Påskemytene på plass

Som vanlig er påsken full av mytiske fortellinger. Enten man følger Dagsavisen eller Dawkins, ABC Nyheter eller ... allmennkunnskap, har man de seneste årene fått høre eventyr som at ordet "Easter" (altså påske på engelsk) egentlig stammer fra den babylonske Ishtar eller fra den angelsaksiske gudinnen Eostre.

Og at påsken bygger på andre klare hedenske skikker som viser at den verken er kristen eller jødisk.

I realitetet stammer påske fra det greske ordet pascha som er basert på det jødiske pesach ("å gå forbi" eller passover på engelsk), altså den jødiske påskefeiringen.

Egg og påskeharer er ikke hedenske tradisjoner, men relativt moderne oppfinnelser: Påskeharen fra slutten av 1600-tallet og den amerikanske kommersutgaven (en parallell til Coca Cola-nissen) Easter Bunny fra 1800-tallet.

Mens det stemmer bedre at påskekrim og påskenøtter er norske tradisjoner fra 1900-tallet.

Nå kan alle selvsagt få feire påsken som man vil, med eller uten sol eller salmer, appelsiner eller egg. Men det hadde vært flott om man gjør mer enn bare å finne på historiske tradisjoner det i motsetning til jødiske og kristne ikke er kilder for.

Eller fortsetter å spre de sedvanlige oppslagene om at Jesus ikke har eksistert. For påsken er fortsatt agurktid for argumenter mot Jesus. Igjen er det historikeren psykologen Valarie Talarico som er opptatt av ateistaktivisten David Fitzgeralds med en iver Freud muligens kunne sagt noe om.

Morsomt med memer, men grunner til at historikere ikke bygger en stor argumentasjon på likt og ulikt av utenombibelske kilder.

En som har sagt svært mye om dette er min favoritt ateistblogger Tim O'Neill som heller ikke denne påsken legger noe i mellom i omtalen av Fitzgeralds forunderlige fremstillinger.

Hvor Fitzgerald  kommer fra, ser vi når han vedgår at han ikke bare mener det er gode grunner til å avvise en historisk Jesus, men at det ikke er noen som helst mulighet for at en historisk Jesus kan ha eksistert.

Honestly, I’d put it even more strongly than that – now, I actually can’t see how there even could have been an actual Jesus.

Forutsigbart nok legger han dermed  opp til at alle fagfolk (og det er alle unntatt en halv håndfull) med relevant utdannelse som uansett livssyn støtter en historisk Jesus (som en jødisk forkynner, ikke Guds sønn), bevisst eller ubevisst er med i en apologetisk konspirasjon.

De er revet med i et spill styrt av kristne, slik at de verken ser eller våger å se, de eh ... klare argumentene Fitzgerald  legger på bordet.

Ikke minst for hvor viktig det er for kristne å tvilholde på at Jesus har eksistert.

Outsiders can debate all they want, but Christians need to believe that Jesus was real, and defenders of the faith line up a series of proofs that they claim settle the question.

Mens det ikke ser ut til å falle ham inn at man har enda klarere bevis for at mens kristne kan diskutere dette så mye de ønsker, synes enkelte andre ganske så avhengige at å tro at Jesus ikke har eksistert.

Noe som fort fører til spørsmålet om hva de egentlig frykter om de skulle vedgå at en historisk Jesus har eksistert. Oppfatter de da Det nye testamentet som så overbevisende at de ikke kan avvise resten?

Heldigvis gjennomskuer Tim O¨Neill spillet, noe som i strømmen av påstander og besnærende argumenter krever blikk for detaljer og det store bildet, for kilder og kjepphester.

Og et par dusin studiepoeng historie.

Går man til en annen som har det, den norske historikeren Per-Bjarne Ravnå, ser vi at heller ikke han er spesielt enig med disse mytemenneskene.

På en Langfredag kan det dermed være greit å avslutte med et utsagn fra hans bok om den historiske Jesus. Det handler ikke om "tro", men om hva vi kan vite.

Det er én ting vi vet helt sikkert om Jesus, og det er at han ble korsfestet. 

