Aftenposten har ikke lett for å forstå samtiden

Sverre Amundsen i Aftenposten forlag lanserte magasinet Aftenposten Historie med treffende ord i mars: 

Kunnskap om fortiden gjør at man lettere forstår samtiden, sier direktør.

Det bidrar altså til mindre forståelse av samtiden når oppslagene i bladet ikke treffer like mye, selv om de muligens gir god dekning for moderne meninger.

Hva vi snakker om?

Same ol'.

For magasinet unngår ikke de gamle skjærene når det oppsummerer vitenskapshistorien.

I stedet for å forklare hvordan man i årtusener har kunnet vise at jorden er rund, og dermed kaste lys over hvordan kunnskap er skapt og formidlet i historien, hevder man at det først var med Magellan i 1522 at det var bevist at jorden var rund.

Nei, det var ingen tvil blant lærde i middelalderen om at jorden var rund i vesten.

Nei, Magellan beviste ingenting ugjendrivelig. Det er lett å se for seg en flatjordsmodell der man kan seile rundt jorden.

Som Allers viste i 1922 er ikke jordomseiling vanskelig på en flat jord.

Siden spørsmålet altså ikke var oppe til debatt, var det ikke behov for å bevise noe som helst. Dette var allerede bevist på mange måter - ganske så ugjendrivelige.

Aristoteles viste det på 300-tallet f.Kr. ved å peke på at jordens skygge på månen var rund - alltid. Den eneste måten dette kunne skje på siden månen og jorden beveget seg i forhold til hverandre, var hvis jorden var en kule.

Han viste det også ved å peke på at stjernehimmelen endret seg med hvor du befant deg på jordkloden. Stjerner som var synlige i Egypt var ikke synlige i Hellas.

Eratosthenes viste på 200 tallet f.Kr. at jorden var rund ved å sette stokker i bakken på ulike steder. Siden skyggen fra solen hadde ulike lengde på samme tidspunkt, måtte jorden var rund. Han brukte det også til å beregne jordens størrelse svært nøyaktig.

For folk flest kunne båter bevise det ved at skip langsomt ble borte bak horisonten. Det passet med en rund jord, ikke med en flat.

Folk flest kunne også oppdage at dess høyere over bakken de kom, dess lenger kunne man se.

Alt dette var godt kjent lenge før Magellan. Den ptolemaiske modell var toneangivende i antikken og middelalderen. Selv om den plasserte jorden i sentrum av solsystemet, etterlot den ingen tvil om at jorden var rund.

Slik Thomas Aquinas (1225-1274) sier allerede i første avsnitt av  Summa Theologica, kunne det bevises av flere vitenskaper.

Det var den sentrale modellen Dante (1265-1321) bygget Den guddommelige komedien rundt. Naturfilosofer som Buridan (1295-1356), Oresme (1320-1382) og Cusanus (1401-1464) gjorde sine astronomiske beregninger på bakgrunn av dette.

Det var utgangspunktet for vitenskapelige instrumenter som astrolabium og armilliansk sfære.

Man forstår hverken fortid eller samtid lettere ved i stedet å ta utgangspunkt i 1800-talls myter om Magellan.

Hva motiverer VG?

Siden VG er avhengig av klikk, lenkes ikke til gårsdagens oppslag om Petter Northug etter søndagens tap for en russer i stafetten. 

Skulle noen ha sovet i to døgn, kan likevel nevnes at han gjengis som bitter og hevnlysten. Han ønsker å "ødelegge livet" til den som blir russisk ankermann på OL-stafetten i Sotsji, "så han ikke kan vise seg på en idrettsplass igjen".

Det er kort sagt ikke vanskelig å forstå at mange blir sinte. Med dette utspillet ødelegger Northug gleden over skisporten. Med en slik innstilling bør han ikke få lov til å delta under OL. 

Når dette passer med bildet enkelte med rette eller urette har av Northug som en dårlig taper, breial og bråkjekk, er det ikke lett, kanskje umulig, å formidle at det er VG man bør være sint og oppgitt over. 

For dette handler ikke om sist helg, der Northug uten å nøle gratulerte russerne med seieren. Og det handler strengt tatt ikke så mye om russerne heller, det handler om Northug. Og det handler mindre om 2014, enn om 2011.

Bakgrunnen er tankene som gikk gjennom Northugs hode under Kollen-VM. Slik han forteller i boken Norske vinnerskaller opplevde han et umenneskelig forventningspress foran VM på hjemmebane. Han ville aldri få en slik anledning igjen. 

Det er ikke rart at han gråt etter seieren på 3-mila. Eller følte livet kunne blitt ødelagt om han hadde falt under 5-mila.

Da det dro seg til mot spurt, falt en konkurrent foran Northug.

– Jeg sklir over skiene til han som faller, det er nesten fall på meg også. Da får jeg hjertet i halsen og tenker «der kunne livet mitt vært ødelagt, så heldig er du ikke en gang til», sier Northug i boka.

Resten av den samme femmila handlet om å bite i seg den umenneskelige smerten.

En del av dette ble utdypet på senere pressekonferanser og var oppslag i mange media i forrige uke, som i NRK-saken Artig å bidra med å ødelegge.

– Alexander Legkov og Maxim Vylegzjanin har sikkert dette som sin viktigste sesong i karrieren, så de har sikkert forberedt seg bra, sier Petter Northug.

VM-kongen fra Holmenkollen vet mye om hvordan de beste russiske utøverne har det foran OL på hjemmebane i Sotsji. Selv fikk han virkelig kjenne på forventningene foran mesterskapet på hjemmebane i 2011.

Det innebar en enorm motivasjon, men også et enormt press. Ingen glemmer hvordan Northug hulkgråt av lettelse og glede etter det første gullet på tremila.

Siden dette gikk så bra, har han etterpå senket skuldrene. Langrenn er ikke lenger så viktig for ham som det var før Kollen-VM.

Det er ingen renn igjen å gå som må vinnes. I Sotsji er Petter Northug en utfordrer og eventuelle gull vil bare pynte på et regnskap som allerede er i evig overskudd.

Han vet imidlertid at dette er viktig for andre, spesielt de russiske utøverne. For en som har vunnet alt, er det viktig å finne nye motivasjoner, bryte med mønstre og rutiner.

Ikke minst motiverer det ham å vinne over noen som satser mer enn maksimalt.

For Petter Northug er det et perfekt utgangspunkt for en sesong som ble innledet med et to måneder langt sykdomsavbrekk.

– Jeg tror det er mange som ser på OL i Sotsji som sitt viktigste mesterskap i karrieren. Og mange av løpene de møter der, ser de også på som de viktigste løpene i karrieren. Da er det artig å bidra med å prøve å ødelegge det, smiler Northug.

Nå kunne VG i går valgt samme vinkel som andre journalister. Man kunne vært glad for at Northug finner nye måter å motivere seg på, men velger altså å slå opp generelle uttalelser slik at de fremstår som bitre hevntanker langt over streken.

I stedet for nyhetsjournalistikk har VG hentet fram en sak fra lageret.

I stedet for å være tydelige på at dette ikke har noe med søndagens spurttap mot russerene under stafetten, oppfattes dette som det endelige beviset på hvor smålig Northug er.

Reaksjonene er som man kan vente, også av journalister som burde sjekket bedre, som i Vårt Lands oppslag i dag om at Northug er en helt som svikter.

VG omtalte i går skikongens siste verbale krumspring etter helgens stafett på Lillehammer, der nordmannen ble fragått av russiske Maksim Vylegzjanin på oppløpet. Til VG uttalte han følgende, rettet mot den som blir russisk ankermann på OL-stafetten i Sotsji: «Jeg skal ødelegge livet hans, så han ikke kan vise seg på en idrettsplass igjen.» Han utdyper at russeren som går sisteetappen skal ødelegges «psykisk, verbalt og ikke minst i løypa».

Vi ser altså at Vårt Land fremstiller dette som 

• Uttalt etter helgens stafett...
• Tatt ut av sammenhengen (Hvordan vil Northug "ødelegge livet" hans? Hvorfor vil dette ødelegge så mye?)
• Uttalt i det dypeste alvor og bokstavelig ment, altså uten humor eller hyberboler...

Man har ikke drevet kildekritikk. Man har ikke sett det i lys av medieoppslag fra dagene før. Man har ikke sett hva Northug sier i Norske vinnerskaller. Man har tatt utsagn ut av sammenhengen og tolket dem i aller verste mening.

I stedet for å være en korrektur til tabloide forsider, fyrer man opp på egen forside.

Nå er ikke poenget at Northug aldri sier noe galt eller tråkker feil eller er en forsagt fyr uten ambisjoner og med en rørende omtanke for konkurrentene.

Men det er altså fortsatt et stykke mellom på den ene siden å ønske å slå russerne på deres hjemmebane og (som man snakker om i mange slags idretter) psyke dem ut og på den andre rent fysisk og faktisk å ødelegge livet for noen.

Og så er det et stykke mellom en idrettsmann og en journalist.

