Sikkert feil om Jesus

Det er ingen myte at noen artikler lever sitt eget liv, også utenfor argurksesongen. En av dem som jevnlig spres er at det er 9 things you think you know about Jesus that are probably wrong.

Siden det er samme psykolog med New Age-bakgrunn, Valerie Tarico, som står bak denne artikkelen som den i første link over, er det altså sannsynlig at det meste er feil.

Mer presist handler dette om påstandene om at 

1. Jesus var gift
2. Jesus var kortklippet
3. Jesus døde ikke på et kors, men på en påle
4. Jesus var kortere enn i senere kunstfremstillinger og enn i Likkledet i Torino 
5. Jesus ble født i et hus og ikke i en stall
6. Jesus het Joshua
7. At det sies at han hadde 12 disipler, skyldes astrologiens 12 stjernetegn
8. Mye av det som skal være oppfyllelse av profetier er diktet opp
9. Mange av utsagnene tillagt Jesus, er ... tillagt Jesus 

Hva er så fasiten?

Ingen vet helt sikkert på alle punktene, men det følgende er i hvert fall noen tødler mer i samsvar med hva forskere flest mener, og altså langt mer sannsynlig.

1: Nei, Jesus var ugift. Vi har ingen kilder som sier noe annet og det var helt alminnelig for visse typer religiøse ledere å leve i sølibat, fra essenere til Paulus.

2: Vanskelig å si, siden hårfasong kan ha variert i ulike miljøer. Vi finner også et ordspill i Matteus 2,23 der byen Nasaret kobles til uttrykket nasareer. Sistnevnte handlet blant annet om det som kalles nasareerløftet, der man ikke skulle klippe håret.

3: Vanskelig å si hvordan Jesus ble korsfestet, men hvorfor skulle tidlig tradisjon ta feil om at det var på et kors?

4: Vanskelig å si hvor høy Jesus var. Uansett kan man ikke slå fast at en bestemt enkeltperson må ha fulgt gjennomsnittet.

5: Ja, at Jesus ikke ble født i en stall er av mange ting som handler mer om juledekorasjoner enn juleevangeliet. En normal oversettelse av Lukas-avangeliets bruk av ordet "kataluma" ender heller med gjesterom enn stall.

6: Ja, jødene snakket arameisk.

7: Tøv, at Jesus hadde 12 disipler spiller avgjort på at Israel i Det gamle testamentet (GT) opprinnelig bestod av tolv stammer. Astrologivinkelen er moderne esoterisme, ref. f.eks. avsnittet Acharyas anakronismer i denne Skepsis-artikkelen.

8: Profetiene hadde opplagt betydning for hva de som skrev de fire evangeliene i Det nye testamentet (NT) ønsket å fortelle og på hvilken måte. Dette foregår en interessant faglig diskusjon om hva som sies om Jesus som må være diktet opp med profetiene som forelegg, men den kan ikke oppsummeres med at det gjelder det meste. Noen ganger ser det til og med motsatt ut, som når man må strekke utsagn fra GT langt eller tolke dem vidt for at de skal være en profeti på noe som er omtalt i NT. I stedet for å redusere tilliten til at fortellinger i NT er basert på reelle hendelser, bidrar de til å styrke tilliten. Og så er et klart at noe kan være gjort av Jesus selv for å oppfylle profetier, som å ri inn i Jerusalem på et esel på Palmesøndag.

9: Også hvilke utsagn som kan være fra Jesus debatteres i forskningsmiljøene. Seriøse forskere er klar over at selv om de noen ganger kan se at noe ikke er ordrett fra Jesus (ipsissima verba), betyr ikke det at poengene eller intensjonen umulig kan stamme fra Jesus, eller altså gjengi hans "stemme" (ipsissima vox). Det er liten grunn til å slå fast at spesielt mye ikke på en eller annen måte kan peke tilbake til Jesus, også der han sier noe som vi også finner i Det gamle testamentet - en bok vi kan mistenke ham for å ha lest.

Så kan vi selvsagt mistenke hvilke bøker Valerie Tarico har lest.

Agurktid for argumenter mot Jesus

Hvis det er én gruppe som ikke tar ferie, så er det konspirasjonstenkere. Og hvis det er én gjeng blant disse som heller ikke sover bort sommernatten, så er det den som hevder at Jesus ikke har eksistert.

Og skulle de likevel gjøre minst én av delene, mangler det ikke folk som sprer gamle linker. 

Dermed er det bare å feste de sedvanlige putene i taket i møte med tilsynelatende besnærende argumenter som glir rett inn i opptil flere ateist- og alternativmiljøer. At påstandene ikke holder vann, teksten er formulert svært misvisende og uten støtte fra normal historieforskning, spiller liten rolle. 

Ikke aner man noe om det, ikke bryr man seg. For det spiller selvsagt egentlig ingen rolle om Jesus har eksistert (man er jo selvsagt helt nøytral på dette feltet) og dessuten er argumentene så knakende gode at det må kreve noe i nærheten av overnaturlige anstrengelser å svare på dem.

Mens man ikke ser at det de i stedet gjør, er å etablere en modellmakt som det krever noen smuler anstrengelse å tenke seg ut av. Altså ikke noe for ... skeptiske ateister.

En av linkene som spres i sommer er denne med Fem grunner til å mistenke at Jesus aldri har eksistert.

Hvem som har skrevet dette? En historiker? En religionsviter?

En med inngående kjennskap til gresk eller arameisk? En professor i ett eller annet ikke altfor lite relevant fag?

Noen fra et rimelig livssynsnøytralt og normalvitenskapelig orientert miljø?

Ikke helt. Vi snakker om Valerie Tarico, en ... psykolog som skriver for ... Alternet, et nettsted med alternative vinkler på det meste. Ikke minst på kristen tro eller mer presist på omtrent hva som helst av vanlige oppfatninger blant konservative kristne i USA:

Som at Jesus har eksistert.

Et kjennetegn på slike artikler er at man er dårlig kjent med forskning. Dermed fremstiller Tarico  sære og ofte ikke-faglige tanker som om det skulle være mainstream på universitetene. 

Most antiquities scholars think that the New Testament gospels are “mythologized history.” In other words, based on the evidence available they think that around the start of the first century a controversial Jewish rabbi named Yeshua ben Yosef gathered a following and his life and teachings provided the seed that grew into Christianity. At the same time, these scholars acknowledge that many Bible stories like the virgin birth, miracles, resurrection, and women at the tomb borrow and rework mythic themes that were common in the Ancient Near East, much the way that screenwriters base new movies on old familiar tropes or plot elements. In this view, a “historical Jesus” became mythologized.

Ja, siden Det nye testamentet fremstiller Jesus som en som kan snakke med Gud, gjøre mirakler og ble reist opp fra de døde, er det ikke til å unngå at "Most antiquities scholars" - uansett livssyn - forsøker å forklare dette uten å lene seg mot overnaturlige premisser..

Men det betyr ikke at de mener påskefortellingene er basert på gamle mytiske temaer fra Midtøsten. Dette er noe vi primært finner hos nymotens esoterikere, uten fagbakgrunn eller forståelse for de opplagte jødiske motivene  bak den kristne påskefortellingen.

