fredag 27. november 2015

Jesus - mer enn en myte?

Da begynner seminarforedragene fra høstens mer enn lettere hesblesende Veritas-konferanse å bli lagt ut.

Hvis du er interessert i å høre hvordan jeg stormer gjennom argumenter for og i mot at Jesus har eksisert, kan du gjøre verre ting enn å lytte på denne.

Så får jeg neste gang gjøre en bedre jobb med å trekke pusten og huske når Theodosius II levde.
Og minne de ansvarlige på at det finnes større forskjeller enn mellom forfatter og skribent.

fredag 20. november 2015

Tveters tankefeller

Da er som lovet tiden inne for å dele mitt svar i Dagen i går på Kjell J. Tveters noe underlige svar på min kommentar om at Naturvitenskapen er teistisk.

Nå kan det utvilsomt være delte meninger om hvor godt jeg treffer (eller teller) i innlegget under, men det er interessant å se hvor mye forholdet mellom tro og vitenskap utfordrer og engasjerer.

Noe som nok er grunnen til at det er så lett å gå i tankefeller.

Inkludert en tro på at dette er slutten på debatten.

TVETERS TANKEFELLER

Er Kjell J. Tveter opptatt av å fremstå troverdig, bør han ikke lese andre så fort eller tenke såpass firkantet som i hans leserinnlegg 17. november. I stedet for å se hva jeg sier i min kommentar 29. oktober, går han i flere tankefeller.

Den første er når han hevder at «det rådende synet på naturvitenskap i Vesten i dag kalles for naturalisme» og at «Materialisme er et annet begrep som brukes om naturvitenskapen». Men dette er altså livssyn og ikke syn på vitenskapen.  

Tveter er mer på sporet når han snakker om «metodologisk naturalisme», som bygger på den enkle logikken at skal man studere naturen, bør man se etter naturlige forklaringer. En slik metode handler dermed ikke om livssyn, og kan som Tveter vedgår brukes av kristne.  Men det er en ny tankefelle å hevde at når metoden forklarer ting ut fra årsaker i naturen, betyr den i praksis at kristne forskere «ikke må blande kristendommen inn i vitenskapen». For er det ikke kristent å jobbe ut fra et slik tenkesett, må man forutsette at Gud ikke kan styre naturen også gjennom naturprosesser. Det er å fjerne seg fra Bibelen som forteller at Gud har gitt naturen «kausal kraft» (slik kirkefaderen Augustin formulerte det på 400-tallet) til å bære frem alle slags levende skapninger (1. Mos 1,24).

Slik jeg skrev i min kommentar gikk dette langt fra i glemmeboken blant kristne naturfilosofer som Albertus Magnus på 1200-tallet. Lenge før Darwin var det viktig for ham å understreke at når vi studerer naturen «må vi spørre hva naturen med dens iboende årsaker kan få til å skje naturlig».  Derfor la jeg vekt på at naturvitenskapens metoder like gjerne kan kalles for metodologisk teisme, siden de bygger på en tro på rasjonalitet og naturlover som springer ut av gudstro. Er Tveter på jakt etter gudsargumenter, kan han altså peke på naturvitenskapen som prosjekt.

Tveter havner dermed i en ny tankefelle når han klager over at i dagens vitenskap er bare «naturalistiske mekanismer» akseptable, noe som «utelukker Gud». I tillegg er det slik at siden naturvitenskap nettopp handler om å se etter prosesser i naturen, kan vi ikke se dette gjennom briller farget av livssyn eller politikk. Det er tvert i mot helt avgjørende å være så nøytrale vi kan, enten vi på privaten kaller metoden naturalistisk eller teistisk.

