Klassisk kalkun

Den sterke troen på den voldsomme og langvarige konflikten mellom tro og vitenskap, mellom Kirken og antikkens arv, skyldes verken historieforskning eller en konspirasjon.

Det handler mindre om historie enn om nåtiden. Målet er ikke å kaste lys over fortiden, men mørke over Den katolske kirken. Og det hjelper at det er godt stoff, enten ønsket er å selge bøker, fange klikk eller finne god pedagogikk.

Skrekkslagne seilere på vei utenfor kanten av den flate jord har i generasjoner slått like godt an i grunnskolen som vitenskapsmenn på bålet, i beste Game of Thrones-stil.

Dermed er det ikke annet å vente enn stadige oppslag i Illustrert Historie og tilsvarende blader om middelalderens mørke, selv om det overrasker når museer henger seg på, som i Trondheim (heldigvis rettes mye opp i Tønsberg).

Og så er det bøkene.

Selv om konkurransen er skarp, skal det godt gjøres å skrive noe mer misvisende om senantikken og middelalderen enn The Closing of the Western Mind som kom for rundt 10 år siden.

Men i år er dette imponerende nok overgått av Catherine Nixey med intet ringere enn The Darkening Age: The Christian Destruction of the Classical World.

Og her holdes ikke noe tilbake. Det var rene utryddelsen.

Selv om man inntil nå har sett på kristne som milde og myke, saktmodige på vei til martyrdøden mens de synger lovsanger, viser Nixey en helt annen historie som knapt noen har hørt om, i følge noe så nøytralt og nøkternt som forlagsblurbet på Amazon.

Noen vil nok likevel stusse over at kristne på alle mulige måter skal ha forfulgt alle og enhver som var uenige med dem, allerede i det første århundret. Altså lenge før keiser Konstantin tidlig på 300-tallet åpnet for å tolerere kristen tro, etter Diokletians kristenforfølgelser.

Far from being meek and mild, they were violent, ruthless and fundamentally intolerant. Unlike the polytheistic world, in which the addition of one new religion made no fundamental difference to the old ones, this new ideology stated not only that it was the way, the truth and the light but that, by extension, every single other way was wrong and had to be destroyed. From the 1st century to the 6th, those who didn't fall into step with its beliefs were pursued in every possible way: social, legal, financial and physical. Their altars were upturned and their temples demolished, their statues hacked to pieces and their priests killed. It was an annihilation.

Kristendommen raserte den klassiske kulturen og antikkens lærdom så godt man kunne. Når man ikke lykkes enda bedre, skyldtes det kun slendrian, latskap og inkompetanse.

Hagia Sofia stod ferdig i år 537.

Man sank så dypt at man ikke bare sluttet å skrive erotiske dikt, man klarte verken å lage gode stiger eller hammere.

many statues on many temples were saved simply by virtue of being too high for them, with their primitive ladders and hammers, to reach.

Som den ateistiske historikeren Tim O'Neill kommenterer med sedvanlig syrlighet, kan det altså kun skyldes at de hadde flaks og fant noen stiger og hammere som hedningene hadde etterlatt, siden de klarte å få på plass bygningen på bildet til høyre.

Når historikere leser denne type fremstillinger er det lett å se at de lider valgets kvaler, skal de le eller gråte eller begge deler.

Heldigvis er førstnevnte morsomst. Peter Thonemann legger dermed lite i mellom i gårsdagens anmeldelse i The Times om det polemiske sludderet som han forstår vil få nyateister i skyggen av Christopher Hitchens til å logre av fryd.

Like every good polemic, The Darkening Age is sardonic, well-informed and quite properly lacking in sympathy for its hapless target. But the argument depends on quite a bit of nifty footwork. Nixey vividly evokes the fundamentalist bonfires that “blazed across the empire as outlawed books went up in flames”.

Det er bare en lite hake ved dette. Det er ikke lett å finne eksempler på at antikkens klassikere ble forbudt, selv om man ikke akkurat nølte med å ødelegge andre typer tekster.

Inconveniently, we have no evidence for a single poem by Ovid or Catullus having been put to the flames: Christian book-burning was always directed at heretical Christian literature or “magical” writings (astrology and so forth) such as had repeatedly been suppressed by pagan emperors from Augustus onwards. Ovid, she grudgingly notes, continued to be copied and read enthusiastically during the medieval period.

