How not to Humanistisk Ungdom

Humanistisk Ungdom (HU) kom sent på banen i konkurransen om minst rasjonelle og evidensbaserte kampanje i 2019, men med en så klar ledelse er det vanskelig å tro de ikke tar seieren hjem.

"Vil også du utføre mirakler i hverdagen? Humanistisk Ungdom har løsningen!"

Uventet at HU skulle gå Jan Hanvold en høy gang, men ikke fullt så uventet at de ikke leverer på sine løfter.

"I dagens samfunn får stadig flere muligheten til å dele informasjon med stadig flere mottakere. Hver eneste dag blir vi bombardert med ny informasjon, noe som gjør det veldig viktig å klare å skille hva som er sant og hva som er bullshitt."

Og å stave bullshit riktig.

"Dessverre velger alt for mange i Norge å tro på ting det ikke er noe vitenskapelig eller rasjonelt grunnlag for."

Som å tro at mennesker kan gjøre mirakler på linje med Jesus - eller at kristne tror de kan det.

"Humanistisk Ungdom jobber for mer kritisk tenkning i samfunnet, og at spesielt unge skal utvikle sine evner til å oppdage falsk informasjon."

Ja, og da er det ekstra flott at de tester ungdommen med sine egne tekster. Blir spennende å se hvor mange som oppdager HUs falske informasjon.

"I brosjyren “How to Jesus” bruker vi Jesus sine mirakler som eksempler på noe man ved kritisk tenkning burde innse at ikke stemmer."

Ja, kan ikke en stein fly, kan heller ikke en fugl. Kan ikke mennesker gå på vannet, kan selvsagt ikke Jesus gjøre det heller. Siden Bibelen fremstiller ham som et helt alminnelig menneske.

"En undersøkelse fra 2018 viser at så mye som 20% i Norge tror på miraklene slik bibelen beskriver dem."

Ja, jeg kan tro på Big Bang uten å tro jeg kan lage et. På samme måte som man kan tro på mirakler uten å tro at man selv kan utføre dem.

"I brosjyren bruker vi humor for å få frem at miraklene neppe skjedde akkurat slik bibelen påstår."

I denne posten bruker jeg humor for å få frem at brosjyren neppe er laget av folk med akkurat så mye kritisk sans som de påstår.

"I dagens samfunn kan hvem som helst publisere hva som helst, og folkets evne til kildekritikk blir avgjørende for et fungerende demokrati." 

I hvert fall beviser brosjyren første del av setningen.

Historieløshet er så 2018

Siden jeg har sagt ja til en sluttpakke på jobben, blir det forhåpentligvis noe mer tid til foredrag og skrivning fremover - selv om jeg allerede er involvert i flere prosjekter i vanlig arbeidstid.

Ett av disse handler om tusenårsmarkeringen av 1030 - der det vil skje en god del også før 2030. I den forbindelse er det alltid interessant å observere myter og misvisninger i en rekke lærebøker og livssynsorganisasjoner om Europas historie.

Ikke minst oppfatningen av middelalderen som en blanding av parentes og mørketid. For mange synes det som om det moderne samfunn oppstod i opplysningstiden fra antikkens aske, som en fugl Føniks.

Dermed hever jeg ikke øyenbrynene så mye når sentrale personer i Human-Etisk Forbund skriver en kronikk som om det ikke skjedde noe av positiv betydning for demokratiet mellom antikken og opplysningstiden. Men det kan være grunn til å skrive noen ord, som jeg gjorde i et tilsvar på vegne av tankesmien Skaperkraft.

Dessverre er nåløyet så trangt at det ikke kom inn i Aftenposten i denne lengden, men det er mindre trangt på denne bloggen.

Historieløst om verdier og folkekirke

Det er historieløst å hoppe rett fra antikken til opplysningstiden, slik Tron Enger og Kaja Melsom gjør i et innlegg om Folkekirken 12.9. Skal vi ta på alvor utviklingen som har gjort at vi ser noen verdier som sanne og helt selvfølgelige, kommer vi ikke utenom betydningen av kristen tro.

Enger og Melsom fra Human-Etisk Forbund (HEF) har dessverre lite substansielt å tilføre debatten om Den norske kirke (Dnk) skal ha noen privilegier som folkekirke. Innlegget blir ikke bedre av mildt sagt grunnløse påstander.

