Da jorden ble flat - Innledning og første kapittel

Litt tekstreklame i dag, altså er jeg i flytsonen.

Siden innledningen og første kapitel av Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø ligger ute, har du ingen unnskyldning for ikke å lese.

Skulle den gi en smule mersmak eller to, er det mulig å bestille den f.eks. her.

Ga den ikke ga mersmak, kan du alltids kjøpe og sende til en du ikke liker.

Ingen grunn til å legge seg flat

Vekkelser kommer i mange farger og fasonger, omtrent som religioner og politiske retninger. Noen ganger til det bedre, andre ganger til det verre. For det er ikke slik at siden det er en vekkelse, må det være bra.

Noe som kan være greit å ha i bakhodet i møte med ett av områdene som for tiden er i sterkest vekst: Troen på at jorda er flat.

Det er fristende å klype seg i armen, men statistikken er tydelig. Slik ABC Nyheter viser har søking på internett etter «flat Earth» eksplodert siden 2015. Det betyr ikke at flatjordsbevegelsen er blitt veldig stor, men økningen i interessen er formidabel.

Og som så mye annet et godt stykke på vei drevet av kjendiser i sosiale media, som en tweet fra rapperen B.o.B. og en podcast med basketproffen Kyrie Irving. Sistnevnte vedgikk i januar i år ikke helt overraskende at han hadde dette fra Instagram - og ikke faglige fora.

Ikke uventet styrker dette fordommer. 

Ikke bare mot rappere eller sportshelter, men også mot kristne. For dette er jo akkurat hva Kirken trodde på i middelalderen – og et naturlig steg etter kreasjonisme siden Bibelen også snakker om en flat jord, sies det. 

Fordommene blir ikke færre når man hører om galileowaswrong.com og andre steder som forteller at det ikke er jorden som går i bane om solen, men motsatt. Argumentene er både at det står i Bibelen og (hvis man ser nøye etter) egentlig støttes av vitenskap.

Men denne måten å bruke Bibelen samsvarer dårlig med antikkens og middelalderens. Knapt noen jøder eller kristne kom på tanken om å lage astronomiske modeller basert på hellige tekster - i stedet la Kirken vekt på å følge samtidens nøye beregnede vitenskap.

Det er ingen grunn til å styres av opplysningstidens fordommer og moderne kunnskapsmangel. 

Karl den store, fra Karl Vs septer, 1365,
Wikipedia, Creative Commons Attribution
- Share Alike 3.0 Unported license

I middelalderen var det alminnelig kjent at Jorden var rund. Snorre kaller jordkloden for Kringla Heimsins, en norsk variant av det latinske uttrykket Orbis Terrarum, den runde Jord. 

I kirkekunsten har Kristus føttene på den avgjort kulerunde kloden. 

Når konger og keisere skal fremstilles i all sin prakt, løfter de rikseplet, jordkloden med et kors på toppen. 

Den norske læreboken Kongespeilet fra 1200-tallet sammenligner også Jorden med et eple. 

En ferd tvers gjennom kloden er arenaen i første del av middelalderens mest kjente verk, Dantes Guddommelige komedie.

Det er i det hele tatt bare å ramse opp.

Troen på at man i middelalderen var så uvitenskapelig og dogmatisk at man mente jorden var flat, er en moderne myte. Den dukket så smått opp på 1600-tallet, men fikk ikke gjennomslag før et par hundre år senere. 

Hvis det er noe som er uvitenskapelig og dogmatisk, så er det denne troen. 

Dermed er det grunn til bekymring når lærebøker i grunnskolen fortsetter å hevde så fordummende stoff.

For dette har flere effekter. Én virkning av denne moderne myten er at noen på midten av 1800-tallet begynte å ta den på alvor. Siden man trodde den var Kirkens gamle tro, ville man understreke sin lojalitet og vise vitenskapelig at jorden var flat. Dermed vokste det frem små grupper flatjordstroende, mest i USA.

Og nå er dette igjen på fremmarsj. Denne gangen ikke først og fremst blant kristne, men i miljøer med stor mistro til offisielle forklaringer. Vi snakker da i stor grad om den delen av alternativbevegelsen som tror på store konspirasjoner, der myndighetene har en plan og holder den egentlige sannheten skjult. For noen er løsningen å melde seg helt ut av samfunnet.

På mange måter fungerer konspirasjonsteorier som et religiøst substitutt, men de kan også styrke en ofte nyreligiøs tro som til tider minner mye om gnostisisme. Du har avslørt hvordan alt henger sammen. Du kjemper på den gode siden. Du sitter på en kunnskap, en gnosis, for de utvalgte og opplyste.

Men siden det kan være mange slags konspirasjoner, ledet av ulike grupper og vesener, er det umulig å skjelne mellom dem. Man havner i et tankeunivers uten grenser. Det blir ikke bedre om man ofte drives mer av visjoner enn vitenskap, mer av kreativitet enn kritisk tenkning, mer av religionshat enn rasjonalitet.

For noen styres vi av reptiler fra rommet, utkledd som jøder eller presidenter. EU har inngått samarbeid med Islam om å styre Europa. 

Vatikanet sitter på skjulte manuskripter fra det store biblioteket i Alexandria, i en konspirasjon med røtter tilbake til Babylon. 

Pentagon har avansert teknologi fra utenomjordiske og vet å bruke den. For å hjernevaske oss sprøyter man chemtrails fra fly. 

Siden jorden snart skal gå under, har man i hemmelighet bygget tilfluktsrom for de rike og mektige.

Men selv om det heller ikke finnes noen stor konspirasjon for å kaste skylden på kristne, kan det motvirke fordommer å si klart fra at jeg ikke tror på en flat jord.

Legger du til at dette er akkurat som kristne i middelalderen, kan det til og med være starten på en tankevekkelse.


Opprinnelig fra Dagen, 21.02.2018

Liv i media

Med funnet av fem nye "eksoplaneter", altså planeter utenfor vårt solsystem, gikk det som det måtte. Telefonen fra Vårt Land kom mens jeg laget lunsj søndag, noen raske kommentarer senere var mandagens hovedoppslag klart, om at Kristendom og utenomjordisk liv lar seg forene.

Oppdagelsen av nye planeter er «dårlig nytt for Gud», mener tidligere rådgiver for Det hvite hus. – En vanlig misforståelse, mener forfatter Bjørn Are Davidsen.

Det begynner å bli en vane at Vårt Land ringer om dette. Forrige gang var august 2015 og det var også temaet i den første i en nystartet serie faglige artikler i januar 2004, under den dengang usedvanlig vittige overskriften Tro og liv.

Temaet er ellers omtalt her på Dekodet med jevne mellomrom.

• Desember 2011, basert på sedvanlige misforståelser i Dagbladet og Nettavisen
• Juni 2012, basert på et facebook-meme om "religiøs arroganse" 
• Mars 2013, om et innlegg jeg hadde i Dagbladet om saken
• August 2015, om pussige påstander fra nettopp denne tidligere rådgiveren for Det hvite hus 

Og så er det et eget kapittel om liv på andre planeter i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø (2010) og et delkapittel i Evolusjon eller kristen tro? (2016), lansert rett før jul.

Så da skulle man kanskje tro at det ikke var nødvendig å nevne det igjen?

Ikke helt.

Siden man leser hverandre og det med noen smuler ulike briller, kommer også andre aviser på banen. I noe så objektivt og treffsikkert som (her er det bare å holde seg fast) ... humorspalter.

Mer presist snakker vi om Klassekampen og deres På teppet i dag. 

Noe som gjør at i det minste bakteppet er klart. 

Dette handler likevel ikke bare om de vanlige fordommer mot kristen teologi og tenkning (som altså ikke er science fiction) der Klassekampen faktisk har skilt seg positivt ut i noen år. I stedet observerer vi stadig en til dels imponerende mangel på innsikt om samtalen i historien om dette. 

For ikke å si hukommelse som en gullfisk.

Humoren blir ikke mindre for en som har vært med på science fiction-kongresser med bl.a. debattpaneler om dette i snart 40 år. Noen også med Klassekampens tidligere science fiction-ekspert Trond Øgrim til stede, før han gikk bort i 2007 og ikke lenger kunne ta replikk på andre journalister. 

Det synes også ukjent for spaltisten at det allerede finnes et utall romaner om Jesus og kristen tro i verdensrommet, for ikke å si på eksoplaneter, enten de handler om middelalderen eller ikke. 

