Skittent spill i Levende Historie

Ikke mye er sikrere enn banken, men myter om kirkehistorien i populærvitenskap og kommentarfelt er som amen i kjerka.

Senest ut er Levende Historie som slår fast på forsiden at "Romersk dyd ble kristen synd". Nå kunne man tenke seg mange ting dette handlet om, fra gladiatorkamper til tempelprostitusjon. 

Men det hadde jo tatt seg ut å velge noe som fikk kristen tro til å stå for noe i nærheten av positivt.

Dermed handler det om bad og vask. Kristne var selvsagt så opptatt av det åndelige at de så personlig hygiene som synd. På 1600-tallet var vann rett og slett "ansett som livsfarlig", noe som gjorde at Solkongen Ludvis 14. i følge anekdoter kun badet to ganger i livet.

Artikkelen har ikke overraskende fått overskriften Stank av fortid. 

Ingressen slår fast at 

I middelalderen så kirken en skitten kropp som tegn på en ren sjel. Glemt var arven fra antikken, da renslighet var en dyd.

Spillet er altså det vanlige, selv om det oftest er bakhodet som setter reglene. Man velger ett eller annet som alle vet er bra (som vitenskap eller katter) og presenterer det som noe de kristne (denne interessante gruppen) er eller var i mot. 

At kristne så endret synspunkt, bare viser hvor rørete og rare de er.

Spillet er sjelden ferdig før man har forvrengt historien eller (for å være mindre misantropisk) er så inkompetent at man misforstår nok til å gi andre æren for at dette kom på fote igjen.

Artikkelen handler denne gang om den romerske tradisjonen for offentlige badeanlegg, en tradisjon som varte like lenge som romerriket. Selv om man tradisjonen tro skriver som om det kun handlet om vestromerriket, altså sånn noenlunde dagens Vest-Europa, unntatt Skandinavia. 

Da dette kollapset i på 400-tallet var det slutt på storhetstiden for badene i vest. Grunnen var enkel og nevnes i bladet. Vestgotere og andre folkevandrere på erobringstokt ødela akvaduktene som førte vann til hundrevis av bad i Roma og andre byer. 

Da de hadde erobret makten fra vestromerne, hadde de ikke motivasjon eller kompetanse til å gjenoppbygge nøyaktig oppmålte akvadukter som i stedet ble beleilige steinbrudd for enklere prosjekter.

Men i Levende Historie er strukturelle endringer en bisak. I stedet fremheves at dette ble en kjærkommen anledning for kristne til å gjøre det de lenge hadde drømt om, å slutte å vaske seg: 

For mange av de kristne, som lenge hadde sett med ublide øyne på romernes kropssfikserte og syndige badevaner var dette ingen ulempe. Snarere tvert i mot. Nå var det kun sjelen som skulle være ren, og det skulle man poengtere ved å neglisjere kroppen så godt det lot seg gjøre. Jo skitnere og mer skabbete man var, desto frommere var man.

Det ble ikke bedre på 600-tallet i kjølvannet av arabiske erobringer. Forbindelsen til det rikere østromerriket ble kuttet. Pirater gjorde Middelhavet og dermed handelen utrygg. Økonomien raknet, byene forfalt eller ble fraflyttet for å unngå raid etter slaver. 

Det var ikke penger igjen til å bygge, drive eller vedlikeholde større offentlige bygg. Noe som inkluderte de til dels gigantiske badeanleggene som romerske rikfolk hadde sponset i århundrer.

Men det forhindret ikke mange mindre badeanlegg fra å fortsette. Eller konger og keisere som Karl den store rundt år 800 fra knapt å gjøre annet enn å bade. I Einhards biografi fortelles at Karl den store

enjoyed the exhalations from natural warm springs, and often practised swimming, in which he was such an adept that none could surpass him; and hence it was that he built his palace at Aix-la-Chapelle, and lived there constantly during his latter years until his death. He used not only to invite his sons to his bath, but his nobles and friends, and now and then a troop of his retinue or body guard, so that a hundred or more persons sometimes bathed with him.

Nå betyr ikke det at hundremannsbassenger var utbredt på den karolingske landsbygda. Men siden nettopp økonomisk og politisk utvikling er viktige temaer for historikere, kunne man vente at Levende Historie vasket frem den type perspektiver. 

Det beste av populærvitenskap viser hvordan dyktige historikere tenker om og analyserer utviklingsløp. Det verste forsterker fordummende fordommer og stereotypier.

Dessverre er ikke det første grepet brukt i Levende Historie. 

I stedet for å se på konsekvenser av økonomi og politikk, kompetanse og kultur, erobringer og handelsbarrierer, legges vekt på marginale skikkelser, anekdoter, tunnelsyn og enøyde briller. 

Der er det ikke folkevandringer og økonomi, fyrster og keisere, paver og prester som driver historien. Det er asketer i ørkentrakter der det er mange grunner til ikke å sløse med vann. 

Et slik ekstremt syn i badesammenheng finner vi spesielt hos Eusebius Hieronymus Sophronius (347-420) som dermed alltid siteres. Selv var han fra Kroatia, men tilbrakte noen år i Syria og endte som eremitt nær Betlehem. Han skrev og forkynte mye om mangt, deriblant også noe om askese og livsfornektelse.

Til liten effekt. 

Selv om hans formaninger fra ørkensanden om dette stadig siteres, dannet han ingen skole. Hieronymus etablerte ikke noe kloster. Han ledet ingen munkeordener, selv om han hadde noen venner som lyttet andektig, særlig de fra sosieteten som hadde kvaler for et heller utsvevende liv. 

Han påvirket likevel mest som oversetter og bokelsker, ikke som rådgiver i vann og avløp.

Det er kort sagt ikke typiske oppfatninger som trekkes frem i Levende Historie.

"Jeg kan lukte en hellig mann på flere kilometers avstand", skrev kirkefaderen Hieronymus. Den hellige Hieronymus (ca. 342-420) var det vi i dag ville kalle en radikal kristen, som også talte varmt for at kvinner skulle avstå fra sex. På hans oppfordring ble nonnene på det sterkeste advart mot å vaske seg: "Ren kropp og ren kjole er tegn på en uren sjel".

Han kan dermed ikke ha vært veldig fornøyd med at bading var helt vanlig og ikke kontroversielt i følge de som har gjort noe så radikalt som å se på kildene, slik Jenne Heise oppsummerer i en lesverdig oversikt.

