Bare to tanker i hodet?

Det finnes avgjort dem som blogger mer om seg selv enn det som skjer her på Dekodet, med eller uten bilder, klær og sponsormidler. 

Det er også avgjort dem som skriver atskillig mer om norsk kristenliv. 

Men siden jeg nå hadde et innlegg i Dagen om to av mine yndlingstemaer, er det fristende å dele det, relativt usensurert, fra litesigende overskrift til altsigende punktum,

Båser kan stenge

Ja, det er viktig å ha to tanker i hodet om gangen. I hvert fall om jeg er politiker i møte med opposisjonen og enøyde lobbyister. Skal jeg få drevet noe gjennom, viser samtidig erfaring at det ofte er nødvendig med bare én tanke.

Selv sliter jeg skikkelig med å ha bare to tanker. Det hjelper ikke at jeg kan bli i overkant ivrig.

Ikke overraskende går det som det må. Og da må jeg bruke litt plass på meg selv. 

I selskapslivet og lunsjen er jeg havnet i de fleste tenkelige og utenkelige båser. Historienerd, sportsidiot, tegneserietulling, SciFi-freak, TV-seriesluker, fotogal, fantasybuff, skeptiker, musikkfan, vittigper, idémyldrer, teknologifantast og så videre.

Og siden jeg jobber i en svært så sekulær bransje, hender det kollegaer behørig plasserer meg i det noen ser som den mest enøyde båsen av alle: kristen. 

Mekanismene er de samme også i kristne sammenhenger. 

Står man frem med noe, må det være det eneste man er opptatt av eller kan noe om. Reaksjonen fra organisasjoner og menigheter, media og enkeltpersoner er dermed forutsigbare. 

Det er en ganske interessant opplevelse for en som har en relativt bred bakgrunn. 

Jeg vokste opp i en familie uten interesse for kristen tro. Etter å ha blitt kristen første studieår, ble jeg med i Laget i Trondheim og ledet etter hvert arbeidet med oppfølging av bibelgruppeledere, i Lagets mest karismatiske periode (da Thomas Bjerkholt var studentprest) – og mest undervisende (da Gunnar Elstad tok over). 

Samtidig var jeg medredaktør for et blad om litteratur og livssyn. Vi skrev om C.S. Lewis og Tolkien, om musikk og tegneserier, Chesterton og Martin Luther King, Solsjenitsyn og science fiction.

Det ble atskillige artikler og oppslag i Credo om alt fra miljøvern til okkultisme.

I Oslo var gospelkveldene i regi av Guds Fred et lett valg, i likhet med de første Korsvei-leirene. Jeg sa ikke nei til å involvere meg i arbeid med nyreligiøse og i den tidlige fasen av dialogarbeidet med muslimer. 

Uansett hvor mye av dette som var kjent, stod båsen klar med lås da jeg ga ut en bok om myter om kirkehistorien. Jeg ble invitert til å snakke om det – og bare det.

Båsen ble ikke åpnet mer på gløtt da temaet var Da Vinci-koden. Resultat ble hundre foredrag på to år om det - og bare det. 

Etter skarp og grundig kritikk i en bok om nye ateister kom invitasjonene til å snakke om fordommer og fornuft. Siden det også var et kapittel om Jesus, ble det heldigvis også noen kvelder om mer enn at religion forgifter alt og Kirken hadde ment at jorden var flat. 

Men leverer man argumenter mot nye ateister, er det en annen bås som åpner seg – for så å låses: Siden Davidsen er opptatt av fakta og klar tenkning, har han en teoretisk tro.

Følgelig mangler han sans for mystikken, for bønn, sjelesorg, meditasjon eller hva det måtte være. Da jeg skrev en bok om kristen tro i lys av evolusjonslæren, måtte det selvsagt bety at jeg avviste mirakler. 

Erfaringen er klar: Forteller jeg ikke høyt og tydelig at jeg kjører på mange spor, på kryss og tvers i landskapet, må jeg med nødvendighet kjøre kun på ett - og det et smalsporet på vei mot stupet. 

Når jeg skriver dette, er ikke poenget bare å skrive om meg selv, selv om det har vært en hyggelig avveksling. Det er heller ingen bønn om færre invitasjoner til å snakke om tro og vitenskap, myter, fordommer og argumenter.

I stedet forsøker jeg å peke på hvor lett det er å sette i bås, både i og utenfor våre egne sammenhenger. Ikke bare fordi vi har lett for å stivne i tradisjoner, men fordi – hvis noen fortsatt er i tvil om temaet - det er så vanskelig å ha flere tanker i hodet om gangen. 

Vi skaper kunstige motsetninger. Vi ser svart hvitt. Er Per opptatt av det ene, er han ikke av det andre. Dekker én aktivitet noen behov, finnes ikke flere behov.

Ja, korsang er bra, for alle aldre. Men hva med å lage dugnadsgjeng, male huset og ordne nabolagets sykler, hager og tilkjøringsveier en eller flere dager i året? Organisere nattravner eller en pool av lånebiler – ev. av sjåfører? Flere forsamlinger har prøvd noe av dette, sikkert med blandet erfaring - omtrent som med kor. 

Ja, temakveld om sjelesorg er bra. Men hva med en temakveld om en TV-serie eller ny teknologi?

Som hva Game of Thrones, The Handmaid’s tale eller Westworld egentlig handler om og hva vi kan lære av dette?

Som hva Kunstig Intelligens eller «Internet of Things» vil bety i årene fremover? Hva med å få noen til å fortelle om Snapchat eller annet som er ukjent for mange over 30?

Og hvorfor ikke kombinere sjelesorg med tro og tanke, slik Gunnar Elstad forbilledlig gjorde i så mange år og Tom Arne Møllerbråten viser i Tro under tvil? Eller spiritualitet med gudsargumenter, som så mange av kirkefedrene? 

Eller tradisjonsnærhet med kreativitet og vidd, slik Chesterton var mester i?

Eller fornuft og fantasy, apologetikk og engasjerende Jesusformidling, som C.S. Lewis i og utenfor Narnia-bøkene?

Ja, en kristen forsamling er ikke minst til for de svake og sårbare, utviklingshemmede, ensomme og eldre. Men hva med også i blant å være til for de aller flinkeste? Hva med å invitere de som er best i naturfag på videregående til en kveld eller tre om tro og tanke? Hva med å invitere næringslivsledere til en kveld om inspirerende ledelse?

Ja, det er bra med prekener og temakvelder, kor og diakoni, menighetsblader og weekender. Men hva med å etablere menighetens podcast? Hva med å la kunngjøringene også komme på den måten? 

Hva med en serie intervjuer med noen i menigheten og lokalsamfunnet? Hva med en samtale med lederen av menighetsrådet om aktuelle utfordringer? Mellom soknepresten og imamen? Mellom lederen for KRIK og den lokale fotballklubben? 

Med en som er kjent for å brenne for en sak om en annen sak det vil overraske å høre at hun også brenner for?

For å nevne bare noen av tankene jeg har i hodet. 

Selv om det hjelper på gjennomføringen bare å ha én.

Synd og sånn

Teaterprest har nok lenge vært en atskillig bedre betegnelse enn rockeprest på Bjørn Eidsvåg, en av Norges 252 mektigste mennesker. Hans teft for dramaturgi er like usvikelig som hans empati og engasjement. Han har glimt i øyet, stort sett på de rette stedene. 

Eidsvåg bruker sjelden små bokstaver. Få overgår ham som trubadur, selv om refrenget kan bli noe monotont.  

Eller mer presist hans evige oppgjør med barndommens bedehus.

Evnen til å holde dommedag over trange og fordømmende miljøer er like formidabel som da disse miljøene var lettere formidable for et par generasjoner siden, i hvert fall i Sauda.  Og i det minste for barneøyne, når alt kretset om bedehuset eller frimenigheten, selv om det varierte hvor frie de var.

Det slås kort sagt inn mange slags åpne dører i Dagsavisens oppslag om Bjørn Eidsvåg. Teaterpresten. i forbindelse med hans Jesus-forestilling på Det norske teateret.

– Jeg gjør opp en slags status, hvilket forhold jeg har til Jesus, hvilket forhold jeg har til religion. Religion er liksom ikke det hippeste for tida, det er så mange dårlige assosiasjoner til religion – med god grunn, sier Eidsvåg. 

– Det er noe i religionen som virkelig kan ha en konstruktiv betydning i vår tid. Men da må en kvitte seg med en del tankestoff. En må kvitte seg med tull som handler om underkastelse, at noen står nærmere Gud enn andre. Alt sånn svada, alt som en nå vet: «Dette er tøys!» Det må bare vekk. Og så må vi løfte opp de tingene religionen på godt vis har forvalta opp igjennom årene, det som handler om humanitet, medkjensle og det som gir oss mot i vår tid. Mot til å leve, mot til å møte de utfordringene vi står. Det mener jeg religionen kan gjøre!

Tross kritisk distanse - eller kanskje på grunn av - forstår Eidsvåg at religionen, som om det skulle være mulig å summere noe så mangfoldig i bestemt form entall, også har positive sider.

I bedehusland vil nok mange nikke anerkjennende til at Eidsvåg støtter reformasjonstanken om at vi alle er like for Gud. Noen vil sikkert også glede seg over at han kan leses som et oppgjør med "underkastelsens religion". Selv om det sikkert ikke er ment slik, eller i hvert fall ikke bare slik.

Uansett risikerer nok enkelte pensjonister å få bedehuskaffen i halsen når han også tar et oppgjør med kristen tro og ikke bare bestemte miljøer.

– Men du tror rett og slett ikke lenger på arvesynd, eller «synd» generelt? 

– Ikke «synd» som en skavank som stenger oss ute fra Gud, eller det svære begrepet «synd». Men at vi mennesker gjør vondt, handler galt, at vi er ordentlig slemme – dette vet vi jo, at det fins faenskap.

Dagsavisen holder seg ikke for gode til å preke peke litt tilbake.

Til å være en som avviser synd som begrep, er det påfallende hvor ofte Bjørn Eidsvåg tilsynelatende har framstått som en slags angrende synder i ulike intervjuer i årenes løp.

Noen vil nok også se det som litt påfallende hvor mye retoriske klisjeer en såpass ruvende poet henter frem i oppgjøret med barndommen. 

Det gudsbildet, de bildene vi har av godt og vondt og himmel og helvete, de blei laga i ei tid da folk trodde jorda var flat. Solformørkelse var et fenomen ingen skjønte noe av, sykdom var et resultat av synd og demoner. Nå tror vi ikke på det verdensbildet lenger. Da trenger vi heller ikke det gudsbildet.

