Rettelse - ny feil følger

Er man for lite kjent med et emne, er det fort gjort å si eller skrive noe feil. Det blir ikke enklere på områder som er svært farget av moderne myter og misforståelser.

Men det betyr også at det ikke er lett å rette feil uten å innføre nye, eller misforstå hva som opprinnelig var feil.

Vårt Lands håndtering av artikkelen der de hevdet Kirken drepte Galileo bekrefter dette med all uønsket tydelighet.

Blant en rekke feilaktige uttalelser var den groveste at 

Både Giordano Bruno og Galileo Galilei endte jo med å bli drept for å forfekte de samme tankene litt seinere, sier Næss.

Hvilket altså ikke bare handler om brøleren å si at Galileo ble drept, men at også Bruno ble det for å hevde at jorden gikk i bane rundt solen.

Dermed klarte man på nett å rette kun én av feilene, mens man beholdt én og innførte en ny:

Litt seinere ble jo Galileo Galilei bannlyst og Giordano Bruno endte med å bli drept for å forfekte de samme tankene, sier Næss.

Mens rettelsen i dagens papirutgave ikke har med at Galileo ble "bannlyst" (noe som fortsatt ligger ute på nettet) og endrer grunnen til å være for "for kjettersk virksomhet".

Hvilket i og for seg stemmer, men var for det første ikke den opprinnelige påstanden og bommer for det andre på det avgjørende poenget er at dette for Bruno ikke handlet om astronomi - altså om det som var saken i artikkelen om Kopernikus. 

Det er ganske uvant å se rettelser som i så stor grad innfører nye feil.

At man i tillegg tror Bruno har relevans i en artikkel om Kopernikus, understreker at journalisten og redaksjonen er så dårlig kjent med stoffet at de fortsetter å spre myten om at Kirken henrettet noen for deres naturvitenskap.

Nei, Bruno ble ikke drept for å "forfekte de samme tankene" som Kopernikus. Han var verken astronom eller naturviter, men mystiker som avviste sentrale deler av katolsk teologi og så på solen som en gud alt selvsagt måtte sentrere rundt, noe biografen Frances Yates skriver grundig om i Modernitetens okkulte inspirasjon - Giordano Bruno og arven etter Hermes Trismegistos .

Slik Henning Næss oppsummerer Yates utgir Bruno etterhvert

skrifter som viser et vitalistisk, nærmest animalistisk verdensbilde, der planetene skildres som besjelede vesener som beveger seg fritt gjennom rommet etter egen vilje. Religion og filosofi smelter sammen. Siden krydrer han sine skrifter med kabbalistisk religion.

Mot slutten av femtenhundretallet reiser han til Wittenberg i Tyskland, hvor han bruker mye energi på å gå til angrep på matematikken, en vitenskap han innerst inne forakter. Han viser her til fulle at han et naturmystiker og ingen vitenskapsmann. Den egyptiske naturreligionen kommer alltid i første rekke, og han har nå for lengst pådratt seg den katolske kirkens vrede. At han så reiser tilbake til Italia i i 1591, viser at han ikke skjønner hvilken fare som truer. Han tror seg å være i besittelse av udødelighet, tilegnet gjennom kabbala og hermetisme, og at ingenting kan ramme ham. Han håner Aristoteles, den katolske kirkens viktigste filosofiske byggestein, og nesten alle ... [samtidige] vitenskapsmenn, matematikere og filosofer.

Skal man sammenligne Bruno med noen, er det mindre med naturvitere som Galileo enn newagere som Gry Jannicke Jarlum. 

Som Næss sier i Vårt Land ble uansett ikke det solsentrerte verdensystemet fordømt før i 1616, hele 16 år etter at Bruno ble drept. At Kirkens reaksjon på Bruno skyldtes hans syn på solsystemet, er en antikirkelig myte fra 1800-tallet.

Det stemmer heller ikke at Galileo ble bannlyst. 

Saken mot Galileo var i stor grad en politisk og personlig revirmarkering i en turbulent tid under motreformasjonen og 30-årskrigen. En lang, kildebasert fremstilling finnes her, men svært kort sagt hadde Galileo opprinnelig vært svært populær og venn av paven. Dessverre førte hans ubetenkte arroganse - et ikke helt uvanlig trekk hos genier - til at han la seg ut med mange støttespillere. 

Det ble ikke bedre da han fornærmet den ikke mindre arrogante og forfengelige paven ved å legge en av hans astronomiske oppfatninger i munnen på den enfoldige - Simplicius - den ene parten i Galileos dialog om det han kalte de to store verdenssystemer (selv om han utelot flere av de viktigste). 

Etter en rettssak i 1632-33 satte Kirken ham på plass med en formell livstidsdom, bl.a. basert på et muligens skittent trick fra dommernes side siden de litt dårlig dokumentert hevdet at han skulle ha brudt et påbud om ikke å forevare det solsentrerte systemet som sannhet. 

Noe som forøvrig ikke var til hinder for å formidle det som en regnemodell - med den følge at Kopernikus verk etter noen mindre justeringer ble tillatt utgitt i Italia fra 1621, etter at det en kort periode var forbudt. 

Samtidig paven nøye med å vise storsinn. Dermed endret han straks dommen til husarrest på et stort, privat gods. Der den da 70-årige Galileo arbeidet videre og produserte sitt viktigste verk, om mekanikken. 

Det hører med at han fikk besøk av familie og venner, men kunne ikke arrangere møter eller store selskap. Og stort sett kunne forlate godset når han ba pent, selv om han ikke fikk besøke storbyen Firenze.  

Slik Michael Flynn beskriver for desember 1633

Galileo finally returns to Arcetri, to the villa he had named Villa del Gioiello, "The Jewel." This is the place that he always hated to leave, to which his rheumatism had so often kept him confined, and now his punishment is... not to leave it. Aside from the humiliation and the pettifogging of getting permission to leave for this or that reason, he has been thrown into the briar patch. He is free to receive members of his family or friends, but under no circumstances is he to hold meetings or throw big parties. He is not allowed to go down to Florence, but can visit his daughters in the neighboring convent. Sharrett (1994) notes that requests are always rejected the first time, but granted the second or third time. This is just a reminder of who's boss.

Litt på samme måte som den stadige påminnelsen om at jeg ikke er sjef for Vårt Lands redaksjon eller rettelser.

Når begrepsforvirringen bestemmer

Lurer du på om det er en nødvendig sammenheng mellom høy kompetanse og klar tenkning, er det bare å ta en tur til nærmeste julebord for universitetsansatte, selv om det skulle være tidlig på kvelden.

Resultatet blir ikke bedre av tunnelsyn på eget felt - når man beveger seg utenfor dette.

Det er lett å tenke at det jeg selv kan mest om er det viktigste, har endret historien og må forstås av politikerne, skal samfunnet bli bra.

Nå er dette sikkert like mangfoldig som mye annet, men det er vanskelig å fri seg fra at det er noen tendenser her, i hvert fall som et mer enn lettere anekdotisk inntrykk.

Ikke minst når vi ser dette også hos en som oppegående nok går i fotsporene til C.S. Lewis, ved å koble fagekspertise på renessansen med glitrende science fiction, mer presist forfatteren som er intervjuet her.

