Nå også Podcast

Siden jeg hadde gleden av å bli invitert av Daniel Joachim Heggheim Kleiven til å bli med på podcastkjøret, er det godt å se at den om Kirken mot vitenskapen nå er tilgjengelig for flere enn oss to i kontorstudioet hans.

Prøvde så godt jeg kunne å snakke like fort som du leser, men lyktes nok dessverre ikke hundre prosent.

Den beleilige unnskyldningen for det hele er at Joachim for en stund siden luftet stemningen

for en podcast, med en spørreundersøkelse over hva folk kunne tenke seg å høre om. Responsen var god, med 443 avkryssede svar, som gir mange spennende temaer å kaste seg over i tida som kommer. 

Tanken er at denne podcasten kan være et sted hvor man kan høre om filosofi på norsk, i møte med Gud, vitenskap, kristen tro, etikk og mer, i et enkelt tilgjengelig format og med en lett tone og glimt i øyet. 

Nå er podcasten altså ute i verden, hvor selveste Bjørn Are Davidsen i en av de første episodene tar for seg noen vanlige myter om krigen mellom kirken og vitenskap.

Temaene var som vanlig ikke av de aller minste.

Har ikke kirke og naturvitenskap vært fiender opp gjennom historien? Er de ikke motsetninger? Har ikke naturvitenskap i våre dager gjort Gud, kristendom og kirke irrelevant? 

Jeg prater med Bjørn Are Davidsen om dette, mer til og om myter og fakta, blant annet i brenningen av biblioteket i Alexandria, drapet på Hypatia og oppstyret rundt Galileo Galilei.

Du kan altså gjøre dårligere valg enn å klikke deg inn på denne posten på bloggen hans, der det forøvrig ellers ligger mer enn podcaster.

Hvem tør ta debatten om debatten?

Det mangler ikke temaer å blogge om, men det hender det mangler tid. Her er det bare å bryte sammen og tilstå mer enn tilløp til andpustenhet de seneste ukene med foredrag innenbys og langt mer utenbys (derav to i Bergen og nøyaktig like mange i Trondhjem), panelsamtaler (Tønsberg), samt flere artikler og debattrunder, både i avisen Dagen og på selveste internettet.

Sistnevnte handler først og fremst om dette temaet evolusjon og skapelse, der jeg altså er radikal nok til å tro på begge deler, på linje med liberalteologer som C.S.Lewis og Ole Hallesby.

Før jeg kommer tilbake til debatten om den debatten, er det på tide å vende blikket i retning av disse mytene som aldri vil dø. Neste bloggpost vil dermed handle om seneste nummer av Illustrert Vitenskap Historie. De som våger seg på å bla i #5/2017 vil fort oppdage hva jeg tenker på.

De som ikke våger seg på det, får vente noen timer.

Jesus - mer enn en myte?

Da begynner seminarforedragene fra høstens mer enn lettere hesblesende Veritas-konferanse å bli lagt ut.

Hvis du er interessert i å høre hvordan jeg stormer gjennom argumenter for og i mot at Jesus har eksisert, kan du gjøre verre ting enn å lytte på denne.

Så får jeg neste gang gjøre en bedre jobb med å trekke pusten og huske når Theodosius II levde.

Og minne de ansvarlige på at det finnes større forskjeller enn mellom forfatter og skribent.

Søndagsevolusjon

Det blir noen nye runder om evolusjon og tro og vitenskap og myter og meninger de nærmeste dagene (avhengig av når Vårt Land får min anmeldelse av Erik Tunstads Evolusjon - Basert på en sann historie opp og gå) og da er det like greit å varme opp med et kvarters samtale mellom biologen Glen-Petter Sætre og meg i P2's Søndagsavisa for et par dager siden.

Religion i vitenskapen er et stort og spennende tema, men handler her om at kreasjonisme og antivitenskap som vaksinemotstand vokser i deler av Europa og mulige grunner til dette.

Hyggelig anledning, men dessverre er selv et kvarters samtale på radio mindre enn et blogginnlegg.

I hvert fall på denne bloggen.

SF om middelalderen

Da er vi i ferd med å lande på den fjerde og siste kategorien i serien om science fiction og middelalderen, rett og slett science fiction om ... middelalderen.

For ordens skyld nevnes at dette betyr at det ikke er rom for en av de aller beste science fiction-romanene som er skrevet, selv om den er en sterk og klar allegori om middelalderen. Grunnen er ikke verre enn at den ikke foregår i middelalderen, men i en fremtid etter Den Store Katastrofen.

Det betyr ikke at A Canticle for Leibowitz er en bok du kan hoppe over, hvis du ønsker kred som science fiction-leser.

Men det gjør vi altså her.

I stedet våger vi oss inn i fortellingene som mer direkte inngår i temaet. For dette berører science fiction på flere måter. Skriver man bøker som handler sånn noenlunde om den faktiske middelalderen, blir vi et godt stykke på vei kjent med datidens mennesker som de var, tenkte og levde.

Og da risikerer vi virkelig å møte aliens. Noe som sier atskillig også om vår tid.
 
