Tenke tanker i tenketanker?

 Eller i tankesmier som det heter på bedre norsk.

De seneste par årene har jeg altså jobbet i Skaperkraft og skrevet ganske mye som du finner ved å klikke her. 

Dette handler om alt fra korte artikler på under en A4-side til notater noen titalls sider om ikke minst konspirasjonsteorier generelt (Konspirasjonsteorier bygger ikke samfunn) og blant kristne (Konspirasjonsteorier i kristne miljøer).

Det er bare å følge med på siden eller få oppdateringer på Facebook om mine og andres artikler, videointervjuer, seminarer og så videre.

Også her går det mot sommerferie, slik at du heldigvis får god anledning til å komme ajour før høsten.

Hvor kommer de moderne verdiene fra?

Da er første del av opplysningstidsseminaret klart igjen - digitalt, via Skaperkrafts Facebookside. Du trenger ikke ha konto på Facebook for å se de to kveldene dette foregår

• Torsdag 3.12. kl. 20.00 er det fire innledninger på rundt 15 minutter fra hver av de fire i panelet
• Tirsdag 8.12. kl. 20.00 møtes de fire til en panelsamtale om temaet.

 Mer utførlig informasjon finnes på Skaperkrafts nettside om seminaret.

Temaet er fortsatt Hvor kommer våre moderne verdier fra? Dette belyses ved innledninger av og en panelsamtale mellom

• Einar Thomassen, professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen
• Arild Pedersen, professor emeritus ved institutt for filosofi, idé- og kunsthistorie og klassiske språk ved Universitetet i Oslo
• Henrik Syse, professor, filosof, PRIO
• Vidar Haanes, professor i kirkehistorie, rektor ved MF vitenskapelig høyskole

Det hele ledet av Kristin Aavitsland, professor i middelalderkultur og kirkehistorie på MF.

Den opprinnelige planen finner du her.

OBS: Avlyst (Bli opplyst om opplysningstiden!)

Dette arrangementet er naturlig nok avlyst.

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Før var verden mørk og miserabel. Så kom opplysningstiden.

Når kirken ikke lenger fikk styre, var det slutt på å undertrykke vitenskapen. Dermed fikk vi en rivende utvikling av vitenskap, teknologi og medisin.

Sies det. Av både den ene og den andre. 

Ikke minst skolens lærebøker. 

Flere og flere mennesker begynte å oppfatte verden gjennom fornuft og vitenskap og ikke gjennom religiøse forklaringer (Historie Vg3 Fra 1700-tallet til i dag, Cappelen 2008). 

Før opplysningstiden hersket altså religiøse forklaringer, nå kom endelig fornuft og vitenskap.

Et ikke-religiøst natur­syn fikk en enorm betydning for tekno­lo­gi­utvik­lingen i denne perioden, og det ble gjort epokegjørende oppfinnelser innenfor en rekke fag (Fagartikkel på nlda: Naturens gjennombrudd).

 Bruddet med dette religiøse synet, gjorde altså at teknologiutviklingen skjøt fart!

Det hadde tidligere vært kirkens forklaringer som besvarte spørsmål knyttet til natur, astronomi og menneskelig utvikling. Dette godtok ikke de nye filosofene og vitenskapsmennene. De mente at all kunnskap skulle ha basis i rasjonaliteten, altså det som kunne forklares. Det var ikke lenger nok å henvise til liturgien eller til Guds vilje.» (Fagartikkel på ndla: Naturens gjennombrudd, for Historie Vg2 og Vg3)

Med opplysningstiden ble det altså slutt på at liturgien bestemte sant og usant i naturvitenskapen.

I opplysningstiden skjedde en rivende utvikling. Mye vi setter pris på i dag, kom for alvor på plass. Men spørsmålet er fortsatt: Er opplysningstiden et dramatisk brudd med fortiden, en ny og helt annerledes tid, eller først og fremst en kontinuitet?

Opplysningstiden fremheves ofte av religionskritikere som selve Bruddet Med Kristen Tro. Det var da vi sluttet å tro på Gud og i stedet fikk fornuft, vitenskap, demokrati og ytringsfrihet. 

"Opplysningstidens verdier" er ikke bare et stikkord for fremskritt, men den rake motsetning av kristen tro.

Stemmer dette? Både og. 

Det mangler ikke kristne aktører enten man snakker om kampen for trykkefrihet, vitenskap eller likeverd. Samtidig brøt flere toneangivende filosofer - også kristne - på 16-1700-tallet med tidligere tenkning, og langt fra alt er uproblematisk for kristen tro. 

Men er også problematisk for samfunn - tankemessig og politisk. Arven fra opplysningstiden er mangfoldig og en del bør avgjort utfordres.

Dette og mere til er i søkelyset på seminaret Ble vi opplyst av opplysningstiden? Kristendom og opplysningstid – Hvor kommer de moderne verdiene fra? mandag 16. mars kl. 0930-1530 på Litteraturhuset i Oslo. 

Seminaret har tre deler

Før lunsj er temaet Hvor kommer våre moderne verdier fra? Målet er mer opplyste innledninger og samtaler om dette enn i sitatene over, av

• Einar Thomassen, professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen
• Arild Pedersen, professor emeritus ved institutt for filosofi, idé- og kunsthistorie og klassiske språk ved Universitetet i Oslo
• Henrik Syse, professor, filosof, PRIO
• Vidar Haanes, professor i kirkehistorie, rektor ved MF vitenskapelig høyskole

Etter lunsj snakker jeg om Blir vi opplyst av lærebøkene? Hva sier skolens lærebøker om kristendom, opplysningstid og moderne verdier?

Deretter er temaet Kulturutvikling siste tusen år på ulike samfunnsområder og altså innblikk i kulturutviklingen gjennom tusen år, fra rettshistorie til kunst og musikk. Her bidrar blant andre

• Tine Berg Floater, historiker og spesialrådgiver ved Riksarkivet
• Kristin Aavitsland, professor i middelalderkultur og kirkehistorie på MF
• Espen Karlsen, forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket
• Einar Solbu, tidligere dekan ved Kunsthøgskolen.

