Livssynstomme verdier og annen magi

Det er ikke gitt at den beste ideologen skapes av de beste intensjonene. Eller at selv ihuga materialister unngår å lene seg mot magisk tenkning.

For en rimelig sterk og klar tilhenger av sekularisering, burde det avgjort gi håp når SV-stjerner som Bård Vegar Solhjell (stortingsrepresentant) og Ketil Raknes (tidligere statssekretær) så tydelig understreker at vi må holde fast på sekularitetens verdier. Behovet har vært relativt krystallklart i stadig hyppigere møter med religiøse ryggmargsreflekser om det motsatte, hos flyktninger og migranter.

Men at intensjonen er god, betyr ikke at teksten treffer. Dess mer velment og begeistret for egen retorikk, dess større fare for at man ikke ser hull i argumentasjonen eller konsekvensen hvis noen tar den på alvor.

Eller behovet for magiske eller maniske øvelser for å ro seg i land.

Noe handler nok også om å hilse hjem. I SV gir det sikre målpoeng å nikke til det klassisk kulturradikale grunnfjellet som stolt kan peke på arr fra kampen mot fortidens retorisk hjelpeløse biskoper og lekmannshøvdinger.

Dermed er det viktig å vise at kampen ikke var forgjeves. Den må utvides til å gjelde antisekulære holdninger og høvdinger blant også muslimer.

Vi har kjempa mot mørkemenn i kristendomen gjennom hundrevis av år her i landet. No må vi kjempe mot mørkemenn i islam.

På en side er det bra at man ikke generaliserer til vage eller mangetydige begrep som "kristendomen" eller "islam". Man unngår å forkludre debatten ved å svartmale eller stemple hele religioner.

Samtidig som man ved å nevne begge unngår å bli tatt for noe som kan minne om islamofobi.

Dermed er det utenkelig at SV-politikere, fredsforskere eller Human Etisk forbund skulle legge seg på en 1970-tallslinje og gå i bresjen for bøker som Er Islam en fare for verdensfreden? eller Muhammed i konflikt med menneskerettighetene".

Men det er ikke til hinder for å gå i andre grøfter.

Som å kalle dem man ikke er enig med for noe så presist og avklarende som mørkemenn, løsrevet fra tradisjon eller teologi.

Ikke alle ser det som like rimelig å slå vestlandske mørkemenn i hartkorn med morbide islamister. Det er ikke helt det samme å ønske strengere alkohollover som å ønske piskestraff for vindrikking. Det er noen grader forskjell mellom å kjempe mot abort og for dødsstraff for apostasi.

Tilhengere av toregimentslæren og sharia er verken på samme lag eller banehalvdel. De driver ikke engang samme idrett.

Grepet blir ikke bedre hvis det ender med at psykologien kommer i fokus, fremfor substans. I stedet for å analysere teologi eller ideologi, handler det om humør og fargen på hatten eller andre hodeplagg på h.

Solhjell og Rakne overbeviser ikke mer ved å lene seg mot den moderne myten om at det først var i opplysningstiden vi begynte å bruke "fornufta for å ta stilling til rett og galt" slik at vi nå "legg vitskapen til grunn for desse vala". 

Eller når de synes å fremstille opplysningstid som en nødvendig historisk utvikling i alle kulturer bare man maser nok eller er noe man bare kan bestemme seg for. 

For det er og blir altså slik at heller ikke verdier og forestillinger kan oppstå at seg selv uten årsak fra ingenting. De springer ikke som guddinnen Athene ut av Zevs panne, løsrevet fra forhistorie og bærende idéer, ressurser og rasjonalitet i religion og samfunnsinstitusjoner, økonomi og politiske tradisjoner.

Solhjells tidligere feilslutninger gjelder altså fortsatt. 

Opplysningstiden skjedde ikke i vakuum. Den kan vanskelig forstås uten en kultur formet av rasjonell, etisk, naturfilosofisk og juridisk tenkning i over tusen år. Der man oppfattet at universet ikke var irrasjonelt eller meningstomt, men hadde som sin dypeste betingelse noe grunnleggende rasjonelt og formålsorientert.

Altså ikke helt kjemisk fritt fra jødiske, kristne eller andre teistiske røtter fra antikken, med forgreninger og vekst gjennom middelalderen.

Det er likevel ingen grunn til å underslå betydningen av mange og lange kriger om religion og andre revirer på 15-1600-tallet, frem til fredslutningen ved Westfalen i 1648 gjorde livssyn og ideologier til svake konfliktalibier.

I det minste frem til det heller blodige 20. århundre.

I stedet for å snakke om livssyn og lange linjer eller hvordan man kan forankre (og ikke bare definere) verdier, gjør altså Solhjell og Raknes magiske besvergelser Mandrake kunne være stolt av.

Mer presist med trylleordene fornuft og vitenskap.

At "vitenskapen" (hva er den?) skal eller i det hele tatt kan ligge til grunn for våre valg av "rett og galt", høres muligens flott ut, men er dels tåkeprat og dels noe som er litt misbrukt siden 1800-tallet.

For å si det forsiktig.

Hva kommer det så av at slike innlegg applauderes av så mange? Hvor mange tror på ramme alvor at det er "fornuft" og "vitenskapen" som ligger til grunn for likeverd, menneskerettigheter, nestekjærlighet, sekularisme eller annet som bør inngå i et verdifellesskap?

Eller at dette er drevet frem av visjoner som er strengt livssynsnøytrale?

Hvorfor påpeker så få det enda mer umulige i Solhjells prosjekt, når han i sitt første punkt går inn for et livssynsnøytralt samfunn med "religionen tilbaketrekt" og i sitt andre punkt for "Eit norsk verdifellesskap".

Ja, det er greit at ingen livssyn har tyngende privilegier og fortrinnsrett eller oppfattes som det nøytrale utgangspunktet for den offentlige samtalen. Det er nok derfor det er like uproblematisk i NRK-debatter å stå frem som tilhenger av Kristus som av Quetzalcoatl, bekjenne seg som scientolog eller som sekulærhumanist.

Programledere godtar som kjent uten videre argumenter fra alle ståsteder.

Eller kanskje ikke helt. Noe som nok antyder at det ikke er så greit å etablere felles verdier som alle livssyn støtter like helhjertet.

Ellers om Solhjell sier det, defineres: "Felles verdiar bør definerast og gjelde for samfunnet sine institusjonar."

Uten å ta det som nøye med hvem som skal definere? På hvilket grunnlag? Rent flertall eller kreves to tredjedels? Av et utvalg av eksperter som støtter SV? FrP? KrF?

Av det til enhver tid gjeldende Storting? Der partipolitikk veier tyngre enn prinsipper? Og ingen har lov til å nevne det ordet som ikke skal nevnes, livssyn? Eller (her er det bare å holde seg fast) ... religion?

Det hele føyer seg inn i rekken av velmente, men umulige SV-prosjekter, med stort potensiale for utilsiktede konsekvenser. Og livssynsdebatt.

Om det ikke er spesielt metafysisk tenkt, er det dess mer magisk.

Såre simplistisk

Skal du få noen til å rekke opp hånden, er det bare å nevne kristne verdier.

Siden jeg tidligere har vært på såpekassen om Kristenarven i NRK, kan det være greit å rykke pekefingeren opp av hylsteret når Hans-Petter Halvorsen som omtalt onsdag skal vise i VG hvor "såre enkelt" det er å gjendrive at våre verdier er kristne.

Hva legger så Halvorsen i dette?

Men altså, til Hareides påstand er at våre verdier og vår moral er «kristne»; nestekjærlighet, tilgivelse, omsorgsfølelse, omtanke for de syke og fattige, alt dette er ifølge Hareide kristne oppfinnelser. En freidig frekkhet; det ville nemlig måtte bety at alt dette – verdier som forøvrig mildt sagt ikke er ensidig tilstede i Kristendommens lange og brutale historie – er genuint og unikt for kulturer der Kristendommeen har vært dominerende og ikke tilstede i samfunn med andre tradisjoner. Hvilket selvsagt er det rene sludder, og noe ikke engang Hareide og Ottosen ville finne på å påstå dersom de på et tidspunkt skulle være så uheldige å bli konfrontert med implikasjonene av sine egne utsagn. Men det blir de jo som sagt aldri.

Noe som bekrefter at Halvorsen tror på mangt uten belegg. Som sagt atskillige ganger.

I stedet for såre enkelt, blir det såre simplistisk.

Dermed kan det være heldig å konfrontere Halvorsen med implikasjonene av hans egne utsagn.

For det første hevdes stadig at det å kalle noen verdier kristne er å monopolisere dem. Bare forestillingen om at kristne ikke lenge er blitt, og stadig blir, konfrontert med dette, er det vanskelig å forstå at noen kan tro. Det krever et absolutt fravær fra norsk livssynsdebatt siden 1970-tallet, eventuelt svært sen påmelding og det i ytterst begrensede fora.

