Hararis kunnskapsnivå

Som en smule tenkende homo sapiens, har jeg lenge undret meg over Yuval Noah Harari og bestselgeren Sapiens - En kort historie om menneskeheten.

En bok jeg har observert nesten like mange sitte med på toget som Da Vinci koden.

Når man skriver bredt anlagt populærvitenskap om verdenshistorien, kan det tenkes noe mer tillitsvekkende enn store hull og klare mangler. Det blir ikke bedre når nettopp disse hullene og manglene er sentrale for bildet som tegnes av den mørke middelalderen som kullsvart kontrast til den oppfinnsomme opplysningstiden.

Som jeg har beskrevet relativt nøye her, viser han en besynderlig mangel på kunnskap om dramatiske og fundamentale endringer.

Nei, Harari, det er ikke slik at en som sovnet i 1019 og våknet i 1519 knapt ville merket noen forskjell. Tvert i mot ville sjokket vært minst like stort som hos en som våknet i 2019 etter å ha sovet i fem hundre år.

Det er heller ikke slik at når nysgjerrige på edderkopper spurte en prest på 1200-tallet om disse, ville de bli irettesatt siden slike ikke er nevnt i Bibelen. Tvert i mot ville prester kunne vise til grundige beskrivelser i mange fagbøker og leksika av naturens verden, selv om det nok ikke stod aller mest om edderkopper.

Selv norske bønder ville få høre om Isidor av Sevillas leksikon.

Dermed er det svært så passende at selveste internettets beste blogg om renessanse og vitenskapshistorie setter noen skap på plass i et åpent brev.

Tony Christie reagerte stå sterkt da han så hva Harari skrev om den vitenskapelige revolusjonen at han først ga opp boken. Da han vendte tilbake for å gi den en fair sjanse, var den verre enn han husket:

The first page of waffle about time travelling peasants and battleships didn’t really impress me but then on the second page I stumbled across the following:

In 1500, few cities had more than 100,000 inhabitants. Most buildings were constructed of mud, wood and straw; a three-story building was a skyscraper. The streets were rutted dirt tracks, dusty in summer and muddy in winter, plied by pedestrians, horses, goats, chickens and a few carts. The most common urban noises were human and animal voices, along with the occasional hammer and saw. At sunset, the cityscape went black, with only an occasional candle or torch flickering in the gloom.

The evocative picture that you paint with your words in this paragraph reminds me of the Hollywood B-movie visions of medieval hovels and unwashed peasants that informed my childhood and in my opinion has about as much truth content as those movies of yore. 

Dermed er det bare å tegne og fortelle. I en guidet tur gjennom Nürnberg peker Tony på et avansert solur fra 1502. Han viser en ikke helt liten katedral stadig påbygget mellom 1250 og 1477.

Muligens blander Harrai by med landsby, men da heter det altså village på engelsk. Man kan tenke seg andre stikkord om byen - i betydningen city - Nürnbergs skyline i 1493 enn lave bygg av gjørme, planker og strå.

Harari ville nok blitt like sjokkert som en fra 1019 over en mekanisk klokke fra 1509.

The ball above the clock shows the phases of the moon, still accurate today. At twelve-noon everyday there is a complex mechanical display with fanfares by the trumpeters, drum rolls and bell ringing. This is followed by the seven Electors circling the Emperor in the middle, three times. Tourists from all over the world come to Nürnberg to witness this spectacle.

Tony går videre til et stort gamlehjem fra rundt år 1400. Han viser byens store fontene, like praktfull seks hundre år etter at den ble konstruert.

I likhet med Albrecht Dürers hus på det dobbelte av tre etasjer.

Hvis det er noe som ikke kjennetegner middelalderbyer i Europa, så er det lave bygg. Kirkene strebet mot himmelen. Slottene og borgene lå ikke akkurat under bakken. Rikere familier ønsket å vise velstand og sikre trygghet med høye tårn.

Noen byer fikk så mange at det ble for mye av det gode.

Bologna, byen med universitetet så mange nordmenn reiste til i middelalderen for å studere juss, hadde ikke mindre enn hundre.

Selv ikke i dag klarer Manhatten å konkurrere i antall høybygg per kvadratmeter. New York City har under tre ganger så mange skyskrapere som Bologna i middelalderen.

Hva vi lærer av dette? Å skrive om den mørke middelalderen er en garantert bestselger.

Uten silkehansker

Hvordan lykkes med bestselgere og populærvitenskap? Skriv negativt om kristen tro og historie.

Det spiller ingen rolle om det er krim eller science fiction, fysikk eller historie. Få løfter på øyelokkene over hyklerske og håpløse kristne. Ingen bokanmeldere kritiserer påstander om at kristne bekjempet kunnskap, ødela antikken og skapte den mørke middelalderen.

Jeg holder ikke pusten mens jeg venter på at Debatten på NRK skal ta opp hvorfor det er så mye misvisende om kristen tro i lærebøker og leksika, thrillere og TV-serier.

Mye skyldes nok en blanding av blindfelter og fordommer, enten man synes all religion er noe herk eller spesielt misliker konservative kristne.

Likevel var det uventet å møte dette i Oxford-professoren Peter Frankopans bestselger Silkeveiene. For her snakker vi om en historiker, med spesialfelt globalhistorie og det kristne østromerriket, Bysants.

Men altså ikke om vesten, verken i senantikken eller middelalderen.

Dermed bygger deler av en ellers god bok mer på gamle myter enn moderne forskning, som når han skriver at mens

den muslimske verden gledet seg over fornyelse, fremskritt og nye idéer, vansmektet store deler av det kristne Europa av mangel på ressurser og nysgjerrighet. Augustin av Hippo var direkte negativt innstilt til ideen om forskning og oppdagelser. "Menneskene ønsker å vite selv om kunnskapen ikke har noen verdi for dem, "skrev han. Han mente at nysgjerrighet var en sykdom.

Og Frankopan stanser ikke der. Han tar den helt ut. For dette handlet ikke bare om mangel på ressurser eller nysgjerrighet. Nei, man foraktet kunnskap.

Forakten for vitenskap og lærdom forbauset muslimske kommentatorer, som hadde stor respekt for Ptolemaios og Evklid, Homer og Aristoteles. Enkelte hadde klare meninger om hvorfor. Historikeren al-Masudi skrev at de gamle grekerne og romerne hadde latt vitenskapen blomstre, men så gikk de over til kristendommen, og da "visket de ut tegnene på lærdom, eliminerte dens spor og ødela dens veier".

Ikke rart det gikk som det gikk.

Vitenskapen ble beseiret av troen. Det er nesten det stikk motsatte av verden slik vi ser den i dag. Fundamentalistene var ikke muslimene, men de kristne.

Når kristne får bestemme, er resultatet akkurat så grelt som man kunne forvente.