Programmet avsluttes med en samtale om Blir vi opplyst av 2020? Er religion og kristne ideer sentrale premisser i vår tid? Bør de være det? mellom

• Hilde Wisløff Nagell, statsviter, Tankesmien Agenda
• Ragnar Misje Bergem, MF, forfatter av boken "Politisk Teologi"
• Bente Sandvig, Human-Etisk Forbund

Dette koster 350 kroner, inkludert lunsj. Er du student får du like mye lunsj og lys for 100 kroner.

Har du klart å lese så langt, klarer du også å melde deg på her.

Møt opp på litteraturhuset i Oslo 14.mai!

Vi nærmer oss en rekke tusenårsmarkeringer, i et jubileenes tiår. Ikke bare fordi noen ble konge eller keiser, bygget en borg eller by, men fordi det er begivenheter som har formet oss som nasjon.

Hva snakker jeg om?

Eidsivatinget feires i 2022. I 2024 feires 1000-årsjubileet for kristenretten på Moster. Samme år er det 750-årsjubileum for landsloven.  For å nevne noe.

Alt dette er viktige milepæler foran tusenårsjubileet i 2030.

Men hva er det vi feirer? Hvilke historier fortelles? Hva bør vi feire? Hva bør vi fortelle? 

Noe av dette vil være sentralt i et seminar i regi av tankesmien Skaperkraft på litteraturhuset 14. mai, fra 10-14. Dette inkluderer lunsj slik at det krever påmelding til 350,-  (150,- om du er student), se høyremargen på linken. 

Ikke helt uhildet her, men anbefaler altså dette på det varmeste. Seminaret er tre fjerdedeler fullsatt allerede, så her er det bare å skynde seg. 

Etter et kunstnerisk innslag, innleder filosofiprofessor Henrik Syse før stortingspresidenten og deretter undertegnede, om et tema som ikke er totalt fremmed for denne bloggen. 

Altså en klar stigning i programmet. 

Likevel vil nok mange tenke at det er med de neste programinnslagene dette tar av.

09:30-09:45	Kaffe og mingling
09:45-10:00	Kunstnerisk innslag
10:00-10:15	Introduksjon v/Henrik Syse - Professor i filosofi, PRIO
10:15-10:30	Kan vi feire en nasjon i nasjonalismens tid? v/Tone Trøen - Stortingspresident
10:30-10:45	Middelalderen - mer enn en 500-årsnatt? v/Bjørn Are Davidsen - Forfatter, rådgiver i Tankesmien Skaperkraft
10:45-11:00	Arven etter Magnus Lagabøte v/Tine Berg Floater - Rettshistoriker, spesialrådgiver i Arkivverket
11.00-11.15	Demokratiets motstandskraft v/Øystein Sørensen - Professor i historie, UiO
11:15-11:30	Hvor kommer du fra? Identitet, historie og kirkebygg i moderne stedsutvikling v/Oddbjørn Sørmoen - Kunsthistoriker, fagdirektør i KA
11:30-11:45	Føtter og røtter - Migrasjon og nasjonal identitet v/Marta Bivand Erdal - Professor i migrasjonsstudier, PRIO
11.45-12:00	Spørsmål til foredragene
12:30-12:45	Nasjonaljubileet i 2030 - En samtale om Norge i tusen år v/Borghild Lundeby - Prosjektleder ved Stiklestad Nasjonale Kultursenter
12:45-13:00	Jubileenes tiår - Sarpsborg, Hundorp, Eidsivating, Moster v/Jubileumsarrangører
13:00-13:15	Nasjonalisme - trussel eller forutsetning for frihet? v/Asle Toje - Statsviter og forsker
13:15-13:30	Nasjonsjubileum sett fra Balkan v/Sylo Taraku - Rådgiver i tankesmien Agenda
13:30-13:45	Samhørighet og samfunnssikkerhet - Hva betyr historie og nasjonale markeringer i regjeringens langtidsplan for forskning? v/Roy Steffensen - Leder i Stortingets utdannings- og forskningskomité
13:45-14:00	Spørsmål, oppsummering og avslutning v/Øyvind Håbrekke - Faglig leder i Tankesmien Skaperkraft

Jeg har også skrevet om noe av dette i kulturnotatet Tusenårstanker i Dagen.

Blant det jeg sier der er at 

Ingen vet hva som vil skje på vei mot 2030, men i dag er bakteppet ikke bare et flerkulturelt samfunn. Vi utfordres av rasisme og populisme, fragmentering og identitetspolitikk, klaner og æreskulturer. 

Kan vi lære noe av fortiden i møtet med dette? La meg ta to eksempler – æreskultur og lovverk. En av de mest grunnleggende prosessene som startet med kristningen, var veien bort fra at æren og ætten la premissene, til at individet og rettsstaten var i høysetet. Er noen i min klan eller gruppe krenket, må æren gjenopprettes ved hevn. Muligens er drapene av kristne på Sri Lanka en gjengjeldelse for massakren i Christchurch. Slike utslag av æreskultur er av de største utfordringene i verden i dag. 

Med kristningen begynte en revolusjon i Norge. Det gjaldt ikke lenger å forsvare familiens og ættens ry, gjenreise tapt ære med øks og kniv. En så fundamental, urgammel og livsnødvendig skikk som blodhevn, ble forbudt. Nei, det avgjørende var å bekjenne synd og gjøre opp for seg. Idealet var ikke lenger gjengjeldelse, men tilgivelse.

Dette seminaret er bredt og ambisiøst (ikke minst i tidplanen), men altså bare deler av isfjellet. Her er det mange temaer og vinkler. Seminaret vil vise noen,og det skal nok bli plass for enda flere i årene fremover.

Nevnte jeg at du skulle melde deg på? Og møte opp? 

Historieløshet er så 2018

Siden jeg har sagt ja til en sluttpakke på jobben, blir det forhåpentligvis noe mer tid til foredrag og skrivning fremover - selv om jeg allerede er involvert i flere prosjekter i vanlig arbeidstid.

Ett av disse handler om tusenårsmarkeringen av 1030 - der det vil skje en god del også før 2030. I den forbindelse er det alltid interessant å observere myter og misvisninger i en rekke lærebøker og livssynsorganisasjoner om Europas historie.

