Da Disney var Discovery - Fremtidshåp og middelalderhorror

Som jeg nevnte på Facebook i går er Disney mer enn lettere genial, unntatt når temaet er middelalderen.

Dette skyldes ikke romantiske prinsesser og slott i kvasimiddelalderske fantasilandskap, men en serie svært populære populariseringer av romfart, fra den gang Disney var en blanding av Discovery channel og Carl Sagans Kosmos.

Bare med langt flere seere og større påvirkning.

Mer presist snakker vi om året 1955. For å markedsføre og finansiere fornøyelsesparken Disneyland som åpnet denne sommeren, utnyttet Walt Disney sitt eget TV-show (kløktig nok også kalt Disneyland) så godt det lot seg gjøre - og enda noen hakk.

Og når Disney satset, snakker vi ikke glade amatører som gjør ting på sparket med marginalt budsjett.

I stedet strømmet det ut en rekke innslag og TV-serier basert på temaene i parken, fra Ville Vesten (Frontierland) og eventyr (Fantasyland), til fremtidslandet Tomorrowland. Med gode skuespillere og svært profesjonelle produksjoner, både med animasjoner som man var vant til hos Disney og levende film som han var begynt å satse på, fra Davy Crockett til Mikke Mus, sistnevnte forøvrig langt mer sentral i det nye barneprogrammet Mickey Mouse Club.

Blant det mest imponerende er Tomorrowland-episodene basert på amerikansk rakettforskning, selv om alle eksperter man snakker med ... pussig nok  har tysk aksent.

Ett av programmene handler om måneferden (Man and the Moon), der svært mye av hva man så for seg i 1955 (med Werner von Braun i en sentral rolle), ble gjennomført tiåret etter, bortsett fra detaljer som romstasjonen, atommotorer og romfergen.

Men så var det altså dette med middelalderen.

Når Carl Sagan Walt Disney skal fremstille historien om vårt forhold til månen, i sagn, vitenskap og fortellinger, fra grekerne via Galilei til det tyvende århundre, bruker han 14 sekunder på middelalderen, fra 5:40 til 5:54 i videoen under.



Det er vanskelig å finne bedre eksempler på hvordan naturvitere og populærkulturen oppfattet middelalderen på 1950-tallet - og i dag.

Hvis man da ikke leter hos ... Disney.

Allerede i neste program i serien, denne gang om ferder videre ut i rommet, til Mars og lenger, forsterker fremstillingen. Middelalderen var ikke bare uvitende og taus, den var demonisk horror.

Mars and Beyond gir oss enda mer animasjoner og animert tale om evolusjon, Galileo, Kepler, planeter og romforskning - samt altså middelalderen på 11 sekunder, fra 5:35-5:46.



En bonus er at det ikke etterlates tvil om hvor mye man trodde på og skrev om liv på andre planeter, enten vi snakker antikken, 1600-tallet eller 1800-tallet. Tanken var kort sagt ingen trussel mot kirken eller kristen tro.

Selv om man også her holder middelalderen utenfor det gode selskap.

Dårlige nyheter for ateister

Det er ikke bare diskusjoner om veier på Vestlandet som kjennetegnes av tunnelsyn. Man trenger  ikke være synsk for å spå effekten av oppdagelsen av enda en jordlignende planet.

For dette vil føre til et yrende liv av påstander om enorme problemer for religionene. 

Det er opplagt en krise for gudstro om vi møter utenomjordiske. En så sjokkerende erkjennelse som at vi ikke er alene i verdensrommet, vil ta pusten av teologene. 

Siden bare tanken kan få det til å svimle, tenker man ikke slike tanker. Og man blogger selvsagt ikke om dem, verken her (2011) eller her (2012) eller her (2013), eller skriver om det i bøker som denne. 

I hvert fall er det ingen som leser eller lærer av slik. Bortsett fra de vanlige mistenkte,

Dermed overrasker det ikke at Jeff Schweitzer, tidligere rådgiver for Det hvite hus, 23.7.2015 på vitenskapsbloggen til Huffingtonpost, skyter ut påstanden om Bad News for God. 

Hvilken bakgrunn har så Schweitzer? Teolog? Astronom? Filosof? Historiker?

Nei, marinbiolog. Altså ikke yrkesgruppen med den mest opplagte kompetansen på teologi eller liv i rommet. 

Selv om store havdyp i Stillehavet eller under iskalotten på Nordpolen kan ligne på fremmede planeter, er de ikke stedet for dype og avkjølte debatter.

Men Schweitzer nøler ikke med å fyre av en totrinnsrakett. Han er ikke i tvil om at "religion" (les kristendom) kan avfeies om det er liv på andre planeter. Men så er det altså slik at religion er ganske så snikete. Man endrer syn etter forholdene. 

Det er ikke tilfeldig at det står værhaner på så mange kirketårn. 

Dermed vil disse religiøse gjøre gode miner til slett spill når liv på andre planeter oppdages. De vil være frekke nok til å late som om det ikke strider med deres tro. 

