Paranoid om palestinere

Det skal tydeligvis ikke mere til enn å svare i fire minutter i telefon på vei til lunsj før det dukker opp et myndig intervju med dertil egnet bilde om hvordan jeg ser på Ivar Fjelds påstander om at AUF's besøk av palestinere på Utøya åpnet Norge for terrorister.

Dessverre tilhører det sjangeren lynintervjuer at det ikke er plass for lengre utledninger eller nyanser, men så er nok de som fremmer denne type teorier av en slik støpning at det uansett preller av.

Denne type retorikk en livsfarlig måte å stemple og forsure den offentlige samtalen på. Saken blir ikke bedre av nasjonalistisk tulleteologi.

Eller kommentarfeltet.

Så får forskerne i ettertid finne ut av hva en kulturkjenner er for noe og hvordan enkelte begreper har fått en t der det skulle vært en p.

Ingen rimelig tvil

Ikke uventet gjennomskuet retten feilslutningene som lå til grunn for diagnosen paranoid schizofreni på Anders Behring Breivik.

Det har aldri vært rimelig tvil om at Breivik er tilregnelig i sin egen lille verden, selv om aktor i juni av formalitetsgrunner måtte gå inn for det motsatte.

Det var imidlertid heller ikke mye tvil om hva som ble sagt mellom linjene.

Uflaks, tabber og systemsvikt

Etter 22.7.-kommisjonens rapport er det ikke blitt mindre interessant å se på mulighetene for andre utfall.

1: Med litt flaks og noe større årvåkenhet kunne PST ha stanset ABB før 22/7 med det som forelå av data om innkjøp av ingredienser for å lage eksplosiver.

2: Med noe større ansvarlighet kunne Regjeringskvartalet vært sperret såpass godt at det ikke hadde vært mulig å kjøre en bil med eksplosiver nærme nok. På den annen side hadde det ført til at ABB hadde valgt seg andre mål og kunne ha forvoldt enda større skade. Manglende sperring av Regjeringskvartalet er nok langt på vei et villspor i diskusjonen om å hindre ABB.

3: Med større gjennomføringsevne etter alle terrorøvelser og utredninger de seneste årene kunne en rekke andre sikkerhetstiltak vært iverksatt, men igjen ville nok dette føre til at ABB valgte andre mål som ikke var sikret.

4: Hadde NRK og andre radiokanaler tidlig nok informert om døde og store ødeleggelser i Regjeringskvartalet kunne ABB som fulgte med på bilradio tenkt at det holdt. Motivasjonen for å fortsette mot Øya var styrket av at han oppfattet bomben som mislykket.

5: Hadde denne gule lappen med informasjon om bilnummer og politiuniform vært sendt ut på politisambandet da den ble mottatt, kunne ABB vært stoppet før han kom til Sandvika.

6: Hadde man bedt om støtte fra Forsvarets helikopter, ville man kunnet stanset skytingen langt tidligere.

7: Hadde de første politimennene som ankom til parkeringsplassen ved Utøya straks rekvirert en båt (båteiere stod klare), kunne også ABB ha overgitt seg tidligere.

8: Hadde oppmøtestedet for beredsskapstroppen vært der man først bestemte, ville også aksjonen vært ferdig før, men ikke så mye tidligere som i 5 eller 6 over, uten at vi skal tidfeste noe av dette mer presist.

9: Hadde man valgt en raskere båt fra det stedet man uheldigvis valgte å starte fra, ville man også vært på Utøya før.

Men det var også klare elementer av flaks. Bomben i Regjeringskvartalet gikk av sent en fredag i fellesferien. Utøya lå ved siden av en campingplass med mange båter.
Det er altså den gamle lærdommen at kritiske hendelser har så mange elementer av flaks og uflaks at det kreves et robust system i politiet og mellom politiet og andre etater med gode rutiner, bedre kultur og opplæring, for ikke å si godt teknisk utstyr, for å motvirke uflaksen og redusere behovet for flaks.

Ikke akkurat en sensasjonell eller genial ny innsikt, men en gammel og trist lærdom som dessverre for få av de ansvarlige hadde tatt til seg.

Vi kan sikkert vurdere ulike grunner til dette (psykologiske, kompetansemessige, politiske osv.). Det er ikke vanskelig å peke på noen som bør ta ansvar i den forstand at de bør gå av. Det viktigste er likevel at de som rydder opp har forstått hva som skal til.

Og, enda viktigere, at det hele blir testet jevnlig - og med eksterne rapporter som er like kompetente og kritiske som 22.7.-kommisjonen.

Kort sagt vil flere enn politikere og journalister følge med på grepene som tas. Det er slutt på muligheten for å snakke seg vekk.

