dan Brown har vel bidratt noe til disse spekulasjonene. Men Dan Brown bygger jo på det andre har kommet fram til. Ikke minst boka "Jakten på det hellige blod og den hellige gral". Hva tenker du om disse bøkene og det arbeidet som forfatterne her har gjort?

Ren nonsens basert på bløff og svindel og skepsis til Den katolske kirken. Denne personen som de baserer seg på i Hellig Blod Hellig Gral, den såkalte stormesteren av Sionsordenen, har innrømmet at det hele var fabrikkert av han og noen venner. Sionsordenen stammer ikke fra tempelriddere eller middelalderen, men ble stiftet på 1950-tallet for å kjempe mot høye husleiepriser.

- I hvor stor grad kan man feste lit til disse teoriene?

Ingen ting, om man er opptatt av seriøs historie.

- Det høres jo mer sannsynlig ut at han ble tatt ned fra korset og overlevde enn at han døde, sto opp igjen og for opp til himmelen? 

I utgangspunktet er det mest sannsynlig at folk forblir døde, men som nevnt er dette en diskusjon som også henger sammen med livssyn, Guds eksistens osv. Den kan ikke bare avfeies med at noe er mer sannsynlig enn annet, fordi hva man oppfatter som sannsynlig henger sammen med mange ting. En vill påstand kan høres mer sannsynlig ut enn en villere påstand, men beviser ikke at den er riktig. Vi må rett og slett gjøre en kritisk vurdering av kilder og se hvor de peker.

- Men kirka har jo hele tiden avvist disse teoriene. Og det er vel ikke så rart, for dette rokker jo ved mye av grunnlaget for den kristne tro?

Ja, kirken forholder seg lojalt til kildene og dens egen tradisjon. Så kan historikere på tvers av livssyn være kritiske til deler av dette, men det betyr ikke at de støtter Dan Brown.

- Vil vi noen gang få klarhet i hva som egentlig skjedde?

Som med all historie, er det vanskelig å få den hele og fulle sannhet. Det betyr ikke at det er umulig å si noe som helst. Det er derfor det er så viktig ikke å la seg rive med av konspirasjonsteorier, men se seriøst på hva historikere faktisk sier og være ærlig om at slike spørsmål også handler om livssyn.

UT:

- Takk til deg forfatter og sivilingeniør Bjørn Are Davidsen. 

Dermed slutt på radioteateret.

I noe som kalles real life dukket også opp spørsmål om det var lett for en sivilingeniør å tro på oppstandelser og himmelfart. Svaret var noe i retning av at dette ikke er verre enn at siden selv en sivilingeniør forstår at ikke alt handler om naturlover og teknologi, men om det finnes noe mer enn naturlover, kan man ikke felle forhåndsdommer, men må bruke hodet også på dette.

Søndagsevolusjon

Det blir noen nye runder om evolusjon og tro og vitenskap og myter og meninger de nærmeste dagene (avhengig av når Vårt Land får min anmeldelse av Erik Tunstads Evolusjon - Basert på en sann historie opp og gå) og da er det like greit å varme opp med et kvarters samtale mellom biologen Glen-Petter Sætre og meg i P2's Søndagsavisa for et par dager siden.

Religion i vitenskapen er et stort og spennende tema, men handler her om at kreasjonisme og antivitenskap som vaksinemotstand vokser i deler av Europa og mulige grunner til dette.

Hyggelig anledning, men dessverre er selv et kvarters samtale på radio mindre enn et blogginnlegg.

I hvert fall på denne bloggen.

Maria-suppe på NRK

Man trenger ikke være synsk for å vite at påsken er en høytid for TV-programmer med seriøse historiske analyser av forstandige fagfolk uten politiske kjepphester som stiller spørsmål ved tradisjonelle fortolkninger av kristen tro.

