Venstrehendt, altså heks?

En ikke helt uvanlig påstand er at venstrehendte i gamle dager ble anklaget for å være hekser og dermed prompte testet med vannprøver.

Søker man på nettet er det lett å finne eksempler, jevnt fordelt over mange år:

La oss starte med Nettavisen som hevdet i 2004 at

Det har ikke alltid vært like enkelt å være kjevhendt. For få hundre år siden mistenkte man venstrehendte for å være hekser og trollmenn.

Stars insider forteller i 2017 i oppslaget 30 spennende fakta og myter om venstrehendte at

Opp gjennom tidene har venstrehendte mennesker vært kjent for sin kunstneriske kreativitet og dyktighet med tall. Men de har også blitt diskriminert, anklaget for hekseri og djeveldyrkelse. I dag har studier avslørt noen fascinerende fakta om denne minoriteten, og samtidig rettet opp noen feil underveis.

Selv om det nok hadde vært mer spennende om de var noe mindre kreative og mer faktaorienterte enn i andre setning.

Hvor stammer så påstanden fra?

I Norge henger nok mye på nettet sammen med en artikkel fra Nysgjerrigper fra 2001, i hvert fall siteres fra den ordrett (uten kildehengivelse) på svært mange steder.

Du vet sikkert at ”right” på engelsk betyr både ”høyre” og ”riktig”, og slik er det på flere andre språk. Ordet for ”venstre” kan også bety ”klossete” (for eksempel på gresk, fransk og tysk) ”ond”(på latin) eller ”truende” (på gresk). I Bibelen finner vi over hundre steder der høyre blir koblet sammen med noe som er godt og venstre med noe som er ondt eller dårlig. Og på nesten alle gamle malerier er djevelen keivhendt. På 1600-tallet kunne folk bli mistenkt for å være hekser eller trollmenn bare fordi de ikke var høyrehendte! 

De keivhendte har virkelig fått gjennomgå opp igjennom historien. 

Dette er ikke begrenset til Norge. Vi ser det samme på en rekke sider for folk som enten er engasjerte i kampen for fordommer mot venstrehendte, eller mot hekser.

Selv når de vet de ikke har mange eller gode kilder, som denne siden om venstrehendte i historien.

Little is known of the practices and attitudes towards handedness during the Middle Ages, but there is no reason to suppose that it was any more enlightened than what came before it and what succeeded it.

Noe som ikke er til å hinder for sterke ord om praksis og holdninger man vedgår man vet lite om.

Under the misguided aegis of the powerful Catholic Church, left-handedness was vigorously oppressed in medieval Europe, albeit not in any systematic way. Left-handers were routinely accused of consorting with the devil and, during the excesses of the Inquisition and the witch hunts of the 15th and 16th Century, left-handedness was sometimes considered sufficient to identify a woman as a witch, and to contribute to her subsequent condemnation and execution.

Det slås til og med fast at man i middelalderen ble oppfattet som demonbesatt om man var venstrehendt.

Hva sier så noe så kjedelig som kilder? 

Heldigvis har noen tatt seg bryet med å se etter. Ja, venstrehendte hadde enkelte utfordringer i middelalderen, men kanskje var den verste at det innebar langt mer strev å få skrevet riktig. Ikke underlig at flere ord for "venstre" fra middelalderen også betyr klosset.

In his book Their Hands Before Our Eyes (2008), Professor Malcolm Parkes, an authority on medieval manuscripts, points out that as that western writing involves moving from left to right, writing would have been much easier for a right-handed scribe. In addition, medieval scribes had to do this on a sloped desk using quill and ink. A left-handed scribe would have made this controlled movement with much more difficulty than a right-handed writer. A right-handed scribe, Parkes explains, would pull each stroke to the right, distributing ink onto the parchment as they went, whereas a left-handed writer had to learn to push – a more laborious movement. Problems with smearing the ink would also be frustrating. The resulting slow and laborious writing might have been impractical for a professional scribe who was paid per book, or per page.

Såpass vanskelig at noen dermed fant grunn til å skryte av at de skrev med venstre.

For a monastic scribe, the process of writing was also an act of worship, so the more laborious the work the better. 

In her book The Scribes for Women’s Convents in Late Medieval Germany, Cynthia J Cyrus has pointed out that being a rare left-handed scribe gave one nun, called Margaretha, special ‘bragging rights’. In the colophon, the part of the manuscript where the scribe could claim recognition for their work, the nun boasted: “Amen, amen. Margaretha von Schonbergk has written this with her left hand… pray to God for me. Amen.” 

Since writing with the left hand was so much harder for a scribe, she felt able to claim greater recognition. It seems that Margaretha was not a one-off either: Malcolm Parkes found several other colophons stating that the scribe was left-handed, usually using the Latin phrase manu sinistra, or “with the left hand”. These accompany the physical evidence in the writing itself to show that left-handed writing in the Middle Ages, though rare, was not unknown, and did not necessarily carry negative connotations.

I stedet for å tie stille i frykt for å bli forfulgt som venstrehendt, sa man fra for å få ros.

Stiller det seg likevel annerledes med hekseprosessene, som altså foregikk etter middelalderen? 

For dette støter man på selv hos dagens turistguider. Det fortelles i minst én norsk stavkirke at på 16- og 1700-tallet mente man at venstrehendte sto i ledtog med Satan og ble regnet som hekser. 

Dermed bare å binde dem og slenge dem i sjøen for å sjekke om de fløt. 

Man kan altså levende forestille seg hvor redd den venstrehendte kunstneren som hadde utsmykket denne kirken var, men han ble heldigvis skånet fordi han var så dyktig maler.

Det er bare en liten hake ved historien. I realiteten hadde han ingen grunn til bekymring.

I følge en tilbakemelding i dag fra en norsk ekspert på trolldomsprosessene, Rune Blix Hagen, er historien "uten rot i 1600-tallets rettskilder fra Norge". 

Den er "kort sagt oppspinn, med litt snev av mulig folketro". 

Noe som bekreftes av påstandene om denne vanntesten som bortsatt fra i Finnmark er "nesten ukjent i norske trolldomssaker", blant 860 saker i de drøyt hundre år dette varte (1570-1695), der noe over tredjeparten, 307, ble henrettet .

En grunn til at vannprøven var lite populær og høyst omstridt, var at den ble avvist som legal rettslig prosessform av paven i 1215, lenge før hekseprosessene. 

Hvor kommer så denne troen på at venstrehendte ble forfulgt av Kirken fra? 

Mye kan nok knyttes til folketroen, og tradisjonen der djevelen fremstilles venstrehendt på en del bilder, i likhet med Jeanne D’Arc som ble anklaget for trolldom.

Det som imidlertid er kildebelagt, er at kriminologer på 1800-tallet mente venstrehendte var overrepresenterte blant forbrytere.

Dermed nærliggende å tenke at det kunne være et tegn på en forbrytersk legning, slik denne artikkelen viser (for engangs skyld med sitater). 

At the turn of the 20th century, Cesare Lombroso — often considered to be the father of criminology — looked to the left hand as an explanatory variable for certain less-than-desirable behaviors. 