En av de morsommere romanseriene (spesielt de første bøkene) som finner sted i den virkelige middelalderen (før for mye forkludres), er fortellingene om Conrad Stargard. Han er ikke mindre rådsnar enn andre amerikanere som har reist i tiden, og det kommer godt med når han havner i Polen i 1231, få år før mongolene stormer bane.

Noe han heldigvis har fått med seg fra historietimene.

Første bok i serien er

Leo Frankowski: The Cross-Time Engineer

Siden Frankowski fikk tilbakemelding om at utkastet fremmet hans politiske og livssynsmessige ståsted i overkant tydelig, valgte han å la hovedpersonen stå for til dels motsatte verdier.

Dermed møter vi ingen republikaner eller ateist, men den gode kommunist og katolikk Conrad.

Som nok ligger nærmere Frankowski når han ikke helt klarer å holde seg unna pågående jomfruer på 14, noe som på 1200-tallet får det dramatiske resultat at han må gifte seg.

Conrad bruker heldigvis mindre tid på damene enn på teknologi som kan redde Polen fra barbarene. Til en interessant forandring fra plottet i mye annen fantasy og SF som berører middelalderen, har hans teknologiske innovasjoner stort sett full backing fra Kirken.

Altså en mer enn lettere utenomjordisk opplevelse for mange som lever i det tjueførste århundre.

Mens det ikke er noen grunn til å skjule at Frankowski skriver action uten andre pretensjoner enn å gi leserne en god opplevelse, finnes det andre SF-bøker med større pretensjoner.

Den kanskje mest kjente av disse er

Connie Willis: Doomsday Book

Det er ikke uvanlig å tenke at SF er det motsatte av stor litteratur. Ønsker du å beholde det inntrykket, er dette en fortelling du bør holde deg unna.

En forsker på pestsykdommer stiller inn tidsmaskinen på 1320 for å finne ut mer om Svartedauden. Forskningen blir ikke fullt så nøktern og rolig når hun etter hvert oppdager at maskinen ved en feil har ført henne til 1348.

Til gjengjeld blir det mange varme, sterke og rystende møter med mennesker under en av de verste katastrofene i historien. Det er ikke mye science fiction som i større grad motiverer til å jobbe med Det ondes problem.

Overlever du relativt endeløse telefonsamtaler i en parallelhandling i nåtiden, kan du altså lese verre ting enn Doomsday Boook.

Eller sagt p en annen måte er det ikke tilfeldig at boken vant prestisjontunge priser fra  Nebula via Hugo til Locus Award.

Vi avrunder serien med to fortelinger av samme forfatter.

Michael Flynn: Questiones super Caelo et Mundo

Kanskje er Michael Flynn den forfatteren som mer enn noen, uansett sjanger, har forstått midelalderen, enten vi er opptatt av jordbruk, feudalsamfunn, liturgi, teologi, naturfilosofi eller teknologi.

I novellen (som finnes i denne samlingen) stilles spørsmål om mangt i himmelen og jorden. Oxford-filosofen William av Heytesbury besøker den ikke helt ureflekterte Buridan, rektoren ved universitetet i Paris. Det blir ikke mindre interessante når filosofen Oresme og den unge Albert Sakseren melder seg på.

Basert på egne og andres verker kjent i 1348, samt noen smuler tilsynelatende tilfeldigheter, resonnerer de seg ut av den klassiske aristoteliske bevegelseslæren. Følgen er at de kan kvantifisere hastighet og akselerasjon, med forståelse av treghet og masse. Siden briller nylig er oppfunnet, løsner tilfeldigvis noen linser og ved å sette dem sammen på ulik emåter, oppdager de både teleskop og mikroskop.

Noe som kommer godt med når man skal se nærmere på planeter og utforske en pest som plutselig slår til.

Dette fører til at kretsen foregriper den vitenskapelige og teknologiske utvikling med rundt 300 år. Som seg hør og bør forteller etterordet at kaptein Sir Isaac Newton landet romskipet Buridan på månen i 1682.

Fortellingen fikk ikke uventet Sidewise Award i 2007, for beste alternativnovelle det året.

Det er ikke bare fordi novellen på mange måter kan betraktes som en introduksjon til, eller spinn off fra et større verk, at vi nå avrunder serien med

Michael Flynn: Eifelheim

Flynn kan skrive mer enn noveller. Mens novellen over vant en av de mindre kjente prisene, ble Eifelheim nominert til Hugo, den største prisen som gis innen science fiction.

Fortellingen åpner i et år vi begynner å bli kjent med. 1348 er av mange grunner favorittåret for science fiction om middelalderen.

Merkelige lys og lyder leder opp til en brann i en landsby i Schwartzwald. En moderne historiker forsker på bosetninger i Tyskland og stusser over at det mangler en landsby i et område som etter alle solemerker burde ha en. Tilbake i fortiden oppdager landsbypresten Dietrich noen merkelige vesener i skogen.

Takket være sin studietid i Paris med kretsen rundt Buridan klarer han stort sett å holde hodet kaldt i forsøket på å kommunisere og forstå vesener som minner mer om vannkasterne (eller gargouillene) på landsbykirken enn landsbybeboerne.

Det hele mens svartedauden nærmer seg og ikke alle klarer å holde hodet like kaldt.