De med åpne sinn, de nysgjerrige og generøse befant seg i Østen og i hvert fall ikke i Europa. En forfatter skrev at når det gjaldt ikke-muslimske land, "tok vi dem ikke med i bøkene, for vi ser overhodet ingen hensikt i å beskrive dem". De var åndelige bakevjer.

At denne "åndelige bakevjen" kunne handle om at muslimske forfattere syntes andre ting enn islam var dårlige greier, faller ikke Frankopan inn. Det faller ham heller ikke inn å undersøke hvor rettferdig bildet er. Han lurer ikke på om det i det hele tatt gir mening å snakke om Augustin (354-430) som fundamentalist. Han viser ingen forbilledlig nysgjerrighet.

Dermed kan det være tid for litt opprydding.

For her mangler det ikke grøfter å gå i. En av de vanlige er å tro at oppgjør med antikkens guder, spådomskunst og magiske besvergelser er å ta avstand fra antikkens naturfilosofi. Men å mislike efesernes Artemis betyr ikke at man må mislike atenernes Aristoteles.

Ja, Augustin var kritisk til deler av antikkens arv. Han gikk hardt ut mot alle som kastet bort tiden på tomme spekulasjoner eller forsøkte å samtale med de døde. For dette var ikke en tid der filosofer var nøytrale forskere eller bygget på empiriske data. Mens Aristoteles hadde vært opptatt av å observere naturen, dyrket andre - som nyplatonikere - indre syner, magi og åndemaning.

Tross sin nyplatonske bakgrunn avviste ikke Augustin kunnskap eller utdannelse. Han var blant mange kristne som gikk i bresjen for å ta vare på kunnskapsarven. Som han forklarte var det slik at kunne jødene ta med seg skattene fra Egypt, kunne kristne ta med seg skattene fra antikkens lærdom. Noe som er grunnen til at så mye av den faktisk ble tatt vare på, inkludert den sentrale rollen de «syv frie kunster» fikk også i kristen utdannelse.

Dermed fortsatte man å undervise i astronomi, retorikk, aritmetikk, geometri, astronomi, musikk, grammatikk og logikk gjennom hele middelalderen.

Når Augustin kritiserte nysgjerrighet, var det ikke fordi han mislikte kunnskap. Nei, det var nysgjerrighet for nysgjerrighetens skyld han var imot. Vi trengte et mål. For Augustin var ikke noe viktigere enn det som ga kunnskap om Gud, troen og frelsen. Hans nyplatonske bakgrunn forsterket hans fokus på indre sannheter.

Mens en aristoteliker som Thomas Aquinas senere i middelalderen mente at nysgjerrighet om tingene rundt oss hadde verdi i seg selv.

Men alt var da ikke fryd og gammen? Det ble da atskillig færre filosofer og mindre vitenskap og matematikk etter antikken!

Ja, men ikke fordi kristne avskydde nysgjerrighet eller logikk. I stedet ble to faktorer avgjørende. Den ene var skillet mellom det gresktalende østromerriket og den latinske vesten. Mens de hellenistiske verkene var tilgjengelige i øst, måtte de oversettes i vest. Man begynte da også på dette på 500-tallet, spesielt i regi av senatoren Boëthius (477–524). 

Hans oversettelser endte i stor grad opp som middelalderens latinske lærebøker. Skal man si noe om hva som har påvirket Vestens kultur, kommer man ikke unna disse verkene. 

Prioriteringene viser ingen forakt for kunnskap eller fornuft. Tvert i mot var det han valgte å kommentere, tilrettelegge og oversette, tekster om aritmetikk, geometri, logikk og musikk, spesielt av Aristoteles, Nikomakhos fra Gerasa, Porfyrios og Cicero. 

Aristoteles verk om logikken var frem til 1100-tallet det mest betydelige av dennes verker tilgjengelig i vesten. 

Boëthius nølte heller ikke med å oversette en så kristenkritisk filosof som Porfyrios. Det forteller mye om hvor høyt det kristne Vesten holdt logikken at en ikke-kristen innføring i aristotelisk logikk, Isagoge, var lærebok i mye av middelalderen.

Dessverre ble videre oversettelsesarbeid stanset da Boëthius ble henrettet etter en politisk maktkamp. 

Noe av arbeidet ble fortsatt av en annen romersk statsmann,  Cassiodorus (485-585), ikke minst ved å forankre og forsterke klassisk utdannelse i Vesten. 

Hans Institutiones (Institutiones Divinarum et Saecularium Litterarum) fra 560 startet tradisjonen med store, kristne leksika. Blant andre kan nevnes Isidores (560-636) 20-bindsverk Etymologiae og Vincent av Beauvais' (1190 – 1264) Speculum Maius (Det store speilet). 

Det vil være å overdrive å si at noen av disse utviser forakt for kunnskap.

Den andre faktoren som bremset utviklingen var som så ofte mangelen på penger og trygghet. 

Folkevandringene raserte økonomien. Arabiske pirater begynte å terrorisere Middelhavet. Rike byer ble forlatt og innbyggerne flyttet opp i fjellene.

Slik det forklares i Syrianus Magisters strategibok (De Re Strategica, i sin nåværende form fra 7-800-tallet), regnet mange før med at freden og velstanden kom til å vare evig. De tenkte mer på skjønnhet enn sikkerhet når de smykket byene med

hager, parker og springvann. Vi, derimot, må ta hensyn til hvor usikker fremtiden er og vi må prioritere sikkerhet fremfor skjønnhet.

De måtte kort sagt prioritere å beskytte seg mot beleiringsmaskiner fremfor å skaffe boksamlinger og kunnskap. En unnskyldning få britiske forfattere har i dag.


(Deler av teksten er fra mitt kulturnotat i Dagen 7.11.)

Myter som bør på museum

Selv om historiekunnskapen går fremover, er det ikke alltid museene henger med. Dette høres kanskje ut som en dristig påstand, men min erfaring er at utviklingen skjer så fort på så mange områder at det skal ganske mye til at museumsansatte har spesialkunnskap om alle temaer.

Dette gjelder ikke minst vitenskapshistorie.

Dermed løftes rettssakene mot Galileo og Bruno fram som De Store Bevisene på Kirkens Kamp mot Vitenskapen.

At førstnevnte kun fikk en så symbolsk straff som husarrest, og at sistnevnte var en mystiker opptatt av det okkulte og ikke av naturvitenskap, nevnes kun i forbifarten, om i det hele tatt.

De seneste generasjonene har forskere endret på svært mye av de klassiske oppfatningene om hva som foregikk - og hvordan - i middelalderen. Det er dermed ingen grunn til å forsterke populærvitenskapens grøfter der gamle fordommer oppfattes som moderne selvfølgeligheter.

Middelalderkirken betraktes ikke lenger som typisk mørk og vitenskapsfiendlig. Bildet som nå tegnes er langt mer positivt, et godt stykke på vei motsatt av hva vi fortsatt ser i norske lærebøker.

