Del 2 - Gjør evolusjonen oss til dyr?

Som vi var inne på i går om det er umoralsk å tro på evolusjon, finnes mange slags innvendinger mot at kristne kan "tro på" evolusjon, fra kreasjonistisk og nyateistisk hold.

Uten at disse alltid er helt sammenfallende.

Vi fortsetter med dem som altså påstår at det er farlig å tro vi alle er del av en felles biologisk utvikling fordi

Evolusjon gjør oss til dyr slik at vi ikke er unike eller høydepunktet i skaperverket 

Ja, evolusjon gjør oss til et dyr, nærmere bestemt mennesket. Men at vi er dyr bekrefter bare en helt alminnelig og tradisjonell oppfatning. Det har vært den opplagte og alminnelige tanken så langt tilbake vi har hatt øyne å se med - også blant teologer og kristne filosofer.

Dermed kan vi lese hos middelalderfilosofen Thomas Aquinas at "mennesket er av samme 'genus' som andre dyr" (Del 1, spørsmål 75, del 3).

Spørsmålet er altså ikke om vi er dyr, men hva slags dyr vi er.

Hvorvidt vi er blitt til rent naturlig, eller det som samme Thomas betegner som sekundære årsaker (naturprosesser) eller ved direkte guddommelig inngrep (primærårsaker) endrer oss ikke til å være noe annet enn dyr.

Augustin mente rundt år 400 i hans studie av den bokstavelige betydningen av Første Mosebok (De Genesi Ad Litteram) at naturen hadde gjennomgått en utvikling. Gud hadde lagt ned "frø" i den og potensialet i disse var blitt realisert over lang tid, enten vi snakker om trær eller mennesker.

At vi kan forklares naturlig er altså ikke noe nytt.

De fleste jeg kjenner er enige i at vi er barn av våre foreldre. Det er kort sagt vanskelig å avvise noe så skummelt som  foreldreteorien for å forklare meg, rent naturlig.

Men at jeg biologisk sett er blitt til ved samme prosesser som andre skapninger, sier ingenting om min verdi eller unikhet eller plass. At gull er blitt til ved samme prosess som gråstein, bestemmer ikke verdien. At alle snøfnugg er unike sier ingen ting om deres verdi.

At hvit fluesopp er blitt til ved samme prosess som kantareller bestemmer ikke plasseringen på menyen.

Like selvsagt gir ikke evolusjonen oss hedersplassen i seg selv.

Noen tenker eller føler da at menneskeverdet er truet. Spørsmålet er imidlertid ikke om vi er blitt til ved sekundærårsaker som kan knyttes til foreldre og andre fossiler, men om det er hele historien. Er naturlige forklaringer de eneste som kan tenkes, er det vanskelig å forsvare noe iboende menneskeverd.

Men at det forekommer sekundærårsaker er ikke noe argument mot primærårsaker. Selv om det i 2. Mosebok 14,21 fortelles at Sivsjøen delte seg i to etter en kraftig vind, er ikke det et argument for at Bibelen sier det kun var naturlige årsaker.

At det har skjedd en evolusjon er ikke noe argument mot en skapelse.

Uansett handler menneskeverd og rolle i skapelsen ikke om jeg er et pattedyr med en biologisk forhistorie. Spørsmålet er ikke hvor vi kommer fra, men plassen vi er gitt og oppdraget vi har fått.

Vi ser da også at det er fullt mulig å tro på menneskeverdet selv om vi mener vi er blitt til ved evolusjon, enten vi er kristne eller ateister.

At vi ikke kan være skapelsens høydepunkt fordi vi er blitt til ved evolusjon, er kort sagt ikke et høydepunkt blant argumenter mot evolusjon.

Del 1 - Umoralsk å tro på evolusjon?
Del 3 - Stjeler evolusjonen sjelen?
Del 4 - Gjør evolusjonen livet meningsløst?
Del 5 - Umoralsk å skape ved evolusjon?
Del 6 - Evolusjon eller skapt i Guds bilde?
(Serien er inspirert av et upublisert utkast til en artikkel i samarbeid med Jan Tellefsen).