I tillegg til at man ikke har fått med seg at Grunnloven er endret til å understreke at det vi snakker om er "kristne og humanistiske verdier", som del av en felles arv. En diskusjon jeg kan bekrefte at både Hareide og Ottosen både er klar over, og har deltatt i.

For det andre følger ikke påstanden om at man tenker på eksklusive og unike verdier helt direkte av å bruke uttrykket "kristne verdier".

At noen begrunner verdier ut fra deres eget livssyn, betyr ikke automatisk at de avviser at de samme verdiene kan finnes i andre livssyn.

Halvorsens lesning er dessverre igjen tendensiøs og firkantet. Sier jeg at mine verdier er kristne/sosialistiske/humanistiske/buddhistiske, er det ikke opplagt at jeg mener å monopolisere.

Eller at disse verdiene ikke faktisk kan tilhøre også mitt livssyn.

Hvor verdier egentlig kommer fra er et godt spørsmål, som ikke alltid er lett å svare på. Da er det mer opplagt hvem som faktisk står for hvilke verdier.

Halvorsens logikk svikter straks man begynner å anvende den på andre områder. At SV snakker om sosialistiske verdier som solidaritet, betyr ikke at de avviser at andre kan tro på solidaritet.

Det er blant grunnene til at ingen skriver innlegg i VG om hvor såre enkelt det er å tilbakevise Lysbakkens "sosialistiske verdier".

For det tredje går denne linken til "Kristendommens lange og brutale historie" ikke akkurat til et nettsted opprettet eller vedlikeholdt av faghistorikere. Det er sjelden å se noe som viser så liten vilje eller evne til balanserte fremstillinger, for ikke å si normalvitenskap.

Når jeg sier dette, er det ikke fordi jeg tilfeldigvis er uenig eller ikke liker at noen snakker stygt om kirehistorie og dermed er ute etter å baktale nettstedet. Nå kan jeg være uenig med ateister om mye, men jeg håper og tror at de fleste kvier seg noen nanometer for å kalle den katolske kirken et heksebol, hevde at ufoer er kanaliseringer fra en annen dimensjon, eller at romreptilene styrer det meste og har en kløktig plan med å bortføre mennesker fra jorden.

For å nevne noe. Det er svært tydelig at Hans-Petter Halvorsen ikke har drevet snev av research på hva han linker til. Inntrykket blir ikke bedre av at boken man lener seg på for kirkehistorie er kultklassikeren The Dark Side of Christian History.

Linken ikke bare bekrefter og forsterker fordommer vi ikke trenger mer av i dagens verden, den sprer nonsens av verste slag. Dette glir lettere inn hos alle som ikke kjenner stoffet, noe som nok gjelder mange som leser VG.

Mens de som er kjente med stoffet får bekreftet og forsterket sine fordommer mot nye ateister.

Resultatet blir altså like feil enten Halvorsen er blitt overbevist av dette nettstedet om middelalderens og kirkens mørke, eller bare linker ukritisk til det fordi han allerede er overbevist om dette mørket.

Nå betyr ikke det at jeg hevder kirkehistorien har vært gjennomgående lys eller at kristne aldri har gjort nattsvarte ting. Men at Kirken og kristne utvilsomt har begått overgrep, startet korstog, forfulgt andre og så videre, og kristne verdier dermed ikke har vært "ensidig tilstede" i historien, betyr ikke at kristne verdier ikke finnes.

Har du lest så langt i denne posten, kan det altså være at du mistenker det ikke er "såre enkelt" for Halvorsen å få gehør for hans argumentasjon.

Det kan likevel være lærerikt å se hvor mye han misforstår også videre.

Kristne har sitt trosfundament i Bibelen. Den er deres peker mot Gud, og det er her de henter overbevisningen om at Gud er all objektiv morals opphav. Bibelen er følgelig kristnes moralske forankringspunkt. Tror de. Men slik eg det åpenbart ikke - heldigvis – og det er faktisk ganske enkelt å vise at det ikke er Bibelen som gir mennesker som Hareide gode moralske verdier. 

For hvis det var slik de påstår, at Gud er den øverste og eneste mulige eksisterende moralske autoritet, og Bibelen hans formulerte manifest for et moralsk liv, så ville det vel naturlig måtte følge at dette gjelder hele Bibelen og ikke bare deler av den. Slik er det definitivt ikke; de aller fleste kristne – og absolutt alle såkalt moderate kristne – bedriver en utstrakt redigering og så kalt «cherry picking», de plukker ut de gode partiene fra Bibelen og forkaster det regelrett avskyelige som også finnes der, det de derfor heller ikke liker.

Når man leser dette, er det uklart om det er alvorlig ment eller en søknad om ytterligere å forsterke K'en i KRLE. Dette føyer seg dessverre inn i rekken av tegn på at grunnskolen og videregående har spilt fallitt når det kommer til de mest grunnleggende sider ved kristen tro.

Her gjelder det altså at hele Bibelen må være etisk autoritet for kristne. Synes du dette høres logisk ut, bør du lese de neste avsnittene.

Den første grunnen til at dette er feil er at kristne skiller grunnleggende mellom Det gamle og Det nye testamentet. Hadde det ikke vært en slik forskjell, ville kristne vært jøder.

Dette fremkommer direkte av Apostlenes gjerninger som nettopp forteller om diskusjoner i urkirken om man skal følge lover og forskrifter i GT eller ei. Konklusjonen er at det skal man ikke.

Dette støttes av Pauli brev - og kirkens lære gjennom historien.

Har Halvorsen rett, har altså kristne misforstått sin tro fra første stund. Det er selvsagt opp til Halvorsen om han vil kjempe for at et par milliarder kristne skal forstå at de logisk sett bør omfavne lovene i GT, men jeg ville nok frarådet ham det.

Den andre grunnen er at mange av tekstene i GT er narrativer og ikke allmenne normer. Dermed har heller ikke jøder sett grunn til å bruke alt i Loven, Profetene og Skriftene (Tanakh) som direkte etisk grunnlag.

Den tredje grunnen er at Jesus - som altså kristne oppfatter har en viss autoritet - understreker hva som er det viktigste i loven og profetene. Og det er altså å elske Gud og sin neste, ikke å følge forhold som sabbatsforskrifter, renselsesritualer eller å steine utro kvinner grepet i ekteskapsbrudd. Noe som understrekes sterkt i en kjent fortelling i Johannesevangeliet.

Selv om noen tviler på at tekstgrunnlaget er godt nok til å si at denne sikkert stammer fra Jesus, er det sikkert at tidlige kristne oppfattet at en slik fortelling var i samsvar med hva Jesus stod for.

Den fjerde grunnen er at også jødene ser at Tanakh må tolkes og tilpasses intensjoner og situasjoner, slik de da også har gjort de seneste par tusen år. Altså er det ingen i dag, heller ikke jøder, som følger de nasjonale og rituelle lovene i datidens Israel. I stedet kom tidlig en svært omfattende Talmud-tradisjon med tolkninger og tilrettelegginger.

Selv om dette svaret på Halvorsens myter og misforståelser blir mindre omfattende, er det nok greit å tilpasse det situasjonen og vente en dag eller to syv med mer.

Og ikke bare fordi måtehold og tålmodighet er kristne verdier.

Verdier og virkelighet i VG

Når noen går så hardt ut mot ministere og andre høyere makter som Hans-Petter Halvorsen i VG tidligere i januar, kommer det ikke uventet motinnlegg.

Som - ikke noe mindre uventet - får saftig tilsvar.

Denne gangen handler det ikke så mye om det ondes problem som om Hareides «kristne» verdier. Det er i det hele tatt ingen liten gjeng Halvorsen dasker på lanken, inkludert undertegnede.

Halvorsen fortsetter som han stevnet i første innlegg.

Knut Arild Hareide svarer på min kronikk fra sist tirsdag, men svarer egentlig ikke; han går (av åpenbare årsaker?) omhyggelig rundt mitt hovedpoeng, paradoksene knyttet til troen på en allvitende, allmektig Gud, som også er rettferdig og god, midt i en verden med enorm lidelse og urettferdighet. 

Det skal jeg imidlertid verken klandre ham for eller presse ham mer på. Kristne har balet med «det ondes problem» i et par årtusen, i forsøket på å hindre Kristendommen i å være akkurat så selvmotsigende som den fremstår for alle som står utenfor bekjennelsen til dens doktriner. Uten å lykkes. Det ville derfor være urimelig å forvente at Hareide skulle presentere et gjennombrudd i så måte.

Nei, siden "gjennombruddet" slik jeg omtalte i går er kommet for lenge siden, er det ikke rimelig å forvente at Hareide finner opp kruttet igjen. Selv om man kanskje kunne forventet at han i det minste pekte på hvordan det virket.