Dynamikken mellom fortid og nåtid fungerer bedre enn i Doomsday book. Kapitlene som foregår i nåtiden er nesten like viktige for sluttopplevelsen som kapitlene i fortiden. De blir ikke dårligere av også å fungere som pausemusikk mellom kompakte møter med en fortid som på mange måter er annerledes enn vår tid.

Boken følger lenge en tildels langsom fortellerform, men små og store, mer eller mindre latente konflikter i og rundt landsbyen blir stadig tydeligere, ikke minst i hovedpersonenes indre.

Vi blir kjent med mennesker som på godt og vondt tenker, snakker og handler ut fra en virkelighetsforståelse som ikke akurat er typisk for  jorden i det 21. århundre. Og med andre vesner som tenker, snakker og handler ut fra en virkelighetsforståelse som ikke er typisk for  jorden i noe århundre.

Er du er ute etter å bli kjent med aliens, får du dem altså her i dobbelt porsjon.

Middelalderen som SF

Før vi går til den mest interessante kategorien og dermed lengste posten om middelalderen og science fiction, tar vi turen innom fortellingene som bygger på en riktig fremstilling av middelalderens naturfilosofi.

Med andre ord antikkens.

I denne sjangeren er altså jorden rund og stasjonær. Solen går i bane om jorden, og planetene (eller altså "vandrerne" som ordet betyr) beveger seg med krystallsfærene de er festet til i et strengt ordnet hierarki over jorden.

Dette finner vi f.eks. tydelig i middelalderens mest kjente verk, Dantes Den guddommelige komedien, som vist på tegningen til høyre.

At jorden med den største selvfølgelighet er beskrevet som kuleformet hos Dante, Thomas Aquinas, i det norske Kongespeilet og alle andre tekster som uttaler seg om temaet i middelalderen, gjør ikke påstanden om datidens flatjordstro mindre bisarr i media, lærebøker og populærvitenskap.

I dette verdensbildet er det også slik at under månen er all naturlig bevegelse rettlinjet, mens den over månens krets er sirkulær. Mye henger sammen med evnen til å utnytte de fire elementene, ild, luft, jord og vann.

Og i denne sjangeren er altså alt dette sant. Et godt eksempel og ikke bare fordi det muligens er det eneste, er

Richard Garfinkle: Celestial Matters

I denne alternativhistorien ble Det hellenistiske riket aldri erobret av romerne, men dels konsoliderte seg og dels fortsatte å utbre seg, blant annet ved kolonier på et stort kontinent over havet i vest.


Mye skyldes deres teknologiske overlegenhet. Det begeistrer ikke alle andre riker at hovedpersonen er i ferd med å utvikle skip som kan seile på de himmelske oceaner, ved å utnytte både de jordiske fire elementene og himmelsk materie.

Når boken åpner er vi 900 år etter Alexander den store, i en kald krig med utstrakte sabotasjeaksjoner og attentater mot hovedpersonens utviklingsteam.

Det er ikke unaturlig at motstanderen er det overdådige Midtens Rike som baserer sin teknologi på Xi og Den Himmelske Orden og der metall og tre erstatter jord som element.

Mange vil utvilsomt finne både det ptolemaiske og taoistiske teknobabbelet ukjent. At det til tider mer enn lettere bevisst er gjort uklart og den andre parts teknologi stadig forvirrer de involverte rikene, gjør ikke fortellingen mindre til science fiction.

I morgen går ferden til den største og siste kategorien, SF om middelalderen.

"Middelalderen" som SF

Den andre varianten av science fiction som berører middelalderen (den første finner du her) er fortellinger der typiske myter om middelalderens vitenskap er sanne eller utbrodert på måter som høres sanne ut.

Sjangeren kalles i utvalgte kretser også fantasy om fantasier.

Den mest kjente, beste og så langt muligens eneste fortellingen i denne sjangeren (selv om vi i morgen skal se på en ganske nærliggende variant) er novellen skrevet av 

Philip José Farmer: Sail on! Sail On! (og kan leses her).
 

Farmer pløyer atskillige hstoriske furer når han tar oss ombord hos selveste Columbus, godt utrustet med fartøyer og radiotelegrafister som sender meldinger via engler med bestemte vingelengder på ulike kilokjerubfrekvenser.

Det går som det må.

I morgen reiser vi vestover til Middelalderen som SF.

Science fiction om "middelalderen"

Etter fordraget for en drøy uke siden om Middelalderen i science fiction - og motsatt (eller Gothpunk som det kalles på lyseste Langhus), var det noen som ønsket seg en litteraturliste.

Siden det kan være greit med mer enn titler deles listen over fire blogginnlegg, ispedd noen strøbemerkninger.

Første kategori er Science fiction om "middelalderen" hvilket rett ut sagt er fortellinger basert på vanlige forestillinger om middelalderen, altså stort sett feilaktige.

Det betyr ikke at bøkene er dårlige, men at de tross årstall og åsted enten ikke foregår i middelalderen eller i avkroker som ikke er spesielt typiske for annet enn avkroker, enten de er rimelig seriøst ment eller er parodier.

Første tittel er ikke til å unngå.

