Oss millionærer i mellom

Som observante lesere kan ha merket, er det litt vann mellom båtene på bloggen for tiden. Det er ikke til hinder for at antallet treff friskt nærmer seg én million og kan ha passert med grei margin når du leser dette.

Det er nok flere grunner til det, og ikke bare at du bidro akkurat nå. I de snart ti årene jeg har blogget, har det blitt nærmere 2 000 innlegg med tilsammen over 8 000 kommentarer.

Temaene strekker seg fra film til filosofi, fra tegneserier til teologi, fra allitterasjoner til åsatru.

Det finnes nok blogger som skriver mindre enn Dekodet om vitenskapshistorie, Donald Duck, Star Trek, kirkehistorie, progrock, middelalderen, Den historiske Jesus, science fiction, Bysants, kultarkeologi, skepsis, modernitetens myter, Tarzan, evolusjon, konspirasjonsteorier og resten av feltet.

Omfanget og bredden gjør at ikke alle vil bli like overrasket over at det er flere hundre treff hver dag, selv i perioder med få innlegg.

Samtidig er det ingen grunn til å legge skjul på at noen temaer treffer bedre enn andre. Ikke minst de helt store eksistensielle spørsmålene som får frem engasjement og emosjoner, der favorittene tydeligvis er om Gud eksisterer og hvorfor vi feirer jul.

Hvor mye innlegg kan du så vente deg fremover? Det blir nok en del hyppigere enn før i høst, og ikke minst kommer jeg til å oppdatere litt bakover med den serien av fredagsquizzer som har gått på min facebookvegg i høst (du finner nå den første her).

I det hele tatt er det nok slik for mer enn lettere entusiastiske folk som meg morsommere å delta på facebook med poster, kommentarer og linker, enn relativt grundige bloggposter.

Eller å svare ja nå jeg blir kontaktet av rimelig oppegående journalister, som forrige ukes Kristen-forfatter refser barneprotestene (bak betalingsmur).

Der står jeg altså frem med forsøk på konstruktiv kritikk  (= eller altså refser som det heter i tabloidformat) mot de sedvanlige reaksjonene på banning på NRK, som forståelig nok ikke blir færre når det gjøres av barn.

– Jeg ser det som viktig å forstå at vi som kristne møtes med mange slags negative tanker i bakhodet, fordommer og slik. Måten vi reagerer på forsterker dette, og dermed bør vi tenke oss om to ganger, sier Bjørn Are Davidsen. Han skriver blant annet bøker om trosforsvar og historiske myter om kristne.

Noe som i billedteksten er blitt til "flere bøker om evolusjon og trosforsvar", noe som det ikke er garantert at skaper ekstra godvilje hos alle Dagens lesere.

Godviljen blir nok ikke større når jeg altså taler Roma  etablerte oppfatninger midt i mot - og antyder at banning kan brukes mot ... banning.

– Innslaget var en satire over ønsket om å modernisere barnesangene til ikke bare å være fra 60-tallet. Det var ingen oppfordring til barn om å banne, tvert i mot fikk vi se hvor dumt det var at de gjorde det. Så lenge ingen av barna ble tvunget til å være med og det skjedde med foreldrenes samtykke, må vi kunne tåle dette - og ikke bare dem av oss som likte satiren.
– Kristne skal altså la barna banne?
– Nei, men la dem gjerne være med på et rollespill eller en lek for å illustrere hvor tåpelig det er at barn banner, og å modernisere barnesanger til å inneholde banning.

Reaksjonene var flere på Facebook, men også de bak betalingsmuren var forutsigbare nok:

Så da vet du at du nå er på en svært populistisk blogg som løpende velger temaer og standpunkter for å tekke folkemeningen.

Det blir fort én million av sånt.

Liv i media

Med funnet av fem nye "eksoplaneter", altså planeter utenfor vårt solsystem, gikk det som det måtte. Telefonen fra Vårt Land kom mens jeg laget lunsj søndag, noen raske kommentarer senere var mandagens hovedoppslag klart, om at Kristendom og utenomjordisk liv lar seg forene.

Oppdagelsen av nye planeter er «dårlig nytt for Gud», mener tidligere rådgiver for Det hvite hus. – En vanlig misforståelse, mener forfatter Bjørn Are Davidsen.

Det begynner å bli en vane at Vårt Land ringer om dette. Forrige gang var august 2015 og det var også temaet i den første i en nystartet serie faglige artikler i januar 2004, under den dengang usedvanlig vittige overskriften Tro og liv.

Temaet er ellers omtalt her på Dekodet med jevne mellomrom.

• Desember 2011, basert på sedvanlige misforståelser i Dagbladet og Nettavisen
• Juni 2012, basert på et facebook-meme om "religiøs arroganse" 
• Mars 2013, om et innlegg jeg hadde i Dagbladet om saken
• August 2015, om pussige påstander fra nettopp denne tidligere rådgiveren for Det hvite hus 

Og så er det et eget kapittel om liv på andre planeter i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø (2010) og et delkapittel i Evolusjon eller kristen tro? (2016), lansert rett før jul.

Så da skulle man kanskje tro at det ikke var nødvendig å nevne det igjen?

Ikke helt.

Siden man leser hverandre og det med noen smuler ulike briller, kommer også andre aviser på banen. I noe så objektivt og treffsikkert som (her er det bare å holde seg fast) ... humorspalter.

Mer presist snakker vi om Klassekampen og deres På teppet i dag. 

Noe som gjør at i det minste bakteppet er klart. 

Dette handler likevel ikke bare om de vanlige fordommer mot kristen teologi og tenkning (som altså ikke er science fiction) der Klassekampen faktisk har skilt seg positivt ut i noen år. I stedet observerer vi stadig en til dels imponerende mangel på innsikt om samtalen i historien om dette. 

For ikke å si hukommelse som en gullfisk.

Humoren blir ikke mindre for en som har vært med på science fiction-kongresser med bl.a. debattpaneler om dette i snart 40 år. Noen også med Klassekampens tidligere science fiction-ekspert Trond Øgrim til stede, før han gikk bort i 2007 og ikke lenger kunne ta replikk på andre journalister. 

Det synes også ukjent for spaltisten at det allerede finnes et utall romaner om Jesus og kristen tro i verdensrommet, for ikke å si på eksoplaneter, enten de handler om middelalderen eller ikke. 

Den svært så reflekterte og kunnskapsrike kristne litteraturhistorikeren C.S. Lewis skrev tre romaner om dette på 1930- og 40-tallet. 

Den mangfoldige Philip José Farmer berørte stadig utenomjordiske og religion i mer eller mindre outrerte fortellinger.

Robert A. Heinlein la lite i mellom når han skildret en heller psykedelisk hippie-Messias fra Mars i Stranger in a strange land.

For å nevne noen.

Om ikke annet bekreftes at temaet går i bane med stadig kortere omløpstid. Noe som flere enn astronomer kan oppleve en og annen pikoparsec pussig. 

Folkeopplysning: Døde tyster ikke

Selv om noen kan frykte eller håpe det motsatte, er ikke denne bloggen helt avgått ved døden. Den er kun noen tankestreker halvsovende i skyggen av bokskrivning, artikler og oppussing.

Altså mottar du nå ikke et budskap fra det hinsidige.

Til gjengjeld er andre på den ballen. NRKs eminente Folkeopplysningen har tidligere tatt opp påstander om alt fra alternativ medisin til synskhet. Denne gangen er temaet budskap fra de døde, slik det fremgår av et oppslag i Vårt Land.

