Tenke tanker i tenketanker?

 Eller i tankesmier som det heter på bedre norsk.

De seneste par årene har jeg altså jobbet i Skaperkraft og skrevet ganske mye som du finner ved å klikke her. 

Dette handler om alt fra korte artikler på under en A4-side til notater noen titalls sider om ikke minst konspirasjonsteorier generelt (Konspirasjonsteorier bygger ikke samfunn) og blant kristne (Konspirasjonsteorier i kristne miljøer).

Det er bare å følge med på siden eller få oppdateringer på Facebook om mine og andres artikler, videointervjuer, seminarer og så videre.

Også her går det mot sommerferie, slik at du heldigvis får god anledning til å komme ajour før høsten.

Historieløshet er så 2018

Siden jeg har sagt ja til en sluttpakke på jobben, blir det forhåpentligvis noe mer tid til foredrag og skrivning fremover - selv om jeg allerede er involvert i flere prosjekter i vanlig arbeidstid.

Ett av disse handler om tusenårsmarkeringen av 1030 - der det vil skje en god del også før 2030. I den forbindelse er det alltid interessant å observere myter og misvisninger i en rekke lærebøker og livssynsorganisasjoner om Europas historie.

Ikke minst oppfatningen av middelalderen som en blanding av parentes og mørketid. For mange synes det som om det moderne samfunn oppstod i opplysningstiden fra antikkens aske, som en fugl Føniks.

Dermed hever jeg ikke øyenbrynene så mye når sentrale personer i Human-Etisk Forbund skriver en kronikk som om det ikke skjedde noe av positiv betydning for demokratiet mellom antikken og opplysningstiden. Men det kan være grunn til å skrive noen ord, som jeg gjorde i et tilsvar på vegne av tankesmien Skaperkraft.

Dessverre er nåløyet så trangt at det ikke kom inn i Aftenposten i denne lengden, men det er mindre trangt på denne bloggen.

Historieløst om verdier og folkekirke

Det er historieløst å hoppe rett fra antikken til opplysningstiden, slik Tron Enger og Kaja Melsom gjør i et innlegg om Folkekirken 12.9. Skal vi ta på alvor utviklingen som har gjort at vi ser noen verdier som sanne og helt selvfølgelige, kommer vi ikke utenom betydningen av kristen tro.

Enger og Melsom fra Human-Etisk Forbund (HEF) har dessverre lite substansielt å tilføre debatten om Den norske kirke (Dnk) skal ha noen privilegier som folkekirke. Innlegget blir ikke bedre av mildt sagt grunnløse påstander.

Ja, som Enger og Melsom nevner har selvsagt Dnk en oppgave i «å kjempe for egen overlevelse og å spre sitt budskap». Det er helt på linje med HEF. Men det er ikke et troverdig budskap at folket vender kirken ryggen når altså rundt 70 % fortsatt er medlemmer. Man kan gå ut fra at Enger og Melsom ikke mener at når HEF har under 2 %, betyr det at folket vender ryggen til humanistiske verdier.

Spørsmålet er ikke hvor mye medlemstall endres, men hvilken posisjon og rolle de synliggjør. Likebehandling er et ideal, men alle grupper kan ikke vente helt lik politisk behandling. Vi kan ikke overse avgjørende forskjeller i historie og størrelse. Det er gode grunner til at LO har en annen posisjon enn mange andre arbeidstakerorganisasjoner, og ikke bare fordi hele 22 % av lønnstakerne er medlemmer. Hadde det vært over 70 % ville det vært underlig å hevde at folket vender LO ryggen, selv om medlemstallet gikk nedover.

Så kan og bør man selvsagt diskutere i hvilken grad enkelte grupper bør behandles annerledes, samtidig som vi ivaretar gode menneskerettslige prinsipper. Men i en diskusjon om dette, bør vi bygge på fakta. For iveren synes å ta overhånd når Enger og Melsom hevder at «stadig flere kirker står tomme». Ja, antallet på gudstjenester er ikke like høyt som før, men INGEN kirker «står tomme». Kirkebygg som er lagt ned er tatt over av andre trossamfunn.

Innlegget blir ikke bedre av hvor lettvint man tar på historien. Det er ikke kun en kirkelig fortelling å knytte vitale deler av norsk kultur til kristen tro. Tvert imot er det en ganske sær fortelling å avfeie at demokrati, likestilling og solidaritet har noe som helst å gjøre med kristen tro.

Hevder man at «demokratiet er en før-kristen gresk idé som ble revitalisert under opplysningstiden» undervurderer man kanskje de dypeste røttene til mange bevegelser som kjemper for rettferdighet, menneskeretter og likeverd. Det er ikke slik at demokrati bare er noe man uten videre kan «revitalisere» etter å ha lest en bok om gamle grekere. 

Og dette handler ikke bare om at demokratiet i antikkens Aten var for de frie, rike mannlige borgere, i praksis under 10 % av befolkningen. Grunnlaget for demokrati er også troen på likeverd og enkeltmennesker - og den er det vanskelig å få øye på i antikken, verken for slaver, fremmede eller kvinner.

Slik filosofen Morten Fastvold understreker i en artikkel i Humanist 2/2016 [basert på Sidentops Inventing the Individual og kommentert på Dekodet her], skurrer det for mange livssynshumanister å høre at tanken om at Vestens sekulære og liberale tenkesett kan knyttes til kristendommen. Vi er så vant til vår egen kultur at vi tror den er rasjonelt og etisk selvsagt. 

For oss er moralsk likhet så selvinnlysende «at vi nærmest tror at den kan sanses». 

Men gjør vi empiriske observasjoner ser vi tvert imot slik Fastvold skriver

hvor naturlig ulike vi mennesker er, både med hensyn til alder, kjønn, etnisitet, sosial status og rang, samt ytre og indre evner og ferdigheter.  

Derfor er det ikke rart at folk i den øvrige verden stusser over Vestens kompromissløse betoning av moralsk likhet, og av den store verdsettingen av enkeltindividet som følger av det.

Uten at Kirken i mange hundre år nedfelte tanken om moralsk likhet også i lover og regler, i form av høyst håndfast jus

er det langt fra sikkert at denne – samt dens tilhørende sekulære og liberale politiske orden – hadde vunnet fram her i Vesten.

Dette gjaldt ikke bare de rike eller lærde. Blant det tankemessige revolusjonerende i kristen tro var at vi alle var like overfor Gud, «uansett kjønn og sosial status og etnisitet». Slik også Jürgen Habermas har vært inne på, innebar dette i følge Fastvold en tro som fremsto

som egalitær på et nytt og slående vis. Den fikk et nærmest proletært tilsnitt som brøt med de sedvanlige elitistiske holdninger, der kravet til dannelse sto sentralt.

At kristen tro har hatt en sentral rolle, er selvsagt et annet spørsmål enn hvor mye Dnk og kirkelige ledere har gått foran i politiske kamper for rettigheter og likeverd.

Kultur- og historieutvikling handler mye om hvilke verdier vi oppfatter som sanne og sunne. Skal vi forstå kulturelle ryggmargsreflekser er det historieløst å hoppe fra antikken til opplysningstiden. En kristen virkelighetsforståelse var grunnfestet i så mange århundrer at verdiene den ga grunnlag for etterhvert fremsto som helt selvinnlysende, uansett tro. 

Dette har hatt avgjørende betydning i kampen for rettferdighet og rettigheter. Verdiene er ikke noe vi bare har lest om i gresk filosofi. De er historisk knyttet til det man så som virkelighetens natur, til eksistensens dypeste grunn – Gud.

Kanskje er mangelen på forståelse for dette, noe av grunnen til at medlemstallet i Dnk synker. Og til at det blir stadig mer avgjørende å finne gode måter å begrunne og beskytte verdiene i en tid der andre livsoppfatninger blir sterkere både i Norge og andre deler av verden. 

For dette handler om mer enn å «redde folkekirken».

Bare to tanker i hodet?

Det finnes avgjort dem som blogger mer om seg selv enn det som skjer her på Dekodet, med eller uten bilder, klær og sponsormidler. 

Det er også avgjort dem som skriver atskillig mer om norsk kristenliv. 

Men siden jeg nå hadde et innlegg i Dagen om to av mine yndlingstemaer, er det fristende å dele det, relativt usensurert, fra litesigende overskrift til altsigende punktum,

Båser kan stenge

Ja, det er viktig å ha to tanker i hodet om gangen. I hvert fall om jeg er politiker i møte med opposisjonen og enøyde lobbyister. Skal jeg få drevet noe gjennom, viser samtidig erfaring at det ofte er nødvendig med bare én tanke.

Selv sliter jeg skikkelig med å ha bare to tanker. Det hjelper ikke at jeg kan bli i overkant ivrig.

Ikke overraskende går det som det må. Og da må jeg bruke litt plass på meg selv. 

I selskapslivet og lunsjen er jeg havnet i de fleste tenkelige og utenkelige båser. Historienerd, sportsidiot, tegneserietulling, SciFi-freak, TV-seriesluker, fotogal, fantasybuff, skeptiker, musikkfan, vittigper, idémyldrer, teknologifantast og så videre.

Og siden jeg jobber i en svært så sekulær bransje, hender det kollegaer behørig plasserer meg i det noen ser som den mest enøyde båsen av alle: kristen. 

Mekanismene er de samme også i kristne sammenhenger. 

Står man frem med noe, må det være det eneste man er opptatt av eller kan noe om. Reaksjonen fra organisasjoner og menigheter, media og enkeltpersoner er dermed forutsigbare. 

Det er en ganske interessant opplevelse for en som har en relativt bred bakgrunn. 