Konspirasjon mot kvinner

Noen ganger fremgår det mer enn ellers at det ikke så nøye med midlene når noen ønsker gjennomslag for sin politikk. Ett av de klassiske trekkene er å stenge meningsmotstandere inne i båser med en lukt det er umulig å bli kvitt.

Samtidig er det viktig ikke å bli så negativ at det slår tilbake. Derfor er det blitt stadig mer sjeldent å kalle andre enn høyreekstremister for fascister eller slå noen i hartkorn med Hitler.

Nå skulle man tro at dette la noen begrensninger, men heldigvis for formålet finnes land og ledere som har samme funksjon. Skal man si at noe er ille kan man jo alltids bruke uttrykket middelaldersk, men det gir om mulig enda mer effekt å trekke inn Iran.

Dermed overrasker det ikke når deltakere på årets konferanse i FN-kommisjonen for kvinners status, i følge en NTB-melding slår sammen det de oppfatter som verstinger.

Diplomater fra Vatikanet, Iran og Russland leder an i arbeidet for å fjerne formuleringer i slutterklæringen om at religion og tradisjoner ikke kan brukes som påskudd til å hindre myndighetenes plikt til å eliminere vold mot kvinner og barn.

De motarbeider også henvisninger til voldtekt utført av en kvinnes ektefelle, sier diplomater som deltar på konferansen som åpnet mandag.

Av dette lærer vi altså at Vatikanet og gode katolikker forsvarer vold og voldtekt, særlig når det rammer barn og kvinner. Uten forbehold, uten nyanser, uten en eneste kildehenvisning eller sitat av hva som egentlig er debatten.

I stedet trekker man fram noen av de verste tilfellene fra nyhetsbildet.

Siden forrige konferanse er situasjonen for kvinner i mange land anskueliggjort av attentatet på den pakistanske jenta Malala Yousufzai, som drev kampanje for jenters rett til utdanning, og alvorlige voldtektssaker i India og Sør-Afrika.

De som leser artikkelen vil altså fort tenke at Vatikanet støtter dette.

Det blir ikke mer informativt når vår egen  likestillingsminister siteres.

Vold mot kvinner må ses på som menneskerettighetsspørsmål som ikke har noe å gjøre med kultur eller tradisjoner, sier barne-, likestillings- og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen til nyhetsbyrået AFP.

Og her har Vatikanet en helt sentral rolle.

Hun peker på at Vatikanet, konservative religiøse krefter i USA og Europa og katolske og muslimske land slutter seg sammen for å hindre at kvinners rettigheter respekteres.

– Hyklerisk. - Det er dessverre mange konservative politikere og land som tradisjonelt har nektet kvinner rett til selvbestemmelse og deltakelse. Blant annet er Vatikanet veldig sentrale. Selv om de bare er observatør i FN, har de et veldig effektivt arbeid for å slå tilbake rettigheter som er oppnådd og hindre at vi kommer videre. De er i en allianse med blant annet Iran, Saudi-Arabia, Russland, Nicaragua og Malta, sier Thorkildsen.

Mens Thorkildsen altså med rette mener vold mot kvinner hverken kan eller bør begrunnes i kultur eller religion, forsvarer angivelig Vatikanet dette.

Det handler om mangel på anerkjennelse av kvinners rettigheter, om maktmisbruk, om manglende likestilling, og om en god dose hykleri, sier likestillingsministeren til Dagbladet.

Uten at NTB, Vårt Land, Dagbladet eller andre på noen som helst måte opplyser oss om hva dette faktisk, klart og konkret handler om.

Og det er litt dumt, fordi utrente øyne som måtte finne på å google fort finner en rekke uttalelser fra Vatikanet og samlinger av katolske biskoper som tar sterke og kraftige oppgjør med vold mot kvinner, som f.eks. i et såpass viktig land på dette området som India.

