Freud møter Lewis og andre superego 23. september

Da er det klart for et seminar om teaterstykket der Freud møter C.S. Lewis, i regi av tankesmien Skaperkraft.

Mandag 23. september inviterer vi til seminar om C.S. Lewis og Sigmund Freud i forbindelse med Nationaltheatrets oppsetning “Freuds siste møte”. Teaterinstruktør Kjetil Bang-Hansen deltar, sammen med Lewis-kjenneren Bjørn Are Davidsen.

 Vi har hatt en forhåndsomtale før, men det handler altså om at

Teaterstykket «Freuds siste møte» på Nationaltheatret tar opp livets store spørsmål gjennom en fiktiv samtale med psykoanalytikeren Sigmund Freud og forfatteren C. S. Lewis. Freud var ateist, et livssyn Lewis selv delte til han i begynnelsen av 30-årene gjennomgikk en kristen omvendelse.

Stykket presenteres slik på mange sider om hva som skjer i Oslo i høst:

En både humoristisk og dypt alvorlig forestilling, et intenst kammerspill som har gått sin seiersgang på Broadway. Ateisten og psykoanalysens far Sigmund Freud møter den kristne akademikeren og forfatteren C.S. Lewis i 1939. Med krigsutbruddet som bakgrunn diskuterer de Guds eksistens, kjærlighet og meningen med livet. Dette er en fiktiv historie. Freud og Lewis møttes aldri ansikt til ansikt. 

 Du kan melde deg på seminaret her, men det er frivillig om du fører opp id'et, egoet eller superegoet.

Norge er ikke et kristent land

Når jeg har som overskrift at Norge ikke er et kristent land kan det leses på ulike måter - og ikke bare tabloide.

Og selvsagt henger det sammen med debatten om norsk kultur, innvandrere og Stålsett-utvalgets forslag.

Hvor man altså som på NRK's Debatten i går (fra 49:20-50:50) kan oppleve å høre Arnulf Kolstad, professor i sosialpsykologi ved NTNU, først latterliggjøre kristen tro som enkel og dum overtro han er glad for å være kvitt, for så å si han er ydmyk og ønsker å vise respekt.

Det blir ikke bedre når han synes å si at gudstro tilhører middelalderen og bondekulturen vi heldigvis har forlatt, og at det er en betingelse for et godt samfunn å la oss berike av innvandrerkulturene  (fra 47:50-48:30). Uten å nevne at mange dels har en gudstro og dels kommer fra en bondekultur.

Man lurer kort sagt på om han er en forkledd stand up-komiker.

Om ikke annet understreker det at evnen til å forstå og beskrive andre tenkesett forbløffende ofte er proporsjonal med viljen.

Hva mener jeg så med overskriften?

Noen vil forstå den som at Norge er et sekulært land - vi har en rekke felles verdier som ingen har monopol på. Å kalle Norge for et kristent land er et kulturelt overgrep. Det er å si at du ikke er ordentlig norsk hvis du ikke er kristen.

Andre vil forstå den som om Norge er et land som trenger å rekristnes. Norge har vært et kristent land, men er avkristnet.

Så er det sikkert de som vil tenke at ingen land er kristne, det er det bare mennesker som kan være.

Men det er altså ingen av disse variantene som er grunnen til overskriften. I stedet handler dette om at Norge i liten grad har vært et kristent land, eller har vært det på tildels svært ulike måter gjennom historien.

Sagt på en annen måte er kristendommen ikke norsk og kan ikke bli det. Den er en internasjonal affære som alltid vil være fremmed for norsk kultur. Og den handler om mer enn frelse eller pekefingre.

Vi har alltid levd med, og vil fortsette å leve med, fristelsen til en arbeidskultur som ikke er kristen (enten vi tenker på nordmenn som svartarbeidende, fiksere eller ferieomane), en alkoholkultur som ikke er kristen (enten vi tenker på den nordiske festkulturen eller avholdskulturen), en studiekultur som ikke er kristen (vi verken velger eller leser fag for å forstå eller forbedre verden eller tjene mennesker, men for å tjene penger) eller familiekulturen (som stadig mer handler om å realisere seg selv - kjedsomhet er en viktigere årsak til skilsmisser enn utroskap).

Det vil alltid være lettere å velge følelser fremfor plikter, emosjoner fremfor rasjonalitet, grådighet fremfor godhet, tunnelsyn fremfor vidsyn.

Vi styres av stemningsbølger og oppfører oss som lynsjemobber. Hvis noen tviler på dette, er det bare å følge med på offentlig debatt, også utenfor kommentarfeltene.

