Minneord med någo attåt - Erik Tandberg (1932-2020)

Da jeg skrev minneord om Erik Tandberg (publisert i Vårt Land tidligere i uken) var jeg i tvil om hvor "religiøs" jeg skulle være.

Selv om Erik Tandberg uttalte seg offentlig også om Gud, har jeg erfart hvor lett det er for fagfolk å bli tatt til gissel, f.eks. slik Einstein (litt feilaktig) er blitt det.

Når jeg er litt allergisk mot sånt, er grunnen også å ha opplevd fagfolk som henviser til ett eller annet vagt argument om hvor avansert eller komplekst universet eller biologien er, bare for å forlate troen rett etter.

Eller komme med noen mer klisjéaktige innvendinger, for så å omfavne Gud uken etter.

Dessverre er deres utsagn alt for lett å misforstå eller misbruke, spesielt når de handler mer om biografi - om hva de tror/ikke tror - enn om begrunnelser.

Det er likevel ikke til å komme fra hva Erik Tandberg mente, som i et intervju med Teknisk Ukeblad i 2012.

– Tror du på Gud?

– Ja. 

– Hvorfor?

– Verdensrommet er så storslått at det ikke kan være en tilfeldighet.

Nå er ikke noe argument fra verdensrommets storslåtthet veldig kjent blant religionsfilosofer, selv om universets størrelse og egenskaper kan tale til manges intuisjon og ærefrykt.

Men det hadde vært interessant å få vite mer spesifikt hvordan han tenker. Det ga dermed håp da han stilte opp i Mellom Himmel og jord på NRK radio i 2017 (mellom rundt 39 og 45 minutter).

Siden han har jobbet så tett og grundig med romrelaterte spørsmål i mange år, er NRKs livssynsmedarbeidere nysgjerrige på hva den 85-årige Erik Tandberg har å si om det som er bak tid og rom.

På spørsmål fra Camilla Tjønn Thingvoll legger han ikke skjul på at han er imponert over et univers "som er så kolossalt i omfang, og inneholder så mye".

Det gjør at de aller fleste mennesker har en dragning mot det. Det som er så interessant er at det i tillegg til vårt solsystem finnes noe sånt som 400 milliarder andre stjerner i vår galakse. 

- Er det vanskelig til og med for deg å fatte dette? 

Ja det er det. 

- Men tenker du ein del på det? 

Ja, jeg gjør det. 

Og hva tenker han, om opphavet til universet?

- Er f.eks The Big Bang eit resultat av mange tilfeldige hendelsar eller er det nokon som har sett det heile i gong? 

Ja, det diskuterer jo forskerne, da. Det er en del teorier om dette og jeg tror ikke vi har kommet til bunns i det spørsmålet ennå. 

Hva tror så Tandberg?  

Jeg tror at det ikke var en tilfeldig, at det er en slags Gud som har stått bak det hele. Bak The Big Bang og åpnet muligheten for ikke bare The Big Bang, men sånne ting som DNA og en hel del andre ting. Og når man da tar med også hvor utrolig stort universet er, med alle måner og planeter og stjerner og galakser, så undres man over om det ikke liksom er en intelligens som har stått bak.

Siden han ikke bare har gitt romalderen, men sivilingeniører, et ansikt, er neste spørsmål ikke uventet.

- Ein  slags ingeniør som har stått bak, som du kaller Gud?  

Ja, gjerne det,  

Programlederen blander (muligens i likhet med Tandberg) Gud med en gud ("guden"), men begge snakker utvilsomt om opphavet til vårt univers - enten de tenker på en mer tilfeldig forbipasserende gud eller en bakenforliggende Gud som den helt grunnleggende eksistens.

- Kva kan du seie om denne guden da? 

Det kan jeg si veldig lite om, for det vet jeg ikke. 

- For det er jo nokon som meiner at det ikke er nokon gud som står bak, at Big Bang kom av seg sjøl?

Mange som mener det er tilfeldigheter, men igjen når man går inn på dette med DNA og alt hva dette her er blitt til, universals og alt det der, synes jeg ikke det er svært mange andre ting som besvarer det godt nok. 

Tandberg famler i blant etter ord. Han har tydelig mer på hjertet, men i stedet for å følge opp hans begrunnelser og begreper, argumenter og anglisismer, vil NRK heller vite mer om hans konklusjoner.

- Denne guden - ingeniøren - den som står bak, kva slags planer har han med oss? 

Det vet jeg ikke. 

- Er denne kraften her i dag og, eller er det noko som var for veldig mange år siden? 

Jeg mener det fremdeles er styring på en del av de store linjene. 