The bishops stress that "violence against women and children - not only rapes, but all cases of female infanticide and feticide, harassment, rape, honour and dowry killings - crumble the pillars of society and the nation, stopping the path to peace and prosperity. To defeat these plagues, the CBCI reiterates the importance of "total formation of the person, which should help parents, teachers, elders, spiritual leaders and authorities," and the futility of "dehumanizing measures such as the death penalty or chemical castration." The desire for revenge "must give way to forgiveness," noting that "human life is a precious gift of God, which no one has the right to take away.""

Og dette er altså ingen isolert uttalelse, enten det vinkles som dette eller som dette eller som dette eller som Johannes Paul IIs brev her eller den lengre uttalelsen her.

Resultatet av denne type oppslag er den vanlige, særlig når Den katolske kirken er involvert. I stedet for en informert samtale om standpunkter og begrunnelser, forsterkes tradisjonelle fordommer og fiendebilder.

I stedet for en praktisk presentasjon av ulike ståsteder slik at man kan ta stilling til saken får man en kampanjejournalistikk - antagelig uten at journalisten er seg det så veldig bevisst.

Nå er det ingen grunn til å gjøre seg dummere enn man er. Selvsagt er det Thorkilden og andre har i bakhodet at paven, biskoper og kardinaler ikke akkurat har stått i kø for å fremme likestillingslover, og enda mer Vatikanets syn på abort og prevensjon.

Siden dette legger begrensninger på "kvinners reproduktive rettigheter", er Vatikanet klart kvinneundertrykkende og (muligens i følge en eller annen logikk) tilhenger av vold mot kvinner.

I likhet med all religion, nesten alltid, slik lederen av Human-Etisk Forbund sa i anledning 8. mars i fjor:

Religion har alltid, nærmest uten unntak, blitt brukt for å bekjempe retten til selvbestemt abort og andre grep for å styrke likestillingen og kvinners rett til å leve livene sine som de vil uten å holdes nede av sitt kjønn.

At denne debatten kan vinkles noe annerledes, inkludert til å handle om kampen mot at jentefostre aborteres i land som India, nevnes ikke. I stedet for å se det i lys av spørsmål knyttet til livsrett og menneskeverd, inkludert i hvilken grad fostere bør ha en form for menneskerettigheter, blir det utelukkende presentert som en kamp om likestilling.

Dette er ikke redelig, ikke ryddig og handler ikke om en rasjonell etikk eller argumentasjon.

Saken fra min side er ikke at kun en eneste konklusjon er mulig eller menneskelig, men at denne type massivt ensidige vinklinger uten argumentasjon hverken øker forståelsen, fremmer likestilling (hva nå det er) eller motvirker hykleri.

Gule som ekstremist

Det er et tegn i tiden, og ikke bare fordi vi feirer den kjære kristne høytiden advent, at Natt&Dag har et temanummer om Gud.

Mye tyder altså på Gud er litt sånn som internett, kommet for å bli.

I likhet med dem som ikke holder seg til noen gudstro.

En av de som blir intervjuet er Lars Gule, tidligere generalsekretær i Human-Etisk Forbund og nå postdoktor ved Høgskolen i Oslo og Akershus og aktuell med boken Ekstremismens kjennetegn.

En hyggelig og oppegående kar som ikke er redd for å si fra om ekstremisme og dårlige debatter. Men som man, når man ser litt etter, kan ane har noen blindfelter. Uten at han akkurat er alene om det.

For Gule er dette tydelig når han snakker om gudstro og ekstremisme

Når blir troen ekstrem?

– Enhver tro som legger til grunn forhold ved virkeligheten som ikke stemmer overens med våre beste kunnskaper, nemlig det vitenskapen frembringer, er ekstrem. Så hvis du tror at det finnes en gud, stemmer ikke det med virkeligheten slik vitenskapen avdekker den, og det er ekstremt.