And as opposed to what appeared in religious texts, Lombroso used “science” to justify his thinking.

As “man advances in civilization and culture,” Lombroso wrote in 1903, “he shows an always greater right-sidedness as compared to…women and savage races, [who] even when they are not properly left-handed have certain gestures and movements which are a species of left-handedness.”

Muligens gjorde dette sammen med et storstilt program i mange skoler for å få venstrehendte til å skrive med høyre, at mange tenkte røttene måtte ligge langt tilbake i tiden. Og hva er da mer naturlig enn å peke mot Roten Til Det Onde, Den Mørke Middelalderen?

I stedet for å bygge på kilder fra en fjern fortid, bygger man på fordommer fra en nær fortid.

Altså som så ofte motsatt av hva mange tror: Det er i mindre grad Kirken som har plaget venstrehendte, enn «vitenskapen».

Modernitetens mørke

Man skal ikke snu seg langt for å se hvor fast mytene om middelalderens mørke sitter. Fortellingen er seg selv lik enten man hørte på NRK for en ukes tid siden eller leser nyeste Illustrert Vitenskap.

Hekseprosessene skjedde i en mørk og kunnskapsløs fortid og Kirken dirigerte det hele. Seneste nummer av Illustrert Historie slår allerede på forsiden opp at hekseprosessene skjedde i middelalderen.

Dermed overrasker det ikke at man etter ti minutter i dette NRK-innslaget får vite at heksebrenning i Vardø på 1600-tallet skjedde i en tid der man trodde jorden var flat. Folk helt nede i Vatikanet oppfordret til å fjerne ondskapen fra jorden siden det kun var noen få hundre år til verden gikk under. Dermed ble selv dem som ikke hadde utøvd noen skade på andre, men hadde en direkte overnaturlig evne til å fly, dømt til bål og brann.

Og så måtte man jo beskytte seg siden man var redde for at det var noen som kunne dette.

Det er forståelig at man i et kort innslag - selv om hele programmet er på over 40 minutter - ikke får med seg alle detaljer, nyanser eller historiske forhold. Men det er ikke forståelig at man styrker fordommene om at man dengang trodde jorden var flat og at hekseprosessene nærmest skyldtes direktiver fra Vatikanet. Altså den typiske blandingen av noe så ille og sammenhengende som kunnskapsløshet og katolisisme.

Selv om ingen fagfolk mener dette i dag.

Kunnskapen om at jorden var rund, var helt vanlig og hadde vært det i 2 000 år, slik vi ser av en utstilling på et annet og mer forbilledlig museum i Norge, Slottsfjellmuseet i Tønsberg.

Hekseprosessene var et sammenfall av mange forhold. De foregikk vel så mye i protestantiske som i katolske land.

I reformasjonsjubileeumsåret 2017 hadde det nok kledd norske museer ikke å snakke som om vi hundre år etter Luther fulgte forordninger fra Vatikanet.

På samme måte som det er illustrert historieløshet å legge prosessene til middelalderen eller beskrive dem som typiske for eller et nødvendig resultat av kristen tro. De begynte ikke før halvannet årtusen etter Kristus og foregikk for det meste på 15- og 1600-tallet, med stigende intensitet.

Hekseprosessene er ingen levning fra middelalderen, de er en forsmak på det moderne.

Det bør også være litt tankevekkende at omfanget er svært mye mindre enn hva vi hørte for noen år siden, selv om oppslagene er like store. I stedet for mellom "9 og 30 millioner" og nærmest en klappjakt på kvinner, slik Jens Bjørneboe og feminister forkynte i bøker som har vært pensum for mange siden 1970-tallet, og ikke bare i Pax Leksikon, er de reelle tall én drøy promille av dette, mellom 40 og 50 tusen.

Dermed er ett av temaene historikere diskuterer hvorfor så få ble henrettet i Europa.

Noe som ikke på noen som helst måte betyr at det er grunn til å bagatellisere hva som skjedde.

Like lite som det er grunn til å underslå at de stort sett foregikk i områdene lengst unna kirkelig sentralmakt. Dermed er det ikke lett å finne noen som ble dømt i Roma, men dess lettere i utkantstrøk som Finnmark. I tillegg til at det i perioder var et karrieregrep for nytilsatte lensherrer som ikke helt uventet ønsket mer sentrale jobber.

Når man kommer til dette med redsel, er nok museet mer på sporet. Hekseprosessene er et godt stykke på vei lokale moralpanikker. Og er dermed noe vi finner i alle kulturer, slik Ronald Huttons seneste bok, The Witch, understreker. Spesielt i urotider, når lenge etablerte maktbalanser forskyves og jakten på syndebukker tiltar.

Det bør dermed ikke overraske at vi finner prosesser også i nyere tid - og i dag.

What’s more, it kept – keeps – happening. The rupturing of British rule in India following the rebellion of 1857 precipitated a craze of witchhunts among the local tribes. Likewise, the ending of minority rule in Africa in the 20th century resulted in hundreds of witch-killings, including one particularly terrible frenzy in the Limpopo province of South Africa when 43 people were burned alive. In post-apartheid Soweto, meanwhile, the daily fear of witchcraft had become tremendous by the 1990s, with every older woman at risk of “democratic” justice. By 2012 the terror had spread to the Democratic Republic of the Congo, where 20,000 children were living on the streets of Kinshasa, expelled from their homes on suspicion of witchcraft.

Uavhengig av om de tror jorden er flat eller ikke. 

Siste hekseprosess i Trondheim

Hekseprosseser er et mørkt kapittel i Europas historie, selv om årsakene som tidligere nevnt er flere og omfanget langt mindre enn det var vanlig å tenke for noen tiår siden.

Etter at trolldomssaker hadde vært forbudt i middelalderens kirkerett (de ble der sett som en "levning av den overtro evangeliet har fordrevet"), gjorde nye politiske forhold, konspirasjonsteorier og lokale panikker at de kom inn i rettsapparatet fra andre halvdel av 1400-tallet.

I følge historikeren Ellen Alm henger dette i Norge dessverre et godt stykke på vei også sammen med reformasjonen.

Ett av målene med å kaste lys over denne mørke delen av historia er å ta knekken på noen inngrodde myter. Som for eksempel at hekseprosessene hører hjemme i middelalderen. I virkeligheten begynte de ikke før etter reformasjonen i 1537 og har direkte sammenheng med overgangen til lutheranismen.

En nærliggende forklaring er at katolisismen hadde et system for avlat, bot og tilgivelse. Dette gjaldt også når anklagen gjaldt trolldom og hekseri. Lutheranismen hadde ikke denne muligheten, og praktiserte harde straffer i stedet, forklarer Alm.

Ofte begynte sakene med lokale rykter og redsel. Særlig utgangsstrøk var utsatt når myndighetene kom inn i bildet.

Selv om anklagen startet med den folkelige varianten, endret den karakter hvis saken ble overtatt av lensherre, sorenskriver og fogd. Dette er antakelig forklaringen på variasjonen i omfang.