Ada Palmer is an assistant professor of history at the University of Chicago, and the author of “Reading Lucretius in the Renaissance,” as well as a science fiction novel, “Too Like the Lightning,” forthcoming from Tor in 2016.

Nå er det lett å overdrive betydningen av Lucretius for overgangen til det moderne og tro at hans verk ble forbudt av en denne (her er det bare å holde seg fast) .... Kirken, som i The Swerve-skandalen.

Mer presist knyttet til en prisbelønt bestselger der Stephen Greenblatt fremstilte den radikale materialismen hos Lucretius - "atomismen", der naturens bestandeler virket sammen etter rene årsaksforklaringer - sammen med en rent hedonistisk etikk, som Guds gave til menneskeheten.

Ikke minst fordi dette gjorde Gud unødvendig.

Palmer er heldigvis langt mer kunnskapsrik. Det var mer prosaiske grunner til at Lucretius ikke var så tilgjengelige - i tillegg til at hans betydning ikke var så direkte eller entydig.

Before 1480, the poem existed in a few dozen hard-to-read manuscript copies riddled with transcription errors, which made its difficult archaic Latin even harder to read, confining its appeal to skilled Latinists, most of whom cared more about antiquity and literature than radical ideas. But over the course of the 1500s the Latin was corrected, the book was printed in easy-to-read text, editors added commentaries, glosses and vocabulary guides, and thirty print editions turned a few dozen copies into tens of thousands of copies.

Palmer legger likevel opp til at Lucretius inspirerte til det som ofte kalles et mekanistisk verdensbilde, der naturen følger lover som kan beskrives og ikke luner fra vilkårlige guder.

Lucretius wasn’t an atheist, but he provided our oldest coherent explanation of how the universe could function without divine intervention to make it go, telling us how tides and clouds and lightning could work on their own without gods like Zeus and Helios to make them work in a hands-on way. 

Alt dette er vel og bra, rett og godt tenkt, samtidig som det viser at denne måte å se verden på altså allerede var et par tusen år gammel.

Men så skjer den kortslutningen som dessverre ikke er uvanlig i dag.

Man blander troen - og betydningen av troen - på guder, med troen på Gud. Man tror alternativet er enten at naturen styres av guder etter innfallsmetoden eller ateisme.

Og at lover enten befales fra oven, eller lages av mennesker.

So, even though Lucretius himself thought that gods existed, his system was the first one where you COULD have atheism, you could have a coherent science, and even a coherent moral philosophy, if you took the gods out of the equation.

Hadde flere renessanseekserter vært like godt kjent med middelalderen som C.S. Lewis, ville det vært vanskeligere å komme unna med dette.

Man er dårlig kjent med middelalderens juridiske tradisjoner, bakgrunnen for rettsstaten og utviklingen av lover. Man ser ikke den rike naturfilosofien basert på et teistisk verdensbilde, der Gud hadde lagt lover inn i naturen, og man dermed måtte forklare det som skjedde der ut fra disse.

Selv om man i den klassiske greske tradisjonen hadde en for lite praktisk forståelse av hvordan dette kunne beskrives for fysikk og bevegelser, måles, veies og regnes på matematisk.

I realiteten handlet dette  ikke om veien vekk fra Gud, men om veien vekk fra Aristoteles. Med Lucretius som en av flere inspirasjoner. Motsetningen var ikke mellom gudstro elelr ateisme, men mellom mer kvalitative og en mer kvantitative beskrivelser.

Der sterkt gudstroende som Kepler og Newton ikke så noen motsetninger mellom lovene de fant og Gud, tvert i mot lot de seg inspirere av sin tro til å forske på naturen.

Og tok sine oppdagelser til inntekt for Guds storhet og godhet.

Når Gud etter hvert forsvant ut, var det mer takket være det sene 1800-tallets adopsjon av moderne myter om vitenskapshistorien, enn greske filosofer som fjernet seg fra mytene om gudene. Ett av mange eksempler på akademisk mytemakeri.

At historien i ettertid i så stor grad er blitt misforstått og tatt til nødvendig inntekt for ateisme, ser vi dermed dessverre altså selv hos professorer.

Even if radicals from the 1400s through the 1700s weren’t actually persuaded that Lucretius’ Epicurean system was true, they could look at it and say, “Hey, look, it’s possible to create a science and an ethics without God involved at all, and if Lucretius can come up with one maybe I can come up with another, better one.” It proved that atheism could be a system, instead of just a single isolated thesis that required the adherent to scrap all other knowledge.

Selv om Palmer at dette handler om flere muligheter enn ateisme, synes hun ikke å forstå at i en naturfilosofisk sammenheng er teisme og deisme ikke veldig forskjellig. Tvert i mot er troen på naturlover tetter knyttet til en aktiv Gud som opprettholder lover i dag, enn en passiv som bare trykket på en knapp i fortiden og så samler inn "sjeler" ved tidens ende.

I also think that Machiavelli was excited by Epicurean science as an alternative to the theologically-based science he was used to, again because it fits well with a closed-lid system. A lot of people suggest that Machiavelli was an atheist because of this, and that is one way to read it, but it isn’t necessarily the case, since a closed lid terrarium ethics is just as compatible with something like Epicureanism, or Deism, where the Clockmaker set up the world and, in many versions, watches it, and even receives souls after death, but doesn’t ever open the lid and intervene in a hands-on miraculous way. There are many kinds of radicalism beyond just atheism that you can look for in these early radicals, and that’s one of the reasons it’s so exciting to see the different ways that different people used Lucretius at different points after the text returned.

Bortsett fra den lille detaljen at teksten verken vendte tilbake eller vendte opp ned på gudstro, er dette helt riktig.

Påskemytene på plass

Som vanlig er påsken full av mytiske fortellinger. Enten man følger Dagsavisen eller Dawkins, ABC Nyheter eller ... allmennkunnskap, har man de seneste årene fått høre eventyr som at ordet "Easter" (altså påske på engelsk) egentlig stammer fra den babylonske Ishtar eller fra den angelsaksiske gudinnen Eostre.

Og at påsken bygger på andre klare hedenske skikker som viser at den verken er kristen eller jødisk.

I realitetet stammer påske fra det greske ordet pascha som er basert på det jødiske pesach ("å gå forbi" eller passover på engelsk), altså den jødiske påskefeiringen.

Egg og påskeharer er ikke hedenske tradisjoner, men relativt moderne oppfinnelser: Påskeharen fra slutten av 1600-tallet og den amerikanske kommersutgaven (en parallell til Coca Cola-nissen) Easter Bunny fra 1800-tallet.

Mens det stemmer bedre at påskekrim og påskenøtter er norske tradisjoner fra 1900-tallet.

Nå kan alle selvsagt få feire påsken som man vil, med eller uten sol eller salmer, appelsiner eller egg. Men det hadde vært flott om man gjør mer enn bare å finne på historiske tradisjoner det i motsetning til jødiske og kristne ikke er kilder for.

Eller fortsetter å spre de sedvanlige oppslagene om at Jesus ikke har eksistert. For påsken er fortsatt agurktid for argumenter mot Jesus. Igjen er det historikeren psykologen Valarie Talarico som er opptatt av ateistaktivisten David Fitzgeralds med en iver Freud muligens kunne sagt noe om.