Ja, som Enger og Melsom nevner har selvsagt Dnk en oppgave i «å kjempe for egen overlevelse og å spre sitt budskap». Det er helt på linje med HEF. Men det er ikke et troverdig budskap at folket vender kirken ryggen når altså rundt 70 % fortsatt er medlemmer. Man kan gå ut fra at Enger og Melsom ikke mener at når HEF har under 2 %, betyr det at folket vender ryggen til humanistiske verdier.

Spørsmålet er ikke hvor mye medlemstall endres, men hvilken posisjon og rolle de synliggjør. Likebehandling er et ideal, men alle grupper kan ikke vente helt lik politisk behandling. Vi kan ikke overse avgjørende forskjeller i historie og størrelse. Det er gode grunner til at LO har en annen posisjon enn mange andre arbeidstakerorganisasjoner, og ikke bare fordi hele 22 % av lønnstakerne er medlemmer. Hadde det vært over 70 % ville det vært underlig å hevde at folket vender LO ryggen, selv om medlemstallet gikk nedover.

Så kan og bør man selvsagt diskutere i hvilken grad enkelte grupper bør behandles annerledes, samtidig som vi ivaretar gode menneskerettslige prinsipper. Men i en diskusjon om dette, bør vi bygge på fakta. For iveren synes å ta overhånd når Enger og Melsom hevder at «stadig flere kirker står tomme». Ja, antallet på gudstjenester er ikke like høyt som før, men INGEN kirker «står tomme». Kirkebygg som er lagt ned er tatt over av andre trossamfunn.

Innlegget blir ikke bedre av hvor lettvint man tar på historien. Det er ikke kun en kirkelig fortelling å knytte vitale deler av norsk kultur til kristen tro. Tvert imot er det en ganske sær fortelling å avfeie at demokrati, likestilling og solidaritet har noe som helst å gjøre med kristen tro.

Hevder man at «demokratiet er en før-kristen gresk idé som ble revitalisert under opplysningstiden» undervurderer man kanskje de dypeste røttene til mange bevegelser som kjemper for rettferdighet, menneskeretter og likeverd. Det er ikke slik at demokrati bare er noe man uten videre kan «revitalisere» etter å ha lest en bok om gamle grekere. 

Og dette handler ikke bare om at demokratiet i antikkens Aten var for de frie, rike mannlige borgere, i praksis under 10 % av befolkningen. Grunnlaget for demokrati er også troen på likeverd og enkeltmennesker - og den er det vanskelig å få øye på i antikken, verken for slaver, fremmede eller kvinner.

Slik filosofen Morten Fastvold understreker i en artikkel i Humanist 2/2016 [basert på Sidentops Inventing the Individual og kommentert på Dekodet her], skurrer det for mange livssynshumanister å høre at tanken om at Vestens sekulære og liberale tenkesett kan knyttes til kristendommen. Vi er så vant til vår egen kultur at vi tror den er rasjonelt og etisk selvsagt. 

For oss er moralsk likhet så selvinnlysende «at vi nærmest tror at den kan sanses». 

Men gjør vi empiriske observasjoner ser vi tvert imot slik Fastvold skriver

hvor naturlig ulike vi mennesker er, både med hensyn til alder, kjønn, etnisitet, sosial status og rang, samt ytre og indre evner og ferdigheter.  

Derfor er det ikke rart at folk i den øvrige verden stusser over Vestens kompromissløse betoning av moralsk likhet, og av den store verdsettingen av enkeltindividet som følger av det.

Uten at Kirken i mange hundre år nedfelte tanken om moralsk likhet også i lover og regler, i form av høyst håndfast jus

er det langt fra sikkert at denne – samt dens tilhørende sekulære og liberale politiske orden – hadde vunnet fram her i Vesten.

Dette gjaldt ikke bare de rike eller lærde. Blant det tankemessige revolusjonerende i kristen tro var at vi alle var like overfor Gud, «uansett kjønn og sosial status og etnisitet». Slik også Jürgen Habermas har vært inne på, innebar dette i følge Fastvold en tro som fremsto

som egalitær på et nytt og slående vis. Den fikk et nærmest proletært tilsnitt som brøt med de sedvanlige elitistiske holdninger, der kravet til dannelse sto sentralt.

At kristen tro har hatt en sentral rolle, er selvsagt et annet spørsmål enn hvor mye Dnk og kirkelige ledere har gått foran i politiske kamper for rettigheter og likeverd.