Tarico er ikke mindre misvisende når hun skriver at

The notion that Jesus never existed is a minority position.  Of course it is! says David Fitzgerald, the author of Nailed: Ten Christian Myths That Show Jesus Never Existed at All.  Fitzgerald points out that for centuries all serious scholars of Christianity were Christians themselves, and modern secular scholars lean heavily on the groundwork that they laid in collecting, preserving, and analyzing ancient texts.  Even today most secular scholars come out of a religious background, and many operate by default under historical presumptions of their former faith.

Nei, oppfatningen at Jesus ikke eksisterte er ikke en "minoritetsposisjon" blant forskere. Den er så godt som ikke-eksisterende hos andre enn en halv håndfull ateistiske aktivister. Dermed er det forståelig at hun sammen med Fitzgerald må koke opp en forklaring på hvorfor forskere av alle livssyn er så enige om at Jesus har eksistert. 

Grunnen er altså ikke at de bruker normale fagmetoder, men at de egentlig er frafalne kristne som ikke har våget å ta steget like langt ut som noe så nøytralt som ateistiske aktivister.

Hva så når Tarico forlater metaplanet og blir mer konkret? Blir artikkelen bedre?

Nei, den blir verre.

1. No first century secular evidence whatsoever exists to support the actuality of Yeshua ben Yosef.

Hun siterer Bart Ehrman til støtte for at dette tyder på at Jesus ikke har eksistert. Mens Ehrman altså formulerer seg som han gjør, for å vise hvordan forskere tenker og at dette er akkurat som man skulle vente, hvis Jesus var en historisk person som virket i en avkrok av en avkrok av Romerriket i et par år. 

Ehrman konkluderer så klart og umisforståelig som mulig med at Jesus har eksistert. 

Tarico fortsetter med å hevde at

2. The earliest New Testament writers seem ignorant of the details of Jesus’ life, which become more crystalized in later texts.

Mens dette i realiteten handler om hva de som skriver velger å vektlegge. Fødsel og barndom var ikke det viktige for hva Markus (som forskere flest regner skrev det første evangeliet, på 60-70-tallet, dels basert på eldre kilder) eller Paulus (som skrev fra rundt år 50) ville formidle.

I tillegg fokuserte Paulus et annet sted. Han skrev ingen biografi, men brev om lokale utfordringer i menighetene han hadde bygget.

Det et elles ikke uvanlig også hos hedenske forfattere at de senere skriver mer enn de første, siden man gjerne vil ha med mer og ikke bare gjenta første taler. 

At det stadig dukker opp bøker med flere detaljer om andre verdenskrig, er ikke det beste argumentet jeg kjenner mot at det ikke var noen andre verdenskrig. 

Tredje punkt viser igjen hvor lite kjent Tarico er med antikkens historieskrivere.

3. Even the New Testament stories don’t claim to be first-hand accounts.

Det er rene unntak at antikke biografier er skrevet av noen som selv var til stede. Det er normen å basere seg på andre kilder, som øyenvitner eller andre som har skrevet om dette før. Slik Lukas innleder med å fortelle at han hadde gjort.

Evangeliene i Det nye testamentet gjør akkurat det samme som antikke biografier.

Med det lille unntaket at Johannes-evangeliet hevder å være skrevet av et øýenvitne.

Så skulle man tro at Tarico nå har toppet muligheten for å understreke sin manglende kunnskap, men neste punkt overgår alle andre til sammen. 

4. The gospels, our only accounts of a historical Jesus, contradict each other.

Hadde Tarico lest hvilken som helst av to eller flere antikke eller moderne biografier om samme person, ville hun sett at alle motsier hverandre på en rekke punkter. Det er ingen forskjell om de handler om Alexander den store eller Max Manus.

Historikerne ser ikke dette som tegn på at ingen av disse har eksistert. I stedet konkluderer de med det helt åpenbare at de ikke bare skriver av hverandre, men bygger på ulike kilder og øyenvitner som aldri sier helt det samme. Det er bare å lese hvordan dagens aviser dekker samme sak... 

Taricos leverer her i beste fall et argument mot Bibelen som ufeilbarlig, ikke mot Jesus som person.

Femte punkt er mer forståelig, men gjør at Tarico ufrivillig synliggjør en svært viktig side ved  debatten.

5. Modern scholars who claim to have uncovered the real historical Jesus depict wildly different persons.

Ja, slik Albert Schweitzer viste for over hundre år siden er mye forskning på Jesus et stykke på vei  knyttet til personlige og/eller politiske prosjekter (enten man nå er kristen eller ei).

Videre er det slik at forskere ikke får store overskrifter og faglig kred om de havner på  konklusjoner som minner om noen kirkelige.

Muligheten for å bli enige reduseres også av at fagmetoden nærmest forutsetter å se bort fra mirakelpåstander og annet som gir et bilde av Jesus som mer enn et menneske. Som nevnt inledningsvis er en rimelig normal løsning at det har skjedd en senere mytologisering (selv om spillerommet for dette er blitt mye kortere ettersom man nå daterer flere tekster mye nærmere Jesus enn for hundre år siden) av deler av fortellingen.

Noe som gir den utilsiktede bieffekten at man velger å vektlegge ulike poenger og strever med å få regnestykket til å gå opp og ender på ganske forskjellige personer.

Det man da sitter igjen med kan betones på ulike måter. Man kan mene at kildene (om man fjerner ting som mirakler og påstander om at Jesus er Guds Sønn) viser at han var religiøs opprører, politisk reformator, humanistisk tenker, Messias-gærning, apokalyptisk profet eller annet.

Men det betyr ikke at man kan skylde ut barnet med badevannet. Man kan ikke bruke det til å si at det ikke eksisterte en jøde som het Yeshua som ble døpt av Johannes, hadde disipler, underviste i lignelser, ble korsfestet og døde.

I hvert fall om man ønsker å drive normal historieforskning.

Oppfølging oktober 2015: 9 ting Valerie Tarico mener mange tror feil om Jesus

Kongehusets død?

Er det krise for kongehuset at prinsesse Märtha i går holdt seminar med Lisa Williams, mest kjent for å hevde at hun snakker med døde?

I hvert fall i følge ekspertene, skal vi tro Dagbladet.

Hva slags eksperter er det så man snakker om? Forskere på spiritisme og andre påstander om det paranormale? Sosiologer og religionshistorikere? Psykologer?

Nei, i stedet har vi å gjøre med den kjente og kjære gruppen som hentes frem ved hver rojale dåp eller død, bryllup og bursdag. Altså kongehusekspertene.

Europeiske kongehuseksperter mener prinsesse Märtha Louises seminar med Lisa Williams, der det ble forsøkt å kommunisere med døde, er skadelig for det norske kongehuset.

På en dag der svenske eksperter nok i større grad får komme til ordet om andre ting, hevder Expressens kongehusekspert Johan T. Lindwall at

et samarbeid mellom en i kongefamilien og et selverklært medium aldri kunne skjedd i Sverige. Han mener at kong Harald burde ha satt en stopper for datteras opptreden med Lisa Williams.

