Moral gjør moraldebatter umulige

I debatten som pågår om etikkens grunnlag kunne det nok tenkes mer nyttige innlegg enn Ole Martin Moens feillesninger med konklusjonen at "Gud gjør moral umulig" av Espen Ottosens opprinnelig korte innlegg om man kan være god uten Gud, og den litt senere utdypningen etter Halvorsens grunnleggende misforståelse av hans innlegg.

Hvis det er noe som gjør moral vanskelig å diskutere, er det ikke bare alt for lange setninger som over, men at dette handler om moral. For her tenker jeg ikke kun på noe distansert. Det handler veldig fort om meg, om hva jeg tenker, sier og gjør.

Eller i det minste kan jeg tro at det handler om det.

Dermed er det ikke sikkert at det jeg oppfatter er analytiske argumenter man nøkternt kan reflektere over eller ta til etterretning. I stedet er det lett å tro at det som sies er at jeg ikke er et godt nok menneske, eller er på tynn is i etiske spørsmål, har en dårligere etikk eller ikke bør slippes løs på barn (nåja, noen sier akkurat det rett ut).

Det blir ikke bedre hvis jeg mistenker at jeg er dypt uenig i og/eller redd for etikken jeg tror motparten står for. Eller man ikke alltid opptrer like respektfullt eller ydmykt eller begrunner alle utsagn like godt underveis i debatten.

Kort sagt gjør moral moraldebatter umulige.

Samtidig er hva Ottosen sier egentlig ganske enkelt. Det er ikke at de som ikke tror på Gud "må være mindre moralske enn kristne (eller andre troende)", tvert i mot understreker han at det "finnes mange ateister som etterlever høye etiske idealer".

Ottosens poeng er rett og slett at 

De som avviser Gud får derimot problemer med å fastholde en objektiv moral, at noe alltid og overalt er forkastelig.

Nå er det nok mulig å tolke dette på litt ulike måter. Objektiv moral betyr ikke annet enn at det finnes objektive verdier (som at alle mennesker er like mye verdt), mens det at noe alltid og overalt er forkastelig kan tolkes til at dette handler om etiske absolutter, om lover som alltid skal følges (som at det er galt å arbeide på sabbaten).

Siden dette er litt forskjellige ting er det imidlertid godt mulig å tro på objektiv moral uten å tenke at det følgelig må finnes veldig mange etiske absolutter.

Slik jeg tenker om dette, er det gode grunner til at Det nye testamentet ikke inneholder lover og dermed står omtrent i det motsatte av en Sharia-tradisjon.

Uansett er det svært  interessant at Moen ikke nevner "objektiv moral" en eneste gang , men kun snakker om "moral", til nød at han er "en såkalt moralsk realist". 

I stedet hevder han at "Espen Ottosen spør i Aftenposten om det kan finnes en moral uten Gud", noe han altså ikke gjør. Ottosen diskuterer ikke etikk i sin alminnelighet, men etikkens forankring. Kan den også være i noe objektivt, eller kun i følelser eller noe annet subjektivt?

Dermed stemmer det heller ikke at

Ifølge Ottosen er det Gud som er moralens opphav, så dersom Gud forsvinner, går moralen med i dragsuget. Hvis ateisme, så nihilisme.

Det Ottosen sier i utdypningen er tvert i mot at 

Jeg vet om mange ateister og skeptikere, Halvorsen er sikkert blant disse, som ikke vil tenke som [nihilisten] Rosenberg. Og det er fint. Det er ganske ubehagelig å mene noe annet – for eksempel at det ikke alltid er galt å torturere småbarn for moro skyld.

Dermed kunne det vært interessant å høre hvor moralsk en "Moralfilsof ved Universitetet i Oslo" oppfatter det å vri en motdebattant på denne måten.  

Videre er Moens logikk ... interessant når han snakker om at

Dersom nihilismen er sann er det ingenting som har noe å si, og dersom ingenting har noe å si har det heller ikke noe å si at ingenting har noe å si. Nihilsmen er så grunnleggende utslettende at den også utsletter problemene våre. Riktignok fjerner nihilismen også alle godene våre, men dersom nihilismen er sann, er ikke det noe tap. Dersom nihilismen er sann var disse aldri reelle goder til å begynne med. Vi bare trodde det. Nihilismen er derfor ingen trussel.

Ja, men det er ikke "nihilismen" som er en trussel, det er troen på nilhilismen som er det, for alle oss som ikke er nihilister, inkludert Moen, i følge ham selv

Før han fortsetter med det gode gamle grepet å forutsette det som skal bevises, antagelig fordi han mener han har bevist det andre steder - og bygger på noe som vanskelig kan kalles annet enn følelser..

Jeg tror det finnes genuine goder og onder, og at det finnes moralsk rette og moralsk gale handlinger. Hvordan begrunner jeg det? Mitt eget standpunkt, som kalles hedonisme, er at moralen har sitt opphav i evnen til å føle glede og lidelse. Glede er et gode i seg selv og lidelse et onde i seg selv, og det finnes moral og umoral fordi det finnes handlinger som leder til glede og handlinger som leder til lidelse.