I stedet for å betrakte middelalderen som en eneste lang brems for vitenskap og ny kunnskap, blir den i stadig større grad beskrevet som en katalysator for utviklingen av naturvitenskapen. Spesielt etter hvert som økonomien kom på fote da folkevandringene roet seg etter vikingtiden.

Det betyr selvsagt ikke at Kirken kan frikjennes for kjetterforfølgelser eller andre negative forhold den faktisk var ansvarlig for.

En god og grundig gjennomgang er James Hannams God's Philosophers, tildels også min egen Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø.

Den var i denne perioden Europa igjen fikk tilgang på Aristoteles og gresk litteratur. Det var nå universitetene vokste frem - og mye var på ulike måter støttet av Kirken.

Dette har imidlertid i liten grad nådd populærvitenskapen - eller museer.

Kanskje fordi "Den mørke middelalder" og "Den lyse renessansen/opplysningstiden" med klare helter og skurker skaper større interesse, unntatt når temaet er middelalderens vitenskap i islam.

Sammen med en lang pedagogisk tradisjon siden 1800-tallet med å fremstille utviklingen av moderne vitenskap og astronomi som en konflikt med Kirken, gir dette ikke overraskende plakater som under, fra Vitenskapsmuseet i Trondheim.

En fremstilling som selvsagt hører hjemme på museum. Vel og merke hvis temaet er forestillinger vitenskapen har forlatt.

Skulle vi brukt samme metode med overskrifter og omtrentligheter, ville det vært langt mer sakssvarende, og ikke minst tankevekkende, med plakater som under.

Ønsker man noe pedagogisk og minneverdig, bør fremstillinger stimulere til samtale. 

Jeg kan garantere at teksten under vil gjøre det. 

NY VITENSKAP OG NYTT VERDENSBILDE SOLA I SENTRUM!  Siden Den katolske kirken ikke hadde dogmer om hvordan Jorda og universet så ut, var middelalderen og renessansens astronomer frie til å legge frem sine tanker om dette. Lenge dominerte Ptolemaios’ imponerende regnemodell fra antikken med Jorda i sentrum, selv om naturfilosofer som Nikolas Oresme (1325-82) og kardinal Nikolas Cusa (1401-64) diskuterte alternativer der jorden beveget seg og der Sola var i sentrum. Nikolaus Kopernikus (1463-1543) var imidlertid den første som systematisk beskrev hvordan Jorda og de andre planetene går rundt Sola. Han presenterte det heliosentriske verdensbildet i 1543 i en bok dedisert til paven og der forordet understreket at dette var en hypotese. Boken vakte naturlig nok ikke spesiell oppsikt de nærmeste generasjonene. Dette endret seg imidlertid på 1600-tallet da Kopernikus sine betraktninger ble presentert som sannhet av Galileo Galilei. Dette var til tross for at han ikke bare manglet bevis, men brukte feil bevis, underkjente astronomer som Kepler og dermed hadde feil modell. Galileo hevdet at tidevannet viste at Jorda beveget seg (mens bl.a. paven mente det skyldtes månen) og at planetene gikk i sirkelbaner om Sola, og ikke i ellipser slik Kepler hadde beregnet. Galileo fikk ikke mer støtte av at han som lekmann forsøkte å endre Kirkens bibeltolkninger, i en svært urolig og uoversiktlig politisk tid rett før og under 30-årskrigen.  Galileos opptreden medvirket til at Kopernikus’ bok ble forbudt i 1616, men den ble utgitt med mindre revisjoner. Det skulle ta ytterligere nesten to tiår før noen av Galileos bøker havnet på listen over forbudte bøker, i stor grad fordi han hevdet at hans modell var bevist. Dette fikk imidlertid liten effekt, både fordi også hans tekster ble gitt ut med mindre revisjoner og mer betydelige astronomer var på banen. Spesielt viktig var Keplers modell med planetene i elliptiske baner, men det var først med Isaac Newtons Principica Mathematica i 1687 at man fikk avgjørende argumenter for en heliosentrisk modell.

INSPIRERT AV MIDDELALDEREN MIDDELALDERENS VITENSKAP Den europeiske middelalderens verdensbilde var gjennomsyret av den rasjonelle delen av den greske antikken. Vitenskapen var dermed i liten grad basert på empiriske studier og bygget mest på logikk og geometri. I tillegg handlet den om å foredle mennesket ved at vi tilpasset oss tilværelsens gode grunnstrukturer. Mennesker, dyr, planeter og alt annet som Gud hadde skapt fulgte lovene han hadde lagt inn i naturen. Samtidig var de del av et harmonisk hele, den hierarkiske kjeden beskrevet av antikkens store filosof Aristoteles, The Great Chain of Being. Denne idealtilstanden skulle ikke menneskene endre. KIRKENS MAKT Kirken hadde i middelalderen svært mye makt, både politisk, økonomisk og åndelig. Dette førte til at den kunne støtte fremveksten av universiteter og rasjonell tenkning, samt inspirere utviklingen av naturfilosofi. Som følge av dette finnes en stor rekke vitenskapsmenn i Kirkens rekker, fra Roger Bacon til Kopernikus. Deres tenkning om skaperverket og naturlovene, å «tenke Guds tanker etter ham», hadde stor betydning for fremveksten av moderne vitenskap, sammen med utviklingen av boktrykkerkunsten og forskningsinstrumenter som teleskoper. Myten om at noen er blitt henrettet av Kirken for sin naturvitenskap, stammer fra senere protestantisk og politisk polemikk. Helt frem til profesjonaliseringen av vitenskapen på 1800-tallet, var det stort sett teologutdannete som hadde anledning og kompetanse til å studere naturen. JORDA VAR DET LAVESTE Universet ble i middelalderen betraktet som to regioner, den fullkomne himmelske og den ufullkomne jordiske. Jorda var universets sentrum, det laveste og minst verdifulle, lengst unna Gud. Sola og planetene tilhørte den fullkomne verden og sirklet rundt Jorda. Aller ytterst, utenfor himmelsfærene, fantes Den ubevegelige beveger, Gud, den evige, uforanderlige grunnleggende eksistens. Mange forsvarte dermed Kopernikus med at Jorda fikk mer verdi av å bli løftet opp blant planetene. Dette bidro også til å gi den nye astronomien vind i seilene.

Skittent spill i Levende Historie

Ikke mye er sikrere enn banken, men myter om kirkehistorien i populærvitenskap og kommentarfelt er som amen i kjerka.

Senest ut er Levende Historie som slår fast på forsiden at "Romersk dyd ble kristen synd". Nå kunne man tenke seg mange ting dette handlet om, fra gladiatorkamper til tempelprostitusjon. 