Dermed var det ikke helt uten bange anelser jeg satte meg ned for å se årets Dokupåske: Mysteriet Maria Magdalena. Ikke minst etter en forhåndsomtale som omtaler "den virkelige historien" og Da Vinci-koden i samme setning.

Maria Magdalena er Bibelens mest gåtefulle og kontroversielle figur, og i evangeliene spiller hun en sentral rolle i historien om påsken. Hun er til stede ved Jesu korsfestelse, og hun er vitne til hans oppstandelse. Hvorfor blir hun først og fremst husket som den prostituerte kvinnen som forførte Jesus Kristus? Melvyn Bragg avdekker den virkelige historien bak Maria Magdalenas legendariske status, fra hennes vitale rolle i kristendommens første århundre og frem til hennes rolle i nåtidens Jesus Christ Superstar og Da Vinci-koden.

Bare så det er sagt med en gang er Melvyn Bragg sympatisk fyr med en oppriktig interesse for Maria Magdalena, minst så langt tilbake som da han tilrettela Jesus Christ Superstar for film i 1973.
Han er heller ikke avvisende til kristen tro. Tvert i mot er deler av programmet svært så positivt. Ikke minst når det mot slutten bekrefter at det er et godt argument for Jesu oppstandelse som reell hendelse at evangeliene forteller at Maria Magdalena og noen andre kvinner var de første øyenvitnene.

Hadde man funnet på dette fra scratch, ville det vært langt mer overbevisende i samtiden å nevne menn som vitner og ikke kvinner som i seg selv hadde lavere troverdighet i rettsapparatet og mange uansett ville avskrevet som innbilske eller hysteriske.

Men så er det heller ingen tvil om at Braggs livslange fascinasjon for Magdalena har fått ham til å støtte  moderne myter eller i det minste populære fremstillinger uten dekning i kilder. Samtidig som han altså er veldig klar over at hun hadde en så høy status blant kristne at nettopp ble dannet myter om henne.

Dengang som nå.

Det er fascinerende å følge fremstillingene gjennom middelalderen og renessansen til i dag, men ikke fullt så fascinerende å få høre enda en gang om denne Kirken som ødela eller overså tekster slik at Maria Magdalena forsvant ut av historien.

Og hadde hun ikke det, ville verden vært svært forandret. Underforstått til noe fundamentalt positivt.

Dermed hører det med å formidle at montanistene led den ille skjebnen ikke bare å bli forfulgt av "tyranniske romere", men også av kristne for deres "kjetterske meninger og respekt for kvinner". Dette er imidlertid svært så tendensiøse fremstilling av en bevegelse som ikke ble kritisert for "respekt for kvinner", men for en stadig nye åndelige syner som overprøvde Skriften og andre kristne gruppers lære og argumentasjon.

Og det er ikke sikkert kvinnesynet var veldig moderne. Selv om det var kvinner i ledelsen, nevner ikke Bragg at kvinner ikke fikk lov å pynte seg og at alle jomfruer måtte bære slør.

Det er uansett interessant at Bragg synes å mene at andre kristne ikke hadde respekt for kvinner. Eller at den skriftlige kritikken mot montanistene på 100- og 200-tallet var på linje med å bli forfulgt av tyranniske romere.

Uansett er montanistene ikke noen kilde til hvem eller hva Maria Magdalena var. På linje med pave Gregor den stores preken 591. Som Bragg forbilledlig fremhever var ikke poenget hans å rakke ned på henne, men å vise at selv "falne kvinner" kunne få tilgivelse og bli sterke vitner om Guds nåde.

Magdalena er forøvrig mye omtalt hos kirkefedrene før pave Gregor, og sjelden negativt. Det er en moderne myte at hun har vært ”baktalt” av kirken, eller forsøkt fjernet fra historien.

Og det er og blir det slik Bragg forsåvidt vedgår, evangeliene i Det nye testamentet som er hovedkildene, de eldste og de beste.