Historikerne har dokumentert at hekseforfølgerne var spesielt aktive og brutale i Finnmark. Alm forklarer at dette har sammenheng med at dansk-norske myndigheter sendte mange nye lensherrer til Finnmark, for å kontrollere kysttrafikken og pleie kontakt med Russland og Finland. På denne tiden utstedte kongen en egen lov mot hekser. 

Det ble ikke bedre av at dette ble del av en karrierevei for folk som ønsket seg langt mer sentrale jobber. Og hvem gjorde ikke det i Finnmark på 1600-tallet?

- For de nye lensherrene ble hekseprosesser en takknemlig måte å gjøre seg bemerket og populær på hos arbeidsgiverne i det fjerne København. Handlingen ble meritterende for videre karriere. Dette ser vi ved at prosessene oppsto på privat initiativ fra de mest geskjeftige, utdyper Alm.

I forbindelse med lanseringen av Trondheims siste heksebrenning. Trolldomsprosessen mot Finn-Kirsten (altså ikke Lisbet Nypan slik det ble hevdet i artikkelen over) skriver Ellen Alm om en prosess i Midt-Norge i Adresseavisen 11.10.2014.

Mye av saken følger kjent mønster. Man ønsker å bli kvitt en tigger som i stadig større grad blir oppfattet som en plage.
Frykten eskalerer med forbannelser og trusler hun tyr til når hun blir avvist.

Omstreiferen hadde i lengre tid gått rundt og vakt forargelse i gauldalsbygdene ved å tigge og true til seg mat. Når hun ble nektet dette, mumlet hun farlige forbannelser om at bøndene ikke lenger skulle nyte sin velferd. Etterpå hadde det skjedd at hester falt døde om, kyrne ville ikke melke og uforklarlige sykdommer rammet bondefamiliene. 

Det ble ikke bedre av at Finn-Kirsten som navnet antyder var av samisk slekt, altså del av et folk i kontakt med "de ville kaoskreftene".

De kunne med sin trolldomskunst finne tapte gjenstander og påvirke lykken i liv og næring. Bøndene betalte til samene for å få utført slike tjenester, men ellers skulle man være forsiktig med å omgås dem. Vakte man en sames vrede, kunne samen utløse gand, en ondsinnet prosjektiltrolldom som med sin kraft kunne slå en mann i hjel, ja endog hugge klipper av berg.

Det skulle med andre ord være mer enn nok å ta tak i om man ønsket kvinnen dømt for trolldom. Men i stedet "ble hun dømt fra livet for unnlatelse av kirkegang samt hor" for å sitere rulleteksten til boken.

Størens kapellan Peder Schjelderup og bygdeallmuen kunne likevel vitne om at omstreiferen ikke hadde søkt kirken regelmessig, slik alle innbyggere i riket var forpliktet til. Finn-Kirsten hadde flere voksne barn, og ingen av dem kunne hun dokumentere var født innenfor det kristne ekteskap. Barna var «avlet i hor». Finn-Kirsten ble for sine sakrale synder og ukristelighet dømt «fra sin hals», dvs. dømt til halshugging. 

Leser man dette litt fort, er det lett å tenke at Kirken og myndighetene slo til med dødsstraff for alle som ikke kom seg i kirken på søndagene, og det i et så langstrakt og grisgrendt land som Norge.

Siden dette ikke var enkelt for samer, er det forbløffende hvor få av dem som fikk en slik tiltale. Grunnen er såpass opplagt som at det ikke var dødsstraff for å forsømme kirkegang.

Noe som betyr at dommen mot Finn-Kristin handler om flere sammenfallende forhold og sikkert et godt stykke på vei er vikarierende.

For ordens skyld kan nevnes at i datidens lover strakte straffene for forsømt kirkegang seg fra refs, via bot og utestenging fra nattverden til offentlig skriftemål. I de verste tilfellene vanket bannlysing, altså at man ble utstengt fra kirken og samtlige sakramenter.

Men det holdt altså ikke med en slik dom. Selv om hun allerede hadde dødsstraff,vedgår hun i fangenskap en forbrytelse med enda sterkere dom, bålet, at

«hun hadde gitt seg til djevelen og øvet trolldoms kunst, og at hun for fire år siden hadde tatt tjeneste hos djevelen, som henne forekom i en hunds gestalt, og mange ganger vært blant andre djevlers lemmer til fjells». Finn-Kirstens sak gikk dermed fra å være en kirketuktsak til å bli en trolldomsprosess, og den nye tilståelsen samsvarte med straffeloven for «rette trollfolk».

Den historiske fremstillingen blir også litt underlig når vi kan lese at

Loven var fundert på en vitenskapelig disiplin kalt demonologi, som var et populært studium hos den velutdannede statselite i Europa. Forskningsobjektet var Djevelen, hans virkefelt og hans kontakt med mennesker.

Hvilke universiteter som tilbød et slik studium er ikke nevnt. Katolske? Lutherske? I København?  Paris? Oxford?

Det er ikke ofte det snakkes om professorer i demonologi ved noen av disse universitetetene. Eller pensum og lærebøker.

Nå er det ingen tvil om at det kom en rekke bøker om temaet, særlig på 1500-tallet og det i høyeste grad fra statseliten. Demonologi var nok likevel mer et debattema enn en universitetsdisiplin (vitenskapelig eller ei), selv om rasjonalister og forkjempere for religiøs toleranse som Jean Bodin skrev tilsynelatende lærde bøker.

Mens Bodin ikke kunne få strenge nok metoder mot hekser, var andre (ikke minst den spanske inkvisisjonen) av motsatt oppfatning. Det var likevel ikke før mot slutten av 1600-tallet at trolldomsanklager ikke lenger kom opp i domstolene i noe land.

I mens er det ingen tvil om at rettsmyndighetene i Norge på 1600-tallet mente at hekser normalt hadde medsammensvorne. Dermed var det bare å kjøre nye forhør.

Under ulovlig tortur og forhør i stiftsamtmannens varetekt, legger hun ut over 30 personer som medsammensvorne. De utlagte var både velstående og fattige i Trondheim by og fremtredende bønder i Gauldalen.

Og da kunne man kanskje vente et titalls nye saker der enda flere ble trukket inn. .

Alle utleggelsene krevde rettslige undersøkelser og medførte en travel tid for øvrigheten i Trondheim by og Gauldalen. Trolldomsprosessen var en «snakkis» i bygd og by, og rykteflommen var enorm. Alt lå til rette for en bloddryppende heksejakt i Sør-Trøndelag.

Men det endte altså uten noen flere henrettede, uten at verken Kirken eller rettsmyndighetene eller demonologien endret seg i løpet av 1670-tallet.

Etterdønningene av hennes sak vedvarte til 1677, og mange sto i fare for å dele Finn-Kirstens skjebne. Hun ble likevel den siste som ble brent som heks i Trondheims amt.

Det er nesten så man tenker at bakgrunnen for saken var som i innledningen. De andre anklagede var i liten grad tiggere som ble oppfattet som en plage. At det var mange kjente og velstående blandt de anklagede, ha bidratt til å svekke Finn-Kirstens troverdighet.