Men det er altså ikke Det ondes problem som er i fokus denne gangen. I stedet handler det om verdier.

Og Halvorsen leverer ikke et forsvar for muligheten av verdier i det hele tatt, i et naturalistisk univers, om noen er objektivt riktige eller noe sånt.

I stedet for noe så interessant som å vise hvordan han selv kan bygge hvilke verdier med hvilken styrke og hvilken forpliktelse i en virkelighet der alt som finnes egentlig er kjemi og fysikk, kvanter i bevegelse, velger han å angripe begrepet "kristne verdier".

Jeg skal derfor ta for meg et annet aspekt ved det Hareide hevder, nemlig det han i likhet med en rekke andre kristne har gjort til noe av et mantra, at våre verdier er «kristne». Dette er nå gjentatt så ofte og i så mange sammenhenger at det har blitt til noe av en sannhet ingen lenger synes å være i stand til å bestride. Det til tross for at det er såre enkelt å gjendrive den.

Hvor såre enkelt dette er i følge Halvorsen, skal jeg se mer på i morgen.

Men det enkleste er kanskje å tolke Hareide så vrangt som vel mulig når denne forteller enkelt og greit at hans tro ikke er irrelevant for ham som politiker. Hareide viser til at "Det sosialetiske engasjementet mitt for flyktningar, for rusavhengige, fattige barn eller klimaet er sjølvsagt motivert av livssynet mitt».

Nå kunne Halvorsen ha lest dette på flere måter. Han kunne ha tatt det som uttrykk for en logisk sammenheng, for noe som fører til omsorg for andre, enten det handler om politikk eller privatliv.

Han kunne lest det som han ville gjort om SV-lederen Audun Lysbakken hadde sagt at hans engasjementet for flyktninger, for fattige og klimaet, selvsagt er motivert av hans politiske syn. Som når en humanetiker snakker om å være motivert av sitt livssyn.

I stedet leser Halvorsen det som en falliterklæring som avslører at Hareide er som keiseren uten klær.

Hvilket i realiteten betyr at hans sosiale engasjement er forankret i hans tro på at Gud eksisterer. Hva vil da skje med hans idealer dersom han slutter å tro på Gud?

Men dette er selvsagt like meningsløst som om Halvorsen skulle ha hevdet om Lysbakken at det "i realiteten betyr at hans sosiale engasjement er forankret i hans tro på sosialismen. Hva vil da skje med hans idealer dersom han slutter å tro på sosialismen?"

Gangsynet hadde ikke blitt bedre om Halvorsen hadde avvist Kristin Miele, leder av Human-Etisk forbund, med at "i realiteten betyr dette at hennes sosiale engasjement er forankret i hennes tro på livssynshumanismen. Hva vil da skje med hennes idealer dersom hun slutter å tro på den?".

I stedet for å lese Hareides utsagn som uttrykk for personlig integritet, kjører Halvorsen videre som om Hareide spiller inn et skarpt teologisk eller filosofisk poeng om at uten troen på Gud, finnes ikke objektive verdier.

Og at det igjen betyr at man og han i såfall ville mistet alle etiske hemninger.

For dette er faktisk en påstand jeg har hørt en rekke ganger i debatter med kristne: Dersom Gud ikke eksisterer, finnes det heller ingen objektiv moral, og derfor heller ingen mulighet for å hevde at ran, voldtekt og drap er objektivt galt(!) 

Hva skal så en stakkars ateist si til en slik påstand? Personlig pleier jeg å si noe sånt som at «vel, dersom du har behov for en følelse av å være innhyllet i flomlyset fra et åndelig politihelikopter som henger over hodet ditt 24/7, for å oppføre deg någenlunde skikkelig overfor dine medmennesker, så for all del, la oss alle håpe at du aldri mister troen på Gud».

Halvorsen er som vi ser altså heller ikke her kjent med at etikkfaget ikke handler om bare å slå seg til ro med at det man selv eller folk flest mener akkurat nå er rett og galt. I stedet diskuteres grunnlaget for etiske normer og hvilke - om noen - som er objektivt gode eller dårlige. Spørsmålet om det finnes allmenngyldige, objektive normer som gjelder for alle alltid er helt grunnleggende.

Men fremfor å diskutere dette på alvor, metafysisk eller moralfilosofisk, avfeier Halvorsen det ved å angripe en stråmann: Hareides motivasjon.

Artikkelen blir ikke bedre i de neste avsnittene. Halvorsen skyter løs den ene kanonaden etter den andre, uten å treffe blink. Han bommer til og med på målskiven.

Vi ser dette når han skriver videre om "Misjonssambandets Espen Ottosen" som er

åpenbart av dem som har dette synet om at moralske anfektelser ikke kan finnes uten Gud, og at han derfor heller ikke kan se noen særlig mening i livet dersom Gud ikke finnes og Jesus ikke «døde for våre synder». I VG 27. desember antyder han til og med at det å i det hele tatt stå opp om morran', i en gudløs verden synes helt meningsløst.

Leser man Ottosen, ser man ikke uventet at dette er en grov feillesning.

Hva nå Halvorsen måtte mene med "moralske anfektelser" er sammenhengen en britisk reklamekampanje der ateister forteller at "«There's probably no God. Now stop worrying and enjoy your life.»

Ottosen spør så om dette stemmer. Er det faktisk "lettere å nyte livet hvis Gud ikke finnes? Jeg tviler sterkt på det".

Så fortsetter han med å si det motsatte av Halvorsens utlegning:

Riktignok kan alle mennesker – uavhengig av livssyn – oppleve meningsfulle og gode dager.

Ottosen bekrefter altså at også ateister kan ha en mening i hverdagen. Og det til tross for at noen ateister skriver tykke bøker der de forklarer at det er en illusjon at det egentlig finnes noen mening med livet.

De fleste kan nok finne mening i hverdagen. Det er langt vanskeligere å avvise Gud og samtidig finne en overordnet mening ved livet. Den amerikanske filosofen Alex Rosenberg avviser i boken The Atheist's Guide to Reality. Enjoying Life without Illusions at ateismen er særlig «warm and fuzzy». Tvert imot er det bare å innse at livet mangler mening.

Dermed er det altså ateisten Rosenberg som Halvorsen burde gått ut mot, ikke en kristen som tar en frittalende ateist på alvor. Sagt på en annen måte er Ottosen forbilledlig når han ikke fordreier en han er uenig med:

Så hvorfor stå opp om morgenen? Rosenberg slår fast at vi ikke trenger noen grunn, evolusjonen har sørget for at vi «likevel er her, ute av pysjamasen vår». Og skulle du bli deprimert over livets meningsløshet, har ikke Rosenberg noe annet å tilby enn et par lykkepiller. På spørsmålet om hvorfor mennesker bør opptre moralsk, er svaret hans: «Fordi vi da føler oss bedre.»

I stedet for å lære, fortsetter Halvorsen å fremstille andres utsagn mer enn lettere kuriøst, denne gangen en jeg kjenner meningene til rimelig godt.

Og Norges vel fremste kristenapologet, Bjørn Are Davidsen skrev så sent som tirsdag i en debatt på verdidebatt.no at det ikke er sikkert at «..vi i Norge i dag ikke hadde fortsatt med å sette uønskede barn ut i skogen, hvis kirken ikke hadde forbudt dette…». 

Som sagt, det kan kanskje være grunn til å håpe, i det minste på vegne av en del, at de ikke mister troen på Gud, og på Kirken som hans jordiske forvalter av objektiv moral.

Man kan sikkert diskutere om det er vel så relevant å kalle Halvorsen for ateistapologet, selv om han nok ikke er Norges fremste, men la nå det ligge.

For dette er altså igjen en fordreining, for å si det mildt. Sammenhengen er ikke at jeg slenger ut en slik påstand uten videre, men at jeg svarer på Erik Tunstads spørsmål (et stykke ned i bloggposten om Ateisme eller kritisk tenkning) om det han kaller det "Beste testspørsmål: Hadde du drept dine barn, dersom kirken ikke forbød deg det?".

Det er altså som svar på et konkret testspørsmål jeg kommenterer at

Han er med andre ord ikke klar over at vi nettopp kan takke kirkens forbud for at ikke flere drepte sine barn. Et forbud mot å sette barn ut i skog og ødemark var nødvendig da kristendommen kom til Norge og mange andre land.

Så trekker jeg inn at dette historiske poenget, eller hva vi mener om saken i dag, ikke sier noe om vi trenger Gud eller ikke.

På et nytt spørsmål fra en ateist på Verdidebatt svarer jeg ganske langt bl.a. det som Halvorsen siterer (men pussig nok med feil link, slik at det ikke er mulig å se hva jeg faktisk sier).