Ber seerne ta kontakt med død mann

Før Rolf Erik Eikemo døde av kreft, ble han med på et eksperiment i regi av NRK: Er det mulig å kommunisere med døde? – Prosjektet vil ikke overbevise skeptikerne, mener medium Camilla Johansen.

Houdini avslørte stadig mediumer.

Nå er det ikke bare mediumer med budskap i oppslaget.

Bjørn Are Davidsen, forfatter og skeptiker, tror ikke noe nytt vil komme ut av eksperimentet: 

– Hvis det er noen som treffer, kan det selvfølgelig tas som et tegn på at man er i kontakt med en annen dimensjon. Samtidig kan det også være tegn på at avdøde eller andre har jukset. Det er ikke første gang det er blitt gjort forsøkt på å få kontakt med det hinsidige, sier han og trekker fram tryllekunstneren Harry Houdini som eksempel på en som gjorde noe tilsvarende. 

– Han lovet at etter sin død ville han kontakte folk, og han ga et hemmelig kodeord til sin kone. Dessverre delte hun det i et intervju og åpnet dermed for bløffmakere. Det ble uansett ikke påvist noen klar kontakt med ham, selv ikke i en times seanse direkteoverført på radio i 1936.

Som så ofte var intervjuet atskillig lenger enn det som kom på trykk. Siden resten tydeligvis havnet i den evige papirkurv, er tiden inne for å dele det tapte budskap med jordiske lesere.

Muligens ikke helt uventet ga ikke denne Davidsen seg med Houdini-avsnittet.

– Eksperimentet er typisk for vår vitenskapelige tid: Man ønsker å undersøke også disse litt mer grenseoverstridende fenomenene, naturlig nok. Men siden det tidligere ikke har kommet opplagte tegn på at dette skal være en realitet, er det svært lite trolig at det kan komme tegn nå.

Davidsen forklarer dødekontakt med såkalt ‘cold reading’. 

– Du lytter veldig aktivt til folks reaksjoner og driver et improvisert spill basert på sannsynligheter. «Jeg ser en eldre mann. Er det din far?» kan vedkommende spørre. «Nei, det er min onkel», kan den pårørende si. «Jeg tenker på noe med vann», sier den som påstår å ha kontakt med de døde. «Ja, onkel var glad i å seile i sin ungdom», kan den pårørende gjenkjenne. Dermed fremstår det hele som veldig treffsikkert, men er i virkeligheten et spill med teknikker.

– Dette eksperimentet utelukker ‘cold reading’. Det er en typisk blindtest, og man må prøve å dedusere seg fram i beste detektivstil: Hva kan personen ha skrevet? Dersom Rolf Erik var sånn noenlunde oppegående, vil han nok ha funnet noe helt vilkårlig som ikke har sammenheng med hans interesser eller liv, for eksempel en tilfeldig setning hentet fra en tilfeldig side i et leksikon. Dermed er sannsynligheten også stor for at de ikke treffer. 

– Er dette måten å gå etter alternativbransjen på? 

– Alternativbransjen er så lett å ta uansett. Dette er en veldig emosjonell måte å eksperimentere på. Det rører ved sterke følelser, og på den måten kan den ha en pedagogisk virkning. Samtidig kan dette få en utilsiktet effekt: Man kan få anklager om at man utnytter den døde. Dermed kan man skape martyrer av alternativbransjen, sier Davidsen.

– Hvordan skriver dette eksperimentet seg inn i historien om gudsbevis?

– Dette har null å gjøre med historien om gudsbevis, selv om det er eksempler på at synskhet og spiritisme er sett som bevis for noe mer enn det materielle. Klassiske gudsbevis er rasjonelle, logiske argumenter ofte basert på empiriske data, eller på en forståelse av årsakssammenhenger.

Kreasjonismen i skuddlinjen

Magasinet Utrop har de seneste ukene hatt en serie oppslag om kreasjonisme. Som flerkulturelt magasin har man intervjuet personer fra en rekke kulturer, eller i det minste livssyn.

Ikke uventet innebærer det å ta runden til grupper som ikke akkurat er i spydspissen av forskning og fagmiljøer.

For det første møter vi såpass klare kreasjonister som Jehovas Vitner. Selv om de er på sidelinjen av hva som normalt regnes som kristne kirkesamfunn, er de på noen punkter rimelig representative for gruppene som dekkes av overskriften Vitner ikke om evolusjon.

En bonus er at oppslaget inneholder flere intervjuer, ikke minst med evolusjonsbiologen Glenn-Peter Sætre som nok kunne vært mer imponert over kreasjonismen.

– De bruker en del argumentasjonsteknikker som er typiske for kreasjonister. De hevder for eksempel at evolusjonsteorien sier at utvikling skjer ved "tilfeldigheter". Det er ikke riktig. Det evolusjonsteorien faktisk sier noe om, er hvordan organismer gradvis blir bedre tilpasset det miljøet de lever i. Evolusjonen er en deterministisk prosess. 

– Hva mener du med deterministisk i denne sammenhengen? 

– Deterministisk på den måten at teorien forutsier at evolusjon fører til bedre tilpasning. Tilpasning skjer gjennom mutasjoner. En mutasjon er en forandring i et gen eller et kromosom. Mutasjoner som er uheldige, forsvinner fort. Uheldig i evolusjonær sammenheng betyr at mutasjonen fører til dårligere overlevelses- og reproduksjonsevne. Det er kun de mutasjonene som gjør organismer bedre til å overleve i sitt miljø og føre sine gener videre (å parre seg og få levedyktige unger når det gjelder dyr), som etter hvert sprer seg til hele populasjonen. 

Nå finner vi kreasjonister også andre steder. Blant muslimer har dette fått vind i seilene de seneste årene. Mens det i land som Aserbajdsjan, Jordan og Egypt er over 70 % som støtter evolusjon, er andelen i Tyrkia bare 35 % og det er enda lavere i Irak.

Dermed er det naturlig at Utrop også har intervjuet imamer og ledere i Minhaj Norge som mener Koranen og evolusjonsteorien ikke lar seg forene slik at Mennesket har ikke utviklet seg fra aper.

Heldigvis finnes profilerte muslimer med andre synspunkter. Shoiab Sultan, politiker og tidligere generalsekretær i Islamsk Råd Norge, sier kort og godt at Kreasjonisme gir dårlige forklaringer.

Og så er det tydeligvis vanskelig å komme unna enkelte kristne som har vært ute en vinterkveld eller fire før om kreasjonisme.

Mer presist undertegnede som ikke er helt taus eller utydelig.

– Det er et stort problem når kristne snakker tull om naturvitenskap. Det skrev kirkefaderen Augustin allerede på 400-tallet. Slik kommenterer den kristne skeptikeren Bjørn Are Davidsen debatten om evolusjon.

Samtidig er en en utfordring med slike intervjuer, at sammenhengen ikke alltid kommer godt frem.

Dermed blir nok avsnittene om bibelsyn hengende i et par smuler for løs luft, som når jeg sier at 

Bibelens tekster er produkter av sin samtid. Men deler av Bibelen mener jeg som kristen at stammer direkte fra Gud, f eks det vi kaller de ti bud. Det er vanskelig å lese at beretningen om hvordan Moses fikk steintavlene er ment som noe annet enn en faktisk, historisk fortelling. Budene ble fysisk hogd inn i steinen av Gud selv, slik jeg leser teksten.

For noen blir dette et utilbørlig svakt bibelsyn. Mener Davidsen virkelig at Bibelen kun er et produkt av sin samtid? Er den ikke på noen som helst måte uttrykk for noe annet enn hva tilfeldige mennesker mente eller tenkte på ulike tidspunkter?