Det er alltid lettere å mistenke og dømme utgrupper og minoriteter for forbrytelser.

Religion mot overtro

Man skal ikke stikke hodet langt inn i vepse kommentarfelt før man får høre at det å være kristen er å være overtroisk.

Skal man bekjempe overtro, må man bekjempe all religion.

Én ting er at selve ordet overtro ikke lenger er vanlig innen religionsvitenskapen der man foretrekker det noe mindre fordømmende begrepet folketro. Noe annet er at denne type polemikk bygger på et skille som er lite fruktbart for å forstå kultur- og idéhistorien.

I stedet for å klargjøre, forvirrer det. Man forholder seg ikke til hvordan begreper har vært brukt, man misbruker dem. I sin overtro på egen virkelighetsforståelse, klarer man ikke å skjelne mellom ulike varianter av andre forståelser.

Siden man ikke ser at noen tankemønstre er mer egnet til å skape en bærekraftig naturvitenskap enn andre, sauser man alle sammen under én og samme merkelapp som overtroiske = uvitenskapelige.

Som så ofte har forholdene vært annerledes i historien. De viktige frontlinjene har ikke gått mellom ateisme og kristen tro, men mellom gudetro og Gudstro, mellom folketro og filosofi.

Lever vi i det som enkelte i overkant romantisk kaller for et fortryllet univers, eller i et som er styrt av faste lover? Et vilkårlig og lunefullt univers eller et lovstyrt og logisk? Holdt oppe av en trofast Gud eller gudenes lekekasse?

Det skaper kort sagt grobunn for ulike typer samfunn å tenke at det gjelder å holde seg inne med naturåndene og det gjelder å finne ut av naturlovene. Det er forskjell på å lete etter bedre magiske besvergelser og bedre teologi og teknologi.

Det er ikke gitt at det mest opplysende er å kalle begge deler for overtro.

I europeisk historie bidro kirkelige aktører til å endre en mentalitet bygget på "årtusen gammel visdom" om fryktelige naturånder. En av mange bøker som belyser utviklingen er The Birth of the West: Rome, Germany, France, and the Creation of Europe in the Tenth Century av Paul Collins.

En historie fra 800-tallet sier mer enn tusen bilder. Generelt sett var det slik at

People were convinced that bad weather and all natural disasters were caused by evil individuals who had magical and supernatural powers, often derived from the devil and his minions.

 Tradisjonelle forestillinger handlet om tyver som seilte på skyer fra landet Magonia.

Ordinary people believed that sky sailors came on the clouds from an imaginary land they called Magonia to steal grain and fruit. The popular belief was that sky sailors employed weather-makers and sorcerers to cause thunderstorms so that they could steal the fallen fruit, load it in their sky ships, and sail back across the clouds to Magonia. 

 Så hva gjør de lokale når det dukker opp fremmede etter en skikkelig uværsnatt?

People in one particular village near Lyons were in an especially angry mood after a severe local hailstorm had flattened their crops and left their fruit lying rotting on the ground. Their village now faced starvation, and the villagers were convinced that the hailstorm had not been a mere accident of nature, but rather the work of forces hostile to them. So when four strangers—three men and a woman—traveling along the road from the Mount Cénis Pass to Lyons passed close to the village (we don’t know its name), the locals became convinced that the strangers were lost sky sailors who had fallen from their sky ships or been abandoned by their compatriots.

Løsningen var denne gangen ikke å påkalle Maria og helgener

Most likely the sky sailors were innocent travelers caught in the wrong place at the wrong time. They were heading along a well-used route from Italy across the Alps, the old Roman road from the Mont-Cénis Pass westward along the Arc and Isère River valleys to Chambéry and Lyons. They could have been stoned to death or maimed by the villagers who had seized them if not for the unexpected arrival of Archbishop Agobard. 

 Og Agobard var ingen hvem som helst, til tross for hang ups om jøder. 

Having served as Lyons’s archbishop from 816 to 841, he saw a great deal of this kind of behavior and did not approve. He was impatient with the kind of populist mixture of Christianity, paganism, and superstition that made up the religion of most people, and he was determined to do something about it. His treatise Concerning Hailstorms and Thunder confronted some of these popular beliefs head-on, characterizing them as foolishness, craziness, and stupidity. Agobard focused particularly on weather-makers or storm-makers, people who thought they could manipulate the weather through their incantations and magic.

Poenget var ikke å avvise overnaturlige forklaringer, men at onde mennesker og ånder kunne påvirke været mer enn Gud. I stedet for et fryktens kaosunivers, levde vi i et fantastisk ordnet univers.

He argued that God had set up a well-ordered cosmos and that Christians ought to marvel at this, believing that everything that occurred in nature was the direct result of God’s decisions. All natural causality belonged to God. Unlike most of his clerical contemporaries, Agobard had no patience with popular superstition. While some of his priests might have tried to persuade people not to deal with sorcerers, witches, weather-makers, or those who claimed magical powers, that didn’t mean they doubted that ultimately the natural world was subject to manipulation by saints and devils for good or evil through the interaction of human and spiritual forces.

Dermed krevde han at de stakkars forbipasserende skulle slippes fri.

Nevertheless, much to their astonishment, Agobard ordered the villagers, “made crazy by so much stupidity,” to release the strangers immediately. For the poor travelers caught up in this local hysteria, the archbishop’s intervention must have been a welcome blessing, although they would have probably been as bewildered as the villagers at Agobard’s decision.

Slike episoder gjentok seg mange steder og over lang tid. Også paven måtte gripe inn. I 1080 skrev Gregor VII til kong Harald Hén og angrep det han kalte "den barbariske skikk" danskene hadde med å gi prester og gamle kvinner skylden for sykdom, uvær og ulykker.

At Gregor kjempet for å øke kirkens makt hadde ikke bare negative følger.

I de urolige tidene i etter middelalderen, var motstandskraften mindre. Hekseprosessene fra slutten av 1400-tallet til 1600-tallet skyldtes at en forsterket folketro koblet med en hysterisk demonologi og konspirasjonstenkning fikk feste hos noen lærde og på landsbygda.

Mens domstolene før hadde vegret seg for slike saker, åpnet man nå slusene.
Det er likevel ikke tilfeldig at de fleste og største prosessene foregikk langt unna sentrale kirkelige instanser. Ingen ble henrettet for trolldom i Roma. I Norge var det flest saker i Finnmark, i forhold til folketallet. De som stoppet heksejakten i Spania var inkvisisjonen.

Selv om det var ille nok med alle som ble henrettet var det i motsetning til hva myten sier ikke millioner av ofre. Tvert i mot overstiger tallet ikke 40 000, omtrent like mange som er lynsjet som hekser i Afrika de seneste tiårene. Det lave omfanget har i følge Rune Blix Hagen, en norsk ekspert på heksenes historie, til og med fått enkelte historikere til å mene

at oppgaven består i å forklare hvorfor prosessene ikke grep mer om seg. En vedvarende skepsis også under den verste fasen kan være en viktig årsak til at omfanget ikke ble større. 

