Ateisme er en feilslutning basert på det vi kan vite noe om

Jeg har stor respekt for Erik Tunstad når han uttaler seg om det han har greie på, enten det handler om evolusjon eller forskningsjuks.

Men når det kommer til religion (hva nå det er), baserer Tunstad seg dessverre alt for ofte på generaliseringer og stråmenn. Det overrasker uansett ikke hva en ateist svarer på spørsmålet «Fører kritisk tenkning til ateisme?».

Mens et mer naturlig spørsmål er "Fører ateisme til at man tar for lett på hva som er kritisk tenkning?"

Selv om Tunstads foredrag sikkert fungerer godt som forkynnelse for koret - eller altså Ateistene (fka Hedningesamfunnet) - er det ikke like sikkert at det tåler et møte med kritisk tenkning.

– Vi kan selvsagt ikke vite hva som er i den andre enden av universet eller utenfor, eller om det finnes andre universer. Men det betyr ikke at vi har grunnlag for å konkludere med noe som helst, spesielt ikke å slutte fra det at vi ikke vet, til at det finnes en gud. Det er det samme som å slutte fra er til bør, sa Tunstad som la til at mye av tenkningen gjennom historien har bygget på en feilslutning på akkurat dette området.

En som virkelig driver med kritisk tenkning vil fort innse at det finnes bedre argumenter enn at siden det er umulig å slutte fra er til bør, er det umulig å konkludere fra noe som er til noe annet som er. 

Men for Erik Tunstad synes det altså fullt mulig å slutte fra noe som ikke finnes til noe som er. Sagt på en annen måte er det ikke lett å finne kilder til at religion har fungert som vitenskap. I beste fall er det en tolkning at religion (hva nå det er) kan oppfattes som den første vitenskapen (hva nå det er).

Tunstad mente religion på mange måter kan betraktes som den første vitenskapen. Religion har vært en måte å forsøke å forstå og dermed ta kontroll over omgivelsene, men at religionen i våre dager mer og mer har blitt trengt tilbake til de feltene vi foreløpig ikke kan forstå.

Er kildene Dawkins og andre nye ateister, eller religionsvitere, altså noen som faktisk har forsket på dette? Er forsøk på å påvirke omgivelsene med sjamanistisk magi, hulemalerier, ritualer og bønn ... vitenskap? Og kan man virkelig snakke om "religion" som bare én ting?   

Uansett er konklusjonen klar:

– Vi begynner å forstå mye av den delen av verden der vi faktisk befinner oss. Uansett hvor mye vi skreller vekk finner vi ingen ting som tyder på at Gud eksisterer, slo Tunstad fast.

Ja, om ikke annet ser troen ut til å være sterk her. Det er altså overhodet ingenting som tyder på at Gud eksisterer. 

Ikke snev av noe som helst, ikke det minste lille som på noen som helst måte - selv ikke i teorien - kan peke en nanograd i retning av Guds eksistens. Null, nada, nothing.

De som leter etter livssynsmessig tunnelsyn, kan finne dårligere studieobjekter enn Tunstad.

Men ser man bort fra at noe som helst eksisterer (hvordan kan det ha seg?), at det som eksisterer endrer seg (hvordan kan det ha seg?), at det finnes noe vi kaller naturlover (hvordan kan det ha seg?) at universet hadde en begynnelse (hvordan kan det ha seg?), at det er fininnstilt (hvordan kan det ha seg?), at liv oppstod (hvordan kan det ha seg?), at bevissthet finnes i et fysisk univers (hvordan kan det ha seg?), at vi har høye etiske aspirasjoner og mange mener forhold som rasisme faktisk er galt (hvordan kan det ha seg?) og så videre, er det selvsagt ingenting der. 

Gå bare videre, fortsett den veien, ikke noe å se her.

Fjerner vi alt, kan selvsagt ikke noe tyde på noe.

Dermed sitter vi igjen med en «gud i hullene», det vil si en gud som er begrenset til å forklare «hullene» i det naturvitenskapen kan fortelle oss om verden, sa Tunstad som langt på vei så ut til å mene at det var kontraproduktivt å bruke for mye tid på å spekulere i det vi uansett ikke kan si noe sikkert om.

Altså ateist på autopilot i flysimulator, løsrevet fra kart og terreng.

Så har Tunstad tydeligvis hørt et populærforedrag av den kristne matematikeren John Lennox. Da er faren for misvisning minst like stor som når noen hører et populærforedrag av den ikke helt kristne biologen Erik Tunstad.

Tunstad var ikke imponert over Lennox, og innrømmet til og med at han etter foredraget hadde lurt på om Lennox bevisst forsøkte å lure folk eller forsøkte å finne ut hvor mye dumt det var mulig å få dem til å tro på. Lennox beviste først og fremst at han ikke forstår evolusjon, mente Tunstad og slo fast at det tvert imot er slik at evolusjonen har gjort livet i stand til å tilpasse seg vilkårene og naturlovene som nå engang finnes i universet.

Mens Lennox må nøye seg med å "mene", har Tunstad myndighet til å slå fast.

Kan den myndigheten gis også andre, er det vanskelig ikke å slå fast at Tunstad ikke vet hva fininnstilling handler om, hvis han da ikke prøver å lure oss. For spørsmålet er ikke om evolusjonen har gjort "livet i stand til å tilpasse seg", men hvordan det kan ha seg at det finnes et univers der både liv og evolusjon i det hele tatt er mulig, for ikke å si materie. 

Når kun ørsmå endringer i vilkår og naturlover ville gjort alle former for liv umulig, er det altså mer enn lettere skivebom å trekke frem evolusjon som løsningen.

Tunstad mente også at det er mindre overraskende at dette universet virket fininnstilt til å frembringe liv dersom det ikke er det eneste universet som eksisterer. Her trakk han frem multiversmodellen, det vil si teorien om at vi lever i ett av mange milliarder parallelle universer. I et slikt multivers er det ikke rart at ett av dem vil ha det som skal til for å frembringe oss, mente Tunstad.

Det interessante er at biologen Tunstad tydelig uttaler seg uten å ane at "multiversmodellen" ikke bare er én, men mange (ulike domener i en felles sammenheng eller helt løsrevne universer, like eller ulike lover og konstanter?), og at ingen av de kjente variantene løser problemet med hvordan det kan ha seg at vårt univers er fininnstilt. 

For dette med fininnstilte univers krever en universgenerator som tillater at det innenfor et multivers vil være noen universer som er fininnstilte slik at alle ikke er like lite egnet for materie og liv.

Kort sagt er det å peke på "multiversmodellen" bare å skyve problemet ett steg bakover. Det løser det ikke. 

Det er heller ikke gitt at "uendelig" mange universer er en bedre løsning enn én Gud. Enten vi tenker estetikk eller vitenskap, Occams baberkniv og alt det der.  

Tunstad åpnet for at mange av oss født med et behov for å tro. 

– Det kan ha gitt oss evolusjonære fordeler for eksempel ved å gjøre det lettere å bygge fellesskap med andre, spekulerte han, men slo samtidig fast at religion aldri har kommet med noen konkrete løsninger på et praktisk problem.

Selvsagt i klar motsetning til ateisme som klart og konkret har løst praktiske problemer i massevis.

Mye tyder på at Tunstad her rir sin gamle kjepphest der han oppfatter naturvitenskap nærmest som et livssyn - og det i rake motsetning til "religion" (hva nå det er). For at vitenskap kan løse praktiske problemer, er like lite et argument mot religion som at snekkere kan løse praktiske problemer med husbygging.

Men det kunne vært et bedre argument mot religion hvis bagateller som nestekjærlighet, tilgivelse, veldedighet, hospitaler og så videre og så videre aldri hadde løst noen som helst konkrete, praktiske problemer.

Farlige idéer om Darwin

Morten Fastvold har imponert meg lenge. Hans imøtegåelser som ateist av moderne myter (som det negative synet på Kirken og vitenskapen og om sekularisme og moralsk likhet) er forbilledlige, ikke minst fordi de i så stor grad har gitt andre ateister vind i seilene.

Likevel skal det tydeligvis mer til enn Fastvold, for ikke å si mine og andres bøker og bloggposter, for å motvirke troen på disse mytene.

I følge forskningssenteret Pew tror fire av ti i Norge fortsatt at religion må være i strid med vitenskapen - og 69% av de som ikke regner seg som "religiøse".

Har man en naturlig forklaring på noe, er Gud og all religion overflødig.