Kultur- og historieutvikling handler mye om hvilke verdier vi oppfatter som sanne og sunne. Skal vi forstå kulturelle ryggmargsreflekser er det historieløst å hoppe fra antikken til opplysningstiden. En kristen virkelighetsforståelse var grunnfestet i så mange århundrer at verdiene den ga grunnlag for etterhvert fremsto som helt selvinnlysende, uansett tro. 

Dette har hatt avgjørende betydning i kampen for rettferdighet og rettigheter. Verdiene er ikke noe vi bare har lest om i gresk filosofi. De er historisk knyttet til det man så som virkelighetens natur, til eksistensens dypeste grunn – Gud.

Kanskje er mangelen på forståelse for dette, noe av grunnen til at medlemstallet i Dnk synker. Og til at det blir stadig mer avgjørende å finne gode måter å begrunne og beskytte verdiene i en tid der andre livsoppfatninger blir sterkere både i Norge og andre deler av verden. 

For dette handler om mer enn å «redde folkekirken».

Sekularisme og annet kristent

Det er lenge siden jeg sluttet å bli gledelig overrasket over å bli gledelig overrasket over Humanist.

Denne gangen er temaet Sekularisme og tanken om moralsk likhet og da er konklusjonen selvsagt, slik alle medlemmer av Human-Etisk Forbund har fått inn med morsmelken, at dette egentlig er kristne verdier.

Eller kanskje man skal være realistisk nok til å innse at langt de fleste ikke har det.

I likhet med mange kristne, tross til dels spede forsøk på Dekodet på å si noe annet.

Derfor er det flott at filosofen Morten Fastvold ikke er skuddredd når han skriver om en ganske så spennende bok jeg dessverre ikke har rukket å lese like nøye.

Men er det nødvendigvis en motsetning mellom sekularisme og religiøsitet? Enkelte, som Larry Siedentop, en britisk professor i intellektuell historie, mener at det ikke er det. I boka Inventing the Individual. The Origin of Western Liberalism, som utkom på Penguin i 2015, rokker han ved den oppleste og vedtatte sannheten om at sekularisme og religiøsitet er motpoler. Han hevder at dette er en falsk motsetning – iallfall hvis vi med religiøsitet sikter til kristendommen.

Noe som er greit om man vil unngå fordummende fraser om hva "religion" og "religiøse" er og gjør.

Eller om at kristendommen ikke ble bra før reformasjonen eller opplysningstiden.

Siedentop hevder – oppsiktsvekkende nok – at sekularisme og kristendom ikke bare kan forenes, men at sekularisme i bunn og grunn er et produkt av kristendommen. Kristendommen hadde nemlig helt fra starten av en sekulær kime som opp igjennom århundrene fikk vokse. Og det på et vis pavekirken ikke hadde forutsett, og som ga støtet til et både sekulært og liberalt tenkesett som etter hvert også skulle komme til å rette seg mot pavekirken selv.

Noe som gikk såpass hardt for seg at pavekirken lenge (noen steder fortsatt) ble fradømt all humanitet og sett som skoleeksemplet på hvor ille "religion" (hva nå det er) er, fra franske opplysningsfilosofer til norske kulturradikale.

Likevel har  livssynshumanister og kristne langt mer felles enn det virker på Dagsnytt atten.

Vi kommer heller ikke utenom at livssynshumanismens sterke vektlegging av alle menneskers likeverd gjenfinnes både i liberal tenkning og kristen teologi. I spørsmålet om menneskeverd og enkeltindividets uendelige verdi beveger livssynshumanister og kristne seg på felles grunn.

Noe nok ikke alle livssynshumanister setter like mye pris på å få høre.

Er dette noe livssynshumanister finner besværlig og helst ikke vil bli minnet på? Og er den kunnskapen Siedentop formidler, noe vi helst ikke vil vite av? Fordi det ikke passer med vårt tradisjonelle syn på kristendommen som en hovedmotstander vi knapt kan si noe godt om?

Og da forventer ingen at man trekker inn den sp Monty Python.

I så fall er en scene fra Monty Python-filmen Life of Brian til ettertanke. Jeg sikter til den der lederen i frigjøringsgruppa proklamerer at den romerske okkupasjonsmakten bare har tråkket på folk i generasjoner og aldri har gjort noe bra. Hvorpå et medlem i gruppa mumler et: «Hva med akveduktene?» Jo, lederen må medgi at akveduktene ikke er så ille. Eller gode sanitære forhold, mumler en annen. Ok, greit, sier lederen – og slik fortsetter det, helt til han må modifisere sin kraftsalve til et: «Foruten akvedukter og sanitære forhold og medisin og utdanning og irrigasjon og veier og offentlige bad og lov og orden … Hva har romerne gjort for oss?»