Men det hadde jo tatt seg ut å velge noe som fikk kristen tro til å stå for noe i nærheten av positivt.

Dermed handler det om bad og vask. Kristne var selvsagt så opptatt av det åndelige at de så personlig hygiene som synd. På 1600-tallet var vann rett og slett "ansett som livsfarlig", noe som gjorde at Solkongen Ludvis 14. i følge anekdoter kun badet to ganger i livet.

Artikkelen har ikke overraskende fått overskriften Stank av fortid. 

Ingressen slår fast at 

I middelalderen så kirken en skitten kropp som tegn på en ren sjel. Glemt var arven fra antikken, da renslighet var en dyd.

Spillet er altså det vanlige, selv om det oftest er bakhodet som setter reglene. Man velger ett eller annet som alle vet er bra (som vitenskap eller katter) og presenterer det som noe de kristne (denne interessante gruppen) er eller var i mot. 

At kristne så endret synspunkt, bare viser hvor rørete og rare de er.

Spillet er sjelden ferdig før man har forvrengt historien eller (for å være mindre misantropisk) er så inkompetent at man misforstår nok til å gi andre æren for at dette kom på fote igjen.

Artikkelen handler denne gang om den romerske tradisjonen for offentlige badeanlegg, en tradisjon som varte like lenge som romerriket. Selv om man tradisjonen tro skriver som om det kun handlet om vestromerriket, altså sånn noenlunde dagens Vest-Europa, unntatt Skandinavia. 

Da dette kollapset i på 400-tallet var det slutt på storhetstiden for badene i vest. Grunnen var enkel og nevnes i bladet. Vestgotere og andre folkevandrere på erobringstokt ødela akvaduktene som førte vann til hundrevis av bad i Roma og andre byer. 

Da de hadde erobret makten fra vestromerne, hadde de ikke motivasjon eller kompetanse til å gjenoppbygge nøyaktig oppmålte akvadukter som i stedet ble beleilige steinbrudd for enklere prosjekter.

Men i Levende Historie er strukturelle endringer en bisak. I stedet fremheves at dette ble en kjærkommen anledning for kristne til å gjøre det de lenge hadde drømt om, å slutte å vaske seg: 

For mange av de kristne, som lenge hadde sett med ublide øyne på romernes kropssfikserte og syndige badevaner var dette ingen ulempe. Snarere tvert i mot. Nå var det kun sjelen som skulle være ren, og det skulle man poengtere ved å neglisjere kroppen så godt det lot seg gjøre. Jo skitnere og mer skabbete man var, desto frommere var man.

Det ble ikke bedre på 600-tallet i kjølvannet av arabiske erobringer. Forbindelsen til det rikere østromerriket ble kuttet. Pirater gjorde Middelhavet og dermed handelen utrygg. Økonomien raknet, byene forfalt eller ble fraflyttet for å unngå raid etter slaver. 

Det var ikke penger igjen til å bygge, drive eller vedlikeholde større offentlige bygg. Noe som inkluderte de til dels gigantiske badeanleggene som romerske rikfolk hadde sponset i århundrer.

Men det forhindret ikke mange mindre badeanlegg fra å fortsette. Eller konger og keisere som Karl den store rundt år 800 fra knapt å gjøre annet enn å bade. I Einhards biografi fortelles at Karl den store

enjoyed the exhalations from natural warm springs, and often practised swimming, in which he was such an adept that none could surpass him; and hence it was that he built his palace at Aix-la-Chapelle, and lived there constantly during his latter years until his death. He used not only to invite his sons to his bath, but his nobles and friends, and now and then a troop of his retinue or body guard, so that a hundred or more persons sometimes bathed with him.

Nå betyr ikke det at hundremannsbassenger var utbredt på den karolingske landsbygda. Men siden nettopp økonomisk og politisk utvikling er viktige temaer for historikere, kunne man vente at Levende Historie vasket frem den type perspektiver. 

Det beste av populærvitenskap viser hvordan dyktige historikere tenker om og analyserer utviklingsløp. Det verste forsterker fordummende fordommer og stereotypier.

Dessverre er ikke det første grepet brukt i Levende Historie. 

I stedet for å se på konsekvenser av økonomi og politikk, kompetanse og kultur, erobringer og handelsbarrierer, legges vekt på marginale skikkelser, anekdoter, tunnelsyn og enøyde briller. 

Der er det ikke folkevandringer og økonomi, fyrster og keisere, paver og prester som driver historien. Det er asketer i ørkentrakter der det er mange grunner til ikke å sløse med vann. 

Et slik ekstremt syn i badesammenheng finner vi spesielt hos Eusebius Hieronymus Sophronius (347-420) som dermed alltid siteres. Selv var han fra Kroatia, men tilbrakte noen år i Syria og endte som eremitt nær Betlehem. Han skrev og forkynte mye om mangt, deriblant også noe om askese og livsfornektelse.

Til liten effekt. 

Selv om hans formaninger fra ørkensanden om dette stadig siteres, dannet han ingen skole. Hieronymus etablerte ikke noe kloster. Han ledet ingen munkeordener, selv om han hadde noen venner som lyttet andektig, særlig de fra sosieteten som hadde kvaler for et heller utsvevende liv. 

Han påvirket likevel mest som oversetter og bokelsker, ikke som rådgiver i vann og avløp.

Det er kort sagt ikke typiske oppfatninger som trekkes frem i Levende Historie.

"Jeg kan lukte en hellig mann på flere kilometers avstand", skrev kirkefaderen Hieronymus. Den hellige Hieronymus (ca. 342-420) var det vi i dag ville kalle en radikal kristen, som også talte varmt for at kvinner skulle avstå fra sex. På hans oppfordring ble nonnene på det sterkeste advart mot å vaske seg: "Ren kropp og ren kjole er tegn på en uren sjel".

Han kan dermed ikke ha vært veldig fornøyd med at bading var helt vanlig og ikke kontroversielt i følge de som har gjort noe så radikalt som å se på kildene, slik Jenne Heise oppsummerer i en lesverdig oversikt.

"The 'Apostolic Constitutions,' an old episcopal manual originally compiled about the beginning of the third century of our era, look upon the use of the bath as quite a manner of course, and only provide against certain abuses... The early Fathers, in general, had no objection to baths being used for cleanliness or health . . ."

Oppfatningen at man i middelalderen avsto fra å bade er på tvers av kildene, dum og latterlig slik Heise siterer Thomas J. Shanan kommentar i hans The Middle Ages: Sketches and Fragments.

One of the most stupid calumnies on the manners of the Catholic Middle Ages that bathing was forbidden, that it was seldom practiced, and the like.

Like bak mål som påstanden om at man brukte krydder for å kamuflere dårlige råvarer.

Like the nonsensical idea that spices were used to disguise the taste of rotten meat, the idea that bathing was forbidden and/or wiped out between the fall of Rome and the Enlightenment has been touted by many gullible writers, including Smithsonian magazine.