Den fjerde tankefellen er å blande forskningsmetoder med tolkninger av funn. Tveter er svært opptatt av «Intelligent Design» (ID) som bl.a. hevder at liv og visse cellestrukturer i biologen krever intelligens for å ha blitt til. Men dette er altså tolkninger av funn som er gjort etter normalvitenskapelige metoder. Nettopp derfor er disse funnene troverdige og kan brukes på tvers av livssyn. Hvorvidt ID-tolkningene av funnene er like troverdige, er en annen diskusjon.

Den femte tankefellen er å legge opp til en motsetning mellom å tro på indirekte årsaker (som naturlover) og at «Gud har intervenert» noen ganger. Men her går det altså an å ha flere tanker i hodet på en gang. At man tror på det ene som hovedregel, utelukker ikke at man kan tro på det andre. Hadde Tveter lest f.eks. det jeg har skrevet i boken Eksisterer Gud?, ville han sett at han slo inn åpne dører.  Der kritiserer jeg bl.a. dem som avviser Jesu oppstandelse siden det er et mirakel eller fordi historisk metode ikke kan ta stilling til sånt. Men det er altså dårlig logikk. Utelukker man overnaturlige forklaringer i utgangspunktet, forutsetter man det som skal bevises.

Det samme gjelder for spørsmålet om universet er skapt av Gud eller ei. Skal vi vurdere «om det finnes noe mer enn det fysiske, kan vi ikke svare på det med metoder som utelukkende kan si noe om det fysiske, eller kun akseptere fysiske forklaringer».

Den sjette tankefeilen er kanskje den verste. For Tveter er så sikker i sin sak at motstanden han og hans meningsfeller møter, ikke kan skyldes forsvarlig forskning og gode argumenter, men en aggressiv konspirasjon. Dermed må de være «ytterst varsomme» med hva de sier så de ikke angripes av «den ateistiske maktelite» som han uten snev av forbehold hevder «skyr ingen midler». I stedet for å gå inn i diskusjonen på akademiske arenaer, tegner Tveter et så kullsort bilde at seriøs debatt blir umulig. 

torsdag 19. november 2015

Breiviks enøyde gud

I et brev barnemorderen Anders Behring Breivik har sendt avisen Dagen, forteller han at Jesus er patetisk. Han later altså ikke lenger som han er kristen, men står frem som den interessante blandingen av odinist og "en av de mer fanatiske nasjonalsosialister i nord-Europa".

På samme måte som Hitler og mange andre nazister oppfatter han at
Det er få ting i verden som er mer patetisk enn Jesus-skikkelsen og hans budskap, og jeg har alltid foraktet den svakheten og den internasjonalismen som kirken representerer.
Det er ikke ofte Jesus og kirken får bedre reklame enn det.

Den "Gud" Breivik ber til må altså skrives med liten g siden han kaller ham «Odin, ikke Jesus eller Jehova».

At det er en heller enøyd gud og han uansett bruker religion instrumentelt, bør uansett ikke overraske noen.

Spesielt ikke om man har lest manifestet han skrev før massemordene på Utøya.

Der han forøvrig hadde navngitt en pistol etter Tors hammer Mjöllnir og en rifle etter Gungnir, Odins spyd.

Antagelig oppfatter han det ikke som mandig nok å stå frem som humanetiker, selv om manifestet klart uttrykker sympatier også i den retningen.
I’m not going to pretend I’m a very religious person as that would be a lie. I’ve always been very pragmatic and influenced by my secular surroundings and environment (side 1344).
Breivik er ikke bare lite religiøs, han oppfatter til og med religion som en krykke for de svake.
Religion is a crutch for many weak people and many embrace religion for self serving reasons as a source for drawing mental strength (to feed their weak emotional state f example during illness, death, poverty etc.).
Han etterlater heller ingen tvil om at vitenskapen alltid har forrang fremfor Bibelen.
As for the Church and science, it is essential that science takes an undisputed precedence over biblical teachings. Europe has always been the cradle of science and it must always continue to be that way (side 1404).
Det er kort sagt ingen tvil om hva Breivik står for: Alt han tror kan mane til å bekjempe muslimer.