"The 'Apostolic Constitutions,' an old episcopal manual originally compiled about the beginning of the third century of our era, look upon the use of the bath as quite a manner of course, and only provide against certain abuses... The early Fathers, in general, had no objection to baths being used for cleanliness or health . . ."

Oppfatningen at man i middelalderen avsto fra å bade er på tvers av kildene, dum og latterlig slik Heise siterer Thomas J. Shanan kommentar i hans The Middle Ages: Sketches and Fragments.

One of the most stupid calumnies on the manners of the Catholic Middle Ages that bathing was forbidden, that it was seldom practiced, and the like.

Like bak mål som påstanden om at man brukte krydder for å kamuflere dårlige råvarer.

Like the nonsensical idea that spices were used to disguise the taste of rotten meat, the idea that bathing was forbidden and/or wiped out between the fall of Rome and the Enlightenment has been touted by many gullible writers, including Smithsonian magazine.

Men selv i det magasinet vedgås at det finnes paver som ikke bare tillot folk å bade, men anbefalte det.

However, even the Smithsonian in the person of Jay Stuller has to admit that "Gregory the Great, the first monk to become pope, allowed Sunday baths and even commended them, so long as they didn't become a 'time-wasting luxury' . . . medieval nobility routinely washed their hands before and after meals. Etiquette guides of the age insisted that teeth, face and hands be cleaned each morning. Shallow basins and water jugs for washing hair were found in most manor houses, as was the occasional communal tub..."

Hvordan svømmer så Levende Historie rundt uomtvistelige kjennsgjerninger? Hvordan i all verden kan det ha seg at de aller fleste kristne likevel vasket seg, hvis kirken faktisk oppfattet "en skitten kropp som tegn på en ren sjel", slik det uten omsvøp og badekåpe slås fast i ingressen?

Var kristne så dumme at de ikke skjønte sitt eget beste? Kirken så tafatt at den ikke klarte å få folk til å gjøre som den sa?

Artikkelforfatteren Nelly Malmanger med såpass relevant historikerbakgrunn som "mote, design og ledelse" må ha klødd seg skikkelig i hodet. Løsningen er å fremstille det som et stort ... paradoks.

Men paradoksalt nok vasket disse samme nonnene og munkene syke og fattige som søkte til klostrene. De innså med andre ord at ikke alle kunne ha den samme asketiske standarden som dem selv, og at for vanlige kristne var renslighet både godt og helsebringende.

Noe som altså betyr at motejournalisten som skriver i Levende Historie vet at de fleste vasket seg både titt og ofte. Det var nok mange slags "stank av fortid" i antikken og middelalderen, men ikke først og fremst av mangel på bading.

Og det meste av protestene mot bad handlet om utskeielser og utsvevende adferd ved større offentlige badeanstalter, ikke om vasking i seg selv. Vi snakker kort sagt ikke om Tøyen-badet, men om noe som til tider minnet mer om en blanding av bar og bordell, julebord og strippeklubb.

Det er ikke lettere å komme unna at de som styrte og bestemte i kirken faktisk badet enda mer. Hun ser dermed ingen annen utvei enn å si at de ikke var like ... selvoppofrende som munkene.

For mens munkene konkurrerte om å være skitnest og mest lusete, bygde paven og biskopene private palasser med flott badeanlegg. Da biskop Sissinius (d.d 426 e.Kr.) ble spurt hvorfor han badet to ganger hver dag, svarte han lakonisk: "Fordi jeg ikke har tid til å bade tre ganger."

Til tross for at man i avsnittene over understreket at renslighet var vanlig, fortsetter artikkelen med at personlig hygiene var noe ukjent og eksotisk for de fleste kristne i tidlig middelalder.

De som så skulle gjøre Europa renere var ... tyrkerne, i følge overskrifen på side 23. Og før det, maurerne som etter invasjonen på 700-tallet bygget arabiske bad og tilhørte "det reneste hjørnet av Europa".

Malmanger har med andre ord ikke anstrengt seg for å finne paralleller til Hieronymus blant maurerne. Den beste forklaringen er at hun ikke kan forestille seg at det er noen slike, siden det jo var de kristne som oppfattet bading som synd.

Hadde hun googlet i tyve sekunder ville hun funnet en Abd Al Malik som i denne perioden uttalte at man burde "flykte fra badene fordi de er en av av heretikernes hus og en av dørene til helvetet".

Verre enn det er at hun overhodet ikke har forstått historien om tyrkere, bad og Europa. Selv om det muligens er desken som har laget overskriften Tyrkerne gjør Europa renere, er også teksten totalt bak mål, for å si det forsiktig.

I Østromerriket, med sentrum i Konstantinopel, overlevde badetradisjonen i form av hamamer, de såkalte tyrkiske badene.

Som er like presist som å si at i aztekerikets Mexico overlevde tacostradisjonen i form av tacos fra Rema 1000, den såkalte fredagstaco.

I realiteten lærte selvsagt ikke østromerne i Konstantinopel å bade av tyrkerne. De var tvert i mot forelegget, den sivilisasjonen som andre forsøkte å etterligne.

På samme måte som araberne noen hundre år tidligere, i og utenfor Spania, oppdaget og overtok tyrkerne romerbadene, stort sett uendret og kalte dem hamam.  At europeere (særlig briter) på 1800-tallet begynte å kalle dem for "tyrkerbad", betyr ikke at europeere på noen måte koblet dem til tyrkere i antikken eller middelalderen.

Heller ikke korsfarerne, selv om artikkelen fortsetter med at

Og nettopp disse badevanene var det korsfarerne tok med seg tilbake til Europa. Ironisk nok var det altså kristendommen, som så iherdig hadde motarbeidet badene, som nå, rundt 1000-tallet, brakte dem tilbake.

Sagt på en annen måte var det ikke badene korsfarerne kom mest i nærkontakt med når de møtte tyrkere. Og de som først kom over større badeanlegg, oppfattet dem ikke som tyrkiske. Da de første korsfarerne veltet inn over det bysantinske riket (altså østromerne) på slutten av 1000-tallet, møtte de over tusen års romerske tradisjoner i og utenfor Konstantinopel.

Uten spesielle endringer med kristningen på 300-tallet.

Dermed er det svært forståelig når artikkelen siterer en engelsk munk som skriver på 1200-tallet at "Filth was never dear to God", selv om man fremstiller dette som en endring, takket være at kirken var blitt ... tryggere som "Europas dominerende religion".

Men så var det altså 1600-tallet og Solkongen. Hva var det så som gjorde at man sluttet å vaske seg?