Som så ofte får ødeleggelsen av det sagnomsuste biblioteket i Alexandria stor plass, selv om Nixey klarer å skille mellom det og Serapis-tempelet som i en periode huset en stor boksamling.

Nixey dedicates many horrified pages to the destruction of the temple of Serapis, “the greatest building in the world”, by a Christian mob at Alexandria in AD392. Throughout the empire, we are told, “temples were razed to their foundations and burned to the ground”. Again, the truth is more complex. Common enough in triumphalist Christian hagiography, temple-destruction seems to have been exceptionally rare in real life. Of all the hundreds of pagan temples in Egypt, the Alexandrian Serapeum is the only one known to have been violently destroyed. Of some 700 known temples to the old gods in Roman Gaul, only 10 (1.4%) seem to have met a violent end in the fourth or fifth century (not certainly at the hands of Christians).

Templer flest ble ikke ødelagt bevisst, de forfalt etter å ha blitt forlatt, akkurat som med mange landsbykirker i dagens England. Norske kommunebudsjetter er ikke kjent for rause poster til vedlikehold av kirker.

I stedet for å gjøre oss klokere om historien, virker Nixey fordummende.

The Darkening Age rattles along at a tremendous pace, and Nixey brilliantly evokes all that was lost with the waning of the classical world. Those losses were real enough. But by denying that anything of value or interest took their place, she ends up condemning the entire civilisation of the European Middle Ages as a collective fit of inexplicable narrow-minded idiocy.

Det er liten grunn til å tvile på at The Darkening Age vil gi mange festlige bokanmeldelser. 

Men det er heller ingen grunn til å tvile på at boken vil bli omfavnet. Journalister flest er ikke faghistorikere. De har ikke noe stort ønske om å fremstille Kirken i godt lys. 

Den er heller ikke enkelt å se at den alltid lyser like godt.

Likevel har jeg denne gangen et visst håp om at ikke alle anmeldere vil svelge boken like mye med snøre, krok og søkke, tross brede oppslag og godt agn.

Greit gulv

Å besøke Istanbul er som å være i Roma erobret av styrtrike muslimer med sans for fortiden.

Dermed var det noen flott dager i Konstantinopel denne helgen, fra restauranter til restaureringer. Oppussing og arkeologi sponset av turisme og universiteter har gjort at mye av det som kunne bevares, fremstår stadig flottere. 

Mytologisk motiv - Den grønne mannen

Samtidig betyr det at flere store attraksjoner ikke var tilgjengelige eller ikke var det fullt ut, som det arkeologiske museet og Khorakirken.

Mye blir heldigvis pusset opp i segmenter, slik at vi hadde tilgang til omtrent halvparten av mosaikkene og freskene i sistnevnte.

Ape plukker frukt

Nå kan man si mye om severdighetene - og om mange. Har man vært der, glemmer man aldri Hagia Sofie, sultanpalasset Topkapi eller Den Blå moské.

Eller bymurene eller den underjordiske basilikacisternen bygget med søyler fra gamle templer, inkludert et Medusahode som er en gjenganger på postkortene i området.

Barn på satyr

Det antyder noe om dimensjonene at man trenger båt for å komme fra den ene enden til den andre, flott fremstilt i Bond-filmen From Russia with Love.

Mens underjordiske brønner kan være noe vanskelig å få med seg ved første øyekast, og dermed er behørig markert i turistbrosjyrer og skilt, er det lettere umulig ikke å oppdage akvadukten midt i byen (selv om gamlebyen altså er mangfoldige kilometer bred og lang).

Stor nok til at det går flerfelts veier under, med god plass til busser og trailere.

Cirkus i byen?

Så er det en del severdigheter mange hopper over - eller ikke engang oppdager. En av disse er funnet ganske nylig, i løpet av 1900-tallet på et av de mer sagnomsuste områder i byen.

Det er ikke noe mindre enn restene av det første keiserpalasset vi snakker om (det andre og senere lå i motsatt ende av byen).

Opprinnelig dekket dette området der den blå moske ligger i dag og skråningene ned mot sjøen, med boligkvarterer, store mottakelsesrom, kirker, havn og til og med en poliobane.