Morsomt med memer, men grunner til at historikere ikke bygger en stor argumentasjon på likt og ulikt av utenombibelske kilder.

En som har sagt svært mye om dette er min favoritt ateistblogger Tim O'Neill som heller ikke denne påsken legger noe i mellom i omtalen av Fitzgeralds forunderlige fremstillinger.

Hvor Fitzgerald  kommer fra, ser vi når han vedgår at han ikke bare mener det er gode grunner til å avvise en historisk Jesus, men at det ikke er noen som helst mulighet for at en historisk Jesus kan ha eksistert.

Honestly, I’d put it even more strongly than that – now, I actually can’t see how there even could have been an actual Jesus.

Forutsigbart nok legger han dermed  opp til at alle fagfolk (og det er alle unntatt en halv håndfull) med relevant utdannelse som uansett livssyn støtter en historisk Jesus (som en jødisk forkynner, ikke Guds sønn), bevisst eller ubevisst er med i en apologetisk konspirasjon.

De er revet med i et spill styrt av kristne, slik at de verken ser eller våger å se, de eh ... klare argumentene Fitzgerald  legger på bordet.

Ikke minst for hvor viktig det er for kristne å tvilholde på at Jesus har eksistert.

Outsiders can debate all they want, but Christians need to believe that Jesus was real, and defenders of the faith line up a series of proofs that they claim settle the question.

Mens det ikke ser ut til å falle ham inn at man har enda klarere bevis for at mens kristne kan diskutere dette så mye de ønsker, synes enkelte andre ganske så avhengige at å tro at Jesus ikke har eksistert.

Noe som fort fører til spørsmålet om hva de egentlig frykter om de skulle vedgå at en historisk Jesus har eksistert. Oppfatter de da Det nye testamentet som så overbevisende at de ikke kan avvise resten?

Heldigvis gjennomskuer Tim O¨Neill spillet, noe som i strømmen av påstander og besnærende argumenter krever blikk for detaljer og det store bildet, for kilder og kjepphester.

Og et par dusin studiepoeng historie.

Går man til en annen som har det, den norske historikeren Per-Bjarne Ravnå, ser vi at heller ikke han er spesielt enig med disse mytemenneskene.

På en Langfredag kan det dermed være greit å avslutte med et utsagn fra hans bok om den historiske Jesus. Det handler ikke om "tro", men om hva vi kan vite.

Det er én ting vi vet helt sikkert om Jesus, og det er at han ble korsfestet. 

Kort sagt fordi det hadde vært for flaut for tilhengerne i datidens æreskultur å dikte opp fra scratch et så skammelig nederlag for Messias som å bli korsfestet av romerne.

Og blir man korsfestet, taler mye for at man har eksistert.

Liv i media

Med funnet av fem nye "eksoplaneter", altså planeter utenfor vårt solsystem, gikk det som det måtte. Telefonen fra Vårt Land kom mens jeg laget lunsj søndag, noen raske kommentarer senere var mandagens hovedoppslag klart, om at Kristendom og utenomjordisk liv lar seg forene.

Oppdagelsen av nye planeter er «dårlig nytt for Gud», mener tidligere rådgiver for Det hvite hus. – En vanlig misforståelse, mener forfatter Bjørn Are Davidsen.

Det begynner å bli en vane at Vårt Land ringer om dette. Forrige gang var august 2015 og det var også temaet i den første i en nystartet serie faglige artikler i januar 2004, under den dengang usedvanlig vittige overskriften Tro og liv.

Temaet er ellers omtalt her på Dekodet med jevne mellomrom.

• Desember 2011, basert på sedvanlige misforståelser i Dagbladet og Nettavisen
• Juni 2012, basert på et facebook-meme om "religiøs arroganse" 
• Mars 2013, om et innlegg jeg hadde i Dagbladet om saken
• August 2015, om pussige påstander fra nettopp denne tidligere rådgiveren for Det hvite hus 

Og så er det et eget kapittel om liv på andre planeter i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø (2010) og et delkapittel i Evolusjon eller kristen tro? (2016), lansert rett før jul.

Så da skulle man kanskje tro at det ikke var nødvendig å nevne det igjen?

Ikke helt.

Siden man leser hverandre og det med noen smuler ulike briller, kommer også andre aviser på banen. I noe så objektivt og treffsikkert som (her er det bare å holde seg fast) ... humorspalter.

Mer presist snakker vi om Klassekampen og deres På teppet i dag. 

Noe som gjør at i det minste bakteppet er klart. 

Dette handler likevel ikke bare om de vanlige fordommer mot kristen teologi og tenkning (som altså ikke er science fiction) der Klassekampen faktisk har skilt seg positivt ut i noen år. I stedet observerer vi stadig en til dels imponerende mangel på innsikt om samtalen i historien om dette. 

For ikke å si hukommelse som en gullfisk.

Humoren blir ikke mindre for en som har vært med på science fiction-kongresser med bl.a. debattpaneler om dette i snart 40 år. Noen også med Klassekampens tidligere science fiction-ekspert Trond Øgrim til stede, før han gikk bort i 2007 og ikke lenger kunne ta replikk på andre journalister. 

Det synes også ukjent for spaltisten at det allerede finnes et utall romaner om Jesus og kristen tro i verdensrommet, for ikke å si på eksoplaneter, enten de handler om middelalderen eller ikke. 

Den svært så reflekterte og kunnskapsrike kristne litteraturhistorikeren C.S. Lewis skrev tre romaner om dette på 1930- og 40-tallet. 

Den mangfoldige Philip José Farmer berørte stadig utenomjordiske og religion i mer eller mindre outrerte fortellinger.

Robert A. Heinlein la lite i mellom når han skildret en heller psykedelisk hippie-Messias fra Mars i Stranger in a strange land.

For å nevne noen.

Om ikke annet bekreftes at temaet går i bane med stadig kortere omløpstid. Noe som flere enn astronomer kan oppleve en og annen pikoparsec pussig. 

Første juledag er ikke vintersolverv

Selv om man ikke feiret vintersolverv i Norge for tusen år siden, enten man var kristen eller ei, stammer da julefeiringen 25. desember uansett fra en eldre fest? 

Det må da være skikkelig sjåvinisme å hevde at julen er kristen?

Ja, mange kan mistenke at det eksisterte fester også før det fantes kristne. Til og med vinterfester. Tenk deg en slik som varer nesten en uke. Med lys, gaver, nøtter, dadler og fiken, kaker med dyr- og menneskefigurer.

Nei, det er ikke norsk jul i 2016, men den romerske desemberfesten Saturnalia for to tusen år siden.

Man må ha ganske mye marsipan mellom ørene for ikke å se at dette er den egentlige bakgrunnen for en fest rundt vintersolverv verden over.

Eller kanskje det ikke er fullt så enkelt? 

Noen kan nok ta et hint fra at dette opprinnelig ikke var en vinterfest. Den startet som en innhøstingsfest, til ære for jordbruksguden Saturn. Med århundrene ble Saturnalia skjøvet på til desember, og endte i praksis som en stor vinterfest, selv om Saturn ikke var knyttet til vintersolverv. 

Og selv da den varte ikke feiringen lenger enn til 23. desember.