Nøkkelsetningen er den neste:

Jeg kan ikke begrunne hvorfor hedonismen er sann her.

Nei, nettopp (selv om han riktignok forsøker andre steder, uten hell, som i doktorgradsavhendingen sin, slik Nils August Andresen minnet meg på at han hadde tatt opp her).

Skal man komme videre i en debatt, kan man ikke bare legge opp til at man har vist noe andre steder, uten link eller boktittel eller annet.

Poenget mitt er bare å vise til en moralteori som ikke bygger på at det finnes en Gud. Hedonisme er en sekulær form for moralsk realisme.

Men altså uten å vise at dette kan ha forankring i noe som helst som kan begrunnes som sant eller objektivt forpliktende.

Espen Ottosen vinner med én hånd på ryggen.

Moen fortsetter med å henvise til det klassiske Eutyfron-problemet, som om det handler om Gud - og ikke om gudene. 

Spørsmålet Sokrates stiller i dialogen dette er hentet fra, er om det gode kommer fra gudene, eller om gudene velger det gode fordi det er godt.

Kommer det gode fra gudene, er det gudene bestemmer alltid godt. Velger gudene det gode fordi det er godt, bestemmer noe annet enn gudene hva som er godt. 

Sagt på en annen måte er moralen enten vilkårlig eller det er noe annet enn gudene som avgjør. 

Og siden gudene har en tilfeldig natur, er høyst subjektive og begrensede, er blitt til av noe annet og underlagt mange slags betingelser for å kunne eksistere, for ikke å si er uenige seg i mellom, er det opplagt at de ikke kan være kilden til etikk.

En slik kilde må altså være en helt annen type eksistens. Kort sagt hjelper det å være den helt grunnleggende eksistens, alle tings opphav, ubegrenset og ubetinget, skal man være en objektiv instans.

Men her lander altså en fagfilosof i 2017 uten videre på at Eutyfron-problemet avslører at Gud ikke kan være moralens opphav, uten å vise at han kjenner til at det har vært svært gode løsninger på dette i mangfoldige århundrer, minst tilbake til kirkefedrene. 

I klassisk teistisk tradisjon er det ikke slik at Gud bare velger det som er godt, nei, Gud er det som er godt. Gud er den instansen Eutyfron etterlyser.

Dette handler altså ikke om Guds vilje, men om Guds vesen. Gud aktualiserer det gode, og løser dermed Eutyfrons dilemma.  

I stedet for å diskutere eller en gang nevne den klassiske løsningen, synes Moen å tro at Eutyfron er siste ordet.

Dermed synes det som om moralen, snarere enn å komme fra hva Gud mener, må ha et uavhengig opphav, slik som det første alternativet foreslår.

Videre avviser han Guds rolle i etikken eller i diskusjonen om moralens opphav, siden "det er høyst tvilsomt om det i det hele tatt finnes en gud". Logikken er omtrent som om noen skulle si at siden ikke alle tror at Kant har eksistert, kan vi ikke bruke Kant i etikken.

Spørsmålet er imidlertid ikke om Gud kan ha en rolle i den offentlige debatten om lover og etikk, men om det er mulig å begrunne at det kan finnes objektive og alment forpliktende verdier, om Gud ikke finnes.

Det er uansett høyst delte oppfatninger om hvor tvilsomt det er at Gud finnes, selv blant akademikere

Følgelig er det nok like greit for Moen at han forlater det prinsipielle (metaetikk) og går over til å diskutere praksis (epistemologi).

Et annet problem med å hevde at Gud er moralens opphav er hvordan vi kan vite hva Gud mener. Ottosens forslag er å vise til åpenbaringene i Bibelen. Problemet er imidlertid at det finnes tusenvis av foreslåtte guder og tusenvis av påståtte åpenbaringer i verdenshistorien. Hvilken gud skal vi tro på og hvilken åpenbaring er den riktige?

Igjen uten å vise snev av innsikt i forskjellen mellom Gud og guder, eller i rasjonelle avveininger mellom ulike typer åpenbaringer. 

Eller i hvordan naturretten brukes i kristen tenkning, kjærlighetsbudet, Jesus som forbilde, den gyldne regel og i det hele tatt den solide teologiske tradisjonen for å bruke fornuften på tekstene - og ikke Bibelen som grunnlag for noe som ligner på Sharia.

Til gjengjeld synes han å glede seg over det mest vanlige "Thomas Aquinas-sitatet" (i anførselstegn siden det ikke er sikkert det stammer fra ham) ateister bruker. 

Ifølge Thomas Aquinas, i Summa Theologica, vil de som kommer til himmelen til og med få anledning til å glede seg over lidelsene som blir påført dem som pines i helvete.

Ja, enten nå Thomas har sagt dette eller ikke, er ikke et slik sitat noe uimotsigelig argument for at det kan finnes en objektiv etikk uten Gud.

For Moen er det uansett sitatet et problem for kristen moral at Gud til sist gjør alt godt, straffer de skyldige og sikrer rettferdighet. Siden Gud er god, trenger vi ikke å gjøre noe godt.