Hvis det er noen som har makt til å påvirke eller ødelegge liv, er det altså media. Og med makt følger ansvar. Hva VG ønsker å oppnå med denne type oppslag, er ikke vanskelig å gjette i en tid der opplagstallene synker raskere enn en Northugspurt. Hva de reelt oppnår er et annet spørsmål.

Nå er heldigvis ikke Northug den man trenger å ta i forsvar. Han synes å være robust nok til å tåle det meste, inkludert kritikk av det mindre konstruktive slaget.

Men det er ingen grunn til å ta VG i forsvar.

I forhold til kors

Det gikk ikke akkurat upåaktet hen at NRK tidligere i uken ba Sørlandssendingens programleder Siv Kristin Sællmann om å droppe korset under nyhetssendingene.

Vi snakker ikke om et bispekors på en drøy desimeter, men et smykke på halvannen centimeter. Og dette er ikke noe Sællmann konstant går med for å markere sin kristne tro, det er ett av flere smykker i ulike fasonger som hun veksler mellom å pynte seg med.

Man trengte ikke være kristen for å reagere på overreaksjonen det er å anmode henne om å droppe korset.

Og man trenger ikke være hedning eller humanetiker for å reagere på overreaksjonen som nødvendigvis måtte oppstå når dette ble kjent. NRKs ønske om mer nøytralitet og mindre oppmersomhet skapte i stedet mer enn noen smuler mindre nøytralitet og mer oppmerksomhet.

Velmente facebookgrupper om ja til å bære korset ble fort kuppet av uttalelser om at muslimer kunne pelle seg hjem eller dra til enda varmere steder.

At man ikke markerer avstand fra slike uttalelser fortere i slike grupper, eller ikke sletter slike kommentarer raskere, eller eventuelt stenger gruppen, gjør at den ikke akkurat er god reklame for kristne verdier.

I stedet lærer vi at det ødelegger for nestekjærligheten å få fremmede på besøk. Nei, her gjelder det å bevare Norge muslimfritt, eller altså kristent som det kalles på pubben.

Hva skal man med vekkelsesmøter når man kan trigge muslimfrykten?

For det var jo helt opplagt at de som hadde klaget til NRK for korset var muslimer og ikke sure humanetikere eller noe slik.


På samme måte som det er helt opplagt at NRK til enhver tid vil holde seg oppdatert om alle religiøse symboler som er i omløp.

Det spiller ingen rolle om det er torshammere, lutherrose, labarum, ave mariamonogrammer, triangler, altseende øyne, pyramider, regnbuer, helligåndsduer, ankher og ankere, fisker, lys, sol, petersnøkler, davidsstjerner, om, ahimsa, Diane de Poitiers' emblem, stjerner og striper, yin og yang eller krystaller.

Og resten av et felt i stadig utvikling, inkludert alternative prinsessers smykkekolleksjoner.

Skal man være konsekvent, får man nesten være konsekvent. Denne listen må utvides dramatisk og holdes løpende oppdatert. Det må opprettes et symbolpoliti som reiser verden rundt for å få med seg de seneste varianter fra California og Calcutta, Lomé og Lommedalen. Det er viktig å bruke lisenspengene der det teller.

Uansett bedyrer NRK at dette ikke er et angrep på religion i alminnelighet eller kristen tro i særdeleshet. Det handler om ikke å ha forstyrrende elementer på skjermen, Det handler om å holde på en nøytralitet og unngå å ta oppmerksomheten vekk fra saken.

Uansett har man oppmerksomheten på feil sted når noen klager på programlederens kors på halvannen cm. Selv om dette handler om Sørlandssendingen, er det likevel liten grunn til å mistenke at motivet er kritikk av programlederens utringning.

Det samme gjelder når man tar klagen til følge. For det er ikke her kampen om NRK's nøytralitet står. Likevel synes det som om NRK-ledelsen tror at noen vil mistenke at NRK ikke er nøytrale, når programledere bærer små kors eller store hijaber eller grelle VIF-nåler.

Tvert i mot skjerper det oss når vi vet hvilket ståsted en programleder har. Vi blir mer kritiske. Vi følger nøyere med for å se om noe er farget. Alminnelig psykologi og anstendighet tilsier at når programlederen vet det, vil hun lene seg bakover for ikke å la eget ståsted påvirke innslaget.

Dess sterkere symboler programledere bærer, dess mer nøytrale blir sendingene.

Dermed er det interessant at NRK-ledelsen ikke nevner at NRK er felt oftere i Pressens Faglige Utvalg enn riksavisene og TV 2 til sammen de siste tre årene, hele 24 ganger. Mest kjent er romkvinnesaken som PFU oppfattet som "en aktiv historieforfalskning" basert på "en bevisst redaksjonell handling".

For meg er det ikke bruk av kors eller hijab som gjør at jeg tviler på programlederes nøytralitet. Når jeg tenker at de ikke er nøytrale, er det fordi de jobber i NRK.

Sensasjon: Muslim blir mistenkeliggjort

Noen flere kommentarer siden jeg har begynt å lese boken jeg løst omtalte for noen dager siden.

Dette handler altså om Reza Aslans Zealot der han fremstiller Jesus som politisk opprører og altså ikke pasifist.

Boken har vakt atskillig oppsikt, stort sett av feil grunner. Dette er typisk at hver gang noen kommer fram til et annet bilde av Jesus at det fremstilles som noe nytt eller undergravende, som sensasjonelle nye opplysninger som rokker ved kirkens grunnvoll.

Endelig, i 2013, har en forsker konkludert med at Jesus ikke var Messias eller Guds sønn.

Uten at man kjenner noe til 1700-tallsforskere som Reimarus, 1800-talls som Baur, Schenkel, Weisse og Wrede, for ikke å si Renan, eller 1900-talls som Bultmann og Crossan. Kort sagt ble det allerede på 1800-tallet skrevet hundrevis av bøker om Jesus som et vanlig menneske.

For noen media handler det om begeistrede overskrifter (ikke minst siden de garanterer utallige klikk), for andre om mistenkeliggjøring.

Som når Fox i et mye delt intervju henger seg opp i at Aslan er muslim.



Hva skal man så si mer nøkternt om boken?

Enkelt sagt er den et solid faglig arbeid i tradisjonen etter John B. Meyer og E.P. Sanders som på hver sin måte brakte forskningen tilbake på sporet av en jødisk Jesus, og altså ikke en hellenistisk filosof.

Dermed er det også noen nikk til Vermez og interessant for en nordmann å se at til og med Jacob Jervell er nevnt. 

Så er det interessant at Aslan i stor grad hopper over N.T. Wright og Bauckham og Dunn (med et lite unntak) og tilsvarende fra de seneste årene. 

Mye hos Aslan er basert på forskning og analyser fra 70- og 80-tallet, altså før f.eks. Wrights bøker. Selv om konklusjonen et stykke på vei kan falle i smak hos ham som muslim, er bildet av Jesus som en apokalyptisk revolusjonær ikke veldig ukjent fra marxistiske og andre strømninger for noen tiår siden. 

Skal man se seg om etter mer faglige vurderinger, finnes verre steder enn denne fra en blogg som handler om forskningen på den historiske Jesus. 

Det stemmer med mitt inntrykk at Aslan bruker for store bokstaver og i for stor grad slår ting fast uten å kjenne relevante kilder eller forskning godt nok. Det er dessverre også typisk at han i en ellers forbilledlig fremstilling av sine kilder misforstår bl.a. kirkemøtet i Nikea. 

I tillegg til å hevde at det førte til middelalderens mørke eller mer bestemt at det

is certainly the case that the council’s decision resulted in a thousand years or more of unspeakable bloodshed in the name of Christian orthodoxy.

Nå er det ingen grunn til å hvitvaske kirkehistorien, men mener man noe såpass svart og bastant, er det forståelig om man ikke lener seg bakover for å få en Jesus til å stemme med "The balding, gray-bearded old men who fixed the faith and practice of Christianity".

Uforståelig nok

Siden Aftenposten i går på 540-årsdagen kunne fortelle at ... "legen og geografen" Nikolaus Kopernikus ble født den 19. februar 1473, var det ikke uventet at resten av informasjonen også ble i overkant skjev.

Skal vi si noe om Kopernikus, er det nok ikke hans rolle som lege og geograf som først bør trekkes fram. Eller hans virke som astrolog, strateg, økonom, jurist, soldat, guvernør, poet eller tolk. 

At teologen Kopernikus fikk så stor betydning handler i stedet om hans astronomi og matematikk, nærmere bestemt hans hypotese og matematiske modell der det var solen og ikke jorden som var i sentrum. 

Slik Dekodet har tatt opp igjen og igjen og igjen er dette dessverre et område der myter kretser rundt oss i lange baner. Det er unntaket at noen som skriver om dette i lærebøker eller aviser, eller forteller om det i media, gjengir selv hovedpoengene riktig.

Aftenposten er intet unntak.

I løpet av 36 års intens forskning forsøkte han å bevise at solen sto i sentrum for vårt planetariske system, og at jorden og alle planetene kretset rundt den.

Det er vanskelig å si at Kopernikus forsøkte å bevise dette. I stedet synes målet å være å vise at en modell med solen i sentrum er en mer elegant matematisk løsning og altså bør foretrekkes fremfor alternativene. Det er heller ikke enkelt å si hvor intenst eller vedvarende hans arbeid med dette var, eller en gang når det startet.