Jeg vokste opp i en familie uten interesse for kristen tro. Etter å ha blitt kristen første studieår, ble jeg med i Laget i Trondheim og ledet etter hvert arbeidet med oppfølging av bibelgruppeledere, i Lagets mest karismatiske periode (da Thomas Bjerkholt var studentprest) – og mest undervisende (da Gunnar Elstad tok over). 

Samtidig var jeg medredaktør for et blad om litteratur og livssyn. Vi skrev om C.S. Lewis og Tolkien, om musikk og tegneserier, Chesterton og Martin Luther King, Solsjenitsyn og science fiction.

Det ble atskillige artikler og oppslag i Credo om alt fra miljøvern til okkultisme.

I Oslo var gospelkveldene i regi av Guds Fred et lett valg, i likhet med de første Korsvei-leirene. Jeg sa ikke nei til å involvere meg i arbeid med nyreligiøse og i den tidlige fasen av dialogarbeidet med muslimer. 

Uansett hvor mye av dette som var kjent, stod båsen klar med lås da jeg ga ut en bok om myter om kirkehistorien. Jeg ble invitert til å snakke om det – og bare det.

Båsen ble ikke åpnet mer på gløtt da temaet var Da Vinci-koden. Resultat ble hundre foredrag på to år om det - og bare det. 

Etter skarp og grundig kritikk i en bok om nye ateister kom invitasjonene til å snakke om fordommer og fornuft. Siden det også var et kapittel om Jesus, ble det heldigvis også noen kvelder om mer enn at religion forgifter alt og Kirken hadde ment at jorden var flat. 

Men leverer man argumenter mot nye ateister, er det en annen bås som åpner seg – for så å låses: Siden Davidsen er opptatt av fakta og klar tenkning, har han en teoretisk tro.

Følgelig mangler han sans for mystikken, for bønn, sjelesorg, meditasjon eller hva det måtte være. Da jeg skrev en bok om kristen tro i lys av evolusjonslæren, måtte det selvsagt bety at jeg avviste mirakler. 

Erfaringen er klar: Forteller jeg ikke høyt og tydelig at jeg kjører på mange spor, på kryss og tvers i landskapet, må jeg med nødvendighet kjøre kun på ett - og det et smalsporet på vei mot stupet. 

Når jeg skriver dette, er ikke poenget bare å skrive om meg selv, selv om det har vært en hyggelig avveksling. Det er heller ingen bønn om færre invitasjoner til å snakke om tro og vitenskap, myter, fordommer og argumenter.

I stedet forsøker jeg å peke på hvor lett det er å sette i bås, både i og utenfor våre egne sammenhenger. Ikke bare fordi vi har lett for å stivne i tradisjoner, men fordi – hvis noen fortsatt er i tvil om temaet - det er så vanskelig å ha flere tanker i hodet om gangen. 

Vi skaper kunstige motsetninger. Vi ser svart hvitt. Er Per opptatt av det ene, er han ikke av det andre. Dekker én aktivitet noen behov, finnes ikke flere behov.

Ja, korsang er bra, for alle aldre. Men hva med å lage dugnadsgjeng, male huset og ordne nabolagets sykler, hager og tilkjøringsveier en eller flere dager i året? Organisere nattravner eller en pool av lånebiler – ev. av sjåfører? Flere forsamlinger har prøvd noe av dette, sikkert med blandet erfaring - omtrent som med kor. 

Ja, temakveld om sjelesorg er bra. Men hva med en temakveld om en TV-serie eller ny teknologi?

Som hva Game of Thrones, The Handmaid’s tale eller Westworld egentlig handler om og hva vi kan lære av dette?

Som hva Kunstig Intelligens eller «Internet of Things» vil bety i årene fremover? Hva med å få noen til å fortelle om Snapchat eller annet som er ukjent for mange over 30?

Og hvorfor ikke kombinere sjelesorg med tro og tanke, slik Gunnar Elstad forbilledlig gjorde i så mange år og Tom Arne Møllerbråten viser i Tro under tvil? Eller spiritualitet med gudsargumenter, som så mange av kirkefedrene? 

Eller tradisjonsnærhet med kreativitet og vidd, slik Chesterton var mester i?

Eller fornuft og fantasy, apologetikk og engasjerende Jesusformidling, som C.S. Lewis i og utenfor Narnia-bøkene?

Ja, en kristen forsamling er ikke minst til for de svake og sårbare, utviklingshemmede, ensomme og eldre. Men hva med også i blant å være til for de aller flinkeste? Hva med å invitere de som er best i naturfag på videregående til en kveld eller tre om tro og tanke? Hva med å invitere næringslivsledere til en kveld om inspirerende ledelse?

Ja, det er bra med prekener og temakvelder, kor og diakoni, menighetsblader og weekender. Men hva med å etablere menighetens podcast? Hva med å la kunngjøringene også komme på den måten? 

Hva med en serie intervjuer med noen i menigheten og lokalsamfunnet? Hva med en samtale med lederen av menighetsrådet om aktuelle utfordringer? Mellom soknepresten og imamen? Mellom lederen for KRIK og den lokale fotballklubben? 

Med en som er kjent for å brenne for en sak om en annen sak det vil overraske å høre at hun også brenner for?

For å nevne bare noen av tankene jeg har i hodet. 

Selv om det hjelper på gjennomføringen bare å ha én.

Lytt til ungdommen!

Da jeg skrev første utgave av Svar på tiltale i 2012 presenterte jeg en statistikk som burde motivere til innsats. Et flertall i Norge trodde på Gud, men utviklingen var tydelig: Om få år ville det være flere ateister enn gudstroende.

Ikke minst så man dette hos ungdom. Selv blant konfirmanter trodde færre enn 40 prosent at Gud hadde skapt verden og at Jesus var reist opp fra de døde. Jeg siterte dermed Ida Marie Høeg, forsker ved KIFO, Stiftelsen kirkeforskning, som sa rett ut at «Dette må være svært urovekkende for kirken».

Dessverre virker det ikke som så mange tok dette på alvor, i eller utenfor Den norske kirke. Det finnes ingen offisiell statistikk, men inntrykket er klart: Det ble arbeidet langt mer med gudstjenestereformer enn gudsargumenter. Antallet seminarer om god sjelesorg overgår langt antallet om gode argumenter for at Jesus ble reist opp fra de døde.

Sagt på spissen synes trosopplæringsreformen å handle mer om å lære om kirkelige handlinger enn om grunnen til at Kirken finnes.

Når jeg dermed var med og søkte om – og fikk - trosopplæringsstøtte til en bok om dette for ungdom (Gud – mer enn feelgood?), inkludert videoer og foiler lagt inn i Ressursbanken for Trosopplæring i Den norske kirke i oktober 2015, tenkte jeg at her ville mange gripe anledningen. Det ville komme så mange forespørsler at det ble umulig å takke ja til alle.

Tre år senere, har knapt noen etterspurt stoffet.

Nesten ingen menigheter har tatt kontakt om å undervise verken unge eller voksne basert på opplegget. Jeg håper noen har brukt det på egen hånd, men jeg har ikke hørt om det.

Nå kan jo grunnene være flere. Boken og ressursene kan være for dårlige, eller for lite kjente. Menighetene har ikke tid til dette midt oppe i alt annet som forventes. Unge og voksne kan dette så godt allerede, at de ikke har behov.

Uansett er mitt inntrykk fra offentlige uttalelser og samtaler med flere sogneprester at opplæring i å svare på nysgjerrige og skeptiske spørsmål om Bibelen, Guds eksistens og Jesus dels er et blindfelt og dels et stort savn. Det er nok mye av grunnen til at Ungdommens Kirkemøte i 2017 gikk såpass sterkt og klart ut om «Tro under press». Mange unge ønsker opplæring i trosforsvar, for å «ta vare på håpet og troen på Kristus som frelser»:

Å snakke om trosforsvar innebærer altså ikke at kirken definerer seg som et offer eller som et mindretall. Tvert imot mener Ungdommens kirkemøte at Den norske kirke kan og bør lede an i samtaler om tro. Likevel kan enkeltmennesker oppleve at troen utfordres. Innledende samtaler om saken på Ungdommens kirkemøte viser at mange opplever et behov for kompetanse til å imøtegå misforståelser og latterliggjøring av tro.

For en som i mange år har forsøkt å formidle samme poenget, gjorde det godt å se at avsnittet avsluttes med at

Ungdommens kirkemøte ønsker derfor at begrunnelse av troen og hjelp til å samtale om tro kan styrkes gjennom kirkelig utdannelse og i menighetenes og organisasjonenes trosopplæringsarbeid.

Dermed er det med litt undring at jeg så langt ikke har sett at dette var berørt på Kirkemøtet 2018. Det er ikke engang nevnt i Visjonsdokument 2019-2021, i hvert fall ikke direkte. Selvsagt kan det ha vært belyst i en arbeidsgruppe som ennå ikke har offentliggjort noe, men jeg mistenker at det ikke er tilfellet.

Jeg startet med å snakke om at tallene fra 2012 burde motivere til innsats. Hvordan har det gått i årene etter?

Akkurat som forventet. Hvis de forrige tallene burde vært svært urovekkende for Kirken, bør ikke de seneste berolige, selv om undersøkelser kan tyde på at antall «personlig kristne» stiger.

I 2013 var det for første gang like mange (38%) som svarte ja og nei på spørsmålet «Tror du på Gud?». To år senere var det flere ateister enn gudstroende, 39 mot 37 prosent. Selvsagt stoppet det ikke der. Da IPSOS i 2018 begynte å slippe tall fra seneste undersøkelse, viste det seg at trenden er blitt enda tydeligere. Svært mange flere tror ikke på Gud, faktisk nesten halvparten, 46 prosent. Bare 34% svarer at de tror, altså drøyt tredjeparten. Blant nordmenn under 40 år er det nå dobbelt så mange som ikke tror på Gud, sammenlignet med dem som tror.