Let us be clear that the Bible is unambiguous about creation: the earth is the center of the universe, only humans were made in the image of god, and all life was created in six days. All life in all the heavens. In six days. So when we discover that life exists or existed elsewhere in our solar system or on a planet orbiting another star in the Milky Way, or in a planetary system in another galaxy, we will see a huge effort to square that circle with amazing twists of logic and contorted justifications. But do not buy the inevitable historical edits: life on another planet is completely incompatible with religious tradition. Any other conclusion is nothing but ex-post facto rationalization to preserve the myth. 

Schweitzer ønsker å utløse luftvernsirenene før teologene lurer oss igjen. For Bibelen er utvetydig, noe som bekreftes av dommen mot Galilei, før man drev med moderne tolkningsjuks. 

Men selv om kristne hittil har ment at jorden er universets senter og bare menneskene er skapt i Guds bilde, trenger ikke Schweitzer spekulere mye på 

what would happen should we ever find evidence of life beyond earth even if you think such discovery unlikely. I would like here to preempt what will certainly be a re-write of history on the part of the world's major religions. I predict with great confidence that all will come out and say such a discovery is completely consistent with religious teachings. My goal here is to declare this as nonsense before it happens. 

Må vi så skynde oss å endre teologi, for ikke å bli tatt på sengen om vi støter på utenomjordiske?   

Slett ikke, vi bør skynde oss å lese gammel teologi.

For dette handler ikke om hva noen kan komme til å si for å vri seg unna et sjokk i fremtiden. Det handler om hva som er blitt sagt i fortiden. 

Og ikke bare for ett eller fem år siden. 

Diskusjonen om liv på andre planeter oppstod heller ikke på 1900-tallet. Vi ser den hos teologer og naturfilosofer allerede i middelalderen, siden det som kjent var en rasjonell og logisk tid.

Bakgrunnen var en diskusjon i kjølvannet av at nye skrifter av Aristoteles var kommet til universitetene i Europa. Siden hans lærdom og logikk var massiv, og man tenkte at Gud var minst like rasjonell, lot mange seg rive med.   

Og da kunne vel ikke Gud gjøre noe som Aristoteles mente var umulig? 

Kirken var uenig. For å understreke at Gud ikke var underlagt filosofer, ble det på pavens oppfordring i 1277 ved universitetet i Paris (der den store debatten foregikk) laget en liste over punkter som var fordømte, fordi de begrenset Guds allmakt.

Blant disse var påstanden om at Gud ikke kunne lage mange verdener.

Kirkens bekymring var altså ikke at noen ville oppdage liv på andre planeter. Tvert imot regnet man det som kjettersk å hevde at det ikke kunne eksistere andre verdener.

Dette la grunnlaget for en lang diskusjon om livet på andre planeter - og hva slags forhold disse vesnene hadde til Gud, enten de lignet mest på engler eller esler. Fransiskaneren William Vorilong (1390-1463) var opptatt av om Jesus trengte å frelse mennesker på andre planeter. Konklusjonen var enkel og logisk: Det var unødvendig siden de ikke stammet fra Adam.

Tilsvarende tanker ble uttrykt gjennom århundrene, både før og etter at man innså at jorden ikke var i sentrum av universet. Hva Bibelen sa om liv på jorden, hadde ingen betydning for spørsmålet om utenomjordiske. Kepler skapte ingen sensasjon da han i 1610 mente det var liv på månen, Saturn og Jupiter. 

 

Det gjorde heller ingen andre i århundrene etter.

Hvor vanlig og viktig man oppfattet denne type spørsmål fremfår av en svært populær serie foredrag om dette i 1815. 

Den skotske matematikeren, kjemikeren og presten Thomas Chalmers (1780-1847) trakk fulle hus. Han samlet foredragene i en bok som ble en bestselger i mange tiår. 

Allerede første året gikk det unna ni opplag på tilsammen 20 000 eksemplarer. 

Og Chalmers var ingen hvem som helst. I 1828 ble han teologiprofessor, femten år senere stod han i spissen for å opprette den evangeliske frikirken i Skottland. 

Hans fattigomsorg ble et forbilde i generasjoner, ikke minst fordi han gikk inn for at fattige måtte settes i stand til å hjelpe seg selv. 

Han var ikke mindre fremsynt når han overførte Adam Amiths tanker om et marked styrt av tilbud og etterspørsel til også religion. 

Chalmers verker synliggjør en stor bredde i interesser og temaer - boken vi snakker om her er Vol. 7 Discourses on the Christian Revelation, viewed in Connexion with Modern Astronomy.

Han prøver ikke å skjule i forordet hvor oppgitt han var over overfladiske vantro som hevdet at de kristne mener Gud skapte verden kun for jorda og menneskenes skyld. 