Det eneste vi kan si sikkert er at han hvertfall ikke holdt intenst på med det i 36 år, siden han ikke begynte å støtte et solsentrert system før en gang mellom 1508 og 1514.

Dessverre hadde Kopernikus før teleskopets oppfinnelse ikke mer presise observasjoner enn antikkens grekere, i tillegg til at han holdt fast på at planetene gikk i sirkelbaner. Dermed ga ikke modellen avgjørende bedre resultater, selv om den forbedret og forenklet noen regnestykker og ble studert ganske inngående av de som forstod geometrien.

At vi i etterpåklokskapens navn kan se at Kopernikus hadde rett - i prinsippet - betyr ikke at det var mulig i samtiden.

Vel vitende om de farer som lå i en slik oppfatning, nølte han med å publisere sine vitenskapelige erkjennelser, men en venn fikk til slutt overtalt ham til å gjøre det. Kopernikus mottok det første trykte eksemplar av boken De revolutionibus orbium coelestium (Om de himmelske sfærers bevegelse) på sitt dødsleie i mai 1543. Utgivelsen fikk ingen følger, for boken ble forståelig nok fortiet av kirken.

Aftenpostens oppslag forteller oss ikke noe om hvilke farer som Kopernikus "var vel vitende om". Muligens antar man at leserne i dag er vel vitende om dette og synger med på en halvkvedet vise. Men det er altså grunn til å tvile på at mange vet at det som kan dokumenteres først og fremst er frykten for å bli gjort til latter av astronomikollegaer.

Det som imidlertid er sikkert er at siste setning i sitatet over røper de sedvanlige fordommer om perioden. Dermed trenger man heller ikke å oppgi kilder til at "boken ble forståelig nok fortiet av kirken"  for ikke å si at noe slik (som altså ikke skjedde) eventuelt skulle ha handlet om noe mer enn at kirken ikke var så opptatt av astronomi utover kalenderformål.

I det hele tatt er det uvanlig at noen tar seg bryet med å sette seg inn i hvordan boken ble mottatt, i motsetning til vitenskapshistorikeren Thony Christie som oppsummer det etter en god oversikt:

Much as some would wish it otherwise there really was no significant opposition to heliocentricity on religious grounds between the publication of De revolutionibus in 1543 and the telescopic discoveries made between 1610 and 1613. 

Men så kommer man til det som Aftenposten antagelig oppfatter som kjernen i saken, Kirkens kamp mot vitenskapen slik den angivelig viste seg med Galilei.

Alvor ble det først da den italienske astronomen Galileo Galilei (1564-1642) i 1632 publiserte sitt banebrytende verk Dialogo sopra i due massimi sistemi del mondo (Dialog over de to største verdenssystemer), der han klart tok parti for Kopernikus’ teorier. Boken vakte voldsom oppsikt, og forfatteren kom i inkvisisjonens søkelys. Galilei ble i 1633 dømt til livsvarig husarrest, og måtte offentlig avsverge sine teorier. At han umiddelbart etter dommen skal ha mumlet «eppur si muove» (den beveger seg dog) er vel en legende.

På den ene siden er det flott at man er kjent med at deler av Galilei-fortellingen "vel" er en legende. Ja, når noe er uten kilder og lagt inn i fortellingen flere hundre år senere, er det nok en legende.

På den andre siden er det ikke fullt så flott at man ikke tar dette som et hint om at kanskje mer av det man "vet" om saken tilhører senere legender, nærmere bestemt 1800-tallets politiske polemikk som fortsatt misfarger manges forståelse av fortiden.

Denne mytedannelsen har da også gjort at det fortsatt er umulig å få gehør for at Galileis modell verken var den eneste eller den beste i samtiden og at hans (forståelig nok eller ei) fortielse av konkurrende modeller ikke bidro til å styrke hans troverdighet.

I realiteten handlet altså ikke Galilei-saken om det vi vanligvis tenker på når vi snakker om tro mot vitenskap. Hadde Galilei gått noe mer forsiktig i dørene i en svært urolig tid (vi snakker midt under 30-årskrigen), ville hans vitenskapelige hypoteser ikke vagt særlig "oppsikt". Spørsmålet handlet først og fremst om kirkens autoritet i kjølvannet av Reformasjonen, og spesielt på det som var blitt et følsomt felt etter Luther, bibeltolkninger.

Skulle Bibelen tolkes av Kirken eller av legfolket? Skulle man være katolsk eller protestantisk?

Kort sagt var det som gjorde dette til en vanskelig sak ikke at kirken blandet seg inn i vitenskapelige tolkninger, men at Galilei blandet seg inn teologiske tolkninger og krevde at man måtte ta hensyn til hans astronomiske modell. Som han altså dels ikke hadde bevis for, dels var feil (sirkelbaner), dels støttet seg til feil bevis (som tidevannet) og dels ikke hadde gode svar på knusende motforestillinger (parallakseproblemet) - se ellers en forelesning fra UiO om en del av dette (selv om den er bedre på astronomi enn historie).

Thony Christie avslutter dermed gjennomgangen jeg siterte fra over som følger (og med lenke til en lengre argumentasjon):

In the period following those discoveries there developed a conflict between Galileo and Foscarini on the one side and the Catholic Church on the other not for scientific reasons but because the two of them tried to tell the Church how to interpret Holy Scripture as I have explained in an earlier post.

Så skal vi ikke lage noen hypotese om at det er fordi man ser noen farer i en slik oppfatning at media nøler med å publisere denne type kildebaserte erkjennelser.

Det er uansett ikke forståelig at historievitenskapen forties.

Sensasjon: Alternativt er ikke synonymt med sant

Siden forrige fredags Vårt Land havnet et stykke ned i bunken, tok det tid å oppdage Rani Lill Anjums innlegg i spalten Damenes der hun skriver om "Kampen om sannheten".

Anjum er filosof og arbeider ved Universitetet for miljø- og biovitenskap, noe som gjør at hun bør være vel skodd i å formidle metoder for å utforske naturen og etablere vitenskapelige modeller. I en tid som ikke mangler pussige påstander, kreative alternativtilbud, svindel og konspirasjonstenkning er nettopp vitenskapsfilosofi av de viktigste vaksinene mot å bli lurt. 

Vårt Lands lesere fortjener dermed førstehjelp av en som kan vitenskap til fingerspissene. Dagens media bør ikke være mikrofonstativ for alternativbransjen.

Som ingressen antyder, ble ikke spalten helt slik.

Alternativ tenkning møter ofte hån og skepsis. Den fortjener bedre enn som så.

Hva i all verden mener Anjum med dette? At det er viktig å være åpen for nytenkning? At vi ikke må låse oss så fast til etablerte modeller at vi ikke klarer å se når det kommer bedre?

Hun mener sikkert dette, men det man oppfatter at hun sier er at hva som helst av alternativ tenkning er like god som naturvitenskapelig. Altså at vi ikke skal "håne" eller være "skeptiske" til de underligste påstander som bryter med det beste vi har av naturvitenskap.

Dermed kommer historiene om de som ble motarbeidet og latterliggjort, men som det viste seg hadde rett likevel.

Siden Semmelweis ble bekjempet på midten av 1800-tallet da han hevdet at håndvasking ville redusere forekomsten av barselfeber dramatisk, bør vi ønske alle alternative innspill velkommen.

Men i stedet for å hjelpe oss til å se bedre, er faren langt større for å gjøre oss så vidsynte at vi kjører i grøfta. Det er den gamle regelen: Skal vi løse et problem, hjelper det å se hva som er problemet.

Lite tyder på at Anjum gjør det.

Vitenskapen har heldigvis gått fremover siden den gang og vitenskapelig kunnskap er nå allemannseie. 

Mon det.

Og diagnosen er altså feil. Faren i dag er ikke at alternativtenkning undertrykkes, men at den får fritt spillerom. Noe den vil få om vi ikke lærer oss kritisk refleksjon som gjør det mulig å skjelne mellom at noe går fremover eller bakover.

Vi trenger rett og slett metoder og modeller for å avgjøre hva som er god og dårlig forskning. Og dette er det avgjørende å få på plass i vår bevissthet. En grunn til at noe heter alternativ medisin er rett og slett at den er utestet. Eller sagt på en annen måte - den er ikke medisin.

Videre er det ikke slik at vitenskapelig kunnskap nå er allemannseie. Tvert i mot tilhører det sjeldenhetene at noen jeg snakker med vet hvorfor heliosentrismen, evolusjon, Big Bang eller kvantefysikk er blitt det vi gjerne kaller etablerte sannheter (noe som ikke betyr at modeller ikke bør testes videre) - eller hvorfor vaksiner virker og er viktige.

For ikke å si vet hva en dobbel blindtest er, eller forstår ord som falsifisering og fagfellevurdering.

Eller kan fortelle hvorfor det er behov for vitenskapsfilosofi.

For ikke å si hvordan den eneste vitenskapsfilosofen Anjum nevner, Feyerabend, er blitt kritisert for sin anarkistisk tilnærming til sannhet og metodikk.