Det hjelper oss ikke til å forstå utviklingslinjene i vestens historie om vi kaller all religiøs tro for overtro. I stedet risikerer vi å viske ut linjene. Vi skyver vekk en virkelighetsforståelse som bidro på avgjørende måter til troen på vitenskapens mulighet og verdi. Noen av oss tenker at den fortsatt kan spille en rolle.

Å tro at vi løser problemet med overtro ved å bekjempe kristen gudstro, er overtro.

Tore ikke på sporet

Skal du si noe positivt om noen i det kontroversielle hjørnet kan du slå frampå om at de er spennende eller modige eller innovative eller noe i den retningen.

Men det finnes enda mer typiske klisjeer, særlig hvis man snakker om noen som befinner seg på alternativsiden.

Dermed er det ingen grunn til undring over hva Tore Strømøy sier i Dagbladet 2. juni om Märtha Louise.

Eller over hvordan han hopper mellom metaforene.

– Modig gjort

Strømøy mener at prinsessen har fått ufortjent mye pepper for sine foredrag om engler.

– Hadde det vært mulig at hun ble satt på bålet slik de gjorde med hekser før i tiden, så hadde nok Märtha Louise blitt brent i dag. Men selv om hun har blitt halshogd av mange så står hun fram med sin engletro. Det er modig gjort, sier Strømøy til Dagbladet.

– Det er jo vanskelig nok for «mannen i gata» å snakke om dette, når man er prinsesse gjør det det enda verre. Motet hennes er imponerende, fortsetter han.

Selv om Strømøy mikser metaforer fra bål til øks, og fra kunne blitt (brent) til er blitt (halshogd) - og det mange ganger (tydelig at dette med reinkarnasjon virker, hvis det ikke er Game of Thrones-metoder man tar i bruk) - er det liten tvil om at han oppfattes positivt.

Märtha Louise er glad for støtten hun fra den kjente trønderen, som nå har en liten pause fra TVskjermen.

– Det var hyggelig sagt, og jeg setter pris på støtten jeg får fra Tore, sier prinsessen til Dagbladet.

Nå er vi ikke ukjente med påstander om at alternative som Märtha ville bli brent, heller ikke fra et kongehus der heller ikke dronningen er historiker.

Men selv om noe er hyggelig ment, er det ikke sikkert det oppfattes som hyggelig hvis man har sånn noenlunde greie på hvorfor noen ble henrettet under hekseprosessene.

Bra bok om du vil vite noe om hekser.

For denne rosen synliggjør at man ikke har den fjerneste anelse om hvilke anklager som lå bak. Og at man aldri har fått tilsvar fra noen med slike anelser.

For det er tvilsomt at Tore Strømøy, dronningen og andre ser at det de gjør er å anklage Märtha Louise for ondsinnet magi.

For å kaste forbannelser over andre. For å ønske dem vondt. For å utøve skade på andres liv og eiendom.

Kort sagt ingen opplagt honnør.

Når noen ble henrettet som hekser var det ikke fordi de hadde oppfatninger som avvek fra flertallet eller prestene. Det var ikke fordi de hevdet at de snakket med engler eller hester eller kunne helbrede eller var kloke koner eller kunne se folks auraer eller hadde krystaller med energi fra Atlantis.

Tvert i mot var det i Norge i omtalte gamle dager ikke utpreget mangel på hestesko over dørene, folk som banket i bordet, så seg om etter firkløvere, fortalte om vardøger og spøkelser, huldra og nøkken, satte ut grøt til nissen eller hva som nå var tradisjonene rundt om i landet, fra sør til nord, for ikke å si fra øst til vest.

Nei, å bli anklaget for hekseri var for å ha forvoldt konkret skade eller hatt til intensjon å forvolde slik.

Så kan man si mye om at mange var ofre for lokalt hysteri og konspirasjonsteorier og løgn, men at de i stor grad ble henrettet på feil grunnlag er noe annet enn å si noe feil om grunnlaget de ble henrettet på.

Selv om ikke alle like sterkt kan si at grunnlaget nødvendigvis var feil. Spesielt om man holder seg den type åndelige univers vi finner hos Märtha Louise og hennes noe brogede blanding av meningsfeller, enten det handler om å snakke med de døde, finne nøkler med englehjelp eller annet.

Skulle Tore ønske å komme på sporet av mer enn levende forfedre, vet han hvem han skal kontakte.

Sensasjon: Dronningen er ikke historiker

Hvis noen lurer på om jeg er synsk, gjentas min spådom om at heller ikke de neste intervjuene med noen i kongehuset vil inneholde utpreget kritiske oppfølgingsspørsmål.

Dette ble ikke mindre klart da prinsesse Märtha Louise i et intervju for noen år siden uttalte at

- Jeg er veldig glad for at jeg ikke lever for et par hundre år siden. Da hadde jeg sikkert vært brent på bål, sier prinsesse Märtha Louise i et eksklusivt intervju med NRK.

At ingen ble brent for hekseri i Europa for et par hundre år siden er bare én side av saken. At hun med sin tro på esoteriske vesener ville vært i godt selskap med flere i datidens kongehus er en annen side.

Saken blir ikke bedre av at verken hun eller NRK synes klar over at det å si man kan snakke med engler aldri var en del av anklagene for hekseri.

De som ble henrettet for trolldom, ble det for domsavsigelser knyttet til ondsinnet ødeleggelse av liv og eiendom.

Mens det å tro at man kunne se og snakke med sine skytsengler i verste fall kun var til skade for en selv.

Jan Guillou la som vanlig ikke mye i mellom, slik vi ser av et NTB-oppslag.

Jan Guillou, som har skrevet flere bøker om hekseprosesser, sier til den svenske avisen Expressen at Märtha må ha misforstått når hun sier at hun «er glad hun ikke levde for et par hundre år siden, for da hadde jeg jo sikkert blitt brent på bålet».

– Det hadde hun naturligvis ikke blitt. Hun hadde fått en samtale med sin prest, og han hadde antakelig sagt at dette var en velsignelse, sier Guillou, som legger til at mange katolikker hevder at de kan kommunisere med engler. 

Men dette var altså ikke i noe direkte intervju med kongehuset. Enten det skyldes unnfallenhet eller lite kjennskap til historie eller - mer sannsynlig - mye av begge deler, stilte heller ikke Aftenpostens journalist kritiske oppfølgingsspørsmål i dagens intervju med Hennes Majestet dronning Sonja (dessverre ikke på nett).

Til gjengjeld gir det anledning til å mistenke hvor prinsessen har sine historiekunnskaper fra.

Hvordan har dronningen opplevd kritikken av Engleskolen?

- Jeg skjønner godt at noen reagerer. Men å avvise alt hun står for, det blir for hardt igjen.Vi vet jo ikke hvem som har rett til slutt. Vi må være åpne for at ting kanskje er annerledes enn vi tror.
- Märta er en av dem som har godt utviklede evner. Jeg har det ikke. Men likevel må man respektere at andre mennesker er annerledes, og har andre evner. Tenk bare på heksene som ble brent på bålet fordi de trodde at jorden var rund.