Den svært så reflekterte og kunnskapsrike kristne litteraturhistorikeren C.S. Lewis skrev tre romaner om dette på 1930- og 40-tallet. 

Den mangfoldige Philip José Farmer berørte stadig utenomjordiske og religion i mer eller mindre outrerte fortellinger.

Robert A. Heinlein la lite i mellom når han skildret en heller psykedelisk hippie-Messias fra Mars i Stranger in a strange land.

For å nevne noen.

Om ikke annet bekreftes at temaet går i bane med stadig kortere omløpstid. Noe som flere enn astronomer kan oppleve en og annen pikoparsec pussig. 

Et forsvar for en bok

Dermed er bloggen sånn noenlunde i gang igjen med det ordinære programmet og vi starter med noen poster om anmeldelsene av Kristen tro eller evolusjon? Ja takk, begge deler!

For nye lesere kan kort nevnes at boken er skrevet for å vurdere om både evolusjon og kristen tro kan være sanne, eller om man må velge én av delene, slik f.eks. kreasjonister og ateister gjør, hver på sin måte. Vi mener å kunne argumentere for at evolusjon er den beste forklaringen og at dette ikke gjør det umulig å være kristen.

Ikke uventet fordeler anmeldelsene seg over hele skalaen. Noen klart positive (som en kort omtale i Vårt Lands litteraturmagasin for noen uker siden), andre positive, men med noen forbehold (som i Dagen på lørdag), andre sterkt kritiske (ikke uventet som fra tilhengere av intelligent design).

Det er sjelden vanskelig å ane hvor en anmeldelse bærer hen. Mye fremgår av tonen og overskriften, og hva man velger å omtale fra starten. Holder man seg til en av retningene vi kritiserer, er det ikke enkelt å omfavne boken. Lener anmelderen seg mot teologiske tradisjoner som er mer begeistret for kristen mystikk enn logisk tenkning om Gud, er det vanskelig å vente skamros av forsøk på å vurdere tro i lys av vitenskap og rasjonelle argumenter.

Dermed var det ingen stor overraskelse å lese Eirik Steenhoffs Et forsvar for en rasjonalistisk religion i Vårt Land i går.

Du vet du kunne ligget bedre an når en anmelder gjør det strategiske grepet å åpne med kritikk av bokens tittel og det som «bare marginalt bedre» enn for forfatternes forrige bok.  Du mistenker det ikke er godviljen som gjør at anmelderen prioriterer å avslutte med at han håper forfatterne ikke selv står bak omslagets omtale av dem som «drevne myteknusere».

Selv om det stemmer at vi ikke står bak formuleringen, kan nok lesere av denne bloggen tilgi forlagssjefen en slik begrepsbruk om minst én av forfatterne. Andre får også bedømme i hvilken grad "denne høyst selvbevisste myteknusingen" i "særlig dens første del" "tidvis gjør boken så slitsom å lese", slik anmelderen konkluderer.

Forventningene stiger ikke når det fortelles at boken har "en sterk slagside" mot kreasjonisme og intelligent design og at disse retningene "er kritiske til en del aspekter ved evolusjonsteorien" (sic). Eller når Steenhoff synes vi bruker "overraskende mye plass" på kreasjonismen når (som vi sier) under en promille av relevante fagfolk støtter denne.

Anmelderen taler altså tydelig sant når han indirekte vedgår at han ikke er like godt kjent med alle temaer, posisjoner og detaljer i debatten for og i mot evolusjon, altså noe av det helt sentrale i boken.

Problemer jeg ikke ante at fantes, drøftes i fullt alvor. Det føles som å tre inn i et fremmed rom, og så står det noen der og roper, ut i løse luften. 

Noe som er en nyttig biografisk opplysning om deler av bakteppet for anmeldelsen, selv om den akkurat her er relativt positiv, med forbeholdet anmelderen tar om egen kompetanse.

Når de behandler vitenskapen bak evolusjonsetorien, er forfatterne grundige og strengt faktabaserte - så langt jeg kan bedømme.

Han er ikke like forbeholden i det påfølgende utfallet mot at vi ikke er like gode på alle områder.

Jeg skulle ønske de var like grundige når det det gjaldt den historiske gjennomgangen av hvordan kristne teologer har forstått skapelsesberetningen gjennom historien.

Siden boken verken har eller lover en slik gjennomgang, er det en (for å si det slik) interessant kritikk.

I stedet har vi gitt noen ytterst korte glimt av hvordan forholdet mellom tro, vitenskap og naturlige forklaringer har vært oppfattet hos toneangivende tenkere som Augustin og Thomas Aquinas.

Skulle vi gått gjennom dette like grundig som feks. Stanley L. Jaki (for å nevne en grundig katolsk fysiker og filosof av det konservative slaget), ville boken blitt mange ganger så lang.

For ikke å si en helt annen bok.

Når vi snakker om hvor (lite) "bokstavelig" Augustin leste teksten, henger det forøvrig sammen med hva mange legger i begrepet i dag. Dermed er det ikke gitt at vi er på helt forskjellige planeter når Steenhoff understreker at Augustins bokstavelige lesning "ikke må misforstås med moderne fundamentalisme".

Nei, nettopp, og det er i stor grad den moderne varianten vi har i bakhodet, som en følge av bokens "slagside" mot kreasjonismen.

Muligens har Steenhoff selv noen slagsider når han bastant hevder at den bokstavelige tolkningen av Bibelen var viktigere før reformasjonen enn etter. Hvis han på ramme alvor mener at literalistiske tolkninger noenlunde tilsvarende senere protestantisk tradisjon (som i kreasjonismen) var mer fremtredende før reformasjonen, høres det ut som revisjonisme som ikke vil akseptere beskyldninger om at katolikker ikke tok Bibelen på alvor før Trent.

Antagelig leser jeg ham feil her, eller han formulerer seg unødig upresist (noe noen og enhver kan gjøre i blant), så la det ligge.

I den grad vi har skjev- eller feilfremstilt noe av Augustin (og det er vi åpne for, som nevnt i en post for en måned siden), spiller det liten rolle for argumentasjonen i boken. Både evolusjonsteorien og kristen tro kan likevel henge svært godt på greip.

Kommentaren fra Steenhoff om den historiske delen av boken blir ikke mer treffende av at han ikke omtaler (heller ikke kritisk) det vi har brukt mest plass på. Mer presist er det hvordan et utvalg kristne tenkere i middelalderen og mer moderne tid har forholdt seg til alt fra naturlover til fossiler og geologisk datering.

Saken er selvsagt ikke å gi en fyllestgjørende presentasjon, men å løfte frem stemmer og perspektiver mange i dag er dårlig kjent med.

Hvis noe av dette likevel omtales (det er ikke helt klart akkurat hva han har i tankene her), er det kun med at

Forfatternes revisjonisme truer etter mitt skjønn med å underdrive motstanden mot Darwin. Beretningen er altfor harmoniserende. Biskop Wilberforces polemikk mot Darwins teori allerede i 1860, ett år etter at Artenes opprinnelse utkom, er ikke nevnt med et ord.

Her er det vanskelig å vite om man skal le eller gråte. At Steenhoff trekker frem dette eksempelet, bekrefter nettopp behovet for "myteknusing", selv om han skulle oppfatte den som slitsom.

Siden biskopens usignerte anmeldelse i The Quarterly Review av Artenes opprinnelse var vitenskapelig orientert og ikke spesielt polemisk (eller teologisk), er det vanskelig ikke å konkludere med at det er debatten mellom ham og Darwins bulldog Thomas Huxley som er i tankene.

Men at denne debatten skal ha vært stormfull, viktig eller uttrykk for en klar front mellom teologer og naturvitenskapsmenn er en myte (nummer 44) som «knuses» i Da jorden ble flat – mytene som ikke ville dø (og i en rekke andre av mine bøker de seneste ti årene, så vi lot den ligge denne gang).

Det stemmer heller ikke at Wilberforce skal ha spurt sarkastisk om Huxley "foretrakk å stamme fra apene på sin bestefars side eller på sin bestemors?». Eller at denne skal ha sagt at ”Gud har gitt ham i mine hender!”, reist seg og gjort biskopen til latter med å svare at 

Stod valget mellom å ha en stakkars ape til bestefar og en person med rike evner og innflytelse som bruker dette til å latterliggjøre meningsmotstandere i en seriøs vitenskapelig diskusjon, ville jeg nok uten å nøle ha foretrukket apen.

Hvorpå teologen angivelig gikk skamfull hjem i visshet om at teologien var kommet til kort i kampen mot biologene, at Darwin hadde vunnet over Moses. 