Kort sagt fordi det hadde vært for flaut for tilhengerne i datidens æreskultur å dikte opp fra scratch et så skammelig nederlag for Messias som å bli korsfestet av romerne.

Og blir man korsfestet, taler mye for at man har eksistert.

Forsvinnende logikk

Siden det nærmer seg påske, er det på tide å finne gode påsketekster.

Denne gang handler det om Dag Øistein Endsjø som skriver om Når noen blir sporløst borte, som personer og passasjerfly.

Flight MH370 har forsvunnet sporløst, mens det oppstår stadig nye teorier om hva som har skjedd. Tidligere har mennesker som har blitt borte, skapt forestillinger som har totalt forvandlet vår virkelighet.

Hva er da mer nærliggende enn å trekke inn Jesu oppstandelse?

For nesten to tusen år siden forandret en enkel forsvinning verdenshistorien. Etter at et par kvinner hadde gått til graven til sin tidligere mester og funnet den tom, oppsto raskt beretninger fra ulike mennesker om at de hadde sett ham gjenoppstått. Disse forestillingene om at det forsvunne liket av Jesus egentlig innebar at han var våknet opp igjen, fysisk udødelig, ble jo som kjent utgangspunkt for kristendommen og forandret verden fullstendig. 

Her er det ikke vanskelig å være enig. At man fant Jesu grav tom, inngår i en argumentasjon for Jesu oppstandelse. Noen har til og med gjort dette noen smuler utførlig i bokform.

Men hva i all verden har dette å gjøre med fly og andre forsvinninger?

Men overbevisningen om hvordan Jesus’ tomme grav egentlig innebar at han var blitt en mektig og udødelig skikkelse, hørte også sammen med utbredte forestillingen i hans samtid. At noen som forsvant sporløst, var ført bort av gudene til en evig tilværelse et annet sted var noe som hadde skjedd igjen og igjen ifølge hellenistisk tradisjon. 

Nå kan det alltid diskuteres hvor utbredt dette var, men enten det kan telles i dusin eller gross bør det nok ringe en bjelle eller et tylft, siden konsekvensen ikke var lik. For hvor mange av disse forsvinningene har "skapt forestillinger som har totalt forvandlet vår virkelighet"?

Det gjelder i hvert fall ingen av eksemplene Endsjø trekker frem, som spøkelsesskipet Den flyvende hollender eller Israels tapte stammer.

Og heller ikke dem som var "akkurat som Jesus".

Flere som forsvant på havet, ble angivelig forvandlet til sjøguder; andre forsvunne var blitt bortført til Olympen selv. Folk ble udødelige idet de forsvant fra lukkede rom og sine egne begravelser, og enkelte av dem kom for en kort tid også tilbake – akkurat som Jesus – for å formidle noen guddommelige sannheter til folk flest.

At de som var akkurat som Jesus ikke var helt som Jesus, antyder nok at ett og annet, for ikke å si et tredje og et fjerde, var forskjellig.

Det samme gjelder når Endsjø låner øre til den romerske satirikeren Lukian. 

Den satiriske retorikeren Lukian gjorde et eksperiment etter at han hadde sett en berømt vismann hive seg på et stort bål og bli oppslukt av flammene. Mens han gikk bort fra det hele, sa han til tilfeldige mennesker at han akkurat hadde sett en gribb stige opp av flammene idet den erklærte: «Jeg er ferdig med jorden, nå farer jeg til Olympen». Effekten lot ikke vente på seg etter som folk begynte å snakke om dette. Snart møtte han andre som faktisk mente de hadde sett gribben han selv hadde funnet på. Litt etter det igjen, traff han mennesker som mente å ha møtt den gjenoppståtte vismannen i sin opprinnelig form, udødeliggjort og klokere enn noensinne. Ved å spille på de tradisjonelle forestillingene, skapte Lukian slik en ny myte der og da.

Nå kunne man si mye om Lukians (125-180) fortelling (spesielt fra vers 38 og utover), men å si at han skapte en ny myte der og da er nok noe i overkant. Selv om han altså som så mange i historien kan ha slått i en skrøne som noen trodde på en stund.