Svaret var ikke en kristen vekkelse. Det skyldtes ikke nye munkeordener. Ingen fant Hieronymus skrifter i en krok på biblioteket. Paven kom ikke med noen forordninger. Det var ikke noe Luther leste i Bibelen.

I stedet skyldes det medisinske råd i etterdønningene av Svartedauden. Det var ikke i middelalderen man så negativt på bading, men i renessansen. Noe som ikke akkurat gjenspeiles i  ingressen på artikkelen.

Mens det med artikkelforfatterens briller forståelig nok igjen oppfattes som ... paradoksalt.

Paradoksalt nok førte  epidemiene til at folk sluttet å vaske seg, og renessansen (ca. 1300-1600) ble en av historiens verste epoker når det gjelder personlig hygiene. Vann ble bannlyst. Selv hos de rike.

Nå er nok også det en sannhet med modifikasjoner. Endringen skjedde ikke over natten og var til dels ganske lokalisert. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på bading frem til 1600-tallet. Det er ikke gitt at landsbygda fulgte siste ikke-bademote fra Paris.

Mens det er gitt at kristne flest i øst- eller vestromerriket, før og under middelalderen, ikke oppfattet en skitten kropp som tegn på en ren sjel. 

Såpass gitt at et seriøst blad som Levende Historie bør vurdere en ny artikkel, selv om den kanskje ikke trenger å ha overskriften Stank av fordommer og en ingress som slår fast at 

I populærhistorieblader ser journalister en kristen kropp som tegn på en dum sjel. Glemt er arven fra middelalderen, da etterrettelighet var en dyd.

Kunnskapselskende kunnskapshatere?

Ingen grunn til å beholde hatten på hodet når seneste nummer av Levende Historie har flere ganske så gode populærartikler om kristningen av Norgen.

Først ute er Synnøve Veinan Helleruds Håkons kamp der hun viser hvilke dilemmaer Håkon den Gode opplevde som kristen konge på 900-tallet i møte med sterke lokale høvdinger som holdt fast på fedrenes tro.

Mens senere kronikører  misbilliget at Håkon valgte politiske kompromisser som å delta i hedenske blot fremfor martyrdøden, ser Hellerud dette som et klokt valg.

Ved å gi etter for trønderne kan kong Håkon ikke bare ha reddet sitt eget skinn, men også på sikt bidratt til å fremme kristningen av landet. Det gir nemlig ikke mening å si at Håkon sviktet kristendommen til fordel for kongemakten, for kristendom og komgemakt var to sider av samme sak. For Håkon var kristningen av landet en uløselig del av et større prosjekt: å bygge opp et sterkt, organisert, kristen kongeriket, kort sagt å bringe Norge inn i framtida.

Hva slags fremtid snakker vi om?

Mye handler om oppveksten i Engand hos kong Adalstein (895-939). Håkon var sendt dit av sin far Harald Hårfagre, som ikke kan ha vært helt fremmed fra tanken om kristne konger - selv om kanskje tanken om politiske allianse nok sto sterkere.

Adalstein var ikke bare en dyktig kriger, strateg og alliansebygger. Som god kristen konge var han opptatt av kunnskap.

Adalstein hadde også flere utenlandske fystesønner til oppfostring ved hoffet sitt, som var kjent som et senter for lærdom. 

Møtet med England må ha gjort sterkt inntrykk.

Håkons opphold i England må ha vært som en tidsreise. Han kom fra den hedenske vikingtiden til den kristne middelalderen. Hårfagres Norge var et knippe høvdingdømmer samlet under én mann, et land uten byer, kirker og bøker og uten noen felles institusjoner. Kong Adalsteins England var noe helt annet.

Her møtte Håkon blomstrende handel, en utviklet kirkeorganisasjon, et velorganisert forsvar og skrevne lover. Han møtte også en konge som kunne omgi seg med mer pomp og prakt enn Hårfagre kunne drømme om, og et hoff som dyrket boklig lærdom.

Selv om det skulle et par hundre år før Norge var i nærheten av dette, ga oppholdet

Adalstein gir bok til Sankt Cuthbert

på en måte Håkon en mulighet til å se inn i framtida. Det vil si, han så et samfunn han gjerne ville gjenskape i Norge.

Nå klarte ikke Håkon dette, men hans tanker og lover påvirket landet i århundrer. Og han var mer avgjørende for kristningen enn det har vært vanlig å tenke.

Håkons kristningsverk her ofte blitt undervurdert, og i stedet har Olav Tryggvason og ikke minst Olav Haraldsson - "den hellige" - fått æren for å kristne landet. De for hardhendt fram og brukte tvang, og det kunne de gjøre fordi store deler av landet nå var kristent allerede. Da gikk det an å bruke makt overfor de siste, standhaftige hedningene. 

Nå kan man jo si mye om Olavene, men det er uansett flott at dette i stor grad følges opp i andre artikler, ikke minst frilansjounalisten Nina Krafts Myter for fall.

Åpningen slår an en tone Dekodet kan leve med.

Kristendommen ble innført ved slaget på Stiklestad i 1030. Kvitekrist seiret med sverd i hånd. Troen på Odin, Tor, Frøya og de andre gudene var allerede døende, og folk var rede for noe nytt. Og hedenskapen ble raskt utryddet i Norge.

Lærte du dette på skolen? Da er det på tide med en revisjon. For dette er enten feil, svært ufullstendig eller tvilsomt, mener moderne historikere og religionshistorikere.

Dette er lærerikt og forbilledlig stoff som viser hvor lett og hvor lenge myter kan feste seg.

Så er det ikke samme grunn til å ta av seg hatten når vi på en noe mindre ønskelig måte ser hvor vanskelig mytene er å bli kvitt eller hvor fort forhold kan misforstås. Dette handler mer bestemt om en spalte på side 33 der det refereres til en kommentar fra historikeren Gro Steinsland om at det var lite religionsblanding.

At Odin hengte seg i treet Yggdrasil for å få lære seg skrivekunsten, kan etter hennes mening ikke sammenlignes med da Adam og Eva spiste av Kunnskapens tre. I den gamle religionen var kunnskap utelukkende positivt, i en nye introduserte den arvesynden.

Talende nok kommer ingen oppfølgingsspørsmål om hvordan det likevel kan ha seg at det var det kristne England (altså ikke det hedenske Norge) som ikke bare var "kjent som et senter for lærdom", men som dyrket "boklig lærdom".

Til det sitter nok forestillingen om at kristne mislikte kunnskap for fast.

Noe som altså ga opphav til myter som at kristne ødela biblioteket i Aleksandria, Kirken forfulgte naturvitenskapsmenn gjennom historien og så videre.