Tunstads retoriske spørsmål kan som så mange slike ikke løsrives fra historiske sammenhenger eller praksis som det kan kalles. Når han til og med mener at det er hans "Beste testspørsmål" å spørre "Hadde du drept dine barn, dersom kirken ikke forbød deg det?", kan man ikke løsrive dette fra det historiske faktum at vi i Norge faktisk sluttet å drepe våre barn, fordi kirkens forbød det. 

Sagt på en annen måte: Hvor sikkert er det at vi i Norge i dag ikke hadde fortsatt med å sette uønskede barn ut i skogen, hvis kirken ikke hadde forbudt dette for snart tusen år siden og håndhevet forbudet i mangfoldige århundrer? Innarbeidete etiske holdninger har en historie.

Så er spørsmålet om det er en sammenheng mellom holdninger til ran, voldtekt og drap -og objektivt rett og galt.

For dette handler ikke om vi "trenger" en objektiv moral for å unngå ran, voldtekt og drap. Det handler om hva slags moral som kan eller må eksistere for at noen kan hevde at ran, voldtekt og drap ER objektivt galt og altså ikke bare greie overlevelsesstrategier.

Ellers handler diskusjonen ikke så mye om "påstander fra religiøst hold er at vi trenger en objektiv moral", men om hvorvidt en objektiv moral faktisk finnes. Avviser man sistnevnte, kan man ikke si at noe som helst er objektivt galt, men heldigvis er det mye kulturelle, psykologiske og legale barrierer mot å gjøre "hva som helst" og mye positive forsterkninger av adferd vi anser som god.

Som vi skal se om noen dager, treffer Halvorsen heller ikke målskiven når han skriver om kristne verdier.

Nye ateisters store problem

Det er blitt en vane på denne bloggen (og i bøker om historiske myter og andre pussige påstander) å peke på feil og fordommer hos det som ofte kalles nye ateister.

Dermed har nok enkelte undret seg over hvorfor jeg ikke har sagt noe konkret om Guds store problem, en VG-kommentar som har skapt mye klikk og klapp.

Årsaken er ikke bare at jeg har kommentert poengene mange ganger. Det handler vel så mye om hvor ofte det er mulig å snu seg rundt når man oppdager feil på internett.

Og hvor interessant det er hver dag hver uke.

I mellomtiden har heldigvis andre rukket å kommentere Hans-Petter Halvorsens innlegg. Det hjelper ikke at han har rekorden i antall kommentarer på Verdidebatt, når en skolert ateist for engangs skyld setter seg ned og skriver Contra Halvorsen.

For dette handler mindre om "ateister mot kristne" enn om folkelig debatter mot faglige.

Det Halvorsen reagerer på, er blant annet en frase fra innvandringsminister Sylvi Listhaug som takker høyere makter for at hennes bror overlevde en ulykke der en annen omkom.

En tilforlatelig og sympatisk kommentar? Les den igjen. Og igjen. Og enda en gang, om nødvendig. Dette er nemlig et eksplisitt eksempel på den mangel på refleksjon som preger så mange religiøse når det gjelder implikasjonene av det de selv tror om verden.

Dermed skulle man vente at Halvorsen selv var nøye med å unngå mangel på refleksjon. At han satte seg godt inn i debatten, leste relevant faglitteratur og vurderte sterke og svake sider ved den.

I stedet viser han mer iver enn innsikt.

Har man bestemt seg på forhånd, lar man seg sjelden forvirre av fakta. Muligens er grunnen at Halvorsen har en sperre mot å tro at det finnes en seriøs debatt om gudstro.  Kanskje oppfatter han religionsfilosofi som like rasjonell og relevant som nissefilosofi.

Uansett årsak viser han ikke interesse for å lese seg opp på temaet. I stedet bruker han tiden på å kommentere det.

Dermed er det slik Kai Erik Westergaard, debattredaktør i Religioner.no, peker på i omtalte Contra Halvorsen, at Halvorsen ikke er kjent med at argumentet han fremfører i full offentlighet i Norges største avis er tilbakevist.

Noe som det nok tyder på gjelder flere, ut fra applausen han har møtt.

Vi kan begynne med versjonen av ondes problem som Halvorsen fremfører, siden det ser ut til å være premisset resten av innlegget hviler på. 

Religionsfilosofien har kommet et lite stykke siden 1700-tallets Hume, Hans formulering av det ondes problem regnes gjerne som tilbakevist.

Denne tilbakevisningen stammer i moderne tid først og fremst fra Alvin Plantingas God, Freedom and evil, og den påfølgende debatten innen religionsfilosofien siden 1970-tallet. 

En som har jobbet mye med temaet er Atle Ottesen Søvik, bl.a. i en doktorgrad også utgitt på et fagbokforlag og et (langt kortere) kapittel i Eksisterer Gud?.

Skal man diskutere temaet uten mangel på refleksjon, hjelper det å ha lest Søvik. Ikke minst siden han i stor grad følger Keith Wards analyser og dermed har dels andre og dels flere poenger og innfallsvinkler enn Plantinga.

For likevel å vende tilbake til sistnevnte, er det han viste (som omtalt i denne bloggserien) kort fortalt at det ikke er logisk selvmotsigende med en god og allmektig Gud i en verden der det også er lidelse, enten vi snakker om naturkatastrofer, fæle sykdommer eller menneskelige grusomheter. 

Eller rett og slett at vi alle skal dø en gang.

Grunnen er kort sagt at man da må vise logisk at Gud ikke kan ha noen som helst grunn til å tillate lidelse og død. 

Dermed trenger man strengt tatt ikke en bredt akseptert forklaring (teodicé) på hvorfor Gud tillater det onde. Det er flott med en slik (og det er blant temaene Søvik tar opp), men at du eller jeg ikke forstår noe, har aldri vært et argument mot at det vi ikke forstår ikke kan stemme. 

Nei, hvis det man hevder er at det er logisk selvmotsigende med både Gud og lidelse eller at dette med nødvendighet gjør Gud slem eller dum eller maktesløs eller alt sammen, må man vise med et gyldig argument at dette nødvendigvis må være slik.

Nå er ikke dette alt vi kan eller bør si. Siden vi styres av mer enn logikk, er det viktig å snakke om også andre forhold, som her i en omtale av Stephen Frys kjente replikk (som Halvorsen lener seg mot, igjen uten motforestillinger) om at Gud er gal og egoistisk siden barn får beinkreft. 

Men uansett hvor mye mer man sier, er det fortsatt slik at eksistensen av lidelse ikke gjør det rasjonelt berettiget å avvise en god og allmektig Gud.

Noe også en ateist som Westergaard understreker. 

Noen vil kanskje si at dette er flisespikkeri, og spørre seg «hva er eventuelt dette gode formålet ondskapen skal ha?» og lignende. Jeg vil si at slike spørsmål i stor grad blir irrelevante. Da har man misforstått formålet med argumentet. I dette tilfellet skal argumentet vise at ondskap og Gud ikke kan eksistere samtidig. Nå har vi allikevel sett at det ikke nødvendigvis er motsigende. Det er irrelevant at det er i strid med det Halvorsen, og en del andre ateister med ham, tror at teister tror om Gud. Halvorsens fremstilling av hva teister vanligvis tror og mener om Gud er en klassisk stråmann. En karikatur av motpartens posisjon.

Nå har Halvorsen skrevet om mer enn dette, ikke minst etter tilsvar fra Knut Arild Hareide om bl.a. kristne verdier.

Altså kan det bli flere bloggposter de nærmeste dagene.

Her er den neste.

Slik kjenner du igjen kvasivitenskap

Skal du få gehør gjelder det å lene deg mot verdier og viten som er selvsagte hos tilhørerne. Spørsmålet er ikke så mye om det du sier er riktig, som om det høres riktig ut.

Dette er like gyldig, enten du bedriver New Age eller er nyateist, fremmer konspirasjonsteorier eller kvasivitenskap - uten at det alltid er så store motsetninger mellom disse.

Hva er så typisk?

Den første huskeregelen for å avsløre kvasivitenskap og kultarkeologi fra lenestolen er at de som fremmer påstander ikke selv har relevant fagbakgrunn.

Et eksempel er sprøytet som for tiden går på History Channel om Ancient Aliens. Dette står i en god tradisjon som kan føres tilbake til kvasivitenskapen om Atlantis på 1800-tallet som hos Donnelly.

Siden svaret er aliens/Atlantis/Konspirasjonen, bekrefter alle funn aliens/Atlantis/Konspirasjonen. Det holder å si med passe undring i røsten at dette kan bekrefte, eller at det ikke er umulig at det kan bekrefte.

Dermed uttaler journalister og geologer seg om biologi, økonomer og tysklærere om historie, og biologer om filosofi og historie og teologi og sosiologi.

Dess mindre utdannelse, dess mer kan man si noe om, enten man heter Edvardsen eller Heyerdahl.

Det andre kjennetegnet er at det påstas at myndigheter, fagfolk, Kirken eller andre som er uenige med deg er med i en konspirasjon mot Den Egentlige Sannheten som du har avslørt.