Ikke minst oppfatningen av middelalderen som en blanding av parentes og mørketid. For mange synes det som om det moderne samfunn oppstod i opplysningstiden fra antikkens aske, som en fugl Føniks.

Dermed hever jeg ikke øyenbrynene så mye når sentrale personer i Human-Etisk Forbund skriver en kronikk som om det ikke skjedde noe av positiv betydning for demokratiet mellom antikken og opplysningstiden. Men det kan være grunn til å skrive noen ord, som jeg gjorde i et tilsvar på vegne av tankesmien Skaperkraft.

Dessverre er nåløyet så trangt at det ikke kom inn i Aftenposten i denne lengden, men det er mindre trangt på denne bloggen.

Historieløst om verdier og folkekirke

Det er historieløst å hoppe rett fra antikken til opplysningstiden, slik Tron Enger og Kaja Melsom gjør i et innlegg om Folkekirken 12.9. Skal vi ta på alvor utviklingen som har gjort at vi ser noen verdier som sanne og helt selvfølgelige, kommer vi ikke utenom betydningen av kristen tro.

Enger og Melsom fra Human-Etisk Forbund (HEF) har dessverre lite substansielt å tilføre debatten om Den norske kirke (Dnk) skal ha noen privilegier som folkekirke. Innlegget blir ikke bedre av mildt sagt grunnløse påstander.

Ja, som Enger og Melsom nevner har selvsagt Dnk en oppgave i «å kjempe for egen overlevelse og å spre sitt budskap». Det er helt på linje med HEF. Men det er ikke et troverdig budskap at folket vender kirken ryggen når altså rundt 70 % fortsatt er medlemmer. Man kan gå ut fra at Enger og Melsom ikke mener at når HEF har under 2 %, betyr det at folket vender ryggen til humanistiske verdier.

Spørsmålet er ikke hvor mye medlemstall endres, men hvilken posisjon og rolle de synliggjør. Likebehandling er et ideal, men alle grupper kan ikke vente helt lik politisk behandling. Vi kan ikke overse avgjørende forskjeller i historie og størrelse. Det er gode grunner til at LO har en annen posisjon enn mange andre arbeidstakerorganisasjoner, og ikke bare fordi hele 22 % av lønnstakerne er medlemmer. Hadde det vært over 70 % ville det vært underlig å hevde at folket vender LO ryggen, selv om medlemstallet gikk nedover.

Så kan og bør man selvsagt diskutere i hvilken grad enkelte grupper bør behandles annerledes, samtidig som vi ivaretar gode menneskerettslige prinsipper. Men i en diskusjon om dette, bør vi bygge på fakta. For iveren synes å ta overhånd når Enger og Melsom hevder at «stadig flere kirker står tomme». Ja, antallet på gudstjenester er ikke like høyt som før, men INGEN kirker «står tomme». Kirkebygg som er lagt ned er tatt over av andre trossamfunn.

Innlegget blir ikke bedre av hvor lettvint man tar på historien. Det er ikke kun en kirkelig fortelling å knytte vitale deler av norsk kultur til kristen tro. Tvert imot er det en ganske sær fortelling å avfeie at demokrati, likestilling og solidaritet har noe som helst å gjøre med kristen tro.

Hevder man at «demokratiet er en før-kristen gresk idé som ble revitalisert under opplysningstiden» undervurderer man kanskje de dypeste røttene til mange bevegelser som kjemper for rettferdighet, menneskeretter og likeverd. Det er ikke slik at demokrati bare er noe man uten videre kan «revitalisere» etter å ha lest en bok om gamle grekere. 

Og dette handler ikke bare om at demokratiet i antikkens Aten var for de frie, rike mannlige borgere, i praksis under 10 % av befolkningen. Grunnlaget for demokrati er også troen på likeverd og enkeltmennesker - og den er det vanskelig å få øye på i antikken, verken for slaver, fremmede eller kvinner.

Slik filosofen Morten Fastvold understreker i en artikkel i Humanist 2/2016 [basert på Sidentops Inventing the Individual og kommentert på Dekodet her], skurrer det for mange livssynshumanister å høre at tanken om at Vestens sekulære og liberale tenkesett kan knyttes til kristendommen. Vi er så vant til vår egen kultur at vi tror den er rasjonelt og etisk selvsagt. 

For oss er moralsk likhet så selvinnlysende «at vi nærmest tror at den kan sanses». 

Men gjør vi empiriske observasjoner ser vi tvert imot slik Fastvold skriver

hvor naturlig ulike vi mennesker er, både med hensyn til alder, kjønn, etnisitet, sosial status og rang, samt ytre og indre evner og ferdigheter.  

Derfor er det ikke rart at folk i den øvrige verden stusser over Vestens kompromissløse betoning av moralsk likhet, og av den store verdsettingen av enkeltindividet som følger av det.

Uten at Kirken i mange hundre år nedfelte tanken om moralsk likhet også i lover og regler, i form av høyst håndfast jus

er det langt fra sikkert at denne – samt dens tilhørende sekulære og liberale politiske orden – hadde vunnet fram her i Vesten.

Dette gjaldt ikke bare de rike eller lærde. Blant det tankemessige revolusjonerende i kristen tro var at vi alle var like overfor Gud, «uansett kjønn og sosial status og etnisitet». Slik også Jürgen Habermas har vært inne på, innebar dette i følge Fastvold en tro som fremsto

som egalitær på et nytt og slående vis. Den fikk et nærmest proletært tilsnitt som brøt med de sedvanlige elitistiske holdninger, der kravet til dannelse sto sentralt.

At kristen tro har hatt en sentral rolle, er selvsagt et annet spørsmål enn hvor mye Dnk og kirkelige ledere har gått foran i politiske kamper for rettigheter og likeverd.

Kultur- og historieutvikling handler mye om hvilke verdier vi oppfatter som sanne og sunne. Skal vi forstå kulturelle ryggmargsreflekser er det historieløst å hoppe fra antikken til opplysningstiden. En kristen virkelighetsforståelse var grunnfestet i så mange århundrer at verdiene den ga grunnlag for etterhvert fremsto som helt selvinnlysende, uansett tro. 

Dette har hatt avgjørende betydning i kampen for rettferdighet og rettigheter. Verdiene er ikke noe vi bare har lest om i gresk filosofi. De er historisk knyttet til det man så som virkelighetens natur, til eksistensens dypeste grunn – Gud.