Denne type litt unnskyldende snakking rundt grøten som vi ser i første avsnitt er greit nok når noen forsvarer sin datter, right or wrong. Det er uansett aldri godt å vite hvem som har rett når noen snakker om noe som ikke lar seg falsifisere (eller vurdere med rasjonelle argumenter).

På den annen side er det altså ikke mulig å forvente at andre skal akseptere det grenseløse universet av vilkårlighet som slikt åpner for, der knapt nok fantasien setter grenser.

Men i det andre avsnittet er det lettere å vite hvem som har rett. Og det er ikke dronningen.

Dermed er det et naturlig spørsmål om hun er åpen for at ting er annerledes enn hun tror.

La oss si det enkelt, kort og direkte:

Ingen "hekser" ble brent fordi de trodde at jorden var rund. Og heller ingen andre. Og ikke bare fordi det før etter og under middelalderen var allment kjent i den kristne del av verden at jorden ikke var flat.

For hvorfor i all verden skulle noen bli henrettet for en vitenskapelig teori?

Oppdatert 30.6. 22:45 - Da er intervjuet inkludert dette med flatjordstroen gjengitt av Dagbladet. Sistnevnte selvsagt ukritisk om flatjordspåstandene.

Oppdatert 02.7. 22:45 - Da er intervjuet inkludert dette med flatjordstroen gjengitt i Vårt Land. Sistnevnte selvsagt ukritisk om flatjordspåstandene.

Epilepsi, hekser og religion

Siden ikke alle delte mine hjertesukk om den ganske så overflatiske artikkelen om Epilepsi og religion i Tidsskrift for Den norske legeforening nr. 13-14/2011, sendte jeg nylig inn en kortere kommentar om både den opprinnelige artikkelen og et påfølgende enda dårligere belagt leserinnlegg.

Og med den målgruppen passet det ikke med den letteste og luneste bloggstilen.

Skulle noen tolke dette i retning av at legene og psykiaterne her ikke får beste karakter, skal jeg ikke si i mot.

For ordens skyld kan vi sitere konklusjonen.

Larsen deler ikke artikkelforfatternes tilbakeholdne innstilling i sitt brev til redaktøren i nr. 20/2011 (4), men synes snarere å etterlyse en djervere konklusjon om en sammenheng mellom epilepsi og religiøse opplevelser: «Den vitenskapelige tenkeren bør våge å ta den kritiske diskusjonen og konsekvensene av sine funn helt ut, også dersom man tenker at resultatene kan virke støtende på noen.»

Men den vitenskapelige tenkeren vil vite bedre enn å konkludere fra en håndfull - til dels svakt dokumenterte - kasuistikker med at epilepsi nærmest er en årsak til både verdensreligioner og hekseprosesser.

Så kan man alltids spekulere i hva som er årsaken til denne type feildiagnoser.

Men de er nok et symptom.

Humanetikeren mer kristen enn biskopen?

Det er ingen sjokkerende overraskelse at posørfrue prinsesse Märtha Louise tar steget ut og maner fram engler i full offentlighet (eller rettere sagt prøver).

Tvert i mot er dette en naturlig videreføring innen den type grenseløse vilkårlighetsunivers som deler av New Age bebor og basunerer ved følelser og fornemmelser uten hensyn til noe så kjedelig som fornuft og fakta.

Og det er ikke noe helt nytt.

Skal vi trekke større linjer, kan vi nevne at kristen tro et godt stykke på vei vokste fram som en opposisjonsbevegelse til nettopp den utbredte ånde- og besvergelsestroen i hellenismen.

Man ble tidlig nødt til å ta avstand fra (på den ene siden) folkelig føleri og magisk mentalitet og (på den andre) antimateriell spekulasjon i gnostiske retninger som ønsket å unnslippe vår vonde verden.

Det har kort sagt vært en kristen dypverdi å være et alternativ til folketro og svermeri, en rasjonell røst i møte med retninger som underkjenner verdien av fornuften og skaperverket.

Dermed ga det anledning til noen rynker over nesen da biskop Tor B. Jørgensen i Sør-Hålogaland syntes å fremstå som mindre kristen enn Didrik Søderlind fra Human-Etisk Forbund i fredagens Dagsnytt 18 (se etter 44:55 minutter her).

Søderlind understreket at mens kristne han møter var opptatt av å bruke fornuften og se sine religiøse erfaringer i mer systematiske sammenhenger, var alternativmiljøene mindre opptatt av kvalitet.

Alt går an, det eneste som betyr noe er ens egne opplevelse av noe - den eneste sannheten som gjelder er hva man selv oppfatter som sant - det leder mot verdirelativisme, synes jeg.

At Nina Torp, leder i Det Norske Healerforbund, sykepleier, healer og medium ("veldig religiøs innenfor spiritualismen"), i debatten fremstod uten spesiell brodd mot New Age eller åndemaning, forundret ikke. Heller ikke at hun manglet selv tilløp til en noenlunde fornuftig evne til å evaluere Märthas gründervirksomhet og åndemaning, eller å ta noen ... hint.

Da forundret det nok atskillig mer at biskopen ikke viste synlig skepsis eller rasjonalitet i møte med Snåsamannen og kun reagerte på "selvopptattheten" og "lykkerealiseringen" i prinsessens budskap.

Jørgensen virket kort sagt besynderlig lite interessert i annet enn etiske vinkler. I stedet for en rasjonell og teologisk etterprøving av alternativbevegelsens fornemmelser og manipulerende metoder syntes han mer opptatt av dialog og deling av erfaringer.

Muligens handler dette dels om mangel på kunnskap om alternativbevegelsens fornemmelser og dels om en litt forsiktig og diplomatisk personlig holdning.

Og kanskje et biskopelig bakhode med litt vel svarte bilder av kirkens historie, med et ekte ønske om ikke å starte noen nye hekseprosesser.

Det var likevel ikke enkelt å unngå å fornemme (unnskyld uttrykket) litt av klassiske liberalteologers lefling med parapsykologi og spiritisme, i noen grad for å finne støtte for eksistensen av en "åndelig virkelighet" siden de ikke opplevde Bibelens budskap som troverdig i en vitenskapelig tid.

Et fenomen som på litt ulike måter kom til uttrykk i mellomkrigstiden hos Kristian Schelderup, på 60-tallet hos den amerikanske biskopen James Pike, og i nyere tid hos Helge Hognestad.

Det er rett og slett mer enn greit om en norsk biskop i dag markerer klar avstand fra denne tradisjonen, for ikke å bli satt i bås.

Når så ikke skjedde, var det flott å se at i hvert fall den gode humanetikeren kunne målbære noe som minnet om en klassisk kristen holdning.

Dødsrealistisk

Når tiden nå er kommet for lanseringen av "Spillverdenens tøffeste heksejakt", i flerbrukerspillet Salem (eller på fint MMO - Massively Multiplayer Online game), fortelles at realismen skal bli stadig mer realistisk.

I hvert fall når det gjelder liv og død.