Også en annen endring, bør tas på alvor: Bevisstheten er blitt større. Flere tar stilling. Man er rett og slett blitt sikrere i sin sak.

Mens det i alle tidligere undersøkelser har vært 25 % som har svart «Vet ikke», er det nå bare 20 %. Det er altså ikke mindre i dag som tyder på at utviklingen fra agnostikere til milde eller militante ateister vil fortsette, enn da jeg skrev første utgave av Svar på tiltale.

Vi lever i en tid der gudstro langt fra er en selvfølge. På Luthers tid trodde omtrent alle på Gud, den store utfordringen var hvordan man kunne bli frelst fra Guds dom. I dag er spørsmålet hvordan i all verden noen kan tro på Gud, selv om det til nød går an å tro på en som ikke dømmer. Å forkynne til en kultur uten gudstro gir helt andre utfordringer enn på Luthers tid.

Mens generasjonene som trodde på Gud forlater oss, lever fortsatt de kulturradikale 68-erne, med barn og barnebarn. Knapt noen av dem har hørt et eneste seriøst gudsargument. De fleste tror at kristne må være kreasjonister. De har vokst opp i en skole der lærebøkene fortsetter å spre tøv om Kirken og vitenskapen, som at man i middelalderen hevdet jorden var flat og forfulgte dem som mente noe annet.

En skole som i stor grad fremstiller kristningen dels som triviell og dels som direkte skadelig eller til bry. En skole som forteller at frelsen kom med Opplysningstiden.

Også her kommer troen av forkynnelsen.

[Opprinnelig publisert i Dagen 02.05.2018 og lagt ut på Verdidebatt 03.05.2018]

Jesus på folkehøyskole

Nei, selv om nyere forskning har sagt mangt, spesielt den tredje nyeste, har ingen så langt kommet med historier om at Jesus gikk på folkehøyskole.

Til gjengjeld har steg – tidsskrift for kristen folkehøgskole i det seneste nummeret (1/2018) en rekke artikler om den historiske Jesus.

Som altså både har eksistert og er beskrevet i kilder det er mulig å forske seriøst på, ikke minst fordi så mange av dem er fra det første århundret og ikke skjuler sitt ståsted.

Når ikke alle forskere likevel er spesielt enige om hvem Jesus egentlig var, er en av grunnene at forskere (slik Albert Schweitzer påpekte for over hundre år siden) har en interessant tilbøyelighet til å finne en Jesus som minner mistenkelig om dem selv.

Bladet tok ingen skade av at Tom Arne Møllerbråten ble redaktør i fjor. Både fordi han skriver i bladet selv og har et kontaktnett som gjør at mange stiller opp når han spør så pent som han pleier.

Blant bokanmeldelsene er både Tom Arnes kortere gjennomgang av Reza Aslans underlige Seloten og en relativt lang fra min hånd om Per Bjarne Ravnås "Jesus fra Nasaret - Mislykket profet eller guds sønn?" der både Tom Arne og jeg i noe forskere sikkert vil oppfatte som polemisk iver har rettet opp fra gud til Gud i teksten.

Du finner link til bladet (pdf) her - og første siden (side 33) av anmeldelsen som en forsmak under.

Mørklegging og andre kunster

Heldigvis finnes høyere idealer enn svart-hvitt-tenkning. Fiendebilder og sjåvinisme er sjelden beste vei til forståelse og sameksistens. Dermed slipper ikke skole og media slike fremstillinger inn i pensum og programmer.

I hvert fall ikke hvis de er klar over hva de driver med. 

Når mørkebildene av Kirken og kristne passerer under radaren, er den enkleste forklaringen at man tror de er sanne.

BBC-serien Opplysningstidens helter som gikk på NRK i forbindelse med Grunnlovsmarkeringen i 2014 føyer seg dessverre inn i rekken. Den er et skoleeksempel på svartmaling. 

Historien er kjent: Før opplysningstiden lå et mørke over Europa. Kirken fryktet kunnskap og kneblet vitenskapen. Takket være modige ateister fikk vi etter hard kamp likevel et samfunn som bygger på fornuft og frihet, fremfor tro og autoriteter.

Krigsmetaforene sitter løst i undertekstene:

Ein hadde erklært krig mot makta til kyrkja og teke i bruk ny teknologi for å betre kvardagen til folk flest.

Kirken er ikke annet enn «motstanderen». Det er likevel uklart om BBC ville sagt «Satan» om programmet hadde vært på hebraisk, selv om det der betyr motstander.

Heldigvis går man ikke så langt, men tegningen er klar. Og den er ikke i farger eller gråtoner. Første episode forkynner at kirkens makt ble brutt på 1700-tallet. 

Isaac Newton (1642-1726) ga oss ... vitenskapen. 

Denis Diderot (1713-1784) ble fengslet i tre måneder for å mene at kunnskap kom fra sanseerfaringer, og i hans store leksikon måtte han late som han tekket teologene . 

Erasmus Darwin (1731-1802) fant fossiler og bergarter som viste at jorden var millioner av år, og avslørte at Kirken hadde tatt grundig feil.

Igjen må man gni seg i øynene. Å fremstille Newton som den som ga oss vitenskapen - og det i skarp strid med Kirkens prosjekt - er så i strid med forskning, at det bør forskes på. Å legge opp til at Kirken før opplysningstiden avviste teknologi eller sanseerfaringer, er ikke bedre. 

Hvor kommer tunnelsynet fra? Handler det om mer enn at noen som er eksperter på én tidsperiode liker å løfte den frem som svært avgjørende, eller har for begrenset kunnskap om andre perioder? 

Ligger det politiske eller livssynsmessige forestillinger bak? Fordommer?

Ikke bare hopper man over samtidige som Hooke og Leibnitz, eller forgjengere som Descartes og Galilei, for ikke å si Francis Bacon. Man hopper over store navn som Buridan og Oresme på 1300-tallet, Albertus Magnus og Roger Bacon på 1200-tallet. For ikke å si muslimske som ibn al-Haytham på 900-tallet og kristne som Philoponus på 500-tallet. Og den greske tradisjonen tilbake til Aristoteles. 

Uten å overdrive hvor mye disse eller Newton fulgte moderne vitenskapelige metoder. 

Poenget er imidlertid klart. Naturvitenskapen er skapt av et langt gruppearbeid.

Vel så ille er det at man glemmer universitetshistorien tilbake til 1000-tallet, støttet av en Kirke som ikke oppfattet Bibelen som lærebok i naturvitenskap eller miskjente fornuften. I stedet la man så mye vekt på logikk at det til tider nærmet seg parodien.

Teknologiutvikling til beste for folk flest startet ikke med en frigjøring fra Kirken på 1700-tallet. I Europa skjøt den fart langt på vei takket være mentalitetsendringen og forbildene klostre og universiteter skapte i middelalderen. Kristne stod ikke i mot ny teknologi, de støttet den. Briller og teleskop er utviklet av kristne. Tommestaven er ikke ateistisk.

Et eksempel er en illustrasjon i 800-tallets karolingiske håndskrift Utrecht-psalteret. Det fremstiller Salme 64 om forskjellen på «de rettferdige» og "banden av voldsmenn", "hopen av dem som gjør urett". Begge sidene bærer våpen, men det er de gode som tar i bruk ny teknologi. Voldsmannen sliper spydet manuelt, de rettferdige bruker roterende slipestein.

Idealet er altså at rettferdige og rettenkende bruker teknologi for å forenkle arbeidet. Dette er ikke et brudd med, men står i en solid sammenheng med det kristne gudsbildet. I middelalderen så man ikke på Gud som en trollmann som opptrer etter innfallsmetoden, men som en rasjonell arkitekt som skaper universet med logikk og linjal.

Siden man trodde på en rasjonell Gud som hadde lagt lover inn i naturen, understreket tenkere som Albertus Magnus at skaperverket normalt må forstås fra disse. Det er ikke uten grunn at en ateist som Jürgen Habermas ser kristen gudstro som avgjørende for fremveksten av vår tro på muligheten og verdien av objektiv rasjonalitet. 

For vitenskapshistorikeren Edward Grant lar opplysningstiden seg knapt forestille uten middelalderens syn på fornuften som avgjørende viktig. 

Kristne opplysningsfilosofer som John Locke (1632-1704) står kort sagt i en tradisjon som fremmer mer enn mørke og maktpolitikk.

Det betyr ikke at alle i spydspissen på 1700-tallet var kristne eller protestanter. Som flere deister så Erasmus Darwin på religion som en psykisk lidelse. Men det betyr heller ikke at kristne eller Kirken over alt avviste hans teorier om at fossiler kom fra katastrofer for mange millioner år siden.

Selv om det ikke er grunn til å underslå bakstreverske kirkelige stemmer i mange land, ikke minst i Frankrike, finnes andre stemmer, og ikke bare i periferien. 

Flere paver var begeistret for forskning og forskere, til og med kvinnelige. Benedikt XIV (1675-1758) støttet som kardinal Laura Maria Caterina Bassi (1711-1778) så iherdig at hun ble professor i anatomi bare 21 år gammel. Og året etter medlem av det italienske vitenskapsinstituttet og deretter leder.

I noen land var prester blant dem som mest aktivt fremmet opplysning og frihetsidealer. Jacob Nicolai Wilse (1735-1801) kjempet for et norsk universitet og ønsket et «harmonisk samfunn der fornuft, flid og nøysomhet råder». Peder Hertzberg (1728-1802) studerte naturvitenskap og medisin. Peter Hount (1769-1815) gikk i 1790-årene sterkt inn for borgerlig og religiøs frihet. For å nevne noen få.