Denne gjengivelsen av replikkvekslingen og stemningen er fra tretti år etter begivenheten og stemmer dårlig med samtidige brev og referater. Utsagnet om å stamme fra apene på sin bestefars side (bestemor var ikke nevnt) kom opprinnelig fra Huxley selv. Og selv om det stemmer at det forekom retoriske innslag og Huxley sa at han foretrakk apen fremfor en som brukte sine rike evner til å latterliggjøre sine motstandere, var utvekslingen vitenskapelig orientert - uten tilløp til slagsmål mellom tilhengere og motstandere av Darwin, eller mellom teologer og biologer.

Og ikke bare fordi den gode biskopen også var ornitolog.

Ved siden av å antyde hvor mye ekstra plass omtalen av myten hadde krevd i boken, gjenspeiler dette i stedet nettopp vårt poeng om at det ikke var store sjokk eller opprivende debatt de første årene etter 1859, slik også den britiske historikeren vi henviser til i boken forteller. Mye av det vi i dag tenker om de første årene etter Artenes opprinnelse er farget av en senere debatt og tidsånd, inkludert ønsket om å fremstille teologer som dogmestyrte, kranglevorne og obskurantister. 

Vi ser dette ikke minst i Andrew Dickson Whites bok fra 1896, A History of the Warfare of Science with Theology in Christendom. Til tross for at den lenge har vært diskreditert, farger boken dessverre fortsatt populærvitenskapens (og dermed folk flests) syn på forholdet mellom tro og vitenskap i historien. 

Steenhoffs hovedanliggende synes uansett å være at Davidsen/Søviks innfallsvinkel er «rasjonalistisk» og dermed  

veksler mellom å sette alle krefter inn på å forsvare kristendom ut fra ny forskning, og å avvise noen etter mitt skjønn sentrale kristne poenger. Som mirakler eller visjoner. Når Peter og Johannes får se Moses og Elia, tror ikke forfatterne det betyr at de "faktisk var til stede". Men det vet jo verken Davidsen eller Søvik - de var jo ikke til stede, de heller.

Dette er underlig logikk. Selv om Steenhoff ikke skulle være kjent med at vi i tidligere bøker har argumentert grundig for det største mirakelet av dem alle, Jesu oppstandelse (som nevnt i boken), er det uvant kost at noen hevder at vi avviser visjoner med det belegget at vi tror på en visjon.

Sitatet er forøvrig ikke knyttet til noe vi sier direkte om mirakler, men til et svar på spørsmålet om de døde kan se oss nå. Der tenker vi at det ikke er nødvendig å tolke Moses og Elias' møte med Jesu disipler som at de som døde likevel rent faktisk var der, kroppslig. 

Noe som altså har betydning for vårt syn på de døde, ikke på mirakler. 

Noe av anmelderens reaksjoner på boken kan nok også henge sammen med det han nevner om «apofatisk teologi», altså en tradisjon der poenget er at man ikke kan beskrive hva Gud er, kun hva Gud ikke er. Det finnes utvilsomt en del å være kritisk til om man foretrekker denne eller enda mer kristenmystiske vinkler. Ikke minst når vi forsøker å relatere Gud til skaperverket på ulike måter, inkludert hjerneforskning i diskusjonen om hva sjel er for noe, og hvordan Gud kan være både én og treenig. 

Men en slik kritikk sier mindre om boken, enn om anmelderens preferanser. Den sier nok også noe om hvor godt han har lest boken der vi altså på side 49 beskriver vårt ståsted (teistisk evolusjon) med at 

Mirakler er mulige, men liten grunn til å forvente at Gud har gjort noe direkte i naturhistorien, i motsetning til i verdenshistorien, som ved Jesu oppstandelse.

Anmelderens preferanser er ikke mindre tydelige når vi nærmer oss konklusjonen.

Dette handler ikke om et valg mellom fundamentalisme og fornuft, men om å anerkjenne at det finnes en virkelighet hinsides språket hvor Gud åpenbarer seg som sannhet. Det krever åpenhet og tillit - og ydmykhet til å innse at ens egens fortolkningshorisont er ytterst feilbarlig. Det er et vel så godt vitenskapelig som teologisk prinsipp. Når Davidsen og Søvik klubber ned kreasjonister og mirakler med fornuften som våpen, er det ikke mye ydmykhet å spore, hverken teologisk eller epistemologisk.

Siden vi ikke klubber ned mirakler eller visjoner, er det muligens flere som kan slite med fortolkningshorisont og epistemologisk ydmykhet. 

Det er uansett uklart hvor opplagt det er at vi sliter (eller "klubber ned") når vi sier (side 113) at 

Forfatterne av denne boken mener at evolusjonslæren er den beste forklaringen vi har, men heller ikke vi er i stand til å kikke Gud i kortene. Det er selvsagt lov å ha tvil på noen av evolusjonslærens konklusjoner. Det som skjedde i de ulike delene av Kambriumperioden er imponerende. En allmektig Gud kan opplagt ha gjort inngrep i skaperverket hvis han mente det var nødvendig, slik vi som kristne ellers mener han kan ha gjort i historien, som med Jesu oppstandelse slik vi argumenterer for i boken Gud – mer enn Feelgood?.

Eller som når vi skriver (side 120) at

Vi skal nå se mer inngående på Bibelen og kristen tro, evangelium, synd og frelse i lys av evolusjonslæren. Det betyr ikke at vi tror vi har levert en fasit der vi får alt til å gå opp, rasjonelt og greit. Verden er ikke slik, enten vi tenker vitenskap eller kristen tro. Vi har likevel erfart det som både spennende og utviklende å ta denne type spørsmål på alvor. Kanskje kan noe også være til hjelp for dem som opplever at det er ett eller flere punkter her som gjør at de ikke får til kristen tro.

Det er i tillegg noe uklart hvor ydmyk og lite debattglad Steenhoff vil være i møte med kalvinister, islamister eller andre antikatolikker som måtte hevde at de bygger på tanker fra en virkelighet hinsides språket hvor Gud åpenbarer seg som sannhet. 

Eller overfor forfattere han på noen områder tydelig feilleser. 

Opplysningstiden ikke helt som antikken

Man skal ikke ha fulgt nettdebatter eller NRK mange minuttene for å lære at opplysningstiden temmet kristendommen. I stedet for å bygge på horrible hebraiske verdier, svelget kirken gradvis kamelen, eller altså antikkens verdier den så lenge hadde bekjempet.

Fra å være en religion uten rasjonalitet og medfølelse, begynte man motstrebende å støtte vitenskap og vennlighet.

Dette sitter så fast i ryggmarken, bakhodet, tungespissen og fingrene at det er noen nanometer utfordrende å rekke opp hånden med det kontrære budskap at opplysningstiden ville vært mer enn lettere utenkelig uten den europeiske middelalderen.

Noe som er grunnen til at en opplysningstid sitter ganske langt inn i mange kulturer.

En historiker som har sett mørket er Tom Holland som i NewStateman i dag viser Why I Was Wrong About Christianity.

Holland vokste opp i en kristen familien, men entusiasmen for store skikkelser skapte stadig mer tvil. Det begynte med dinosaurer. Bibellesning forsterket tvilen, ikke minst fordi han oppfattet skurkene og avgudene som mer spennende.

Det hele ble forseglet av opplysningstidens forfattere.

By the time I came to read Edward Gibbon and the other great writers of the Enlightenment, I was more than ready to accept their interpretation of history: that the triumph of Christianity had ushered in an “age of superstition and credulity”, and that modernity was founded on the dusting down of long-forgotten classical values. My childhood instinct to think of the biblical God as the po-faced enemy of liberty and fun was rationalised. The defeat of paganism had ushered in the reign of Nobodaddy, and of all the crusaders, inquisitors and black-hatted puritans who had served as his acolytes. Colour and excitement had been drained from the world.

Han fikk ikke mer sans for kristen tro av å jobbe med sine første bøker, fra Persia til Cæsar. Muligens ble den sterkere av å jobbe med tidlig islam og I Skyggen av Sverden. Kanskje også av stormen han skapte med å vise hvor svakt kildegrunnlaget er for de klassiske fortellingene om Muhammeds liv og Koranens opprinnelse.

Selv om Holland fortsatt holdt fast på hvor ødeleggende kristen tro hadde vært, ikke minst ved å rasere biblioteket i Alexandria. Det var ikke så nøye at det ikke fantes kilder til noen slik rasering fra kristne, for hvordan kunne biblioteket ellers ha gått tapt?