I det andre foredraget forklarer han at 

In the astronomical objection which Infidelity has proposed against the truth of the Christian revelation, there is first an assertion, and then an argument. The assertion is, that Christianity is set up for the exclusive benefit of our minute and solitary world. The argument is, that God would not lavish such a quantity of attention on so insignificant a field. 

Chalmers avviste både påstanden og argumentet.

How do infidels know that Christianity is set up for the single benefit of this earth and its inhabitants? How are they able to tell us, that if you go to other planets, the person and the religion of Jesus are there unknown to them?

We challenge them to the proof of this announcement. We see in this objection the same rash and gratuitous procedure, which was so apparent in the two cases that we have already advanced for the purpose of illustration. We see in it the same glaring transgression on the spirit and the maxims of that very philosophy which they profess to idolize.

They have made their argument against us, out of an assertion which has positively no ascertained fact to rest upon, an assertion which they have no means whatever of verifying, an assertion, the truth or the falsehood of which can only be gathered out of some supernatural message, for it lies completely beyond the range of human observation.

Som vi ser, har ikke all ateistisk retorikk gått fremover på tohundre år. 

Til gjengjeld er det fint å kunne markere 200-årsjubileet for Chalmers foredrag med Schweitzers høylydte og mye delte bekreftelse av overfladiske vantro.

Hvilket bør være dårlige nyheter for ærlige ateister.

Naturvitenskap gjør ikke debatt overflødig

Ikke helt uventet er det kommet oppfordringer om å kommentere de andre innleggene og ikke minst debatten under onsdagens panel om Gjør naturvitenskap religion overflødig?

Jeg skal dermed gjøre det litt kort, men samtidig lenger enn det ble anledning til under samtalen på Litteraturhuset. Det var interessant på den ene siden å møte såpass kritikk for at paneldeltakerne (les meg) svarte for langt og ble bedt om å fatte oss langt kortere.

Og på den andre at vi (les meg) ikke svarte på alle punktene som ble nevnt.

Som ventet var temaet for lite konkret og direkte. Alle var enige om at "religion" (dette dyret som ikke finnes) ikke var i strid med vitenskapen, men det var samtidig enighet om at en rekke religiøse oppfatninger kunne være det eller ikke var støttet av naturvitenskap.

Hvilke snakker vi så om?

Øystein Elgarøy leverte ihvertfall flere påstander om dette i sin forbilledlig selvironiske innledning og jeg skal ta opp ett av dem i dag. Det er hans blanke avvisning av at det fysikerne kaller fininnstilling på noen måte kan brukes som argument for Guds eksistens, bl.a. siden (jeg parafraserer)

• Universet er så enormt stort og gammelt, svært unødvendig hvis målet var å skape mennesker
• Vi ikke har empiri fra et representativt antall univers og vet dermed ikke hvor spesielt vårt er - dermed er det umulig å regne sannsynlighet på dette

Så hører det med at Elgarøy uttalte at det gjorde ham gretten at jeg ikke svarte på dette - og det kan man jo forstå når man mener å sitte inne med gode innvendinger.

Nå er det ikke sikkert han hadde blitt mindre gretten om jeg hadde svart. Ikke minst siden debatter om fininnstilling fort blir omfattende, noe som gjør det fristende å jukse og henvise til kapitlet om dette i Eksisterer Gud?
Det er nok likevel greit å si litt kort om saken også her. Om ikke annet viser det hvor mye lenger man må svare på to så korte innvendinger.

Generelt sett er det viktig å understreke at begrepet fininnstilling ikke bare er et annet ord for design eller for at universet er skapt for menneskets skyld eller noe slik.

Det er i stedet et nøytralt og allment uttrykk fysikere bruker om at små endringer i én av naturkonstantene ikke bare ville gjort alt intelligent liv umulig, men alt liv som sådan, uansett hvordan liv skulle være bygget opp.

For flere av dem ville det bety at ikke engang materie kunne eksistere som annet enn gass eller som en tett masse med enorm gravitasjon.

Fininnstilling handler kort sagt om at mengden av univers med parametre som tillater liv er ufattelig lite, sammenlignet med mengden av univers der parameterne ikke tillater liv. I den forstand er parameterne "fininnstilt" for liv, siden de i stedet kunne være grovinnstilt (altså at liv opplagt kunne vært tillatt med store parameterbredde).

Så finnes det som vist i boken mange innvendinger til dette og mange svar på innvendingene. Her skal vi svare på de to som er nevnt over.

Skal man bruke fininnstilling som argument, er det grunnleggende premisset at vi er blitt til ved rent naturlige prosesser og altså ikke eksisterer på tross av fysikkens eller biologiens lover. Det er ikke slik at man tar to deler Gud og tre deler natur.

Så er spørsmålet hva som er den beste forklaringen på at universet synes fininnstilt. Slik jeg ser det passer fininnstilling veldig bra med en hypotese om at Gud finnes (og altså noen som har en intensjon om å skape liv), mens det er ufattelig mindre sannsynlig i en gudstom verden (der det ikke finnes noen intensjon om noe).