Ispedd mer enn noen smuler total forvirring.

Naturvitenskapen er ateistisk

Som nevnt i går, er det ikke enkelt å skrive noe som kolliderer med andres kjepphester. Det blir ikke lettere når man kommer i skade for å hevde at naturvitenskapen er teistisk.

Dermed hadde set ikke akkurat overrasket med sterke og klare tilbakemeldinger fra nyateister eller New Age-hold. Men det er noen smuler mer overraskende når reaksjonen kommer fra kristne som bedyrer at naturvitenskapen tvert i mot er ateistisk.

Siden det var atskillig annet som også var mer enn noen tødler overraskende i innlegget fra den pensjonerte kirurgen Kjell J. TVeter, var det ikke til å unngå å skrive et svar som står i Dagen i dag og legges ut her i morgen.

I mens kan du tenke over hvor god den kirurgiske presisjonen er i omgangen med begreper og kilder i leserinnlegget under.



onsdag 18. november 2015

Naturvitenskapen er teistisk

Siden enkelte stikker hodet frem både her og (la oss legge til) der, er det ikke til å komme fra at det dukker opp ... reaksjoner.

Den faste kulturkommentaren jeg har i Dagen hver måned veksler mellom korte kommentarer om alt fra historie og vitenskap til evolusjon og bibelsyn. Det som ikke veksler er at noen blir provosert, enten i kommentarfeltet eller med motinnlegg i avisen.


Interessant nok er de som reagerer mer eller mindre nye ateister og kreasjonister og tilhengere av inteligent design.

Senest ute er denne artikkelen fra 29. oktober om at Naturvitenskapen er teistisk som jeg gjengir under, mens jeg benytter anledningen til å justere en skrivefeil.

Naturvitenskapen er teistisk

Det er ikke uvanlig å høre at mens vi før forklarte ting i naturen med Gud, ser vi nå etter naturlige forklaringer. Dermed er Gud blitt unødvendig, og altså noe man ikke lenger trenger å tro.