- Ka meiner du med det? 

Det finnes en Gud som sørger for at universet virker, som ... antatt [ordet han leter etter er nok intendert]. 

Neste oppfølgingsspørsmål kan nok skyldes at så mange opplever det som overraskende at teknologiske og vitenskapelige eksperter tror på Gud. Men det er mer uklart hvorfor de nå snakker upersonlig om "en kraft", når Tandberg har vært så tydelig på at han tror på Gud som aktiv, skapende og styrende - altså noe høyst bevisst.

Kanskje en for rask oversettelse i Tandbergs hode der power er blitt til kraft og ikke makt?

- Korleis reagerar dine kollegaer og folk i miljøet på at du trur det er en kraft som står bak? 

Det er litt blandet, folks syn er jo delte på dette punktet. Men jeg har jo ved et par anledninger sagt at jeg tror det er en kraft, skapende kraft, bak. Det har noen sagt seg enige i, mens andre har sagt at det kan de ikke skjønne.  Så meningene er delte.

En god journalist kan ikke la Tandbergs konklusjon være siste ordet. 

- Det er jo ingen fasit heller. 

Nei.

- Kva slags bås kan vi sette deg i, er det nokon spesiell religion du tilhøyrer, kan vi sette deg i en bås? 

Nei, jeg vil nødig si noe om hvordan dette passer inn i forskjellige religioner, for jeg føler dette her er hevet over hva man vanligvis mener med ... religion. 

- Det er meir komplisert enn som så? 

Ja, det er det. 

Noen lyttere vil sikkert være glade for at de kan tro på noe så komplisert som Gud, uten å måtte bry seg om noe så enkelt som en spesiell religion.

Mine minneord kunne altså endt med at

Erik Tandberg har lagt ut på sin siste reise. Nå er ikke målet månen eller andre steder i universet, men den Gud han mente sto bak vårt storslagne univers.

Takk for det, Wesenlund.

På en trist dag for alle som er glad i norsk humor er det heldigvis ingen grunn til å bruke mange ord på å fortelle hvem Rolv Wesenlund var.

Eller rettere sagt er, siden han skapte så mange udødelige skikkelser.
(Les videre her)

Mer minnerydning

Da var andre bind av Minneboken for Johannes H. Berg levert til trykk.

Første bind kan du lese om her.

Det har vært en gjort en imponerende innsats fra flere, særlig den såkalt ... assisterende redaktørs side for å få dette ferdig i tide til årets Arcon.

Mer formelt er det altså følgende bok vi snakker om: 

Boken med det fengende ISBN-nummeret er en bred presentasjon på drøyt 200 sider av Johannes' betydning for utviklingen av norske rolle- og brettspillmiljøer, oversettelsen av Dungeon & Dragons, rollespill som Terrorist (før og etter 9/11) og Skatten på Krokodilleøya (begge grundig presentert med regler, rollefigurer, kart osv.).

Og så kan vi slenge i kurven stoff om hans Tolkien-oversettelser, artikler om SF i tegneserier, akademiske analyse av det norske flaggets historie og atskillig annet (inkludert mange av minneordene ved hans alt for tidlige bortgang i 2004), slik det fremgår av den noe mer pedagogisk oppsatte innholdsfortegnelsen under (hvis du lurer på hva i all verden illustrasjonen forestiller).
 

Boken vil lanseres og kunne kjøpes, og/eller avhentes av alle som har forhåndsbestilt, på spillkongressen Arcon som åpner på Sogn videregående skole i Oslo førstkommende fredag.

Spillets regler er enkle: Still deg i køen til nærmeste mail- og bankkonto og bruk den styrke og de ferdigheter og ressurser du er oppsatt med til å bestille mens du sikrer at du har 250 statlige og staslige norske kroner i reserve for hvert av bindene du ønsker.

Oppdatert 17.06.: Mer konkret info om bestilling her.

Joe Kubert (1926-2012)

Da kan vi bringe nyheten om at den siste av de store Tarzan-tegnerne har lagt ned tusjen, 85 år gammel.

Det kan diskuteres om Joe Kubert var bedre enn Hogarth og Manning (færre diskuterer om han var bedre enn Foster, Marsh eller Celardo), men hans Tarzan var utvilsomt den råeste og villeste i jungelen.

Kubert er kanskje enda mer kjent for krigsserien Sgt. Rock og serien om den forhistoriske huleboeren Tor som på mange måter minner om en skikkelsen nevnt over med samme forbokstav i navnet.