Nå betyr ikke det at Fastvold eller Monty Python hyller den romerske okkupasjonsmakten eller Kirken uten motforestillinger, selv om de altså har gitt oss mer enn akveduktene. Og han forstår at noen livssynshumanister kan ønske seg en annen historie.

Er så grunntanken om moralsk likhet å betrakte som en kristen «akvedukt» som livssynshumanismer bør verdsette? Eller så vi helst at andre lærde kom på banen og bestred Siedentops tese om at vestlig, sekulær, liberal tenkning er et uekte barn av kristendommen?

Fastvold støtter klart første alternativt. Han bruker en metafor fra friidrett. Kristendommen har fungert som en hare i et mellomdistanseløp.

Denne rollen er som kjent å raskt ta teten og holde høy fart i feltet fram til et visst punkt, der favorittene slippes fram for å kjempe om å komme først i mål – og da til en bedre tid enn det de ellers ville ha oppnådd.

Med et slik bilde

utgjør senantikken og middelalderen «haredelen» av løpet, mens renessansen, opplysningstiden og de etterfølgende århundrene er resten av distansen fram til mål. Selv om «haren» kanskje ble en sinke i løpets siste del, må den få sin del av æren for det gode resultatet som ble oppnådd.

Så er det selvsagt vanskelig å si om resultatet i det hele tatt hadde vært mulig med en annen hare. Eller om vi faktisk er i mål. Kanskje er det langdistanse og haren som holder best fart? 

Eller andre som er så dopet på kristenmannsblod at de bryter når virkningen gir seg.

Metaforer kan kort sagt brukes til mangt. 

Med en reflektert analyse av en tankevekkende bok, løfter Fastvold frem poenger som fortjener å heises høyt opp et par ganger om dagen, i hvert fall i enkelte kommentarfelt og kulturdebatter.

Siden vi så fort blir fartsblinde av egne verdier.

Så selvinnlysende er tanken om moralsk likhet blitt for oss i Vesten at vi nærmest tror at den kan sanses – at den kan oppdages bare ved å se på de enkelte menneskene. Vi er nemlig opplært til å se etter det som er felles for oss alle, åpenbare ulikheter til tross. Men det er faktisk ikke innlysende at vi skal gjøre det, da forestillingen om moralsk likhet jo er noe abstrakt – altså en forestilling, en tanke, og ikke noe som kan sanses.

For dette handler ikke om empiri. Som Chesterton sier, tror man ikke at vi er skapt like, sitter man igjen med at vi er evolvert ulike.

Noe Fastvold støtter, i det minste indirekte.

Det som i stedet springer oss i øynene, empirisk sett, er hvor naturlig ulike vi mennesker er, både med hensyn til alder, kjønn, etnisitet, sosial status og rang, samt ytre og indre evner og ferdigheter. Derfor er det ikke rart at folk i den øvrige verden stusser over Vestens kompromissløse betoning av moralsk likhet, og av den store verdsettingen av enkeltindividet som følger av det.

Som du forstår har jeg lyst til å sitere og kommentere hele anmeldelsen, men da risikerer jeg nok en aldri så liten anmeldelse selv.

Mye mot min vilje nøyer jeg meg dermed med konklusjonen.

Hadde ikke kirkens lærde gjennom flere hundre år nedfelt grunntanken om moralsk likhet i form av håndfast jus, er det langt fra sikkert at denne – samt dens tilhørende sekulære og liberale politiske orden – hadde vunnet fram her i Vesten. Kanskje hadde vi da vært mer lik verden for øvrig, ved å legge adskillig mindre vekt på enkeltindividets verdi eller menneskeverd, og ved å ha en langt mer kollektivistisk kultur, der hver og én blir en høyst utbyttbar del i det helhetlige maskineriet.

I så fall blir det feilslått å forbinde sekularisme med moralsk forfall, slik mange kristne og muslimer og andre religiøse gjør. Det røper en manglende kjennskap til historien som livssynshumanister bør unngå. I erkjennelsen av at alt vokser ut av noe annet, og at verken kristendom eller livssynshumanisme oppsto ut av intet, kan vi framheve sekularisme som en helt vesentlig bestanddel av det verdisynet vi her i Vesten er så stolte av. Og faktisk ta kristendommen til inntekt for at sekularisme frembringer mer opplyste og etisk bevisste borgere.