De største vitenskapelige oppdagelsene ble altså gjort fordi noen våget å utfordre etablerte sannheter.

Nettopp derfor bør vi ønske alle alternative ideer velkommen, sier vitenskapsfilosofen Paul Feyerabend. Det spiller ingen rolle hva det er. Det viktigste er at ingen ideologi får stå uimotsagt.

En ting er at noen filosofer uten videre ser naturvitenskap som ideologi, noe annet er når de ikke gir antydning til oppskrift på hvordan man skal kunne avgjøre hvilken "ideologi" som er rett eller feil, god eller dårlig.

Det er kort sagt ikke alle filosofer som er like analytiske.

Siden Anjum selv tydeligvis holder seg ikke bare til Semmelweis, men "Mendels genetikk og Darwins utviklingslære", og sikkert mangt annet - inkludert Feyerabend - kunne det være interessant å høre hva som er grunnlaget for det.

Bare at dette er blitt "etablert"? Eller at man har fulgt gode metoder? Og hvorfor tro på Feyerabend? Hvordan er hans tenkning blitt testet? Den har i hvert fall ikke hatt samme effekt som håndvasking

Når man ikke presiserer hvordan det tenkes, eller hvordan man kan skille god fra dårlig tenkning, er det ikke uventet at mytene rår grunnen. Enten de er om griske legemiddelselskaper som skor seg på syke ("Burde vi ikke da være minst like kritiske til det etablerte som til det alternative") eller om hva som faktisk har skjedd i historien.

Det blir ikke bedre av at Anjum henger seg på myter om fortiden.

Vitenskapelige "fakta" fremsettes på samme måte som religiøse "fakta" ble fremsatt for hundre år siden, uten noen kritisk refleksjon. 

På universitetene blir indoktrineringen enda tydeligere, i følge Feyerabend. Og selv om ingen blir drept for å begå vitenskapelig kjetteri i dag. lider kjettere av vitenskapen likevel den strengeste form for sanksjoner som sivilisasjonen vår kan tilby.

Én ting er at hun ikke er kjent med tradisjonen for kritisk tenkning innen kristen teologi og filosofi de seneste par tusen år, der er hun som vi har vist en gang eller femti på denne bloggen ikke veldig alene. Noe annet er at en utdannet filosof ikke har fått med seg at ingen er blir drept for vitenskapelig kjetteri (ikke Kopernikus, ikke Bruno, ikke Galilei, ikke Darwin), med  forbehold om hvordan vi skal tolke ting som skjedde under Stalin, Hitler, Mao, Pol Pot e.l..

Ikke uventet oppgir hun ikke et eneste navn.

Inntrykket blir ikke bedre når forsøk på å formidle vitenskap fremstilles som "gapestokk og giljotin".

TV-programmer som "Folkeopplysningen" og "Hjernevask"' henger ut de som våger å gå imot vår tids mest populære biologiske teorier om menneskelig helse og adferd. Men bidrar disse korstogene til kritisk og selvstendig tenkning?

Etter mitt skjønn er det helt opplagt at de gjør det - hvis man følger med på hva som sies, og ikke er fastlåst i "alternativ tenkning". Da lærer man noe om å teste påstander, sjekke om det er grunnlag for å si det ene eller det andre.

En gang var det alternativt å vaske seg på hendene. Er ikke det en god nok grunn til å ønske alternative innspill velkommen? 

Nei, ikke i seg selv. Handler det om den kreative fasen av forskning, er det selvsagt avgjørende å komme med flest mulige forslag til hypoteser og modeller. Men man er langt unna vitenskap og sannhet om man bare pøser på med alternativer.

Det som er avgjørende er å foreslå hvordan de skal testes. Og så gjennomføre testingen - og ta konsekvensen av resultatene.

Hvorfor Anjum ikke hjelper noen til å se dette er uklart. Som det nå er virker artikkelen som et velment forsøk på å forsvare "de svakeste", alternativmiljøene.

Noe sier meg at hun ikke har testet effekten av dette.

Og ikke har sett alvoret i at de svakeste er de som først blir lurt av alternativbransjens versjoner av Nigeriasvindlere.

Vi får i hvert fall håpe at hun ikke mener den beste metoden i møte med løse påstander er å toe sine hender.

Antisemittisme i Nettavisen?

Når Nettavisen henger seg på det for lengst avviste våset om at Jesus i Det nye testamentet er kokt sammen på myter og mysteriereligioner knyttet til Horus og Krishna og andre guder, er det et godt spørsmål hva som er motivet?

Den mest nærliggende forklaringen er komplett mangel på kunnskap. Noe som understreker at religionsundervisningen har spilt fallitt på mange områder.

Man leser noe på nettet som virker besnærende, sjekker ikke kilder og ser dermed ikke at det meste er hentet fra moderne mytebyggere som Acharya S (eller Dorothy Murdoch som hun heter, noe som gjør det interessant at en av dem hun stadig bruker som kilde er ... D.M. Murdoch) eller andre som har skrevet av hverandre eller av 1800-tallseksentrikere som Manly Palmer Hall og Albert Churchward, alle  milevidt unna universitetsmiljøer.

Som vist igjen og igjen (som her og her og her) er dette stoffet blitt avvist så lenge og så grundig i fagmiljøene at det er imponerende ikke å klare å google seg fram til i hvert fall noe av dette.

Siden journalisten ikke har gjort det, er altså spørsmålet hvorfor ikke.

En grunn kan være at man ikke har lært seg kildekritikk. Men dette er vel såpass opplagt i en hver journalistutdannelse at det ikke kan være forklaringen. Seriøse journalister etterprøver stoffet før de legger det ut - særlig når det ikke er en brennende nyhetssak som haster.

En annen grunn kan altså være mangel på kunnskap. Men når man skriver om noe - særlig når man vet det kan være kontroversielt eller sensasjonalistisk - er det en redaksjonell regel å bruke journalister som har forutsetning for å forstå stoffet man skriver om.

Vi får tiltro Nettavisen såpass at de ikke stiller med en journalist som er blank på et felt som berører såpass mange mennesker. Man kan ikke ønske å dumme seg ut for en hel mediaverden.

Men hvis det ikke skulle handle om journalistisk eller redaksjonell svikt, hva kan det da handle om?

Noe av det som er felles for flere av miljøene som denne type påstander om Jesus springer ut av, er en klar antisemittisme. Siden det jødiske i andre halvdel av 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet i mange kretser ble oppfattet som en undergravende og dødelig innflytelse, mens Jesus ble sett på som positiv, måtte man forklare og forstå Jesus i lys av andre tekster og tradisjoner.

Siden Jesus ikke kunne være jødisk, måtte han være - eller diktet opp på bakgrunn av - alt mulig annet - gjerne på en gang.

Sentrale eksponenter for dette var antisemitter som Bruno Bauer (1809–1882), Arthur Drews (1865–1935) og holocaust-fornekteren Harry Elmer Barnes (1889-1968).

Det kan da ikke være denne tradisjonen som Nettavisen ønsker å knytte seg opp mot?

Så lenge vi snakker om en avis som bør beherske et normalt journalistisk håndverk, er det vanskelig ikke å spørre hva som har fått dem til å overstyre det her. Vi får håpe de bare har vært bevisstløse i gjerningsøyeblikket.

Sier så Nettavisen noe nytt denne gangen?

Nei, men noen ganger blir stoffet ufrivillig komisk. Som når journalisten spør retorisk

Det siste poenget der er for øvrig et spørsmål: Hvorfor går kristne i kirken på søndag? Lørdag var tross alt dagen Jesus holdt hellig. Har det noe med at Horus er solgud?

At man ikke er kjent med at Jesus i følge Det nye testamentet stod opp fra de døde på en søndag og at kristne fra første stund dermed feiret den dagen, understreker nivået.

Gift med tidsånden

Som vi nevnte for noen uker siden er den angivelige papyrusen som viser at Jesus var gift en forfalskning, noe som ikke var overraskende.

Men siden det nå engang er slik at oppslaget om at Jesus var gift gikk en og annen seiersgang i media i september, kan det jo være greit å se hvor mange som nå kommer med dementien.

Skal vi se der har vi  ... én ja. Den vanlige mistenkte.

Vårt Land kan til og med fortelle at forfalskingen var ganske amatørmessig gjort.

Ifølge avisen The Guardian har den amerikanske forskeren Andrew Bernhard oppdaget at det påståtte, koptiske manuskriptet inneholder en skrivefeil som også finnes i den digitale versjonen av det såkalte Thomasevangeliet.

Hva viser så dette oppslaget og dementien?

For det første at media hopper på uten å ha lært noe av avsløringene av Da Vinci-koden eller hyper som Judas-evangeliet.

For det andre at det er et stort marked for slik, både som fiksjon og forfalskning.

For det tredje at enkelte forskere lett lar seg dra etter nesen når noe passer godt inn i deres prosjekt.

