Rettelse - ny feil følger

Er man for lite kjent med et emne, er det fort gjort å si eller skrive noe feil. Det blir ikke enklere på områder som er svært farget av moderne myter og misforståelser.

Men det betyr også at det ikke er lett å rette feil uten å innføre nye, eller misforstå hva som opprinnelig var feil.

Vårt Lands håndtering av artikkelen der de hevdet Kirken drepte Galileo bekrefter dette med all uønsket tydelighet.

Blant en rekke feilaktige uttalelser var den groveste at 

Både Giordano Bruno og Galileo Galilei endte jo med å bli drept for å forfekte de samme tankene litt seinere, sier Næss.

Hvilket altså ikke bare handler om brøleren å si at Galileo ble drept, men at også Bruno ble det for å hevde at jorden gikk i bane rundt solen.

Dermed klarte man på nett å rette kun én av feilene, mens man beholdt én og innførte en ny:

Litt seinere ble jo Galileo Galilei bannlyst og Giordano Bruno endte med å bli drept for å forfekte de samme tankene, sier Næss.

Mens rettelsen i dagens papirutgave ikke har med at Galileo ble "bannlyst" (noe som fortsatt ligger ute på nettet) og endrer grunnen til å være for "for kjettersk virksomhet".

Hvilket i og for seg stemmer, men var for det første ikke den opprinnelige påstanden og bommer for det andre på det avgjørende poenget er at dette for Bruno ikke handlet om astronomi - altså om det som var saken i artikkelen om Kopernikus. 

Det er ganske uvant å se rettelser som i så stor grad innfører nye feil.

At man i tillegg tror Bruno har relevans i en artikkel om Kopernikus, understreker at journalisten og redaksjonen er så dårlig kjent med stoffet at de fortsetter å spre myten om at Kirken henrettet noen for deres naturvitenskap.

Nei, Bruno ble ikke drept for å "forfekte de samme tankene" som Kopernikus. Han var verken astronom eller naturviter, men mystiker som avviste sentrale deler av katolsk teologi og så på solen som en gud alt selvsagt måtte sentrere rundt, noe biografen Frances Yates skriver grundig om i Modernitetens okkulte inspirasjon - Giordano Bruno og arven etter Hermes Trismegistos .

Slik Henning Næss oppsummerer Yates utgir Bruno etterhvert

skrifter som viser et vitalistisk, nærmest animalistisk verdensbilde, der planetene skildres som besjelede vesener som beveger seg fritt gjennom rommet etter egen vilje. Religion og filosofi smelter sammen. Siden krydrer han sine skrifter med kabbalistisk religion.

Mot slutten av femtenhundretallet reiser han til Wittenberg i Tyskland, hvor han bruker mye energi på å gå til angrep på matematikken, en vitenskap han innerst inne forakter. Han viser her til fulle at han et naturmystiker og ingen vitenskapsmann. Den egyptiske naturreligionen kommer alltid i første rekke, og han har nå for lengst pådratt seg den katolske kirkens vrede. At han så reiser tilbake til Italia i i 1591, viser at han ikke skjønner hvilken fare som truer. Han tror seg å være i besittelse av udødelighet, tilegnet gjennom kabbala og hermetisme, og at ingenting kan ramme ham. Han håner Aristoteles, den katolske kirkens viktigste filosofiske byggestein, og nesten alle ... [samtidige] vitenskapsmenn, matematikere og filosofer.

Skal man sammenligne Bruno med noen, er det mindre med naturvitere som Galileo enn newagere som Gry Jannicke Jarlum. 

Som Næss sier i Vårt Land ble uansett ikke det solsentrerte verdensystemet fordømt før i 1616, hele 16 år etter at Bruno ble drept. At Kirkens reaksjon på Bruno skyldtes hans syn på solsystemet, er en antikirkelig myte fra 1800-tallet.

Det stemmer heller ikke at Galileo ble bannlyst. 

Saken mot Galileo var i stor grad en politisk og personlig revirmarkering i en turbulent tid under motreformasjonen og 30-årskrigen. En lang, kildebasert fremstilling finnes her, men svært kort sagt hadde Galileo opprinnelig vært svært populær og venn av paven. Dessverre førte hans ubetenkte arroganse - et ikke helt uvanlig trekk hos genier - til at han la seg ut med mange støttespillere. 

Det ble ikke bedre da han fornærmet den ikke mindre arrogante og forfengelige paven ved å legge en av hans astronomiske oppfatninger i munnen på den enfoldige - Simplicius - den ene parten i Galileos dialog om det han kalte de to store verdenssystemer (selv om han utelot flere av de viktigste). 

Etter en rettssak i 1632-33 satte Kirken ham på plass med en formell livstidsdom, bl.a. basert på et muligens skittent trick fra dommernes side siden de litt dårlig dokumentert hevdet at han skulle ha brudt et påbud om ikke å forevare det solsentrerte systemet som sannhet. 

Noe som forøvrig ikke var til hinder for å formidle det som en regnemodell - med den følge at Kopernikus verk etter noen mindre justeringer ble tillatt utgitt i Italia fra 1621, etter at det en kort periode var forbudt. 

Samtidig paven nøye med å vise storsinn. Dermed endret han straks dommen til husarrest på et stort, privat gods. Der den da 70-årige Galileo arbeidet videre og produserte sitt viktigste verk, om mekanikken. 

Det hører med at han fikk besøk av familie og venner, men kunne ikke arrangere møter eller store selskap. Og stort sett kunne forlate godset når han ba pent, selv om han ikke fikk besøke storbyen Firenze.  

Slik Michael Flynn beskriver for desember 1633

Galileo finally returns to Arcetri, to the villa he had named Villa del Gioiello, "The Jewel." This is the place that he always hated to leave, to which his rheumatism had so often kept him confined, and now his punishment is... not to leave it. Aside from the humiliation and the pettifogging of getting permission to leave for this or that reason, he has been thrown into the briar patch. He is free to receive members of his family or friends, but under no circumstances is he to hold meetings or throw big parties. He is not allowed to go down to Florence, but can visit his daughters in the neighboring convent. Sharrett (1994) notes that requests are always rejected the first time, but granted the second or third time. This is just a reminder of who's boss.