I beste fall blir leserne stående igjen med det interessante inntrykket av kristne som kunnskapselskende kunnskapshatere.

Så kan vi sikkert diskutere andre sider ved sideoppslaget som hvor riktig det er at "kvinner fikk en svakere posisjon i samfunnet etter kristningen" fordi man ikke lenger hadde gudinner, "var blitt så sexfiendtlige" og så på kvinner som "'urene' under menstuasjon og etter barsel".

Det finnes alternative faglige syn eller nyanser på dette (se f.eks. her og her og her), men det er en annen diskusjon.

Der det som ellers er greit å like kunnskap.

Araberne reddet ikke Aristoteles

Så begynner motinnleggene å komme i Aftenposten.

Og forutsigbart nok forsøkes å stoppe Historieløshet om islam med historieløshet om kristendom.

I stedet for et oppklarende bidrag får vi et som ikke bare forvirrer, men forsterker alle disse fordommene om Europa og kirken og tusenårsnatten

Mens Europa lå under middelalderes mørke skygge så var det de muslimske folk som tok vare på og videreutviklet antikkens kunnskaper slik at den kunnskapen kunne vende tilbake til Europa, med renter.

Ja, muslimene verdiøket deler av den antikke arven og formidlet dette til Europa, men det er ikke det samme som at Europa lå i ytterste mørke. To tanker i hodet på en gang og alt det der...

Likevel er det en grov fortegnelse å hevde at dette handlet om det generelle uttrykket "antikkens kunnskaper". I stedet er det svært lite av antikkens kunnskaper som ikke hadde overlevd uten araberne.

Det kan dermed være greit å hente fram hva Gjert Vestrheim, førsteamenuensis i gresk ved Universitetet i Bergen, skriver i et litt oppgitt leserbrev til Levende Historie 7/2011.

I Levende Historie 6-2011 forteller en overskrift at "Araberne reddet Aristoteles. Arabisk gullalder berget antikk kulturarv fra glemselen". Dette er en påstand som lever sitt eget liv i media, men som er uten ethvert forskningsmessig grunnlag.

Vestrheim avliver kort sagt hele den populære fortellingen om arabernes bergingsinnsats.

Ingen gresk eller latinsk originaltekst er bevart for ettertiden gjennom araberne. Den latinske litteraturen ble bevart gjennom middelalderen i Vest-Europa, den greske i Det bysantinske rike.

Nå finnes det likevel noen fragmenter som vi kun har i arabisk oversettelse. Dette dreier seg i første rekke om "deler av matematikeren Apollonios' verk om kjeglesnittet."

Altså kanskje ikke den mest sentrale delen av antikkens kunnskap.

Prosessen som skjedde handlet for det første om at araberne fikk oversatt fra rundt år 800, men de hadde ingen tradisjon for å

lære seg gresk eller latin, og arbeidet ble derfor utført av kristne, jøder og konvertitter.

Tilsvarende skjedde oversettelsesarbeidet (som altså i starten var av de arabiske utgavene, før man mer systematisk lette etter greske utgaver i Bysants) andre veien av arabiskkyndige kristne og jøder.

Dette skjedde stort sett i Spania men ikke slik Levende Historie forteller "under det muslimske (mauriske) herredømmet". I stedet foregikk dette i Toledo etter den kristne gjenerobringen i 1085, knyttet til byens domkirke.

Men dette betydde ikke at arabisk vitenskap var dårlig. Tvert i mot ble

de arabisk-baserte utgavene ofte foretrukket på grunn av sine oppdaterte kommentarer og på grunn av den arabiske vitenskapens store prestisje.

Dette førte også til at formidlingen av Aristoteles og andre skjedde via svært gode arabiske kommentarer.

Med renessansen noen hundre år senere kom mottoet ad fontes (til kildene ) og man vendte dermed blikket til den greske og latinske litteraturen der mye ikke var oversatt til arabisk, fordi araberne ikke brydde seg om antikkens arv utover rent naturfilosofisk kunskapsstoff.

Dermed var det ikke før på 1400-tallet at gresk (og en del latinsk) skjønnlitteratur, historieskrivning og retorikk ble gjenoppdaget i Vesten.

De latinske tekstene fant man i Vestens klosterbiblioteker, mens de greske ble hentet fra Det bysantinske riket. Det var derfor ikke araberne som reddet gresk kultur og vitenskap for ettertiden, men grekerne selv.

Etter å ha blitt lest teksten på denne måten av førsteamenuensisen svarer redaksjonen i Levende historie hyggelig nok at

Vi takker for utfyllende faktaopplysinger og nye perspektiver på dette interessante emnet.

Vi får bare håpe at de husker det neste gang, siden det er blitt nevnt en del de seneste årene, f.eks. her.

Mystiske kulter, moral og andre skjellsord

For en som veksler mellom å leve i middelalderen og Middle Earth, for ikke å si Amazon og apper, hender det at man havner noen hundredeler på etterskudd med tidsskrifter.

Ett av dem jeg likevel leser med glede er Levende Historie som ofte har mer interessante og ikke minst mer faglig fundert stoff enn annet av populærhistorie i denne verdens kiosker.

Dermed var det ikke uten en viss nysgjerrighet at jeg nylig åpnet nr. 7/2011 med en forside om både tempelriddere, sfinxen og - ikke minst - om "HATET ETTER 1945 - Mystisk kult ville forsone Europa".

Hva slags mystisk kult var dette? Og hvorfor var den hatet etter 1945?

Dette må jo ha vært av en av de helt grufulle og glemte kulter siden jeg ikke selv kunne komme på noen.

En okkult naziretning som Himmler hadde startet i skjul?

En antisemittisk reaksjonær retning med røtter i ytterste høyre og knyttet til ekskommuniserte fransk-katolske krefter?

Slett ikke. Vi snakker om intet annet enn Oxfordbevegelsen.

Og det satt inn en svært så positiv sammenheng. De

 var blant dem som medvirket til å få slutt på "hatet som hadde revet Europa i filler", fra deres hovedkvarter i det heller storslagne hotellet Mountain House i Caux.

Akkurat her ble de første viktige skrittene tatt for å føre forhatte Tyskland, landet som hadde startet en krig som hadde lagt store deler av kontinentet i ruiner, tilbake i den europeiske fold. I løpet av det første tiåret etter 1945 fant tusenvis av mektige mennesker - statsministre, statsråder, kirkeledere, industriledere - veien til denne fjelltoppen for å søke forsoning.