Dessverre var området for dyrt å holde ved like og ble ikke bedre av herjingene under det fjerde korstog i 1204.

Da osmanerne erobret Konstantinopel i 1453 var det, slik sultanen Mehmet 2 siterte en gammel dikter på, bare ruiner og spindelvev igjen.

Gutter som triller hjul

I dag er det ikke bevart mer enn sørgelige rester av en mur eller to. Til gjengjeld er det altså gravd frem noe som sier mer enn tusen ord.

Jungelens lov

Deler av gulvet fra Justinians tid på 500-tallet.

Funnet er av rundt en syvendel av det opprinnelige gulvet i en av salene, men stort nok til å gi et mer enn godt inntrykk av kunstneriske evner, håndverkskvalitet og foretrukne motiver.

Pastoralt

Selv om dette altså tilhører perioden vi forbinder med det heller nedsettende uttrykket "middelalderen" (et begrep man i Konstantinopel ville skjønt lite av), er det ikke mye som tyder på skrekk for antikken, humørløshet eller livsflukt.

Dermed ikke til å undres over at enkelte som besøker stedet har slått frempå med at det må være fra førkristen tid.

Men mosaikkene er altså uten tvil fra et par århundrer etter at keiser Konstantin (272-337) stanset kristenforfølgelsene.

De er fra over hundre år etter at Thedosius (347-395) gjorde kristendommen til statsreligion og forbød hedensk offerdyrking.

Bysantisk ørn, selv om bare ett hode

Altså bare å holde seg fast når det kan røpes at kristne i dyrket antikken (selv om de ikke lenger ofret til begjærlige og begrensede guder), til tider for mye, hadde sans for både fin- og heller grovkornet humor, og ikke akkurat holdt seg unna god mat og drikke, romerbad, poesi, musikk, karneval og klovner.

Motivene veksler mellom gresk mytologi, hverdag, komikk, pastorale og bloddryppende scener, og med såpass naturtro gjengivelser av dyr at dette må være basert på levende modeller, med mulig unntak for de mytologiske. 

Firfisler er ikke det vanskeligste bytte for en griff

Med andre ord ikke bare i dag man ville fått gode seertell for Fantasy, Norge Rundt, Latter, Farmen og Animal Planet.

Animerte byer

Det har lenge vært relativt lett å finne mer enn lettere animerte bybeboere, mens fraværet av animerte byer absolutt har vært stort - ikke minst av historiske byer.

Heldigvis kommer som antydet i fjor stadig flere til et internett nær deg og under er noen eksempler. Har du flere, er det ikke forbudt å dele linker i kommentarfeltet.

London på 1600-tallet, før brannen:




Bergen i 1350, i samarbeid med Arkikon, Riksantikvaren og Byantikvaren.




En av rosinene i pølsen er Babylon, laget av mannen bak Byzantium1200.




Som selvsagt har laget flere fra Konstantinopel rundt år 1200, dessverre alt for korte, som denne fra Konstantins forum.




Og så er det ikke helt pussig at det er mange fra Roma, som denne fra et par år tilbake.




Heller ikke Amerika og Tenochtitlan er glemt, selv om den ikke akkurat er laget i HD.




I likhet med den enorme mayabyen Teotihuacán.



Så er det bare å vente på å få disse inn i dataspill eller apper man kan bevege seg fritt rundt i.  Gjerne med 3D-briller og god mat.


Oppdatert 02.09. 14:14: Link til tilsvarende for Trondheim og Hamar i middelalderen.

Kriminell research

Etter å ha vært på opp til flere deler av selveste nettet de seneste dagene, fra VG Debatt (der mangt tas opp på så mange måter) til David Icke (mest kjent for å hevde at politikerne som styrer verden egentlig er forkledde øgler, i beste V-stil), er det enkelte lister som går igjen og går igjen og går igjen.

Nevnte jeg at de går igjen?

Dette handler om alt fra hvilke guder, helter og generelt sett mytologiske skikkelser som var malen man konstruerte Jesus etter, via hvilke historikere som burde ha skrevet om ham om han hadde eksistert, til kristnes rulleblad gjennom historien.

Felles for listene er at de ikke bygger på normal historieforskning. De handler ikke om research, men om retorikk. De er ikke laget av fagfolk, men av aktivister.