Kubert er med rette berømmet for grafisk journalistikk som Fax from Sarajevo, grafiske romaner som Dong Xoai, Vietnam 1965 og den selvbiografiske fortellingen Yossel, om hvordan det hadde gått om hans polske foreldre ikke hadde emigrert til USA, men var blitt i Warszawa under krigen.

Listen over serier og fortellinger er nesten like lang som listen over artister som er påvirket av ham - og ikke bare fordi han allerede i 1976 opprettet The Joe Kubert School of Cartoon & Graphic Art.

Kubert var aktiv til det siste og samarbeidet med sønnen Andy om sistnevntes bidrag til den nye serien Before Watchmen, nærmere bestemt Nite Owl.

Et av de fremste kjennetegnene på Kubert var en sterk realisme. Dermed kan det være vanskelig å strø om seg med fraser som udødelig, selv på denne bloggen, men i likhet med flere av hans seriefigurer vil Kuberts minne overleve oss alle.

Hvil i fred, Arnfinn

Det var et trist øyeblikk da nyheten om pater Arnfinn Harams alt for tidlige bortgang nådde oss i kveld.

En av de varmeste og viseste, for ikke å si hederligste stemmene i samfunnsdebatten er borte. Mange fra svært ulike ståsteder kommer til å si mye godt om ham i dagene og ukene fremover.

Jeg fikk dessverre ikke anledning til å møte ham så ofte, men det føltes som høytid de få gangene jeg fikk mulighet.

Det siste han skrev på sin egen blogg var at

Spørsmålet om meining kan ikkje undertrykkjast utan at mennesket blir skada. Job skrik etter meining, og ser berre meiningsløyse. Smaken av det meiningslause kan berre den fornemme som verkeleg trur på ei meining, på rettferd, kjærleik, sanning og godleik.

Frontkollisjonen mellom det vi trur og det vi stundom erfarer, gjer menneskelivet eksistensielt og ikkje berre til ein serie med hendingar og eit jag etter tilfredsstelling. Det finst ein truverdig resignasjon – for den som kjempar for å finne meininga; som ikkje maktar å sjå henne, som heller ikkje vil kjøpe billeg trøyst, som eigentleg ikkje gjev opp, men vågar å falle om i Guds fang.

Noe av det jeg husker best var hans evne til å se det essensiselle, og at dette oftere handlet om mennesker enn om argumenter.

Etter en lengre debatt med en anonym ateist om det kosmologiske argumentene  på en nettsted vi begge var involvert i for noen år siden, sa han klart fra hva han mente om slike nerdetendenser. Livet handlet ikke om spissfindigheter om - bokstavelig talt - ingenting.

Noen vil nok oppfatte ham som en stemme fra fortiden med sin kritikk av noen typer sekularisme og ikke minst abort. Men det er ikke mange som har klart å være forankret i fortiden og så opptatt av fremtiden, og av alt liv nå.

Det er ikke alle som samtidig hadde faste spalter i Klassekampen og Vårt Land, eller stadig var innom steder som KG for å formidle sin tro til ungdom som etter det jeg har fått høre fra familiens representant lyttet engasjert, selv om han verken var popsanger eller idrettshelt.

Arnfinn Haram utstrålte integritet. Han tok ikke seg selv så alvorlig, han tok livet alvorlig.

Jeg har alltid tenkt på pater Arnfinn som ung, det var noe med livskraften han utstrålte. Men med 63 år ble han ett år eldre enn en annen klassisk kristen stemme, G.K. Chesterton, og ikke mye yngre enn C.S. Lewis.

Heretter vil jeg regne alle tre blant de unge døde.

Martin Gardner (1914-2010)

Selv om det ikke var en uventet nyhet om en mann på 95 år, var det like fullt trist å lese Martin Gardner R.I.P. på twitter i dag morges (takk ikke minst til Den tvilsomme). Nyheten er etterhvert dekket i en rekke nettaviser og personlige meldinger.

Sagt litt svulstig utgjorde Gardner en spydspiss i den reflekterte skeptikerbevegelsen i det 20. århundre. Han var renessansemennesket som stilte spørsmål ved alt, inkludert hans egne premisser.

Det er ikke vanskelig å finne personer med skepsis som refleks, ofte knyttet til et ateistisk eller kanskje rettere sagt scientistisk syn og/eller prosjekt. Gardner var av en noe så sjelden forekomst som en... tenker.

Hans mål var å vurdere påstander åpent, systematisk, redelig og rasjonelt - og fra flere sider. Resultatet ble ikke dårligere av uvanlig god innsikt i andres (og hans egen) posisjon og preferanser.