Litt på samme måte som den stadige påminnelsen om at jeg ikke er sjef for Vårt Lands redaksjon eller rettelser.

Moralsk fabel eller astronomiforelesning som det kalles

Det finnes som kjent mye mellom himmel og jord, særlig på YouTube.

Og mye av dette mye er moralske fabler. Det gode står mot det onde, skurker mot helter, vi lærer hvem som er venner og hvem som er fiender. Enten temaet er islam eller Israel, konspirasjonsteorier om Big Pharma eller om Arbeiderpartiet som landssvikere.

Eller det handler om astronomi.

Som i en serie frittalende forelesninger av den anerkjente astronomen Chris Impey. At man ikke har spesialisert seg på vitenskapshistorie, har aldri hindret noen i å undervise i det. Dermed veksler hans forelesninger om astronomiens utvikling ikke bare mellom fakta og anekdoter, han går seg like vill i mytemyra som deGrasse Tyson.

I stedet for en opplysende gjennomgang av fortidens tenkning, blir det en formørkende presentasjon av modernitetens fiendebilder.



Blant ... høydepunktene er passusen rundt 23:38 (etter rosen av Antikythera-mekanismen) om at teknologi og kunnskap ikke løpende er blitt forbedret i historien. Og det kan noen og enhver være enig i, ikke minst etter å ha sett denne forelesningen.

Du får ikke premie for å gjette hvilket eksempel som brukes av en som har undervist noen tusen i auditorier og enda flere på youtube. Du gjør ingen kometkarriere ved å lande på den mørke middelalderen der man til og med mente at jorden var flat.

På YouTube er det aldri tvil om skurkerollen.

There was a thing called The Dark Ages, a period of 7-800 years, where all the extraordinary insights of the greek philosophers were utterly lost. People ... truly thought the world was flat. There were demons lurking on the edge of the map.

Så nevner Impey ikke uventet at vi ser tilsvarende i dag hos dem som ikke tror på evolusjon eller Big Bang. Underforstått ødelegger religion, eller mer presist kristen tro, for vitenskapen.

I motsetning til islam og araberne som han senere nevner holdt vitenskapens flamme levende i mørketiden.

Han runder av denne delen av forelesningen med at "History is interesting to me in this regard and has many cautionary tales". Uten å være klar over at han egen forelesning (fra og med nuh) skulle bli en cautionary tale.

Advarselen blir ikke mindre av at han under gjennomgangen av Kopernikus, Kepler og Galileo insisterer på at motstanden mot det heliosentriske verdensbilde for det meste skyldtes at vi ble fratatt vår priviligerte posisjon i sentrum (56:20).

Selv om Impey er relativt god når han kommer til deres astronomiske modeller, er han ikke like god nå han hevder også at det skulle ta nesten 400 år før kirken vedgikk at den hadde tatt feil i Galileo-saken.

Eller at saken mot Galilei førte til at Nord-Europa og særlig Newton tok over forskningshegemoniet siden italienske naturforskere ikke lenger var toneangivende.

Forelesningen sentrerer såpass rundt myter at Impey uten referanse til en eneste kilde kan hevde at Bruno ble brent "mostly" for hans astronomi (1:32:00), før han beskriver henrettelsen ganske så levende, "siden det er lenge siden vi har spist".

I en gjennomgang av astronomiens historie brukes altså mange minutter på en mystiker som verken var astronom eller hadde noen betydning for astronomi.

Den eneste grunnen til at Bruno nevnes er at han blant historieløse 1800-tallspolemikere fikk ikonisk status. Mens han i realiteten er nærmere New Age enn Newton.

Bruno er ikke martyr for astronomer eller fritenkere, men for okkultister.

Moralske fabler blir selvsagt sterkere med bilder som brenner seg inn på netthinnen og skaper eller forsterker fiendebilder.

Da er ikke så nøye å se om moralen er god.

Sensasjon: Naturvitere er ikke historikere

Siden jorden ikke står stille, fortsetter runden i Kosmos.

Igjen er det renessanseregneren Thony Christie som prikker de vanlig mistenkte i siden.

According to people such as Jason Rosenhouse and P Z Myer the persecution of such notable scientists as Giordano Bruno and Galileo Galilei by the Catholic Church has definitely hindered the progress of science and for good measure they or their supporters quote the words of wisdom of Über-Guru Neil deGasse Tyson that without religion science would be a thousand years more advanced.

Hvis det nå skulle stemme at Kirken forfulgte Bruno og Galileo for å stanse vitenskapen, klarte denne skummelt effektive gjengen å gjennomføre sitt forsett? Bremset de troen på at jorden kretset om solen eller at universet er uendelig eller at solen bare er én av mange stjerner?

Og har Rosenhouse og Myer snev av evidens for sine påstander, når de går så hardt og høyt ut fra hoppkanten med teusener på teusener av tilskuere?

Given their outspoken support of the ‘scientific method’, whatever that might be, you would expect them to do so, wouldn’t you? Do they hell! They don’t waste one single word on the topic. No evidence, no proofs, no academic arguments just plain straightforward unsubstantiated claims in the style of the gutter press.

Kort sagt er vitenskapshistorikere som Thony C ikke veldig imponert.

Nå kan det jo likevel være sant, selv om disse to eller andre ikke legger frem evidens. Så da er det greit å se om de som kjenner kilder og historisk utvikling kan hjelpe dem.

Og det kan de altså ... ikke.

For det første var det ikke mulig å sjekke om Brunos påstander om et uendelig univers stemte. Dermed var det verken noen data eller forskere å undertrykke.

Copernicus himself expressly left the question as to whether the cosmos is finite or infinite, as he said, to the philosophers, with good reason. This question was purely speculative and could not, with the evidence and possibilities available to the Renaissance astronomer, be addressed in anything approaching a scientific manner. To all intents and purposes the cosmos appeared finite and Renaissance scholars had no means available to prove otherwise.