Bladet gjorde rett og slett det litt uhørte å bruke ikke bare ordet kult, men mystisk kult om noe man oppfattet som nærmest et forbilde.

Og det til og med med utgangspunkt i Frank Buchman som i "årevis hadde kunnet evangeliseringens budskap, men det var som om han først nå virkelig hadde grepet det", og dermed startet det som ble kalt Oxford-bevegelsen på 1920-tallet.

Deretter tar Levende Historie oss med i bevegelsens historie, inkludert de fire absoluttene (ærlighet, kjærlighet, renhet og uselviskhet) hentet fra "tidligere evangeliske tenkere" og "åndelige arbeidsverktøy" som syndsbekjennelse ("deling") og å lytte daglig til "Guds ledelse".

Ved å speile seg i de fire absoluttene og ved å ta et oppgjør med det i en som var synd, ville en bli satt fri og ved å la Gud slippe til med sin ledelse og ved å dele ens byrder med andre, i gjensidig åpenhet, ville en bli forvandlet.

Vi er med andre ord inne i den norske kulturdebatten fra 30-tallet der kampsosialister og religionskritikere som Sigurd Hoel og Helge Krogh ikke overraskende polemiserte sterkt mot C.J. Hambro, Fredrik Ramm, Ronald Fangen og andre kulturkonservative som var aktive i eller påvirket av bevegelsen.

Et resultat har vært at Oxford-bevegelsen ikke har hatt det beste ord på seg i Norge. Den handlet om religiøs inderlighet. Den snakket mindre om samfunnstrukturer enn synd. Den krevde bent fram at du vedgikk at du hadde krenket Gud og din neste og deg selv med tanker ord og gjerninger, offentlig og konkret. Den fabulerte om Guds ledelse. Den snakket om moral fremfor revolusjon.

I det hele tatt en oppskrift på hykleri og selvgodhet, på mangel av oppgjør med alt kapitalmakten og kirken (altså det verste av alt, religiøs tro) hadde skapt av fattigdom og forferdelser gjennom historien.

Vi snakker om (the horror) menn i tweed som diskuterer verdens nød over en sigar, når de ikke folder hendene og ber.

For kulturradikalerne gjaldt som Rudolf Nilsen sier det de rene og ranke, de bitre og steile, de gudløse stolte, som aldri gir tapt for tvil, som ikke har trang til mystikk.

Dermed har vi i Norge i stor grad beholdt et bilde av bevegelsen basert mer på en polemisk tradisjon enn hva den faktisk har betydd. Navnet den antok mot slutten av 30-tallet sikret at den ble marginalisert i norsk debatt.

Skal vi si det rett ut er ikke Moralsk den største ... hedersbetegnelsen i alle kretser.

For i stedet for å øke konfliktnivået med innbitte ideologiske fronter valgte Buchan dels å endre navn og dels å endre profil fra 1938 til Moral Re-Armament - MRA (eller Moralsk opprustning). Med sine store visjoner og brede kontaktnett fikk bevegelsen store muligheter til å påvirke et Europa i

kolossale ødeleggelser, et teppebombet Tyskland, en sovjetisk innflytelsesfære som med Den røde armé hadde flyttet seg så langt vestover at den dekket hele Øst-Europa, og et hat som nå var innarbeidet i hele befolkninger.

MRA fulgte opp sine tidligere ønsker om å bidra til forsoning på en måte som ikke akkurat var uten påvirkning fra en klassisk kristen visjon.

Det store spørsmålet for mange var hva gjør vi nå med disse forbaskede tyskerne? Men for Frank Buchman og Moral Re-Armament var det et annet spørsmål som var langt viktigere. Hva gjør vi med den åndelige krisen i Europa? Jo, for å helbrede Europa måtte man helbrede hjertene, og spørsmålet over måtte derfor omskrives til: Hva gjør vi med hatet som har revet Europa i filler?

Siden mange medlemmene var noe over snittet bemidlet kunne man slå sammen sine pjalter og kjøpe hotellet Caux Palace i Sveits. Ved atskillig dugnadsinnsats ble det gjort til et konferansesenter der "mennesker kunne møtes, og hvor europeerne kunne forsones".

Ikke minst var målet å skape helt andre og langt bedre relasjoner mellom franskmenn og tyskere.

Buchman trakk veksler på hele sitt nettverk, involverte George Marshall (mannen bak Marshall-hjelpen) og andre sentrale ledere som Lucius Clay som ledet USA's okkupasjonssone i Tyskland.  Alle ga tillatelse til at tyske ledere kunne få reise til Caux og at MRA-ledere kunne reise inn i Tyskland.

De 15 tyskerne som kom til Caux i 1946 var blant de aller første som fikk lov til å reise ut av Tyskland etter naziregimets fall.

Den katolske kristendemokraten Konrad Adenauer kom allerede året etter og ble tysk forbundskansler i 1949 og var "en av de viktigste arkitektene bak Europa etter andre verdenskrig". Han hadde jevnlig kontakt med Buchman og uttrykte klar støtte til MRA.

Nå kan man sikkert diskutere hvor stor realinnflytelse bevegelsen hadde og hvordan andre tanker, personer og grupper bidro til utviklingen av Europa, inkludert veien mot EU.

Men det er vanskelig å komme unna at MRA hadde en ikke ubetydelig rolle i utviklingen, eller "kunsten å forsone erkefiender" som Håvard J. Nilsen i Levende Historie kaller det i en interessant artikkel over hele seks sider.

Det er tilsvarende vanskelig å komme unna at det ikke er samme Nilsen som kaller bevegelsen for en "mystisk kult" på forsiden av bladet.

Hvordan det har gått med bevegelsen? Den lever i beste velgående, også i Norge, som

Initiatives of Change, men stedet er fortsatt Caux, der vyene er storslagne som utsikten, og der mennesker fra hele verden fortsatt møtes for å skape fred og forsoning.

Man kan bli i julestemning av mindre.

Då artikkelen rakna

Før vi forlater mytemyra helt (i denne omgang), må vi dessverre igjen ta turen innom Norges beste populærhistoriske blad Levende Historie.

Netopp kvaliteten på bladet gjør det beklagelig med bredt anlagte artikler som får det til å virke som om Bibelen ble tatt som ufeilbarlig historie og vitenskap helt fram til moderne historieforskning på 17-1800-tallet. Og at det først var med nyere astronomiske, geografiske og biologiske oppdagelser at man begynte å tenke annerledes.