Det er ingen grunn til å legge skjul på at Gardner har vært et forbilde. Sist jeg telte var det over tredve av hans bøker i hyllene, fra samlinger av faste artikler i Scientific American og Skeptical Inquirer, via forord til og annoterte utgaver av Baum, Carrol og Chesterton, til sprudlende sprell innen matematikk og magi.

Gardner var kort sagt like stimulerende enten han skriver om tøv, tall, tenkere eller trylling.

Den første boken jeg leste av Gardner, en gang på slutten av 70-tallet, var hans spenstige Facts and Fallacies in The Name of Science.

Boken kom ut i 1957 som en utvidet oppfølger av pionerboken på feltet, In the Name of Science.  26 kapitler viste hver på sin måte hvor lett det er å la seg rive med av forførende nonsens, så lenge man ikke har skrudd på - eller stilt inn - en noenlunde skeptisk radar.

Og med skeptisk mentes ikke en avvisning av den sansbare virkelighet som reell, eller av vår mulighet til å si noe egentlig om induksjon eller årsak-virkning slik vi kan se hos rimelig konsekvente filosofiske skeptikere som Hume. I stedet var Gardner gjennomsyret av begeistring for utforskningen av hva sansene kan fortelle oss, slik vi finner det hos rasjonelle eksistensfilosofer som Thomas Aquinas, for ikke å si hos Gardners store favoritt G.K. Chesterton.

Gardners morsomme og tankevekkende oppgjør i denne boken med alt fra flatjordstro, kreasjonisme, dianetikk, Steiner, ESP, Velikovsky, ufoer og søkekvister, til angivelige funn av Atlantis og hemmelige budskap i pyramidenes arkitektur, ble noe av en øyeåpner for en som tidlig (jeg var vel ti år)  hadde latt seg forføre av Erich von Dänikens teser og som de seneste månedene hadde funnet bedre argumenter for enn mot kreasjonismen (dette var før internett og gode motbøker - det jeg var kommet over av kritikk av kreasjonismen minnet mest om irrasjonell mobbing og kristenharselas).

Resultat var at min gamle fascinasjon for obskurantistiske temaer fikk en ny vår, med motsatt fortegn og gode lukeredskaper.

Jeg våger ikke tenke på hvor mange bøker Gardner har tvunget meg til å skaffe fra de mest pussige forfattere og forlag. Han har i det hele tatt kostet meg dyrt.

Samtidig er Gardner også kjent for en annen side som muligens ikke blir så mye omtalt i dag. Han var rett og slett såpass filosofisk orientert at han i motsetning til nye ateister kjente og langt på vei forstod gudsargumenter (selv om han mente - nærmest prinsipielt - at de ikke kunne bevise noe) og lente seg klart i retning av gudstro, uten å tilhøre noen organisert retning.

Selv om han knyttet seg til en (vel begrunnet) fideisme er ikke Gardner enkel å sette på formel. Jeg har av og til opplevd dette som en, la oss si det slik, praktisk strategi for å slippe tidkrevende debatter med ateistiske medskeptikere. Det er i hvert fall forståelig om han heller ville konsentrere seg om det han oppfattet som sin primære oppgave.

Hans mest interessante utgivelse her er utvilsomt The Whys of a Philosophical Scrivener (Why I Am Not a Marxist, Anarchist, Atheist...) fra 1983. Gjennom 21 kapitler om alt fra hvorfor han ikke er solipsist, pragmatist, paranormalist, estetisk relativist, etisk relativist, determinist, anarkist, smithianer, marxist, polyteist, panteist eller ateist, klarer Gardner å popularisere mye fundamentalfilosofi.

Selv om det til tider blir (som i det meste han skriver) mer klartenkende kåseri enn argumentasjonsmessig rigid og analytisk prosa.

Det eksisterer utvilsomt faglig sterkere bøker enn Gardners. Men det skal godt gjøres å finne noen som er mer lettleste, festlige og fascinerende. Selv om jeg altid har ønsket at han skulle skrive lenger om hvert tema, har hans evne til å skrive om mange spennende temaer mer enn kompensert for oss som er oppsatt med en noe vel utålmodig entusiasme.

Dermed er det i Gardners ånd at vi ikke skriver lenger i dag.

En popstjerne er død

Michael Jacksons talent var uomtvistelig. Selv om han aldri var særlig på radaren i mitt liv, er det ikke til å komme forbi at han leverte en rekke interessante musikkstykker. Og at vi har å gjøre med en av de helt store entertainerne på 80- og 90-tallet.

Så synd at han klarte å ødelegge sitt eget, og antagelig andres liv, på så tullete måter. Men koblingen av vonde barndomsopplevelser, berømmelse, begjær og en pengebinge av de sjeldne, er vanskelig å stå i mot.