 For det andre var påstanden ikke ny. 

In his own times Nicolas Cusanus had already considered the question and earlier, in the first-century BCE, the Epicurean philosopher poet Lucretius, Bruno’s inspiration, had included it in his scientific poem De rerum natura. Lucretius of course did not invent the concept but was merely repeating the beliefs of the fifth-century BCE Greek atomists.

For det tredje var påstanden en ikke uvanlig tanke på denne tiden.

All of this demonstrates that the idea of an infinite cosmos was fairly common at the beginning of the seventeenth century and nothing the Church said or did was likely to stop anybody speculating about it.

For det fjerde prøvde mange å finne ut av dette, selv om det lenge ikke var mulig.

Amongst others Galileo, Jeremiah Horrocks, Christiaan Huygens and Isaac Newton all tried to estimate/calculate the distances within the solar system and outward towards the stars. First in the middle of the eighteenth century with the transit of Venus measurements were these efforts rewarded with a minimum of success. It wasn’t until the early nineteenth century that the first stellar distance measurements, through stellar parallax, were achieved.

For det femte påvirket altså Kirken nada negativt siden det som tok tid var å utvikle nødvendig matematikk, begrepsaparat og måleinstrumenter.

Hva så med påstanden om at solen bare var én av mange stjerner?

Nei, igjen har vi å gjøre med en hypotese som for det første ikke var ny og man for det andre ikke kunne avgjøre om stemte, gitt datidens matematiske verktøy, teorier og instrumenter.

Once again there was nothing new in this. Anaxagoras had already had the same idea in the fifth-century BCE and John Philoponus in the fifth-century CE. Once again the problem with this speculation was not any form of religious objection but a lack of scientific theory and expertise to test it. This first became available in the nineteenth century with development of spectroscopy. This of course first required the development of the new matter theory throughout the seventeenth and eighteenth centuries, a process that involved an awful lot of science.

Men det må da ha vært et sjokk at Bruno hevdet at flere av planetene var bebodd? Der hadde vel Kirken mye å slå ned på?

Nei, heller ikke dette var noe nytt og det var altså umulig å avklare rundt år 1600. Vi har den dag i dag ikke avklart det.

Konklusjonen er ganske så klar.

Given my knowledge of the history of science I can’t see anywhere, where the Church hindered or even slowed down scientific progress on those things that Bruno speculated about in his cosmological fantasy.

Men Galileo-saken, viser vel Kirkens vilje og evne til å fjerne brysomme naturvitere? Og ikke minst skape et klima som ødelegger for forutsetningen for vitenskap, det som Popper kaller for det åpne samfunn?

Vel, det er ikke enkelt å finne evidens. Det er normalt at det tar tid for helt nye teorier blir akseptert. Det hjelper ikke at de som oftest har mange uavklarte og kritiske spørsmål, eller hvis de kommer dårligere ut enn konkurrerende teorier og ikke kan avklares med tilgjengelige verktøy.

Eller ikke stemmer.

Blant det som måtte aksepteres, var at vi ikke ble blåst vekk selv om jorden suste gjennom rommet i tusener av km i timen.

The problematic objections were observationally empirical and had already been discussed by Ptolemaeus in his Syntaxis Mathematiké in the second-century CE. Put very simple if the world is spinning very fast and hurtling through space at an alarming speed why don’t we get blown away? Copernicus had the correct answer to this problem when he suggested that the atmosphere was carried round with the earth in the form of a bubble so to speak. Unfortunately he lacked the physics to explain and justify such a claim. It would take most of the seventeenth century and the combined scientific efforts of Kepler, Galileo, Stevin, Borelli, Descartes, Pascal, Huygens, Newton and a whole boatload of lesser lights to create the necessary physics to explain how gravity holds the atmosphere in place whilst the earth is moving.  This process was not hindered by the Church in anyway whatsoever.

Videre manglet man altså data og flere konkurrerende teorier sto sterkere. Også når det gjaldt å forklare hvordan det kan ha seg at planetene beveger seg frem og tilbake på himmelen.

Disgusted by the inaccuracy of both systems Tycho Brahe started a new long-term observational programme to obtain new accurate data. Whilst doing so he developed a third model, the so-called geo-heliocentric model, in which the planets orbited the sun, which in turn orbited the stationary earth. This model had the advantage of explaining retrograde motion without setting the earth in motions, a win-win situation. 

Dermed var det kanskje ikke helt uforståelig at Kirken reagerte skarpt når noen hardnakket hevdet at det var bevist at jorden gikk i bane rundt solen.

It should be pointed out that due to the attempts of Galileo and Foscarini to reinterpret Holy Scripture in favour of heliocentricity the Catholic Church had entered the action in 1615 and forbidden the heliocentric theory but not the heliocentric hypothesis. The distinction is important. The theory says heliocentricity is a scientific fact the hypothesis says it’s a possibility. At this time heliocentricity was in fact an unproved hypothesis and not a theory.

 Men hindret ikke forbudet mot at fremme denne teorien vitenskapen, uansett? Nei, astronomene fortsatte å lete etter evidens og løsninger på kritiske spørsmål.

This is the point where Rosenhouse-Myers step in and claim that the Church hindered scientific progress but did they. The straightforward answer is no. The astronomers and physicist carried on looking for answers to the open questions and solutions to the existing problems. There is no evidence whatsoever of a slowing down or interruption in their research efforts.

Hva så når det fantes evidens? Kirken må jo ha prøvd å undertrykke det som etterhvert kom av slik?

Ikke helt. Med Keplers teori om at planetene gikk i ellipsebaner om solen (noe som forklarte observasjonene bedre enn Galileis sirkelbaner) og stadig nye data, begynte det heliosentiske verdensbildet for alvor å bli akseptert blant astronomer rundt 1660.

Og det hadde verken vært mulig eller vitenskapelig forsvarlig å akseptere det før da.