Det tidligst bevarte sporet etter en romersk fest på datoen 25. desember er en litt vag oppføring i Philocalus' kalender, en almanakk for året 354, "N.INVICTI.CM.XXX". Hvilket kan utlegges til at "30 leker ble bestilt til festen til den uovervinnelige", normalt forstått som Sol Invictus.

Selv om datoen kan være noe uklar, er imidlertid en slik fest ikke omtalt før under den mer enn noen dadler utsvevende keiser Elagabalus tidlig på 200-tallet. Populariteten var ikke større enn at han måtte tvinge ledende romere til å delta og selv gå demonstrativt i spissen. 

Det kan likevel være andre forhold enn tvungne julegudstjenester som gjorde at han ble myrdet før han fylte 20.

Dyrkingen av Sol Invictus kom til heder og verdighet igjen under keiser Aurelius i 274, men vi finner tidligere tradisjoner enn dette for datering av Jesu fødsel. En av disse er knyttet til en jødisk tradisjon for at profeter og religiøse ledere døde samme dato som de var blitt unnfanget. 

Siden man mente at Jesus ble korsfestet 25. mars, trengte man ikke doktorgrad i medisin eller matte for finne fødselsdagen. 25. desember er dermed nevnt rundt år 150 hos biskop Theophilus (115-181) og senere hos Origen (153-217) og Hippolytus (170-240).

Samtidig er det ingen grunn til å undervurdere hvor mye enkelte deler av den romerske Saturnalia-festen som fulgte med på lasset. Dess større feiring, dess lettere for å overleve kulturskifter. Festen var ikke over selv om Saturn ble redusert til en planet, men man trengte nok mer enn kosmetiske endringer da Romerriket ble kristnet. 

Med forbehold om hvilke julebord du er vant til, er det grunnen til at vi ikke lenger har noen vinterfest med orgier, stripping og gambling, for ikke å si menneskeofring.

Ikke alle vil være overrasket over at italienere likevel tok vare på festmaten.

Filmanmeldere og fakta

For oss som vokste opp på 70-tallet gjorde Olsenbanden at vi leste filmanmeldelser med motsatt fortegn.

Dess mer kritikerne mislikte en film, dess bedre visste vi at vi måtte se den.

Grunnen var ikke bare ulik humor, men utfordringen når anmeldere foretrekker Bergman fremfor Bond, Eisenstein fremfor Egon. I dag har jeg mindre grunn til å lese anmeldelser på denne måten, sikkert også fordi min smak er noen millimeter annerledes enn for førti år siden.

Men selv når anmeldere er utidige nok til å ha en annen smak, er det liten grunn til å blåse seg opp. Derimot øker oksygeninntaket når de bryter med allmenne fakta. Det blir ikke bedre når bakgrunnskompetansen mangler - noe som inntreffer oftere dess mer anmelderen tror han er lommekjent med filmens tema eller sjanger.

Som for sommerens Legend of Tarzan. Altså en person mange anmeldere er sikre på at de kan det meste om. Dermed ingen grunn til å sjekke annet enn hva anmeldere i store aviser skriver.

De vet at Tarzan ble oppdratt av gorillaer, knapt kan snakke i annet enn enstavelsesord og langdryge brøl, alltid går i lendeklede og viser at det må en hvit mann til for å redde svarte og jomfruer i nød.

Kort sagt lavpannet underholdning som ikke blir bedre av sjåvinistiske uttrykk for vestlig kolonialisme og maskulin selvgodhet.

Er filmen annerledes på noe punkt, avslører den en pinlig tidsriktig revisjonisme. Dess større grunn til å slå seg på brystet og brøle.

Man har kort sagt ikke lest en eneste Tarzan-bok. Eller eventuelt gjennom heller fargede briller.

Dermed er det i 2016 like forutsigbart at en Tarzan-film kan slaktes med samme iver som mangani i en Dum-Dum-dans, som at mye av kritikken av - og ikke minst innstillingen til - filmen bygger på myter.

For en anmelder er det selvsagt en fordel. Man slipper å følge så nøye med på filmen. Mye virker skrevet på forhånd. Anlegger man en passe kynisk holdning og sper på med finurlige ordspill, er man garantert friske overskrifter og ingresser.

Og å deise pladask i bakken når folk flest ser filmen.

Dermed er det få nyere filmer der kritikere har skilt større lag med publikum enn denne, i øyeblikket Critics 35% (5 av 10 poeng ) og Fans 74% (4 av 5 poeng) på Rotten Tomatoes. Det er imidlertid et godt tegn at scorene har steget etterhvert som stadig flere faktisk ser filmen.

Likevel farges mange anmeldere av at Tarzan representerer alt vi har lært å forakte.

Like another great English literary hero, James Bond, Tarzan also taps into latent notions of colonialism and Great Britain’s cautiously cozying up to what it considered more exotic cultures.
................. 

In the DNA of the character is the idea that a clever white man can bring order to the “dark continent” through his own brand of clearly delineated, culturally specific morality.

Liker man Tarzan, er man kort sagt ufølsom for imperialisme og europeiske overgrep. Og selv om den nye filmen har svært så positive svarte hovedpersoner, er det bare et spill for galleriet.

En Tarzan-film er egentlig rasistisk, selv når den ikke er det.

Og enda verre (her er det bare å holde seg fast), anakronistisk.

Tarzan encounters African tribes and Samuel L Jackson – the go-to actor for any film that wants to make sure black people buy tickets – is shoehorned in as a real-life historical figure named George Washington Williams. 

So, a story that’s usually about Europeans conquering the untamed wilderness now has a few more black people in it. Does that make Tarzan less anachronistic?

Enten du er svart eller hvit, har du altså latt deg lure hvis du liker filmen. Du er verken oppegående eller oppdatert.

For andre seere skuffer filmen fordi det ikke er den Tarzan de er vante til, enten det er Disney- eller Weissmuller-versjonen. Ikke er den søt, ikke er den nostalgisk, ikke går Tarzan i lendeklede.

Er det ikke en søt tegnefilm, blir stemningen sur. Kommer ikke Tarzan-brølet hvert femte minutt, er det ikke ørens lyd å få. Går han ikke lendeklede, sønderriver man sine klær.

Snakker Tarzan mer enn enstavelsesord, vet man ikke hva man skal si.

Noe som bekrefter at man verken har lest Edgar Rice Burroughs originale bøker, Russ Mannings spenstige serier, eller Joe Kuberts noe mer brutale (eller realistiske for å si det eufemistisk) eller enda mer moderne og ... mindre Disney-inspirerte serier.

Dermed er det en samfunnsplikt å liste noen feller anmeldere av Legend of Tarzan kommer til å gå i, med krok, snøre og søkke.

1: Gamle Tarzan-filmer handler om Tarzan

Nei, de fleste handler om en konstruert figur fra 1930-tallet, i en serie stort sett B- og C-produksjoner med få andre likheter med de litterære foreleggene enn navnet og jungelen. Bøkenes Tarzan er som tegneserienes, intelligent og kunnskapsrik, selvstendig og snarrådig. Han nærer en sterk avsky for alt som smaker av dobbeltmoral og renkespill, noe han stort sett kun finner i de hvite sivilisasjonene han møter, i og utenfor bortgjemte daler i Afrika.