Andreas Skartveits artikkel Då Bibelen rakna i #3/2011 inneholder dermed dels riktige observasjoner (ja, det skjedde oppdagelser som påvirket bibeltolkninger) og dels tendensiøse tolkninger av hva disse oppdagelsene handlet om og hva de faktisk medførte.

Ikke minst ser vi dette i avslutningen der Skartveit synes å tro at David Strauss sin Jesus-bok fra 1835 er et "høgdepunkt" i Jesus-forskningen og at historikere fortsatt lener seg til den og at vi "faktisk veit svært lite om Jesus, hans gjerningar og liv" (med bl.a. den begrunnelse at Jesu oppstandelse ikke er nevnt hos Josefus), men vi skal la den saken ligge nå.

Muligens forklares noe av Skvarteits oppvekst i et vestlandsmiljø med sterke tendenser til bokstavtro. Dette er imidlertid ingen klassisk kristen tradisjon, den stammer dels fra reformatoriske røster (selv om Luther ikke leste Bibelen slik) og enda mer fra opplysningstidens literalistiske lesning av både naturen og tekster (hvilket selvsagt ikke bare er galt).

Muligens forklares enda mer av at en av de to bøkene som artikkelen henviser til er Boorstins De gjorde verden større (opprinnelig The Discoverers). Denne er av de som sterkest sitter fast i 1800-anekdotene om kirkens kamp mot vitenskapen og høylydt forkynner flatjordsmyten.

Boorstin er ikke snauere enn å kalle den for The great interruption, siden den viser at vesten tok en tusenårs pause fra geografitimer og vitenskap.

Mens det i realiteten altså er andre som burde fulgt bedre med i timene, eller tatt ekstratimer.

Kirkens hovedstrøm har aldri oppfattet Bibelen som så nøyaktig at den kunne brukes til å avvise vitenskapelige idéer som at jorden beveger seg, er svært gammel eller at det har foregått en evolusjon.

Ja, slike idéer har vært kritisert ved noen anledninger, men vanligvis på basis av fornuft eller observasjoner. Når argumenter for vitenskapelige teser har vært oppfattet som gode nok har man lest Bibelen i lys av disse.

Et godt sted å starte for de som lurer på hvordan kirkefedrene tolket Første Mosebok er Augustins De Genesi ad Litteram som - tittelen til tross - viser at man langt fra leste Bibelen bokstavelig, selv tusen år før de store oppdagelsene.

Augustin er veldig tydelig på at Bibelen kan leses på ulike måter, og at det er viktig ikke å låse seg til én bestemt tolkning. Dette finner vi igjen hos andre toneangivende tenkere som Aquinas (som da også henviser til Augustin for å understreke at dette er et godt gammelt prinsipp).

På områder som er uklare og for langt unna til at vi kan se dem, til og med når dette er behandlet i Den Hellige Skrift, er noen ganger forskjellige tolkninger mulige uten at det blir til skade for den tro vi har mottatt. I møte med et slikt tilfelle, bør vi ikke styrte frem og så sterkt stille oss på én side at vi, hvis man med rette underminerer denne posisjonen når man gjør ytterligere fremskritt i søkningen for sannheten, faller med den. (Bok 1, kapittel 18).

Det er forøvrig her vi finner Augustins ofte siterte ord om at

Vanligvis vet til og med de som ikke er kristne noe om jorden, himlene og de andre elementene i denne verden, om stjernenes bevegelser og baner, og til og med om deres størrelse og posisjoner i forhold til hverandre. De kjenner til at formørkelsene av sol og måne kan beregnes, de kan årets og årstidenes syklus, de vet hva slags dyr som finnes, hvilke busker, steiner og så videre, og denne kunnskapen holder man for å være sann ut fra fornuft og erfaring. Da er det en skammelig og farlig sak om en ikke-troende hører en kristen som taler tull om disse emnene ut fra Skriften. (Bok 1, kapittel 19).

Så kan man selvsagt diskutere om det er like skammelig og farlig om en kristen hører en som taler tull om Skriften ut fra disse emnene.

Antipotetprestene

Man blir ikke kvitt mytene, uanett hva man interesserer seg for. De omringer oss på alle kanter. De gjennomfører stadige knipetangsmanøvre.

Det spiller ingen rolle om det man er interessert i er katter eller Kopernikus. Gjennomgangstonen er den gamle gode melodien. Prester er ikke bare dumme, de er slemme.

At de dessuten er stygge og lukter vondt dukket vel ikke opp for alvor før i filmen Rosens navn.

Nå skal vi ikke gå inn på alle slike tilfeller (eller hevde at det ikke finnes noen prester som har disse omtalte egenskapene), men det kan være greit å forstå hva vi snakker om.

Ikke minst fordi prester ikke alltid egentlig er prester.

Fram til slutten av 1800-tallet var det rett og slett slik at prester i stor grad var de som hadde tid, anledning og interesse for å drive vitenskap. Med en ny og voksende generasjon av heltidsforskere, i stor grad uten kirkelig bakgrunn, ønsket imidlertid enkelte å markere revir mot glade amatører.

For å nå dette noble målet gjaldt det å male amatørene i så lite flatterende bilde som mulig og seg selv som spydspissen i den nye tid.

Den klassiske myten om krigen mellom tro og vitenskap er i stor grad et resultat av denne profesjonskampen, og fikk sine klareste uttrykk i bøker fra 1870- og 90-tallet. 

Men går vi tilbake til 1700-tallet og ser på prester som uttaler seg om naturen, om medisin, planter og dyr, gir det fort feil inntrykk for dagens lesere om vi uten videre bruker ordet "prest". For vi snakker ikke om en Kvarme eller Gelius som bedriver god eller dårlig teologi, men om datidens gode (og dårlige) naturvitenskap.

Det er derfor de i samtiden rett og slett ble kalt for naturalister.

En av tingene slike prester interesserte seg for var planter og mat. Uttrykket potetprest stammer da også i vårt land fra prester som holdt prekener for å få norske bønder til å ta i bruk poteten som nyttevekst.

Men her som ellers viser det seg altså at det ikke er det historiske perspektivet som rår. Vi liker bedre den gode anekdoten. Dermed kommer historiene om antipotetprestene.

I det hele tatt har mattrivia mye på menyen.

Although explorers brought potatoes back from the New World in the early 1500s, Europeans were afraid to eat them for fear that the spuds would give them leprosy. It wasn’t until Louis XVI, who was looking for a cheap food source for his starving subjects, served them at the royal table that people were convinced potatoes were safe to eat.

Etterretteligheten ved slike steder styrkes ikke mye av tendensen til ikke å oppgi noe som ligner på kilder.