Skal feilslutninger avgjøre 22/7-rettsaken?

Mens vi er i debattmodus kan vi jo linke til et innlegg på Verdidebatt i dag om feilslutninger skal avgjøre 22/7-saken.

Dette er i stor grad og med full tillatelse og tilregnelighet basert på Atle Søviks innlegg i dagens Vårt Land, med tillegg dels av meg og dels av ham.

Vi tar sats og siterer ingressen:

Påstanden fra Husby og Sørheim om at fire kriterier er oppfylt og gir grunnlag for å sette diagnosen paranoid schizofreni på Anders Behring Breivik, bygger på feilslutninger. Derfor er det ikke rimelig tvil om at Breivik er tilregnelig.

Så får vi se hvor mye jeg rekker å kommentere kommentarene som kommer, siden helgen står i et aldri så lite sølvbryllups tegn.

Forbrytelse og straff

Det er ingen overdrivelse å si at rettspykiatrien ikke har fremstått som hundre prosent tilregnelig under Breivik-saken, slik Audhild Skoglund peker på i denne artikkelen etter debatten om den første og andre psykiatrirapporten med deres motsatte konklusjoner og ulike tilnærminger og forståelse av bl.a. høyreekstremisme.

At også den andre rapporten ble lagt ut for få minutter siden, vil nok ikke dempe gemyttene.

Nå er ikke poenget å gå inn på disse rapportene her, men å peke på at dette, som så ofte, ikke er en ny debatt. Og da tenker vi ikke på Breivik, men på hele spørsmålet om tilregnelighet.

Hva er det å være tilregnelig og hva er grunnlaget for å si at noen er skyldig straff?

I Tidsskrift for Den norske legeforening har instituttleder ved Institutt for offentlig rett på UiO, Aslak Syse, en interessant gjennomgang av dette i historisk perspektiv, under overskriften Straff, behandling og rettferdig gjengjeldelse.

For det første handler dette om filosofiske premisser.

Det er dels et moralfilosofisk spørsmål om alle mennesker - uavhengig av personlige forutsetninger for å kunne forstå handlingers rettsstridige karakter og/eller uheldige konsekvenser - kan pålegges straffansvar. Spørsmål om ansvar, valg, fri vilje og straff har opptatt menneskene så lenge lovbrudd er blitt møtt med samfunnsmessige sanksjoner.

Strafferettslige reaksjoner bygger på et grunnleggende aksiom om at mennesket har en fri vilje. Denne utvikles i barneårene og anses tilstrekkelig utviklet når personen passerer den kriminelle lavalder. Uten fri vilje ville det fremstå som urettmessig å dømme folk til samfunnsbestemte «onder». Mangel på «fri vilje» kan rettferdiggjøre at enkelte fritas for straffansvar. Da reises spørsmål om hensynet til samfunnsvernet.

Vi er dermed rett inn i debatten om fri vilje. Er den i det hele tatt mulig eller kun en illusjon? Kan vi si at noen er ansvarlige, hvis de ikke rent fysisk var i stand til å gjøre noe annet enn hva de faktisk gjorde?

Kan det finnes fri vilje i en verden som ikke er fri?

Nå kan det være ulike meninger om dette, men uansett synes det som om fri vilje er en forutsetning for ansvar og skyld, i normal bruk av begrepene.

Men hva er forutsetningern for fri vilje? Er jeg hundre prosent styrt av forutgående fysiologiske årsaker, kan jeg da være noe annet enn hundre prosent uansvarlig?

Lever vi kort sagt i en verden som er determinert og jeg altså ikke kan påvirke, eller i en verden som på en eller flere måter er indeterminert og som jeg kan påvirke?

Er jeg kun et offer for omstendighetene, eller kan jeg være en selvstendig og bevisst aktør?

Og merk at dette ikke bare dreier seg om mine handlinger, men også om mine tanker. Har jeg ikke fri vilje, har jeg heller ingen fri tanke. I såfall er jeg heller ikke ansvarlig for eventuelle ideologiske motivasjoner.

For det andre handler dette om behovet for samfunnsmessige reaksjoner og markeringer.

Samfunnets «rett» til å straffe er basert på en rettmessig gjengjeldelse. Det overflødiggjør «privatrettslige» hevnaksjoner som vikingtidens blodhevn og moderne lynsjing og æresdrap. I tidligere tider, og også i andre kulturkretser, er denne rettferdige gjengjeldelsen sett som en nødvendig utøvelse av Guds rettferdige vilje. Ut fra slike teorier bør straffen avspeile selve lovbruddets grovhet. Dette fører til en detaljert gjerningsbestemt straffelovgivning, noe som satte sitt preg på den europeiske strafferettstradisjonen helt frem mot siste halvdel av 1800-tallet. Da overtok de strafferettslige nytteteoriene («relative» begrunnelser), som vanligvis deles inn i allmennprevensjon og individualprevensjon.