Dette er ikke bare noe man ser 80 år senere. Det var like opplagt på 30-tallet også for Edgar Rice Burroughs. I irritasjon over Weissmullers idiotfremstilling lar han Tarzan i slutten av Tarzan and the Lion Man besøke Hollywood for å bli vurdert i rollen som, ja, Tarzan.

"Hello, Ben!" the casting director greeted Goldeen. "I think I've got just the man for you. This is Mr. Clayton, Mr. Goldeen."
"For what?"
"For Tarzan."
"Oh, m-m-m."
Goldeen's eyes surveyed Clayton critically for an instant; then the production manager made a gesture with his palm as though waving them away. He shook his head. "Not the type," he snapped. "Not the type, at all." 

2: Tarzan er en lavpannet analfabet

Nei, han er intelligent og velartikulert, i motsetning til enkelte regissører av amerikanske B-filmer.

I sin barndom lærte Tarzan til og med å lese på egen hånd ved å studere ABC-bøkene etterlatt i foreldrenes hytte, og senere et utall kjente og høyst ukjente språk.

Tarzans kjennetegnes like mye for intelligens som Sherlock Holmes.

Selv ikke i filmene sies "Me Tarzan, You Jane". Noe så knotete ville uansett vært utenkelig i noen bok, selv ikke i den første der han lærer å skrive engelsk, men snakke ... fransk.

En vri pussig få filmanmeldere plages med at har manglet på lerretet.


3: Tarzan-forfatteren er en lavpannet analfabet

Burroughs er muligens ikke den amerikanske forfatteren med høyest IQ eller utdannelse, men bøkene berører stadig historie og naturfag med mer enn noen knivsegger innsikt, spesielt biologi.

Og ikke alltid uten understatements og humor som biologen i Tarzan and the Lion Man.

"I had always been intrigued by Lamarck's investigations and later by Darwin's. They were on the right track, but they did not go far enough; then, shortly after my graduation, I was traveling in Austria when I met a priest at Brunn who was working along lines similar to mine. His name was Mendel. We exchanged ideas. He was the only man in the world who could appreciate me, but he could not go all the way with me. I got some help from him; but, doubtless, he got more from me; though I never heard anything more about him before I left England.

Noe som altså løser gåten om hvor Mendel fikk troen på arvelæren fra. Og understreker hvor nærmest religiøst opptatt Burroughs var av evolusjonslæren og udødelighet.

"I determined that heredity could be controlled through the transference of these genes from one individual to another. I learned that the genes never die; they are absolutely indestructible—the basis of all life on earth, the promise of immortality throughout all eternity. 

Og hans evne til å la gale vitenskapsmenn rable som bare de kan.

"I was certain of all this, but I could carry on no experiments. Scientists scoffed at me, the public laughed at me, the authorities threatened to lock me up in a madhouse. The church wished to crucify me.

For krimlesere kan det også være interessant at fingeravtrykk er et sentralt poeng i de første to Tarzan-bøkene, noe ingen filmanmeldere kommer til å nevne.

4: Tarzan er propaganda for kolonimakten

Mens filmanmeldere nok heller burde vært propaganda for research. Det er få skikkelser det er lettere å skrive fantasier om enn Tarzan. Det blir ikke vanskeligere hvis man føler seg forpliktet på - eller viktig av - analyser i nymarxistisk ånd.

Og ikke kjenner Tarzan fra mer enn gamle filmer man har lest om.

I realiteten har Tarzan i bok etter bok, i tegneserie etter tegneserie, og i opptil flere filmer, kjempet mot imperialisme og inntrengere.

Enten de er russere eller tyskere, japanere eller arabere.

Enten de er på safari eller gulljakt, fra USA eller enda mer bortgjemte sivilisasjoner med gale og grusomme etterkommere av alt fra romere til korsfarere.

Burroughs skrev bøkene et godt stykke på vei som sivilisasjonskritikk, inkludert oppgjør med brutale og selvgode hvite, brune, svarte eller gule, langhalete eller langhårete, mytterister eller adelsmenn, filmteam eller forbrytere, kvinner eller menn.

Tarzans sympati er ikke på sivilisasjonens side, men sin egen.

Han er friest når han er alene i jungelen.  Hans mest heroiske medspillere er de i aller høyeste grad innfødte svarte Waziriene, den eneste større gruppe mennesker han trives med.

Men her har faktisk norske filmanmeldere en liten unnskyldning. På første side i første Tarzan-bok på norsk, kan vi lese at John Clayton sendes i "et bestemt oppdrag til en av koloniene" i Afrika. Den forkortede norske teksten røper imidlertid ikke hva oppdraget er.

Dermed er det fritt frem for norske lesere å spekulere i hvilke grufulle overgrep mot de innfødte Tarzans far skulle utføre.

Vi må til originalteksten for å finne svaret.

From the records of the Colonial Office and from the dead man’s diary we learn that a certain young English nobleman, whom we shall call John Clayton, Lord Greystoke, was commissioned to make a peculiarly delicate investigation of conditions in a British West Coast African Colony from whose simple native inhabitants another European power was known to be recruiting soldiers for its native army, which it used solely for the forcible collection of rubber and ivory from the savage tribes along the Congo and the Aruwimi. The natives of the British Colony complained that many of their young men were enticed away through the medium of fair and glowing promises, but that few if any ever returned to their families. 

The Englishmen in Africa went even further, saying that these poor blacks were held in virtual slavery, since after their terms of enlistment expired their ignorance was imposed upon by their white officers, and they were told that they had yet several years to serve. 

And so the Colonial Office appointed John Clayton to a new post in British West Africa, but his confidential instructions centered on a thorough investigation of the unfair treatment of black British subjects by the officers of a friendly European power. Why he was sent, is, however, of little moment to this story, for he never made an investigation, nor, in fact, did he ever reach his destination

Den første Tarzan-boken er altså like revisjonistisk som den seneste filmen. Og det er vanskelig å unngå konklusjonen at den nettopp refererer til den belgiske Kong Leopolds overgrep i Kongo fra
1880-tallet, der første bok starter.

5: Tarzan forsvarer Europa mot hedendom eller gudløshet

Hvis det er en form for tro bøkene forsvarer, er det Burroughs' usvikelige tro på evolusjonslæren med den britiske overklassen som dens ypperste uttrykk. 

Bøkene mangler ikke oppgjør med religion, inkludert kristne sekter. Det er en naturlov at religion handler om gale yppersteprester (eller enda oftere prestinner) som ofrer mennesker til gudene, særlig unge damer. Muslimer driver slavehandel. Kirken forfølger vitenskapsmenn.

Heldigvis gjennomskuer Tarzan ved sin intelligens renkespillet, ondskapen og uvitenheten.

6: Tarzan ble oppdratt av gorillaer

Det følger full garanti med at filmanmeldere flest vil fortelle at Tarzan vokste opp med gorillaer. Noe som igjen bekrefter at man ikke har lest en eneste Tarzan-bok eller ikke er kjent med hvor opptatt Burroughs er av evolusjon.

Myten blir ikke mindre av at gorillaer fremstilles som Tarzans livsfarlige fiender.