Dess mer Holland leste, dess mer meldte tvilen på tvilen seg, eller i det minste på antikken.

Han måtte motstrebende innse det absurde i at kristenhetens største personer ikke skulle være påvirket positivt av en kristen kultur. Og at antikken nok var mer antikk enn han hadde vendt seg til å tenke.

The longer I spent immersed in the study of classical antiquity, the more alien and unsettling I came to find it. The values of Leonidas, whose people had practised a peculiarly murderous form of eugenics, and trained their young to kill uppity Untermenschen by night, were nothing that I recognised as my own; nor were those of Caesar, who was reported to have killed a million Gauls and enslaved a million more. It was not just the extremes of callousness that I came to find shocking, but the lack of a sense that the poor or the weak might have any intrinsic value. As such, the founding conviction of the Enlightenment – that it owed nothing to the faith into which most of its greatest figures had been born – increasingly came to seem to me unsustainable.

Gradvis gikk det opp for ham hvor annerledes kristen tro var, ikke minst Kristus og korsfestelsen.

“We preach Christ crucified,” St Paul declared, “unto the Jews a stumbling block, and unto the Greeks foolishness.” He was right. Nothing could have run more counter to the most profoundly held assumptions of Paul’s contemporaries – Jews, or Greeks, or Romans. The notion that a god might have suffered torture and death on a cross was so shocking as to appear repulsive. Familiarity with the biblical narrative of the Crucifixion has dulled our sense of just how completely novel a deity Christ was.

Han forstod hvor gjennomført kristen han selv var.

Today, even as belief in God fades across the West, the countries that were once collectively known as Christendom continue to bear the stamp of the two-millennia-old revolution that Christianity represents. It is the principal reason why, by and large, most of us who live in post-Christian societies still take for granted that it is nobler to suffer than to inflict suffering. It is why we generally assume that every human life is of equal value. In my morals and ethics, I have learned to accept that I am not Greek or Roman at all, but thoroughly and proudly Christian.

Holland sier ikke dette for å selge en bok om kristne eller opplysningstiden eller seg selv. Han er i stedet aktuell med en ganske så utilslørt bok om Cæsar og de første romerske keisere.

Selvsagt kan dette likevel være markedsføring, muligens et litt indirekte løfte om enda voldsommere scener enn i Asterix. Der mer enn tidspunktene er ukristelige.

Når historien mørklegges

Det er ikke uvanlig at nye ateister og new age går hånd i hånd, selv om de sjelden ser hverandre i øynene.

Kanskje er grunnen at man ikke egentlig leser hverandres stoff så nøye eller vet hvem man leier. Og hvilken rolle spiller nå det i kampens hete, man er jo på samme side.

I hvert fall nesten.  Det hjelper å hoppe over noen avsnitt mot slutten eller ikke ta alt så nøye.

En kultklassiker på new age-linjen er Helen Ellerbes The Dark Side of Christian History  (Morningstar and Lark, 1999). Det skal godt gjøres å finne en bok som på kortere plass videreformider flere myter om kirkens knusende kamp mot all vitenskap og medmenneskelighet.

Sagt på en annen måte er ikke Ellerbes nattsvarte fremstilling akkurat pensum i Historie 101.

Tvert i mot har det lenge vært advarsler mot slike fremstillinger, som hos den norske historikeren Sverre Bagge.

Nei, i motsetning til Ellerbes påstanden er det ikke slik at kirken brant det berømte biblioteker i Alexandria, og ødela dermed heller ikke "700 000 bokruller" fra antikkens lærdom.

Hypatia ble ikke drept fordi hun underviste menn.

Kirken tok ikke over den hedenske påskefeiringen.

Nei, noe antikkens heliosentriske verdensbilde ble ikke undertrykt av kirken i middelalderen.

Kirken avviste ikke fri vilje.

Kirken forbød ikke folk å vaske seg.

Det skjedde ingen "kollaps" innen medisin, teknologi, vitenskap, utdannelse, historieskrivning, kunst eller handel da "kirken tok føringen".

Det meste av hva som kjennetegner sivilisasjon forsvant ikke fordi kirken fikk makt. Eller i det hele tat.

Kirken avviklet ikke antikkens medisin og innførte årelating i stedet.

Kirken satte ikke vitenskapen tusen eller to tusen år tilbake.

Det bygger kort sagt mer på sotete briller enn gangsyn å lene seg til denne boken eller nettsider som fremmer den. Selv når den nevner genuint mørke ting som kjetterprosesser, inkvisisjoner og hekseprosessene er misvisningen for stor til mer enn skremsel.

Gangsynet blir ikke bedre hvis man anbefaler den etter å ha lest den. For det betyr at man ikke bare godtar tøv om historien, men også krasse angrep på en naturvitenskap som angivelig er så forstokket at den ikke forstår at alt egentlig er ånd og styrt av bevissthet.

Boken blir dermed ikke helt frivillig morsom når den klandrer kristendommen for først å ha ødelagt antikkens vitenskap og deretter for å ha fremmet Newtons tanker om at universet fungerer som et urverk som man kan regne på ut fra fysiske formler.

Mynt du taper, kron jeg vinner.

Særlig om myntene kastes i mørket.

Human-etiske myter

Selv om det er kort til jul, handler mytene denne gang ikke om høytiden, men om dette med tro og vitenskap, Kirken og middelalderen og alt det der.

Når dette likevel ikke er det vanlige oppgjøret, eller Dekodet på autopilot som det kalles blant hipstere på Hokksund, er det fordi kilden er en smule eller to annerledes.

Vi snakker rett og slett om seneste nummer av Human-Etisk Forbunds tidsskrift Humanist, som ligger på et nett nær deg.

En av artiklene heter altså Humanistiske myter - Kunsten å sjekke en god historie.

Humanister liker å tro at de er rasjonelle og vitenskapelige, men i sin forståelse av renessansen og kirkehistorien har de svelget noen moderne myter. I dette foredraget fra Human-Etisk Forbunds landsmøte 2015 tar filosof Morten Fastvold et oppgjør med disse mytene.

Og Fastvold har sjekket mange gode historier, med henvisning til bl.a. James Hannams God's Philosophers. How the Medieval World Laid the Foundations of Modern Science. For enkelte av oss blir det ikke mye dårligere av at han også viser til en viss Bjørn Are Davidsen og Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø.

Og som tittelen sier, handler dette om hvor lett det er å falle for gode historier. Det blir ikke mindre lett når de støtter eget livssyn, eller for noen til og med er grunnen til at de valgte livssynet de har.

Den gode historien kan være så forførende at vi vegrer oss for å undersøke den kritisk. Dette er høyst menneskelig, og er nok genetisk programmert – trolig fordi en følelse av mening, orden og sammenheng er viktig for vår overlevelse. Vi er simpelthen tilbøyelige til å frede en god historie, og noen av dem innlemmer vi i vår selvforståelse. 

Dette har heller ikke livssynshumanismen unngått, hvor rasjonell den enn hevder seg å være. For i likhet med alskens religiøse livssyn rommer også livssynshumanismen noen seiglivede myter. Disse handler særlig om forholdet mellom kristen tro og rasjonell tenkning, og er noe livssynshumanismen fikk i vuggegave midt på attenhundretallet. Av den grunn har de i spesielt stor grad preget livssynshumanismens oppfatning av verden og historiens gang.

Dermed bidrar det til humøret før julen ringes inn å se at dette ble presentert for en målgruppe som i følge andres myter har mer enn lettere døve ører for denne type avsløringer og fort flekker med tennene. Noe som ikke er underlig, siden disse mytene på mange måter er ateisters skapelsesberetning.

Det krever altså ikke rent lite mot å avlive dem. På den annen side er det god empiri for at våger man seg inn i løvens hule, hjelper det å være løve.

Siste halvdel av attenhundretallet var en ideenes brytningstid, der evolusjonsteorien skapte ytterligere uorden. Og det var på denne tiden, da polemikken mellom tilhengere av evolusjonsteorien og kirken var på sitt kraftigste, at de første forsøk på å formulere en sekulær humanisme fant sted. Da ble det nærliggende for kirkens motstandere å anta at presteskapet, og kristendommen i det store og hele, er imot vitenskap og rasjonell tenkning.

Hvis du lurer på om du bør lese Fastvolds gjennomgang, fjerner de neste to sitatene all tvil.