Siden det ikke vil nevnes av så mange i dag, kan vi trekke fram at blant hans mange inspirasjoner var Yes, spesielt lydmixen av Owner of a Lonely Heart.

Og så gir det jo for enkelte av oss visse assosiasjoner at han har med noen snutter fra Mussorgskis Bilder på en utstilling på History, nærmere bestemt Den store porten i Kiev.

Gamle guders mødre blir ikke yngre

Ingen sjokkerende nyhet, men likefullt svært trist.

Ikke mange dagene etter at Keith Emerson måtte kansellere årets turné (og kanskje trekke seg tilbake for godt), dør altså hans mor.

Siden jeg nå engang hadde gleden av å se henne i forbindelse med en konsert med The Nice for 7 år siden, og observert underveis hvor mye pris på henne Keith satte, var dette ekstra leit, selv om hun nærmet seg de 87.

Som et minne linker vi til Glorietta som han dedikerte til henne på Christmas Album for noen år siden, her akkompagnert av en skandinavisk vinter.

Ved Father Jakis bortgang

En av de katolske tenkerne jeg har fulgt lengst - og har flest bøker av i mine hyller - er Father Stanley L. Jaki.

Ikke fordi han viste noen spesiell sympati for annet enn heller konservativ katolsk tro (og spesielt liten for oss protestanter), men rett og slett fordi han var en uvanlig belest og slagferdig figur.

Nå er altså Jaki gått bort, 84 år gammel, ikke uventet midt under en av sine inntil nå ustoppelige foredragsturer.

Jeg fikk bare anledning til å treffe ham én gang, i Oslo høsten 2006. Jaki viste seg som en usedvanlig sprek 81-åring, og holdt et svært stimulerende foredrag om tro og vitenskap.

Selv om han for anledningen - muligens litt sliten etter en drøy times vandring i vitenskap og vitenskapshistorie - ikke viste seg spesielt smidig når det gjaldt å konversere med en yngling som enda ikke hadde fulgt 50, var opplevelsen av det slaget man aldri glemmer.

Og ikke bare fordi han hadde med seg et bokbord der flere av hans mest sjeldne verker var tilgjengelige.

Generelt sett er min erfaring at Jakis bøker er av typen som enten frastøter eller apellerer. Det var umulig å stille seg likegyldig til en som i en generasjon eller to har levert så mye tankevekkende filosofering og forskning på vitenskapshistorie, spesielt knyttet til fysikken.

Ikke minst fordi så mye av dette har vært fra et ståsted der han har ønsket å vise betydningen av teologi og virkelighetsforståelser for forskning og vitenskap.

Og med en stil som til tider ikke bare grenset til det skråsikre og stemplende (han er i perioder nesten like arrogant som en Hitchens eller Dawkins i oppgjør med meningsmotstandere), er det ikke vanskelig å holde seg våken.

Selv om det medfører at hatten kan falle av noen ganger. Og at Jaki nok havnet et stykke ut på den forskningsmessige sidelinjen de seneste par tiårene. Forklaringen er nok ikke bare at hans mest banebrytende verker tilhører 60- og 70-tallet.

Et av Jakis mange poenger er at det er et mønster i vitenskapshistorien. På den ene siden mener han at katolsk tro, slik den fikk sin utfordming i middelalderen, ikke bare var støttende, men avgjørende for fremveksten av moderne naturvitenskap.

På den andre siden mener han at det er vanskelig for grunnforskere som forlater katolsk teologi (les tradisjonell kristen virkelighetsforståelse) for mye (som f.eks. å gi opp tanken på at universet er skapt, tro man kan forlate metafysikken, eller rett og slett havne i nominalismen), ikke å ende med lite spesifikke/lite kvantifiserbare teorier om universets opprinnelse eller i endeløse sykler. Eller mister evnen til å begrunne at universet i det hele tatt eksisterer.

Denne type positive og lettere sta (for ikke å si steil) kobling mellom kosmologi og katolsk teologi er nok ikke spesielt egnet til å vekke sympati eller interesse i fagmiljøene. Men du verden så forfriskende og festlig for oss nesten uskyldige tilskuere.

Vi kan komme tilbake til mer om temaet siden, hvis anledningen byr seg.

I mens går våre tanker til Father Jakis venner som sendte ut denne meldingen i går.