Nei, det mener Davidsen ikke. En klassisk kristen forståelse er at Bibelen både er skrevet av mennesker og inspirert av Gud, slik jeg sier en del om i slutten av posten Bibelen på innpust. Men det betyr verken at Bibelen er en fotoroman eller lærebok i naturvitenskap. Selv om Gud har inspirert noen til å skrive, har han ikke diktert dem.

For andre blir dette et knallsterkt bibelsyn. Mener "skeptikeren" (hah!) Davidsen virkelig at Gud har skrevet noe direkte i Bibelen?! 

Ja, samtidig som han forsiktig løfter hånden for å peke på sammenhengen dette er sagt i. 

Den var rett og slett å trekke frem en hovedforskjell mellom religiøse bøker som Koranen og Bibelen. Mens hovedstrømmen av muslimske retninger oppfatter Koranen som diktert av erkeengelen Gabriel, er Bibelen skrevet av ulike personer til ulike tider basert på ulike typer kilder og i mange slags sjangere.   

Det er i denne sammenhengen jeg understreker hvor lite i Bibelen som hevdes å være skrevet direkte av Gud. Ett av ytterst få unntak er De ti bud.

Som går på leveregler, ikke på vitenskap. 

I intervjuet understreker jeg at vi ikke kan ta Bibelen som telegram fra Gud eller må tolke alt i tekster som Første Mosebok bokstavelig. Når jeg så nevner et sted som sies å være skrevet av noe annet enn mennesker, er det for å vise at selv da går det ikke på biologi.

Uten dermed å hevde at alt i intervjuet var like inspirert.

Beklagelig om Snåsamannen

Får man en telefon på kvelden, er det knapt annet å vente enn at man er på forsiden av avisen neste dag.

Denne gangen handler det altså om Vårt Land som ønsket kommentar til at biskop Per Arne Dahl hadde bedt Joralf Gjerstad, altså Snåsamannen, om unnskyldning (Takk – og beklager, Joralf Gjerstad), i forbindelse med gårsdagens lansering av filmen om ham.

Saken på forsiden viste til oppslaget Uklokt av biskopen å anerkjenne Snåsamannen.

Blant det jeg blir sitert på er at

Han viser dessverre mangel på kritisk undersøkende vilje eller evne. Det er få personer som har vært undersøkt såpass godt som Snåsamannen uten at man har funnet grunnlag for påstandene hans.

Når jeg sier dette er det ikke bare fordi jeg blir overrumplet rett etter jobb, men bl.a. fordi

Historisk sett har det vært en viktig sak for kirken å ha en kritisk holdning til denne typen folkemedisin som Snåsamannen representerer, fordi den ikke har ført til noe godt. Hvis det var slik at noen faktisk hadde slike evner som Snåsamannen sies å ha, hadde man ikke trengt moderne medisin. Hans virksomhet gir falske forhåpninger til mennesker som lider av alvorlige sykdommer, selv om han er nøye med å si at de må oppsøke lege.

Det kan også avsløres at journalister har en uvane med å stille spørsmål som kan skape overskrifter.

– Kan Dahls utspill skade kirkens omdømme i akademia? 

– Ja, helt opplagt, svarer Davidsen som også nevner Den norske kirkes liturgi for hus med «uro» og en gudstjeneste der temaet var samtale med avdøde, som eksempler på noe svekker kirkens stilling. 

– Man er litt for opptatt av ikke å støte dem som har en slags åndelighet som ikke er tradisjonelt kirkelig. Jeg har selv skrevet på bloggen min at en del humanetikere er mer kristne enn biskoper, fordi det er en klassisk, kristen tradisjon å være skeptisk til varme hender, astrologi og alt dette som man møter i alternative bevegelser.

Og det er heller ikke første gangen jeg har innspill om biskoper og Snåsamannen. Det føyer seg inn i en rekke der biskoper og andre, fra Kristian Schjelderups omfavnelse av spiritismen, til prester som mener de kan snakke med de døde. 

Som religionshistorikeren Terje Emberland forklarte i Klassekampen for noen år siden: 

Spørsmålet som opphavlig opptok både [nyhedningen] Hauer og [senere biskop] Schjelderup, var enkelt: Hvordan skulle religionen overleve i den nye tid? 

Det er tre strategier som utkrystalliserer seg: 1: Isolasjon, slik den norske legmannskristendommen valgte, en høre ingenting, se ingenting-strategi. 2: Man kan hevde at moderne vitenskapelig innsikter bekrefter religionen, en slags new age-strategi. Schjelderup var en tid ivrig på dette og snuste både på parapsykologi, spiritisme og antroposofi som forsøk på å vitenskapeliggjøre religion. Og 3: Man kan si at religionens innerste kjerne er noe som prinsipielt sett ikke kan anfektes av vitenskaplige fakta. For å få det til, må man redusere religion til å være noe mystisk og irrasjonelt.

Muligens er det strategi nummer 2 vi kjenner igjen hos Dahl. Muligens er det en strategi 4: Å henge seg på folkelige fenomener og stemningsbølger. 

Samtidig som biskopen opplagt er oppriktig overbevist om at dette er godt og sant og forbilledlig.  

Uansett virker det som misforstått markedsføring. Og som misforstått fokus. Det er ikke sikkert Kirken må tro som folket for å nå folket.

Nå kan det komme mange slags reaksjoner på mine innspill i Vårt Land. Mine mer skeptiske venner som behersker opp til flere forsterkende adjektiver, var ikke veldig imponert over så tam ordbruk som uklokt:  "Dere bruker så milde ord i den klubben deres". 

Mine mer kristne spurte hva som ikke var bibelsk i det Per Arne Dahl sa. 

Uten å gjøre dette til en lang bibelutlegging, var hovedgrunnen til at jeg synes dette er uklokt, at påstandene om Gjerstad og hans "livslange tjeneste" ble så kritikkløst akseptert.  

Ja, settingen var ikke enkel. Det er ikke lett å tale Roma midt i mot under en filmlansering der man ser både paven Gjerstad og filmskaperen Margreth Olin ansikt til ansikt. 

Og så føler en biskop seg alltid forpliktet til å tydeliggjøre kirkens ansvar og videre vei i mange slags saker.

Men her kunne han etter mitt skjønn altså med fordel formulert seg klokere, for ikke å ta for hardt i. 

Det er forskjell på å la seg inspirere av andres godhet og å ta alt som sies om dem for god fisk. En biskop bør noen ganger vise større antydning til skepsis enn til knefall.  Gjerstad er svært omstridt og det finnes klare og kritiske gjennomganger av mange slags påstander av og om ham.

I stedet ble det dessverre en serie uforbeholdne omfavnelser.

Jeg takker Joralf Gjerstad for hans livslange tjeneste. Og jeg beklager på kirkens vegne at vi har forsømt den helbredende tjeneste.

Ja, det er bibelsk å be for syke. Kanskje har Kirken gjort dette for lite. Vi er enige om at andre har gjort det for mye.

Men settingen her handler om en klassisk "varme hender"-person med angivelig synske evner, mulighet til fjernhealing over telefon, og som har tjent mye penger på dette via gaver, selv om han ikke direkte ber om betaling. 

Selv om man ikke skulle være skeptisk til historiene om Snåsamannen, kunne kanskje en biskop nevnt at de ikke formidler noe spesielt direkte om Gud eller Jesus.