Selv om han forteller med kjent kultarkeologisk ordbruk at de langt senere evangeliene kan fortelle oss noe, i det minste mellom linjene, siden de altså ikke kan brukes av historikere til noe annet enn hva enkelte grupper på 2-300-tallet mente.

Når han da ikke i samme kjente retoriske stil spør om det kan være noe i dette eller hint som noen har ment om Magdalena en eller annen gang - bare ikke i utbroderingene i middelalderen.
Men motspørsmålet er altså hvorfor noen skulle ta tekster fra (som det vedgås i programmet) fem generasjoner etter hennes død som kilde til noe som helst.

Hvorfor skulle noen ta meg på alvor som kilde til Oscar I eller Abraham Lincoln eller andre som døde på midten av 1800-tallet, enten jeg mente de var statsledere eller vampyrjegere?

Dermed er det i utgangspunktet liten grunn til å ta gnostiske tekster som Filipevangeliet og Maria Magdalenas evangelium som historiske kilder til Jesus eller Maria.

Og det er ingen grunn til å tolke tekster om at «Frelserens ledsagerske er Maria Magdalena» og at apostlene er fornærmet fordi Jesus elsket henne «høyere enn alle disiplene og pleide ofte å kysse henne på munnen», ut fra moderne forestillinger.

Den eneste årsaken til at noen tar dette som tegn på et ekteskap eller erotisk forhold, er at man ikke forstår tenkesettet. Som nevnt i Da Vinci dekodet bruker hverken Det nye testamentet eller  gnostiske evangelier kjærlighet som synonymt med erotikk.

For gnostikerne var vår verden som et fengsel der våre sjeler var fanget i en ond materie kalt kropp. Da kan det tenkes høyere idealer enn å fange enda flere sjeler ved å sette barn til verden.

I realiteten har ordet «ledsagerske» (koinonos) mange betydninger, i bredden fra ”følgesvenn” til ”forretningspartner”. I tillegg handlet å «kysse på munnen» om overføring av åndelig kunnskap («gnosis») fra munn til munn. Det var slik de gnostiske mestere formidlet sin visdom.

Vi ser samme tanke i Thomasevangeliet når Jesus sier at «Den som har drukket av min munn, skal bli som jeg, og jeg skal bli ham, og det skjulte skal åpenbares for ham».

Mysteriet med Maria Magdalena er rett og slett hvorfor så mange er så ivrige etter å koke suppe på spikere som ikke er der.

Det hele ender så patetisk som mulig. Braggs tyr til den kjente TV-løsningen å høyne kjendisfaktoren ved å intervjue Tim Rice som skrev manuset til Jesus Christ Superstar. Han tenker vel som seerne atdet kan bli skikkelig spennende å få insideinformasjon om hvilke alternative kilder Rice brukte for å fremstille kvinnen som ikke visste hvordan hun skulle elske Jesus.

Svaret er ... ingen. Rice drev ikke research i det hele tatt. Han brukte bare den kjente kilden bakhodet, det han husket etter å ha lest Bibelen. Maria var grei å bruke for å få mer trykk i en rockeopera.

Hele programmet er staffasje, selv om det alltid hever et program at N.T. Wright er med. Braggs vandrer dermed rundt i samme mørke dressen, enten han er i ørkenen eller biblioteket. Sammen med innholdet, gir det Catholic Herald treffende assosiasjoner.

Throughout the programme he seems very overdressed; rambling round the Holy Land he wears a heavy dark overcoat and dark suit, almost as if he is a mourner at a funeral. In a way he is; a mourner at the funeral of western intelligence, as represented by this BBC documentary.

Dermed gidder selv ikke en katolsk avis å anklage Bragg for forfalskninger eller kjetterier. Selv om han nok ikke blir blidere av den verste anklagen av alle, at dette er tynn suppe.