Mark Twain: A Connecticut Yankee in King Arthur's Court

En amerikaner fra 1800-tallet havner i England på 400-tallet og møter analfabeter med dårlige tenner styrt av en enda verre kirke som hardnakket står fast på at jorden er flat. Hans overlegenhet viser seg ikke minst ved at han spår solformørkelse og bygger ut telefonnett.

Og dermed er heller ikke neste til å komme forbi. 

Don Rosa: The Once and Future Duck

Ender fra 1900-tallet havner i England på 400-tallet og møter krigerske analfabeter  i en puslete landsby, hvorav en går under navnet Arthur.

Endene er ikke veldig overlegne før Petter Smart kan trå til.

Ikke alle vil bli like overrasket over tredje tittel, særlig ikke etter første.

 L. Sprague du Camp: Lest Darkness Falls

En amerikaner fra 1900-tallet havner i Roma på 500-tallet og forstår han må redde innbyggerne (inkludert kristne som føler seg forfulgt fordi folk med annen teologi ikke forfølges) fra den grimme general Belisarius på vei fra keiseren i Konstantinopel.

Hans overlegenhet viser seg ikke minst ved at han bygger ut et telegrafnett.

Siste tittel i denne runden er fra en klassisk forfatter av romopera.

Poul Anderson: High Crusade

Et gedigent romskip lander blant engelske korstogsriddere på 1300-tallet. Tilsynelatende lett match, men elektromagnetiske pulser har ikke påvirket jordens forsvarsevne. Resultatet blir ikke bedre av å undervurdere riddernes logikk og langbuer. Snart er romskipet og piloten krigsbytte og når ridderne oppdager at utenomjordiske ikke er gode katolikker, reiser de ut i rommet på korstog.

Moralen er som i Tarzan-bøkene at engelskmenn ikke er til å spøke med, rådsnare og ressurssterke som de er i alle situasjoner. 

Anderson bommer ikke på så mye og det er lett å tilgi en som kommer fra Billy Grahams hjemland for å tro at de klassiske korstogene også var misjon. Eller for ikke å aspirere til nobelprisen.

I morgen aspireres til temaet "Middelalderen" som SF.

Gothpunk

Da er tiden kommet for Fantastisk lørdag, det årlige minnearrangementet for Johannes H. Berg.

Skulle du være i tvil om hvem vi snakker om, er det altså  hovedmotoren i norsk science fiction og fantasy-miljø frem til hans alt for tidlige bortgang for ti år siden.

Johannes brant sitt lys i mange ender. Han var en ustoppelig foredragsholder og fanzineforfatter, og langt over snittet aktiv som deltaker og ikke minst arrangør av et utall møter og kongresser knyttet til science fiction-foreningen Aniara og rolle- og brettspillforeningen Ares.

Det er ikke tilfeldig at han også var en av grunnleggerne av Norges Tolkienforening og konsulent for tekstingen av Ringenes Herre-filmene på norsk.

Siden han gikk bort har én dag i året vært satt av til arrangement som i stadig større grad er blitt en festival, med fra 40-100 deltakere.

Fra programmet som er lagt ut her, kan nevnes

1430: Det beste av de beste.
Hvilke SF- og fantasybøker fra de siste årene bør du absolutt få med deg, og hvorfor?  Kjartan Lindøe og Anette Lauen Borg i prat med hverandre og publikum.

1600: Middelalderen i science fiction - og motsatt.
Bjørn Are Davidsen om middelalder-SF fra Roger Bacon til Michael Flynn.

Det er til og med laget et kort lite oppslag om sistnevnte foredrag.

Og så er det selvsagt anledning til å kjøpe begge bindene av Minneboken for Johannes.

Som så ofte sier arrangørene det som trengs å sies:

Kom på Samfunnshus Vest lørdag 4. oktober for å treffe hyggelige med-fans og opplev et tettpakket program med science fiction og fantasy. Arrangementet er gratis.

Lewis dekodet

Ser ut til at noen har holdt foredrag om noe av eller i hvert fall noe om interesse.

Mer bestemt hva som gjorde C.S. Lewis interessant som tenker og formidler mens han levde og om han fremdeles er det i dag.

Det er selvsagt knyttet stor spenning til mine konklusjoner.

For ikke å holde deg for lenge på pinebenken, kan røpes at foredraget ligger på en Vimeo-link her, og i vinduet under, så lenge teknikkken og norsk lov står meg bi.

CS Levis Seminar - Bjørn Are Davidsen from NLA Høgskolen on Vimeo.

Så kan noen og enhver vurdere hvor mye som står til troendes når arrangør var NLA Bergen og datoen 1. april.

Hvilken doktor?

Siden så mange ungdommer knuffer og knuger for å høre aller seneste nytt om nytt og gammelt om Doctor Who, er det bare finne fram nærmeste tidsmaskin og stille seg i køen til Oslo torsdag 24.10.

Anledningen er ikke noe mindre enn at science fiction-foreningen Aniara har Doctor Who-kveld på Chateau Neuf.

I følge forhåndsomtalen er det slik at

23. november 1963 ble første episode av Doctor Who sendt. Nå, 50 år senere, er serien mer populær enn noen gang.