Det blir ikke bedre når Dahl snakker som om dette er dokumentert, et ord som selvsagt kan forstås på ulike måter, "dokumentarfilm" osv. Men siden det har vært svært så mye kritikk av Snåsamannen for manglende dokumentasjon og vilje til å bli etterprøvd, er det vanskelig å bruke andre ord enn tonedøvt om denne formuleringen.

Selv om den sikkert traff tonen hos dem som var til stede under filmlanseringen. 

Vi finner samme uttrykket også senere i talen.

Hun ble tent på å dokumentere godhetens forandringskraft, slik hun møtte den i Joralf Gjerstads liv og tjeneste.

Siden det hele har form av en takk, må Dahl opplagt mene at dette er ekte og reelt.

Jeg takker Joralf Gjerstad for at har vært lydig mot sitt kall, med sine varme hender, sitt varme hjerte og sin helbredende oppmerksomhet mot den enkelte.

Og at samme type "godhetens tjeneste" skal inn i kirken, med varme hender og så videre, uten forbehold om synskhet eller telefonhelbredelser.

Det må rett og slett bli praksis.

Når vi takker Joralf Gjerstad for sin forvaltning av en livgivende tjeneste, må vi samtidig utfordre hverandre til mer konstruktiv forvaltning av denne i vår kirke.
Nå er det tid for praksis i Guds menighet.

Selv om Dahl også sier kloke og viktige ting, understreker avslutningen at han dessverre har svelget påstandene om Snåsamannen med krok, agn og søkke.

Å dokumentere godhetens helbredelse har Margreth Olin vist i sitt fremragende filmarbeid, og Joralf Gjerstad har gjort det i sin praksis.

Så da vet vi hvordan det hadde gått om han var katolikk og Dahl kardinal.

Nasjonalsjåvinistisk

"22. juli-profetien" vekker forståelig nok stort engasjement, og Vårt Land belyser saken også med intervjuer med både meg og Atle Ottesen Søvik.

Overskriften og ingressen antyder nok en ikke helt overraskende tone.

– 22. juli-profetien er nasjonalsjåvinistisk tankegods fra USA
Forfatter Bjørn Are Davidsen mener boka 22. juli-profetien svikter teologisk, etisk, logisk og empirisk.

Evolusjonister og andre dyr

Jurassic World er en av de bedre actionfilmene fra de seneste årene, ikke minst fordi den ikke tar seg selv så høytidelig. Når den også stimulerer til debatt, er det fordi kreasjonisme heller ikke her til lands er en fossil levning.

Kort duell som kjenneteges ved at den er ... kort. 

Dermed hadde Korsets Seier et større oppslag i forrige uke, med den noe eleverte evolverte tittelen Kristnes evolusjon.

Mens det kanskje ikke er like evolvert å kalle de som holder seg til normal vitenskap for "evolusjonister".

Nå er det nok likevel bare å vende seg til begrepet, selv om det tilslører i den forstand at det oppfattes som man står for en "isme" eller ideologi om man i likhet med paven og de fleste større kirkesamfunn mener at Gud har skapt ved evolusjon.

I realiteten er det i stedet slik at hvis noen holder seg til ismer eller ideologier i sin omgang med Bibel og vitenskapen, er det kreasjonistene.

Når jeg sier det, er det ikke for å si at dermed må kreasjonistene ta feil.

Grunnen er at mens vi finner et bredt spekter av livssyn og ideologier hos dem som mener at mennesket er blitt til ved evolusjon, er spekteret heller smalt hos kreasjonister.

- Det er ikke tilfeldig at det overveldende flertallet av naturvitere støtter evolusjonslæren. Skal du avvise den læren, må du i 99 av 100 tilfeller ha et kristent eller islamsk syn. Det betyr ikke at det ikke finnes spørsmål, men det er den teorien som ser ut som den beste forklaringen, sier han.

I redelighetens navn hadde det dermed vært en bra utvikling om man slutter å kalle dem som holder seg til normalvitenskapen for "evolusjonister", på samme måte som man ikke kaller dem som holder seg til tyngdekraften for gravitasjonister eller relativitetsteorien for relativister.

Spørsmålet er ikke om man er evolusjonist eller kreasjonist, men om man holder seg til normal vitenskap eller har laget seg sin egen.

Rar religion

Siden jeg ble oppringt av Korsets Seier og spurt om jeg kunne si noe kort om et vendepunkt i livet, var det vanskelig å komme utenom min mer enn lettere kopernikanske vending.

Det ble ikke vanskeligere av at jeg mistenker det er ganske relevant for bladets målgruppe.

Muligens var det fordi mysingen ga såpass mersmak 19.6., at jeg fikk en ny telefon som resulterte i tre sider om kreasjonisme og evolusjon 26.6, altså i nummeret som er ute nå.

Mer om dette evig tilbakevendende temaet i morgen. 

Aviser bekrefter Bibelen

Det er ikke ofte avisene har overskrifter som forteller at de bekrefter Bibelen hver dag. Det gjør det likevel ikke mindre sant.

Nå er dette selvsagt en litt finurlig innledning for å få deg til å lese videre. Men den har noen millimeter brodd. For det er slik i en hektisk og lesersøkende avisverden at spissede eller upresise oppslag synes mer regelen enn unntaket.

Likevel er det sjelden noen hevder at slike artikler ikke inneholder solide og sanne kjerner. Selv om de altså kan ha selvmotsigelser og feil, og lite bekreftes av arkeologiske spor.

Ett eksempel er dagens interessante og lange (seks sider) oppslag i Vårt Land om det alltid spennende temaet Bibelarkeologi.

Blant flere som er intervjuet er altså undertegnede som mange har fått for seg at eksisterer. Det er mye sant i at jeg "er skribent og foredragsholder" og kjent for å "avlive flere kirkehistoriske myter".  Men ikke like mye at jeg  jobber "med å få vitenskapen og Bibelen til å synge samstemt".

Ikke minst siden jeg altså motsier dette på neste side av oppslaget.

 
Der sier jeg altså at når funn (eller mangel på funn) "kan utfordre bibelske historier" (altså så tvil om hvor godt de stemmer) er det flere muligheter

i spennet mellom at arkeologene har tolket funnene feil, til at Bibelens forfattere har gjort en feil. Jeg er ikke fremmed for noen av disse mulighetene, sier Davidsen.

På samme måte er jeg ikke fremmed for muligheten for at en journalist kan ha tolket meg feil når jeg på spørsmål om hvor gammel jorden er ser ut til å svare frisk at den er 

13 milliarder år. Geologien daterer jorden til å være så gammel.

Jeg er heller ikke fremmed for muligheten for at det er jeg som kan ha gjort en feil.

Denne feilen hadde blitt fanget opp om den var med i sitatsjekken, men det er bare å tilstå at jeg faktisk sa noe i retning av dette til journalisten. For i neste setning å korrigere med at jeg trodde han spurte om universets alder og forklarte at geologene daterer jorden til rundt 4 milliarder år (helt presist 4,6 milliarder).

Det er også mulig at noen i Vårt Land kan ha gjort en feil når navnet mitt konsekvent skrives med bindestrek. Spenningen er dermed til å ta og føle på om det vil få fremtidens forskere til å konkludere med at siden Bjørn-Are Davidsen er ukjent i Folkeregisteret, er det tvilsomt at han kan ha eksistert. 

Uansett er jeg mer opptatt av å finne ut hva som skjedde enn av å presse dataene for å få "vitenskapen og Bibelen til å synge samstemt". Det er bedre å være ærlig om eller åpen for feil, enn å komme med sære og søkte forklaringer for å få arkeologi og Bibelen til å gå opp i en høyere harmonisk enhet.