Between 1618 and 1621 Kepler published his Epitome astronomiae Copernicanae explaining his elliptical astronomy and his three laws of planetary motion in simple terms and in 1627 the Tabulae Rudolphinae the astronomical tables based on his system and Tycho’s new accurate data. It was these two publications that would lead to the general acceptance of heliocentricity by those able to judge by around 1660. Kepler’s publications delivered the desired accurate prognoses of planetary positions, eclipses etc. required by astrologers, cartographers, navigators etc.

Vitenskapshistorikere som Thony Christie ser rett og slett ingen evidens for at Kirken hindret at denne type teorier ble akseptert. Antallet studenter ved universitetene økte, det ble skrevet stadig flere og bedre bøker om astronomiske modeller, basert på stsadig bedre observasjoner.

At no point in the 120 years between the initial publication of Copernicus’ De revolutionibus and the general acceptance of heliocentricity in the form of Kepler’s elliptical astronomy is there any evidence of the Church having slowed or hindered progress in this historical process. 

Og dette var altså fortsatt flere generasjoner før det forelå solide bevis.

To close it should be pointed out that it would be another seventy years before any solid scientific evidence for the heliocentric hypothesis was found by Bradley, in the form of stellar aberration.

Men det vil nok fortsatt gå noen generasjoner før vanlige mistenkte aksepterer at det ikke finnes evidens for at Kirken bremset aksepten.

Tegnefilmfabler

Som ventet var Tim O'Neills Cartoons and Fables – How Cosmos Got the Story of Bruno Wrong atskillige lysår grundigere og skarpere enn Dekodet.

Noe henger nok sammen med at Tim våger å ta hardere i. Det er pussig nok mindre fare for at noen avviser en ateist med å være farget av livssyn.

Resultatet er heller vondt for en TV-serie som mener det godt - og er god, når den snakker om vitenskap.

Bruno is the poster boy of the Draper-White Thesis – the idea that science and religion have always been at war and an idea beloved by the New Atheist movement despite the fact it was rejected by actual historians of science about a century ago.  Try to engage in an attempt at intelligent discussion of the real and much more complex and nuanced interrelations between religion and what was to emerge as modern science in the medieval and early modern periods and Bruno is usually brandished as “proof” that the Church was the implacable and ignorant foe of early science.  After all, why else did they burn him for daring to say the earth wasn’t the centre of the universe and that the stars were other suns with planets?  For those who prefer simple slogans and caricatures to the hard work of actually analysing and understanding history, Bruno is a simple answer to a intricate question.  Nuance and complexity are the first casualties in a culture war.

Omtalen blir ikke mer rosende etterhvert, selv om Tim til tider er rasende festlig. Særlig for dem som liker slik.

So when the first instalment of the new series – Cosmos: A Spacetime Odyssey -  went to air last week, at its heart was an eleven minute version of the Bruno myth.  I often refer to the simplistic moral fable that people mistake for the history of the relationship between the Church and early science as “the cartoon version”, because it’s oversimplified, two-dimensional and reduced to a black and while caricature.  But in this case it really is a cartoon version – the sequence was animated, with the voice of Bruno provided by the series’ Executive Producer, Seth MacFarlane, of Family Guy fame, which seems to be why Bruno has an Italian accent of a kind usually heard in ads for pizza or pasta sauce.

Ikke minst viser han at det er mange flere feil i fremstillingen enn dem jeg har nevnt, som at Lucretius skulle være forbudt lesning.

In the weirdly distorted version of the story the program tells, Bruno is depicted as an earnest young friar in Naples who was a true seeker after truth.  But DeGrasse Tyson assures us that he “dared to read the books banned by the Church and that was his undoing.”   We then get a sequence of Bruno reading  a copy of Lucretius’ On the Nature of Things which he has hidden under the floorboards of his cell.  The first problem here is that Lucretius’ work was not “banned by the Church” at all and no-one needed to hide it under their floor.  Poggio Bracciolini had published a printed edition of the book a century before Bruno was born and it had never been banned when the medieval manuscripts Bracciolini worked from had been copied nor was it banned once his edition made it widely available.  The idea that the Church banned and/or tried to destroy Lucretius’ work is a myth that Christopher Hitchens liked to repeat and which has been given a lease of popular life via Stephen Greenblatt’s appalling pseudo historical work The Swerve, which somehow won a Pulitzer Prize despite being a pastiche of howlers.

Av hensyn til sarte sjeler skal jeg ikke sitere mer.

Debattklima

Det er ikke til å unngå at retorikk kan kreve retoriske grep. Ett av de mer kjente er å komme med noen ikke alltid like diskrete hint om alle sannhetsforkjemperne som ble forfulgt i samtiden.

Når jeg møter motstand er det akkurat det samme som Galilei. Og siden han hadde rett, er det skammelig å si at jeg tar feil.


Logikken er gammel og god. Har jeg plassert meg selv i offerrollen, er mye vunnet. Er jeg et offer for kritikk, må kritikerne ta feil.
Siden dette er en vellykket strategi er det ikke så nøye at Galilei tok feil, manglet bevis og møtte mindre forfølgelse enn ryktene vil ha det til.

Eller om jeg selv har noen overbevisende argumenter.

Møter man denne type retorikk gjelder uansett Ryghs første lov:

Om noen bruker det faktum at kirken tok feil da de fordømte Galileo som et argument for sin teori, er teorien deres antagelig feil.

Senest ute i Galilei-galoppen er klimaskeptiker Oddbjør Heinem i Vårt Land i går og han legger ikke mange klimagasskvoter i mellom.

Den engelske vitskapsmannen Thomas Huxley sa det slik: Ein sann vitskapsmann godkjenn ingen autoritetar. For han er skepsis den største av alle dygder, og blind tru ei utilgjeveleg synd. Med sine tydelige uttrykte og implisitte holdningar, slår Vårt Land og alle deire klimasanningsvitne seg saman med ei mengd utilgjevne syndarar i vitskapshistoria: Middelalderkyrkja i forfylgjinga av Kopernikus, Bruno, Kepler og Galilei, og tradisjonsetablerte legar i kampen mot Semmelweiss. Og i alle fall når det gjeld mediefolk: Lengre rekk ikkje det vitskaplege innsynet og perspektivet.