Dersom Gud finnes, kan du snyte på skatten, og du kan også stjele, voldta og drepe, for uansett hva du gjør, vil Gud sørge for et rettferdig utfall. Guds endelige regnskap sidestiller alle handlinger, og å sidestille alle handlinger gir samme konklusjon som moralsk nihilisme: at ingen handlinger er bedre enn andre. Problemet er derfor ikke hvordan det kan finnes en moral uten Gud. Problemet er hvordan det kan finnes en moral med Gud.

At noe muligens lyder som god retorikk, betyr ikke alltid at det er så godt rasjonelt. 

Løsningen for Moen er i stedet lidelsen og gleden. Takket være dette, kan vi ha god moral.

Lidelse og glede gir oss en enkel forklaring på hvorfor vi bør la være å plyndre og voldta og i stedet bør søke å hjelpe og fremme glede. Det er det gode i gleden og det grusomme i lidelsen som gjør noen handlinger bedre enn andre. Moralens grunnlag trenger ikke å være mer komplisert enn som så.

Jeg synes i hvert fall ikke det er en glede hvis dette er nivået på filosofiundervisningen på Blindern.

Du er egentlig kristen

Som lovet på presentasjonen av gårsdagens test som viste at livssynshumanismen er minst 45 % kristen, kommer nå testen som viser at du egentlig er kristen.

En slik test kan gjøres på flere måter og her skal jeg kun vise to.

Den ene måten er å la alle svaralternativene støtte en eller annen form for kristen tenkning. Den vil alltid sikre at de som svarer får hundre prosent score på at de er kristne

Kortversjonen av en slik test kan se sånn ut.

Spørsmål 1: Hva mener du om universet?
 

A.     Universet er skapt av Gud
B.      Vi lever i et rasjonelt univers som følger naturlover
C.      Naturvitenskap er den beste måten å finne ut av universet på

 Spørsmål 2: Hva av dette er sant?

A.     Universet er overveldende, storslagent og fantastisk
B.      Mennesket er en ørliten prikk på en ørliten prikk av en planet
C.      Universet er ikke skapt for menneskets skyld

 Spørsmål 3: Hva tenker du om livet i universet?

A.     Det kan finnes liv på mange planeter
B.      Mennesket er skapt i Guds bilde
C.      Mennesket er blitt til ved evolusjon

 Spørsmål 4: Hva tenker du om etikk?

A.     Bibelen er det beste grunnlaget for etikk
B.      Etikk må bygge på både plikter, regler, sinnelag og konsekvenser
C.      Samfunnets lover må lages ut fra hva som er det beste for borgerne

Legger man en slik test på nettet vil resultatet være "Du er 100 prosent kristen", uansett hva noen svarer.

Den andre måten å påvirke resultatet til å lande på at "Du er kristen" er ved å ha få alternativer som ikke også er kristne og stille andre syn i et litt dårlig lys.

En slik test kan begynne slik.

 Spørsmål 1: Hva mener du om universet?

A.     Universet er skapt av Gud
B.      Vi er utviklet for å overleve, ikke for å finne "sannheter" om universet
C.      Vi lever i et rasjonelt univers som følger naturlover

 Spørsmål 2: Hva av dette er sant?

A.      Jeg har en høy iboende verdi som skapt i Guds bilde
B.      Som ørliten prikk på en ørliten prikk av en planet er jeg verdt null
C.      Det er viktig å vise andre at de er verdifulle

 Spørsmål 3: Hva tenker du om rasisme?

A.     Rasisme er alltid galt
B.      Rasisme er rett, hvis den har bra konsekvenser
C.      Alle er skapt like verdifulle i Guds bilde, uansett rase.

 Spørsmål 4: Hva tenker du om deg selv?

A.     Jeg har ansvar for hva jeg gjør, siden jeg ofte kunne valgt annet
B.      Jeg er ikke ansvarlig for hva jeg gjør, alt skyldes arv og miljø
C.      Jeg vet ofte hva som er rett, men jeg klarer ikke alltid å gjøre det

Scoren er enkel. Med 4 spørsmål vil du for hver B bli 25 % mindre kristen. Og det kan du jo ikke ha på deg.

Så kan man selvsagt ta noen steg til siden og spørre hva er det jeg har vist her.

Noe trivielt om at det er mulig å lage parodier på tester som den om livssynshumanismen i går? Noe om at mange slags livssyn egentlig ligner på hverandre?

Eller noe annet, kanskje ikke så intuitivt, men dess mer riktig?

For livssyn skapes ikke i vakuum. Vi velger ikke i blinde etter innfallsmetoden. Selv ugress spretter ikke opp av asfalten uten frø.

Nettopp fordi helt grunnleggende oppfatninger formes i en kultur, kan det være så vanskelig å se hvor sterkt den påvirker - selv om vi tror vi tar avstand fra den. Nettopp fordi det er så nært og opplagt kan vi tenke like lite over vårt kulturelle grunnfjell som fisk tenker over at de lever i vann.