Det er mulig å problematisere rasjonalet bak begrunnelser for å straffe, men det faller utenfor rammene her. De nevnte begrunnelsene vil imidlertid stort sett svikte dersom lovbryteren mangler skyldevne og ikke vil kunne ansvarliggjøres for lovbruddet.

Og det er her den historiske debatten kommer inn i bildet. Syse viser til de nye impulsene som kom inn i norsk strafferett for drøyt hundre år siden, med fokus på mer individuell vurdering og behandling av lovbryteren. Målet var dels å forbedre dem som kunne behandles, avskrekke dem som ikke hadde behov for behandling og uskadeliggjøre "de uforbederlige".

Debatten var lengre og grundigere enn den har vært noen gang siden.

Selv om debatten tidlig i 1990-årene var innholdsmessig lik den som foregikk i årene 1885 - 1902, og med tilsvarende argumenter, ble den verken så analytisk, ført med tilsvarende kunnskapsbredde og lidenskap eller med et utsyn mot prinsipielle spørsmål som straffens begrunnelse, tilregnelighetens grunnlag og vurderingers godhet som for hundre år siden.

Og vi er altså fortsatt ikke i mål. Dette er kort sagt vanskelige spørsmål som ikke kan løsrives fra vårt menneskesyn, for ikke å si livssyn, virkelighetsforståelse, tro og teologi.

Samtidig som de handler om noe av det mest praktiske og viktige vi må ta stilling til: hvordan vi som samfunn og enkeltmennesker skal opptre overfor lovbrytere.

Verken moralfilosofien eller jusen - og vel heller ikke rettspsykiatrien - står stort sterkere rustet til å gi allmenngyldige og varige svar i dag enn for hundre år siden. I det mellomliggende hundreåret har vi sett fremveksten av den moderne naturvitenskapelige medisinen inkludert nevrologien og den biologisk baserte psykiatrien, psykoanalysen, atferdsvitenskapen og andre medisinske og psykologiske teorier til forklaring av menneskelig atferd. Samfunnsvitenskapelige fag som sosiologi, kriminologi og rettssosiologi har videre i hele dette århundret hatt sammenhenger mellom lovbrudd, strafferettslige reaksjoner og samfunn som viktige forskningsfelter.

Det er kort sagt ikke slik at vår dramatisk større tilgang på fysisk kunnskap om mennesket har gitt oss flere svar på de filosofiske spørsmålene om ansvar og skyld.

Vi vet tilsynelatende så mye mer om både kroppen, sinnet og sammenhengen mellom individer og samfunn enn mennesker som levde for bare 100 år siden. Denne kunnskapen synes imidlertid ikke å være anvendbar til å gi mer varige svar på de store moralfilosofiske spørsmålene som Breivik-saken også reiser.

Vi skal i morgen se nærmere på en annen informert debatt om det samme, også den fra over hundre år siden.

Media og harnisk og slik

Selvfølgelig måtte jeg bli lettere modalinfluensisk eller noe slik (har ennå ikke bedt om to uavhengige eksperters diagnose) i en uke med mye mediestyr om Breivik, universitetsforeninger, musikk, tegneserier, historie og annet.

Trøsten får være at det vel ikke er ... helt uvanlig at media skriver om slik og at det ligger litt påbegynt stoff på lageret.

Men vi kan jo begynne med å henvise til Øyvind Strømmens gjennomgang i dag av deler av den litt harniske mediakritikken etter psykiatrirapporten om Breivik.

Ikke minst fordi han til og med har lest rapporten.

Det skader ikke at han også henviser til Dekodet.

Tulleteologi og falske instrumenter

Og dermed var artikkelen om Anders Behring Breiviks tro og "teologi" lagt ut.

Med noen dult i siden til de som uten videre kaller ham for kristen.

Hverdag og Skaperkraft

Siden ferien er over og vi er inne i tredje uka etter 22/7, er tiden inne for å vende noe mer tilbake til det vanlige programmet.

Vi starter med å linke til den nystartede kristne tankesmien Skaperkraft, med formål å stimulere til refleksjon, bidra til debatt og engasjere til aktiv samfunnsbygging.

Det første offisielle bidraget fra smedene er ikke uventet et innlegg i VG om nettopp 22/7 og kampen for en åpen dialog, forøvrig skrevet i samarbeid mellom Abid Q. Raja og daglig leder Hermund Haaland.

Jeg har vel såpass tro på dette ganske vide, vidsynte og viktige prosjektet at jeg lot meg villig lokke til å bli en av stifterne.