Some think that we ought to protest to the BBC over Melvin’s Bragg’s programme about The Mystery of Mary Magdalene, broadcast on Good Friday. Tiresomely predictable, what Bragg did was to stitch together a mixture of historical fact, Christian belief, tawdry insinuations and Gnostic writings into an hour of what Boris Johnson might have described as “an inverted pyramid of piffle”. You could call it blasphemous to suggest that Jesus, whom Christians believe to be God incarnate, might have had a “relationship” with Mary Magdalene; but this piece of prurient fiction has now been peddled for a few years, not least by the fevered imagination of author Dan Brown, and it strikes me as tired, old and intellectually threadbare – just the kind of programme the BBC would invest in.

Og enkelte andre TV-kanaler.

Jesus-synet i NRK

Det er ikke hver dag man ser syner på NRK, eller i det minste må gni seg i øynene, men NRKs visning av Michael Scotts serie Rise to Power var en positiv overraskelse i påsken.

En såpass spenstig og etterrettelig fremstilling av kirkehistorien på noen TV-kanaler, nasjonale eller nisjer, tilhører kategorien mangelvare. Og når noe mangler for lenge, er det fare for mangelsykdommer.

Dermed er det nesten til å leve med at den norske tittelen føyer seg inn i rekken av pussigheter når NRK skal presentere noe annet om kristen tro enn andakter og gudstjenester. Hva NRK tenkte på da de landet på Jesus - kristendommens hærfører er uklart. Muligens hadde de ikke sett serien før de laget tittelen, i motsetning til SVT som kaller serien Jesus och kristendomens martyrer.

Muligens tenker de at hvis andre religioner assosieres med hærførere, bør kristendommen i likhetens navn også bli det.

Men det er altså vanskelig å tenke seg en mer malplassert tittel, når det er et avgjørende poeng for Scott at en viktig grunn til kristendommens fremvekst var nettopp at Jesus ikke var en hærfører.

Som faghistoriker på antikken har Scott ingen problemer med å akseptere at Jesus har eksistert og ble oppfattet som Messias av hans tilhengere. Men altså på en ikke-voldelig måte. 

Dette var i rake motsetning til Messias-pretendenter som Simon bar Kokhba som gikk til krig mot romerne i år 132. Da dette tredje svært så blodige jødiske opprøret på drøyt seksti år var knust i 135, nektet Keiser Hadrian jødene adgang til Jerusalem.

For å understreke at Israel var ute av soga, reiste han en ny by til ære for Jupiter, Colonia Aelia Capitolina, på toppen av det raserte Jerusalem. Området ga han navnet Filistina etter jødenes motstandere filistrene.

I dag bedre kjent som Palestina.

I motsetning til dette, tilhørte kristne lenge en marginal, maktløs og til tider forfulgt eller i det minste undertrykket gruppe. Noe som ikke var veldig underlig når man nektet å vise lojalitet til keiseren ved å ofre til hans bilde som han var en gud. Det ble ikke bedre av at man stort sett var pasifister som avviste å være soldater.

Altså en noen smuler annerledes og langt bedre strategi enn å ha Jesus som hærfører.

Dette ga også andre følger sammen med omsorgen de viste, ikke minst i alle pestbølgene som rammet Romerriket. Det var ikke noe hinder at man trodde på evig liv uansett kjønn eller posisjon, og evnen og viljen til å presentere og diskutere sin tro rasjonelt i møte med samtidens religiøse og filosofiske alternativer.

På samme måte som Scott legger frem historien ganske så rasjonelt.

Selv om det glipper litt på slutten når han får vanlige mistenke som Elaine Pagels til å videreformidle stoff han ikke selv har sjekket. Dermed får vi igjen høre historier som at Konstantin fikk presset sine meninger igjennom (nei, han sympatiserte med arianerne), kristne forbød olympiske leker (nei, men de burde nok) og at man flyttet feiringen av Jesu fødsel til en stor romersk høytid (nei, Kristmesse feires 25. desember av andre grunner).

Mens vi nok ikke kommer til å høre historier om at NRK forbyr eller flytter om på programtittelen.