Nå kan man si mye om medias fremstilling av vitenskap, men det er i alle fall slik at Heinems innsyn og perspektiv ikke rekker langt.

Selv om dette har vært gjengangere på Dekodet, er det ingen grunn til å ofre noen enkle poenger.

For det første hadde middelalderkirken ingen mulighet til å forfølge disse personene, siden alle levde lenge etter middelalderen.

For det andre ble verken Kopernikus eller Kepler forfulgt eller anklaget av kirken for noe som helst.

For det tredje viser kildene at det Bruno ble anklaget og henrettet for handlet om forhold som magi, heresi og spionasje.

Ikke forstod han seg særlig på matematikk, og han grunnga ikke sine ... teorier om stjernene som guddomsvesener i empirisk naturvitenskap.

For det fjerde døde Galilei så avgjort som en tilgitt synder, god katolikk som han var.

At Kirken idømte ham husarrest på sine eldre dager kan ikke forsvares, men handlet ikke om noen kamp mellom tro og vitenskap eller en Kirke opptatt av å undertrykke sannheten (se f.eks. her og her og her og her for mer om denne type myter om Kopernikus, Galilei og Bruno).

For det femte hadde altså verken Kopernikus, Bruno eller Galilei rett. Ja, de hevdet et heliosentrisk verdensbilde, sistnevnte til og med basert på nye observasjoner, men holdt seg i motsetning til Kepler til at planetene gikk i sirkelbaner.

For det sjette stemte ikke observasjonene med modellen, siden den altså var feil.

Det er ikke vanskelig å sammenligne Galilei med dem som holder hardnakket fast på en feilaktig modell, i strid med observasjoner og til tross for at bedre modeller som allerede er publisert, som med Keplers Astronomia Nova fra 1609.

Nå frikjenner ikke dette i seg selv Vårt Land eller andre media for tildels uklar eller ufullstendig argumentasjon for det rådende synet på global oppvarming, eller undervurdering av usikkerhet i prognosemodeller.

Selv om de ikke går i de samme retoriske grøftene som enkelte klimaskeptikere.

Skal man vinne frem for et mer alment publikum hjelper det nok med en bedre hjemmelekse, slik Bjørn Stærk forbilledelig har gjort (og lese ett og annet tilsvar).

Om ikke annet kan man ha et fromt håp om at det vil bedre klimaet i debatten.

Mer Minervarydding

Da fortsetter vi Minerva-debatten, eller - muligens - avrunder den.

Tradisjonen tro gjengir jeg min kommentar her (motpartens innlegg må du altså til Minerva for å se).

Takker igjen for kommentarer, N.A., selv om det er noe vanskeligere å rose dine seneste innspill enn flere i dine første par kommentarer;-)

Selvsagt er det en unnskyldning at du er på reise og dermed som du sier har «et fåtall referanser», men da burde du nok også vært noe mer forsiktig med å hevde at bevisbyrden ligger på meg.

Jeg starter dermed med det du kaller for fakta om Biblioteket i Aleksandria og alle disse angivelig stengte filosofiskolene. Du skriver at

«Noen andre fakta: Biblioteket i Alexandria brant mens kristendommen var statsreligion, uten at det ble gjort seriøse anstrengelser for å bygge det opp igjen. Platons akademi og alle andre filosofiskoler ble stengt under kristent herredømme.»

Dette er altså helt uten kilder. Det du antagelig lener deg mot er den klassiske legenden der det store og sagnomsuste Biblioteket fra 200-tallet f.Kr. skulle ha blitt brent i år 391 e.Kr. i forbindelse med ødeleggelsen av Serapis-tempelet. Mens altså kildene vanskelig kan tolkes til at det opprinnelige store biblioteket fortsatt eksisterte i noen meningsfull forstand etter starten av vår tidsregning og det ikke er noen antikke kilder som forteller at bøker gikk tapt ved noen større anledning i 391. Selvsagt fantes det andre biblioteker i Aleksandria etter at byen kom på romerske hender med Cæsar, men disse var svært utsatt for alle disse opptøyene, invasjonene og plyndringene som byen stadig ble rammet av, samt tilfeldige branner og katastrofer (bl.a. kastet en tsunami på midten av 300-tallet båter flere kilometer inn i byen), tidens tann og økonomiske vanskeligheter (det kostet mye penger å reetablere samlinger).

Likevel var det uten tvil flere ulike typer biblioteker også etter år 391, noe vi ser av alle lærestedene som blomstret i århundrene etter, muligens også etter at araberne inntok byen på 600-tallet.

Det jeg skriver her er basert på gjennomgang av alle eksisterende kilder fra denne perioden slik jeg oppsummerte det i “Da jorden ble flat – mytene som ikke ville dø” fra et par år tilbake, og evaluert i lys av standardverker som «The Vanished Library - A Wonder of the Ancient World» av Luciano Canfora (University of California Press, 1989), «Alexandria in Late Antiquity – Topography and Social Conflict» av Christopher Haas (John Hopkins University Press, 1997) og “City and School in Late Antique Athens and Alexandria” av Edward J. Watts (University of California Press, 2006).

Nå er det ikke bare biblioteket som det er myter om. Det samme gjelder disse filosofiskolene.

Nedleggelsen av akademiet i Aten i år 529 handlet ikke om noe konsekvent oppgjør med vitenskap eller antikken. I stedet synes det som om keiseren så med mistenksomme øyne på akademiets økonomiske uavhengighet. Det er sjelden myndigheter sympatiserer sterkt med privatskoler med en annen filosofi enn deres egen. Saken ble ikke bedre av at skolen i Jamblikos nyplatonske ånd dyrket spådomskunst og teurgi, magisk betvingelse av gudene. Men dette gjaldt altså bare i Aten. Filosofiske læresteder, med nyplatonske lærere, fortsatte i bl.a. Konstantinopel, Antiokia og Aleksandria.