Det er også greit å være åpen for at arkeologi kan endre seg over tid med nye funn eller revurderinger av gamle. Noen ganger i Bibelens favør, men ikke altid.

Tar Bibelen feil, betyr ikke det at Bibelen må være feil. På samme måte som vi ikke kan avvise sannheten i avisoppslag eller sanger eller romaner eller TV-serier om Tungtvannsaksjonen fordi de inneholder selvmotsigelser eller overdrivelser eller omdiktninger eller (her er det bare å holde seg fast) ikke fremstår naturvitenskapelig presist.

Ellers er det interessant at måten Atle Ottesen Søvik plasseres i artikkelen om likkledet i Torino, gjør at det kan virke som om han er skeptisk til også dette. Han fremstår omtrent som meg når han maner til varsomhet om ikke å la

iveren etter å bevise og å motbevise Bibelen med arkeologiske funn kan ta litt overhåmd.

Uten at dette trenger å bety at vi må innføre en Deuterodavidsen.

Men når neste som intervjues (Nils Petter Thuesen) kan leses som at han kontrer dette med tvert i mot å tro at "likkledet er ekte, og at det er en viktig kilde til å kunne si noe om den historiske Jesus", hadde det vært kjekt for flere med en kommentar om at den i Norge som har skrevet mest grundig og svært så positivt om ektheten av kledet er en viss Atle Ottesen Søvik.

Noe som altså kan bekreftes av utenomaviselige kilder.

Den teknologiske Jesus

Det er ikke hver desember jeg får telefon fra Teknisk Ukeblad. Og når de ringer er det heller ikke alltid fordi de lurer på om man kan modernisere Jesus.

Men det er klart at skal de spørre om slik, trenger de en kristen ingeniør.

Bakgrunnen for årets "som julekvelden på sivilingeniøren"-øyeblikk er at TU fyller 160 år. Hva passer bedre ved slike anledninger enn å gå gjennom gamle juleartikler?

En av disse var en oppfordring fra Modern Times-æraen, selveste 30-tallet, der samlebånd og fabrikkpiper dominerte landskapet og litteraturen. Og når det nærmer seg jul i en slik tid, er det ikke underlig om en som skriver i TU etterlyser kristne ingeniører (og at en slik artikkel i våre dager får en debatt med typiske fronter i kommentarfeltet).

Eller putter modernitetens mandel i grøten.

Kommunister og kapitalister, sekulærhumanister og nazister var uenige om det meste, bortsett fra den opplagte sannheten om Krigen mellom Kirken og Vitenskapen.

I det Herrens år 1933 tar TU opp det store spørsmålet som har utfordret kristne naturvitere i århundrer. Kan de tro på det kristne budskapet samtidig som de tror på naturvitenskapens sannheter, spør journalist og maskiningeniør Ole Hvamb i artikkelen «Kan religionen teknifiseres?».

Det hele er inspirert av en professor fra Amerikas Effektive Forente Stater. Charles F. Scott ved Yale utvider myten til også å gjelde teknologi, siden man den gang trodde at det alltid hadde vært vitenskapen som lå bak teknologiutviklingen.

Siden kristne slet med å forsone seg med naturvitenskap, slet de selvsagt også med å forsone seg med teknologi.

De religiøse ledere må vende sig bort fra fortiden og iklæ religionens sannheter en slik form at den moderne civilisasjon kan akseptere den, uten å gi avkall på sin tekniske oppfatning.

Men der religionen ikke strakk til, hadde vi rasjonaliteten. Heldigvis var vi nå kommet så langt at «vitenskapen stiller midler til disposisjon for å fullføre Jesu planer».

På samme måte som Jesus helbredet syke, kunne vitenskapen helbrede oss. Ved elektrisk strøm kan vi fjerne "tyfusbakterien fra den kommunale vannforsyningen". På samme måte som Jesus ga til mennesker i nød, kunne vi ved moderne landbruksmaskiner, tog og skip forsyne mat verden over.

Skulle vi komme videre kreves at kristen tro

"omformes på teknisk grunnlag og at Jesus må oppfattes som en slags ingeniørtype", skriver maskiningeniør Ole Hvamb i artikkelen.

Man kan smile noen tommer i ingeniørskjegget over såpass anstrengte forsøk på å modernisere "religion". Og være litt takknemlig for at en journalist i i dag finner grunn til å hente dette frem igjen. Nå kan det jo være at TU-journalisten ikke er helt fremmed for fortidens tenkning på dette feltet, men  han har gjort en god jobb med å vise at dette er og blir en kuriøs vinkling.

For det er altså ikke slik at tanken om kristne ingeniører er ny og banebrytende. Det var ikke i kjølvannet av utallige oppfordringer fra 30-tallet eller senere, at kristne har våget seg i kast med ny teknologi. Det skjedde heller ikke motstrebende. Eller først i nyere tid.

Tvert i mot er det langt på vei takket være den mentalitetsendring som kristen tro og tanke skapte i middelalderen at teknologiutviklingen aksellererte. Kristne stod ikke i mot ny teknologi, de støttet den.

Teleskopet er utviklet av kristne. Tommestaven er ikke ateistisk.

Den noe lengre versjonen av historien kan leses fra side 5 her, i artikkelen Beyond the Protestant Work Ethic.

Den noe kortere finnes på dårligere steder enn i oversiktsverket A History of the Middle Ages, 300-1500 av John M. Riddle. Blant eksemplene er følgende illustrasjon, fra 800-tallsmanuskriptet Utrecht Psalteret.

Bildet er en fremstilling av Salme 64 som handler om forskjellen på de rettferdige og "banden av voldsmenn", "hopen av dem som gjør urett". 

Begge sider bærer våpen, men det er de gode som tar i bruk ny teknologi. Voldsmannen i forgrunnen i venstre del av bildet sliper spydet sitt manuelt på gamlemåten, mens de rettferdige på høyresiden bruker en roterende slipestein. 

Mens et slikt dreiehjul opprinnelig ble brukt for å pumpe luft i kirkeorgler, ble det allerede tidlig i middelalderen også tatt i bruk utenfor kirken. 

Som Riddle kommenterer (side 158) viser illustrasjonen at

The righteous and right-thinking people use technology to do thing the easy way, while the wicked people are unintelligent and have to work with their hands.

Man ser en nøye sammenheng med det kristne gudsbildet i middelalderen. Gud er ingen trollmann som skaper hva som helst etter innfallsmetoden, men en rasjonell arkitekt som skaper universet utfra nøye kalkulerte regnestykker.

Illuminasjon fra Bible moralisée, ca. 1250.
Österrikets Nasjonalbibliotek, Codex Vindobonensis 2554

I motsetning til dette, oppfattet romerne at verden ble styrt etter gudenes vilkårlige vilje, i den grad man trodde på dem. I stedet for å søke eller følge en dypere, rasjonell orden i universet, gjaldt det å opptre pragmatisk i nuet.
Hva var da bedre enn å tolke gudenes vilje i dyreinnvoller, på fint kalt haruspex?

Eller stole på manuelt arbeid, i et rike med mange fattige og lett tilgang på slaver?

Som eksempel henter Riddle frem en fortelling fra Svetons Romerske keisere, nærmere bestemt fra Vespasians regjeringstid (69-70 e.Kr.).

En oppfinner hadde laget en maskin som kunne trekke svære søyler opp til Kapitol i Roma. Vespasian nektet å betale for oppfinnelsen fordi de fattige massene trengte arbeid for å få mat.

Denne mentaliteten endret seg tidlig i middelalderen. Mens det før kun var fattige som trengte å arbeide, ble dette nå en religiøs plikt.