NRK forandrer ikke bildet

Det taler NRK til ære at de så ofte sender programmer om vitenskap, men ikke fullt så mye at de ikke like ofte går gjennom dem vitenskapelig.

Det står altså ikke på intensjonene når NRK viser den svenske undervisingsradioens visuelt gode serien Bilda som forandra vitskapen. Like fullt er resultatet enda et av disse programmene som viser at noen bilder aldri forandres.

Siden du befinner deg på Dekodet, vet du hvilke det er.

Når pensum er feil, hjelper det ikke at pedagogikken er god. Ja, det stemmer at noen bilder eller visualiseringer har spilt en rolle i historien, enten det handler om å påvirke oppdagelser eller allmenne oppfatninger. Bilder av månelandingen og jorden sett fra månen er blitt ikoniske.

Det betyr ikke at alle bildene er fremstilles riktig. Eller at alle bilder vi har i bakhodet stemmer.

Også såpass ikoniske som det av Kirkens Kamp Mot Vitenskapen.

Men her har vi altså å gjøre med en klassisk psykologi. Når vi tror vi vet noe, vet vi ikke at vi tror.

Siden alle vet hvordan vitenskapshistorien har vært, kommer man ikke på å spørre vitenskapshistorikere. Det holder i lange astronomiske baner med fysikere og forfattere.

Slik sørger media for å holde i live fordommer. I stedet for å spre kunnskap, sprer man fordummende tøv. Misforståelser bidrar sjelden til forståelse.

I stedet for å spørre noen med utdannelse på feltet, bygger man på forlatte forestillinger om en grunnleggende konflikt mellom tro og vitenskap. Den katolske kirken er på tiltalebenken. Kopernikus (1473-1543) og Galileo (1564-1642) er kronvitner i kampen mellom det geosentriske verdensbildet med jorden i midten og det heliosentriske med solen i midten.

Uten at man retter teleskopet mot hva de selv eller andre i samtiden faktisk sa og skrev.

Hele sekvensen varer i mindre enn ni minutter, fra 20:20 til 29:00. Da skulle man tro det var mulig  med nok research til å ha orden i sysakene. Man klarer vel ikke å gjøre mange feil på så kort tid?

Jo, det klarer man. Programmet sprer flere myter per minutt enn en gjennomsnittlig drosjesjåfør.

Den sentrale autoriteten er den mangestedsnærværende Michio Kaku, en teoretisk fysiker som dels har arbeidet med teorier om strengteori og dels drevet populærvitenskap.

Det Kaku formidler her er nok populært, men det er ikke vitenskap. At noen er flinke på det de kan, betyr ikke at de er flinke på det de ikke kan. At noen vet hva som er fakta og myter om strengteorier, betyr ikke at de vet hva som er fakta og myter i vitenskapshistorien.

At noen vet opp ned på astronomi, betyr ikke at de vet opp ned på astronomiens helter.

Det er ikke bare småfeil det dreier seg om. Poengene er helt sentrale for å forstå historien.

Ikke minst når det gjelder motivasjonen til Kopernikus. Det er grunnleggende feil å hevde at det var frykt for å bli "lyst i bann eller torturert" som gjorde at Kopernikus vegret seg for å publisere  De revolutionibus orbium coelestium som beskrev modellen med solen i midten.

Likevel presterer programmet å etterlate bildet av en Kirke som nådeløst overvåket astronomer slik at de ikke tråkket utenfor den smale vei. Hadde man vettet i behold, publiserte man ikke andre teorier enn dem som var nøye forhåndsgodkjent.

Det verken programskapenerne eller Kaku vet, er at det er de som ikke våger seg utenfor den smale vei. Siden de tror de har vettet i behold, publiserer de ikke andre teorier enn at Kopernikus var livredd for Kirken. Resultatet er nok noen smuler annerledes enn Kaku tenker. For i stedet for å merke ros kan han få merke hva Kopernikus fryktet.