I MMO-spillet Salem skal du virkelig tenke over valgene du gjør. Dør figuren din, er den tapt for alltid.

Permanent død

Gamere flest er vant til at hvis man dør i et spill starter man bare ved en base eller et lagringspunkt. I Salem bruker man en ganske annerledes løsning.

Om figuren din dør i Salem, mister du alt du har innhentet i løpet av spillingen. Og det er mulig for andre spillere å ta det fra deg. Ønsker du å spille mer må du lage en ny figur, og starte spillet på nytt. Formålet skal være at spillerne tenker mer over valgene de tar, og forstår at alt de gjør får konsekvenser.

Heldigvis ser det ut til at det forsatt bare er et spill, enn så lenge.

Men realismen er noe mindre tilstede når man kommer inn på selve temaet, kan det virke som. For åstedet tatt i betraktning, er selvsagt hekseprosesser et sentralt tema.

Som navnet tilsier vil temaet i Salem være heksejakt. Universet spillerne blir plassert inn i vil være den kolonitiden i New England, og heksejakt skal være en av retningene man kan ta i spillet.

Og da ser vi jo alle for oss heksegeneralen i mørk kappe mot en brennende solnedgang, mens titusener kjeppjages gjennom skogene og der alle som ikke kommer seg unna blir arrestert, torturert og brent behørig.

Nå var det vel ikke helt slik.

Som de øvrige hekseprosesser kommer vi ikke unna at det som foregikk var en grotesk og grusom affære. Men det forhindrer ikke at vi bør kikke i kildene før hysteriet tar oss.

I realiteten snakker vi ikke om titusener. Eller om tusener.

Eller om mange hundre.

Bakgrunnen handlet vel så mye om lokalt hysteri knyttet til et område som av mange årsaker bygget seg opp til en kruttønne. Nabostedene oppfattet dem som svært kranglevårne, enten vi snakker om beiterettigheter eller eiendomsgrenser.

Saken ble ikke mye bedre av gjerrige beboere og hyperpuritanske lover. Salem-beboerne slet f.eks. med å få tak i noen som ville være prest. Og flere som våget seg på noe slik forlot stedet etter få år, og ikke bare fordi de ikke hadde fått betalingen de var ute etter.

Stemningen ble ikke mindre ladet av at presten som til slutt sa ja rett i forkant av prosessene i 1692 presterte å idømme selv trofaste menighetsmedlemmer strenge reprimander og botsøvelser for den minste forseelse.

Uten at det er lett å peke på den direkte årsaken (Psykologi? Sykdom? Blanding? Annet?), fikk flere yngre piker hysteriske anfall. Det hele utviklet seg til et massehysteri. Etter en tradisjonell anklage mot et par stykker vokste sakene i omfang. Noen ble torturert for å få fortgang i tilståelsene. Rykter om sykdommer og dødsfall forsterket hysteriet.

Det gikk som det måtte og endte i en serie dødsstraffer. Men ikke i det omfanget som man skulle tro av senere omtale.

Antall henrettede - for det aller meste ved hengning - var rundt 20 (og en håndfull personer døde i fengsel).

Når Salem-saken har fått så mye omtale er det fordi den uten sammenligning er den største hekseprosessen i Nord-Armerika. Men den er langt unna de mest alvorlige henrettelsesbølgene. Det kunne f.eks. fort henrettes noen titalls pirater eller indianere i slengen.

Det skal nok dermed litt til for normale spillere i Salem - hvis realismen skal beholdes - å havne i noen stor fare når hekseforfølgelse er scenariet.

Av noen tusen innbyggere i områdene som ble berørt var det godt under én prosent som risikerte dødsdom for hekseri. Det var langt mer sannsynlig å dø av sykdom, ulykker eller indianere, for ikke å si pirater - eller leger.

Vi kan dermed uten videre gå ut fra at spillet ikke er helt realistisk her heller.

Myten med ni liv

I galleriet over modernitetens ikoner i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø er bilde 17 fortellingen om at katter ble så forfulgt av kirken i middelalderen at de ikke kunne ta smittebærende rotter og mus.

Noe som gjorde svartedauden verre i Europa enn andre steder.

Selv om den er av de mer kuriøse mytene som jeg ikke viet  mange setningene, viser det seg at den fortsatt har noen liv igjen.

Seneste nummer av Levende Historie plasserer for en gangs skyld begge beina i mytemyra når man ukritisk gjengir myten, uten at man synes en gang å få mistanke av mangelen på henvisninger til eldre kilder.

Når fortellingen stadig skraper på døren er det antagelig fordi den i så stor grad kan knyttes til dyrevenner, ved siden av Wiccabevegelsen.

Saken blir forøvrig ikke bedre i sistnevnte kretser av at man friskt kan spe på med noe om katharer (som slik navnet viser selvsagt springer ut av deres dyrking av katter) og tempelriddere, for ikke å si katolikkfobi i sin alminnelighet (det kan dermed røpes at de ikke går inn for at katolsk betyr katteelsker).

Dermed er det ikke overraskende at katteforeningen Norsk Siam- og Orientalring - Balineser – Javaneser får klørene ut.

Den store beundring og dyrkelse av katten fortsatte ikke så lang tid utover i oldtiden. I middelalderen snudde vindene, og oppfattelsen av katten ble en annen. Det ble en fryktelig og plutselig omvendelse. Det begynte mest sannsynlig med at i Rhinlandet vokste det en kultisk bevegelse fram. For bevegelsen var kattene meget betydningsfulle. I de store orgiene som ble holdt, spillte gudinnen Frøya en stor rolle.Hennes vogn ble trukket av to sorte katter, forteller sagnet. Det er forståelig at kirken betraktet disse veldige orgier som en bekjempelse av kirkens innflytelse. Det ble derfor kirken, som tok initiativet til et veldig motangrep. Resultatet av det førte til heksejakt, tortur og kjetterbål gjennom hele Vest- og Nord-Europa. Forfølgelsen av hekser ble legalisert av pave Innocent den 8. og inkvisisjonen. Bare det og eie en katt innebar i seg selv en stor risiko.

Leser man Innocent den 8. bulle fra 1484, inneholder den pussig nok ikke noe slik.  Antagelig er dette en sammenblanding av fortellingen om at Gregor IX i 1233 kom med en bulle (Vox in Rama) der det antydes at Satan kan vise seg som en svart katt.

En bulle som forøvrig ikke synes å kunne føres lenger tilbake enn til en bok fra 1883.

[Edit 20.10. 16:30 - Det er likevel ingen tvil om at teksten er genuin, er blitt litt vel paranoid etter alle disse 1800-tallskonstruksjonene.]

Men om nå Gregor kom med en slik bulle eller ei, fikk det i hvert fall ingen betydning for behandlingen av katter. Tvert i mot har vi bevart vi flere oppfordringer om å holde katter, også i klostere.

Dermed forstår vi at det ikke bare er tekster i pavelige buller som diktes opp.

