Muligens er det ikke kun fordi vi har hatt en opplysningstid at innlegget NRK Ytring avviste på tirsdag (etter mange minutters nøye vurdering) kunne trykkes i dagens Vårt Land, og legges ut på Verdidebatt.
Verdidebatter kjennetegnes ikke alltid av verdifulle innspill, men Harald Eia skal ha honnør for mer interessante enn vafler. Det nærmer seg likevel kategorien eksentrisk når han hevder at Norges historie begynner i 1750, og ikke på 1000-tallet. For spørsmålet er ikke bare om vi kan være barn av opplysningstiden, men hvem den er barn av.
Selv om man skulle mene at opplysningstiden har sterke muskler og entydig tunge, er den ingen selvskapt aktør. Eller noen aktør i det hele tatt. Vi snakker om en litt tilfeldig avgrenset periode med ulike stemmer og påvirkninger. Den kan like lite forstås uten en lang forhistorie som den kan løsrives fra utviklingen av teknologi, kapitalisme og samfunnsinstitusjoner.
Der Eia i iverens hete synes å se en motsetning mellom «kristendom» og «opplysningstid», ser historikere i større grad sammenheng og samtale, for ikke å si avhengighet.
Rise of the Robots er ikke manus for neste Star Wars-film, men en relativt uredd analyse av plottet som kunstig intelligens (AI) og roboteknologi for tiden skriver.
Det kan tenkes verre fremtidsguider enn Martin Ford, en Silicon Valley-gründer med såpass praktisk bakgrunn at han ikke hopper på første og beste hype i horisonten eller på nærmeste teknomesse.
Han advarer også mot overtro på en klassisk modell fra industrialiseringen der tapet av tradisjonelle arbeidsplasser løpende erstattes av vekst i nye bransjer. Han styrker ikke direkte tiltroen til at det vi skal leve av etter oljen er kunst eller konsulenter, miljøindustri eller matblogger.
Vi befinner oss ikke lenger i den klassiske gode sirkelen der lønnsvekst i amerikansk varehandel skapte større kjøpekraft og dermed mer handel og bedre økonomi som kunne pløyes tilbake til flere arbeidsplasser med stadig høyere lønn.
Siden midten av 1970-tallet har imidlertid reallønnen sunket i varehandelen og det er lite håp om positive endringer.
Generelt sett er det behov for å skape 1 million arbeidsplasser årlig i USA bare for å holde tritt med befolkningsveksten. Samtidig har atskillige gått tapt de seneste tiårene ved utstrakt automatisering og outsourcing til land med rimeligere arbeidskraft.
Selv om robotindustrien er i vekst og det er en klar tendens til at AI- og robotløsninger fører til reshoring, der outsourcede funksjoner flyttes tilbake til hjemlandet, er det nettopp fordi man da kan gjøre samme eller oftere enda mer jobb med langt færre ansatte.
Altså billigere og ofte bedre enn ved å outsource til lavkostland med kultur- og språkbarrierer.
Siden reshoring langt fra er nok, ser Ford dramatisk mindre behov for arbeidsplasser. Ikke bare i industri og servicenæringer som allerede har mistet svært mange, men også i mer komplekse bransjer med jobber som ikke så lett kan beskrives på algoritmer.
Samtidig er det noen sektorer som ikke gjør situasjonen bedre, selv om arbeidsplassene beholdes. I omsorg- og helsesektoren, sammen med skolevesenenet, er det vanskelig med mer enn marginale forbedringer i overskuelig fremtid.
Det tar fortsatt like lang tid å behandle pasienter, enten det handler om blindtarmoperasjoner eller å skifte bleier på eldre. Det tar fortsatt 13 år å få elever ferdig med videregående. Behovet er ikke færre lærere, men flere.
Dermed blir ikke disse sektorene spesielt mye mer kostnadseffektive enten de er i privat eller offentlig regi. Her vil vi se minimal produktivitetsvekst i lang tid fremover, selv om det er fristende å kamuflere realitetene, enten man nå har politiske krav eller må svare for aksjemarkedet.
For land som Norge vil det bety at en stadig større andel av statsbudsjettet vil handle om helse, med ikke helt sunne effekter på skattenivået.
Utenom disse sektorene vil mønsteret fortsatt være at informasjons- og kommunikasjonseteknologi kan gi høye avkastninger av en liten arbeidsstyrke. I motsetning til under den industrielle revolusjon er det imidlertid vanskelig å tenke seg at arbeidsplasser som forsvinner (som dengang jordbruk og fiske, senere også klesindustri, metallindustri, bilindustri osv.) kan erstattes i spesielt stort omfang av nye bransjer - i tillegg til at det meste i det som kommer av nye gjøres av AI og roboter.
Blant hypene Ford er skeptisk til er 3D-printere. Slik ha ser det vil de stedet for å skape mange nye arbeidsplasser eller gjøre at man printer ut f.eks. mobiltelefoner hjemme, brukes dels til billige/enkle produkter den enkelte kan ta ut sel og dels til å redusere behovet for arbeidskraft i større selskaper.
Som på dagens internett blir atskillig billig eller gratis for forbrukerne, men små muligheter for folk flest til å bli den neste Google eller Gates.
En annen hype er selvkjørende biler. Ja, de vil komme til å ta over i løpet av noen tiår, men det vil ta lenger tid enn mange venter og få andre effekter. Ikke bare fordi de i lang tid vil stille store krav til alt fra forsikringsordninger til koordinering mellom vanlig bilkjøring og automatstyrt, mellom kollektivløsninger og private.
Et mer grunnleggende spørsmål er hvor mye bilindustrien vil satse på å utvikle kollektivløsninger som kan underminere markedet for privatbiler og dermed på mange måter rasere det økonomiske spillet som bransjen er avhengig av.
Dess bedre og mer utbredt selvkjørende kollektivløsninger blir, dess større ringvirkninger på arbeidsplasser. Bare i California vil det forsvinne titusener av jobber innen bilvask. Bilforhandlere og verkstedsarbeidere vil fordampe i høyere hastighet enn bensin fortrenges av strøm.
Det sentrale spørsmålet for Ford er hva slags samfunn vi er på vei mot kun et mindretall er i jobb. Han er nøye med vise til støtte fra politisk liberalister som Friedrich Hayek når han gjør seg til talsmann for smarte former for borgerlønn, selv om han i liten grad regner på effekter.
Han tar heller ikke opp hvordan befolkningsvekst og migrasjonspress påvirker utviklingen når det ikke er realistisk at spesielt mange kommer i jobb, dess lenger inn i fremtiden vi ser.
Til gjengjeld er Ford opptatt av vise behovet for å lykkes med å endre holdninger. Skal vi ikke havne i desperasjon og dystopier må folk flest oppleve meningsfulle liv, inkludert stort frivillighetsengasjement, uten å gå til grunne i dataspill og diabetes.
Og det må lages gode incentiver for alle som er i arbeid.
Selv om dette ikke er noe Star Wars-manus, kan det minne dess mer om Star Trek. Selv om det ikke er enkelt å bevege seg spesielt modig uten replikatorer og romskip.
Det er ikke gitt at den beste ideologen skapes av de beste intensjonene. Eller at selv ihuga materialister unngår å lene seg mot magisk tenkning.
For en rimelig sterk og klar tilhenger av sekularisering, burde det avgjort gi håp når SV-stjerner som Bård Vegar Solhjell (stortingsrepresentant) og Ketil Raknes (tidligere statssekretær) så tydelig understreker at vi må holde fast på sekularitetens verdier. Behovet har vært relativt krystallklart i stadig hyppigere møter med religiøse ryggmargsreflekser om det motsatte, hos flyktninger og migranter.