For øvrig er det slik at den eneste kilden som sier noe om Justinians forordning overfor akademiet i Aten forteller at forbudet gjaldt det å undervise i filosofi, tolke astronomi og kaste terninger. Som Watts påpeker kan koblingen mellom disse tre tingene vanskelig forklares på andre måter enn et forbud mot å spå fremtiden. Spådomskunst var en sentral filosofi i enkelte nyplatonske retninger, astronomi handlet ofte om astrologi, og terninger ble brukt til å spå ved en tabell som gjorde om terningkast til ulike skjebner. Dette handlet kort sagt ikke om noe som kan kalles for et forbud mot naturvitenskap.

Skulle du likevel ha noen til nå ukjente kilder til at «alle andre filosofiskoler ble stengt», er det bare å oppgi dem.

Så litt kort om resten, dette blir fort lange innlegg og jeg er usikker på hvor fruktbart det er å fortsette denne type utveksling, selv om det er interessant.

Når det gjelder Bruno har jeg «lest meg opp» på både hans egne verker og nyere biografier enn Yates og ingen av dem sier at han var en empirisk eller matematisk orientert naturvitenskapsmann. Han leverte ingen astronomisk modell eller førte noen vitenskap (som fysikk eller biologi eller noe annet) ett eneste steg videre. Dermed er det riktig som du sier at han « hadde et mystisk naturfilosofisk perspektiv, med klare neoplatonistiske trekk (- ref. Avcienna, Averroes, m.fl.) og at han ikke var særlig empirisk orientert». Når han ble henrettet var det altså ikke for noen form for naturvitenskap, men for sterkt avvikende teologiske meninger, koblet med en polemisk stil som ikke akkurat ga ham venner i maktens sfære.

Jeg gjentar for øvrig at det er gode grunner til å ta sterk avstand fra Kirken for behandlingen av både Bruno og Galilei, men det er noe annet enn å si at moderne naturvitenskap på avgjørende måter ble bremset av Kirken etter Augustin.

Så til Galilei.

Det er bra at du vedgår at «prosessen mot Gallilei hadde betydelige islett av politikk, intriger, personlige antipatier med mere». Og så kan jo jeg på min side vedgå (som jeg vel var inne på i forrige kommentar) at dette selvsagt også handlet om vitenskapelige og teologiske posisjoner. Ikke minst bør det understrekes at Galilei i motsetning til Bruno faktisk var en klart empirisk og matematisk orientert naturfilosof som hevdet vitenskapelige oppfatninger på kollisjonskurs med kirken.

Og nettopp fordi dette som du sier hadde «sprengkraft» bør det ikke akkurat styrke noen teori om kirkens kamp mot naturvitenskap (eller at den på avgjørende måter hindret naturfilosofi i lange perioder eller hva som egentlig er tesen du forsvarer) at han i motsetning til Bruno ikke ble dømt hardere enn til husarrest på sitt gods.

Når det så gjelder mine poengteringer var det altså ikke at Gallilei «på flere punkter tok feil», men at selve modellen var feil, argumentene i favør av den var feil og at han hadde ikke gode svar på innvendinger som parallakseproblemet. Dette var ikke ment som et forsvar av "kirkens intoleranse», men for å vise at det var gode grunner til at man – på vitenskapelig grunnlag – ikke kunne akseptere hans modell.

Når det så gjelder det du kaller «Kristendommen og kristne institusjoners bidrag til fragmenteringen av den romersk-greske kulturarv» henviser du altså til Macculloch som er teolog og «Personlig kristen». For meg er forskeres livssyn mindre interessant enn deres utdannelse. Det jeg lener meg på er blant annet ateistiske vitenskapshistorikere som klart avviser denne type påstander som du kommer med (inkludert at «Biblioteket i Aleksandria» skulle blitt ødelagt mens kristendommen var statsreligion).

Siden du er på reisefot kan jeg tipse om nettlenker til Tim O’Neill som blogger om dette på Armarium Magnum (se om Hypatia-myten på f.eks. http://armariummagnus.blogspot.no/2012_03_01_archive.html) og Thony Christie på The Renaissance Mathematicus (f.eks. om Bruno på http://thonyc.wordpress.com/2010/01/25/bruno-was-not-scientific/ og utallige steder om Galilei, som på http://thonyc.wordpress.com/2012/05/08/how-not-to-write-about-renaissance-mathematics/

Det du siterer fra Macculloch handler i tillegg ikke om oppgjør med naturvitenskap, men om oppgjør med paganisme.

At man ødela templer for Jupiter eller Afrodite er ikke det samme som at man ødela for seriøs naturfilosofi. Han er da heldigvis oppegående nok til ikke å ta det brutale mordet på Hypatia til inntekt for et oppgjør med nyplatonismen. Dette var slik også Tim O’Neill bekrefter (og kildene, som jeg har lest) en politisk affære, i motsetning til hva man skal tro ut fra alle disse pussige mytene som har oppstått om Hypatia i nyere tid.

Da runder jeg av debatten der, uansett hva du måtte mene om hvem som skulle ha noen ytterligere bevisbyrde;-)

Mytisk modernitet

I serien gode slakter er turen denne gangen kommet til Baeristas ... gjennomgang av Stephen Greenblatts The Swerve: How the World Became Modern  fra 2011.

What is this “swerve” all about and how did it make the world modern? As it turns out, one of the big problems with this book is that the second part of this question is never sufficiently addressed. At its core, The Swerve tells the story of the Renaissance humanist Poggio Bracciolini (1380-1459), who, in 1417 visited the libraries of several Southern German monasteries on a hunt for “lost” texts from classical antiquity. One of the manuscripts he happened upon during this book-hunt contained Lucretius's [DRN - De Rerum Natura], which was soon re-copied multiple times and caused a sensation among the reading public of the Italian Renaissance. Greenblatt makes no bones about the fact that he himself regards the Epicurean philosophy of radical materialism combined with unapologetic hedonism that is encoded in DNR [sic] as the best thing since sliced bread and one of the defining sources of our modern way of thinking. 

Nå kan man si mye om hvordan og hvorfor moderniteten vokste fram, for ikke å si renessansen - siden nå den engelske utgaven har den noe mer ydmyke, men mindre presise tittelen The Swerve: How the Renaissance Began - men Greenblatts bok gir altså ikke svaret på noen av delene.