Likevel spres de altså som nøytrale fakta, dels på nettsteder som ikke er spesielt nøytrale, dels på nettsteder som tror de er det. Og de farger debatter på så mange måter.

Vet man at gudstroende i alminnelighet og kristne i særdeleshet er en eneste lang historisk ulykke, er det ingen grunn til engang å se på argumentene de kommer med. Tror man at det å akseptere selv det minste poeng eller premiss i ett gudsargument er første steg på veien til Sharia, er man ikke spesielt interessert i argumentet eller å akseptere det som tross alt seriøst.

Noe som ikke forundrer meg mange smulene.

Dermed er det interessant å se hvor feil eller tendensiøst mange oppfatter historien, ikke minst takket være lister vi har vært inne på før. Og som altså er imøtegått i årevis, både i lengre bøker (der jeg pussig nok har lett for å anbefale Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø) og i kortere oversikter.

La oss ta bare ett eksempel, siden det ikke er med i omtalte bok.

Det handler om året 448 og angivelig brenning av alle hedenske bøker.

448: Book burnings Theodosius II (401-450) orders burning of all non-Christian books.

Dermed formidles og forsterkes forestillingen om at kristne var redd for antikkens lærdom og fanatisk ødela all kunnskap som gikk dem i mot. Noe som selvsagt vil bli tilfellet om kristne igjen skulle komme til makten, siden kristne altså egentlig, innerst inne, er som Taliban, eller verre.

For det viser jo disse listene. Derfor er det best å stemme på partier uten kristne, altså Rødt.

Hva er så realiteten? Gjør vi noe som de som lager slike lister sjelden gjør, altså stikker nesen inn i støvete historiebøker (som Marrous A History of Education in Antiquity og kildene den er basert på), oppdager vi som så ofte med disse listene at det motsatte er tilfellet.

I stedet for å brenne alle ikke-kristne bøker etablerte Keiser Theodosius 25. februar i 425 universitetet eller rettere sagt Pandidakterion i Konstantinopel der formålet nettopp var å undervise spesifikt i antikkens kunnskap, som også ved middelalderens universiteter.

Læresetet var statsfinansiert med 31 professorer i juss, filosofi, medisin, artimetikk, geometri, astronomi, musikk og retorikk.

Det forble med unntak av en større reorganisering på 800-tallet stort sett uendret i nesten tusen år gjennom pestbølger, beleiringer og invasjoner.

Det var kort sagt gjennom kristensponsede steder som dette at vi har klart å vare på antikkens lærdom.

Selv om det er sjelden å se noen nevne slikt på ... nøytrale nettsteder.

Steenhard

Det er ikke bare Illustrert Vitenskaps Historie som til tider ser lyset.  Seneste nummer av Dag og tid har trykket Gert Vestrheims velskrevne imøtegåelse av Thorvald Steens myter om middelalderen, kristen tro og kirkehistorien.

Dermed er det håp om at den kan bli lest av langt flere enn denne grundigere versjonen i Klassisk Forum som likevel anbefales på det aller varmeste.

Hvorfor gjør jeg det?

Det handler om mer enn knasende god og kneggende morsom polemikk. Vi har å gjøre med en sentral premissleverandør i dagens offentlige samtale og en serie påstander som lever sitt eget liv i og utenfor denne type bøker.

Vi trenger ikke lupe for å se at vi støter på dem overalt, i media, lærebøker, filmer, romaner og debatter. De har bidratt til å danne et bakteppe for hva vi diskuterer og hvordan, og ikke minst hva vi ikke trenger å si. Nevner man biskop eller kirkemøte vet alle at det ikke er ment som forbilde.

Hvilke myter er det så Steen bringer til torgs?

Mange. Svært mange. Sammen med en serie så opplagte feil og bommerter at det er vanskelig å se at forlaget har gitt ham noen form for motstand. Eller forstå hvorfor ingen bokanmeldere så vidt meg bekjent har arrestert ham på dem.

I stedet har den vennlige og velmenende Steen gått sterkt og klart ut i media i en årrekke til heiarop fra forlag og media og fått med seg flere på laget.