Enten vi er kristne eller ateister eller annet.

Skal livssyn oppfattes som logiske eller konsekvente, må de bygge på premisser som kan utledes noenlunde rimelig av virkelighetsforståelsen. Gjør man ikke det blir det fort en bunke mer eller mindre løsrevne låneverdier, uten dekning i egen bank.

Mener jeg at vi lever i et egentlig verditomt univers, finnes det mer troverdige posisjoner enn å hevde høye og store verdier vi bør gi våre liv for. Mener jeg alt er blitt til uten mål eller mening, tanke eller logikk, er det ikke opplagt rasjonelt å se mål og mening i naturvitenskap.

Mener jeg at vi ikke kan ha fri vilje, er det rart å kjempe for en fri tanke.

I Europa lener vi oss mot en jøde-kristen kultur på svært mange måter, slik jeg har nevnt kort fra såpekassen her og litt mer i Gud i Grunnloven.

Enten vi ser det eller ei, pårvirker dette hvordan vi tenker - og noen ganger enda mer føler - om rettferdighet og likeverd, naturlover og rasjonalitet, verdier og vitenskap.

Tviler du på det, er det bare å ta testene over.

Gudløse og godtroende

Som medlem av den norske skeptikerbevegelsen (denne gjengen som er opptatt av noe så pussig som kritiske undersøkelser på empirisk grunnlag av etterprøvbare påstander om alt fra alternativ medisin til ønskekvister), begynner det å bli en stund siden jeg oppdaget at vi til tider nesten minner om mennesker.

Vi er stort sett skikkelig hyggelige, men kan også krangle om de rareste ting (man er jo nerd) eller mest naturlige, fra musikk til om gudstroende kan kalle seg skeptikere.

Og så har vi våre blindfelter, f.eks. slik jeg har berørt i  Hvorfor er ikke kritisk tenkning kritisk? og Hvorfor faller skeptikere så lett for myter?

Selvsagt spesielt dem som er uenige med meg.

Og da handler det ofte om historie (ja, den historiske Jesus har eksistert og nei, Kirken i middelalderen mente ikke at jorden var flat), teologi (ja, det er et seriøst fagfelt, eller forsåvidt flere) og religionsfilosofi (som altså har både pensum og sensorer).

Mens man er omhyggelig med å sette seg rimelig godt inn i biologi, geologi, kjemi, astronomi, fysikk og andre fag som man trenger for å sjekke påstander om  astrologi eller evolusjon, er man urimelig dårlig på andre felter.

Hvilket ikke er til hinder for at man hele veien passer på å fremstå med samme selvfølgelige autoritet.

Det seneste eksempelet er fra en ny podcast fra The Godless Spellchecker som nylig møtte Matt Dillahunty (MD) og Aron Ra (AR). Temaene strakk seg fra definisjoner av ateist, agnostiker og humanist, til kreasjonisme samt (og her kommer pepperen) William Lane Craig og det de markedsfører som en "explanation and deconstruction of the ‘Kalam Cosmological Argument’".

Sistnevnte finnes mellom 15:20 og 22:25 minutter.

Og det sies mye rart på syv minutter. Skikkelig mye rart.

Noe av det er også forståelig. Møter man kristne med elendige argumenter på områder man er godt inne i selv (som evolusjon), sitter det langt inne å forestille seg at andre kristne kan ha noe i nærheten av gode argumenter på områder man ikke er veldig inne i selv.

Det hjelper ikke om man med rette eller urette mangler sans for konklusjonen, eller synes den er urimelig av andre grunner.

Hva sies så i podcasten?

For det første at apologetikkbevegelsen (hva nå den er) og gudsargumenter skifter som moter. Man legger f.eks. frem ett kosmologisk argument av et eller annet slag. Dette blir skutt ned siden det har opplagte feil, men blir lappet sammen og ombygget, stort sett likevel med samme feil og mangler.

Videre går det i bølger hvilke som brukes, en periode Pascals veddemål, en annen fininnstilling, så kosmologiske argumenter, så moralske osv.

Nå betviler jeg ikke at MD/AR har opplevd det slik seneste tiår, men dette er anekdotisk. Det kan stemme for grasrotsapologeter, men ikke for religionsfilosofer som William Lane Craig.

Gudsargumenter har vært rimelig bestandige i tusen år (noe som er grunnen til at fagdebatten fortsetter), selv om ontologiske er blitt oppdatert med modallogikk, Kalam-argumentet ble hentet frem igjen da Big Bang ble standardteorien, og fysikerne ikke oppdaget finninnstilling for alvor før på 1980-tallet.

De seneste tiårene har dermed argumentene stort sett vært de samme i faglitteratur og større debatter. At de ikke følger moter, bør være svært tydelig for alle som har sett William Lane Craig fire faste argumenter på YouTube eller - langt bedre - lest hans bøker.

Jeg har selv vært med på å skrive ganske omfattende om slike argumenter i Eksisterer Gud? (2013) og har en kort oversikt i bloggposten Gud eller gudene?