Men selv i det magasinet vedgås at det finnes paver som ikke bare tillot folk å bade, men anbefalte det.

However, even the Smithsonian in the person of Jay Stuller has to admit that "Gregory the Great, the first monk to become pope, allowed Sunday baths and even commended them, so long as they didn't become a 'time-wasting luxury' . . . medieval nobility routinely washed their hands before and after meals. Etiquette guides of the age insisted that teeth, face and hands be cleaned each morning. Shallow basins and water jugs for washing hair were found in most manor houses, as was the occasional communal tub..."

Hvordan svømmer så Levende Historie rundt uomtvistelige kjennsgjerninger? Hvordan i all verden kan det ha seg at de aller fleste kristne likevel vasket seg, hvis kirken faktisk oppfattet "en skitten kropp som tegn på en ren sjel", slik det uten omsvøp og badekåpe slås fast i ingressen?

Var kristne så dumme at de ikke skjønte sitt eget beste? Kirken så tafatt at den ikke klarte å få folk til å gjøre som den sa?

Artikkelforfatteren Nelly Malmanger med såpass relevant historikerbakgrunn som "mote, design og ledelse" må ha klødd seg skikkelig i hodet. Løsningen er å fremstille det som et stort ... paradoks.

Men paradoksalt nok vasket disse samme nonnene og munkene syke og fattige som søkte til klostrene. De innså med andre ord at ikke alle kunne ha den samme asketiske standarden som dem selv, og at for vanlige kristne var renslighet både godt og helsebringende.

Noe som altså betyr at motejournalisten som skriver i Levende Historie vet at de fleste vasket seg både titt og ofte. Det var nok mange slags "stank av fortid" i antikken og middelalderen, men ikke først og fremst av mangel på bading.

Og det meste av protestene mot bad handlet om utskeielser og utsvevende adferd ved større offentlige badeanstalter, ikke om vasking i seg selv. Vi snakker kort sagt ikke om Tøyen-badet, men om noe som til tider minnet mer om en blanding av bar og bordell, julebord og strippeklubb.

Det er ikke lettere å komme unna at de som styrte og bestemte i kirken faktisk badet enda mer. Hun ser dermed ingen annen utvei enn å si at de ikke var like ... selvoppofrende som munkene.

For mens munkene konkurrerte om å være skitnest og mest lusete, bygde paven og biskopene private palasser med flott badeanlegg. Da biskop Sissinius (d.d 426 e.Kr.) ble spurt hvorfor han badet to ganger hver dag, svarte han lakonisk: "Fordi jeg ikke har tid til å bade tre ganger."

Til tross for at man i avsnittene over understreket at renslighet var vanlig, fortsetter artikkelen med at personlig hygiene var noe ukjent og eksotisk for de fleste kristne i tidlig middelalder.

De som så skulle gjøre Europa renere var ... tyrkerne, i følge overskrifen på side 23. Og før det, maurerne som etter invasjonen på 700-tallet bygget arabiske bad og tilhørte "det reneste hjørnet av Europa".

Malmanger har med andre ord ikke anstrengt seg for å finne paralleller til Hieronymus blant maurerne. Den beste forklaringen er at hun ikke kan forestille seg at det er noen slike, siden det jo var de kristne som oppfattet bading som synd.

Hadde hun googlet i tyve sekunder ville hun funnet en Abd Al Malik som i denne perioden uttalte at man burde "flykte fra badene fordi de er en av av heretikernes hus og en av dørene til helvetet".

Verre enn det er at hun overhodet ikke har forstått historien om tyrkere, bad og Europa. Selv om det muligens er desken som har laget overskriften Tyrkerne gjør Europa renere, er også teksten totalt bak mål, for å si det forsiktig.

I Østromerriket, med sentrum i Konstantinopel, overlevde badetradisjonen i form av hamamer, de såkalte tyrkiske badene.

Som er like presist som å si at i aztekerikets Mexico overlevde tacostradisjonen i form av tacos fra Rema 1000, den såkalte fredagstaco.

I realiteten lærte selvsagt ikke østromerne i Konstantinopel å bade av tyrkerne. De var tvert i mot forelegget, den sivilisasjonen som andre forsøkte å etterligne.

På samme måte som araberne noen hundre år tidligere, i og utenfor Spania, oppdaget og overtok tyrkerne romerbadene, stort sett uendret og kalte dem hamam.  At europeere (særlig briter) på 1800-tallet begynte å kalle dem for "tyrkerbad", betyr ikke at europeere på noen måte koblet dem til tyrkere i antikken eller middelalderen.

Heller ikke korsfarerne, selv om artikkelen fortsetter med at

Og nettopp disse badevanene var det korsfarerne tok med seg tilbake til Europa. Ironisk nok var det altså kristendommen, som så iherdig hadde motarbeidet badene, som nå, rundt 1000-tallet, brakte dem tilbake.

Sagt på en annen måte var det ikke badene korsfarerne kom mest i nærkontakt med når de møtte tyrkere. Og de som først kom over større badeanlegg, oppfattet dem ikke som tyrkiske. Da de første korsfarerne veltet inn over det bysantinske riket (altså østromerne) på slutten av 1000-tallet, møtte de over tusen års romerske tradisjoner i og utenfor Konstantinopel.

Uten spesielle endringer med kristningen på 300-tallet.

Dermed er det svært forståelig når artikkelen siterer en engelsk munk som skriver på 1200-tallet at "Filth was never dear to God", selv om man fremstiller dette som en endring, takket være at kirken var blitt ... tryggere som "Europas dominerende religion".

Men så var det altså 1600-tallet og Solkongen. Hva var det så som gjorde at man sluttet å vaske seg?

Svaret var ikke en kristen vekkelse. Det skyldtes ikke nye munkeordener. Ingen fant Hieronymus skrifter i en krok på biblioteket. Paven kom ikke med noen forordninger. Det var ikke noe Luther leste i Bibelen.

I stedet skyldes det medisinske råd i etterdønningene av Svartedauden. Det var ikke i middelalderen man så negativt på bading, men i renessansen. Noe som ikke akkurat gjenspeiles i  ingressen på artikkelen.

Mens det med artikkelforfatterens briller forståelig nok igjen oppfattes som ... paradoksalt.

Paradoksalt nok førte  epidemiene til at folk sluttet å vaske seg, og renessansen (ca. 1300-1600) ble en av historiens verste epoker når det gjelder personlig hygiene. Vann ble bannlyst. Selv hos de rike.

Nå er nok også det en sannhet med modifikasjoner. Endringen skjedde ikke over natten og var til dels ganske lokalisert. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på bading frem til 1600-tallet. Det er ikke gitt at landsbygda fulgte siste ikke-bademote fra Paris.