Vi finner dette allerede på 500-tallet, i kapittel 48 i Benediktinerordenens klosterregler. Selvsagt inspirert av Jesu liknelser om å ta vare på sine talenter og Paulus oppfordring om yte etter evne.

Etterhvert som økonomien i Europa kom på fote etter folkevandringene, araberinvasjonen og vikingtiden, ser vi en hektisk teknologiutvikling. Den førte både til europeiske oppfinnelser og nye måter å ta i bruk eller videreutvikle andres. I stedet for å være primært til militære eller symbolske formål (som statuer og praktbygg), ble det stadig viktigere at teknologien kom folk flest til nytte.

Det hele ble sett på som nødvendig for i en ufullkommen verden. Som Francsis Bacon oppsummerte i Novum Organum rundt år 1600, var det viktig å bedre våre kår moralsk (ved religion) og vårt herredømme over naturen (ved teknologi og vitenskap).

Middelalderhistorikeren Lynn White gikk så langt i en artikkel på slutten av 60-tallet som å si at nettopp det positive kristne synet på tekmologi og vitenskap var årsaken til miljøkrisen. I stedet for å tilpasse oss naturen, som ofte var et ideal i andre kulturer, ønsket man i vesten å utforske og forvalte (eller plyndre som var blant miljøbevegelsens uttrykk) naturen ved å utvikle stadig ny teknologi.

Det var ikke slik at kristne trengte oppfordringer fra 1930-tallet for å se nytten av arbeid og ny teknologi. Tvert i mot var professor Scott og mye av periodens mentalitet et barn av protestantisk arbeidsetikk. 

De var som et tog som i en slags overbærende raushet ønsket å trekke med seg også kristne vogner, uten å skotte i retning av lokomotivet.

Spørsmålet er ikke om kristne har tatt i bruk ny teknologi for lite, men om man noen ganger har gjort det for mye.

Julekildene

Da var også Fri Tanke på banen med et intervju der en viss blogger går ut mot dem som hevder at kristne har "kuppet julen".

Denne gangen mot slike tvilsomme elementer som Den norske og Den katolske kirken.

Også kirken sier at kristne «kuppet jula»
Jula har sitt utgangspunkt i den romerske solfesten "Sol Invictus" hevder Den norske kirke. – Feil, feil, feil, sier Bjørn Are Davidsen.

Takket være solid research har Fri Tanke funnet et sted på hjemmesiden der Dnk svarer ungdom om hva jul er og videre lenker til en side hos Dkk om at en hedensk fest ble kristnet.

Davidsen blir ikke overrasket når Fritanke.no forteller at også Den norske kirke og Den katolske kirke viderebringer historier om at kristne på et vis «overtok» tidligere tradisjoner, og at dette er grunnlaget for dagens julefeiring.

– Dette er og blir feil, og det blir ikke mer sant av at Den norske kirke og katolikkene gjentar det. Det blir heller ikke mer riktig av at feilen har lange tradisjoner, sier han.

Davidsen forklarer at denne oppfattelsen har sirkulert i lang tid, og at den trolig stammer fra margen til en utgave av en syrisk bibelkommentar skrevet av Dionysius bar-Salibi. På 1100-tallet skrev noen der at kristmessen ble lagt på samme dag som den romerske solfesten Sol Invictus. Så ble det stille i mange hundre år før dette ble snappet opp på 17-1800-tallet og etablert som en sannhet.

Som vi ser er dette et tema der det er viktig å ha tunga rett i munnen. Det er fort å misforstå hva andre sier, og det er fort å formulere seg på måter som andre kan misforstå. Og det er fort å si noe feil.

Det kan likevel være verdt et forsøk på en kort oppsummering:

1. Datoen for Jesu fødselsdag er ikke lagt til 25. desember fordi det eksisterte tidligere feiringer den dagen. Det fantes ulike tradisjoner for datoen og én av disse var bestemt av tanken om at profeter og martyrer døde på datoen de ble unnfanget. Siden man mente Jesus døde 25. mars, ble fødselen lagt ni måneder senere.
2. Det ble avholdt messer på Jesu fødselsdag, men var ingen utbredt feiring av dagen før på 300-tallet, etter at kristen tro var offisielt anerkjent. Kristne feiret først og fremst påske.
3. Sol Invictus-festen til minne om "den uovervinnelige sols" fødselsdag 25. desember, ble ikke innført offisielt i Romerriket før i år 274. Grunnen synes å ha vært behovet for en mer samlende religion, muligens påvirket av hvor sterkt den kristne kirken vokste.
4. I Norge ble juleblotet flyttet fra midten av januar til 25. desember p.g.a. den kristne feiringen. Det var ingen almen tradisjon i Norge for å feire vintersolverv, heller ikke i de deler av Thule (antagelig Nord-Norge) der solen var borte i "40 dager".  Festen Prokopios skriver om i HISTORY OF THE WARS: BOOK VI (kapittel XV, linje 417) rundt år 550 handler om fem dager før solen blir synlig igjen, altså også midten av januar.
5. Måten man begynte å feire Jesu fødselsdag er påvirket av deler av eksisterende feiringer - spesielt i matveien (i Norge dels hentet fra middelhavsmat og dels fra norrøn, i dag også fra amerikansk) og der symbolikken har overføringsverdi (som bruk av lys og gaver). Såpass mange elementer ble ikke videreført at forskere i dag nøler med å si at kristen julefeiring er en videreføring av Saturnalia.
6. Populariteten av feiringen skyldes ikke at Kirken "tok over" en eksisterende feiring, men at feiringer stort sett er populære. Behovet for å feste på vinteren i land som Norge blir ikke borte selv om man slutter å blote.

Carl Larssons Midtvintersblot

Hva er så kildene for dette?

For den norrøne delen er de mest inngående analysert i Andreas Nordbergs Jul, disting och förkyrklig tideräkning – Kalendrar och kalendariska riter i det förkristna Norden, fra 2006.

Prokopios er vurdert på side 101 og fra neste side er gitt en inngående analyse av hva dateringen av juleblotet til "første fullmåne etter første nymåne etter vintersolverv" innebærer (se også figuren under, fra side 105).

Konklusjonen er at 

Den av Snorri uppgivna tidpunkten för den fornnordiska julen vid midvinternatten inföll den 19–21 januari, dvs. just i mitten av perioden för den andra julmånadens fullmåne, vilket gör det sannolikt att det var vid denna fullmåne som den fornnordiska julen firades.

For den romerske delen har Andrew McGowan en bra gjennomgang i How December 25 became Christmas der han oppsummerer diskusjonen i lys av kilder.

Blant dette er den populære forestillingen om at tidspunktet for den kristne festen er bestemt av hedenske feiringer. Blant problemene er at den ikke kan belegges med antikke kilder og synes først å ha dukket opp på 1100-tallet.

Christian authors of the time do note a connection between the solstice and Jesus’ birth: The church father Ambrose (c. 339–397), for example, described Christ as the true sun, who outshone the fallen gods of the old order. But early Christian writers never hint at any recent calendrical engineering; they clearly don’t think the date was chosen by the church. Rather they see the coincidence as a providential sign, as natural proof that God had selected Jesus over the false pagan gods.

It’s not until the 12th century that we find the first suggestion that Jesus’ birth celebration was deliberately set at the time of pagan feasts. A marginal note on a manuscript of the writings of the Syriac biblical commentator Dionysius bar-Salibi states that in ancient times the Christmas holiday was actually shifted from January 6 to December 25 so that it fell on the same date as the pagan Sol Invictus holiday. In the 18th and 19th centuries, Bible scholars spurred on by the new study of comparative religions latched on to this idea. They claimed that because the early Christians didn’t know when Jesus was born, they simply assimilated the pagan solstice festival for their own purposes, claiming it as the time of the Messiah’s birth and celebrating it accordingly.