Noe som vil forbause dem som tror at tro og viten har vært i motsetning opp igjennom tidene, er at selve grunnvollen i moderne vitenskap – postulatet om evige og uforanderlige naturlover – er en teologisk overenskomst fra ellevehundretallet. 

Dette skapte en større og bredre forståelse for at det var

bryet verdt å studere naturen empirisk for å avdekke dens bakenforliggende lovmessigheter. Dette, la teologene til, er enda et tegn på Guds godhet. For bare en god Gud ville skape en empirisk verden styrt av lovmessigheter. Disse lovmessighetene skulle senere bli kalt naturlover. 

Disse teologene ville ha bifalt dagens skeptikere som avviser eksistensen av overnaturlige fenomener og magi, med den begrunnelse at dette ville bryte med naturlovene. Å appellere til evige og uforanderlige naturlover er ikke noe grunnleggende sekulært, slik vi i dag gjerne tror, men en intellektuell arv fra høymiddelalderen.

En god historie som du allerede kan ha slumpet til å høre om på denne bloggen.

På vantro og Are

Are Sende Olsens NRK-serie På tro og Are beviser den bokstavelige sannheten i det åpenbarte ordet om at som man roper i skogen, får man svar.

Og at på tunnelsynet skal NRK kjennes.

Denne gangen handler det om et enøyd fokus på sterk og subjektiv tro. Og som så ofte når kristne eller andre med noe så underlig som et religiøst syn presenteres i media, er det altså som noe som ikke bare er i strid med vitenskapen og intellektet.

Det er på mange måter en fornærmelse av sistnevnte.

Nettopp dette med å legge fra seg intellektet for å kunne se lyset er Ares største sperre for å tro. Han beskriver seg selv som en fargeblind person stående sammen med mennesker som beundrer regnbuen. Selv ser han ingenting, og får ikke presentert noen gode grunner til å tro at det kan finnes noen regnbue. Intellektet står tydeligvis i veien, men å legge fra seg intellektet er uaktuelt. For «hva er vitsen med denne store hjernen hvis jeg ikke skal tenke med den?»

Mens det i realiteteten er Are som fornærmer seernes intellekt med ikke å bruke sitt eget til å finne alternative stemmer.

Dermed er det flott at Martin Jacobsen (som sitert over) og Margunn Serigstad Dahle har gjort en god jobb med å vise slagsiden. Og når det til og med kommer frem i kommentarfeltet at den gode Are faktisk møtte kristne som mente å ha gode grunner til å tro, er det ikke klart hvilke gode grunner man skal ha for å tro hans fremstilling.

Slik Marthe Kristine Østerud Bjerke som studerer ved Misjonshøgskolen forteller i kommentarfeltet til Martins innlegg, er dette mer grelt enn man skulle tro.

Det handler ikke bare om at Are bevisst oppsøkte stort sett perifere og/eller ikke-intellektuelle perspektiver, men at han bevisst utelot å vise de mer intellektuelle perspektivene han møtte.

Jeg går selv på Misjonshøgskolen og var med under opptakene de gjorde der. De var der en hel dag, var med i en NT time på masternivå, i tillegg til at Are snakket med studenter og professorer i Det nye testamente og i systematisk teologi. I NT forelesningen og i samtalen med de to professorene kom det fram mange gode argumenter for hvorfor man kan ha med intellektet sitt når en velger å ha et kristent livssyn. I NT forelesningen gikk læreren inn på den historiske Jesus og at det er overveiende mange gode argumenter for å si at Jesus har levd, i tillegg til at evangeliefortellingene er troverdige beretninger om Jesus. Videre, stilte vi studenter Are spørsmål og utfordret han på sitt ateistiske livssyn. Også ST-professoren utfordret Are og argumenterte for hvorfor en gudsforestilling må sprenge våre forestillinger. Vi snakket også om at den trascendente Gud har åpenbart seg for menneskene i inkarnasjonen. Kan hende Are ikke forstod det vi prøvde å formidle til han, kanskje ble det for svevende eller for komplisert for ham å følge med. Jeg skal ikke "blame" ham for det, å være med på en forelesning i NT på masternivå er ikke bare lett, og jeg skjønner godt at det kan bli for komplisert for ham å skjønne. 

Vi har altså gode grunner til å fortsette å tro at NRK ikke fremstiller noe annet av virkeligheten enn det programskaperne selv tror eller ønsker. Denne saken vil ikke bli behandlet i PFU, men mønsteret er det samme som i romkvinnesaken. NRK droppet - mot bedre vitende - helt avgjørende info som hadde slått beina vekk under reportasjen.

I stedet for å vise at domstolene hadde gjort rett overfor fryktelige overgrep i en romfamilie, gled det inn i en større fortelling om storsamfunnets overgrep mot romfolket.

Noe som føyer seg inn i NRKs lange tradisjon for å  la deres egne større fortellinger trumfe realitetene.

Selv om det ikke mangler kristne miljøer der troen primært handler om tradisjoner og subjektive opplevelser, har Are ingen spesiell god unnskyldning. Hadde han gjort en såpass intellektuell anstrengelse som å google, ville han funnet kristne bestselgere som Kristen med god grunn, enten den store hjernen hans var blitt veldig overbevist eller ei.

Hadde han sjekket med en ikke helt uviktig institusjon som Menighetsfaktultet, ville flere enn menigheten blitt tipset om bøker som Eksisterer Gud? 

Enten Are tror det eller ei, er det altså et faktum at det er en solid tradisjon for å diskutere slike spørsmål ut fra logikk og naturvitenskap, historie og kritisk vurdering av påstander om helbredelser og personlige opplevelser av Gud.

Hadde han googlet forfatterne, ville han noenlunde uavhengig av størrelsen på eget intellekt funnet bøker som Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø. Altså noe såpass mediamessig sensasjonelt som en kildebasert tilbakevisning av forestillingen om en helt grunnleggende konflikt mellom tro og vitenskap.

Med alle tilhørende anekdoter om at Kirken har forfulgt naturfilosofer og vitenskapsmenn siden antikken, fra Hypatia til Darwin, enten det hevdes av paven forbød disseksjoner, bannlyste Haleys komet eller satte Galilei i fengsel.

Are Sende Olsen hadde også risikert å finne Svar på tiltale, en bok som ikke legger mye i mellom om tulleargumentasjon og fordomsfulle feil blant det som ofte kalles nye ateister, fra Dawkins til Harris.

Noe som heller ikke er uvanlig blant vanlige ateister, enten de heter Are eller Kari, kommenterer på NRK eller i kommentarfelt.

En riktigere programtittel hadde altså vært På vantro og Are.

Eller enda mer presist: På tunneltur med Are. Uten sidespeil. 

Voksenopplæring for ateister

Så ble den endelig lansert, den lenge varslede bloggen der historikeren Tim O'Neill går gjennom alle disse historiske mytene som er så vanlig blant kritisk tenkende nye ateister.

Som ateist har Tim lenge latt seg irritere over inkompetansen og den fordummende mytespredningen når nye ateister uttaler seg om historie, fra Harris til Hitchens, Dennett til Dawkins, for ikke å si Coyne, Myers og resten av feltet, noen ganger også Richard Carrier.

Enten temaet er middelalderen eller Galilei, den historiske Jesus eller den ikke-historiske vitenskapsfienden Kirken.

Han legger lite i mellom når han skal presentere bakgrunnen og temaer i History for Atheists.

But in the last decade or so I've became increasingly aware of and bothered by a particular brand of biased pseudo history: what I call New Atheist Bad History.

This varies from lazy repetitions of popular misconceptions, like perpetuating the myth that the medieval Church taught that the earth was flat, to full blown conglomerations of elaborate fringe theory, like the cluster of fervid and contrived pseudo history that is the Jesus Myth hypothesis.  But the list of historical ideas the New Atheists and their online acolytes get wildly wrong is long.  Amongst other things, many of them believe:

• That Christianity caused the "Dark Ages" by systematically destroying almost all ancient Greco-Roman learning, 

• That Christians burned down the Great Library of Alexandria and that Hypatia of Alexandria was murdered because of a Christian hatred of science

• That Constantine was a crypto-pagan who adopted Christianity as a cynical political ploy (and personally created the Bible)

• That scientists were oppressed during the Middle Ages and science stagnated completely until "the Renaissance"

• That "the Inquisition" was a kind of Europe-wide medieval Gestapo and that the medieval Church was an all-powerful totalitarian theocracy

•  That Giordano Bruno was a wise and brave astronomer and cosmologist who was burned at the stake because the Church hated science

• That the Galileo Affair was a straightforward case of religion ignoring evidence and trying to suppress scientific advancement

• That Pope Pius XII was a friend and ally of the Nazis who turned a blind eye to the Holocaust and helped Nazis escape justice

Altså ikke veldig ukjent stoff for lesere av enkelte bøker, eller av inneværende blogg som også har tatt opp svært mange andre slike myter.