Mens det er gitt at kristne flest i øst- eller vestromerriket, før og under middelalderen, ikke oppfattet en skitten kropp som tegn på en ren sjel. 

Såpass gitt at et seriøst blad som Levende Historie bør vurdere en ny artikkel, selv om den kanskje ikke trenger å ha overskriften Stank av fordommer og en ingress som slår fast at 

I populærhistorieblader ser journalister en kristen kropp som tegn på en dum sjel. Glemt er arven fra middelalderen, da etterrettelighet var en dyd.

Donald dekonstruerer

I en tid der populærvitenskapen fortsatt holder fast på opp til flere av mytene om middelalderen (selv om noen blader er blitt bedre), er det godt det finnes mer seriøst stoff.

Dermed er det igjen bare å slå ut vingene og vifte med fjærene for Donald verdenshistorie, som allerede har gledet oss en stund eller to.

Temaet denne gang er oppdagelsesreisene som altså gikk i både den ene og (her er det bare å legge til) andre retningen, med konsekvenser både for besøkende og besøkte.

Noe heroisk, noe hverdagslig, noe heslig.

Sistnevnte skyves ikke under teppet i den som vanlig forbilledlig skrevne innledningen, denne gang på hele ti sider ved historikeren Markku Henriksson.

Dette føyer seg inn i tradisjonen der Egmont og andre forlag inviterer fagfolk til å skrive til dels lange tekster som utdyper eller gir et bakteppe for fortellingene.

Resultatet er ofte langt mer informert enn populærvitenskapelige magasiner der journaliser uten alltid like godt blikk for fag eller faktoider populariserer et tema ut fra en populærbok eller to.

Eller intervjuer fagpersoner uten å få med seg en mastergrad, eller en gang en bachelor.

Men leser vi Donald får vi altså vite hva som foregikk. Som at

Alle lærde i Europa visste at jorda var rund, og at en kunne reise rundt den slik at en endte opp på stedet en hadde dratt fra. De antok også at jordkloden var så stor som den faktisk er, og dermed mente de at det ville bli for langt å sile hele veien rundt den. Sjøfolkene ville dø av sult i løpet av turen.

Godt å vite for flere enn en som etter visse opplevelser i Andesfjellene ikke har den største preferanse for firkantede former.

Med andre ord var det slik vi har nevnt en gang eller tjue Columbus som tok feil.

Samtidens autoriteter, naturfilosofer, prester og andre, visste både at jorden var rund og hvor stor den var.

Krangelen de hadde med Columbus var altså ikke med en modig mann som stod opp for sannheten, men med en nøttete og ensporet eventyrer som lente seg til misforståelser og kvasivitenskap.

Omtrent som Heyerdahl. Eller populærvitenskapelige journalister i blant.

Kunnskapselskende kunnskapshatere?

Ingen grunn til å beholde hatten på hodet når seneste nummer av Levende Historie har flere ganske så gode populærartikler om kristningen av Norgen.

Først ute er Synnøve Veinan Helleruds Håkons kamp der hun viser hvilke dilemmaer Håkon den Gode opplevde som kristen konge på 900-tallet i møte med sterke lokale høvdinger som holdt fast på fedrenes tro.

Mens senere kronikører  misbilliget at Håkon valgte politiske kompromisser som å delta i hedenske blot fremfor martyrdøden, ser Hellerud dette som et klokt valg.

Ved å gi etter for trønderne kan kong Håkon ikke bare ha reddet sitt eget skinn, men også på sikt bidratt til å fremme kristningen av landet. Det gir nemlig ikke mening å si at Håkon sviktet kristendommen til fordel for kongemakten, for kristendom og komgemakt var to sider av samme sak. For Håkon var kristningen av landet en uløselig del av et større prosjekt: å bygge opp et sterkt, organisert, kristen kongeriket, kort sagt å bringe Norge inn i framtida.

Hva slags fremtid snakker vi om?

Mye handler om oppveksten i Engand hos kong Adalstein (895-939). Håkon var sendt dit av sin far Harald Hårfagre, som ikke kan ha vært helt fremmed fra tanken om kristne konger - selv om kanskje tanken om politiske allianse nok sto sterkere.

Adalstein var ikke bare en dyktig kriger, strateg og alliansebygger. Som god kristen konge var han opptatt av kunnskap.

Adalstein hadde også flere utenlandske fystesønner til oppfostring ved hoffet sitt, som var kjent som et senter for lærdom. 

Møtet med England må ha gjort sterkt inntrykk.

Håkons opphold i England må ha vært som en tidsreise. Han kom fra den hedenske vikingtiden til den kristne middelalderen. Hårfagres Norge var et knippe høvdingdømmer samlet under én mann, et land uten byer, kirker og bøker og uten noen felles institusjoner. Kong Adalsteins England var noe helt annet.

Her møtte Håkon blomstrende handel, en utviklet kirkeorganisasjon, et velorganisert forsvar og skrevne lover. Han møtte også en konge som kunne omgi seg med mer pomp og prakt enn Hårfagre kunne drømme om, og et hoff som dyrket boklig lærdom.

Selv om det skulle et par hundre år før Norge var i nærheten av dette, ga oppholdet

Adalstein gir bok til Sankt Cuthbert

på en måte Håkon en mulighet til å se inn i framtida. Det vil si, han så et samfunn han gjerne ville gjenskape i Norge.

Nå klarte ikke Håkon dette, men hans tanker og lover påvirket landet i århundrer. Og han var mer avgjørende for kristningen enn det har vært vanlig å tenke.

Håkons kristningsverk her ofte blitt undervurdert, og i stedet har Olav Tryggvason og ikke minst Olav Haraldsson - "den hellige" - fått æren for å kristne landet. De for hardhendt fram og brukte tvang, og det kunne de gjøre fordi store deler av landet nå var kristent allerede. Da gikk det an å bruke makt overfor de siste, standhaftige hedningene. 

Nå kan man jo si mye om Olavene, men det er uansett flott at dette i stor grad følges opp i andre artikler, ikke minst frilansjounalisten Nina Krafts Myter for fall.

Åpningen slår an en tone Dekodet kan leve med.

Kristendommen ble innført ved slaget på Stiklestad i 1030. Kvitekrist seiret med sverd i hånd. Troen på Odin, Tor, Frøya og de andre gudene var allerede døende, og folk var rede for noe nytt. Og hedenskapen ble raskt utryddet i Norge.

Lærte du dette på skolen? Da er det på tide med en revisjon. For dette er enten feil, svært ufullstendig eller tvilsomt, mener moderne historikere og religionshistorikere.

Dette er lærerikt og forbilledlig stoff som viser hvor lett og hvor lenge myter kan feste seg.

Så er det ikke samme grunn til å ta av seg hatten når vi på en noe mindre ønskelig måte ser hvor vanskelig mytene er å bli kvitt eller hvor fort forhold kan misforstås. Dette handler mer bestemt om en spalte på side 33 der det refereres til en kommentar fra historikeren Gro Steinsland om at det var lite religionsblanding.