Nå er det selvsagt en forskjell om det eneste vi vet er at Gud finnes (da er et finninnstilt univers sannsynlig) eller om det eneste vi vet er at et fininnstilt univers finnes. Altså forskjellen på å argumentere fra at eksistensen av jul gjør julegaver sannsynlig og fra eksistensen av julegaver gjør det sannsynlig at det er jul.

Selv om linjen fra jul til julegaver er ganske sikker, betyr ikke det at det er grunnleggende usikkert å bruke julegaver som et rimelig godt argument for at det er jul.

Hvilke naturlige prosesser må så til for å frembringe liv? Et sted som gir en kort oppsummering av dette er Norsk Fysisk Selskap:

I universets voldsomme start, det som kalles det store smellet (the Big Bang), ble alt skapt i følge moderne teorier om universets tilblivelse. I dette smellet ble bare de letteste grunnstoffene, for det aller meste hydrogen og helium, dannet. Denne modellen sier at universet består av omtrent 75% hydrogen og 25% helium. Men når vi ser rundt oss, virker det ikke sånn. For eksempel består atmosfæren av mest nitrogen, men våre egne kropper består av mye karbon. Selve jorden består av mest oksygen og jern, men også mye tyngre stoffer som f.eks. uran finnes i jorda. Så hvor kommer disse tyngre grunnstoffene fra?

Disse tyngre stoffene kunne ikke finnes i det tidlige universet, og de første stjernene som ble dannet bestod nesten bare av hydrogen, og forbrenningen i disse stjernene skjedde ved å kombinere hydrogen til helium. Men når en stjernes liv nærmer seg slutten, skjer dramatiske ting. Nøyaktig hva som vil skje med en stjerne vet vi selvsagt ikke, men basert på observasjoner av andre stjerner og datasimuleringer har vi gode antakelser. Når hydrogenbeholdningen begynner å gå tom, vil stjernen begynne å utvide seg voldsomt. Vår egen sol vil, når den kommer i denne fasen om omtrent fem-seks milliarder år, bli så stor at den omslutter jorda. I kjernen på en slik rød kjempe vil helium forbrennes og karbon dannes. Vår egen sol vil etter omtrent 1 milliard år som rød kjempe gå tom for helium og ende som en hvit dverg på størrelse med jorda (men mye tyngre!). På denne måten kan det altså dannes karbon i universet, men ikke de tunge grunnstoffene som vi ser i jorda, som jern og uran.

Ettersom det altså tar milliarder av år å danne karbon og deretter enda lengre tid å danne planeter med forhold som tillater liv, vil et univers som ekspanderer så hurtig som vårt, nødvendigvis bli svært stort - og gammelt.

Dette er uavhengig av om formålet er å skape mennesker eller ei.

Uansett er det som jeg viser her en misforståelse å hevde at kristen tro er en tro på at universet er blitt til kun for menneskets skyld eller eventuelt at det skulle være noe problem om det eksisterer liv på flere planeter.

Men ryker ikke det hele på at vi ikke kjenner til et representativt utvalg av univers. Hvordan kan vi regne sannsynlighet på noe der antallet kjente tilfeller er ett?

Nei, det stemmer at det ikke er enkelt å vite noe når utvaget av bare består av en forekomst. Det er som om vi har kastet en mangesidig terning én gang og fått vinnerkastet som gir liv.

Kan vi vite hvor sannsynlig dette er, uten å kaste flere ganger?

Ja, ved å studere terningens egenskaper. Tyder de på at terningen er fikset, slik at den svært ofte lander på liv? Eller er dette rent tilfeldig, eller har vi ikke den fjerneste anelse?

Dess enklere terningen er, dess lettere er det å si noe bestemt. Har en terning har seks sider som synes likeverdige er det en sjettedels sjanse, altså ganske høy. Hadde den hatt milliarder av sider med like høy sannsynlighet, ville det vært lang lavere sannsynlighet å lande på liv, men fortsatt mulig, gitt nok tid og mange nok planeter.

Det ville vært noen smuler annerledes om antallet sider hadde vært 1 til 10 opphøyd i 10 som så igjen er opphøyd i 123 (for å nevne et tall fysikeren Roger Penrose bruker i The Road to Reality (sde 762–765) om oddsen for at vårt univers skulle oppstå ved en tilfeldighet under Big Bang med såpass gunstige initialbetingelser som et svært lavt entropinivå).

Spørsmålet er dermed ikke om det kan finnes andre varianter av univers som tillater liv, men om antallet forekomster av slike muligheter er stort sammenlignet med den totale mulige variasjonsbredden av parametere.

Hvis det eksisterer bare ett univers, og det er tilfeldig hvilket av alle mulige universer som faktisk finnes, vil det være svært usannsynlig at det ene som eksisterer tillater liv fordi antall kombinasjonsmuligheter av parametre som ikke tillater liv, er ufattelig mye større.