Vi ser dette når nye ateister og andre fremmer påstander om at Jesus ikke har eksistert. Henviser man til at det overveldende flertallet av forskere på feltet - uansett livssyn - ser dette som en tøvete teori, er svaret enkelt.

Det gjør de bare fordi de er prester/teologer/skapkristne og/eller redde for jobben/prestisjen/livet.

At din teori i beste fall er støttet av promiller i fagmiljøet, og at dette ... tilfeldigvis er de med sterke politiske eller ideologiske interesser, har man for sterke politiske eller ideologiske interesser til å se.

Det betyr ikke at teorier som er marginale, må være feil. Men de er ingen grunn til å tenke at de er riktige bare fordi de er marginale. Galileo-kortet er ikke argument for noe som helst.

Et klassisk område der dette stadig dukker opp er spørsmålet om avansert teknologi i fortiden - altså at verdenshistorien må skrives om, fordi steinalderfolk/bronsealdermennesker/egyptere/mayaer og så videre egentlig satt inne med alt fra elektrisitet til fly, et stadig tema på VGDebatt, som også i dag.

Og da er det klart at man må bygge opp under etablerte skurkeroller i historien.

Dermed er det bare å lene seg tilbake og nyte retorikken.

Naturvitenskapens "mainstream" har forlengst forstått at evolusjon og universets alder er eldgamle i historien.  Det er bare krakilske kreasjonister fortapt i inkvisisjonsfortidens totalitære tenkesett som motgår dette ennå. Samfunnsvitenskapene sliter dog ennå med Bibelens tidligere begrensning av forskeres villighet til å utfordre aldersbeskrivelser på menneskesamfunnet.

Innlederen under det klingende navnet GR1992enga støtter seg altså til klisjeer og negative stereotypier. Siden alle vet at Kirken med Bibelen i den ene hånden og inkvisisjonen i den andre bekjempet vitenskapen, er det bare å kjøre på med at motstand mot Min Nye Teori (C) må skyldes det samme.

Uten å trenge å gi noen eksempler verken fra fortid eller nåtid.

Når dette er på plass kan debattanten fort forlate "mainstream".

Da en av de få ekspertene på Sanskrit, cuneiform og Sumerkulturen, Z Sitchin, oppdaget at nesten fullt utviklet sivilisasjon eksisterte i gamle sentrale Asia og Midtøsten for 7000 år siden, passet han nøye på å heller produsere konspirasjonsteorier om romvesener og uttalte kanskje ufrivillig i en konferanse at han "ikke våget å utfordre Bibelens tidsplasseringer". 

At Sitchin ikke har noen relevant fagbakgrunn og ikke er anerkjent av en eneste arkeolog eller historiker som har forsket på disse kulturene, er det ikke så nøye med. For grunnen er enkel. 

Mainstream-historiemiljøene i verden, fremdeles kontrollerte av Kirken, sionismen og Islam, er ikke særlig bedre, og greide etter mye press å akseptere at funnet av Antikythera, "verdens første datamaskin/kalkulator"(litt satt på spissen) og aldersbestemmelsen var et faktum. Fra gamle Hellas. 

Denne maktglade alliansen mellom "Kirken, sionismen og Islam" har naturlig nok aktivt bekjempet arkeologi, som funnet av en gresk kalkulator for planetenes bevegelser.

Igjen uten eksempler på hvor eller når eller hvordan denne gjengen kontroller "Mainstream-historiemiljøene" eller hvilket "press" som gjorde at Antikythera-mekanismen vist på bildet til høyre ble "akseptert".

Eller hvor i all verden man har forestillingen om en slik konspirasjon fra, eller behovet for å skjule noe om gresk teknologi.

At man hadde mer avanserte mekanismer i middelalderen er tydeligvis også noe Kirken, sionismen og/eller Islam har undertrykket, siden GR1992enga eller hans kilde, den parapsykologinteresserte von Däniken-wannaben Rene Noorbergen, ikke er kjent med det.

Det tredje kjennetegnet på kvasivitenskap er når man snakker om "den mørke middelalder".

Romerne benyttet dampmaskiner til å åpne tunge dører og hadde et godt utviklet system for å lede vann over lange avstander, akvadukter. Etterpå kom den mørke middelalder og alt stagnerte. 

Det fjerde henger sammen med dette. For mørket skyldes all, ikke minst okkult kunnskap, som gikk tapt da antikkens biblioteker ble ødelagt, ikke minst av kristne.

Later at Pergamus in Asia minor, another 200 000 manuscripts known to have contained occult knowledge and perhaps the pre-Flood and pre-Babel wisdom of the occult energies were consigned to flames by rampaging christians.

Det femte i en så demokratisk og egalitær tid som vår er å henvise til motstand fra hierarkier, ikke minst religiøse. De var selvsagt like mye i mot vitenskap som teknologi. De er jo hierarkier. Og religiøse.

Her snakker vi dog om enkle teknologier, men likevel noe som ikke fikk en videreutvikling pga av de religiøse hierarkiene overtok og først mye senere ble motvirket av vitenskapens tilbakekomst (fra renessansen).  

Er et par tre av disse kjennetegnene på plass, trenger du ikke å sjekke om de forholder seg informert og respektfullt til vitenskapelige miljøer og metoder på områdene som påstandene handler om. 

For det gjør de ikke.

Hva motiverer VG?

Siden VG er avhengig av klikk, lenkes ikke til gårsdagens oppslag om Petter Northug etter søndagens tap for en russer i stafetten. 

Skulle noen ha sovet i to døgn, kan likevel nevnes at han gjengis som bitter og hevnlysten. Han ønsker å "ødelegge livet" til den som blir russisk ankermann på OL-stafetten i Sotsji, "så han ikke kan vise seg på en idrettsplass igjen".

Det er kort sagt ikke vanskelig å forstå at mange blir sinte. Med dette utspillet ødelegger Northug gleden over skisporten. Med en slik innstilling bør han ikke få lov til å delta under OL. 

Når dette passer med bildet enkelte med rette eller urette har av Northug som en dårlig taper, breial og bråkjekk, er det ikke lett, kanskje umulig, å formidle at det er VG man bør være sint og oppgitt over. 

For dette handler ikke om sist helg, der Northug uten å nøle gratulerte russerne med seieren. Og det handler strengt tatt ikke så mye om russerne heller, det handler om Northug. Og det handler mindre om 2014, enn om 2011.

Bakgrunnen er tankene som gikk gjennom Northugs hode under Kollen-VM. Slik han forteller i boken Norske vinnerskaller opplevde han et umenneskelig forventningspress foran VM på hjemmebane. Han ville aldri få en slik anledning igjen. 

Det er ikke rart at han gråt etter seieren på 3-mila. Eller følte livet kunne blitt ødelagt om han hadde falt under 5-mila.

Da det dro seg til mot spurt, falt en konkurrent foran Northug.

– Jeg sklir over skiene til han som faller, det er nesten fall på meg også. Da får jeg hjertet i halsen og tenker «der kunne livet mitt vært ødelagt, så heldig er du ikke en gang til», sier Northug i boka.

Resten av den samme femmila handlet om å bite i seg den umenneskelige smerten.

En del av dette ble utdypet på senere pressekonferanser og var oppslag i mange media i forrige uke, som i NRK-saken Artig å bidra med å ødelegge.

– Alexander Legkov og Maxim Vylegzjanin har sikkert dette som sin viktigste sesong i karrieren, så de har sikkert forberedt seg bra, sier Petter Northug.

VM-kongen fra Holmenkollen vet mye om hvordan de beste russiske utøverne har det foran OL på hjemmebane i Sotsji. Selv fikk han virkelig kjenne på forventningene foran mesterskapet på hjemmebane i 2011.

Det innebar en enorm motivasjon, men også et enormt press. Ingen glemmer hvordan Northug hulkgråt av lettelse og glede etter det første gullet på tremila.

Siden dette gikk så bra, har han etterpå senket skuldrene. Langrenn er ikke lenger så viktig for ham som det var før Kollen-VM.

Det er ingen renn igjen å gå som må vinnes. I Sotsji er Petter Northug en utfordrer og eventuelle gull vil bare pynte på et regnskap som allerede er i evig overskudd.

Han vet imidlertid at dette er viktig for andre, spesielt de russiske utøverne. For en som har vunnet alt, er det viktig å finne nye motivasjoner, bryte med mønstre og rutiner.

Ikke minst motiverer det ham å vinne over noen som satser mer enn maksimalt.

For Petter Northug er det et perfekt utgangspunkt for en sesong som ble innledet med et to måneder langt sykdomsavbrekk.

– Jeg tror det er mange som ser på OL i Sotsji som sitt viktigste mesterskap i karrieren. Og mange av løpene de møter der, ser de også på som de viktigste løpene i karrieren. Da er det artig å bidra med å prøve å ødelegge det, smiler Northug.