Det er ingen grunn til å skjule at jeg for en god del stoff står i gjeld til Tim. Få historikere har gått grundigere gjennom mytene, få har våget seg mer uredd ut i debatter i ateistfora.

Det er svært forståelig at han er oppgitt og flau over kunnskapsløs retorikk hos mange medateister, og forsøker å tenne noen lys for dem.

Selv om han til tider kunne valgt andre opptenningsmidler enn flammekaster.

Eurofobi

Det er ikke vanskelig å finne eksempler på vestlig sjåvinisme når vi leser historiebøker, spesielt ikke hvis de er skrevet av folk fra vesten. Er universet uendelig, er det som kjent jeg som er midtpunktet.

Eurosentrisme er dermed blitt en vanlig kritikk av historiefremstilling der andre eller tidligere tiders kulturer plasseres på sidelinjen eller fremstilles som mindreverdige og/eller midlertidige trinn på veien mot historiens mål og mening.

Som altså - avhengig av forfatter og årstall - er Det britiske imperium, USA eller Det moderne Europa i det hele tatt.

Men at det finnes grøfter på den ene siden, bør ikke bli et carte blanche for å grave motgrøfter på den andre.

Ja, det er ingen grunn til å underkjenne babylonske, hellenistiske, bysantinske, kinesiske, indiske eller arabiske bidrag til vitenskaps- og teknologihistorien (som altså ikke alltid er sammenfallende). På samme måte bør det heller ikke være grunn til å undervurdere at det skjedde noe i Europa fra i hvert fall 1300-tallet som førte til at moderne naturvitenskap (med hovedvekt på empiri og matematiske beregninger av fysiske bevegelser) fikk sitt endelige gjennombrudd på 1800-tallet.

Men så er det altså likevel stadig sterk kritikk av den type fremstilling, slik vitenskapshistorikeren Thony C beskriver i hans seneste bloggpost Political correctness and the history of science.

There used to be a brief standard sketch of the history of science, that probably arose some time in the Enlightenment but which owes much of its ethos to Renaissance historiography. This outline usually goes something like this. Science was invented by the ancient Greeks. After the collapse of civilisation in the Dark Ages (a deliberate use of a discredited term here) science was rescued and conserved (but not changed or added to) by the Islamic Empire before being retrieved in the Renaissance by the Europeans, who then went on to create modern science in the Scientific Revolution. This piece of mythology reflected the triumphalist historiography of a colonialist Europe in the throws of dominating and exploiting large parts of the rest of the world.

Altså ikke helt uforståelig at det kom en motreaksjon - og ikke bare fra forskere på middelalderen.

Men så er det altså dette med grøfter på begge sider av veien - noen ganger på alle kanter, som med nordavinden. Alt som kunne mistenkes for snev av eurosentrisme ble kastet på dør, mens man inviterte inn i varmen det man opplevde som marginaliserte kulturer, enten kildene tilsa det eller ei.

Stort sett uten at man viste at man forstod hva som gjorde moderne vitenskap moderne - eller vitenskap.

Unfortunately, as I have commented in the past, this also led to an over zealous backlash on behalf of the previously wronged cultures particularly on the Internet. One only needs to state that X (a European) discovered/invented Y (some piece of science, technology, medicine, mathematics…) for some over assiduous commentator (almost always not a historian of science) to pop up saying, that’s not true Z (an Indian, Islamic, Chinese, or whatever scholar) discovered/invented Y long before X was even born. Occasionally these claims are correct but much more often they are inaccurate, exaggerated or just plain false. Any attempt to correct the informant leads inevitably to an accusation of eurocentrism. Eurocentrism has become a sort of universal weapon used indiscriminately whether it is applicable or not.

En av dem som stilte det betimelige spørsmålet som ofte oversees eller kritiseres som nettopp eurosentrisk, var Joseph Needham i  The Grand Titration. Science and Society in the East and the West (som jeg har berørt på side 8,11 og 12 her).

If this were not a European phenomenon then the so-called Needham question would simply be nonsensical. Joseph Needham (1900-195) was the twentieth century’s greatest historian of Chinese science and instigator of the monumental, on going seven volume Science and Civilisation in China. The question that Needham posed runs as follows “Why did modern science, the mathematization of hypotheses about Nature, with all its implications for advanced technology, take its meteoric rise only in the West at the time of Galileo [but] had not developed in Chinese civilisation or Indian civilisation?” He could have equally well have posed the same question for the Islamic Empire. 

Selv om Needham ikke er veldig presis når han vektlegger Galileo, er det ingen tvil om at det skjedde noe i Europa som beredde grunnen for moderne vitenskap. Og det handlet ikke om det nærsynte blikket på opplysningstiden som er så vanlig hos flere enn Bård Vegar Solhjell eller Andreas Skartveit.

Det er verken å underkjenne andre kulturer - eller Europa - å nevne at vitenskapshistorikere har vist hvordan nettopp impulser fra ulike kulturer ble samlet og sortert, kanalisert og kombinert, rafinert og revolusjonert i Europa, som A. Mark Smith i hans optikkhistorie From Sight to Light.

It may well be that certain key ideas, laws and concepts that contributed to that evolution were anticipated by Arabic or, for that matter, Indian, Chinese or Mesoamerican thinkers. And it is certainly the case that there was a lively cross-cultural marketplace of commodities and ideas between the Latin “West” and Arabic “East” throughout the Middle Ages and Renaissance. The fact remains, though, that it was in Europe that those ideas, laws, concepts were eventually assimilated, refined, channelled, and combined in such a way as to form the basis of what most of us today would characterize as modern optics. Any claim to the contrary strikes me as historically perverse.

Og så pervers vil du ikke være.

Dårlige nyheter for ateister

Det er ikke bare diskusjoner om veier på Vestlandet som kjennetegnes av tunnelsyn. Man trenger  ikke være synsk for å spå effekten av oppdagelsen av enda en jordlignende planet.

For dette vil føre til et yrende liv av påstander om enorme problemer for religionene. 

Det er opplagt en krise for gudstro om vi møter utenomjordiske. En så sjokkerende erkjennelse som at vi ikke er alene i verdensrommet, vil ta pusten av teologene. 

Siden bare tanken kan få det til å svimle, tenker man ikke slike tanker. Og man blogger selvsagt ikke om dem, verken her (2011) eller her (2012) eller her (2013), eller skriver om det i bøker som denne. 

I hvert fall er det ingen som leser eller lærer av slik. Bortsett fra de vanlige mistenkte,

Dermed overrasker det ikke at Jeff Schweitzer, tidligere rådgiver for Det hvite hus, 23.7.2015 på vitenskapsbloggen til Huffingtonpost, skyter ut påstanden om Bad News for God. 

Hvilken bakgrunn har så Schweitzer? Teolog? Astronom? Filosof? Historiker?

Nei, marinbiolog. Altså ikke yrkesgruppen med den mest opplagte kompetansen på teologi eller liv i rommet. 

Selv om store havdyp i Stillehavet eller under iskalotten på Nordpolen kan ligne på fremmede planeter, er de ikke stedet for dype og avkjølte debatter.

Men Schweitzer nøler ikke med å fyre av en totrinnsrakett. Han er ikke i tvil om at "religion" (les kristendom) kan avfeies om det er liv på andre planeter. Men så er det altså slik at religion er ganske så snikete. Man endrer syn etter forholdene. 

Det er ikke tilfeldig at det står værhaner på så mange kirketårn. 

Dermed vil disse religiøse gjøre gode miner til slett spill når liv på andre planeter oppdages. De vil være frekke nok til å late som om det ikke strider med deres tro. 

Let us be clear that the Bible is unambiguous about creation: the earth is the center of the universe, only humans were made in the image of god, and all life was created in six days. All life in all the heavens. In six days. So when we discover that life exists or existed elsewhere in our solar system or on a planet orbiting another star in the Milky Way, or in a planetary system in another galaxy, we will see a huge effort to square that circle with amazing twists of logic and contorted justifications. But do not buy the inevitable historical edits: life on another planet is completely incompatible with religious tradition. Any other conclusion is nothing but ex-post facto rationalization to preserve the myth. 