Skyter jeg med sprettert mot en liten vegg der det er samlet hundre mygg krever det ingen forklaring om jeg treffer minst én. Er samme mengde mygg fordelt over en hundre mil bred vegg, stiller det seg noe annerledes.

Selvsagt hadde det vært kjekt å kunnet sammenligne vårt univers med andre, men så lenge vi ikke kan gjøre det, må vi sammenligne det med vurderinger av hvor sannsynlig det er med et univers som tillater liv, sammenlignet med mengde som ikke tillater liv.

Nå kan det selvsagt listes mange slags usikkerheter her, og vi kan alltid henvise til at vi ikke vet nok og må forske mer (og det må vi sannelig). Men skal vi si noe om forholdet mellom naturvitenskap og gudstro, må vi basere oss på det beste vi har av kunnskap. Og det er ikke i strid med den at et univers fininnstilt for liv synes ufattelig lite sannsynlig.

Dette blogginnlegget sannsynliggjør i hvertfall hvorfor enkelte av oss ikke fant det riktig en gang å begynne å svare på dette under debatten.

Til gjengjeld kommer flere innvendinger og svar i morgen, enten noen nå blir gretne eller ei.

Her er det liv!

Liv på Mars! Uærlig og uredelig stjålet her.

Tilbake igjen, etter noen dagers jobbsamling på fjellet.

Siden jeg fremstod som alien med tweed og sonic screwdriver på kostymekvelden der vi feiret tidenes TV-øyeblikk, er det som seg hør og bør på sin plass å nevne seneste artikkel i St. Olav kirkeblad, om Tro og liv på andre planeter.

Saken har skapt liv på Dekodet noen ganger før, men siden en god ting kan gjentas for ofte, tar jeg kun med ingressen.

Da man for noen år siden mente å se spor av liv på Mars, ble astronomer spurt om de var “religionenes verste fiende”. Svaret var at funnet nok var i strid med religionene, men målet hadde ikke vært å angripe dem. Inntrykket endres ikke når det sies at vi i uminnelige tider har trodd vi er den eneste kloden med liv og at kristendommen ikke stemmer hvis det er liv på andre planeter.

 Kommer plutselig tilbake med mer enn en teaser senere.

Ingen bra logikk

Dagbladet melder i dag med tilnærmet krigstyper at det er oppdaget en ny planet i nærheten.

Siden det er liten tvil om hvilket spørsmål som er det første folk stiller når man hører slike nyheter, gjentar Dagbladet to ganger at "det er ikke noe håp for liv, som vi kjenner det".

Likevel knyttes altså funn av planeter til funn av ikke bare liv, men av sivilisasjoner.

Astronom Jan-Erik Ovaldsen betegner dette som en av årets største astronomibegivenheter.

- I hundrevis, kanskje tusenvis, av år, har mennesker spurt seg om det finnes andre sivilisasjoner der ute. På grunn av de enorme avstandene til stjernene, er det ikke før nylig at teleskoper og instrumenter har vært i stand til å oppdage fjerne kloder i bane rundt dem, innleder Ovaldsen.

Det er flott og klart en fremgang når astronomer sier at dette ikke er noen gammel debatt, men kanskje ikke like logisk hvis man automatisk ser funn av planeter som noe svar på spørsmålet om sivilisasjoner.

Selvsagt er det slik at vi ikke kan finne sivilisasjoner på andre planeter hvis det ikke finnes andre planeter. Samtidig skal det altså svært mye mer til enn en planet for at det skal ende med for det første mulighet for liv, for det andre virkelig liv (reproduserende organismer), for det tredje bevisst liv (som hos en fisk) og for det fjerde intelligent liv (som hos en hval).

Selv med det siste er det altså et godt stykke fram til noe vi kan kalle for sivilisasjoner.

På jorden har vi så vidt vi forstår bare én sivilisert art. Det tok mennesket hundretusen år eller noe slik å lære å bygge pyramider. Det tok deretter noen tusen å få demokrati. Og noen tusen til vi fikk romfart.

I det hele tatt synes sannsynligheten for planeter med liv svært liten. Muligens må vi finne noen milliarder planeter før vi finner noe liv. Deretter muligens noen milliarder med liv før vi finner noen med intelligent liv.

Satser vi på flaks og sannsynlighet vil nok ikke dette skje i vår levetid. Eller i Dagbladets.

Da er det nok mer sannsynlig at langt eldre sivilisasjoner enn vår finner oss. Og det er ikke gitt at det bare blir morsomt, selv om det sikkert vil selge aviser.

Tro og liv

Siden spørsmålet om tro og liv på andre planeter dukker opp annet hvert budsjettår, er tiden inne til det like regelmessige svaret.

Altså, betyr det et mulig farvel for gudstroen at NASA har oppdaget en planet i en beboelig sone, med andre ord i en slik avstand fra den lokale solen at det kan eksistere flytende vann på overflaten?