En god presentasjon av opplysningstiden legger vekt på mangfold og røtter. Det gir ikke toppkarakter å late som om Kirken alltid og overalt omfavnet forskning eller frihetsidealer. Men det gir stryk å tegne et motsatt mørkebilde.

[Litt oppdatert fra en artikkel i Sankt Olav i 2016, bl.a. basert på hva jeg skrev her].

TV-serien som ikke kommer

Når det er i overkant mye vann mellom postene her, er grunnen heller at jeg skriver mer enn mindre, det skjer bare litt andre steder.

Jeg kommer dermed til å være mer nøye med å legge ut linker til dette, og noen ganger hele artiklene, spesielt hvis de er i sammenhenger det ikke er lett å få tak i.

Her kommer seneste artikkel for Dagen. Den observante leser vil ane at målgruppen mer enn noen tødler styrende for tema og vinkel.


TV-serien som ikke kommer

Se for deg helten i den nye krimserien på TV. Varm og veltalende. Imøtekommende og informert, nysgjerrig og ydmyk. Fascinert av alt en etterforsker kan lære av historiefaget om metoder og kildekritikk. En utpreget logiker, godt kjent med seneste teknologi og naturvitenskap. TV-seerne forstår altså straks at dette må være en kristen.

Eller kanskje ikke.

Hvis det er noe som kjennetegner filmer og TV-serier, er det ikke sympatiske og oppegående kristne - om de i det hele tatt er til stede. Og møter vi først noen, er det som oftest skrudde sektmedlemmer, overgripere, svindlere og dobbeltmoralister, eller prester på grensen til å miste troen. For ikke å si ektefellen og barna.

Man skal til fortiden som i Turn om spioner under den amerikanske uavhengighetskrigen eller til landsens britiske prester som Father Brown for å finne noenlunde sympatiske kristne. Og selv da fremstilles de ofte som unntak. Når det ikke viser seg til sist at de likevel var skurken.

Selvsagt er ikke dette noe enestående. Også før #Metoo har det vært lite tradisjon for å fremstille maktmennesker som hel ved – eller rose bestemte politiske partier.

Krimserier som ikke avslører maktmisbruk blir fort drept. Ingen etterforskere kommer til å rose Listhaug for å redusere kriminalitet. Urbane helter stemmer ikke Senterpartiet.

Det arbeides ikke med en TV-serie der helten er en ivrig forsvarer av Arbeiderpartiet, EU eller Terje Tvedts kritikk av det humanitær-politiske kompleks.

Likevel skiller kristne seg ut. Dels ved ikke å være til stede i serier og dels ved å gjøre et uvanlig dårlig eller latterlig inntrykk om man først slipper til. Det hører ikke naturlig hjemme for noen sympatisk person å lese Bibelen eller gå på kristne møter. Bibelgrupper er mindre vanlige i TV-serier enn undervannsorientering.

Snakker noen om Kirken eller kristne i historien, er det utenkelig at dette er positivt. Det sier mye når åpningssetningen på Arne Dahls Utmarker, av én anmelder kalt «den beste krimromanen noensinne», beskriver himmelen som «regnmørk på den litt middelalderske måten».

Nå finnes heldigvis enkelte andre tendenser. Atle Skredderbergets bøker om mangemillionær og motekjenner Milo Cavalli er bevisst sydd etter motsatt lest av Harry Hole.

Vi møter ingen alkoholisert ateist, men en kultivert katolikk med solid økonomiutdannelse og god nærkampteknikk. Skal dette bli en TV-serie er det nok uansett nødvendig å fremheve hans kvinnelige erobringer i beste James Bond-stil - og tone ned besøkene i skriftestolen.

For her råder klisjeene, på så mange måter. Flere enn Dan Brown har langt i overkant fantasifulle fordommer om historien, om kirken og konservative kristne.

Til gjengjeld har det nærmest gått sport i å fortelle hvor mye Europa og vitenskapen har å takke middelalderens muslimer for, fra debattprogrammer til serier som Mammon.

Mens det utdeles rødt kort om noen skulle begynne å snakke varmt om inspirasjonen fra Augustin, Philoponus, Thomas Aquinas, Buridan, Luther, Chesterton, C.S. Lewis eller andre kjente og ukjente kristne tenkere.

Nå kan dette lett oppfattes som enda en sur kristen som føler seg forsmådd. Det er ikke vanskelig å rette pekefingre mot kringskastingssjefer som tror at det å ta livssynsstoff og kristne på alvor er å ha nok radioandakter og TV-gudstjenester, og i blant slippe noen kristne røster til i Ekko og Verdibørsen.

Jeg tror likevel det er langt større grunn til å peke mot våre egne miljøer. Inntrykket av kristne er ikke uten sammenheng med hva vi velger å legge vekt på. Ja, det er ikke mine gjerninger eller skarpe tanker som gjør at jeg får kalle meg Guds barn.

Vi trenger sannelig å snakke om levd liv fremfor skrivebordsteorier, være åpne om svakheter, tvil og tilkortkommenhet. Samtidig er det behov for mange slags forbilder, enten vi snakker om menighetsliv eller yrkesliv, tro eller tanke, diakoni eller naboskap.

Når noen forbilder mangler, blir helheten skjev - og fordommene flere. Selv om det finnes fremragende kristne fagpersoner som kobler tro og tanke, fra filosofer til fysikere, er det dessverre ikke normen å løfte disse frem i forsamlinger.

Etter 40 år som kristen har jeg erfart at det går lenge mellom taler som roser logikk og kunnskap, for ikke å si oppfordrer til å lese filosofi eller naturvitenskap.

Eller til å skrive manus til TV-serier.

Er det så mulig å fremstå med troverdighet med et litt … annerledes bilde av kristne? Jeg mistenker at det ikke holder at en som meg sender inn et TV-manus, selv om det er fristende når man ser hva som ellers serveres. Ingen produksjonsselskaper ville våget å røre det med ildtang.

En skikkelig oppegående kristen krimhelt, belest og skarpsindig, raus og røff, med selvinnsikt og selvironi, ville blitt oppfattet som særere enn den særeste science fiction.

Altså vanskelig å tro før man får se det. Vi trenger kort sagt en etterforsker som kan samle bevis.

Si fra om du finner en.

Oss millionærer i mellom

Som observante lesere kan ha merket, er det litt vann mellom båtene på bloggen for tiden. Det er ikke til hinder for at antallet treff friskt nærmer seg én million og kan ha passert med grei margin når du leser dette.

Det er nok flere grunner til det, og ikke bare at du bidro akkurat nå. I de snart ti årene jeg har blogget, har det blitt nærmere 2 000 innlegg med tilsammen over 8 000 kommentarer.

Temaene strekker seg fra film til filosofi, fra tegneserier til teologi, fra allitterasjoner til åsatru.

Det finnes nok blogger som skriver mindre enn Dekodet om vitenskapshistorie, Donald Duck, Star Trek, kirkehistorie, progrock, middelalderen, Den historiske Jesus, science fiction, Bysants, kultarkeologi, skepsis, modernitetens myter, Tarzan, evolusjon, konspirasjonsteorier og resten av feltet.

Omfanget og bredden gjør at ikke alle vil bli like overrasket over at det er flere hundre treff hver dag, selv i perioder med få innlegg.

Samtidig er det ingen grunn til å legge skjul på at noen temaer treffer bedre enn andre. Ikke minst de helt store eksistensielle spørsmålene som får frem engasjement og emosjoner, der favorittene tydeligvis er om Gud eksisterer og hvorfor vi feirer jul.

Hvor mye innlegg kan du så vente deg fremover? Det blir nok en del hyppigere enn før i høst, og ikke minst kommer jeg til å oppdatere litt bakover med den serien av fredagsquizzer som har gått på min facebookvegg i høst (du finner nå den første her).

I det hele tatt er det nok slik for mer enn lettere entusiastiske folk som meg morsommere å delta på facebook med poster, kommentarer og linker, enn relativt grundige bloggposter.

Eller å svare ja nå jeg blir kontaktet av rimelig oppegående journalister, som forrige ukes Kristen-forfatter refser barneprotestene (bak betalingsmur).

Der står jeg altså frem med forsøk på konstruktiv kritikk  (= eller altså refser som det heter i tabloidformat) mot de sedvanlige reaksjonene på banning på NRK, som forståelig nok ikke blir færre når det gjøres av barn.

– Jeg ser det som viktig å forstå at vi som kristne møtes med mange slags negative tanker i bakhodet, fordommer og slik. Måten vi reagerer på forsterker dette, og dermed bør vi tenke oss om to ganger, sier Bjørn Are Davidsen. Han skriver blant annet bøker om trosforsvar og historiske myter om kristne.

Noe som i billedteksten er blitt til "flere bøker om evolusjon og trosforsvar", noe som det ikke er garantert at skaper ekstra godvilje hos alle Dagens lesere.

Godviljen blir nok ikke større når jeg altså taler Roma  etablerte oppfatninger midt i mot - og antyder at banning kan brukes mot ... banning.

– Innslaget var en satire over ønsket om å modernisere barnesangene til ikke bare å være fra 60-tallet. Det var ingen oppfordring til barn om å banne, tvert i mot fikk vi se hvor dumt det var at de gjorde det. Så lenge ingen av barna ble tvunget til å være med og det skjedde med foreldrenes samtykke, må vi kunne tåle dette - og ikke bare dem av oss som likte satiren.
– Kristne skal altså la barna banne?
– Nei, men la dem gjerne være med på et rollespill eller en lek for å illustrere hvor tåpelig det er at barn banner, og å modernisere barnesanger til å inneholde banning.