Podcasten hevder videre at siden man stadig debatterer disse argumentene, viser det at de dels ikke er gode, dels er vanskelige (som Plantingas bruk av modallogikk i argumenter "som knapt en prosent en gang later som de forstår") og dels er unødvendige.

Og, ja, det er ingen grunn til å være uenig i at folk flest tror på Gud av helt andre grunner, som at han hjelper dem å finne bilnøklene. Gudstro er i overkant opplagt for svært mange. Dermed er det et godt spørsmål hvorfor man skal drive med vidløftige argumenter, hvis Damaskus-opplevelser holder.

Svaret på det er at det også finnes skeptikere.

Nå kommer slike i mange farger og fasonger. Noen er mest lyttende, noen mer latterliggjørende, de fleste svært logiske.

Men logikk er sjelden nok. Man trenger også å sette seg inn i begreper og begrunnelser.

Skal man vise at argumenter er dårlig, må man vise at man har forstått dem. Og da er minstekravet å gjengi dem riktig.  Ellers er det rimelig grunn til mistanke om at avvisninger skyldes andre forhold enn at argumentene er dårlige.

Responsen i podcasten minner dermed mer om autoreply enn analyse. Den avslører ikke bare store svakheter i kjennskapen til kosmologske argumenter, men fundamentale. Det er en helt klassisk bommert å hevde at Det kosmologiske argumentet har endret seg fra «originalutgaven at alt som eksisterer har en årsak».

Det er et sikkert tegn på at man ikke har forstått argumentet. Det viser at man heller ikke er i nærheten av å forstå at fortidens tenkere er mer enn oppegående. Å tro at Aristoteles eller Platon eller Thomas eller Leibniz, kunne overse en så opplagt nedskyting som "da må også Gud ha en årsak", er overtro.

Dess større logikere, dess færre elementære logiske feil. Og her er vi altså blant de aller største som har eksistert, inkludert han som skapte logikkfaget.

Dermed bør det ikke overraske at dette ikke er "originalutgaven".

Daniel Dennett i Breaking the Spell: Religion as a Natural Phenomenon (Viking, 2006), side 242

En slik argumentasjon finnes heller ikke hos dagens teistiske filosofer, enten vi leter hos Plantinga eller Pruss, Craig eller Kreeft. Man kan si mye om disse, men logikk kan de.

Podcasten snakker kort sagt om en endring som ikke har skjedd. Dermed finnes denne "versjonen" kun hos dem som vil vise at kosmologiske argumenter er tøvete, uten å ane at det er de selv som fremstår tøvete.

Nå er dette likevel ikke bygget helt fra scratch, men på feillesninger og misforståelser av ikke altid like opplyste filosofer på 17-1800-tallet, med en foreløpig kulminasjon i Bertrand Russels pussige Why I am Not a Christian. Den klassiske gjennomgangen av dette er W.N. Clarkes A Curious Blindspot in the Anglo-American Tradition of Antitheistic Argument, The Monist 54 (april 1970, side 181-200), oppsummert av undertegnede i i Filosofisk Supplement i fjor.

Det eneste stedet man kan være sikker på ikke å finne "originalversjonen" er hos filosofer som fremmer kosmologiske argumenter.

Dermed er den videre avvisningen i podcasten skyggeboksing mot stråmenn.

Nettopp fordi "den umiddelbare responsen på dette er at Gud eksisterer, så da må han også ha en årsak", beviser at et sånt argument ikke kan ha vært brukt av eksperter på logisk tenkning.

Uten at MD/AR tar det minste hint av hvor lett dette er å skyte ned.

Følgelig stemmer det ikke at argumentet er "endret til at alt som begynner å eksistere har en årsak». Dette er ingen "endring", men et helt annet argument, fra en annen tradisjon enn hos Thomas.

Det klassiske argumentet er rett og slett det motsatte. Kort fremstilt er poenget at Gud må eksistere, siden ikke alt kan ha en årsak.

Alt kan ikke være avhengig av noen annet for å være som det er. Argumentet kan formuleres på ulike måter og med ulike betoninger og begreper, men konklusjonen er at det må eksistere en ytterste grunn eller grunnleggende betingelse for alt annet, og at denne betingelsen ikke kan være det fysiske universet.

Siden det har vært fremstilt slik i over tusen år, skal det bli interessant å se hvor lang tid det tar før andre enn teister får det med seg.

Så var det Kalam-argumentet.

Dette fikk sitt navn fra middelalderens muslimske filosofitradisjon, men finnes første gang hos Johannes Philoponus på 500-tallet. Det hang nøye sammen med hans argumentasjon (kontra Aristoteles) for at universet ikke var evig, men hadde en begynnelse.

Siden den etablerte naturvitenskapen frem til det tyvende århundre hevdet at universet var evig, ble imidlertid ikke dette argumentet brukt før i nyere tid.

Dermed er det ikke sant at "problemet er der allerede i første premiss som er laget for å utelate Gud uten noen berettigelse eller demonstrasjon av at Gud eksisterer".