Nå kunne VG i går valgt samme vinkel som andre journalister. Man kunne vært glad for at Northug finner nye måter å motivere seg på, men velger altså å slå opp generelle uttalelser slik at de fremstår som bitre hevntanker langt over streken.

I stedet for nyhetsjournalistikk har VG hentet fram en sak fra lageret.

I stedet for å være tydelige på at dette ikke har noe med søndagens spurttap mot russerene under stafetten, oppfattes dette som det endelige beviset på hvor smålig Northug er.

Reaksjonene er som man kan vente, også av journalister som burde sjekket bedre, som i Vårt Lands oppslag i dag om at Northug er en helt som svikter.

VG omtalte i går skikongens siste verbale krumspring etter helgens stafett på Lillehammer, der nordmannen ble fragått av russiske Maksim Vylegzjanin på oppløpet. Til VG uttalte han følgende, rettet mot den som blir russisk ankermann på OL-stafetten i Sotsji: «Jeg skal ødelegge livet hans, så han ikke kan vise seg på en idrettsplass igjen.» Han utdyper at russeren som går sisteetappen skal ødelegges «psykisk, verbalt og ikke minst i løypa».

Vi ser altså at Vårt Land fremstiller dette som 

• Uttalt etter helgens stafett...
• Tatt ut av sammenhengen (Hvordan vil Northug "ødelegge livet" hans? Hvorfor vil dette ødelegge så mye?)
• Uttalt i det dypeste alvor og bokstavelig ment, altså uten humor eller hyberboler...

Man har ikke drevet kildekritikk. Man har ikke sett det i lys av medieoppslag fra dagene før. Man har ikke sett hva Northug sier i Norske vinnerskaller. Man har tatt utsagn ut av sammenhengen og tolket dem i aller verste mening.

I stedet for å være en korrektur til tabloide forsider, fyrer man opp på egen forside.

Nå er ikke poenget at Northug aldri sier noe galt eller tråkker feil eller er en forsagt fyr uten ambisjoner og med en rørende omtanke for konkurrentene.

Men det er altså fortsatt et stykke mellom på den ene siden å ønske å slå russerne på deres hjemmebane og (som man snakker om i mange slags idretter) psyke dem ut og på den andre rent fysisk og faktisk å ødelegge livet for noen.

Og så er det et stykke mellom en idrettsmann og en journalist.

Hvis det er noen som har makt til å påvirke eller ødelegge liv, er det altså media. Og med makt følger ansvar. Hva VG ønsker å oppnå med denne type oppslag, er ikke vanskelig å gjette i en tid der opplagstallene synker raskere enn en Northugspurt. Hva de reelt oppnår er et annet spørsmål.

Nå er heldigvis ikke Northug den man trenger å ta i forsvar. Han synes å være robust nok til å tåle det meste, inkludert kritikk av det mindre konstruktive slaget.

Men det er ingen grunn til å ta VG i forsvar.

Løgn og logikk

Dagfinn Nordbø er av de humoristene jeg liker å like, og ikke bare fordi han har god musikksmak.

Nå er det ingen tvil om at en gudbenådet formuleringsevne ikke krever at man tror på Gud. Men det kan være at manglende gudstro noen ganger forstyrrer fornuften, hvis det da ikke er et tungeslipp, handler om tungen i kinnet eller en tung dag.

Vi trenger imidlertid hverken å mane fram Freud eller Marxbrødrene for å tolke åpningen av en ellers flott preken av Nordbø i dagens VG.

Den handler om å skape sin egen himmel ved å være lojal mot eller mer presist tilstede i det som på fint heter nærmiljø. 

For oss som ikke tror på prestenes løgner om evig liv, er det viktig å skape sin egen himmel. Det gjør man best i sitt eget, nære miljø.

Muligens er det fordi indirekte (som ikke er synonymt med subtile) påstander som støtter mer eller oftere mindre underforståtte holdninger er standard i standup, at dette uten stor hermeneutisk innsats kan tolkes til at de som tror på evig liv ikke er opptatt av livet i det berømte tidspunktet nå eller av sitt eget, nære miljø.

For det finnes jo ingen religion som har som grunntanke å elske naboen som seg selv.

Men det dagens tekst enda tydeligere forteller er at dette ikke handler om ærlige og velmenende prester som gjør noe så menneskelig som å ta feil. Som tragisk nok kaster bort livet på et budskap som ikke er sant. Et budskap man må forkaste om man skal betraktes som et oppegående menneske.

Nei, det hevdes at prestene farer med løgn. Selv om de vet godt at det ikke finnes noen himmel finner de det opportunt å lyve for oss. I motsetning til dem som ikke tror på evig liv, er de ikke ærlige.

Om jeg nå bedriver ordkløveri? Selvsagt gjør jeg det. Selvsagt mener ikke Nordbø det han sier, men det er altså (her er det bare å tviholde på tekoppen) det han sier.

Når noen betales for å kløve ord i en av Norges større aviser, er det ikke helt ulogisk å se på logikken.

I hvert fall for oss som ikke tror på skribenters løgner om presters løgner.

Fabler og forelesninger

Siden jeg har fått tilgang på nyhetssøketjenesten Retriever, er det bare å bryte sammen og tilstå at fristelsen til å bruke verktøyet av og til tar overhånd.

Selv om det finnes verre forbrytelser enn å bruke Chesterton som søkeord.

Hva har så norske aviser skrevet om ham i de seneste hundre år?
(Les videre her)

Stormen over

Som det fremgår av den malende dokumentasjonen under er vi tilbake i noenlunde normal gjenge etter VG-tornadoen som rammet bruket på mandag.

Vi beklager at noen av linjene har vært opptatt i perioder.
(Trykk her for å se malende dokumentasjon)

Ikke så smart

Da var vi i gang igjen med ... meldingen fra VG klokken 16:53.

Mer bestemt er det linket til dette innlegget på Dekodet om Nye nye ateister  fra forsiden av nettutgaven midt i det gode selskap av ostekaker, halvfeite unger og himmelsk pavlova.

Under den muligens ikke helt nøytrale ingressen "De fleste ateistene er bare naive, ikke så smarte".



Så langt runder det straks og behørig nok 666 treff.

Noe sier meg at det kan bli til tiltykning til storm i enkelte kommentarfelt utover kvelden. Selv om kanskje ikke fullt på høyde med forrige gang meldingen kom.
.
Men mulig jeg bare er naiv og ikke så smart.

Vi lever i 2013

Dette er ikke et gjennomskuelig forsøk på å late som jeg klarer å følge med i tiden, men et av de viktigste argumentene i vår tid.

Og da mener jeg ikke bare i år.

Som bildet under viser brukes dette argumentet spesielt i livssynsdebatter. Kan man koble det til noe som går ut over det som virker som en av de største verdiene for tiden (og forøvrig til alle tider), penger, og til skjellsordet over alle skjellsord i enkelte miljøer, nemlig ... overtro, har man vunnet debatten med én hånd på ryggen.

At man samtidig viser at man har hodet under armen er det tydeligvis ikke så farlig med, muligens fordi man da sliter med å se seg selv i speilet.

Nå er ikke poenget at det er noe galt i å diskutere nivået på og prinsippene bak tilskudd til tros- og livssynsorganisasjoner. I stedet er det altså ... argumentene som det settes ett og annet spørsmålstegn ved.

For det vi møter er altså ikke alltid - i noen fora heller sjelden - utpreget reflekterte begrunnelser. Det er spesielt interessant å se hvor ofte noen som ønsker å fremstå som fornuftsapostler bruker slagord, ladete begreper og billig retorikk, for ikke å si argumenter totalt uten mening.

For hva i all verden sier man ved å peke på at vi lever i 2013? Mellom linjene er det selvsagt et forsøk på å knytte seg opp mot ett eller annet om at vi stadig lærer mer og ikke lenger lever i middelalderen eller i 2012 eller noe slik.

Men det er altså ikke noe argument. Det henviser ikke til noen debatter med konkrete og kildebelagte resonnementer og der noen opplagt har vunnet. Det er å spille for galleriet og stemple meningsmotstandere som avleggs

Det man egentlig sier, men ikke ser at man sier, er at siden det er onsdag kan vi ikke lenger stå for det vi mente på tirsdag.

Man ser heller ikke at det man indirekte sier er at våre meninger ikke er noe verdt. De er som moter, de endres uten at vi egentlig kan si at noen av dem er bedre enn andre. Neste år kan vi mene noe helt annet.

Hva om flertallet i 2113 skulle mene at rasisme er det mest etiske? At de rike bør ha flere rettigheter enn fattige? At store land bør ta over små, hvis det er mest effektivt?

Og følge opp med at det er overtro å hevde at mennesker faktisk er like mye verdt?

Heldigvis vil vi ikke oppleve det, siden vi tross alt lever i 2013.

