Hvorfor taper vitenskapen?

Det er både gledelig og sørgelig når Aftenposten og Forskningsrådet går sammen om å invitere til debatt i Munchmuseet onsdag 17. september om Hvorfor taper vitenskapen? 

Som invitasjonen forteller er vi havnet i den ikke helt lystige situasjonen at nesten halvparten av oss avviser eller ikke er klar over hva forskning sier om alt fra vaksiner til konspirasjonsteorier.

40 prosent av oss vil ikke følge myndighetenes råd om influensavaksine, alternativbevegelsen har aldri stått sterkere og på nettet florerer konspirasjonsteoriene.

Følgende spørsmål er dermed godt. 

Hvorfor når ikke det vitenskapelige miljøet ut med kunnskap, kritisk tenkning og helseråd som er dokumentert?

Det er nok mange grunner til dette. Seminarer vil garantert ha hjertesukk om de fleste, basert på solid og bitter erfaring.

Men samtidig kan man mistenke at flere i panelet har blindfelter som viser hvor mye opplagte sannheter styrer hva vi tar til oss av kunnskap - og interessen for å gjøre det.

Nå er ikke dette ment som en kritikk av ett av de mer oppegående paneler jeg har sett på en stund. Når vi kaster stein mot andres manglende evne eller vilje til å ta til seg av etterprøvd kunnskap, sitter nok de fleste av oss i glasshus, eller har i det minste ett glassvindu eller fire.

Likevel er vi altså alle mennesker. Vi har blikk og musikalitet på våre egne fagfelt, men ikke like mye på alle andre. Vi er ikke like kritiske til all kunnskap vi har fått inn med morsmelken. Vi har våre preferanser. Vi har våre fordommer. Sannheter som bryter med disse kan ikke bare være vanskelige å akseptere, de kan være umulige å oppdage.

Prøver man å nå frem, oppdager man hvor tunghørte ører kan være. Det er ikke enkelt å finne opp et høreapparat som virker.

Det er dermed grunn til å dele hjertesukket fra vår gamle venn Tony Christie på Renaissance Mathematicus, og ikke bare fordi det dukket opp samme dag som invitasjonen til seminaret over.

Tim Radford is a science writer who works for The Guardian newspaper. In fact many people consider him the best British science writer of the current crop, not without a certain amount of justification. Because of this I was, as a historian of science, more than disappointed by the opening paragraph of his latest post on the science section of the Guardian’s website, a book review: “The Copernicus Complex by Caleb Scharf review – a cosmic quest”. Radford opens his review with three sentences of which the third caused me to groan inwardly and bang my head in resignation on my computer keyboard.

The Copernican principle changed everything. It was not formulated by Copernicus, who in 1543 proposed only that the Earth was not the centre of the universe, and that the motion of the Earth around the sun could explain the irregularities in the heavens. At the time, ideas like that could get people condemned to the stake. [my emphasis]

Hvorfor dette behovet for å stønne og stange hodet i bordet?

Rett og slett fordi vitenskapshistorikere som Tony C. de seneste tiår har understreket igjen og igjen og igjen i fagtidsskrifter og foredrag og bøker og intervjuer og blogger og i det hele tatt at verken Kopernikus eller andre på den tiden stod i fare for noe slik.

Det er en myte. Det er en misforståelse. Vi snakker om historiske misvisninger i stor grad skapt av polemikere på 1800-tallet, forsterket av modernitetens fordommer mot religion i sin alminnelighet og katolikker i særdeleshet.

Så sterke misvisninger at de i dag lever videre uten at man trenger å ha fordommer, selv om de hjelper.

Og det er mye av slik. Dermed er det ikke uten grunn at Tony C. har enda et hjertesukk om Kirkens angivelige krig mot naturvitenskapen.

P.S. If anybody mentions either Giordano Bruno or Galileo Galilei in the comments I will personally hunt them down and beat them to death with a rolled up copy of The Guardian.

Når fagfolk sliter med å vinne frem overfor populærvitenskapelige magasiner, NRK, forskningsjournalister, Carl Sagan, Degrasse Tyson og andre seriøse vitenskapspopulariserere, er det ikke underlig om de taper kampen mot vaksinemotstandere og alternativtenkere.

Heyerdahl og andre helter

Da var et som vanlig ytterst lesverdig nummer av Humanist i hus, og ikke bare det, på bordet og lest siden det altså var verdig det.

Jeg kommer tilbake med bloggposter om et par av artiklene, men det kan allerede her og nå tilstås at disse vil handle om ikoner som Thor Heyerdahl og meg.

Ikke fordi vi hører spesielt godt sammen, men fordi vi begge er kritisert i bladet.