Hvilken doktor er din favoritt? Er den nye eller den gamle serien best? Det blir innledning av Bjørn Are Davidsen, og deretter snakker vi om alt som kan diskuteres om Doctor Who. Alle fans av Doctor Who og alle andre interesserte er velkomne.

Denne tjuvstarten på 50-årsjubileet skjer i Jan P. Syses sal som du finner ved å ta tidstunnelen gjennom BokCaféen.

Foredragsholder og ekspert

Da var programmet klart for morgendagens fantastiske hemmelige festival der jeg som kjent skulle snakke om det berømte temaet ett eller annet. Nå er dette blitt presisert til å handle om noe.

Og da er det endelig noe jeg har brukt mye studietimer på, TV-serier.

Det er blitt laget mange sjangerrelevante TV-serier de siste årene. Science fiction, fantasy, serier som kanskje ikke direkte er det men i hvert fall inneholder mange allusjoner til sjangeren, og serier som definitivt ikke er innenfor sjangerens grenser men som omhandler ting mange fans erfaringsmessig er interessert i. Hva ville Johannes H. Berg ha likt? Bjørn Are Davidsen tar sats og peker i en bestemt retning. Hvis du vil vite hvilken, kan du komme på Fantastisk lørdag 21/9 kl 16.10. 

Nå har det jo kommet en og annet TV-serie siden 2004, så hvilke/hvilken jeg skal fokusere på vil ingen få vite før i morgen og siden du ikke kommer, får du aldri vite det.

Men det kan godt være en eller annen av dem som er under. Eller kunne vært på de blanke feltene.

Hemmelig lørdag

Selv om det har vært dårlig soppvær i år og du allerede har plukket alle bær du behøver, trenger du ikke å ta turen til Fantastisk lørdag på Chateau Neuf 21. september som altså er førstkommende (hvis du lurer) ...  lørdag.

Grunnen er rett og slett av vi ønsker å holde dette gratisarrangementet for oss selv. Det hadde tatt seg ut om fremmede forstyrret vår sutring over fantasyfans før og nå.

Så langt har vi likevel ikke klart å hindre at programpostene blir lagt ut her fortløpende. Uheldigvis har det sluppet ut at det er mye å sette tennene i, enten du er interessert i etiske sider ved Lord of the Rings og Harry Potter, Folketro i fantasy eller Superhelter i populærkulturen.

Det er også en nedside at jeg er bedt om å boltre meg i 10-20 minutter en eller annen gang med ett eller annet som på en eller annen måte har tilknytning til Johannes H. Berg som altså av mer enn én eller annen grunn er inspiratoren for denne dagen.

Det er en hemmelighet om det vil være anledning til å kjøpe seneste bind av Minneboken for Johannes - eller til og med første.

Husk ikke å glemme at det er viktig at du ikke sier fra om denne dagen til noen. Og hold deg hjemme!

Dawkins og Davidsen på Verdibørsen

Bortsett fra uvesentlige detaljer som at det var med én ukes mellomrom og at ingen av oss var til stede i studio, er overskriften helt riktig.

Så kan man jo håpe at det en gang blir mulig å møtes noe mer face to face (eller face samme veien) enn ved arrangerte bilder på blogg.

Eller i det minste voice to voice.

Foranledningen for innslagene på Verdibørsen var enda et av disse ... interessante utspillene til Dawkins. Mer presist at han godt timet under avslutningen av Id uttrykte på Twitter at 

All the world's Muslims have fewer Nobel Prizes than Trinity College, Cambridge. They did great things in the Middle Ages, though.

Nå er jo dette en formelt riktig, men lite lærerik påstand og uformelt en heresi fra det politisk korrekte.

Dermed var det ikke til å unngå opptil flere dask på lanken. En av disse var det formelt riktige at

A similar (and infuriating for Dawkins) 'fact' is that Islam has more recipients of Nobel Prizes than Dawkins. It's bad scientific method.

Ikke helt uventet ble dette altså tema på Verdibørsen forrige helg, inkludert debatt mellom leder i Antirasistisk Senter, Rune Berglund Steen, og Hege Storhaug, leder av Human Rights Service.

Nå er det nok mulig å finne noen som er mer enige enn disse, noe vel NRK hadde i bakhodet for å skape noen smuler temperatur. Heldigvis fremstod begge for det meste uten store inntak av tran eller trass, så debatten ble mer opplysende enn formørkende.

Særlig om vi ser bort fra Steens uimotsagte påstand om at "kristendommen har ikke alltid vært til fordel for vitenskapen i Vesten, på ingen som helst måte". Og om at det er like legitimt å se på kristendommen som sterkt regelpreget, hvis man mener Islam er det.

Temaet "er det noe i islam som hindrer nytenkning?" ble fulgt opp i denne helgens program.

Førstekonservator Vidar Enebakk ved Teknisk Museum fikk spørsmål i lys av utstillingen Sultans of Science. Enebakk la vekt på at utstillingen ikke handlet om Islam i dag, men om forhold i middelalderen og at det fantes ulike islamske tradisjoner med ulik støtte av naturfilosofi.