Schweitzer ønsker å utløse luftvernsirenene før teologene lurer oss igjen. For Bibelen er utvetydig, noe som bekreftes av dommen mot Galilei, før man drev med moderne tolkningsjuks. 

Men selv om kristne hittil har ment at jorden er universets senter og bare menneskene er skapt i Guds bilde, trenger ikke Schweitzer spekulere mye på 

what would happen should we ever find evidence of life beyond earth even if you think such discovery unlikely. I would like here to preempt what will certainly be a re-write of history on the part of the world's major religions. I predict with great confidence that all will come out and say such a discovery is completely consistent with religious teachings. My goal here is to declare this as nonsense before it happens. 

Må vi så skynde oss å endre teologi, for ikke å bli tatt på sengen om vi støter på utenomjordiske?   

Slett ikke, vi bør skynde oss å lese gammel teologi.

For dette handler ikke om hva noen kan komme til å si for å vri seg unna et sjokk i fremtiden. Det handler om hva som er blitt sagt i fortiden. 

Og ikke bare for ett eller fem år siden. 

Diskusjonen om liv på andre planeter oppstod heller ikke på 1900-tallet. Vi ser den hos teologer og naturfilosofer allerede i middelalderen, siden det som kjent var en rasjonell og logisk tid.

Bakgrunnen var en diskusjon i kjølvannet av at nye skrifter av Aristoteles var kommet til universitetene i Europa. Siden hans lærdom og logikk var massiv, og man tenkte at Gud var minst like rasjonell, lot mange seg rive med.   

Og da kunne vel ikke Gud gjøre noe som Aristoteles mente var umulig? 

Kirken var uenig. For å understreke at Gud ikke var underlagt filosofer, ble det på pavens oppfordring i 1277 ved universitetet i Paris (der den store debatten foregikk) laget en liste over punkter som var fordømte, fordi de begrenset Guds allmakt.

Blant disse var påstanden om at Gud ikke kunne lage mange verdener.

Kirkens bekymring var altså ikke at noen ville oppdage liv på andre planeter. Tvert imot regnet man det som kjettersk å hevde at det ikke kunne eksistere andre verdener.

Dette la grunnlaget for en lang diskusjon om livet på andre planeter - og hva slags forhold disse vesnene hadde til Gud, enten de lignet mest på engler eller esler. Fransiskaneren William Vorilong (1390-1463) var opptatt av om Jesus trengte å frelse mennesker på andre planeter. Konklusjonen var enkel og logisk: Det var unødvendig siden de ikke stammet fra Adam.

Tilsvarende tanker ble uttrykt gjennom århundrene, både før og etter at man innså at jorden ikke var i sentrum av universet. Hva Bibelen sa om liv på jorden, hadde ingen betydning for spørsmålet om utenomjordiske. Kepler skapte ingen sensasjon da han i 1610 mente det var liv på månen, Saturn og Jupiter. 

 

Det gjorde heller ingen andre i århundrene etter.

Hvor vanlig og viktig man oppfattet denne type spørsmål fremfår av en svært populær serie foredrag om dette i 1815. 

Den skotske matematikeren, kjemikeren og presten Thomas Chalmers (1780-1847) trakk fulle hus. Han samlet foredragene i en bok som ble en bestselger i mange tiår. 

Allerede første året gikk det unna ni opplag på tilsammen 20 000 eksemplarer. 

Og Chalmers var ingen hvem som helst. I 1828 ble han teologiprofessor, femten år senere stod han i spissen for å opprette den evangeliske frikirken i Skottland. 

Hans fattigomsorg ble et forbilde i generasjoner, ikke minst fordi han gikk inn for at fattige måtte settes i stand til å hjelpe seg selv. 

Han var ikke mindre fremsynt når han overførte Adam Amiths tanker om et marked styrt av tilbud og etterspørsel til også religion. 

Chalmers verker synliggjør en stor bredde i interesser og temaer - boken vi snakker om her er Vol. 7 Discourses on the Christian Revelation, viewed in Connexion with Modern Astronomy.

Han prøver ikke å skjule i forordet hvor oppgitt han var over overfladiske vantro som hevdet at de kristne mener Gud skapte verden kun for jorda og menneskenes skyld. 

I det andre foredraget forklarer han at 

In the astronomical objection which Infidelity has proposed against the truth of the Christian revelation, there is first an assertion, and then an argument. The assertion is, that Christianity is set up for the exclusive benefit of our minute and solitary world. The argument is, that God would not lavish such a quantity of attention on so insignificant a field. 

Chalmers avviste både påstanden og argumentet.

How do infidels know that Christianity is set up for the single benefit of this earth and its inhabitants? How are they able to tell us, that if you go to other planets, the person and the religion of Jesus are there unknown to them?

We challenge them to the proof of this announcement. We see in this objection the same rash and gratuitous procedure, which was so apparent in the two cases that we have already advanced for the purpose of illustration. We see in it the same glaring transgression on the spirit and the maxims of that very philosophy which they profess to idolize.

They have made their argument against us, out of an assertion which has positively no ascertained fact to rest upon, an assertion which they have no means whatever of verifying, an assertion, the truth or the falsehood of which can only be gathered out of some supernatural message, for it lies completely beyond the range of human observation.

Som vi ser, har ikke all ateistisk retorikk gått fremover på tohundre år. 

Til gjengjeld er det fint å kunne markere 200-årsjubileet for Chalmers foredrag med Schweitzers høylydte og mye delte bekreftelse av overfladiske vantro.

Hvilket bør være dårlige nyheter for ærlige ateister.

Tro mot Fakta - Hvorfor Scientisme og Fakta er Inkompatible

Siden Steven Pinker har anmeldt Jerry Coynes seneste bok Faith Versus Fact: Why Science and Religion Are Incompatible, tydeligvis ut fra sin beste englenatur, bør det nok for balansens skyld nevnes at ikke alle er like rosende.

Det er ikke bare tenkende kristne som reagerer når biologiprofessorer forlater biotopen for å  forsvare scientismens revir. Flere har forstått at man biter seg selv i det man måtte ha av anlegg for haler om man hevder at enten alt som finnes, eller alt vi kan vite noe om, er det som er rimelig direkte tilgjengelig gjennom ulike former for fagvitenskap.

Eller alment akseptert av denne.

En av de enkleste grunnene er at det krever mer enn noen DNA-smuler sirkelargumentasjon, ettersom man da måtte ha brukt vitenskapen til å begrunne den konklusjonen.

Noe det også kan være vanskelig å få almen aksept for.

I stedet er det altså Coynes egen filosofiske posisjon som bestemmer. Og fra sin høye hest som vitenskapens forsvarer, skaper han en svært verdiladet stemning med eksempler på opplagte overgrep og frykteligheter i regi av religiøse som ringeakter vitenskapen.

Uten å vise hvordan en tro på at universet dypest sett er verditomt, der alt som skjer egentlig kun handler om fysikk og biologi, kan forankre eller begrunne et sterkt etisk engasjement.

Eller verdien av fakta fremfor tro, for å styrke vår posisjon og forsvare menneskets iboende verdi mot religiøse trusler.

Coyne bare hopper over problemstillingen og forutsetter konklusjonen. Han prøver ikke å lage en logisk kjede fra hans virkelighetssyn til verdier, basert på evidens.

Han bygger i realiteten på verdimessige lån fra tradisjoner han selv hevder ikke handler om fakta, men om tro. 

Det blir ikke bedre av at Coyne ikke er informert på noe som minner om vitenskapelig nivå om mange av temaene han behandler. 

Boken er et skoleeksempel på det han ønsker å vise, men med kanonene rettet motsatt av hva han tror.

Ja, det er ikke vanskelig å finne mye i dette interessante vesenet "religion" (som mange snakker om, men få har sett) som ikke holder vitenskapelig vann. Religiøse skiller har skapt eller forsterket krangel og krig gjennom historien. Siden religioner er uenige, er det opplagt at ikke alle kan ha like rett. Det mangler ikke eksempler på ekte troende som har begått bestialske overgrep.

Noen ganger like ille som tenkesett og ideologier som mener seg å bygge på vitenskap, enten vi snakker om den dialektiske materialisme eller rasehygiene.

Men det betyr ikke at alle former for teologi eller tenkning som lener seg mot religion, dermed er inkompatible med vitenskap.

Skal Coyne komme ut av dette med noen smuler seiersminer, må han altså være nøye med å beskrive religion på måter som ikke er kompatible med vitenskap. Han er nødt til å finne eksempler på religiøse standpunkter som ikke kan begrunnes rasjonelt. 