Tar man altså feil i noe vitenskapelig, kan man ikke formidle andre sannheter. Visste ikke den antikke matematikeren Euklid at solen går i bane om jorden, er ikke to pluss to fire. Hevder Eidsvåg at kirkefedrene trodde  jorden var flat eller at ingen skjønte noe av solformørkelser to hundre år etter Antikythera-mekanismen, er det altså ingen grunn til å høre på ham. 

Like lite som når en teolog hevder at dette var en tid der alle visste at sykdom skyldtes synd, ikke minst når nettopp hovedpersonen i Eidsvågs nye teaterstykke tar tydelig avstand fra dette. Som når han i fortellingen om den blindfødte i Johannes 9,3 understreker at verken "han eller eller hans foreldre har syndet".

At retorikken svikter er nok likevel ikke tilstrekkelig til at en med Eidsvågs bakgrunn vil endre sine tanker om synd, eller i det minste våge å henge begrepet på "at vi er ordentlig slemme".

Til gjengjeld er det interessant å observere at mens en teolog oppfatter syndsbegrepet som undertrykkende, trekker ateisten Bjørn Stærk i et Vårt Land-intervju "fram synd som ein av dei beste ideane religionen har bidrege med".

Noe han begrunner mer inngående i et oppslag i Dagens Perspektiv om nettopp Eidsvågs teaterstykke.

– Hva synes du er viktig å si om Jesus, som Eidsvåg ikke tok med?

– At syndsbegrepet ikke er dødt og heller ikke bør forkastes. Vi tenker som post-lutheranere. Det er en del av kulturen vår. Vi snakker ikke om synd lenger, men det ligger til grunn for hvordan vi tenker om rett og galt. Ideen om at vi alle er syndere er en av de viktigste ideene i kristendommen. Det virkelige ondskapens problem i kristendommen er ikke hvorfor Gud ikke gjør noe med all lidelsen i verden, men hvorfor du ikke gjør det. Det er det alle de radikale befalingene til Jesus handler om: «Du må leve radikalt annerledes enn du gjør.» Det gjelder ikke bare for radikale prester i Latin-Amerika. Det gjelder oss alle, i vårt personlige liv. 

– Vi kaller det kanskje ikke synd lenger, men vi ser verden på samme måte: at lidelse kommer fra det vi gjør og ikke gjør. At det har med deg og meg å gjøre. Det er et gap mellom hva du gjør og hva du burde gjøre, og at dette gapet er din skyld. Vi som kommer fra en kristen, jødisk eller muslimsk tradisjon har en tendens til å tro at alle mennesker på jorda tenker sånn, det gjør de ikke.

Denne evnen til å stille seg utenfor sin egen bakgrunn, å se den utenfra, er Stærks styrke. Der Bjørn Eidsvåg har for liten avstand til egne opplevelser, tar den andre Bjørn nødvendige steg til siden.

Muligens inspirert av Chesterton som altså er nevnt i Stærks nye bok, om Jesus. 

For Chesterton var tanken om arvesynden frigjørende. Den innebærer at vi er i samme båt.  Den er vår skjebne og vårt ansvar, uansett årsak. Ingen slipper unna. 

Vi kan spille friske, men vakler på vei mot limosinen. Alle er født på like fot.

Ingen er priviligerte som perfekte, aller minst de priviligerte. 

Som Chesterton uttrykte det i Orthodoxy, 

If we wish to pull down the prosperous oppressor we cannot do it with the new doctrine of human perfectibility; we can do it with the old doctrine of Original Sin. 

Mens hans disippel C.S. Lewis forklarte at "I am a democrat because I believe in the Fall of Man".

Nå krever ikke dette at vi må tro på et biologisk syndefall i fortiden. Det holder at vi observerer mennesker i nåtiden. Omtrent slik Paulus gjorde.

Trasig kristendom

En av de mer slitsomme USA-importene er troen på at nasjoner står under Guds dom.

Dermed vil enkelte tolke enhver katastrofe eller dødsulykke eller udåd som rammer USA, enten det er orkan eller skolemassakre, som Guds dom over nasjonen.

Nå er det mange grunner til å tie dette i hjel. Det er ikke representativt. Ingen norske prester jeg er kjent med er i nærheten av å mene noe sånn. Verken Teologisk fakultet, Menighetsfaktultetet eller andre norske læresteder har dette på pensum.

I stedet henger det sammen med den ikke helt opplagt selvfornektende oppfatningen i deler av USA, av at det er et guddommelig utvalgt land.

Og hva er da mer naturlig for nordmenn enn å tenke at det samme gjelder Norge, slik Vårt Land presenterte i gårsdagens oppslag om at Gud tillot 22. juli-massakren.

Bokens hovedbudskap er at Gud tillot 22. juli-terroren. Norge generelt og AUF spesielt ble rammet på grunn av sin anti-israelske politikk. 

Den «spontante inkompetansen» som oppsto i forbindelse med 22. juli-terroren minner Hoff om «flere tilfeller i Bibelen, der Israels fiender ble slått av en overnaturlig form for forvirring.» «Jeg er oppriktig bekymret for at Norge kan komme til å stå ovenfor flere slike tragedier, dersom vi ikke tar tak i de virkelige underliggende forholdene,» skriver Hoff i de innledende kapitlene.

Mens det nok vel så mye virker som han er bekymret for ikke å få nok oppmerksomhet i media.

På mange måter handler dette om en tradisjon der man dels bruker katastrofer som anledning til å si noe om samfunnets umoral og dels som en måte å styrke troverdigheten av kristen tro.

Vi finner dette hos maktesløse katolske prester i 1755, etter det fryktelige jordskjelvet i Lisboa som ble så mye diskutert i opplysningstiden. Vi finner det hos noe mer mektige TV-predikanter 250 år senere, da stormen Katrina raserte store deler av New Orleans.

Brenner man for en sak, er det ikke lett å holde seg for munnen når noe dramatisk skjer. Spesielt ikke når alt så opplagt går opp, siden Saken stemmer.

Flere enn konspirasjonsteoretikere utnytter tragiske hendelser grovt.

Sammenligner man Bibelen med avisoverskriftene, ser man jo at Bibelen stemmer. Siden den noen steder sier at Gud sprer forvirring, er forvirring et tydelig tegn på Gud.

Noe som nok heller er et tegn på at logikken er noen smuler forvirret.

Men det er ikke bare logikken som svikter, men assosiasjonene. Minner noe om noe, er det noe. Ligner trestubben på et menneske, er det Truls, siden han er et menneske.

Det handler mindre om å tolke tekster enn å lese ting inn i dem. Det beviser mer at det finnes kreative mennesker enn en skapende Gud. Enten man nå måtte se det førstnevnte som bevis for det sistnevnte eller kreativt nok ikke.

Og så handler det merkelig nok om apologetikk. Vi ser et slags hjelpeløst trosforsvar.

På mange måter er dette svært så velment. Man ønsker å vise at kristendommen er relevant og troverdig.

Mens man i realiteten ender med å vise at den er håpløs umenneskelig og lite troverdig .

Det er ikke sikkert det er tilfeldig at de som har jobbet seriøst med gudsargumenter velger andre vinkeler. Eller at de som velger denne vinkelen ikke har jobbet seriøst med gudsargumenter.

I stedet handler det om å vise hvor velsignet det er at vi er beskyttet av Gud. Og å advare mot å miste denne velsignelsen.

Boken gir enormt verdifull info som de fleste i vårt land ikke kjenner til, og er grundig dokumentert. En uunnværlig bok for alle som ønsker at Norge skal være velsignet av Gud!» 

Dette er fylkesleder Vest-Agder for Partiet De Kristne, Jan Ernst Gabrielsen, sin anbefaling av boken 22. juli-profetien, skrevet av Jeremy Hoff. Anbefalingen blir brukt i reklamen for boken påforfatterens hjemmeside.

Ikke uventet nøler ikke Dagen-redaktøren Vebjørn Selbekk med et sterkt og klart oppgjør med 22.juli-ekstremismen.

«22. juli-profetien» heter en ny bok som i disse dager markedsføres tungt i enkelte kristne miljøer, ikke minst på TV Visjon Norge. 

Kanalen selger boken i sine sendinger og TV-sjefen selv, Jan Hanvold er en av de som sterkt anbefaler boken. Det gjør også tidligere stortingsrepresentant for KrF, Anita Apeltun Sæle sammen med norske pastorer som Terje Liverød og Jan Ernst Gabrielsen. 

Etter vår mening er imidlertid «22. juli-profetien» en bok man snarere bør advare mot enn anbefale.

Det hevdes til og med at fofatteren Jeremy Hoff fikk innholdet som profetisk tale før massemordene.

Uten snev av dokumentasjon må vi bare på stole på Hoff og hans hoff.

Som Selbekk viser, blir det blir ikke bedre når forfatteren prøver å argumentere.

Forfatteren er videre tydelig opptatt av tallmagi. Spesielt knyttet til tallene tre og syv. Og fremfor alt 77. Hoff skriver at dette tallet forekommer tre ganger i Bibelen og er i alle tilfellene tett knyttet opp til temaet «hevn». Derfor er det et guddommelig tegn at Breivik uhindret skal ha fått streife om på Utøya i 77 minutter og at terrorangrepene 22. juli kostet 77 menneskeliv.

Argumentasjonen er tragisk av mange grunner.

Den legger stein til byrden for etterlatte. Ikke er den kjærlig, ikke er den logisk, ikke er den rett.

Skulle ikke det holde som innvending, bør i hvert fall Hoff og hans støttespillere notere seg at den driver folk vekk fra kristen tro med indignasjon og forakt.

Det hjelper ikke saken at slike tallanalyser følger GIGO-prinsippet, altså Garbage In,  Garbage Out.

Man bygger ikke på steingrunn ved å knytte argumentasjon til antall minutter innenfor et 60-tallsystem som kunne vært helt annerledes, f.eks. 50 minutter per time. Mener man å se noe guddommelig i en vilkårlig konvensjon, til og med hentet fra Babylon, er det ikke sikkert det er et tegn på gode tolkningsevner.

Det blir ikke bedre av at Utøya-massakren ikke foregikk i 77 minutter. Det eneste som kan knyttes til dette er tiden fra bilbomben til Kripos fikk ut riksalarm til alle politidistrikter, uten at det er lett å se andre tegn i dette enn uforsvarlighet.

Den sykelige logikken fortsetter når man overfører Det gamle testamentets fortellinger om Israel som Guds utvalgte folk, der velsignelser og forbannelser er avhengig av oppførsel, til Norge.