Videre fikk førstelektor på Tannlegehøgskolen i Oslo, Qalb Khan Ahmed, frem at noe av årsaken til relativt sett lite vitenskapelig virksomhet i den muslimske verden i dag, blant annet skyldes autoritære styresett og en tilbakeskuende konservatisme.

I stedet for å jakte etter nye oppdagelser, soler man seg i glansen av den islamske gullaladeren i middelalderen.

Så var det tid for denne Davidsen, med et opptak fra serien i 2010 basert på Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø.

Dermed ble det avsluttende ordet i disse to programmene basert på Dawkins kvitring at det både var en islamsk gullalder, naturfilosofisk sett, og en vestlig i ulike faser og på ulike områder, spesielt fra slutten av 1000-tallet.

Samtidig som det er en tendens til å overdrevent romantisk fremstilling av islamske kulturområder i perioden, har det i flere århundrer foregått til en tilsvarende svartmaling av eurpoeisk middelalder.

Heldigvis kunne denne nøytrale Davidsen fortelle hva som var den faktisk sannheten.

Siden verken han eller andre fikk svare direkte eller særlig opplysende på spørsmålet om det er noe i islam som hindrer nytenkning, kan det kanskje hjelpe å linke til omtalte Davidsen og hans ateistiske støttespiller Snoen.

Selv om det kan gi noen dask på lanken å hevde det formelt riktige at teologi har avgjørende betydning for naturvitenskap.

Freud møter Lewis og andre superego 23. september

Da er det klart for et seminar om teaterstykket der Freud møter C.S. Lewis, i regi av tankesmien Skaperkraft.

Mandag 23. september inviterer vi til seminar om C.S. Lewis og Sigmund Freud i forbindelse med Nationaltheatrets oppsetning “Freuds siste møte”. Teaterinstruktør Kjetil Bang-Hansen deltar, sammen med Lewis-kjenneren Bjørn Are Davidsen.

 Vi har hatt en forhåndsomtale før, men det handler altså om at

Teaterstykket «Freuds siste møte» på Nationaltheatret tar opp livets store spørsmål gjennom en fiktiv samtale med psykoanalytikeren Sigmund Freud og forfatteren C. S. Lewis. Freud var ateist, et livssyn Lewis selv delte til han i begynnelsen av 30-årene gjennomgikk en kristen omvendelse.

Stykket presenteres slik på mange sider om hva som skjer i Oslo i høst:

En både humoristisk og dypt alvorlig forestilling, et intenst kammerspill som har gått sin seiersgang på Broadway. Ateisten og psykoanalysens far Sigmund Freud møter den kristne akademikeren og forfatteren C.S. Lewis i 1939. Med krigsutbruddet som bakgrunn diskuterer de Guds eksistens, kjærlighet og meningen med livet. Dette er en fiktiv historie. Freud og Lewis møttes aldri ansikt til ansikt. 

 Du kan melde deg på seminaret her, men det er frivillig om du fører opp id'et, egoet eller superegoet.

Sannhet på skjermen

Er du i Stavanger i kveld og i morgen formiddag, kan du sikkert gjøre bedre valg enn å bli med på noen runder om filmer og TV-serier med en foredragsholder fra Østlandet.

Men skulle du mistrives på Facebook eller foran andre skjermer i disse timene, er det bare å lese

videre.

I fjor inviterte IMI Kirken for første gang til Tro og Tanke seminar. I år er vi tilbake igjen, nå under ny vignett: Spørrende tro. Med Bjørn Are Davidsen, en av Norges fremste foredragsholdere og tenkere på dette feltet, ønsker vi å hjelpe hverandre til å reflektere sammen over noen viktige spørsmål i skjæringspunktet mellom tro og samfunnet vi lever i.

Noen og en hver av oss kommer vel ikke helt unna at vi påvirkes av lyd og bilder, og ikke bare for evnen til orddeling. Det er heller ikke sikkert den beste løsningen er å verne seg som på bildet til høyre.

Vi lever i en tid hvor vi møtes av og tar til oss store mengder innhold fra ulike medier. Filmer og TV serier setter ofte tonen for mange samtaler. Barna våre bruker langt mer tid foran skjermer enn bare for noen år siden. Lurer vi på noe bare googler vi det. Hva gjør det vi tar inn med oss? Hvordan kan vi komme på offensiven og bruke filmene og seriene vi ser til å reflektere og påvirke andre, ikke bare selv bli påvirket? Og hvordan vet vi om det siste vi fant på Wikipedia eller googlet oss fram til faktisk er sant?

Oppskriften er ikke verre enn automatisk å ta det du finner for usant.

Paradisisk

Alle har selvsagt lest Dante (1265-1321), men like selvsagt er det selvsagt kun Inferno.

Noe som altså har bekreftet at middelalderens verdensbilde var mørkt og brutalt. Det var klamt og knugende. Det handlet om å skremme oss inn i Kirken som var den eneste som kunne redde oss fra helvetet.

Siden det er så klart lar man seg ikke så lett forvirre av fakta som at flere av dem Dante plasserte i inferno var ... paver, inkludert hans politiske motstander Bonifacius VIII (1235 – 1303) i den åttende krets. Selvsagt som en av de verste av alle syndere i middelalderen, for å ha bedrevet økonomisk kriminalitet. Mer presist en simonist, altså en som hadde bestukket seg til et kirkelig embede.