Kanskje en grunn til at du skal vurdere å bli med som partner?

Retorikk og revirmarkering

Selv om NRK etterhvert er blitt i mindretall blant media som betegner Anders Behring Breivik i overskriftene som "kristen terrorist", er det fortsatt ikke helt uvanlig å høre dette.

USAs kristenkonservative krymper seg når den norske massemorderen Anders Behring Breivik blir beskrevet som en «kristen terrorist». Men det er det han er, mener amerikansk terrorforsker.

Og siden vi da snakker om en oppegående forsker som Mark Juergensmeyer, er det grunn til å trå litt forsiktig så vi ikke misforstår forklaringer og forbehold.  Begrepet "kristen" har rett og slett ulike betydninger og betoninger og det kan ligge mange motiver bak bruken (polemiske, politiske, personlige osv.), enten det handler om en selv eller andre.

Leser vi intervjuet ser vi at Juergensmeyer er ganske tydelig på hva han selv legger i begrepet. Han snakker ikke om personlig tro eller tilslutning til noe trossamfunn, men om religiøs orientert retorikk.

Det er riktig at Behring Breivik var mye mer opptatt av politikk og historie, enn skrifter og religiøs overbevisning. Men det samme kan i grunn sies om Osama bin Laden, Ayman al-Zawahiri og alle andre islamistiske aktivister.

Poenget er rett og slett at vi må bruke like begreper når vi snakker om disse to terroristaksene. Det er like (u)rettmessig å kalle Breivik for kristen som bin Laden for muslim, selv om sistnevnte antagelig hadde et atskillig mer personlig eller inderlig forhold til sin gudstro.

De er på mange måter speilbilder av hverandre.

Anders Behring Breivik skriver om al Qaida med beundring, som om det han virkelig ønsker er å skape en kristen versjon av deres hellige krigere. Behring Breivik var fascinert av korsfarerne, og innbilte seg at han var medlem av Tempelridderne – den tusen år gamle korsfarerhæren. Han skulle gjerne ønske at han hadde en kristen hær som lignet al Qaidas muslimske militante.

Med andre ord: Hvis bin Laden var en muslimsk terrorist, er Behring Breivik en kristen terrorist.

Og likheten er (sier Juergensmeyer) slående mellom Timothy McVeigh som bombet Oklahoma City i 1995 og Breivik. For begge handlet dette om å redde samfunnet fra noe de oppfattet som forferdelig. Dermed er det slik at de ikke så mye er for noe som mot noe.

Begge var kjekke, unge, vestlige menn som innbilte seg at de var soldater i en kosmisk krig for å redde kristendommen. Begge trodde at deres masseødeleggelser ville utløse en enorm kamp for å redde samfunnet fra multikulturalisme, en av flere liberale tanker som hadde skylden for at ikke-kristne og fargede mennesker ble akseptert.

Her og andre steder ser vi forøvrig en klassisk feiloversettelse som gjør at dette hos NRK fremstår mer religiøst enn hos Juergensmeyer. For det Breivik er opptatt av her er ikke Christianity (kristendommen), men Christendom - kristenheten - eller med andre ord (det han oppfatter som) vestens kultur.

Breivik er uansett mest fokusert på fiendebildet.

Fienden i denne innbilte, altomfattende krigen var «de kulturelle marxistene/multikulturalist-eliten», som han så på som «vår tids nazister, som har tenkt å lede oss inn i det kulturelle slakterhuset ved å selge oss til det muslimske slaveri», ifølge manifestet.

Breivik viser lite annet enn en muslimhaters dødelige konspirasjonsteori koblet til en romantisert drøm om kristenheten.

Juergensmeyer støtter dermed ikke NRKs overskrift. Breivik er ingen "kristen terrorist", men en som bruker kristennavnet for å få alibi og anerkjennelse.

Skal vi mene noe om personers "religion" må vi forholde oss til deres egne uttalelser, uten at  vi dermed må la oss lure av retorikk. Men det er ikke gitt at det kommer veldig mye klokt ut av å studere religiøse motiver hos en person som selv hevder han ikke er spesielt religiøs.

Noe Breivik da også sier rett ut.

“I’m not going to pretend I’m a very religious person as that would be a lie. I’ve always been very pragmatic and influenced by my secular surroundings and environment” (2083, side 1344).

For likevel å våge oss på en oppsummering har ABB et mer instrumentelt enn inderlig forhold til religiøse begreper og anvender dem primært som kulturmarkører, dels inspirert av serbisk nasjonalisme. Muligens kan man også finne spor av en mer psykologisk eller magisk vinkling der gudstro og ritualer brukes for å skjerpe sansene og øke motet og kampviljen, selv om det meste tyder på at dette mer er en del av hans retorikk enn at han faktisk har gjennomført religiøse ritualer med slike formål.