Eller av at man også beskylder presteskapet for å ha vært motstander av gaffelen.

The table fork was introduced into England in 1601. Until then people would eat with their knives, spoons or fingers. When Queen Elizabeth first used a fork, the clergy went ballistic. They felt it was an insult to God not to touch meat with one’s fingers.

Det nevnes i sammenhengen ikke at gaffelen ble introdusert til det tysk-romerske hoff av en bysantinsk prinsesse allerede på 900-tallet, uten at prester spratt veggimellom.

Men det handler altså om vitenskap når naturalistene ser en mulig sammenheng mellom spekdalskhet og potet. Skal noen beskyldes for å ha vært skeptiske til poteten er det naturvitenskapen.

Det betyr ikke at alt man leser om disse naturalistene er riktig.

En av prestene som beskyldes for å ha baksnakket poteten ved å hevde at den ga opphav til spedalskhet, er Gilbert White (1720-93).

Men i realiteten så denne naturalisten en større utbredelse av poteten som noe klart positivt.

But agriculture is now arrived at such a pitch of perfection, that our best and fattest meats are killed in the winter; and no man need eat salted flesh, unless he prefers it, that has money to buy fresh…. One cause of this distemper might be, no doubt, the quantity of wretched fresh and salt fish consumed by the commonalty at all seasons as well as in Lent; …. Potatoes have prevailed in this little district, by means of premiums, within these twenty years only; and are much esteemed here now by the poor, who would scarce have ventured to taste them in the last reign.

Det er dermed trist at seneste nummer av det ellers utmerkede bladet Levende Historie legger opp til at White (utrolig nok brukes siste setning i sitatet over til støtte for dette...) og andre prester innbitt bekjempet innføringen av poteten.
 
Den var djevelens verk skal vite, siden det man spiste vokste under jorden.

Uten at det nevnes noe om den lille detaljen hvorfor dette ikke også gjaldt gulrøtter, kålrabi og alle andre røtter man hadde brukt i tusener av år.

Nå er det ingen grunn til å legge skjul på at det fortelles historier, eller i hvert fall anekdoter, om at noen prester fryktet at en del nye planter fungerte som afrodisia.

Dette høres jo selvsagt ikke veldig bra eller moderne ut, siden sex er En God Ting. Men vi står igjen i fare for å lese dette på en måte som er farget av en annen tid.

Setter vi ikke ting i en forståelig sammenheng styres vi forståelig nok av fordommene.

For å unngå at bøndene løp rundt som kaniner, og det i en tid uten mye prevensjon og med høy barseldødelighet, så man bedre løsninger enn å stimulere bruken av stimuli.

Oppgjør med gambling (kortspill) og alkohol skyldes samme intensjon. Faren til Peer Gynt var ikke den eneste som spilte seg fra gård og grunn.

Selv prester kunne i blant være mindre opptatt av å slå ned på umoral fordi de var i mot glede, enn fordi de ønsket å sikre mer av det.

Men det er ikke dermed gitt at de setter pris på en utvikling der noe av det som tydeligvis gir glede i dag er å baksnakke prester.

Myten med ni liv

I galleriet over modernitetens ikoner i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø er bilde 17 fortellingen om at katter ble så forfulgt av kirken i middelalderen at de ikke kunne ta smittebærende rotter og mus.

Noe som gjorde svartedauden verre i Europa enn andre steder.

Selv om den er av de mer kuriøse mytene som jeg ikke viet  mange setningene, viser det seg at den fortsatt har noen liv igjen.

Seneste nummer av Levende Historie plasserer for en gangs skyld begge beina i mytemyra når man ukritisk gjengir myten, uten at man synes en gang å få mistanke av mangelen på henvisninger til eldre kilder.

Når fortellingen stadig skraper på døren er det antagelig fordi den i så stor grad kan knyttes til dyrevenner, ved siden av Wiccabevegelsen.

Saken blir forøvrig ikke bedre i sistnevnte kretser av at man friskt kan spe på med noe om katharer (som slik navnet viser selvsagt springer ut av deres dyrking av katter) og tempelriddere, for ikke å si katolikkfobi i sin alminnelighet (det kan dermed røpes at de ikke går inn for at katolsk betyr katteelsker).

Dermed er det ikke overraskende at katteforeningen Norsk Siam- og Orientalring - Balineser – Javaneser får klørene ut.

Den store beundring og dyrkelse av katten fortsatte ikke så lang tid utover i oldtiden. I middelalderen snudde vindene, og oppfattelsen av katten ble en annen. Det ble en fryktelig og plutselig omvendelse. Det begynte mest sannsynlig med at i Rhinlandet vokste det en kultisk bevegelse fram. For bevegelsen var kattene meget betydningsfulle. I de store orgiene som ble holdt, spillte gudinnen Frøya en stor rolle.Hennes vogn ble trukket av to sorte katter, forteller sagnet. Det er forståelig at kirken betraktet disse veldige orgier som en bekjempelse av kirkens innflytelse. Det ble derfor kirken, som tok initiativet til et veldig motangrep. Resultatet av det førte til heksejakt, tortur og kjetterbål gjennom hele Vest- og Nord-Europa. Forfølgelsen av hekser ble legalisert av pave Innocent den 8. og inkvisisjonen. Bare det og eie en katt innebar i seg selv en stor risiko.

Leser man Innocent den 8. bulle fra 1484, inneholder den pussig nok ikke noe slik.  Antagelig er dette en sammenblanding av fortellingen om at Gregor IX i 1233 kom med en bulle (Vox in Rama) der det antydes at Satan kan vise seg som en svart katt.

En bulle som forøvrig ikke synes å kunne føres lenger tilbake enn til en bok fra 1883.

[Edit 20.10. 16:30 - Det er likevel ingen tvil om at teksten er genuin, er blitt litt vel paranoid etter alle disse 1800-tallskonstruksjonene.]

Men om nå Gregor kom med en slik bulle eller ei, fikk det i hvert fall ingen betydning for behandlingen av katter. Tvert i mot har vi bevart vi flere oppfordringer om å holde katter, også i klostere.

Dermed forstår vi at det ikke bare er tekster i pavelige buller som diktes opp.