Dermed var det med stor forventning jeg begynte å lese andre artikkel om humanismens moderne tenkere: Darwins farlige idé.

Her skulle Fastvold få boltre seg med mytene også på dette feltet. Her skulle vanetenkingen utfordres.

Nå skulle Dawkins og andre enøyde få evolvert dybdesyn. 

Det gikk ikke helt slik. Forventningen begynte å briste allerede i den innledende påstanden om at 

de største kiler i det tradisjonelle, kristne verdensbildet har naturforskere stått for – som da Nikolaus Kopernikus og Galileo Galilei erstattet det geosentriske verdensbildet med det heliosentriske.

Ikke bare fordi det mer presist var Kepler (med ellipsene) og Newton (med matematikken) som sørget for gjennombruddet for at solen var i sentrum, og det som ble sklitaklet ikke så mye var "det kristne verdensbildet" som antikkens astronomi. Kilene som underminerte kristen tro ble i stedet slått inn i kjølvannet av 30-årskrigen og politiske revolusjoner i århundrene etter, særlig i Frankrike, Tyskland og Russland.

Ateismen har tykkere politiske røtter enn astronomiske.

Troen på at "Kopernikus og Galilei" spilte noen avgjørende rolle, er uansett mytedannelse fra 1800-tallet. I likhet med mange fremstillinger av Darwin handler det mer om modernitetens behov for ikoner, enn om historieforskning. Den er nyttigere for lærere som vil krydre skoletimene med minneverdige konflikter, enn for å forstå historie.

Det er likevel mindre sannsynlig at elevene får smaken på astronomi, enn at de får avsmak for religion.

Dessverre sitter den etablerte fortellingen så godt i bakhodet at den kun kan løsnes av mentale jordskjelv i øvre del av Richterskalaen.

Jeg skal dermed ikke kalle denne bloggposten for Fastvolds farlige myter. Ikke fordi de ikke kan
farge livssynssamtaler uheldig og stimulere kreasjonisme, men fordi de ikke er hans.

Fastvold går i noen av de samme grøftene jeg selv nylig gjorde. 

Da Eksisterer Gud? (Cappelen Damm Akademisk, 2015) uttrykte kritikk av designargumentene til William Paley, fikk jeg umiddelbart motbør fra den ansvarlige for undervisningen ved UiO på feltet. Einar Duenger Bøhn kritiserte boken for å avfeie Paley for raskt. Jeg undervurderte hans designargument. Dawkins og Darwin hadde ikke tatt et endelig oppgjør, selv om det hadde skjedd en biologisk evolusjon.

Det var uvant å bli satt på plass av en foreleser på Blindern for ikke å være positiv nok til et gudsargument. Og bare å innrømme at jeg hadde lest mer om enn av Paley - og ikke så godt nok at moderne argumenter knyttet til blant annet universets fininnstilling viste at han fortsatt var relevant. 

Men så viser det seg altså at Fastvold har lest Paley omtrent like dårlig. Og er for lite kjent med middelalderfilosofi, når han skriver at det "klippefaste grunnsynet" på Guds eksistens hadde til grunn

det som kalles gudsbeviset ut fra design. Dette var velkjent i middelalderens teologi, og fikk et oppsving tidlig på attenhundretallet med en populærvitenskapelig bok av teologen William Paley. 

Denne myten er forståelig. Den er en svært vanlig sammenblanding som lever sitt eget liv i populærvitenskapen om evolusjon, langt unna forelesere i middelalderfilosofi.

I realiteten argumenterer hovedstrømmene i "middelalderens teologi" ikke med hva vi kaller design. De snakker i stedet om formål, om teleologi, om at ting i naturen, fra molekyler til månen, "streber mot et mål", slik jeg kommenterer i Evolusjon eller kristen tro?

Dessverre blander mange Paley med Thomas Aquinas. Det klassiske formålsargumentet til Thomas (den femte veien) handler ikke om at biologien er så hensiktsmessig satt sammen at den må være designet. Argumentet er ikke at kjemien eller biologien har en hensikt. Det endres ikke selv om det eneste som eksisterer er elektroner som kretser om en kjerne.

Ifølge Thomas ville finale årsaker (og naturlovene) slutte å eksistere om Gud skulle slutte å styre ting mot mål. Alt ville bare være kaos, også mekanismer som mutasjoner og naturlig utvalg.

Det var selvsagt ikke til hinder for at Paleys argumenter gikk godt hjem i første halvdel av 1800-tallet (selv om han møtte kritikk fra katolske tenkere som Newman lenge før Darwin). Men i geologien stod kristne på flere sider enn den ene Fastvold synes å legge opp til.

Ved å granske bergarter og landskap ble geologer stadig mer overbevist om at jordkloden er langt eldre enn de seks tusen årene som teologene på grunnlag av Bibelen hevdet at den var. Fossilfunn av sjødyr i fjell som lå langt over havoverflaten vitnet klart om det, siden det må ha tatt millioner av år for en leirholdig havbunn å forsteine til fjell, og i tillegg heve seg langt over havnivået. 

Kristne geologer forklarte slike funn med gudeskapte naturkatastrofer, slik som syndfloden som omtales i Bibelen. Da kan store endringer skje brått. Men de fleste geologer, anført av Charles Lyell, kom til at landskaper i all hovedsak er blitt formet av vær og vind og erosjon – av kontinuerlige prosesser som gir ørsmå, gradvise endringer, og derfor trenger svært lang tid.

Ja, og blant "de fleste geologer" var det også en rekke kristne. Faget ble ikke til ved en stor og brå endring med Lyell på 1830-tallet. Det kan spores tilbake til Steno og Hooke på 1600-tallet, og også før dette så flere etter andre forklaringer på fossildannelse enn syndfloden. Buffon argumenterte på 1700-tallet så godt for en gammel jord at mange teologer lot seg overbevise.

I lys av dette kunne også paven Pius VII rundt 1800 støtte at skapelsesdagene i Bibelen var av ubestemmelig lengde, i likhet med hva Augustin og Thomas Aquinas hadde gjort også før det fantes empiri.

Den tenkeren som mer enn noen gjorde at kristne aksepterte en gammel jord, var Thomas Chalmers, kjemiker, matematiker og prest, senere biskop i den skotske frikirken. Hans foredrag trakk fulle hus og ble bestselgerbøker om tro og naturvitenskap, med støtte til alt fra moderne geologi til liv på andre planeter.

Allerede i 1804 foreslo Chalmers et skille mellom Første Mosebok 1,1 og 1,2, med et stort gap der det hadde gått svært lang tid mellom «i begynnelsen» og at «jorden var øde og tom». Gjennomslaget for gapteorien kom da han i 1814 trakk den frem i en rosende anmeldelse av den lutherske professoren Georges Cuviers geologistudier. Konklusjonen var at fossiler, bergarter og sedimentære lag var formet dels ved lange prosesser og dels ved katastrofer over mange millioner år, mens mennesket var skapt på kort tid for noen tusen år siden.

Sammen med tanken om at skapelsesdagene egentlig var lange tidsperioder, blant annet ut fra forståelsen av at for en tidløs Gud «er én dag som tusen år og tusen år som én dag» (2 Pet 3, 8), var gapteorien en vanlig måte kristne forente Bibelen og naturvitenskapen på 1800-tallet.

Cuviers teorier var såpass lite kontroversielle at Biskop George Gleig i 1817 kunne skrive i innledningen til en utgave av Stackhouses bibelhistorie at «Det er ikke noe i de hellige skrifter som forbyr oss å anta at [fossiler] er etterlevninger av en tidligere jord».

Når det likevel ble en debatt, spesielt på grasrota i England, var mye av grunnen at noen utgaver av King James-bibelen var blitt oppført med årstall. Kanskje derfor var det nødvendig for nettopp William Paley å understreke at oppdagelser som stred med vanlige bibeltolkninger kunne hjelpe oss til å forstå Bibelen bedre.

I stedet for å lese Bibelen med klokke og kalender, måtte den leses med klokskap. Gjorde vi det, ville vi oppdage at poenget ikke var hvor mange dager Gud brukte på skapelsen, men at Gud var skaper.

Men selv om man ikke diskuterte så mye jordens alder, stemmer det at det ble en strid da Lyell i 1830 utga Principles of geology og hevdet at jorden var dannet gradvis av uniforme krefter over lang tid. Mot dette stod de som argumenterte for at den var formet av en serie katastrofer og syndfloden den siste.  Selv om mange av datidens naturvitere var teologer som støttet dette, handlet det ikke om noen kamp mellom kirken og vitenskapen.