Men at intensjonen er god, betyr ikke at teksten treffer. Dess mer velment og begeistret for egen retorikk, dess større fare for at man ikke ser hull i argumentasjonen eller konsekvensen hvis noen tar den på alvor.
Eller behovet for magiske eller maniske øvelser for å ro seg i land.
Noe handler nok også om å hilse hjem. I SV gir det sikre målpoeng å nikke til det klassisk kulturradikale grunnfjellet som stolt kan peke på arr fra kampen mot fortidens retorisk hjelpeløse biskoper og lekmannshøvdinger.
Dermed er det viktig å vise at kampen ikke var forgjeves. Den må utvides til å gjelde antisekulære holdninger og høvdinger blant også muslimer.
Vi har kjempa mot mørkemenn i kristendomen gjennom hundrevis av år her i landet. No må vi kjempe mot mørkemenn i islam.
På en side er det bra at man ikke generaliserer til vage eller mangetydige begrep som "kristendomen" eller "islam". Man unngår å forkludre debatten ved å svartmale eller stemple hele religioner.
Samtidig som man ved å nevne begge unngår å bli tatt for noe som kan minne om islamofobi.
Dermed er det utenkelig at SV-politikere, fredsforskere eller Human Etisk forbund skulle legge seg på en 1970-tallslinje og gå i bresjen for bøker som Er Islam en fare for verdensfreden? eller Muhammed i konflikt med menneskerettighetene".
Men det er ikke til hinder for å gå i andre grøfter.
Som å kalle dem man ikke er enig med for noe så presist og avklarende som mørkemenn, løsrevet fra tradisjon eller teologi.
Ikke alle ser det som like rimelig å slå vestlandske mørkemenn i hartkorn med morbide islamister. Det er ikke helt det samme å ønske strengere alkohollover som å ønske piskestraff for vindrikking. Det er noen grader forskjell mellom å kjempe mot abort og for dødsstraff for apostasi.
Tilhengere av toregimentslæren og sharia er verken på samme lag eller banehalvdel. De driver ikke engang samme idrett.
Grepet blir ikke bedre hvis det ender med at psykologien kommer i fokus, fremfor substans. I stedet for å analysere teologi eller ideologi, handler det om humør og fargen på hatten eller andre hodeplagg på h.
Solhjell og Rakne overbeviser ikke mer ved å lene seg mot den moderne myten om at det først var i opplysningstiden vi begynte å bruke "fornufta for å ta stilling til rett og galt" slik at vi nå "legg vitskapen til grunn for desse vala".
Eller når de synes å fremstille opplysningstid som en nødvendig historisk utvikling i alle kulturer bare man maser nok eller er noe man bare kan bestemme seg for.
For det er og blir altså slik at heller ikke verdier og forestillinger kan oppstå at seg selv uten årsak fra ingenting. De springer ikke som guddinnen Athene ut av Zevs panne, løsrevet fra forhistorie og bærende idéer, ressurser og rasjonalitet i religion og samfunnsinstitusjoner, økonomi og politiske tradisjoner.
Opplysningstiden skjedde ikke i vakuum. Den kan vanskelig forstås uten en kultur formet av rasjonell, etisk, naturfilosofisk og juridisk tenkning i over tusen år. Der man oppfattet at universet ikke var irrasjonelt eller meningstomt, men hadde som sin dypeste betingelse noe grunnleggende rasjonelt og formålsorientert.
Altså ikke helt kjemisk fritt fra jødiske, kristne eller andre teistiske røtter fra antikken, med forgreninger og vekst gjennom middelalderen.
Det er likevel ingen grunn til å underslå betydningen av mange og lange kriger om religion og andre revirer på 15-1600-tallet, frem til fredslutningen ved Westfalen i 1648 gjorde livssyn og ideologier til svake konfliktalibier.
I det minste frem til det heller blodige 20. århundre.
I stedet for å snakke om livssyn og lange linjer eller hvordan man kan forankre (og ikke bare definere) verdier, gjør altså Solhjell og Raknes magiske besvergelser Mandrake kunne være stolt av.
Mer presist med trylleordene fornuft og vitenskap.
At "vitenskapen" (hva er den?) skal eller i det hele tatt kan ligge til grunn for våre valg av "rett og galt", høres muligens flott ut, men er dels tåkeprat og dels noe som er litt misbrukt siden 1800-tallet.
For å si det forsiktig.
Hva kommer det så av at slike innlegg applauderes av så mange? Hvor mange tror på ramme alvor at det er "fornuft" og "vitenskapen" som ligger til grunn for likeverd, menneskerettigheter, nestekjærlighet, sekularisme eller annet som bør inngå i et verdifellesskap?
Eller at dette er drevet frem av visjoner som er strengt livssynsnøytrale?
Hvorfor påpeker så få det enda mer umulige i Solhjells prosjekt, når han i sitt første punkt går inn for et livssynsnøytralt samfunn med "religionen tilbaketrekt" og i sitt andre punkt for "Eit norsk verdifellesskap".
Ja, det er greit at ingen livssyn har tyngende privilegier og fortrinnsrett eller oppfattes som det nøytrale utgangspunktet for den offentlige samtalen. Det er nok derfor det er like uproblematisk i NRK-debatter å stå frem som tilhenger av Kristus som av Quetzalcoatl, bekjenne seg som scientolog eller som sekulærhumanist.
Programledere godtar som kjent uten videre argumenter fra alle ståsteder.
Eller kanskje ikke helt. Noe som nok antyder at det ikke er så greit å etablere felles verdier som alle livssyn støtter like helhjertet.
Ellers om Solhjell sier det, defineres: "Felles verdiar bør definerast og gjelde for samfunnet sine institusjonar."
Uten å ta det som nøye med hvem som skal definere? På hvilket grunnlag? Rent flertall eller kreves to tredjedels? Av et utvalg av eksperter som støtter SV? FrP? KrF?
Av det til enhver tid gjeldende Storting? Der partipolitikk veier tyngre enn prinsipper? Og ingen har lov til å nevne det ordet som ikke skal nevnes, livssyn? Eller (her er det bare å holde seg fast) ... religion?
Det hele føyer seg inn i rekken av velmente, men umulige SV-prosjekter, med stort potensiale for utilsiktede konsekvenser. Og livssynsdebatt.
Om det ikke er spesielt metafysisk tenkt, er det dess mer magisk.
I den forbindelse ble en del muligens ikke helt tilfeldige personer stilt to spørsmål som skulle besvares på 900 tegn:
I følge Norsk
Monitor er det i Norge nå 39 prosent som ikke tror på Gud, mens 37 prosent gjør
det:
1. Hva
legger du i at et land er ”kristent”?
2. Hvordan
passer denne betegnelsen på Norge i dag?
Siden jeg var blant de utvalgte og tidligere har hevdet relativt glef refsende at Norge ikke er et kristent land, ble det for kjedelig å dra samme konklusjon. Når jeg i farten leste "900 tegn" som "900 ord", ble første svar også noen hundre smuler for langt.
I hvert fall for media jeg selv har plagsomt lite kontroll over.
Men der er du ikke nå. Dermed legges ut det første jeg sendte Minerva, lett ompusset for blogg, selv om også 900 ord er alt for kort og andpustent for et slik tema.
Norge - et kristent land?
Selvsagt kan ikke et land ha et livssyn. Selv ikke Jotunheimen tror på jotner. Men innbyggerne har bærende forestillinger og verdier, premisser og praksis. Uten at de alltid bygger på bevisste livssyn.
Når vi kaller et land muslimsk, tenker vi ofte på tettheten av moskéer, forbud mot svinekjøtt og fredager som helligdag. Men når slutter landet å være muslimsk? Straks det er flere hinduister?