Det er vanskelig å finne en mer nærsynt og nasjonalsjåvinistisk tulleteologi.

Gjør folk eller ledere noe galt, går det oss ille. Svartedauden var straffen for at vi var noe så ille som katolske. Utøya for at vi støttet Palestinerne mer enn Israel.

Det er ikke vanskelig å finne noe å skylde noe på. Bare fantasien setter grenser.

For i et spekter av hendelser er det lett å lage seg mønstere og dømme andre. Sultårene under napoleonskrigene der tusener døde skyldes Christian Vs lover eller Struensees utroskap. Spanskesyken skyldes unionsoppløsningen. Den engelske feilbombingen av en trikk i Oslo under krigen med titalls døde skyldes Kong Haakons syndige tanker.

Mens det i realiteten er smålig og historieløst å se alle slags katastrofer og kriger som straffen for synd, selv om en del av de sistnevnte i høyeste grad er statslederes ansvar.

Det blir ikke bedre av at Norge ikke er noen metafysisk eller fast størrelse. Norge i 2015 er noe annet enn Norge i 1904 er noe annet enn i 1813 er noe annet enn i 1396 er noe annet enn i 871. Enten vi snakker statsformer, allianser, innbyggere, areal, religion eller bastante bokutgivelser.

Snakker vi om "Det norske folk" eller "Den norske nasjon" er dette enda mer ustabilt enn "Norge".

Hvilket folk er Island og fra når? Hva med Jemtland og Härjedalen? Samer?

Mener vi med eller uten innvandrere? Selv er jeg fra en svensk slekt tidlig på 1800-tallet. Når ble vi norske og dermed utsatt for Guds dom over "den norske" fremfor "den svenske" nasjon? Så er jeg enda mer fra norske slekter. Er det naziprinsippet som gjelder, med kvartsvenske osv.?

Kan jeg flytte til Sverige eller Danmark eller Færøyene for å unngå Guds dom over Norge? Kan mine barn gjøre det?

Men så er det en side ved dette som sjelden nevnes av de som står for denne teologien, men som likevel er overtydelig. For Norge er blitt svært mye bedre de seneste hundre år. Levealderen er økt dramatisk og økonomien er bedre enn noen gang.

Hvis Gud løpende velsigner eller advarer nasjoner ut fra tro og gjerninger, er det tydelig at han er ganske så fornøyd med avkristning.

Gratulerer med 129 år med kvinnelig stemmerett!

Vi spretter pærebrus- og perignon-korkene og feirer at det i år er 129 år siden det ble allmenn stemmerett for menn og kvinner i Norge.

Dette skjedde i 1884 og vi snakker selvsagt om konservative misjonsselskaper som så ofte har gått i bresjen for likestilling og rettigheter.

Mens det i den første kirke var en rekke kvinnelige ledere, ble dette dessverre for det meste avviklet etter hvert som romersk samfunnsordning fikk innflytelse på Kirken. Nå kan man si mye positivt og negativt om dette gjennom historien, men for enkelthets skyld hopper vi frem til Hans Nielsen Hauge som for to hundre år siden ga kvinner rett til å forkynne og holde andakter på lik linje med menn.

Mer formelt var Misjonsforbundet først ut med stemmerett for alle kvinner og menn over 17 år helt fra oppstarten i 1884. Den dag i dag altså en mer allmenn stemmerett enn ved stortingsvalg.

Misjonsforbundet ga med andre ord kvinner stemmerett før den første kvinnestemmerettsforeningen ble stiftet her i landet.

I Norsk Søndagsskoleforbund hadde kvinner også stemmerett siden oppstarten i 1889.Så gikk det slag i slag. Muligens var det viktigste skrittet med Det Norske Misjonsselskap i 1904. Vi gir ordet til Regjeringen:

Misjonsselskapets innføring av stemmerett for kvinner i 1904 var et stort og viktig skritt på likestillingsveien. Det var noen forut for Misjonsselskapet. Både i Søndagsskoleforbundet og i Norges kristelige Ungdomsforbund var kvinnene valgbare til verv i hovedstyre og generalforsamling. Men Misjonsselskapet var da, som nå, en virkelig stor organisasjon og det var et sterkt signal da kvinnene her fikk stemmerett. Det at flere store og tydelige kristne organisasjoner allerede rundt århundreskiftet ga kvinnene denne retten, ga et tydelig signal som må ha vært tungtveiende også når det skulle vurderes kvinnelig stemmerett også ved stortings- og kommunestyrevalg her til lands.

Og dette var altså ikke en tilfeldig bevegelse i en krok, men en organisasjon med titusener av medlemmer. Som førsteamanuensis Kristin Norseth skriver i dagens Vårt Land (papirutgaven) var det 

datidens eldste og mest innflytelsesrike kristelige organisasjon. Organisasjonen omfattet 900 misjonsforeninger for begge kjønn, ble støttet av 3.500 frittstående kvinneforeninger og utga fire blader med opplag som langt overskred de fleste dagsaviser.

I linken over ser vi at Barne- og likestillingsministeren dermed kunne påpeke ved hundreårsjubileet at

Det heter jo at i 1913 fikk kvinnene stemmerett og året etter brøt første verdenskrig ut. Men ikke mindre – i 1904 fikk kvinnene i NMS stemmerett, og året etter ble unionen med Sverige oppløst!

 Nå møtte dette selvsagt motstand.

På den ene siden finner vi dem som lente seg til det de så som Bibelens lære, som gitt i et vedlegg til en eksamensoppgave på videregående i Norsk skriftlig, hovedmål i år om "Kjønnskamp i hundre".

Som man kan vente ut fra mange kristne organisasjoners vedtak gikk imidlertid ikke skillelinjene mellom konservative kristne og andre, slik SNL nevner i en omtale av denne debatten.

Den norske statskirken var på denne tiden pietistisk og konservativ. Innenfor kirken var det vanlig å anse kvinnens underordning som en del av Guds skaperordning. Likevel var det også teologer som støttet kvinnenes krav. Skillelinjene i debatten gikk ikke etter religiøse kriterier, men fulgte partitilhørighet.

Dermed er det ikke uventet i debatten at motstandere av kvinnelig stemmerett også lente seg mot sine tolkninger av naturvitenskapen, nærmere bestemt slik de oppfattet evolusjonslæren.

Den Lære, at Mand og Kvinde, naar Forskjellen i Kjøn blot undtages, er hinanden fuldstændig lige i Anlæg og Evner, beror efter Flertallets Mening mere paa abstrakte, fra selve Livet løsrevne Theorier end paa Kjendsgjerninger og Erfaring, og det skulde neppe kunne betegnes anderledes end som en SelvmodsigeIse, naar man ud af en forudsat Lighed mellem Mand og Kvinde fordrer, at Kvinden, naar hun trods Ligheden med Manden dog faktisk har trukket det korteste Straa i Tilværelsens og Udviklingens Kamp, nu skal forhjælpes til at træde op mod Mandens angivelige Overgreb og derigjennem hævde sin Stilling som Mandens Konkurrent paa alle Livets Omraader; en saadan modus vivendi rornnsætter nog meget mere en Modsætning end en Lighed mellem Mand og Kvinde, et Modsætningsforhold, der under Udviklingens Gang, hvis den ellers sker konsekvent, maa blive mere og mere tilspidset og skjærpet. Skal Kvinderne udrustes til at varetage sine Interesser ligeoverfor anden og varetage disse specielt ved sin Deltagelse i det offentlige Liv, an det neppe være tvivlsomt, at de uden Mændenes Medvirkning vil udsættes for at trykkes ned istedefor at kunne hævde sin Stilling, og at Kvindernes Deltagelse i det offentlige Liv, seet fra dette Synspunkt, langt fra er at anbefale.

 Selv om det er tvilsomt om dette sitatet kommer i et vedlegg til neste års norskeksamen.

Tale for dagen

Det er Grunnlovsdag og blant mye vi feirer er at det er blitt lov for jøder, munkeordener og jesuitter å bosette seg i landet.

For som kjent het det opprinnelig i §2 at «Jesuitter og Munkeordener maa ikke taales. Jøder ere udelukkede fra Adgang til Riget».

Men hvorfor fikk de ikke adgang? Stengte Eidsvollsfedrene noen grupper ute fordi de led av hva vi i dag kaller for fremmedfrykt og rasisme? Kan datidens debatt overføres til dagens?

Ja, noe, i noen grad - et stykke på vei. Men langt mindre enn hva vi har hørt fra talerstolene i dag.

Det er rett og slett anakronistisk å trekke fram den type rasisme som kom senere på 1800-tallet eller senere spill på populistisk fremmedfrykt.  Motviljen handlet ikke så mye om antisemittisme som antijudaisme, altså i mindre grad rasisme enn religion.

Kristne jøder kunne bosette seg så mye de ville. Tause jesuitter var stadig på besøk.

Men det var i liten grad snakk om grunnlovsfedre med lav moral og høy intoleranse. Man var ikke ute etter å forfølge grupper med andre meninger. Bekymringen gjaldt ikke sosialbudsjettet, tigging eller tissing.  

I stedet er mye av forklaringen konspirasjonsteorier.

Mye kan tilskrives overivrige nasjonsbyggere med tunnelsyn. Målet var å sikre et stabilt samfunn som man mente best kunne bygges på fedrenes tro gjennom århundrer. Og siden troen kom av forkynnelsen, gjaldt det å holde den til Luthers katekisme og Pontoppidans forklaringer. Siden det store flertall var fattige bønder med lite utdannelse ville de være lett påvirkelige for overtalelseskunster og bestikkelser.

Problemet var dermed ikke at noen grupper var for svake og ville belaste samfunnet, hadde feil gener eller skalleform, men at de var for sterke.

Man tvilte på folkets evne til å stå i mot så kløktige misjonærer som jesuittene. De hadde bevist sine kunster ved å spre katolsk tro over store deler av verden i århundrer. At de også hadde arbeidet mot slaveri og for selvstendighet, teknologi og naturvitenskap, ikke minst i Kina, var grunnlovsfedrene mindre kjent med.

Nei, jesuittene hadde dårlig moral siden de lærte at hensikten helliger middelet. Uten at man tok det så nøye med å se etter om de faktisk gjorde dette. Selv om et utsagn som ligner finnes hos Hermann Busenbaum, er det dels tatt ut av sin sammenheng og uansett langt eldre.

Denne og andre sannheter var likevel godt kjent, noe som ga mang en brav opplysningsmann vann på mølla og vi senere ser enda mer vann på større møller i en serie konspirasjonsteorier som påvirket alt fra Bismarck og nazister, til adventister og Jack Chick.