Så avgjort burde han det. Men det er ikke garantert at det aldri kunne skjedd i Sverige, ikke minst fordi det altså ikke bare kunne ha skjedd, men har skjedd. Selv om forholdene i dag er litt annerledes enn under den svensk-norske kongen vi fikk i 1814, Karl den 13. av Sverige og Karl 2. av Norge.

Vi gir ordet til historikeren Øystein Sørensen som har skrevet bok om dette i to utgaver.

Han hadde stadig seanser på og rundt slottet i Stockholm, med møter og samtaler med ånder og andre overnaturlige vesener. Han trakk til seg den ene sjarlatanen etter den andre som var spesialist på magi og åndemaning og den slags.

Karl den 13. arrangerte blant annet seanser på kirkegårder, som involverte hodeskaller og skjeletter. Seanser der de skulle lage gull, og seanser der man snakket med avdøde og andre i åndeverdenen.

Det er altså heldigvis en stund til Märtha nærmer seg sine forgjengere, selv om hun i stigende grad kanaliserer følger i deres fotspor i et grenseløst univers.

Og det er et slik univers stadig flere i Norge forholder seg til, enten man lengter etter et fortryllet eller har angst for et hjemsøkt.

Da hjelper det ikke at norske biskoper i følge et NTB-oppslag nøyer seg med å fortelle at Kirken lærer noe annet og er litt skeptisk til kommersialiseringen rundt det hele.

For det kan vanskelig oppfattes som seriøs kritikk når noen bare sier at de mener noe annet enn andre. Noen vil nok også se det som lettere komisk eller til og med intolerant når en  representant for én tro kritiserer noen med en annen tro, på det interessante grunnlaget at de tror forskjellig.

Altså uten å argumentere for at den ene troen er mer riktig enn den andre, eller bringe til torgs et eneste alment argument mot spiritisme og new age-mystikk.

I stedet ber fungerende biskop i Bjørgvin Jan Otto Myrseth prinsessen bør velge om hun skal representere kongehuset, eller samarbeide med aktører som Williams.

– Kirken lærer at døden er et punktum. Men noen gjør det til et levebrød «å samtale med dem på den andre siden» for at folk som har noe uoppgjort, skal få rydde opp, sier Myrseth til Vårt Land.

Men, slike tilbud skal man ikke ta imot, mener teologen og presten.
– Folk som lever med sorg, må forsone seg med at det er satt strek når et menneske dør, sier han.

Det hele føyer seg inn i Kirkens nyere tradisjon for ikke å støte fra seg folk flest, eller almenreligiøsitet som det kalles, ved å prioritere terapi og sjelesorg foran substansiell kritikk. Eller for å ta New Age-påstander til inntekt for en "åndelig virkelighet" som omtalt f.eks. her og her.

Noe som gjør at det ikke bare er kongehusets krise man kan snakke om.

Märthas lefling med engler og engelske damer vil nok ikke føre til kongehusets død, selv om mange skeptikere og altså ... eksperter skulle tro det.

Og skulle det likevel avgå ved døden, er det bare å kontakte Lisa Williams.

Kanalisert undring

Siden ikke alle liker skarp og kritisk kritikk like mye, var det ingen grunn til å spikre puter i taket over skarp og kritisk kritikk av min anmeldelse i Vårt Land av Pistis Maria. En bok som altså er en  angivelig kanalisering av Matria Magdalena.

De omtalte puter kunne likevel vært greie å ha når jeg så hvem som var avsenderen. 

For dette var ikke fra forfatteren eller en annen forsmådd nyreligiøs, fra forlaget eller Holistisk Forening.

Det var fra lederen for Katolsk studentlag, Eirik A. Steenhoff.

Da var det nok noe mindre overraskende at jeg sendte inn et svar. Eller rettere sagt, to.

Siden det var uklart om Vårt Land hadde plass til så mye, laget  jeg et par varianter. 

Ett kort og konsist (som dermed sikkert kunne leses i overkant polemisk) og et noe mer utfyllende (uten at det er noen garanti mot at det kan oppfattes i overkant polemisk).

Uansett er jeg som man forstår nysgjerrig på hva som er grunnen til gårsdagens kritiske innlegg mot anmeldelsen.

Først det korte:

Underlig lesning

Eirik A. Steenhoff hevder 8. april at min omtale av Anne Gjeitangers Pistis Maria oppsummerer «Davidsens kjepphester mot nyreligiøsitet» og er en «nådeløs slakt av Gjeitangers nyreligiøse ideer».  Når jeg ikke et eneste sted angriper nyreligiøsitet generelt eller fremmer innvendinger til Gjeitangers ideer, er dette underlig lesning. Tvert i mot understreker jeg at «Det er ingen grunn til å gi bøker dårlig kritikk fordi innholdet er tøv, eller anmelderen måtte være uenig».  Jeg anbefaler til og med et par nyreligiøse forfattere om noen skulle «tvile på at store kunstnere kan ha nyreligiøs bakgrunn».

Da er Steenhoff mer på sporet når han nevner at jeg er kritisk til språket. Samtidig nevner han ikke mitt poeng som altså er at hvis et forlag tror en tekst er direkte fra en historisk kjendis som Maria Magdalena, er det vanskelig å være like kritisk som for en normal forfatter. Men i stedet for å vise at anmeldelsen tar feil (f.eks. ved å kommentere teksteksemplene jeg ga), innvender Steenhoff at «Davidsen er ingen Per Petterson selv». Utvilsomt, men saken er ikke hvor godt man ligger an til litteraturpriser. Dette handler om å formidle budskap i et greit og forståelig språk. Det ligger Gjeitanger dårlig an, noe Steenhoff nok vil se om han en gang skulle lese boken.

Så får Vårt Land selv svare for valg av bokanmelder. Muligens er grunnen at de vet at få i Norge har lest mer nyreligiøs litteratur de seneste førti årene.

I håp om at det var mulighet for mer utfyllende tekst, var følgende lengre svar lagt i bunnen av konvolutten.

Underlig lesning

Det gir selvsagt grunn til ettertanke når lederen for Katolsk studentlag, Eirik A. Steenhoff, 8. april hevder at min omtale av Anne Gjeitangers Pistis Maria oppsummerer «Davidsens kjepphester mot nyreligiøsitet» og er en «nådeløs slakt av Gjeitangers nyreligiøse ideer».  Ikke minst siden det var et viktig poeng i anmeldelsen ikke å angripe nyreligiøsitet generelt eller komme med innvendinger til Gjeitangers ideer.

Det må altså ligge noe annet bak Steenhoffs innlegg og det hadde vært spennende å få vite hva det er. Mener han at man bør være snille med folk som mener det godt? Mener han at påstander om kanaliseringer er hevet over kritikk? Har han dårlige erfaringer med anmeldelser av katolske bøker? Liker han ikke religionskritikk i sin alminnelighet? Tror han ikke at en bok kan være så dårlig som jeg gir inntrykk av? Misliker han bare tonen? Er det for få eksempler?

Når Steenhoff vedgår han ikke har lest boken, synes hans innlegg å bygge mest på bekymring og mistanke. Tanken synes å være at en anmelder som er uenig i et prosjekt vil gi det dårlig kritikk - dess mer uenig, dess verre. Nettopp derfor understrekte jeg at «Det er ingen grunn til å gi bøker dårlig kritikk fordi innholdet er tøv, eller anmelderen måtte være uenig».  Jeg anbefalte til og med et par forfattere om noen skulle «tvile på at store kunstnere kan ha nyreligiøs bakgrunn».  Førti års lesning av sjangeren har gitt meg flere favoritter, men også allergi for klisjeer. Kanskje har jeg rett og slett lest for mye nyreligiøs litteratur?