I kristne sammenhenger kan noen også tolke dette motsatt. Siden vi har begynt å se etter naturlover, og ikke Guds finger i naturen, betyr det at vitenskapen er ateistisk.
Hva er så realiteten? Bygger ikke naturvitenskapen på en metode som på fint kalles metodologisk naturalisme, altså at alt må gis rent naturlige forklaringer? Og fører ikke dette i praksis til en filosofisk naturalisme, altså at Gud er borte og det eneste som finnes er naturen?
Og faller ikke mange uansett av lasset når man skriver på den måten?
La meg derfor forsøke å si noe kort og enkelt om dette. For vi er inne i en viktig debatt – og en lang. Vi finner den helt tilbake hos kirkefedrene. Og som så ofte er realiteten motsatt av hva mange tenker.
For det er ikke slik at naturvitenskapen har gjort gudstro til et overflødig prosjekt. I stedet er det gudstro som har gjort naturvitenskap til et mulig prosjekt. Og det handler ikke bare om kristen tro. Gjennombruddet for noe man kan kalle for naturvitenskap kom da greske filosofer ikke lenger så for seg en mengde guder som styrte naturen etter innfallsmetoden, men tenkte seg logisk frem til én Gud som styrte etter naturlover.
Kirkefaderen Augustin stod allerede i en lang tradisjon når han rundt år 400 argumenterte ut fra Første Mosebok 1,24 for at Gud hadde gitt naturen kausal kraft til å bære frem «alle slags levende skapninger», altså lagt noe av sin makt inn i naturen.
Dermed var det ikke slik at han så naturvitenskap som en konkurrent til gudstro.
Augustins poenger gikk ikke langt fra i glemmeboken. Kristne naturfilosofer som Albertus Magnus (c. 1200–1280) understrekte at når vi studerte naturen, «trenger vi ikke spørre hvordan Gud Skaperen etter sin frie vilje kan bruke skapninger til å gjøre mirakler og dermed vise sin makt. I stedet må vi spørre hva naturen med dens iboende årsaker kan få til å skje naturlig».
På 1300-tallet ser vi det samme hos Nicolas Oresme (1320–1382), rektor ved universitet i Paris. Han la vekt på å «vise årsakene til noen virkninger som synes å være mirakler og at disse virkningene skjer naturlig». Han så ingen grunn til forklare dem verken med magi eller astrologi, for ikke å si demoner eller «vår herlige Gud, som om han ønsker å produsere disse effektene direkte». Man skilte tydelig mellom Guds direkte handlinger som i bønnesvar og indirekte gjennom konsekvente naturlover.
Denne måten å tenke på førte til at man i senmiddelalderen utviklet modeller for å kunne regne på fart og akselerasjon, noe som senere inspirerte både Galilei og Newton.
Vitenskapelige funn var ikke tegn på at Gud fikk mindre plass. I stedet bekreftet de eksistensen av naturlover og dermed av Gud. Man søkte ikke å bevise Gud ut fra hva vi – foreløpig eller muligens aldri – kunne forklare i naturen. At man fikk mer kunnskap om naturen ut fra empiriske undersøkelser, gjorde ikke at man fikk mindre kunnskap om Gud.
Men bygger ikke naturvitenskapen på det jeg i starten kalte for metodologisk naturalisme og er dermed ateistisk? Nei, slett ikke. Som nevnt over stammer den i stedet fra tanken om at Gud har lagt lover inn i naturen. Det kan dermed forsvares å kalle naturvitenskapen metodologisk teisme.
Hvert eneste vitenskapelige funn bekrefter den vitenskapelige metoden – og dermed Gud. I stedet for å peke mot en filosofisk naturalisme, peker den mot en filosofisk teisme.
I stedet for å frykte vitenskapelige funn, bør ingen være mer opptatt av å drive vitenskap enn gudstroende.

Hvordan ble så dette mottatt, bortsett fra hos ateister som rir kjepphester i kommentarfeltet? I det minste førte det vel til tilløp til applaus blant kristne som er interessert i å koble tro og vitenskap? 

Det stemmer forsåvidt, så fremt man ikke heter Kjell J. Tveter (som bl.a. har skrevet denne boken om Intelligent Design). 

Kommer tilbake til hans reaksjon i morgen ("Naturvitenskapen er ateistisk") - og mitt svar på fredag

fredag 13. november 2015

Eksisterer Erik?

Et av de beste argumentene for Guds eksistens, er at ateistiske parodier på dem skyter seg selv i foten.

I stedet for å avsløre at gudsargumenter er dårlige, avslører de at mange ateister har dårlig greie på gudsargumenter.

En av de seneste artene er pingvinen Erik som svømmer sin seiersgang blant nye ateister og på Hedningesamfunnets sider med mange gamle.


Som vi ser er Erik ment både som et motbevis på at Gud eksisterer (siden Gud hvis Erik finnes er spist opp og ikke lenger eksisterer) og for å vise at hvis poenget er at Erik kan motbevises, kan også Gud det og har dermed aldri eksistert. 

Men at noe er ment som noe, betyr ikke at det er dette noe.

Hva er så problemet med Erik?

Mange og de legger ganske så lærerike egg. Jeg skal her nevne to store.

For det første er det en grunnleggende misforståelse at Gud kun er noe vi definerer til å eksistere. Enten Gud finnes eller ikke, er Gud noe vi kan nærme oss med begrepsavklaringer og logiske argumenter.

Hva mener jeg så med det? Handler ikke Gud bare om synsing uten evidens? Da er jo den ene påstanden eller definisjonen like grei (eller altså ugrei) som den andre. 