Men har ikke Norge i det minste vært et kristent land?

Jo, litt avhengig av hva vi snakker om. Man trenger ikke doktorgrad for å ane kristne tradisjoner og tenkning i litteratur og  lovverk, helligdager og språk, banneord og musikk.

Kristen tro er blitt innført i Norge i flere bølger med hver sine sett av positive verdier og hver sine utfordringer - og som dels fortrengte de forrige.

På 10-1100-tallet ble vi del av det europeiske prosjektet med universiteter, romerrett og rasjonalitet, inkludert arbeidsmunker og teknologiutvikling,  hospitaler og kamp mot blodhevn og å sette barn ut i skogen.

Begeistringen for antikkens filosofi ble forsterket av troen på en rasjonell lovgiver bak naturen og at all sannhet er Guds sannhet. Aten slo seg sammen med Jerusalem og Roma i en fruktbar spenning som skapte en uvanlig kulturell energi - og la grunnlaget for moderne vitenskap.

På 15-1600-tallet kom bibeltroskapen og toregimentslæren (og en pussig sans for lovene i GT). Samt spenningen mellom embedskirken og vitenskapsaktive prester likevel ofte i kontakt med grasrota, noe som både viste seg i potetprester og forsøk på støtte til den fremvoksende arbeiderklassen.

Selv om ikke alle alltid var like ivrige på alle demokratiske reformer.

På 1800-tallet kom den "protestantiske arbeidsetikk" (som vi også ser i deler av middelalderen), haugianismen, misjons-, lekmanns- og avholdsbevegelsene.

Siden har kristne i offentlig sammenheng med få unntak enten svelget modernismens (og senere postmodernismens) tankemessige premisser, fordømt utviklingen fyrrig og firkantet eller gjemt seg på bedehuset.

Til nød har noen frontet lekmannsbevegelsen gjennom KrF.

Selv om det har vært noen ikke helt ubetydelige slengere som Sigrid Undset og Ronald Fangen.

Nei, Norge er ikke er et kristent land - det er riktigere å si at vi er et etterkristent land.

Noe som er ganske annerledes enn å være et førkristent.

Mange oppfatter dermed kristen tro som noe avleggs, gammeldags og kjedelig, som motbevist overtro (vi lever jo tross alt i ... i ... 2013!) og ikke minst i strid med "moderne verdier".

Et begrep som understreker at vi i mindre grad er en kristen kultur, enn en kalenderkultur.

Hvilket ikke betyr at Norge er lite påvirket av kristne eller kristnede impulser, fra alle tre bølgene over (selv om det kan sitte langt inne å innse det). Eller at vi ikke bør si at vi bygger på kristne og humanistiske verdier - selv om det hjelper å vite hva de er.

Det betyr i stedet at vi trenger en ryddig samtale der vi ikke misbruker "kristne verdier" eller "kristent land" i politisk eller polemisk ærend, enten vi ønsker mer av dette eller er glade for å slippe.

Mystiske kulter, moral og andre skjellsord

For en som veksler mellom å leve i middelalderen og Middle Earth, for ikke å si Amazon og apper, hender det at man havner noen hundredeler på etterskudd med tidsskrifter.

Ett av dem jeg likevel leser med glede er Levende Historie som ofte har mer interessante og ikke minst mer faglig fundert stoff enn annet av populærhistorie i denne verdens kiosker.

Dermed var det ikke uten en viss nysgjerrighet at jeg nylig åpnet nr. 7/2011 med en forside om både tempelriddere, sfinxen og - ikke minst - om "HATET ETTER 1945 - Mystisk kult ville forsone Europa".

Hva slags mystisk kult var dette? Og hvorfor var den hatet etter 1945?

Dette må jo ha vært av en av de helt grufulle og glemte kulter siden jeg ikke selv kunne komme på noen.

En okkult naziretning som Himmler hadde startet i skjul?

En antisemittisk reaksjonær retning med røtter i ytterste høyre og knyttet til ekskommuniserte fransk-katolske krefter?

Slett ikke. Vi snakker om intet annet enn Oxfordbevegelsen.

Og det satt inn en svært så positiv sammenheng. De

 var blant dem som medvirket til å få slutt på "hatet som hadde revet Europa i filler", fra deres hovedkvarter i det heller storslagne hotellet Mountain House i Caux.

Akkurat her ble de første viktige skrittene tatt for å føre forhatte Tyskland, landet som hadde startet en krig som hadde lagt store deler av kontinentet i ruiner, tilbake i den europeiske fold. I løpet av det første tiåret etter 1945 fant tusenvis av mektige mennesker - statsministre, statsråder, kirkeledere, industriledere - veien til denne fjelltoppen for å søke forsoning.