Skulle jeg slaktet Gjeitangers idéer, kunne jeg altså sett kritisk på påstander som at «Atlantis påvirket egyptisk kultur» slik jeg har gjort i tidsskriftet Skepsis. Jeg kunne ha gått inn på påstander om Avalon og den hellige gral, eller om tempelriddere slik jeg gjorde i en bok om Da Vinci-koden for ti år siden. Jeg kunne ha sammenlignet med andre kanaliseringspåstander om Maria Magdalena.  Jeg kunne ha tatt opp historiske påstander generelt og sammenlignet med arkeologi og bevarte tekster. Jeg kunne ha kommet med en alternativ kanalisering som slo fast at Gjeitanger farer med tøv. Men jeg gjorde altså ingen av delene. I stedet for å slakte hennes ideer, nevnte jeg dem.

Da er Steenhoff mer på sporet når han nevner at jeg er kritisk til språket. Samtidig nevner han ikke mitt poeng som altså er at hvis et forlag tror en tekst er direkte fra en historisk kjendis som Maria Magdalena, er det vanskelig å være like kritisk som for en normal forfatter. Men i stedet for å vise at anmeldelsen tar feil (f.eks. ved å kommentere teksteksemplene jeg ga), innvender Steenhoff at «Davidsen er ingen Per Petterson selv». Utvilsomt, men saken er ikke hvor godt man ligger an til litteraturpriser. Den handler i stedet om man formidler sitt anliggende forståelig og engasjerende.

Der ligger Gjeitanger dårlig an, noe Steenhoff vil se om han en gang skulle lese boken.

Hvilket innlegg som kom inn? For en gangs skyld det lengste. 

Verden står nok likevel til påske.

Sensasjon: Nyreligiøse liker Maria Magdalena

Da kan røpes at Vårt Land i dag har kanalisert min bokanmeldelse av Pistis Maria, en bok i  kategorien "jeg hører stemmer i hodet, altså må jeg skrive bok".

At dette nok ikke er den minst kritiske anmeldelse du har lest, skal være mulig å tolke av overskrift og ingress.

‘Så ubehjelpelig og uleselig som bare kanaliserte bøker kan være’

Å lese Pistis Maria minner om å være på selvhjelpskurs den søvnige timen etter lunsj.

De to første avsnittene antyder nok også at det formidles mer enn en vag formening om boken.

Mange vil oppfatte det som viktig når Dag Solstads tidligere forlagsredaktør Anne Gjeitanger gir ut bok. Men hvis noe er viktig å si om boken, er det at den savner en forlagsredaktør. Problemet er rett og slett sjangeren. Tror forlaget på ramme alvor at forfatteren bringer et budskap fra en annen verden, foreslår man ikke bedre formuleringer. Kanalisering gjør forlagsjobben enkel, siden man slipper å rette på språket.

Når Pistis Maria er umulig å forholde seg til, er det altså ikke fordi innholdet er kontroversielt. Få faller av stolen av å høre om et forhold mellom Jesus og Maria Magdalena ti år etter Da Vinci koden, en generasjon etter Jesus Christ Superstar. Etter 1980-tallsbøker som Bente Müllers Gjennom lysmuren er det ingen nyhet at forfattere sier de er talerør for ånder. Nei, Pistis Maria er så ubehjelpelig og uleselig som bare kanaliserte bøker kan være.

Resten kan du altså lese her.

Kanaliseringskabalen

Siden ... sensasjonen er et faktum, altså at noen (og her er det bare å feste puter i taket) kan røpe at Maria Magdalene hadde et seksuelt forhold til Jesus, kan det være greit å si litt om hvilket forhold jeg har til kanalisering.

Bakgrunnen er altså at "Dag Solstads tidligere forlagsredaktør Anne Gjeitanger" nå gir ut "en bok som hun sier er en kanalisering fra Maria Magdalena".

Hun tror - eller i hvert fall påstår at hun tror - at hun mottar budskap fra døde. Etter spiritistsvindelen som startet på 1800-tallet lå denne tradisjonen død i noen tiår, men kom tilbake for alfor på 1980-tallet. I Norge blant annet kjent fra Bente Müllers bøker.

I dette forenes flere tradisjoner.

For det første altså kanaliseringen. Som strekker seg fra budskap fra ånder og guder, via romvesner som ønsker å bli kjendiser, til budskap fra ekte kjendiser som er på den andre siden.

Felles er at budskapene dels mangler evidens, dels kan hevde ting som beviselig er feil, dels er banal feelgoodforkynnelse og ofte har den egentlige historien om Konspirasjonen - eller Kristus.

Kort sagt kan hvem som helst si hva som helst. Kanalisert er kanalisert. Og sier man noe feil eller noe som likevel ikke slår til, er det ikke den som kanaliserer sitt ansvar. Dette er jo fra noen andre.

Som kan ha humor og lure oss litt. Fra Den Andre Siden kan det være mange grunner til å vri på sannheten om planeter på kollisjonskurs, undergang og transformasjon, tidligere liv, og når og hvor de besøkte oss i fortiden med hva slags farge på håret og gresset.

Og siden de som kanaliserer er ... velmente og sier de er ærlige, er det selvsagt ingen grunn til å tvile på dem. Det hadde vært skikkelig usympatisk.

For det andre har vi Maria Magdalena.

Vi snakker altså om et sentralt tema og talerør for ulike typer feminist- og nyåndelige bevegelser siden 1960-tallet. Og som stadig kanaliseres. Det var ikke tilfeldig at Da Vinci-koden på mange måter egentlig handlet om henne.

I likhet med mer enn lettere mangt og meget av TV-programmer, bøker, tegneserier, sanger og i det hele tatt.

For det tredje at hun hadde et seksuelt forhold til Jesus.

Alternative teorier om hvem Jesus egentlig var (Essener? Farao? Buddhist? Maya? Superstar? Gnostiker? Romersk agent? Kong Arthur?) er uenige om så mangt, men rørende enig om at han var gift med Maria Magdalena, eller hennes hemmelige elsker.

For det fjerde ønsket om å dekke behov - og spre budskap. Maria Magdalena er et fortreffelig forbilde for kvinner og andre som føler seg utenfor det gode selskap eller har opplevd lidelse og undertrykkelse.

Det blir ikke mindre fortreffelig av at det tilfeldigvis passer akkurat med budbærerens ståsted som gnostiker/buddhist/hindu/feminist/neopaganist/new ager.

Så skader det ikke at det klinger bedre å si at noe er fra Maria Magdalena og Jesus, enn fra Mona og Jens. Eller fra Bapu Asharam og Oberto Airaudi.

Du kan altså ikke vente noen reduksjon i strømmen av kanaler og kanaljer i vannmannens tidsalder.

Selv om du altså først hørte sannheten kanalisert her.

Mithraljøse mot Jesus?