SETON HALL UNIVERSITY
Office of the President

O Lord, you are my allotted portion and my cup,
You it is who hold fast my lot.
—Psalms 15:6

I am saddened to inform the community that Father Stanley L. Jaki,
the Distinguished University Professor for more than 30 years and a Seton Hall
faculty member since 1965, died today in Madrid. He had traveled to Spain from
Rome where he had just lectured at the Pontifical Academy of Sciences, of which
he was an honorary member since 1990. He was 84 years old, having been ordained a Benedictine priest in 1948 in his native Hungary.

Father Jaki was the quintessential priest-scholar, both scientist and theologian, who had an international reputation for his work, which included more than 40 books and hundreds of articles, essays and chapters.

Among the numerous honors he received throughout his life, he was a Gifford Lecturer at the University of Edinburgh, 1974-75 and 1975-76, and the recipient of the 1987 Templeton Prize for furthering the understanding of science and religion. He was deeply committed to the study of the conjunction between faith and reason, arguing that the flourishing of science in Europe was intrinsically related to the Christian understanding of creation and the Incarnation.

Seton Hall awarded Father Jaki an honorary doctoral degree in 1991 for his ongoing writing and scholarship. I encourage our students to Google his name to learn more about him and the legacy he has bequeathed Seton Hall.

During this Holy Week, we fondly remember our brother and colleague in our prayers. I shall personally miss his regular visits to the first floor Presidents Hall and his sharp, challenging intellect.

I will inform the community of funeral arrangements for Father Jaki when they have been decided upon.

Monsignor
Robert Sheeran

[Oppdatert 13. april: Nekrologen i New York Times]

En lekende er gått bort

Vi er mange som er lei oss når Arne Næss nå er gått bort, 95 år gammel, enten vi forbinder ham mest med litt vel saklig filosofihistorie eller lekende fabuleringer og livsinnstilling.

Det er ingen tvil om at Næss var en personlighet av de sjeldne, et stadig selvfornyende menneske som på uvanlige måter formidlet lærdom og livsinnsikt. Dermed er det ikke uventet at den kanskje beste boken om ham, er en tegneserie - Jeg, Arne Næss - et tegnet liv.

I en slik sammenheng er det heller ikke unaturlig at Nettavisen trekker fram hans syn på livet etter døden.

- Jeg tror ikke på evig liv. Det er ingen mennesker som har beskrevet himmelen på en sånn måte at man har lyst til å være der så jævlig lenge.

Så kan man stusse over at en filosofs begrunnelse synes å være at han ikke liker tanken. Og at han - som et lekende menneske - ikke kan ha lest Peter Bergers betraktninger om at man nettopp i leken får et møte med det tidløse.

Eller slutten av siste Narnia-bok.

Ticking away

Richard Wright, et av de originale medlemmene i Pink Floyd, måtte gi tapt for kreften i dag, 65 år gammel.

Med ham er en av rockens største tonsettere gått bort.

Wright visste at han ikke nådde opp til en Emerson, eller en gang Wakeman, på tangentene, men som lydmaler og stemningsskaper var han unik. Noen ganger også ganske så skjellsettende.

Det han var med på, særlig på 70-tallet, ruver - for ikke å si ruler.

Etter gjenforeningskonserten i fjor, håpet jeg at Pink Floyd var i ferd med å komme tilbake sammen igjen, men slik skulle det altså ikke gå.

Og grunnen viser det seg nå, var dessverre ikke bare sterke personligheter, politisk uenighet og Roger Waters sin skrantende stemme.

Det begynner å bli mange av de gode gamle bandene (og forsåvidt av de dårlige) med medlemmer som nærmer seg 70. Vi kan nok komme til å miste mange flere de nærmeste årene. Ticking away og alt det der.

Vi får bare håpe på at vi andre til sist blir funnet verdige til å oppleve the Great Gig In The Sky.

Aril

Det er noen man bare må respektere, selv om man ikke skulle være enig på alle områder, eller ganske så irritert på flere.

Thor Heyerdahl er en, Fritjof Nansen en annen - Aril Edvardsen en tredje.

For mange år siden var jeg sterkt i tvil om Aril. Drev han bare med manipulering og pengemas? Var han bare en norsk utgave av kyniske evangelistkremmere fra USA? Dagbladet var ihvertfall ikke i tvil. Og pinsebevegelsen ga ut en hvitebok.

Dermed endte jeg opp på ett av hans møter i Trondheim tidlig på 80-tallet. Aril var da i gang med en omfattende innsamling for å utvide Sarons dals TV-aktiviteter. Noe jeg vel selv ikke direkte så på som kun en god ting.

Jeg forventet en emosjonell innledning med fengende sanger og såkalt sterk forkynnelse, før han til sist kom med en lang og innstendig appell om penger, koblet med noen velrettede løfter og trusler.