Nei, det er ikke laget for å utelate Gud. Det er en feiltolkning basert på manglende kjennskap til kosmologiske argumenter. Første premiss i Kalam-argumentet er ingen dårlig skjult avledningsmanøver. Det er et premiss som i likhet med andre premisser må vurderes ut fra om det kan bevises eller begrunnes som sannsynlig, ikke ut fra mistanker om at noen prøver å lure noen.

Det som hevdes er kun at alt som begynner å eksistere har en årsak utenfor seg selv der de siste tre ordene altså er en viktig del av premisset. Hvorvidt Gud eksisterer er en konklusjon på argumentet, hvis premissene og begrepsbruken er sunne og sannsynlige.

Podcasten blir ikke bedre når den fortsetter med at argumentet dermed "hevder at det er noe som ikke begynte å eksistere". Det man gjør er altså ikke dette. I stedet konkluderer man med at hvis universet (tid og rom) begynte å eksistere (dette er premiss 2 i Kalam-argumentet), må årsaken være noe som er utenfor tid og rom. Hvorvidt denne årsaken begynte å eksistere eller ei, krever andre avklaringer.

Så kommer en mer interessant kommentar. 

Jeg er generelt komfortabel med tanken om at det kan være noe som ikke har en begynnelse, f.eks. universet, men vi snakker fortsatt om kausalitet som nødvendigvis må være i tiden. Men straks du fjerner tid, vet jeg ikke hvordan man kan snakke om kausalitet i det hele tatt.

Hvorvidt universet kan være evig, kan godt diskuteres (og der mener jeg man kan argumentere godt for at noe fysisk ikke kan være evig), men det er en god start om man ikke motsetter seg tanken om at noe kan være evig. Samtidig er spørsmålet om tid og kausalitet noe som nettopp Kalam-argumentet berører (og som dermed tas opp grundig i litteraturen), siden det nettopp konkluderer med at noe må være utenfor tid og rom.

Men skeptikerne i podcasten uttaler seg altså som om det kun er mulig å knytte kausalitet til vår tid og vårt rom. Noe som ikke er veldig imponerende logikk og er å forutsette det som skal bevises. At noe ikke befinner seg i vår tid og vårt rom, er ikke noe argument mot kausalitet i en tid eller et rom eller en eksistens som ikke er i vårt univers (enten vi da tenker på et multivers eller en ikke-fysisk eksistens).

Så nevnes noen spekulasjoner om fysiske årsaker til Big Bang uten at vårt univers er evig, uten å late som om det er empiri for noe av dette. Men det er symptomatisk at man lander på at

hvordan det nå er, vil det sikkert være noe som dagens fysikk ikke kan si noe om, men ikke på noe punkt vil det implisere en magisk usynlig mann med skjegg (fnis fnis). 

Nei og i likhet med "originalversjonen" av det kosmologiske argumentet, er altså en "magisk usynlig mann med skjegg" ikke hentet fra teistiske filosofer, fnis eller ei.

Evnen til å latterliggjøre stråmenn er som så ofte omvendt proporsjonal med evnen til å vise at man har forstått argumentet.

Skulle argumentet likevel være godt (noe de ikke synes å ha anstrengt seg et sekund for å vurdere), tror de podkastede at de likevel har en utvei.

Selv om jeg skulle akseptere det kosmologiske argumentet, fører det ikke til Gud, kun til at det må være en kausal forklaring på universet. Så er det separate argumenter der man legger på egenskaper på dette vesenet til en intelligent aktør (agent) som eksisterer utenfor tid og rom, men hva er det og eksistere utenfor tiden? Hvis jeg eksisterer i null sekunder, er ikke det det samme som ikke å eksistere? Hva skiller dette fra ikke-eksistens - det er ikke noe der?

Tja, en eksistens utenfor tid og rom, og med evne til å frembringe tid og rom, er ikke så veldig langt unna hvordan Gud i hvert fall må være. Snakker vi om noe mindre enn det, er vi ikke på sporet av Gud, men en gud.

Samtidig er det helt naturlig og klart for alle seriøse teistiske filosofer at ett enkeltargument ikke kan lede oss i retning av mer enn noe av hva Gud er, hvis Gud finnes. Med en liten fotnote og forbehold om det ontologiske argumentet om den høyeste eksistens vi kan tenke oss - uten at jeg ser det som et godt argument for at Gud finnes.

Det er derfor det er nødvendig å lage en konvergerende case med flere argumenter, støttet av Occams barberkniv om at de peker mot ett og samme vesen og altså ikke mange.

Igjen ser vi altså at MD/AR konstruerer en angivelig svakhet man ikke finner andre steder enn i ateistisk argumentasjon.

Podcasten hjelpes ikke av at man fortsetter ufortrødent å knytte eksistens til vår tid og vårt rom. Sagt kort er det uansett noen smuler forskjell mellom å eksistere i ingen tid og til alle tider.

Denne delen av podcasten avrundes etter 22 minutter og 25 sekunder med et generelt råd og en spesifikk ros av Matt Dillahunty som muligens skal debattere William Lane Craig om Guds eksistens.