At religionshistorikere for lengst har vist at den gode gamle guden Mithras ikke stod opp fra de døde, forhindrer ikke at teoriene om ham stadig gjør det.

Hvem som skaper oppstandelse varierer. Noen ganger er det nye ateister, andre ganger nyreligiøse (enten de regner seg som holister, new age eller annet), konspiranoikere, eller journalister som ønsker at det klikker for dem.

Det føyer seg dermed inn i mønsteret at vi denne gangen finner det på et nettsted viet reinkarnasjon, nær-døden-opplevelser, gnostikere, Edgar Cayce og andre profeter.

En av flere artikler om klare og avgjørende likhetstrekk mellom Jesus og Mithras er Jesus as a Reincarnation of Mithra.

The Vatican was built upon the grounds previously devoted to the worship of Mithra (600 B.C.). The Orthodox Christian hierarchy is nearly identical to the Mithraic version. Virtually all of the elements of Orthodox Christian rituals, from miter, wafer, water baptism, alter, and doxology, were adopted from the Mithra and earlier pagan mystery religions. The religion of Mithra preceded Christianity by roughly six hundred years. Mithraic worship at one time covered a large portion of the ancient world. It flourished as late as the second century.

Dermed lærer vi igjen at de hadde felles livsløp, noe som viser seg i at

• De er født samme dag (25.desember) som solens sønn (selv om det understrekes at Jesus ikke ble det)
• Mithra var en omreisende lærer og mester med tolv disipler og utførte mirakler
• Mithra ble kalt for "den gode hyrden", "veien, sannheten og lyset, forløser, frelser, Messias" og ble identifisert med både løven og lammet
• Mithra ble begravet og stod opp igjen på den tredje dag
• Mithras oppstandelse ble feiret årlig
• Mange kristne fester og høytider er egentlig hentet fra Mithrafeiringen
• Mithras viktigste fest var det som senere skulle bli påsketiden, da han stod opp igjen
• Mitratilhengerne feiret eukarist, eller altså "Herrens måltid"
• Manikeerne mente at Kristus og Mithra var den samme.

De som er interessert i en noe lenger imøtegåelse av denne type påstander om mange slags guder, kan anbefales en tur til denne artikkelen om suppen som kokes i Zeitgeist. Mer konkrete vurderinger av forhold som julefeiring, 25. desember og slik finnes på Dekodet her og om påsken her.

Ser vi som her spesielt på Mithras vil vi oppdage om vi leser religionshistoriske studier at mye er knyttet til forskning som senere er blitt avvist av nye funn og mer kvalifiserte tolkninger.

Noen av mytene om Mithras påvirkning på kristen tro har en viss faglig tilknytning til tidligere generasjoners forskere, spesielt Franz Cumont (1868-1947) rundt år 1900. Etterhvert som man gikk hans arbeid etter i sømmene, endret imidlertid forskerne syn. Selv om navnet var likt, tyder det meste på at det ikke var den samme guden som perserne dyrket mange hundre år før Kristus og romerne noen generasjoner etter.

Hvis romerne bare videreførte en gammel kultus, burde man finne spor som Mithrastempler i persiske områder. Noen slike funn er imidlertid ikke gjort.

I tillegg spiller Mithras liten rolle i tekster hos antikkens historikere om persisk religion. De har heller ingen omtaler av de fester eller egenskaper som romerne langt senere tillat Mithras.

Mange av påstandene om likheter, og at Mithras var først ute, bygger dermed på premisser om kontinuitet og likheter som ikke stemmer.

Dette ble for alvor dokumentert på den første internasjonale kongressen for Mithrastudier slik det er gjengitt i Mithraic Studies: Proceedings of the First International Congress of Mithraic Studies (Manchester University Press, 1975).

Vi finner dermed ikke lenger forskere som mener at Mithras ble kalt Guds sønn og Verdens lys og tilsvarende, var en omreisende læremester med tolv disipler, brukte ord som eukarist eller "Herrens måltid", frelste verden ved å ofre seg selv, ble begravd og gjenoppsto på den tredje dag, eller hadde en påskefeiring som sin viktigste fest, selv om man som alle andre feiret vår.

Eller ble født 25. desember.

I stedet for en kontinuerlig Mithrastradisjon tilbake til 1400-tallet før Kristus, tyder kildene på at man i romersk tid tok tak i en gammel kult, der en del av navnene var like, men innholdet nytt - og mye var påvirket av kristen tro.

Romersk religion var fleksibel og tok stadig opp i seg nye trekk, eller synkretistisk som det heter på fint. Mithrasdyrkingen i det første århundret var annerledes enn i det tredje. Det var ingen faste dogmer eller læreskrifter, man tilpasset seg løpende det man trodde og opplevde fungerte.

Altså ikke underlig at man også hentet elementer fra en stadig mer populær kristen tro, selv om man vel aldri kom så langt som å slippe til kvinner som medlemmer.

Et mer faglig grunnlag for disse konklusjonene finnes i Ulanseys The Origins of the Mithraic Mysteries: Cosmology and Salvation in the Ancient World (Oxford University Press, 1989) og Bivars The Personalities of Mithra in Archaeology and Literature (Bibliotheca Persica Press, 2000).

I stedet for at Jesus har mye å takke Mithras for, ser det ut til at Mithras har mye å takke Jesus for. Enten vi snakker om søndag som helligdag, hva man kalte sine ledere eller måten man skildret fellesmåltider på.

Skal vi lære noe om Jesus er det kort sagt lite å hente ved å studere Mithras.

Revolusjon i vitenskapen?

Mens vi er i gang med anmeldelser av bøker med et mer enn lettere alternativt syn på tingene kan vi legge inn første del av en dobbeltanmeldelse fra Humanist for noen år siden. Andre del kommer i morgen.

Felles for begge er at de bringer sterke påstander om det som var overskriften på anmeldelsen, Revolusjon i vitenskapen?

Det mangler ikke på ambisjoner når Flux forlag lanserer to bøker om hverdag og virkelighet. Man ser for seg et paradigmeskifte. Man vil ut av skyttergravene og etablere dialog, ikke debatt.

På basis av bokserien søker vi å fremme en dialog om vår felles fremtid. Det virkelig nye egner seg dårlig for raske posisjoner og sterke meningsytringer. 

Dag Andersens Det 5. trinn – veien til et nytt samfunn (2001) handler om det neste trinn i kulturutviklingen, med vekt på ”systemtenkning” og et ”organisk verdensbilde”. Biologi og bevissthetsforskning skal vise vei til en dypere og rikere virkelighet.

På mange måter er prosjektet prisverdig. Man ønsker et bedre og varmere samfunn. Men når man henviser til vitenskapelige paradigmeskifter, er det noen haker. Etter noen tiårs omgang med norsk næringsliv og New Age er det ikke til å komme fra at ”paradigmeskifte” får denne anmelder til å løsne sikringen på pistolen. Dette brukes alt for ofte som et maktspråk - noen med ”feil tankemodell” må få en riktig.