I stedet foregikk det motsatt. Etter et par korte åpningssanger kom han på scenen og sa enkelt og greit at alle visste hvorfor han var der - det var bare å lese Dagbladet. Dermed kunne de som ønsket det bidra, slik at Aril kunne komme i gang med møtet. Etter at kurven var gått rundt (samt skjemaer der man ev. kunne føre opp navn og adresse), begynte kvelden for alvor.

Aril snudde dermed opp ned på flere av mine fordommer om TV-evangelister og teltmøter. Han levde som om han trodde at Gud fantes.

Jeg har senere hørt ganske mange historier som tyder på det samme, enten det gjaldt å dempe de mest ivrige på tungetale når forkynnere var samlet for å be for møtet, eller andre som i for stor grad lot kjødet overstyre dømmekraften.

Det betyr ikke at han alltid opptrådte korrekt og klartenkt. Han var en fokelig fyr som sjelden nølte med å fortelle hvor mange som var blitt helbredet og frelst på møtene verden over. Mange ganger syntes det hele ganske overdrevet, for ikke å si søkt. Det var ikke bare vanskelig å etterprøve, det var mye som tydet på at han overdrev. Selv var jeg vel oftere mer sint enn stolt når jeg hørte de mildest talt blandete rapportene.

Samtidig var hans fokus på å etablere lokale ledere og evangelister profetisk - for å si det på Aril-måten. Han ønsket ikke at de han nådde gjennom radio, TV og arenamøter skulle være avhengige av stadig nye kampanjer, eller av Den store hvite mann. Oppbyggingen av nasjonale menigheter førte dermed til en varig effekt, for ikke å si en lokal selvforståelse som på mange måter minnet om det vi kan se i Apostlenes gjerninger.

Aril var samtidig en person som ikke helt kjente sine begrensninger. Vi ser dette spesielt i hans senere bøker. Han reiste mye rundt i verden. På flyplasser og forsamlinger verden over kom han over den type litteratur som lå til grunn for alt fra Da Vinci-koden til Däniken, i spekteret fra Hancock til Hovind.

Dette er fengende saker som det er lett å la seg rive med av, særlig hvis man ikke har særlig mye fagbakgrunn. Entusiaster blir da fort entusiastiske. Og evangelister er ikke kjent for å holde noe tilbake når de opplever at de har mottatt et budskap. Enten det nå handler om vinkler i pyramider eller vannveien til Amerika - i forhistorisk tid.

Resultatet var en serie bøker om vår ukjente fortid. I iveren etter å bevise Bibelen ved mystiske funn, gikk Aril litt vel fort på limpinnen. Som med Tor Heyerdahl, overstyrte fikse idéer hans ellers sunne fornuft. Dermed så han bibelhistorie i pyramider, matematikk og dinosaurstatuer, uten å ta det så nøye med (eller i det hele tatt sette seg inn i) hvordan dette ble vurdert av normalvitenskapen. Hans kreative genialitet ble dessverre mer komisk enn konstruktiv.

Når meldingen om Aril Edvardsens bortgang nær 70 år gammel er nådd oss, husker vi ham imidlertid heldigvis mer for fremtidsvisjoner enn for fortidsvyer.

Vi snakker rett og slett om en av de mest imponerende nordmenn som noen gang har levd. En som fikk med seg statsledere og hundretusener på møter verden over, selv når han var i muslimske land. Aril lot seg ikke knekke av kritikk, kjetterstempel og forståsegpåere. Mange ganger syntes det som om det bare gjorde ham mer sikker i sin sak. Dessverre også når han møtte seriøse motspørsmål.

Aril Edvarsen var en av de mest edruelige personer jeg har møtt. Samtidig var han like kreativ som Kjell Aukrust. Hadde han levd på 1800-tallet ville han fort blitt en blanding av Marcus Trane og Hans Nilsen Hauge. For ikke å si Ole Bull.

Det er viktig, men ikke lett å lære av denne type personligheter. Om ikke annet får vi håpe og be om at vi også kan få ettertenksomhetens kappe. Og evnen til å koble det faglige med det folkelige.

Enten vi forsøker å si noe om Jesus fra Nasaret eller bronsealderens sjøfarere.

En epoke er over

Aleksandr Solzjenitsyn (1918-2008) ble et lidenskapelig symbol på kampen for sannhet og frihet, med sitt uredde, grundige og utrettelige arbeid for å dokumentere sovjetstatens overveldende og kyniske brutalitet. Han betød svært mye for ganske mange av oss på 70-tallet, og ikke bare i Sovjet.