Nå ble utestengelsen av jesuitter riktig nok i liten grad tolket som et forbud mot innreise. Siden det var underforstått at det først og fremst handlet om å utbre den jesuittiske lære, kunne jesuitter  oppholde seg i Norge.

Christian Michelsen hadde da også jesuitter som gjester og rådgivere i 1905.

Men frykten for forkynnelsen var så sterk at forbudet ble stående fram til 1956. Det ble først opphevet som en konsekvens av at Norge var med og stiftet Europarådet og signerte Menneskerettighetskonvensjonen i 1950.

Noe som ikke akkurat direkte støttet opp under lover mot bestemte religiøse retninger.

De sterkeste motstanderne var Kristelig Folkeparti som stod støtt og steilt på luthersk grunn med den ikke akkurat katolskvennlige Kjell Bondevik i spissen for bedehusfolket.

En annen som uttrykte sin skepsis var Høyres parlamentariske leder Carl Joachim Hambro.

Det mangler ikke applaus fra galleriet da han hevdet at jesuittene hadde "gitt lærdom til marxismen" og stod bak fascismen (se ellers en lang gjennomgang av debatten her).

Dermed er det forståelig at den katolske biskopen  i Oslo,  Jacob Mangers,  ved valget i 1957 skal ha sagt at katolikker kunne stemme på alle partier, unntatt NKP og Krf.

Mens Høyre slapp unna.

Nå betyr ikke endringen av jesuittparagrafen at det mangler antikatolske konspirasjonsteorier her til lands.

I stedet spres de i større grad og flere steder enn noen gang, enten vi snakker om facebook, Dan Brown eller resten av feltet med bestselgere.

Hva så med jødene? Var det ikke opplagt rasisme der?

Slik rettshistoriker Edvard Aspelund som tilhører Det mosaiske trossamfund skriver i sin Masteroppgave "Jøder ere fremdeles udelukket fra Adgang til Riget" - Grunnlovens utelukkelse av jøder 1814-1851 handlet dette om flere forhold

 Også her satt mange slags argumenter og påstander løst og skal vi først snakke om noe som minner om rasisme, er det nok her. Men likevel var det altså lettest for Wergeland og andre å få endret jødeparagrafen.

Interessant nok fikk altså jødene adgang til Norge over hundre år før jesuittene og nesten femti år før andre munkeordener i 1897.

Går vi mer direkte inn i diskusjonen ser vi igjen at mye kan knyttes til ønsket om en enhetskultur. Nasjonen kunne best bygges på en homogen gruppe lutherske kristne. Vi måtte verne oss mot alt og alle som kunne forstyrre prosjektet.

Samtidig lå det også andre motiver til grunn.

Selv om forbudet mot jøders adgang først startet som en begrensning i religionsfriheten i Grunnloven, ble det fort tydelig at det ikke bare var religion som var motivene hos dem som ønsket et forbud mot jøder, og omvendt hos de som ønsket å oppheve det. Stort sett alle argumentene som kunne brukes, ble brukt både av motstanderne og tilhengerne alt etter som det passet. Det var flere argumenter som gikk på jødesommen og jødene og deres forhold, og særlig deres negative innflytelse på handelen og næringslivet ble trukket frem.

Vi kommer likevel ikke unna at klassiske antisemittiske konspirasjonsteorier lurte i kulissene, selv om de hadde langt mindre omfang og alvorsgrad enn de skulle få i århundret etter. Jødene var ikke bare i liten grad i stand til å tilpasse seg norske forhold, de var aktive motstandere av norske lover og orden.

Dermed kunne Selvstendighetspartiets Christie hevde i diskusjonen at det var problemer med fremmede innflytelser

i en liten stat hvor borgerne hadde en livlig fantasi og lett kunne påvirkes av bedragere som i sin religiøse iver kunne tilliste seg formue og føre til laster og oppsetsighet mot øvrigheten, menneskeofring, avgudsdyrkelse og bigami. Derfor bør den frie religionsutøvelse begrenses til de kristelige religions-sekter (jfr. Riksforsamlingens forhandlinger bind 1 s. 181-182).

Som vi ser kan det diskuteres hvem som er lettest påvirkelig av bedragere og hadde livligst fantasi.

Men det kan ikke diskuteres like mye hva som bør med i 17.maitalene. Har de mindre enn et kvarter om konspirasjonsteorier, er det bare å blåse i fløyten.

Norsk kultur er ikke norsk

Siden det er tiden for de mer enn lettere båsstemplende utvekslinger om hva som er norsk kultur, kan vi i det minste slå fast at det er ikke det viktigste spørsmålet, i tillegg til at noe slik ikke finnes.

Det er flere grunner til at vi går litt høyt ut fra hoppkanten her.

For det første bor vi i et land som aldri har hatt én kultur.

Dette handler om alt fra regionale forskjeller (Østlandet har aldri vært Vestlandet, Kristiansand er ikke Kristiansund, Senja er ikke Bygdøy) til religiøse. Det handler om språk, festkulturer, arbeidskulturer, lederstiler, trikse og fikse-kulturer, bygdekulturer og urban, musikkulturer og mat.

Den protestantiske arbeidsetikk er på vei ut og slo vel aldri helt gjennom på Oslo vest.

De som går i dansebandmiljøer minner lite om metalfans, det klassiske publikum lite om saggere.

Julaften er splittet mellom pinnekjøtt og ribbe, kalkun og torsk. Fredagstaco er noe annet enn fredagsgrøt og never shall the twain meet.

På 900-tallet hadde vi både kristne og de som dyrket norrøne guder i landet, på 1500-tallet protestanter og katolikker, på 1800-tallet høykirkelige og lavkirkelige (etter hvert til og med jøder og fritenkere). I dag møter vi et rimelig bredt spekter av religioner og ikke bare fordi vi lever i en relativt postmoderne tid.

Det forhindrer selvsagt ikke at vi kan ha store 17. mai-faner å fylkes under, eller barne- og borgertog, men feiringen er blitt noe mindre eksistensiell enn i 1945. For noen virker den da også som en motivasjon til å avvise EU, for andre som en motivasjon til å tro at vi kan bevare det norske (hva nå det er) også i EU.

For det andre er lite av denne kulturen norsk. Den er for det aller meste importvare, muligens med unntak av noen av de eldste mattradisjonene. Likevel er pussig nok verken lutefisk eller smalahove allemannseie.

For det tredje har vi alltid hatt innvandrere som hver på sin måte har hatt kulturell betydning, enten vi snakker om vikingtidens træller, hansatidens ... hanseater, rallartid eller dagens invasjon av svensker og polakker, pakistanere, somaliere og vietnamesere, engelskmenn og amerikanere

Men dette spiller altså ikke så stor rolle. For spørsmålet er ikke om vi har en norsk kultur. Det er om vi bor i et bærekraftig land.

Oppfyller vi samfunnskontrakten eller underminerer vi den?  Yter vi før vi nyter? Setter vi næring foran tæring? 

Har vi økonomisk og kulturell robusthet i møte med endrede holdninger, vaner og verdier hos de som har bodd i landet noen generasjoner?

Har vi det i møte med nye  holdninger, vaner og verdier hos de som av ulike årsaker kommer til landet?

Hva skjer når livsregnskapet til stadig flere går i underskudd, enten vi snakker kapital eller kultur? Hva når stadig færre har den tillit til staten som blant annet toregimentslæren har støttet og styrket i tidligere generasjoner, som en viktig forutsetning for de nordiske velferds­statene, slik historikeren Nils Ivar Agøy er inne på?

Hva når gruppene som koster mer enn de gir vokser?  Hva skjer når antall trygdede stiger, samtidig som livsstilssykdomer øker? Hva skjer når vi får stadig mindre protestantisk arbeidsetikk?

Blant de som har skrevet mest konkret om dette seneste uke er Elin Ørjasæter. Og skriver man konkret fortjener man andre typer respons enn når man skriver surt eller søtt, vemmelig eller velment.

Nå kan man diskutere detaljer i Ørjasæters vurderinger av mentaliteter, trygdemisbruk og innvandrerregnskap, første- og andregenerasjon, men skal man løse noen problemer hjelper det som kjent å se dem.

Og så er det slik at idealer ofte er bedre enn fobier. Det overrasker ikke når hun sier at

Blant mine bekjente er det de “gammeldagse” personlige kristne og de mer sekulært orienterte muslimer som gjør det best hvis suksess måles i skikkelighet, edruskap (!), arbeidssomhet og dermed samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Deres kulturbakgrunn er altså svært ulik, men begge grupper overoppfyller samfunnskontrakten.

Likevel er det noen stemmer i hodet som sier at ingen av regjeringsalternativene kommer til å gjøre det til en flaggsak å styrke noen av gruppene.

Norge er ikke et kristent land

Når jeg har som overskrift at Norge ikke er et kristent land kan det leses på ulike måter - og ikke bare tabloide.

Og selvsagt henger det sammen med debatten om norsk kultur, innvandrere og Stålsett-utvalgets forslag.

Hvor man altså som på NRK's Debatten i går (fra 49:20-50:50) kan oppleve å høre Arnulf Kolstad, professor i sosialpsykologi ved NTNU, først latterliggjøre kristen tro som enkel og dum overtro han er glad for å være kvitt, for så å si han er ydmyk og ønsker å vise respekt.

Det blir ikke bedre når han synes å si at gudstro tilhører middelalderen og bondekulturen vi heldigvis har forlatt, og at det er en betingelse for et godt samfunn å la oss berike av innvandrerkulturene  (fra 47:50-48:30). Uten å nevne at mange dels har en gudstro og dels kommer fra en bondekultur.

Man lurer kort sagt på om han er en forkledd stand up-komiker.

Om ikke annet understreker det at evnen til å forstå og beskrive andre tenkesett forbløffende ofte er proporsjonal med viljen.

Hva mener jeg så med overskriften?

Noen vil forstå den som at Norge er et sekulært land - vi har en rekke felles verdier som ingen har monopol på. Å kalle Norge for et kristent land er et kulturelt overgrep. Det er å si at du ikke er ordentlig norsk hvis du ikke er kristen.

Andre vil forstå den som om Norge er et land som trenger å rekristnes. Norge har vært et kristent land, men er avkristnet.

Så er det sikkert de som vil tenke at ingen land er kristne, det er det bare mennesker som kan være.

Men det er altså ingen av disse variantene som er grunnen til overskriften. I stedet handler dette om at Norge i liten grad har vært et kristent land, eller har vært det på tildels svært ulike måter gjennom historien.