Breivik går til og med så langt som å si at han oppfatter religion som en krykke. Som han selv ennå ikke har benyttet seg av, men tror han kan komme til å gjøre når kulene suser om ørene.

"Religion is a crutch for many weak people and many embrace religion for self serving reasons as a source for drawing mental strength (to feed their weak emotional state f example during illness, death, poverty etc.). Since I am not a hypocrite, I’ll say directly that this is my agenda as well. However, I have not yet felt the need to ask God for strength, yet... But I’m pretty sure I will pray to God as I’m rushing through my city, guns blazing, with 100 armed system protectors pursuing me with the intention to stop and/or kill.” (2083, side 1404).

Med andre ord er det meningsløst å kalle Breivik kristen annet enn som "europeer" eller som revirmarkering mot islam. Han opptrer i det hele tatt så instrumentelt både her og ellers (som i tempelriddertøvet) at religiøse båser blir lite annet enn motsatser.

Dermed ser vi at han ikke kaller seg for en "religiøs kristen", men en "kulturell kristen". Følgelig krever han tilslutning både hos det han kaller ateistiske og agnostiske kulturkristne - og hos odinister.

”A majority of so called agnostics and atheists in Europe are cultural conservative Christians without even knowing it. So what is the difference between cultural Christians and religious Christians? If you have a personal relationship with Jesus Christ and God then you are a religious Christian. Myself and many more like me do not necessarily have a personal relationship with Jesus Christ and God. We do however believe in Christianity as a cultural, social, identity and moral platform. This makes us Christian.”

”European Christendom and the cross will be the symbol in which every cultural conservative can unite under in our common defence. It should serve as the uniting symbol for all Europeans whether they are agnostic or atheists.” (2083, side 1307).

Vi møter med andre ord ingen Breivik med en personlig tro på Jesus, eller en som er aktiv i en kristen menighet eller påberoper seg en kjent teologi eller trosbekjennelse. Han har etter over to uker i fengsel ikke bedt om å få snakke med fengselsprest. Han avviser alle dagens katolske og protestantiske kirker som "kulturmarxistiske", feige og/eller suicidale.

Den Anders Behring Breivik som vi møter i manifestet og media oppfyller kort sagt ingen klassiske eller meningsfulle definisjoner av kristen.

(Oppdatert 8. august: Se også religionshistorikeren Egil Asprems utmerkede og utdypende vurdering).

Tulleteologi og nasjonalisme

Når jeg ganske så kategorisk avviser at Anders Behring Breivik er kristen i noen meningsfull forstand (mer om det senere i dag), er det ikke fordi jeg fornekter at kristne kan gjøre dumme/dårlige/grusomme ting, dels også motivert av sin tro.

Tvert i mot har jeg et ganske så lite romantisk syn på dette etter å ha lest noen meter historie, slik jeg da også understreket i innledningen til Da kvinnen fikk sjel - og andre historier" (1998) og gjentok i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø (2010):

For ordens skyld: La det være sagt direkte og umisforståelig: Troende kristne har vært ansvarlig for misforståelser, feilslutninger og fryktelige ugjerninger - også “i Jesu navn”. Kirken har enten på egen hånd - eller også motivert av verdslige makthavere - gått i bresjen for blodige oppgjør med annerledes troende. Det er ingen grunner til å underslå det, hverken moralske, politiske eller bibelske. På samme måte som vi oppfordres til å leve i lyset og bekjenne våre egne synder, bør vi erkjenne kristnes synder i historien. Lærer vi ikke av andres feil er det lettere å gjøre dem selv.

Dermed er det ingen grunn til å late som om fortidens korsfarere og inkvisitorer, konger og keisere, riddere og røverbaroner, eller dagens kristenfundamentalister eller homohatere i Uganda, nødvendigvis ikke er kristne hvis de begår dumheter, overgrep og grusomheter.

Selv om jeg kan være dypt uenig i mye av deres teologi, for ikke å si politikk, moral og menneskesyn. Og kan argumentere lenge for at det er forskjell på å være kristen og opptre kristent.

Men skal vi lære av feil, hjelper det å se dem. Vi løser ingen problemer med å omdefinere begreper eller kun kalle snille eller kloke personer for kristne (eller motsatt som vi kan ane hos nye ateister, at i den grad kristne er snille eller kloke er det altså ikke fordi de er kristne). Dette er av grunnene til at teologi, refleksjon og syndsbekjennelse/selvkritikk er så viktig - personlig og politisk.

Spørsmålet er mindre om noen er (eller kaller seg) kristne, enn hvilken teologi de har.