Rett og slett å bli til latter blant andre fagfolk.

Nå er det ikke enkelt å vite om Kopernikus fryktet noe i det hele tatt, siden det ikke er dokumentert at han gjorde det. Men når han drøyde med å utgi verket om et heliosentriske systemet, er det lett å tenke noe må det ha vært. Siden vitenskapshistorikere vet at Kirken ikke hadde for vane å blande seg inn i vitenskapelige debatter, er den vanlige oppfatningen at han fryktet å bli gjort til latter.

Grunnen var ikke at de rundt ham var kunnskapsløse mobbere. Nei, han fryktet at han ikke var i stand til å vise at hans modell var bedre enn alternativet. Og de han fryktet var ikke Kirkens ledere, men andre astronomer. Som altså syntes den klassiske modellen var langt bedre.

Blant annet fordi den i motsetning til inntrykket programmet gir (fra 23:00 til 24:10) hadde færre hjelpehypoteser (rundt 40 ekstra episykler - småsirkler) enn Kopernikus (nærmere 50 ekstra).

Grunnen var at Kopernikus sin modell i likhet med Galileos var feil. I stedet for å beskrive at planetene gikk i ellipsebaner, tegnet man dem i sirkelbaner. 

Den andre autoriteten som slipper til er Dava Sobel, som presenteres som "Kopernikusexpert och forfattare".  Vi snakker altså heller ikke her om en vitenskapshistoriker, men en bestselgende forfatter av populærvitenskap, her A More Perfect Heaven om Kopernikus.

Og det uten akkurat å imponere fagfolk som Tony Christie i Renaissance Mathematicus.

Here we have Sobel repeating the old myth that Copernicus didn’t want to publish because he feared the religious reaction; this has been dismissed by historians of science for decades. Copernicus didn’t publish because he couldn’t deliver. In his Commentariolus he had claimed he would provide proof that the world (read universe or solar system) was heliocentric. He was nowhere near being able to deliver that proof and that is why he hesitated to publish his book.

Christie er ikke nådig i gjennomgangen av Sobels bok som hun heldigvis ikke rekker å utbrodere på sine tilmålte minutter.
Han ville heller ikke vært verken imponert eller nådig om han hadde sett videre i programmet. Der kan Kaku fortelle at bildet Kopernikus tegner med solen i midten, fører til en storm av tanker hos astronomene. Når de så de aksepterer den nye modellen, reagerer Kirken.

Det er vanskelig å vite hvor man skal begynne.

I den grad Kopernikus' modell førte til noe, var det ikke aksept for én modell. Det var aksept for mange modeller. Svært mange. Hvilke av disse syv modellene som var riktig var underbestemt av dataene på Galileos tid.

Selv om altså programskaperne har bestemt seg.

Dermed gjør de et stort nummer av at Kopernikus sin bok var så "farlig" at den stod på Kirkens index over forbudte bøker frem til 1835.

Dette er igjen så misvisende som det kan bli. For det første var det ingen som reagerte på boken da den kom ut i 1543. Eller i 1553. Eller 1573.

Det tok over 70 år før noen kom på at den var "farlig".

For det andre var det man reagerte på ikke at Kopernikus hevdet at solen var i sentrum, men at Galileo (som altså av ulike grunner var i fokus på den tiden) hevdet at han hadde bevist at solen var i sentrum.

Historien har selvsagt flere faktorer som autoritetsspørsmålet under motreformasjonen og like før 30-årskrigen. Men kort sagt var det som ble satt på forbudslisten bøker som hevdet at den heliosentriske modellen var bevist.

Mens man umiddelbart ga ut andre utgaver av Kopernikus-boken, der setningene om bevis var fjernet.

For all praksis var Kopernikus og Galileo ute av listene etter at pateren og og matematikeren Luigi Guido Grandi i 1712 publiserte boken Til forsvar for Galileo, med kirkens godkjennelse. I løpet av 1700-tallet kom 254 verker som støttet Galileos arbeider - og det av katolske forfattere.