I første bok gjøres det klart at han i stedet vokser opp med en ukjent apeart, mangani, På noen områder nærmere mennesker enn gorillaer, med både språk og enkle former for kultur, inkludert den allerede omtalte dansen om Dum-Dum-trommene.


7: Hylet er typisk og talende for Tarzan som figur

Siden det ikoniske Tarzan-hylet ikke dukket opp før i 1932, altså etter den sekstende boken og tyve år etter første fortelling, og det kun på film, kan nok tenkes mer typiske trekk.

Ja, det stemmer at Tarzan i bøkene noen ganger istemmer noe som kalles hanapenes seiersbrøl, men det er verken særegent for ham eller for å påkalle oppmerksomhet.

Hylet er en filmeffekt som tok så mye av at den nå brukes i helt andre filmer, ofte som comic relief. Altså typisk og talende for filmregissører.

8: Bøkene er barn av sin tid

Denne myten er nok nærmere sannheten, på samme måte som mange filmanmeldere er barn av sin tid.

Men at noe er barn av sin tid, betyr ikke at alt er høyst ukorrekt eller at alle påstander man hører om dette er rett. Og siden de fleste lesere i dag er barn av en annen tid, skal det godt gjøres å la seg rive med av mer eller mindre skjeve syn på kvinner, gorillaer og russere, med et lite forbehold om sistnevnte.


9: Tarzan-fans tror dette er stor litteratur

Nei, men de vet at Tarzan er stor myte.

Noe som ikke er carte blanche for at filmanmeldere sprer myter om Tarzan.

Mot normalt

Det mangler ikke oppslag i media om en såkalt "sosial test" der den hollandske YouTube-kanalen
Dit Is Normaal kamuflerte en Bibel som Koranen og leste opp noen heller friske vers.

Dagbladet er av de norske avisene som nevner dette.

- Vi lagde videoen for å teste folks syn på enkelte religioner, sier Spoor til Dagbladet.
Gutta bak kanalen Dis Is Normaal plukket ut en rekke vers fra Bibelen som står i sterk kontrast til vestlige normer og verdier, og lot folk på gata i Nederland tro at det var fra islams hellige skrift, Koranen. 

«Når en mann ligger hos en annen mann som en ligger hos en kvinne, da har de begge gjort en vederstyggelig gjerning; de skal late livet, deres blod være over dem!» (3 Mosebok 20:13) 

- Jeg skjønner ikke at noen kan tro på dette, sier en av intervjuobjektene når de hører verset.

Ikke overraskende fremstilles "testen" som et oppgjør med fordommer mot islam. Den viser at mange tror at slike vers bare finnes i Koranen og at islam følgelig bygger på en spesielt voldelig bok.

Når det avsløres at Bibelen er minst like ille, trenger vi å ta et oppgjør med våre egne fordommer og bakgrunn.

Men testen viser også flere fordommer som muligens er vel så typiske og kan være enda vanskeligere å vende.

Vi aner mer enn en undertone av at kristne tradisjonelt forholder seg til Bibelen slik muslimer tradisjonelt forholder seg til Koranen. Mens nettopp forskjellene er vesentlige for å forstå hovedstrømmer i kristen og muslimsk tro.

Det handler om mer enn fotnoter om man oppfatter Bibelen som skrevet av mennesker i tiden (og dermed må forstås bl.a. ut fra når den er skrevet) og Koranen som evig og skapt i himmelen, hevet over tid og sted.

Skal man sammenligne Bibelen og Koranen, er det altså feil og fordummende kun å se på tekstene.

Den tydeligste fordommen er likevel at disse bibelversene handler om kristen tro.

Vi ser det på You Tube-kanalen hos Dis Is Normaal selv (som også er ansvarlig for grammatikken).

The Islam has been under huge scrutiny lately and is often criticised for being an aggressive religion... but what about Christianity?

Dagbladet er ikke snauere.

I kjølvannet av terroraksjonen i Paris forrige måned pekte enkelte på vers fra Koranen som de mente rettferdiggjorde vold. 

Med det i tankene bestemte Alexander Spoor og Sacha Harland fra Holland i Nederland seg for å utføre et sosialt eksperiment, for å sjekke om folk dømte islam uten å være kritiske til sin egen kristelige tro.

Huffington Post er enda tydeligere.

A revealing social experiment in Holland has judged people's responses to Christian Bible passages when they're presented as being part of the Quran. 

In an effort to highlight the extent to which we generalise our perceptions of Islam whilst being ignorant to the extremities of Christianity, the duo behind viral Youtube channel Dit Is Normaal hid Old Testament passages in a book labelled "Holy Quran".

Dette gjentas to ganger til i en artikkel på færre enn ti avsnitt.

Upon being told that the phrases came from the Christian Bible and not the Holy Quran, those taking part in the informal experiment reacted with surprise. 

"It's all just prejudice really, I always try not to be prejudiced myself but apparently I already am," one man said. 

While one woman reflected: "Of course I’ve heard Bible stories when I was young and I went to a Christian school, but I really had no idea this was in there."

Nei, og det er kanskje ikke så rart siden disse versene dels ikke handler om kristen tro og dels ikke er relevante for dagens debatt.

Tre av de fire versene som trekkes frem er tvert i mot fra det som kristne kaller for Det gamle testamentet, og jødene for Tanáhk.

Siden hovedstrømmen av kristne kirkesamfunn verken følger de rituelle, religiøse eller politiske lovene for den gammeltestamentlige staten Israel, er disse versene altså uten relevans.

At mange siden oldkirken i stor grad også har lest slagscenene i Det gamle testamentet som allegorier og det har vært drevet bibelkritikk i århundrer, betyr at det er noen generasjoner siden det var særlig mange dører å slå inn.

Kristne er verken forpliktet på disse versene, eller leser dem spesielt bokstavelig.

Det er også et par tusen år siden jøder fulgte Tanáhk. Det ligger atskillig titusener Talmud-tolkninger mellom den førantikke staten Israel og dagens jøder.

Hva så med det ene av de tre versene som faktisk er fra Det nye testamentet, om at kvinner skal underordne seg og ikke kan være lærere?

Man kan si mye om slike vers, men de er verken spesielt bloddrypende eller former vesten i dag. Vi trenger ikke å ta et oppgjør med dem i 2015 for å skape moderne samfunn, verken i Norge eller Nederland. 

Og de har heller ikke vært til hinder for en gjennomgripende forståelse av at kvinner og menn er prinsipielt likeverdige, siden vi overfor Gud verken er "kvinne eller mann, jøde eller greker" (Paulus brev til Galaterne 3,28). 

Noe som er blant grunnene til at forholdet mellom kvinner og menn i vesten har vært kjennetegnet av andre ting enn harem og burka, steining og enkebrenning.

Dermed kan man spørre hva denne testen faktisk viser.

At Koranen ikke er så farlig som Tanáhk og at det dermed ikke er grunn til å ta et oppgjør med koranvers som løftes frem av islamister?

At jøder er livsfarlige og/eller idioter som vi bør passe oss skikkelige for?

At all religion er farlig?

At folk flest er dumme/uvitende?

Alt sammen på én gang?

I hvert fall er det hevet over tvil at media lar seg dra etter nesen, når man lukter kristenmanns blod.

Det er helt normalt.