Sagt på en annen måte er kristendommen ikke norsk og kan ikke bli det. Den er en internasjonal affære som alltid vil være fremmed for norsk kultur. Og den handler om mer enn frelse eller pekefingre.

Vi har alltid levd med, og vil fortsette å leve med, fristelsen til en arbeidskultur som ikke er kristen (enten vi tenker på nordmenn som svartarbeidende, fiksere eller ferieomane), en alkoholkultur som ikke er kristen (enten vi tenker på den nordiske festkulturen eller avholdskulturen), en studiekultur som ikke er kristen (vi verken velger eller leser fag for å forstå eller forbedre verden eller tjene mennesker, men for å tjene penger) eller familiekulturen (som stadig mer handler om å realisere seg selv - kjedsomhet er en viktigere årsak til skilsmisser enn utroskap).

Det vil alltid være lettere å velge følelser fremfor plikter, emosjoner fremfor rasjonalitet, grådighet fremfor godhet, tunnelsyn fremfor vidsyn.

Vi styres av stemningsbølger og oppfører oss som lynsjemobber. Hvis noen tviler på dette, er det bare å følge med på offentlig debatt, også utenfor kommentarfeltene.

Men har ikke Norge i det minste vært et kristent land?

Jo, litt avhengig av hva vi snakker om. Man trenger ikke doktorgrad for å ane kristne tradisjoner og tenkning i litteratur og  lovverk, helligdager og språk, banneord og musikk.

Kristen tro er blitt innført i Norge i flere bølger med hver sine sett av positive verdier og hver sine utfordringer - og som dels fortrengte de forrige.

På 10-1100-tallet ble vi del av det europeiske prosjektet med universiteter, romerrett og rasjonalitet, inkludert arbeidsmunker og teknologiutvikling,  hospitaler og kamp mot blodhevn og å sette barn ut i skogen.

Begeistringen for antikkens filosofi ble forsterket av troen på en rasjonell lovgiver bak naturen og at all sannhet er Guds sannhet. Aten slo seg sammen med Jerusalem og Roma i en fruktbar spenning som skapte en uvanlig kulturell energi - og la grunnlaget for moderne vitenskap.

På 15-1600-tallet kom bibeltroskapen og toregimentslæren (og en pussig sans for lovene i GT). Samt spenningen mellom embedskirken og vitenskapsaktive prester likevel ofte i kontakt med grasrota, noe som både viste seg i potetprester og forsøk på støtte til den fremvoksende arbeiderklassen.

Selv om ikke alle alltid var like ivrige på alle demokratiske reformer.

På 1800-tallet kom den "protestantiske arbeidsetikk" (som vi også ser i deler av middelalderen), haugianismen, misjons-, lekmanns- og avholdsbevegelsene.

Siden har kristne i offentlig sammenheng med få unntak enten svelget modernismens (og senere postmodernismens) tankemessige premisser, fordømt utviklingen fyrrig og firkantet eller gjemt seg på bedehuset.

Til nød har noen frontet lekmannsbevegelsen gjennom KrF.

Selv om det har vært noen ikke helt ubetydelige slengere som Sigrid Undset og Ronald Fangen.

Nei, Norge er ikke er et kristent land - det er riktigere å si at vi er et etterkristent land.

Noe som er ganske annerledes enn å være et førkristent.

Mange oppfatter dermed kristen tro som noe avleggs, gammeldags og kjedelig, som motbevist overtro (vi lever jo tross alt i ... i ... 2013!) og ikke minst i strid med "moderne verdier".

Et begrep som understreker at vi i mindre grad er en kristen kultur, enn en kalenderkultur.

Hvilket ikke betyr at Norge er lite påvirket av kristne eller kristnede impulser, fra alle tre bølgene over (selv om det kan sitte langt inne å innse det). Eller at vi ikke bør si at vi bygger på kristne og humanistiske verdier - selv om det hjelper å vite hva de er.

Det betyr i stedet at vi trenger en ryddig samtale der vi ikke misbruker "kristne verdier" eller "kristent land" i politisk eller polemisk ærend, enten vi ønsker mer av dette eller er glade for å slippe.

Tulleteologi og advarsler

I enkelte kretser er det en kjærkommen tanke at Norge er et kristent land. For noen fordi det gir så mange muligheter til å kritisere kristne, for andre fordi det gir så mange muligheter til å kritisere Norge.

Dermed kan vi stadig oppleve oppgjør med kristen tro i kjølvannet av alt fra tvangsfornorskning av samer til embetskirkens avvisning av parlamentarismen. Og, motsatt, krasse utfall mot partier og politikere som har innført selvbestemt abort og en ekteskapslov som åpner for vielser av homofile.

Siden Norge jo er et kristent land må selvsagt Gud reagere. Og hva er da en mer naturlig tanke enn at det skjer på spektakulære måter, som på Utøya 22. juli?

Sarpsborg Arbeiderblad siterer fra et foredrag av statsviter Per Haakonsen på et åpent medlemsmøte i Sarpsborg Kr.f forrige onsdag.

SA har fått tilgang til manuskriptet til talen Haakonsen holdt på møtet. Der sier han blant annet at «Utøya-massakren kan sees i lys av det stadig mer betente forhold mellom Israel og Norge og de diplomatiske kontroverser som har vært i den senere tid.»

Han poengterer også at Alexander Kielland-ulykken, der 123 mennesker omkom, skjedde kort tid etter at Norge nektet å selge olje til Israel.

«Det er tankevekkende at de to største ulykkene i Norge etter krigen, begge kan knyttes til Norges forhold til Israel. Uvilkårlig må vi spørre: Kunne disse ulykkene ha vært unngått dersom vi hadde hatt et mer positivt forhold til Israel?» står det i Haakonsens manus, og retorikken fortsetter slik: «Bak dette spørsmålet ligger vissheten/kunnskapen om den norske antisemittismen. Men parallelt med denne løper også avkristningen av Norge. Det er to sider ved samme sak».

Det er altså på tide å gjenta det jeg skrev i høst om et tilsvarende uttrykk for tulleteologi og nasjonalisme. Mulig vi bør gjenta dette minst én gang hvert halvår.

Det vi her ser er med andre ord en sjåvinistisk teologi som legger opp til at den historisk kontingente politiske konstruksjonen Norge anno 2011 (og altså ikke før f.eks. freden i Brömsebro i 1645 eller under den løse unionen med Sverige, eller med Magnus Lagabøters eller Christian V's lover) er en meningsfull enhet i Guds perspektiv.

Dette handler ikke om at det bør bli slutt på å be for konge og fedreland, men at vi ikke må late som om konstruksjonen Norge er en person som kan opptre på måter som påkaller Guds velsignelse eller ei, utover eventuelle naturlige konsekvenser av politiske eller etiske bommerter. Vi bør kort sagt ikke nærme oss noe i nærheten av jødenes selvforståelse i det gamle testamentet.

Dette er med andre ord ikke bare "utenfor normal tenkning" (altså en finere måte å si galskap på), det er utenfor all normal teologi.

Kort sagt er det ikke akkurat uventet at Kr.F-leder Knut Aril Hareide tar såpass grundig avstand fra saken, selv om han nok må gjennom noen rituelle øvelser med AUF og andre i løpet av dagen.

I likhet med lokallederen i Sarpsborg.

Per Haakonsens holdninger i foredraget uttrykker lite annet enn en amerikanisert nasjonalistisk grasrotteologi, ikke noen alminnelig katolsk eller luthersk tenkning.

Det er ikke tilfeldig at vi kanskje særlig finner tankegangen i kristne miljøer med utstrakt tro på konspirasjonsteorier.

Nå har ikke jeg for vane å sitere Jan Bygstad, men akkurat her er det på sin plass, siden han ikke direkte kan beskyldes for å lefle med liberalteologi og har et gehør eller to hos enkelte lokale Kr.f-ledere.

Bygstad uttrykte i oktober i et fordrag i Foreningen for Bibel og Bekjennelse om 22. juli at

Nå er det også slik at vi i den kristne dagspresse har kunnet lese ulike forsøk på å fortolke de begivenhetene som fant sted denne dagen. Og det har kanskje ikke vært så rent få røster som har hevdet at dette er Guds straffedom over dem som ble direkte rammet denne dagen. En henter frem ulike tildragelser som skal ha skjedd på Utøya og som Gud da har funnet grunn til å straffe disse ungdommene for.

Til dette er det å si at slike slutninger har vi som troende ingen rett til å trekke. Det er slik med enhver historisk begivenhet at den er tvetydig. Det vil si at ingen av oss kan vite hva som er Gud hensikt med det ene eller det annet som skjer på historiens arena. En kan ut fra ulike ståsted tolke en begivenhet på de mest forskjellige måter. For å ta et historisk eksempel: I 1870 fant det første Vatikankonsilet sted i Roma. Det var på dette konsilet dogmet om pavens ufeilbarlighet ble vedtatt. Det var meget stor uenighet rundt dette under konsilet. Natten etter at dette dogmet var vedtatt - det var julaften - gikk det et forferdelig tordenvær over Roma, et tordenvær som det ikke hadde vært i manns minne. Da brøt motstanderne av dogmet om pavens ufeilbarlighet ut: Nå ser vi hvorledes Gud vredes over hva som skjer i kirken. Tilhengerne sa på sin side det motsatte: Nå ser vi hvorledes mørkets makter raser forgjeves!

Nå handler ikke dette bare om at det er vanskelig å tolke hendelser, men om at noen type tolkninger blir tøvete, uansett.

Det skal kort sagt godt gjøres å argumentere for at Gud styrer verden som om den tilfeldige historiske konstruksjonen Norge (uten Jemtland og Härjedalen, for ikke å si skotske besittelser) er underlagt Femte Mosebok.

Ikke er vi Israel for noen tusen år siden og vi lever etter Det nye testamentet.

Saken blir ikke teologisk bedre av at denne type oppfatninger av varsler knyttet til ugjerninger og katastrofer minner mer om hedensk tenkning (for å holde oss til bibelspråket) enn kristen. Dette var kort sagt mer vanlig i det gamle Roma enn det er i Romerkirken. Det har oftere være berettet om fra misjonsmarken enn blant misjonærer.

Men de seneste generasjoner har det altså kommet snikende inn bakveien, eller atlanterhavsveien som det også kalles. Man kan være i mot union med Europa, men har lite i mot union med tulleteologi og konspirasjonsteorier fra USA.

Og sistnevnte fører aldri noe godt med seg.

Den som har ører kan jo ta det som en advarsel.