While the assertion that the re-discovery of Epicureanism is at the sole root of modern science and philosophy is certainly dubious, it at least makes some chronological sense. By contrast, to declare DNR the source of Renaissance humanism puts the cart entirely before the horse. The very fact that Poggio Bracciolini discovered DNR on a book tour through Germany, undertaken to satisfy the ever-growing desire of Italian courts and scholars for ancient texts, should alert us to the fact that Poggio and his discovery were products of the Renaissance and not its cause.

Ved siden av et varmt forsvar for verdien av å se verden som en verditom maskin, får vi altså et oppgulp av alle mytene om middelalderens mørke, at Bruno ble brent for sin naturvitenskap, at kirken ødela antikkens lærdom og ikke minst biblioteket i Aleksandria, for ikke å si myrdet Hypatia i sin kamp mot kvinner og kunnskap.

Dermed må Greenblatt både underslå kildene vi har til dette og til det faktum at naturfilosofien forsatte i Aleksandria i århundrene etter Hypatia. Og at denne type greske tekster ble tatt vare på av en middelalder som ikke akkurat avviste antikkens kunnskap og så langt økonomi og ytre forhold tillot gjennomgikk en serie renessanser, for ikke å si startet Renessansen, før Bracciolini fant DRN i et ... kloster.

For å nevne noe.

Man kunne altså vente at The Swerve ikke bare ble assosiert med kultarkeologen i Da Vinci-koden og Hellig Blod, Hellig Gral, men fikk såpass mange kritikere til å si fra at den kunne være til skrekk og advarsel for andre som vil skrive om modernitetens fremvekst.

I stedet fikk den altså Pulitzer-prisen.

Kulturdebatt og kjepphester

Som nevnt i går er det nærmest en naturlov at vi i kulturdebatter snakker forbi hverandre, omtolker, forvrenger og forvirrer.

Det handler om å forsvare våre revir og kjepphester. Det dreier seg om å be for våre kulturpolitiske mødre.

Det går på å forsvare alt vi opplever truer vår evne til å leve greit sammen uten å påføre andre skyldfølelse, mindreverdighetskompleks og/eller kulturell underlegenhet. Og angrep er ofte det beste forsvar.

Etter Jan E. Hansens heller... sterke kronikk som vi beskrev i går, har det altså ikke manglet tilsvar. Vi skal i dag se på det feltet som vi kan plassere i den kjente båsen velment virrvar.

Dette er hentet fra Nils Krister Larsens artikkel Arabernes bidrag er soleklart, på ABCNYHETER 11. juli.

I hans - og la det virkelig være uthevet - velmente bidrag etterlater Larsen ingen tvil om hvilken sammenheng Hansen må settes inn i.

Det kan se ut til Ola Borten Moe ( ”Vi har ikke noe å lære av den arabiske verden”) har fått sin medsammensvorne i Jan E. Hansen ( ”Heller ikke islam har bidratt til Europa med vesentlige verdier, selv om arabisk kultur har gjort det, enten den var islamsk eller ikke").

Et slik eurosentrisk, sjåvinistisk tunnel vision-perspektiv på "det kristne" Europas vegne kan bare skyldes dumhet og uvitenhet.

Hva er det som foregår? Er dette en slags sammensvergelse i idioti? For meg som har vokst opp med eventyrene om ”Tusen og en natt” blir arabernes bidrag soleklart.

Selv om Larsen i avsnittet før nettopp siterer Hansen på at arabisk kultur har bidratt til Europa med vesentlige verdier, angriper han ham likevel for ikke å anerkjenne soleklare arabiske bidrag. 

Når han så følger med å snakke om praktfull arkitektur, virker det i stedet som en slags sammensvergelse i virrvar.

For det første fordi 1001 natt (for å si det med arabertall)  i liten grad var basert på noen "islamske" forelegg (vi finner mange av fortellingen før Muhammed), og for det andre fordi den omtalte arkitekturen heller ikke var så veldig "islamsk" (foreleggene var i stor grad persiske, indiske og bysantinske). At sistnevnte heller ikke har bidratt til Europa med vesentlige verdier, gjør ikke forvirringen mindre om hva Larsen egentlig mener er galt med Jan E. Hansen på dette området.

Så fortsetter han å misforstå.

Hva er det som er på gang? Har vi mistet all vår kultur? I perioden 700 – 1100 befant Europa seg i mørkeste middelalderen og araberne sørget for at gresk filosofi og tenkning ble ivaretatt. I tillegg var egne bidrag originale og betydningsfulle. Araberne bidro i høyeste grad innenfor naturvitenskapene og matematikken og banet vei for renessansen. Ingen er i tvil om at araberne er store innenfor poesi. Problemet er mest at bare at de færreste av oss forstår dette vidunderlige språket. Selv har jeg hatt stor glede av arabisk poesi oversatt til fransk.

Vi hopper over spørsmålet om "den mørkeste middelalder" i denne omgang (interesserte kan i stedet søke på middelalder på denne bloggen), og ser heller på hva som var det genuint muslimske bidraget i dette og på hvilken måte arabernes poesi bidro til Europa med vesentlige verdier.

Det er likevel riktig å understreke at islamske (men også kristne og jødiske) tenkere blant arabere/syrere/persere/maurere tok vare på og videreutviklet deler av den greske naturfilosofien, noe Hansen burde ha nevnt. Selv om dette noen ganger kan fremstilles litt vel ensidig andre veien, slik vi berører lenger ned.

Men dette handler altså ikke om en historisk presis fremstilling, men om namedropping i kulturkampens navn. Dermed er det ikke uventet at Bruno-kortet spilles ut.

Hvordan kan vi i "Det kristne vesten" slå oss på brystet med vår frihet og fornuft når vi tok knekken på selveste Bruno, brent på bålet i år 1600?