Reaksjonene var flere på Facebook, men også de bak betalingsmuren var forutsigbare nok:

Så da vet du at du nå er på en svært populistisk blogg som løpende velger temaer og standpunkter for å tekke folkemeningen.

Det blir fort én million av sånt.

Nødvendig opplysning

Muligens er det ikke kun fordi vi har hatt en opplysningstid at innlegget NRK Ytring avviste på tirsdag (etter mange minutters nøye vurdering) kunne trykkes i dagens Vårt Land, og legges ut på Verdidebatt.

Verdidebatter kjennetegnes ikke alltid av verdifulle innspill, men
 Harald Eia skal ha honnør for mer interessante enn vafler. Det nærmer seg likevel kategorien eksentrisk når han hevder at Norges historie begynner i 1750, og ikke på 1000-tallet. For spørsmålet er ikke bare om vi kan være barn av opplysningstiden, men hvem den er barn av. 

Selv om man skulle mene at opplysningstiden har sterke muskler og entydig tunge, er den ingen selvskapt aktør. Eller noen aktør i det hele tatt. Vi snakker om en litt tilfeldig avgrenset periode med ulike stemmer og påvirkninger. Den kan like lite forstås uten en lang forhistorie som den kan løsrives fra utviklingen av teknologi, kapitalisme og samfunnsinstitusjoner. 

Der Eia i iverens hete synes å se en motsetning mellom «kristendom» og «opplysningstid», ser historikere i større grad sammenheng og samtale, for ikke å si avhengighet.

Resten kan altså leses her.

En dvale gør ingen sommer

Det er langt mer enn ferien som har gjort at bloggen er blitt liggende i dvale noen nanosekunder for lenge, men takket være noen uker i Revolusjons- og Borgerkrigens USA, har den heller ikke fremskyndet publisering.

Muligens kan noe av dette rettes opp de nærmeste dagene, spesielt over langhelgen.

Det betyr ikke at jeg har ligget helt på latsiden, heller ikke når det gjelder skrivning. Siden jeg har notert meg litt interesse for hva dette kan handle om, kan i hvert fall nevnes følgende som kreative eller rike sjeler bør kunne skaffe seg tilgang til på litt ulike måter.

• Tro og vitenskap - sammenstøt eller sammenheng? - artikkel i religionlærernes tidsskrift Religion og livssyn

• Stark og klar - Rodney Stark mot selvfølgelighetenes sløvhet - artikkel i Theofilos

I tillegg kommer ikke minst gjenopptakelsen av spalten i St. Olav om myter om tro og vitenskap i historien, men som redaksjonen av sikkert utmerkede grunner valgte å vente med til neste nummer.

Samt enkelte artikler og debattinnlegg i Dagen der det ikke direkte mangler engasjement om dette med evolusjon og skapelse. 

I påvente av neste bloggoppdatering, kan interesserte fordype seg i første siden av Stark-artikkelen, behørig avsluttet med en cliffhanger.

Kristen først

Dessverre så mye foredrag og skriving for tiden at det blir lite tid til skriving, i hvert fall her.

I stedet kan lenkes til et kulturnotat jeg leverte mandag til Dagen, om et ikke helt ukjent tema som også Espen Ottosen kommenterte mer direkte som et Kristendomskritisk mageplask.

Mitt lille notat prøver å ta dette berømte steget til siden som så mange snakker om, men få har sett.

I en tid der vi hører alt for mange si islam inspirerer dem til terror og vold, er det forståelig at det vekker reaksjoner når Knut Arild Hareide kan fortelle at han er kristen først og nordmann så. Og at reaksjonene avhenger av øynene som ser. 

I et samfunn som knapt kjenner religion og kristen tro fra annet enn negative nyheter, må vi vente at mange misforstår eller tolker det i lys av hva de har i bakhodet. Nettopp derfor kan de sette ord på tanker og følelser, fobier og lengsler det er viktig å bli kjent med. 

Skal vi lære noe om vår kulturs magefølelse, kan det være nyttig å oppsøke dem som kan minst om religion, eller de mest negative – uten at det alltid er en motsetning mellom disse. 

Hva ser så mange av disse som helt opplagt? For det første at all religion egentlig er lik. All tro er blind tro, innbildninger og fornemmelser, ikke fornuftige vurderinger. De som står for den ene blinde troen kan ikke si noe i mot dem som står for en annen blind tro, verken i praksis eller i redelighetens navn.

Fortsettelsen finner du altså her først.

Hva bildet under av de lærde som Dante møter i Paradis har med saken å gjøre, kan du lure på til du har lest notatet.

Den rare religionen

Noen publikasjoner kjenner sin besøkelsestid bedre enn andre. Eller sagt på en annen måte, slipper meg løs i en fast spalte på egen risiko - altså ikke på min.

En av disse er avisen Dagen der jeg leverer  Kulturnotat hver måned, dels basert på blogginnlegg her, dels nyskrevet som i går. Siden veien ofte går fra Dekodet til Dagen, kan det være greit å ta den motsatte turen selv om det her ikke er noen grense på 4 000 tegn.

Den rare religionen

Hvis det er én ting religionskritikere er enige om for tiden, så er det at religion er religion. Selv om noen er nøye med å spesifisere at de mener fundamentalisme, er det tydelig at man heller ikke skiller der. Fundamentalisme er fundamentalisme.

En grunn til at man ikke gjør forskjell, kan være at man har for lite innsikt i religion til å skille dem fra hverandre. Det er nesten like vanskelig som å skille mellom kirkesamfunn. En annen grunn er at det opplagt er likheter. Mange har helligdommer og hellige tekster, bønner og skriftlærde, ritualer og munker, selv om ikke like mange har nonner.

En tredje grunn kan være oppgjør med rystende opplevelser som barn eller ungdom, enten de handler om fysiske overgrep eller oppdragelse basert på at man skal tro og ikke spørre, med stadige trusler om helvete.

Kanskje er likevel den viktigste grunnen et ønske om ikke å være for direkte om det mange likevel har i bakhodet, enten det er hovedgrupper innen islam eller ekstrem salafisme.

For ikke å diskriminere noen, slår man all religion i hartkorn med ekstremister.

For mange er likevel den viktigste sannheten at religion handler om tro og ikke tanke. Den er «steining av fornuften», slik komikeren Zahid Ali uttrykte det i årets mediamesterskap, der formuleringer som alltid gir mer poeng enn fakta. Ja, religion kan være til hinder for refleksjoner, litt på samme måte som stand up-komikk. Det er lettere å bedrive demagogi enn å stimulere til debatt.

Det er enklere å skjære alle over én kam, enn å greie ut om nyanser.

Jeg var på samme linja til sent i tenårene. Jeg var stadig innom en butikk i Oslo der man solgte plater og plakater, bøker og symboler fra alternative tradisjoner. Det fascinerte selv en som kalte seg ateist. Ritualer og røkelse vekslet, men kjernen var lik. Alt handlet om urgammel visdom og ny bevissthet.

Bortsett fra den religionen som stod for korstog og kristninger.

At det kanskje ikke var så enkelt eller firkantet, oppdaget jeg første studieåret. Etter å ha møtt noen kristne, leste jeg en bok om kristen tro. Det ble ikke den siste.

Jeg oppdaget en rar religion. Øyne ble store da jeg så den ikke hadde religiøse lover for samfunnet. De ble ikke mindre av at den ikke krevde faste ritualer eller åndelige øvelser. Kjernen var ikke urgammel visdom, men en historisk hendelse. Så sentral, at hvis den ikke hadde skjedd, var troen meningsløs og tom.

Og man kunne bruke hodet. Det var gode argumenter for Jesus oppstandelse. Jeg oppdaget rasjonelle gudsargumenter, og hvorfor det ikke kunne være rasjonelle gudeargumenter.

Kanskje var sjokket størst over å se hvor mye jeg var dratt etter nesen av lærebøker, romaner og populærvitenskap. Jeg hadde lært sunn skepsis til sjøormer og sjarlataner, men uten videre godtatt religionskritikken i alt fra Bjørneboe til bøker om Columbus.

Jeg hadde uten å blunke svelget historien om Kirkens lange kamp mot vitenskapen, og hvordan alle som trodde jorden var rund ble brent på bålet. Om hvor ufattelig bloddryppende og ødeleggende kristendommen var, spesielt før opplysningstiden. Og at kristen moral mest av alt handlet om undertrykking og å ta fra oss gleder.

Hvor mye bedre hadde det ikke vært hvis Romerriket og Norge hadde sluppet kristningen?

Denne rare religionen var i bakhodet da jeg nylig satt i et panel om kritisk tenkning som skolefag. Jeg støttet tanken med at vi da heldigvis var tilbake til middelalderen.

Som på 800-tallet da biskop Agobard angrep folkelig overtro på at uvær og ulykker skyldtes tyver som seilte på skyer fra landet Magonia.

Som på 1100-tallet der Johannes fra Salisbury i verket Metalogicon tok et oppgjør med dilettanter og dårlig logikk.

For ikke å si i all undervisning og videreutvikling av logikkfaget ved universitetene, lenge før opplysningstiden. Dette var til og med et viktig premiss for opplysningstiden.

Som jeg sa i panelet, var problemet med mange som etterlyser kritisk tenkning at de ikke er kritiske nok mot sin egen tenkning.

Alarmerende kreasjonisme

Da legger jeg ut mitt mitt svar til Kaare Skulands alarmerende kreasjonistiske tekst i Korsets seier.

Som så ofte er motivasjonen for kreasjonisme å redde kristen tro. Med andre ord så velment at det kan være vanskelig å diskutere, uten å misforstå eller mistro hverandre.  