Og, kanskje enda viktigere, hvilke fordommer, fiendebilder og/eller konspirasjonsteorier som de knytter seg opp mot.

Nå er det enkelt sagt et ganske stort ... mangfold av personer og grupper vi snakker om, fra noen titalls tullekopper i Westboro Baptist Church til mer betydelige grupperinger som Tea Party-bevegelsen.

Nå er det ikke dermed sagt at alt, eller spesielt mye, av dette er farlig. Det er ikke akkurat tiden for å bygge opp under gamle eller etablere nye fiendebilder. Vi trenger heller ikke male videre om afrikanske konflikter eller den amerikanske høyresiden når så mye av dette allerede har såpass plass i den offentlige samtalen (selv om det sikkert er en konspirasjon at media så villig slår opp Westboro-gjengen).

I stedet skal vi ta en titt på noe mer nasjonale forhold, siden et medlem av Kristent Samlingsparti la ut et ... interessant innlegg på Verdidebatt rett etter 22/7 om at "Guds velsignelse forsvinner".

Poenget er ikke at dette er representativt for spesielt mange eller utgjør noen trussel, men at det synliggjør tendenser til en tenkning som kristne bør gjøre mer med enn å le av, riste på hodet over eller bøye det i skam.

Dette handler heller ikke om hvem som har skrevet saken, men om en type nasjonalistisk og konspiratorisk orientert teologi som er problematisk av flere grunner.

Første avsnitt er det ingen grunn til å gjøre annet enn å si ja og amen til.

Jeg er førstekandidat for Oslo Kristent Samlingsparti. Jeg er som alle andre i dyp sorg over de grusomme terrorhandlingene i Oslo sentrum og på Utøya. Vi tar på det sterkeste avstand fra disse handlingene.

Men så begynner premissene å komme til overflaten.

På den annen side er ikke vi som kjenner Bibelen og står Kristus nært, overrasket. Jeg har lenge advart mot at Guds velsignelse over Norge kan forsvinne og påpekt at Norges terrorberedskap er for dårlig. Senest for få dager siden anbefalte jeg å samarbeide tettere med Israel for å bedre terrorberedskapen. Alt dette er dokumentert på min Facebook-side.

Det vi her ser er med andre ord en sjåvinistisk teologi som legger opp til at den historisk kontingente politiske konstruksjonen Norge anno 2011 (og altså ikke før f.eks. freden i Brömsebro i 1645 eller under den løse unionen med Sverige, eller med Magnus Lagabøters eller Christian V's lover) er en meningsfull enhet i Guds perspektiv.

Dette handler ikke om at det bør bli slutt på å be for konge og fedreland, men at vi ikke må late som om konstruksjonen Norge er en person som kan opptre på måter som påkaller Guds velsignelse eller ei, utover eventuelle naturlige konsekvenser av politiske eller etiske bommerter. Vi bør kort sagt ikke nærme oss noe i nærheten av jødenes selvforståelse i det gamle testamentet.

Men det er ikke bare teologien som er tvilsom. Også fiendebildet er problematisk. For når det nevnes at Norge bør samarbeide tettere med (av alle) Israel, er det vanskelig å se annet enn at det fortsatt er muslimske terrorister som lurer i bakhodet.

Hva er det så som gjør at Norge er i ferd med  miste "Guds velsignelse"?

Årsaken til at Guds velsignelse nå er i ferd med å forsvinne, er at Arbeiderpartiet siden 1978, da den antikristne Fosterdrapsloven ble vedtatt, sakte men sikkert har avkristnet Norge. Høy innvandring fra ikkevestlige land, uthuling av familiens autonomi og tilrettelegging for skilsmisser, støtte til islamistiske terrorister, for liten satsning på Forsvar og politi i Norge, innføring av ekteskap for lesbiske og homofile, samt Støres anerkjennelse av en palestinsk-arabisk terrorstat er årsaker til at Herren nå er i ferd med å trekke sin velsignelse over Norge tilbake.

Vi ser igjen et tydelig, skremmende og inngrodd fiendebilde som minner langt på vei om Fjordman og hans følgere. Det er Arbeiderpartiet som er skurken - og det er ikke lite de har på rullebladet.

Men denne type tenkning handler ikke bare om nasjonalisme og sterke politiske fiendebilder. Den bygger også på kvasivitenskap. Har man først begitt seg inn på den sjåvinistiske linjen, skal det lite til å ta den helt ut, selv om det heller ikke her automatisk blir en slippery slope.

Velsignelsen som ble til Abraham og fulgte Efraims stamme (en av Israels 10 tapte stammer), ble overført til Skandinavia ca. 750 f.kr, da Efraims stamme ble bortført av germanere og nordboere og tatt med via russiske elver til særlig Norge og senere Storbritannia, er nå i ferd med å bli trukket tilbake av Herren.