Grunnen til at noen bøker stod lenge på listen, var at ingen brydde seg om å sjekke og justere listen. Det hører med å nevne at paven måtte gripe inn overfor regelryttere som da en professor i 1820 ville trykke en lærebok som støttet det kopernikanske system. Da det dukket opp fra sidelinjen en overivrig embetsmann nektet å godkjenne utgivelsen, måtte paven Pius VII true med straff for å sikre at læreboken kom ut.

Paven la da også til at ingen heller i fremtiden skulle forby noen å fremme Kopernikus sin teori, selv om det først var i 1837 at Galileos bok om solsystemet ble fjernet fra listen, slik f.eks. Atle Næss nevner i Da jorden stod stille.

Men det tydeligvis fortsatt ikke er forbudt å prsse inn flere myter på ni minutter. 

Som at Kopernikus fratok oss vår priviligerte plass i midten av universet, slik at jorden bare ble én av mange planeter.

 

Mens det i realiteten forholdt seg stikk motsatt. Det var ingen priviligert posisjon å være i midten. I stedet for å være opphøyd, var jorden det laveste stedet i universet. Det var den ufullkomne delen, mens alt over månen var fullkomment. Jorden var der universets bunnfall befant seg. 

Det var planetene og solen som tilhørte den opphøyde delen av universet, nærmest Gud.

Dette snus nå på hodet slik Kopernikus' støtespiller Rheticus (som slik programmet altså riktig forteller var den som fikk hans Revolutionibus utgitt) forklarer.  Jorden var ikke detronisert, men var blitt en planet fordi "solen hadde sunket til universets senter".

Forestillingen om at Kopernikus fratok oss vår priviligerte posisjon er ikke mulig å finne før mot slutten av 1600-tallet, og vokste proposjonalt med den dalende kunnskapen om den gamle modellen.

På samme måte som muligheten til å slippe til i rimelig god sendetid med programmer om vitenskapshistorie synes omvendt proposjonalt med kunnskapen om historien. 

Enten man produserer, presenterer eller kjøper inn programmet.

Antikk ideologi i hypermoderne drakt

Når noe er ille, er det nødvendig å ta frem det verste man kan tenke seg. Og da er interessant nok alltid - hver eneste gang - selvsagt middelalderen det mest nærliggende.

Som også selv når en så oppegående forsker som Cecilie Hellestveit uttaler seg til NRK Ytring under overskriften Middelaldersk ideologi i hypermoderne drakt.

Det er et paradoks at IS har en ideologi som er middelaldersk, mens budskapet har en innpakning som er hypermoderne, sier Hellestveit, som er seniorrådgiver ved International Law and Policy Institute (ILPI).

Hva er så denne ... ideologien?

Det sies det ikke noe om, så den er altså underforstått, eller et kodeord for fryktelig ille.

Muligens menes den type tenkning som vi finner hos en muslimsk gruppe som almohadene i Spania på 1100-tallet. Men siden disse ikke er veldig kjente, og heller ikke de er så ille som IS, er det mer sannsynlig at man bare følger tradisjonen når man virkelig skal ta i. Og da er det middelaldersk som er adjektivet.

Verre kan det jo ikke bli, noe vi ser av den forferdelige praksisen.

– På den ene siden har vi videoer med massehenrettelser, halshugging og likskjending, og det har en voldsom effekt når det kommer til å vise hvilke virkemidler IS er villig til å bruke.

Hva minner så dette om?

Skal vi lete etter forelegg trenger vi ikke å gå langt, i hvert fall ikke geografisk. Men vi må altså atskillig tilbake i tid. Og da snakker vi ikke lenger om middelalderen.

Et av de verste eksemplene på denne type aksjoner, som man i tillegg dokumenterte grundig i relieffer og på kobberplater, er assyrernes fremferd i nåværende Irak og Levanten, for rundt 3000 år siden.