Les resten direkte og ukommentert her.

Julekorreksjonen

Siden noen ikke bare lot seg forvirre, men forskrekke av mine formuleringer i dagens intervju (muligens ikke helt uten sammenheng med at dette havnet både på forsiden, i overskriften og i ingressen), har jeg bedt Vårt Land om å presisere 

at HEF ikke skriver på websiden at kristne har kuppet julen, men at det er min opplevelse av hvordan slikt kan forstås når man sier at kristne la julefeiringen til 25. desember fordi det fantes andre fester den dagen.

Det var altså en generell kommentar om måten det dessverre i en del sammenhenger snakkes om juletradisjoner og kristen tro og handler ikke om noe som står direkte på HEFs webside.

For ordens skyld understrekes at dette ikke betyr at kristne har kuppet julen.

Debatt-samtale om Ateisme og Gudstro i 2012

Diskusjoner er alltid interessante, ikke minst når temaene er store.

De seneste ukene har jeg hatt fornøyelsen av å være med på et opplegg i regi av Ny Generasjon, senest på Høgskolen i Østfold. Dette handler nærmere bestemt om en debattsamtale mellom en kristen (i det høyre hjørnet) og en ateist (i det venstre), enda nærmere bestemt mellom undertegnede ("kristen forfatter av flere bøker om aktuelle spørsmål knyttet til temaer som tro og vitenskap") og Even Gran ("journalist i Fritanke.no, Human-Etisk Forbunds nettavis for livssyn og livssynspolitikk").

Opplegget er enkelt:

De skal først debattere tre spørsmål:

1. Kan du begrunne ditt livsanskuelse rasjonelt?

2. Hva er de etiske konsekvensene av et ateistisk og kristent livssyn?

3. Hva er meninga med livet?

Etter en pause vil det så være spørsmålsrunde hvor det vil være åpent for spørsmål fra salen.

På fem minutter per punkt.

Selv om opplegget er enkelt er det altså ingen enkel oppgave å presentere dette innenfor rammen. Vi får sikkert vist betydningen av å snakke noenlunde rolig om viktige spørsmål og forhåpentligvis stimulert til noen nyttige samtaler mellom tilhørerne etterpå.

Og med det er nok mye av hensikten oppnådd.

Samtidig er det vanskelig å unngå  at det også skaper et skjevt inntrykk. I stedet for å begrunne rasjonelt blir det mer å bedyre at man kan begrunne rasjonelt. I stedet for å vise bredden av argumenter og erfaringer, blir det mer å påstå at det finnes noen og turnere mer eller mindre finurlige spørsmål.

Nå er jo det i og for seg greit nok for anledningen, og utfallet eller inntrykket har sikkert variert fra sted til sted - både med paneldeltakernes og tilhørernes dagsform. Jeg stiller gjerne opp igjen, om det skulle være interesse.

Men siden det også har foregått andre ting i vår, kan det være nyttig å sammenligne. Noe av av dette var et helgeseminar for IMI-kirken i april, med tre dobbelttimer om litt ulike temaer innenfor feltet Tro og Tanke. Noe annet var syv dobbelttimer om det som på fint kalles apologetikk, ved Høgskolen i Staffeldtsgate.

Selv om det heller ikke ved disse anledningene har vært mulig å ta opp spesielt mye spesielt grundig, har det vært ... noe mer armslag for rasjonelle begrunnelser, argumenter, eksempler og fordypning enn på fem minutter.

Nå betyr ikke dette at man trenger høgskoleutdanning for å være kristen eller gudstroende. Men i et flerkulturelt samfunn med noen århundrers livssynsdebatt på baken, er det behov for pusterom der man tar seg tid til å se på debatten, på meninger og (dessverre ofte) myter om hverandre.

Og, selvsagt, på om det finnes noen gode argumenter.

Min erfaring er at mye av grunnen til at kristne kan komme dårlig ut i livssynssamtaler - og enda mer i offentlig debatt - er både at man ikke har jobbet mye med - eller i det hele tatt er kjent med - argumenter, og at mange vi møter fremstår som mer reflekterte, eller i hvert fall bruker mer av de rette ordene.

Hvis det er en selvfølgelig sannhet at kristne frykter kunnskap og har dårlige argumenter, skal det godt kjøres å få noen til å gidde å lytte. Et bilde i hodet sier mer enn tusen ord. Dessverre bekrefter vi oppfatningene i mange nettdebatter, for ikke å si rundt denne verdens lunsjbord.