Det var ikke teologi mot geologi. Det man hadde av funn på 1830-tallet gjorde flere konklusjoner mulige. I dag er da også katastrofetenkningen tilbake, ikke minst etter spor av store meteorittnedslag som har påvirket evolusjonen tildels dramatisk.

Lyell innførte i større grad nødvendige forskningsprinsipper, enn nødvendige konklusjoner. Kjenner vi kreftene som endrer verden i dag, kan vi gjøre antagelser om endringstakten i fortiden. 

Heldigvis treffer Fastvold også blink.

Men Darwin hadde ingen sterk gudstro, og han fant det merkelig at Gud for eksempel hadde skapt tusenvis av billearter. Han reagerte også på naturens grusomhet. Kunne en god gud ha skapt snylteveps som legger sine egg i larver, som så blir spist levende av avkommet som klekkes ut? Eller kattens lek med musa, der katten er helt ufølsom for musas skrekk og smerte? 

Ja, Darwins gudstro ble nok aller mest utfordret av det man litt enkelt kan kalle for Det ondes problem. Både i selve naturhistorien og i hans nærmeste familie, som da hans eldste datter Annie døde 10 år gammel i 1851. Dette var mer enn en akademisk diskusjon om snylteveps. Det dreide seg om noe helt personlig, om det som sto hans hjerte nærmest.

Men så viser Fastvold - dessverre ufrivillig - hvor fast mytene sitter.

Charles Darwins evolusjonsteori motsier gudsbeviset ut fra design ved å godtgjøre at ingen arter er blitt skapt av noen, men har utviklet seg fra andre livsformer, helt fra klodens første, encellede organismer. Dermed gjøres Gud overflødig, siden en slik utenomjordisk faktor ikke trengs for å forklare livets utvikling. Fra å ha vært et av teologenes sterkeste kort ble gudsbeviset ut fra design brått til noe heller tvilsomt.

Forestillingen om at naturlige forklaringer gjør Gud overflødig er som nevnt over sterk, nesten urokkelig. Men i realiteten bygger den altså på en myte. Det er ikke slik at man før Darwin brukte Gud som forklaring på naturfenomener. Tvert i mot ble det første store steget mot moderne vitenskap tatt da antikkens greske filosofer tenkte seg vekk fra troen på flere guder i naturen, til én Gud bak naturen. I stedet for å forklare noe i naturen med gudenes innfall, forklarte man alt med Guds lover.

Dette ble forsterket av kristne, jødiske og (i en periode) muslimske naturfilosofer. Når Augustin Genesis Literarum rundt år 400 skriver om den bokstavelige betydningen av Første Mosebok, forklarer han at «Jorden skal bære fram alle slags levende skapninger" betyr at Skriften har

fortalt oss at jorden kausalt har båret frem avlinger og trær, på den måten at jorden fikk makten til å bære dem frem.

Finnes en lovgiver bak naturen, er det naturlig at det finnes lover i naturen. Logikken er dermed enkel: Dess mer man finner av naturlige forklaringer, dess sikrere at det finnes mer enn natur.

Kristen tenkning støtter i aller høyeste grad interne og iboende (eller på fint immanente) lover i naturen, slik Albertus Magnus understreket 800 år etter Augustin, i De vegetabilibus et plantis. 

Når vi studerer naturen trenger vi ikke å spørre [etter mirakler]. I stedet må vi spørre hva naturen med dens iboende årsaker kan få til å skje naturlig.

Når mange tenker annerledes om dette i dag, er ikke grunnen at Darwin viste noe annet. Dette handler om filosofi, ikke om fysikk eller biologi. Det som har endret seg er først og fremst måten vi tenker på.

Det var mindre forskerne som skapte nye holdninger, enn forfatterne. Det var ikke Mendel, men Marx, Huxley og Spencer som skapte troen på at evolusjon erstatter Gud. Det var ikke biologien, men Brandes og Bjørnson som drev gjennom "det moderne gjennombrudd" i Norden.

Det var heller ikke slik at alle toneangivende kristne tenkere før 1859 tolket vitenskapen i lys av Bibelen. I stedet så de det som riktig og naturlig å tolke Bibelen i lys av vitenskapen.

Men hva så med at evolusjonen mangler mål og hensikt? Gjorde ikke det med nødvendighet gudstro umulig?

Det er dette filosofen Daniel C. Dennett og andre har kalt «Darwins farlige idé». Som også innebærer at evolusjonen ikke har noe forutbestemt mål eller hensikt, som å frembringe mennesket. Livets utvikling har langt på vei vært et tilfeldighetenes spill der det meste kunne ha gått annerledes. Skulle evolusjonen ha startet på nytt, er det svært usannsynlig at vi mennesker – eller noen av de andre artene vi kjenner til – hadde oppstått enda en gang.

Evolusjonsteorien fratar derved mennesket den særstilling som Gud ifølge Bibelen har gitt oss. Vi er ikke hevet over dyrene, men er en dyreart i nær slekt med apene, og i fjernere slekt med andre dyr og alt annet levende. Dette var en ny og revolusjonerende innsikt, som attpåtil var så godt underbygd empirisk at den ikke kunne avfeies som virkelighetsfjernt tankespinn.

Også dette er en myte. Hvis det var noe man trodde på 1800-tallet (og mange svært mye lenger), så var det at evolusjonen hadde en klar retning, fra enkel til kompleks, fra bakterier til briter, fra amøber til ariere.

Evolusjonen bekreftet ikke at alt var tilfeldig, den støttet at alt hadde et høyere mål. Kanskje stod ikke mennesket i en særstilling, men spesielle raser gjorde det.

Nå kan man selvsagt avvise i dag at dette er hva evolusjonslæren faktisk sier. Men tanken om dette med ren tilfeldighet og manglende særstilling er også smuglet inn i faget utenfra. Den stammer mindre fra naturvitenskapens konklusjoner, enn fra premisser når vi tolker den.

For evolusjon handler altså om både tilfeldighet og nødvendighet. Ja, det som skjer i naturen (mutasjoner, gendrift osv.) kan være tilfeldig eller ikke-determinert, men lovene i naturen, inkludert naturlig utvalg, gjør at resultatet kan forstås og et stykke på vei forutsies.

Mens Stephen Jay Gould mener at evolusjonen ville vært helt annerledes om vi hadde startet forfra, argumenterer en forsker som Simon Conway Morris for konvergerende evolusjon, altså at man tross ulike forutsetninger til ulike tider på ulike steder, vil eller kan ende med ganske tilsvarende resultat.

Siden bedre syn gir fordel, har øyet utviklet seg flere ganger og i flere varianter. Siden intelligens gir fordel, vil stadig mer intelligente dyr utvikle seg.

Dette betyr ikke at konvergerende evolusjon er bevist, men det er heller ikke den motsatte tanken. Også den handler om perspektiver og premisser, ikke om noe som er godt underbygd empirisk. Noe annet er virkelighetsfjernt tankespinn, for å holde meg til terminologien over.

Den nest siste myten er likevel kanskje den mest kjente. Selv om Fastvold vet at "kirken fram til da hadde vært for naturvitenskap", er den altså så sterk at selv ikke han stusser over fremstillingene i bøkene som er oppgitt i artikkelen.

Ikke desto mindre motsatte kirkens menn seg Darwins farlige idé med nebb og klør. Darwin, som ikke var særlig debattglad, og dessuten var blitt sykelig og aldrende, overlot til sin kollega Thomas Huxley å forsvare sin teori mot kirkens angrep. Huxley slo kraftfullt tilbake ved å fremstille kirken som en vitenskapens fiende. Noe som må sies å være en sannhet med modifikasjoner, siden kirken fram til da hadde vært for naturvitenskap. Men Darwins farlige idé hadde fått kirkens menn til å glemme dette, slik at de nå rakket ned på en av de største og viktigste naturvitenskapelige innsikter noensinne.

Det er verken første eller siste gang jeg kommer til å ha noen hjertesukk om denne myten.  For slik David N. Livingstone viser i Darwin's forgotten defenders fikk i realiteten en lang evolusjonshistorie støtte fra mange teologer, helt fra starten.

De fremste var Asa Gray, George Frederick Wright og James Dana, litt senere også B. B. Warfield, en fremtredende eksponent for Bibelens ufeilbarlighet og medforfatter av The Fundamentals, bokverket som ga navnet til fundamentalistene.

Dermed er det ikke overraskende at Darwin svarte man kan være "en glødende teist og en evolusjonist" og nevnte nettopp Asa Gray som eksempel da John Fordyce spurte ham om dette.