Skittent spill i Levende Historie

Ikke mye er sikrere enn banken, men myter om kirkehistorien i populærvitenskap og kommentarfelt er som amen i kjerka.

Senest ut er Levende Historie som slår fast på forsiden at "Romersk dyd ble kristen synd". Nå kunne man tenke seg mange ting dette handlet om, fra gladiatorkamper til tempelprostitusjon. 

Men det hadde jo tatt seg ut å velge noe som fikk kristen tro til å stå for noe i nærheten av positivt.

Dermed handler det om bad og vask. Kristne var selvsagt så opptatt av det åndelige at de så personlig hygiene som synd. På 1600-tallet var vann rett og slett "ansett som livsfarlig", noe som gjorde at Solkongen Ludvis 14. i følge anekdoter kun badet to ganger i livet.

Artikkelen har ikke overraskende fått overskriften Stank av fortid. 

Ingressen slår fast at 

I middelalderen så kirken en skitten kropp som tegn på en ren sjel. Glemt var arven fra antikken, da renslighet var en dyd.

Spillet er altså det vanlige, selv om det oftest er bakhodet som setter reglene. Man velger ett eller annet som alle vet er bra (som vitenskap eller katter) og presenterer det som noe de kristne (denne interessante gruppen) er eller var i mot. 

At kristne så endret synspunkt, bare viser hvor rørete og rare de er.

Spillet er sjelden ferdig før man har forvrengt historien eller (for å være mindre misantropisk) er så inkompetent at man misforstår nok til å gi andre æren for at dette kom på fote igjen.

Artikkelen handler denne gang om den romerske tradisjonen for offentlige badeanlegg, en tradisjon som varte like lenge som romerriket. Selv om man tradisjonen tro skriver som om det kun handlet om vestromerriket, altså sånn noenlunde dagens Vest-Europa, unntatt Skandinavia. 

Da dette kollapset i på 400-tallet var det slutt på storhetstiden for badene i vest. Grunnen var enkel og nevnes i bladet. Vestgotere og andre folkevandrere på erobringstokt ødela akvaduktene som førte vann til hundrevis av bad i Roma og andre byer. 

Da de hadde erobret makten fra vestromerne, hadde de ikke motivasjon eller kompetanse til å gjenoppbygge nøyaktig oppmålte akvadukter som i stedet ble beleilige steinbrudd for enklere prosjekter.

Men i Levende Historie er strukturelle endringer en bisak. I stedet fremheves at dette ble en kjærkommen anledning for kristne til å gjøre det de lenge hadde drømt om, å slutte å vaske seg: 

For mange av de kristne, som lenge hadde sett med ublide øyne på romernes kropssfikserte og syndige badevaner var dette ingen ulempe. Snarere tvert i mot. Nå var det kun sjelen som skulle være ren, og det skulle man poengtere ved å neglisjere kroppen så godt det lot seg gjøre. Jo skitnere og mer skabbete man var, desto frommere var man.

Det ble ikke bedre på 600-tallet i kjølvannet av arabiske erobringer. Forbindelsen til det rikere østromerriket ble kuttet. Pirater gjorde Middelhavet og dermed handelen utrygg. Økonomien raknet, byene forfalt eller ble fraflyttet for å unngå raid etter slaver. 

Det var ikke penger igjen til å bygge, drive eller vedlikeholde større offentlige bygg. Noe som inkluderte de til dels gigantiske badeanleggene som romerske rikfolk hadde sponset i århundrer.

Men det forhindret ikke mange mindre badeanlegg fra å fortsette. Eller konger og keisere som Karl den store rundt år 800 fra knapt å gjøre annet enn å bade. I Einhards biografi fortelles at Karl den store

enjoyed the exhalations from natural warm springs, and often practised swimming, in which he was such an adept that none could surpass him; and hence it was that he built his palace at Aix-la-Chapelle, and lived there constantly during his latter years until his death. He used not only to invite his sons to his bath, but his nobles and friends, and now and then a troop of his retinue or body guard, so that a hundred or more persons sometimes bathed with him.

Nå betyr ikke det at hundremannsbassenger var utbredt på den karolingske landsbygda. Men siden nettopp økonomisk og politisk utvikling er viktige temaer for historikere, kunne man vente at Levende Historie vasket frem den type perspektiver. 

Det beste av populærvitenskap viser hvordan dyktige historikere tenker om og analyserer utviklingsløp. Det verste forsterker fordummende fordommer og stereotypier.

Dessverre er ikke det første grepet brukt i Levende Historie. 

I stedet for å se på konsekvenser av økonomi og politikk, kompetanse og kultur, erobringer og handelsbarrierer, legges vekt på marginale skikkelser, anekdoter, tunnelsyn og enøyde briller. 

Der er det ikke folkevandringer og økonomi, fyrster og keisere, paver og prester som driver historien. Det er asketer i ørkentrakter der det er mange grunner til ikke å sløse med vann. 

Et slik ekstremt syn i badesammenheng finner vi spesielt hos Eusebius Hieronymus Sophronius (347-420) som dermed alltid siteres. Selv var han fra Kroatia, men tilbrakte noen år i Syria og endte som eremitt nær Betlehem. Han skrev og forkynte mye om mangt, deriblant også noe om askese og livsfornektelse.

Til liten effekt. 

Selv om hans formaninger fra ørkensanden om dette stadig siteres, dannet han ingen skole. Hieronymus etablerte ikke noe kloster. Han ledet ingen munkeordener, selv om han hadde noen venner som lyttet andektig, særlig de fra sosieteten som hadde kvaler for et heller utsvevende liv. 

Han påvirket likevel mest som oversetter og bokelsker, ikke som rådgiver i vann og avløp.

Det er kort sagt ikke typiske oppfatninger som trekkes frem i Levende Historie.

"Jeg kan lukte en hellig mann på flere kilometers avstand", skrev kirkefaderen Hieronymus. Den hellige Hieronymus (ca. 342-420) var det vi i dag ville kalle en radikal kristen, som også talte varmt for at kvinner skulle avstå fra sex. På hans oppfordring ble nonnene på det sterkeste advart mot å vaske seg: "Ren kropp og ren kjole er tegn på en uren sjel".

Han kan dermed ikke ha vært veldig fornøyd med at bading var helt vanlig og ikke kontroversielt i følge de som har gjort noe så radikalt som å se på kildene, slik Jenne Heise oppsummerer i en lesverdig oversikt.

"The 'Apostolic Constitutions,' an old episcopal manual originally compiled about the beginning of the third century of our era, look upon the use of the bath as quite a manner of course, and only provide against certain abuses... The early Fathers, in general, had no objection to baths being used for cleanliness or health . . ."

Oppfatningen at man i middelalderen avsto fra å bade er på tvers av kildene, dum og latterlig slik Heise siterer Thomas J. Shanan kommentar i hans The Middle Ages: Sketches and Fragments.

One of the most stupid calumnies on the manners of the Catholic Middle Ages that bathing was forbidden, that it was seldom practiced, and the like.

Like bak mål som påstanden om at man brukte krydder for å kamuflere dårlige råvarer.

Like the nonsensical idea that spices were used to disguise the taste of rotten meat, the idea that bathing was forbidden and/or wiped out between the fall of Rome and the Enlightenment has been touted by many gullible writers, including Smithsonian magazine.