Når de bruker mer tid på cricket enn Koranen?
Eller sitter det i ryggmargen, med røtter som ikke så lett rives opp? Forstår vi muslimske grunnverdier bedre enn det forslitte kristne grunnverdier? Selv om Knut Arild Hareides ikke helt uten glimt i øyet forklarer at de er «verdiene som til en hver tid er KrFs politikk».
For dette handler ikke bare om menneskeverd, nestekjærlighet og forvaltersansvar, men om et bredt spekter av ideer som fikk spesielt dype røtter og god vekst i et kristent jordsmonn.
Skandinavia på 1800-tallet var et mangfold av avholdsgrupper, vekkelsesretninger, målrørsler og arbeiderlag. Mye hadde en kristen motivasjon, ikke minst i kjølvannet av Hans Nilsen Hauge.
For Max Weber var den protestantiske arbeidsetikken grunnlaget for vestens velstand. Andre har pekt på svakheter i hans arbeid, og at linjene må trekkes lenger tilbake. For vi forstår Europa dårlig om vi starter med opplysningstiden.
Middelalderens brudd med antikkens negative syn på arbeid bidro til en forbedringskultur med en rivende utvikling fra 1000-tallet. Vi fikk vekselbruk og vendeplog, møller i hver landsby, briller, universiteter, laug, bedre verktøy, våpen, seilskip, handelshus og så videre.
videre sine kulturelle verdier, basert på European Values Study, ettersom europeiske regioner med flere cistercienserklostre også i dag er regioner som verdsetter flid og nøysomhet.
I den forstand er avkristning ikke at andelen samboere vokser eller at det blir færre som tror på Gud eller KrF. Den handler om troverdighet og bærekraft i byggende impulser. I Europa ble egne og andres ideer koblet på meningsfulle og motiverende måter, filtrert, forankret og videreutviklet i kristen tenkning.
Kristendommen la grunnlaget for kritisk tenkning i Vesten, da kristne ble oppfordret til selvransakelse, til selv å ta ansvar og vurdere egne synder. Frankrike har likevel en annen forståelse av sekularisering enn den anglo-saksiske. I tre århundrer kjempet vi mot en mektig og brutal kirke, og ateismen har en blodig fortid gjennom revolusjon og vold mot geistlighet og aristokrati. Men da de første muslimene ankom Frankrike, ble de av mange møtt av en tenkning om særbehandling, fordi de var en minoritetsreligion.
Å være kristen i denne forstand handler ikke om «omvendelse» eller «dogmer», men om premisser som er blitt kulturelle selvfølgeligheter.
Så selvfølgelige at de i dag forsvares på tvers av mange livssyn.
Så grunnleggende at de noen ganger høres ut som en spøk, eller det lyder sjåvinistisk å antyde at de har noe å gjøre med kristen tro og tanke.
Som at universet er skapt verdifullt og verken er en illusjon eller noe negativt vi må søke å unnslippe. Som at det er godt å arbeide, selv om det er i vårt ansikts sved. Som at det ikke bare er politiske vedtak at vi har plikter og iboende rettigheter.
For vi snakker ikke om en nødvendig historisk utvikling, som en hegeliansk verdensånd. Det var ingen automatikk i fremveksten av en kirkerett som skulle skape gjennombruddet for romerretten i middelalderen. Eller i rettsstater der loven er lik for alle og ingen kan ta den i egne hender, der personlig skyld og ansvar er et strafferettslig anliggende.
Eller fornuftsbaserte lover og en naturrett som også kan begrunne når en krig er rettferdig.
Noe som fikk en så sentral muslimsk tenker som Ibn Rush til å kommentere på 1100-tallet at i kristne byer har de ikke tidløse lover (Sharia), men bestemmer ut fra hva som er «mest nyttig til en hver tid» (Remi Brague, The Legend of The Middle Ages (University of Chicago Press, 2009), side 123).
Et prinsipielt skille mellom kirke og stat er heller ikke selvinnlysende - eller en skole som handler om mer enn å lære tekster utenat.
Ikke alle kulturer dyrker kunst og musikk like intenst. Ikke alle fremmer en allmennkultur, fremfor en klanskultur. Ikke alle omfavnet boktrykkerkunsten like ivrig, selv om det ikke manglet sensurorganer.
Eller ser tvangsekteskap og æresdrap på kvinner som lovstridige overgrep, som det var i Norge i høymiddelalderen.
Jürgen Habermas siteres ofte på at tanken om «egalitær universalisme» kommer fra den jødiske rettferdighetstanken og det kristne kjærlighetsidealet (Religion and rationality, Polity press 2002, side 149).
Han hevder at den rett og slett har vært en drivkraft i kampen for likeverd, menneskerettigheter og demokrati. Ikke bare som forløper eller katalysator, men som grunnleggende kraft og premissgiver.
Denne arven har, uten fundamentale endringer, vært gjenstand for stadige kritiske gjenoppdagelser og omfortolkninger. Den dag i dag finnes det ikke noe alternativ til den. Å hevde noe annet et postmoderne rør.
Samtidig som Habermas vet at det ikke går en ubrutt linje fra NT til FN, og at kirkene har et noe blandet rulleblad når det kommer til moderne rettigheter.
Vel så grunnleggende er troen på en rasjonell lovgiver utenfor naturen. Tenkere fra Augustin til Aquinas, fra Roger til Francis Bacon, argumenterte dermed for at naturprosessene er lovmessige og at vi - som skapt i Guds bilde - kan tenke Guds tanker etter ham. Albertus Magnus understreket at naturlige hendelser må forstås ut fra immanente lover.
Naturfilosofi og naturvitenskap har mange røtter, men var stort sett forbeholdt spesielt interesserte før den europeiske syntesen der et rasjonelt prosjekt fikk bærekraft ved universitetene fra 1100-tallet.
For igjen å sitere Habermas har det vært mer en avhengighet enn en konflikt mellom tro og vitenskap. Han ser kristen gudstro som avgjørende for fremveksten av vår tro på muligheten og verdien av objektiv rasjonalitet.
For historikeren Edward Grant lar opplysningstiden seg knapt forestille uten middelalderens tenkere som oppfattet fornuften som avgjørende viktig (God and reason in the Middle Ages, Cambridge University press 2001, side 8-9).
Kristne opplysningsfilosofer som Locke står i en lang tradisjon som handler om mer enn freden i Westfalen, maktpolitikk, grusomheter, intoleranse og dårskap.
Heller ikke fremskrittstanken er en selvfølge. Den er tvert i mot unaturlig, en kulturell mutasjon knyttet til troen på reelle mål bak historien. Historien er lineær, den går ikke i ring eller handler om en forgangen gullalder.
Augustin koblet på 400-tallet i Gudsstaten den jødiske tanken om en hellig og nødvendig historisk utvikling med den greske om naturlig vekst, og formulerte begrepet ”menneskehetens utdannelse” gjennom ulike stadier.
Spørsmålet er hvor opptatt vi ville vært av fremskritt og forbedring uten denne type impulser.
Muligens er det enda mindre selvfølgelig å gå fra en skam-/æreskultur, til en skyld-/tilgivelseskultur. Vi kan vedgå feil, uten å tape ansikt. Idealet er ikke å gjenopprette æren, men å be om tilgivelse.
Skriftestolen har gjort selvkritikk stuerent. At dette i noen politiske tradisjoner kan nærme seg det selvpiskende eller gi ekstra ammunisjon til æreskulturer som ikke vil vedgå egne feil, gjør ikke idealet mindre forbilledlig eller tilsier at det alltid er blitt fulgt.
Når slutter et land å være kristent?