Nå høres kanskje dette noe verre ut enn det er, med unntak av for Heyerdahl. Han er altså blitt analysert og mer enn noen strå dekonstruert, informert og opplysende.

Spørsmålet som stilles er om det er mulig å ane en sammenheng i hans teorier om reiser i øst og vest, for ikke å si nord.

Og det er det, slik Per Ivar Engevolds viser i artikkelen om Thor Heyerdahl og de hvite kulturbærerne, forøvrig fulgt opp av Even Gran i Fri Tanke med den muligens noe mildere tittelen Den røde tråden hos Heyerdahl er pseudovitenskap.

Generelt sett er det et godt spørsmål hvordan man skal vurdere Heyerdahls teorier. Det er lett å se rasisme ved høylys dag, men ikke enkelt å komme unna at hele hans rammeverk om spredning av kulturelementer fra ett sted, altså en "diffusjonisme", som han tok ut i det lettere ekstreme til hyperdiffusjonisme, smaker av systematisk undervurdering av lokale krefter.

Det er samme symptom som når Erich von Däniken og andre kultarkeologer hevder at det er umulig for de barnlige innfødte å ha bygget noe så vanskelig som pyramider og vegger av stein og at dette derfor må stamme fra aliens eller Atlantis eller Sverige. 

Heyerdahl gjør det ikke lettere for seg selv ved å knytte seg til naziforskere som Hans Günther og altså snakke om Atlantis i enkelte av sine bøker. 

LIkevel skriver han så besnærende at også andre med utfartstrang og evangeliserende legning har latt seg imponere, som Aril Edvardsen (altså heller ingen historiker eller arkeolog).

Nå er det nok ikke helt samme sus i serken, for ikke å si informert eller opplysende i kritikken av meg. Men når jeg først gjør noe såpass sensasjonelt som å hevde at Jesus har eksistert, er det ikke rart at en ivrig ateist som Staffan Gunnarson gjør klar spretterten i et tilsvar til min kritikk i forrige nummer. 

Selv om han altså i likhet med Heyerdahl havner i kultarkeologigrøfta, slik jeg har omtalt her og kommer mer tilbake til i neste uke om et halvt år.

Da kommer jeg også tilbake til nyeste nummer av Theofilos som av guddommelige grunner alltid havner i postkassen samme dag som Humanist. 

Selv om det ryktes at ufine skeptikere hevder slikt kan forekomme når blader skal ut med like mange nummer per år.

I humanisters favn

Takket være tilværelsens synkronisitet er det akkurat kommet artikler av undertegnede i to noe ulike publikasjoner.

På den ene siden har vi det ærede bladet Humanist. Seneste nummer handler om ekstremisme med artikler av Lars Gule, John Færseth, Tina Shagufta Kornmo, Audhild Skoglund, Kristian Bjørkelo og Terje Emberland.

Som vanlig fra et av Norges beste tidsskrifter er det langt over snittet tankevekkende stoff om alt fra ekstremisme (Lars), soloterrorister (Audhild) og integrering av muslimer (Tina), via konspirasjonsteorier (John) og hvordan føre gode samtaler på nettet (Kristian), til irrasjonalismens og rasjonalismens farer (Terje).

Og en ikke helt uventet slakt av tankesmien Skaperkrafts artikkelsamling Gud er tilbake.

Siden det er et tolerant blad slipper man også til det Lars Gule kaller for deskriptive ekstremister (men han kan muligens ha kommet på bedre tanker, siden det poenget ikke er nevnt i hans artikkel), altså en viss kristen.

Nærmere bestemt med 10 sider om Jesus i kultarkeologenes hule.

Ikke som et indignert leserbrev i løkkeskrift, men som et rimelig seriøst svar etter oppfordring fra den gode redaktør Didrik Søderlind på den svenske humanisten Staffan Gunnarson artikkel i forrige nummer. Der han altså blant annet hevdet at det var mest rasjonelt å konkludere med at Jesus ikke har eksistert.

Noe som etter mitt skjønn kanskje understreker noe av rasjonalismens farer, eller tunnelsyn som det heter på fagspråket, med fare for byger av nærsynthet.

Den andre artikkelen er i et blad med et noe annet grunnsyn, mer presist favn, utgitt av Kristent Pedagogisk Forbund.

Dette var et temanummer om Det offentlige rom, altså om hvilken plass tros- og livssynsutfoldelse bør ha eller gis på ulike arenaer.

På forespørsel om å argumentere mot endringen av tidsregningen fra før/etter Kristus til før/etter "vår tidsregning", gjorde jeg det etter opptil flere av kunstens regler med artikkelen I en etterkristen tid.

For så å avslutte med at dette ikke er en viktig debatt å ta.

Skal vi formidle at kristen tro ikke er basert på følelser, nostalgi eller privilegier, er det ikke sikkert den beste løsningen er å diskutere tidsregning.