For det første er denne "myten" ikke omtalt andre steder enn hos Lukian selv. Dermed kan vi ikke vite om han diktet opp en morsom historie da han skrev dette, omtrent som en satiriker, om han overdrev hva som skjedde eller om historien var sånn noenlunde sann.

Videre forteller Lukian ikke om mange han møter som mente å ha sett en "gjenoppstanden" vismann,  han nevner kun én. Og denne sier ikke at Proteus virket "klokere enn noensinne", hvis man da ikke mener å kunne tolke det av at han vandret muntert omkring (vers 40).

On my return to the festival, I came upon a grey-haired man whose face, I assure you, inspired confidence in addition to his beard and his general air of consequence, telling all about Proteus, and how, since his cremation, he had beheld him in white raiment a little while ago, and had just now left him walking about cheerfully in the Portico of the Seven Voices, wearing a garland of wild olive. Then on top of it all, he put the vulture, swearing that he himself had seen it flying up out of the pyre, when I myself had just previously let it fly to ridicule fools and dullards.

Når dette uansett ikke skapte forestillinger "som har totalt forvandlet vår virkelighet", er det fordi det i så stor grad passet med deres mytologiske forestillinger.

Det var en vanlig forestilling at døde havnet hos gudene på Olympen eller i dødsriket Hades. At noen av de førstnevnte kunne vise seg som en gud iført laurbærkrans, sjokkerte ingen.

I seg selv førte dette verken til oppstyr eller forfølgelser, selv om noen satirikere kunne latterliggjøre det når de selv hadde æren for skrønen.

Hadde ikke kristen tro brutt med denne type forestillinger, ville ikke Jesu oppstandelse totalt forvandlet vår virkelighet. Hadde det vært vanlige forestillinger, ville de ikke blitt tatt som uvanlige.

I stedet for å synge den samme gamle kulturelle visa, lærte man altså en gammel kultur å trave.

Så kan legges til at denne fortellingen fra den ikke akkurat kristenvennlige satirikeren Lukian noen ganger løftes frem i spørsmålet om Jesus har eksistert. Mens Lukian som Kelsos og andre ikke legger noe i mellom når de omtaler det de oppfatter som stakkarslige, godtroende og lettlurte kristne, viser de ikke den minste antydning av tvil på at Jesus har eksistert.

The poor wretches have convinced themselves, first and foremost, that they are going to be immortal and live for all time, in consequence of which they despise death and even willingly give themselves into custody; most of them. Furthermore, their first lawgiver persuaded them that they are all brothers of one another after they have transgressed once, for all by denying the Greek gods and by worshipping that crucified sophist himself and living under his laws.

I stedet for å avvise kristnes tro på at Jesus har eksistert som enda et eksempel på deres lettlurthet, bekrefter Lukian Det nye testamentet. Han forteller at de kristne tror på evig liv, så seg selv som brødre som skulle gi seg selv for hverandre, at de avsverget gudene og fulgte og tilba den Jesus som ble korsfestet.

Ikke enkelt å finne en mer sentral påsketekst.

Da hedningene møtte den kristne

Så er Bjørn Stærk ute med enda en av sine opplysende artikler i Aftenposten, denne gang om Da de kristne møtte hedningene.
(Les resten her)

You say potato, I say påske.

Som The Belle Jar forteller har Richard Dawkins’ Foundation for Reason and Science delt bildet til høyre til sine 637 000 fans.

Sikkert som del av en kløktig strategi for å stimulere til strengt vitenskapsbaserte meninger og en ivrig etterprøvende ånd. Altså bare et tidsspørsmål før hundretusener av Dawkins' sympatisører avslører bildet og blogger/tweeter/facer om det.

For det er jo unødvendig å nevne at det britiske Easter selvsagt ikke har noe som helst å gjøre med den babylonske Ishtar.

Selv om det høres likt ut om man uttaler begge deler litt snøvlete.

Men det hender altså at forskning er basert på mer enn hva man tenker eller sier over promillegrensen. Noen ganger skotter man rett og slett også i retning av det som på fagspråket kalles for kilder.