Nå er det nok mulig å forstå hva Gule mener, men når han snakker i såpass store bokstaver ender han med å erklære oss alle som ekstremister. Siden vi altså alle tror på ting som ikke stemmer overens med, eller en gang kan la seg begrunne ut fra, vitenskap.

Som den filosofiske posisjonen at vitenskapen er den beste eller eneste vei til kunnskap, også når det gjelder tilværelsen som helhet - som i spørsmålet om det finnes noe mer enn natur.

Altså noe som minner om posisjonen scientisme.

Selv om Gule bruker ordet ekstremisme på flere måter, gir et slik ord aldri positive assosisjoner. Og det gjelder altså alle som tror.

Enhver troende er altså en ekstremist?

– Ja, da er du en deskriptiv ekstremist. Når du tror på en gud. Det betyr ikke at du er en moralsk eller normativ ekstremist, men hvis du tror på noe som ikke kan bekreftes på rasjonelt vis, så har du en oppfatning som strider mot våre beste kunnskaper, og det er en ekstrem oppfatning.

Det blir ikke mindre ... ekstremt når han i neste steg selv fremmer noe som «ikke stemmer overens med våre beste kunnskaper, nemlig det vitenskapen frembringer», altså menneskets verdighet:

Dersom man ikke tror på at mennesket har iboende

verdighet og at denne verdigheten gjelder for alle, er det også en form for ekstremisme?

– Ja, det er normativ ekstremisme og den logiske konsekvensen av det er at man går og henger seg. Velbekomme. Man må kunne forvente at folk er villige til å ta konsekvensene av det de preker. Meningsfull samtale handler om at man har tillitt til at folk faktisk mener det de sier, i den forstand at de er villige å gjøre noe for å bevise at det er riktig. Det finnes ikke gode grunner til å nekte andre en verdighet og de grunnleggende rettigheter man selv gjør krav på. Dermed blir det selvmotsigende å avvise andres menneskeverd. Ellers har man ikke menneskeverd selv – og kan gå å henge seg.

Spørsmålet gikk altså på om man ikke tror på at mennesket har iboende verdighet. I de tilfellene er det plutselig mangelen på tro som gjør noen til ekstremister - selv om de da kalles normative og ikke deskriptive ekstremister.

Hvordan Gule vil argumentere for at vi har en iboende verdighet, og ikke kun mer pragmatisk eller juridisk er blitt gitt noe i den retning som samfunnsmedlemmer e.l., er i det hele tatt et interessant spørsmål.

Vi ser uansett at Gule argumenterer ut fra en ikke vitenskapsbegrunnet tro (eller ikke rasjonelt bekreftet tro), på forpliktelser og logikk, der han altså synes å tro at vi er forpliktet til ikke å opptre selvmotsigende.

Logikken blir ikke bedre av at han ikke begrunner at det er selvmotsigende å hevde at en selv har høyere verdighet enn andre. Hvis det ikke finnes noen reelt sett iboende verdighet, kan det jo brukes mange pragmatiske og relative begrunnelser (som rikere familie, bedre allianser, flere våpen, mer gunstige gener for artens overlevelse osv.).

Noe som er grunnen til at jeg gjerne ser at vi alle blir så ekstreme at vi tror vi er forpliktet til å oppføre oss som om vi har en iboende verdighet.

Kort sagt lever som om det finnes en Gud.

Absurditeter og likeverd

Hvis noen lurer på hvorfor jeg ikke blogger i dag, er grunnen blant annet at det omtalte gudspanelet var på radio i går og at enkelte dermed har trukket noen ... konklusjoner.

Vi siterer:

De fleste vil mene at alle mennesker har lik verdi, helt uavhengig av om Gud eksisterer eller ikke. Enkelte, og blant dem landets fremste kristne apologet, er imidlertid av en helt annen oppfatning.

Klarer så denne meget fremsteste nasjonalapologeten å svare? Har han dummet seg ut? Gjemmer han seg i kunnskapshullene sammen med Gud?