Bladet gjorde rett og slett det litt uhørte å bruke ikke bare ordet kult, men mystisk kult om noe man oppfattet som nærmest et forbilde.

Og det til og med med utgangspunkt i Frank Buchman som i "årevis hadde kunnet evangeliseringens budskap, men det var som om han først nå virkelig hadde grepet det", og dermed startet det som ble kalt Oxford-bevegelsen på 1920-tallet.

Deretter tar Levende Historie oss med i bevegelsens historie, inkludert de fire absoluttene (ærlighet, kjærlighet, renhet og uselviskhet) hentet fra "tidligere evangeliske tenkere" og "åndelige arbeidsverktøy" som syndsbekjennelse ("deling") og å lytte daglig til "Guds ledelse".

Ved å speile seg i de fire absoluttene og ved å ta et oppgjør med det i en som var synd, ville en bli satt fri og ved å la Gud slippe til med sin ledelse og ved å dele ens byrder med andre, i gjensidig åpenhet, ville en bli forvandlet.

Vi er med andre ord inne i den norske kulturdebatten fra 30-tallet der kampsosialister og religionskritikere som Sigurd Hoel og Helge Krogh ikke overraskende polemiserte sterkt mot C.J. Hambro, Fredrik Ramm, Ronald Fangen og andre kulturkonservative som var aktive i eller påvirket av bevegelsen.

Et resultat har vært at Oxford-bevegelsen ikke har hatt det beste ord på seg i Norge. Den handlet om religiøs inderlighet. Den snakket mindre om samfunnstrukturer enn synd. Den krevde bent fram at du vedgikk at du hadde krenket Gud og din neste og deg selv med tanker ord og gjerninger, offentlig og konkret. Den fabulerte om Guds ledelse. Den snakket om moral fremfor revolusjon.

I det hele tatt en oppskrift på hykleri og selvgodhet, på mangel av oppgjør med alt kapitalmakten og kirken (altså det verste av alt, religiøs tro) hadde skapt av fattigdom og forferdelser gjennom historien.

Vi snakker om (the horror) menn i tweed som diskuterer verdens nød over en sigar, når de ikke folder hendene og ber.

For kulturradikalerne gjaldt som Rudolf Nilsen sier det de rene og ranke, de bitre og steile, de gudløse stolte, som aldri gir tapt for tvil, som ikke har trang til mystikk.

Dermed har vi i Norge i stor grad beholdt et bilde av bevegelsen basert mer på en polemisk tradisjon enn hva den faktisk har betydd. Navnet den antok mot slutten av 30-tallet sikret at den ble marginalisert i norsk debatt.

Skal vi si det rett ut er ikke Moralsk den største ... hedersbetegnelsen i alle kretser.

For i stedet for å øke konfliktnivået med innbitte ideologiske fronter valgte Buchan dels å endre navn og dels å endre profil fra 1938 til Moral Re-Armament - MRA (eller Moralsk opprustning). Med sine store visjoner og brede kontaktnett fikk bevegelsen store muligheter til å påvirke et Europa i

kolossale ødeleggelser, et teppebombet Tyskland, en sovjetisk innflytelsesfære som med Den røde armé hadde flyttet seg så langt vestover at den dekket hele Øst-Europa, og et hat som nå var innarbeidet i hele befolkninger.

MRA fulgte opp sine tidligere ønsker om å bidra til forsoning på en måte som ikke akkurat var uten påvirkning fra en klassisk kristen visjon.

Det store spørsmålet for mange var hva gjør vi nå med disse forbaskede tyskerne? Men for Frank Buchman og Moral Re-Armament var det et annet spørsmål som var langt viktigere. Hva gjør vi med den åndelige krisen i Europa? Jo, for å helbrede Europa måtte man helbrede hjertene, og spørsmålet over måtte derfor omskrives til: Hva gjør vi med hatet som har revet Europa i filler?

Siden mange medlemmene var noe over snittet bemidlet kunne man slå sammen sine pjalter og kjøpe hotellet Caux Palace i Sveits. Ved atskillig dugnadsinnsats ble det gjort til et konferansesenter der "mennesker kunne møtes, og hvor europeerne kunne forsones".

Ikke minst var målet å skape helt andre og langt bedre relasjoner mellom franskmenn og tyskere.

Buchman trakk veksler på hele sitt nettverk, involverte George Marshall (mannen bak Marshall-hjelpen) og andre sentrale ledere som Lucius Clay som ledet USA's okkupasjonssone i Tyskland.  Alle ga tillatelse til at tyske ledere kunne få reise til Caux og at MRA-ledere kunne reise inn i Tyskland.