Den guddommelige komedien er kort sagt ikke noe bestillingsverk fra Kirken.

I stedet syng snakker vi om en reisebeskrivelse. Dels geografisk, dels astronomisk - mest etisk og erkjennelsesmessig. Det er vel egentlig nordmenns vis å fullføre slike, spesielt når de handler om å nå fjelltopper og atskillige blåner, og som her enda noen millioner kilometer høyere.

Men kanskje ikke like mye hvis de samtidig utfordrer oss tanke- og kunnskapsmessig mer enn Sofies verden. Og sjelden spilles på teater eller blir TV-serie.

Nå kan vi si mye om hvorfor det kan oppleves morsommere å lese om fornedrelse og forferdelse i infernos kretser, men muligens handler noe også om at det ikke finnes en rimelig lettlest norsk oversettelse (selv om den nynorske til Magnus Ulleland er ganske så bra)

En vel så viktig grunn er nok forventninger.

I det lutherske Norge skaper skjærsilden, for ikke å si Purgatoriet, ikke det største eksistensielle engasjementet. Ikke vet man hva det er, ikke kan man tenke seg at noe man ikke vet hva er kan ha mange snev av interesse.

Og himmelen eller Paradiset er det opplest og vedtatt er et sted man stort sett spiller harpe og ellers går på veggene.

Nei, takke seg til helvetet.

Siden jeg nå hadde gleden av å holde et foredrag om Dante og middelalderens verdensbilde for noen uker siden, ga det anledning til å fornye bekjentskapet med også de siste delene av verket. Og da skjer jo det som så ofte at man oppdager at ting (c) ikke er helt som man tror.

Dante og andre på hans tid tenkte ikke bare annerledes, men ofte motsatt av hva vi tror. Nå forventer vel de færreste at Den guddommelige komedien er skrevet slik vi hadde gjort i dag. Og da ikke fordi det følger en ganske konsekvent form med verseføtter og rim.

Det som jeg stadig ser overrasker er at verket er laget av en som er langt bedre oppdatert på politikk og sladder, historie og naturvitenskap, enn noen moderne lyriker - og en bedre psykolog og stemningsskaper.

For å gi alt fra politiske nesetyvere til etiske meldinger og en visjon av virkelighetens vesen, skildrer Dante en reise fra Jerusalem.

Den starter i en skog der forfatteren har gått seg vill "midt i livet", og han ledsages av den vise dikteren Vergil ned i helvete og gjennom jordkloden (der tyngdekraften selvsagt snur i sentrum, slik at man på veien opp ser djevelen sprelle med bena i været der han sitter fast i bakken), opp skjærsildsfjellet på den sørlige halvkule og derfra (siden Vergil ikke får komme lenger) sammen med sin kjære Beatrice videre gjennom alle krystallhimlene på vei mot Gud.

Dante strør over det meste av verket rundhåndet referanser til planeter og planetbaner, eklipsen og vendekretser. Både for å vise steder, datoer og klokkeslett og fordi han som middelaldermenneske tenkte svært så ryddig og rasjonelt om veien fra verdens midtpunkt (altså helvetet og Djevelen) til det mest høyreiste og verdifulle - periferien.

Det var kort sagt ikke akkurat noe å trakte etter å være i midten. Kopernikus og Keplers modeller ga jorden en høyere og bedre plassering. Den kopernikanske vending løftet oss opp i himlen.

Nå ante ikke Dante så mye om dette på 1300-tallet, men det er uansett vel så interessant å se hvem han løftet opp i himlene.

For det er ikke akkurat slik at middelalderen generelt utviste en frykt for kunnskap, logikk eller filosofi. I stedet minner til tider mye om en nesegrus dyrkelse. Dermed er det  naturlig at når Dante på sin vei mot Gud i  Empyreum hinsides fiksstjernene i sang 10-12 er i Solens sfære (altså i himlenes hjerte) og møter de viseste av de vise.

Nå rommer de andre himlene mange slags personer, men mye tyder på Dante som sant middelaldermenneske holdt de lærde i en særstilling. De hadde selvsagt ikke noe ekstratog til himlen, men dess dypere man hadde skuet Gud og skapelsen, dess lettere var det å akseptere nåden.

På mange måter er det et speilbilde av Inferno. Selv om Dantes logikk tilsa at hedningene ikke kom til himlen, ga han filosofer som Aristoteles og Platon, altså de med mye visdom og mange dyder (inkludert den islamske hærføreren Saladin), den beste alternative plasseringen.

Limbo eller Første Krets er opplyst og vakkert. Man møter ikke jammer, men heller ikke jubel.

Det er likevel langt bedre enn det dystre dødsriket grekerne forestilte seg, der Hades regjerte. Selv om filosofene ikke kan komme til Paradiset, får de ingen straff.

Dermed er det ikke de som først og fremst kjennetegnes for sin fromhet, avholdenhet eller gavmildhet Dante lar skinne i solens rike.

Nei, de vi finner er ... leksikonforfattere, historikere, naturfilosofer, systematiske teologer og de store lovsamlerne.