Det blir ikke bedre av ”Konturene av et nytt paradigme, med radikalt nye virkelighetsbilder, er i ferd med å avtegne seg. Paradigmeserien presenterer forskningen som ligger til grunn og drøfter konsekvensene for vår felles fremtid”. Det er talende for ”forskningen” når man må ty til gjentatte forsikringer som at dette ”er i ferd med å”, for ikke å si ”er i gang”, ”skjer”, ”har vært i emning” og ”ruller opp over horisonten” (Laszlo side16-18). Underlig nok synes ikke forlag og forfattere oppmerksomme på at kronargumentet er at siden de fleste om en stund likevel kommer til å bli enige med dem, bør de bli det nå.

For Andersen handler dette om overgangen fra det 4. til det 5. trinn. På 400 sider med tråder, scenarier, aspekter og ”verdener”, viser han at menneskets kulturutvikling har tydelige trinn. ”Neolittisk tid” fra 7000-3000 f.Kr. handlet om ”magisk” tenkning, om matriarkatet og stammemoral. Han er heldigvis ærlig nok til å gi motforestillinger til idylliske skildringer av det økologiske paradis noen ser dette som.

I ”oldtiden”, fra 3000 f.Kr til 500 e. Kr. var tenkningen ”mytisk”, samfunnet basert på imperier og slaver, og moralen den sterkestes rett. I 3. trinn, middelalderen fra 500-1500, var tenkningen ”konvensjonell, religiøs”, samfunnet hierarkisk og feudalt og moral handlet om ”Guds bud, lov og orden”. Vi er nå på det 4. trinn, materialismen. Tenkningen er ”rasjonell”, vi har industri, nasjonalstater og demokrati. Moralen fokuserer på individets rett og menneskerettigheter.

Det 5. trinn som vi i Vesten ”er i ferd med å starte”, handler om et ”gi-gi-samfunn”, om nettverk og kreativitet, om organisert samspill og harmoni. Her legges ikke noe i mellom. Man ”respekterer og dyrker individualitet og ulikheter, men like fullt er det et integrerende samfunn. Individer og grupper har som mål å tjene andre, ikke seg selv” (side 367).

Andersen setter pris på systemtenkere som historikeren Toynbee, teknologiforskere som Mumford og bølgebeskrivere som Sorokin og Toffler. Og dermed faller han ikke uventet rett i grøfta. Han lar systemet påvirke datatolkningen. Hans ”trinn” blir mindre kulturhistorie enn karikaturer. Vi ser dette når han innser at realitetene ikke matcher teorien, slik at han må komme med bortforklaringer. Og når han tyr til vandrehistorier.

At moralen i oldtiden handlet om den sterkestes rett, ville nok Aristoteles, Buddha og K'ung Fuzi vært undrende til, for ikke å si Jesus. Tilsvarende blir det søkt å se rå gladiatorkamper som uttrykk for lite utviklet empati i trinn 2 (side 43), særlig når han ikke reflekterer over langt verre brutalitet for eksempel de seneste hundre år. Det blir for enkelt å kompensere med teser om at de ansvarlige sitter fast i tidligere trinn.

Troverdigheten faller med folkelige forestillinger som at man i middelalderen trodde jorda var flat (side 87), noe som er og blir en myte. Det er vanskelig å bli tatt på alvor om et ”trinn” når man bommer på hva man faktisk tenkte og trodde i perioden.

Han avsløres også av påstander som ”den årelange og blodige debatten om hvorvidt hundretusen engler kunne danse på spissen av en nål” (side 111), uten å sjekke om det finnes kilder som støtter dette. Slike ting er ikke ”ærlige feil”, men tendensiøse tabber brukt i ideologisk ærend. Disse blir ikke mer riktige av at ganske mange tror på dem, og dermed får sine fordommer bekreftet.

Tilsvarende bruker han Haeckels tese og figur fra 1891 (ikke 1892) om at fosteret gjentar den biologiske utvikling, uten å vite at tegningen allerede i 1894 ble påvist var doktorert atskillig for å stemme med teorien (side 60-62). Selv om dagens biologer ser trekk som går i igjen i fostre fra ulike arter, er det lite støtte til Andersens lovmessige syn på ”den evolusjonære kraft” (side 67) og at ”utviklingens retning er klar”.

Flere slike forhold gjør at grunnlaget for boka forvitrer. Tross kreativ tenkning, spennvidde og interessante perspektiver, blir boka sjelden mer enn personlige betraktninger.

Selv om noen tanker kan være spennende har femtrinnsmodellen i beste fall kun en pedagogisk funksjon.

Vitenskap og vås

Når noen begrunner sine idealer i vitenskap, er det interessant å se hvordan man tenker. 

Hva slags vitenskap bygger man på? Hvordan argumenterer man ut fra denne vitenskapen? Hvilke fag, forskere og data løfter man fram på hvilken måte? Hvor langt fører prosjektet?

Og hvilken sammenheng tenker man innenfor?
 

En av bøkene som hevder å bygge på vitenskap ble lansert med noen hekto brask og bram i Norge i år, Den usynlige veven – jakten på universets skjulte kraft av Lynne McTaggart. Som er en oversettelse av noe av en klassiker i alternativmiljøer, The Field fra 2003.

Ser vi etter, oppdager vi imidlertid fort at McTaggart bygger mindre på forskning enn mistenkeliggjøring.

Forlagsomtalen er som vanlig på feltet:

Den usynlige veven er en vitenskapelig detektivfortelling. Forfatteren setter søkelyset på skjæringspunkter mellom fysikk, medisin, psykologi og religion. En usynlig vev forbinder alle ting i fortid, nåtid og fremtid. Og mye tyder på at vår bevissthet spiller en nøkkelrolle i å forme verden. I boken møter vi vitenskapsfolk som i sin søken etter universets dypeste sannheter er blitt frosset ut av det gode selskap, og først nylig begynner å få den anerkjennelsen de fortjener.

Hos McTaggart styrkes dette av en tro på at våre oppfatninger styres av forskere som er kjøpt og betalt av storindustrien (Big Pharma  og alt dets vesen og alle dets gjerninger). Når da ikke forskere bare er fanget i tankefeller eller driver noe så konserverende og konspirerende som fagfellevurdering.

McTaggart finner løsningen på spørsmålet om vi er fanget i materiens deterministiske fengsel i en mystisk, eller muligens mytisk forståelse. Hun mener at ekte vitenskap, altså slik som drives av modige og miskjente pionerer,  viser at vi er del av en usynlig vev som åpner for mer enn det materielle. 

Angivelig startet prosjektet da hun oppdaget en serie mirakler «i den forstand at de brøt tvert med hvordan vi tror verden henger sammen».

Dette var blant annet alternative behandlingsmetoder, som «gode studier av homøpati» som «viste at man kunne ta en substans, vanne den ut til ikke et eneste molekyl av substansen var igjen» og bruke dette (altså så rent vann det er mulig å få) som virkningsfull medisin.

Hun forteller om flere forskere som skal ha vist at universet er en vev av forbindelser. Har noe først hatt kontakt, forblir det alltid forbundet - uansett avstand. At dette kun handler om positiv innflytelse opplever hun tydeligvis som selvsagt.

Resultatet viser seg i alt fra lysbehandling (som i følge McTaggert kan få fotonene til å spille sammen takket være kvantekoherens) til at vi kan se på tvers av tid og rom, altså telepati og synskhet.