Selv om det bare var å vente at ikke alle på venstresiden var like begeistret, ble Solzjenitsyn omfavnet av vestlig presse. Ihvertfall inntil han begikk helligbrødet å kritisere også det han oppfattet som Vestens litt vel rotløse, dekadente og liberalistiske verdier - og ikke minst selektive unnfallenhet overfor totalitære regimer.

Dette var nok medvirkende til at han ikke fikk spesielt velvillig omtale for sin kamp for et sterkt og selvstendig Russland, og den ortodokse kirken, koblet med en uforsonlig kamp mot Den russiske revolusjon.

På en dag der han vil omtales både med respekt og kritisk distanse er det fortsatt en skam at ikke alle hans bøker er oversatt til norsk. Nobelprisen i litteratur fra 1970 er av de mest fortjente som er delt ut, og tilhører perioden før det ofte misbrukte uttrykket politisk korrekt tok litt vel overhånd i Stockholm.

Vi kan nok leve godt uten å få oversatt hans romantiske tanker fra hans seneste år om Russlands Skjebnerolle og noe mindre romantiske om jødenes rolle i NKVD.

Men det er verre med hans romaner. Hvem tar på seg ansvaret for å få ut de gjenværende bøkene om første verdenskrig?

Larry

Jeg liker mange slags musikk, men det er ikke mange musikere som virkelig har betydd noe for meg. Larry Norman var av de få. Kanskje var han den største.

Etter å ha dyrket progressiv rock, heavy og Jimi Hendrix fra tidlig i tenårene, må jeg innrømme at møtet med kristen musikk ble en nedtur. En av de første gangene jeg som ny kristen i 1978 var på konsert med en "gospelgruppe" (country og western med oppbrettet krave), måtte jeg forlate lokalet. Jeg hadde fysisk vondt.

En venn fortalte meg om Larry. Jeg lånte noen plater. Det ble en ahaopplevelse.

Larry hadde en musikalitet som til tider kunne minne om en blanding av Beatles og Dylan, i brodd, varhet og ren og skjær rockeglede. Iblant også om Keith Emerson på sitt mest rolige. Og en humor som gikk utenom dem alle. Det er ikke tilfeldig at han fikk spille inn en plate i Abbey Road - med George Martin som produsent.

Til tross for ujevne perioder, noen ganger til og med med anslag av krave, skilte han seg alltid ut. Du visste at han ville overraske. Og ikke legge noe i mellom, enten han skrev sanger om situasjonen i USA, blant kristne - eller om kjærlighet og savn.

Jeg vet ikke helt hva som betydde mest. Hans selvfølgelige autoritet, lekende melodier, uforutsigbare tekster, absurde standup eller rett og slett ærlighet. En rocker som var for opptatt av Jesus til å bli anerkjent som rocker. En kristen som var for glad i rock til å bli anerkjent som kristen. I hvertfall i deler av USA.

Første gang jeg så Larry i konsert var i Molde i 1979. Deretter hadde jeg gleden av å oppleve ham mange ganger. Han skilte seg alltid ut. Ikke bare fordi han ofte tok seg tid til å snakke med vanlige folk etter konsertene, selv om han mange ganger må ha vært sliten. Han var en kristenrocker som tok både rocken og troen på alvor.

Siste gangen jeg så ham var på Skjærgårdsgospel, i 2005. Hele familen kjørte ned, vi kom et par timer før han skulle spille og reiste straks etter. Bildet over tok vi den kvelden.

Vi visste at han var dårlig etter langvarige problemer med hjertet. Vi ante at dette kunne være en avskjed. Og han spilte i perioder nesten som om det skulle være 1979. DVD'en som kom i fjor viser hvor bra det var, selv om han innimellom tydelig var redusert.

Selvfølgelig betydde det noe at han var kristen. Larry Norman kunne som ingen andre varme hjertet og styrke troen - uten at jeg følte meg flau. I tunge stunder har jeg flere ganger satt på en plate med Larry. Det er ikke sikkert jeg hadde vært kristen i dag uten ham.

Vi som har fulgt ham ganske tett i noen år har vært overrasket over hvor lenge han klarte seg, tross de alvorlige hjerteproblemene. Vi har takket Gud for å ha ham i blant oss. Nå er tiden kommer for å takke for alt han har betydd.

Larry har i dag slått seg sammen med G.K. Chesterton, C.S. Lewis og "the rest of the boys in the band", som han selv kaller dem på flere av sine album.

Mange har minner. Det varmer ikke minst at Arnfinn hilser ham.

Vårt Land har selvsagt en lang omtale og mer kommer i avisen i morgen.

Noe av det varmeste så langt er denne tributen her

Mange vil slutte seg til i dagene fremover.