Men dette stemmer altså ikke med disse plagsomme kildene.

There are problems with this popular theory, however, as many scholars recognize. Most significantly, the first mention of a date for Christmas (c. 200) and the earliest celebrations that we know about (c. 250–300) come in a period when Christians were not borrowing heavily from pagan traditions of such an obvious character.

En vi finner dette hos er Tertullian rundt år 200 (se slutten av kapittel 8 av Svar til jødene).

Around 200 C.E. Tertullian of Carthage reported the calculation that the 14th of Nisan (the day of the crucifixion according to the Gospel of John) in the year Jesus died was equivalent to March 25 in the Roman (solar) calendar. March 25 is, of course, nine months before December 25; it was later recognized as the Feast of the Annunciation—the commemoration of Jesus’ conception. Thus, Jesus was believed to have been conceived and crucified on the same day of the year. Exactly nine months later, Jesus was born, on December 25.

This idea appears in an anonymous Christian treatise titled On Solstices and Equinoxes, which appears to come from fourth-century North Africa. The treatise states: “Therefore our Lord was conceived on the eighth of the kalends of April in the month of March [March 25], which is the day of the passion of the Lord and of his conception. For on that day he was conceived on the same he suffered.” Based on this, the treatise dates Jesus’ birth to the winter solstice.

Men å regne på denne måten fikk den konsekvensen at Østkirken havnet på en annen dato, siden de fulgte en annen kalender de som fulgte en annen kalender havnet på en annen dato.

In the East, too, the dates of Jesus’ conception and death were linked. But instead of working from the 14th of Nisan in the Hebrew calendar, the easterners used the 14th of the first spring month (Artemisios) in their local Greek calendar—April 6 to us. April 6 is, of course, exactly nine months before January 6—the eastern date for Christmas. In the East, too, we have evidence that April was associated with Jesus’ conception and crucifixion. Bishop Epiphanius of Salamis writes that on April 6, “The lamb was shut up in the spotless womb of the holy virgin, he who took away and takes away in perpetual sacrifice the sins of the world.” Even today, the Armenian Church celebrates the Annunciation in early April (on the 7th, not the 6th) and Christmas on January 6.
Thus, we have Christians in two parts of the world calculating Jesus’ birth on the basis that his death and conception took place on the same day (March 25 or April 6) and coming up with two close but different results (December 25 and January 6).

Dermed feires julen 25. desember i Vestkirken og 6. januar i Østkirken Den armensk-ortodokse kirken.

(Tillegg 08.01.2014:) Når Østkirken feirer jul 6. januar er det fordi de følger den julianske kalenderen og ikke den gregorianske som vi bruker. Det som i den julianske kalenderen er 24. desember faller mellom år 1900 og år 2100 på 6. januar i den gregorianske kalenderen.

Mye tyder altså på at julehistorien bør bli et eget universitetsfag.

Det bør ikke overraske at intervjuet i Fri Tanke avsluttes med at

Jeg er helt enig med Brun-Pedersen og Human-Etisk Forbund i at jula i dag er et sammensurium av både kristne og ikke-kristne, sekulære elementer. Det er alt for enkelt å si at jula utelukkende er en kristen høytid med kristent opphav. Både hedninger og kristne kan feire jul med god samvittighet, forsikrer Davidsen.

Så er håpet at en så jovial konklusjon ikke ødelegger julestemningen.

Julekorreksjonen

Siden noen ikke bare lot seg forvirre, men forskrekke av mine formuleringer i dagens intervju (muligens ikke helt uten sammenheng med at dette havnet både på forsiden, i overskriften og i ingressen), har jeg bedt Vårt Land om å presisere 

at HEF ikke skriver på websiden at kristne har kuppet julen, men at det er min opplevelse av hvordan slikt kan forstås når man sier at kristne la julefeiringen til 25. desember fordi det fantes andre fester den dagen.

Det var altså en generell kommentar om måten det dessverre i en del sammenhenger snakkes om juletradisjoner og kristen tro og handler ikke om noe som står direkte på HEFs webside.

For ordens skyld understrekes at dette ikke betyr at kristne har kuppet julen.

Helbredelser som gudsbevis?

Enkelte står høyt på listen når media trenger noen kommentarer om helbredelser og slik.

Dermed stilte en av kristen-Norges festbremser opp i dagens Vårt Land (se en tidligere sak om det samme her) i forbindelse med et firesiders oppslag om en gutt som ble frisk etter forbønn i California-menigheten Bethel Church.

Nå er det liten tvil om hendelsesforløpet, så vidt jeg kan se uten egentlig å ha sett etter, men Vårt Land stiller to spørsmål som er interessante å belyse.

For det første om dette kvalifiserer til den belønningen på 1 million dollar som James Randi Foundation har utlovet for dem som kan påvise noe overnaturlig.

Som lederen for foreningen Skepsis, Jan-Erik Sandberg, sier i et oppslag med den litt pussige tittelen 'Ingen premiehelbredelse', gjør det imidlertid ikke det.

For dette skjedde ikke under tilstrekkelig etterprøvbare omstendigheter med medisinske kontroller før, underveis og etter.

For det andre hva en kristen (og her er det bare som vanlig på denne bloggen å holde seg fast) skeptiker mener om dette. Er dette et gudsbevis?

Svaret er vel kort og godt nei, selv om fortellinger om slike helbredelser kan være sterke og passer godt med at Gud finnes. Det kan styrke troen for dem som personlig opplevde dette, men man kan ikke forvente at andre blir overbevist bare av å høre historien eller møte familien.

– Det finnes tusenvis av påståtte overnaturlige helbredelser. Det kan godt hende at noen av dem er reelle, men det er umulig å dokumentere dem på en slik måte at de vinner alminnelig aksept, sier Bjørn Are Davidsen.

Dette betyr ikke at denne Davidsen avviser mirakler per prinsipp.  

– Jeg tror på Jesu oppstandelse. Dessuten tror jeg mennesker kan oppleve ting i hverdagen som kan være eksempler på at Gud griper inn, sier Davidsen, som har skrevet en rekke bøker og artikler om myter og påstander om kristen tro, både fra kristne og ateister.

Sammen med MF-læreren Atle Ottesen Søvik har han nylig utgitt bok om Guds eksistens, der også overnaturlige hendelser behandles.

Når denne historien vanskelig kan brukes som "gudsbevis" henger det også sammen med at den skjedde i en sammenheng som gjør et poeng av å tolke svært mye overnaturlig, noe som ikke gjør skeptikere mindre skeptiske.

Davidsen mener Bethel-menigheten i Redding, der Adrian skal ha blitt helbredet, bevisst har bygget opp et image som et sted der mirakler skjer.

– De har i hvert fall ikke behov for å være skeptiske til å tolke det som skjer som mirakler. Dermed ringer alarmklokkene hos meg. Hadde helbredelsen skjedd i en norsk statskirkemenighet, ville jeg vært mer interessert i å undersøke saken.

Er det likevel ikke drøyt å tvile på at en så sterk og dramatisk historie ikke er et mirakel?

- Men Adrian skal ha blitt momentant frisk, og legene forstår ikke hva som har skjedd?

– Hvordan vet man at han ble momentant frisk, spør Davidsen. 

– Han kunne spise umiddelbart etterpå, anfallene sluttet og muskelmassen bygde seg opp fortere enn man kunne regne med.