Som forfatter av historiske romaner, foredragsholder og skribent, og som initiativtager til Saladindagene i Oslo, har Thorvald Steen markert seg som en popularisator av Midt-Østens historie. Dessverre er Steens bidrag preget av tendensiøse omfortolkninger, misforståelser og faktafeil. Jeg skal her ikke ta for meg hans skjønnlitterære forfatterskap, men bare reiseboken Historier om Istanbul (2003, 3. utg. 2011).

Blant eksemplene Vestrheim trekker frem er gamle og kjente myter om kirkemøtene.

Om keiser Justinian (527–65) får vi vite at han innkalte et kirkemøte der blant annet «de fleste tekstene i Bibelen som omhandlet reinkarnasjon [ble] fjernet» (s. 31). En slik omskrivning av Bibelen er ukjent for historikerne, likeså at reinkarnasjon overhodet var et tema på dette eller andre kirkemøter, men et nettsøk tyder på at det er en vanlig konspirasjonsteori i new age-miljøer. 

Selv om dette bidrar til å styrke den tiltagende konspirasjonstenkningen i flere miljøer (og altså langt fra bare om kirken, ser her og her), er det ikke det mest tøvete i boken.

Dette er likevel ikke det mest graverende eksemplet på Steens manglende kunnskaper om kristendommen. Det kommer først på s. 44, der han omtaler middelalderens relikviehandel og kan fortelle at «de fleste av Jesus' kroppsdeler var solgt utallige ganger i hele verden.» Han har altså ikke fått med seg at kristendommen forkynner Jesu oppstandelse fra de døde og at det derfor ikke finnes noen kroppsdeler å omsette. Hvis den hadde funnet sted, ville en slik relikviehandel ha vært en fornektelse av hele kristendommen. 

Og det fortsetter. Ikke uventet handler mye om en politisk agenda.

Det er mye i Steens bok som fremstår som uvitenhet, slurv og ukritiske gjentagelser fra tilfeldige kilder, men boken bærer også preg av at forfatteren har en agenda. Denne agendaen handler dels om å fremheve vestlig militær aggresjon samtidig som han underslår arabernes og tyrkernes ditto, dels handler den om å fremstille både muslimer og bysantinere som tolerante og pluralistiske i kontrast til de fundamentalistiske vest-europeerne. Det dreier seg med andre ord om å se sin egen tids konflikter i fortiden, og forutsigelig nok er det vesten som er skurken og østen som er helten.

Det hele er nærmest en oppvisning i den type tenkning, eller kanskje rettere sagt stemning og holdninger, som ligger bak dagens ofte svært så velmente, men enda mer forvrengende framstillinger av historien. Dermed fremstilles vesteuropeerne under korstogene og spesielt Sigurd Jorsalfars tid som rasistiske, langt mer intolerante enn andre og uten forståelse eller interesse for antikkens litteratur.

Mens sannheten stort sett er motsatt.

Det er ikke slik at korsfarerne jaget alle ikke-hvite kristne da de inntok Det hellige land (dermed er det ikke underlig at Steen ikke oppgir kilder). På Jorsalfars tid ble jøder behandlet verst i det muslimske Spania (et land som alltid har vært en historie for seg), selv om de stort sett ble behandlet bedre i andre muslimske land enn i kristne.

Selvsagt gjentas og forsterkes skurkebildet av de kristne i vesten som i følge myten fryktet og hatet antikken.

Til Steens bilde av vest-europeerne som intolerante og ignorante fanatikere hører også påstanden om at «korsfarerne i 1204, med energi og nidkjærhet, hadde brent det de kom over av litteratur i universitetet, klostre og bibliotek, som kunne minne om antikkens røtter» (184). Det er sannsynlig at litterære verk gikk tapt ved plyndringen, for den førte til omfattende branner, men korsfarerne hadde ikke noe mål om å ødelegge antikkens litteratur, og bøker var verdifullt bytte. Forøvrig hadde ikke Konstantinopel noe universitet i egentlig forstand. Det hadde man derimot i Vest-Europa, hvor man på denne tiden oversatte lærde verker både fra gresk og arabisk.