Men selv i det magasinet vedgås at det finnes paver som ikke bare tillot folk å bade, men anbefalte det.

However, even the Smithsonian in the person of Jay Stuller has to admit that "Gregory the Great, the first monk to become pope, allowed Sunday baths and even commended them, so long as they didn't become a 'time-wasting luxury' . . . medieval nobility routinely washed their hands before and after meals. Etiquette guides of the age insisted that teeth, face and hands be cleaned each morning. Shallow basins and water jugs for washing hair were found in most manor houses, as was the occasional communal tub..."

Hvordan svømmer så Levende Historie rundt uomtvistelige kjennsgjerninger? Hvordan i all verden kan det ha seg at de aller fleste kristne likevel vasket seg, hvis kirken faktisk oppfattet "en skitten kropp som tegn på en ren sjel", slik det uten omsvøp og badekåpe slås fast i ingressen?

Var kristne så dumme at de ikke skjønte sitt eget beste? Kirken så tafatt at den ikke klarte å få folk til å gjøre som den sa?

Artikkelforfatteren Nelly Malmanger med såpass relevant historikerbakgrunn som "mote, design og ledelse" må ha klødd seg skikkelig i hodet. Løsningen er å fremstille det som et stort ... paradoks.

Men paradoksalt nok vasket disse samme nonnene og munkene syke og fattige som søkte til klostrene. De innså med andre ord at ikke alle kunne ha den samme asketiske standarden som dem selv, og at for vanlige kristne var renslighet både godt og helsebringende.

Noe som altså betyr at motejournalisten som skriver i Levende Historie vet at de fleste vasket seg både titt og ofte. Det var nok mange slags "stank av fortid" i antikken og middelalderen, men ikke først og fremst av mangel på bading.

Og det meste av protestene mot bad handlet om utskeielser og utsvevende adferd ved større offentlige badeanstalter, ikke om vasking i seg selv. Vi snakker kort sagt ikke om Tøyen-badet, men om noe som til tider minnet mer om en blanding av bar og bordell, julebord og strippeklubb.

Det er ikke lettere å komme unna at de som styrte og bestemte i kirken faktisk badet enda mer. Hun ser dermed ingen annen utvei enn å si at de ikke var like ... selvoppofrende som munkene.

For mens munkene konkurrerte om å være skitnest og mest lusete, bygde paven og biskopene private palasser med flott badeanlegg. Da biskop Sissinius (d.d 426 e.Kr.) ble spurt hvorfor han badet to ganger hver dag, svarte han lakonisk: "Fordi jeg ikke har tid til å bade tre ganger."

Til tross for at man i avsnittene over understreket at renslighet var vanlig, fortsetter artikkelen med at personlig hygiene var noe ukjent og eksotisk for de fleste kristne i tidlig middelalder.

De som så skulle gjøre Europa renere var ... tyrkerne, i følge overskrifen på side 23. Og før det, maurerne som etter invasjonen på 700-tallet bygget arabiske bad og tilhørte "det reneste hjørnet av Europa".

Malmanger har med andre ord ikke anstrengt seg for å finne paralleller til Hieronymus blant maurerne. Den beste forklaringen er at hun ikke kan forestille seg at det er noen slike, siden det jo var de kristne som oppfattet bading som synd.

Hadde hun googlet i tyve sekunder ville hun funnet en Abd Al Malik som i denne perioden uttalte at man burde "flykte fra badene fordi de er en av av heretikernes hus og en av dørene til helvetet".

Verre enn det er at hun overhodet ikke har forstått historien om tyrkere, bad og Europa. Selv om det muligens er desken som har laget overskriften Tyrkerne gjør Europa renere, er også teksten totalt bak mål, for å si det forsiktig.

I Østromerriket, med sentrum i Konstantinopel, overlevde badetradisjonen i form av hamamer, de såkalte tyrkiske badene.

Som er like presist som å si at i aztekerikets Mexico overlevde tacostradisjonen i form av tacos fra Rema 1000, den såkalte fredagstaco.

I realiteten lærte selvsagt ikke østromerne i Konstantinopel å bade av tyrkerne. De var tvert i mot forelegget, den sivilisasjonen som andre forsøkte å etterligne.

På samme måte som araberne noen hundre år tidligere, i og utenfor Spania, oppdaget og overtok tyrkerne romerbadene, stort sett uendret og kalte dem hamam.  At europeere (særlig briter) på 1800-tallet begynte å kalle dem for "tyrkerbad", betyr ikke at europeere på noen måte koblet dem til tyrkere i antikken eller middelalderen.

Heller ikke korsfarerne, selv om artikkelen fortsetter med at

Og nettopp disse badevanene var det korsfarerne tok med seg tilbake til Europa. Ironisk nok var det altså kristendommen, som så iherdig hadde motarbeidet badene, som nå, rundt 1000-tallet, brakte dem tilbake.

Sagt på en annen måte var det ikke badene korsfarerne kom mest i nærkontakt med når de møtte tyrkere. Og de som først kom over større badeanlegg, oppfattet dem ikke som tyrkiske. Da de første korsfarerne veltet inn over det bysantinske riket (altså østromerne) på slutten av 1000-tallet, møtte de over tusen års romerske tradisjoner i og utenfor Konstantinopel.

Uten spesielle endringer med kristningen på 300-tallet.

Dermed er det svært forståelig når artikkelen siterer en engelsk munk som skriver på 1200-tallet at "Filth was never dear to God", selv om man fremstiller dette som en endring, takket være at kirken var blitt ... tryggere som "Europas dominerende religion".

Men så var det altså 1600-tallet og Solkongen. Hva var det så som gjorde at man sluttet å vaske seg?

Svaret var ikke en kristen vekkelse. Det skyldtes ikke nye munkeordener. Ingen fant Hieronymus skrifter i en krok på biblioteket. Paven kom ikke med noen forordninger. Det var ikke noe Luther leste i Bibelen.

I stedet skyldes det medisinske råd i etterdønningene av Svartedauden. Det var ikke i middelalderen man så negativt på bading, men i renessansen. Noe som ikke akkurat gjenspeiles i  ingressen på artikkelen.

Mens det med artikkelforfatterens briller forståelig nok igjen oppfattes som ... paradoksalt.

Paradoksalt nok førte  epidemiene til at folk sluttet å vaske seg, og renessansen (ca. 1300-1600) ble en av historiens verste epoker når det gjelder personlig hygiene. Vann ble bannlyst. Selv hos de rike.

Nå er nok også det en sannhet med modifikasjoner. Endringen skjedde ikke over natten og var til dels ganske lokalisert. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på bading frem til 1600-tallet. Det er ikke gitt at landsbygda fulgte siste ikke-bademote fra Paris.

Mens det er gitt at kristne flest i øst- eller vestromerriket, før og under middelalderen, ikke oppfattet en skitten kropp som tegn på en ren sjel. 

Såpass gitt at et seriøst blad som Levende Historie bør vurdere en ny artikkel, selv om den kanskje ikke trenger å ha overskriften Stank av fordommer og en ingress som slår fast at 

I populærhistorieblader ser journalister en kristen kropp som tegn på en dum sjel. Glemt er arven fra middelalderen, da etterrettelighet var en dyd.