Kanskje er mangelen på forståelse for dette, noe av grunnen til at medlemstallet i Dnk synker. Og til at det blir stadig mer avgjørende å finne gode måter å begrunne og beskytte verdiene i en tid der andre livsoppfatninger blir sterkere både i Norge og andre deler av verden. 

For dette handler om mer enn å «redde folkekirken».

Spøg for spøg

Det er bare å bryte sammen og tilstå at det ikke er enkelt å vite hvilken stil man skal legge seg på når man skriver.

Noen vil også tenke at det er forskjell på facebook og fagbok. Mange aner nok også at en personlig blogg ikke er det samme som en seriøs artikkel.

Likevel viser det seg at dette altså ikke er så enkelt. Jeg møter av og til noen som bare har lest mine noenlunde akademiske artikler og bøker. Inntrykket de sitter igjen med lar seg ikke helt skjule: Ytterst seriøs og grundig kar, denne Davidsen. Hadde han bare slått seg løs en gang i blant, hadde han nok vært trivelig å være sammen med.

Men det hender oftere at jeg møter dem som bare har lest bloggen, eller oftere bare deler av den - noen også bare der de er uenige.

Undertonen er da en ... litt annen. For en ironisk og overflatisk besserwisser denne Davidsen er. Hadde han bare skrevet seriøst og grundig en gang i blant, hadde han nesten vært til å holde ut.

Kanskje han til og med hadde fått noen til å endre mening om noe?

Hvis du ønsker å bli forvirret kan du prøve deg på følgende øvelse.

1. Les tre tilfeldige bloggartikler på Dekodet, f.eks. de tre jeg lenker til i punktene under for å kunne se hvor mange som tar øvelsen, eller denne eller denne eller (om du er desperat) denne.
2. Les kapittelet om premisser for et godt samfunn i Gud i grunnloven
3. Les artikkelen Fingeravtrykk etter Beatles, som det er lenket til fra her.
4. Les artikkelen Tulleteologi og falske instrumenter om Breivik, med link her.

Så er det foreløpig ikke forbudt å lese annet heller, men du kan altså ikke uttale deg om denne Davidsen før du har lest dette.

Så tar jeg gjerne noen tilbakemeldinger. Bruk ikke mer enn 1000 ord. Vær forsiktig med ironi.

Grunnlov og grunnlag

Da er jeg visst i ferd med å lansere en bok igjen, eller i det minste er jeg med i en bok som lanseres denne og neste uke.

Og hva er mer naturlig i jubileumsåret 2014 enn at tankesmien Skaperkraft ser på Gud i grunnloven?

Muligens at det så langt kun er de vanlige mistenkte media som har skrevet om dette og det på vanlig, mistenkt måte (Dagen positivt og Vårt Land kritisk, førstnevnte har til og med lest boken).

Naturligvis er eneste artikkel om boken og tematikken skrevet av redaktørene Ingeborg Mongstad-Kvammen og Espen Ottosen.

Bortsett fra et rimelig forutsigbart leserinnlegg med rimelig forutsigbare kommentarer. 

Hva er så boken? Hvem bidrar? Er dette kun en kristensjåvnistisk greie som vi snarest bør bli kvitt?

Vi lever jo tross alt i 2014.

Boken åpner med fredforskeren Henrik Syse som argumenterer for at Grunnloven i større grad er knyttet til det teistiske bakteppet i den amerikanske revolusjonen enn det ateistiske i den franske.

Så skriver en Bjørn Are Davidsen om syv premisser for et godt samfunn, altså slike ting sivilingeniører har god greie på. Ikke minst gjør han den skarpsindige observasjonen at om vi skal forstå hva som gjør et samfunn bærekraftig, er ikke den beste metoden å ta et snapshot av hvilke verdier folk har akkurat nå.

Mange av våre idealer har røtter i eller har hentet næring fra kristen tro og tenkning. Og idealer får effekter over lengre tid.

Historieprofessor Nils Ivar Agøy tar opp den norske eller kanskje riktigere nordiske samfunnsmodellen. Mens Davidsen presset brede perspektiver inn med skohorn, egner nok syvsiders formatet seg bedre når Agøy zoomer inn på luthersk tenkning som toregimentslæren og det almenne prestedømme.

Dette førte til et kall til lydighet mot staten, men også til en tro på at staten var et gode, samtidig som det var viktig å tenke selv.

Økonomiprofessor Ola Grytten tar opp effekten på næringslivet av det han kaller en kristendemokratisk, liberalistisk grunnlov. Han ser en klar sammenheng mellom dette og at Norge i dag er et av verdens beste land å bo i.

Da er det ganske annerledes, men også litt utfyllende, at professor Anders Aschim berører Bibelens betydning for norsk kulturutvikling før og nå.  

En slik bok kan ikke la være å ta opp jødeparagrafen. Psykologen Berit Reisel belyser 1814-prosjektets behov for å gi nasjonen en samlende identitet, noe man altså oppfattet krevde ekskludering av enkelte grupper.

Dessverre er deler av dette skrevet før Håkon Harkets Jødeparagrafen og mangler noe av trådene bakover til opplysningstidsfilosofer som Voltaire.

Førsteamanuensis Ingunn Folkestad Breistein tar opp den manglende religionsfriheten i Grunnloven og hvordan frikirkelige menigheter var med på å legge grunnlaget for den religiøse toleransen som staten praktiserer i dag. Skal en slik toleranse beholdes, må den knyttes til menneskerettighetene.

Som altså må tolkes. Tor-Inge Harbo ved Det juridiske fakultet i Oslo argumenterer dermed for at menneskerettighetene anvendes på en slik måte at de ikke undergraver viktige verdier i samfunnet.

Harbo har stukket hodet frem i offentligheten ved flere anledninger de seneste par årene og gjør det samme igjen, med eksempler som den italienske domstolen som mente det var i overensstemmelse med menneskerettighetene å ha krusifikser på veggen i den offentlige skolen.

Det hele avsluttes med professor Janne Haaland Matlary som hevder at menneskerettighetene har røtter i en kristen og naturrettslig forståelse. Dette betyr ikke at det er opplagt og nøytralt hvem som skal tolke dem på hvilket grunnlag. Som Matlary viser foregår en tildels intens diskusjon om dette.