Som kontrast til dette klisjebildet av korsfarerne setter Steen Det bysantinske rike: Der «tok man vare på de litterære skattene fordi man forsto at de var verdifulle», bysantinerne hadde nemlig «en stor grad av ydmykhet i forhold til tidligere epokers storhet». (51). Til dette er det å si at det er helt riktig, og at slik var det gså i Vest-Europa. Det er derfor vi har latinsk litteratur bevart.

Steens analyse blir ikke bedre av svært så tendensiøse tilsnikelser.

Derimot får vi allerede i innledningen høre om Vestens «frykt og fordommer» mot tyrkerne: «'Fri oss fra tyrkerne og det onde', sa Martin Luther. Hva kan denne forutinntattheten bunne i? I boka forsøker jeg å gi noe av svaret» (10). Steens «svar» fortjener ikke å bli tatt seriøst, for det ignorerer sentrale historiske realiteter. All frykt bunner ikke i forutinntatthet, og på Luthers tid hadde man gode grunner til å frykte tyrkerne (dvs. Det osmanske rike). De var en ekspansiv militærmakt, og der de vant frem, ble de kristne systematisk ydmyket og diskriminert, symbolsk såvel som juridisk og økonomisk. I tillegg drev de omfattende plyndring utenfor sine egne grenser, i første rekke for å skaffe slaver.

Og dette var ikke få, spredte eller tilfeldige raid.

Dette var ikke bare en trussel i Sørøst-Europa, der det ble organisert store slaveraid over grensen ved Donau, men også i alle kystområder rundt Middelhavet og nordover til Irland og Storbritannia. Her var det i første rekke de osmanske vasallstatene i Nord-Afrika som var aktive: Til og med Island ble offer for slaveraidere derfra i 1627. Skip ble kapret for det samme formålet, og å havne som slave i Nord-Afrika var ingen uvanlig skjebne for sjømenn. Så sent som på 1700-tallet var dette et omfattende problem for den dansknorske handelsflåten, og både Sverige og Danmark betalte beskyttelsespenger for å slippe sjørøverangrep mot sine skip. Alt dette sier Steen ingen ting om.

Så betyr selvsagt ikke dette og langt mer Vestrheim viser at det er grunn til å tegne et helt motsatt bilde. Historien handler heller ikke om "snille kristne/vesteuropeere" og "slemme muslimer".  Men skal vi først tegne et bilde hjelper det å bruke flere farger, inkludert sort og hvitt og grått.

På alle kulturer og personer som er involvert.

Vi finner selvgodhet, uforstand, maktbegjær, grådighet og grusomheter på alle sider. Og selvoppofrelse, forstand, naturfilosofi og raushet. Vi finner helter og skurker blant både vesteuropeere, osmanere og bysantinere. Eller egentlig stort sett ingen av delene, de er omtrent som folk flest.

Selv om vi ikke kommer unna at det til alle tider er land og kulturuttrykk som er bedre enn andre, trenger vi ikke å gå oss vill i anakronismer, underslå fakta, skape gullgutter av gråstein eller tenke at der lett å bli enige om hva som gjør personer og perioder bra eller dårlige.

Eller at bøker og bilder blir bedre av å speilvende motiver, legge inn vorter og grimaser, mens man ivrig veksler mellom svartmaling og rosenrød.

Portus Theodosiacus

Denne kjente og kjære havnen (med et navn selvsagt alle har på tungen) er nå foreviget av tidsmaskinen.



Bare å bestille tur.

En by å drepe for?

Ett av spillene jeg skulle spilt om jeg spilte spill.

Selv om det ikke akkurat gjør Pinkers teser mindre troverdige.

Når kommer forresten turistversjonen?

Toleranse for tidsreiser

Siden det altså leses mer enn tyske tegneserier i huset, kan røpes at det også foretas rituell lesning hver fullmåne av bøker om Bysants.

Og litt på toget.

Senest ute er Teen Time Travelers: Get Back To Constantinople, så vidt jeg kan forstå Lori Maynard første bok og kun gitt ut i Kindle-utgave.

Opplegget er enkelt - fire elever i 7. klasse (junior high school), Max, Henry, Mia og Ann, havner på mysteriøs vis i Konstantinopel i år 532. Ikke ved et magisk klesskap eller teppe, men med fly.

Ikke spør, vi lever da tross alt i 2011.

Heldigvis er dette akkurat hva de trenger for å løse noen heller ugreie lekseoppgaver.