Sex og harnisk og slik

Aftenpostens ofte utmerkede debattredaktør Erik Tornes utfordrer blant andre tankesmien Skaperkraft til å fokusere på noe annet enn sex, som han mener er hva kristne er opptatt av i samfunnsdebatten.

Sex og kristenliv.

Kristen-Norge er i harnisk. Igjen.

Det gikk ikke lange tiden fra TV-serien Trekant var i gang med ny sesong til kritikken kom fra kristne organisasjoner.

Misforstå meg rett: Det er gode grunner til å reagere på TV-bilder av tafsing, klåing og nærbilder av masturbering. Og denne gang er de kristne langt fra alene om å kritisere Trekant.

Men hvor er det samme Kristen-Norge når det er snakk om noen av vår tids største utfordringer, som kampen mot fattigdom, klimautfordringene eller i diskusjonene om Europas økonomiske utfordringer?

Nå er det vel etterhvert kommet en erkjennelse hos meg at Dekodet ikke = Kristen-Norge, og ikke bare fordi jeg tross 1 237 innlegg eller noe slik ikke har skrevet mer enn en håndfull eller to innlegg der ordet sex er omtalt i en eller (oftere) annen sammenheng.

Men etter å ha lest atskillige kristne aviser, medlemsblader, tidsskrifter og bøker er vel min konklusjon at heller ikke Kristen-Norge = Kristen-Norge.

I hvert fall hvis det skal kjennetegnes på sexfokus.

Det er ingen tvil om at vi lever i et sexifisert samfunn. Og mediene får velfortjent kritikk når spekulative sexoppslag avløser hverandre på avisenes forsider. Men de kristne miljøene må også ta sin del av ansvaret for hvilke debatter de velger å prioritere.

Kanskje kan den forholdsvis nystartede tankesmien Skaperkraft bidra til å endre dette bildet noe. Tankesmienes fem satsingsområder er i alle fall på papiret befriende fritt for ordet sex. En annen tankesmie, Civita, har valgt å trekke frem det som fungerer med integrering istedenfor å terpe på det som ikke er så bra. Dette er, ifølge Civita, mer konstruktivt. Kan Skaperkraft og andre kristne miljøer få til noe av det samme på sine områder?

Det kan jo være greit å heve blikket fra skritthøyde fra tid til annen.

Og der er vi vel enige. Det har jo som nevnt også hendt vi har gjort det på denne bloggen.

Nå er ikke poenget å polemisere mot Tornes eller å hevde at Kristen-Norge (hva nå det er) ikke tar opp sex eller ikke litt vel ofte gjør det på klønete måter.

Men slik jeg oppfatter dette bygger utfordringen han gir enda mer på persepsjon enn på praksis.

Dermed er det et et vel så viktig spørsmål hvordan Skaperkraft (og andre kristne sammenhenger) kan bidra i samfunnsdebatten på måter som etterlater et riktigere inntrykk av bredden i temaer man er opptatt av?

Som et eksempel på denne bredden kan nevnes et ikke helt ubetydelige organ som Den norske kirkes Bispemøte som de seneste tiårene har levert ganske sterke og klare uttalelser om  forbrukersamfunnet, rettferdighet og miljø, slik denne listen fra http://www.gronnkirke.no/ viser:

• Bispemøtets uttalelse fra 1992: Forbrukersamfunnet som etisk utfordring

• Kirkemøtets vedtak fra 1996: Forbruk og rettferd

• Kirkemøtets vedtak fra 2001: Videreføring av Forbruk og rettferd

• Bispemøtets uttalelse fra 2002: En bedre fremtid for alle

• Kirkemøtet 2003: Vern om havet. Et prosjekt i kirkens engasjement for miljø og ”forbruk og rettferd”

• Bispemøtet 2007: Det haster - det koster - det nytter

• Kirkemøtet 2007: Truet liv - troens svar

• Kirkemøtet 2008: Bærekraft og skaperverk

Tilsvarende leverte Norges Kristne Råd i 2007 uttalelsen  Skaperverket - vårt livsgrunnlag, vår glede og vårt ansvar og har ved en rekke andre anledninger både før og etter vist svært stort engasjement for viktige samfunnspørsmål.

Og så finnes det en rekke bøker og initiativer fra mange andre land som har vært til inspirasjon i Norge. Inkludert lagsbevegelsens blad Credo som tidlig på 90-tallet slapp meg løs uten protester med flere siders oppslag om prinsipper og praksis for miljøvern.

Som redaktør av det daværende nystartede menighetsbladet i Langhus kirke i 2004 var det heller ikke vanskelig å få miljø inn som tema i første nummer, inkludert intervju med Steinar Lem som vi slapp til med ganske sterke utfordringer.

Noe av det seneste som Mellomkirkelig Råd leverte var forøvrig nettopp en uttalelse om at Klimautfordringene krever bredt samarbeid, basert på deltakelsen på klimatoppmøtet som starter i dag.

På møtet i Mellomkirkelig råd 23. - 24. november blir det orientert om norsk kirkelig deltakelse på klimatoppmøtet (COP 17) i Durban.

Mellomkirkelig råd skal dessuten gjennomgå kirkemøtesaken Skaperverk og bærekraft som tas opp på Kirkemøtet 12.-17. april 2012.

Eksemplene blir ikke færre av en liste over noen norske bøker om temaet.

Og så kan man selvsagt diskutere i hvilken grad Kjell Magne Bondevik representerer Kristen-Norge, men det bør vel ikke diskvalifisere ham at han har stilt seg i spissen for et fredssenter.

Så kan man avgjort vurdere om dette (og mye annet som ikke er nevnt her) holder mål, om analysene går for langt i en eller annen politisk retning og/eller blir for banale eller bastante eller om det er viktige temaer som er uteglemt - og da ikke bare fordi en eller annen pressgruppe synes det.

At en debattredaktør ikke har fått med seg denne bredden sier nok dessverre mindre om ham enn om gjennomslaget og fokuset Den norske kirke og Kristen-Norge får i media generelt.

Ser vi utover lokalpressen er det ofte kontroversielle og negative saker som gir overskrifter og former og forsterker inntrykk. Det er ikke til å komme fra at områdene som skaper støy og fester seg i hodet nettopp er dem hvor man opplever at Kristen-Norge er i utakt med folkemeningen eller fremskrittet eller hva man nå holder seg til.

Og at det nettopp er på disse områdene at dette som ofte kalles Kristen-Norge føler trang til uttale seg, utfordres til å avgi standpunkt og/eller inviteres til debatt - og ikke alltid med de mildeste eller mykeste representantene.

Dermed er kanskje egentlig utfordringen vel så sterk andre veien. Kanskje Skaperkraft kan bidra til at media faktisk gir overskrifter og armslag for også andre saker fra omtalte del av Norge?

Og husker dem.

Tulleteologi og nasjonalisme

Når jeg ganske så kategorisk avviser at Anders Behring Breivik er kristen i noen meningsfull forstand (mer om det senere i dag), er det ikke fordi jeg fornekter at kristne kan gjøre dumme/dårlige/grusomme ting, dels også motivert av sin tro.

Tvert i mot har jeg et ganske så lite romantisk syn på dette etter å ha lest noen meter historie, slik jeg da også understreket i innledningen til Da kvinnen fikk sjel - og andre historier" (1998) og gjentok i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø (2010):

For ordens skyld: La det være sagt direkte og umisforståelig: Troende kristne har vært ansvarlig for misforståelser, feilslutninger og fryktelige ugjerninger - også “i Jesu navn”. Kirken har enten på egen hånd - eller også motivert av verdslige makthavere - gått i bresjen for blodige oppgjør med annerledes troende. Det er ingen grunner til å underslå det, hverken moralske, politiske eller bibelske. På samme måte som vi oppfordres til å leve i lyset og bekjenne våre egne synder, bør vi erkjenne kristnes synder i historien. Lærer vi ikke av andres feil er det lettere å gjøre dem selv.

Dermed er det ingen grunn til å late som om fortidens korsfarere og inkvisitorer, konger og keisere, riddere og røverbaroner, eller dagens kristenfundamentalister eller homohatere i Uganda, nødvendigvis ikke er kristne hvis de begår dumheter, overgrep og grusomheter.

Selv om jeg kan være dypt uenig i mye av deres teologi, for ikke å si politikk, moral og menneskesyn. Og kan argumentere lenge for at det er forskjell på å være kristen og opptre kristent.

Men skal vi lære av feil, hjelper det å se dem. Vi løser ingen problemer med å omdefinere begreper eller kun kalle snille eller kloke personer for kristne (eller motsatt som vi kan ane hos nye ateister, at i den grad kristne er snille eller kloke er det altså ikke fordi de er kristne). Dette er av grunnene til at teologi, refleksjon og syndsbekjennelse/selvkritikk er så viktig - personlig og politisk.

Spørsmålet er mindre om noen er (eller kaller seg) kristne, enn hvilken teologi de har.

Og, kanskje enda viktigere, hvilke fordommer, fiendebilder og/eller konspirasjonsteorier som de knytter seg opp mot.

Nå er det enkelt sagt et ganske stort ... mangfold av personer og grupper vi snakker om, fra noen titalls tullekopper i Westboro Baptist Church til mer betydelige grupperinger som Tea Party-bevegelsen.

Nå er det ikke dermed sagt at alt, eller spesielt mye, av dette er farlig. Det er ikke akkurat tiden for å bygge opp under gamle eller etablere nye fiendebilder. Vi trenger heller ikke male videre om afrikanske konflikter eller den amerikanske høyresiden når så mye av dette allerede har såpass plass i den offentlige samtalen (selv om det sikkert er en konspirasjon at media så villig slår opp Westboro-gjengen).

I stedet skal vi ta en titt på noe mer nasjonale forhold, siden et medlem av Kristent Samlingsparti la ut et ... interessant innlegg på Verdidebatt rett etter 22/7 om at "Guds velsignelse forsvinner".

Poenget er ikke at dette er representativt for spesielt mange eller utgjør noen trussel, men at det synliggjør tendenser til en tenkning som kristne bør gjøre mer med enn å le av, riste på hodet over eller bøye det i skam.

Dette handler heller ikke om hvem som har skrevet saken, men om en type nasjonalistisk og konspiratorisk orientert teologi som er problematisk av flere grunner.

Første avsnitt er det ingen grunn til å gjøre annet enn å si ja og amen til.

Jeg er førstekandidat for Oslo Kristent Samlingsparti. Jeg er som alle andre i dyp sorg over de grusomme terrorhandlingene i Oslo sentrum og på Utøya. Vi tar på det sterkeste avstand fra disse handlingene.

Men så begynner premissene å komme til overflaten.