At Odin hengte seg i treet Yggdrasil for å få lære seg skrivekunsten, kan etter hennes mening ikke sammenlignes med da Adam og Eva spiste av Kunnskapens tre. I den gamle religionen var kunnskap utelukkende positivt, i en nye introduserte den arvesynden.

Talende nok kommer ingen oppfølgingsspørsmål om hvordan det likevel kan ha seg at det var det kristne England (altså ikke det hedenske Norge) som ikke bare var "kjent som et senter for lærdom", men som dyrket "boklig lærdom".

Til det sitter nok forestillingen om at kristne mislikte kunnskap for fast.

Noe som altså ga opphav til myter som at kristne ødela biblioteket i Aleksandria, Kirken forfulgte naturvitenskapsmenn gjennom historien og så videre.

I beste fall blir leserne stående igjen med det interessante inntrykket av kristne som kunnskapselskende kunnskapshatere.

Så kan vi sikkert diskutere andre sider ved sideoppslaget som hvor riktig det er at "kvinner fikk en svakere posisjon i samfunnet etter kristningen" fordi man ikke lenger hadde gudinner, "var blitt så sexfiendtlige" og så på kvinner som "'urene' under menstuasjon og etter barsel".

Det finnes alternative faglige syn eller nyanser på dette (se f.eks. her og her og her), men det er en annen diskusjon.

Der det som ellers er greit å like kunnskap.

Slik er det bare

At det noen ganger bare er slik, er bare slik.

Som når det kommer til hvordan disse ... kristne har oppført seg gjennom historien. Siden vi vet hvordan de er, vet vi hvordan de er.

Mens Tom Hollands I skyggen av sverdet ikke er redd for nymotens påstander om islam og Koranen, følger han den ikke like oppdaterte tradisjonen fra Gibbon, Voltaire og resten av feltet i opplysningstidens skildringer av kristne.

I stedet for forskning bygger han på og forsterker fordommer som har formet den offentlige samtalen i 250 år.

Det hele handler om Alexandria, det sagnomsuste Biblioteket og det store Serapis-tempelet som ble ødelagt i år 391 og som i en periode skal ha rommet skrifter fra Biblioteket.

Holland forteller med godt belegg i kilder at tempelet var en kobling av gresk og egyptisk kultur for en gud laget på bestilling av den første herskeren i Alexandria, Ptolemaios 1 (367- 283 f.Kr.).

På samme måte var det største tempelet i Alexandria - et stort kompleks med helligdommer, biblioteker og forelesningssaler som het Serapeum - reist til ære for Serapis, en gud med gresk skjegg og kappe og gammel egyptisk avstamning. Guden var kanskje kunstig multikulturell, men det var nettopp det som gjorde ham til den perfekte beskytter for en by som Alexandria, som var skapt av ingenting og lå mellom to svært forskjellige verdener (side 236).

Men, som Holland sier med dårlig skjult understatement, "hvis guder kunne skapes, kunne de naturligvis også drepes". Samtidig som han sier at guden allerede var drept for lengst, før kristne begynte å styre byen på 300-tallet.

700 år var gått siden Alexandria ble grunnlagt, og den kultusen som en gang dominerte byen, var nå glemt. Det er kanskje ikke så rart at et sted som hadde huset både Olympens og Nilens guder så lenge, fremdeles hadde visse spor etter hedendom - men som minnesmerker over en for lengst veltet orden.

Det han ikke forteller, var at det var nyplatonismen som dominerte det intellektuelle livet. Mens gudedyrkelser var folkelige tradisjoner uten knytning til naturfilosofer eller matematikere.

Det kristne Alexandria fikk en trang fødsel. Alexandrierne var beryktet for "bråk og opptøyer", og rystelsene som ledsaget fjerningen av hedenskapen, ble som ventet ikke smertefrie. Da en kristen mobb i 391 prøvde å storme Serapeum, forsvarte hedningene seg. De barrikaderte templets porter og spikret kristne fanger på kors oppe på murene, ble det fortalt. Men slik motstand gjorde bare seierens frukter enda søtere da templet var tatt. Den 750 år gamle statuen av Serapis var blitt hakket i stykker, innholdet i biblioteket ødelagt, og de ulike bygningene enten omgjort til kristne bedehus eller forlatt som tomme skall. Alexandria, som en gang var hedendommens intellektuelle kraftsenter, ble vigslet på ny som "alexandriernes by, den mest ærekjære og Kristus-kjære".

Ja, det stemmer med kildene at byen i mange hundre år hadde vært kjent for bråk og opptøyer. Det stemmer også at det var en kamp i år 391 og at deler av Serapis-tempelet ble ødelagt.

Men det bygger på og forsterker fordommer å fremstille det uten forklaring som om en "kristen mobb" prøvde å storme tempelet. Ingen som leser dette vil være i tvil om hva man skal tenke om disse kristne.

Ikke minst når de også skal ha ødelagt "innholdet i biblioteket".

Siden dette er i strid med kildene på så mange måter, er Hollands fotnote mer enn lettere interessant.

Ingen kilde sier eksplisitt at skriftrullene som var oppbevart i Serapeum, ble ødelagt av triumferende kristne, men de er vanskelig å tenke seg hva som ellers kan ha skjedd med dem.

Vi har altså både kommet så langt at populærhistoriske forfattere kan erkjenne at vi ikke har en eneste kilde som forteller at kristne ødela biblioteket.

Men ikke lenger enn at det ikke spiller noen rolle hva kildene sier.

For det er jo vanskelig å tenke seg noe annet enn at denne kjente gruppen "triumferende kristne" må ha ødelagt skriftrullene.

Det er kort sagt utenkelig at

1: Det var ingen skriftruller der
2: Skriftrullene ble ikke ødelagt, men fortsatte å være der
3: Skriftrullene ble flyttet til et annet bibliotek
4: Skriftrullene ble stjålet til en privat samling utenfor offentligheten
5: Skriftrullene ble stjålet av en konkurrerende filosofiskole
6: Skriftrullene ble stjålet siden de kunne gå for en god penge

Siden ingen av kildene forteller at noen bøker var der eller ble ødelagt, er det ikke godt å si.

Det Holland gjør er med andre ord å utpeke en skyldig for en forbrytelse som ikke er omtalt. Han avgir dom uten rettsak eller bevis.

Siden det er observert en mann med svart hatt, må det ha skjedd noe kriminelt.

Hva skjedde i virkeligheten, om vi skal gjøre noe så kynisk og kjedelig som å bruke kilder?