For det hadde jo tatt seg ut at denne berømte gruppen nye ateister svelger ultraprotestantisk propaganda med krok, søkke og snøre, i likhet med modernitetens mytemarkere på 1800-tallet, slik vi berørte tidligere i påsken.

Heldigvis finnes det rasjonalister som er rasjonelle. Og blant mye har fått med seg at dette med egg og harer ikke er nevnt i Eostre-tradisjonen (som altså uansett ikke er er variant av Ishtar eller Astarte).

Men skulle noen ha lyst til å feire påske i Ishtars ånd, er det bare å følge forelegget omtalt i Scientific American. Som altså handler mer om sex og makt enn "fruktbarhet".

Ishtar was the goddess of love and war and sex, as well as protection, fate, childbirth, marriage, and storms - there’s some fertility in there, but as with Aphrodite, there is also an element of power. Her cult practiced sacred prostitution, where women waited at a temple and had sex with a stranger in exchange for a divine blessing (and money to feed hungry children or pay a debt).

Ishtar’s symbols were the the lion, the morning star, and eight or sixteen pointed stars—again, symbols of power.

Med andre ord er nok Ishtar ikke av dem som vil få flest støtteplakater i neste 8. marstog.

Selv om det garantert kommer dess flere på Face neste påske.

Står ikke til påskeeksamen

Selv om jul og påske handler om ganske forskjellige ting, har de en ting felles - at man stadig finner på fortellinger om at ingen av høytidene handler om Jesus.

Altså bare å sette seg i solveggen med en appelsin, mens man leser i nærmeste nettavis at påsken i likhet med julen egentlig stammer fra noe hedensk.

Dermed kan vi snu solbrillene i retning ABC Nyheter som stiller det viktige spørsmålet i vår tid om Hvorfor påsken er gul.

Den kristne påske feires til minne om Jesu innstiftelse av nattverden og hans lidelse, død og oppstandelse. Men i det gamle testamentet er påsken en fest til minne om utferden fra Egypt. Påskelammet ble slaktet i tempelet og spist sammen med usyret brød i familien om kvelden. Den gammeltestamentlige påskefest har antakelig tatt trekk fra enda eldre fester, knyttet til vår og sauedrift.

Og hvis du trodde det bare var en tilfeldighet, la oss oppklare det med en gang.

Siden den jødiske påsken helt konkret og veldig tydelig feires til minne om en historisk begivenhet, er det noe underlig å hevde at den egentlig (dette interessante ordet) kan føres tilbake til eldre fester.

At mange kulturer har hatt vårfester med mat og drikke, betyr ikke at alle fester som er lagt til våren egentlig er dette. Det må kort sagt være mulig å feire bursdag eller bryllupsdag, nasjonaldag eller frigjøringsdag på våren uten å bli tatt til inntekt for at det er våren man feirer.

Spesielt ikke når man forteller at det ikke er det.

På samme måte er det ikke veldig vanskelig å se sammenhengen mellom en kristen og en jødisk påske. Når Det nye testamentet beskriver Jesus som Guds lam som bærer verdens synder, er det en symbolikk som henger nøye sammen med den jødiske påsken.

Slik det da også nevnes i en setning langt nede i artikkelen, noe som ikke forhindrer at fokus er på noe annet. Dermed er det ABC Nyheter som nevnt over lovet å oppklare altså at

Påsken er egentlig ingen kristen skikk. Påske er i utgangspunktet en religiøs høytid som blir markert med en rekke helligdager, religiøse skikker og symboler. I tillegg har feiringen fått flere verdslige innslag og folkelige uttrykk. Det gjelder alt fra gamle tradisjoner som bruken av påskeegg, påskeharer og gule påskekyllinger til nyere tiders påskeferie, påskekrim, påskenøtter og påsketre.

Javel, så påsken er ikke en kristen skikk, men tvert i mot en religiøs høytid som blir markert med en rekke (her er det bare å feste en pute i taket) "helligdager, religiøse skikker og symboler".

Feiringen har røtter i den angelsaksiske gudinnen Eostre som ble seremonielt påkalt rundt denne tiden, etterfulgt av den germanske vår og fruktbarhetsgudinnen Ostara (greske Eos). Da kristendommen spredte seg og tok over tradisjonene, ble navnet beholdt og opprettholdt gjennom det engelske easter og tyske ostern.