Eller for å si det med første kommentar til oppslaget om saken på Dagbladet.no 5. desember:

Hva vil kristendommen si nå?

Help! Vi er ikke de eneste og dermed ikke guds utvalgte?

Svaret er som alltid kort og greit - nei.

Dette noen ganger litt vel overraskende ukjente vesnet kristendommen sier med andre ord ikke "hjelp!".

For det vi snakker om er verken noe nytt spørsmål eller en ny mulighet. Tvert i mot har som jeg skriver om i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø tanken om liv på andre planeter vært bredt akseptert i Europa mange hundre år.

Dermed er det noe misvisende når det i Nettavisen fortelles at

- Oppdagelsen støtter den voksende troen på at vi lever i et univers som myldrer av liv. Kepler er på randen av fastslå den faktiske overfloden av jordlignende planeter i vår galakse, sier en av forskerne bak oppdagelsen av Kepler-22b, Alan Boss ved Carnegie Institution for Science i Washington.

I stedet er det nok nærmere sannheten at man kan ha mistet noe av troen på at universet myldrer av liv, siden forskningen ennå ikke har funnet noe, tross alle medieoppslag om nesten, muligens og (la oss legge til) kanskje.

Likevel er det ingen uvanlig oppfatning at Guds eksistens vil motbevises av liv på andre planeter. Når det til og med finnes kristne som hevder at det ikke kan bli gjort slike funn fordi Gud angivelig kun skapte liv på jorden, er det ikke annet å vente enn at også andre presenterer dette som en trussel mot kristen tro.

VG kunne dermed for noen år siden spørre astronomer om de var “religionenes verste fiende” og fikk til svar at det ikke var hensikten, men at funn av liv på andre planeter nok var i strid med hva religionene mente.

Holdningen er tydelig i blogger og diskusjonsfora. Vi finner fort utsagn som at

”Tror det nesten bare er religiøse fanatikere som sitter der som noen sutreunger [og] tviholder på gudslæren sin fordi [de] ikke har godtatt faktum at liv andre steder er så godt som sikkert.”

I en diskusjon om et prosjekt for å utforske Mars sies det rett ut at

Et så stort prosjekt vil også gi oss en mengde kunnskap. De eneste tapere vil i tilfelle liv på Mars, bli de etablerte religioner. Uten at det nødvendigvis vil få noen større konsekvenser. Kristendommen og vitenskap kan ikke kombineres, uansett hvor ’kreativ man måtte være’. (Kommentar av Skule, 05.12.2006 kl. 19:56, i romforsker Pål Brekkes weblogg).

Vi ser samme selvfølgelige mønster hos astronomen Knut Jørgen Røed Ødegaard i VG 3. mars 2004.

Hvis vi finner spor av liv eller virkelig liv på Mars, så setter dette funnet oss mennesker i et helt nytt lys. Dette åpner for at intellektuelt liv kan ha oppstått og fortsatt eksisterer på andre planeter i verdensrommet. Ja, det er utrolig mange kloder der dette kunne være mulig.

 Han legger til at ”Vi har i uminnelige tider gått ut fra at vi er den eneste kloden i universet med liv” .

Det konkurrerer i liten grad til researchprisen når NTB hevder (som gjengitt i Teknisk Ukeblad) at

Det første sikre funnet av liv utenfor Jorden vil være tidenes vitenskapelige oppdagelse. Prestisjen vil være enorm for vitenskapsfolkene som kan fortelle resten av verden at «Vi er ikke alene». Et eventuelt funn, selv av enkle mikrober, vil ha store implikasjoner for filosofi, religion, og selvfølgelig for astronomien.

Selv om dette garantert vil være en av tidenes største oppdagelser, er slike oppslag mer misvisende enn meningsfulle. Uansett årsak står tanken om at utenomjordiske er noe nytt for kirken og vestlig kultur sterkt i manges bevissthet. Noe så avansert som aliens kan da ikke ha vært diskutert før moderne tid.

Temaet har imidlertid vært tatt opp med jevne mellomrom siden middelalderen. Vi finner tanken om liv på andre planeter hos teologer og naturvitere allerede på 1200-tallet.

Bakgrunnen for mye av dette var en diskusjon om det var filosofien som bestemte over Gud, eller om Gud var fri til å gjøre også ting som filosofer mente var umulig.

Denne type filosofiske begrensninger av Gud førte til at biskop Etienne Tempier i Paris, der den store filosofiske debatten foregikk, i 1277 fordømte med pavens velsignelse en rekke påstander om slik, blant annet at Gud ikke kunne lage mange verdener.

Vi ser med andre ord at det ikke var slik at kirken var bekymret for tanken om liv på andre planeter. Det ble tvert imot regnet som kjettersk å hevde at det ikke kunne eksistere andre verdener.

Dette la grunnlaget for en lang teologisk diskusjon om livet på andre planeter. Fransiskaneren William Vorilong (1390-1463) var opptatt av om Jesus trengte å frelse mennesker på andre planeter, men mente at det ikke var nødvendig siden de ikke stammet fra Adam.