Finnes det så noe botemiddel?

Ja, utvilsomt. Selv om det altså ikke følger med garanti for at det nytter, i hvert fall ikke hver gang. Men skal man stå til eksamen kan man enten stole på sin iboende genialtet, eller (her er det bare å holde seg fast) sette seg inn i pensum. Empirien er så langt i favør av sistnevnte.

Vi skal dermed bruke mer enn fem minutter på noe pensumstoff de nærmeste dagene.

Postene som er lagt ut om dette så langt er

- Noe må være evig (16.5.)
- Noe fysisk kan ikke være evig (17.5.)
- Gud må eksistere selv om det fysiske er evig (18.5.)
- Gud? Hva i all verden? (22.5.)

Nye ateister - frisk nysatsing?

Etter bokstavelig talt å ha beveget meg på glattisen mellom Lillehammer og Oslo idag, er det kanskje passende å dytte mitt innlegg fra landskonferansen (en svært hyggelig og interessant affære) til Human-Etisk Forbund i retning boet (vi får satse på at velviljen koster det helt fram).

Det er dermed ikke til å unngå at det kan bli noe muntlig, generaliserende og stakkato i fasongen. Vi får heller komme litt tilbake til selve ordvekslingen ved en annen anledning, men den sa vel strengt tatt ikke så mye nytt.

Debatten var en reprise av denne, denne gang med Didrik Søderlind som møteleder og ikke deltaker.

Tittelen var Nyateismens religionskritikk – frisk nysatsing eller usaklig avsporing?

De øvrige i panelet var kanskje ikke helt overraskende de to ateistene som har uttalt seg mest om dette på norsk. Med andre ord h.h.v. Arnfinn Pettersen som (i venstre hjørne) gjentok sin kritikk av de nedrige nyateistene (med særlig vekt på enkelte av Dawkins' debattknep), mens Even Gran (i midterste hjørne) fortsatte å heie på de heroriske helter - særlig fordi de hadde satt lyset på behovet for argumenter for Guds eksistens.

Selv befant jeg meg vel ikke akkurat... midt mellom disse i debatten.

Dermed over til innlegget (det ble i praksis verbalisert litt mer responsivt ift. hva de ærede to andre sa, men gjengir her manuset til min "5-minutters"-innledning):

Siden nye ateister er så opptatt av naturvitenskap, bør jeg kanskje innlede med at jeg selv ble kristen som 19-åring, mens jeg studerte teknisk-naturvitenskapelige fag i Trondheim.

Dette gikk ikke... upåaktet hen på et lettere opphetet 70-tall.

Noe av det første jeg møtte var dermed kombinasjonen av Rød Front og Hedningesamfunnet som stilte meg opp mot veggen - eller i hvertfall veggavisen - med sterke og klare meldinger om hvor ufattelig dustete, umoralsk og uvitenskapelig det var med noen som helst former for kristen tro.

Det hele endte i en heller lang debattserie per datapapir på oppslagstavla på flystripa på NTH. Jeg har fortsatt disse liggende, men viktigere enn det er minnet  om opplevelsen. Det å være kristen var å møte slike utspill og svare på dem, hver dag.

Av en eller annen grunn ble det slutt på denne type innlegg etter noen måneder, enten det var tidsånden eller eksamenslesning som tok overhånd.

Da de nye ateistene fikk Hedningesamfunnets argumenter inn på bestselgerlistene følte jeg meg dermed litt ung igjen.

Eller - sagt på en annen måte - det minner dermed ikke akkurat om en frisk nysatsing.

Min utfordring med nye ateister er ikke at de er sinte, sarkastiske, slemme eller usaklige. I stedet går det på at de har meldt seg ut av den mer faglige debatten, samtidig som de (og deres følgere) synes å tro at det er det de bedriver.

Og at de har flyttet den tilbake til salongene fra slutten av 1800-tallet.

Nye ateister bedriver ikke så mye vitenskapsformidling, som vekkelsesforkynnelse. De spiller mindre på ateistiske argumenter, enn antiteistiske stemninger.

Og de er ikke de eneste som leverer religionskritikk, selv om sistnevnte kan gå litt i bølger. Ser vi etter vil vi finne at denne antar denne mange former – og ikke akkurat gjemmes bort.