Mens man ikke nevner at dette gjelder kun i de to språkene. Muligens sier det noe om lengsler og behov når vi ser iveren etter å gjøre sin egen måte å feire på til den eldste og (er formodentlig tanken) i såfall den ekte.

Navnene til gudinnene Eostre, Ostara og Eos betyr rett og slett morgengry. Og man feiret disse gudinnene ved vårjevndøgn, for å markere at vinteren nå var forbi og sommeren og fruktbarhetens tid stod for døren.

Uten å ta et hint fra at vår påske ikke er lagt til vårjevdøgn.

Eller altså ikke heter "easter". For som ABC Nyheter nevner har det norske navnet på høytiden en litt annen opprinnelse.

Her i Norge fikk vi ordet påske fra páskar som kom inn i norrønt med kristendommen, via latin pascha og hebraisk pesach.

I likhet med de fleste andre steder.

Vi finner kort sagt ikke noe som ligner "Easter" utenfor det engelske og tyske språkområdet og heller ikke i Norden. Og vi skal ikke henge oss opp i at pascha er gresk fra Det nye testamentet, ikke latin, og at opprinnelsen selvsagt er det jødiske pesach ("å gå forbi" eller passover på engelsk).

Noe som ikke gjør det underlig at vi i Europa forøvrig finner Paskha (bulgarsk), Uskrs (serbisk), Vaskrs (slovakisk), Pasen (nederlandsk), Pasqua (italiensk), Pääsiäinen (finsk) og Páscoa (portugisk).

Det er rett og slett ikke slik at pascha er et gresk ord for "Easter". "Easter" er et engelsk ord for pascha.

Uansett kan det tenkes bedre logikk og historieforståelse enn å hevde at siden engelskmenn og tyskere beholder navnet på en festperiode har festen sin opprinnelse i det man feiret under dette navnet.

Mye av denne misforståelsen henger sammen med sekteriske sammenblandinger av ordlyd og folklore på 1800-tallet, århundret som muligens har skapt flere myter enn noe annet.

Mer bestemt kan vi nok som så ofte gå til konspirasjonsklassikeren The Two Babylons , skrevet av den antikatolske forkynneren Alexander Hislop, og den oppdaterte utgaven av Ralph Woodrow, Babylon Mystery Religions.

Blant mange forhold Hislop nevner i sin kamp mot Satan og pavekirken er at “Easter” kommer fra en gammel hedensk fest for Astarte eller Ishtar. Dette har lenge vært en populær påstand blant fundamentalister, ofte knyttet til at keiser Konstantin skal ha gitt festen kristne klær.

Mens man bommer på lettere sentrale ting som at Kirken hele veien kalte dette for Pascha og så på det som oppfyllelsen av den jødiske feiringen med Jesus som det siste og fullkomne påskelam.

Woordrow gjorde forøvrig den interessante øvelsen å dobbeltsjekke med noe som kalles for kilder.

Resultatet var at han trakk sin bok tilbake og ga ut The Babylon Connection? der han gjendrev deler av Hislop behørig (og andre deler i senere bøker).

I stedet for at påskefeiringen med gule egg og påskehare springer ut av hedenske tradisjoner, og tilhører en "opprinnelige påske", synes dette som relativt moderne oppfinnelser. Påskeharen er ikke omtalt før på slutten av 1600-tallet og den amerikanske kommersutgaven (i så henseende en parallell til Coca Cola-nissen) Easter Bunny er fra 1800-tallet.

Mens det stemmer godt at påskekrim og påskenøtter er norske tradisjoner fra 1900-tallet.

Nå er det ingen tvil om at påsken for mange i dag handler om noe annet enn Jesus. Og det er ikke noe i veien for å feire høytider med hva man selv mener er koselig eller verdifullt, fra krim til kontemplasjon, skiturer eller snøharer. Men at vi i dag har innslag som i noen grad kan minne om feiringer i noen førkristne kulturer, betyr ikke at de har sine røtter i dette.