Dette er (uten spesiell respekt å nevne) dessverre ett av mange eksempler på at kultarkeologi rører seg i vel mange grupper for tiden. Man overtolker tynne og tvilsomme kilder etter eget forgodtbefinnende. Man får fikse ideer som man bygger store og selvsikre konstruksjoner på. Man lager historiske supper på spiker.

Det føyer seg naturlig inn at denne type sekteriske og nasjonalistiske innlegg avsluttes med Åpenbaringsboken og en snarlig forestående endetid, for å gi ekstra motivasjon og underbygge at vi bør tro på Bibelen siden den har sett dagens situasjon så ... klart.

Det er kort sagt ikke lett å finne innlegg fra de seneste par ukene som klarere har kombinert smakløshet med sjåvinisme, alt i den gode moral og gudstros navn. Eller som ved sin evne til å lese ting inn i tekster tydeligere viser behovet for teologisk og politisk refleksjon.

Det vil kort sagt ikke bli noe valgskred for KSP i år.

Fristende feillesninger

Etter en uke på Kreta og noen numne dager før avreise må det tilstås at det klør i en og annen finger etter å bruke andre tastatur enn mobilens.

Det blir ikke bedre av at det ikke akkurat mangler temaer å skrive om for tiden.

Heldigvis er det kommet såpass mange vettuge bidrag i kjølvannet av bomben og massakren at det er liten grunn til å gjenta eller konkurrere med så mye av dette. Det beste fra blogger og aviser er da også blitt delt av mange på Facebook og Twitter de seneste par ukene og vil sikkert fortsatt bli det (Oppdatert 20:05 - Et bredt utvalg av dette finner du her).

Men siden den antijihadistiske bloggeren Fjordman, "Breiviks forbilde", har stått fram i dag etter mange rykter og avskyelige outinger (feilaktige selvsagt) om hvem han er, kan vi begynne med noen refleksjoner i den retningen.

Ikke minst siden noe av det han har tatt opp i enkelte av sine skrifter er ting flere enn konspirasjonspushere kan støtte, i hvert fall et stykke på vei. Det setter i det hele tatt litt støkk i noen og enhver når man drar kjensel på egne temaer hos personer knyttet til ekstremistiske meninger.

Og da mener jeg ikke på noen måte likheter i retorikk eller fiendebilde eller politisk ... analyse eller ordvalg om grupperinger eller den heller grandiose konspirasjonen om Eurabia og resten av det islamofobiske tøvet.

Man skal kort sagt mangle atskillig gangsyn og tolkningsevne for å se paralleller. Det kan ikke være veldig vanskelig å se mine ganske så klare og konsise brodder mot alskens konspirasjonsteorier, fiendebilder og fobier, for ikke å si teokratier og totalitære tenkesett. Det blir ikke likere av mangelen på fokus på innvandring eller i det hele tatt omtale av en angivelig stor og overhengende "islamsk fare". 

Samtidig er det ikke til å komme fra at vi er flere med en historieinteresse.  Fjordman og undertegnede har likevel tydeligvis lest svært mye forskjellig stoff (eller mye likt på svært forskjellige måter) og dermed havnet på hver vår side i spørsmålet om Eurabia-våset.

Men når det gjelder seriøs middelalderhistorie er vi nok et stykke på vei enige.

Dermed blir det dess mer beklagelig at noe av dette er blitt del av det syke surret i Anders Behring Breiviks manifestmøl. Ikke fordi det er noe galt med stoffet i og for seg, men siden det i noen øyne følgelig og forståelig får et negativt stempel.

Vi snakker mer presist om kapittel 1.23 i 2083 (side 244-252) der ABB gjengir Fjormans artikkel Western vs. Islamic Science and Religion som bygger på høyst seriøse, alminnelige og anerkjente akademikere som Lindberg, Grant og Huff om forskjeller og likheter mellom naturfilosofiens ("vitenskapens") vekstvilkår i islamske og kristne kulturkretser i ulike perioder.

Og der konklusjonen er at det ikke kun er tilfeldigheter eller bedre våpen som førte til at den vestlige kulturkretsen fikk mer bærekraftig teknologi og naturvitenskap.

Som altså er av de tema jeg stadig har berørt. Med unntak av noen typiske Fjordmaniske spytt og spark (bl.a. i de siste par avsnitt) er ikke dette veldig fjernt fra enkelte av mine bøker eller artikler, intervjuer eller innlegg, enten vi snakker i Aftenposten, forskning.no, Vårt Land eller Humanist.

Seriøs bok om islams positive betydning.