• Folkelig – oppgjør med makta og besserwissere – fra bønder og borgere til... New Age.
• Filosofisk – Sokrates, Spinoza, Hume, Kant, Feuerbach, Hegel, Marx, Nietzsche og resten av feltet.
• Teologisk – vi finner dette allerede i GT, Jesus kritiserte religiøse ledere i samtiden, og vi finner det hos dissentere og reformbevegelser slik Arne Bugge Ammundsen presenterte tidligere på konferansen i dag. Og som fag ved Teologisk Fakultet ved i Universitetet i Oslo. Det er ikke helt slik at religionskritikk er fremmed i dagens samfunn, selv om det hjelper å studere teologi for å få det med seg på et faglig nivå.
• "Vitenskapsorientert” – I kjølvannet av Darwin (biologisk), Marx (økonomisk), Comte (sosiologisk), Freud (psykologisk) etc.  At lite av dette har vist seg særlig bærekraftig som religionskritikk er en annen skål.
• Andre ståsteder –  Det er et opplagt ønske om å kritisere konkurrentene, så vi finner dette i alt fra islamsk kritikk av kristen tro til kristen kritikk av ateisme...

Men det er altså som nevnt verken noen særlig faglig tyngde eller frisk nysatsing å finne hos nye ateister.

Det vi møter er i stedet i stor grad det vi kan kalle for

• Selvfølgelighetenes diktatur – Nye ateister mener det godt (håper jeg) og har en sterk moralsk indignasjon (noen ganger berettiget), men det er litt... kritisk at de så sjelden tar noen steg til siden fra sin egne skråsikre selvfølgeligheter. I stedet ender de stort sett med  
• Mer politisk debatt enn reflekterte evalueringer av seg selv og andre.
• Å forkynne for egne rekker, for ikke å si for galleriet, eller de som sitter på gjerdet.
• I mindre grad å spre fornuft enn feil og fobier. Som jeg viste i Svar skyldig - nye ateister og New Age opptrer de ikke akkurat etterrettelig eller vitenskapelig.
• Angrep på stråmenn – de verste utslagene av religion gjøres til egentlige og typiske.

For å si det kort fungerer vel religionskritikk – eller rett og slett seriøse livssynssamtaler - noe bedre i forhold til motparten (og altså ikke galleriet eller gjerdet) hvis den er

• Informert – man bør vite sånn noenlunde hva man snakker om. Nye ateister bommer så mye at jeg grep meg i å spekulere da jeg leste Dawkins, over om det kunne være en parodi. Motstandere bør kunne kjenne seg igjen. Og så må man være villig til å forstå og diskutere kriterier for hva som er sant, rett og galt, slik at man ikke bare diskuterer fra hver sin skyttergrav..
• Interessant – man bør ha noe å melde. Nye ateister bygger lite på ”faglig religionskritikk” og filosofiske kriterier, men på anekdoter og indignasjon ut fra et  
• bestemt syn på historien (den heroiske veien fra middelalderens mørke til modernitetens lys)  
• kunnskapssyn som dels lener seg mot det scientistiske og dels misforstår ordet tro (blind tro ”in the teeth of the evidence”, vs. begrunnet tro) 
• Ivrig, men ikke infam eller sjikanerende (som med Hitchens utsagn om at ”religion forgifter alt”) - det er litt sånn at hvis noen tramper på tærne mine og brøler inn i øret, demper det... noe av min mottagelighet for budskapet.
• Innstilt på å lytte - mer enn markering av revir

Og dermed er det ubønnhørlig tid for moralen.

Det er flott med engasjement, ikke minst fordi det har det fått kristne til å skjerpe seg. Det er dermed ikke tilfeldig at Dawkins er blitt pensum på flere kristne høyskoler.

Selv liker jeg temperatur, men det er noe mer tiltalende med reflektert kritikk enn refleksiv raljering.

Kirke og stat - sildesalat

Som omtalt i Vårt Land i dag og hos Den tvilsomme, Haralds strøtanker, Oddbjørn Evenshaug , i Aftenposten og på selveste Twitter, røres og rotes mangt sammen rundt kirkevalget.

Muligens i et politisk overstyrt forsøk på å vise hvor demokratisk kirken er. Uansett er det sjelden å se et større sprik mellom motiv og midler, serlv om vi ikke tror at årsaken er at det igjen er tillatt for jesuitter å komme inn i riket.

Dermed er vi i den bisarre situasjonen at man på Elverum videregående skole skal ha kirkevalg i forbindelse med stortingsvalget.