På veien treffer de obligatorisk nok generalen Belisarius og keiser Justinian (alle reisende som befinner seg i Konstantinopel på denne tiden treffer dem, skal vi dømme etter romaner), samt den langt viktigere katten Procopius. Og en noe nesevis ape.

Nå er jeg muligens ikke helt i målgruppen, men Maynard har hjulpet meg å glemme NSB i opptil flere minutter av gangen.

Interessert

Mens vi er inne på interesser, er det altså ingen tvil om at seneste nummer av Arr er behørig innkjøpt og ligger på nattbordet.

Vi snakker rett og slett om et dobbeltnummer, med Istanbul som tema, basert på et seminar i Byen i oktober 2010.

Jeg er pussig nok noe mer mer enig i følgende navlebetraktninger enn i et nylig sitert forlagsblurb.

Under tittelen «Istanbul, verdens navle» skriver redaksjonen i det idéhistoriske tidsskriftet Arr på lederplass:

«Det fins en lang tradisjon for å betrakte Istanbul, tidligere kalt Konstantinopel, som jordas hjerte eller navle. Både innen kristendom og islam er det tunge teologiske og historiske begrunnelser for å anse denne byen som verdens midtpunkt.»

Uten at vi skal gå helt god for holdbarheten i alle disse begrunnelsene, er KonstantinIstanbul utvilsomt av de mer fascinerende steder på kloden - vel verdt et dobbeltnummer eller tre.

Og noen blogginnlegg.

Bysants 2011

Har ventet en stund på denne, men nå ser det ut til at de for alvor nærmer seg mål.

Dermed er det bare å ta seg en tur til Bysants år 1200,  ikke minst med videoen under, fra dette stedet.


Byzantium 1200 from Feiland Media on Vimeo.

Behag og Bysants

Matlei? Dragning mot det eksotiske? Lyst på en bok med oppskrifter som naboene og Hellstrøm ikke bare mangler, men ikke ante eksisterte?

Da er det bare å stikke gaffelen i Tastes of Byzantium: The Cuisine of a Legendary Empire.

For centuries, the food and culinary delights of the Byzantine empire - centred on Constantinople - have captivated the west. This book reveals in detail what was eaten in the court of the Eastern Roman Empire - and how it was cooked. It describes the sights and smells of Constantinople and its marketplaces, and relates travellers' tales.

Som man forstår litt travelt for tiden.

Bysantinske roboter

At det fantes flere vanndrevne maskiner av det mer spektakulære slaget allerede tidlig i middelalderen er ikke akkurat ny viten for de som har lest fortellinger fra Bysants (og det er kommet maange de seneste årene).

Men det er litt festlig å nevne det sånn litt løst i forbifarten uten å blunke neste gang du hører om manglende teknologisk kunnskap i middelalderen.

Et av de mest kjente sitatene er fra ambassadøren Liudprand av Cremona fra 949.

In front of the emperor’s throne was set up a tree of gilded bronze, its branches filled with birds, likewise made of bronze gilded over, and these emitted cries appropriate to their species. Now the emperor’s throne was made in such a cunning manner that at one moment it was down on the ground, while at another it rose higher and was to be seen up in the air.

This throne was of immense size and was, as it were, guarded by lions, made either of bronze or wood covered with gold, which struck the ground with their tails and roared with open mouth and quivering tongue. Leaning on the shoulders of two eunuchs, I was brought into the emperor’s presence. As I came up the lions began to roar and the birds to twitter, each according to its kind, but I was moved neither by fear nor astonishment …

After I had done obeisance to the Emperor by prostrating myself three times, I lifted my head, and behold! the man whom I had just seen sitting at a moderate height from the ground had now changed his vestments and was sitting as high as the ceiling of the hall. I could not think how this was done, unless perhaps he was lifted up by some such machine as is used for raising the timbers of a wine press.

Som Roger Pearse som jeg linket til over opplever jeg grunn til å spørre om keiseren hadde sikkerhetsbelte.

Eller høydeskrekk.

Katolikk i Konstantinopel

Enten du følger Oddvar Mois blogg jevnlig eller ei, kan du kanskje ha interesse av å se hans bilder og betraktninger om besøket i Konstantinopel og (om noen dager) i Kappadokia.