Er man opptatt av frelse, er det ikke enkelt å være objektiv til vitenskap. Den må i tillegg per definisjon være feil eller feiltolket, siden Bibelen er sann. All kristen tro ramler om noen forlater den smale vei der verden er skapt på seks dager og biologisk død kom med Adam. 

Kristne som sier noe annet er dratt etter nesen av en ateistisk vitenskap og blinde for hva som står på spill.

Med et slikt utgangspunkt er det vanskelig å ta kritiske innvendinger rolig og i beste mening. Det er ikke enklere å endre syn hvis man har investert mye prestisje og personlig autoritet i slike tolkninger. Eller av andre grunner har falt for den kreasjonistiske fristelse, slik jeg selv gjorde i min ungdom.

Korsets Seier har forøvrig bekreftet at innlegget er mottatt, men så langt er det ikke satt på trykk eller lagt på nett, så vidt jeg kan se.  Vi får håpe de gjør det om ikke for lenge, siden Kaares nå har ligget ute i to uker uten annen kritikk enn i kommentarfeltet.

Skapelse og frelse

Kaare Skuland hevder i Korsets Seier 17. juni at «hele den kristne tro og bekjennelse forvitrer» hvis vi ikke tror på en skapelse på 6 dager for mellom 6-10 000 år siden. For slik har «bibellesere forstått teksten opp gjennom hele den jødiske og kristne historien». Hvis fossilene stammer fra før Adam ble skapt «kan vi ikke lenger snakke om at døden kom ved Adams syndefall. Og da blir jo Jesu frelsesverk bare en liksom-gjenopprettelse». 

Men dette er problematisk på så mange måter at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. For det stemmer verken med kirkehistorien, Bibelen eller vitenskapen. Mye kan i stedet knyttes til en reaksjon på moderniteten, slik vi spesielt ser i kreasjonistbevegelsen som vokste frem i USA på 1960-tallet.

Det er kort sagt ikke tilfeldig at verken paven eller ortodokse patriarker, den anglikanske kirken, mange evangelikale eller pentekostale kirker står for dette. I likhet med flere av forfatterne av det sentrale verket for amerikanske fundamentalisme, «The Fundamentals» fra hundre år tilbake.  

For ikke å si en så sentral kristen leder i Norge som Ole Hallesby. 

Saken blir ikke bedre av at dette bidrar til å dra teppet vekk under kristen tro. Får ungdom høre at de enten må tro på skapelse på 6 dager eller bli ateister, er valget dessverre lett når de setter seg inn i naturvitenskap.

Hva er så realitetene?

1) Sentrale kristne bibellesere har ikke tatt 6 dager bokstavelig gjennom historien

Den mest toneangivende tenkeren i senantikken var kirkefaderen Augustin (354-430). I hans bok om den bokstavelige betydningen av Første Mosebok, tar han ikke med den største selvfølge alt bokstavelig. I stedet åpner han med å spørre om alt må tas billedlig.

«Når noe fremstilles som fortellinger, må vi spørre om alt kun skal tas billedlig, eller om det også må bli utlagt og forsvart som en nøyaktig rapport om hva som skjedde. Ingen kristen vil våge å si at fortellingen ikke skal tas billedlig». 

Han ser det også som viktig å tolke teksten i lys av hva selv ikke-kristne vet «av fornuft og erfaring». Ellers kan vi misforstå og dumme oss ut. Vi fremstår uvitende og mister troverdigheten når vi skal snakke om sentrale ting som Jesu oppstandelse. 

Når Augustin ikke tok skapelse på seks dager bokstavelig, var grunnen at en allmektig Gud ikke trengte så lang tid som seks dager. Dermed tenkte Augustin at alt var skapt på en gang, som potensiale. På samme måte som man kunne skape trær ved å lage frø som vokste over mange år, hadde Gud lagt frøene til videre utvikling inn i skaperverket.

Augustins poenger var kjente og sentrale hos middelalderens største filosof, Thomas Aquinas (1225-1274). Han henviser med den største selvfølgelighet til Augustins prinsipper for bibeltolkning. På den dagen Gud skapte himmelen og Jorden «skapte han også alle planter på marken, ikke fullt ferdig, men før de hadde “grodd fram”, altså potensielt». 

Poenget er ikke om Augustin eller Aquinas hadde rett i sine tolkninger, kun at langt fra alle bibellesere i historien har lest Bibelen slik at den krevde en tro på skapelse på seks dager.

2) Bibelen sier ikke at biologisk død kom med Adam

Et motiv hos mange kreasjonister er bekymringen for at evolusjon gjør frelsen meningsløs. Uten noe syndefall, kan det ikke ha vært behov for at Jesus kom til jorden og beseiret synden og døden slik Paulus sier i Romerbrevet. 

Skal man bruke dette til å avvise naturvitenskap og de største kirkesamfunnene, må man være helt sikker i sin teologi. Dermed er det viktig å forstå at dette bygger på flere forhold som langt fra er sikre og ikke støttes av Bibelen. 

For det første døde ikke Adam og Eva den dagen de spiste frukten av kunnskapens tre, til tross for at Gud tydelig hadde sagt at «den dagen du spiser av det, skal du dø». Enten kan vi ikke ta ordet «dø» bokstavelig, eller ikke ordet «dagen» - eller ikke begge deler. Det gjør seg ikke å spørre «Har Gud virkelig sagt?».

Tolker vi i stedet «skal du dø» som «skal du bli biologisk dødelig», leser vi ikke teksten som den står. Dermed er det vanlig å forstå dette som «åndelig død», altså at synden førte til et brudd, at Adam mistet livet med Gud. En parallell kan være at Jesus ikke avskaffet biologisk død i denne verden for to tusen år siden, men ga oss alle muligheten til liv med Gud her og nå. 

For det andre avviser ikke Bibelen biologisk død før syndefallet. Tvert i mot er det tydelig at Adam og Eva var skapt dødelige, ellers ville ikke Gud stengt dem ute fra Livets tre, i bekymring for at mennesket bare «ikke strekker hånden ut og tar av livets tre også, så det spiser og lever evig!»

For det tredje avviser ikke Bibelen at dyr døde før Adam. Slik Paulus sier i Romerbrevet 5 handler dette om at døden rammet «alle mennesker fordi alle syndet».

For det fjerde er et sentralt poeng allerede fra første kapittel i Romerbrevet at vi alle er ansvarlige for våre egne tanker, ord og gjerninger. Selv om Paulus etter noen kapitler henviser kort til Adam, kan det leses som et pedagogisk grep, en symmetri for å formidle betydningen av hva Jesus gjorde, som (i Bibelens billedspråk) «den andre Adam».

Den historiske sannheten i Jesu oppstandelse avhenger ikke av om Adam førte biologisk død inn i verden. I likhet med at det er sant at vi kan få tilgivelse av Gud, for Jesu skyld.

3) Normal vitenskap støtter ikke at jorden er 6-10 000 år gammel

Det finnes mange og overbevisende argumenter for at jorden er milliarder av år gammel, noe ikke minst ungdom fort vil oppdage. Som tidligere kreasjonist er jeg kjent med motargumenter, men de holder ikke i møte med seriøs forskning. En aktuell bok om dette er den rikt illustrerte gjennomgangen kristne fagpersoner har gjort i Grand Canyon - Monument to an Ancient Earth, Solid Rock Lectures, Tulsa Oklahoma, 2016. 

Det er flott at Kaare Skuland formidler kristen tro i spenstige romaner og prekener. Men det hadde også vært flott om han var mindre avvisende til andre måter å forstå Bibelen og vitenskapen på enn kreasjonisme.

Er Norge et kristent land?

Når Minerva slipper neste nummer 7. juni er temaet kirken og politikk og Gud og keiser og kristne verdier og sånn. Altså temaer der alle forholder seg nøytralt og uberørt av følelser. 

I den forbindelse ble en del muligens ikke helt tilfeldige personer stilt to spørsmål som skulle besvares på 900 tegn: 

I følge Norsk Monitor er det i Norge nå 39 prosent som ikke tror på Gud, mens 37 prosent gjør det:
1. Hva legger du i at et land er ”kristent”?
2. Hvordan passer denne betegnelsen på Norge i dag?

Siden jeg var blant de utvalgte og tidligere har hevdet relativt glef refsende at Norge ikke er et kristent land, ble det for kjedelig å dra samme konklusjon. Når jeg i farten leste "900 tegn" som "900 ord", ble første svar også noen hundre smuler for langt.

I hvert fall for media jeg selv har plagsomt lite kontroll over. 

Men der er du ikke nå. Dermed legges ut det første jeg sendte Minerva, lett ompusset for blogg, selv om også 900 ord er alt for kort og andpustent for et slik tema.

Norge - et kristent land?

Selvsagt kan ikke et land ha et livssyn. Selv ikke Jotunheimen tror på jotner. Men innbyggerne har bærende forestillinger og verdier, premisser og praksis. Uten at de alltid bygger på bevisste livssyn.

Når vi kaller et land muslimsk, tenker vi ofte på tettheten av moskéer, forbud mot svinekjøtt og fredager som helligdag. Men når slutter landet å være muslimsk? Straks det er flere hinduister? 

 Når de bruker mer tid på cricket enn Koranen?

Eller sitter det i ryggmargen, med røtter som ikke så lett rives opp? Forstår vi muslimske grunnverdier bedre enn det forslitte kristne grunnverdier? Selv om Knut Arild Hareides ikke helt uten glimt i øyet forklarer at de er «verdiene som til en hver tid er KrFs politikk». 

For dette handler ikke bare om menneskeverd, nestekjærlighet og forvaltersansvar, men om et bredt spekter av ideer som fikk spesielt dype røtter og god vekst i et kristent jordsmonn.