De 15 tyskerne som kom til Caux i 1946 var blant de aller første som fikk lov til å reise ut av Tyskland etter naziregimets fall.

Den katolske kristendemokraten Konrad Adenauer kom allerede året etter og ble tysk forbundskansler i 1949 og var "en av de viktigste arkitektene bak Europa etter andre verdenskrig". Han hadde jevnlig kontakt med Buchman og uttrykte klar støtte til MRA.

Nå kan man sikkert diskutere hvor stor realinnflytelse bevegelsen hadde og hvordan andre tanker, personer og grupper bidro til utviklingen av Europa, inkludert veien mot EU.

Men det er vanskelig å komme unna at MRA hadde en ikke ubetydelig rolle i utviklingen, eller "kunsten å forsone erkefiender" som Håvard J. Nilsen i Levende Historie kaller det i en interessant artikkel over hele seks sider.

Det er tilsvarende vanskelig å komme unna at det ikke er samme Nilsen som kaller bevegelsen for en "mystisk kult" på forsiden av bladet.

Hvordan det har gått med bevegelsen? Den lever i beste velgående, også i Norge, som

Initiatives of Change, men stedet er fortsatt Caux, der vyene er storslagne som utsikten, og der mennesker fra hele verden fortsatt møtes for å skape fred og forsoning.

Man kan bli i julestemning av mindre.

Ingen kommentar

Ikke alle kommentarer er like konge.

En gang i en fjern og rosenrød fortid var det mulig å lytte til kulturkonservative kristne i det som på fint heter den offentlige samtalen uten å... ahem... krympe seg.

Enten vi snakker om Halvard Rieber Mohn og Carl Fredrik Engelstad, eller Ronald Fangen og Sigrid Undset fra generasjonen før, hadde vi i Norge individer som ikke bare kunne være sterke på indignasjon når det gjaldt, men enda mer på innsikt.

Man kunne være enig eller uenig, men det var ikke enkelt å ta dem på feil eller fordommer, for ikke å si springende assosiasjoner eller emosjonell retorikk.

De ble de lyttet til, også i en tid med Mot Dag og nazister, AKP og jappebølgen. Deres debattinnlegg og essays kan fortsatt leses som mer enn kuriositeter, selv om enkelte standpunkter var litt vel formet av deres samtid, eller kanskje muligens enda mer av en opposisjon til den.

Når vi kommer til Dagen i Dag (TM), er situasjonen litt... annerledes. I stedet for å løfte debatten videre bidrar det jeg har observert av - eller som liker å kalle seg - Kulturkonservative Kristne Røster (ikke TM) til å sette den på sidespor.

I stedet for å skape troverdighet for et bredt kristent perspektiv, underminerer man det.

Vi kan sikkert senere komme tilbake til grunner til at de som man mistenker for å være rimelig gode på slik synes uvillige til å stå fram, mens de som står fram ikke synes gode.

Jeg har riktignok bladd i Hanne Nabintu Herlands Alarm, og nikket til opptil flere poenger - selv om den er noe ensidig i bruk av kilder, for ikke å si ensporet i sine perspektiver.

Det er likevel en bok som er verdt å lese, ikke bare fordi den er en alternativ røst, men også fordi man innimellom kan møte former for argumentasjon som det er mulig å ta stilling til. Og så er det en bestselger som vil farge debatter en stund, muligens også utover det folkelige, for ikke å si kristenfolkelige.

Men foredraget under er en sjelden god reklame for manus og måtehold. Ellers gjør det meg målløs.

Litt uvant å ende en blogg med ingen kommentar.



Oppdatering 08.10.10: Etter at jeg la den ut er videoen trukket fra Bistandnemndas nettsider, men andre har lagt den ut som omtalt her.

Når ofrene blir uspiselige

Det er ikke vanskelig å se for seg en kulturradikal konspirasjon knyttet til et ønske om å gjøre rett for seg, å gi alle Vestens, imperalismens og handelspolitikkens ofre (med og uten anførselstegn) en stemme og en plass.

Og da har det vært fort gjort å gjøre noen logiske kortslutninger. Fordi noen er ofre, må de selvsagt egentlig være snille, velmenende og tilhengere av alle våre beste verdier.

Mens de som har inntatt overgriperens rolle - altså amerikanere, kapitalister og andre kristne - er slemme, beregnende og egentlig mot det frie og liberale samfunn.