Nei, det er ikke slik og grunnen er enkel: Ordet Gud har et bestemt innhold, og har hatt det i årtusener. Enten snakker vi om Gud, eller så snakker vi om noe annet enn Gud.

Snakker vi om Gud, er det om det største vesen vi kan tenke oss, slik logikeren Anselm understreket på 1000-tallet. Kan vi tenke oss et større vesen, er det ikke Gud vi tenker på.

Dermed kan vi ikke tenke at Gud er 100 meter høy, har én øks og lukter stramt, siden det da alltid er mulig å tenke seg et bokstavelig talt høyere vesen eller et vesen med flere økser eller strammere lukt.

Begynner man å diskutere Guds vesen ut fra noe som kan måles og veies kvantitativt, bommer man på fenomenet. Det er som å spørre hvor mange meter melk du trenger i grøten.

Eller enda verre, det er som å spørre om det er best med ett eple i hånden eller å se Nattvakten av Rembrandt. Er A-mollskonserten raskere enn Petter Northug? Er Big Bang bedre enn gangetabellen?

Man havner i samme rom som Richard Dawkins i The God Delusion, ellers kjent som kontoret for ufrivillige parodier .

Det høyeste vesen det er mulig å tenke seg er ikke det høyeste vesenet i meter, siden et slik høyeste vesen ikke kan finnes. Skal vi være logiske, og det skal vi, er det eneste høyeste vesen som kan eksistere, det som har maksimal kombinasjon av kvaliteteter.

Altså maksimal eksistens (noe som blant annet innebærer allestedsnærværende, ikke-fysisk og evig, for ikke å si uavhengig av all annen eksistens, ikke-kontingent og ubetinget), maksimalt mektig (populært kalt allmektig), maksimalt vitende (populært kalt allvitende) og maksimalt god.

Kan vi tenke oss noe mer maksimalt, er det ikke "Gud" vi snakker om, men noe så tuslete som en gud eller en superhelt eller en alien eller et spagettimonster.

Eller en pingvin. 

Som for det andre altså er et biologisk vesen, mer presist en fugl, selv om den ikke kan fly.

Snakker vi om den "Gud-spisende pingvinen Erik", er det altså en fysisk eksistens med begrenset magemål som skal kunne spise en allestedsnærværende, ikke-fysisk eksistens.

Et vesen som i aller høyeste grad er avhengig av noe annet i fortid og nåtid for i det hele tatt å eksistere (som sin pingvinmor, mat, luft osv.), med andre ord er kontingent og betinget, skal altså kunne fortære noe som ikke er avhengig av noe annet for å eksistere, enten det er spist eller ei.

Siden Gud ikke kan opphøre å eksistere ved å spises opp, kan ikke en Gud-spisende pingvin eksistere. Dermed er Erik motbevist, uten at vi er i nærheten av å motbevise Gud.

Skulle man så i et forsøk på å redde argumentet omdefinere Erik (han er jo tross alt magisk) til å være evig, ubetinget, maksimalt mektig osv., slik at Erik blir stor og sterk nok til å innbille seg (han er altså ikke maksimalt vitende) at han kan gyve løs på Gud, har man fjernet alt som gjør det meningsfullt å snakke om Erik som pingvin, magisk eller ei.

Igjen er resultatet logisk: I stedet for å motbevise Gud, har man motbevist Erik.

Om ikke annet beviser dette at det er magisk å diskutere Guds eksistens med ateister.

fredag 6. november 2015

På vantro og Are

Are Sende Olsens NRK-serie På tro og Are beviser den bokstavelige sannheten i det åpenbarte ordet om at som man roper i skogen, får man svar.

Og at på tunnelsynet skal NRK kjennes.

Denne gangen handler det om et enøyd fokus på sterk og subjektiv tro. Og som så ofte når kristne eller andre med noe så underlig som et religiøst syn presenteres i media, er det altså som noe som ikke bare er i strid med vitenskapen og intellektet.