På den annen side er ikke vi som kjenner Bibelen og står Kristus nært, overrasket. Jeg har lenge advart mot at Guds velsignelse over Norge kan forsvinne og påpekt at Norges terrorberedskap er for dårlig. Senest for få dager siden anbefalte jeg å samarbeide tettere med Israel for å bedre terrorberedskapen. Alt dette er dokumentert på min Facebook-side.

Det vi her ser er med andre ord en sjåvinistisk teologi som legger opp til at den historisk kontingente politiske konstruksjonen Norge anno 2011 (og altså ikke før f.eks. freden i Brömsebro i 1645 eller under den løse unionen med Sverige, eller med Magnus Lagabøters eller Christian V's lover) er en meningsfull enhet i Guds perspektiv.

Dette handler ikke om at det bør bli slutt på å be for konge og fedreland, men at vi ikke må late som om konstruksjonen Norge er en person som kan opptre på måter som påkaller Guds velsignelse eller ei, utover eventuelle naturlige konsekvenser av politiske eller etiske bommerter. Vi bør kort sagt ikke nærme oss noe i nærheten av jødenes selvforståelse i det gamle testamentet.

Men det er ikke bare teologien som er tvilsom. Også fiendebildet er problematisk. For når det nevnes at Norge bør samarbeide tettere med (av alle) Israel, er det vanskelig å se annet enn at det fortsatt er muslimske terrorister som lurer i bakhodet.

Hva er det så som gjør at Norge er i ferd med  miste "Guds velsignelse"?

Årsaken til at Guds velsignelse nå er i ferd med å forsvinne, er at Arbeiderpartiet siden 1978, da den antikristne Fosterdrapsloven ble vedtatt, sakte men sikkert har avkristnet Norge. Høy innvandring fra ikkevestlige land, uthuling av familiens autonomi og tilrettelegging for skilsmisser, støtte til islamistiske terrorister, for liten satsning på Forsvar og politi i Norge, innføring av ekteskap for lesbiske og homofile, samt Støres anerkjennelse av en palestinsk-arabisk terrorstat er årsaker til at Herren nå er i ferd med å trekke sin velsignelse over Norge tilbake.

Vi ser igjen et tydelig, skremmende og inngrodd fiendebilde som minner langt på vei om Fjordman og hans følgere. Det er Arbeiderpartiet som er skurken - og det er ikke lite de har på rullebladet.

Men denne type tenkning handler ikke bare om nasjonalisme og sterke politiske fiendebilder. Den bygger også på kvasivitenskap. Har man først begitt seg inn på den sjåvinistiske linjen, skal det lite til å ta den helt ut, selv om det heller ikke her automatisk blir en slippery slope.

Velsignelsen som ble til Abraham og fulgte Efraims stamme (en av Israels 10 tapte stammer), ble overført til Skandinavia ca. 750 f.kr, da Efraims stamme ble bortført av germanere og nordboere og tatt med via russiske elver til særlig Norge og senere Storbritannia, er nå i ferd med å bli trukket tilbake av Herren.

Dette er (uten spesiell respekt å nevne) dessverre ett av mange eksempler på at kultarkeologi rører seg i vel mange grupper for tiden. Man overtolker tynne og tvilsomme kilder etter eget forgodtbefinnende. Man får fikse ideer som man bygger store og selvsikre konstruksjoner på. Man lager historiske supper på spiker.

Det føyer seg naturlig inn at denne type sekteriske og nasjonalistiske innlegg avsluttes med Åpenbaringsboken og en snarlig forestående endetid, for å gi ekstra motivasjon og underbygge at vi bør tro på Bibelen siden den har sett dagens situasjon så ... klart.

Det er kort sagt ikke lett å finne innlegg fra de seneste par ukene som klarere har kombinert smakløshet med sjåvinisme, alt i den gode moral og gudstros navn. Eller som ved sin evne til å lese ting inn i tekster tydeligere viser behovet for teologisk og politisk refleksjon.

Det vil kort sagt ikke bli noe valgskred for KSP i år.

Filosofigårds på Risøya

Det er ikke helt til å komme fra at opptil flere av rapportene fra årets Skjærgårds gleder en som lener seg i denne bloggens retning.

Vi snakker ikke da om seneste innen technogospel eller tilgangen på varmt vann i dusjene, men rett og slett omfanget av filosofiske innslag.

Nå betyr nok ikke det at festivalen akkurat nedtoner music & mission, men det gir litt varme en overskyet sommerdag å få bekreftet at det som litt enkelt kan kalles den kristne grasrota i stadig større grad synes å åpne øynene for sin egen tankemessige tradisjon.

Dermed er det blitt naturlig å ha seminarer med temaer som hverdagsfilosofi i grådighetens tid ved Henrik Syse.

Seminaret handlet om hverdagsfilosofi og hvordan vi kan vise måtehold i grådighetens tid. Syse tok utgangspunkt i de syv klassiske dydene: Måtehold, mot, klokskap, rettferdighet, tro, håp og kjærlighet.

– Noen dyder trenger alle mennesker å øve seg i. Det handler om kvaliteter vi bør søke og utvikle. Det dreier seg om hvem vi ønsker å være.

Det blir ikke mye dårligere når også en såpass frisk og frittalende fyr som Morten Dahle Andersen på en serie møter markedsfører artikkelsamlingen Troverdig Tro som han var redaktør for i fjor, med flere bidrag på relativt solid nivå.

Det blir kort sagt spennende å følge med på om festivalen inspirerer flere til å bli filosofer enn misjonærer.


Skjærgårds 2011 from Skjærgårds on Vimeo.

Harry Potter som Jesus

Det er gledelig å se at Aftenposten har fått med seg at Harry Potter-fortellingen et godt stykke på vei er et kristent verk, selv om de er lovlig sent på banen.

Vi ser her det kjente fenomenet velmenende journalist som har lest en bok, her Jesus Potter Harry Christ av Derek Murphy, uten å kjenne debatten.

Saken blir knapt bedre når Murphy ser myter og sammenhenger i en nær New Age-opplevelse.

Dermed er veien åpen for en frisk omvendelseshistorie. Denne gangen om alle disse tydeligvis mer enn lettere clueless konservative kristne som ikke så tegningen før aller siste bok i serien.

Et utsagn som selvsagt på spørsmål kun vil omfatte de som faktisk ikke så noe før da, og der enkelte vel ennå er i denial.

Og heller ikke ser at også Jesus egentlig bare er en myte.

HVEM HAR JORDISK MOR og overjordisk far? Hvem elsker sin neste og snur det andre kinnet til? Hvem utfører mirakler, kjemper mot det onde og ofrer seg for menneskeheten? Går ærefullt og uten motstand til sin død? Står opp fra de døde? Svaret er Harry Potter, selvsagt. Ja, og Jesus, da.

Bortsett fra den ørlille detaljen at Harry ikke har overjordisk far eller snur det andre kinnet til så ofte at det gjør noe, er dette helt riktig.

Da de første bøkene om Harry Potter havnet i butikkhyllene, møtte de massiv motstand fra konservative kristne miljøer, ifølge forfatteren Derek Murphy i boken Jesus Potter Harry Christ. Gjennomgangsmelodien var at barnebøkene var ment å lede ubesudlede barnesinn inn i fristelse ved å eksponere dem for trolldom og heksekunst i stedet for god, gammeldags kristendom, og dermed ganske sikkert sende dem lukt til helvete.

Observasjonen er ikke helt feil.

I starten møtte bøkene motstand fra noen konservative kristne miljøer, en motstand som i en periode på starten av 2000-tallet ble gjenspeilet hos enkelte i avisene Dagen og Norge IDAG (se også mitt svar) og predikanter som Jan Hanvold, for ikke å si i debattfora som i oppgjøret med denne uforskammede Davidsen i Aftenposten.

Men det tok ikke lang tid før dette møtte motild, og det fra flere enn vanlige mistenkte i Vårt Land allerede i 2001 (dessverre ikke tilgjengelig på nettet, men i det minste er familiebildet til venstre, inkludert den noe Potter-skeptiske katten Tintin,  rappet fra førstesideoppslaget).

Dette ble fulgt opp også av mer enn lettere konservativ kristne som Lars Toralf Storstrand, som i 2005 sa klart fra i Norge IDAG om Hanvolds tøv.

Selv har jeg etterhvert fått holde opptil flere foredrag om temaet, bl.a. ved en forestilling i 2005 i Sandefjord kirke.

Daværende sjefsredaktør Odd Sverre Hove i Dagen oppfordret da også 16.11.05 til å se den nye Potter-filmen, "i Jesu navn".

Kjetil Kringlebotten viser i blogginnlegget "Harry Potter — kristen?" at mye av motstanden tidlig var borte, noe som blant annet skyldtes at man begynte å lese bøkene. Han siterer blant annet fra et Vårt Land-intervju med Hove, fredag 18.11.05

Da Harry Potter erobret verden, var Dagen-redaktør Odd Sverre Hove skeptisk. Han trodde bøkene frontet nok en New Age-bølge. Fire kapitler ut i første bok var han fortryllet. (…)– Enkelte kristne miljøer mener at historiene om Harry Potter formidler vranglære og gudsbespottelse. Hva sier du til dem?

– Protesten deres kan jeg forstå, rent psykologisk. Da bøkene slo igjennom, var jeg sjøl der. Tenkte: Æsj, bare en ny New Age-bølge! Fire kapitler ut i første bok hadde jeg skiftet mening, bekjenner Odd Sverre Hove.

– Hva fikk deg til å endre syn på saken?

– Jeg innså at forfatteren JK Rowling ikke flørtet med okkulte fenomener. Snarere var det snakk om elegant bruk av litterære virkemidler for å skape en spennende fortelling om store etiske spørsmål, sier redaktøren.

– Min første reaksjon var forhastet og grunnlagt på fordommer. Ett av de store temaene i denne romanserien er nettopp å nedkjempe fordommer, legger han til.

Nå skal det vedgås at Hoves støtte ikke bare ble ... godt mottatt (hans svar er her), men den viser at Harry Potter-bøkene lenge har vært rimelig stuerene også i mange konservative kretser.

Dermed stemmer det nok ikke helt at det først var i siste boken i serien at Rowling ble akseptert.

Men så, med den siste boken i serien, eller filmen, om du vil, den som utgjør selve klimakset i Harry Potter-tilbedelsen, skjedde det noe forbløffende.

Rowlings hadde holdt hele verden for narr. Så fort den siste boken var ferdig, avslørte hun at hun hele tiden hadde latt seg inspirere av Bibelens karakterer og dramaturgi.