Kanskje når slike verdier ikke lenger er så selvfølgelige at det vekker irritasjon å plassere dem i en bred kristen tradisjon.
Norge er ikke bare et kristent land. Norge er et dypt kristent land.
Om man ikke akkurat kan vente at politikere alltid legger seg flate, hadde det styrket tilliten til enkelte om de av og til vedgikk feil.
Siden jeg nå har trukket frem andre politikeres ikke akkurat imponerende historiekunnskaper, fra Per Willy-Amundsens til Bård Vegar Solhjell, kan det være greit å balansere det hele med Thorbjørn Jagland.
Temaet er altså ikke hvordan man skal balansere politisk når pyramien er snudd eller klare å bygge det norske hus hvis det det slik at "Taket - det som verner huset - er samfunnets verdigrunnlag".
Som hos de to herrer over, er det i stedet perspektiver og historiekunnskap. Mer bestemt på denne bloggen som så ofte den himmelropende mangelen på forståelsen av båndene mellom rasjonalitet og kunnskap, verdier og vitenskap i kristenheten siden antikken.
Noe som er like fremtredende blant norske politikere som i norsk skole, hva man nå oppfatter som årsakssammenhengen.
For Jaglands vedkommende kan vi starte med hans berømte kronikk Snu pyramidene der Norges statsminister slår an tonen med at
Kopernikus, Kepler og Newton rev ned kirkens verdensbilde og dermed dens maktmonopol. De hevdet at jorda ikke var flat, men rund. Jorda var heller ikke universets sentrum.
Opplysningstiden begynte. Ny vitenskap skapte ny teknologi. Dampmaskinen, elektrisiteten, toget, telegrafen og mye annet la grunnlaget for ny industri.
Her kan man problematisere det meste, inkludert påstanden om at det var en ny vitenskap som skapte ny teknologi. Men siden det ikke er plass til så mye i leserbrev, nøyde to personer uavhengig av hverandre seg i Dagbladet 7. oktober 1999 med de første to setningene.
Jeg ventet ikke noe rungende dementi selv om en mail til Jagland førte til et svar fra hans sekretær (som dengang ikke het Lundestad) at dette var svært interessant og skulle videreformidles. Men i det minste tenkte jeg at Jagland ikke ville gjenta disse påstandene.
Forrige årtusen var altså en naiv tid.
Det bør dermed ikke overraske at Jagland som stortingspresident for ti år siden, i kjølvannet av karikaturstriden, brukte myten i en formaning i Aftenposten til muslimske miljøer om å ta lærdom av at kirken kunne endre syn.
Hvordan hadde det gått med kristendommen hvis den fortsatt lærte at jorden er flat? På grunn av kritisk tenkning måtte imidlertid kirken endre sitt verdensbilde og kristendommen overlevde som moralsk og religiøs kraft.
Eller at leder av Nobelkomiteen og generalsekretær for Europarådet skrev i Dagsavisen i 2010 at
Nye vitenskapelige framskritt banet i sin tid veien for opplysningstiden i Europa. Jorda var ikke lenger flat.
Noe som viser at Jagland ikke har gjort nye fremskritt i vitenskapshistorie.
Nå betyr ikke det at vi uten videre kan kaste barnet ut med badevannet. Det er ofte grunner til hjertesukk og retoriske hjelpeløsheter. Amundsen, Solhjell og Jaglands må forstås på bakgrunn av bekymringen for retninger som ikke har det de oppfatter som opplysningsverdier i ryggmargen.
Det er flott at Jagland og andre løfter frem verdien av religionskritikk, ytringsfrihet og karikaturtegninger. Men ikke fullt så flott å undervurdere hvor mye som skal til av religiøse og dypkulturelle ressurser, for ikke å si historiske erfaringer, for å forsvare fornuft og vitenskap, demokrati og likeverd, kritisk debatt og mindretallets rettigheter.
I stedet er det alltid fristende å bruke det at "kristendommen" har endret seg på noen få hundre år, som et argument for at det bør sannelig "islam" også. Men selv om mangt endrer seg over noen generasjoner, er det ikke gitt at alt har endret seg så mye eller på den måten eller av de grunnene som statsledere tror.
For stiller man feil diagnose, er det ikke opplagt at man finner rett medisin.
Et usagn like riktig som at den erstattet ideologier med vitenskap som fundament for politikken.
Eller travhester med telegrammer.
Altså dels feil, dels forvirret, helt ideologisk og uten støtte fra noen vitenskap. Kort sagt et ikke helt uvanlig fundament for moderne meninger.
Dermed var det ikke annet å vente enn ramsalt kritikk fra vanlige mistenkte som den til tider kontrære journalisten Håvard Nyhus. Og har man svelget dette med snøre, krok og søkke, går man kontant ut mot Nyhus, som Inger Merete Hobbelstad i Dagbladet
17. august.
Hun har helt rett når hun forteller at opplysingstiden og endringene den førte med seg er et tema
som synes å få ny relevans annenhver måned.
Det er en overdrivelse si at hun har like mye rett i resten av
artikkelen.
Men Hobbelstad
tilhører en ikke helt taus majoritet som opplever det som en selvfølgelig
sannhet at religion står i veien for fremskritt og
gode verdier. Enten lever vi i et fritt samfunn der sekulære verdier får styre,
eller så lever vi i ufrie samfunn der vi påtvinges religiøse verdier.
Dagens lyse og liberale samfunn er kun blitt mulig etter
en lang kamp mot religion.
Men uansett hvor ofte dette sies, er det altså basert på myter.
Ikke bare fordi det
er selverklærte seierherrers fremstilling av historien. Heller ikke fordi sekulære verdier er dårlige eller alt man kan sette en religiøs
merkelapp på er bra.
Grunnen er ikke verre enn at vitenskap ikke kan brukes som fundament for en gang vitenskap, langt mindre for politikk. Selvsagt kan og må politiske og livssynsmessige valg relatere seg til kunnskap, og der er vitenskap (som økonomi og medisin) svært viktige verktøy.
Men at det er mulig å vite hva som skjer med statsobligasjoner når vi hever rentene, betyr ikke at økonomifaget kan fortelle oss at vi bør heve rentene.
Saken blir ikke mer opplysende av at det Solhjell og Hobbelstad kaller opplysningstradisjonen er et selektivt utvalg av tanker og tradisjoner.
Hvis det er noe som kjennetegner 17-1800-tallet, er det vel så mye fremveksten av hemmelige ordener som frimurere, nostalgi etter en mytisk fortid med en ren og rank religion og retoriske grep som at vi tross alt lever i 1775 eller hvilket år det nå er blitt.
Så er det bare å slippe opp i gryten noen doser løssluppen hedonisme og tro på at det gjelder å spre vestens verdier til resten av verden.
Og røre rundt med tanken om at skal man fremme noe, som f.eks. en kulturradikal ideologi, må man bedyre at det har full støtte fra vitenskap.
Uten at det er så nøye med å fortelle hva i hviken vitenskap på hvilken måte eller hvordan.
Teosofi og rasisme er like mye barn av opplysningstiden som parlamentarisme og relativitetsteorien.
Fra Jinaradasas The First Prinsiples of Theosophy
Det betyr ikke at vi skal avvise "opplysningstradisjonen" med at den er uklar. I stedet betyr det at vi må være nøye med å si at vi spesifikt mener forhold som rasjonalitet og vitenskap, likeverd og medbestemmelse.
Altså tanker som ikke i seg selv er fundert på vitenskap eller sekulære verdier, men som er premisser for vitenskap og politikk. Når noen velger å fokusere på disse, er det basert på det livssynet og den ideologien man har mest sympati med.