Skandinavia på 1800-tallet var et mangfold av avholdsgrupper, vekkelsesretninger, målrørsler og arbeiderlag. Mye hadde en kristen motivasjon, ikke minst i kjølvannet av Hans Nilsen Hauge. 

For Max Weber var den protestantiske arbeidsetikken grunnlaget for vestens velstand. Andre har pekt på svakheter i hans arbeid, og at linjene må trekkes lenger tilbake. For vi forstår Europa dårlig om vi starter med opplysningstiden.

Middelalderens brudd med antikkens negative syn på arbeid bidro til en forbedringskultur med en rivende utvikling fra 1000-tallet. Vi fikk vekselbruk og vendeplog, møller i hver landsby, briller, universiteter, laug, bedre verktøy, våpen, seilskip, handelshus og så videre. 

I følge en historisk analyse fra Universitetet i København var mye båret frem av munker som trolig ga 

videre sine kulturelle verdier, basert på European Values Study, ettersom europeiske regioner med flere cistercienserklostre også i dag er regioner som verdsetter flid og nøysomhet. 

I den forstand er avkristning ikke at andelen samboere vokser eller at det blir færre som tror på Gud eller KrF. Den handler om troverdighet og bærekraft i byggende impulser. I Europa ble egne og andres ideer koblet på meningsfulle og motiverende måter, filtrert, forankret og videreutviklet i kristen tenkning. 

Hvor fundamental denne arven er, antydes når Pascal Bruckner i et intervju i Fri Tanke (se også Bård Larsens omtale av hans bok Botferdighetens Tyranni) svarer på hvorfor verken pluralisme eller kritisk tenkning fikk grobunn i Kina.

Kristendommen la grunnlaget for kritisk tenkning i Vesten, da kristne ble oppfordret til selvransakelse, til selv å ta ansvar og vurdere egne synder. Frankrike har likevel en annen forståelse av sekularisering enn den anglo-saksiske. I tre århundrer kjempet vi mot en mektig og brutal kirke, og ateismen har en blodig fortid gjennom revolusjon og vold mot geistlighet og aristokrati. Men da de første muslimene ankom Frankrike, ble de av mange møtt av en tenkning om særbehandling, fordi de var en minoritetsreligion.

Å være kristen i denne forstand handler ikke om «omvendelse» eller «dogmer», men om premisser som er blitt kulturelle selvfølgeligheter. 

Så selvfølgelige at de i dag forsvares på tvers av mange livssyn. 

Så grunnleggende at de noen ganger høres ut som en spøk, eller det lyder sjåvinistisk å antyde at de har noe å gjøre med kristen tro og tanke. 

Som at universet er skapt verdifullt og verken er en illusjon eller noe negativt vi må søke å unnslippe. Som at det er godt å arbeide, selv om det er i vårt ansikts sved. Som at det ikke bare er politiske vedtak at vi har plikter og iboende rettigheter.

For vi snakker ikke om en nødvendig historisk utvikling, som en hegeliansk verdensånd. Det var ingen automatikk i fremveksten av en kirkerett som skulle skape gjennombruddet for romerretten i middelalderen. Eller i rettsstater der loven er lik for alle og ingen kan ta den i egne hender, der personlig skyld og ansvar er et strafferettslig anliggende.

Eller fornuftsbaserte lover og en naturrett som også kan begrunne når en krig er rettferdig. 

Noe som fikk en så sentral muslimsk tenker som Ibn Rush til å kommentere på 1100-tallet at i kristne byer har de ikke tidløse lover (Sharia), men bestemmer ut fra hva som er «mest nyttig til en hver tid» (Remi Brague, The Legend of The Middle Ages (University of Chicago Press, 2009), side 123).

Et prinsipielt skille mellom kirke og stat er heller ikke selvinnlysende - eller en skole som handler om mer enn å lære tekster utenat. 

Ikke alle kulturer dyrker kunst og musikk like intenst. Ikke alle fremmer en allmennkultur, fremfor en klanskultur. Ikke alle omfavnet boktrykkerkunsten like ivrig, selv om det ikke manglet sensurorganer.

Eller ser tvangsekteskap og æresdrap på kvinner som lovstridige overgrep, som det var i Norge i høymiddelalderen.

Jürgen Habermas siteres ofte på at tanken om «egalitær universalisme» kommer fra den jødiske rettferdighetstanken og det kristne kjærlighetsidealet (Religion and rationality, Polity press 2002, side 149).

Han hevder at den rett og slett har vært en drivkraft i kampen for likeverd, menneskerettigheter og demokrati. Ikke bare som forløper eller katalysator, men som grunnleggende kraft og premissgiver.

Denne arven har, uten fundamentale endringer, vært gjenstand for stadige kritiske gjenoppdagelser og omfortolkninger. Den dag i dag finnes det ikke noe alternativ til den. Å hevde noe annet et postmoderne rør.

Samtidig som Habermas vet at det ikke går en ubrutt linje fra NT til FN, og at kirkene har et noe blandet rulleblad når det kommer til moderne rettigheter.

Vel så grunnleggende er troen på en rasjonell lovgiver utenfor naturen. Tenkere fra Augustin til Aquinas, fra Roger til Francis Bacon, argumenterte dermed for at naturprosessene er lovmessige og at vi - som skapt i Guds bilde - kan tenke Guds tanker etter ham. Albertus Magnus understreket at naturlige hendelser må forstås ut fra immanente lover. 

Naturfilosofi og naturvitenskap har mange røtter, men var stort sett forbeholdt spesielt interesserte før den europeiske syntesen der et rasjonelt prosjekt fikk bærekraft ved universitetene fra 1100-tallet.

For igjen å sitere Habermas har det vært mer en avhengighet enn en konflikt mellom tro og vitenskap. Han ser kristen gudstro som avgjørende for fremveksten av vår tro på muligheten og verdien av objektiv rasjonalitet.

For historikeren Edward Grant lar opplysningstiden seg knapt forestille uten middelalderens tenkere som oppfattet fornuften som avgjørende viktig (God and reason in the Middle Ages, Cambridge University press 2001, side 8-9).

Kristne opplysningsfilosofer som Locke står i en lang tradisjon som handler om mer enn freden i Westfalen, maktpolitikk, grusomheter, intoleranse og dårskap.

Heller ikke fremskrittstanken er en selvfølge. Den er tvert i mot unaturlig, en kulturell mutasjon knyttet til troen på reelle mål bak historien. Historien er lineær, den går ikke i ring eller handler om en forgangen gullalder. 

Augustin koblet på 400-tallet i Gudsstaten den jødiske tanken om en hellig og nødvendig historisk utvikling med den greske om naturlig vekst, og formulerte begrepet ”menneskehetens utdannelse” gjennom ulike stadier. 

Spørsmålet er hvor opptatt vi ville vært av fremskritt og forbedring uten denne type impulser.

Muligens er det enda mindre selvfølgelig å gå fra en skam-/æreskultur, til en skyld-/tilgivelseskultur. Vi kan vedgå feil, uten å tape ansikt. Idealet er ikke å gjenopprette æren, men å be om tilgivelse. 

Skriftestolen har gjort selvkritikk stuerent. At dette i noen politiske tradisjoner kan nærme seg det selvpiskende eller gi ekstra ammunisjon til æreskulturer som ikke vil vedgå egne feil, gjør ikke idealet mindre forbilledlig eller tilsier at det alltid er blitt fulgt. 

Når slutter et land å være kristent? 

Kanskje når slike verdier ikke lenger er så selvfølgelige at det vekker irritasjon å plassere dem i en bred kristen tradisjon. 

Norge er ikke bare et kristent land. Norge er et dypt kristent land.

Verdier og virkelighet i VG

Når noen går så hardt ut mot ministere og andre høyere makter som Hans-Petter Halvorsen i VG tidligere i januar, kommer det ikke uventet motinnlegg.

Som - ikke noe mindre uventet - får saftig tilsvar.

Denne gangen handler det ikke så mye om det ondes problem som om Hareides «kristne» verdier. Det er i det hele tatt ingen liten gjeng Halvorsen dasker på lanken, inkludert undertegnede.

Halvorsen fortsetter som han stevnet i første innlegg.

Knut Arild Hareide svarer på min kronikk fra sist tirsdag, men svarer egentlig ikke; han går (av åpenbare årsaker?) omhyggelig rundt mitt hovedpoeng, paradoksene knyttet til troen på en allvitende, allmektig Gud, som også er rettferdig og god, midt i en verden med enorm lidelse og urettferdighet. 

Det skal jeg imidlertid verken klandre ham for eller presse ham mer på. Kristne har balet med «det ondes problem» i et par årtusen, i forsøket på å hindre Kristendommen i å være akkurat så selvmotsigende som den fremstår for alle som står utenfor bekjennelsen til dens doktriner. Uten å lykkes. Det ville derfor være urimelig å forvente at Hareide skulle presentere et gjennombrudd i så måte.

Nei, siden "gjennombruddet" slik jeg omtalte i går er kommet for lenge siden, er det ikke rimelig å forvente at Hareide finner opp kruttet igjen. Selv om man kanskje kunne forventet at han i det minste pekte på hvordan det virket.

Men det er altså ikke Det ondes problem som er i fokus denne gangen. I stedet handler det om verdier.

Og Halvorsen leverer ikke et forsvar for muligheten av verdier i det hele tatt, i et naturalistisk univers, om noen er objektivt riktige eller noe sånt.

I stedet for noe så interessant som å vise hvordan han selv kan bygge hvilke verdier med hvilken styrke og hvilken forpliktelse i en virkelighet der alt som finnes egentlig er kjemi og fysikk, kvanter i bevegelse, velger han å angripe begrepet "kristne verdier".