Eller at Jesus like gjerne kan være oppdiktet siden dette baserer seg på (det magiske ordet) "tro".

Man kan selvsagt pirke borti at bibelhistorien baserer seg på å tro, ikke å vite, og at historien om Jesus kan være helt eller delvis oppdiktet med utgangspunkt i myter og symboler fra førkristen tid. Stemmer det, betyr det at begge de to helteskikkelsene er konstruert med utgangspunkt i en litterær arketyp, hvilket igjen betyr at vi like gjerne kan kalle Jesus en Harry Potter-figur som omvendt. De har samme dramaturgiske funksjon i hver sin historie.

Et stykke på vei riktig, men det betyr ikke at begge må være oppdiktet eller at det ikke skal mer til enn litt pirking for å vise at Jesus kun er en litterær arketyp basert på førkristne symboler.

I stedet er det nok større grunn til å pirke borti myten om at Jesus er oppdiktet med utgangspunkt i førkristne fortellinger og symboler.

Uansett blir neste setning noe overraskende.

Murphy påpeker at kristendommen i forbløffende grad handler om å bevise at Jesus har levd i virkeligheten.

Det er uklart hva Murphy egentlig mener er så forbløffende.

En religion som mener seg å handle om virkeligheten? Eller at kristne angivelig bruker så mye energi på dette?

Som om kirkehistorien eller verdens menigheter viser noen som anstrenger seg natt og dag i generasjon etter generasjon for å vise at opphavsmannen faktisk har ... levd?

Men med dette utgangspunktet er konklusjonen rarest klar. Det er ikke så farlig om man bruker Jesus eller Harry, tvert i mot kan det være bedre å fokusere på sistnevnte.

Alle vet at Harry Potter er oppdiktet, men med sin magiske gjennomslagskraft ser det ut til at han, i alle fall i vår del av verden, er minst like godt egnet til å videreføre de grunnleggende, kristne verdiene som statskirken er.

Selv de av oss som har forsvart Harry med nebb og negler det seneste tiåret må riste litt oppgitt på kappen i møte med den slags overtro.

Boken er ellers oppsummert i en ikke akkurat kritisk videoblurb.

Åndelige overgrep

Når pastorsønnen Anders Torp har tatt et oppgjør med Jan-Aage Torp og kristen tro med rystende historier i Fri Tanke, A-Magasinet og andreopplaget av Levis Fragells Vi som elsket Jesus, om alt fra demonutdrivelser til opplæring i å tåle tortur, handler det selvsagt om mange ting.

Noe kan sikkert tilskrives mer iver enn visdom i oppdragelsen, annet skyldes nok uvanlige pretensjoner og opplevelse av forventningspress i en familie som har stått sentralt i trosbevegelsen.

Det oppstår fort kjødelige og kjedelige mekanismer i lettere lukkede miljøer som skal frelse verden og seg selv fra Forfølgelsene i de siste tider.

Oppfatter man seg som offer for et konspiratorisk spill der Antikrists ånd lurer i kulissene, er det ikke underlig om man fristes til mistenksomhet eksternt og manipulasjon internt, enten målet er inntekter eller innflytelse.

Men, kanskje enda viktigere, dette handler også om virkelighetsopplevelser.

Da mener vi ikke det helt åpenbare at far og sønn (og etterhvert flere av barna) lever i hver sin verden. Vi mener rett og slett de tanker og tolkningsnøkler som ligger i bakhodet og påvirker hvordan man oppfatter ting, hva man mener er rett og galt, prisverdig og klanderverdig.

Og hva som egentlig er sant.

Nå er det selvsagt umulig for andre å vite hva som er blitt sagt og gjort og ment privat, men vi kan ane mye ut fra hva Anders forteller (selv om Jan-Aage Torp har meldt A-Magasinets oppslag til PFU).

La meg derfor i stedet fortelle en historie.

Vi er flere som har vært unge og ivrige kristne, selv når man som meg kom til tro i relativt voksen alder. Som 19-åring noen tiår før internett og Amazon var det ikke mange steder man kunne gå for å lære mer om hva kristen tro var - eller burde være.

Men ett av stedene var Filadelfia-bokhandelen i Oslo. En vennlig bokhandler oppdaget fort at han hadde å gjøre med en heller ivrig kar som ikke tok det så nøye med bokbudsjettet. Etter noen besøk sommeren 78 trakk han meg inn på lageret og viste hylle på hylle med bøker som nettopp var kommet inn.

Spesielt anbefalte han to forfattere.

Den ene var Kenneth Hagin, en predikantstjerne han tydelig var begeistret for. Den andre var Francis Schaeffer som han nok ikke hadde lest så mye av, men mente kunne være nyttig for en han må ha trodd var teologistudent.

Jeg leste begge. Hagin forkynte som et forverkeri, men dess mer jeg leste, dess mer steg skepsisen. 

Hva i all verden drev fyren med? Det gikk ikke bare på irritasjon over udokumenterte påstander om helbredelser av seg selv og andre, men på at Hagin syntes å menneskeliggjøre Gud og guddommeliggjøre mennesket.

Og hadde et heller ... spesielt syn på hele den "verdslige virkelighet".

Slik jeg leste Hagin var det f.eks. slik at man egentlig kunne være frisk, selv om man følte seg syk, bare man proklamerte det høyt i tro.

Siden "mennesket er en ånd, som har en sjel og bor i en kropp" kunne jeg være legemlig syk, men åndelig frisk.

Dermed gjaldt det å realisere det åndelige i det materielle, i tro.

Men var virkelig dette klassisk kristendom? Det minnet da mye mer om helt andre retninger, som Christian Science.

Eller som noe annet av hva jeg satte meg inn i på den tiden - det okkulte - selv om språkdrakten var kristen.

Jeg la kort sagt fort fra meg Hagin.

Da var det vanskeligere å legge fra seg Schaeffer. Det hendte mer enn en gang at jeg protesterte (ikke minst på hans politiske dreining på 80-tallet), men det er ikke mange jeg har lest som har vært mer tankevekkende.

Også om trosbevegelsen.

I The New Super-Spirituality (1972) gikk Schaeffer hardt ut mot den nye overåndeligheten. Flere besøkende på studiesenteret L'Abri kunne fortelle at de hadde forlatt sin gudstro, og ikke bare p.g.a. av menigheter med dårlig begrunnede og sterkt tidsbestemte tabuer og leveregler.

The second reason the young people were turning away from the churches was that they were seing no beauty there. A one example, families were falling apart, divorce with no Biblical grounds was often accepted, and in many ways the older generation was not living by the orthodoxy it was preaching. There often was litte love, little concern and little or no community

Hva lå så bak dette, etter Schaeffers syn? Problemet var ikke at de som stod for den nye åndeligheten ikke trengte å være kristne (det var de nok), men at de i for stor grad fornektet det materielle.

I think part of the reason is that they had become infused with a large dose of Platonic thought. This Platonism showed itself in various ways. There was a tendency to act as if the only thing that mattered was to see that a man's soul is saved so that it can go to Heaven. The person disappears. Only the soul is valuable, an its value is in Heaven and has very little to do with anything in the present life - the body, the intellect, or the culture. 

I stedet for å ta kulturen og skaperverket på alvor, åndeliggjorde man virkeligheten.

Many people came to L'Abri from such evangelical backgrounds, revolting against the refusal to give any answers and revolting against the Platonic idea that the intellect and culture were always suspect.

Nå var ikke dette noe nytt. Lignende tendenser hadde vært der i noen generasjoner, dels som en reaksjon på modernitetens fremvekst. Men bølgen av superåndelighet på 1960-tallet førte dette enda lenger, enten man var hippie eller helbredelsespredikant.

Fokus flyttet seg stadig mer mot ytre - og spektakulære - tegn.

Som lett kunne forfalskes. Manglet man evnen til bløff eller selvbedrag var det kort sagt vanskelig å føle seg hjemme i lengden.

Det hjelper ikke hvis man mener at det ekte og egentlige finnes i åndens verden. En følge av dette er en tendens til å tenke at åndelige sannheter ikke trenger å være sanne i det materielle. Dermed kan man bevisst eller ubevisst ende med å si ting ("i tro") som ikke stemmer om det materielle, men proklamere at det er sant i det åndelige.

Det bør ikke overraske om noen etterhvert kan oppleve seg sveket når personer man har tillit til fremstår med doble sannheter, som vanskelig kan oppfattes som annet enn hele usannheter.

Saken blir ikke bedre av forvrengning av bibelvers som 1. Korinterbrev 1 og 2 (som altså er oppgjør med esoterisk og gnostisk orientert visdom, ikke tanke og logikk) slik at man fort ser vitenskapelige vinklinger og vanskelige spørsmål som angrep på åndelige prinsipper.

Når man så i tillegg koblet kritikk til demoner ("du har en kritisk ånd som må ut"), skulle det ikke mye til før galematiasen nærmet seg en og annen høyde, for ikke å si stup.

Men Schaeffer så flere tegn på en ny superåndelighet, fra nedvurdering av det kroppslige til mangel på interesse for hva dagens kunst og musikk handler om.

Hans observasjon var at folk fra denne bakgrunnen ikke spurte om hva kunstverk eller musikkstykker betydde. Man så rett og slett ikke ut til å bry seg.

I en postmoderne tid handler imidlertid åndelighet om enda mer. Det gjelder å være spektakulær og sensasjonell. Dermed legges vekten enda mer på profetier og de siste tider.

Still another mark of the new super-spirituality is the emphasis on the spectacular and the extraordinary, and along with this the emphasis on an eschatology-centered theology.

Jeg forstod fort at denne type teologi også fungerte apologetisk. Man beviste troens sannhet ved å vise til helbredelser og hendelser. Man trengte ikke tanken når man hadde tegnene. At Gud virket i dag var tydelig for alle med det rette blikket.

Mirakler og media viste hver på sin måte at Kristus og Antikrist var nær.

Og styrket ikke nyhetene vekkelsesbølgen, hjalp det med profetier om kommunistinvasjoner, krig og de siste tider. Eller om Illuminati som styrte mer enn Den katolske kirken.

For ikke å si leire der man øvde seg i å overleve de siste tider.

Nå er det ikke bare Schaeffer jeg har å takke for at jeg tidlig fikk nok doser skepsis til å bli vaksinert mot trosbevegelsen (og samtidig beholde en sympati for den mer tradisjonelle pinsebevegelsen). En av dem jeg dessverre aldri rakk å takke var denne vennlige bokhandleren som gikk bort så alt for tidlig.

Aage Torp døde dessverre i 1983, bare 59 år gammel.