Det er på mange måter en fornærmelse av sistnevnte.
Nettopp dette med å legge fra seg intellektet for å kunne se lyset er Ares største sperre for å tro. Han beskriver seg selv som en fargeblind person stående sammen med mennesker som beundrer regnbuen. Selv ser han ingenting, og får ikke presentert noen gode grunner til å tro at det kan finnes noen regnbue. Intellektet står tydeligvis i veien, men å legge fra seg intellektet er uaktuelt. For «hva er vitsen med denne store hjernen hvis jeg ikke skal tenke med den?»
Mens det i realiteteten er Are som fornærmer seernes intellekt med ikke å bruke sitt eget til å finne alternative stemmer.

Dermed er det flott at Martin Jacobsen (som sitert over) og Margunn Serigstad Dahle har gjort en god jobb med å vise slagsiden. Og når det til og med kommer frem i kommentarfeltet at den gode Are faktisk møtte kristne som mente å ha gode grunner til å tro, er det ikke klart hvilke gode grunner man skal ha for å tro hans fremstilling.

Slik Marthe Kristine Østerud Bjerke som studerer ved Misjonshøgskolen forteller i kommentarfeltet til Martins innlegg, er dette mer grelt enn man skulle tro.

Det handler ikke bare om at Are bevisst oppsøkte stort sett perifere og/eller ikke-intellektuelle perspektiver, men at han bevisst utelot å vise de mer intellektuelle perspektivene han møtte.
Jeg går selv på Misjonshøgskolen og var med under opptakene de gjorde der. De var der en hel dag, var med i en NT time på masternivå, i tillegg til at Are snakket med studenter og professorer i Det nye testamente og i systematisk teologi. I NT forelesningen og i samtalen med de to professorene kom det fram mange gode argumenter for hvorfor man kan ha med intellektet sitt når en velger å ha et kristent livssyn. I NT forelesningen gikk læreren inn på den historiske Jesus og at det er overveiende mange gode argumenter for å si at Jesus har levd, i tillegg til at evangeliefortellingene er troverdige beretninger om Jesus. Videre, stilte vi studenter Are spørsmål og utfordret han på sitt ateistiske livssyn. Også ST-professoren utfordret Are og argumenterte for hvorfor en gudsforestilling må sprenge våre forestillinger. Vi snakket også om at den trascendente Gud har åpenbart seg for menneskene i inkarnasjonen. Kan hende Are ikke forstod det vi prøvde å formidle til han, kanskje ble det for svevende eller for komplisert for ham å følge med. Jeg skal ikke "blame" ham for det, å være med på en forelesning i NT på masternivå er ikke bare lett, og jeg skjønner godt at det kan bli for komplisert for ham å skjønne. 
Vi har altså gode grunner til å fortsette å tro at NRK ikke fremstiller noe annet av virkeligheten enn det programskaperne selv tror eller ønsker. Denne saken vil ikke bli behandlet i PFU, men mønsteret er det samme som i romkvinnesaken. NRK droppet - mot bedre vitende - helt avgjørende info som hadde slått beina vekk under reportasjen.

I stedet for å vise at domstolene hadde gjort rett overfor fryktelige overgrep i en romfamilie, gled det inn i en større fortelling om storsamfunnets overgrep mot romfolket.

Noe som føyer seg inn i NRKs lange tradisjon for å  la deres egne større fortellinger trumfe realitetene.

Selv om det ikke mangler kristne miljøer der troen primært handler om tradisjoner og subjektive opplevelser, har Are ingen spesiell god unnskyldning. Hadde han gjort en såpass intellektuell anstrengelse som å google, ville han funnet kristne bestselgere som Kristen med god grunn, enten den store hjernen hans var blitt veldig overbevist eller ei.

Hadde han sjekket med en ikke helt uviktig institusjon som Menighetsfaktultet, ville flere enn menigheten blitt tipset om bøker som Eksisterer Gud? 