Jeg tror en svakhet er at mange som debatterer ham ikke tar seg bryet med å lære argumentene på forhånd og der har du nok en fordel siden du har tatt ned Kalam-argumentet.

Får Dillahunty oppfylt ønsket om å diskutere med Craig, risikerer han en og annen overraskelse om han holder seg mer til siste enn første del av setningen.

Mens det vil ikke være noen overraskelse hva Craig sier når han hører denne podcasten.

Salongradikal apologetikk

Som noen kan mistenke, har jeg skrevet en del utenom bloggen i det seneste og noe av dette skal presenteres på Salongen i morgen 19. september kl. 18.15, i Georg Morgenstiernes hus på Blindern.

Det handler mer bestemt om det nyeste nummeret av Filosofisk supplement som har apologetikk som tema.

I denne omgang skal snakkes om «apologetikk for allmenne sannheter», som også er navnet på en artikkel skrevet av Bjørn Are Davidsen i seneste nummer. Det skal blant annet bli tatt opp hvordan apologetikk er mer enn særkristne standpunkter, og mer om hvordan apologetikk kan fungere som redegjørelse for og forsvar av allmenne sannheter.

Selv om det nok er riktigere å si at dette går begge veier. Allmenne sannheter knyttet til historie, logikk, empiri osv. kan gi et bedre klima for rasjonelle samtaler generelt og rydde vekk myter og misforståelser som hindrer informerte samtaler om kristen tro og tanke.

I stede for faktabaserte samtaler er min erfaring at mange fort blir fordomsbaserte. Det er ingen grunn til å undervurdere behovet for å rydde opp i dette.

Så er det slik at apologetikk i noen sammenhenger er et litt negativt ladet ord. Dermed har jeg også et forsvar for apologetikk i artikkelen. Erfaringen er at uansett hva man står for, enten det handler om politikk eller livssyn, har noen et behov for å diskutere og forsvare sine standpunkter og i den forstand drive apologetikk for dem.

Samtaler mellom la oss si en Høyre- og SV-politiker mangler sjelden utfall mot den andre og forsvar for egne standpunkter. Selvsagt fungerer en del av dette "apologetisk", men at noen ikke liker å få stempelet på seg at man bedriver ... apologetikk betyr ikke at man ikke gjør det eller at argumentene automatisk er dårlige.

Kanskje er det likevel en forskjell i at kristne har lettere for å vedgå at man driver med apologetikk og at det er viktig. Samtidig som det også må være et ideal å vurdere om det er grunnlag for hva jeg selv måtte tenke er sant og rett og godt, slik at ikke alle konklusjoner står fast uansett innvendinger.

At kristen apologetikk kan være en seriøs geskjeft, fremgår også av lederen.  

Med dette nummeret har vi gleden av å presentere både apologetiske tekster fra noen av Norges mest aktive apologeter, tekster som diskuterer tradisjonelle religionsfilosofiske problemer, og et knippe kritiske vurderinger av mer eller mindre apologetisk litteratur. Atle Ottesen Søvik forteller oss i artikkelen «Kristen apologetikk i Norge – før, nå og fremover» om apologetikkens status i Norge. Søvik tar til orde for at kristne apologeter bør være mer metodebevisste, og forklarer hvordan en bestemt teori om sannhet kan være et godt metodologisk utgangspunkt for intellektuelt redelig apologetikk. Bjørn Are Davidsen går i «Apologetikk for allmenne sannheter» løs på moderne, feilaktige fremstillinger av kristendom og tro, som et steg i et forsvar for apologetikken selv. I likhet med Søvik etterlyser han respekt for rasjonelle og vitenskapelige standarder når det skal drives tenkning og debatt, også når temaet er Gud og gudstro.

Det er ikke sikkert nummeret blir dårligere av at Daniel Joachim Kleivens Scientisme – en filosofi uten fundament er blant de øvrige artiklene

Det kan også bekymre noen og glede andre at Tomas Midtun Tobiassen har anmeldt Eksisterer Gud? "med kvass penn" som "et ferskt eksempel på norsk apologetikk".

Det er altså nødvendig å skrive mer i Filosofisk Supplement i høst.

Sensasjon: Svarte katter på Facebook

Metaforer kommer i mange farger og fasonger. Til høyre er en av dem som for tiden går æresrunder på facebook.

Nå kan man kommentere slike bilder på mange måter. F.eks som Andee Harston her 19. april med at 

Philosophy is pondering why you are in a dark room in the first place and why you are searching for a black cat. Then examining why the black cat is there too....if you ever find it, which you never will, but you will always make a mental loop back to the beginning and keep asking why... 

Metaphysics: Metaphysics is wondering if the cat exists in the dark room and wondering if it has fur, and is indeed, black. Then the room is lit, and there is nophysical cat, but there is the essences, of said cat still lingering in the room.

Not touching religion...

Science is standing outside the black room, hearing meows, seeing scattered kitty litter and seeing bits of cat food, them developing a theory that maybe a cat exists in the room.

Sometimes the cat escapes the room proving your theory true, and others, you are eventually handed the key to the room, open the door and find a digital recording playing cat meows.  