Som vi skal se på mandag, har forbausende mange av disse verdiene religiøse røtter som det er greit ikke å skjære helt over.
Det kan tenkes lettere ting enn å begrunne dem rent sekulært.
Men selv om man skulle mislike at minoritetsposisjoner skulle få uforholdsmessig stor politisk makt, eller synes de bruker dårlige argumenter, er det ikke sikkert det er klokt å kaste alle barna ut med badevannet.
Eller se spøkelser ved høylys dag.
Selv en nestleder i SV bør kunne vedgå at det ikke er gitt at vi er i ferd med å snikislamiseres.
Eller at det alltid er negativt å hente idealer eller impulser fra religiøs eller filosofisk tenkning, fra Buddha til Marx.
Solhjell er likevel ikke helt med på dette, i den grad han har tenkt seg om eller er gjengitt korrekt.
Tvert i mot ser han forsøkene på å "gjenreise religionens stilling i samfunnet, i skolen og i det offentlige
rom" som "et av de farligste trekkene ved vår
tid".
Muligens er han trigget av at så mye av utviklingen i Houellebecqs fortelling skjer i henhold til demokratiets spilleregler. Sentrumspartier inngår avtaler og kompromisser med moderate muslimer om gjennomgripende reformer som reduserer arbeidsledighet (ved å få kvinnene tilbake til kjøkkkenbenken) og tilgangen på så usunne ting som svinekjøtt og vin.
Utviklingen skjer gradvis og politisk, ikke ved krig eller terror. Argumentasjonsrekken og prosessen er i stor grad sekulær, enten den handler om økonomi eller helse.
I møte med dette kunne man tenke at Solhjell ville benyttet anledningen til en treffende situasjonsanalyse og kvitte seg med fordommer mot SV.
Han kunne vist at han forstod hvordan stadig flere millioner innvandrere i Europa kan påvirke økonomi, politikk og lovgivning, selv om det ikke skulle komme mer eller mindre moderate muslimske partier. Eller til nød sagt at det er positivt med en muslimsk ordførerkandidat i Oslo.
I stedet velger han å peke på noe annet. Og på trusselbildet skal politikere kjennes.
Det Solhjell ser som et tankekors, er at nesten alle lederne i de tradisjonelle partiene står frem som ... kristne.
Det
er et fenomen som slett ikke er representativt for befolkningen. De
fleste i Norge er sekulære – man er medlem av statskirka, uten selv å
være aktiv kristen. Denne utviklingen synes jeg vi skal tenke over. Vi
må selvsagt klare å mobilisere en respekt for hver enkelts tro, men ikke
uten en absolutt avvisning av religion som noe som skal være med på å
prege samfunnets sentrale institusjoner.
For en nestleder i SV synes moralen klar. Er mange partiledere kristne, er teokrati en nærliggende trussel, eller i det minste står vi i fare for å miste rettigheter.
For religion trumfer selvsagt politiske skiller. Og kristendom handler om religiøse lover. Tror Jonas, Trine, Knut-Arild og Erna på Jesus, er det på tide å advare mot Sharia.
Frykten for religiøse og sekteriske synspunkter er nok grunnen til at en teologiprofessor som Berge Furre aldri har vært aktuell som leder for SV.
Ikke rart SV så klart og tydelig i alle år har advart mot partirepresentanter med kommunistiske sympatier.
Det er likevel få som har beskyldt ham for å bidra til sosialistisk eller kristen ekstremisme, til tross for at han slo tilbake med at andre partier bidrar til islamisme ved å undervurdere farene, og ikke minst at Kristelig Folkeparti har et enormt ansvar
for at flere titalls mennesker reiser ut og slutter seg til terrororganisasjoner, driver med krigshandlinger og massakrerer barn og kvinner der ute. Dette er det Kristelig Folkeparti som har ønsket, og resultatet ser vi i dag.
Selv om det ikke ble opptøyer i gatene fra gamle damer med paraply, slamret Kut Arild Hareide så hardt med vannglasset i Dagsnytt 18-studio at Sandberg nesten var troverdig da han ba om unnskyldning.
At det likevel er tvilsomt å forvente mykere eller klokere fremferd fra Sandberg i årene fremover, viser seg når han skriver i Dagbladet om når religionene kolliderer.
Hadia Tajik vil gi ungdommen
en Koran før islamismen tar dem. Det synes jeg er en merkelig logikk. Å
gi barn og unge en bok som millioner av mennesker allerede tolker
ekstremt, og håpe at de unge ikke vil tolke den ekstremt, kan umulig
være den beste løsningen. Valget mellom ekstrem overtro og moderat
overtro er fremdeles et valg mellom to onder. La oss heller lokke de
unge med bøker og ideer som utfordrer dem til å stille spørsmål ved
selve livet, la de filosofere og utforske meningen med ingenting og alt.
Altså det motsatte av hva bøker som Koranen og Bibelen gjør.
Nå kan man si mye om islam og islamisme, men å sause sammen alle religiøse tekster i én suppe, fordi det finnes ekstremister i en eller flere religioner, er mildt sagt ekstremt, selv om det nok ikke er ekstremistisk.
Forestillingen om at Bibelen er en fasit som i seg selv hindrer folk fra å tenke og stille spørsmål, er like meningsløs som det er malplassert å likestille Koranen og Bibelen.
Ikke fordi deler av Det gamle testamentet ikke er fullt på høyde med eller verre enn sinnaversene i Koranen. Men det gjør altså mer enn noen tødler forskjell at bare én av disse bøkene inneholder Jobs bok, Ordspråkene og Forkynneren, Bergprekenen og 1. Korinterbrev 13.
Det er heller ikke gitt at det gir stor mening å sette likhetstegn mellom et bibliotek og en bok.
Eller å overse historien. Både islamsk og kristen kultur var i middelalderen knyttet til en sterk rasjonell tenkning. Den kristne fortsatte også i renessansen, tross den hermetistisk-magiske vekkelsen som sprang ut i blomst på slutten av 1400-tallet.
Opplysningstiden er utenkelig uten rasjonaliteten middelalderens universiteter formidlet og forsterket.
Etter dette utspillet fra Sandberg er det ingen overraskelse at det ble klirring i kaffekoppene i avisen Dagens spalter. Og at Sandberg følte seg kallet til å gå inn i glassbutikken igjen.
Med et tilsvar som (her er det ingen grunn til å holde på hatten) ikke vil dempe gemyttene. Eller redusere behovet for enda et langt svar til en FrP-representant (som her og her), selv om man i teorien kunne nøyd seg med å replisere med at dette forsterker partiets etterlysning av en bedre skole.
Det er dessverre likevel grunn til å bruke litt fonteplass når han sier til sitt forsvar at Bibelen kan brukes i «totalt ulike
retninger også for å legitimere vold».
Ja, mange slags tekster kan det, også opplysningsfilosofenes - noe som viste seg med all uønsket tydelighet under den franske revolusjonen. Spørsmålet er imidlertid ikke om en tekst kan brukes "i totalt ulike retninger", men hvor lett det er.
Altså hva er den opplagte og naturlige måten å forstå Bibelen på, hvis man passer på å lese også Det nye testamentet?
Selvsagt kan man havne på mindre spontane koknklusjoner etter noen hundre års teologiske eller politiske vektlegginger, endringer i tradisjoner og tildels avanserte tolkningsnøkler - og ikke alltid bare til det verre. Når dette hender, er det uansett sjelden uten historiske årsaker eller provokasjoner.
Korstogene hadde mange årsaker, men ikke at ungdom leste Bibelen.
Sagt på en annen måte er det ikke rent vilkårlig at de første kristne var pasifister og vegret seg i mange hundre år for å bli soldater.