Men etterhvert er det blitt stadig vanskeligere å holde fast på et romantisk syn på at ofrene skal være eller bli som oss, som det heter i sangen, eller integreres som det kalles i media og skoleverket. Detmed er det vel så aktuelt å spørre hvilke kameler som skal svelges når de viser seg uspiselige. Og fortsetter å holde fast på vaner og verdier som ikke direkte matcher det politisk korrekte (i beste forstand) i år 2009.

Nå er det ikke akkurat fra nøytralt hold vi ser kritikk av den såkalt liberale (nåja) venstresiden. Men nettopp fordi Peter Whittle er leder for The New Culture Forum (et godt navn når man vil fremme gamle tanker), nøler han ikke med å stille viktige spørsmål.

Selv om de har politiske overtoner som utvilsomt vil bli tolket i ulike retninger - alt ettersom det passer seg mottageren.

Over the past week there’s been a scrap going on between the political parties as to who is the gay-friendlier. Interesting to gays probably, very boring for everyone else. But there is one aspect to all of this which still goes largely ignored - for reasons, no doubt, of “cultural sensitivity” - and that is the effect that the long march of multiculturalism has had on this whole issue. Basically it comes down to this question: how do you celebrate and respect cultures and religions which think you are an abomination?

Og det er i hovedsak islam han har i tankene. Eller ihvertfall unge, muslimske menn i England.

When question time came around, I made the point to the panel that a recent survey by Policy Exchange had showed that 72 per cent of young Muslim men thought that homosexuality should be recriminalised. As the Channel 4 Dispatches programme on Mosques showed last year, there are some pretty disturbing things being said by some Imans about what is best for gays, ie death. Given the rapidly increasing proportion of the population which is Muslim, did they not think that there might be some possible problem in the future?

Et spørsmål som ikke ble tatt veldig godt opp.

Nick Herbert made the point that we should be careful not to generalise about the whole Muslim population (72 per cent seems pretty general to me). Immediately the issue was turned into something else, in a way we’re all too familiar with, which is how important it is not to demonise Islam.

Mens vi altså kan demonisere mangt annet, spesielt katolikker.

There are major double standards going on here. I’m not remotely religious, but I can see how it’s considered perfectly legitimate to demonise the whole of the Catholic Church, say, or even Christianity in general. But when it comes to Islam, everybody gets very tongue-tied.

Så er spørsmålet når man vil slutte å svelge kameler. Vi har heldigvis sett tegn på at stadig flere norske politikere - også på venstresiden - sier tydelig fra om uholdbare oppfatninger om kvinner og homofile, og tildels også om trosfrihet, selv for muslimer som blir kristne - eller ateister. Men fortsatt synes ofte tausheten å være litt vel øredøvende.

The reason is clear: the old liberal narrative insisted that all minorities had things in common. They were all united in a rainbow coalition in opposition to what the Americans call “The Man”. They were all victims. Multiculturalism has exposed this as a bit of a lie. But it will take a long time for the liberal elites to admit to it. Hence the disgraceful silence of Western feminists on the treatment of women in Islamic countries. And hence the depressing mealy-mouthedness at the Portrait Gallery last week.

Jeg spår likevel at den kommende valgkampen vil vise at vi har mer modige politikere i Norge.

Men jeg er ikke helt sikker på at det er ut fra en sterkere og klarere visjon enn å motvirke Fremskrittspartiets tilslutning.

Radikalt også i Klassekampen

Det kan bare bli radikalt når Klassekampen lar en katolsk pater være spaltist. Arnfinn Haram skriver som vanlig intenst og interessant, denne gang om RADDISSYNDROMET, i Klassekampen 29/12-07.

"Kva er det med raddisane – venstreradikale av ulike sjateringar frå gamalkommunistar til SV-light? Kvifor ser dei stort sett raudt (!) når dei møter noko som har med tru og religion å gjere? Om det då ikkje dreiar seg om den statstilpassa Giske-varianten."

Vi kan likevel trygt regne med at det heller ikke er mangel på de som ser rødt også i møte med Giske.

Klassekampen berører her uvant radikale spørsmål for mange:

• Er religion faktisk en fiendet av "folket"?

• Har Vatikanet virkelig et overdimensjonert byråkrati?

• Har mange egentlig så bitre barndomsminner om prester og søndagsskolelærere?

• Er det en dødssynd å ha en rimelig restriktiv seksualmoral?

• Er alle de sekulære verdiene virkelig så store fremskritt at vi må bekjempe alt som lukter av kristenmanns blod og som dermed (heter det seg) automatisk vil bremse "fremskrittet"?

Og ikke minst hvor mange ekstranummere av Klassekampen som må til for å få plass til alle motinnleggene.