Enten Are tror det eller ei, er det altså et faktum at det er en solid tradisjon for å diskutere slike spørsmål ut fra logikk og naturvitenskap, historie og kritisk vurdering av påstander om helbredelser og personlige opplevelser av Gud.

Hadde han googlet forfatterne, ville han noenlunde uavhengig av størrelsen på eget intellekt funnet bøker som Da jorden ble flat - mytene som ikke ville døAltså noe såpass mediamessig sensasjonelt som en kildebasert tilbakevisning av forestillingen om en helt grunnleggende konflikt mellom tro og vitenskap.

Med alle tilhørende anekdoter om at Kirken har forfulgt naturfilosofer og vitenskapsmenn siden antikken, fra Hypatia til Darwin, enten det hevdes av paven forbød disseksjoner, bannlyste Haleys komet eller satte Galilei i fengsel.

Are Sende Olsen hadde også risikert å finne Svar på tiltale, en bok som ikke legger mye i mellom om tulleargumentasjon og fordomsfulle feil blant det som ofte kalles nye ateister, fra Dawkins til Harris.

Noe som heller ikke er uvanlig blant vanlige ateister, enten de heter Are eller Kari, kommenterer på NRK eller i kommentarfelt.

En riktigere programtittel hadde altså vært På vantro og Are.

Eller enda mer presist: På tunneltur med Are. Uten sidespeil

tirsdag 3. november 2015

Gud - mer enn feelgood?

Da er Gud - mer enn feelgood ute i handelen.

Boken er nyskrevet for eldre tenåringer med løst utgangspunkt i denne fagboken om samme tema, noe som betyr at den også kan leses av enda eldre lesere.

Nå er det ingen grunn til å late som om dette er en spesielt enkel målgruppe eller handler om spesielt enkle tema. Vi håper likevel det ikke er umulig at vi at vi på drøyt hundre sider kan ha formidlet noe fornuftig og forståelig, uten å bli i overkant forkynnende eller late som det ikke finnes innvendinger.

Og så tror vi den er litt morsom å lese for nysgjerrige.

Eller for å si det like nøkternt som forlaget:
The Big Bang! Trykket noen på ON, eller er universet skapt ved tilfeldighet? Kjenner du til forsker-begrepet fininnstilling? Det bør du! Står det en vilje bak vår tilværelse? Helt saklig: finnes det i dag gode og naturvitenskapelige argumenter som støtter dette? Eksisterer Gud, rett og slett? Er det greit å være skeptisk til mirakler, men samtidig tenke at det beint fram er både rasjonelt og fornuftig å tro på Jesu oppstandelse? Er likkledet i Torino ekte? Eller vent litt. Hva med alt det vonde som skjer i verden? Hva er vitsen med en Gud som ikke bryr seg? Som da bare ikke kan være god. For kan Gud være det - egentlig? Boken diskuterer livets store spørsmål i lys av fornuft og vitenskap. Forfatterne er to drevne myteknusere som viser at kristendom ikke trenger å bortforklare, men kan forklare mye. 
Siden boken er støttet av trosopplæringsmidler fra Den norske kirke, er det ingen grunn til å late som om forfatterne ikke tar standpunkt.

Det er heller ingen grunn til å late som om det betyr at den står utenfor ressursbanken for trosopplærere. Boken er støttet av foiler og foredrag for dem som ønsker å sette seg bedre inn i stoffet, enten planen er å formidle noe av det eller ikke.

I det eksistensielle valget mellom spenstige teasere, spirituelle appeller og grundige foredrag, valgte vi stort sett verken eller. Resultatet er halvlange kapittelpresentasjoner på 15-20 minutter og en lengre gjennomgang av det korteste kapitlet, om likkledet i Torino.

Boken har også spørsmål etter hvert kapittel.

Så er det ingen tvil om at du har mange spørsmål etter å ha lest dette.