Selv for Sandberg tviler jeg på at voldsbruk er den umiddelbare tolkningen av en tekst der stifteren refser sine nærmeste tilhengere for å ty til sverd - som når Peter hogger øret av en soldat i forsøket på å redde Jesus. Når Jesus i Bergprekenen setter "alle som stifter fred" som et ideal, og Paulus ser Åndens frukt i Galaterberevet 5,22-23 som "kjærlighet, glede, fred, tålmodighet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse", er det ikke aldeles opplagt at en lesning av Det nye testamentet vil legitimere vold.
Det er ikke gitt at krig og terror er det første radikaliserte kristne tyr til.
Imidlertid er det ikke disse idealene Sandberg vifter med lettere Ex Cathedra. Han slår inn flere åpne dører enn han aner med at den beste "motvekt til
radikalisering er å utvikle menneskets iboende rasjonalitet, fornuft, empati og
nysgjerrighet».
Mens han risikerer å få noen i fleisen når han fortsetter med at «nestekjærlighet og
altruisme er utviklingstrekk i menneskelig evolusjon som har resultert i
siviliserte samfunn».
Ja, det kan argumenteres for at altruisme kan være evolusjonært fordelaktig for slektsgrupper, fordi felles gener føres videre. Men at noe kan skyldes evolusjon (som aggresjon, misunnelse, grådighet, selvoppholdelsesdrift eller en driv etter å skaffe slaver som kan malet huset mitt) gjør det ikke automatisk til noe "godt" eller noe vi alltid bør følge. For å sette nestekjærlighet og
altruisme som ideal fremfor aggresjon eller revirmarkering, trenger man mer enn biologiske begrunnelser.
Ikke minst fordi dette evolusjonært synes begrenset til mindre grupper - slekten eller "inngruppen". Overfor "utgruppen" blir mekanismene annerledes - noe som har gjort at stammer ikke direkte har anstrengt seg for å holde fred med naboen.
Det hører også med slik Erik Tunstad forklarer i Evolusjon - basert på en sann historie, at flertallet av evolusjonsforskerne i dag "ser bort fra ekte altruisme og gruppeseleksjon" (side 252).
Hadde nestekjærlighet og altruisme vært sterke biologiske drifter, ville verdenshistorien sett noen smuler annerledes ut, både før og etter steinalderen. Det er ikke tilfeldig at Jesus i lignelsen om den barmhjertige samaritan valgte nettopp utgruppen samaritanerne som "min neste" - og altså ikke min nabo i min egen stamme.
Sandberg er ikke ferdig med feilslutningene der.
For å avslutte med schwung og virkelig stille kristne FrP-kritikere i forlegenhet, trekker han frem slaveriet. Dette synes han å oppfatte som et så sterkt kort at det vil trumfe frem en annen tone fra kristne overfor en fornuftens fanebærer som Sandberg.
Det er eksempelvis ikke på grunn av kristendommen, men på tross av den, at vi ikke lenger aksepterer noen form for slaveri i vår del av verden. Både Det gamle og Det nye testamentet forsvarer og promoterer som kjent den høyst uetiske praksisen som selv Jesus aldri tok avstand fra.
Det er altså svært tydelig at Sandberg ikke har lest særlig mye om Bibelen eller om slaveri.
Som jeg skriver i Da jorden ble flat, handler jødenes hovedfortelling om frigjøring fra slaveriet i Egypt og den senere lengselen etter å vende hjem fra deportasjoner og slaveri i Babylon.
Dette er et gjennomgående tema og noe av det klareste i Jesu forkynnelse. Så viktig at han starter sitt offentlige virke (Lukas 4,16-21) med en regjeringserklæring når han leser høyt fra Jesaja 61:
Han har sendt meg for å kunngjøre at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren.
Tilhørerne forstod umiddelbart at dette handlet om jubelåret i tredje Mosebok 25, 8ff. Hvert femtiende år skulle man gi frihet til alle som bodde i Israel, inkludert slaver. Dette sto i sammenheng med sabbatsåret der alle hebreiske slaver skulle gis fri. Israelitter skulle ikke bli holdt som slaver mer enn seks år (2 Mos 21,2ff) og det mer omfattende jubelåret kom året etter det sjuende sabbatsåret.
Slaveri ble verken ansett som varig, godt eller grunnleggende.
Og det uttrykker i GT flere former for økonomiske og arbeidsmessige forhold. Selvsagt et godt stykke unna dagens stort sett godt regulerte arbeidsliv, men noen ganger er uttrykket ”tjener” mer nærliggende. Blant jødene var det ikke uvanlig å avtale å arbeide for andre for å få til livets oppholdelse eller rett og slett for å betale gjeld.
I et økonomisk knapphetssamfunn uten trygdeordninger var dette en måte å sikre overlevelse.
Selv om GT ikke avvikler alle former for slaveri som sådan, innførte man ikke slaveriet. Det tilhørte en gammel orden i alle land. Slaveriet hadde vært naturlig og tildels dominerende i tusener av år - og skulle være det i tusener av år fremover i de fleste kulturer.
Å endre økonomiske systemer er ikke gjort over natten eller århundrene. Men staten Israel gikk langt i å begrense overgrep mot slaver, og ga altså frihet etter noen år.
Jesus forsterker dette og erklærer at han er kommet for å sette alle slaver fri, og føre alt - også det økonomiske - tilbake til en rettferdig fordeling. Dette er et av avsnittene som tydeligst antyder hans selvforståelse som Messias - kongen som skulle skape velsignelse for alle folkeslag.
Nå er det mulig å lese Bibelen på flere måter. Det er ikke vanskelig å finne vers i GT som regulerer slavehold i staten Israel, eller i NT som formaner slaver til ikke å gjøre opprør. Men bibellesning handler ikke om cut & paste av ti setninger fra GT og NT inn i en lovbok.
Det handler ikke om vers, men om visjon.
Kort sagt er det ikke slik at Bibelen "forsvarer og promoterer" slaveriet. Det finnes ikke noen befaling om å gå ut i verden og gjøre alle folkeslag til slaver.
Den sentrale visjonen er ikke å undertrykke andre, men at det ikke er forskjell på slave eller fri.
Effekten var umiddelbar. De fleste i menigheten i Efesos var slaver. I Lille-Asia generelt avviste kristne slaveri som synd og altså brudd med naturretten og kristen tro. De tilbød åpent rømte slaver asyl. Det ble et stort ideal å frigi slaver. En av de første pavene var selv slave.
Som Carl Grimberg trekker frem i bind 6 av hans verdenshistorie var det slik at
Ved gudstjenesten og i menighetslivet fikk kanskje de stakkars slavene for første gang føle seg som mennesker. Det var ingen forskjell på herre og trell.
Selv om de første kristne ikke gikk i bresjen for noe så radikalt som å avskaffe slaveriet, ble frigivelse av slaver sett på som et av de klareste uttrykkene for å gjøre godt. Dermed ble slaveriet underminert og etterhvert avskaffet i kristne land. Dette var så tydelig knyttet til Kirken at ordet for frelse i Norge, stammet fra frigivelse av slaver. En frigitt trell fikk fjernet halslenken og ble kalt frihals, et ord som vi kjenner igjen i frelst.
Vi finner dermed sterke røster mot slaveriet hos flere kirkefedre. Muligens sterkest uttrykt hos Gregor av Nyssa (ca. 335-395) i en preken i 379. Han behandler ikke bare slaveri som noe uunngåelig som kristne ikke bør involvere seg i utover det som måtte være nødvendig, men tar umisforståelig avstand fra hele institusjonen. Å ta fra andre den frihet som de er gitt av Gud gjennom Jesus, er å bryte og snu opp ned på Guds lover som ikke gir noe menneske slike fullmakter. Selv ikke Gud har makt til dette.