Som oppsummert i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø var det slik at

Aleksandria hadde lenge vært et arnested for uro. I følge kirkehistorikeren Rufinus Tyrannius (340-410), den eldste kilden vi har til dette, brøt det ut nye opptøyer i 391, da biskop Theofilus latterliggjorde Mithradyrkelsen ved å stille ut til spott noen kultbilder funnet i en ruin. Flere nyplatonske filosofiprofessorer ble så opprørt at de fikk sine tilhengere til å drepe og torturere mange kristne. I disse kampene ble Serapis-templet brukt som base av professorene. Det lå rett og slett strategisk til på det høyeste punktet i byen, omgitt av sterke murer. Templet ble til og med brukt som geriljabase i måneder av professorer og studenter. Selv om området var beleiret, klarte man å komme seg gjennom og kidnappe stadig flere kristne, som ikke akkurat ble behandlet med silkehansker. Frykten for gjentagelser var en sterkt medvirkende årsak til at templet ble ødelagt etter at professorene og deres studenter hadde fått fritt leide av keiseren og forlot stedet.

Hvorvidt en "kristen mobb" også var involvert er ikke godt å si; det vil ikke forundre i den byen. Viktigere enn det er at det ikke handlet om en uprovosert storming av et fredelig hedensk tempel, men om å nedkjempe en aggressiv geriljabase med regulære hærstyrker.

Selv om den lokale biskopen altså ikke var uten skyld.

Episoden skyldtes ikke noen overordnet plan eller direkte keiserlig ordre, og heller ikke opptøyer fra noen kristen mobb. I stedet hadde en uvettig biskops provokasjon blåst liv i konflikten mellom tilhengerne av den gamle og den nye troen. 

Hva skjedde så med skriftrullene? Vi vet ikke, siden ingen kilder omtaler dem.

Utfallet var at Serapistemplet ble såpass ødelagt at det ikke kunne gjenbrukes som festning. Det er imidlertid uklart i hvilken grad skriftruller fortsatt var lagret i området, og dermed kan ha gått med i ødeøeggelsen, enten det nå var kommentarer fra 300-tallet, verker av Platon eller okkulte formularer. Det er i hvert fall ikke omtalt i noen kilder at ruller ble ødelagt, selv ikke hos en samtidig hedensk historiker som nyplatonisten Eunapius som ellers ikke la mye i mellom i sin omtale av kristne.

Det vi vet er at det intellektuelle livet fortsatte med nyplatonikere, kristne og andre i hvert fall til den arabiske erobringen noen hundre år senere, tross mytene om Hypatia og starten på middelalderens mørke.

At kristne (mobb eller ei) skal ha ødelagt noe bibliotek noe sted i byen er verken nevnt i kildene eller i pakt med deres vanlige holdning til antikkens naturfilosofi.

I stedet brukte man til dels store ressurser på å bevare dem gjennom senantikken og middelalderen, tross brutale nedgangsperioder i kjølvannet av ulykker, branner, folkevandringer, invasjoner og pestbølger.

Men det er nok ikke å forvente at en forfatter skal bruke store ressurser på research når alle bare vet at de kristne må ha ødelagt skriftrullene i biblioteket.

Slik er det bare.

Takk til Torbjørn Greipsland for tips.

Trege erkjennelser

Så kom tilsvaret inn i Aftenposten fra tre brave herrer, om Erik Newths fremstilling av den angivelige kampen mellom tro og vitenskap på starten av 1800-tallet, som behandlet i denne bloggposten.

Sverre Holm har også noen mer utdypende tanker her.

Innlegget er sjangeren tro kort og kjapt i svingene, noe som alltid borger for mer debatt.

Journalismens trege erkjennelse

Eirik Newths artikkel ”Langsomt blir allting til” (Aftenposten, 23. februar) forsøker å vise hvor gammel jorden er – men enda bedre viser skribenten hvor lang tid det tar å endre oppfatninger om historien. 

Av Bjørn-Are Davidsen (sivilingeniør), Sverre Holm (professor, UiO) og Andreas Masvie (skribent), alle tilknyttet tankesmien Skaperkraft.

Journalister vet å vinkle vitenskapshistorien som en kamp mellom kirke og viten. Newth er intet unntak, og hevder at det tidlig på 1800-tallet var vanlig å tenke at jorden var 6000 år. Da utkjempet visstnok vitenskapen «et av sine siste slag mot kirken».

Men at vinklingen er velkjent, gjør den ikke korrekt. Er det ikke på tide at journalister gjør som historikerne, og erkjenner at kirken ikke nødvendigvis prøvde å bekjempe vitenskapen? Leser vi forskere som Brooke, Cantor, Lindberg og Numbers, fremstår nemlig forholdet kirke-viten som langt mer intrikat. Ja, noen argumenterer også overbevisende for at kirke og teologi kan ha hjulpet den vitenskapelige utvikling.

Nå er det ikke vanskelig å fremlegge historien i lys av konflikter. Og naturvitenskapen har, for all del, møtt motstand i kirken. Men at teorier som bryter med eksisterende kunnskap møter motstand, er historisk sett helt normalt.

Samtidig finner man stor respekt for naturvitenskap i kirkehistorien. Tenkere som Augustin og Aquinas argumenterte for bibeltolking i lys av kjent naturfilosofi. Manglet dette, som i spørsmålet om jordens alder, støttet man seg til blant annet Bibelen.

Når det etter hvert dukket opp spor etter en lengre forhistorie, bør det ikke overraske at mange godtok at jorden kunne være mer enn 6000 år. Vi ser spor alt i middelalderen, som hos Albertus Magnus. Den danske geologen Nicolas Steno—senere katolsk misjonær—førte dette videre på 1600-tallet. Han så for seg en lengre forhistorie, i likhet med anglikaneren Robert Hooke. I århundret etter fortsatte bl.a. Buffon å argumentere for en gammel jord og mange teologer ble overbevist. Dermed kunne pave Pius VII, rundt år 1800, støtte at Bibelens skapelsesdager var av ubestemmelig lengde.

Men debatt ble det og det skyldtes særlig King James-versjonens oppføring av årstall. Kanskje var det derfor Paley i 1802 understreket at oppdagelser som stred med bibeltolkninger kunne hjelpe oss til å forstå Bibelen bedre?

Cuvier møtte derfor lite motstand da han i 1813 skildret jordens historie som en rekke katastrofer. I 1816 skrev biskop George Gleig i innledningen til Stackhouse-Bibelen, at «Det er ikke noe i de hellige skrifter som forbyr oss å anta at [fossiler] er etterlevninger av en tidligere jord».

Noen år senere, på Lyells tid, handlet ikke debatten så mye om jordens alder, men om ulike landskap skyldtes katastrofer eller uniforme prosesser. Selv om mange foretrakk det første, baserte man ikke diskusjonen på teologi, men på hva som var mulig å si fra forskning. Det kan være greit om også journalistikken kan få med seg dette neste gang temaet er vitenskapshistorie.