De tidligste kritikerne av Darwin var i stor grad kjente vitenskapsmenn, ofte ikke-kristne som Louz Agazzis, og da på vitenskapelig grunnlag.

Allerede i 1880 var det imidlertid bare to ledende forskere i USA som ikke trodde på evolusjon, Dawson og Guyot.

Selv om det også var kritiske teologer, gikk innvendingene mindre mot de biologiske sidene enn de etiske tolkningene. De handlet mer om effekten på menneskeverd og moral, enn om arv og naturlig utvalg var en tilstrekkelig forklaring.

Skal man først snakke om "Darwins farlige idé", bør man i det minste nevne hvilke forestillinger den bidro til å skape, og ikke bare innenfor frenologisk klassifisering av kortskaller, langskaller og så videre. Rasistiske holdninger fikk biologisk alibi, uten at det alle steder førte til Holocaust.

Darwins idé ga troen på den overlegne rase atskillig farlig vind i seilene.

Mye av inntrykket av en massiv og iherdig kamp fra Kirkens side, skyldes kreasjonismen.  Men den fikk altså ikke særlig betydning i USA før andre halvdel av 1900-tallet, selv om enkelte predikanter tidlig var kritiske. Bevegelsen ble ikke dratt i gang av kirkesamfunn, men av enkeltpersoner som William Jennings Bryan (1860-1925, han med "apeprosessen") og William Bell Riley (1861-1947).

Kreajonismen fikk først vind i seilene med The Genesis Flood, Henry M. Morris og John C. Whitcomb på 1960-tallet.

Dermed er det forståelig og ganske typisk for mytesjangeren at Fastvold ikke navngir en eneste av "kirkens menn" som motsatte seg Darwin med "nebb og klør" og "rakket ned på" en så stor og viktig naturvitenskapelig innsikt. Det hender noen trekker frem debatten mellom Wilberforce og Huxley, men den klassiske anekdoten om den nedlatende biskopen som ble satt på plass har lite støtte.

Mot alt dette blir det flisespikkeri å nevne at Fastvold også viderefører myten om at Darwin er "gravlagt ved siden av Isaac Newton" i Westminster Abbey, som om de ligger omtrent hånd i hånd i likeverdige kister. Under feltstudier i påsken observerte jeg imidlertid at mens Newton er gravlagt med et flott monument midt i navet, er Darwins grav markert med en plate i gulvet i nordgangen (Northern aisle), to minnesteiner og én grav unna Newton. Selv om de er ganske nær på tegninger, er det litt anstrengt å hevde at de er gravlagt ved siden av hverandre.

Det betyr ikke at jeg skal være så anstrengt som å si at Darwin ikke

som få andre bidro til å svekke den kristne tro og bane vei for et sekulært livssyn.

Forestillingen om at Kirken kun ga seg etter en lang og iherdig kamp, og det høyst motvillig, ligger likevel tydelig til grunn for fortsettelsen av avsnittet.

Men også kirken så seg nødt til å anerkjenne evolusjonsteoriens gyldighet. Den regnes nå som et tilværelsens faktum, og er den kanskje største tankemessige omveltningen vi mennesker har gjennomgått.

Mye tyder på at også fremstillingen av mottagelsen trenger en større tankemessig omveltning.

Min tanke er fri

Selv om de fleste norske hjem i mange generasjoner kun hadde Bibel og salmebok i hyllene, har man ikke unnlatt å dyrke også verdslige sanger. Enten vi tenker på drikkeviser eller arbeidersanger, folkeviser eller kvad, stev eller skjemtevers, finnes en rik tradisjon.

Tildels såpass god at mange melodier også er blitt brukt i salmer. 

I mengden av kampsanger og høytidsvers er det likevel noen som skiller seg ut. De løftes frem nærmest som grunntekster i seremonier og sammenhenger som dels erstatter kristne og dels polemiserer mot dem.

En av de mest kjente er Min tanke er fri, en sang som har gitt meg mange frie tanker. Én av dem er det klassiske paradokset som jeg har observert så ofte at det bør inn på pensum i psykologistudiet. 

Man ser lyset, man frigjør seg fra barnetroen. Man har gjennomskuet illusjonene, det tøvete i religionen, ikke minst det man blir pådyttet i kristendomsundervisningen, religionsundervisningen, KRLE, RLE, (K)RLE. 

Tanken er endelig fri! 

For så ikke å bruke mange minuttene på å konkludere med at vi ikke har fri vilje.

En av mange fritenkere som avviser fri vilje.

Mens man fortsetter å nynne på Min tanke er fri.

Nå er det alltid spennende å høre dem som argumenterer for at de kan ha en fri tanke, selv om de ikke har fri vilje. Men spenningen ligger ikke i om de klarer det. 

Den ligger i å se hvor de må jukse for å hoppe fra det ene til det andre. 

Vil man være konsekvent (og det bør man ville), må man enten si at jeg har en fri tanke og dermed må ha en fri vilje, eller så har jeg like lite fri vilje som fri tanke.

For det er vanskelig å komme unna at fri vilje krever at tilværelsen består av mer enn fysikk. 

Selv om vi skulle kunne forklare ekte fri vilje med ekte fysikk, kan det argumenteres for at det må ligge en plan bak den fysiske verden, skal sistnevnte ha egenskaper som gjør noe så underlig som fri vilje mulig. 

Skal jeg tro at min tanke kan være fri, hjelper det altså å være kristen.

I hvert fall om jeg ikke er kalvinist.

Siden det finnes forslag til alternative tekster på kristne julesanger, kan det kanskje være greit å foreslå en ... alternativ tekst på en annen sang.

Min tanke er fri

(Tankefritt etter Alf Cranner)

Min tanke er fri 

Og frihet den finner.

"Men biologi

og fysikk oss binder!"

Nei, ateistvenner,

jeg motsatt bekjenner

:/: For som kristen kan jeg si

Min tanke er fri:/:

Jeg tenker hva jeg vil

Mitt ønske bestemmer.

Mer enn driftenes spill,

og fysikken hemmer.

Min tanke og lengsel

vil bryte hver stengsel.

:/:For som kristen kan jeg si

Min tanke er fri:/:

Og tvinges vi inn

Bak jernslåtte dører.

Da flykter den vind

som tankene fører

Fordi våre tanker

Kan rive ned skranker.

:/:For som kristne kan vi si

Vår tanke er fri:/:

I morgen: The Imagine Delusion.

Uredelige nyateister

Det er godt å se at Even Gran slår opp i Human-Etisk Forbunds nettavis Fri Tanke den nye bloggen jeg omtalte tidligere i uka.

Ren Science Fiction

Nyateister og religionskritikere framstiller seg gjerne som rasjonelle og vitenskapelige. Men også de ser ut til å holde fast på en del oppfatninger som er i strid med rådende vitenskapelig konsensus. I hovedsak gjelder det den overordnede historien om at religion og vitenskap alltid har vært i konflikt med hverandre. 

Det er ikke sant. Den australske ateisten og bloggeren Tim O'Neill har nå startet en ny blogg, «History for Atheists», der han har satt seg som mål å avkle den slags uriktigheter.

Det blir ikke mindre godt av at oppslaget har fått den heller slående overskriften Vil avkle nyateisters uredelige framstilling av historien.

Og når man i tillegg lenker til Evens snart ti år gamle intervju med ... enkelte - Kirken har aldri ment at jorda er flat - er det lett å hoppe litt Paradis.

Selv om Adam kommer seg fort ut når han leser kommentarfeltet. Nøyer meg i første omgang med å gjøre Endre Fostads ord der til mine egne.

Etter å ha sett kommentarene til denne artikkelen forsterker det vel egentlig mitt inntrykk av at det også her i Norge finnes et behov for Tims nettsted uavhengig av om man opplever seg selv som ateist eller nyateist eller hva det nå skulle være man ønsker å identifisere seg som.

Krøll i Kosmos

Det overrasker ikke at den nye versjon av den klassiske TV-serien Kosmos fra 1980-tallet er en fabelaktig presentasjon av vårt spennende og storslagne univers.

Selv om Neil deGrasse ikke har like mange stjerner i blikket som Carl Sagan i den opprinnelige serien, viser første episode at serien er verdt å følge fra premieren førstkommende søndag klokken 22 på National Geographic Channel.

Men når det er Sagan som er forelegget, er det også grunn til bekymring. Jeg hadde sans for den opprinnelige serien, men den gikk dessverre i krøll på to områder.