Så kan man selvsagt diskutere intenst om hun er av dem som er best egnet til å dempe gemyttene.
 
Uansett vil det nok kunne overraske noen at boken samler et såpass bredt spekter av kristne og kritiske perspektiver. Selv om boken ikke er kjemisk fri for sjåvinisme, er den en spenstig grunnlag for debatt om grunnleggende verdier.

Selv om vi lever i  2014.

Et tema med hang til å bli debattert

Det er ikke bare for å vise at det kan være korte blogginnlegg på Dekodet at jeg sånn i forbifarten nevner at det klokken 18 i kveld er tid for debattmøte på Litteraturhuset om Gud og vitenskapen, basert på en viss programserie vi har nevnt en gang eller to eller tre de seneste ukene.

Vi inviterer til debatt om NRKs dokumentarserie “Gud og vitskapen”. Vi spør om serien gir et godt bilde av dagens debatt om forholdet mellom gudstro og moderne naturvitenskap, og videre: Peker naturvitenskapen i retning av at det finnes en Gud, eller er den mer til støtte for et ateistisk livssyn?

I panelet sitter.

• Lars Gule, førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Tidligere generalsekretær i Human-Etisk Forbund

• Atle Ottesen Søvik, religionsfilosof ved Menighetsfakultetet

• Hans-Petter Halvorsen, blogger og ateist

Ordstyrer er Lars Dahle, prorektor for samfunnskontakt, NLA Høgskolen

Det er vitenskapelig bevist at slike debatter støtter ditt eget livssyn, så her er det bare å møte opp.

Debatten streames også live på vl.no

Freud og Lewis i kveld

Det overrasker ikke at teaterstykket Freuds siste møte får gode anmeldelser, enten vi snakker om Dagsavisen, Dagbladet, Vårt Land eller nettsteder som Kulturspeilet.

Stykket spilles på Amfiscenen på Nationaltheatret og er skrevet av Mark St. Germain. Kjetil Bang-Hansen er regissør og Kim Haugen og Lasse Lindtner har de to hovedrollene.

Dermed er det bare å bestille billetter (visstnok flere igjen også i dag) og bli med på forhåndsseminar 17:00 på Litteraturhuset der som tidligere omtalt Bang-Hansen og en viss Davidsen introduserer stykket.

Det hele handler altså om livets større spørsmål gjennom en dels lavmælt og dels intens samtale mellom psykoanalytikeren Sigmund Freud og forfatteren C. S. Lewis.

Førstnevnte hadde gått fra å være kristen til ateist, sistnevnte fra ateist til kristen.

Handlingen blir ikke mindre eksistensiell av at dette skjer i 1939, samme dag som britene erklærer krig mot Tyskland. De to som samtaler er like vare for flyalarmer som for hvor gassmaskene er plassert.

Ketil Moe skriver på Kulturspeilet at

Vi likte denne forestillingen. Det blir ordentlig teater når alvorlige ting i tilværelsen blir satt under debatt som her. Forestillingen sklir ikke ut i fråtsing i kjente personers tankeverden understreket av flyalarmer og hallomannen i BBC's dramatiske meldinger denne dagen. Det er slik vi liker teater, at det tar publikum på alvor og at vi konfronteres med problemstillinger i oss.

Forestillingen er krydret med tørrvittig humor som sammen med spillet skaper levende og god kontakt med salen.

 Dagavisens Mode Steinkjer er ikke snauere i sin omtale av Mestermøtet på Amfi.

For skuespillerne Haugen og Lindtner er «Freuds siste møte» en gavepakke, en stramt regissert duell med intellektuell tyngde og mange fasetter å spille på, særlig for Lindtner som ikke bare skal agere en 83-åring, dels bitter, fullt og helt arrogant og ikke så lite menneskelig under et kontant ytre. Han er også syk, døende og søkende etter svar på de vanskeligste av alle spørsmål. Haugens C.S. Lewis har den skarpe britiske humoren og den uredde holdningen som gjør møtet til noe mer enn en samtale. Det blir en psykoanalytisk konsultasjon der psykiateren selv blir gjenstand for en samtalepartners granskning, det blir en debatt om påvirkningen fra Lewis nære venn J.R.R. Tolkien og om eventyr som etter Freuds oppfatning ikke har tyngde av betydning.

Så er det også noen mindre positive.
I Oslopuls kaller Therese Bjørneboe det et langtekkelig konversasjonsstykke, en Idékamp uten nerve.

Til tross for at Mark St. Germains stykke kan kalles en velkonstruert teaterlek, som omgås referansene finurlig, er det sjangermessig sprikende. Dialogen er banal, selv om den er referansetung.

For noen av oss høres nettopp det forlokkende ut, men det kan være en utfordring å få med seg dette når man som Bjørnebo ikke er kjenner Lewis.

Mye av det som gjelder C.S. Lewis (Kim Haugen) går meg hus forbi, før jeg leser meg opp i ettertid. I fremstillingen av Freud, vil de fleste henge med.

Heller ikke alle øvrige anmeldere er like bevandret i C.S. Lewis og dels omtaler ham som en gigant på grunn av ... Narnia-bøkene (og altså ikke på grunn av noe annet), som professor ved Oxford (det ble han aldri) eller som professor ved Cambridge (det ble han, men det har ikke noe med dette stykket å gjøre og Tolkien var aldri der).

Dermed kan vi støtte Steinkjer i at

Det er svært tvilsomt at psykoanalytikeren Freud og litteraturprofessoren og forfatteren C.S. Lewis noensinne møttes i virkeligheten, men noen uker før Freud døde i sitt eksil i England, fikk han angivelig besøk av en professor fra Oxford.

Dessverre et klart bevis på at det ikke var Lewis som kom på besøk.

Oppdatert med flere anmeldelser 26.09.2013:

• Finnes det en Gud? - Ida Lou Larsen i Klassekampen ("morsomt, utfordrende og aktuelt", "dramatisk ... ganske svakt"). 
• Flue på veggen! - Daniel Sandvik i National blogg ("sann fryd å være tilskuer til et slikt fantastisk teater").