I hennes New Age-orienterte verdensbilde henger alt sammen uten noe egentlig skille mellom ånd og materie. Dermed er det slik at vitenskapen ikke ødelegger Gud, men beviser «for første gang Hans eksistens – ved å påvise at det finnes en høyere, kollektiv bevissthet. Vi har ikke lenger bruk for to sannheter – vitenskapens og religionens. Vi kan skape et forent syn på verden».

Selv om konklusjonen kan friste og boken høres vitenskapelig ut handler det mest om hvor lett det er å imponere med uvante begreper og fremmedord. I realiteten har forfatteren lite innsikt i fysikk, biologi eller historie, inkludert gudsargumentasjon.

Og der har McTaggart en aldri så liten utfordring. Skal man avdekke fordommer og tankefeller på noen områder, kommer det godt med å vise at man er kjent med områdene. Det skader heller ikke å vise at man er kjent med motforestilinger.

Symptomatisk nok lar hun være å nevne heller blytunge innvendinger til de få forsøkene som angivelig støtter homeopati. På den annen side, hadde hun gjort det, ville prosjektet aldri kommet til startstreken. 

Kort sagt bygger sammenhengene hun ser mer på godtroenhet enn godkjente forsøk.  Hun argumenterer mer ved analogier enn akseptert logikk. Hun trekker vidløftige konklusjoner om hverdagen fra tolkninger som i beste fall handler om kvantefysikk.

Hun opptrer som om vi kan overføre det poenget at en kvantepartikkels posisjon er ubestemt inntil den er observert til at vi som observatører kan velge hvilken tilstand noe vil være i og dermed skape vår egen virkelighet. Uten å vurdere metodiske, psykologiske eller etiske utfordringer ved dette.

Hvis vi personlig kan bestemme hvordan verden skal være er det vanskelig å unngå solipsisme eller begrunne at etterprøvbar naturvitenskap i det hele tatt er mulig. Fungerer ikke naturen noenlunde konsekvent er det ikke enkelt å drive forskning. Hvis alt handler om min bevissthet blir forskning forfatterskap.

Men kan det ikke være noe i McTaggarts fremstilling? Hvorfor stole på en blogger som har brukt et par timer på en bok fremfor en forfatter som har brukt år? 

Vi kunne selvsagt løftet noen studiepoeng i fysikk opp av hatten, men skal i stedet se på to forhold. 

For det første må McTaggart stadig modifisere påstander om disse overbevisende forsøkene som støtter henne. Når hun går så hardt ut fra hoppkanten med alt som skal være bevist, er det talende hvordan hun sikrer seg i landingen med i større grad å si «Det finnes de som tror at».

For det andre anklager hun normalvitenskapen for sensur og hersketeknikk.

Når den vitenskapelige verden ikke aksepterer det hun ser som ubestridelige forsøk, skyldes det tunnelsyn og totalitære trekk. Å «være revolusjonær i dagens vitenskap er å flørte med yrkesmessig selvmord». Dermed blir en av de viktigste metodene for å unngå tulleforskning - fagfellevurdering, at andre forskere vurderer om arbeidet er forsvarlig utført - ikke oppfattet som en styrke, men som selve problemet.

Dette er ikke akkurat uproblematisk når hun er en autoritet som mange i New Age-kretser lytter til. Samme mangel på forståelse av forskning har ført til at hun fremmer konspirasjonsteorier og uansvarlig omgang med fakta. Hun har frontet vaksinemotstand og alternativ medisin. 

Hun er kort sagt ansvarlig for at mange mennesker har satt seg selv, sine barn og sine omgivelser i fare. 

En grunn er nok at hennes følgere kan om mulig enda mindre om fag og forskning (at boken ble rost av Arthur C. Clarke handler nok mer om hans lange fascinasjon for det alternative og at en 85-åring nok ikke eterprøvde alle hennes påstander like nitid og kritisk).

Videre har McTaggert en såpass god penn at mange får sympati med personene hun løfter fram som miskjente foregangsmenn. Har noen fått kritikk av andre forskere, eller ikke sluppet ordentlig til med sine angivelig banebrytende oppdagelser, kan ikke grunnen være at det er noe galt med dem.

Nei, dette handler alltid om omgivelsene. Om en massiv mur av trangsynte kollegaer. 

Når McTaggart forskerhelter ikke slipper gjennom nåløyet fagfellevurdering er det ikke deres forskning, men nåløyet det er noe galt med. Hun nøler ikke med å bruke ord som heksejakt og sensur siden nye ideer alltid blir «sett på som kjetterske».  

At kanskje den største svakheten med fagfellevurdering er at man ikke alltid har klart å avsløre forskningsfeil (altså at man har sluppet gjennom store oppdagelser som det viste seg ikke å være hold i), er hun ikke kjent med.

Ikke uventet argumenterer McTaggart med at Columbus også møtte motstand for sine påstander. «De fleste vitenskapelige kretser ignorerte dem, og holdt fast på tanken om at jorden var flat». 

Et utsagn som bekrefter at det ikke bare er naturvitenskapelig forskning hun ignorerer. 

Anden og Ånden

Man skal høre mye før fjærene faller av, men Øyvind Holens analyse av hvordan Donald Duck & Co førte til avkristning og alternativbevegelse er av de lettere å ribbe.

I 1991 advarte den kristne avisa Dagen sine lesere: «Disney-imperiet er infiltrert av Satans hjelpere! Donald Duck & Co serverer små ’drypp’ av satanisme og okkultisme for å lokke barna bort fra Jesus Kristus.»

Det er nok ikke så mange barn som falt for Magica fra Trylls okkultisme og eventuell satanisme hos Hekla Heks, men det er derimot liten tvil om at hverdagslivet i Andeby viste sine unge lesere at et samfunn uten religion ikke bare er mulig, men også ønskelig.

Et klart kjennetegn på noen som er ute etter å skyte på sittende ender er om de bruker 90-tallsutgaver av Dagen som sannhetsvitne for kulturandanalyse og tidsa... eh... tidsånd.

Et annet kjennetegn er å blande sammen årsak og virkning, for ikke å si ta korrelasjon som kausalitet.

Selv om det kan ha hendt er det ikke normalt slik at populærkultur skaper samtiden. I stedet handler den stort sett om å reflektere samtiden. Når noe slår and blant folk flest, er det fordi de kjenner seg igjen, enten de freser eller fryder seg over situasjonene.

Tungrock skapte ikke drabantbyene. Drabantbyene skapte tungrock.

Oppslutningen rundt Den norske kirke har falt i takt med at Donald-leserne er blitt voksne. Der polakkene oftest går i kirken og portugiserne anser seg som mest religiøse, ligger svensker, finner, dansker og nordmenn på bunn av begge listene. Det er neppe tilfeldig at interessen for kirken er lavest i nettopp de nasjonene der Donald Duck har stått sterkest i over seksti år.

Regnestykket går selvsagt fint opp om man utelukker forhold som krigen og kommunisme, velstandsutvikling og monopolavviklinger, eller ikke vet at Donald faktisk er ganske så populær også i Sør-Europa, takket være en omfattende produksjon med utgangspunkt i Italia.