For det fjerde at mange hopper på vognen med sine kjepphester som følgende kommentar til VG-artikkelen vi lenket til over:

Hadde bare folk forstått at Jesus-historiene IKKE er faktisk historie, men fabler og metaforer som inneholderAstro-Teologi og natursykluser, så hadde de ikke brydd seg om dette. Så lenge Vatikanet klarer å overbevise sauer om at historien ER historisk sann, opprettholder dem kveletaket og forskning som dette, hvor forskninen er basert på perspektivet om en historisk Jesus.

Nå må slikt tullball snart ende, på tide å vokne opp fra den hjernedøde søvnen som Romerriket designet.. Sol Invictus

For det femte at media flest er lite interessert i å korrigere eller være nyanserte (altså en bombe).

For det sjette at komikere kan være mer oppegående enn andre i media.

For det syvende at få journalister har lest Da Vinci dekodet (utsolgt fra forlaget, men første kapittel kan leses her - om interesse har jeg noen liggende) eller Den ukjente Jesus.

Dermed vil maskinene fortsatt gå for full drift i mytefabrikken omtalt i førstnevnte.


Så lenge at det nok ikke kan være helt uaktuelt med en bok om denslags neste år.

Med Einstein som gud

Siden mange tenker at et såpass skarpt hode som Einstein har bedre grunnlag for å si noe om Gud enn andre, kan vi kommentere gårsdagens oppslag i Nettavisen som viser at han mener Gud er et produkt av menneskelig svakhet.

Dette hele handler om et brev Einstein skrev året før han døde og oppsummerer nok godt hva han mente om saken.

Dette brevet er etter min mening historisk og kulturelt enestående fordi dette er personlige og private tanker til sannsynligvis det smarteste mennesket i det 20. århundret, sier Gazin til Reuters.

Verdien av brevet aner vi når vi ser at "Den kjente ateisten Richard Dawkins skal ha lagt inn bud på brevet ved forrige auksjon i 2008, men klarte ikke å nå opp til toppen."  Men denne verdien handler nok mindre om argumenter enn om affeksjon og den type bevissthetsendring Dawkins ønsker seg i følge The God Delusion.

Så er spørsmålet om "det smarteste mennesket i det 20. århundret" hadde noe smart å si også om Gud.

Hva er det Einstein mener? Hvilke smarte perspektiver bringer han til torgs? Hvilket fysisk falkeblikk er det han vurderer han ut fra?

Hvilke religionsfilosofiske verker har han lest? Hvordan avviser han hvilke gudsargumenter?

Leser vi brevet og hans øvrige verker, ser vi at det er fint lite.

Brevet viser tydelig hva han mener, men det er like tydelig at det ikke bidrar med et eneste argument, hverken fysisk eller filosofisk.

«Ordet Gud er for meg intet mer enn et uttrykk og produkt av menneskelig svakhet, Bibelen er en samling av ærverdige, men fortsatt bare primitive eventyr som ikke desto mindre er ganske barnslige. Ingen tolkning (for min del) vil forandre på dette,» lyder brevet.

Einstein viser altså ingen kjennskap til hva Gud er eller må være, om Gud finnes (se f.eks. her eller her eller her) og forholder seg dermed heller ikke til argumenter for dette eller for om Gud finnes. Han høres mer ut som Freud enn som fysiker eller filosof.

Noen vil nok tenke at han her ikke fremstår mer smart enn om han skulle ha uttalt seg om fotball eller jazz.

Likevel er vi i den situasjonen at Nettavisen og mange av dem som kommenterer oppfatter Einstein som en stor autoritet på feltet selv om han ikke sier mer enn hva man kan forvente av nærmeste ungdomsskoleelev.

Han leverer ingen argumenter eller analyser. Han uttaler seg fra et personlig perspektiv uten å referere til ulike måter tekster har vært brukt gjennom historien i jødiske eller kristne sammenhenger.

Det hele har form av påstander og biografiske opplysninger. Han fremstår muligens med brodd mot bokstavtro lesninger, men ikke mot så mange andre retninger.

Hvis Bibelen er eneste argument for Guds eksistens og da kun hvis den tolkes bokstavelig, vil nok mange ha vansker med å tro på Gud. Men hvem argumenterer på denne måten, utover enkelte foreldre eller folkelige retninger?

Brevet er forøvrig verken ukjent eller oppsiktsvekkende. Einstein avviste allerede i ungdommen eksistensen av en personlig Gud fordi han oppfattet Bibelen som en samling eventyr. Samtidig holdt han i følge Isaacsons store biografi fast på Spinozas perspektiv og at universet viste ”harmonien og skjønnheten i det han kalte for Guds sinn, slik det kom til uttrykk i skapelsens lover”.

Men naturlovene er altså, for å understreke det med all tydelighet, ikke Gud (de er ikke selvforklarende eller har nødvendig eksistens, ikke bevisste, ikke Rettferdige, Kjærlige eller Gode) - de er i høyden én gud.

Så får vi håpe at ingen oppfatter Einstein som det.

Leserbrevene som ble avvist - 4

Ingen tviler på at vi har flere på lur i serien Leserbrevene som ble avvist, men siden forrige bloggkommentar er blitt en bestselger, kan vi ta med det vi sendte til Aftenposten i anledningen, fullt klar over at den type innlegg sjelden kommer på trykk.

Noen risikerer nok å kjenne igjen deler av dette.

Dronningen er ikke historiker

At aviser kan bli bedre på oppfølgingsspørsmål og faktasjekk fremgår dessverre av intervjuet med Dronning Sonja 30.6.

Vi ser dette når dronningen forsvarer prinsesse Märta Louise mot kritikk med "Tenk bare på heksene som ble brent på bålet fordi de trodde at jorden var rund".

Denne type tøv burde vært luket ut siden det i realiteten er som om dronningen hadde bedt oss tenke på den gang Einar Gerhardsen ble president i Sverige, og det for Høyre. Slikt trykker man ikke.

Kort sagt er det slik at ingen ble brent fordi de trodde at jorden var rund. Både før, etter og under middelalderen var det godt kjent i den kristne del av verden at jorden ikke var flat.

Tross alle myter om det motsatte vil man streve med å finne noen som er blitt henrettet for vitenskapelige teorier i middelalderen eller renessansen. For hvorfor skulle noen bli det?

Når skaden først har skjedd og dronningen fremstår all offentlighet med dette i stadig flere aviser, er det selvsagt bare én løsning.

Den absolut störste tystnad.

Sensasjon: Dronningen er ikke historiker

Hvis noen lurer på om jeg er synsk, gjentas min spådom om at heller ikke de neste intervjuene med noen i kongehuset vil inneholde utpreget kritiske oppfølgingsspørsmål.

Dette ble ikke mindre klart da prinsesse Märtha Louise i et intervju for noen år siden uttalte at

- Jeg er veldig glad for at jeg ikke lever for et par hundre år siden. Da hadde jeg sikkert vært brent på bål, sier prinsesse Märtha Louise i et eksklusivt intervju med NRK.

At ingen ble brent for hekseri i Europa for et par hundre år siden er bare én side av saken. At hun med sin tro på esoteriske vesener ville vært i godt selskap med flere i datidens kongehus er en annen side.

Saken blir ikke bedre av at verken hun eller NRK synes klar over at det å si man kan snakke med engler aldri var en del av anklagene for hekseri.

De som ble henrettet for trolldom, ble det for domsavsigelser knyttet til ondsinnet ødeleggelse av liv og eiendom.

Mens det å tro at man kunne se og snakke med sine skytsengler i verste fall kun var til skade for en selv.

Jan Guillou la som vanlig ikke mye i mellom, slik vi ser av et NTB-oppslag.

Jan Guillou, som har skrevet flere bøker om hekseprosesser, sier til den svenske avisen Expressen at Märtha må ha misforstått når hun sier at hun «er glad hun ikke levde for et par hundre år siden, for da hadde jeg jo sikkert blitt brent på bålet».

– Det hadde hun naturligvis ikke blitt. Hun hadde fått en samtale med sin prest, og han hadde antakelig sagt at dette var en velsignelse, sier Guillou, som legger til at mange katolikker hevder at de kan kommunisere med engler. 

Men dette var altså ikke i noe direkte intervju med kongehuset. Enten det skyldes unnfallenhet eller lite kjennskap til historie eller - mer sannsynlig - mye av begge deler, stilte heller ikke Aftenpostens journalist kritiske oppfølgingsspørsmål i dagens intervju med Hennes Majestet dronning Sonja (dessverre ikke på nett).

Til gjengjeld gir det anledning til å mistenke hvor prinsessen har sine historiekunnskaper fra.

Hvordan har dronningen opplevd kritikken av Engleskolen?

- Jeg skjønner godt at noen reagerer. Men å avvise alt hun står for, det blir for hardt igjen.Vi vet jo ikke hvem som har rett til slutt. Vi må være åpne for at ting kanskje er annerledes enn vi tror.
- Märta er en av dem som har godt utviklede evner. Jeg har det ikke. Men likevel må man respektere at andre mennesker er annerledes, og har andre evner. Tenk bare på heksene som ble brent på bålet fordi de trodde at jorden var rund.