Jeg skal derfor ta for meg et annet aspekt ved det Hareide hevder, nemlig det han i likhet med en rekke andre kristne har gjort til noe av et mantra, at våre verdier er «kristne». Dette er nå gjentatt så ofte og i så mange sammenhenger at det har blitt til noe av en sannhet ingen lenger synes å være i stand til å bestride. Det til tross for at det er såre enkelt å gjendrive den.

Hvor såre enkelt dette er i følge Halvorsen, skal jeg se mer på i morgen.

Men det enkleste er kanskje å tolke Hareide så vrangt som vel mulig når denne forteller enkelt og greit at hans tro ikke er irrelevant for ham som politiker. Hareide viser til at "Det sosialetiske engasjementet mitt for flyktningar, for rusavhengige, fattige barn eller klimaet er sjølvsagt motivert av livssynet mitt».

Nå kunne Halvorsen ha lest dette på flere måter. Han kunne ha tatt det som uttrykk for en logisk sammenheng, for noe som fører til omsorg for andre, enten det handler om politikk eller privatliv.

Han kunne lest det som han ville gjort om SV-lederen Audun Lysbakken hadde sagt at hans engasjementet for flyktninger, for fattige og klimaet, selvsagt er motivert av hans politiske syn. Som når en humanetiker snakker om å være motivert av sitt livssyn.

I stedet leser Halvorsen det som en falliterklæring som avslører at Hareide er som keiseren uten klær.

Hvilket i realiteten betyr at hans sosiale engasjement er forankret i hans tro på at Gud eksisterer. Hva vil da skje med hans idealer dersom han slutter å tro på Gud?

Men dette er selvsagt like meningsløst som om Halvorsen skulle ha hevdet om Lysbakken at det "i realiteten betyr at hans sosiale engasjement er forankret i hans tro på sosialismen. Hva vil da skje med hans idealer dersom han slutter å tro på sosialismen?"

Gangsynet hadde ikke blitt bedre om Halvorsen hadde avvist Kristin Miele, leder av Human-Etisk forbund, med at "i realiteten betyr dette at hennes sosiale engasjement er forankret i hennes tro på livssynshumanismen. Hva vil da skje med hennes idealer dersom hun slutter å tro på den?".

I stedet for å lese Hareides utsagn som uttrykk for personlig integritet, kjører Halvorsen videre som om Hareide spiller inn et skarpt teologisk eller filosofisk poeng om at uten troen på Gud, finnes ikke objektive verdier.

Og at det igjen betyr at man og han i såfall ville mistet alle etiske hemninger.

For dette er faktisk en påstand jeg har hørt en rekke ganger i debatter med kristne: Dersom Gud ikke eksisterer, finnes det heller ingen objektiv moral, og derfor heller ingen mulighet for å hevde at ran, voldtekt og drap er objektivt galt(!) 

Hva skal så en stakkars ateist si til en slik påstand? Personlig pleier jeg å si noe sånt som at «vel, dersom du har behov for en følelse av å være innhyllet i flomlyset fra et åndelig politihelikopter som henger over hodet ditt 24/7, for å oppføre deg någenlunde skikkelig overfor dine medmennesker, så for all del, la oss alle håpe at du aldri mister troen på Gud».

Halvorsen er som vi ser altså heller ikke her kjent med at etikkfaget ikke handler om bare å slå seg til ro med at det man selv eller folk flest mener akkurat nå er rett og galt. I stedet diskuteres grunnlaget for etiske normer og hvilke - om noen - som er objektivt gode eller dårlige. Spørsmålet om det finnes allmenngyldige, objektive normer som gjelder for alle alltid er helt grunnleggende.

Men fremfor å diskutere dette på alvor, metafysisk eller moralfilosofisk, avfeier Halvorsen det ved å angripe en stråmann: Hareides motivasjon.

Artikkelen blir ikke bedre i de neste avsnittene. Halvorsen skyter løs den ene kanonaden etter den andre, uten å treffe blink. Han bommer til og med på målskiven.

Vi ser dette når han skriver videre om "Misjonssambandets Espen Ottosen" som er

åpenbart av dem som har dette synet om at moralske anfektelser ikke kan finnes uten Gud, og at han derfor heller ikke kan se noen særlig mening i livet dersom Gud ikke finnes og Jesus ikke «døde for våre synder». I VG 27. desember antyder han til og med at det å i det hele tatt stå opp om morran', i en gudløs verden synes helt meningsløst.

Leser man Ottosen, ser man ikke uventet at dette er en grov feillesning.

Hva nå Halvorsen måtte mene med "moralske anfektelser" er sammenhengen en britisk reklamekampanje der ateister forteller at "«There's probably no God. Now stop worrying and enjoy your life.»

Ottosen spør så om dette stemmer. Er det faktisk "lettere å nyte livet hvis Gud ikke finnes? Jeg tviler sterkt på det".

Så fortsetter han med å si det motsatte av Halvorsens utlegning:

Riktignok kan alle mennesker – uavhengig av livssyn – oppleve meningsfulle og gode dager.

Ottosen bekrefter altså at også ateister kan ha en mening i hverdagen. Og det til tross for at noen ateister skriver tykke bøker der de forklarer at det er en illusjon at det egentlig finnes noen mening med livet.

De fleste kan nok finne mening i hverdagen. Det er langt vanskeligere å avvise Gud og samtidig finne en overordnet mening ved livet. Den amerikanske filosofen Alex Rosenberg avviser i boken The Atheist's Guide to Reality. Enjoying Life without Illusions at ateismen er særlig «warm and fuzzy». Tvert imot er det bare å innse at livet mangler mening.

Dermed er det altså ateisten Rosenberg som Halvorsen burde gått ut mot, ikke en kristen som tar en frittalende ateist på alvor. Sagt på en annen måte er Ottosen forbilledlig når han ikke fordreier en han er uenig med:

Så hvorfor stå opp om morgenen? Rosenberg slår fast at vi ikke trenger noen grunn, evolusjonen har sørget for at vi «likevel er her, ute av pysjamasen vår». Og skulle du bli deprimert over livets meningsløshet, har ikke Rosenberg noe annet å tilby enn et par lykkepiller. På spørsmålet om hvorfor mennesker bør opptre moralsk, er svaret hans: «Fordi vi da føler oss bedre.»

I stedet for å lære, fortsetter Halvorsen å fremstille andres utsagn mer enn lettere kuriøst, denne gangen en jeg kjenner meningene til rimelig godt.

Og Norges vel fremste kristenapologet, Bjørn Are Davidsen skrev så sent som tirsdag i en debatt på verdidebatt.no at det ikke er sikkert at «..vi i Norge i dag ikke hadde fortsatt med å sette uønskede barn ut i skogen, hvis kirken ikke hadde forbudt dette…». 

Som sagt, det kan kanskje være grunn til å håpe, i det minste på vegne av en del, at de ikke mister troen på Gud, og på Kirken som hans jordiske forvalter av objektiv moral.

Man kan sikkert diskutere om det er vel så relevant å kalle Halvorsen for ateistapologet, selv om han nok ikke er Norges fremste, men la nå det ligge.

For dette er altså igjen en fordreining, for å si det mildt. Sammenhengen er ikke at jeg slenger ut en slik påstand uten videre, men at jeg svarer på Erik Tunstads spørsmål (et stykke ned i bloggposten om Ateisme eller kritisk tenkning) om det han kaller det "Beste testspørsmål: Hadde du drept dine barn, dersom kirken ikke forbød deg det?".

Det er altså som svar på et konkret testspørsmål jeg kommenterer at

Han er med andre ord ikke klar over at vi nettopp kan takke kirkens forbud for at ikke flere drepte sine barn. Et forbud mot å sette barn ut i skog og ødemark var nødvendig da kristendommen kom til Norge og mange andre land.

Så trekker jeg inn at dette historiske poenget, eller hva vi mener om saken i dag, ikke sier noe om vi trenger Gud eller ikke.

På et nytt spørsmål fra en ateist på Verdidebatt svarer jeg ganske langt bl.a. det som Halvorsen siterer (men pussig nok med feil link, slik at det ikke er mulig å se hva jeg faktisk sier).

Tunstads retoriske spørsmål kan som så mange slike ikke løsrives fra historiske sammenhenger eller praksis som det kan kalles. Når han til og med mener at det er hans "Beste testspørsmål" å spørre "Hadde du drept dine barn, dersom kirken ikke forbød deg det?", kan man ikke løsrive dette fra det historiske faktum at vi i Norge faktisk sluttet å drepe våre barn, fordi kirkens forbød det. 

Sagt på en annen måte: Hvor sikkert er det at vi i Norge i dag ikke hadde fortsatt med å sette uønskede barn ut i skogen, hvis kirken ikke hadde forbudt dette for snart tusen år siden og håndhevet forbudet i mangfoldige århundrer? Innarbeidete etiske holdninger har en historie.

Så er spørsmålet om det er en sammenheng mellom holdninger til ran, voldtekt og drap -og objektivt rett og galt.

For dette handler ikke om vi "trenger" en objektiv moral for å unngå ran, voldtekt og drap. Det handler om hva slags moral som kan eller må eksistere for at noen kan hevde at ran, voldtekt og drap ER objektivt galt og altså ikke bare greie overlevelsesstrategier.

Ellers handler diskusjonen ikke så mye om "påstander fra religiøst hold er at vi trenger en objektiv moral", men om hvorvidt en objektiv moral faktisk finnes. Avviser man sistnevnte, kan man ikke si at noe som helst er objektivt galt, men heldigvis er det mye kulturelle, psykologiske og legale barrierer mot å gjøre "hva som helst" og mye positive forsterkninger av adferd vi anser som god.

Som vi skal se om noen dager, treffer Halvorsen heller ikke målskiven når han skriver om kristne verdier.