Siden vi snakker om en av mine store favorittbyer, er det alltid litt hjerteskjærende når andre er på besøk.

Vi får ta det igjen et annet år. Kos deg Oddvar!

Bysants calling

Tilbake etter fabelaktig helg/natur/feiring/vennetreff i Sør-Troms, men hektiske dager hele uka gjør at oppdateringer sitter litt langt inne, for ikke å se til høyre.

Skulle andre ha bedre tid, er kanskje dette et sted å kikke. Selv om jeg fortsatt venter på oppdateringen av denne Tile 7 .

Ikke at jeg har tid til å se på den.

Walking in Byzantium

Bare å si ordet "middelalder" skaper grøss ved lunsjbordet på jobben. Så er det da også den eneste tidsalderen som inngår i standard politikerfraser når man skal markere avstand til noe, som Sharialovgivning eller kommunesammenslåing.

Mange lyder som om de har tatt samme kurset for å lære seg å si "gufs fra middelalderen", "som den mørkeste middelalder", for ikke å si rett ut "middelalderens mørke".

Jeg har ihvertfall et fromt håp om at ingen politikere har lært det på skolen.

I realiteten er middelalderen like mangfoldig som alle tidsperioder, med lyse og mørke sider. Den synes til og med å ha vært ganske avgjørende for fremveksten av vestens ganske så gjennomgripende rasjonelle tenkesett som resulterte i moderne naturvitenskap.

Og den var mer enn Vest-Europa, for ikke å si de muslimske kulturområdene.

Middelalderens største by var lenge Konstantinopel, nåværende Istanbul.

Den hadde et sted mellom en halv og en million innbyggere og var hovedstaden i Romerriket (selv om folketallet etterhvert ble sterkt redusert) fra den ble grunnlagt på 300-tallet, til den ble erobret av ottomanerne i 1453.

Vi kan vel også diskret nevne biblioteker og offentlige bad, gatebelysning og arenaer, utallige parker og antikke monumenter, for ikke å si verdens største kirke inntil Peterskirken ble bygget tusen år senere.

Byen hadde til og med en moske, til korsfarernes store ergrelse da de ankom i 1097.

Tegningen over bør antyde noe om dimensjoner, bygninger og beliggenhet. Landmurområdet som skar over halvøya mot nord, bestod av tre parallelle murer og 192 forsvarstårn. Murene rundt hele byen strakte seg tilsammen flere mil.

Nederst på bildet ser vi palassområdet (der den blå moske ligger i dag) og rett over det den store hippodromen som var arena for blant annet storslagne fester og hesteløp med vogner. Kirken Hagia Sofia ligger rett til høyre for hippodromen som vi ser av nærbildet under.

En av mine drømmer har vært å ta en tidsreise til byens storhetstid.

Det er i hvert fall lett å leke med slike romantiske utopier så lenge de ikke er mulige.

En nærkontakt av tredje grad ville sikkert vært et sjokk, enten vi snakker om datidens lukter eller lidenskaper, for ikke å si smittekilder.

Men nå begynner det altså å bli mulig, heldigvis kun virtuelt.

Bak det hele står prosjektet Byzantium 1200 som i en årrekke har arbeidet med både skalamodeller og datasimuleringer. Prosjektet har vært dokumentert på flere websider, og kommer nå også som bok.

Rekonstruksjonen er lagt til år 1200, mens de fleste monumenter og bygninger fortsatt var inntakt.

Dette skulle bli dramatisk endret med det fjerde korstog i 1204. Og enda mer etter 1453, selv om ottomanerne ihvertfall hadde penger til å lage nye, flotte bygninger.

Men her har vi altså muligheten til å reise til selveste Miklagard i all sin ytre prakt og ta en spasertur i dens mange minneverdige områder.

Med litt fantasi (du kan ta rekonstruksjonen av Oslo fra samme periode på bildet under til hjelp), kan vi ane noe av hva vikingene tenkte første gang de fikk se byen.

Datidens Paris og London hadde færre enn ti prosent av innbyggertallet. Og under en prosent av inntektene.

Oslo var nok ikke større enn en av de fattigere bydelene i Konstantinopel.

Omtrent på størrelse med området med lagerbygg der vikingene la til kai da de ankom.