Jeg sitter ikke som Hansen i Roma, men på en liten øy i Atlanterhavet,og undrer meg over Hansens artikkel i Aftenposten. Her kjører han fram vår kulturs overlegenhet med stor bravur og hoverer med eleganse – ingen Ibsen i India, ingen Strindberg i Saudi-Arabia, ingen musikk som den europeiske eller amerikanske noe annet sted i verden. Hvorfor er vi så proppende full av geni? Jo, fordi ”kristendommen like fram til renessansen og reformasjonen hadde beredt grunnen for å erkjenne at alle mennesker er født frie. Derfor oppstår en Gallileo, en Mozart, en H.C. Andersen”. Hvordan kunne Hansen glemme Giordano Bruno som ble brent på et bål (som så uendelig mange andre) eller Mozart som døde fattig og elendig.

Det vi ser her er den vanlige sammenblandingen av et idehistorisk poeng ("beredt grunnen for å erkjenne at alle mennesker er født frie") og en politisk realitet (det tok tid før erkjennelsen av at vi er født frie fikk gjennomslag). Og uansett om vi nå skulle mene at vi alle er født frie, er det ikke det samme som at det aldri kan være konsekvenser av våre handlinger.

For Bruno var en problematisk personlighet som la seg ut med ganske mange over hele Europa. Det er uklart hva han faktisk ble dømt for, men det er godt mulig at det ved siden av hans okkultisme også skyldtes mistanker om spionasje og farlige politiske allianser. Noe som altså fortsatt straffes selv i land som hevder at vi er født frie.

Larsen forteller ellers ikke hva Mozarts (dels selvforskyldte) fattigdom har å gjøre med forestillingen om at vi er født frie.

Nå er det forsonende at Larsen etter en del motbør (typisk nok ikke alltid fra like informert hold) i et svar på en kommentar til artikkelen hans skriver at

Jeg tror det er bra at denne diskusjonen er kommet igang.Her rår utvilsomt mange fordommer. Og håpet er at noen av våre professorer kommer på banen. Jeg har bare i begrenset grad tid til å sette meg inn i problemstillingene

Utvilsomt. Som så mange i slike kulturdebatter. Man mener mye, man mener mye sterkt og man mener det vel. Uten at det alltid hjelper på perspektiver og etterrettelighet.

Mens vi venter på professorene, kan vi som et siste eksempel nevne at Larsen i en kommentar snakker om medisinsk historie og hevder om arabiske lærebøker at det

er ikke tvil om at vi her finner utgangspunktet for vår moderne medisin ( i vår del av verden var for eksempel obduksjon forbudt i århundrer etter at araberne hadde begynt med det).

Siden det ikke har vist seg enkelt å finne en eneste kilde som viser at araberne i det hele tatt tillot obduksjon av mennesker, og/eller at dette var forbudt i vesten, hadde det vært svært interessant for flere enn professorene å høre hvor dette er hentet fra.

For realiteten var altså motsatt. Obduksjon var forbudt i de muslimske kulturområdene, men tillatt i Europa i Middelalderen.

Som en parentes kan nevnes at vestens syvmilssteg lenger enn araberne i utviklingen av moderne anatomi på 15-1600-tallet, også er uløselig knyttet til boktrykkerkunsten som ble nærmest folkeeie i Vesten, men som ble forbudt innen islam (i Det ottomanske riket).

Dermed var det mulig å gjengi anatomiske tegninger i store opplag, etterhvert som man i Vesten frigjorde seg fra alle lærebøker (greske, arabiske og latinske) som bygget på den hellenistiske medisinergiganten Galenos' verker fra 200-tallet.

Men det er altså en parentes.

I morgen skal vi se nærmere på en mer professoral motbør. Selv om det nok ikke vil komme som en bombe å oppdage at det i en kulturdebatt ikke er nok å ha noen fakta på plass.

Bruno - magiens martyr

Det er verken dokumentert, og antagelig uansett umulig, at italieneren Giordano Bruno ble henrettet for å ha hevdet at jorden gikk rundt solen og at verdensrommet var uendelig.

Slikt forhindrer ikke Halvor Tjønn i Aftenposten (som har vært ute med Bruno-stoff før) i Dsjengis Khans sønnesønn ville tvinge paven i kne å avslutte en ellers bra artikkel i dag med at

Nok et interessant aktstykke man kan lese på Vatikanarkivets hjemmeside, er en oppsummering av rettssaken mot dominikanerpresten Giordano Bruno fra året 1597. Bruno nektet hardnakket å innrømme at hans lære om at jorden roterte rundt sin egen akse og gikk i bane rundt solen, stred mot Den hellige skrift. Da han nektet å medgi kjetteri, ble han brent på bålet den 17. februar i året 1600.

Dette blir ikke sannere av at det inngår i Den stor fortellingen om Kirkens Kamp mot Vitenskapen  og dermed klinger riktig for mange.

Mer spesifikt stammer antagelig forestillingen fra en liste som vi vet at jesuittprofessoren Robert Bellarmine (1542-1621) laget basert på over 600 siders dokumentasjon. Han endte med å skrive ned åtte utsagn som kunne regnes som heretiske, men listen har ikke overlevd.

Vi kan gjøre mer kjetterske ting enn å sitere James Hannam fra God’s Philosophers. How the Medieval World Laid the Foundations of Modern Science.

De som forestiller seg at Bruno var en martyr for vitenskapen antar at hans støtte av at jorda beveget seg, og av at universet var uendelig, stod på listen. Det er umulig. [Kopernikanisme ble ikke] erklært som heresi før i 1616 og tanken om et uendelig verdensrom var bare et ekko av kardinal Nicholas Cusanus. Begge oppfatningene ble diskutert i inkvisisjonens dokumentasjon, men det beviser på ingen måte at de dermed formelt sett ble ansett som heretiske .

I realiteten var Bruno var en betydelig eksponent for den okkulte idéstrøm som stod så sterkt i renessansen. Var han en martyr for noe, var det for et magisk verdensbilde.

Men slike mundane ting som fullstendig mangel på dokumentasjon, og det av umulige konklusjoner, er tydeligvis fortsatt ikke til hinder for at Bruno fremstilles som martyr for vitenskapen.

Hvilket beviser at hans navn fortsatt har magisk kraft.