Det ble et veldig massehysteri som vokste frem. Plutselig ble katten betraktet som en nær tilknytning til djevelen, og alle mørkets onde makter. Hundretusen av uskyldige mennesker ble beskyldt for å ha overnaturlige egenskaper. De ble torturert og drept. For hver tilståelse ble flere og flere mennesker klar over at katten måtte være et uhyre farlig dyr. Det som gjorde hele saken ennå mer tragisk, var at disse orgier av drap ble utført i religionens navn. På visse helligdager fanget man sekker fulle av katter, de ble brent på bålet som et slags offer. Ludvik den 13. prøvde en tid og stanse heksejakten. Men Ludvik den 14.fortsatte med storstilt heksebrenning..

Koblingen mellom katter og hekser er ikke uventet, i likhet med at antallet hekser som ble brent oppgis til mange hundre tusen (engelske nettsteder dette er basert på kan fortelle at "The human slaughter was appalling. In the sixteenth and seventeenth centuries, more than 100,000 witches were executed in Germany alone and another 75,000 in France. With them perished countless thousands of cats".

At man bommer så fundamentalt på de reelle tallene for hekseprosessene (rundt 40 000 ble henrettet i hele perioden) og unnlater å oppgi en eneste kilde til dette med katter, får ikke akkurat Dekodet til å male.

I likhet med neste setning.

Disse fryktelige heksejaktprosesser bredde seg utover hele Europa, og utallige mange mennesker måtte lide for det. Det er heller ingen tvil om at katten de fleste steder gikk merkbart tilbake. Mange steder blomstret sykdommer opp, som følge av at smittedyr som mus og rotter fikk herje fritt, fordi det ikke var nok katter til å bekjempe dem.

Sammenligner vi dødsrater for pest i Europa med andre kontinenter, eller med middelalderen med andre tidsperioder, ser vi - som ventet - ingen markant forskjell. Pesten som utarmet Persia og Bysants på 500-tallet var ikke mye bedre enn Svartedauden. Asia slapp ikke bedre fra Svartedauden enn Europa.

Når katter likevel var utsatt i en periode på 15-1600-tallet er årsaken på mange måter den motsatte av myten. Man drepte ikke katter på mistanke om å være djevelen i forkledning og fremskyndet ubevisst epidemiene. Nei, man drepte dem på mistanke om å være smittebærere.

Og man gjorde tilsvarende med hunder.

Fortellingen om de forfulgte katter handler kort sagt mer om Folkehelsa enn fanatisme.

Verdibørsen og vannprøver

Hekseprosessene er denne ukas tema i Verdibørsen (reprise på søndag 17:03, og legges ut på webradio) i føljetongen basert på Da jorden ble flat.

Og i likhet med korstogene forrige helg, er heller ikke heksejakten spesielt enkelt å forsvare.

Men selv om ulike kirkesamfunn ikke kan hvitvaskes for sin deltagelse, betyr ikke det at prosessene er uten til dels mange myter som forvrenger perspektivet.

Dette går både på

- når det skjedde (nei, det var ikke i Middelalderen)

- hvor mange som ble henrettet (hint: det dreide seg ikke om millioner)

- årsaken til hendelsene (nei, dette var ingen kirkelig klappjakt på kloke kvinner)

- hvorfor de tok slutt (nei, ikke ved noen ny vitenskapelig erkjennelse, men bl.a. fordi man - ikke minst den spanske inkvisisjonen - gjennomskuet hysteriet som lå bak, og rettsapparatene ble mer sentralstyrte)

Kort sagt er de tre hovedinntrykkene (eller stort sett de eneste inntrykkene) som sitter i gjen i media, og hos de fleste jeg har snakket med om heksehysteriet, på villspor.

Mer om dette altså, i Verdibørsen.

Pirker man litt mer bort i stoffet enn vi rakk i denne ukas sending, er det selvsagt mer mange sitter inne med av kunnskap.

F.eks. vet alle at heksene alltid reiste til Blokksberg. Men dette motivet dukket først opp helt mot slutten av prosessene - og fikk ikke fart for alvor før lenge etter at de var opphørt, under det som ofte kalles romantikken, rundt år 1800.

Og så var det dette med vannprøven.

Den vanlige og avgjørende testen på om noen var heks, var å kaste dem i vannet. Fløt de var de skyldige og ble følgelig henrettet. Sank de, var de uskyldige og druknet, men havnet heldigvis i himmelen.

Altså en praktisk og effektiv metode som sparte rettsvesenet for mye tid.

I realiteten ble metoden nesten aldri brukt. En grunn kan ha vært at at den var svært omstridt.

Denne type prøver stammet rett og slett fra lokale lover og gammel stammepraksis (vi ser den allerede i Codex Hammurabi fra rundt 1790 f.Kr.), og ikke fra kirkeretten som var vokst fram fra 1000-tallet, bl.a. inspirert av romerretten.

Når slike tester i det hele tatt ble brukt, skyldes det også at de i noen grad virket.

Muligens lå en enkel logikk eller psykologi bak forholdene. Hvis både anklagede og forsvarere trodde at dette fungerte, ville kun uskyldige våge å akseptere å bli testet på denne måten. 

Siden myndighetene antagelig hadde en formening om dette, kan mange ildprøver ha blitt rigget slik at de var mulige å komme helskinnet fra.

Mens de skyldige foretrakk å tilstå eller forsøke å komme til mer eller mindre minnelige ordninger.

At kirkelig medvirkning i slike tester (inkludert ildprøver) likevel ble forbudt av Pave Innocent III i 1215, forhindret ikke et fåtall lokalsamfunn fra å bruke dem til langt inn på 1500-tallet. Det siste kjente tilfellet er fra Ungarn i 1728.

Og den ble brukt på en helt annen måte. Hvis den mistenkte begynte å synke, ble hun (eller han) straks trukket i land. Uhell kunne opplagt forekomme i panikken når noen ble kastet fastbundet i vannet, men kun et fåtall av tilfellene endte med drukning.

Men dette får du ikke høre om i Verdibørsen denne gang.

Heksejakt i familien

Hekser fascinerer fortsatt, selv om noe av den folkelige fortryllelsen har forsvunnet med åpningen av stadig flere rettsarkiver.

At temaet likevel forventes å generere klikk på web, antydes av Nettavisens oppslag Har du en heks i familien?

Spørsmålet hadde imidlertid vært noe mer naturlig dengang man trodde prosessene hadde rammet millioner av kvinner generelt, og - etter samme målestokk - titusener bare i Norge.

Når det i et par tiår har vært klart at det reelle tallet på henrettede er noe under 300 (en oversikt over temaet finnes her, registeret over alle drøyt 900 anklagede finnes her), derav over 100 i Finnmark, er nok sannsynligheten for å ha en dømt heks i slekta heller lav.

Når heldigvis kun noen tidels promiller av befolkningen (regnet over de drøyt hundre år dette foregikk) ble rammet, kreves det noe i nærheten av magi å finne en av disse i familien.

Offentliggjøringen av sakene kan i stedet styrke behovet for å finne ut om man selv var heks i et tidligere liv. Selv om det kan ta tid før det kommer offentlige registere for dette.