Denne type litt unnskyldende snakking rundt grøten som vi ser i første avsnitt er greit nok når noen forsvarer sin datter, right or wrong. Det er uansett aldri godt å vite hvem som har rett når noen snakker om noe som ikke lar seg falsifisere (eller vurdere med rasjonelle argumenter).

På den annen side er det altså ikke mulig å forvente at andre skal akseptere det grenseløse universet av vilkårlighet som slikt åpner for, der knapt nok fantasien setter grenser.

Men i det andre avsnittet er det lettere å vite hvem som har rett. Og det er ikke dronningen.

Dermed er det et naturlig spørsmål om hun er åpen for at ting er annerledes enn hun tror.

La oss si det enkelt, kort og direkte:

Ingen "hekser" ble brent fordi de trodde at jorden var rund. Og heller ingen andre. Og ikke bare fordi det før etter og under middelalderen var allment kjent i den kristne del av verden at jorden ikke var flat.

For hvorfor i all verden skulle noen bli henrettet for en vitenskapelig teori?

Oppdatert 30.6. 22:45 - Da er intervjuet inkludert dette med flatjordstroen gjengitt av Dagbladet. Sistnevnte selvsagt ukritisk om flatjordspåstandene.

Oppdatert 02.7. 22:45 - Da er intervjuet inkludert dette med flatjordstroen gjengitt i Vårt Land. Sistnevnte selvsagt ukritisk om flatjordspåstandene.

Mytisk modernitet

I serien gode slakter er turen denne gangen kommet til Baeristas ... gjennomgang av Stephen Greenblatts The Swerve: How the World Became Modern  fra 2011.

What is this “swerve” all about and how did it make the world modern? As it turns out, one of the big problems with this book is that the second part of this question is never sufficiently addressed. At its core, The Swerve tells the story of the Renaissance humanist Poggio Bracciolini (1380-1459), who, in 1417 visited the libraries of several Southern German monasteries on a hunt for “lost” texts from classical antiquity. One of the manuscripts he happened upon during this book-hunt contained Lucretius's [DRN - De Rerum Natura], which was soon re-copied multiple times and caused a sensation among the reading public of the Italian Renaissance. Greenblatt makes no bones about the fact that he himself regards the Epicurean philosophy of radical materialism combined with unapologetic hedonism that is encoded in DNR [sic] as the best thing since sliced bread and one of the defining sources of our modern way of thinking. 

Nå kan man si mye om hvordan og hvorfor moderniteten vokste fram, for ikke å si renessansen - siden nå den engelske utgaven har den noe mer ydmyke, men mindre presise tittelen The Swerve: How the Renaissance Began - men Greenblatts bok gir altså ikke svaret på noen av delene.

While the assertion that the re-discovery of Epicureanism is at the sole root of modern science and philosophy is certainly dubious, it at least makes some chronological sense. By contrast, to declare DNR the source of Renaissance humanism puts the cart entirely before the horse. The very fact that Poggio Bracciolini discovered DNR on a book tour through Germany, undertaken to satisfy the ever-growing desire of Italian courts and scholars for ancient texts, should alert us to the fact that Poggio and his discovery were products of the Renaissance and not its cause.

Ved siden av et varmt forsvar for verdien av å se verden som en verditom maskin, får vi altså et oppgulp av alle mytene om middelalderens mørke, at Bruno ble brent for sin naturvitenskap, at kirken ødela antikkens lærdom og ikke minst biblioteket i Aleksandria, for ikke å si myrdet Hypatia i sin kamp mot kvinner og kunnskap.

Dermed må Greenblatt både underslå kildene vi har til dette og til det faktum at naturfilosofien forsatte i Aleksandria i århundrene etter Hypatia. Og at denne type greske tekster ble tatt vare på av en middelalder som ikke akkurat avviste antikkens kunnskap og så langt økonomi og ytre forhold tillot gjennomgikk en serie renessanser, for ikke å si startet Renessansen, før Bracciolini fant DRN i et ... kloster.

For å nevne noe.

Man kunne altså vente at The Swerve ikke bare ble assosiert med kultarkeologen i Da Vinci-koden og Hellig Blod, Hellig Gral, men fikk såpass mange kritikere til å si fra at den kunne være til skrekk og advarsel for andre som vil skrive om modernitetens fremvekst.

I stedet fikk den altså Pulitzer-prisen.

Media og harnisk og slik

Selvfølgelig måtte jeg bli lettere modalinfluensisk eller noe slik (har ennå ikke bedt om to uavhengige eksperters diagnose) i en uke med mye mediestyr om Breivik, universitetsforeninger, musikk, tegneserier, historie og annet.

Trøsten får være at det vel ikke er ... helt uvanlig at media skriver om slik og at det ligger litt påbegynt stoff på lageret.

Men vi kan jo begynne med å henvise til Øyvind Strømmens gjennomgang i dag av deler av den litt harniske mediakritikken etter psykiatrirapporten om Breivik.

Ikke minst fordi han til og med har lest rapporten.

Det skader ikke at han også henviser til Dekodet.

Schaeffer i vinden

Etter lørdagens pussig lite informerte artikkel i Vårt Land der den kristne tenkeren Francis Schaeffer ble fremstilt som teokrat/dominionist og ... konspirasjonstenkende ekstremist (som hevdet at regjeringen blandet psykotiske stoffer i drikkevannet...), basert på denne litt ... blandede artikkelen av Ryan Lizza i The New Yorker om Michele Bachmann, har flere tatt bladet fra munnen - som historieprofessoren her.

Erling Rimehaug har startet en tråd på Verdidebatt med interessante innspill fra bl.a. Lars Dahle (som også har tips om Schaeffer på sin blogg), Sverre Holm og den allestedsnærværende Hallvard Jørgensen.

I tillegg ryktes at det kan komme et lengre innlegg i Vårt Land, muligens i morgen.

Demoniseringen dominioniseringen belegges med følgende:

Francis Schaeffer instructed his followers and students at L’Abri that the Bible was not just a book but “the total truth.” He was a major contributor to the school of thought now known as Dominionism, which relies on Genesis 1:26, where man is urged to “have dominion over the fish of the sea, and over the fowl of the air, and over the cattle, and over all the earth, and over every creeping thing that creepeth upon the earth.” Sara Diamond, who has written several books about evangelical movements in America, has succinctly defined the philosophy that resulted from Schaeffer’s interpretation: “Christians, and Christians alone, are Biblically mandated to occupy all secular institutions until Christ returns.”

Ja, Schaeffer var mot slutten av sitt liv en inspirator for deler av Det kristne høyre (TM), men (i likhet med de aller fleste der) forlot han ikke en grunnlovstro, demokratisk plattform.

Her er noen ekte sitater fra Schaeffer (og det fra Christian Manifesto som altså fremheves av Lizza som hans mest ekstreme bok):

• We must make clear that we are not talking about any kind of theocracy.
• We must not confuse the Kingdom of God with our own country.
• We should not wrap Christianity in our national flag.
• Thus as we stand for religious freedom today, we need to realize that this must include a general religious freedom from the control of state for all religion. It will not mean just freedom for those who are Christians.

 Og så videre. I det hele tatt.

Vi kan kort sagt fort risikere å komme tilbake med mer om dette.

Retorikk og revirmarkering

Selv om NRK etterhvert er blitt i mindretall blant media som betegner Anders Behring Breivik i overskriftene som "kristen terrorist", er det fortsatt ikke helt uvanlig å høre dette.

USAs kristenkonservative krymper seg når den norske massemorderen Anders Behring Breivik blir beskrevet som en «kristen terrorist». Men det er det han er, mener amerikansk terrorforsker.

Og siden vi da snakker om en oppegående forsker som Mark Juergensmeyer, er det grunn til å trå litt forsiktig så vi ikke misforstår forklaringer og forbehold.  Begrepet "kristen" har rett og slett ulike betydninger og betoninger og det kan ligge mange motiver bak bruken (polemiske, politiske, personlige osv.), enten det handler om en selv eller andre.

Leser vi intervjuet ser vi at Juergensmeyer er ganske tydelig på hva han selv legger i begrepet. Han snakker ikke om personlig tro eller tilslutning til noe trossamfunn, men om religiøs orientert retorikk.

Det er riktig at Behring Breivik var mye mer opptatt av politikk og historie, enn skrifter og religiøs overbevisning. Men det samme kan i grunn sies om Osama bin Laden, Ayman al-Zawahiri og alle andre islamistiske aktivister.

Poenget er rett og slett at vi må bruke like begreper når vi snakker om disse to terroristaksene. Det er like (u)rettmessig å kalle Breivik for kristen som bin Laden for muslim, selv om sistnevnte antagelig hadde et atskillig mer personlig eller inderlig forhold til sin gudstro.

De er på mange måter speilbilder av hverandre.

Anders Behring Breivik skriver om al Qaida med beundring, som om det han virkelig ønsker er å skape en kristen versjon av deres hellige krigere. Behring Breivik var fascinert av korsfarerne, og innbilte seg at han var medlem av Tempelridderne – den tusen år gamle korsfarerhæren. Han skulle gjerne ønske at han hadde en kristen hær som lignet al Qaidas muslimske militante.

Med andre ord: Hvis bin Laden var en muslimsk terrorist, er Behring Breivik en kristen terrorist.