Freud møter Lewis og andre superego 23. september

Da er det klart for et seminar om teaterstykket der Freud møter C.S. Lewis, i regi av tankesmien Skaperkraft.

Mandag 23. september inviterer vi til seminar om C.S. Lewis og Sigmund Freud i forbindelse med Nationaltheatrets oppsetning “Freuds siste møte”. Teaterinstruktør Kjetil Bang-Hansen deltar, sammen med Lewis-kjenneren Bjørn Are Davidsen.

 Vi har hatt en forhåndsomtale før, men det handler altså om at

Teaterstykket «Freuds siste møte» på Nationaltheatret tar opp livets store spørsmål gjennom en fiktiv samtale med psykoanalytikeren Sigmund Freud og forfatteren C. S. Lewis. Freud var ateist, et livssyn Lewis selv delte til han i begynnelsen av 30-årene gjennomgikk en kristen omvendelse.

Stykket presenteres slik på mange sider om hva som skjer i Oslo i høst:

En både humoristisk og dypt alvorlig forestilling, et intenst kammerspill som har gått sin seiersgang på Broadway. Ateisten og psykoanalysens far Sigmund Freud møter den kristne akademikeren og forfatteren C.S. Lewis i 1939. Med krigsutbruddet som bakgrunn diskuterer de Guds eksistens, kjærlighet og meningen med livet. Dette er en fiktiv historie. Freud og Lewis møttes aldri ansikt til ansikt. 

 Du kan melde deg på seminaret her, men det er frivillig om du fører opp id'et, egoet eller superegoet.

Rettigheter og rettigheter

Siden tankesmien Skaperkraft arrangerer gratis debattmøte på Litteraturhuset i Oslo 19-21 i kveld (info og påmelding her) om menneskerettighetene, er det kanskje på tide å benytte seg av retten til noen kommentarer.

Eller i hvert fall spørsmål.

Det hele handler altså om

Hvilken prinsipiell rolle skal menneskerettighetene spille i det fremtidige Norge?

Mange politikere og intellektuelle vil hevde at det eneste egentlige verdifundamentet norsk lov og norsk skole trenger, er demokrati og menneskerettigheter. Er menneskerettigheter ”nok,” eller trenger det offentlige norske samfunnet å legge til grunn en mer ”fyldig” moralvisjon, som for eksempel den kristen-humanistiske arv? Videre: Trenger menneskerettighetene noen form for rasjonell eller historisk begrunnelse og rotfesting – for eksempel i naturrettens tenkning – eller holder det at de fastslås ved hjelp av demokratisk flertall?

I panelet sitter Tore Lindholm (førsteamanuensis ved Norsk senter for menneskerettigheter) og Tor-Inge Harbo (PhD, Universitetslektor) begge ved Det juridiske fakultet, UiO.

Nå kan sikkert disse gode forskere langt mer om dette enn meg, men etter en del runder i forskjellige kretser har jeg observert i hvert fall syv vinkler på menneskerettighetene og med et tilhørende, dog noe ulikt, engasjement.

1. Den juridisk pragmatiske: En internasjonalt forpliktende overenskomst om menneskerettigheter må implementeres i lovverket, sammen med trafikkreglene og andre lovlige vedtak.
2. Den politisk misjonerende: Menneskerettighetene må spres til alle grupper og land! Bare da kan vi skape en bedre verden!
   
3. Den politisk bortforklarende: Menneskerettighetene er både kjekke og greie, men det er ikke noe helt naturlig miljø for dem akkurat nå på Øvre Singsaker i Kambodsja/Kenya/Kongo/Kuba 
4. Den overvåkende oppfølgingen: Siden menneskerettighetene er så viktige må vi passe på at de følges og påtale alle slags små og store brudd, i Norge som i Nigeria.
5. Den invaderende oppfølgingen: Kan vi ikke finne store brudd, må vi definere noen som egentlig store eller noen som det ikke har vært vanlig å se som brudd som egentlig brudd. Brudd er brudd er brudd. Vi må utvide menneskerettighetserklæringen til å dekke stadig større områder.
6. Den moralfilosofiske: Finnes retter? Finnes plikter? Når er rettigheter eventuelt rette og forpliktende? Er de objektive knyttet til naturretten eller annet, eller basert på flertallsavgjørelser, politisk elite eller noe sånn? Hvilken rett eller plikt har vi til å spre dem til andre land og kulturer? Kan vi bruke dem til å kritisere fortidens handlinger eller er de bare forpliktende for dem som har skrevet under, eller etter at de ble formulert? Gjelder de kun fra fødselen? 
7. Den rasjonelt ransakende: Finnes rettigheter eller er de noe vi "finner på"?  Kan det sterke engasjementet for menneskerettigheter fortelle noe om vår natur - er etikk mer enn praktiske trafikkregler? Hvis vi ser menneskeverd som noe objektivt og iboende, hva slags virkelighetsforståelse er da mest koherent? 

Selvsagt er det overlapp - og spenninger.

Få vil oppleve en motsetning mellom å arbeide med å få menneskerettigheter inn i det norske lovverket og å spørre om de er knyttet til objektive verdier.

Noen vil tenke at det ikke er enkelt å kombinere et aktivt engasjement for menneskerettigheter med en tro på at de egentlig verken er objektive eller universelt forpliktende.

Altså mange grunner til å kjøre debatt.

Høyere plan?

Der kom Hallvard Jørgensen meg i forkjøpet med en anmeldelse av den kontroversielle ateistiske filosofen Nagels nyeste (uten at Hallvard nevner at den må leses i lys av hans tidligere bøker der mye av dette er behandlet grundigere).

Og det handler ikke om de minste spørsmålene:

Hva er det mest reelle i virkeligheten vi lever i? Hvilke prinsipper, så å si, ligger til grunn for det som eksisterer? Hva er virkeligheten, dypest sett? Disse spørsmålene har ikke bare rent intellektuell interesse; de har dyp sammenheng med de store spørsmålene om livssyn, menneskesyn, moral, mening og samfunnsidealer. Sagt med andre ord: I disse problemstillingene står mye på spill, rent eksistensielt. Dette kommer da også for eksempel til uttrykk i den opphetede tonen i debatten rundt kristendom og ”nyateisme,” særlig i USA. Også politikk vil dypest sett påvirkes av hvilken virkelighetsforståelse som ligger i bunn.