Det er bare å følge godt med på den informasjonen som blir gitt.

Rasisme og rasjonalitet

Det er mange måter å begrunne menneskeverd og moral på, på samme måte som det er mange måter å avfeie dette på, eller i hvert fall gjøre unntak her og nå, for meg.

Som i "egentlig er jeg for militærtjeneste, men ikke meg akkurat nå".

En av de viktigste etiske utfordringene er dermed å motvirke ikkemegakkuratnåismen som fra tid til annen, for ikke å si stadig, forlater jungelen og herjer by og land, land og strand, mann mot mann.

Men hvordan er det så med rasismen? Er det slik enkelte hevder at det er takket være en gryende evolusjonsvinkling og ikke minst sosialdarwinismen at denne fikk sånn vind i seilene på 1800-tallet? Eller var tvert i mot Darwin redningen, siden han (og hans etterfølgere) viste hvor nært biologisk beslektet vi er, og ikke bare med andre mennesker, men med andre dyr?

Slik at man kunne bli kvitt disse sterke og utbredte teologiske begrunnelsene for rasisme, kjent fra et utall omtaler av en ... liten håndfull sørstatsteologer.

Muligens er det tanken på de sistnevnte som har fått enkelte til å hevde at

. . .it was Darwin who first put together a coherent and tenable account of why we exist. Darwin made it possible to give a sensible answer to the curious child whose question heads this chapter [Why are people?] We no longer have to resort to superstition when faced with the deep problems: Is there a meaning to life? What are we for? What is man? After posing the last of these questions, the eminent zoologist G. G. Simpson put it thus: 'The point I want to make now is that all attempts to answer that question before 1859 are worthless and that we will be better off if we ignore them completely.' (Richard Dawkins, i The Selfish Gene, som sitert her).

Men hva mente man så før 1859?

Eller drøyt 1400 år før det igjen.?

La oss se hvordan en ikke helt ubetydelig størrelse som Augustin tenkte om spørsmålet.

Whether Certain Monstrous Races of Men are Derived from the Stock of Adam or Noah's Sons. 

It is also asked whether we are to believe that certain monstrous races of men, spoken of in secular history, have sprung from Noah's sons, or rather, I should say, from that one man from whom they themselves were descended. For it is reported that some have one eye in the middle of the forehead; some, feet turned backwards from the heel; some, a double sex, the right breast like a man, the left like a woman, and that they alternately beget and bring forth: others are said to have no mouth, and to breathe only through the nostrils; others are but a cubit high, and are therefore called by the Greeks "Pigmies:" they say that in some places the woman conceive in their fifth year, and do not live beyond their eighth.

So, too, they tell of a race who have two feet but only one leg, and are of marvelous swiftness, though they do not bend the knee: they are called Skiopodes, because in the hot weather they lie down on their backs and shade themselves with their feet. Others are said to have no head, and their eyes in their shoulders; and other human or quasi-human races are depicted in mosaic in the harbor esplanade of Carthage, on the faith of histories of rarities. What shall I say of the Cynocephali, whose dog-like head and barking proclaim them beasts rather than men? 

But we are not bound to believe all we hear of these monstrosities. But whoever is anywhere born a man, that is, a rational, mortal animal, no matter what unusual appearance he presents in color, movement, sound, nor how peculiar he is in some power, part, or quality of his nature, no Christian can doubt that he springs from that one protoplast. We can distinguish the common human nature from that which is peculiar, and therefore wonderful.
  - The City of God, Chap. 16, Book 8

Mulig jeg er fordomsfull, men jeg vil vel tenke litt enkelt at de to siste setningene her ikke er noe jeg uten videre vil ignorere fullstendig.

Selv om noen sørstatsteologer ser ut til å ha fulgt Dawkins' råd, synske som de var.

Da mennesket la seg flat

Så er vi kommet til det siste av programmene på Verdibørsen i denne omgang,  basert på en viss bok.