Ikke rart jeg aldri ble involvert i bokprosjektet Gud er tilbake.

Hyllest av skeptikere

Som noen muligens kan ha merket kan det gå noen uker mellom hver gang jeg blogger om noe som i det minste tradisjonelt sett kan regnes som skeptisk, både her og på skepsisbloggen.

Grunnen er ikke at jeg er blitt mindre "skeptiker" (hva nå dette er), men at andre er blitt flere.

Ikke minst har facebook-gruppen Ingen liker å bli lurt vært viktig. En serie utrettelige individer har i snart to år frontet behovet for kritisk og kildebasert refleksjon overfor udokumenterte påstander i sin alminnelighet og med spesiell oppmerksomhet om hvorvidt alternativbehandling har noe for seg.

Dette har til og med vært støttet av enkelte av den arten som går under navnet ... troende.

Nå kan selvsagt noen tenke at dette kan ta overhånd. Begynner man først å ta livsløgnen fra noen, kan man  begynne å ta den fra alle.

Og kan ikke folk som driver med aromaterapi eller homeopati få lov til å gjøre det uten å føle seg dumme eller anklaget for juks og fanteri?

Vel, tilbyr noen behandling mot betaling er det nok greit om jeg vurderer om den har effekt. Skal noe kunne kalles medisin bør det være fordi den har vært testet godt nok til at den sannsynligvis har mer positive enn negative effekter på sykdommen jeg lider av.

Dermed er ordet alternativ medisin feil. Den burde i stedet vært kalt utestet medisin eller enda mer presist ikke-medisin.

I det hele tatt kunne vi si mye om dette og har gjort det noen ganger (som her og her og her). Men poenget nå er ikke å argumentere for behovet for skeptikerbevegelsen. Det bør være klarere enn noen gang etter stormen rundt Folkeopplysningen med mer eller (oftere) mindre innsiktsfull kritikk.

Poenget er rett og slett å rose de som holder ut i kampen.

For hvis det er noen som har imponert meg de seneste par årene, så er det de som har møtt all kjeften, sjikanen og demoniseringen (vi skal av hensyn til leserne ikke sitere mer av hva folk som Even Gran, Didrik Søderlind, Asbjørn Dyrendal, Gunnar Roland Tjomlid og Torgrim Eggen har møtt, enn denne ... milde bloggposten), for ikke å si alle forsøk på å sette dem og andre (som John Færseth, Kjetil Hope og Øystein Hagland Hansen) inn i konspirasjonsteorier eller forsøke å få dem utestengt fra facebook eller muligens mer fordekt sensurering av linker til bloggartikler (som Dagbladet synes å ha gjort med denne i et kommentarfelt i helgen).

Dermed en ganske så uforbeholden hyllest til denne gjengen, der selvsagt noen har vært enda mer i stormen enn andre, selv om slikt vanskelig kan fanges på vindmålere.

La dette være til inspirasjon. Det offentlige rom trenger flere iherdige og humørfylte slitere som er sta nok til å lytte mer til berettiget kunnskap enn uberettiget kritikk.

Kjettersk kjeller ut av mørket

Men Kjettersk kjeller var ikke død.

Ved en eller (la oss legge til) annen skjebnens tilskyndelse er det slik at enkelte av oss i stedet for å lage blogg og slik forlyster oss noen kvelder og dager fremover med både jobb og om mulig enda mer skumle sysler.

Først ute er altså en frisk og gjenoppstanden Kjettersk kjeller som presenter neste arrangement - mandag 31. oktober (NB! NB! siden det er kjettersk vranglære på websidene deres) - på følgende freidige måte:

Kjettersk Kjeller la for et par år siden ned sin vandringsstav. Våre laurbær var behagelige å hvile på, men vi savnet rampelyset, autografskrivingen, skrikende fans og elvene av dyrt fransk brennevin. Så derfor, kjære venner, kan dere slutte å hulke og tørke tårene: Kjettersk kjeller vender tilbake, mer kjettersk enn noen gang - til og med i en kjeller!

Førstemann ut er, som seg hør og bør, ingen ringere enn selveste Mr Kjetter himself:

Mandag 31. [oktober] 2011 - Didrik Søderlind:

Anti-islamister, esoteriske Hitlerister og nasjonale anarkister: Moderne høyreekstremisme

Homlia-drapet på Benjamin  i 2001 la daværende norske høyreekstreme bevegelser i dvale og fikk oss til å tro at trusselen var borte. Etter 22/7 har vi imidlertid erfart at det kan være viktig å følge med på trender innen dagens høyreekstremisme,

et landskap like kronglete som tittelen på foredraget. Og siden Kjettersk Kjeller er en salong tilegnet det bisarre og obskure, skal han særlig legge vekt på dem som forsøker å bruke forskjellige ungdoms- og subkulturer, som undergrunnsmusikk og nyreligiøse bevegelser, for å frelse sjeler.