Og likheten er (sier Juergensmeyer) slående mellom Timothy McVeigh som bombet Oklahoma City i 1995 og Breivik. For begge handlet dette om å redde samfunnet fra noe de oppfattet som forferdelig. Dermed er det slik at de ikke så mye er for noe som mot noe.

Begge var kjekke, unge, vestlige menn som innbilte seg at de var soldater i en kosmisk krig for å redde kristendommen. Begge trodde at deres masseødeleggelser ville utløse en enorm kamp for å redde samfunnet fra multikulturalisme, en av flere liberale tanker som hadde skylden for at ikke-kristne og fargede mennesker ble akseptert.

Her og andre steder ser vi forøvrig en klassisk feiloversettelse som gjør at dette hos NRK fremstår mer religiøst enn hos Juergensmeyer. For det Breivik er opptatt av her er ikke Christianity (kristendommen), men Christendom - kristenheten - eller med andre ord (det han oppfatter som) vestens kultur.

Breivik er uansett mest fokusert på fiendebildet.

Fienden i denne innbilte, altomfattende krigen var «de kulturelle marxistene/multikulturalist-eliten», som han så på som «vår tids nazister, som har tenkt å lede oss inn i det kulturelle slakterhuset ved å selge oss til det muslimske slaveri», ifølge manifestet.

Breivik viser lite annet enn en muslimhaters dødelige konspirasjonsteori koblet til en romantisert drøm om kristenheten.

Juergensmeyer støtter dermed ikke NRKs overskrift. Breivik er ingen "kristen terrorist", men en som bruker kristennavnet for å få alibi og anerkjennelse.

Skal vi mene noe om personers "religion" må vi forholde oss til deres egne uttalelser, uten at  vi dermed må la oss lure av retorikk. Men det er ikke gitt at det kommer veldig mye klokt ut av å studere religiøse motiver hos en person som selv hevder han ikke er spesielt religiøs.

Noe Breivik da også sier rett ut.

“I’m not going to pretend I’m a very religious person as that would be a lie. I’ve always been very pragmatic and influenced by my secular surroundings and environment” (2083, side 1344).

For likevel å våge oss på en oppsummering har ABB et mer instrumentelt enn inderlig forhold til religiøse begreper og anvender dem primært som kulturmarkører, dels inspirert av serbisk nasjonalisme. Muligens kan man også finne spor av en mer psykologisk eller magisk vinkling der gudstro og ritualer brukes for å skjerpe sansene og øke motet og kampviljen, selv om det meste tyder på at dette mer er en del av hans retorikk enn at han faktisk har gjennomført religiøse ritualer med slike formål.

Breivik går til og med så langt som å si at han oppfatter religion som en krykke. Som han selv ennå ikke har benyttet seg av, men tror han kan komme til å gjøre når kulene suser om ørene.

"Religion is a crutch for many weak people and many embrace religion for self serving reasons as a source for drawing mental strength (to feed their weak emotional state f example during illness, death, poverty etc.). Since I am not a hypocrite, I’ll say directly that this is my agenda as well. However, I have not yet felt the need to ask God for strength, yet... But I’m pretty sure I will pray to God as I’m rushing through my city, guns blazing, with 100 armed system protectors pursuing me with the intention to stop and/or kill.” (2083, side 1404).

Med andre ord er det meningsløst å kalle Breivik kristen annet enn som "europeer" eller som revirmarkering mot islam. Han opptrer i det hele tatt så instrumentelt både her og ellers (som i tempelriddertøvet) at religiøse båser blir lite annet enn motsatser.

Dermed ser vi at han ikke kaller seg for en "religiøs kristen", men en "kulturell kristen". Følgelig krever han tilslutning både hos det han kaller ateistiske og agnostiske kulturkristne - og hos odinister.

”A majority of so called agnostics and atheists in Europe are cultural conservative Christians without even knowing it. So what is the difference between cultural Christians and religious Christians? If you have a personal relationship with Jesus Christ and God then you are a religious Christian. Myself and many more like me do not necessarily have a personal relationship with Jesus Christ and God. We do however believe in Christianity as a cultural, social, identity and moral platform. This makes us Christian.”

”European Christendom and the cross will be the symbol in which every cultural conservative can unite under in our common defence. It should serve as the uniting symbol for all Europeans whether they are agnostic or atheists.” (2083, side 1307).

Vi møter med andre ord ingen Breivik med en personlig tro på Jesus, eller en som er aktiv i en kristen menighet eller påberoper seg en kjent teologi eller trosbekjennelse. Han har etter over to uker i fengsel ikke bedt om å få snakke med fengselsprest. Han avviser alle dagens katolske og protestantiske kirker som "kulturmarxistiske", feige og/eller suicidale.

Den Anders Behring Breivik som vi møter i manifestet og media oppfyller kort sagt ingen klassiske eller meningsfulle definisjoner av kristen.

(Oppdatert 8. august: Se også religionshistorikeren Egil Asprems utmerkede og utdypende vurdering).

Dagbladet med falske nyheter om jøder

Det overrasker ikke at det heldigvis blir store overskrifter i Dagbladet når noen skal steines.

Også når det gjelder hunder.

En stor løshund ble dømt til døden ved steining av en ultarortodoks sivil domstol i Mea Shearim i Jerusalem, skriver Ynet.

Det overrasker dessverre heller ikke at Dagbladet viser en mangel på forståelse for jødisk tro og tenkning som ikke akkurat bidrar til å svekke fordommer om religion i sin alminnelighet og jøder i særdeleshet.

Noe som nok ikke er det ... klokeste avisen gjør midt i debatten om hvordan vi kan bremse mobbingen av jødiske elever i norsk skole.

Avisen legger her rett og slett opp til at dette var en offisielt utført dom basert på dagens ultraortodokse jødiske lover. Uten å antyde noe om at dette med steining nok ikke er en spesiell ... sentral del av dagens jødiske rettsvesen (og ikke har vært det på et par tusen år).

Eller at denne domstolen ikke normalt dømmer noen til døden, hvis den da ikke er en spesielt aggressiv versjon av Økokrim.

Domstolen som vanligvis dømmer i pengespørsmål ble stadig plaget av den store hunden, blant annet skremte den besøkende.

Dagbladet forteller i likhet med mange andre av verdens media heller ikke hvor dette med sjelevandring kommer inn i ortodoks jødisk tro generelt og fra mennesker til dyr spesielt (hint: dette er ikke som i hinduisme, i stedet snakker vi om gilgul - altså folketro og kreativ kabbala).

Etter gjentatte forsøk på å skremme den vekk, husket en av dommerne at en sekulær advokat hadde fornærmet retten for 20 år siden. Advokaten ble kastet en forbannelse over av dommerne, som ønsket at sjelen hans skulle leve videre i en hund.

Advokaten døde for noen år siden, dermed var konklusjonen klar: Løshunden var advokaten som fortsatte sin irriterende og hensynsløsde adferd i en hundeskikkelse.

I stedet synes det hele å handle om en blanding av irritasjon og fleip.

En av dommerne ved domstolen dømte derfor hunden til døden ved steining. Lokale barn fikk oppdraget med å utføre dødsdommen, men «hunden med advokatsjel» klarte å rømme.

Med andre ord ingen offisiell dom av noe slag, men en av dommerne som snakket med noen barn utenfor rettslokalet og ba om hjelp til å få vekk hunden.

Når det ikke hjalp, ble behørig nok hundefangere kontaktet (oversettelse her) slik at hunden kunne få plass i et dertil egnet hjem.

Lederen for domstolen har også sagt klart og tydelig fra - skriftlig - at det ikke er noen unnskyldning for å dømme eller plage dyr.

Rabbi Levin issued a statement in which he wrote that there was no excuse for abusing animals, halachic or otherwise. He added that workers from a local animal shelter had come to collect the dog from his court room that day.

Saken blir ikke bedre av at den føyer seg inn i en tullete tendens i media til å rapportere falske nyheter, slik SVT rapporterer - med andre eksempler.

At Dagbladet 19. juni kan trykke en nyhet som ble avslørt som falsk 15. juni er - for å si det forsiktig - godt gjort.

Tanken på å sjekke blir antagelig ikke sterkere hvis nyheten matcher avisens verdensbilde.

Så får vi håpe vi blir positivt overrasket av overskriften når Dagbladet dementerer historien - med passende beklagelse overfor jøder og innrømmelse av egen inkompetanse på religion.

Gelius-galoppen fortsetter

Som nettopp twitret er Gelius-saken en fabelaktig lakmustest av medias evne til prinsipiell tenkning.

Og twitterfolkets. Og bloggerbanden.

Så langt er det ikke mange som har bestått (selv om ikke alle rydder førstesiden som Dagbladet eller så langt slår VG's oppslag om AP's Arild Stokkan Grande som sier at «Mullah Kvarme» vil kneble Gelius).

Men det er i hvert fall ett (u)tvilsomt hederlig unntak.

Og så er Magne Lerø som vanlig rimelig klar i toppen.

Mens altså Stokkan Grande ikke går av veien for å bløffe i nevnte VG-oppslag.