Eller man kunne kommentert med å sende rundt bildet til høyre.

Sensasjon: Naturvitenskap er ikke humanisme

Hvordan vi vet hva som er sant, er alltid et godt spørsmål.

Enkelt sagt handler dette innen matematikken om logisk konsistens, innenfor fag som fysikk om å finne falsifserbare hypoteser som kan testes mot evidens, innenfor historien om å vurdere hva som er den beste forklaringen på ulike typer kilder og historisk materiale.

På noen områder er det ikke er så enkelt, enten vi snakker om politikk, lover eller livssyn, rett og slett fordi vi mangler eller er uenige om hvilke metoder som er egnet. Selv om noen av oss mener at i store spørsmål som hva slags virkelighet vi lever i, handler det om å vurdere hvilken logisk konsistent helhetsforklaring som skaper best sammenheng i flest data.

Men det gjelder altså ikke britiske humanister. For dem handler all sannhet om naturvitenskap, i hvertfall når de skal formidle budskap på to minutter. 

Som så ofte spør jeg meg hvorfor så mange humanister generelt sett oppfatter at deres livssyn følger av naturvitenskapen. Altså ikke bare er informert av den, men rett og slett er en konskevens av naturvitenskap i praksis.

Dermed kan tenkes større sjokk enn at dette er sentralt i en kampanje i regi av British Humanist Association (BHA), frontet av ikke ukjente Stephen Fry som mange oppfatter som mer enn normalt troverdig og verdt å lytte til.



Videoen viser altså at skal man finne ut av hva som finnes, må man bruke naturvitenskap.
Eller, som den avslutter med "Science, there's no better method".

Og det er jo i og for seg greit, hvis det man er opptatt av er naturfenomener, altså hva naturvitenskapen handler om. Men så kommer den tydelige meldingen at "That's humanism!".

Med hvilket man nok ikke mener en viss type universitetsfag eller kristenhumanisme.

Nå er det mulig at man ikke tenker så direkte livssyn. Vi kan sikkert lage en hypotese om at dette bare er et slagord for alt som lages av BHA, som en signatur på hvem som har sponset videoen.

Men det står altså ikke noe forbehold om slik. Og det er del av en kampanje som skal fremme sekulærhumanisme.

Normale seere vil kort sagt tenke at det videoen sier, er at naturvitenskap er humanisme.

Altså på linje med si at skal man finne ut hvor mye en sekk poteter veier, må man bruke en vekt. Og så slenge på at "That's humanism!".

Som mer eller mindre underforstått må bety at andre livssyn er skarpe motstandere av vekter.

Men la oss nå ta disse britene på ordet. La oss videre anta at de har et ønske om å fremme det som er sant. Og skal de finne ut av det, er det altså naturvitenskapen som gjelder, i følge videoen.

For livssyn handler jo om hva man holder for sant og rett. Jeg kjenner ikke mange som vil stå for livssyn de selv mener er usanne. 

Når vi så ser at britiske humanister fremmer visjoner og verdier som naturvitenskapen verken støtter, eller er i stand til å støtte, er det ikke vanskelig å se at organisasjonen står for påstander valgt i tro.

Altså noe som vi ikke kan vite at er sant, siden det ikke følger av naturvitenskap.

Hva er så dette?

I følge hjemmesiden handler dette for det første om menneskerettighetene. Som altså ikke på noen måte kan begrunnes med naturvitenskap. Det er altså umulig å vite om disse rettighetene er sanne eller rette eller gode, om naturvitenskap er eneste vei til sannhet.

Tvert i mot, hvis alt som eksisterer utelukkende er partikler i bevegelse, kan vi vite at de ikke er rette eller gode. Finnes ikke noe som rent faktisk - uavhengig av hva mennesker måte mene til ulike tider - er rett eller galt, kan vi ikke gjøre særunntak for menneskerettgihetene.

Eller bedrive special pleading som det heter på enkelte språk.

Vi ser det samme når man vektlegger naturvitenskapelig metode. For hvis det er én ting som er sant om naturvitenskapen, er det at metoden ikke kan begrunnes naturvitenskapelig. Den er i stedet en forutsetning for naturvitenskap. Den kan velges av mange og gode grunner, men altså ikke ut fra en sirkelargumentasjon.

Heller ikke det BHA kaller for "humanist values", "reason, empathy, and a concern for human beings and other sentient animals", lar seg begrunne av naturvitenskap.

På samme måte som det som ofte erklæres å ligge i bunnen av en denne typer verdier og etikk, vår evne til "decisions", til å gjøre autonome valg som altså er en forutsetning for moralsk ansvar.

Mener man å ha en naturvitenskapelig begrunnelse for at valg og autonomi er mulig i en verden der verken biologien, kjemien eller fysikken synes spesielt autonome, er den imidlertid vanskelig å finne på hjemmesiden.

I likhet med noe som helst annet av naturvitenskap som støtter det som gjøre humanisme til humanisme.

Skal du kun holde deg til naturvitenskapelige sannheter, er det altså ingen grunn til å holde deg til humanismen.