Helgens tema er rett og slett Da jorden ble flat. Reprise som vanlig på P2 søndag 17:03, og lagt ut på hjemmesiden.

Vi rører denne gang ved noen av de helt store historiske, kulturelle og psykologiske misforståelsene.

Forestillingen om at man i middelalderen trodde at jorden var flat oppstod i kjølvannet av opplysningstiden med Washington Irvings Columbus-biografi i 1828, og bidro til å legitimere, for ikke å si forsterke, modernitetens fremvekst.

Nå er det ikke sikkert alle oppfatter dette som spesielt ille. Vi er vant til å tenke at moderniteten - i betydningen demokrati, religions-, tale- og pressefrihet - er så grunnleggende godt at det vel ikke er noe farlig om dette i noen grad ble påskyndet av misforståelser.

Så er da heller ikke et oppgjør med disse misforståelsene et angrep på denne type verdier. Tvert i mot er det et forsøk på å holde fast på grunnlaget for dem.

For utfordringen er at man i noen grad kan ha kastet barnet ut med badevannet.

Selv om vestens kulturutvikling har et nettverk av røtter, kommer man ikke utenom at en av de viktigste var kristen gudstro, i stor grad slik oppfattet i lys av Jesus. Vi trenger rett og slett ikke å nærme oss Hognestad for å snakke om Jesus-impulsen.

For å bruke et annet bilde: Vestens kulturhistorie er et sammensatt bakverk med mange ingredienser, fra gresk filosofi, via germanske tradisjoner og romerretten, til middelalderens kristne syntese av dette, eltet i ulike typer reformasjoner og renessanser.

Men det nytter lite med ingredienser eller håndlag hvis man fjerner gjærstoffene.

Noe av den kulturelle underteksten i modernitetens fremvekst på 1800-tallet var at gudstro bygget på manglende kunnskap. Kirken var opplysningens fiende. Kristen gudstro bekjempet nærmest per definisjon vitenskap og fremskritt. Den hadde ført til både korstog og hekseforfølgelser.

Siden kristendommen var så ille, og mange prester konservative embetsmenn, lente flere premissleverandører, som vår egen Henrik Wergeland, seg i retning av Islam. Denne eksotiske religionen fra romantiske riker i Østen ble nærmest betraktet som menneskets naturlige religiøsitiet, en mer intuitiv og mindre dogmatisk gudstro.

Men dette var bare en foreløpig mellomposisjon. De som våget å se sannheten i hvitøyet, modige menn som Bjørnson og Nansen, kastet alt og alle som smakte av Gud på historiens skraphaug.

Forestillingen om at man i middelalderen trodde jorden var flat ble muligens bare overgått av en annen myte.

For plutselig ble det også en sannhet at vi skulle ha vært selve midtpunktet i middelalderens univers. Mens jorden hadde vært dominerende og opphøyd i det gamle geosentriske verdensbilde, viste den seg i det nye med solen i sentrum egentlig å være en helt ordinær, for ikke å si avsides planet.

Ikke rart at Kirken følte sin posisjon truet og slo hardt ned på alle som mente noe annet.

Dette er blitt et modernistisk munnhell uten dekning i kilder. I det minste ikke før vi kommer til skuespillforfattere og satirikere noen generasjoner senere. At det nye verdensbildet ”ydmyket menneskets forfengelighet” ble en morsom melding til hovmodige i og utenfor det franske hoffet fra midten av 1600-tallet.

Immanuel Kant styrket senere myten ved å markedsføre sin erkjennelsesteori som en ny kopernikansk revolusjon, som snudde tingene på hodet. At vi ikke kunne se tingene slik de virkelig var, var like ny og sjokkerende forskjellig fra tidligere tankegang om menneskets plass.