Må alt som eksisterer forklares kvantitativt, ut fra materie i bevegelse, eller kan det finnes genuine kvaliteter?

Innenfor akademia er det ikke helt uvanlig å gi følgende svar på hva som er mest virkelig: Verden er dypest sett materie i bevegelse, og det er fysikkens matematiske lover som gir oss den mest grunnleggende forklaring på hvorfor verden er som den er. Alle fenomener vi opplever, kan i prinsippet reduseres til ”nothing but” partikler på det laveste nivå, som så kan forklares ved hjelp av matematiske og kvantitative utregninger. Denne måten å forstå verden på omtales gjerne som ”reduktiv materialisme.” De som står for denne forklaringsmodellen, vil gjerne mene at den kan gi en fullstendig forklaring på vår eksistens, i alle dens fasetter. Alt kan i prinsippet gis en fullstendig forklaring ved å vise materie på det laveste nivå.

Nå kan det tenkes litt ulike modeller, fra at det ikke finnes noe annet enn kvantiteter eller at det ikke finnes noe annet vi kan bruke for å forklare det som foregår i den fysiske verden, via thomistisk teleonomi (at alt i naturen streber mot et mål, som er noe annet enn en hensikt), til intelligent design (at Gud må til for å lage "ikke-reduserbare", komplekse strukturer i naturen) og substansdualisme (altså sjel som noe fundamentalt annet enn legeme)

Selv om man ikke trenger å bli helt kartesisk i hodet av den grunn.

Debatten om hvilken modell som er best egnet til å forklare virkeligheten er ikke akkurat over med denne anmeldelsen. Men for noen kan den kanskje begynne?

Svar på tiltale

Da er det lagt ut et lenger og noe annerledes notat over hos tankesmien Skaperkraft, knyttet til noe av stoffet i Svar på tiltale som altså som nevnt noen ganger lanseres i dag.

Siden de første avsnittene ikke er veldig annerledes fra det vi la ut på Verdidebatt, stykkes de neste opp som følger.

Det er ikke vanskelig å male dommedagsstemning enten vi er for eller mot kristen tro. Noen vil tenke at det er ille at noen i det hele tatt tror på Gud, andre vil tenke at det er ille at så få tror. 

I kjølvannet av 22/7 viste en serie artikler i Vårt Land at fem av syv av partienes ungdomsledere ikke var kristne. De oppfattet kristen tro verken som relevant eller rasjonell. I tillegg hadde flere møtt kristne som stod for etiske eller politiske synspunkter de ikke kunne akseptere.

Når kristen tro heller ikke appellerte til fornuften eller følelsene fristet det kort sagt mer å melde seg ut av enn inn i klubben. Og selv om man velger å fortsette som medlem, og noen fikk et mer positivt syn etter kirkens deltakende rolle i sorgarbeidet etter Utøya, tilhører dette det som på markedsspråket kalles et lavinteresseprodukt. 

Undersøkelser viser ikke overraskende at mange av det store flertallet som ikke stemte ved kirkevalget i 2010 rett og slett ikke brydde seg om hva kirken drev med. Kristen tro er ikke akkurat i vinden i Norge. Mange bevisste tar avstand og resten bryr seg ikke.

Skulle du ikke være for brydd til å bry deg, er det bare å klikke seg over.

Sex og harnisk og slik

Aftenpostens ofte utmerkede debattredaktør Erik Tornes utfordrer blant andre tankesmien Skaperkraft til å fokusere på noe annet enn sex, som han mener er hva kristne er opptatt av i samfunnsdebatten.

Sex og kristenliv.

Kristen-Norge er i harnisk. Igjen.

Det gikk ikke lange tiden fra TV-serien Trekant var i gang med ny sesong til kritikken kom fra kristne organisasjoner.

Misforstå meg rett: Det er gode grunner til å reagere på TV-bilder av tafsing, klåing og nærbilder av masturbering. Og denne gang er de kristne langt fra alene om å kritisere Trekant.

Men hvor er det samme Kristen-Norge når det er snakk om noen av vår tids største utfordringer, som kampen mot fattigdom, klimautfordringene eller i diskusjonene om Europas økonomiske utfordringer?

Nå er det vel etterhvert kommet en erkjennelse hos meg at Dekodet ikke = Kristen-Norge, og ikke bare fordi jeg tross 1 237 innlegg eller noe slik ikke har skrevet mer enn en håndfull eller to innlegg der ordet sex er omtalt i en eller (oftere) annen sammenheng.

Men etter å ha lest atskillige kristne aviser, medlemsblader, tidsskrifter og bøker er vel min konklusjon at heller ikke Kristen-Norge = Kristen-Norge.

I hvert fall hvis det skal kjennetegnes på sexfokus.

Det er ingen tvil om at vi lever i et sexifisert samfunn. Og mediene får velfortjent kritikk når spekulative sexoppslag avløser hverandre på avisenes forsider. Men de kristne miljøene må også ta sin del av ansvaret for hvilke debatter de velger å prioritere.

Kanskje kan den forholdsvis nystartede tankesmien Skaperkraft bidra til å endre dette bildet noe. Tankesmienes fem satsingsområder er i alle fall på papiret befriende fritt for ordet sex. En annen tankesmie, Civita, har valgt å trekke frem det som fungerer med integrering istedenfor å terpe på det som ikke er så bra. Dette er, ifølge Civita, mer konstruktivt. Kan Skaperkraft og andre kristne miljøer få til noe av det samme på sine områder?

Det kan jo være greit å heve blikket fra skritthøyde fra tid til annen.

Og der er vi vel enige. Det har jo som nevnt også hendt vi har gjort det på denne bloggen.

Nå er ikke poenget å polemisere mot Tornes eller å hevde at Kristen-Norge (hva nå det er) ikke tar opp sex eller ikke litt vel ofte gjør det på klønete måter.

Men slik jeg oppfatter dette bygger utfordringen han gir enda mer på persepsjon enn på praksis.

Dermed er det et et vel så viktig spørsmål hvordan Skaperkraft (og andre kristne sammenhenger) kan bidra i samfunnsdebatten på måter som etterlater et riktigere inntrykk av bredden i temaer man er opptatt av?