Det kunne nok (rent teoretisk selvsagt) tenkes et bedre undervisningsopplegg om Luthers toregimentslære, eller et mer egnet signal å sende på en klode der det ikke er direkte mangel på land med uheldige koblinger av religion og stat.

Dermed er det bare å gi full støtte til informasjonsjefen i Human Etisk Forbund, Jens Brun Pedersen (og naturlig nok generalsekretær Kristin Mile), for ikke å si biskop Halvor Nordhaug.

Denne samrøren er ikke bare prinsippløs, den mangler ryggrad. Og gangsyn.

"De kristne sto samlet mot innføringen av parlamentarismen"

Debatten om KRL-faget - og om den kristne kulturarven er i fare - fortsetter i Vårt Lands spalter, senest i dag ved Human-Etisk Forbunds pressesjef, Jens Brun-Pedersen (og antagelig ikke Jensens Brun-Pedersen som VL oppgir).

Slike innlegg er selvsagt ofte skrevet i kampens hete, og dermed uten nitid bruk av kilder. Men det er en anelse eller to sorgfullt at en person som jeg i stor grad stolte på som plateanmelder på 70-tallet, ikke lenger synes fullt så informert. Selv om "den kristne kulturarven" som han sier har både "dårlige og gode sider" (og JPB naturlig nok fokuserer på førstnevnte, slik at han vel ikke synes direkte panisk ved tanken på at denne kulturarven skulle gå føyken), inngir han nok ikke tillit ved påstander som at

"Våre unge bør få vite gjennom undervisningen at de kristne sto samlet mot innføringen av parlamentarismen på 1880-tallet".

Antagelig er dette basert på det berømte "Opraabet til Christendommens Venner i vort Land" som ble sendt ut i 1883 for å mobilisere kristne mot den "politiske Radikalismes Side", spesielt det som skulle bli partiet Venstre. Dette var underskrevet av rundt 250 personer (noen kilder oppgir 450), deriblant alle biskopene, samt emissærer og en del andre lekmannshøvdinger i daværende Indremisjonen.

Selv om det ikke er til å komme fra at disse nok var kristne, gir det noe i nærheten av strykkarakter å betegne dette som "at de kristne sto samlet".

For å lykkes med regnestykket må man bl.a. definere at Venstre den gang ikke hadde kristne velgere eller politikere (prester og indremisjonsmenn som Lars Oftedal som stilte på Stortinget for Venstre regnes da som fiksjon), og at de 250 som skrev under det opprinnelige "Opraabet" faktisk representerte "kristenfolket".

Men i følge Berge Furres biografi om Lars Oftedal, viser det seg at de som skulle spre budskapet fra Opraabet møtte stor motstand og mange steder måtte skjule hvorfor de var kommet til kirker og bedehus. Da det i mai 1883 gikk ut oppfordring til en landsomfattende underskriftskampanje ble det ren fiasko - kun 861 personer skrev under.

Hvis JBP mener at "de kristne" i Norge i 1880-årene bestod av drøyt tusen personer, kan det være han har rett. En bedre forklaring er nok at kristne flest ikke lot seg rive med av embedstandens retorikk og bekymring for endrede spilleregler (at Stortinget skulle bli det øverste kirkestyret, satt nok litt langt inne for biskoper og mange prester).

Uansett støttes JBP i at den kristne kulturarven (hva nå den er) "hører hjemme i flere skolefag" - som f.eks. i naturfag og vitenskapshistorie, selv om min vinkling her nok er en smule annerledes enn hans.

Vi er imidlertid ikke helt nødt til å spre flere fordommer for å møte kravene fra Menneskerettighetsdomstolen. Det kan være mange meninger om pedagogikk og pensum i KRL-faget, men mye tyder ihvertfall på at Jens Brun-Pedersen trenger bedre undervisning.

Dette er ikke skrevet av en varm forkjemper for KRL-faget. Jeg har i det hele tatt ambivalente følelser til både det og det gamle kristendomsfaget, og faller av og til i tanker om at KRL heller fremmer avkristningen - på samme måte som tidligere fagvarianter. Det må da være bedre å etablere en frivillig kvalitetsundervisning i dette, enn at de aller fleste skal vaksineres mot positiv interesse for livssyn?

Utfra grundige studier av mine barns lærebøker kvelden før de skal ha prøver, er ihvertfall konklusjonen at de (altså lærebøkene) synes like livsfjerne og pussige som de jeg husker fra egne skoledager.

Selv om seneste utgave for 9. klasse betryggende nok er skeptisk til Da Vinci-koden.