For det første var den ingen nøytral formidling av naturvitenskapelige oppdagelser. Sagan slo fra første stund fast at alt som eksisterte var materie.

Han brukte ikke serien til å argumentere, han brukte den som prekestol.

Sagan bedrev ren forkynnelse av et gjennomgående materialistisk livssyn. Støttet av en sjelden visuell skjønnhet - og uvanlig overbevist predikant. Det er ikke underlig at serien for mange ble en vei inn i et ateistisk perspektiv.

For det andre brakte Sagan en typisk og tendensiøs fortelling om forholdet mellom tro og vitenskap i historien. Få har spredt myter mer effektivt og med mindre evidens enn Sagan. Ingen har delt oppbyggelige ateistiske historier for en større målgruppe.

Fri Tanke ber humanister benke seg foran TV søndag kveld.

Det er verdt å merke seg at det faglige innholdet i den opprinnelige Cosmos-serien var så solid at den trengte få faglige revisjoner etter mer enn 30 år med astrofysisk forskning. 

Nei, det faglige innholdet var så dårlig at det var avvist lenge før serien var laget.

Da snakker vi selvsagt ikke om kosmologien, men om historiefremstillingen. Blant det Carl Sagan presterte i serien var som jeg viser med kilder i denne boken å spre myter som at den kvinnelige naturfilosofen Hypatia ble foraktet av kristne fordi hun var "et symbol på lærdom og hedenskap". Noe som i følge Sagen de første kristne stilte "i klasse med hedendom", og at hun ble drept som følge av dette.

Mens hun altså i realiteten nøt stor anerkjennelse blant sine mange kristne elever og ble offer for en maktkamp som handlet om politikk, ikke livssyn.

Videre hevder Sagan med patos og fortsatt uten henvisning til en eneste kilde at det sagnomsuste biblioteket i Alexandria ble ødelagt av kristne og det med forsett.

Han beskriver det som en av de største katastrofene i historien siden resultatet i følge Sagans manglende research var vi mistet det aller meste av antikkens lærdom.

I stedet for å oppsøke et moderne bibliotek og lære bedre illlustrerer Sagan dette med en tidslinje over filosofer og vitenskapsmenn. Mellom år 415 og 1493 er linjen tom. Kirken satte menneskeheten tusen år tilbake. 

Uten kirken hadde vi nok kolonisert galaksen for lengst.

Dermed er det ikke til å unngå at Sagan også faller for myten om at Giordano Bruno var en martyr for naturvitenskapen. For å komme i mål med dette må han fremstille Bruno som om han skulle være forsker og naturviter.

Sagan presterer til og med å hevde at Bruno etter "alt å dømme" var "det første menneske som klart uttrykte forestillingen om et stort - faktisk uendelig - antall verdener" (side 145). 

Mens altså realiteten er at senere kardinal Nicholas Cusa (1401-1464) hevdet det samme over hundre år tidligere. 

His cosmological speculations, therefore, did not merely anticipate the Copernican revolution; they went far beyond it. The universe of Cusa was not a heliocentric cosmos with finite size, but a centerless cosmos whose size is infinite. 

Bruno er kort sagt ikke etter "alt å dømme" den første, han er det beviselig ikke.

Og siden Cusa ble kardinal, er det ingen grunn til å tenke at Bruno ble henrettet for feil astronomi.

I realiteten var Bruno ingen naturvitenskapsmann. Han avviste etterprøvbare observasjoner og målinger som vei til sannhet. I god esoterisk ånd var Bruno mer opptatt av indre syner av et uendelig antall besjelede solsystemer, enn av å observere solsystemet.

Han tilhørte Alternativmessen, ikke Astronomiforeningen. En serie som skal fremme vitenskap fremmer i stedet en altier.

Det var ikke bare fordi Bruno i beste Bente Müller-stil mislikte matematikk at han hadde lite til overs for "matematikere" som samtidens astronomer. Han hadde i det hele tatt lett for å få uvenner, overalt hvor han reiste. Han la seg ut med fyrster og folk. Han ble kastet ut fra land eller land.

Kanskje kan han best beskrives som en kontrær, en kranglefant med et overutviklet selvbilde.

Det betyr ikke at det er noen grunn til å forsvare at Bruno ble dømt. Men skal man drive eller formidle vitenskap, får man også her holde seg til evidens. Bruno ble anklaget for alt fra heresi (panteisme, ikke astronomi) til politiske konspirasjoner og spionasje. Mye tyder på at han kan ha vært agent i London på 1580-tallet for dronningens etterretningsjef Francis Walsingham. Siden de han spionerte på var katolikker, er det ikke underlig om det kom i betraktning under rettsaken.

Sagan er i det hele tatt så gjennomgående uten innsikt i naturvitenskapens historie (og dermed hvordan vitenskapelige fremskritt generelt skjer) at han likestiller heldig gjetting med empiriske oppdagelser. Dermed kan Sagan skrive om Aristarkos (310-230 f.Kr) som påstod at jorden bare er én planet blant flere som går i bane om solen og at stjernene var uendelig langt borte. 

Disse konklusjonene var helt korrekte, men vi måtte vente i nærmere to tusen år før disse sannhetene ble oppdaget igjen.

Mens ekte naturvitenskap altså ikke handler om påstander er korrekte, men om det er evidens for dem når de blir fremsatt. Jeg driver ikke forskning om jeg skulle komme til å hevde noe som først viser seg å være testbart og korrekt om to tusen år. I stedet handler det altså om hvor godt hypoteser og modeller står seg mot empiriske data og fysiske lover. Det var ikke mulig å gjøre dette med Aristarkos før på 1600-tallet og det er uansett ikke korrekt at stjernene er uendelig langt borte.

Det er talende for Sagans evne eller vilje til å sjekke en viss type påstander at han i boken Comets til og med spredte myten om at paven bannlyste Halleys komet i 1456.

Noe av det Sagan er mest kjent for er hans bullshit detector (eller tøvdetektor på norsk), en liste over gode regler som kan brukes til å skille mellom vås og viten. Dessverre brukte han den ikke selv på områder som støttet hans negative bilde av forholdet mellom kristen tro og vitenskap.

Skulle noen fortjene å miste troverdighet for å spre tøv og tro, stiller Sagan selv ikke helt bakerst i køen.

Og nå står den nye serien i fare for å stille seg på samme plass.

Denne gangen er det astrofysiker og vitenskapsformidler Neil deGrasse Tyson som er programleder. Grunnideen og mye av manuset bak den orginale serien er beholdt, men serien er oppdatert til dagens standard når det gjelder animasjoner og presentasjonsteknikk.

Og hva brukes så disse animasjonene til? Jo, bl.a. til nettopp å illustrere fordummende forestillinger som at Bruno skulle han relevans for astronomi og vitenskap.

Dermed gjør myten Tyson så punch drunk at han til tross for å si at Bruno ikke var naturviter, gir ham så stor plass at det er vanskelig å unngå inntrykket av en martyr for vitenskapen. Mens han altså var en martyr for antivitenskap.

For akkurat den type holdning og misbruk av vitenskap som så forbilledlig angripes i aksjonen Ingen liker å bli lurt.

Nå befinner vi oss heldigvis i en annen tid enn da den opprinnelige serien gikk. Mens Sagan kun møtte hjertesukk i bortgjemte bøker, har mange allerede avdekket Tysons fordreielser av historien, inkludert Slate og vitenskapsmagasiner som Discover.

Så kan vi jo selvsagt sukke over den ikke uvanlige og høyst velmente kommentaren i Fri Tankes oppslag om at

– Det beste med serien er at den får fram at et materialistisk verdensbilde ikke er stusselig og kjedelig, men vakkert, mystisk og storslått.

Når jeg leser slikt, blir jeg alltid sittende å klø meg i hodet. Det er som å si at det beste med en serie om norske fjell er at den får fram at et materialistisk verdensbilde ikke er stusselig og kjedelig, men vakkert, mystisk og storslått.

Eller altså at en gnistrende flott naturserie er et argument for at alt kun er natur. Og at naturen er gnistrende flott.

Hva i all verden det faktum at kosmos er mystisk og storslått har å gjøre med et materialistisk verdensbilde er det altså ingen som helt logikk i. Ikke bare fordi det store problem i bevissthetsfilosofi er hvordan en rent materiell hjerne kan handle om forhold som qualia, altså skjønnhet og kvaliteter og i det hele tatt tanker om noe som helst.