Tilsvarende tanker ble uttrykt gjennom århundrene, både før og etter at man innså at jorden ikke var i sentrum av universet. I 1610 mente Kepler at det var liv på månen, Saturn og Jupiter. Slike syn kom inn i lærebøker på 1700-tallet.

Den skotske presten Thomas Chalmers hadde en serie foredrag om dette i 1815. Han var en talebegavelse, og tusener møtte opp. Boken med foredragene var en bestselger i mange tiår, første året ble det solgt 20 000. Og Chalmers var ingen hvem som helst. I 1828 ble han teologiprofessor, femten år senere stod han i spissen for å opprette den evangeliske frikirken i Skottland.

Chalmers åpnet foredraget med å si at det kun er vantro som hevder at de kristne mener Gud skapte verden kun for jorda og menneskenes skyld. Det er å fordreie kristen tro. Og han viste deretter hvor ufattelig stor Gud må være i et nesten grenseløst univers.

Nå appellerte ikke løsningen til alle. I 1853 publiserte den kristne naturviteren William Whewell en skarp kritikk. Han viste at Gud arbeidet i ”store mønstre”, enten vi ser på jordas forhistorie eller universet som helhet. Det stred ikke mot Guds vesen å la universet være tomt. Mennesket hadde så mye større verdi enn mineraler at det uansett universets størrelse holdt med liv kun på jorda.

Fordi Gud handler i alle deler av universet etter sine lover er selv ikke ”den fjerneste planet uten liv, for Gud bor der”.

I 1820 foreslo matematikeren Gauss at man skulle plante bartrær og forme Pythagoras formel i Sibir, slik at dette kunne observeres i kikkert av innbyggerne på månen, Venus og Mars. Astronomen Schiaparelli mente å se utgravde kanaler på Mars i sitt teleskop i 1877.

Percival Lowell kunne tilsynelatende bekrefte dette et par tiår senere og skapte en mediestorm. Selv om den ikke kunne sammenlignes med panikken i 1938, da tusener av amerikanere trodde radiohørespillet War of the Worlds var ekte nyheter om angrep fra Mars.

Skal vi se på hvordan kristne har tenkt om dette kommer vi ikke utenom en

viss C.S. Lewis. Ved siden av bøker om tro og tanke, og barnebokserien om Narnia, skrev han en serie romaner som koblet fantasysjangeren til science fiction. Reisen til Malacandra (1938) og Perelandra (1943) er en syntese av middelalderens og Chalmers perspektiver.

Lewis fulgte opp med artikkelen Shall we lose God in Outer Space (1958).

Lewis forteller at da han var ung, ble det sagt

at universet ikke bare var uvennlig overfor liv, men direkte fiendtlig. Liv hadde bare oppstått på vår planet ved en ren tilfeldighet...og det ville være drøyt å tro at det kunne skje mer enn en gang. Livet var antagelig bare et rent jordisk avvik. Vi var alene i en uendelig ørken. Hvilket bare viste det meningsløse i den kristne troen på en skaper som interesserte seg for levende vesener.

Men dette endret seg. “Alle jeg møtte hadde bestemt seg for at universet antagelig var vel besørget med beboelige planeter og liv. Hvilket igjen bare viste det meningsløse i den foreldete kristne troen på at Gud kunne interessere seg for mennesker”.

Lewis trekker fram at det er fem spørsmål som må besvares før liv på andre planeter kan bli en utfordring for troen. Det første er om det finnes noe liv andre steder. Dette er imidlertid kun en hypotese, den vitenskapelige debatten pågår fortsatt, over 50 år etter Lewis' artikkel.

Neste spørsmål er om vesenene har et ”rasjonelt sjelsliv”, med høyere verdier enn ren overlevelse.

Tredje spørsmål er om de har hatt et syndefall. Når Gud sendte Jesus for å ta et oppgjør med synden og gjøre tilgivelse mulig, er det ikke fordi vi har noen høyere verdi enn vesener på andre planeter. Tvert imot er det de som minst fortjener frelse, som mest trenger det.

Det fjerde spørsmålet er om disse falne vesenene ikke kan tilgis for Jesu skyld.

Og det femte er om Guds løsning på jorden er den eneste muligheten andre steder. Først hvis alle disse spørsmålene er besvart med ja, blir dette en utfordring for troen.

Lewis bekymrer seg derfor mer for vår moralske holdning enn for metafysikken.

”Jeg frykter dermed heller de praktiske enn de teoretiske problemene hvis vi noensinne møter rasjonelle skapninger som ikke er mennesker. Overfor dem vil vi, hvis vi klarer, begå alle de forbrytelser som vi allerede har begått mot mennesker som skiller seg ut fra oss av utseende og farge. Den stjerneklare himmelen vil da bli noe gode mennesker kommer til å se opp mot med en uutholdelig skyldfølelse, smertelig medfølelse, og brennende skam”.