– Hvis det var en spontan helbredelse ville jo muskelmassen kommet på plass og han ville lagt kraftig på seg på noen sekunder. Derfor må vi konkludere med at det ikke skjedde noen spontan helbredelse, og heller ikke skjedd noe som absolutt krever en mirakuløs forklaring. Selv om Gud kan ha grepet inn, er det gode grunner til at James Randy Foundation ikke vil være fornøyd.

Og da er vi ved noe av poenget, slik jeg ser det - teologisk. Poenget mitt er ikke at Gud ikke kan helbrede syke, men at vi verken kan stole på at det vil skje (dermed bør vi ikke slutte å oppsøke leger eller å bruke medisiner) eller kan bygge vår tro på opplevelser av eller forventninger om dette.

 – Hvorfor greier ikke kristne å dokumentere guddommelige helbredelser?

– Gud ønsker ikke å bli endelig bevist nå fordi han ønsker at menneskene skal tro på ham frivillig. Tvang til tro er dårers tale, enten det skjer ved sverd eller fortellinger om rare ting som skjer, selv om mange kan få styrket sin hverdagstro ved det, svarer Bjørn Are Davidsen.

Så kommer en litt brå overgang, men poenget er altså at selv om helbredelser ikke kan dokumenteres som overnaturlige, kan det likevel være Gud som står bak, ved naturlige prosesser som settes i gang akkurat til rett tid.

Han mener det ikke er noen motsetning mellom naturlige forklaringer og teorier om at Gud har grepet inn.

– Hva skjer i Det gamle testamentet når Moses rekker staven ut over Rødehavet, spør han? 

– Havet deler seg? 

– Har du egentlig lest Bibelen? Det står ikke det. Det står at det kommer en sterk østavind som blåser hele natten, og så deler vannet seg etter hvert. I et av de mest spektakulære miraklene i Det gamle testamentet griper altså Gud inn gjennom naturen. Det er kunstig å sette en motsetning mellom naturlige forklaringer og at Gud gjør noe, sier Davidsen. 

Dette betyr ikke at alle mulige mirakler dermed har naturlige forklaringer. Tvert i mot kan en oppstandelse fra de døde på den tredje dag umulig forklares ut fra noen kjent eller tenkt ny naturprosess. 

Hvis den har skjedd, er den nettopp et argument som passer med Guds eksistens, slik Atle Søvik og jeg argumenterer for i Eksisterer Gud?

Dette er imidlertid vanskelig, muligens umulig, å formidle prinsipielle ting om dette uten å forvirre eller dempe familiens glede. Og i en sånn sak, der foreldrene har opplevd at en så syk gutt ble frisk, er det vanskelig for dem som har kjent det på kroppen å tenke annet enn at Gud står bak.

Men utfordringen gjelder oss andre. Vi var der ikke, legene sjekket ikke rett før, under eller rett etter. Noen blir spontant friske uten at det skjer en guddommelig helbredelse, det er alltid mulig å forstå slike hendelser på flere måter.

– Hva vil du som kristen skeptiker si til foreldrene til Adrian?

– At de kan takke Gud for det som skjedde med gutten, men for all del, ikke se på det som noe gudsbevis for alle. Vi lever alle i en fortolket virkelighet. Det gjelder også når vi får erfaringer som vi synes er vanskelige å forklare uten Gud.

Hitle eller kristne?

Selv om det begynner å bli en stund mellom hver gang jeg ser noen hevde at Hitler var kristen, har dette vært mye debattert de seneste årene, spesielt i tråder som involverer antiteister/militante ateister/nyateister (stryk det som ikke passer).

Jeg skrev en del sider om saken i Svar på tiltale i fjor, med noen oppfølgere på Verdidebatt om at Hitler var ingen praktiserende katolikk. En som nok når et bredere publikum er J.P. Holding med en ganske lang og informert gjennomgang i Hitler's Christianity der han forbilledlig unnlater å hevde at Hitler var ateist eller prøver å skjule arisk tysk teologi knyttet til "Positiv Kristendom" (Positives Christentum).

Så er det alltid gjenværende spørsmål, selv om de kan bli tildels finurlige og smale, slik David Marshall stiller her, med Holdings svar.

Når problemstillingen av og til dukker opp, er mye av grunnen at ateister kan føle seg provosert, slik jeg skriver i Svar på tiltale:

En av de beste måtene å erte opp ateister, er å si at Hitler egentlig var ateist. Det hender dessverre at kristne påstår dette, og det er forståelig at ateister reagerer. Ikke bare fordi Hitler ikke var ateist, men fordi påstanden stempler alle ateister. Skal jeg sette meningsmotstandere i forlegenhet er det bare å trekke Hitler-kortet, selv om det vel så ofte slår tilbake på meg selv. Saken blir dermed ikke bedre når noen snur på flisa og hevder at han var kristen. Resultatet er debatter som tar mye tid og oppmerksomhet. Dermed har Richard Dawkins satt av fem sider på den i sin bok om Guds eksistens, inkludert pavens rolle under krigen. Når også jeg bruker plass er det ikke bare fordi slike påstander fungerer stemplende og får gemyttene i kok, men fordi de synliggjør holdninger og kildebruk. Det hører også med at det ofte tar mer plass å svare på påstander enn å fremme dem.

Selv om det er litt uklart hva Hitler stod for religiøst (ikke minst fordi han skifter retorikk over tid)

er det vanskelig å finne belegg for praktiserende katolisisme. Hans offentlige uttalelser som kan tas til inntekt for noe katolsk, virker mer instrumentelle enn inderlige. Ingen kilder nevner at han gikk til messe eller mottok sakramentene. Man ser ikke helt for seg Hitler i skriftestolen. Han kan sjelden tolkes som mer enn nasjonalistisk allmennreligiøs eller som politisk bruk av kristne fraser. Selv om det ikke finnes kilder til at Hitler meldte seg ut av Den katolske kirken, mistet han etter alt å dømme allerede før første verdenskrig det han måtte ha hatt av barnetro.

Leser man Hitler, er det tydelig at han så på seg selv som ”religiøs”, men at han foraktet organisert religion. Alt som smakte av noe jødisk ved Jesus må være senere tillegg av en korrupt kirke. Den historiske Jesus bare må ha vært jødehater. Kristen tro var for de uvitende massene, men måtte renses for jødiske elementer som nestekjærlighet og tilgivelse.

Mye handler likevel om ordbruk.

Når vi vurderer spørsmålet om Hitler var “kristen” berører vi også et annet viktig tema. Hva handler ord og begreper om? Å hevde at noen er kristen bare fordi de ikke har meldt seg ut av et kirkesamfunn, kan ha sin verdi som propaganda. Oppfattes personen som en helt, er det fristende å ta ham til inntekt for sin kirke. Er personen en skurk, kan man se sitt snitt til å sverte kirken. Men vi opptrer ikke seriøst i forhold til normal begrepsbruk.

Sier vi at Hitler var kristen, utarmer vi innholdet i ordet. Og vi snakker ikke om nøytrale uttrykk. Mens få ville oppfatte det som anklage mot sjakkspillere om noen hevdet at Hitler var medlem av en sjakklubb, blir påstander om Hitler som kristen fort sett som angrep på kristne. Når så Hitler ikke var i nærheten av det man med noen grad av mening kan kalle kristen tro, er det eneste man oppnår en retorisk effekt.

Sporten å sammenligne meningsmotstandere med Hitler kalles ofte for å hitle og tas ikke uten grunn som tegn på at man har tapt debatten.

Enten man hitler kristne eller kristner Hitler.