- Får fram intoleranse

- Det eneste Gelius har beskrevet i denne boken er kjærligheten mellom to mennesker. Det er ikke noe nytt. Jeg mener Kvarme nå misbruker sin posisjon til å få fram sin intoleranse, sier Stokkan Grande til VG Nett.

Nei, det er ikke det eneste, Stokkan Grande. Gelius bidrar både med en annen teologi enn den Den norske kirke står for (knyttet til kjernepunkter som Lov og Evangelium) og skildret menn som tar seg til rette seksuelt, overgrep og utnyttelser av ungpiker i harem som forbilledlig.

Det vil forundre meg om Stokkan Grande går inn for å tillate slikt i arbeidet med AP's neste partiprogram, men Den norske kirke støtter altså avgjort ikke dette.

Uansett er det nok en misforståelse at det er Gelius sin seneste bok som er bakgrunnen for avskjedsaken. De som mener det synes mer ensporet på sex enn de tror kirken er.

VG opphengt i tøv

I den kjente og kjære serien Medietøv uten grenser er vi kommet til dagens VG som overgår selv sin egen standard for... forskningsjournalistikk.

Overskriften "Døde ikke Jesus på et kors" er det i og for seg - strengt tatt, ikke noe i veien med.

Men deretter tar det lettere helt av. Vi siterer til skrekk og advarsel.

En svensk teolog setter nå spørsmålstegn ved selve kjernen og symbolikken i den kristne tro - ble Jesus egentlig korsfestet? Antakelig ikke, sier Gunnar Samuelsson

Hva i all verden handler så denne tilsynelatende sjokkerende nyheten om? Jo, at Jesus ikke ble naglet til noe som har form som et tverrkors, men kanskje i stedet mer var å ligne med en (hold dere fast) stamme eller stolpe.

Altså noe som, hvis det er riktig,  kan ha betydning for kirkekunsten, men null og (la oss legge til) niks for "selve kjernen" i den kristne tro.

Mannen bak denne analysen er en seriøs svensk forsker med navn Gunnar Samuelsson. Som understreker at han altså "ikke sier at Jesus ikke ble korsfestet", men at dette handler om hva han ble festet til.

Han kom til at det - ikke en gang i de fire testamentene i Bibelen - gis holdepunkter for at Jesus ble korsfestet. Etter dypdykk og analyser av tekstene har Samuelsson kommet til at ordet som testamentene bruker - kors - like godt kan bety stang, påle, staur eller tre.

Men forskning på hva Jesus ble naglet til får altså VG til å bety er helt avgjørende for kristen tro, som om det skulle innebære at han ikke ble naglet til noe som helst.

Og at han muligens ikke en gang døde.

For så å koble det hele til noe som ikke akkurat er forskning (forfatterne har da heller ingen faglig bakgrunn på feltet), men en heller fantasifull bestselger. Det er i det hele tatt vanskelig å finne ord når noen kommer trekkende med Hellig blod. Hellig gral og Da Vinci-koden i samme setting som forskning.

Nå er han på ingen måte den første som kommer med slike teorier. Forfatterne Michael Baigent, Richard Leigh og Henry Lincoln hevdet i sin bok «Hellig blod. Hellig gral» (1982), at Jesus var levende da han ble tatt ned av korset av vennen og disippelen Josef av Arimatea.

Dette begrunner de blant annet med en analyse av en gresk utgave av Markus' evangelium, der Josef spør Pilatus om han kan ta ned Jesu' soma, som på gresk betyr levende kropp, mens Pilatus gir ham rett til å ta med seg en ptoma, som betyr lik.

Uten en gang å nevne hvilken status disse forfatterne, boken og deres teori har i forskningskretser. Eller hvor sannsynlig det er at etterlatte ber om å få ta ned deres kjæres lik, fremfor å bruke det mer respektfulle uttrykket legeme.

Eller at Markus skal ha forsnakket seg til at Jesus overlevde, kirken ikke oppdaget dette en eneste gang tross generasjoners bruk og kopiering av evangeliene i århundrene etter - og ingen ha sett dette før i våre dager.

Dette følges friskt opp med henvisning til... romaner.

Michael Dickinsons roman «The Lost Testament of Judas Iscariot» (1994) var det ikke Jesus som døde på korset. Derimot var det Judas som arrangerte korsfestelsen, slik at en annen døde i mesterens sted.

En liknende tanke tar den norske forfatteren Gert Nygårdshaug opp i sin roman «Fortellernes marked» (2008), men der er det en konspirasjon mellom Josef av Arimitea og Pontus Pilatus som sørger for at en annen henges på korset i Jesu' sted. Han reiser så østover og forsvinner fra historien (det finnes indiske tradisjoner for at han endte livet sitt etter den falske korsfestelsen i Shrinigar).

Det er ikke lett å vite når man skal stoppe å gni seg i øynene.

Eller slutte å lure på hvilken roman man befinner seg i.

Drømmen om den perfekte oppmerksomhet

Mannen med det megetsigende navnet Terry Jones (støttet av en horde på hele 50 tilhengere) er ikke den eneste klovnen på banen, for ikke å si pytonen i hagen.

Stormen rundt den mulige Koran-brenningen synes så til de grader å rase i et vannglass at spørsmålet er hvem som har hatt regien.

Men selv om det ikke er spesielt vanskelig å konstruere en konspirasjonsteori (legg på ti kroner, oppgi tre stikkord og du får to forslag på tre minutter), handler nok dette mest om selvforsterkende effekter i et mediasamfunn.

I stedet for å beskytte idioter mot seg selv, er media rammet av et virus som gjør at desker og journalister gnir seg i hendene mens de snubler i iveren etter å helle bensin på bål som gir dem enda mer stoff å selge.
 
Se ellers Haralds utmerkede strøtanker om saken.

Ingen begravelse for mytene

Siden de nylig fundne levningene av den polske geistlige astronomen Nikolaus Kopernikus høytidelig ble begravd i Polen på lørdag, var det bare å vente på oppslagene i media.

Og det gikk dessverre akkurat som ventet.

I stedet for å ha noen grader av kilder i kikkerten, kretser media om mytene når forholdet mellom tro og vitenskap bringes på bane. Enten vi snakker Bergens Tidende, VG eller Aftenposten hedrer media ikke vitenskapelighet like mye som Den katolske kirken hedrer Kopernikus.

Det er med andre ord igjen behov for å klype seg i armen, selv om de som har lest (for ikke å si skrevet) Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø - eller rett og slett bloggen du besøker nå - har vendt seg til fenomenet.

Siden det er Aftenposten som har det lengste oppslaget (og vi har hatt en runde eller tre om dette med den før), skal vi igjen ha den avisen i sentrum.

Etter hans død ble teoriene om at jorden kretser rundt sola erklært som kjetteriske [sic] av kirken fordi det fjernet joden [dobbelsic] og menneskeenheten [trippelsic] fra sin sentrale posisjon i universet.

Vi møter igjen den uutryddelige forestillingen om at jorden skulle ha høyest verdi fordi den var i sentrum av universet. At realiteten er motsatt, altså at jorden hadde lavest verdi fordi den var lengst unna de fullkomne himmelske regioner, er det fortsatt ikke mulig for media en gang å forestille seg. Til det snakker vi nok om en for stor mental, for ikke å si kopernikansk, vending.

Og det hele settes inn i den sedvanlige sammenhengen.

Siden sin død 21 mai i 1543 har Kopernikus vært gravlagt i en umerket grav under katedralen. Astronomens levninger har vært forsøkt lokalisert en rekke ganger opp gjennom historien, og i 2004 ble det iverksatt et nytt søk i forbindelse med at den katolske kirke vil se på sammenhenger mellom tro og vitenskap.

Det kunne vært interessant å høre Aftenpostens mann fortelle hva funnet av Kopernikus' legeme skulle ha å si for forholdet mellom tro og vitenskap, og hvorfor Kirken skulle ha noe behov for å se på slike "sammenhenger" i 2004.

Eller hvor han har følgende kunnskap fra.

Kopernikus ble ikke ansett som en kjetter i sin egen levetid. Hans teorier var ikke spesielt godt kjent, og han var relativt ukjent. Han hadde likevel disputter med den katolske kirke, men han ble likevel begravet med sine likemenn i Frombork.

Det er nok ikke helt tilfeldig at avisen dropper å nevner hvilke disputter den beskjedne og fredlige Kopernikus skulle ha med Kirken i hans samtid, spesielt siden det ikke finnes eksempler på slike. Selv striden vi ser noen generasjoner senere kan knyttes mer til en tilspisset situasjon rett før og under tredveårskrigen, enn noen lang og prinsipiell kamp mellom tro og vitenskap. Heller ikke her var forholdene eller frontene så enkle og opplagte som mytene vil ha det til.

- Dagens begravelse har en symbolsk verdi i å forsone tro og vitenskap, sier Jacek Jezierski, den lokale biskopen som ba om at det ble iverksatt søk etter Kopernikus levninger.

Verdien av - for ikke å si behovet for - et slik symbol blir ikke mindre av at media igjen viser at de setter sin egen tro over vitenskapen.