Men når han gjør dette, er faren igjen stor for å argumentere i sirkel. 

Hvis noen skulle være uforskammede nok til peke på sider ved en eller annen religion som (her er det bare å holde seg fast) er kompatible med vitenskap, er dette selvsagt ikke egentlig religion. Skulle det være religiøse standpunkter som kan begrunnes rasjonelt, har man samtidig vist at de ikke er religiøse standpunkter.

Siden alle skotter har rødt hår, kan en med sort hår ikke være skotte.

Hva er det så Coyne oppfatter som det grunnleggende inkompatible mellom "religion og vitenskap"? Jo, det er som så mange nye ateister er opptatt av, selve metoden for å finne sannhet.

Science and religion— unlike, say, business and religion— are competitors at discovering truths about nature. And science is the only field that has the ability to disprove the truth claims of religion, and has done so repeatedly (the creation stories of Genesis and other faiths, the Noachian flood, and the fictitious Exodus of the Jews from Egypt come to mind). Religion, on the other hand, has no ability to overturn the truths found by science. It is this competition, and the ability of science to erode the hegemony of faith— but not vice versa— that has produced the copious discussion of how the two areas relate to each other, and how to find harmony between them.

Dermed er spillet i gang. "Religion" lever i en evig kamp mot "vitenskapen" og klarer ikke på egen hånd å avgjøre om det man selv står for stemmer eller ei. Det er alltid vitenskapen som vinner, siden religion er uten andre våpen enn våpen.

For Coyne er det utenkelig at det finnes religioner som er opptatt av å etterprøve ting, og som selv - innenfra - kan sjekke eller korrigere egne standpunkter.

Han opptrer med andre ord klart religiøst når han ikke sjekker eller korrigerer sine standpunkter.

Hadde Coyne undersøkt, ville han oppdaget mange forhold. Jeg skal trekke frem eksempler fra kristne sammenhenger, siden det er yndlingsmålskiven til Coyne. Han tror til og med at han vet hvordan den ser ut og at han rammer blink hver gang.

Men han vet ikke at vi allerede hos Paulus, altså i de eldste delene av Det nye testamentet, finner formaningen om å "prøve alt og holde fast på det gode". Med å "prøve" menes her teste og vurdere, altså ikke bare akseptere noe blindt, fordi en biologiprofessor autoritet skriver om det i en bok.

Og nettopp dette med å teste og vurdere har mange sett som et ideal i kristen teologi og filosofi de seneste par tusen år. Det betyr ikke at man har manglet forsøk på å etablere partilinjer og ensretting, eller at det er lett å avklare alle teologiske spørsmål, men at troen på rasjonalitet og logikk har vært en viktig faktor. 

Nettopp derfor har det vært en så sterk interaksjon - fra påvirkning til protest - med samtidens synspunkter. Dette har gitt mange positive effekter fra vitenskap til verdier, enten samtiden var antikken, folkevandringer, renessanse, middelalder, opplysningstid, modernisme eller postmodernisme.

Og Kirken har som regel forholdt seg med lyttende respekt til rådende vitenskap, selv om det ikke alltid har vært enkel å skille den fra rådende ideologier. 

Justin Martyr er svært tydelig på dette allerede rundt år 155, i hans første forsvarsskrift til Keiseren. 

Reason directs those who are truly pious and philosophical to honour and love only what is true, declining to follow traditional opinions, if these be worthless.

Et standpunkt man kunne mistenke Coyne for å støtte i teorien, om han nå ikke alltid er like god i praksis.

For not only does sound reason direct us to refuse the guidance of those who did or taught anything wrong, but it is incumbent on the lover of truth, by all means, and if death be threatened, even before his own life, to choose to do and say what is right.

Dermed ber Justin de romerske myndigheter sjekke selv og ikke bare godta ondsinnede rykter - selv om de nok handlet om andre ting enn at det var en lang og nødvendig krig mellom tro og vitenskap.

Do you, then, since you are called pious and philosophers, guardians of justice and lovers of learning, give good heed, and hearken to my address; and if you are indeed such, it will be manifested. For we have come, not to flatter you by this writing, nor please you by our address, but to beg that you pass judgment, after an accurate and searching investigation, not flattered by prejudice or by a desire of pleasing superstitious men, nor induced by irrational impulse or evil rumours which have long been prevalent, to give a decision which will prove to be against yourselves.

Nå kan man si mye om Coyne (og det er langt fra alt som kan tas i én bloggpost), men blant det mest talende - også fordi Pinker ikke reagerer på det i anmeldelsen - er at Coyne faktisk ikke bare fremhever to av de mest diskrediterte bøkene om vitenskapshistorie noensinne (se også James Hannams artikkel eller lån boken på bildet til høyre). 

Han mener at de tross kritikk hadde rett i sine teser om krigen mellom kirken og vitenskapen. 

Some historians of science claimed that White’s and Draper’s scholarship was poor (yes, they did make some errors and omit some countervailing observations, but not nearly enough to invalidate the books’ theses).   

Det er med andre ord svært tydelig at Coyne ikke har latt seg forvirre av å lese fagbøker. 

I stedet presterer han å holde fast ved forlengst tilbakeviste påstander som at 

One can in fact argue that science and religion have been at odds ever since science began to exist as a formal discipline in sixteenth-century Europe. Scientific advances, of course, began well before that— in ancient Greece, China, India, and the Middle East— but could conflict with religion in a public way only when religion assumed both the power and the dogma to control society. That had to wait until the rise of Christianity and Islam, and then until science produced results that called their claims into question.

Og skoleeksemplene, det han oppfatter som typisk og nødvendig, er Galilei og Scopes-saken i 1925. Altså to av de mest myteomspundne rettsaker i historien.

Nå har Coyne fått høre at disse ikke oppfattes som typiske eller som "religiøse", men han avfeier det med at dette er fra revisjonister eller altså kompromissorientere folk som "accommodationist theologians and historians". Selv om han likevel strekker det til å se bort fra disse to "most notable ones", har kirker ved mange anledninger

decried or even slowed scientific advances, episodes recounted in the two books I’ll describe shortly. (Of course, churches sometimes promoted scientific advances as well: during the advent of smallpox vaccination, churches were on both sides of the issue, with some arguing that it was a social good, others that it was short-circuiting God’s power over life and death.)

Eksemplene på konfliktene han nevner er forøvrig 

linguistic research, biblical scholarship, medical issues like vaccination and anesthesia, improvements in public health, evolution, and even lightning rods

Siden de aller færreste av leserne (for ikke å si anmelderne) aner at dette er tilbakevist for lengst av vitenskapshistorikere, slipper altså Coyne unna med å presentere tro som fakta. 

Så lenge noe støtter hans eget syn, er det ikke så farlig om det bygger på fantasifull eller feil evidens.

Samtidig er det interessant at Coyne, slik Pinker nevner i anmeldelsen linket til øverst, med denne "vitenskapen" som "religion" skal være i konflikt med, ikke tenker seg ren naturvitenskap, men

any system of belief grounded by reason and evidence, rather than faith

For dette samsvarer med definisjonen mange teister har i samtaler om dette og som Atle Søvik og jeg har skrevet om mer inngående i boken under. 

Dermed er Coyne mer enig med klassisk kristen tenkning enn han aner og muligens enn han noen gang kommer til å vedgå. 

For det Coyne argumenterer mot er ikke "tro", men "blind tro" (som han synes å tro mer eller mindre blindt er alt hva all religion driver med). Og en slik blindtroisme eller (for å si det mer faglig) fideisme er vanskelig å forsvare.

Siden den ikke bygger på argumenter, kan den altså avvises uten argumenter, for å parafrasere Christopher Hitchens (og vedgå det, for ikke å bli tatt for å være norsk journalist).

Så er selvsagt spørsmålet hvilke argumenter og hva slags evidens og hva slags tolkning av evidens som er holdbare grunner for et "system of belief" - eller, kanskje bedre på norsk, for en virkelighetsforståelse - som altså også en religion er.

Og det er ikke noe man bare slår fast eller besvarer en gang for alle på tre setninger eller trehundre sider.

Men dess mer man leser av Coyne, dess mindre tillit får man til at han kan skille trosbaserte forestillinger fra fakta.

Noe som er ikke er helt uviktig for å være en troverdig guide til å tolke og argumentere ut fra evidens og logikk - uten fastslåste oppfatninger om hva som kan være gode eller mulige forklaringer.