I følge illustrasjonene tapte assyrerne aldri en kamp. Ingen soldater ble såret eller drept.

Til gjengjeld var ikke det som skjedde med fanger noe koselig syn. Og det hele er nøye beskrevet i tekst og bilder, selv om det ikke er foreviget på youtube.

... I captured many troops alive: I cut off of some their arms [and] hands; I cut off of others their noses, ears, [and] extremities. I gouged out the eyes of many troops. I made one pile of the living [and] one of heads. I hung their heads on trees around the city.

Det er ikke elg i soldnedgang som dominerer veggene i Sankeribs palasser på 700-tallet f.Kr.

Bildet til venstre viser skrivere som sirlig noterer antall halshogde.

Andre bilder viser fanger på staker, fanger som flås levende eller som føres vekk med kjøttkroker gjennom kjevene til skjebner som man med rette kan kalle verre enn døden.

For å nevne noe.

Dette var utvilsomt ikke bare fordi man var så glad i å tegne, men for å spre frykt blant fiender.

Propagandakrig og visualisering av råskap ved samtidens beste metoder, er kort sagt ikke noe nytt.

Selvsagt er det ikke vanskelig å finne grusomme skildringer verken før eller senere, men få har skrytt mer av det enn assyrerne.

Og selvsagt mangler det ikke ugjerninger og råskap i europeisk middelalder. På samme måte som det ikke manglet under romerne. Eller i Frankrike på 1500-tallet. Eller på 1700-tallet. Eller blant Aztekere. Eller arabere. Eller i Kina. Eller blant tyrkere.

Eller i den belgiske kong Lepolds fristat Kongo.

Mens 1900-tallet uten sammenligning var verst, fra Hitler til Pol Pot.
Det som var spesielt for middelalderen var altså ikke at man videreførte denne type tidløse terror og  grusomheter med mange slags motiver, fra grådighet og imperiebygging til ideologi og hevn.

Skal det være meningsfullt å trekke frem middelalderen i det hele tatt, er det tvert i mot av motsatt grunn. Det handler altså ikke om spesielt grusomme forhold, men om ganske nye tanker.

For noe av det som faktisk kjennetegner middelalderen, er at den dels kom med et brudd med og dels en sivilisering av antikke tradisjoner.

Man diskuterte seriøse regler for når en krig kunne startes og hvordan den skulle føres for å være rettferdig. Dette kom for alvor på dagsorden med Thomas Aquinas på 1200-tallet.

På forskning.no beskriver Torkel Brekke kriteriene på denne måten:

- Første forutsetning er at den som fører krigen må ha rett autoritet, videre må det være en rettferdig grunn til krigshandlingen og til sist må man ha rett intensjon. Med det siste menes at man ønsker å fremme det gode eller unngå det onde.

Det skilles både mellom retten til å gå til krig og hvordan krige på rett måte.

- Distinksjonen mellom når man kan gå til krig - jus ad bellum - og hvordan krigen skal utøves - jus in bello - er et grunnleggende prinsipp i den kristne tradisjonen når man diskuterer rettferdig krig.
- "Jus in bello" er de metoder man har for å skille mellom stridende og ikke stridende. Blant annet det at ikke-stridende ikke skal angripes med intensjon. Videre har man proporsjonalitetsprinsippet. Det betyr at de midlene man tar i bruk skal stå i proporsjon til de målene man ønsker å oppnå.

Skal man snakke om en middelaldersk ideologi er det altså vanskelig ikke å tenke på Folkeretten. Det er begreper som rettferdig krig og rasjonelle diskusjoner om dette som er relevante. Alle andre krigsvarianter er tidløse og bør kalles - om vi skal si noe annet enn forferdelige/groteske/makabre/syke osv. - antikke.

Eller, siden assyrerne aldri kom seg inn i antikken, oldtiden. Der beistene i IS virkelig hører hjemme.