For hvordan kan rent materie, stoffer og partikler som altså beskrives ved posisjon, hastighet, spinn osv. handle om noe som helst? Hvordan kan organiske molekyler få frem at noe er vakkert eller mystisk?

Viktigere enn det i denne sammenhengen er at ingen livssyn har monopol på universet. Kosmos er fritt for alle. Det er like storslagent enten man stemmer Høyre eller Arbeiderpartiet, er nonne eller naturalist.

Om ikke annet understreker kommentaren hvor viktig stemninger og opplevelser er for et verdensbilde. På samme måte som man kan oppleve Guds storhet på fjellet, kan man oppleve naturens storhet. Uten at noen av delene er et logisk argument for at Gud finnes eller ei.

For det er enda en myte at et verdensbilde bare kan slås fast, slik Sagan gjorde da han startet sin praktfulle preken, eller TV-serien Kosmos som den kalles.

En blogg med hang til å svare

Det kan tenkes større sensasjoner enn at Fri Tankes overskrift etter gårsdagens debatt på Litteraturhuset er Lars Gule hardt ut mot uredelig trosforsvar og at herværende blogg svarer på dette.

Det ble på mange måter Lars Gules debatt dette. Etter å ha startet forsiktig med at det er helt legitimt å tenke at det kan være en skapende kraft bak universet, så var det jevnt slutt på forståelsen for det kristne trosforsvaret fra Gules side.

Det kan istemmes med ballonger og basuner at Lars Gule kom best ut av debatten, selv om Atle Søvik holdt seg langt bedre til temaet, hadde mer rasjonelle argumenter og viste seg mest vitenskapelig informert. Dessverre gjorde formatet med korte innlegg, mange i panelet og stadige avsporinger det vanskelig å komme gjennom.

Til gjengjeld egnet det seg godt for Gules korte og til tider svært så moralsk indignerte oppgjør (uten å vise hvor logisk, koherent eller objektiv moralsk indignasjon er i et rent naturalistisk univers) med det han betraktet som den sanne, kristne tro.

Og altså ikke sånne juksemakere som Søvik og en eller annen Davidsen denne tydeligvis har skrevet bok sammen med. Hvor dårlig og uredelig denne boken er, fremgår ikke minst av at Gule ikke noe sted i debatten viste at han hadde lest den.

Dermed var det enkelt for ham å slå fast at

Vi får hele tiden høre at det «riktige» gudsbegrepet er det abstrakte, filosofiske gudsbegrepet. Det er tull. De tidlige kristne hadde ikke noe slikt gudsbegrep. Det har heller ikke de fleste av dagens kristne. De har et svært konkret og personlig gudsbegrep, slo Gule fast.

Hvem han får høre dette av "hele tiden" er passe uklart, men burde være lett å identifisere hvis det er sant. Men jeg kjenner ingen kristne trosforsvarere som mener Gud er noe rent abstrakt og filosofisk. En slik pussig Gud (hva kan en slik Gud gjøre?) er heller ikke omtalt i noen bok jeg har vært med på å skrive.

Men det betyr ikke at alternativet er en mann med skjegg på en sky. I stedet for å slå fast hva man "hele tiden" får høre, bør nok flere låne øre til en viss Paulus som i Apostlenes gjerninger 17 kan fortelle at Gud "skapte verden og alt som er i den", "bor ikke i templer reist av menneskehender", "trenger heller ikke noe av det som menneskehender kan tjene ham med", "gir liv og ånde, ja, alt til alle", det er "i ham vi lever, beveger oss og er til", og at vi dermed ikke må "tenke at guddommen ligner et bilde av gull eller sølv eller stein, formet av menneskers kunst eller tanke".

Det er ikke enkelt å se dette som annet enn ganske så ... filosofisk. Det er ingen Vår Herre med Sankt Peter ved himmelporten. Det er ingen antropomorf gud med hammer eller hester, vogner eller leoparder, munn og matlyst. 

Dette er en Gud som er grunnlaget for all eksistens i all tid, uavhengig av alt fysisk, allestedsnærværende, en som ikke trenger bolig eller noe mennesker kan tilby, allmektig og umulig å fremstille i bilder. 

Altså Gud og ingen gud. Og dermed mulig å diskutere rasjonelt, med argumenter og evidens.

Kort sagt ikke overraskende at målgruppen Paulus her henvendte seg til var epikureiske og stoiske filosofer. Eller at romerne ikke fant noe gudebilde, da de erobret tempelet i Jerusalem i år 70.

Gule fremstår ikke mer informert når han sier at 

Han reagerer sterkt på at kristne trosforsvarere hele tiden argumenter for et abstrakt gudsbegrep, og nærmest automatisk legger til grunn at dette kan brukes som et argument for kristendommens Gud.

– Greit nok at man kan argumentere for gud som bakenforliggende «årsak til alt». Men da har man ikke samtidig argumentert for den guden som driver og åpenbarer seg i brennende busker og forlanger å bli tilbedt og fryktet. Dette er en grunnleggende uredelighet som jeg reagerer sterkt på, slo Gule fast. 

Så kan man reagere på dette av flere grunner, selv om jeg mistenker at Gules innspill handler mer om inkompetanse enn uredelighet.

For det første er det ikke slik at den type gudsargumenter som i TV-programmet eller som Atle Søvik nevnte i går, er ment å skulle føre til "kristendommens Gud". Det er ikke "trosforsvarerene" som gjør en kategorifeil, det er Gule. Denne type argumenter (kosmologiske, fininnstilling osv.) peker ikke mot hvilken Gud som finnes, kun mot at Gud finnes.

Konklusjonen av dem er ikke at det er rett å være kristen, men at det er feil å være ateist.

Så er det interessant at Gule lager en motsetning mellom en filosofisk Gud og "den guden som driver og åpenbarer seg i brennende busker". For leser vi teksten, ser vi nettopp at dette ikke er en menneskelignende gud. 

Det er ikke en Gud som kan tegnes, det er en Gud som fremstår i en ild som ikke engang brenner opp busken. Det er ikke en Gud som snakker som en hvilken som helst gud.  I stedet møter vi «Jeg er den jeg er», en som sier at «Slik skal du svare israelittene: Jeg er har sendt meg til dere» (2. Mosebok 3,14).

Nettopp når Gud åpenbarer seg i denne brennende tornebusken, møter vi hva filosofer både før og etter Thomas Aquinas oppfattet som den dypeste væren, en bakenforliggende «årsak til alt». 

Det lages ikke svakere koblinger til dette interessante uttrykket filosofenes Gud når Johannesevangeliet åpner med at "I begynnelsen var Ordet" og at Jesus i samme evangelium snakker om at "Før Abraham var, er jeg", som et gjenklang av fortellingen om den brennende tornebusken.

Vi finner altså dette både i Det gamle og det nye testamentet. Det er ikke funnet på av filosofer i senantikken eller middelalderen. Det er ikke en siste hjelpeløs utvei for teologer etter Darwin og Einstein. 

Så er det opplagt at det enkleste for folk flest å forholde seg til, har vært og alltid vil være en rimelig konkret Gud man kan ha et bilde av i bakhodet.

Men det er ikke det samme som å si at "de tidlige kristne" ikke hadde noe mer avansert gudsbegrep.  Om man da ikke skulle mene at Paulus ikke er en ganske toneangivende tidlig kristen eller at Johannes-evangeliet er alt for sent til å være tidlig.

Her og andre steder var det kort sagt ikke underlig at 

Søvik fikk litt problemer med å svare Gule. Ikke fordi han nødvendigvis manglet gode svar, men fordi debattleder Lars Dahle, rektor ved den kristne Medieskolen Gimlekollen, holdt stramt i tøylene og ikke aksepterte innlegg på mer en noen få minutter. 

Siden debattlederen på denne bloggen er slappere med tøylene, kommer lengre innlegg om debatten utover uken. 

Men det står respekt av at Atle klarte å holde masken.

Oss blodtrykkpasienter i mellom

Siden TV-serien Gud og vitskapen fortsetter på NRK2 i kveld, skal vi se på noen reaksjoner.

Vi snakker altså om en serie som på ganske kort plass tar opp store spørsmål knyttet til kosmologi, evolusjon (i kveld) og hjerneforskning.

Ikke uventet mener Fri Tanke at dette var For kjapt og lettvint om Gud og universet.

Øystein Elgarøy er kritisk til tv-serien «Gud og vitskapen», som han blant annet synes gir en misvisende fremstilling av Big Bang-modellen. Programmet ville blitt bedre av flere filosofer, mener astrofysikeren.