Når slaver kjøpes, kjøpes samtidig all deres eiendom. Men siden hvert eneste menneske er satt til å råde over alle jordens rikdommer, kan det aldri finnes nok penger til å kjøpe dem eller deres eiendom.
Gregor var dessverre ikke den eneste på banen. Etter hvert som kirken ble en del av maktapparatet, begynte imidlertid kompromissene med etablerte samfunnsordninger og ”sunn fornuft”. Kirkefedre som Augustin kunne dermed argumentere for at selv om slaveriet ikke var en del av naturretten, var det heller ikke absolutt forbudt.
Samtidig inspirerte man til mer humane lover. I Justinians lovverk på 500-tallet ble slaver ikke oppfattet som gjenstander, men som mennesker. Et utslag var dødsstraff for eiere som tok livet av slaver.
Likevel lot fortsatt kristne seg inspirere enda mer av Bibelen, som Irlands sagnsomsuste apostel Patrick i første halvdel av 400-tallet. Han så slaveri som en “grusom og unevnelig forbrytelse” og krevde kompromissløst at kristne skulle vise sin motstand mot slaveriet. Mot alle odds fikk han slutt på slaveholdet i Irland og en dramatisk reduksjon i drap, blodhevn og stammekrig.
Hva så med "negerslaveriet"? Det foregikk da virkelig i land som kalte seg kristne?
Ja, men det skyldtes ikke at noen på 1500-tallet leste Bibelen og fant ut at nå måtte vi holde slaver igjen. Grunnen var i stedet nettopp Sandbergs idealer - fornuften og empatien, hånd i hånd med god økonomisk politikk.
Nettopp høymiddelalderens rasjonelle tradisjon gjorde at man forholdt seg stadig mer positivt til den største tenkeren av dem alle, Aristoteles. Og i følge ham tilsa fornuften forskjell på mennesker. Naturen viste oss at noen var født til å være herskere, andre til å være slaver.
Dette gikk likevel ikke helt hjem, før conquistadorene erobret Sør- og Mellom-Amerika og trengte gruvearbeidere. Lokale indianere, strøk fort med. Dels i empatiens navn og enda mer i grådighetens så man seg om etter mer hardføre slaver.
Løsningen var afrikanere.
Tross sporadiske protester mot hele opplegget og varige oppfordringer til mer human behandling, fortsatte slaveriet og spredde seg til flere nasjoner.
Men etterhvert kom det stadig sterkere protester, ikke minst fra vekkelsespredikanter som John Wesley. Mens fornuftens fanebærere som opplysningsfilosofen David Hume (1711-76) argumenterte sterkt for slavehold som viktig, permanent og moralsk.
Selv om kristne politikere som William Wilberforce (1759-1833), sterkt inspirert av
Wesley, kjempet innbitt mot slavehanden, fortsatte økonomer og jurister å
forsvare den med rent sekulære argumenter.
I The Pro-Slavery Argument (1853) forsvarte
økonomer som Thomas Dew slaveriet.
Professoren Thomas Dew (1802-1846) argumenterte som Hume på økonomisk og filosofisk grunnlag for slaveriet som det beste også for slavene selv.
Juristen John Calhoun (1806-1859), senere visepresident, fulgte opp med tunge argumenter, uten å ty til teologi.
Dette skapte et tankeklima som også enkelte sørstatsprester fulgte opp. I 1836 ga James Smylie ut den første av en liten serie bøker som de neste par tiårene hevdet at slaveri var et positivt gode og støttet i Bibelen.
Kanadiske, skotske, engelske og franske teologer var ikke imponerte.
Argumentene hadde ingen spesiell støtte utover hvite i Sørstatene. Som også i noen grad fant støtte i det amerikanske skillet mellom religion og politikk. Hadde først staten vedtatt noe, var det ikke de religiøses oppgave å bekjempe det.
En politisk holdning som Per Sandberg ikke ville føle seg helt fremmed for.
Vi ser altså at realiteten er motsatt av hva Sandberg hevder. Selv om Bibelen ikke er et politisk kampskrift mot slavehold med detaljerte løsninger for en alternativ økonomi og sosiale ordninger, finner vi så mange undergravende avsnitt og verdier at det er vanskelig å utvikle en konsistent teologi til støtte for slaveriet.
Det er langt fra tilfeldig at nettopp kristne aktivister spilte en så avgjørende rolle for å stanse slavehandelen og slaveriet i USA og Det britiske imperiet. Det som holdt igjen var et godt stykke på vei sekulære, ikke-teologiske, økonomiske og fornuftsbaserte argumenter.
Mens den viktigste inspirasjonskilden for svarte i USA til å holde ut og kjempe for sine rettigheter var ... Bibelen.
Få temaer avslører mangel på prinsipiell tenkning bedre enn religion (hva nå det er). Jeg snakker da interessant nok ikke om de religiøse (hva nå det er), men om religionskritikerne.
Stämmer det att vi får ett bättre samhälle om fler människor utövar och
praktiserar religion, så som de stora religiösa samfunden påstår? Tack
vare nya omfattande data kan vi i dag besvara frågan – och svaret är
nej. Människor i religiösa länder litar mindre på varandra, och
korruptionen är högre.
Måten denne undersøkelsen brukes på, bekrefter at ateister ikke er dårligere til å misbruke vitenskap enn kristne. For
det første er det altså ikke slik at Religion (hva nå det er) eksisterer i klare og tydelige størrelser som kan måles med en måleenhet R.
Ser man seg rundt, vil man fort oppdage at religion kommer i svært mange farger og fasonger. Tibetanske buddhister oppfatter ikke verden helt som bedehusfolket i Tysvær. Noen religioner kan oppfatte alt som forutbestemt eller styrt av krefter utenfor min kontroll, enten vi snakker fatalisme eller determinisme (altså omtrent som mye ateisme hevder).
Mystikere søker en høyere virkelighet enn den materielle. Hedonister lyster ikke etter protestantisk arbeidsetikk.
I stedet for å spørre om hvordan man ser på tro og rasjonalitet, ansvar og arbeidsetikk, skam-ære, tilgivelse, stammekultur, selvoppofrelse, kastevesen og reinkarnasjon, har man spurt om hvor stor rolle religion (hva nå det er) har i respondentens liv.
Frågorna handlar om i vilken utsträckning personen ifråga uppfattar
sig som en religiös person, hur ofta man deltar i gudstjänster, hur
betydelsefull man anser att religionens gud(ar) är i ens liv, om man
tror på gudomlig kraft, om vederbörande tror på ett liv efter döden och
om personen ifråga får tröst och kraft av någon religiös tro. Genom att
addera svaren på dessa sex frågor har forskarna skapat ett ”religions-index” för de undersökta länderna som kan sägas mäta den genomsnittliga
graden av religiositet i respektive land.
Når Rothstein ikke problematiserer dette, er det vanskelig å tenke annet enn at religion for ham er en stor blanding av alt mulig som noen måtte tro på. Og
tror man at tro er det motsatte av viten, tror man at alle som tror er irrasjonelle.
Begynner man først å tro noe som helst, kan man tro hva som helst.
Dermed handler det ikke om hva man tror, men at man tror. Fokus er ikke på metafysikken eller ontologien eller etikken, men på epistemologi.
Spørsmålet er ikke hvilket land man har landet i, men om man har brukt fly.
En av mange figurer man kan lage på bakgrunn av World Values Survey, her fra 2005.