Av de mange teoriene om hvorfor egg og harer er blitt en del av påskefeiringen, er det dermed interessant at en sekulær journalist velger den religiøse forklaringen som presten Hislop gikk for på 1800-tallet.

Mens han i stedet f.eks. kunne lagt vekt på at egg kan markere nytt liv på forståelige måter, kanskje kan skyldes overskudd på egg mot slutten av den kristne fastetiden eller kan knyttes til den jødiske skikken å spise hardkokte egg som en del av påskemåltidet.

Og tatt opp problemstillingen med hvordan førkristne skikker kan gjenoppstå etter over tusen års fravær, uten at noen har holdt feiringen ved like eller dyrket de angivelig involverte gudene underveis.

Men det er flott at man har fått med seg at oppstandelse er en avgjørende del av påsken.

Berlin Noir-tur i påsken

Siden aviser, kiosker og bokhandeler for tiden ikke mangler bevis for at påsken er blitt den store krimhøytiden, melder vi oss på med noen anbefalinger som hver på sin måte er noe ... annerledes.

I dag kan vi trekke fram Philip Kerrs eminente serie i beste Raymond Chandler-stil om den tyske privatdetektiven Bernie Günther som manøvrerer seg mer eller mindre behendig - i hver fall med snakketøyet - i Berlin og andre tyske byer fra 1930-tallet og utover.

Vi befinner oss med andre ord i et miljø der det ikke er vanskelig å veksle mellom det groteske og det grøssende, men Kerr fortjener ros for også å mestre det kostelige og kyniske, samt den ikke helt store og solide tyske

 tradisjonen understatement.

Det byr i det hele tatt på anledninger til mangt når Göring i en av bøkene tilkaller Günther og fremstår med en nærmest groupie-fascinasjon for privatdetektiver.

Kerr får vist atskillig mer av mennesker og miljøer før, under og rett etter krigen enn mang en historiebok. Nettopp kontrasten mellom tilsynelatende triviell krim og det historiske dramaet (Kerr lykkes stort sett med å lure større historiske personligheter inn i handlingen uten at påtageligheten tar overhånd) gjør at bøkene kan mane til noen grader ettertanke i påsken.

Uten at det er grunn til å late som om dette er forkledde andakter.

Kerr skrev de tre første bøkene i serien for noen år siden (disse er gått inn i krimhistorien som Berlin Noir) før han tok seg en kriminell lang pause med andre heldigvis stort sett lesverdige bøker.

Men nå er Günther tilbake i fire bind til. Og neste kommer til høsten.

Matematisk anlagte aner dermed at det så langt er syv bøker i serien - March Violets, The Pale Criminal, A German Requiem, The One For The Other, A Quiet Flame, If The Dead Rise Not og for noen uker siden Field Grey.

Med andre ord bare å løsne sikringen på lommeboken.

Kristus er oppstanden

Selv om jeg er stor fan av Petter Northug, til tider nesten religiøs, stusset jeg nok noen nano da feltet Siste i media i høyre spalte som vist på bildet under av hans hjemmeside (nei, ikke reklamene) proklamerte at Kristus er oppstanden.

Det viste seg ved lettere klikking at dette ikke handlet om vel ivrige fans (godt inspirert av vingene på tegningene over) eller uheldig metaforbruk om at Petter var stått opp til ny dyst mot svensker og tsjekkere. I stedet dreier det seg om koblingen av RSS-feed og en av påskens bidragsytere på Verdidebatt.

Uten oppstandelsen har vi ingen grunn til å være kristne, og dagen i dag er en glimrende mulighet til å proklamere Jesu seier for oss alle. Mange kristne, spesielt i vestlige land er på defensiven når de skal forsvare sin kristne tro, men det er ingen grunn til å skjemmes over å være på det vinnende laget. På samme måten som vi ikke skjemmes over at Petter Northug vinner gull for Norge, skal vi ikke skjemmes over Jesu oppstandelse.

Det stemmer i og for seg, selv om slike sammenligninger fort kan oppfattes som noe søkt popularisering.

Men som vi ser kan det også bety at man kan få spredd et budskap på nye måter til nye steder.

Spørsmålet er dermed hvem som starter den første RSS-misjonsforeningen?