Skal man først hevde at noe har hatt effekt i Norge fordi det er populært bør man nok også sikte nebbet mot Olsen-banden og Flåklypa, 20 spørsmål, VG og Sportsrevyen, Kruttrøyk, Norsk Ukeblad og Stomperud, Mot i Brøstet og Se og Hør.

Eller et utall norske filmer, folkeeventyr og folkeskolebøker som fremstiller kirken og prester, for ikke å si kristne lærere, foreldre og tanter, som hyklerske og usympatiske, dumme og drepende.

I motsetning til i Donald.

Hvis det var slik at populære amerikanske serier og filmer - som ikke er, eller i hvert fall er langt mindre, kritiske til kristen tro enn norske - førte til sekulariseringen og alternativbevegelsen, burde det vært enkelt å se det ut fra amerikanske tall.

Hollywood og andre mytefabrikker (inkludert Carl Barks' serier på 40-, 50- og 60-tallet) både stimulerer og speiler en amerikansk virkelighet der man forsøker å unngå å blande religion med underholdning, samtidig som det skjer en holdningsmessig utvikling, fra eksistensialisme til Hippi-bevegelsen, fra antikommunisme til New Age.

I perioden vi snakker om er det ikke enkelt å se noen sammenheng mellom dette og (en vedvarende høy) deltagelse i kirker og forsamlinger. Det er først fra perioden Donald mistet sin innflytelse i USA, litt enkelt sagt da Barks sluttet å tegne i 1966, at alternativ religiøsitet blomstret for alvor og først etter hans død at vi fikk nyateisme.

Med andre ord kunne vi sikkert skrevet noe fryktelig festlig om at det er fraværet av Donald og Carl Barks som har ført til avkristningen i USA.

På samme måte som vi kunne bruset med fjærene over Holens noe ensidige research (med forbehold om at den er grundigere i boken, det gir i hvert fall snev av håp når Øystein Sørensen er intervjuet, ikke fullt så mye med enkelte av de andre).

Med unntak av katedralen Notre Duck, som dukker opp i én Carl Barks-tegnet historie, finnes det verken prester eller gudshus i Andeby. Men fravær av religion til tross, i Andeby finner vi også røttene til vår moderne tørst etter noe åndelig som kan holde liv i troen vår, etter at statskirken har mistet grepet på oss.

For det som er tydelig er at Holen i for stor grad synes å blande Donald med universet til tegneren Carl Barks. Ser vi på noe bredere analyser av Donald, som den syntetiske donaldismen (altså forskningsvarianten der man blander hummer og and kanari av fortellinger) vi finner her (se også flere bilder av Notre Duck her), oppdager vi at det dukker opp gudshus og templer på både det ene og både det andre stedet, til og med hos Barks.

Donald er kort sagt mer enn Andeby og enkelttegnere.

Skal man først anvende religionsvitenskapelige briller på Donald, er det lettere å støtte Jon Gisle i at Hakkespettboken er hellig skrift ("Den Umåtelig Store Kunnskap") og Hakkespettbevegelsen presteskapet, selv om den har fått konkurranse fra spinnesiden og Meisene.

Hva er så eksemplene Holen bruker?

For det første kronismen, for det andre Klodrik. Altså noe av det mest sære og minst fristende i fortellingene.

Holen ser likevel her røttene til Snåsamannen og Märtha, alternativmesser og engleskoler (og altså ikke i klassiske healere som Marcello Haugen eller engleseende som Sylvia Browne og resten av feltet).

Røttene til denne grenseløse spirituelle jakten finner vi, som så mye annet i norsk samfunnsliv, hos Donald-tegneren Carl Barks. Allerede i Donald Duck & Co nummer 6, 1954 kaster Donald seg over kronismen.

Hva er så denne kronismen (eller flipism på engelsk)? En fristende filosofi besettende beskrevet? Nei, en absurd posisjon i en skurkerolle, på linje med kommunismen på 60-tallet uten at sistnevnte påvirket SV eller AKP (m-l) i nevneverdig grad.

Kronismen kan minne om en kult, men det er riktigere å kalle det en nøkkel til å mestre livet, på linje med selvhjelpsbøker som «The Secret» (2006). Der Rhonda Byrnes hemmelighet enkelt kan oppsummeres ved at positiv tenkning kan få positive følger for helse, lykke og formue, er professor Bløffs tese også forbløffende enkel. «Ved alle livets korsveier la kronisme vise kursen», sier han, og viser hvordan filosofien gjennomføres i praksis. Velg deg to alternativer for alle livets problemer og utfordringer og la et enkelt kron eller mynt-kast avgjøre. Livsvarig medlemskap, medlemsnål og boka «Om kronismen» koster bare to kroner.

Men dette er som Holen viser ikke akkurat noe ... ideal.

Donald finner raskt ut at kronismen har betydelige svakheter. Selv en enkel biltur ender i blindveier og frontkollisjoner, mens Donalds bot fra øker fra 40 til 200 kroner fordi han «bruker et pengestykke istedenfor tankene». Kronismen er til bare et stykke selvhjelpslitteratur for de ubestemte, de viljesvake, de lite religiøse, de late, de lite smarte og de problemsky.

Barks bidrar kort sagt ikke med propaganda for kronismen, men med vaksinasjon i mot.

Det samme gjelder 60-talls-ikonet Klodrik, et navn det ikke akkurat er blitt hyggelig å bli kalt her til lands. For, som Holen sier, dette handler om latterliggjøring.

Der Carl Barks som regel latterligjorde det alternative Andeby, vokste Donalds fetter, Klodrik, seg raskt ut av sine parodiske røtter. Han ble et viktig forbilde for Donald-lesere da de gikk inn i ungdomsårene, og det var ikke bare fordi han hadde lengre hår enn The Beatles.

Sagt enkelt: Jeg vokste opp med å lese Klodrik fra det året jeg begynte på skolen, 1965. Han ble ikke et viktig forbilde for Donald-lesere.

Klodrik var i stedet et eksempel på nettopp hvor naive og monomane alternativtenkende kunne være, og hvorfor man burde ta sånt med noen klyper salt. Enten vi snakker krystaller eller selvhjelp, eller selv kunstneriske produkter som Hair og Imagine.

Klodrik er preget av en evig søken etter nye hobbyer og livsstiler basert på bøker og tv-programmer han snubler over. Han er én del energisk beatnik, én del sympatisk hippie, én del hyperaktivt new age-hode og én del virkelighetsfjern kløne. Og husk at det fortsatt er 15–20 år til den kulturell-religiøse syntesen kalt new age så smått begynner å feste seg i Norge. Flere av de første norske newagerne leste sannsynligvis om Klodrik som barn.

I så fall har de forstått like lite av figuren som Holen.

Klodrik fremstilles ikke som Petter Northug, men som Rakel Rummelfiold.

Det hele minner i overkant om forskningsfleipene vi disputerte i dannet lag i Jon Gisles and  ånd som medlemmer av Gammeldonaldismens venner på 70-tallet.

Men man trenger ikke være innbilt klarsynt for å se Holens heller kreative vinkel vil selge. Og komme på Skavlan.

Uten at vi dermed skal lage teorier om sammenhengen mellom Gullrekka og avkristning.

Oppdatering klokken 15.25: En mer spesifikk religionshistorisk analyse av Carl Barks (takk til Linda Bernard Langemark).