Velment for videregående

Lærere har det ikke lett for tiden. Ikke bare får de pepper for egen og elevenes sviktende motivasjon og mattekunnskaper, i tillegg må de forholde seg til websider som dessverre formidler mer hjelpesløshet enn hjelp.

Vi ser dette når vi for eksempel kan lese i noe som kaller seg for VGskole at Barokken på 1600- og begynnelsen av 1700-tallet kan knyttes til oppgjøret med ... pavens ufeilbarlighet.

Fram til 1517 hadde paven vært Guds stedfortreder og den ufeilbarlige leder for den katolske kirken. Det var fastslått allerede i 1075 av pave Gregor VII i form av det såkalte "Dictatus papae". Her fikk paven enerett på å innsette og avskjedige biskoper, samt avsette keisere. Paven selv sto kun under Gud i rang, og han kunne da selvsagt heller ikke dømmes eller kritiseres av andre enn Gud. Det ble videre slått fast at kirken aldri på noe vis hadde tatt feil og aldri ville komme til å gjøre det. Det sier seg selv at med et slikt utgangspunkt er det kun paven som alltid har rett i saker som dreier seg om tro og moral. Men da den tyske munken Martin Luther slo opp sine 95 teser på kirkedøren i Wittenberg 31. oktober, 1517, og blant annet stilte seg tvilende til pavens ufeilbarlighet, startet han et opprør som fikk store konsekvenser.

Nå kan man si mye om historiske linjer, men hvorfor en presentasjon av barokken (som altså i stor grad var en del av den katolske motreformasjonen) fokuserer på Luthers teser er noe uklart. Og selv om reformasjonen hadde stor betydning for utviklingen av kunst og litteratur, var det i begynnelsen mest i retning av en kunsterisk puritanisme, der alt for mye av middelalderens kunst ble ødelagt både i Norge, England og andre protestantiske land.

Luther førte oss kort sagt ikke inn i barokken, det var det motreformasjonen som gjorde - med andre ord den katolske motbevegelsen som begynte i andre halvdel av 1500-tallet.

Og som altså ikke er omtalt på en hjelpeside om barokken.

Det hører med at "pavens ufeilbarlighet" ikke ble noen offisiell læresetning i Den katolske kirke før i ... 1870.

Likevel ble temaet diskutert i forbindelse med Luthers 95 teser (som altså verken ble slått opp på noen kirkedør eller tok opp pavens ufeilbarlighet), fordi de utfordret pavekirkens autoritet, slik det fremgår av en presentasjon som ikke er fra VGskole.

Selv om doktrinen av pavens ufeilbarlighet var blitt satt fram tidligere, hadde den ikke fått alminnelig gjennomslag, og var ukjent i Tyskland.

I det hele tatt demonstrerer denne barokke fremstillingen hvordan det kan gå når websider overlates til de velmenende og ivrige, eller i hvert fall de som i en periode hadde tid til å oppdatere sidene - som deretter i årevis og med rødt får deler av teksten markert som uferdig. 

Noe som med fordel kunne vært tydeliggjort også for resten av teksten.

I stedet for en pedagogisk og prinsipiell presentasjon som samler linjene, får vi et oppsamlingsheat av delsannheter som visker ut linjene.

Det er kort sagt et godt spørsmål hvorfor skoler ikke i større grad samarbeider om websider - og kjører kvalitetskontroll. Skal vi styrke motivasjon og kunnskap i videregående, hjelper det med lærere som også er motiverte for å dele genuin kunnskap på web.

Tiden er ute

Så var tidpunktet for henrykkelsen der, pussig nok uten at noe skjedde.

Det var heller ikke helt uforutsigbart med mediestyret der VG sender direkte live fra "begivenheten" og med andre ord slår mynt på fremmedkulturelle og bygdeoriginaler.

Noe som kunne gitt grunn for anmeldelse, hadde avisen fortsatt hatt injurierende kraft.

Men det hjelper litt at de viser hvor sært og søkt opplegget er med numerologen Campings private definisjoner av tall.

I ettertid har Campning [sic] skyldt dommedag-bommerten på en regnefeil. Nå har han justert regnestykket, og kommet frem til at den nye dommedagen er i dag - 21. mai 2011.

I et intervju med San Francisco Chronicle har han forklart regnestykket slik:

Tallet 5 står for forsoning, tallet 10 betyr fullkommenhet og tallet 17 er himmelen. Om man da ganger de tre tallene med hverandre får man 850. Og om man så ganger 850 med 850 blir fasiten 722.500. Det skal være antall dager siden Jesus ble korsfestet. Og 722.500 dager etter den dagen det skjedde, er lørdag 21. mai.

- Jeg datt nesten ut av stolen da jeg kom opp med det tallet, sier han til den amerikanske avisen.

Mens enkelte andre av oss nesten leet på øyelokket.

I mediemangfoldet trekker så Dagbladet inn såpass avansert ekspertise som ... motnumerologer for å berolige massene med at dette er tøv.

Camping har regnet ut profetien sin gjennom bibelbasert numerologi, ifølge ham selv.

Numerologi defineres til å være studiet av okkulte betydninger av tall og deres antatte innflytelse på menneskers liv.

Numerolog Åse Steinsland, som driver numerologen.no, mener Camping er på ville veier.

- Hvis han er kristen, må han lese bøkene sine først. Dette er bare spinnvill spekulering, sier hun til Dagbladet.

Mens hun selv i sin numerologi opplagt bedriver seriøse analyser.

Når dommedag kommer er om ikke annet tiden inne for en aldri så liten eskalering av Pressens Faglige Utvalg.

VG med bly om foten

Alltid godt å se aviser presentere ... nyheter.

Ser ellers vår presentasjon av blybløffen her og her.

Ikke omtalt i VG

Så er dagen opprunnet for årets Narnia-anmeldelser. Og det er ikke småtteri som journalistene kan avsløre om Reisen til det ytterste hav som kommer på kino 1. Juledag.

I VG fremgår til og med at C.S. Lewis er ... kristen.

Bak det hele hviler C.S Lewis henspeiling til kristendommen. Den mektige løven Aslans opptreden på slutten levner liten tvil om referansen til Kristus.

Og hva handler så det om å være kristen? Jo om fristelser og synd.

Barnas dramatiske reise fra øy til øy med prins Caspian og hans mannskap på jakt etter de syv sverd som igjen skal redde Narnia, er en ferd full av fristelser. Flere av dem henspiller på syndige og onde egenskaper omtalt i Bibelen og andre religiøse skrifter.

Tydeligvis blir dette for sterkt til å bli omtalt i VG. Det overlates dermed til leserne å forestille seg hvilke ufattelige "syndige og onde egenskaper" som er omtalt i noe såpass skummelt som Bibelen og andre (hold dere fast) religiøse skrifter.

Muligens er det Necronomicon journalisten har i tankene. Eller ... Koranen?
Heldigvis avslutter anmeldelsen på en måte som gir håp om at filmen kan inneholde mer enn denne traurige, tabubelakte troen på onde egenskaper hvis navn ikke kan nevnes.

Men imellom suges du med i denne fantasiens virvelvind, og kjenner den lille sårheten i bakgrunnen, barnets ønske om å bli sett, stikket av sjalusi mot en som alltid er penere eller flinkere enn deg - og ikke minst, motets kraft.

Det gir jo nesten litt lyst til å se filmen. Hvis motet tillater.

VG opphengt i tøv

I den kjente og kjære serien Medietøv uten grenser er vi kommet til dagens VG som overgår selv sin egen standard for... forskningsjournalistikk.

Overskriften "Døde ikke Jesus på et kors" er det i og for seg - strengt tatt, ikke noe i veien med.

Men deretter tar det lettere helt av. Vi siterer til skrekk og advarsel.

En svensk teolog setter nå spørsmålstegn ved selve kjernen og symbolikken i den kristne tro - ble Jesus egentlig korsfestet? Antakelig ikke, sier Gunnar Samuelsson

Hva i all verden handler så denne tilsynelatende sjokkerende nyheten om? Jo, at Jesus ikke ble naglet til noe som har form som et tverrkors, men kanskje i stedet mer var å ligne med en (hold dere fast) stamme eller stolpe.

Altså noe som, hvis det er riktig,  kan ha betydning for kirkekunsten, men null og (la oss legge til) niks for "selve kjernen" i den kristne tro.

Mannen bak denne analysen er en seriøs svensk forsker med navn Gunnar Samuelsson. Som understreker at han altså "ikke sier at Jesus ikke ble korsfestet", men at dette handler om hva han ble festet til.

Han kom til at det - ikke en gang i de fire testamentene i Bibelen - gis holdepunkter for at Jesus ble korsfestet. Etter dypdykk og analyser av tekstene har Samuelsson kommet til at ordet som testamentene bruker - kors - like godt kan bety stang, påle, staur eller tre.