Det hele er som å undersøke hvordan den kjente størrelsen politikk (med måleenhet P) påvirker et samfunn. Siden land med høyest valgdeltakelse ofte er diktaturer, og land med flest aktive i demonstrasjonstog ofte er i økonomisk krise, ser vi at politikk fører til dårlige samfunn. For
det andre viser ikke det at noe er bra eller dårlig i land med mange "religiøse" at årsaken til at noe er slik er andelen "religiøse" og dermed "religion".
Korrelasjon er ikke det samme som kausalitet, selv når man bedriver religionskritikk.
Dermed har forskere som
har sett på slike undersøkelser, pekt på ulike forklaringsfaktorer. Flere ser dette som uttrykk for at man i samfunn med
dårlige livssvilkår i større grad søker trøst i religion,slik Rothstein
er inne på, men avviser, litt vel fort ut fra en amerikansk
undersøkelse.
En
given invändning mot detta resonemang har länge varit att människor som
lever under svåra förhållanden i sin desperation har större anledning
att vända sig till religionen. Denna invändning har emellertid nyligen
slagits i spillror av undersökningar
från det ekonomiskt välmående USA. När man där jämfört barn som växer
upp i religiösa och sekulära familjer visar sig de senare vara mer
toleranta, mindre rasistiska, mindre nationalistiska och de löpte mindre
risk att hamna i fängelse. Således, även i ett ekonomiskt synnerligen
rikt land som USA ser vi denna icke-effekt av religion på etiskt
handlande och moral.
Men her sporer Rothstein av igjen. I stedet for å se på faktorer som økonomi, utdannelse, hvor lenge man har bodd i USA, trosretning, IQ eller arbeidsløshet, blir alt redusert til "religiösa och sekulära familjer".
Samspill over tid mellom mange forhold vurderes ikke. Hvorfor kan ikke
samfunn påvirke religion vel så mye som religion kan påvirke samfunn?
Det er sjelden å se et tydeligere tunnelsyn. Ikke uventet har generaliseringene i artikkelen møtt skarp kritikk fra religionsvitere somJonas Svensson og teologer som Stefan Gustafsson og Joel Halldorf.
Nettopp fordi religioner er forskjellige, vil religioner
og samfunn kunne vekselvirke på ulike gode og dårlige måter. Nettopp fordi forhistorie og økonomi og utdannelse er forskjellige, vil familier ha ulike grader av toleranse og kriminalitet.
For
det tredje kan man ikke vurdere hva som påvirker samfunnsforskjeller bare ut fra snapchat snapshot. Verken Skandinaviske velferdssamfunn eller
andre kan forstås løsrevet fra idestrømninger over flere hundre år.
Skal vi forstå Norges utvikling siden 1800-tallet, er det ikke sikkert vi helt kan hoppe over Hans Nielsen Hauge. Ikke mange hevder at Kirkens krav om allmenn leseopplæring bare hadde uheldige konsekvenser. Det er ikke sikkert det var potetprester som skapte nødsårene i Norge under Napoleonskrigene.
Skal vi forstår Vestens utvikling, er det ikke gitt at vi bør utelukke Max Webers analyser av protestantisk arbeidsetikk, selv om den har lengre røtter.
Det er ikke slik at protestantismen skapte stor korrupsjon, mistillit og fattigdom i Norge og at alt dette ble borte takket være dalende kirkebesøk på 1970-tallet.
Vi er heller ikke garantert velfungerende samfunn og familier bare vi har en tilstrekkelig lav andel religion (hva nå det er).
For
det fjerde er dette ingen ny debatt. Den var tvert i mot utgangspunktet for kapitlet 7 premisser for et godt samfunn i Gud i grunnloven i fjor.
Og da kan det være greit å gjengi innledningen før du løper og kjøper resten.
7 premisser
for et godt samfunn
Noen hevder at Norge klarer seg fint uten gudstro. Skal vi forstå hva som
gjør et samfunn bærekraftig, er ikke den beste metoden å ta et snapshot av
hvordan det ser ut nå. Mange av våre idealer har røtter.
«Hvis man vil ha et samfunn med lav spedbarnsdødelighet, der
mange mennesker lever lange liv med god helse, der de er fornøyd med livet, der
det er en høy grad av tillit mellom innbyggerne, der det finnes god tilgang til
rent vann, der det er lav korrupsjon, der den økonomiske velstanden er høy og
ganske jevnt fordelt – bør man da arbeide for et samfunn der religionen spiller
en viktigere rolle? Svaret er klart og entydig nei».
Bo Rothstein mener å ha belegg for dette i World Values Survey.[ii]Landene som scorer høyest på velvære,
utdanning, trygghet, likestilling og demokrati er Sverige, Danmark og Nederland.
Siden dette er verdens mest sekulære land, er det nærliggende å tenke at
religion er årsaken til at noen land scorer dårligere. Konklusjonen er i så
fall enkel: Det beste vi kan gjøre for et land er å redusere religionenes innflytelse.
Rothstein er ikke alene. Den
amerikanske sosiologen Phil Zuckerman konkluderer med at skandinaviske
velstandssamfunn er sterkt knyttes til sekularitet. Han mener dette ikke er
tilfeldig. Ikke bare er det ingen «åndelig årsak» til skandinavisk velstand, religion
er generelt «en av hovedkildene til spenninger, vold, fattigdom,
undertrykkelse, ulikheter og uorden».[iii] Sverige og Danmark er land der
religion spiller liten, om noen rolle. Dermed gjelder det å fremme sekulære
samfunn.
Men er det egentlig så enkelt? Oppslaget
i Fri Tanke fikk fort en presisering:
«Det er viktig å presisere at det IKKE ER DEKNING for å lese noen slike
årsakssammenhenger ut av World Values Survey. Samvariasjon og korrelasjon
trenger ikke bety at det er en årsakssammenheng. Det er en klassisk feilslutning
å tro dette. Så også her».[iv]
Er årsaken omvendt?
Selv om
undersøkelsen ikke viser at religion fører til dårlige samfunn, er det forskere
som argumenterer for en årsakssammenheng - andre veien. Kan det tenkes at velstand
og sosial trygghet fører til mindre religion? Pippa Norris og Ronald Inglehart i
nettopp World Values Survey hevder at
religion henger sammen med trygghet. I samfunn med lite sosial eller
eksistensiell trygghet har religion fremgang, mens den i samfunn med stor
trygghet går tilbake. Når det er mer religion i USA enn i Europa, kan grunnen
altså være at mange amerikanere opplever mindre trygghet.
Skal vi vurdere om religion kan påvirke samfunnet, er det
viktig å se på lengre linjer. Et øyeblikksbilde av dagens Skandinavia gir ikke
mer forklaringskraft enn en reprise av innspurten av 5-mila i VM. Vi kan ikke forstå
resultatet uten å ta hensyn til løpernes trening og forberedelser.
Samfunn må forstås av mer enn samtid. Velferd er ikke
oppstått av intet, den har en historie. Verdier og visjoner som bidro til å
bygge samfunn i fortiden, kan være andre enn hva flertallet står for i dag.
[iii]
Zuckerman, side 30 og 18, som sitert hos Lejon.
[iv]
Presisering 02.02.2012, av oppslaget Ingen
positiv sammenheng mellom religion og samfunnsmoral, http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=8744. I samme forbindelse ble overskriften
endret fra Religion er ikke bra for samfunnsmoralen.
Verdidebatter kjennetegnes ikke alltid av verdifulle innspill, men Harald Eia skal ha honnør for mer interessante enn vafler. Det nærmer seg likevel kategorien eksentrisk når han hevder at Norges historie begynner i 1750, og ikke på 1000-tallet. For spørsmålet er ikke bare om vi kan være barn av opplysningstiden, men hvem den er barn av.