For mange kristne tenkere og teologer, handler dette også om en tro på at Gud fryder seg over liv. Hvorfor skulle Gud bare skape liv på jorden, en bortgjemt liten planet i utkanten av en galakse?

Kanskje er det en større trussel for troen om det ikke er liv andre steder i universet?

Titten Tei i jungelen

En rekke media rapporterer for tiden at en alien er fanget i Manaus-området i Brasil, selv om det så langt dessverre kun er på film og de feilstaver det Mamaus.

Men det er uansett alltid flott med bildebevis. Slikt understreker ofte mye tydeligere hva vi har med å gjøre.

Og det er altså … film i mer enn én forstand.

Les mer på om Titten Tei i jungelen på Skepsis.

Ikke fortell kreasjonistene

Det er John Horgan som slår denne spøken i Scientific American i oppslaget Pssst! Don't tell the creationists, but scientists don't have a clue how life began, dels basert på en ærlig lesning av en muligens mer positiv fremstilling i New York Times fra en konferanse om temaet.

Horgan forteller hvordan spørsmålet om livets opprinnelse har gått fra en ganske optimistisk vinkel knyttet til selvreplikerende proteiner, via om det kunne knyttes til arvestoffet DNA - som det imidlertid viste seg verken kunne lage proteiner eller kopiere seg selv uten hjelp av andre proteiner (ensymer) - til en tro på at kanskje RNA-molekyler var løsningen.

As recently as the middle of the 20th century, many scientists thought that the first organisms were made of self-replicating proteins. After Francis Crick and James Watson showed that DNA is the basis for genetic transmission in the 1950s, many researchers began to favor nucleic acids over proteins as the ur-molecules. But there was a major hitch in this scenario. DNA can make neither proteins nor copies of itself without the help of catalytic proteins called enzymes. This fact turned the origin of life into a classic chicken-or-egg puzzle: Which came first, proteins or DNA?

RNA, DNA's helpmate, remains the most popular answer to this conundrum, just as it was when I wrote "In the Beginning…"

Denne utveien viser seg imidlertid såpass lite sannsynlig at man begynner å snuse på Hoyles gamle teori om at livet er kommet til jorden fra verdensrommet, muligens via aliens.

The RNA world is so dissatisfying that some frustrated scientists are resorting to much more far out—literally—speculation. The most startling revelation in Overbye's article is that scientists have resuscitated a proposal once floated by Crick. Dissatisfied with conventional theories of life's beginning, Crick conjectured that aliens came to Earth in a spaceship and planted the seeds of life here billions of years ago. This notion is called directed panspermia.

Men selv om man finner stadig flere planeter som har forhold som muligens kan åpne for liv, dytter man bare problemet ett steg bakover.

Of course, panspermia theories merely push the problem of life's origin into outer space. If life didn’t begin here, how did it begin out there?

Når Horgan likevel havner på at dette er bedre enn kreasjonistiske vrier, er det fordi han mener det er en helt grunnleggende svakhet i den type tenkning.

Dette er ikke bare knyttet til at han mener kreasjonisme er en slags forskningsdödare siden det ender med Gud som forklaringsfaktor i biologien (at least scientists are making an honest effort to solve life's mystery instead of blaming it all on God) - vi kan forøvrig legge til at det uansett er dårlig teologi. 

I stedet handler det om noe han ser som en usvikelig filosofisk feil ved all gudstro.

Creationists are no doubt thrilled that origin-of-life research has reached such an impasse (see for example the screed "Darwinism Refuted," which cites my 1991 article), but they shouldn't be. Their explanations suffer from the same flaw: What created the divine Creator?

Dermed synliggjør han dessverre samme blindfelt som de fleste ateister og agnostikere jeg har møtt. Man oppfatter spørsmålet om hvem som skapte Gud som et avgjørende argument mot gudstro.

Mens dette i stedet er et lettere meningsløst spørsmål. Siden noe ikke kan oppstå av absolutt ingenting, og noe finnes, må noe ha eksistert i all evighet - og altså være uskapt. 

Finnes det en Gud, er Gud ikke skapt av noen. Dette er helt sentralt i klassisk teistisk tenkning, enten vi leser Augustin eller Aquinas, Luther eller Lewis, Dante eller Davidsen.

Å spørre hvem som skapte det uskapte er like logisk som å spørre hvilken rødfarge som er grønn.

Når Horgan argumenterer på måter som viser at han ikke har forstått det grunnleggende ved et klassisk gudsbegrep, er det kort sagt ikke Gud som blir tatt på fersken.

Men det er likevel kanskje greit ikke å fortelle det til kreasjonistene.

Liv i Oriontåken?

Spennende nyheter, i følge Wired Science.

The ingredients for life as we know it have been found in the Orion Nebula.

Det betyr dessverre ikke nødvendigvis at liv er funnet, eller at dette er intelligent, men der det er ingredienser er det håp.