Som et eksempel på denne bredden kan nevnes et ikke helt ubetydelige organ som Den norske kirkes Bispemøte som de seneste tiårene har levert ganske sterke og klare uttalelser om  forbrukersamfunnet, rettferdighet og miljø, slik denne listen fra http://www.gronnkirke.no/ viser:

• Bispemøtets uttalelse fra 1992: Forbrukersamfunnet som etisk utfordring

• Kirkemøtets vedtak fra 1996: Forbruk og rettferd

• Kirkemøtets vedtak fra 2001: Videreføring av Forbruk og rettferd

• Bispemøtets uttalelse fra 2002: En bedre fremtid for alle

• Kirkemøtet 2003: Vern om havet. Et prosjekt i kirkens engasjement for miljø og ”forbruk og rettferd”

• Bispemøtet 2007: Det haster - det koster - det nytter

• Kirkemøtet 2007: Truet liv - troens svar

• Kirkemøtet 2008: Bærekraft og skaperverk

Tilsvarende leverte Norges Kristne Råd i 2007 uttalelsen  Skaperverket - vårt livsgrunnlag, vår glede og vårt ansvar og har ved en rekke andre anledninger både før og etter vist svært stort engasjement for viktige samfunnspørsmål.

Og så finnes det en rekke bøker og initiativer fra mange andre land som har vært til inspirasjon i Norge. Inkludert lagsbevegelsens blad Credo som tidlig på 90-tallet slapp meg løs uten protester med flere siders oppslag om prinsipper og praksis for miljøvern.

Som redaktør av det daværende nystartede menighetsbladet i Langhus kirke i 2004 var det heller ikke vanskelig å få miljø inn som tema i første nummer, inkludert intervju med Steinar Lem som vi slapp til med ganske sterke utfordringer.

Noe av det seneste som Mellomkirkelig Råd leverte var forøvrig nettopp en uttalelse om at Klimautfordringene krever bredt samarbeid, basert på deltakelsen på klimatoppmøtet som starter i dag.

På møtet i Mellomkirkelig råd 23. - 24. november blir det orientert om norsk kirkelig deltakelse på klimatoppmøtet (COP 17) i Durban.

Mellomkirkelig råd skal dessuten gjennomgå kirkemøtesaken Skaperverk og bærekraft som tas opp på Kirkemøtet 12.-17. april 2012.

Eksemplene blir ikke færre av en liste over noen norske bøker om temaet.

Og så kan man selvsagt diskutere i hvilken grad Kjell Magne Bondevik representerer Kristen-Norge, men det bør vel ikke diskvalifisere ham at han har stilt seg i spissen for et fredssenter.

Så kan man avgjort vurdere om dette (og mye annet som ikke er nevnt her) holder mål, om analysene går for langt i en eller annen politisk retning og/eller blir for banale eller bastante eller om det er viktige temaer som er uteglemt - og da ikke bare fordi en eller annen pressgruppe synes det.

At en debattredaktør ikke har fått med seg denne bredden sier nok dessverre mindre om ham enn om gjennomslaget og fokuset Den norske kirke og Kristen-Norge får i media generelt.

Ser vi utover lokalpressen er det ofte kontroversielle og negative saker som gir overskrifter og former og forsterker inntrykk. Det er ikke til å komme fra at områdene som skaper støy og fester seg i hodet nettopp er dem hvor man opplever at Kristen-Norge er i utakt med folkemeningen eller fremskrittet eller hva man nå holder seg til.

Og at det nettopp er på disse områdene at dette som ofte kalles Kristen-Norge føler trang til uttale seg, utfordres til å avgi standpunkt og/eller inviteres til debatt - og ikke alltid med de mildeste eller mykeste representantene.

Dermed er kanskje egentlig utfordringen vel så sterk andre veien. Kanskje Skaperkraft kan bidra til at media faktisk gir overskrifter og armslag for også andre saker fra omtalte del av Norge?

Og husker dem.

Smi mens tankekraften er varm

Travle tider på hjemme- og bortefronten, så noe rolig på bloggen i det seneste og i det nærmeste, for å si det lettere tåkete i takt med tidsånden og tempoet.

Men når jeg først er innom, benyttes anledningen til å markedsføre facebooksiden til tankesmien Skaperkraft.

Grunnen bør være opplagt utfra hva den sier om seg selv.

Tankesmien Skaperkraft har som formål å stimulere til refleksjon, bidra til debatt og engasjere til aktiv samfunnsbygging. Skaperkraft baserer seg på individets egenverdi og vårt felles ansvar for utvikling av et bærekraftig og inkluderende fellesskap. Skaperkraft er inspirert av Bibelens grunnleggende verdier og klassisk kristen tenkning slik det blant annet kommer til uttrykk i The Cape Town Commitment, Lausanne III.

Tankesmien har fem fokusområder som springer ut av verdigrunnlaget:

1. Tro og samfunn – troens rolle og relevans i en moderne og multikulturell velferdsstat
2. Relasjonisme – styrking av samfunnets fellesskapsverdier og sosiale kapital
3. Nyskaping og lederutvikling – frigjøre skaperkraft for å bygge fremtiden
4. Solidaritet – nasjonalt og internasjonalt
5. Helse og livskvalitet – om verdighet, etikk og ressursallokering i behandling og omsorg

Vi minner diskret om at det fortsatt er mulig å støtte arbeidet ved å bli partner.

Hverdag og Skaperkraft

Siden ferien er over og vi er inne i tredje uka etter 22/7, er tiden inne for å vende noe mer tilbake til det vanlige programmet.

Vi starter med å linke til den nystartede kristne tankesmien Skaperkraft, med formål å stimulere til refleksjon, bidra til debatt og engasjere til aktiv samfunnsbygging.

Det første offisielle bidraget fra smedene er ikke uventet et innlegg i VG om nettopp 22/7 og kampen for en åpen dialog, forøvrig skrevet i samarbeid mellom Abid Q. Raja og daglig leder Hermund Haaland.

Jeg har vel såpass tro på dette ganske vide, vidsynte og viktige prosjektet at jeg lot meg villig lokke til å bli en av stifterne.

Kanskje en grunn til at du skal vurdere å bli med som partner?