Nå er det god grunn til å være enig med Elgarøy i akkurat dette. Programmet hadde avgjort tjent på å holde folk som Hitchens og Dawkins unna, siden de ikke har noe å bidra med i slike spørsmål.

Jeg kan også være enig i at William Lane Craig slapp for lite til (med forbehold om det er det som er ment) og at andre filosofer var en mangelvare.

Men så er det ikke sikkert at det er like stor grunn til å være enig i at

Det syntes å bli tatt for gitt at dersom universet har en skaper, så er denne skaperen identisk med den Gud som jøder, kristne og muslimer tilber. Denne forbindelsen er langt i fra opplagt. Fysikeren Paul Davies, som i programmet sier at han mener det må stå en intelligens bak universet, er etter hva jeg vet ikke religiøs i en slik tradisjonell forstand. Jeg lurer på hvor bekvem han føler seg med at denne distinksjonen ikke kom fram. 

I seriøse debatter om dette (som de flere av de involverte i programmet har deltatt mye i) tas dette aldri for gitt. Dette handler om kosmologiske argumenter og designargumenter, og man kan aldri komme lenger med disse enn at universet må være betinget/forklart/grunngitt av en bevissthet utenfor tid og rom.

Hvorvidt dette er "den Gud som jøder, kristne og muslimer tilber" er dermed ikke gitt av dette, noe som bør være en selvfølge for Paul Davies og andre erfarne deltakere i samtalen siden dette er en filosofisk debatt og altså ikke forkynnelse. Men på den annen side taler en eventuelt slik bevissthet, ikke i mot tanken om Gud.

Det er en spennende og viktig diskusjon hvordan vi kan og bør tolke virkeligheten ut fra forhold som Big Bang, fininnstilling og eksistensen av noe vi kaller naturlover. Dermed er det flott at forskere som Elgarøy passer på at vi ikke gjør vitenskapelige bommerter, og at han ønsker at flere filosofer får komme til ordet enn det som skjedde i programmet.

Siden jeg har skrevet og kommentert mye om dette en stund (som i Eksisterer Gud?), skal jeg akkurat nå likevel la den delen av debatten ligge. I stedet er det interessant å se hvordan en oppegående og nøye ateist reagerer.

Vil programmet inspirere til refleksjon? Kanskje, men i meg vekket det mest irritasjon. Jeg kan ikke forstå hvordan produsentene ikke har klart å gi en mer korrekt beskrivelse av Big Bang-modellen, gitt at de har hatt tilgang til kapasiteter som Paul Davies og Steven Weinberg. Av hensyn til blodtrykket vurderer jeg å droppe de neste episodene i denne serien.

Dette er selvsagt forståelig. Vi har alle områder hvor vi sukker og (la oss legge til) stønner mer enn lettere over skjevvinklinger og bommerter. Noen kan ha fått med seg at enkelte av oss har gjort det i ganske mange år, i bøker og blogger, blader og foredrag, tide og utide.

Det mangler ikke akkurat anledninger til å øke pulsen mens man ikke alltid like vellykket forsøker å dempe utestemmen.

Skulle jeg tatt hensyn til blodtrykket ville jeg altså ikke våget å se NRK-viste serier som Civilisation (Kenneth Clark, 1969), The Ascent of Man (Jacob Bronowski (1973) eller Kosmos (Carl Sagan, 1980).

For å nevne noen klassikere der man kan ha "en viss formening om hvilket svar" de ønsker på spørsmål som Guds eksistens.

Jeg ville avgjort også holdt meg unna  Root of Evil? (Richard Dawkins, 2007) og God and the Scientists (Colin Blakemore, 2011).

Ihvertfall burde nok fastlegen min advart meg mot dem.

Men så vidt meg bekjent har ingen reagert på noen av disse i Fri Tanke, tross en rekke opplagte skjevheter, feil og fordommer om historien, tenkere, vitenskapelige og filosofiske synspunkter.

Det har vært lite klager å se på blodtrykk, blåmerker fra haker som treffer brystet eller kramper i øyenbryn. Til tross for påstander som at kirken bekjempet vitenskapen, at man i middelalderen mente jorden var flat, at de kristne ødela antikkens store bibliotek i Alexandria, at evolusjon gjør gudstro overflødig og så videre og så videre.

Så kommer altså et par-tre programmer som et stykke på vei er en reaksjon på nettopp slike skjevfremstillinger. Man forsøker å slippe til flere sider og fremstiller saken mer åpent, selv om man heller ikke her klarer å være helt presis eller balansert.

Nå er det selvsagt en litt fjollete metadebatt å se på hvem som har reagert mest på hva og hvorfor gjennom årtiene. At det dukker opp slike sukk i Fri Tanke bør ikke overraske noen. At Dekodet er ... balansert i motsatt retning bør nok heller ikke være et sjokk.

Om ikke annet bekrefter det hvor vanskelig det er å lage programmer som kan gjøre alle til lags, ikke minst fagfolk.

Særlig når de irriterende nok er på under ti timer.

Julekildene

Da var også Fri Tanke på banen med et intervju der en viss blogger går ut mot dem som hevder at kristne har "kuppet julen".

Denne gangen mot slike tvilsomme elementer som Den norske og Den katolske kirken.

Også kirken sier at kristne «kuppet jula»
Jula har sitt utgangspunkt i den romerske solfesten "Sol Invictus" hevder Den norske kirke. – Feil, feil, feil, sier Bjørn Are Davidsen.

Takket være solid research har Fri Tanke funnet et sted på hjemmesiden der Dnk svarer ungdom om hva jul er og videre lenker til en side hos Dkk om at en hedensk fest ble kristnet.

Davidsen blir ikke overrasket når Fritanke.no forteller at også Den norske kirke og Den katolske kirke viderebringer historier om at kristne på et vis «overtok» tidligere tradisjoner, og at dette er grunnlaget for dagens julefeiring.

– Dette er og blir feil, og det blir ikke mer sant av at Den norske kirke og katolikkene gjentar det. Det blir heller ikke mer riktig av at feilen har lange tradisjoner, sier han.

Davidsen forklarer at denne oppfattelsen har sirkulert i lang tid, og at den trolig stammer fra margen til en utgave av en syrisk bibelkommentar skrevet av Dionysius bar-Salibi. På 1100-tallet skrev noen der at kristmessen ble lagt på samme dag som den romerske solfesten Sol Invictus. Så ble det stille i mange hundre år før dette ble snappet opp på 17-1800-tallet og etablert som en sannhet.

Som vi ser er dette et tema der det er viktig å ha tunga rett i munnen. Det er fort å misforstå hva andre sier, og det er fort å formulere seg på måter som andre kan misforstå. Og det er fort å si noe feil.

Det kan likevel være verdt et forsøk på en kort oppsummering:

1. Datoen for Jesu fødselsdag er ikke lagt til 25. desember fordi det eksisterte tidligere feiringer den dagen. Det fantes ulike tradisjoner for datoen og én av disse var bestemt av tanken om at profeter og martyrer døde på datoen de ble unnfanget. Siden man mente Jesus døde 25. mars, ble fødselen lagt ni måneder senere.
2. Det ble avholdt messer på Jesu fødselsdag, men var ingen utbredt feiring av dagen før på 300-tallet, etter at kristen tro var offisielt anerkjent. Kristne feiret først og fremst påske.
3. Sol Invictus-festen til minne om "den uovervinnelige sols" fødselsdag 25. desember, ble ikke innført offisielt i Romerriket før i år 274. Grunnen synes å ha vært behovet for en mer samlende religion, muligens påvirket av hvor sterkt den kristne kirken vokste.
4. I Norge ble juleblotet flyttet fra midten av januar til 25. desember p.g.a. den kristne feiringen. Det var ingen almen tradisjon i Norge for å feire vintersolverv, heller ikke i de deler av Thule (antagelig Nord-Norge) der solen var borte i "40 dager".  Festen Prokopios skriver om i HISTORY OF THE WARS: BOOK VI (kapittel XV, linje 417) rundt år 550 handler om fem dager før solen blir synlig igjen, altså også midten av januar.
5. Måten man begynte å feire Jesu fødselsdag er påvirket av deler av eksisterende feiringer - spesielt i matveien (i Norge dels hentet fra middelhavsmat og dels fra norrøn, i dag også fra amerikansk) og der symbolikken har overføringsverdi (som bruk av lys og gaver). Såpass mange elementer ble ikke videreført at forskere i dag nøler med å si at kristen julefeiring er en videreføring av Saturnalia.
6. Populariteten av feiringen skyldes ikke at Kirken "tok over" en eksisterende feiring, men at feiringer stort sett er populære. Behovet for å feste på vinteren i land som Norge blir ikke borte selv om man slutter å blote.