Det ble et veldig massehysteri som vokste frem. Plutselig ble katten betraktet som en nær tilknytning til djevelen, og alle mørkets onde makter. Hundretusen av uskyldige mennesker ble beskyldt for å ha overnaturlige egenskaper. De ble torturert og drept. For hver tilståelse ble flere og flere mennesker klar over at katten måtte være et uhyre farlig dyr. Det som gjorde hele saken ennå mer tragisk, var at disse orgier av drap ble utført i religionens navn. På visse helligdager fanget man sekker fulle av katter, de ble brent på bålet som et slags offer. Ludvik den 13. prøvde en tid og stanse heksejakten. Men Ludvik den 14.fortsatte med storstilt heksebrenning..

Koblingen mellom katter og hekser er ikke uventet, i likhet med at antallet hekser som ble brent oppgis til mange hundre tusen (engelske nettsteder dette er basert på kan fortelle at "The human slaughter was appalling. In the sixteenth and seventeenth centuries, more than 100,000 witches were executed in Germany alone and another 75,000 in France. With them perished countless thousands of cats".

At man bommer så fundamentalt på de reelle tallene for hekseprosessene (rundt 40 000 ble henrettet i hele perioden) og unnlater å oppgi en eneste kilde til dette med katter, får ikke akkurat Dekodet til å male.

I likhet med neste setning.

Disse fryktelige heksejaktprosesser bredde seg utover hele Europa, og utallige mange mennesker måtte lide for det. Det er heller ingen tvil om at katten de fleste steder gikk merkbart tilbake. Mange steder blomstret sykdommer opp, som følge av at smittedyr som mus og rotter fikk herje fritt, fordi det ikke var nok katter til å bekjempe dem.

Sammenligner vi dødsrater for pest i Europa med andre kontinenter, eller med middelalderen med andre tidsperioder, ser vi - som ventet - ingen markant forskjell. Pesten som utarmet Persia og Bysants på 500-tallet var ikke mye bedre enn Svartedauden. Asia slapp ikke bedre fra Svartedauden enn Europa.

Når katter likevel var utsatt i en periode på 15-1600-tallet er årsaken på mange måter den motsatte av myten. Man drepte ikke katter på mistanke om å være djevelen i forkledning og fremskyndet ubevisst epidemiene. Nei, man drepte dem på mistanke om å være smittebærere.

Og man gjorde tilsvarende med hunder.

Fortellingen om de forfulgte katter handler kort sagt mer om Folkehelsa enn fanatisme.

Bra historie

Selv jeg kommer av og til over et historieblad som jeg liker. Blant dagens fangst på Narvesen var seneste nummer av Levende Historie med Ville Vesten som hovedtema.

For det eller meste en stor og til dels nostalgisk opplevelse for en barket leser av Morgan Kane og bladet Western som jeg må tilstå jeg kjøpte fast i yngre dager og i iveren skaffet meg nummere av tilbake til 50-tallet.

Dermed var det en vederkvegelse å se nærmere på artikler som

- Balladen om Kane (lettere panegyrisk, selv om journalisten synes å leve i en mytisk verden der Kane var det første Hallbing skrev om - min bokhylle forteller noe annet;-)

- Morgan Kane-generasjonen styrer Norge (tongue in cheek fra Ingebrigt Steen Jensen, men vi kjenner oss igjen, vi i generasjonen)

- Slik oppsto Det ville vesten (lang, grundig og rikt illustrert artikkel, forbilledlig! Så får vi håpe at det vil lages en tilsvarende om Den ville midten, f.eks. om kolonister, jegere og skogsindianere i andre halvdel av 1700-tallet)

- Heltinner uten glorie (interessant om nybyggerkvinnene)

- Jorden skal gråte (spesiell fokus på høvding Joseph, nez percéene and all that)

Blant mange andre artikler bør nevnes en om indianerromantikken i Øst-Tyskland og en reiseskildring fra Sør-Amerika i fotsporene til Butch Cassidy og The Sundance Kid.

I sannhet levende historie.

Leserbrevene som ble avvist - 3

Siden en og annen har etterlyst dette, kommer her neste kapittel i den sagnomsuste serien om disse utidig besserwissende brevene.

Denne gangen handler det om en litt mindre kjent myte om middelalderen:

Sendt: 27. mai 2006 11:34
Til: redaksjonen@historiebladet.no
Emne: Myter om middelalderen - "Droit de seigneur"

Takk som vanlig for et interessant blad med spennende stoff!

Samtidig hører det nok med å nevne noe av det som burde vært sjekket litt bedre av redaksjonen - siden jeg har jobbet med denne type stoff noen tiår.

Denne gangen handler det om påstanden om en lov i Skottland på "1200-tallet" om at skotske godseiere hadde rett til å tilbringe en natt med en jomfru dagen før hun skulle gifte seg. Jeg vet ikke om bakgrunnen for at denne har troverdighet i redaksjonen skyldes en oppfatning av at det var mye hykleri e.l. innen datidens seksualmoral, men når man trekker frem denne type myter som bryter med kirkens seksualkodeks, bør de dokumenteres utover en populær bok.

Sjekker man dette, finner man rett og slett at det er en legende som stemmer fra førkristen tid, og at det er vanskelig å finne noen historikere som støtter dette. En bra bok om denne myten er Alain Boureaus "The Lord's First Night: The Myth of the Droit de Cuissage" (University of Chicago Press, 1998). Se ellers en oppsummering på http://en.wikipedia.org/wiki/Droit_de_seigneur

"The existence of a "right of the first night" in the Middle Ages was a disputed topic in the nineteenth century. Although most historians today would agree that there is no authentic proof of the actual exercise of the custom in the Middle Ages, disagreement continues about the origin, the meaning, and the development of the widespread popular belief in this alleged right and the actual prevalence of symbolic gestures referring to this right.

In fact the jus primae noctis was, in the European late medieval context, a widespread popular belief in an ancient privilege of the lord of a manor to share the bed with his peasants' newlywed brides on their wedding nights. Symbolic gestures, reflecting this belief, were developed by the lords and used as humiliating signs of superiority over the dependent peasants in a time of disappearing status differences. Actual intercourse on behalf of the alleged right is difficult to prove. It probably never occurred.

The origin of this popular belief is difficult to trace. In the 16th-century, Boece referred to the decree of the Scottish king Evenus III that "the lord of the ground shall have the maidenhead of all virgins dwelling on the same". Legend has it that Saint Margaret procured the replacement of jus primae noctis with a bridal tax called merchet. King Evenus III did not exist, and Boece included much clearly mythical material in his account."

Dermed er jo spørsmålet: Hvilke andre av disse "lovene" som er omtalt basert på Cawthornes bok er mer myter enn realiteter?

Siden det ikke kom noe svar på dette (verken privat eller i bladet) kan vi vanskelig tolke det på annen måte enn at den som tier samtykker.