Dermed er det bare å stige ned i kjelleren under Den Gode Café i Fredensborgveien 13 med 70 kroner parat.

Det hele plinges av med antagelig den tradisjonelle Iron Maiden-fanfaren kl. 19, men Den Gode Cafés kjøkken vil i følge sterke rykter på Kjettersk kjeller websider være åpent fra kl. 17 for dem som trenger noe å styrke seg på før man trenger ned i dypet.

Humanetikeren mer kristen enn biskopen?

Det er ingen sjokkerende overraskelse at posørfrue prinsesse Märtha Louise tar steget ut og maner fram engler i full offentlighet (eller rettere sagt prøver).

Tvert i mot er dette en naturlig videreføring innen den type grenseløse vilkårlighetsunivers som deler av New Age bebor og basunerer ved følelser og fornemmelser uten hensyn til noe så kjedelig som fornuft og fakta.

Og det er ikke noe helt nytt.

Skal vi trekke større linjer, kan vi nevne at kristen tro et godt stykke på vei vokste fram som en opposisjonsbevegelse til nettopp den utbredte ånde- og besvergelsestroen i hellenismen.

Man ble tidlig nødt til å ta avstand fra (på den ene siden) folkelig føleri og magisk mentalitet og (på den andre) antimateriell spekulasjon i gnostiske retninger som ønsket å unnslippe vår vonde verden.

Det har kort sagt vært en kristen dypverdi å være et alternativ til folketro og svermeri, en rasjonell røst i møte med retninger som underkjenner verdien av fornuften og skaperverket.

Dermed ga det anledning til noen rynker over nesen da biskop Tor B. Jørgensen i Sør-Hålogaland syntes å fremstå som mindre kristen enn Didrik Søderlind fra Human-Etisk Forbund i fredagens Dagsnytt 18 (se etter 44:55 minutter her).

Søderlind understreket at mens kristne han møter var opptatt av å bruke fornuften og se sine religiøse erfaringer i mer systematiske sammenhenger, var alternativmiljøene mindre opptatt av kvalitet.

Alt går an, det eneste som betyr noe er ens egne opplevelse av noe - den eneste sannheten som gjelder er hva man selv oppfatter som sant - det leder mot verdirelativisme, synes jeg.

At Nina Torp, leder i Det Norske Healerforbund, sykepleier, healer og medium ("veldig religiøs innenfor spiritualismen"), i debatten fremstod uten spesiell brodd mot New Age eller åndemaning, forundret ikke. Heller ikke at hun manglet selv tilløp til en noenlunde fornuftig evne til å evaluere Märthas gründervirksomhet og åndemaning, eller å ta noen ... hint.

Da forundret det nok atskillig mer at biskopen ikke viste synlig skepsis eller rasjonalitet i møte med Snåsamannen og kun reagerte på "selvopptattheten" og "lykkerealiseringen" i prinsessens budskap.

Jørgensen virket kort sagt besynderlig lite interessert i annet enn etiske vinkler. I stedet for en rasjonell og teologisk etterprøving av alternativbevegelsens fornemmelser og manipulerende metoder syntes han mer opptatt av dialog og deling av erfaringer.

Muligens handler dette dels om mangel på kunnskap om alternativbevegelsens fornemmelser og dels om en litt forsiktig og diplomatisk personlig holdning.

Og kanskje et biskopelig bakhode med litt vel svarte bilder av kirkens historie, med et ekte ønske om ikke å starte noen nye hekseprosesser.

Det var likevel ikke enkelt å unngå å fornemme (unnskyld uttrykket) litt av klassiske liberalteologers lefling med parapsykologi og spiritisme, i noen grad for å finne støtte for eksistensen av en "åndelig virkelighet" siden de ikke opplevde Bibelens budskap som troverdig i en vitenskapelig tid.

Et fenomen som på litt ulike måter kom til uttrykk i mellomkrigstiden hos Kristian Schelderup, på 60-tallet hos den amerikanske biskopen James Pike, og i nyere tid hos Helge Hognestad.

Det er rett og slett mer enn greit om en norsk biskop i dag markerer klar avstand fra denne tradisjonen, for ikke å bli satt i bås.

Når så ikke skjedde, var det flott å se at i hvert fall den gode humanetikeren kunne målbære noe som minnet om en klassisk kristen holdning.

Middelalderens mørkeste myter

Det er juni, det er til og med sommer, så hva passer bedre enn å lenke til en artikkel fra en fordums juni, om middelaldermyter.

Bøyer meg som så ofte i støvet for denne journalisten.