De som danner de to sirklene av lys er nærmere bestemt:

   1. Thomas Aquinas (1225-1274, historiens største naturfilosof?)
   2. Albertus Magnus  (ca. 1200-1280, Thomas' læremester)
   3. Gratian (betydelig jurist, lenge regnet som Kirkerettens far)
   4. Petrus Lombardus (ca. 1095-1160, betydelig teolog)
   5. Salomo  (ja, han)
   6. Dionysios fra Areopagos (nyplatonsk filosof, 500-tallet)
   7. Orosius (375-418, lenge den beste kilden til antikkens historie)
   8. Boëthius (480-525, viktigste filosof i tidlig middelalder)
   9. Isidor av Sevilla (560-636, teolog, historiker og encyklopediker, ansvarlig for Etymoligae)
 10. Bede (673-735, teolog, naturfilosof og historiker)
 11. Rikard av Sankt Victor (1100-talls teolog, humanist og psykolog)
 12. Sigerius av Brabant (1240-ca. 1280, naturfilosof, averroist)

    I. Bonaventura (1221-1274, teolog og filosof)
   II. Illuminato (disippel av Frans av Assisi)
  III. Augustin av Assisi (en annen av Frans' disipler)
  IV. Hugo av Sankt Victor (1097-1141, teolog og naturfilosof)
   V. Petrus Comestor (teolog og kirkehistoriker fra 1100-tallet)
  VI. Petrus Hispanus (1215-1277, skrev et standardverk om logikk, senere pave Johannes XXI)
 VII. Profeten Natan (David, Urias og alt det der)
VIII. Johannes Chrysostomos (357-407, frittalende forkynner, talte keiserhoffet midt i mot)
   IX. Anselm (1033-1109, naturfilosof, kjent blant annet for det ontologiske gudsbevis)
    X. Donatus (forfatter av lærebøker i grammatikk og retorikk på 300-tallet)
  XI. Rabanus Maurus Magnentius (780-856, fremstående i den karolingiske renessansen, forfatter av encyklopediet De rerum naturis)
 XII. Joakim av Fiore (1135-1202, omstridt mystiker og millenniarist)

Den hellige Visdommen (Hagia Sofia, knyttet til en personliggjøring av Visdommen i jødisk-kristen tradisjon, med fokus på Kristus i sistnevnte), er så omfattende at det ikke holder med tolv disipler.

Dante trekker dermed fram to ganger tolv ved personer som hver på sin måte synliggjør visdommen - fra generalister til spesialister, fra naturvitere til mystikere, profeter og retorikere, lovgivere og dommere, tilbakeskuende og fremoverrettede.

I det minste kan det å lese Dante kreve noen runder med lys.

Tiltalte på Youtube

Da var lanseringsevenementet for Svar på tiltale lagt på youtube, usminket og uforkortet.

Innledningen ser du under, svarene og samtalene finner du på denne spillelisten (oppdatert 22.11.).

Vitenskapelig helg

En liten fot i baken som det heter, etter en helg med tre foredrag med relativt ulike perspektiver på spørsmålet om tro og vitenskap.

Det første var om Dante og middelalderens verdensbilde. Ut fra dem jeg snakket med i pausene og inntrykk fra en av de andre foredragsholderne, er det tydelig at dette er et område mange kan lite om, inkludert overgangen til et moderne verdensbilde.

Det kan dermed være fare for opptil flere bloggposter i ukene framover.

De to andre foredragene var om tro og vitenskap generelt på ungdomsfestivalen Get Focused. Det er i det hele tatt imponerende å se hvor viktig arrangørene av kristne stevner oppfatter forholdet mellom tro og tanke for tiden.

Det var opprinnelig meningen å bruke en drøy time og deretter en spørsmålsrunde, men siden det var eneste seminaret i går og stor interesse ble det på kort varsel endret til to like foredrag på tre kvarter slik at flest mulig fikk det med seg (det kom over hundre på begge foredragene) .

Dermed relativt heseblesende og lite tid til oppklaringsspørsmål.

Siden jeg ikke akkurat støttet et kreasjonistisk ståsted ,var det ikke til å unngå at det kom en og annen kommentar fra en kreasjonist eller to i salen.

 Det kan dermed være fare for opptil flere bloggposter om også dette i ukene framover.

Foredrag! Debatt! Lansering! Boksalg!

Hvis du lurer på hva du skal bruke novemberkveldene til, er svaret gitt i rubrikken I full offentlighet et stykke ned i høyrespalten.

Vi siterer for ordens skyld:

Lørdag 3. november fra kl. 1130, Litteraturhuset.
"Dante og middelalderens verdensbilde" (etter lunsj)

Tirsdag 6. november kl. 19, Ris kirke.
"Kirken mot vitenskapen - myter og fakta" 

Torsdag 8. november kl. 19, kjelleren bak St. Olav.
"Naturlig gudserkjennelse" (Katolsk Studentlag).

Mandag 12. november kl. 18-20, Litteraturhuset.
"«Svar på tiltale»: Gammel Gud – nye ateister?" (Boklansering og debattsamtale)

Husk høreapparat og sedler.