Carl Larssons Midtvintersblot

Hva er så kildene for dette?

For den norrøne delen er de mest inngående analysert i Andreas Nordbergs Jul, disting och förkyrklig tideräkning – Kalendrar och kalendariska riter i det förkristna Norden, fra 2006.

Prokopios er vurdert på side 101 og fra neste side er gitt en inngående analyse av hva dateringen av juleblotet til "første fullmåne etter første nymåne etter vintersolverv" innebærer (se også figuren under, fra side 105).

Konklusjonen er at 

Den av Snorri uppgivna tidpunkten för den fornnordiska julen vid midvinternatten inföll den 19–21 januari, dvs. just i mitten av perioden för den andra julmånadens fullmåne, vilket gör det sannolikt att det var vid denna fullmåne som den fornnordiska julen firades.

For den romerske delen har Andrew McGowan en bra gjennomgang i How December 25 became Christmas der han oppsummerer diskusjonen i lys av kilder.

Blant dette er den populære forestillingen om at tidspunktet for den kristne festen er bestemt av hedenske feiringer. Blant problemene er at den ikke kan belegges med antikke kilder og synes først å ha dukket opp på 1100-tallet.

Christian authors of the time do note a connection between the solstice and Jesus’ birth: The church father Ambrose (c. 339–397), for example, described Christ as the true sun, who outshone the fallen gods of the old order. But early Christian writers never hint at any recent calendrical engineering; they clearly don’t think the date was chosen by the church. Rather they see the coincidence as a providential sign, as natural proof that God had selected Jesus over the false pagan gods.

It’s not until the 12th century that we find the first suggestion that Jesus’ birth celebration was deliberately set at the time of pagan feasts. A marginal note on a manuscript of the writings of the Syriac biblical commentator Dionysius bar-Salibi states that in ancient times the Christmas holiday was actually shifted from January 6 to December 25 so that it fell on the same date as the pagan Sol Invictus holiday. In the 18th and 19th centuries, Bible scholars spurred on by the new study of comparative religions latched on to this idea. They claimed that because the early Christians didn’t know when Jesus was born, they simply assimilated the pagan solstice festival for their own purposes, claiming it as the time of the Messiah’s birth and celebrating it accordingly.

Men dette stemmer altså ikke med disse plagsomme kildene.

There are problems with this popular theory, however, as many scholars recognize. Most significantly, the first mention of a date for Christmas (c. 200) and the earliest celebrations that we know about (c. 250–300) come in a period when Christians were not borrowing heavily from pagan traditions of such an obvious character.

En vi finner dette hos er Tertullian rundt år 200 (se slutten av kapittel 8 av Svar til jødene).

Around 200 C.E. Tertullian of Carthage reported the calculation that the 14th of Nisan (the day of the crucifixion according to the Gospel of John) in the year Jesus died was equivalent to March 25 in the Roman (solar) calendar. March 25 is, of course, nine months before December 25; it was later recognized as the Feast of the Annunciation—the commemoration of Jesus’ conception. Thus, Jesus was believed to have been conceived and crucified on the same day of the year. Exactly nine months later, Jesus was born, on December 25.

This idea appears in an anonymous Christian treatise titled On Solstices and Equinoxes, which appears to come from fourth-century North Africa. The treatise states: “Therefore our Lord was conceived on the eighth of the kalends of April in the month of March [March 25], which is the day of the passion of the Lord and of his conception. For on that day he was conceived on the same he suffered.” Based on this, the treatise dates Jesus’ birth to the winter solstice.

Men å regne på denne måten fikk den konsekvensen at Østkirken havnet på en annen dato, siden de fulgte en annen kalender de som fulgte en annen kalender havnet på en annen dato.

In the East, too, the dates of Jesus’ conception and death were linked. But instead of working from the 14th of Nisan in the Hebrew calendar, the easterners used the 14th of the first spring month (Artemisios) in their local Greek calendar—April 6 to us. April 6 is, of course, exactly nine months before January 6—the eastern date for Christmas. In the East, too, we have evidence that April was associated with Jesus’ conception and crucifixion. Bishop Epiphanius of Salamis writes that on April 6, “The lamb was shut up in the spotless womb of the holy virgin, he who took away and takes away in perpetual sacrifice the sins of the world.” Even today, the Armenian Church celebrates the Annunciation in early April (on the 7th, not the 6th) and Christmas on January 6.
Thus, we have Christians in two parts of the world calculating Jesus’ birth on the basis that his death and conception took place on the same day (March 25 or April 6) and coming up with two close but different results (December 25 and January 6).

Dermed feires julen 25. desember i Vestkirken og 6. januar i Østkirken Den armensk-ortodokse kirken.

(Tillegg 08.01.2014:) Når Østkirken feirer jul 6. januar er det fordi de følger den julianske kalenderen og ikke den gregorianske som vi bruker. Det som i den julianske kalenderen er 24. desember faller mellom år 1900 og år 2100 på 6. januar i den gregorianske kalenderen.

Mye tyder altså på at julehistorien bør bli et eget universitetsfag.

Det bør ikke overraske at intervjuet i Fri Tanke avsluttes med at

Jeg er helt enig med Brun-Pedersen og Human-Etisk Forbund i at jula i dag er et sammensurium av både kristne og ikke-kristne, sekulære elementer. Det er alt for enkelt å si at jula utelukkende er en kristen høytid med kristent opphav. Både hedninger og kristne kan feire jul med god samvittighet, forsikrer Davidsen.

Så er håpet at en så jovial konklusjon ikke ødelegger julestemningen.

Heyerdahl og andre helter

Da var et som vanlig ytterst lesverdig nummer av Humanist i hus, og ikke bare det, på bordet og lest siden det altså var verdig det.

Jeg kommer tilbake med bloggposter om et par av artiklene, men det kan allerede her og nå tilstås at disse vil handle om ikoner som Thor Heyerdahl og meg.

Ikke fordi vi hører spesielt godt sammen, men fordi vi begge er kritisert i bladet.

Nå høres kanskje dette noe verre ut enn det er, med unntak av for Heyerdahl. Han er altså blitt analysert og mer enn noen strå dekonstruert, informert og opplysende.

Spørsmålet som stilles er om det er mulig å ane en sammenheng i hans teorier om reiser i øst og vest, for ikke å si nord.

Og det er det, slik Per Ivar Engevolds viser i artikkelen om Thor Heyerdahl og de hvite kulturbærerne, forøvrig fulgt opp av Even Gran i Fri Tanke med den muligens noe mildere tittelen Den røde tråden hos Heyerdahl er pseudovitenskap.

Generelt sett er det et godt spørsmål hvordan man skal vurdere Heyerdahls teorier. Det er lett å se rasisme ved høylys dag, men ikke enkelt å komme unna at hele hans rammeverk om spredning av kulturelementer fra ett sted, altså en "diffusjonisme", som han tok ut i det lettere ekstreme til hyperdiffusjonisme, smaker av systematisk undervurdering av lokale krefter.

Det er samme symptom som når Erich von Däniken og andre kultarkeologer hevder at det er umulig for de barnlige innfødte å ha bygget noe så vanskelig som pyramider og vegger av stein og at dette derfor må stamme fra aliens eller Atlantis eller Sverige. 

Heyerdahl gjør det ikke lettere for seg selv ved å knytte seg til naziforskere som Hans Günther og altså snakke om Atlantis i enkelte av sine bøker. 

LIkevel skriver han så besnærende at også andre med utfartstrang og evangeliserende legning har latt seg imponere, som Aril Edvardsen (altså heller ingen historiker eller arkeolog).

Nå er det nok ikke helt samme sus i serken, for ikke å si informert eller opplysende i kritikken av meg. Men når jeg først gjør noe såpass sensasjonelt som å hevde at Jesus har eksistert, er det ikke rart at en ivrig ateist som Staffan Gunnarson gjør klar spretterten i et tilsvar til min kritikk i forrige nummer. 

Selv om han altså i likhet med Heyerdahl havner i kultarkeologigrøfta, slik jeg har omtalt her og kommer mer tilbake til i neste uke om et halvt år.

Da kommer jeg også tilbake til nyeste nummer av Theofilos som av guddommelige grunner alltid havner i postkassen samme dag som Humanist. 

Selv om det ryktes at ufine skeptikere hevder slikt kan forekomme når blader skal ut med like mange nummer per år.