Freud fulgte dermed i kjempers fotspor da han uttrykte hvordan mennesket i stedet for å være universets midtpunkt var blitt detronisert i tre trinn. Kopernikus fjernet oss fra sentrum av universet, Darwin fratok oss herskerposisjonen i naturen, og Marx og Freud viste at vi ikke engang var herre i vårt eget hus .

Det er i en slik sammenheng vi må lese en kulturradikaler som Helge Krog når han til og med mener at å ha jorden i sentrum er en av kristendommens avgjørende poenger. Og når den oppfatningen er kjent død og maktesløs, er også grunnlaget for kristen tro borte.

Kopernikus og Darwin berøvet kristendommen to av dens grunnpilarer. Marx gav sosialismen dens vitenskapelige grunnlag, og dermed en voldsom styrke. Freud avslørte og skandaliserte den borgerlig-kristne kjønnsmoral. De ble alle sammen møtt med raseri.

I realiteten viser det seg imidlertid at det er en grunnpilar i flere generasjoners religionskritikk som svikter. Kirken har aldri hevdet at jorden er flat eller at jorden og mennesker har høy verdi fordi vi angivelig er universets midtpunkt.

Men selv om det er ille nok å falle for myter, er det verre at tankene Krog og kulturradikalerne fremmet også undergravet sentrale verdier som deres prosjekt ønsket å fremme. Skal vi ta modernitetens profeter på alvor svikter også grunnlaget for å tro for å tro på menneskets opplysning, rettigheter og rasjonalitet.

Dette er i hvert fall lite annet enn blind tro i strid med bevisene.

Vi er noen ubetydeligheter som hverken prinsipielt eller praktisk kan se tingene slik de virkelig er. Vi er hundre prosent underlagt psykologiske, biologiske og økonomiske krefter hinsides bevisst kontroll.

Vi er ikke borgere av et univers der moral og rasjonalitet er noe grunnleggende eller reelt utover personlige oppfatninger. Det finnes ingen Gud eller Frelser bakom skogene. Vi kommer fra intet og ender i intet.

I stedet for å avsløre sannheten om en uvitende kirke som hevdet at jorden er flat, er modernitetens sannhet at mennesket har lagt seg flat.

Troverdig tro i 21 artikler

Og så var omtalte Troverdig Tro såpass ute at ihvertfall enkelte av oss bidragsytere har fått et eksemplar i hånden.

Vi snakker om en heller bredt anlagt artikkelsamling som strekker seg fra tro og identitet via gudsargumenter til Tolkien, mens den underveis svinger innom temaer som nyreligiøsitet, islam, menneskeverd og Den historiske Jesus.

Skulle mot formodning ikke temaene lokke, kan det kanskje hjelpe å nevne noen av artikkelforfatterne.

Alltid like smittende energiske Morten Dahle Andersen har, støttet av en liten og lekker redaksjon, klart å få stoff fra folk som Nils Ivar Agøy, Stefan Gustavsson, Oskar Skarsaune, Atle Ottesen Søvik, Ingvild Sandnes, Jorunn Strand Askeland, Knut Grønvik, Morten Magelssen, Bjørn Hinderaker, Lars Dahle og Jan Opsal, for å nevne rundt halvparten.

Opprinnelig var planen å ha en lansering knyttet til en debatt mellom Stefan Gustavsson og Jonas Gardell om sistnevntes bok Om Jesus, men Gardell ønsket dessverre ikke å stille opp.

Muligens har han altså lest Stefans Om Jesus og Jonas.

Boken kan uansett bestilles ca. her.

200 år!

Tenker vi verdier og positiv innflytelse, er det vanskelig å komme unna at den uten sammenligning mest betydelig personen som er født på denne dagen - og det i 1809 - er Abraham Lincoln.

Tid for å heise flagget og tenne lysene! Det er sikkert også grunn til ettertanke over at det endte i borgerkrig.

Har du Vårt Land for hånden, kan du også lese et intervju - hvis du klarer å bla forbi alt Darwin-stoffet.

Oppdatering: Se også Oddbjørn Evenhaugs hyllest her.