Mens det i motsetning til meg ganske så opplagt brukes, dels underforstått eller mellom linjene, for å vise hvor logisk og legitimt, religiøst og rasjonalistisk rett, det er å ... bekjempe islam, "vitenskapens fiende". 

Dette fører til det viktige spørsmålet om hvordan normal og nøktern forskning kan misoppfattes eller misbrukes av ekstremister for å gi galskap et ferniss av klokskap.

Eller rett og slett bli avfeid fordi forskningen er blitt brukt eller i det minste plassert i monstermanifestet.

Det hele blir muligens ikke bedre for en som nylig var ute med en bok om myter om europeisk historie, når det fremkommer at Fjordman har liggende et manus om det samme - selv om det er tvilsomt om det er stor likhet.

Mye tyder dermed på at det kan bli mer enn noen anelser behov for å være ekstra tydelig når man skriver om islam, europeisk historie og/eller middelalderen fremover, eller tar noen oppgjør med myter om kirken og vitenskapshistorien. 

Ikke minst kan det bli enda mer viktig å påpeke hva man ikke sier.

Det er i overkant slitsomt å ta bokstavelig utsagn som "først når du forteller meg hva du har lest, forstår jeg hva jeg har skrevet". Men det er likevel blitt uønsket tydelig at det noen ganger er klokt å gardere seg mot fristende feillesninger, selv om det er umulig å forutsi eller forstå alle.

Kvalmende røre

Og der kan du finne i listen til høyre Egil Asprems utmerkede blogg som det kan være viktig å følge for å forstå noe av det mer esoteriske eller ordensromantiske bakteppet til Anders Behring Breivik.

I første omgang anbefales denne artikkelen som belyser både hvorfor ekstremistiske motkulturer kan lene seg til stoffet som mainstream kaster på søppelhaugen - og samtidig hvor overfladisk Breivik forstår det.

Perhaps this does not explain much, but it does provide a nuanced answer to those who might want to start talking about a right-wing “esoterrorism”: No, we should not consider Brevik’s neo-Templar terrorist fantasies a “proper part of” Western esotericism as such. But neither is the presence of esoteric motifs entirely coincidental, and in fact we do find other traces of this within segments of the European New Right (Nouvelle Droite). In fact, however, when the esoteric links with politics in modern history it is almost always connected with various “countercultural” movements, and these may very well be on the left as on the right. Consider for example the utopian Socialist Spiritualists of the 19th century, and the connection between esoteric ideas culled primarily from Theosophy and Anthroposophy on the leftist counterculture of the 1960s and 1970s. It is as if an ideological critique of (or revolt against) modernity which seeks to incorporate a religious dimension hardly ever escapes the esoteric – whether the revolt comes from the left or the right.

Behring Breivik koker i det hele tatt sammen en illeluktende røre av dels motstridende elementer, dels elementer han ønsker å reformere til det ugjenkjennelige.

It also sheds some light on the question of religion in Breivik’s motivations, a topic which, among others, Massimo Introvigne has written about over at CESNUR. As Introvigne shows, the “Christian Fundamentalist” label which was tossed around quite a lot does obviously not fit at all. Instead, the strong Judeo-Christian element of Breivik’s ideological discourse is itself motivated by identity politics. One only has to read from the manifesto to confirm this. Breivik does not hide the fact that he considers himself a “cultural Christian” rather than a “religious” one:

“Myself and many more like me do not necessarily have a personal relationship with Jesus Christ and God. We do however believe in Christianity as a cultural, social, identity and moral platform. This makes us Christian.”

In fact, the existing institutions of Christendom are all seen as corrupt, weak and “suicidal”, and a thorough reform of Christianity is another of Breivik’s revolutionary aims. This would be a different church indeed, and it would include much of what has been “rejected” through earlier phases of European identity politics. Including “Odinism”.

Et usalig oppkok som krever at vi vender tilbake til en fortid som aldri har eksistert.

Mistrøstig manifest

Mangel på blogging de seneste par ukene skyldes ikke bare sjokket over fredagens rystende massemord, men rett og slett en noe travel sommer inkludert en og annen reise. Dermed har Facebook vært arenaen for bearbeiding, linker og kommentarer.

Men siden telefonen virker og journalister spør, kan lenkes til andre ting som legges ut, som intervjuet i Vårt Land om dette "manifestet" som setter sammen likt og ulikt i en infam analyse, styrt av sterkt høyreekstreme og enda sterkere konspiratoriske fiendebilder.

Ikke minst er det en utfordring at han blander anstendige og avskyelige kilder, noe som avhengig av øynene som ser kan føre til kortslutningen at alt er kun én av delene.

Uansett greit om vi ikke lar oss lure av hans situasjonsoppfatning, selvforståelse og bruk av honnørord.