Men forskning på hva Jesus ble naglet til får altså VG til å bety er helt avgjørende for kristen tro, som om det skulle innebære at han ikke ble naglet til noe som helst.

Og at han muligens ikke en gang døde.

For så å koble det hele til noe som ikke akkurat er forskning (forfatterne har da heller ingen faglig bakgrunn på feltet), men en heller fantasifull bestselger. Det er i det hele tatt vanskelig å finne ord når noen kommer trekkende med Hellig blod. Hellig gral og Da Vinci-koden i samme setting som forskning.

Nå er han på ingen måte den første som kommer med slike teorier. Forfatterne Michael Baigent, Richard Leigh og Henry Lincoln hevdet i sin bok «Hellig blod. Hellig gral» (1982), at Jesus var levende da han ble tatt ned av korset av vennen og disippelen Josef av Arimatea.

Dette begrunner de blant annet med en analyse av en gresk utgave av Markus' evangelium, der Josef spør Pilatus om han kan ta ned Jesu' soma, som på gresk betyr levende kropp, mens Pilatus gir ham rett til å ta med seg en ptoma, som betyr lik.

Uten en gang å nevne hvilken status disse forfatterne, boken og deres teori har i forskningskretser. Eller hvor sannsynlig det er at etterlatte ber om å få ta ned deres kjæres lik, fremfor å bruke det mer respektfulle uttrykket legeme.

Eller at Markus skal ha forsnakket seg til at Jesus overlevde, kirken ikke oppdaget dette en eneste gang tross generasjoners bruk og kopiering av evangeliene i århundrene etter - og ingen ha sett dette før i våre dager.

Dette følges friskt opp med henvisning til... romaner.

Michael Dickinsons roman «The Lost Testament of Judas Iscariot» (1994) var det ikke Jesus som døde på korset. Derimot var det Judas som arrangerte korsfestelsen, slik at en annen døde i mesterens sted.

En liknende tanke tar den norske forfatteren Gert Nygårdshaug opp i sin roman «Fortellernes marked» (2008), men der er det en konspirasjon mellom Josef av Arimitea og Pontus Pilatus som sørger for at en annen henges på korset i Jesu' sted. Han reiser så østover og forsvinner fra historien (det finnes indiske tradisjoner for at han endte livet sitt etter den falske korsfestelsen i Shrinigar).

Det er ikke lett å vite når man skal stoppe å gni seg i øynene.

Eller slutte å lure på hvilken roman man befinner seg i.

Fristende fundamentalisme

Selv om freudianske forsnakkelser ikke lenger er like usvikelige bevis som i kriminalromaner fra 1930-tallet, er det ikke vanskelig å gjette hva som lurer i busker og bakhoder når vi ser kommentarene til at Jonas Gahr Støre står fram med en form for kristen tro.

Marie Simonsen slapp dermed en og annen katt ut av sekken i går kveld da hun twitret at

Jonas mener livet er meningsløst uten tro. Alltid beroliget av at utenrikspolitikk er i hendene på troende

En ting er at en slik uttalelse minner om stand up-geniene som sammenlignet Norge med Iran da Bondevik var statsminister, fordi "begge land var prestestyrte".

Noe annet er den grenseløse stemplingen og arrogansen som skinner gjennom. I Simonsen øyne er kristen tro per definisjon overtro (hun fulgte senere på kvelden opp med standardlåten "Religion er overtro" og "politikk noe annet").

Melodien er at all tro egentlig er uttrykk for det samme. Og irrasjonell og samfunnsødeleggende.

Nå finner vi ikke dette bare hos Dagbladets vitenskapelig forutsigbare spaltister.

VG's Eirik Mosveen er ikke snauere i dagens På den 3. side.

At det nå viser seg at Støre ber til Gud sammen med kronprinsesse Mette-Marit er neppe nok til å kalle ham for kristenfundamentalist, skjønt det er fristende.

Det hele er selvsagt ren logikk. Støre er kristen. Han tror faktisk på dette så sterkt at han - hold dere fast - til og med ber til Gud.

Selv om Støre neppe (Mosveen er kledelig forbeholden, bastante uttalelser er ham fremmed) er kristenfundamentalist, er det fristende å kalle ham det.

Hvorfor dette er så fristende, sier Mosveen ikke noe om.

Fordi det er så... frekt?

Fordi det alltid er journalistens hellige oppgave å minne utenriksministere om at de er dødelige?

Fordi Mosveen ser klare og umisforståelige likhetstrekk mellom Irans og Norges utenriksministere?

Sannheten er nok verre.

Det er fristende å kalle Støre for kristenfundamentalist fordi Mosveen ikke har snøring på begreper eller båser. Det blir ikke bedre av at han nok ikke er av de ivrigste kirkegjengere i landet.

Når en offentlig kjent og rimelig oppegående intellektuell fremstår som kristen, skjer det noe med persepsjonen til enkelte. Det bryter med vanetenkning og velvilje. Det støter mot folkeskikk og følelser.

Dermed blir den ubevisste (får vi håpe), fordummende og kortsluttende algoritmen så enkel som bare VG og Erling Fossen kan gjøre den.

En kristen = en troende = en som kan tro på hva som helst, særlig ting jeg ikke liker = en som snart kan bli fundamentalist = fristende å kalle fundamentalist.

Hvorfor i det hele tatt operere med begreper som kristen, troende eller aktiv statskirkemedlem når fundamentalist uttrykker hva dette egentlig handler om?

Det kan kort sagt knappest tenkes verre tanker enn at noe havner i hendene på en... troende.

Vårt Land slettet feiloppslag om overgrepshåndtering

Et veldig godt tegn at Vårt Land nå har slettet ett av feiloppslagene om håndteringen av overgrep i Den katolske kirken.

Det er Oddvar Moi som kan fortelle dette:

Jeg skrev lørdag om en NTB-artikkel som Vårt land og mange andre norske aviser trykket; artikkeln inneholdt to hovepunkter, og begge var fullstendig misvisende. Først stod det om et brev med Ratzingers underskrift, som visst nok skulle vise at han ikke irettesette en overgripende prest (men det handlet faktisk om en prest som selv ønsket å bli ‘laisert’), dernest stod det om et dokument fra Ratzinger i 2001 som skulle gjøre det vanskeligere å stoppe pedofile prester (med som alle nå bør vite, det var dette brevet som virkelig satte igang opprenskningen i Kirken).

Som han nevner finnes NTB-artikkelen imidlertid dessverre fortsatt ute andre steder. Vi får håpe at ønsket om å opptre etterrettelig kan føre til at den og tilsvarende slettes også i øvrige nettaviser.

Ellers vil myten om at de grimme katolikker som ikke bare hever seg over norsk lov, men tillater overgrep mot barn, fortsette slik vi ser i med all uønsket tydelighet i dagens VG, i den ikke alltid like akademiske spalten SMS-innlegg:

...den katolske biskopen i Norge, Bernt Eidsvig, sier den katolske lov står over den norske. Overgrep mot barn er ikke en kriminell handling i deres øyne. Katolske prester beskytter hverandre mot kriminelle handlinger. Dette vi har sett er bare toppen av isfjellet.

Hvis dette er noe i nærheten av folkemeningen, er det ikke direkte... uventet om katolske barn blir mobbet og er redde for å gå på skolen?

Norsk sportsprestasjon

Betoningen i denne overskriften på forsiden av vg.no akkurat nå er... interessant.

Så får vi se hvor lang tid det tar før artikkelen også legges ut på sportssiden.

Alvorlige bivirkninger av VG

Hovedoppslaget på VG Nett akkurat nå er "35 alvorlige bivirkninger av vaksinen".

Ikke bare bivirkninger, men altså alvorlige. Virkelig ille med så mange forskjellige bivirkninger, hvis man leser overskriften som den står.

Mens altså teksten sier noe annet:

"Totalt har 700 000 nordmenn tatt vaksinen. Legemiddelverket har fått totalt 94 rapporter om bivirkninger, 35 av disse er rapporter med mistenkte alvorlige bivirkninger".

Vi snakker med andre ord om et så lavt tall som 35 av 700 000, dvs. ikke mer enn en tjuendels promille med alvorlige bivirkninger. Og det så langt kun mistenkte slike.

Altså overhodet ikke noe i nærheten av å skape eller få skrekk av.

"- Vi er egentlig positivt overrasket. Om lag 700 000 er vaksinert til nå. Sett i forhold til det høye antallet er det positivt at bivirkningen ikke er flere og mer alvorlige, sier Steinar Madsen i Legemiddelverket til VG Nett."

Overskriften burde m.a.o. vært "Gledelig lite alvorlige bivirkninger av vaksinen"

I stedet har vi enda en VG-overskrift med alvorlige bivirkninger, enten man nå gnir seg i hendene som vaksineskeptiker eller tvangsvasker seg som fobiker.